7 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

Til § 17 første ledd

Bestemmelsen bygges ut for å gjøre det synlig at § 45 c første ledd inneholder en hjemmel for å utelukke innsatte fra fellesskap med andre innsatte.

Til § 31

Første ledd bygges ut for å gjøre det synlig at § 45 b inneholder en hjemmel for å nekte besøk i fengsel.

Til overskriften til kapittel 3 A

Overskriften markerer anvendelsesområdet for kapittelet. Den mer presise avgrensningen fremgår av § 45 a.

Til § 45 a

Det vises til punkt 4 i proposisjonen her.

Paragrafen har ingen direkte parallell i gjeldende kapittel 3 A i straffegjennomføringsloven, hvor anvendelsesområdet (covid-19) fremgår av kapitteloverskriften.

Første punktum angir virkeområdet for bestemmelsene i forslaget til kapittel 3 A. Uttrykket «allmennfarlig smittsom sykdom» er det samme som i smittevernloven § 1-3 nr. 3, og skal forstås på samme måte her. Det er regulert i forskrift av 1. januar 1995 nr. 100 hva som er allmennfarlige smittsomme sykdommer i smittevernlovens forstand. Begrepet er ment å ha samme innhold her. Samtidig følger det av den videre ordlyden i § 45 a første punktum at ikke enhver allmennfarlig smittsom sykdom etter smittevernloven § 1-3 nr. 3 åpner for anvendelse av bestemmelsene i kapittel 3 A. Det er bare denne kategorien sykdommer «som smitter ved indirekte kontakt, dråpesmitte eller luftbåren smitte», som åpner for dette. Indirekte kontaktsmitte innebærer at smittestoff overføres via hender eller gjenstander, slik som eksempelvis ved håndhilsning. Dråpesmitte er smitte som forårsakes av at en person som nyser eller hoster sender ut små dråper som overføres til en annen person direkte eller via en gjenstand. Covid-19 er eksempel på en sykdom som smitter på denne måten. Luftbåren smitte er når smittestoffet finnes i mikroskopisk små dråper (aerosoler) som svever i luften, og mennesker puster inn disse dråpene. Det er ikke avgjørende for anvendelsen av bestemmelsene i kapittel 3 A om den allmennfarlige smittsomme sykdommen smitter på bare én eller flere av disse tre måtene.

Videre er det en forutsetning for å kunne anvende bestemmelsene i kapittel 3 A at det foreligger et sykdomsutbrudd som gjør det «nødvendig» med ett eller flere av de tiltakene som bestemmelsene i kapittel 3 A åpner for. I dette ligger at det må foreligge en konkret sykdomsforekomst med smittefare som er relevant for det aktuelle fengselet. For å sikre klarhet i kriminalomsorgen, følger det av § 45 a annet punktum at bestemmelsene i kapittel 3 A ikke kan anvendes uten at Kriminalomsorgsdirektoratet har besluttet at det foreligger en situasjon som nevnt i første punktum. Kriminalomsorgsdirektoratets tilslutning vil således være en forutsetning for å kunne benytte hjemlene. Kunnskap om smittsomme sykdommer og smittevern er vesentlig for å gjøre riktige vurderinger. Kriminalomsorgsdirektoratet må derfor rådføre seg med kommunens smittevernfaglige ekspertise eller Folkehelseinstituttet for å kunne ta stilling til om det foreligger en situasjon som nevnt i § 45 a første punktum. Foruten å konstatere at det foreligger en situasjon som nevnt i § 45 a første punktum, bør direktoratet også angi hvilke typer tiltak som kan være aktuelle.

Dersom direktoratet først har konstatert at det foreligger en situasjon som nevnt i første punktum, vil lokalt nivå i etaten treffe avgjørelser etter bestemmelsene i samsvar med de alminnelige kompetansereglene i straffegjennomføringsloven § 6. I tillegg til at vilkårene etter de aktuelle bestemmelsene må være oppfylt, må tiltaket være forholdsmessig i det enkelte tilfelle. I dette ligger blant annet at tiltaket må stå i rimelig forhold til det som skal oppnås. Retten til klagebehandling vil være knyttet til anvendelsen av reglene i det enkelte tilfelle, ikke til Kriminalomsorgsdirektoratets beslutning etter § 45 a annet punktum.

