7 Arbeidsmiljø, medvirkning og samarbeid

7.1 Utvidelse av verneombudsordningen

7.1.1 Gjeldende rett

Etter arbeidsmiljøloven § 6-1 første ledd skal det velges verneombud ved hver virksomhet som går inn under loven. I virksomhet med mindre enn ti arbeidstakere kan partene skriftlig avtale en annen ordning, herunder at det ikke skal være verneombud, jf. første ledd andre punktum. Arbeidstilsynet kan, etter en konkret vurdering av forholdene i virksomheten, likevel fastsette at virksomheten skal ha verneombud, jf. første ledd fjerde punktum.

Verneombudet skal ivareta arbeidstakernes interesser i saker som angår arbeidsmiljøet, jf. § 6-2.

Verneombudets ansvar overfor innleide arbeidstakere fremgår ikke tydelig i kapittel 6. Det påpekes i særmerknadene i Ot.prp. nr. 49 (2004–2005) side 310 at det ikke er verneombudet, men arbeidsgiver som har ansvaret for helse-, miljø- og sikkerhetsarbeidet i virksomheten. Verneombudets plikt strekker seg dermed ikke lenger enn til å sørge for at tiltak blir tatt opp med arbeidsgiver.

7.1.2 Utvalgets forslag

Flertallet i utvalget mener at det skal være verneombud i alle virksomheter uavhengig av størrelse, og foreslår at muligheten til å avtale unntak fjernes.

Mindretallet støtter ikke forslaget om å oppheve den nedre grensen for etablering av verneombud.

Et samlet utvalg foreslår å presisere i arbeidsmiljøloven § 6-2 første ledd at innleide og selvstendige oppdragstakere er omfattet av verneombudsordningen i virksomheten arbeidet foregår i. Utvalget foreslår at grensen settes ved en varighet på seks måneder eller mer.

7.1.3 Høringsuttalelsene

Arbeidstakerorganisasjonene LO, Unio, YS, Parat, Delta, Negotia, Norsk Journalistlag, NITO, Dramatikerforbundet, Det norske maskinistforbund og Norsk Filmforbund støtter forslagene.

Yrkestrafikkforbundet støtter forslaget om å innlemme innleide arbeidstakere og selvstendige oppdragstakere i verneombudsarbeidet i virksomheten de arbeider i, og mener i tillegg at ansatte hos underleverandører som utfører arbeid i nær tilknytning til en virksomhet, bør være representert av verneombudet i oppdragsgivers virksomhet.

Akademikerne og Akademikerforbundet støtter forslaget om å innlemme innleide arbeidstakere og selvstendige oppdragstakere i verneombudsarbeidet i virksomheten de arbeider i, men mener at et krav om verneombud i de minste virksomhetene vil være uhensiktsmessig.

Arbeidsgiverorganisasjonene NHO, Virke, KS, Spekter, Norges Rederiforbund og Samfunnsbedriftene støtter forslaget om å innlemme innleide arbeidstakere og selvstendige oppdragstakere i verneombudsarbeidet i virksomheten de arbeider i. De støtter ikke forslaget om å fjerne unntaksmuligheten for verneombud i de minste virksomhetene.

Finans Norge og KA støtter ikke forslagene.

Oslo kommune støtter forslaget om å innlemme innleide arbeidstakere og selvstendige oppdragstakere i verneombudsarbeidet i virksomheten de arbeider i.

Arbeidstilsynet støtter forslaget, men stiller spørsmål ved innslagspunktet på seks måneder ettersom kravet om å ivareta et fullt forsvarlig arbeidsmiljø inntrer fra første arbeidsdag. Arbeidstilsynet stiller også spørsmål ved om forslaget om å oppheve unntaksadgangen i § 6-1 første ledd er hensiktsmessig og forholdsmessig, gitt forskrift om ledelse og medvirkningskrav til opplæring av verneombud.

Luftfartstilsynet, Skattedirektoratet, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Statistisk sentralbyrå og Jussbuss støtter forslagene.

Kriminalomsorgsdirektoratet, NTNU og Juridisk rådgivning for kvinner støtter forslaget om verneombud i de minste virksomhetene.

Norges Bondelag og Helse Sør-Øst RHF støtter ikke forslaget om å oppheve unntaksadgangen i § 6-1 første ledd. Coop Norge SA støtter ingen av forslagene.

