2 Nærmere om rettsaktene

2.1 Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 515/2014 av 16. april 2014 om opprettelse av ordningen for økonomisk støtte til ytre grenser og visum, som en del av fondet for indre sikkerhet, og om oppheving av vedtak nr. 574/2007/EF

Formålet med grense- og visumordningen er å bidra til å sikre et høyt sikkerhetsnivå i EU samtidig som legitim reisevirksomhet fremmes gjennom en ensartet kontroll på høyt nivå på yttergrensen, og å fremme en effektiv visumbehandling, alt i tråd med EUs forpliktelser iht. grunnleggende friheter og menneskerettigheter. Gjennom kriteriene for tildeling av midler støttes særlig de medlemsstatene som har en tung og vedvarende finansiell byrde mht. gjennomføringen av de felles standardene for kontroll og overvåking på de ytre grensene og i visumpolitikken. Grense- og visumordningen skal med andre ord bidra til å gjennomføre Schengen-regelverket for grensekontroll og visumsamarbeid og politisk vedtatte føringer.

Kapittel I i rettsakten gir en beskrivelse av formål, mål og støtteberettigede tiltak. Hovedformålet med grense- og visumordningen er å bidra til å sikre et høyt sikkerhetsnivå i EU. Innenfor rammen av dette skal ordningen i tråd med EUs prioriteringer i relevante strategier og programmer m.m. bidra til spesielt å støtte den felles visumpolitikk og grenseforvaltning. Virkningen av støtten skal bli målt mot indikatorer. For å oppnå disse formålene, skal grense- og visumordningen gi støtte for å sikre fravær av kontroll på indre grense, et høyt nivå på personkontrollen på ytre grense, gradvis etablering av det integrerte forvaltningssystem for yttergrensen inklusive forsterking av samarbeidet mellom byråer når det gjelder migrasjon og kriminalitetsbekjempelse, tiltak på territoriet og nødvendige utfyllende tiltak relatert til dokumentsikkerhet og identitetsforvaltning. Tiltak som kan støttes er infrastruktur på grenseovergangssteder og overvåkingstiltak mellom grenseovergangssteder, samt tiltak for å bekjempe ulovlig kryssing av yttergrensen. Videre kan det bl.a. gis støtte til transport og kommunikasjonsutstyr som er nødvendig for en effektiv grensekontroll og sporing av personer. Ordningen skal videre gi støtte til tiltak som fremmer utviklingen og gjennomføringen av felles visumpolitikk inkludert konsulært samarbeid. Her kan det gis støtte til nødvendig infrastruktur for behandling av visumsøknader og konsulært samarbeid. Det skal gis støtte til å utvikle og drifte IT-systemer, systemenes kommunikasjons-infrastruktur og utstyr som skal støtte forvaltningen av migrasjonsstrømmer over yttergrensen. Når det gjelder IT-systemer er det først og fremst systemene under Kommisjonens forslag om Smarte grenser man tenker på. Det skal gis støtte til tiltak som sikrer en effektiv og ensartet anvendelse av fellesskapsretten om grenser og visum, herunder evaluerings- og overvåkingsmekanismen i Schengen-samarbeidet. Tiltak som styrker samarbeidet mellom medlemsstater i tredjeland med hensyn til strømmen av tredjelandsborgere inn i medlemsstater, samt samarbeid med tredjeland i denne sammenheng, skal støttes. I tillegg skal det også gis støtte til finansiering av teknisk bistand. Aktuelle tiltak her er IT-systemer og utstyr for informasjonsdeling, tiltak for å fremme samarbeid inkludert fellesoperasjoner, studier, opplæring, utstyr og pilotprosjekter for å gjennomføre anbefalinger, operative standarder og beste praksis.

Kapittel II fastsetter det økonomiske rammeverket og rammeverket for gjennomføringen av grense- og visumordningen. Den økonomiske rammen for grense- og visumordningen som helhet og de økonomiske rammene for de forskjellige tiltakskategoriene fastlegges. Det framgår at midlene skal fordeles til nasjonale programmer, spesielle tiltak, transittregimet gjennom Litauen, sentrale unionstiltak, krisestøtte og utvikling av IT-systemer på grensekontrollsiden. Det framgår at de Schengen-tilknyttede statene skal delta i gjennomføringen av grense- og visumordningen, at det må inngås avtaler om de nærmere detaljene i disse statenes deltakelse, samt at de finansielle bidragene fra disse statene kommer i tillegg til midlene fra unionsbudsjettet.

