2 Europaparlaments- og rådsforordning 514/2014/EU av 16. april 2014 om fastlegging av alminnelige bestemmelser for asyl, migrasjons- og integreringsfondet og for ordningen for økonomisk støtte til politisamarbeid, forebygging og bekjempelse av kriminalitet og krisehåndtering

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 78 nr. 2, artikkel 79 nr. 2 og 4, artikkel 82 nr. 1, artikkel 84 og artikkel 87 nr. 2, under henvisning til forslag fra Europakommisjonen,

etter oversending av utkast til rettsakt til de nasjonale parlamentene,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komité1,

under henvisning til uttalelse fra Regionkomiteen2,

etter den ordinære lovgivningsprosedyren3 og ut fra følgende betraktninger:

1. Unionens innenrikspolitikk er å skape et område med frihet, sikkerhet og rettferdighet: et område uten indre grenser som mennesker fritt kan reise inn i, forflytte seg i, bo og arbeide i i tillit til at rettighetene deres blir respektert fullt ut og at sikkerheten deres er garantert, idet det tas hensyn til de felles utfordringene som utvikling av en omfattende innvandringspolitikk for Unionen for å bedre konkurranseevnen og den sosiale utjevningen i Unionen, opprettelse av et felles europeisk asylsystem og kampen mot ulovlig innvandring, menneskehandel, internettkriminalitet og terrorisme.

2. Det er nødvendig å vedta en integrert tilnærming til spørsmål som oppstår i forbindelse med migrasjonspress og asylsøknader, og når det gjelder forvaltningen av Unionens ytre grenser, og samtidig sikre full overholdelse av folkeretten og menneskerettslovene, herunder når det gjelder tiltak som iverksettes i tredjestater, idet det vises solidaritet mellom alle medlemsstatene og en forståelse for behovet for å respektere det nasjonale ansvaret ved å sikre en tydelig beskrivelse av oppgavene.

3. Unionsfinansiering til støtte for utvikling av området med frihet, sikkerhet og rettferdighet bør tilføre Unionen tilleggsverdi og være et konkret tegn på den solidariteten og ansvarsdelingen som er uunnværlig for å møte de felles utfordringene.

4. En felles ramme bør sikre den nødvendige sammenheng, forenkling og ensartede gjennomføring av denne finansieringen på de berørte politikkområdene.

5. Anvendelsen av midlene på dette området bør samordnes for å sikre komplementaritet, effektivitet og synlighet samt for å oppnå budsjettsynergier.

6. Gjennom en felles ramme bør det fastsettes prinsipper for støtte og medlemsstatenes og Kommisjonens ansvar for å sikre at disse prinsippene anvendes, herunder forebygging og påvisning av uregelmessigheter og bedrageri.

7. En slik unionsfinansiering vil være mer effektiv og målrettet dersom samfinansieringen av de støtteberettigede tiltakene er basert på et strategisk flerårig program som hver enkelt medlemsstat utarbeider i dialog med Kommisjonen.

8. Tiltak i og i tilknytning til tredjestater som støttes gjennom særforordningene som er angitt i denne forordning («særforordningene»), bør treffes i synergi og sammenheng med andre tiltak utenfor Unionen som støttes gjennom Unionens ordninger for ekstern støtte, både geografisk og tematisk. Ved gjennomføringen av slike tiltak bør det særlig arbeides for fullstendig samsvar med prinsippene og de allmenne målene for Unionens opptreden utad og utenrikspolitikk som gjelder den aktuelle staten eller regionen. Disse tiltakene bør ikke ha til hensikt å støtte tiltak som er direkte rettet mot utvikling, og de bør, der det er hensiktsmessig, utfylle den økonomiske støtten som gis gjennom ordninger for ekstern bistand. Prinsippet om innbyrdes sammenheng i utviklingspolitikken som angitt i punkt 35 i den europeiske enighet om utvikling, bør overholdes. Det er også viktig å sikre at gjennomføringen av nødhjelp er i samsvar med og der det er relevant, utfyller Unionens humanitære politikk og overholder de humanitære prinsippene som er angitt i den europeiske enighet om humanitær bistand.

9. Eksterne tiltak bør være konsekvente og sammenhengende som angitt i artikkel 18 nr. 4 i traktaten om Den europeiske union (TEU).

10. Før det utarbeides flerårige programmer som et middel for å nå målene for denne unionsfinansieringen, bør medlemsstatene og Kommisjonen føre en politikkdialog og dermed fastsette en sammenhengende strategi for hver enkelt medlemsstat. Etter at politikkdialogen er avsluttet bør hver medlemsstat framlegge for Kommisjonen et nasjonalt program som beskriver hvordan den tar sikte på å nå målene i den relevante særforordningen for tidsrommet 2014–2020. Kommisjonen bør undersøke om det nasjonale programmet er i samsvar med disse målene og med resultatet av politikkdialogen. Videre bør Kommisjonen undersøke om fordelingen av unionsfinansieringen mellom målene er i samsvar med den minste prosentandelen som er fastsatt per mål i den relevante særforordningen. Det bør være mulig for medlemsstatene å avvike fra disse minste prosentandelene, og de bør i slike tilfeller angi årsakene til avviket i det nasjonale programmet sitt. Dersom årsakene som den berørte medlemsstaten angir, ikke anses som tilstrekkelige, vil Kommisjonen kunne unnlate å godkjenne det nasjonale programmet. Kommisjonen bør regelmessig underrette Europaparlamentet om resultatet av politikk dialogene, om hele programplanleggingsprosessen, herunder utarbeidingen av de nasjonale programmene, som også omfatter overholdelse av den minste prosentandelen som er angitt per mål i de relevante særforordningene som angitt i denne forordning, og om gjennomføringen av de nasjonale programmene.

11. Det bør foretas en vurdering midtveis av strategien for å sikre hensiktsmessig finansiering i tidsrommet 2018–2020.

12. Medlemsstatene bør på en måte som er forenlig med forholdsmessighetsprinsippet og behovet for å redusere den administrative byrden mest mulig, opprette et partnerskap med de berørte myndighetene og organene for å utvikle og gjennomføre de nasjonale programmene i hele det flerårige tidsrommet. Medlemsstatene bør sikre at det ikke er noen interessekonflikt mellom partnerne i de forskjellige fasene av programplanleggingssyklusen. Hver medlemsstat bør nedsette en komité som skal overvåke det nasjonale programmet og hjelpe medlemsstaten med å vurdere gjennomføringen og framdriften i arbeidet med å nå programmålene. Hver medlemsstat bør være ansvarlig for å fastsette de praktiske ordningene for nedsettelse av overvåkingskomiteen.

13. Hvorvidt utgiftene i henhold til de nasjonale programmene er støtteberettiget bør fastsettes i henhold til nasjonal lovgivning, med forbehold for felles prinsipper som angis i denne forordning. Den første og siste datoen for når utgifter er støtteberettiget bør fastsettes på en måte som sikrer ensartede og rimelige regler for de nasjonale programmene.

14. Teknisk bistand bør gjøre det mulig for medlemsstatene å støtte gjennomføringen av de nasjonale programmene og hjelpe støttemottakerne med å oppfylle sine forpliktelser og overholde unionsretten. Der det er relevant, kan den tekniske bistanden omfatte kostnader som vedkommende myndigheter har pådratt seg i tredjestater.

15. For å sikre en hensiktsmessig ramme som gjør det mulig raskt å gi nødhjelp, bør denne forordning tillate støtte til tiltak der utgiftene oppstod før det ble søkt om denne nødhjelpen, men ikke før 1. januar 2014, i samsvar med europaparlaments- og rådsforordning (EU, Euratom) nr. 966/20124, som tillater en slik fleksibilitet i behørig grunngitte unntakstilfeller. Støtten kan utgjøre 100 % av de støtteberettigede utgiftene i behørig grunngitte tilfeller der dette er avgjørende for at tiltaket skal kunne iverksettes, særlig dersom støttemottakeren er en internasjonal eller ikke-statlig organisasjon. Tiltak som støttes med nødhjelp, bør være en direkte følge av nødssituasjonen og ikke erstatte medlemsstatenes langsiktige investeringer.

16. Beslutninger som treffes, og som er relevante for bidraget fra Unionens budsjett, bør være behørig dokumentert, slik at det opprettholdes et tilfredsstillende revisjonsspor.

17. Unionens økonomiske interesser bør beskyttes ved hjelp av forholdsmessige tiltak gjennom hele utgiftssyklusen, herunder forebygging, påvisning og undersøkelse av uregelmessigheter, innkreving av midler som er tapt, urettmessig utbetalt eller brukt på feil måte, og der det er relevant, administrative og økonomiske sanksjoner i samsvar med forordning (EU, Euratom) nr. 966/2012.

18. I forbindelse med beskyttelsen av Unionens økonomiske interesser kan kontroll på stedet og revisjon som foretas av medlemsstatene, Kommisjonen, Revisjonsretten og Det europeiske kontor for bedrageribekjempelse nedsatt ved Kommisjonsvedtak 1999/352/EF, EKSF, Euratom5 («OLAF»), være anmeldt eller uanmeldt i samsvar med gjeldende lovgivning.

19. Målet med den nye strukturen for finansiering av innenrikssaker er å forenkle gjeldende regler og redusere den administrative byrden for støttemottakerne. Kontrollordningen bør imidlertid fortsatt være effektiv, og det er derfor viktig å minne om de gjeldende reglene for beskyttelse av Unionens økonomiske interesser som fastsetter kontroll på stedet og revisjon som kan være anmeldt eller uanmeldt.

20. Medlemsstatene bør vedta passende tiltak for å sikre et velfungerende forvaltnings- og kontrollsystem og kvalitet i gjennomføringen av de nasjonale programmene. Det er derfor nødvendig å fastsette allmenne prinsipper og nødvendige funksjoner som disse systemene bør oppfylle.

21. Medlemsstatenes forpliktelser når det gjelder forvaltnings- og kontrollsystemer samt forebygging, påvisning og utbedring av uregelmessigheter og overtredelser av unionsretten, bør fastlegges for å sikre en effektiv og riktig gjennomføring av de nasjonale programmene.

22. I samsvar med nærhets- og forholdsmessighetsprinsippet bør medlemsstatene ved hjelp av forvaltnings- og kontrollsystemene sine ha hovedansvaret for å gjennomføre og kontrollere de nasjonale programmene. Støtten som gis i henhold til særforordningene, bør gjennomføres i nært samarbeid mellom Kommisjonen og medlemsstatene i samsvar med nærhetsprinsippet.

23. Medlemsstatene bør utnytte kunnskapen, sakkunnskapen og erfaringene som offentlige og/eller private organer har oppnådd ved anvendelsen av tidligere fond for innenrikssaker.

24. Bare ansvarlige myndigheter som medlemsstatene har utpekt, gir tilstrekkelig garanti for at den nødvendige kontrollen er utført før det bevilges støtte fra Unionens budsjett til støttemottakerne. Det bør derfor uttrykkelig fastsettes at bare utgifter som betales av utpekte ansvarlige myndigheter, kan tilbakebetales over Unionens budsjett.

25. Det bør fastsettes hvilken myndighet og hvilket ansvar Kommisjonen har for å kontrollere at forvaltnings- og kontrollsystemene fungerer effektivt, og for å kreve tiltak fra medlemsstatene.

26. Unionens budsjettforpliktelser bør inngås årlig. For å sikre effektiv programforvaltning bør det fastsettes felles regler for utbetaling av årssaldoen og sluttsaldoen.

27. Utbetalingen av forhåndsfinansiering ved begynnelsen av programmene sikrer at medlemsstatene har midler til å gi støtte til støttemottakerne ved gjennomføringen av programmet når programmet er godkjent. Derfor bør det fastsettes bestemmelser om de første beløpene av forhåndsfinansieringen. Den første forhåndsfinansieringen bør være fullstendig gjort opp når programmet avsluttes. De ansvarlige myndigheter bør sikre at støttemottakerne omgående mottar hele det skyldige beløpet.

28. Dessuten bør det sørges for årlig forhåndsfinansiering for å sikre at medlemsstatene har tilstrekkelige midler til å gjennomføre de nasjonale programmene sine. Den årlige forhåndsfinansieringen bør hvert år gjøres opp ved utbetaling av årssaldoen.

29. I forbindelse med revisjonen av forordning (EU, Euratom) nr. 966/2012 som foretas hvert tredje år, innføres endringer i metoden med delt forvaltning som det skal tas hensyn til.

30. Med sikte på å styrke ansvarligheten for utgifter som samfinansieres over Unionens budsjett i et gitt år, bør det fastsettes en egnet ramme for det årlige regnskapsoppgjøret. Innenfor denne rammen bør den ansvarlige myndighet i forbindelse med et nasjonalt program framlegge for Kommisjonen de dokumentene som er nevnt i bestemmelsene om delt forvaltning med medlemsstatene i forordning (EU, Euratom) nr. 966/2012.

31. Til støtte for forsikringen som ligger til grunn for det årlige regnskapsoppgjøret i hele Unionen, bør det fastsettes felles bestemmelser om hvilken form for og grad av kontroll som medlemsstatene skal foreta.