7.1.4 Departementets vurderinger og forslag

Innskrenke adgangen til å avtale unntak fra plikten til å ha verneombud

Verneombudsordningen er viktig for å ivareta arbeidstakernes medvirkning i virksomhetenes arbeidsmiljøarbeid. Kartlegginger viser imidlertid at ordningen med verneombud er lite utbredt i virksomheter med under ti ansatte, særlig i virksomheter som ikke er omfattet av tariffavtaler. Også disse vil kunne ha behov for formelle ordninger som kan løse arbeidsmiljø- og sikkerhetsmessige utfordringer på arbeidsplassen. Departementet viser videre til at et mer sammensatt arbeidsliv og økende omfang av utenlandske arbeidstakere kan medføre behov for at flere arbeidsplasser omfattes av verneombudsordningen. Departementet mener derfor at det bør legges bedre til rette for en slik medvirkning også i mindre virksomheter.

Etter departementets vurdering bør likevel ikke unntaksmuligheten i arbeidsmiljøloven § 6-1 første ledd fjernes helt. Departementet vurderer at den bør bestå for virksomheter med færre enn fem ansatte. Etter departementets syn er det lite hensiktsmessig å pålegge små virksomheter med helt ned til én ansatt å institusjonalisere HMS-arbeidet gjennom ordningen med verneombud. I de minste virksomhetene vil det ofte være lettere å ha oversikt over de arbeidsmiljøutfordringene som finnes, og ta disse direkte opp med arbeidsgiver. Et krav om verneombud i virksomheter med få eller ingen reelle arbeidstakere vil kunne fremstå som en urimelig og ubegrunnet økonomisk og administrativ byrde. Departementet understreker likevel at det ikke er noe i veien for at også disse minste virksomhetene kan etablere en verneombudsordning på frivillig basis dersom de ser at det er behov for dette. Departementet påpeker at det uansett skal foreligge et reelt samarbeid om arbeidsmiljøspørsmål i enhver virksomhet. Dersom arbeidstakerne opplever at arbeidsmiljøarbeidet blir for dårlig uten verneombud, kan de involvere Arbeidstilsynet som har myndighet til å pålegge virksomheten å opprette et verneombud etter en konkret vurdering av forholdene i den aktuelle virksomheten.

Utvidelse av verneombudets ansvar

Det er viktig at interessene til innleide arbeidstakere og selvstendige oppdragstakere i saker som angår arbeidsmiljøet er ivaretatt. Selv om alle som faktisk jobber i samme virksomhet, uansett tilknytningsform, i praksis ofte vil være ivaretatt av verneombudsordningen, kan det etter dagens regler være tvil om innleide arbeidstakere og selvstendige oppdragstakere formelt sett er omfattet.

Etter departementets vurdering bør verneombudsordningen gjelde tilsvarende for innleide arbeidstakere og selvstendige oppdragstakere. Disse vil, i kraft av å utføre arbeidet sitt for og hos oppdragsgiver, ha en tilknytning til virksomheten som tilsier at de bør være omfattet av verneombudsordningen. Ettersom innleide arbeidstakere er ansatt hos egen arbeidsgiver, vil det være særlig viktig at de har en representant på arbeidsplassen der de faktisk utfører arbeidet som ivaretar deres interesser når det kommer til arbeidsmiljøet. På denne måten vil de i større grad likestilles med innleiers egne ansatte når det gjelder spørsmål om arbeidsmiljø og medvirkning i innleiers virksomhet. Departementet viser i den sammenheng til at arbeidsgiver har plikt til å sikre at virksomhetens verneombud har tilstrekkelig informasjon om virksomhetens bruk av innleide arbeidstakere til at deres helse- miljø- og sikkerhetsforhold blir ivaretatt på lik linje med øvrige arbeidstakere i virksomheten, jf. artikkel 6 i Rådsdirektiv 91/383/EØF om helse og sikkerhet for midlertidige- og innleide arbeidstakere fra bemanningsforetak.

Selvstendige oppdragstakere vil ha et tilsvarende behov for å være tilknyttet en representant i virksomheten som kan ivareta deres interesser i arbeidsmiljøspørsmål. Verneombudsordningen forutsetter imidlertid at det faktisk foreligger en tilknytning til arbeidsmiljøet i virksomheten. Det betyr at rene oppdragsavtaler som gjennomføres uten at det er særlig samhandling med oppdragsgivers virksomhet ikke vil omfattes. Heller ikke entreprise vil være omfattet, ettersom arbeidstakerne da vil være tilknyttet verneorganisasjonen i egen virksomhet.

Etter departementets syn bør innleide arbeidstakere og selvstendige oppdragstakere være omfattet av verneombudsordningen fra første dag. Departementet viser i den forbindelse til at kravet om å ivareta et fullt forsvarlig arbeidsmiljø gjelder fra første arbeidsdag, og mener det er naturlig at det samme legges til grunn for alle som er omfattet av verneombudsordningen.