Det skal utarbeides et nasjonalt program for hele perioden 2014–2020. Kommisjonen skal godkjenne programmet. I det nasjonale programmet skal medlemsstatene bl.a. særlig prioritere arbeidet med det europeiske system for grenseovervåking (Eurosur), opprettet ved Europaparlamentets- og rådsforordning (EU) nr. 1052/2013, for å sikre at dette systemet fungerer godt, støtte og utvide nasjonal kapasitet med hensyn til forvaltning av grensene, og da særlig ta hensyn til ny teknologi, støtte videreutviklingen av konsulater og andre tjenester i tredjeland for å fremme lovlig reise og forhindre ulovlig migrasjon, teste og innføre nye verktøy og systemer for økt informasjonsutveksling mellom medlemsstatene samt øke kapasiteten for å møte framtidens press og trusler mot yttergrensen. Under det nasjonale programmet kan opptil 40 prosent av midlene brukes til driftsstøtte. Det stilles opp flere vilkår som må være oppfylt før midler fra det nasjonale programmet kan brukes til drift. I tillegg innføres det en egen rapporteringsrutine for bruk av driftsmidler.

Det innføres regler om hvordan negative funn i en Schengen-evaluering skal rettes opp.

På Kommisjonens initiativ kan det iverksettes unionstiltak. Videre skal grense- og visumordningen gi økonomisk støtte i krisehåndtering.

Det skal etableres et program for å utvikle et nytt IT-system (Smarte grenser). Det er avsatt 791 millioner euro til dette. Det kan settes av inntil 1.7 millioner euro til teknisk assistanse for Kommisjonen.

Kapittel III omhandler delegering av myndighet til Kommisjonen gjennom en komitologiprosedyre, oppheving av vedtak nr. 574/2007/EF som opprettet Yttergrensefondet, overgangsbestemmelser, bestemmelser om gjennomgang i 2020 og ikrafttredelse samt anvendelse.

2.2 Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 514/2014 av 16. april 2014 om fastlegging av alminnelige bestemmelser for asyl, migrasjons- og integreringsfondet og for ordningen for økonomisk støtte til politisamarbeid, forebygging og bekjempelse av kriminalitet og krisehåndtering

Kapittel I i rettsakten gir en beskrivelse av formål, mål og definisjoner. Formålet med Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 514/2014 er å gi de generelle reglene for gjennomføringen av fondene, herunder grense- og visumordningen.

Kapittel II inneholder generelle prinsipper for støtte fra fondene. Støtten skal gis gjennom nasjonale programmer, tiltak i regi av EU og nødhjelp. Tiltakene skal utfylle nasjonale tiltak på feltet. Det stilles ikke direkte krav om hvilke andre tiltak som skal gjennomføres. Kommisjonen og medlemsstatene skal samarbeide tett i gjennomføringen av tiltakene, og partene skal sørge for at støtten koordineres med unionens politikk og andre instrumenter. Gjennom overvåking, rapportering og evaluering skal partene sørge for at støtten er effektiv, og partene har et ansvar for å redusere administrative byrder. Tiltak som finansieres gjennom fondet skal være i overensstemmelse med EU-regelverket og nasjonal lovgivning. Videre inneholder kapitlet bestemmelser om beskyttelse av EUs økonomiske interesser. Kommisjonen gis delegert lovgivningsmyndighet for å regulere medlemsstatenes plikt til effektivt å bekjempe misligheter. Til slutt slås det fast at målene for fondet skal nås innenfor et flerårig program for perioden 2014 til 2020. Dette flerårige programmet skal gjennomgå en midtveisevaluering.

Av kapittel III framgår det blant annet at Kommisjonen gjennom komitologi skal vedta arbeidsprogrammet for de sentrale tiltakene samt nødhjelp. Sentrale tiltak og nødhjelp kan gjennomføres direkte av enten Kommisjonen eller EUs byråer, eller indirekte av andre virksomheter eller personer (i tråd med finansforordningen, (EU, Euratom) nr. 966/2012). Nødhjelp kan finansieres med inntil 100 prosent. Nødhjelptiltak kan finne sted i en medlemsstat eller i et tredjeland. Også kostnader som er påløpt i forbindelse med tiltaket forut for at en søknad om støtte til nødhjelp ble fremmet, kan dekkes når de var nødvendige for gjennomføringen av tiltaket.