32. Det kan bli nødvendig for Kommisjonen å foreta finansielle korrigeringer for å sikre god økonomistyring av Unionens midler. For å sikre rettssikkerhet for medlemsstatene er det viktig å fastslå under hvilke omstendigheter overtredelser av gjeldende unionsrett eller nasjonal lovgivning kan føre til finansielle korrigeringer fra Kommisjonen. For å sikre at eventuelle finansielle korrigeringer som Kommisjonen kan pålegge medlemsstatene, gjelder beskyttelsen av Unionens økonomiske interesser, bør de bare brukes i tilfeller der overtredelsen av unionsretten eller nasjonal lovgivning direkte eller indirekte gjelder støtteberettigelse, formell riktighet, forvaltning og kontroll av tiltak og de tilsvarende utgiftene. For å sikre forholdsmessighet er det viktig at Kommisjonen tar hensyn til overtredelsens art og alvorlighetsgrad når den bestemmer størrelsen på det finansielle korrigeringsbeløpet. Det er derfor hensiktsmessig å fastsette kriteriene for Kommisjonens anvendelse av finansielle korrigeringer og framgangsmåten som kan føre til en beslutning om en finansiell korrigering.

33. For å fastslå det økonomiske forholdet mellom de ansvarlige myndigheter og Unionens budsjett bør Kommisjonen hvert år gjøre opp regnskapet for disse myndighetene. Beslutningen om regnskapsoppgjør bør omfatte kontroll av at regnskapet er fullstendig, nøyaktig og pålitelig, men ikke om utgiftene er i samsvar med unionsretten.

34. Ettersom Kommisjonen i henhold til artikkel 17 i TEU er ansvarlig for at unionsretten anvendes riktig, bør den avgjøre om utgiftene som medlemsstatene har pådratt seg, er i samsvar med unionsretten. Medlemsstatene bør ha rett til å begrunne beslutningene sine om å foreta utbetaling. For å gi medlemsstatene rettslig og økonomisk sikkerhet når det gjelder utgifter som er betalt i fortiden, bør det fastsettes en frist for Kommisjonens beslutning om hvilke økonomiske konsekvenser en manglende overholdelse bør ha.

35. Det er viktig å sikre god økonomistyring og effektiv gjennomføring samtidig som det også sikres innsyn, rettssikkerhet, adgang til finansiering og likebehandling av støttemottakere.

36. Med sikte på å forenkle bruken av midlene og redusere risikoen for feil og samtidig muliggjøre differensiering når det er nødvendig for å avspeile særegenhetene ved politikken, er det hensiktsmessig å fastlegge støtteformene og de harmoniserte vilkårene for utgiftenes støtteberettigelse, herunder forenklede kostnadsalternativer. I samsvar med nærhetsprinsippet bør medlemsstatene vedta nasjonale regler for utgiftenes støtteberettigelse.

37. For å fremme budsjettdisiplin bør det angis hvordan deler av budsjettforpliktelsen i et nasjonalt program kan trekkes tilbake, særlig dersom et beløp kan utelukkes fra tilbaketrekkingen, for eksempel når forsinkelser i gjennomføringen skyldes en rettssak eller klage til overordnet forvaltningsmyndighet med oppsettende virkning eller force majeure.

38. For at de allmenne reglene for tilbaketrekking av forpliktelser skal brukes riktig bør reglene beskrive i detalj hvordan fristene for tilbaketrekking fastsettes, og hvordan de respektive beløpene beregnes.

39. Det er viktig å gjøre offentligheten oppmerksom på resultatene som oppnås med unionsfinansiering. Borgerne har rett til å vite hvordan Unionens økonomiske midler brukes. Ansvaret for å sikre at offentligheten får relevante opplysninger, bør ligge hos Kommisjonen, de ansvarlige myndigheter og støttemottakerne. For å gjøre kommunikasjonen med offentligheten mer effektiv og styrke synergiene mellom kommunikasjonstiltak som iverksettes på Kommisjonens initiativ, bør budsjettmidlene som tildeles kommunikasjonstiltak i henhold til denne unionsfinansieringen, også bidra til å dekke informasjon om Unionens politiske prioriteringer, forutsatt at de gjelder de allmenne målene for unionsfinansiering av innenrikssaker.

40. For å sikre en bred formidling av opplysninger om unionsfinansiering av innenrikssaker, og for å opplyse mulige støttemottakere om støttemuligheter, bør det fastlegges nærmere regler for opplysnings- og kommunikasjonstiltak samt visse tekniske egenskaper ved slike tiltak på grunnlag av denne forordning, og hver medlemsstat bør opprette minst ett nettsted eller én nettportal med de nødvendige opplysningene. Medlemsstatene bør gjennomføre mer direkte former for kommunikasjonskampanjer med sikte på å orientere støttemottakere ved blant annet å organisere regelmessige offentlige arrangementer, såkalte informasjonsdager og opplæring.

41. Hvor effektive de finansierte tiltakene blir avhenger også av evalueringen av tiltakene og formidlingen av resultatene. Medlemsstatenes og Kommisjonens ansvar på dette området og ordningene som skal sikre vurderingens pålitelighet og de tilhørende opplysningenes kvalitet, bør formaliseres.

42. For å endre denne forordnings bestemmelser om de felles prinsippene for utgifters støtteberettigelse bør Kommisjonen gis myndighet til å vedta rettsakter i samsvar med artikkel 290 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV). Det er av særlig betydning at Kommisjonen gjennomfører relevante samråd under det forberedende arbeidet, herunder på sakkyndignivå. Kommisjonen bør ved forberedelse og utarbeiding av delegerte rettsakter sikre en samtidig, rettidig og hensiktsmessig oversending av relevante dokumenter til Europaparlamentet og til Rådet.

43. Ved anvendelsen av denne forordning, herunder forberedelsen av delegerte rettsakter, bør Kommisjonen rådspørre sakkyndige fra alle medlemsstatene.

44. For å sikre ensartede vilkår for gjennomføringen av denne forordning bør Kommisjonen gis gjennomføringsmyndighet. Denne myndigheten bør utøves i samsvar med Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 182/20116.

45. Framgangsmåten med undersøkelseskomité bør brukes til gjennomføringsrettsakter som fastsetter felles forpliktelser for medlemsstatene, særlig om formidling av opplysninger til Kommisjonen, og framgangsmåten med rådgivende komité bør brukes til å vedta gjennomføringsrettsakter som gjelder skjemaer som skal brukes ved formidling av opplysninger til Kommisjonen, ettersom de er av rent teknisk art.

46. Ettersom målet for denne forordning, som er å fastsette allmenne bestemmelser om gjennomføring av særforordningene, ikke kan nås i tilstrekkelig grad av medlemsstatene, men på grunn av tiltakets omfang og virkning bedre kan nås på unionsplan, kan Unionen treffe tiltak i samsvar med nærhetsprinsippet som fastsatt i artikkel 5 i TEU. I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet fastsatt i nevnte artikkel går denne forordning ikke lenger enn det som er nødvendig for å nå dette målet.

47. I den grad denne forordning fastsetter allmenne regler som er nødvendige for å gjennomføre særforordninger som fastsetter at denne forordning kan anvendes på disse særforordningene, og som utgjør rettsakter som bygger på Schengen-regelverket i forhold til stater som disse særforordningene får anvendelse på, på grunnlag av relevante protokoller som er vedlagt TEU og TEUV, eller på grunnlag av relevante avtaler, bør denne forordning få anvendelse sammen med disse særforordningene. I denne sammenheng innebærer dette at denne forordning kan opprette en forbindelse til og ha direkte innvirkning på bestemmelsene i særforordningene om utvikling av Schengen-regelverket, og dermed påvirke sistnevntes rettslige ramme.

48. I samsvar med artikkel 3 i protokoll nr. 21 om Det forente kongerikes og Irlands holdning når det gjelder området med frihet, sikkerhet og rettferdighet, som er vedlagt TEU og TEUV, har disse medlemsstatene meddelt at de ønsker å delta i vedtakelsen og anvendelsen av denne forordning.

49. I samsvar med artikkel 1 og 2 i protokoll nr. 2 om Danmarks holdning, som er vedlagt TEU og TEUV, deltar ikke Danmark i vedtakelsen av denne forordning og er ikke bundet av den eller omfattet av dens anvendelse.

50. Det er hensiktsmessig å tilpasse anvendelsestiden for denne forordning til anvendelsestiden for rådsforordning (EU, Euratom) nr. 1311/20137. Derfor bør denne forordning få anvendelse fra 1. januar 2014 —

Vedtatt denne forordning:

Kapittel I

Alminnelige bestemmelser

Artikkel 1

Formål og virkeområde

Ved denne forordning fastsettes allmenne regler for gjennomføringen av særforordningene når det gjelder:

1. finansiering av utgifter,

2. partnerskap, programplanlegging, rapportering, overvåking og vurdering,

3. forvaltnings- og kontrollsystemene som medlemsstatene skal innføre, og

4. regnskapsoppgjør.

Artikkel 2

Definisjoner

I denne forordning menes med:

1. «særforordninger»

   • Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 516/20148,

   • Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 513/20149 og

   • alle andre forordninger med bestemmelser om anvendelsen av denne forordning,

2. «programplanlegging» prosessen med å organisere, treffe beslutninger og tildele finansiering i flere faser for at Unionen og medlemsstatene over et tidsrom på flere år skal gjennomføre felles tiltak for å nå målene i særforordningene,

3. «tiltak» et prosjekt eller en gruppe prosjekter som er utvalgt av den ansvarlige myndighet for det berørte nasjonale programmet, eller i henhold til dennes ansvar, og som bidrar til å nå de allmenne og særskilte målene i særforordningene,

4. «unionstiltak» et tverrnasjonalt tiltak eller et tiltak av særlig interesse for Unionen som definert i særforordningene,

5. «prosjekt» de særskilte praktiske midlene som en støttemottaker av et bidrag fra Unionen anvender for å gjennomføre et tiltak helt eller delvis,

6. «nødhjelp» et prosjekt eller en gruppe prosjekter som skal håndtere en nødssituasjon som definert i særforordningene,

7. «støttemottaker» mottakeren av et bidrag fra Unionen innenfor rammen av et prosjekt, uavhengig av om det er et offentlig eller privat organ, en internasjonal organisasjon eller Den internasjonale Røde Kors-komiteen («ICRC») eller Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåne- foreninger.

Kapittel II

Prinsipper for støtte

Artikkel 3

Allmenne prinsipper

1. Særforordningene skal gjennom nasjonale programmer, unionstiltak og nødhjelp gi støtte som utfyller nasjonale, regionale og lokale aksjoner, med sikte på å nå Unionens mål og tilføre Unionen tilleggsverdi.

2. Kommisjonen og medlemsstatene skal sikre at støtten som medlemsstatene gir i henhold til særforordningene, er i samsvar med Unionens relevante virksomhet, politikk og prioriteringer, og at den utfyller Unionens øvrige ordninger samtidig som det tas hensyn til hver enkelt medlemsstats særskilte situasjon.

3. Støtten som gis i henhold til særforordningene, skal gjennomføres i nært samarbeid mellom Kommisjonen og medlemsstatene.

4. Når det gjelder tiltak i og i tilknytning til tredjestater, skal Kommisjonen og medlemsstatene i samsvar med sine respektive ansvarsområder sammen med den europeiske tjenesten for utenriksforbindelser («utenrikstjenesten») sørge for samordning mellom denne forordning og særforordningene og med Unionens øvrige relevante politikk, strategier og ordninger, herunder når det gjelder Unionens opptreden utad.

5. Kommisjonen og medlemsstatene skal sammen med utenrikstjenesten når det er hensiktsmessig, sikre at tiltak i og i tilknytning til tredjestater gjennomføres i synergi og sammenheng med andre tiltak utenfor Unionen som støttes gjennom unionsordninger. De skal særlig sikre at disse tiltakene:

   1. er i samsvar med Unionens utenrikspolitikk, overholder prinsippet om sammenheng i utviklingspolitikken og er i samsvar med de strategiske programplanleggingsdokumentene for den berørte regionen eller staten,

   2. fokuserer på tiltak som ikke er rettet mot utvikling,

   3. tjener Unionens interesser når det gjelder den interne politikken, og er i samsvar med virksomhet som iverksettes internt i Unionen.

6. Kommisjonen og medlemsstatene skal anvende prinsippet om god økonomistyring i samsvar med forordning (EU, Euratom) nr. 966/2012, særlig i samsvar med prinsippene om sparsommelighet, formålstjenlighet og effektivitet som er fastsatt i artikkel 30 i nevnte forordning.

7. Kommisjonen og medlemsstatene skal sikre at støtten som gis i henhold til særforordningene, er effektiv, herunder gjennom overvåking, rapportering og evaluering.

8. Kommisjonen og medlemsstatene skal utføre sine respektive oppgaver i forbindelse med denne forordning og særforordningene med sikte på å redusere den administrative byrden for støttemottakerne, medlemsstatene og Kommisjonen, idet det tas hensyn til forholdsmessighetsprinsippet.

Artikkel 4

Samsvar med unionsretten og nasjonal lovgivning

Tiltak som finansieres gjennom særforordningene, skal være i samsvar med gjeldende unionsrett og nasjonal lovgivning.

Artikkel 5

Beskyttelse av Unionens økonomiske interesser

1. Når det gjennomføres tiltak som finansieres i henhold til denne forordning og særforordningene, skal Kommisjonen treffe egnede tiltak for å sikre at Unionens økonomiske interesser blir beskyttet ved forebyggende tiltak mot bedrageri, korrupsjon og annen ulovlig virksomhet, ved effektiv kontroll, ved innkreving av beløp som er urettmessig utbetalt dersom det påvises uregelmessigheter, og der det er relevant, ved administrative og økonomiske sanksjoner som er virkningsfulle, står i forhold til overtredelsen og virker avskrekkende.

2. Medlemsstatene skal forebygge, påvise og korrigere uregelmessigheter og innkreve beløp som er urettmessig utbetalt, sammen med eventuelle forsinkelsesrenter. De skal underrette Kommisjonen om disse og holde den orientert om enhver betydelig utvikling i den administrative og rettslige behandlingen i denne forbindelse.

