7 Merknader til de enkelte bestemmelsene

7.1 Formål – § 1

Formålet med loven er å legge til rette for utprøving av selvkjørende kjøretøy innenfor rammer som særlig ivaretar trafikksikkerhets- og personvernhensyn. Utprøvingen skal skje gradvis, særlig ut fra teknologiens modenhet og med formål om å avdekke hvilke effekter selvkjørende kjøretøy kan ha for trafikksikkerhet, effektivitet i trafikkavviklingen, mobilitet og miljø.

Loven må være vid nok til at den teknologiske utviklingen ikke hemmes og hjemle at det i forskrifter og i de enkelte tillatelsene kan stilles vilkår og krav for å sikre tilstrekkelige ivaretakelse av sentrale hensyn som trafikksikkerhet og personvern.

7.2 Virkeområde – § 2

Virkeområdet følger av § 2. I henhold til første ledd gjelder loven utprøving av selvkjørende kjøretøy uten ansvarlig fører, eller med ansvarlig fører på annet enn tradisjonell førerplass. Dette innebærer at tilfeller der kjøretøyet ikke har en ansvarlig fører, enten fordi kjøretøyet er konstruert for kjøring uten fører, eller fordi føreren under hele eller deler av kjøringen, ikke skal anses som ansvarlig fører, omfattes av virkeområdet. Videre gjelder loven der kjøretøyet har en ansvarlig fører, men hvor denne ikke befinner seg på tradisjonell førerplass, som for eksempel i forsøket med minibusser som nevnt i punkt 4.1.6.

Som nevnt tidligere er særlig føreransvaret etter vegtrafikklovgivningen til hinder for utprøving av selvkjørende kjøretøy uten en ansvarlig fører. Det kan imidlertid være andre regler i vegtrafikklovgivningen, samt regler i yrkestransportregelverket og personopplysningsregelverket, som også er til hinder for utprøving av slike kjøretøy. Kjøretøyets tekniske spesifikasjoner kan for eksempel bryte med alminnelige kjøretøytekniske krav, eller det kan være at kjøretøyets innhenting av informasjon ikke samsvarer med reglene i personopplysningsregelverket. Loven omfatter derfor også utprøving av selvkjørende kjøretøy hvor kjøretøyet har en ansvarlig fører på tradisjonell førerplass, men hvor det av andre grunner er nødvendig med unntak fra gjeldende regelverk.

Selvkjørende kjøretøy er i § 2 andre ledd definert som et kjøretøy som er utrustet med et teknisk system som automatisk fører kjøretøyet og som har kontroll over kjøringen. Dette fastslår den sentrale funksjonen som skiller selvkjørende kjøretøy fra mer tradisjonelle kjøretøy. Definisjonen omfatter ikke kjøretøy med førerstøttesystemer som allerede er i utstrakt bruk, hvor hovedformålet er å assistere føreren, men føreren er da på vanlig måte ansvarlig for kjøringen.

For å tydeliggjøre de mest aktuelle tilfellene, er det inntatt en presisering i annet punktum om at selvkjørende kjøretøy både omfatter kjøretøy der en fører kan overlate kjøringen til det tekniske systemet som automatisk fører kjøretøyet, og kjøretøy som er konstruert for å kjøre uten fører. Dette vil typisk være nivå 4 og 5 i henhold til SAE-nivåene, jf. punkt 3.

For øvrig skal begrepene som benyttes i loven ha samme betydning som i vegtrafikklovgivningen, yrkestransportregelverket og personopplysningsregelverket, men en slik presisering anses overflødig.

7.3 Forholdet til annen lovgivning – § 3

7.3.1 Innledning

Det følger av § 3 at vegtrafikkloven, yrkestransportloven og personopplysningsloven, samt forskriftene til disse tre lovene, gjelder under utprøving av selvkjørende kjøretøy med mindre annet følger av utprøvingsloven med forskrifter. Videre er det foreslått en adgang til å gjøre unntak i den enkelte tillatelse fra vegtrafikklovgivningen og yrkestransportregelverket. Den adgangen Statens vegvesen (som antatt tillatelsesmyndighet) i henhold til bestemmelsen vil få til å gjøre unntak i enkelttilfeller, er begrenset til disse to regelsettene. Unntak fra personopplysningsregelverket må dermed følge av lov eller forskrift.