Også sentrale tiltak og nødhjelp i eller relatert til tredjeland kan finansieres. Medlemsstater, tredjeland, felles virksomheter opprettet av tredjeland og EU og/eller medlemsstater, nærmere definerte internasjonale organisasjoner, Den internasjonale Røde Kors-komiteen samt NGO’er etablert og registrert i EU eller et Schengen-tilknyttet land, kan søke om midler til slike tiltak.

Kapittel IV inneholder regler om at ordningen for gjennomføring og bruk av støtten fra grense- og visumordningen, og særlig nødvendige økonomiske og administrative ressurser for rapportering, evaluering, forvaltning og kontroll, skal stå i forhold til størrelsen på tildelt støtte. Hver medlemsstat skal organisere partnerskap med relevante myndigheter og virksomheter for å utvikle og gjennomføre nasjonale programmer. Partnerne skal være involvert i forberedelse, gjennomføring, overvåking og evaluering av nasjonale programmer. Hver medlemsstat skal nedsette en overvåkingskomité som skal støtte gjennomføringen av nasjonale programmer. For å starte programperioden skal Kommisjonen og hvert medlemsstat ha en policy-dialog om nasjonale behov og hva slags bidrag unionsbudsjettet kan gi for å oppfylle disse behovene.

På basis av policy-dialogen skal hver stat foreslå et nasjonalt program som skal dekke perioden fra 1. desember 2014 til 31. desember 2020. Det stilles krav til innholdet i det nasjonale programmet. Forslaget til nasjonalt program skal være basert på en modell vedtatt av Kommisjonen i komitologiprosedyren. Forslaget til nasjonalt program skal godkjennes av Kommisjonen i komitologiprosedyren innen seks måneder etter at det har blitt framlagt. Skulle det oppstå uforutsette forhold, kan et nasjonalt program endres.

De nasjonale programmene skal revurderes i 2017 og kan da eventuelt bli endret.

Tiltak under det nasjonale programmet skal delfinansieres av offentlige eller private kilder, ikke ha inntektsformål og heller ikke motta tilskudd fra EU-budsjettet for øvrig. Bidraget fra EU-budsjettet skal ikke overstige 75 prosent, med mindre det foreligger spesielle tiltak eller strategiske prioriteringer spesifisert i forordningen om grense- og visumordningen. Da kan finansieringsgraden gå opp til 90 prosent. I tillegg kan bidraget fra EU bli økt til 90 prosent dersom dette ved ekstraordinære tilfeller anses riktig, særlig dersom prosjektet ellers ikke ville kunne blitt gjennomført.

Kapitlet har en rekke bestemmelser om hvordan utgifter kan erstattes og hvordan de skal beregnes.

Videre fastlegges krav til forvaltnings- og kontrollsystemer. Medlemsstatene er ansvarlig for forvaltning og kontroll av de nasjonale programmene og skal sørge for at de nasjonale forvaltnings- og kontrollsystemene er i overensstemmelse med forordningen og virker effektivt. For å gjennomføre programmene skal hver medlemsstat peke ut ansvarlig myndighet og revisjonsmyndighet og når relevant, en eller flere delegerte virksomheter. Det skal utarbeides regler for forholdet mellom disse forskjellige myndighetene og virksomhetene. Kommisjonen er gitt delegert lovgivningskompetanse til å fastlegge regler for å sikre en enhetlig anvendelse av reglene, herunder kontrollpliktene som påligger ansvarlig myndighet. Revisjonsmyndigheten skal sørge for revisjon av forvaltnings- og kontrollsystemene og av et utvalg av tilskudd. Kommisjonen er gitt delegert lovgivningskompetanse til å fastlegge status for revisjonsmyndigheten og vilkårene for dets revisjonsvirksomhet. Internasjonalt anerkjente revisjonsprinsipper skal følges. Avsnittet inneholder også bestemmelser om Kommisjonens kontroll og revisjon av medlemsstatenes organisering og gjennomføring av nasjonale programmer samt og beskyttelse av EUs finansielle interesser. Kommisjonen skal samarbeide med revisjonsmyndighetene i medlemsstatene.