3. Når beløp som er urettmessig utbetalt til en støttemottaker som følge av feil eller uaktsomhet fra en medlemsstats side, ikke kan innkreves, skal nevnte medlemsstat være ansvarlig for å tilbakebetale de relevante beløpene til Unionens budsjett.

4. Medlemsstatene skal sørge for effektiv forebygging av bedrageri, særlig når det gjelder områder med høyere risikonivå. Denne forebyggingen skal ha en avskrekkende virkning og ta hensyn til tiltakenes fordeler og forholdsmessighet.

5. Kommisjonen skal gis myndighet til å vedta delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 58 om medlemsstatenes forpliktelser som er angitt i nr. 2 og 3 i denne artikkel.

6. Kommisjonen skal ved gjennomføringsrettsakter fastsette hyppigheten for rapporteringen av uregelmessigheter og rapporteringsformatet som skal brukes. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas etter framgangsmåten med rådgivende komité som er nevnt i artikkel 59 nr. 2.

7. Kommisjonen eller dens representanter og Revisjonsretten skal ha myndighet til å foreta revisjon av dokumenter og på stedet hos alle støttemottakere, leverandører og underleverandører som har mottatt midler fra Unionen i samsvar med denne forordning og særforordningene.

8. OLAF kan foreta undersøkelser, herunder kontroll og inspeksjon på stedet, i samsvar med bestemmelsene og framgangsmåtene som er fastsatt i Europaparlaments- og rådsforordning (EU, Euratom) nr. 883/201310 og Rådsforordning (Euratom, EF) nr. 2185/9611, med sikte på å fastslå om det har forekommet bedrageri, korrupsjon eller annen ulovlig virksomhet som påvirker Unionens økonomiske interesser, i forbindelse med en tilskuddsavtale, et tilskuddsvedtak eller en kontrakt som er finansiert i samsvar med denne forordning og særforordningene.

9. Uten at det berører nr. 1, 7 og 8 skal samarbeidsavtaler med tredjestater og internasjonale organisasjoner, kontrakter, tilskuddsavtaler og tilskuddsvedtak som følge av gjennomføringen av denne forordning og særforordningene, inneholde bestemmelser som uttrykkelig gir Kommisjonen, Revisjonsretten og OLAF myndighet til å foreta slike revisjoner og undersøkelser i samsvar med sin respektive kompetanse.

Kapittel III

Finansiell ramme for unionstiltak, nødhjelp og teknisk bistand

Artikkel 6

Gjennomføringsramme

1. Kommisjonen skal fastsette det samlede beløp som stilles til rådighet for unionstiltak, nødhjelp og teknisk bistand på Kommisjonens initiativ, fra de årlige bevilgningene over Unionens budsjett.

2. Kommisjonen skal ved gjennomføringsrettsakter vedta arbeidsprogrammet for unionstiltak og nødhjelp. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas etter framgangsmåten med undersøkelseskomité som er nevnt i artikkel 59 nr. 3.

3. Kommisjonen kan vedta særskilt et arbeidsprogram for nødhjelp for å sikre at midlene raskt stilles til rådighet.

4. Unionstiltak, nødhjelp og teknisk bistand på Kommisjonens initiativ kan gjennomføres enten direkte av Kommisjonen eller av forvaltningsbyråer eller indirekte av andre enheter og personer enn medlemsstater i samsvar med artikkel 60 i forordning (EU, Euratom) nr. 966/2012.

Artikkel 7

Nødhjelp

1. Som reaksjon på en nødsituasjon som definert i særforordningene, kan Kommisjonen vedta å gi nødhjelp. I slike tilfeller skal den underrette Europaparlamentet og Rådet i god tid.

2. Nødhjelpen kan innenfor rammen av de tilgjengelige midlene utgjøre 100 % av de støtteberettigede utgiftene.

3. Nødhjelpen kan bestå av bistand i medlemsstatene og i tredjestater i samsvar med målene og tiltakene som er angitt i særforordningene.

4. Nødhjelp kan dekke utgifter som oppstod før søknaden om tilskudd eller bistand ble inngitt, men ikke før 1. januar 2014, dersom det er nødvendig for å få gjennomført tiltakene.

5. Nødhjelp kan gis i form av direkte tilskudd til Unionens byråer.

Artikkel 8

Unionstiltak og nødhjelp i eller i tilknytning til tredjestater

1. Kommisjonen kan vedta å finansiere unionstiltak og nødhjelp i eller i tilknytning til tredjestater i samsvar med målene og tiltakene som er angitt i særforordningene.

2. Dersom slike tiltak gjennomføres direkte, skal følgende enheter ha adgang til å inngi søknader om tilskudd:

   1. medlemsstater,

   2. tredjestater, i behørig begrunnede tilfeller der et tilskudd er nødvendig for å nå målene i denne forordning og særforordningene,

   3. fellesorganer som er opprettet av tredjestater og Unionen eller av medlemsstatene,

   4. internasjonale organisasjoner, herunder regionale organisasjoner, FNs organer, kontorer og stasjoner, internasjonale finansinstitusjoner og utviklingsbanker og institusjoner med internasjonal jurisdiksjon i den grad de bidrar til målene i de(n) berørte særforordningen(e),

   5. ICRC og Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreninger,

   6. ikke-statlige organisasjoner som er etablert og registrert i Unionen og i statene som deltar i gjennomføringen, anvendelsen og utviklingen av Schengen-regelverket,

   7. Unionens byråer for nødhjelp.

Artikkel 9

Teknisk bistand på Kommisjonens initiativ

1. Særforordningene kan på Kommisjonens initiativ eller på dens vegne finansiere tiltak og virksomhet for forberedelse, overvåking, administrativ og teknisk bistand samt vurdering, revisjon og kontroll som er nødvendig for å gjennomføre denne forordning og særforordningene.

2. Tiltakene og virksomheten nevnt i nr. 1 kan omfatte:

   1. støtte til prosjektforberedelse og prosjektvurdering,

   2. støtte til institusjonsbygging og oppbygging av administrativ kapasitet med sikte på effektiv forvaltning av denne forordning og særforordningene,

   3. tiltak som gjelder analyse, forvaltning, overvåking, informasjonsutveksling og gjennomføring av denne forordning og særforordningene, samt tiltak som gjelder gjennomføringen av kontrollsystemer og teknisk og administrativ bistand,

   4. evalueringer, ekspertrapporter, statistikk og undersøkelser, herunder av allmenn art om særforordningenes virkemåte,

   5. tiltak for å formidle opplysninger, støtte nettverksarbeid, gjennomføre kommunikasjonstiltak, øke bevisstheten og fremme samarbeid og utveksling av erfaringer, herunder med tredjestater. For å gjøre kommunikasjonen med offentligheten mer effektiv og styrke synergiene mellom kommunikasjonstiltak som iverksettes på Kommisjonens initiativ, skal midlene som tildeles kommunikasjonstiltak i henhold til denne forordning, også bidra til å dekke informasjon om Unionens politiske prioriteringer, forutsatt at de gjelder de allmenne målene i denne forordning og særforordningene,

   6. installering, oppdatering, drift og samkjøring av edb-baserte systemer for forvaltning, overvåking, revisjon, kontroll og vurdering,

   7. utarbeiding av en felles ramme for evaluering og overvåking samt et system for indikatorer, idet det tas hensyn til nasjonale indikatorer der det er relevant,

   8. tiltak for å forbedre evalueringsmetoder og utveksling av opplysninger om evalueringspraksis,

   9. konferanser, seminarer, arbeidsgrupper og andre felles opplysnings- og opplæringstiltak som gjelder gjennomføringen av denne forordning og særforordningene, for vedkommende myndigheter og støttemottakere,

   10. tiltak som gjelder påvisning og forebygging av bedrageri,

   11. tiltak som gjelder revisjon.

3. Tiltakene og virksomheten nevnt i nr. 1 kan også gjelde de tidligere og de senere finansielle rammene.

Kapittel IV

Nasjonale programmer

Avsnitt 1

Ramme for programplanlegging og gjennomføring

Artikkel 10

Programplanlegging

Målene i særforordningene skal søkes oppnådd innenfor rammen av den flerårige programplanleggingen for tidsrommet 2014– 2020, med en vurdering midtveis i samsvar med artikkel 15.

Artikkel 11

Innsats i samsvar med nærhets- og forholdsmessighetsprinsippet

1. Medlemsstatene og deres vedkommende myndigheter som er angitt i artikkel 25, skal være ansvarlige for å gjennomføre programmene og utføre oppgavene sine i henhold til denne forordning og særforordningene på et relevant plan, i samsvar med den berørte medlemsstatens institusjonelle, rettslige og finansielle rammer, med forbehold om at denne forordning og særforordningene overholdes.

2. Ordninger for gjennomføring og anvendelse av støtten som gis i henhold til særforordningene, og særlig de økonomiske midlene og administrative ressursene som kreves i forbindelse med rapportering, vurdering, forvaltning og kontroll, skal følge forholdsmessighetsprinsippet, idet det tas hensyn til nivået på den tildelte støtten, og dermed redusere den administrative byrden og tilrettelegge for en effektiv gjennomføring.

Artikkel 12

Partnerskap

1. Hver medlemsstat skal i samsvar med egne nasjonale regler og egen praksis og med forbehold for eventuelle gjeldende sikkerhetskrav, opprette et partnerskap med relevante myndigheter og organer for å utføre oppgaven som er fastsatt i nr. 3. Partnerskapet skal inngås med relevante offentlige myndigheter på nasjonalt, regionalt og lokalt plan, der dette er relevant. Det skal også, der det vurderes som hensiktsmessig, omfatte relevante internasjonale organisasjoner, ikke-statlige organisasjoner og partene i arbeidslivet.

2. Partnerskapet skal gjennomføres i fullstendig samsvar med den respektive institusjonelle, rettslige og økonomiske jurisdiksjonen for hver partnerkategori.

3. Medlemsstatene skal engasjere partnerskapet i utarbeidingen, gjennomføringen, overvåkingen og vurderingen av de nasjonale programmene. Partnerskapets sammensetning kan variere i programmets ulike faser.

4. Hver medlemsstat skal nedsette en overvåkingskomité til støtte for gjennomføringen av de nasjonale programmene.

5. Kommisjonen kan gi veiledning om overvåking av de nasjonale programmene og kan om nødvendig og etter avtale med den berørte medlemsstaten delta i overvåkingskomiteens arbeid som rådgiver.

Artikkel 13

Politikkdialog

1. For å legge til rette for utarbeidelsen av de nasjonale programmene skal hver medlemsstat og Kommisjonen føre en dialog på høyere tjenestemannsplan, idet det tas hensyn til de relevante veiledende tidsfristene som er fastsatt i artikkel 14. Dialogen skal fokusere på de samlede resultatene som skal oppnås ved hjelp av de nasjonale programmene for å oppfylle medlemsstatenes behov og prioriteringer på innsatsområdene som er omfattet av særforordningene, idet det tas hensyn til utgangstilstanden i den berørte medlemsstaten og målene for særforordningene. Dialogen skal også fungere som en mulighet for å utveksle synspunkter på unionstiltak. Resultatet av dialogen skal være veiledende ved utarbeidingen og godkjenningen av de nasjonale programmene og skal inneholde en antydning om den forventede datoen da medlemsstatene vil framlegge de nasjonale programmene for Kommisjonen, slik at programmet blir vedtatt i tide. Dette resultatet skal nedtegnes i en godkjent protokoll.

2. Tiltak som skal gjennomføres i og i tilknytning til tredjestater, skal ikke være direkte rettet mot utvikling, og i politikkdialogen skal det arbeides for fullstendig samsvar med prinsippene og de allmenne målene for Unionens opptreden utad og utenrikspolitikk når det gjelder den berørte staten eller regionen.

3. Når politikkdialogene er avsluttet, skal Kommisjonen underrette Europaparlamentet om det samlede resultatet.

4. Dersom en medlemsstat og Kommisjonen anser det som hensiktsmessig, kan politikkdialogen gjentas etter vurderingen midtveis som er nevnt i nr. 15, med sikte på en ny vurdering av nevnte medlemsstats behov og Unionens prioriteringer.

Artikkel 14

Utarbeiding og godkjenning av nasjonale programmer

1. Hver medlemsstat skal på grunnlag av resultatene av politikkdialogen som er nevnt i artikkel 13 nr. 1, foreslå et flerårig nasjonalt program i samsvar med særforordningene.

2. Hvert av forslagene til nasjonalt program skal omfatte regnskapsårene for tidsrommet fra 1. januar 2014 til 31. desember 2020 og skal bestå av følgende elementer:

   1. en beskrivelse av utgangstilstanden i medlemsstaten sammen med de faktaopplysningene som er nødvendige for å kunne vurdere behovene på riktig måte,

   2. en analyse av behovene i medlemsstaten og de nasjonale målene som er utformet for å dekke disse behovene i tidsrommet som programmet omfatter,

   3. en egnet strategi som fastslår hvilke mål som skal søkes oppnådd med støtten fra Unionens budsjett, med konkrete målsettinger for hvordan de skal nås, en veiledende tidsplan og eksempler på planlagte tiltak for å nå disse målene,

   4. en beskrivelse av hvordan målene i særforordningene dekkes,

   5. systemer som sikrer samordning mellom ordningene som er opprettet ved særforordningene, og andre unionsordninger og nasjonale ordninger,

   6. opplysninger om rammen for overvåking og evaluering som skal innføres, og indikatorene som skal brukes til å måle framdriften i arbeidet med å nå målene i forhold til medlemsstatenes utgangstilstand,

   7. gjennomføringsbestemmelser for det nasjonale programmet med opplysninger om vedkommende myndigheter og en sammenfattende beskrivelse av det planlagte forvaltnings- og kontrollsystemet,

   8. en sammenfattende beskrivelse av metoden som er valgt for å gjennomføre partnerskapsprinsippet fastsatt i artikkel 12,

   9. et utkast til en finansieringsplan som er veiledende inndelt etter hvert enkelt regnskapsår i tidsrommet, herunder en angivelse av utgiftene til teknisk bistand,

   10. systemene og metodene som skal brukes til å offentliggjøre det nasjonale programmet.