Videre følger det av § 45 a at det må være sammenfall mellom sykdomsutbruddet og det behovet som ligger til grunn for anvendelse av bestemmelsene, for at bestemmelsen kan brukes. Eksempelvis kan det ikke besluttes overføring til straffegjennomføring med elektronisk kontroll utenfor fengsel etter § 45 d på grunn av kapasitetsutfordringer av andre årsaker enn utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom som nevnt i § 45 a.

Til § 45 b

Det vises til punkt 5.2 i proposisjonen her. Bestemmelsen gjelder både domfelte og varetektsinnsatte, men begrenser ikke rekkevidden av varetektsrestriksjoner fastsatt av domstolene etter straffeprosessloven. Tiltak etter bestemmelsen kan være aktuelt i de tilfeller med utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom som er omfattet av § 45 a.

Første ledd i bestemmelsen er nytt sammenlignet med gjeldende § 45 a. Det regulerer spørsmål om hvordan besøk skal gjennomføres i en periode med utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom som nevnt i § 45 a, og det på grunn av smittefare er behov for restriksjoner for hvordan besøket skal gjennomføres. Første ledd hjemler blant annet at kriminalomsorgen kan pålegge den besøkende og den innsatte å unngå fysisk kontakt under besøket, herunder ved at besøket skal gjennomføres med en glassvegg mellom dem. Dersom pålegget ikke respekteres, skal kriminalomsorgen kunne avbryte besøket. Bestemmelsen skal praktiseres på en måte som ikke hindrer fysisk kontakt mellom mindreårige barn og deres foreldre.

Annet ledd tilsvarer gjeldende § 45 a første ledd, med enkelte justeringer. I første punktum er ordene «særskilt smitte- eller helsefare» erstattet med ordene «særskilt fare for overføring av smitte», og uttrykket «eller det på grunn av sykefravær i fengselet vil blir uforholdsmessig krevende å gjennomføre besøket» er erstattet med «eller det på grunn av sykdomsutbruddet vil bli uforholdsmessig krevende å gjennomføre besøket». Med sistnevnte endring blir det tydeligere at ikke bare sykefravær, men også fravær på grunn av karantene, kan være av betydning for om det kan nektes besøk. Det er situasjonen i det aktuelle geografiske området og ved det aktuelle fengselet som vil være relevant for anvendelse av § 45 a annet ledd første punktum. Bestemmelsen krever en konkret vurdering av det enkelte tilfellet. Nektelse av besøk er et enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand, og kan påklages.

Annet ledd annet og tredje punktum er nytt sammenlignet med gjeldende § 45 a første ledd. Denne delen av bestemmelsen presiserer at det, når vilkårene for å anvende bestemmelsen er oppfylt, kan treffes en generell beslutning om at besøk som hovedregel ikke skal gjennomføres for hele eller deler av et fengsel for en periode av inntil to uker. Også en slik beslutning vil måtte bygge på en konkret vurdering av forholdene i det aktuelle området og fengselet. En beslutning om nektelse etter annet ledd annet punktum vil ikke alene være bestemmende for noens rettigheter eller plikter, jf. at det som nevnt er tale om en «hovedregel». Ut fra virkeområdet for bestemmelsen – som er utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom som smitter lett – vil det av praktiske grunner ikke kunne påregnes at en beslutning om at det for en periode ikke skal gjennomføres besøk i et fengsel eller en fengselsavdeling, vil kunne forhåndsvarsles eller sendes på høring. Særlig fordi det er tale om kortvarige beslutninger, er det heller ikke meningen at de kravene til form og kunngjøring som følger av forvaltningsloven § 38 for forskrifter, skal gjelde for beslutninger etter § 45 b annet ledd annet punktum. Nektelse av besøk vil imidlertid gi rett til klagebehandling i det enkelte tilfelle på vanlig måte.

Det ligger i formuleringen i annet ledd annet punktum om at beslutningen kan angi en «hovedregel», at kriminalomsorgen kan åpne for at det i noen tilfeller likevel gjennomføres besøk. Så langt mulig skal det kunne gjennomføres besøk fra den innsattes mindreårige barn, og mindreårige innsatte bør kunne få besøk.

