6 Krav om bosted og opphold i Norge for forsørget ektefelle som vilkår for rett til ektefelletillegg

6.1 Høringsnotatet

Forslaget i høringsnotatet innebærer at retten til ektefelletillegg opphører når forsørget ektefelle er bosatt eller oppholder seg i land Norge ikke har trygdeavtale med.

I høringsnotatet ga departementet uttrykk for at hensynet til legitimiteten til velferdssystemet må vektlegges. I dag kan det gis tillegg for ektefeller som ikke bor i Norge, og heller aldri har vært i landet. For forsørgingstillegg for ektefelle legges det i utgangspunktet til grunn at borgere over 18 år, enten de er bosatt i Norge eller i utlandet, er selvforsørget. Ektefelletillegget tilstås i tilfeller der alderspensjonisten har en ektefelle som av ulike årsaker ikke er selvforsørget. Departementet uttalte at i slike tilfeller bør utgangspunktet være at ektefellen får eventuell nødvendig hjelp til forsørgelse fra bostedslandet, og ikke gjennom et tillegg til en alderspensjon fra Norge.

Departementet viste videre til at for ektefelletillegg, som er en behovsprøvd ytelse, er det enkelte særlige hensyn som gjør seg gjeldende dersom ektefelle er bosatt i utlandet. Blant annet vil det behovsprøvde elementet ved et tillegg som er tilpasset kostnadsnivået i Norge kunne svekkes når ektefellen er bosatt i et lavkostland.

6.2 Høringsuttalelsene

Ingen høringsinstanser har innvendinger mot at ektefelle det mottas ektefelletillegg for må være bosatt i Norge. Flere trekker frem at de er enige i at å sikre legitimiteten til velferdssystemet må vektlegges, og at denne blir svekket dersom personer uten tilknytning til Norge skal gi rett til ektefelletillegg selv om de er bosatt i utlandet.

Jussformidlingen stiller spørsmål ved at det stilles krav til ektefelles opphold Norge, da det ikke er tilsvarende hensyn for denne gruppen som for barn. Jussformidlingen påpeker at voksne personer ofte vil ha større behov for å reise over lengre tidsrom til utlandet enn barn, for eksempel i forbindelse med sykdom eller dødsfall i familien, og at denne begrensningen dermed vil kunne ramme personer i sårbare situasjoner.

Arbeids- og velferdsdirektoratet ber om en avklaring av om, og eventuelt hvilke konsekvenser, de foreslåtte endringene i reglene for ektefelletillegg skal få for særtillegg og minste pensjonsnivå for ektefeller som forsørger ektefelle over 60 år. Etter folketrygdloven § 3-3 sjette ledd utgjør særtillegget for en pensjonist som fyller vilkårene for rett til ektefelletillegg for forsørget ektefelle over 60 år to ganger ordinær sats, og det er også en særskilt sats for minste pensjonsnivå for personer som fyller vilkårene for rett til ektefelletillegg for forsørget ektefelle over 60 år.

6.3 Departementets vurderinger og forslag

Departementet foreslår at det ikke utbetales ektefelletillegg for ektefeller som ikke er bosatt og oppholder seg i Norge.

Departementet begrunner dette blant annet med hensynet til folketrygdens legitimitet. Ektefelletillegg kan ytes til en alderspensjonist som har inntekt under et visst nivå og forsørger ektefelle. Tillegget kan ytes over lang tid. Som for barnetillegg mener departementet at den forsørgede, altså ektefellen, bør ha en viss tilknytning til Norge for at alderspensjonisten skal kunne motta tillegget. Ved å stille krav om at den forsørgede ektefellen må være bosatt og oppholde seg i Norge sikres denne tilknytningen. Dette støttes av flere av høringsinstansene.

Hensynet til kontroll støtter også opp under dette. Det er enklere å kontrollere at vilkårene for ytelsen er oppfylt når den forsørgede ektefellen faktisk bor og oppholder seg i Norge. Dokumentverdien er variabel i ulike land, og det vanskeliggjør muligheten for å verifisere opplysninger om ektefellen. Krav om bosted og opphold i Norge vil minske risikoen for feilutbetalinger. Legitimiteten til folketrygden er avhengig av at befolkningen har tillit til systemet. Lav mulighet for kontroll gir større risiko for feilutbetalinger, noe som kan svekke tilliten til velferdssystemet. Departementet mener at et vilkår om at ektefellen må bo og oppholde seg i Norge for rett til ektefelletillegg kan bidra til å motvirke dette.