3. Medlemsstatene skal framlegge forslaget til nasjonalt program for Kommisjonen senest tre måneder etter at politikkdialogen nevnt i artikkel 13 er avsluttet.

4. Kommisjonen skal ved gjennomføringsrettsakter vedta malen som de nasjonale programmene skal utarbeides etter. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas etter framgangsmåten med undersøkelseskomité som er nevnt i artikkel 59 nr. 3.

5. Før Kommisjonen godkjenner et forslag til nasjonalt program skal den undersøke:

   1. om programmet er i samsvar med målene i særforordningene og resultatet av politikkdialogen som er nevnt i artikkel 13 nr. 1,

   2. fordelingen av unionsfinansieringen mellom målene på bakgrunn av kravene i særforordningene og der det er relevant, begrunnelsen for eventuelle avvik fra minsteandelene som er fastsatt i særforordningene,

   3. om målene, de konkrete målsettingene, indikatorene, tidsplanen og eksemplene på planlagte tiltak i forslaget til nasjonalt program er relevante på bakgrunn av strategien som medlemsstatene foreslår,

   4. om gjennomføringsbestemmelsene som er nevnt i nr. 2 bokstav g), er relevante på bakgrunn av de planlagte tiltakene,

   5. om forslaget til program er i samsvar med unionsretten,

   6. om det er komplementaritet med støtten som gis fra andre unionsfond, herunder fra Det europeiske sosialfond,

   7. der dette er relevant i henhold til en særforordning, om det er sammenheng mellom mål og eksempler på tiltak i eller i tilknytning til tredjestater og prinsippene og de allmenne målene for Unionens opptreden utad og utenrikspolitikk overfor den berørte staten eller regionen.

6. Kommisjonen skal komme med merknader innen tre måneder etter at forslaget til nasjonalt program ble framlagt. Dersom Kommisjonen mener at forslaget til nasjonalt program er uforenlig med målene i særforordningen på bakgrunn av den nasjonale strategien, eller at unionsfinansieringen som skal tildeles disse målene, er utilstrekkelig, eller at programmet ikke er i samsvar med unionsretten, skal den oppfordre den berørte medlemsstaten til å framlegge alle nødvendige ytterligere opplysninger og der det er relevant, endre forslaget til nasjonalt program.

7. Kommisjonen skal godkjenne hvert enkelt nasjonalt program senest seks måneder etter at medlemsstaten formelt har framlagt det, forutsatt at det er tatt tilstrekkelig hensyn til eventuelle merknader fra Kommisjonen.

8. Uten at det berører nr. 7, skal Kommisjonen underrette Europaparlamentet om det samlede resultatet av anvendelsen av nr. 5 og 6, herunder samsvar med eller unntak fra den minste prosentdelen som er fastsatt per mål i de relevante særforordningene.

9. På bakgrunn av nye eller uforutsette omstendigheter kan et godkjent nasjonalt program på Kommisjonens eller den berørte medlemsstatens initiativ undersøkes på nytt og kan om nødvendig revideres for resten av programperioden.

Artikkel 15

Vurdering midtveis

1. I 2018 skal Kommisjonen og hver enkelt medlemsstat foreta en vurdering midtveis av situasjonen på bakgrunn av de foreløpige vurderingsrapportene som medlemsstatene har framlagt i samsvar med artikkel 57 nr. 1 bokstav a), og på bakgrunn av utviklingen i Unionens politikk og i den berørte medlemsstaten.

2. Etter vurderingen nevnt i nr. 1 og på bakgrunn av resultatet av denne kan de nasjonale programmene revideres.

3. Reglene fastsatt i artikkel 14 om utarbeiding og godkjenning av nasjonale programmer, får tilsvarende anvendelse på utarbeidingen og godkjenningen av de reviderte nasjonale programmene.

4. Når vurderingen midtveis er avsluttet, og som en del av den foreløpige vurderingen som er nevnt i artikkel 57 nr. 2 bokstav a), skal Kommisjonen framlegge en rapport om vurderingen midtveis for Europaparlamentet, Rådet, Den europeiske økonomiske og sosiale komité og Regionkomiteen.

Artikkel 16

Finansieringsstruktur

1. Finansielle bidrag i henhold til de nasjonale programmene skal gis i form av tilskudd.

2. Tiltak som mottar støtte innenfor rammen av de nasjonale programmene, skal samfinansieres av offentlige eller private kilder, være av allmennyttig karakter og skal ikke motta støtte fra andre kilder som er omfattet av Unionens budsjett.

3. Bidraget fra Unionens budsjett skal ikke overstige 75 % av de samlede støtteberettigede utgiftene for et prosjekt.

4. Bidraget fra Unionens budsjett kan økes til 90 % til særlige tiltak eller strategiske prioriteringer som definert i særforordningene.

5. Bidraget fra Unionens budsjett kan også økes til 90 % i ekstraordinære, behørig begrunnede tilfeller, for eksempel dersom prosjektene som følge av det økonomiske presset på det nasjonale budsjettet ellers ikke ville blitt gjennomført, og målene i det nasjonale programmet ikke ville blitt nådd.

6. Bidraget fra Unionens budsjett til teknisk bistand på medlemsstatenes initiativ kan utgjøre inntil 100 % av de samlede støtteberettigede utgiftene.

Artikkel 17

Allmenne prinsipper for støtteberettigelse

1. Nasjonale regler skal avgjøre om utgifter er støtteberettiget, unntatt når det er fastsatt særlige regler i denne forordning eller særforordningene.

2. I samsvar med særforordningene skal utgifter være støtteberettiget dersom de er:

   1. omfattet av virkeområdet for særforordningene og målene for disse,

   2. nødvendige for å gjennomføre tiltakene som det berørte prosjektet omfatter,

   3. rimelige og i samsvar med prinsippene for god økonomistyring, særlig valuta for pengene og kostnadseffektivitet.

3. Utgifter skal være berettiget til støtte i henhold til særforordningene dersom:

   1. en støttemottaker har pådratt seg utgiftene mellom 1. januar 2014 og 31. desember 2022, og

   2. de er betalt av den utpekte ansvarlige myndighet mellom 1. januar 2014 og 30. juni 2023.

4. Som unntak fra nr. 3 skal utgifter betalt i 2014 også være støtteberettiget dersom de ble betalt av den ansvarlige myndighet før denne formelt ble utpekt i samsvar med artikkel 26, forutsatt at forvaltnings- og kontrollsystemene som ble anvendt før den formelle utpekingen, hovedsakelig er de samme som de gjeldende systemene etter at den ansvarlige myndighet formelt ble utpekt.

5. Utgiftene som inngår i utbetalingsanmodninger fra støttemottakeren til den ansvarlige myndighet, skal underbygges av fakturaer eller regnskapsdokumenter med tilsvarende bevisverdi, unntatt ved støtteformene i henhold til artikkel 18 nr. 1 bokstav b), c) og d). Ved disse støtteformene skal beløpene som inngår i utbetalingsanmodningene, som unntak fra nr. 3 i denne artikkel, være kostnadene som den ansvarlige myndighet har tilbakebetalt til støttemottakeren.

6. Nettoinntekter som opptjenes direkte ved gjennomføringen av et prosjekt, og som det ikke er tatt hensyn til da prosjektet ble godkjent, skal trekkes fra prosjektets støtteberettigede utgifter senest i anmodningen om sluttbetaling som støttemottakeren sender inn.

Artikkel 18

Støtteberettigede utgifter

1. Støtteberettigede utgifter kan tilbakebetales på følgende måter:

   1. tilbakebetaling av støtteberettigede utgifter som mottakeren faktisk har pådratt seg og betalt, sammen med eventuell avskrivning,

   2. standardsatser for enhetskostnader,

   3. engangsbeløp,

   4. finansiering etter en fast sats som bestemmes ved anvendelse av en prosentsats på én eller flere fastlagte kostnadskategorier.

2. Alternativene som er nevnt i nr. 1, kan kombineres dersom hvert enkelt alternativ omfatter ulike kostnadskategorier, eller dersom de brukes til ulike prosjekter som inngår i et tiltak, eller til faser i et tiltak som følger etter hverandre.

3. Dersom et prosjekt gjennomføres utelukkende gjennom offentlige innkjøp av anleggsarbeid, varer eller tjenester, får bare nr. 1 bokstav a) anvendelse. Dersom de offentlige innkjøpene i forbindelse med et prosjekt er begrenset til visse kostnadskategorier, kan alle alternativene i nr. 1 anvendes.

4. Beløpene som er nevnt i nr. 1 bokstav b), c) og d), skal fastsettes på en av følgende måter:

   1. en rimelig, rettferdig og kontrollerbar beregningsmetode basert på:

      • statistiske data eller andre objektive opplysninger,

      • kontrollerte historiske data om individuelle støttemottakere eller

      • anvendelse av vanlig praksis for kostnadsregnskap for individuelle støttemottakere,

   2. i samsvar med reglene for anvendelse av en tilsvarende standardsats for enhetskostnader, engangsbeløp og faste satser som gjelder i Unionens politikk for en tilsvarende type prosjekt og støttemottaker,

   3. i samsvar med reglene for anvendelse av en tilsvarende standardsats for enhetskostnader, engangsbeløp og faste satser som anvendes i henhold til tilskuddsordninger som finansieres utelukkende av den berørte medlemsstaten for en tilsvarende type prosjekt og støttemottaker,

5. I dokumentet der støttevilkårene for hvert prosjekt er angitt, skal det fastsettes hvilken metode som skal anvendes for å bestemme prosjektets kostnader og vilkårene for utbetaling av tilskuddet.

6. Dersom gjennomføringen av et prosjekt medfører indirekte kostnader, kan de beregnes som en fast sats på en av følgende måter:

   1. en fast sats på inntil 25 % av støtteberettigede direkte kostnader, forutsatt at satsen beregnes på grunnlag av en rettferdig, rimelig og kontrollerbar beregningsmetode eller en metode som anvendes ved tilskuddsordninger som finansieres utelukkende av den berørte medlemsstaten for en tilsvarende type prosjekt og støttemottaker,

   2. en fast sats på inntil 15 % av støtteberettigede direkte personalkostnader uten krav om at den berørte medlemsstaten skal bestemme den gjeldende satsen på grunnlag av en beregning,

   3. en fast sats på støtteberettigede direkte kostnader basert på eksisterende metoder og tilsvarende satser som gjelder Unionens politikk for en tilsvarende type prosjekt og støttemottaker.

7. Med det formål å bestemme personalkostnadene i forbindelse med gjennomføringen av et prosjekt kan den gjeldende timesatsen beregnes ved å dividere de siste dokumenterte årlige brutto arbeidskraftkostnadene med 1 720 timer.

8. I tillegg til metodene fastsatt i nr. 4 kan beløpene som er nevnt i nr. 1 bokstav b), c) og d), når bidraget fra Unionens budsjett ikke overstiger 100 000 euro, fastsettes i hvert enkelt tilfelle med henvisning til et budsjettforslag som den ansvarlige myndighet har godkjent på forhånd.

9. Avskrivningskostnader kan anses som berettiget dersom følgende vilkår er oppfylt:

   1. det nasjonale programmets regler for støtteberettigelse gir mulighet for det,

   2. utgiftsbeløpet er behørig dokumentert ved hjelp av underlagsdokumenter med tilsvarende bevisverdi som fakturaer for støtteberettigede kostnader når de tilbakebetales i den formen som er nevnt i nr. 1 bokstav a),

   3. kostnadene gjelder utelukkende tidsrommet som prosjektet mottar støtte i,

   4. støtte fra Unionens budsjett har ikke bidratt til å anskaffe de avskrevne eiendelene.

10. Uten at artikkel 43 berøres kan medlemsstater som ikke har euro som valuta, i henhold til nr. 8 i denne artikkel bruke omregningskursen for euro som er fastsatt på datoen da prosjektet ble godkjent eller prosjektavtalen ble undertegnet på grunnlag av den månedlige valutakursen for regnskapet som Kommisjonen offentliggjør elektronisk. Omregningskursen for euro skal ikke endres i løpet av prosjektet.

Artikkel 19

Utgifter som ikke er støtteberettiget

Følgende kostnader skal ikke være berettiget til bidrag fra Unionens budsjett i henhold til særforordningene:

1. gjeldsrenter,

2. kjøp av ubebygd tomt,

3. kjøp av bebygd tomt dersom tomten er nødvendig for gjennomføringen av prosjektet, med et beløp som overstiger 10 % av de samlede støtteberettigede utgiftene for det berørte prosjektet,

4. merverdiavgift, unntatt merverdiavgift som ikke kan tilbakebetales i henhold til nasjonal lovgivning om merverdiavgift.

Artikkel 20

Teknisk bistand på medlemsstatenes initiativ

1. På en medlemsstats initiativ kan særforordningene for hvert nasjonale program finansiere tiltak for forberedelse, forvaltning, overvåkning, evaluering, opplysning og kommunikasjon, nettverksarbeid, kontroll og revisjon samt tiltak som skal styrke den administrative kapasiteten som gjelder gjennomføringen av denne forordning og særforordningene.