Forordningen legger opp til årlige overføringer fra Kommisjonen til medlemsstatene, basert på godkjenning av det flerårige programmet. Utbetalinger fra Kommisjonen til medlemsstatene skal skje i form av en engangs forhåndsutbetaling, betaling av årlig balanse og betaling av endelig balanse. Budsjettåret defineres til å gå fra 16. oktober til 15. oktober året etter. Årlig balanse skal utbetales til medlemsstatene senest seks måneder etter at nødvendig dokumentasjon er innsendt og skal dekke hele det aktuelle budsjettåret. For å avslutte det nasjonale programmet skal medlemsstaten senest 31. desember 2023 sende inn nødvendig dokumentasjon for den siste årlige balansen, krav om betaling av endelig balanse samt en endelig gjennomføringsrapport for det nasjonale programmet. Forordningen inneholder også vilkår om hvordan Kommisjonen kan holde tilbake eller suspendere utbetalinger dersom det har blitt oppdaget urettmessigheter eller det foreligger alvorlige mangler i forvaltnings- og kontrollsystemet i en medlemsstat.

Til slutt regulerer dette kapitlet hva slags informasjon som må sendes inn og reglene for oppgjør. Kommisjonen skal gjennom komitologiprosedyren vedta en modell for hvordan dokumentasjonen skal være. Kommisjonen skal innen 31. mai året etter budsjettåret treffe beslutning om det årlige regnskapsoppgjøret. Kommisjonen skal gjennom komitologiprosedyren vedta nærmere regler for samsvarskontrollen.

Kapittel V gir regler om informasjon til publikum og publisering av informasjon om programmene. Det er medlemsstaten og ansvarlig myndighet som skal sørge for slik publisering, herunder etablere en egen nettside eller nettportal. Kommisjonen er gitt delegert lovgivningskompetanse til å fastlegge regler for informasjons- og publiseringstiltak. Gjennom komitologiprosedyren skal Kommisjonen også definere de tekniske kravene til informasjons- og publiseringstiltakene. Videre inneholder kapitlet bestemmelser om gjennomføringsrapporter. Det skal utarbeides årlige rapporter og en sluttrapport. Det opprettes et felles rammeverk for overvåking og evaluering. Kommisjonen skal i samarbeid med medlemsstatene når det er relevant, gjennomføre regelmessig overvåking av gjennomføringen av rettsaktene. Kommisjonen er gitt delegert lovgivningskompetanse til å fastlegge det felles rammeverket. Det fastsettes nærmere regler for tidsfrister og innhold i evalueringsrapportene. Hver medlemsstat skal evaluere sine nasjonale programmer for å forbedre gjennomføringen av disse. De nasjonale evalueringene skal gjennomføres av sakkyndige som er funksjonelt uavhengige av ansvarlig myndighet eller revisjonsmyndigheten. Evalueringer skal offentliggjøres.

I kapittel VI finnes bestemmelser om delegering av myndighet til Kommisjonen, komitologibestemmelser, revisjons- og ikrafttredelsesbestemmelser. Reglene tilsvarer i hovedsak reglene som gjaldt for Yttergrensefondet.

2.3 Generelt om avtalen mellom Kongeriket Norge og Den europeiske union om tilleggsregler med hensyn til ordningen for økonomisk støtte til ytre grenser og visum, som en del av Det indre sikkerhetsfondet for perioden 2014 til 2020

EUs regelverk om forvaltning, kontroll og revisjon av fellesskapets midler er ikke omfattet av Schengen-avtalen. Det er derfor framforhandlet avtaler om tilleggsregler med EU for Norge og de øvrige Schengen-tilknyttede stater. Forhandlingene har foregått i felleskap, og det er utarbeidet fire så å si identiske avtaler. De enkelte bestemmelsene i avtalene er i all hovedsak likelydende for de fire statene som er tilknyttet Schengen-samarbeidet – Norge, Island, Liechtenstein og Sveits. Enkelte forskjeller finnes likevel, blant annet som en konsekvens av ulike konstitusjonelle krav til inngåelse av avtalen, og ulik tilknytningsform til regelverket om offentlige anskaffelser i det indre marked.