Departementet viser videre til at ektefeller som aldri har vært i Norge, må forventes å kunne forsørge seg selv gjennom egen inntekt eller gjennom egne opptjente rettigheter i bostedslandet. Har ektefellen tidligere vært bosatt i Norge, vil hun eller han kunne ha rett til egne ytelser. Det legges også til grunn at en alderspensjon, uavhengig av ektefelletillegg, jevnt over vil ha en relativt større verdi ved bosetting i lavkostland enn ved bosetting i Norge. Det er da ikke gitt at denne gruppen vil stilles dårligere økonomisk enn dersom ektefellen bor i Norge.

Jussformidlingen har i høringssvaret uttalt at noen voksne ofte vil ha større behov enn barn for å reise til utlandet. Tillegget skal bare falle bort ved opphold utover 90 dager i løpet av en tolvmånedersperiode, se kapittel 8 Unntak fra vilkår om opphold i Norge. Etter departementets vurdering vil unntaket i tilstrekkelig grad ivareta dette behovet. Det kan videre være et mål at ektefellen på sikt skal kunne skaffe seg egen inntekt og bli selvforsørget. Dersom den forsørgede ektefellen oppholder seg inntil seks måneder hvert år utenfor Norge, vil dette kunne være til hinder for å komme i jobb. Departementet vil understreke at det av hensyn til harmonisering av reglene for forsørgingstilleggene er en fordel om det er like regler for mottak av barn- og ektefelletillegg.

På denne bakgrunn fastholdes forslaget i høringsnotatet om å innføre som vilkår for rett til ektefelletillegg til alderspensjon at den forsørgede ektefellen er bosatt og oppholder seg i Norge.

Når det gjelder innspillet fra Arbeids- og velferdsdirektoratet viser departementet til at det for alderspensjonister i dag gjelder en særskilt sats for minste pensjonsnivå for dem som fyller vilkårene for rett til ektefelletillegg for forsørget ektefelle over 60 år, jf. folketrygdloven § 19-8 sjette ledd bokstav b. Alderspensjonister i samme situasjon som har pensjon fra før pensjonsreformen 2011, mottar to ganger særtillegg etter ordinær sats, jf. folketrygdloven § 3-3 sjette ledd. I tråd med formålet med forslaget til endringer i folketrygdloven § 3-24 vil alderspensjonistene som nevnt miste retten til ektefelletillegget under gitte forutsetninger.

Departementet viser til at de særskilte satsene etter folketrygdloven § 19-8 sjette ledd bokstav b og § 3-3 sjette ledd forutsetter at alderspensjonisten fyller vilkårene for rett til ektefelletillegg for forsørget ektefelle over 60 år. I utgangspunktet vil forslaget til endringer i folketrygdloven § 3-24 dermed indirekte medføre at de berørte alderspensjonistene også vil miste retten til de særskilte satsene de i dag er omfattet av. Etter reglene fra 2011 vil de i så fall bare ha rett til minste pensjonsnivå høy sats, jf. folketrygdloven § 19-8 femte ledd. Alderspensjonister med pensjon fra før 2011 vil har rett til ett særtillegg med ordinær sats, i tillegg til grunnpensjonen. Det er imidlertid ikke en del av forslaget at berørte alderspensjonister skal miste retten til de særskilte satsene, noe som ville ha ført til at også en betydelig del av hovedytelsen falt bort. Dette må anses som en utilsiktet sideeffekt av forslaget, som for øvrig ikke har vært hørt. For å motvirke denne effekten, foreslår departementet at bestemmelsene i § 19-8 sjette ledd bokstav b og § 3-3 sjette ledd justeres, slik at en ved vurderingen av om vedkommende fyller vilkårene for rett til ektefelletillegg skal se bort fra kravene til medlemskap og opphold i Norge.

Departementet viser til lovforslaget, folketrygdloven § 3-3 sjette ledd, § 3-24 første ledd bokstav b og § 19-8 sjette ledd bokstav b.