2. Tiltakene nevnt i nr. 1 kan omfatte:

   1. utgifter til forberedelse, utvelging, vurdering, forvaltning og overvåking av programmet, tiltak eller prosjekter,

   2. utgifter til revisjon og kontroll på stedet av tiltak eller prosjekter,

   3. utgifter til evaluering av programmet, tiltak eller prosjekter,

   4. utgifter til opplysning, formidling og innsyn i forbindelse med programmet, tiltak eller prosjekter, herunder utgifter som følge av anvendelsen av artikkel 53 og utgifter til opplysnings- og holdningskampanjer om programmets formål som blant annet organiseres på lokalt plan,

   5. utgifter til anskaffelse, installering og vedlikehold av edb-baserte systemer for forvaltning, overvåking og vurdering av denne forordning og særforordningene,

   6. utgifter til møter i overvåkingskomiteer og underkomiteer som gjelder gjennomføring av tiltakene, herunder kostnader til sakkyndige og andre deltakere i disse komiteene, og herunder deltakere fra tredjestater, dersom det er avgjørende at de er til stede for at programmer, tiltak eller prosjekter skal kunne gjennomføres på en effektiv måte,

   7. utgifter til å styrke den administrative kapasiteten som gjelder gjennomføringen av denne forordning og særforordningene.

3. Medlemsstatene kan bruke bevilgningene til å støtte tiltak for å redusere administrative byrder for støttemottakerne og vedkommende myndigheter som er nevnt i artikkel 25, herunder systemer for elektronisk datautveksling, og tiltak for å styrke kapasiteten hos medlemsstatenes myndigheter og støttemottakere til å forvalte og bruke støtten som gis i henhold til særforordningene.

4. Tiltakene kan også gjelde de tidligere og de senere finansielle rammene.

5. Dersom en eller flere vedkommende myndigheter er felles for flere enn ett nasjonalt program, kan bevilgningene til utgifter til teknisk bistand til hvert av de berørte programmene slås sammen, enten helt eller delvis.

Avsnitt 2

Forvaltning og kontroll

Artikkel 21

Allmenne prinsipper for forvaltnings- og kontrollsystemer

Med det formål å gjennomføre det nasjonale programmet skal hver medlemsstat opprette forvaltnings- og kontrollsystemer som skal sørge for:

1. en beskrivelse av hvilke arbeidsoppgaver hver enkelt forvaltnings- og kontrollmyndighet har og hvordan arbeidsoppgavene er fordelt innenfor hver myndighet,

2. samsvar med prinsippet om å skille arbeidsoppgaver mellom og innenfor slike myndigheter,

3. framgangsmåter som sikrer at de oppgitte utgiftene er korrekte og riktige,

4. edb-baserte systemer for regnskapsføring, lagring og overføring av finansielle data og data om indikatorer for overvåking og rapportering,

5. systemer for rapportering og overvåking dersom den ansvarlige myndighet overlater utførelsen av oppgaver til et annet organ,

6. ordninger for revisjon av hvordan forvaltnings- og kontrollsystemene fungerer,

7. systemer og framgangsmåter for å sikre et tilfredsstillende revisjonsspor,

8. forebygging, påvisning og korrigering av uregelmessigheter, herunder bedrageri, og innkreving av beløp som er urettmessig utbetalt, sammen med eventuelle forsinkelsesrenter.

Artikkel 22

Ansvar ved delt forvaltning

I samsvar med prinsippene om delt forvaltning skal medlemsstatene og Kommisjonen ha ansvar for forvaltningen og kontrollen av nasjonale programmer i samsvar med sine respektive ansvarsområder som er fastsatt i denne forordning og særforordningene.

Artikkel 23

Støttemottakernes ansvar

Støttemottakerne skal samarbeide fullt ut med Kommisjonen og vedkommende myndigheter når de utfører de funksjonene og arbeidsoppgavene de har i forbindelse med denne forordning og særforordningene.

Artikkel 24

Medlemsstatenes ansvar

1. Medlemsstatene skal oppfylle forvaltnings-, kontroll- og revisjonsforpliktelsene sine og påta seg ansvaret som følger av dette, og som er fastsatt i reglene for delt forvaltning i forordning (EU, Euratom) nr. 966/2012 og denne forordning.

2. Medlemsstatene skal sikre at forvaltnings- og kontrollsystemene for de nasjonale programmene opprettes i samsvar med denne forordning, og at disse systemene fungerer effektivt.

3. Medlemsstatene skal tildele tilstrekkelige ressurser til at hver enkelt vedkommende myndighet kan utføre arbeidsoppgavene sine i hele programperioden.

4. Medlemsstatene skal fastsette oversiktlige regler og framgangsmåter for utvelgingen og gjennomføringen av prosjekter i samsvar med denne forordning og særforordningene.

5. All offisiell utveksling av opplysninger mellom medlemsstaten og Kommisjonen skal finne sted ved hjelp av et system for elektronisk datautveksling. Kommisjonen skal ved gjennomføringsrettsakter fastsette vilkårene som dette systemet for elektronisk datautveksling skal oppfylle. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas etter framgangsmåten med undersøkelseskomité som er nevnt i artikkel 59 nr. 3.

Artikkel 25

Vedkommende myndigheter

1. I denne forordning og særforordningene er vedkommende myndigheter:

   1. en ansvarlig myndighet: et offentlig organ i den berørte medlemsstaten som er det utpekte organ i henhold til artikkel 59 nr. 3 i forordning (EU, Euratom) nr. 966/2012, og som skal ha eneansvar for at det nasjonale programmet forvaltes og kontrolleres på en riktig måte og skal håndtere all kommunikasjon med Kommisjonen,

   2. en revisjonsmyndighet: en nasjonal offentlig myndighet eller et nasjonalt offentlig organ som arbeider uavhengig av den ansvarlige myndighet, og som skal ha ansvar for å avgi den årlige uttalelsen som er nevnt i artikkel 59 nr. 5 annet ledd i forordning (EU, Euratom) nr. 966/2012,

   3. der det er relevant, en eller flere delegerte myndigheter: et offentlig eller privat organ som utfører visse av den ansvarlige myndighets oppgaver i henhold til den ansvarlige myndighets ansvar.

2. Hver medlemsstat skal fastsette regler for forbindelsene mellom myndighetene som er nevnt i nr. 1, og for deres forbindelser med Kommisjonen.

Artikkel 26

Utpeking av ansvarlige myndigheter

1. Medlemsstatene skal underrette Kommisjonen om den formelle utpekingen i samsvar med artikkel 59 nr. 3 i forordning (EU, Euratom) nr. 966/2012 på ministerplan av de ansvarlige myndigheter i medlemsstatene med ansvar for forvaltning og kontroll av utgifter i henhold til denne forordning så snart som mulig etter at det nasjonale programmet er godkjent.

2. Utpekingen nevnt i nr. 1 skal foretas med forbehold om at organet oppfyller kriteriene for å bli utpekt når det gjelder interne forhold, kontrollvirksomhet, opplysning, kommunikasjon og overvåking som er fastsatt i eller på grunnlag av denne forordning.

3. Utpekingen av en ansvarlig myndighet skal være basert på en uttalelse fra et revisjonsorgan, som kan være revisjonsmyndigheten, som vurderer om den ansvarlige myndighet oppfyller kriteriene for å bli utpekt. Dette organet kan være den uavhengige offentlige institusjonen som har ansvar for å overvåke, evaluere og revidere forvaltningen. Revisjonsorganet skal arbeide uavhengig av den ansvarlige myndighet og skal utføre arbeidet sitt i samsvar med internasjonalt anerkjente revisjonsstandarder. I samsvar med artikkel 59 nr. 3 i forordning (EU, Euratom) nr. 966/2012 kan medlemsstatene basere beslutningen om utpeking på om forvaltnings- og kontrollsystemene i hovedsak er de samme som systemene som allerede var innført for foregående tidsrom, og om de har fungert effektivt. Dersom de eksisterende revisjons- og kontrollresultatene viser at de utpekte organene ikke lenger oppfyller kriteriene for å bli utpekt, skal medlemsstatene treffe nødvendige tiltak for å sikre at manglene i gjennomføringen av disse organenes oppgaver blir utbedret, herunder å trekke tilbake beslutningen om å utpeke disse organene.

4. For å sikre at systemet fungerer godt skal Kommisjonen gis myndighet til å vedta delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 58 om:

   1. minstevilkår for utpeking av ansvarlige myndigheter når det gjelder interne forhold, kontrollvirksomhet, opplysning, kommunikasjon og overvåking samt regler for framgangsmåten for å treffe en beslutning om utpeking og for å trekke tilbake beslutningen,

   2. regler for tilsyn og framgangsmåten for å vurdere utpekingen av ansvarlige myndigheter,

   3. de ansvarlige myndigheters forpliktelser når det gjelder offentlige inngrep, samt innholdet i forvaltnings- og kontrollansvaret deres.

Artikkel 27

Allmenne prinsipper for ansvarlige myndigheters kontroll

1. De ansvarlige myndigheter skal foreta en systematisk administrativ kontroll og utfylle denne kontrollen med kontroll på stedet, herunder der det er relevant, uanmeldt kontroll på stedet av utgiftene som gjelder anmodning om sluttbetaling fra de støttemottakerne som er oppgitt i årsregnskapet, med sikte på å oppnå tilstrekkelig sikkerhet.

2. Når det gjelder kontroll på stedet, skal den ansvarlige myndighet ta ut stikkprøven sin på grunnlag av hele gruppen av støttemottakere, og prøven skal, der det er relevant, bestå av en tilfeldig del og en risikobasert del, for å sikre en representativ feilprosent og et minste konfidensnivå, samtidig som oppmerksomheten også rettes mot de største feilene.

3. Den ansvarlige myndighet skal utarbeide en kontrollrapport om hver kontroll på stedet.

4. Dersom problemene som oppdages, virker som de er av systematisk art og derfor kan innebære en risiko for andre prosjekter, skal den ansvarlige myndighet sørge for at det foretas en ytterligere undersøkelse, herunder om nødvendig ytterligere kontroll, for å fastslå omfanget av disse problemene og om feilprosenten ligger over et akseptabelt nivå. Den ansvarlige myndighet skal treffe nødvendige forebyggende og korrigerende tiltak og skal underrette Kommisjonen om disse i sammendraget som er nevnt i artikkel 59 nr. 5 første ledd bokstav b) i forordning (EU, Euratom) nr. 966/2012.

5. Kommisjonen skal ved gjennomføringsrettsakter vedta de nødvendige reglene for å oppnå en ensartet anvendelse av denne artikkel. Disse reglene kan særlig gjelde følgende:

   1. regler om den administrative kontrollen og kontrollen på stedet, herunder uanmeldt kontroll på stedet, som den ansvarlige myndighet skal foreta når det gjelder overholdelse av forpliktelser, tilsagn og regler for støtteberettigelse som følge av anvendelsen av denne forordning og av særforordningene, herunder regler for hvor lenge underlagsdokumenter skal oppbevares,

   2. regler for nivået av kontroll på stedet som minst er nødvendig for å håndtere risiko på en effektiv måte, samt vilkårene for når medlemsstatene må øke denne kontrollen eller redusere den dersom forvaltnings- og kontrollsystemene fungerer godt og feilprosenten er på et akseptabelt nivå,

   3. regler og metoder for rapportering om kontrollen som foretas, og resultatene av denne.

   Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas etter framgangsmåten med undersøkelseskomité som er nevnt i artikkel 59 nr. 3.

Artikkel 28

Utbetaling til støttemottakere

De ansvarlige myndigheter skal sikre at støttemottakerne mottar det samlede beløpet av den offentlige støtten så snart som mulig og fullt ut. Ingen beløp skal trekkes fra eller holdes tilbake, og det skal ikke pålegges særskilte avgifter eller andre avgifter med tilsvarende virkning som kan redusere beløpene til støttemottakerne.

Artikkel 29

Revisjonsmyndighetens arbeidsoppgaver

1. For å underbygge uttalelsen som avgis i samsvar med artikkel 59 i forordning (EU, Euratom) nr. 966/2012, skal revisjonsmyndigheten sikre at det foretas revisjon av forvaltnings- og kontrollsystemene og av et passende utvalg av utgiftene som inngår i årsregnskapet. Kommisjonen skal gis myndighet til å vedta delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 58 i denne forordning om revisjonsmyndighetenes status og vilkårene som revisjonen skal oppfylle.

2. Dersom revisjonen foretas av et annet organ enn revisjonsmyndigheten, skal revisjonsmyndigheten sikre at dette organet har den nødvendige sakkunnskapen og arbeider uavhengig.

3. Revisjonsmyndigheten skal sikre at revisjonsarbeidet oppfyller internasjonalt anerkjente revisjonsstandarder.

Artikkel 30

Samarbeid med revisjonsmyndighetene

1. Kommisjonen skal samarbeide med revisjonsmyndighetene med sikte på å samordne deres respektive revisjonsplaner og -metoder og skal så snart det er mulig utveksle resultatene av revisjonen av forvaltnings- og kontrollsystemene for å utnytte kontrollressursene på en best mulig og forholdsmessig måte og unngå unødig dobbeltarbeid.

2. Kommisjonen og revisjonsmyndighetene skal møtes regelmessig for å utveksle synspunkter om spørsmål som gjelder forbedring av forvaltnings- og kontrollsystemene.