Avtalen med Norge er ferdigforhandlet, men ennå ikke undertegnet. Avtalen fastsetter at de relevante bestemmelsene i EUs regelverk som skal sikre god forvaltning av fellesskapets midler, også får anvendelse i Norge. EUs forvaltningsmyndighet omfatter midler som tildeles Norge. Dette er i samsvar med ordningen under det tidligere Yttergrensefondet og tilsvarende ordninger for norsk programdeltagelse mv. under EØS-avtalen og er basert på ordninger for revisjonssamarbeid nedfelt i Protokoll 32 til EØS-avtalen. Kommisjonens og Revisjonsrettens kontrollmyndighet vil måtte omfatte grense- og visumordningens midler som forvaltes i Norge. Kontroll må gjennomføres i samarbeid med nasjonale myndigheter. I tillegg beregner avtalen – basert på formelen for Norges økonomiske bidrag til Schengen-samarbeidet i vår tilknytningsavtale – det norske bidragets størrelse, hvordan innbetalingene av de norske bidragene skal skje, samt hva de norske innbetalingene skal brukes til.

2.4 Merknader til de enkelte bestemmelser i avtalen om tilleggsregler

Fortalen viser bl.a. til Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 515/2014, og til at denne rettsakten er en videreutvikling av Schengen-samarbeidet. Videre vises det til Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 514/2014, og uttrykkes at også denne forordningen i tilknytningsavtalens forstand og så langt den er nødvendig for å gjennomføre grense- og visumordningen, er en videreutvikling av Schengen-samarbeidet. Det slås også fast at den komiteen som skal bistå Kommisjonen i gjennomføringen av instrumentene og som er hjemlet i forordning (EU) nr. 514/2014, er en Schengen komitologikomité så langt den behandler saker nødvendig for gjennomføringen av forordning (EU) nr. 515/2014.

Artikkel 1 angir virkeområdet for avtalen, som er å fastsette de nødvendige tilleggsbestemmelser for Norges deltakelse i Det indre fondet for sikkerhet.

Artikkel 2 henviser til de relevante bestemmelsene i EUs regelverk om økonomistyring og finansiell kontroll, og fastsetter at de tilknyttede statene skal overholde disse felles standardene ved forvaltning av grense- og visumordningens midler.

Artikkel 3 og 4 gjengir hovedprinsippene for forsvarlig økonomiforvaltning: forsvarlig økonomistyring og fravær av interessekonflikt.

Artikkel 5 gir regler om fullbyrding av krav om tilbakebetaling av grense- og visumordningens midler fra ikke-statlige aktører. Denne bestemmelsen kan være aktuell dersom mottakerstaten delegerer forvaltning av grense- og visumordningens midler til eksterne aktører. Dersom Kommisjonen i slike tilfeller treffer vedtak om tilbakesøking av midler, skal vedtaket ha tvangskraft i nasjonal rett. En parallell bestemmelse om slik tvangskraft finnes i EØS-avtalen artikkel 110. Norge har imidlertid ved en særskilt erklæring til EØS-avtalen tatt forbehold om at Kommisjonens vedtak rettet mot foretak ikke har tvangskraft i Norge. Det vil derfor fra norsk side bli avgitt en erklæring til avtalens artikkel 5 om tvangskraft:

«Avtalepartene gjøres oppmerksom på at Norges gjeldende forfatning ikke tillater direkte tvangskraft for EU-organenes vedtak om pengeforpliktelser rettet til foretak i Norge. Norge aksepterer at slike vedtak fortsatt kan rettes direkte til foretakene, og at de bør oppfylle sine forpliktelser i samsvar med den nåværende praksis. De nevnte forfatningsrettslige begrensninger i den direkte tvangskraft for EU-organenes vedtak om pengeforpliktelser gjelder ikke for datterselskaper og aktiva på Unionens territorium som tilhører foretak som ligger i Norge. Dersom det skulle oppstå vanskeligheter, er Norge innstilt på å drøfte spørsmålene og arbeide for en gjensidig tilfredsstillende løsning.»

I praksis vil ikke denne erklæringen ha særlig betydning fordi det er besluttet at forvaltning av grense- og visumordningens midler i Norge skal være en oppgave for statlige myndigheter.

Artikkel 6 pålegger de tilknyttede statene å bekjempe bedrageri rettet mot grense- og visumordningens midler.