En beslutning om at det for en periode på inntil to uker som hovedregel ikke skal gjennomføres besøk, skal i utgangspunktet ikke forlenges. Men det følger av § 45 b annet ledd tredje punktum at Kriminalomsorgsdirektoratet – dersom det er strengt nødvendig – skal kunne forlenge varigheten. Myndigheten til å forlenge er lagt til direktoratet for å sikre at spørsmål om forlengelse avgjøres på grunnlag av et helhetlig bilde av situasjonen i etaten.

I annet ledd fjerde punktum er det gjort en endring for å gi et mer generelt uttrykk for at kriminalomsorgen skal sørge for at innsatte, ved nektelse av besøk, kan ha kontakt med personer utenfor fengsel ved bruk av fjernkommunikasjon. Alle innsatte skal få mulighet til slik kontakt, men det nærmere omfanget vil måtte fastsettes av kriminalomsorgen på basis av tilgjengelig teknisk utstyr, fengselets kapasitet til å gjennomføre eventuelle nødvendige kontrolltiltak mv.

For besøk fra advokat og offentlig myndighetsrepresentant, herunder diplomatisk eller konsulær representant, gjelder reguleringen i § 45 b tredje ledd. Annet ledd annet punktum utvider ikke adgangen til å nekte besøk av slike.

Tredje ledd fjerde punktum slår fast at forsvarer som bistår en klient ved bruk av fjernkommunikasjon etter bestemmelsen, har krav på samme godtgjøring fra det offentlige som om bistanden ble gitt i fengselsbesøk.

Det følger av § 45 b siste ledd at § 45 b ikke gir grunnlag for å begrense innsattes tilgang til helsetjenester.

Til § 45 c

Det vises til punkt 5.3 i proposisjonen her. Bestemmelsen gjelder utelukkelse av innsatte fra felleskap med andre innsatte for å forebygge spredning av allmennfarlig smittsom sykdom i fengsel, og omfatter både domfelte og varetektsinnsatte. I hovedsak tilsvarer bestemmelsen dagens § 45 b, men med det utvidede anvendelsesområdet som følger av § 45 a. Dette innebærer at bestemmelsen vil komme til anvendelse både under covid-19 og ved utbrudd av andre allmennfarlige sykdommer som smitter ved indirekte kontakt, dråpesmitte eller luftbåren smitte, forutsatt at også de øvrige kravene til nødvendighet og forholdsmessighet etter §§ 45 a og 45 c er oppfylt. Bestemmelsen er en særskilt hjemmel for å håndtere fare for spredning av slik sykdom, og påvirker ikke rekkevidden av straffegjennomføringsloven § 37 og andre lovbestemmelser om utelukkelse fra fellesskapet med andre innsatte.

Etter første ledd første punktum er det to mulige innganger til at kriminalomsorgen kan beslutte utelukkelse etter § 45 c. Den ene er at den innsatte er i en situasjon hvor det følger av lov eller forskrift, eller av annen beslutning i medhold av smittevernloven, at vedkommende skal være i isolasjon eller karantene. Under covid-19 er det gitt forskrift om dette for personer som har fått påvist sykdommen (isolasjon), og personer som kommer fra andre land eller har hatt nærkontakt med noen som er smittet (karantene), jf. forskrift 27. mars 2020 nr. 470 om smitteverntiltak mv. ved koronautbruddet (covid-19-forskriften) §§ 4 og 7. Videre foreligger det eksempel på at den kommunale helsetjenesten har besluttet, som tiltak i medhold av smittevernloven § 4-1, at nyinnsatte skal være i karantene frem til det foreligger to negative svar på test. Den andre mulige inngangen til utelukkelse etter § 45 c første ledd første punktum er at den innsatte har symptomer som er forenlige med den aktuelle sykdommen.