Artikkel 31

Kommisjonens kontroll og revisjon

1. Kommisjonen skal på grunnlag av tilgjengelige opplysninger, herunder framgangsmåten for utvelging, anmodningen om utbetaling av årssaldoen som nevnt i artikkel 44, og de årlige gjennomføringsrapportene og revisjon som foretas av nasjonale organer og Unionens organer, vurdere om medlemsstatene har innført forvaltnings- og kontrollsystemer som er i samsvar med denne forordning, og om disse systemene fungerer effektivt under gjennomføringen av de nasjonale programmene.

2. Uten at det berører medlemsstatenes revisjon kan Kommisjonens tjenestemenn eller representanter for Kommisjonen foreta revisjon eller kontroll på stedet, forutsatt at de minst tolv dager i forveien har gitt varsel om dette til vedkommende nasjonale myndighet, unntatt i hastetilfeller. Kommisjonen skal overholde forholdsmessighetsprinsippet ved å ta hensyn til behovet for å unngå unødig dobbeltarbeid ved revisjon eller kontroll som foretas av medlemsstatene, risikonivået for Unionens budsjett og behovet for å redusere den administrative byrden mest mulig for støttemottakerne. Medlemsstatens tjenestemenn eller representanter kan delta i denne revisjonen eller kontrollen.

3. Revisjonen og kontrollen kan særlig omfatte:

   1. en kontroll av om forvaltnings- og kontrollsystemene i et nasjonalt program eller en del av dette fungerer effektivt,

   2. en undersøkelse av om den administrative praksisen er i samsvar med unionsreglene,

   3. en undersøkelse av om de nødvendige underlagsdokumentene finnes, og om de er i samsvar med tiltakene som støttes gjennom de nasjonale programmene,

   4. en undersøkelse av hvilke vilkår tiltakene er truffet og kontrollert på,

   5. en vurdering av om tiltakene og/eller det nasjonale programmet har en god økonomistyring.

4. Kommisjonens tjenestemenn eller representanter som er behørig bemyndiget til å foreta revisjon eller kontroll på stedet, skal ha adgang til alle nødvendige registre, dokumenter og metadata, uavhengig av hvilket medium de er lagret på, om prosjekter og teknisk bistand eller forvaltnings- og kontrollsystemer. Medlemsstatene skal på anmodning framlegge kopier av disse registrene, dokumentene og metadataene for Kommisjonen. Myndigheten som er angitt i dette nummer, skal ikke påvirke anvendelsen av nasjonale bestemmelser som forbeholder visse handlinger for representanter som er særskilt utpekt i henhold til nasjonal lovgivning. Kommisjonens tjenestemenn og representanter skal blant annet ikke delta i hjemmebesøk eller formelle avhør av personer innenfor rammen av nasjonal lovgivning. De skal imidlertid ha adgang til de opplysningene som skaffes til veie på denne måten, uten at det berører de nasjonale domstolenes kompetanse og med full respekt for de berørte rettssubjektenes grunnleggende rettigheter.

5. På anmodning fra Kommisjonen og med samtykke fra den berørte medlemsstaten skal medlemsstatens vedkommende myndigheter foreta ytterligere kontroll eller undersøkelser av tiltak som er omfattet av denne forordning. Representanter for Kommisjonen eller personer som har fått myndighet fra Kommisjonen, kan delta i denne kontrollen. For å forbedre kontrollen kan Kommisjonen med samtykke fra de berørte medlemsstatene be om at myndighetene i disse medlemsstatene deltar i visse kontroller eller undersøkelser.

6. Kommisjonen kan kreve at en medlemsstat treffer nødvendige tiltak for å sikre at forvaltnings- og kontrollsystemene fungerer effektivt, eller at utgiftene er riktige i samsvar med gjeldende regler.

Avsnitt 3

Økonomistyring

Artikkel 32

Budsjettforpliktelser

1. Unionens budsjettforpliktelser i forbindelse med de enkelte nasjonale programmene skal utbetales i årlige avdrag i tidsrommet fra 1. januar 2014 til 31. desember 2020.

2. Kommisjonens beslutning om å godkjenne et nasjonalt program utgjør en finansieringsbeslutning i henhold til artikkel 84 i forordning (EU, Euratom) nr. 966/2012, og når den berørte medlemsstaten er underrettet om beslutningen, utgjør den en rettslig forpliktelse i henhold til nevnte forordning.

3. For hvert nasjonale program skal budsjettforpliktelsen for første avdrag følge etter Kommisjonens godkjenning av det nasjonale programmet.

4. Budsjettforpliktelsene for senere avdrag skal inngås av Kommisjonen innen 1. mai hvert år på grunnlag av beslutningen som er nevnt i nr. 2 i denne artikkel, unntatt dersom artikkel 16 i forordning (EU, Euratom) nr. 966/2012 får anvendelse.

Artikkel 33

Felles regler for utbetaling

1. Kommisjonens utbetaling av bidraget fra Unionens budsjett til det nasjonale programmet skal foretas i samsvar med budsjettbevilgningene, under forutsetning av det foreligger tilgjengelige midler. Hver utbetaling skal føres på budsjettforpliktelsen som først ble inngått.

2. Utbetalingen skal foretas i form av en første forhåndsfinansiering, årlig forhåndsfinansiering, utbetaling av årssaldoen og utbetaling av sluttsaldoen.

3. Artikkel 90 i forordning (EU, Euratom) nr. 966/2012 får anvendelse.

Artikkel 34

Akkumulering av første forhåndsfinansiering og årssaldo

1. Summen av utbetalingen av første forhåndsfinansiering og utbetalinger av årssaldo skal ikke overstige 95 % av bidraget fra Unionens budsjett til det berørte nasjonale programmet.

2. Når den øvre grensen på 95 % er nådd, kan medlemsstatene fortsette med å sende utbetalingsanmodninger til Kommisjonen.

Artikkel 35

Ordninger for forhåndsfinansiering

1. Når Kommisjonen har besluttet å godkjenne det nasjonale programmet, skal den innen fire måneder utbetale et første forhåndsfinansieringsbeløp for hele programplanleggingsperioden til den utpekte ansvarlige myndighet. Dette første forhåndsfinansieringsbeløpet skal utgjøre 4 % av det samlede bidraget fra Unionens budsjett til det berørte nasjonale programmet. Det kan deles i to avdrag, avhengig av om det foreligger tilgjengelige budsjettmidler.

2. Et årlig forhåndsfinansieringsbeløp på 3 % av det samlede bidraget fra Unionens budsjett til det berørte nasjonale programmet skal utbetales innen 1. februar 2015. For årene i tidsrommet 2016–2022 skal det utgjøre 5 % av det samlede bidraget fra Unionens budsjett til det berørte nasjonale programmet.

3. Dersom et nasjonalt program godkjennes i 2015 eller senere, skal den første forhåndsfinansieringen og den årlige forhåndsfinansieringen utbetales senest 60 dager etter at det nasjonale programmet ble godkjent, avhengig av om det foreligger tilgjengelige budsjettmidler.

4. Ved eventuelle endringer av det samlede bidraget fra Unionens budsjett til et nasjonalt program skal både det første og det årlige forhåndsfinansieringsbeløpet revideres tilsvarende, og dette skal gjenspeiles i finansieringsbeslutningen.

5. Forhåndsfinansiering skal brukes til utbetaling til støttemottakere som gjennomfører det nasjonale programmet, og til vedkommende myndigheter til utgifter som gjelder teknisk bistand. Den skal umiddelbart stilles til rådighet for den ansvarlige myndighet for dette formål.

Artikkel 36

Avregning av forhåndsfinansiering

1. Beløpet som er utbetalt som første forhåndsfinansiering, skal være fullstendig avregnet i Kommisjonens regnskap i samsvar med artikkel 40, senest når programmet avsluttes.

2. Beløpet som er utbetalt som årlig forhåndsfinansiering, skal være avregnet i Kommisjonens regnskap i samsvar med artikkel 39.

3. Det samlede beløpet som er utbetalt som forhåndsfinansiering, skal tilbakebetales til Kommisjonen dersom det ikke er sendt en utbetalingsanmodning i samsvar med artikkel 44 innen 36 måneder etter at Kommisjonen har utbetalt første avdrag av det første forhåndsfinansieringsbeløpet.

4. Rentene på den første forhåndsfinansieringen skal føres på det berørte nasjonale programmet og trekkes fra de offentlige utgiftene som er angitt i anmodningen om sluttbetaling.

Artikkel 37

Interne inntekter avsatt til særskilte formål

1. Følgende skal anses som interne inntekter avsatt til særskilte formål i henhold til artikkel 21 i forordning (EU, Euratom) nr. 966/2012:

   • beløp som i henhold til artikkel 45 og 47 i denne forordning, betales til Unionens budsjett, herunder renter,

   • beløp som etter avslutningen av programmer innenfor den forrige flerårige finansielle rammen, betales til Unionens budsjett, herunder renter.

2. Beløpene som er nevnt i nr. 1, skal betales til Unionens budsjett og skal ved videre bruk i første omgang brukes til å finansiere utgifter i henhold til særforordningene.

Artikkel 38

Definisjon av regnskapsåret

I denne forordning skal regnskapsåret som nevnt i artikkel 59 i forordning (EU, Euratom) nr. 966/2012, omfatte utgifter som er betalt og inntekter som er mottatt og bokført i den ansvarlige myndighets regnskap i tidsrommet fra 16. oktober i år «N-1» og til 15. oktober i år «N».

Artikkel 39

Utbetaling av årssaldoen

1. Kommisjonen skal utbetale årssaldoen på grunnlag av den gjeldende finansieringsplanen, årsregnskapet for det tilsvarende regnskapsåret for det nasjonale programmet og den tilsvarende beslutningen om regnskapsoppgjør.

2. Årsregnskapet skal omfatte utbetalingene som den ansvarlige myndighet har foretatt i løpet av regnskapsåret, herunder utbetalinger til teknisk bistand, og som oppfyller kontrollkravene som er nevnt i artikkel 27.

3. Avhengig av om det foreligger tilgjengelige budsjettmidler, skal årssaldoen utbetales senest seks måneder etter at Kommisjonen har vurdert opplysningene og dokumentene som er nevnt i artikkel 44 nr. 1 og artikkel 54, som tilfredsstillende, og det siste årsregnskapet er gjort opp.

Artikkel 40

Avslutning av programmet

1. Medlemsstatene skal framlegge følgende dokumenter innen 31. desember 2023:

   1. opplysningene som kreves til det siste årsregnskapet, i samsvar med artikkel 44 nr. 1,

   2. en anmodning om utbetaling av sluttsaldoen og

   3. den endelige gjennomføringsrapporten om det nasjonale programmet som nevnt i artikkel 54 nr. 1.

2. Utbetalingene som den ansvarlige myndighet har foretatt fra 16. oktober 2022 til 30. juni 2023, skal inngå i det siste årsregnskapet.

3. Etter at Kommisjonen har mottatt dokumentene som er oppført i nr. 1, skal den utbetale sluttsaldoen på grunnlag av den gjeldende finansieringsplanen, det siste årsregnskapet og den tilsvarende beslutningen om regnskapsoppgjør.

4. Avhengig av om det foreligger tilgjengelige budsjettmidler, skal årssaldoen utbetales senest tre måneder etter at regnskapet for det siste regnskapsåret er gjort opp eller én måned etter at den endelige gjennomføringsrapporten er godkjent, avhengig av hvilken dato som kommer sist. Beløpene som det fremdeles finnes forpliktelser for etter at saldoen er utbetalt, skal Kommisjonen med forbehold for artikkel 52 trekke tilbake innen seks måneder.

Artikkel 41

Avbrudd i betalingsfristen

1. Betalingsfristen som begynner å løpe etter en utbetalingsanmodning, kan avbrytes av den anvisningsberettigede ved delegering i henhold til forordning (EU, Euratom) nr. 966/2012 i et tidsrom på høyst seks måneder når minst ett av følgende vilkår er oppfylt:

   1. når det ifølge opplysninger fra et revisjonsorgan på nasjonalt plan eller på unionsplan foreligger klare bevis på en alvorlig mangel i hvordan forvaltnings- og kontrollsystemet virker,

   2. når den anvisningsberettigede ved delegering må foreta ytterligere kontroll etter å ha mottatt opplysninger med varsel om at utgiftene i en utbetalingsanmodning er tilknyttet en uregelmessighet med alvorlige økonomiske konsekvenser,

   3. når ett eller flere dokumenter som kreves i henhold til artikkel 44 nr. 1, ikke ble framlagt.

   Den berørte medlemsstaten kan avtale at avbruddsperioden forlenges med ytterligere tre måneder.

2. Den anvisningsberettigede ved delegering skal begrense avbruddet til å gjelde den delen av utgiftene som er omfattet av utbetalingsanmodningen som er berørt av elementene nevnt i nr. 1 første ledd, med mindre det ikke er mulig å fastslå hvilke deler av utgiftene som er berørt. Den anvisningsberettigede ved delegering skal umiddelbart skriftlig underrette medlemsstaten og den ansvarlige myndighet om årsaken til avbruddet og skal be dem om å rette opp forholdet. Den anvisningsberettigede ved delegering skal sørge for at avbruddet opphører så snart de nødvendige tiltakene er truffet

Artikkel 42

Utsettelse av utbetaling

1. Kommisjonen kan utsette utbetaling av hele eller deler av årssaldoen dersom:

   1. det foreligger en alvorlig mangel i hvordan det nasjonale programmets forvaltnings- og kontrollsystem virker som har innebåret en risiko for Unionens bidrag til det nasjonale programmet, og det ikke er truffet korrigerende tiltak for dette,

   2. utgiftene i årsregnskapet er tilknyttet en uregelmessighet med alvorlige økonomiske konsekvenser som ikke er rettet opp, eller

   3. medlemsstaten ikke har truffet de nødvendige tiltakene for å utbedre forholdet som førte til avbruddet i henhold til artikkel 41,

2. Kommisjonen kan vedta å utsette utbetalingen av hele eller deler av årssaldoen etter å ha gitt den berørte medlemsstaten mulighet til å komme med merknader.