7.3.2 Vegtrafikkloven

Vegtrafikklovens regler er satt av hensyn til trafikksikkerhet, fremkommelighet og miljø, og det er viktig at ivaretakelsen av disse hensynene ikke svekkes ved overgangen til stadig mer automatiserte kjøretøy. Det er derfor slått fast i loven at vegtrafikkloven gjelder med mindre annet følger av utprøvingsloven med forskrifter, eller den enkelte tillatelse.

Det er bare adgang til å gjøre unntak som er nødvendig for å kunne prøve ut selvkjørende kjøretøy i tråd med lovens formål. I vurderingen av unntaksbehovet i det konkrete utprøvingsprosjektet, skal teknologiens modenhet og trafikale risikoforhold være sentrale momenter.

7.3.3 Yrkestransportlova

Yrkestransportregelverket antas i liten grad å sette begrensninger for utprøving av selvkjørende kjøretøy.

Det legges til grunn at løyvekravene i yrkestransportloven i utgangspunktet også skal gjelde under utprøving. I enkelte tilfeller kan det likevel være behov for adgang til å fravike kravene i yrkestransportregelverket.

Unntak fra krav om løyve for godstransport og turvogn kan ikke gå lenger enn EØS-retten tillater. Typiske unntak som gjøres i dag er knyttet til transportvirksomhet med liten innvirkning på det totale markedet, slik som transport med kjøretøy med lav hastighet, kjøretøy med veteranstatus osv. Regler om behovsprøvde løyver for personbiler (drosje, selskapsvogn og transport for funksjonshemmede), inkludert antallsreguleringen, er fastsatt nasjonalt. Unntak under en prøveordning i slike tilfeller vil derfor ikke komme i konflikt med EØS-retten. For å forhindre at behovsprøvingen setter skranker for ny teknologiutvikling, åpnes det opp for å frita fra krav om drosjeløyve i enkelte tilfeller.

Det anses hensiktsmessig at utprøvingen av selvkjørende kjøretøy i lokaltransport med buss i rute, foregår i et samarbeid med fylkeskommunene og busselskapene som har kontrakt med fylkeskommunene. Det vil være en fordel å ha en prøveordning innenfor eksisterende løyveordning og anbudskontrakter. Prøveordningen vil sannsynligvis også gi et bedre kunnskapsgrunnlag når den utføres innenfor den ordinære kollektivtransporten. Det kan likevel være behov for unntak, særlig i tilfeller der dette ikke vil være til ulempe for det fylkeskommunale kjøpet.

I utgangspunktet vil ikke kravene til kjøreseddel i yrkestransportlova komme til anvendelse der kjøretøyet ikke har fører. I de tilfeller der utprøvingen baseres på at en person i kjøretøyet har føreransvaret, vil kravene til kjøreseddel gjelde. Når det gjelder yrkestransportlova § 38 om dokumenter som føreren er pliktig å vise fram ved kontroll, for eksempel løyve, legges det opp til at dette kravet reguleres i selve tillatelsen.

7.3.4 Personopplysningsloven

Utprøving med selvkjørende kjøretøy reiser en rekke spørsmål knyttet til personvern, da det for flere formål i forbindelse med utprøving er nødvendig å innhente, og i mange tilfeller lagre, opplysninger.

De fleste kjøretøyene er avhengig av kameraer, sensorer og/eller radarer for å kunne fungere i trafikken. Dette er nødvendig for å lese kantlinjer og skilting, avdekke hindringer i vegbanen osv.

Videre er det behov for opplysninger om den konkrete kjøringen dersom det oppstår en ulykke eller en trafikkfarlig situasjon. I slike tilfeller vil informasjonen ha betydning for hvor et eventuelt ansvar skal plasseres og for skyldspørsmålet. Behovet for informasjon i disse tilfellene gjør seg gjeldende utover det som i alminnelighet også vil oppstå ved ulykker med manuelle kjøretøy, fordi det ikke alltid uten videre vil være klart om det er en person eller et system som førte kjøretøyet på det aktuelle tidspunktet. Ofte vil det heller ikke være en fører i kjøretøyet som kan forklare seg om hendelsesforløpet.

Opplysninger må også innhentes og lagres for å kunne oppnå formålet med utprøvingen, som nettopp er å hente erfaring til bruk for videre utvikling.