Vilkårene for at det kan besluttes utelukkelse er videre at utelukkelse er nødvendig for å forebygge smitte, og at tiltaket ikke vil innebære et uforholdsmessig inngrep overfor den innsatte, jf. § 45 c første ledd første og annet punktum. Bestemmelsen åpner ikke for at kriminalomsorgen rutinemessig kan beslutte utelukkelse, men krever konkrete vurderinger opp mot den innsatte som det kan være aktuelt å utelukke. Kriminalomsorgen skal ikke overprøve beslutninger om isolasjon eller karantene fra andre myndigheter, men må vurdere hvordan slike beslutninger best mulig kan gjennomføres. Blant annet er det ikke gitt at fullstendig isolasjon er nødvendig for å overholde de restriksjonene som ellers gjelder for personer i karantene. For utelukkelse på grunnlag av symptomer, skal kriminalomsorgen så vidt mulig rådføre seg med helsepersonell før det eventuelt besluttes utelukkelse, jf. § 45 c første ledd tredje punktum. Begrunnelsen for at denne plikten etter tredje punktum til å konferere helsepersonell på forhånd bare skal gjelde «så vidt mulig», er at smitte kan bre seg raskt, og at kriminalomsorgen derfor må kunne iverksette tiltak selv om helsepersonell ikke er tilgjengelig i situasjonen. Uavhengig av prosessen forut for at det besluttes utelukkelse, skal kriminalomsorgen straks varsle helsetjenesten ved beslutning om utelukkelse på grunnlag av symptomer, og samtidig anmode om at den innsatte undersøkes, jf. § 45 c første ledd fjerde punktum. Kriminalomsorgens forpliktelser etter tredje og fjerde punktum er en naturlig konsekvens av at kriminalomsorgens personell normalt ikke har helsefaglig kompetanse. Det hører under helsetjenesten å følge opp varsling og anmodninger fra kriminalomsorgen på adekvat måte.

Beslutning om utelukkelse fra fellesskapet med andre innsatte er enkeltvedtak som skal nedtegnes skriftlig og begrunnes, og er grunnlag for klage til overordnet nivå i kriminalomsorgen. Etter § 45 c annet ledd første punktum skal alle vedtak etter bestemmelsen uten opphold meldes til Kriminalomsorgsdirektoratet, slik at bruken automatisk vil være kjent på nasjonalt nivå, og kan tjene som grunnlag for generell kontakt med helsemyndighetene. Videre følger det av henvisningen i annet ledd annet punktum til § 37 fjerde ledd at utelukkelse etter § 45 c ikke skal opprettholdes lenger enn nødvendig, og at kriminalomsorgen fortløpende skal vurdere om det fortsatt er grunnlag for tiltaket. Henvisningen samme sted til § 37 femte og sjette ledd innebærer at de samme regler om plikt til å involvere overordnet nivå og foreta nye vurderinger som gjelder ved utelukkelse etter § 37, også gjelder ved utelukkelse etter § 45 c. Fristene etter § 37 femte og sjette ledd vil i mange tilfeller ikke få betydning fordi utelukkelsen er av kortere varighet enn tidsforløpet før overordnet nivå skal bringes inn. For en mindreårig som utelukkes ligger det imidlertid i § 37 femte ledd at beslutningen omgående skal meldes til regionalt nivå. Henvisning til § 37 syvende ledd synliggjør at også utelukkelse etter § 45 c skal brukes med varsomhet, slik at ingen blir påført unødig skade eller lidelse. Innsatte som er helt utelukket fra fellesskapet skal tilses av ansatte flere ganger daglig og lege varsles om utelukkelsen uten ugrunnet opphold, og innsatte under 18 år skal ha kontinuerlig tilsyn.

Annet ledd tredje punktum krever at det vurderes om et behov for utelukkelse kan avhjelpes gjennom testing. Siden det ikke er kriminalomsorgen som råder over testkapasiteten, vil kriminalomsorgens oppgave være å undersøke mulighetene for testing i kontakt med helsemyndighetene, og for øvrig legge til rette for at testing kan gjennomføres. I tilfeller der det er besluttet karantene, vil det være helsemyndighetene som avgjør betydningen av testsvar for varigheten av karantenen.

Tredje ledd skal forhindre at utelukkelse etter § 45 c medfører negative konsekvenser av isolasjon. Første punktum krever at innsatte som er utelukket etter bestemmelsen hver dag skal ha meningsfylt menneskelig kontakt. Med meningsfylt menneskelig kontakt forstås kontakt ansikt til ansikt, og utover den kontakten som finner sted gjennom utdeling av mat eller medisiner og utførelse av lignende oppgaver. Samtaler med fysisk tilstedeværelse er eksempel på slik kontakt. Kontakten må innebære at samtalepartene ser hverandre og kan snakke med hverandre, og innrettes på en måte som ivaretar både smittevern og den innsattes behov for å kunne ytre seg og få tilbakemeldinger. Bestemmelsen krever at det skal tilbys meningsfylt menneskelig kontakt hver dag, men angir ikke et bestemt tidsmessig minimum. Etter annet punktum skal imidlertid denne kontakten, eventuelt sammen med andre kompenserende tiltak som eksempelvis utvidet telefonering, videosamtaler via nettbrett, lufting eller trening, til sammen utgjøre minst to timer hver dag.