3. Kommisjonen skal sørge for at utsettelsen av utbetalingen av hele eller deler av årssaldoen opphører når den berørte medlemsstaten har truffet de nødvendige tiltakene for å oppheve utsettelsen.

Artikkel 43

Bruk av euro

1. Beløp i de nasjonale programmene som medlemsstatene framlegger, kostnadsprognoser, kostnadsoversikter, utbetalingsanmodninger, årsregnskaper og utgifter i de årlige og endelige gjennomføringsrapportene skal oppgis i euro.

2. Medlemsstater som ikke har euro som valuta på datoen for en utbetalingsanmodning, skal omregne utgiftene i nasjonal valuta til euro. Disse beløpene skal omregnes til euro ved hjelp av Kommisjonens månedlige valutakurs for bokføring som gjelder den måneden da utgiftene ble bokført i regnskapet til den ansvarlige myndighet for det berørte nasjonale programmet. Kommisjonen skal hver måned offentliggjøre valutakursen elektronisk.

3. I tilfeller der euro blir valutaen i en medlemsstat, skal framgangsmåten for omregning som er angitt i nr. 2, fortsatt få anvendelse på alle utgifter som er bokført i regnskapet til den ansvarlige myndighet før den faste omregningskursen mellom den nasjonale valutaen og euro trådte i kraft.

Avsnitt 4

Regnskapsoppgjør og finansielle korrigeringer

Artikkel 44

Anmodning om utbetaling av årssaldoen

1. Innen 15. februar året etter regnskapsåret skal medlemsstatene framlegge for Kommisjonen de dokumentene og opplysningene som kreves i henhold til artikkel 59 nr. 5 i forordning (EU, Euratom) nr. 966/2012. De framlagte dokumentene skal fungere som anmodning om utbetaling av årssaldoen. Kommisjonen kan unntaksvis forlenge fristen på 15. februar til senest 1. mars etter underretning fra den berørte medlemsstaten. Medlemsstatene kan offentliggjøre disse opplysningene på et egnet plan.

2. Kommisjonen kan be en medlemsstat om ytterligere opplysninger til det årlige regnskapsoppgjøret. Dersom en medlemsstat ikke framlegger de påkrevde opplysningene innen fristen som Kommisjonen har fastsatt, kan Kommisjonen treffe beslutningen om regnskapsoppgjøret på grunnlag av de opplysningene den har.

3. Kommisjonen skal ved gjennomføringsrettsakter vedta malene som dokumentene nevnt i nr. 1 skal utarbeides etter. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas etter framgangsmåten med rådgivende komité som er nevnt i artikkel 59 nr. 2.

Artikkel 45

Årlig regnskapsoppgjør

1. Innen 31. mai året etter regnskapsåret skal Kommisjonen treffe en beslutning om det årlige regnskapsoppgjøret for hvert nasjonale program. I beslutningen om regnskapsoppgjør vurderes det om det framlagte årsregnskapet er fullstendig, nøyaktig og pålitelig, og dette skal ikke berøre senere finansielle korrigeringer.

2. Kommisjonen skal ved gjennomføringsrettsakter fastsette ordningene for gjennomføringen av det årlige regnskapsoppgjøret når det gjelder tiltakene som skal treffes i forbindelse med at beslutningen og gjennomføringen vedtas, herunder utvekslingen av opplysninger mellom Kommisjonen og medlemsstatene og fristene som skal holdes. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas etter framgangsmåten med undersøkelseskomité som er nevnt i artikkel 59 nr. 3.

Artikkel 46

Medlemsstatenes finansielle korrigeringer

Medlemsstatene skal foreta de nødvendige finansielle korrigeringene i forbindelse med enkeltstående eller systematiske uregelmessigheter som påvises innenfor rammen av de nasjonale programmene. Finansielle korrigeringer skal innebære at hele eller deler av bidraget fra Unionens berørte budsjett tilbakekalles. Medlemsstatene skal ta hensyn til uregelmessighetenes art og alvorlighetsgrad og det økonomiske tapet for Unionens budsjett og skal foreta en forholdsmessig korrigering. Beløp som tilbakekalles, og beløp som innkreves, samt renter av disse, skal tilbakeføres til det berørte nasjonale programmet, unntatt beløpene som skyldes uregelmessigheter som er avdekket av Revisjonsretten og Kommisjonens kontorer, herunder OLAF. Når det nasjonale programmet er avsluttet, skal den berørte medlemsstaten tilbakebetale de innkrevde beløpene til Unionens budsjett.

Artikkel 47

Kommisjonens samsvarskontroll av regnskapsoppgjøret og finansielle korrigeringer

1. Kommisjonen skal foreta finansielle korrigeringer ved å tilbakekalle hele eller deler av Unionens bidrag til et nasjonalt program og sørge for innkreving fra den berørte medlemsstaten for å utelukke alle utgifter som bryter gjeldende lovgivning, fra unionsfinansieringen, herunder i forbindelse med mangler ved medlemsstatenes forvaltnings- og kontrollsystemer som Kommisjonen eller Revisjonsretten har påvist.

2. Et brudd på gjeldende lovgivning skal føre til en finansiell korrigering bare i forbindelse med utgifter som er oppgitt til Kommisjonen, og dersom et av følgende vilkår er oppfylt:

   1. bruddet har påvirket valget av et prosjekt innenfor rammen av det nasjonale programmet eller det er dokumentert risiko for at bruddet har hatt en slik virkning i tilfeller der det på grunn av bruddets art ikke er mulig å fastslå denne virkningen,

   2. bruddet har påvirket størrelsen på utgiftene som oppgis med sikte på tilbakebetaling over Unionens budsjett, eller det er dokumentert risiko for at bruddet har hatt en slik virkning i tilfeller der det på grunn av bruddets art ikke er mulig å tallfeste den økonomiske virkningen.

3. Når Kommisjonen fastsetter en finansiell korrigering i henhold til nr.1, skal den overholde forholdsmessighetsprinsippet ved å ta hensyn til arten og alvorlighetsgraden av bruddet på gjeldende lovgivning og de økonomiske virkningene for Unionens budsjett.

4. Før det treffes en beslutning om å nekte finansiering skal resultatene av Kommisjonens kontroll og svarene fra medlemsstaten framlegges skriftlig, og deretter skal de to partene forsøke å komme til enighet om hvilke tiltak som skal treffes.

5. Finansiering kan ikke nektes når det gjelder:

   1. utgifter som den ansvarlige myndighet har pådratt seg mer enn 36 måneder før Kommisjonen skriftlig underretter medlemsstaten om resultatene av kontrollen sin,

   2. utgifter til flerårige tiltak innenfor rammen av de nasjonale programmene, der støttemottakerens siste forpliktelse ble inngått mer enn 36 måneder før Kommisjonen skriftlig underretter medlemsstaten om resultatene av kontrollen sin,

   3. utgifter til andre tiltak innenfor rammen av de nasjonale programmene enn de som er nevnt i bokstav b), der utbetalingen eller eventuelt sluttbetalingen fra den ansvarlige myndighet foretas mer enn 36 måneder før Kommisjonen skriftlig underretter medlemsstaten om resultatene av kontrollen sin.

6. Kommisjonen skal ved gjennomføringsrettsakter fastsette ordningene for gjennomføringen av samsvarskontroll av regnskapsoppgjøret når det gjelder tiltakene som skal treffes i forbindelse med at beslutningen og gjennomføringen vedtas, herunder utvekslingen av opplysninger mellom Kommisjonen og medlemsstatene og fristene som skal holdes. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas etter framgangsmåten med undersøkelseskomité som er nevnt i artikkel 59 nr. 3.

Artikkel 48

Medlemsstatenes forpliktelser

En finansiell korrigering som foretas av Kommisjonen, skal ikke berøre medlemsstatens forpliktelse til å sørge for innkreving i henhold til artikkel 21 bokstav h) i denne forordning, og til å innkreve statsstøtte i enhold til artikkel 107 nr. 1 i TEUV og artikkel 14 i Rådsforordning (EF) nr. 659/199912.

Artikkel 49

Tilbakebetaling

1. Enhver tilbakebetaling til Unionens budsjett skal foretas før forfallsdagen som er angitt i tilbakebetalingskravet som er utformet i samsvar med artikkel 80 i forordning (EU, Euratom) nr. 966/2012. Forfallsdagen skal være den siste dagen i den andre måneden etter at kravet er utstedt.

2. Enhver forsinkelse i tilbakebetalingen skal medføre forsinkelsesrenter fra forfallsdagen til dagen da betalingen faktisk foretas. Rentesatsen skal være 1,5 prosentpoeng høyere enn satsen som Den europeiske sentralbanken anvender i de viktigste refinansieringstransaksjonene sine den første virkedagen i den måneden da forfallsdagen inntreffer.

Avsnitt 5

Tilbaketrekking av forpliktelser

Artikkel 50

Prinsipper

1. Beløp i nasjonale programmer som er knyttet til en forpliktelse, og som ikke er omfattet av den første og årlige forhåndsfinansieringen som nevnt i artikkel 35, og en utbetalingsanmodning i samsvar med artikkel 44 skal trekkes tilbake innen 31. desember i det andre året etter budsjettforpliktelsen. Kommisjonen skal beregne beløpet som skal trekkes tilbake, ved å legge til en seksdel av den årlige budsjettforpliktelsen som gjelder det samlede årlige bidraget for 2014, til hver av budsjettforpliktelsene for 2015–2020.

2. Som unntak fra nr. 1 skal fristene for å trekke tilbake forpliktelser ikke få anvendelse på den årlige budsjettforpliktelsen som gjelder det samlede årlige bidraget for 2014.

3. Dersom den første årlige budsjettforpliktelsen gjelder det samlede årlige bidraget for 2015, skal fristen for å trekke tilbake forpliktelser som unntak fra nr. 1 ikke få anvendelse på den årlige budsjettforpliktelsen som gjelder det samlede årlige bidraget for 2015. I slike tilfeller skal Kommisjonen beregne beløpet i henhold til nr. 1 ved å legge til en femdel av den årlige budsjettforpliktelsen som gjelder det samlede årlige bidraget for 2015, til hver av budsjettforpliktelsene for 2016–2020.

4. Forpliktelsen som gjelder det siste året i tidsrommet, skal trekkes tilbake i samsvar med reglene for avslutning av programmene.

5. Forpliktelser som det ennå ikke er disponert over innen fristen for støtteberettigelse for utgifter som nevnt i artikkel 17 nr. 3, og som den ansvarlige myndighet ikke har framlagt en utbetalingsanmodning for innen seks måneder etter nevnte frist, skal automatisk trekkes tilbake.

Artikkel 51

Unntak fra tilbaketrekkingen av forpliktelser

1. Beløpet som skal trekkes tilbake, skal reduseres med beløpene som den ansvarlige myndighet ikke har kunnet oppgi til Kommisjonen på grunn av at:

   1. tiltak er blitt utsatt på grunn av en rettssak eller klage til overordnet forvaltningsmyndighet med oppsettende virkning eller

   2. force majeure har i vesentlig grad påvirket gjennomføringen av hele eller deler av det nasjonale programmet. De ansvarlige myndigheter som påberoper seg force majeure, skal dokumentere de direkte følgene av force majeure for gjennomføringen av hele eller deler av det nasjonale programmet.

   Det kan anmodes om reduksjon én gang dersom utsettelsen eller force majeure har vart i inntil ett år. Dersom utsettelsen eller force majeure har vart i mer enn ett år, kan det anmodes om reduksjon flere ganger, tilsvarende hvor lenge force majeure har vart eller antallet år mellom datoen for rettsavgjørelsen eller forvaltningsvedtaket om å utsette gjennomføringen av tiltaket og datoen for den endelige rettsavgjørelsen eller det endelige forvaltningsvedtaket.

2. Medlemsstaten skal innen 31. januar sende opplysninger til Kommisjonen om unntakene som er nevnt i nr. 1, for at beløpet skal kunne oppgis ved utgangen av det foregående år.

3. Den delen av budsjettforpliktelsene som det er framlagt en utbetalingsanmodning for, men der Kommisjonen har redusert eller utsatt utbetalingen 31. desember i år N + 2, skal ikke tas i betraktning ved beregningen av den automatiske tilbaketrekkingen.

Artikkel 52

Framgangsmåte

1. Når det er fare for at en forpliktelse må trekkes tilbake i henhold til artikkel 50, skal Kommisjonen underrette medlemsstatene så snart som mulig.

2. På grunnlag av opplysningene som Kommisjonen har per 31. januar, skal den underrette den ansvarlige myndighet om beløpet som vil bli trukket tilbake som følge av opplysningene som foreligger.

3. Den berørte medlemsstaten skal ha to måneder på seg til å godta beløpet som skal trekkes tilbake, eller komme med merknader.

4. Kommisjonen skal automatisk trekke tilbake beløpet senest ni måneder etter den siste fristen som følger av anvendelsen av nr. 1–3.

5. Dersom beløp trekkes tilbake automatisk, skal bidraget fra Unionens budsjett til det berørte nasjonale programmet reduseres for det aktuelle året med beløpet som automatisk er trukket tilbake. Unionens bidrag i finansieringsplanen vil bli redusert forholdsmessig, med mindre medlemsstaten utarbeider en revidert finansieringsplan.

