2 Bakgrunn for lovforslagene

2.1 Eksport av barne- og ektefelletillegg

Eksport av en velferdsytelse vil si utbetaling (hovedytelse og eventuelt forsørgingstillegg) til en mottaker som ikke bor i Norge. Ved utbetaling av forsørgingstillegg vil det også foreligge eksport dersom forsørgede ektefelle eller barn er bosatt i et annet land enn Norge, selv om mottakeren er bosatt i Norge.

Det har over tid vært en markant økning både i antall personer som ønsker å tilbringe tiden som alderspensjonist eller uføretrygdet i utlandet, og antallet migranter fra ulike land som gjennom bosetting eller arbeid i Norge opptjener velferdsgoder som senere kan eksporteres. Velferds- og migrasjonsutvalget viste til at den norske velferdsmodellen står overfor særskilte utfordringer hva gjelder migrasjon, jf. NOU 2011: 7 Velferd og migrasjon – Den norske modellens framtid. Utvalget pekte på at:

«Gunstige eksportmuligheter kan også påvirke norske borgeres handlemåter når det gjelder å ta med opparbeidete goder utenlands, med sammensatte virkninger for norsk økonomi og norske velferdsordninger. De fleste land forsøker å få arbeid til å lønne seg – og stønader til å bli mindre attraktive enn arbeidsinntekt – gjennom å holde stønadene på et slikt nivå at den enkelte får lavere kjøpekraft som stønadsmottaker enn som yrkesaktiv. I den grad stønadene eksporteres til lavkostland, faller dette insentivet til arbeid bort, og stønadene kan framstå som svært attraktive. Generelt reiser utvandring spørsmål om hvor langt den norske velferdsstaten skal strekke seg – hvilken rekkevidde den skal ha utenfor riket.»

Det fremgår av Granavolden-plattformen at Regjeringen Solberg vil jobbe for tiltak som kan begrense og stanse eksport av velferdsytelser. De to tidligere politiske plattformene til Regjeringen Solberg hadde tilsvarende punkter.

Regjeringen la 16. juni 2017 frem Meld. St. 40 (2016–2017) Eksport av norske velferdsytelser. I meldingen redegjøres det for utbetaling av trygdeytelser og utdanningsstøtte til personer som oppholder seg i utlandet, samt gjennomførte og mulige tiltak for å begrense trygdeeksport. Arbeids- og sosialkomiteen ga i Innst. 108 S (2017–2018) sin tilslutning til at regjeringen følger opp tiltak skissert i stortingsmeldingen, herunder vurdering av eksportforbud for barne- og ektefelletillegg til land utenfor EØS.

2.1.1 Barne- og ektefelletillegg til mottakere av alderspensjon og uføretrygd bosatt i land uten trygdeavtale

I 2017 var det 99 mottakere av barnetillegg til alderspensjon og 334 mottakere av barnetillegg til uføretrygd, som var bosatt i land Norge ikke har trygdekoordineringsavtaler med. Land utenfor trygdeavtaleområdene hvor det i 2017 bodde ti eller flere mottakere av barnetillegg i det enkelte land var Thailand, Filippinene, Marokko, Pakistan og Libanon.

Mottakere av ektefelletillegg til alderspensjon bosatt i slike land utgjorde totalt 374 personer. Land hvor det i 2017 var ti eller flere mottakere bosatt i det enkelte land var Thailand, Filippinene, Marokko, Pakistan og Brasil. Det var 17 mottakere av ektefelletillegg til uføretrygd som i 2017 var bosatt i land uten trygdeavtale.

Disse sakene gjelder tilfeller hvor mottaker av alderspensjon eller uføretrygd har bosatt seg i utlandet med norsk pensjon eller trygd inkludert forsørgingstillegg. Tallene sier ikke noe om hvor barn eller ektefelle det mottas forsørgingstillegg for er bosatt.