Fjerde ledd er nytt sammenlignet med dagens § 45 b, og innebærer at varetektsinnsatte som utelukkes etter § 45 c, ved utmåling av straff i straffesaken, skal ha avkortning i straffen på samme måte som når den tiltalte har vært varetektsfengslet med restriksjoner etter straffeprosessloven § 186 a.

Til § 45 d

Det vises til punkt 5.4 i proposisjonen her. Bestemmelsen gjelder innsatte som gjennomfører fengselsstraff. Foruten det utvidede anvendelsesområdet som følger av § 45 a, tilsvarer bestemmelsen i all hovedsak gjeldende § 45 c.

Første ledd åpner for at en domfelt – dersom kapasiteten i kriminalomsorgen krever det – for en begrenset periode kan besluttes overført til straffegjennomføring med elektronisk kontroll (fotlenke) utenfor fengsel. Bestemmelsen innebærer en situasjonsbestemt og midlertidig utvidelse av den adgangen som kriminalomsorgen etter straffegjennomføringsloven § 16 a og straffegjennomføringsforskriften kapittel 7 normalt har til å beslutte straffegjennomføring med elektronisk kontroll. Adgangen er begrenset til tilfeller der den domfelte har gjennomført minst en tredel av den idømte ubetingede fengselsstraffen, og gjelder bare for tilfeller der sikkerhetsmessige forhold ikke taler imot denne gjennomføringsformen.

Henvisningen i første ledd annet punktum til § 16 annet til sjette ledd og § 16 a fjerde ledd innebærer at vilkårs- og kontrollregimet for den domfelte under straffegjennomføringen vil være det samme som når det besluttes gjennomføring med elektronisk kontroll etter «normalregelen» i § 16 a, men slik at det ikke vil være et vilkår at den domfelte er sysselsatt.

Henvisningen til § 16 a fjerde ledd innebærer at kriminalomsorgen, når det er nødvendig for en sikkerhetsmessig forsvarlig straffegjennomføring med elektronisk kontroll, kan beslutte bruk av digital teknologi for å kontrollere domfeltes identitet, geografiske posisjon, bevegelse og eventuelle rusbruk. Personopplysninger som behandles ved slik kontroll skal slettes så langt det følger av § 16 a fjerde ledd annet punktum.

Ved at bestemmelsen ikke henviser til § 16 a første ledd, vil ikke begrensningen der om at den ubetingede fengselsstraffen eller resterende tid frem til forventet prøveløslatelse ikke kan være mer enn seks måneder, gjelde for adgangen etter § 45 d første ledd. Til gjengjeld må minst en tredel av straffen være gjennomført, jf. ovenfor. Siden bestemmelsen gjelder en situasjon med kapasitetsutfordringer, gis heller ikke § 16 syvende ledd om en gjenopprettende prosess anvendelse.

Første ledd tredje punktum unntar enkelte grupper av domfelte fra muligheten for gjennomføring med elektronisk kontroll etter § 45 d. Dette gjelder personer som gjennomfører straff etter straffeloven kapittel 18 om terror- og terrorrelaterte handlinger, kapittel 26 om seksuallovbrudd, § 275 om drap, eller §§ 282 eller 283 om mishandling i nære relasjoner.

Siden straffegjennomføring etter § 45 d vil innebære kontrolltiltak i domfeltes bolig, inneholder første ledd fjerde punktum et uttrykkelig krav om at domfelte må godta de krav og vilkår som vil ligge i straffegjennomføringen, og at alle samboende over 18 år må samtykke til kontrolltiltakene i hjemmet for at det skal være aktuelt å gjennomføre straff etter bestemmelsen. Ingen av dem vil være forpliktet til å godta eller samtykke til slik straffegjennomføring. Manglende samtykke vil medføre at straffegjennomføring etter § 45 d ikke er aktuelt. Kriminalomsorgen må også ivareta forpliktelsene til å sørge for at barn blir informert og hørt.