Kapittel V

Opplysning, kommunikasjon, overvåking, evaluering og rapportering

Artikkel 53

Opplysning og offentliggjøring

1. Medlemsstatene og de ansvarlige myndigheter skal være ansvarlige for:

   1. et nettsted eller en nettportal som gir opplysninger om og tilgang til de nasjonale programmene i nevnte medlemsstat,

   2. opplysninger til mulige støttemottakere om finansieringsmulighetene innenfor rammen av de nasjonale programmene,

   3. offentliggjøring rettet mot unionsborgerne av rollen som særforordningene spiller og resultatene som er oppnådd, ved hjelp av opplysnings- og kommunikasjonstiltak som presenterer resultatene og virkningen av de nasjonale programmene.

2. Medlemsstatene skal sikre innsyn i gjennomføringen av de nasjonale programmene og skal føre en liste over tiltakene som får støtte fra hvert nasjonale program, som skal være tilgjengelig på nettstedet eller nettportalen. Listen over tiltak skal inneholde ajourførte opplysninger om de endelige støttemottakerne, navnene på prosjektene og hvor mye de tildeles i form av unionsfinansiering.

3. Som regel skal opplysninger offentliggjøres, unntatt dersom de er underlagt restriksjoner på grunn av sin fortrolige art, særlig når det gjelder sikkerhet, offentlig orden, strafferettslig etterforskning og vern av personopplysninger.

4. Kommisjonen skal gis myndighet til å vedta delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 58 for å fastsette regler for opplysnings- og offentliggjøringstiltak rettet mot offentligheten og opplysningstiltak rettet mot støttemottakerne.

5. Kommisjonen skal ved gjennomføringsrettsakter definere de tekniske egenskapene for opplysnings- og offentliggjøringstiltak. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas av Kommisjonen etter framgangsmåten med undersøkelseskomité som er nevnt i artikkel 59 nr. 3.

Artikkel 54

Gjennomføringsrapporter

1. Innen 31. mars 2016 og innen 31. mars i hvert år deretter til og med 2022 skal den ansvarlige myndighet framlegge for Kommisjonen en årlig rapport om gjennomføringen av hvert nasjonale program i det foregående regnskapsåret og kan offentliggjøre disse opplysningene på et egnet plan. Rapporten som framlegges i 2016, skal omfatte regnskapsårene 2014 og 2015. Medlemsstatene skal framlegge en sluttrapport om gjennomføringen av de nasjonale programmene innen 31. desember 2023.

2. De årlige gjennomføringsrapportene skal inneholde opplysninger om:

   1. gjennomføringen av det nasjonale programmet med henvisning til de finansielle data og indikatorene,

   2. eventuelle viktige problemstillinger som påvirker resultatet av det nasjonale programmet.

3. På grunnlag av vurderingen midtveis som er nevnt i artikkel 15, skal følgende angis og vurderes i den årlige gjennomføringsrapporten som framlegges i 2017:

   1. opplysningene som er nevnt i nr. 2,

   2. framdriften mot målene i de nasjonale programmene som søkes oppnådd ved hjelp av bidraget fra Unionens budsjett,

   3. deltakelsen fra relevante partnere som er nevnt i artikkel 12.

4. Den årlige gjennomføringsrapporten som framlegges i 2020, og den endelige gjennomføringsrapporten skal sammen med opplysningene og vurderingen som er angitt i nr. 2, inneholde opplysninger om og en vurdering av framdriften mot å nå målene i det nasjonale programmet, idet det tas hensyn til resultatet av politikkdialogen som er nevnt i artikkel 13 nr. 1.

5. De årlige gjennomføringsrapportene som er nevnt i nr. 1-4, skal anses å være tilfredsstillende dersom de inneholder alle opplysninger som kreves i disse numrene. Kommisjonen skal innen 15 virkedager etter at den mottok den årlige gjennomføringsrapporten, underrette den berørte medlemsstaten dersom rapporten ikke er tilfredsstillende, og dersom Kommisjonen ikke gjør dette, skal rapporten anses å være tilfredsstillende.

6. Kommisjonen skal underrette den berørte medlemsstaten om merknadene sine til den årlige gjennomføringsrapporten innen to måneder etter at den mottok den årlige gjennomføringsrapporten. Dersom Kommisjonen ikke har kommet med merknadene sine innen denne fristen, anses rapporten å være godkjent.

7. Kommisjonen kan komme med merknader til problemstillinger i den ansvarlige myndighets årlige gjennomføringsrapport som påvirker gjennomføringen av det nasjonale programmet. Dersom slike merknader framlegges, skal den ansvarlige myndighet skaffe til veie alle nødvendige opplysninger om disse merknadene, og der det er relevant, underrette Kommisjonen om hvilke tiltak som er truffet. Kommisjonen skal underrettes senest tre måneder etter at den har kommet med slike merknader.

8. Kommisjonen skal ved gjennomføringsrettsakter vedta malene som den årlige og endelige gjennomføringsrapporten skal utarbeides etter. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas etter framgangsmåten med rådgivende komité som er nevnt i artikkel 59 nr. 2.

Artikkel 55

En felles ramme for overvåking og evaluering

1. Kommisjonen skal regelmessig overvåke denne forordningen og særforordningene, der det er relevant, i samarbeid med medlemsstatene.

2. Kommisjonen skal evaluere gjennomføringen av særforordningene i samarbeid med medlemsstatene i samsvar med artikkel 57.

3. Det skal innføres en felles ramme for overvåking og evaluering med sikte på å måle hvor relevante, formålstjenlige og effektive tiltakene er, hvilken tilleggsverdi de har og hvor bærekraftige de er samt forenkle og redusere den administrative byrden, på bakgrunn av målene i denne forordning og særforordningene og resultatene av denne forordnings og særforordningenes bidrag til utviklingen av et område med frihet, sikkerhet og rettferdighet.

4. Kommisjonen skal gis myndighet til å vedta delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 58 for å videreutvikle den felles rammen for overvåking og evaluering.

5. Medlemsstatene skal framlegge for Kommisjonen de opplysningene som er nødvendige for at denne forordning og særforordningene kan overvåkes og evalueres.

6. Kommisjonen skal også vurdere komplementariteten mellom tiltakene som gjennomføres i henhold til særforordningene, og tiltakene som gjennomføres innenfor rammen av annen relevant unionspolitikk og andre relevante unionsordninger og unionsinitiativer.

7. Kommisjonen skal være særlig oppmerksom på overvåking og evaluering av tiltak og programmer som gjelder tredjestater, i samsvar med artikkel 8.

Artikkel 56

Medlemsstatenes evaluering av nasjonale programmer

1. Medlemsstatene skal foreta evalueringene som er nevnt i artikkel 57 nr. 1. Evalueringen som skal foretas i 2017, skal bidra til å forbedre kvaliteten på utformingen og gjennomføringen av de nasjonale programmene i samsvar med den felles rammen for overvåking og evaluering.

2. Medlemsstatene skal sikre at det innføres framgangsmåter for å framskaffe og samle inn opplysningene som er nødvendige for evalueringene nevnt i nr. 1, herunder opplysninger som gjelder indikatorene i den felles rammen for overvåking og evaluering.

3. Evalueringene som er nevnt i artikkel 57 nr. 1, skal foretas av sakkyndige som arbeider uavhengig av ansvarlige myndigheter, revisjonsmyndigheter og delegerte myndigheter. Disse sakkyndige kan være tilknyttet en uavhengig offentlig institusjon som har ansvar for å overvåke, evaluere og revidere forvaltningen. Kommisjonen skal gi veiledning i hvordan evalueringene skal foretas.

4. Evalueringene som er nevnt i artikkel 57 nr. 1, skal offentliggjøres i sin helhet, unntatt dersom opplysningene er underlagt restriksjoner på grunn av sin fortrolige art, særlig når det gjelder sikkerhet, offentlig orden, strafferettslig etterforskning og vern av personopplysninger.

Artikkel 57

Medlemsstatenes og Kommisjonens evalueringsrapporter

1. I samsvar med den felles rammen for overvåking og evaluering skal medlemsstatene framlegge for Kommisjonen:

   1. en foreløpig evalueringsrapport om gjennomføringen av tiltak og framdriften i arbeidet med å nå målene i de nasjonale programmene, innen 31. desember 2017,

   2. en sluttevalueringsrapport om virkningene av tiltak innenfor rammen av de nasjonale programmene, innen 31. desember 2023.

2. På grunnlag av rapportene som er nevnt i nr. 1, skal Kommisjonen framlegge for Europaparlamentet, Rådet, Den europeiske økonomiske og sosiale komité og Regionkomiteen:

   1. en foreløpig evalueringsrapport om gjennomføringen av denne forordning og særforordningene på unionsplan innen 30. juni 2018. Denne foreløpige evalueringsrapporten skal inneholde en evaluering av vurderingen midtveis som er foretatt i samsvar med denne forordning og særforordningene.

   2. en sluttevalueringsrapport om virkningene av denne forordning og særforordningene etter at de nasjonale programmene er avsluttet, innen 30. juni 2024.

3. I sin sluttevalueringsrapport skal Kommisjonen også undersøke hvordan særforordningene har påvirket utviklingen av området med frihet, sikkerhet og rettferdighet når det gjelder bidraget til følgende mål:

   1. utviklingen av en felles kultur for grensesikkerhet, samarbeid om håndheving av loven og krisehåndtering,

   2. effektiv håndtering av migrasjonsstrømmene til Unionen,

   3. utvikling av et felles europeisk asylsystem,

   4. rettferdig og lik behandling av tredjestatsborgere,

   5. solidaritet og samarbeid mellom medlemsstatene i forbindelse med spørsmål om migrasjon og indre sikkerhet,

   6. en felles holdning fra Unionen til migrasjon og sikkerhet i forhold til tredjestater.

4. Alle evalueringsrapportene i henhold til denne artikkel skal offentliggjøres i sin helhet, unntatt dersom opplysningene er underlagt restriksjoner på grunn av sin fortrolige art, særlig når det gjelder sikkerhet, offentlig orden, strafferettslig etterforskning og vern av personopplysninger.

Kapittel VI

Sluttbestemmelser

Artikkel 58

Utøvelse av delegert myndighet

1. Myndigheten til å vedta delegerte rettsakter gis Kommisjonen på vilkårene fastsatt i denne artikkel.

2. Myndigheten til å vedta delegerte rettsakter som nevnt i artikkel 5 nr. 5, artikkel 26 nr. 4, artikkel 29 nr. 1, artikkel 53 nr. 4 og artikkel 55 nr. 4 gis Kommisjonen i et tidsrom på sju år fra 21. mai 2014. Kommisjonen skal utarbeide en rapport om delegeringen av myndighet senest ni måneder før utløpet av tidsrommet på sju år. Delegeringen av myndighet skal stilltiende forlenges med et tidsrom på tre år med mindre Europaparlamentet eller Rådet motsetter seg slik forlengelse senest tre måneder før utløpet av tidsrommet på sju år.

3. Delegeringen av myndighet som nevnt i artikkel 5 nr. 5, artikkel 26 nr. 4, artikkel 29 nr. 1, artikkel 53 nr. 4 og artikkel 55 nr. 4, kan når som helst tilbakekalles av Europaparlamentet eller Rådet. En beslutning om tilbakekalling innebærer at den delegeringen av myndighet som angis i beslutningen, opphører. Beslutningen trer i kraft dagen etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende eller på et senere tidspunkt som angis i beslutningen. Den berører ikke gyldigheten av delegerte rettsakter som allerede har trådt i kraft.

4. Så snart Kommisjonen vedtar en delegert rettsakt, skal den samtidig underrette Europaparlamentet og Rådet om dette.

5. En delegert rettsakt vedtatt i henhold til artikkel 5 nr. 5, artikkel 26 nr. 4, artikkel 29 nr. 1, artikkel 53 nr. 4 og artikkel 55 nr. 4 skal bare tre i kraft dersom verken Europaparlamentet eller Rådet gjør innsigelser mot den innen to måneder fra den dag da rettsakten ble meddelt Europaparlamentet og Rådet, eller dersom både Europaparlamentet og Rådet før utløpet av nevnte tidsrom har underrettet Kommisjonen om at de ikke akter å gjøre innsigelse. Denne fristen skal forlenges med to måneder på initiativ fra Europaparlamentet eller Rådet.

Artikkel 59

Komitéframgangsmåte

1. Kommisjonen skal bistås av Komiteen for asyl-, migrasjons- og integrasjonsfondet og fondet for indre sikkerhet. Nevnte komité skal være en komité i henhold til forordning (EU) nr. 182/2011.

2. Når det vises til dette nummer, får artikkel 4 i forordning (EU) nr. 182/2011 anvendelse.

3. Når det vises til dette nummer, får artikkel 5 i forordning (EU) nr. 182/2011 anvendelse.

Dersom komiteen ikke avgir uttalelse, skal Kommisjonen ikke vedta utkastet til gjennomføringsrettsakt, unntatt for artikkel 14 nr. 4 artikkel 24 nr. 5, artikkel 45 nr. 2, artikkel 47 nr. 6 og artikkel 53 nr. 5 i denne forordning får anvendelse.

Artikkel 60

Gjennomgåelse

Europaparlamentet og Rådet skal, etter forslag fra Kommisjonen, gjennomgå denne forordning innen 30. juni 2020.

Artikkel 61

Ikrafttredelse og anvendelse

Denne forordning trer i kraft den 20. dag etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Den får anvendelse fra 1. januar 2014.

Denne forordning er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.

Utferdiget i Strasbourg, 16. april 2014.