2.1.2 Barn og ektefelle som er bosatt eller oppholder seg i utlandet

Det har ikke vært mulig å fremskaffe data om hvor mange ektefeller og barn det mottas forsørgingstillegg for som oppholder seg i andre land enn Norge. Arbeids- og velferdsetaten har ikke registerdata på hvor disse er bosatt eller oppholder seg. Oppholdslandet er med dagens regler i hovedsak uansett ikke relevant, da kravet er at de faktisk blir forsørget, dvs. at mottakeren av tillegget bidrar til forsørgelsen av barn eller ektefelle.

Arbeids- og velferdsdirektoratet har med hjemmel i folketrygdloven § 21-4 femte ledd andre punktum gitt grunnskoler et generelt pålegg om å melde fra til Arbeids- og velferdsetaten ved fravær som kan skyldes utenlandsopphold. Bakgrunnen er vilkåret om opphold i Norge for rett til barnetrygd. Manuell registrering av fraværsmeldinger og påfølgende stans i barnetrygd for Oslo-skolene frem til august 20171 viser at Arbeids- og velferdsetaten i 2015, 2016 og 2017 (til og med august) mottok henholdsvis 508, 467 og 274 meldinger om skolefravær.

2.2 Barn som oppholder seg i utlandet

Stortinget fattet den 29. mai 2018 vedtak nr. 784, som lyder:

«Stortinget ber regjeringen utrede om det kan iverksettes stans i utbetaling av flere offentlige ytelser i tilfeller der barn sendes til utlandet og holdes der mot sin vilje.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:118 S (2017–2018), Innst. 260 S (2017–2018).

Bakgrunnen for vedtaket var blant annet medieoppslag i 2017–2018 om at flere barn og unge var utsatt for tvang og vold under opphold på skoler i Somalia.

Regjeringen Solberg la 8. mars 2017 frem «Retten til å bestemme over eget liv» handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse (2017–2020). I handlingsplanen presenteres flere tiltak for å bekjempe æresrelatert vold og utilbørlig sosial kontroll, herunder tiltak for å forebygge og hjelpe barn som blir etterlatt i utlandet.

Regjeringen har i Granavolden-plattformen uttalt at den vil følge opp handlingsplanen og iverksette tiltak for å unngå at barn mot sin vilje sendes til skoler i utlandet hvor de utsettes for vold og overgrep. Av plattformen fremgår det videre at regjeringen vil sikre barns rett til å gå på skole og at den derfor vil vurdere regelverket for økonomiske sanksjoner mot foreldre som systematisk og bevisst fratar barn muligheten til å få den utdannelsen de har krav på.

I rapporten Transnasjonal oppvekst fra 20142 viste undersøkelser om utflyttinger og retur for 15 nasjonaliteter at Somalia, Kosovo og Pakistan hadde det høyeste antallet utvandrede/ikke-returnerte barn. Mange av barna var registrert utflyttet uten foreldrene. Av barn som flyttet ut i 2010 var dette tilfelle for 59 pst. av barna med somalisk bakgrunn og 51 pst. av barna med pakistansk bakgrunn. I rapporten ble det vist til at norske rektorer som ble intervjuet jevnt over var skeptiske til disse utenlandsoppholdene, og mente at barna taper både læringsmessig og psykososialt.

Ifølge årsrapporten for 2017 fra Kompetanseteamet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse3 har det de siste årene vært en økning i antall henvendelser om personer som befinner seg i utlandet. I 2017 mottok Kompetanseteamet henvendelser om 107 personer som befant seg i utlandet, mot 79 saker i 2016 og 59 saker i 2015. Blant dem var det 62 barn. Henvendelsene om personer i utlandet omfattet personer med opprinnelse fra 18 ulike land. De fleste gjaldt personer med opprinnelse fra Somalia (27 prosent), Irak (24 prosent) og palestinske områder (9 prosent).

I en rapport fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi)4 fremkommer det at integreringsrådgiverne i 2017 rapporterte om 65 saker som gjaldt personer etterlatt i utlandet. Det var i tillegg 21 saker som gjaldt frykt for å bli etterlatt i utlandet. Dette er en økning fra tidligere år. Av de 65 sakene om etterlatte personer hadde 22 personer somalisk bakgrunn, 14 personer hadde irakisk bakgrunn, mens syv hadde syrisk bakgrunn. Halvparten av sakene gjaldt barn og unge under 18 år.