Straffegjennomføring med elektronisk kontroll utenfor fengsel innebærer at den domfelte må oppholde seg hjemme. For adgangen etter § 16 a er det nedfelt i straffegjennomføringsforskriften § 7-6 at domfelte skal ha utgang til sysselsetting, og at vedkommende kan innvilges permisjon av kort varighet dersom sikkerhetsmessige grunner ikke taler imot, og permisjon anses formålstjenlig. For straffegjennomføring med elektronisk kontroll etter § 45 d vil det ikke være en forutsetning at den domfelte er sysselsatt. For å unngå at den domfelte blir helt isolert hjemme, og å fange opp at det av sterke velferdsgrunner kan være behov for å forlate hjemmet, inneholder første ledd femte punktum en hjemmel for at kriminalomsorgen kan innvilge permisjon eller utgang av kort tids varighet.

Bestemmelsens annet ledd åpner for at en domfelt som skal gjennomføre straff med elektronisk kontroll utenfor fengsel etter § 45 d første ledd kan gjennomføre straffen utenfor fengsel uten fotlenke i en kort periode før fotlenken er på plass. Det er en forutsetning for å anvende bestemmelsen at kriminalomsorgen av kapasitetsgrunner har behov for dette, og at sikkerhetsmessige forhold ikke taler imot. Videre er det en forutsetning for å anvende denne delen av bestemmelsen at det er tale om en meget begrenset periode, og at det allerede ved beslutningen om overføring etter første ledd er på det rene at kriminalomsorgen har kapasitet til å gjennomføre straff med fotlenke for den aktuelle domfelte. Annet ledd er utelukkende en konsekvens av at det av praktiske grunner kan ta noen dager å få det tekniske utstyret på plass, og tillater ikke at det dannes en «kø» av domfelte på hjemmesoning uten fotlenke som venter lenge på at kriminalomsorgen skal få kapasitet til å etablere den elektroniske kontrollen.

Adgangen etter § 45 d annet ledd er bare til stede når den domfeltes situasjon og kriminalomsorgens kapasitet er som beskrevet i § 45 d første ledd, og det også er truffet beslutning om overføring til straffegjennomføring med elektronisk kontroll etter første ledd. Annet ledd utvider med andre ord hverken personkretsen eller spekteret av situasjoner.

Ved gjennomføring utenfor fengsel etter § 45 d annet ledd vil domfelte være underlagt de begrensninger i friheten som følger av straffegjennomføringsloven § 16 annet til sjette ledd, og de vilkår i medhold av samme bestemmelse som kriminalomsorgen anser behov for. Blant annet kan det bestemmes at domfelte ikke skal oppholde seg på bestemte steder, eller at han eller hun ikke skal ha kontakt med bestemte personer. Normalt er det en forutsetning etter § 16 annet ledd at den domfelte har fast bopel, er sysselsatt med arbeid, opplæring eller andre tiltak, og ikke bruker rusmidler mv. Det følger av § 45 d første ledd annet punktum at det for anvendelse av denne bestemmelsen ikke vil være en forutsetning at den domfelte er sysselsatt.

Etter tredje ledd skal en beslutning om straffegjennomføring utenfor fengsel etter første og annet ledd alltid fastsettes for et begrenset tidsrom. For beslutning om overføring etter § 45 d første ledd gjelder at perioden ikke kan være lenger enn den tiden kapasitetsutfordringen må antas å vare. Når den fastsatte tiden er over, vil utgangspunktet være at den domfelte skal tilbake til fengselet og fortsette straffegjennomføringen der. Hvis kapasitetsutfordringen fortsatt gjør seg gjeldende, vil ordningen med gjennomføring utenfor fengselet kunne forlenges for en ny, tidsavgrenset periode.

For beslutning om gjennomføring uten fotlenke i en kort overgangsperiode etter § 45 d annet ledd kan perioden ikke være lenger enn den tid det antas å ville ta å etablere den elektroniske kontrollen.

Fjerde ledd slår fast at departementet kan gi forskrifter som innskrenker kriminalomsorgens adgang til å beslutte gjennomføring med elektronisk kontroll etter § 45 d.