Artikkel 7 gir Kommisjonen rett til å foreta kontroll på territoriet til de tilknyttede stater for å beskytte grense- og visumordningen mot bedrageri og andre uregelmessigheter.

Artikkel 8 gir EUs Revisjonsrett adgang til å utføre sine oppgaver på territoriet til de tilknyttede statene. Utførelsen av revisjonsoppgaver i Norge skal foregå i nær kontakt med Riksrevisjonen.

Artikkel 9 viser til EUs regelverk om offentlige anskaffelser. Dette er for Norges del inntatt i vedlegg XVI til EØS-avtalen

Artikkel 10 angir nærmere hvilke beløp Norge skal innbetale til grense- og visumordningen for årene 2016–2020. Av budsjettmessige hensyn har det vært nødvendig å angi hvilke beløp som tilføres grense- og visumordningen for hvert budsjettår. Samtidig skal innbetalingene til grense- og visumordningen være i samsvar med Norges avtale om tilknytning til Schengen-samarbeidet, og dermed basert på en fordelingsnøkkel beregnet ut fra tilgjengelige BNP-tall. Disse to hensynene er ivaretatt ved at det for årene 2016 til 2018 fastsettes en fast sum på 19 777 712 euro for hvert år, mens det deretter skal foretas en beregning i henhold til en formel angitt i vedlegget til avtalen, for å bringe det samlede norske bidraget i samsvar med den fordelingsnøkkelen som er fastsatt i artikkel 12 nr. 1 i Norges tilknytningsavtale til Schengen-samarbeidet. Norges andel av grense- og visumordningens midler for de påfølgende år, fremgår av et vedlegg til Europaparlaments- og rådsforordningen og er derfor ikke fastsatt nærmere i avtalen.

Artikkel 11 angir hvordan midlene fra Norge og de andre Schengen-tilknyttede statene skal benyttes av EU.

Artikkel 12 pålegger taushetsplikt om opplysninger som meddeles eller innhentes på grunnlag av avtalen, i samsvar med nasjonal lovgivning. Bestemmelsen kan få betydning ved kontroll eller revisjon av private aktører dersom disse får delegert forvaltningsoppgaver for grense- og visumordningens midler, og der innhentede opplysninger berører drifts- eller forretningsforhold som har konkurransemessig betydning.

Artikkel 13 gir regler for utpeking av ansvarlig myndighet.

Artikkel 14 definerer regnskapsåret.

Artikkel 15 angir et unntak fra forordningens regler om når utgifter er støtteberettigete.

Artikkel 16 gir regler for når og hvordan krav om utbetaling av årssaldoen skal sendes til Kommisjonen.

Artikkel 17 angir enkelte tilpasninger til bestemmelsene i rettsaktene om grense- og visumordningen for så vidt angår tidspunkter for rapportering mv.

Artikkel 18 fastlegger at all offisiell utveksling av informasjon mellom Norge og Kommisjonen skal foregå via et elektronisk informasjonsutvekslingssystem som Kommisjonen skal stille til rådighet.

Artikkel 19 gir regler om depositar og ikrafttredelse av avtalen. EU og Norge skal godkjenne avtalen i samsvar med sine interne prosedyrer.

Avtalen er gjenstand for undertegning og vil tre i kraft når den er godkjent av EU og av Norge. Den trer i kraft den første dagen i den første måneden etter at partene har underrettet hverandre om at de godkjenner avtalen. Avtalen, med unntak av artikkel 5, skal anvendes midlertidig fra og med dagen etter at den er undertegnet, dersom dette ikke strider mot konstitusjonelle bestemmelser.

Artikkel 20 gir regler om opphør av avtalen ved oppsigelse eller ved at Norges avtale om tilknytning til Schengen-samarbeidet bortfaller. EU eller Norge kan si opp avtalen ved underretning om sin beslutning til den øvrige part. Avtalen opphører å gjelde tre måneder etter at slik underretning er gitt.

Artikkel 21 fastsetter at avtalen skal utferdiges på norsk og islandsk i tillegg til EUs offisielle språk.

Vedlegget angir formelen for å beregne Norges økonomiske bidrag til grense- og visumordningen i 2019 og 2020, for å bringe det totale norske økonomiske bidraget i overensstemmelse med fordelingsnøkkelen som er fastsatt i artikkel 12 nr. 1 i Norges tilknytningsavtale til Schengen-samarbeidet.