(1) Formålet med loven er å bidra til at allment brukte referanserenter fastsettes på en forsvarlig og pålitelig måte, slik at det legges til rette for velfungerende markeder og finansiell stabilitet.

(2) Loven gjelder for virksomhet i Norge, med mindre noe annet er bestemt. Loven gjelder ikke for Norges Banks virksomhet.

(1) Med allment brukte referanserenter menes enhver rente som

• a) fastsettes jevnlig på grunnlag av markedspriser eller anslag på priser fremskaffet av finansforetak,

• b) gjøres offentlig tilgjengelig, og

• c) brukes for å bestemme betalinger i eller verdien av finansielle instrumenter eller finansielle avtaler.

(2) Med administrator av fastsettelse av allment brukte referanserenter menes den som forestår fastsettelse av en allment brukt referanserente.

Fastsettelse av allment brukte referanserenter skal organiseres forsvarlig. Administratoren og organiseringen av fastsettelse av allment brukte referanserenter skal godkjennes av departementet.

Departementet kan i forskrift fastsette unntak fra loven og nærmere regler om virksomhet som er regulert i loven, herunder om:

• a) hvilke renter som skal anses som allment brukte referanserenter etter § 2 første ledd,

• b) krav til organisering og interne rutiner for styring, overvåking, kontroll, dokumentasjon og klageprosess hos administratoren,

• c) krav til administratorens innhenting og bruk av grunnlagsdata og beregning, fastsettelse og offentliggjøring av referanserenter,

• d) krav til organisering og interne rutiner for styring, overvåking, kontroll og dokumentasjon av bidrag til fastsettelse av referanserenter fra foretak under tilsyn fra Finanstilsynet.

(1) Finanstilsynet fører tilsyn med overholdelse av denne lovs bestemmelser etter reglene i finanstilsynsloven.

(2) Finner Finanstilsynet at fastsettelsen ikke organiseres eller innrettes i samsvar med godkjennelse eller bestemmelser fastsatt i eller i medhold av lov, kan Finanstilsynet gi pålegg som er nødvendige for å rette på forholdet.

(3) Finanstilsynet kan ilegge den som ikke etterkommer pålegg etter annet ledd, tvangsmulkt til staten. Tvangsmulkten kan ilegges i form av engangsmulkt eller løpende mulkt. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om fastsettelsen av tvangsmulkt, herunder mulktens størrelse.

Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer denne lov eller bestemmelse eller pålegg gitt med hjemmel i loven, straffes med bøter, eller under særlig skjerpende omstendigheter med fengsel i inntil 1 år, dersom forholdet ikke går inn under noen strengere straffebestemmelse.

(1) Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelser til forskjellig tid.

(2) Departementet kan fastsette overgangsregler.