Til § 45 e

Det vises til punkt 5.5 i proposisjonen her. Bestemmelsen gjelder innsatte som gjennomfører straff. Foruten det utvidede anvendelsesområdet som følger av § 45 a, tilsvarer bestemmelsen i stor grad gjeldende § 45 e. I bestemmelsens første ledd første punktum er uttrykket «særskilt smitte- eller helsefare» erstattet med «særskilt fare for overføring av smitte», for å gjøre det tydelig at det er smitterisikoen som er det sentrale. Har den innsatte en særskilt risiko for helsemessige følger av å bli smittet, bør det primært være opp til den innsatte selv å vurdere om dette i seg selv skal medføre at permisjon eller frigang ikke gjennomføres. Konsultasjon av helsepersonell, jf. første ledd annet punktum, kan bidra til å styrke vurderingen av smittefaren.

Tredje punktum er forenklet. Formålet med denne delen av bestemmelsen er å få frem at det ved avgjørelse om permisjon eller frigang skal ses hen ikke bare til smittefaren, men også til den velferdsmessige betydningen av permisjon eller frigang for den innsatte.

Annet ledd avklarer spørsmålet om kriminalomsorgens adgang til å stille smittevernmotiverte vilkår for permisjon eller frigang. Det ligger i bestemmelsen at den innsatte kan pålegges å følge alminnelige råd fra Folkehelseinstituttet. Et slikt vilkår skal ikke kunne gi grunnlag for disiplinærreaksjoner fra kriminalomsorgen. For øvrig reguleres adgangen til å stille vilkår av straffegjennomføringsloven § 36 på vanlig måte.

Til § 45 f

Det vises til punkt 5.6 i proposisjonen her. Bestemmelsen gjelder gjennomføring av straff i samfunnet. Foruten det utvidede anvendelsesområdet som følger av § 45 a, tilsvarer bestemmelsen i hovedsak gjeldende § 45 d.

Det følger av første ledd første punktum at bestemmelsen gjelder ved gjennomføring av samfunnsstraff, bøtetjeneste og program mot ruspåvirket kjøring. Hjemmelen gjelder tilfeller der planlagt straffegjennomføring ikke lar seg gjennomføre på grunn av forhold utenfor kriminalomsorgen. Sammenlignet med gjeldende § 45 d første ledd første punktum, er uttrykket «på grunn av pålegg eller anbefaling fra helsemyndighetene» endret til «på grunn av pålegg eller anbefalinger fra statlige eller kommunale myndigheter». § 45 f påvirker ikke adgangen til å beslutte straffavbrudd på grunnlag av straffegjennomføringsloven § 57.

Det følger av første ledd annet punktum at avbrudd etter § 45 f skal fastsettes for en begrenset tid som ikke kan være lenger enn hindringen må antas å vare. Etter første ledd tredje punktum skal avbrudd så vidt mulig unngås dersom den som gjennomfører samfunnsstraff er under 18 år. Dette ligger i dette at kriminalomsorgen skal prioritere straffegjennomføring for mindreårige, med det nødvendige samarbeid med eksterne aktører dette forutsetter, foran de som er eldre. Begrunnelsen for dette er at straffavbrudd subjektivt sett gjerne vil virke mer belastende for en mindreårig, med et barns tidsperspektiv, enn for en voksen.

Annet ledd regulerer adgangen for kriminalomsorgen til å oppstille vilkår overfor den som gjennomfører straff i forbindelse med at det besluttes straffavbrudd etter bestemmelsen. Det følger av bestemmelsen at det kan stilles vilkår om meldeplikt overfor kriminalomsorgen dersom dette etter en konkret vurdering finnes nødvendig av sikkerhetsmessige grunner. Utgangspunktet og hovedregelen er imidlertid at det ikke skal stilles vilkår. Dersom straffavbrudd anses sikkerhetsmessig betenkelig, og dette ikke kan elimineres gjennom meldeplikt, må kriminalomsorgen innrette straffegjennomføringen på en måte som innebærer at den kan fullføres uten avbrudd.

Til ikraftsettingsbestemmelsen

I henhold til lov 18. desember 2020 nr. 148 oppheves bestemmelsene i dagens kapittel 3 A 1. juni 2020. Dersom det vedtas endringer i henhold til proposisjonen her, og både lovvedtaket og sanksjoneringen av dette finner sted før nevnte dato, vil gjeldende kapittel 3 A bli avløst av de nye reglene før 1. juni 2021.