7.2 Utvidelse av ordningen med arbeidsmiljøutvalg

7.2.1 Gjeldende rett

Plikten til å opprette arbeidsmiljøutvalg følger av arbeidsmiljøloven § 7-1. Det skal opprettes arbeidsmiljøutvalg i virksomhet hvor det jevnlig sysselsettes minst 50 arbeidstakere. Det skal også opprettes arbeidsmiljøutvalg i virksomhet med mellom 20 og 50 arbeidstakere når en av partene ved virksomheten krever det. Der arbeidsforholdene tilsier det, kan Arbeidstilsynet bestemme at det skal opprettes arbeidsmiljøutvalg i virksomhet med færre enn 50 arbeidstakere.

7.2.2 Utvalgets forslag

Utvalgets flertall foreslår at tersklene for når det skal opprettes arbeidsmiljøutvalg og når det kan kreves arbeidsmiljøutvalg senkes til henholdsvis 30 og 10 ansatte.

Mindretallet støtter ikke flertallets forslag, og mener at arbeidsmiljøutvalg er best egnet for mellomstore og store virksomheter. De mener derfor det ikke er hensiktsmessig å pålegge virksomheter med helt ned til 10 ansatte å etablere en slik ordning.

7.2.3 Høringsuttalelsene

Arbeidstakerorganisasjonene LO, Unio, Akademikerne, YS, Akademikerforbundet, Parat, Delta, Negotia, Norsk Journalistlag, NITO, Dramatikerforbundet, Det norske maskinistforbund og Norsk Filmforbund støtter forslaget.

Arbeidsgiverorganisasjonene NHO, Virke, KS og Samfunnsbedriftene støtter ikke forslaget.

Arbeidstilsynet, Luftfartstilsynet, Skattedirektoratet og Likestillings- og diskrimineringsombudet støtter forslaget.

Kriminalomsorgsdirektoratet støtter forslaget om å senke grensene for etablering av arbeidsmiljøutvalg fra 50 til 30 arbeidstakere, men ikke å senke grensen for når en av partene kan kreve at det etableres arbeidsmiljøutvalg.

Helse Sør-Øst RHF og Coop Norge SA støtter ikke forslaget.

7.2.4 Departementets vurderinger og forslag

Arbeidsmiljøutvalg har en viktig funksjon når det gjelder å fremme medvirkning, medbestemmelse og samarbeid i virksomheten. Arbeidsmiljøutvalget skal bidra til gjennomføringen av et fullt forsvarlig arbeidsmiljø i virksomheten, både i planleggingen og ved å følge med på utviklingen av verne- og arbeidsmiljøarbeidet. Kartlegginger viser at det er svært få virksomheter med under 50 ansatte som ikke er omfattet av tariffavtaler som har arbeidsmiljøutvalg. Etter departementets syn kan arbeidsmiljøutvalg bidra til å fremme medvirkning og samarbeid i disse virksomhetene, og det foreslås å senke terskelen for når det skal opprettes arbeidsmiljøutvalg.

Et arbeidsmiljøutvalg vil først og fremst ha betydning for virksomheter av en viss størrelse, og departementet mener at en grense på 30 arbeidstakere vil være en hensiktsmessig avgrensning. Departementet mener videre at grensen for når det skal opprettes arbeidsmiljøutvalg dersom en av partene krever det, bør senkes fra 30 til 10 arbeidstakere.

7.3 Drøfting i forbindelse med ansettelse mv.

7.3.1 Gjeldende rett

Arbeidsmiljøloven kapittel 14 har tre bestemmelser med krav om drøfting av ulike typer ansettelsesformer.

Etter § 14-1 a skal arbeidsgiver minst én gang per år drøfte bruken av deltid med de tillitsvalgte.

Arbeidsgiver skal minst én gang per år drøfte bruken av midlertidige ansettelser med de tillitsvalgte, herunder blant annet grunnlaget for og omfanget av slike ansettelser, samt konsekvenser for arbeidsmiljøet, jf. § 14-9 andre ledd siste punktum.

Arbeidsgiver skal minst én gang per år drøfte bruken av innleie fra virksomhet som har til formål å drive utleie (bemanningsforetak) med de tillitsvalgte, jf. § 14-12 tredje ledd. Drøftingen skal også omfatte praktiseringen av kravet om likebehandling.

7.3.2 Utvalgets forslag

Et samlet utvalg mener det vil være hensiktsmessig at drøftingsplikten etter henholdsvis §§ 14-1 a, 14-9 og 14-12 samles i én bestemmelse.

Flertallet foreslår i tillegg at virksomhetens bruk av selvstendige oppdragstakere og tjenestekjøp fra andre virksomheter som har betydning for bemanningen, skal omfattes av den foreslåtte samlebestemmelsen om drøfting med tillitsvalgte. Videre foreslår flertallet at drøftingspliktene skal komme til anvendelse når en av partene krever det.

Mindretallet støtter ikke flertallets forslag om drøftingsplikt om virksomhetens bruk av selvstendige oppdragstakere og tjenestekjøp. Det viser til at det er arbeidsgivers ansvar å velge tilknytningsform innenfor gjeldende rettslige rammer, og at det ikke er formålstjenlig at arbeidsgiver skal pålegges å drøfte dette med de tillitsvalgte. Mindretallet mener videre at dagens regler om at det skal drøftes minst én gang i året er hensiktsmessig og at en utvidelse til drøfting når en av partene krever det anses mer omfattende enn nødvendig ettersom dagens regler allerede ivaretar et behov for drøfting hyppigere enn en gang i året.

7.3.3 Høringsuttalelsene

Arbeidstakerorganisasjonene LO, YS, Akademikerne, Forskerforbundet, Akademikerforbundet, Parat, Delta, Negotia, Norsk Journalistlag, Norsk Filmforbund og Yrkestrafikkforbundet støtter både forslaget om å samle drøftingsbestemmelsene og om å utvide drøftingsplikten.

Arbeidsgiverorganisasjonene NHO, Spekter, Virke, KA,Finans Norge og Samfunnsbedriftene støtter samling av pliktene i én bestemmelse, men støtter ikke en utvidelse av drøftingsplikten.

Oslo kommune, Arbeidstilsynet, Luftfartstilsynet, Skattedirektoratet og Statistisk sentralbyrå støtter begge forslagene.

Helse Sør-Øst RHF, DSS og Advokatforeningen støtter også at drøftingsbestemmelsene samles i én bestemmelse.

7.3.4 Departementets vurderinger og forslag

Drøftingsbestemmelsene om ansettelser i kapittel 14 innebærer at arbeidstakerne blir involvert i forbindelse med virksomhetens bruk av deltidsstillinger, midlertidige ansettelser og innleie. Slike drøftinger bidrar til en bevisstgjøring om bruken av ulike typer ansettelser og tilknytningsformer i virksomheten, og betydningen dette kan ha for arbeidstakerne og deres arbeidsmiljø. Etter departementets syn vil det å samle drøftingsbestemmelsene i § 14-1 a, § 14-9 andre ledd og § 14-12 tredje ledd i én felles bestemmelse gi en tydeligere oversikt over hva som skal drøftes og fremheve betydningen av slike drøftinger.

Departementet mener at arbeidsgivers drøftingsplikt også bør omfatte virksomhetens bruk av selvstendige oppdragstakere og tjenestekjøp fra andre virksomheter som har betydning for bemanningen. Det vil innebære at plikt til drøfting ikke gjelder ordinære anskaffelser, men typisk vil gjelde situasjoner hvor alternativet til et slikt tjenestekjøp ville være at virksomheten skulle gjennomføre oppgavene med egen bemanning eller ved å knytte til seg arbeidskraft på annen måte. Slik departementet ser det, vil de nevnte situasjonene ha mye til felles med de tilfellene som skal drøftes etter dagens regler, og de samme hensynene gjør seg dermed gjeldende her. Selv om det tilligger arbeidsgivers styringsrett å velge tilknytningsform, vil drøfting av bruken av selvstendige oppdragstakere og tjenestekjøp skape bevissthet om både omfanget av og virksomhetens begrunnelse for bruken av slike løsninger.

Dagens drøftingsbestemmelser i kapittel 14 er underlagt Arbeidstilsynets tilsyns- og påleggskompetanse, og departementet foreslår at dette skal gjelde tilsvarende for den foreslåtte utvidelsen av drøftingsplikt for bruk av selvstendige oppdragstakere og tjenestekjøp.

Etter drøftingsbestemmelsene i kapittel 14 skal arbeidsgiver drøfte bruken av ansettelser med de tillitsvalgte minst én gang per år. I noen virksomheter vil det imidlertid kunne være behov for drøftinger oftere enn dette, for eksempel i større virksomheter eller dersom det er omfattende bruk av deltid eller alternative tilknytningsformer. Departementet foreslår derfor at det også skal gjennomføres drøftinger dersom en av partene krever det.

Det foreslås ikke noen nærmere vilkår for hva som skal til for å kunne kreve drøfting. Departementet legger til grunn at partene vil finne hensiktsmessige løsninger tilpasset forholdene i den enkelte virksomhet og at en slik mulighet ikke vil bli brukt til å kreve drøftinger i et unødvendig omfang.

Forslagene vil ikke få betydning for drøfting etter bestemmelser i annen lovgivning.