For å kunne prøve ut selvkjørende kjøretøy, og kunne innhente og bruke relevant informasjon for lovens formål samtidig som personvernet ivaretas, skal personopplysningsloven med forskrifter i henhold til lovforslaget gjelde med mindre annet følger av utprøvingsloven med forskrifter.

7.3.5 Bilansvarslova

Forsikringsplikten retter seg mot eier av kjøretøyet og ivaretar hensynet til at skadelidte kan få dekket tap for skade forårsaket av motorvogn. Utprøvingsloven gir ikke adgang til unntak fra forsikringsplikten som følger av bilansvarslova.

Hjemmelen til å gjøre unntak fra vegtrafikkloven med forskrifter vil likevel kunne få indirekte betydning for forsikringsplikten, ved at det kan gjøres unntak fra registreringsplikten. Forsikringsplikten retter seg mot registreringspliktige kjøretøy. Ved utprøving av kjøretøy som ikke er registreringspliktige legges det imidlertid til grunn at den økonomiske kompensasjonen ved ulykker uansett ikke reduseres.

Hvorvidt kjøretøyet forsikres etter allerede eksisterende, alminnelige forsikringsavtaler, eller om det kan være behov for å utvikle egne forsikringsavtaler for kjøretøy som er med i utprøvingsprosjekter, antas å være spørsmål som ligger utenfor hva det er hensiktsmessig for departementet å regulere.

7.3.6 Forvaltningsloven

Forvaltningslovens regler kommer til anvendelse. Aktuelle eksempler er behandling av søknader om tillatelse, klage over avslag på søknad om tillatelse og taushetsplikt om noens personlige forhold og om forretningshemmeligheter.

7.4 Hjemmel for tillatelse – § 4

Hovedformålet med loven er å gi anledning til utprøving av selvkjørende kjøretøy som annet regelverk ellers ville satt begrensninger for. Grensen mot gjeldende regelverk blir derfor førende for når det må søkes tillatelse, jf. § 2.

Det vil være opp til myndighetene om det skal gis tillatelse, i hvilken grad det skal gjøres unntak fra annet regelverk og hvilke vilkår som skal stilles. Det er aktuelt med utprøving av kjøretøy på ulike nivåer og med ulik teknologi og funksjonalitet og særlig med ulik grad at selvkjørende teknologi. Søknader skal behandles ut fra en helhetlig vurdering av det konkrete prosjektet, hvor hensyn som trafikksikkerhet, miljøvern, fremkommelighet, personvern og datasikkerhet skal være sentrale.

Sikkerhetsstandarden må vurderes på bakgrunn av det konkrete prosjektet. Det er avgjørende at sikkerhetsnivået er like bra eller bedre under utprøving av selvkjørende kjøretøy, som ved manuell kjøring. Utprøving må derfor gjennomføres gradvis for å sikre at teknologien er tilstrekkelig moden for å prøves under forholdene som gjelder. Den selvkjørende teknologien må være tilstrekkelig utprøvd, eksempelvis i laboratorium, simulatorer, på lukkede områder og eventuelt med en ansvarlig fører som til enhver tid kan kontrollere kjøretøyet, før det er aktuelt å tillate utprøving uten en ansvarlig fører i ordinære trafikkmiljøer. Dette må dokumenteres i søknadsprosessen.

Det er søkers ansvar å dokumentere at utprøvingen kan gjennomføres, og vil bli gjennomført, i tråd med lovens formål. Søker må selv særlig sikre at utprøvingen skjer på en trafikksikker måte, herunder at kjøretøyet håndterer de situasjoner som kan oppstå i forbindelse med utprøvingen.

Bestemmelsen er formulert som en «kan-regel», slik at det vil være opp til myndigheten å vurdere om tillatelse skal gis eller ikke, selv om søker oppfyller minimumskrav etter lov og forskrift. Denne vurderingen vil gjøres med utgangspunkt i lovens formål og vil gjelde både rammene for utprøvingen og muligheten til å hente kunnskap om effekter av den.

Bilprodusenter, bilimportører, transportvirksomheter, forskningsinstitusjoner, myndigheter eller andre interessenter kan være aktuelle for å delta i utprøvingsordningen, og det kan også tenkes samarbeidsprosjekter mellom ulike aktører. Bestemmelsen er ikke til hinder for at privatpersoner etter søknad kan få slik tillatelse, men utprøvingen skal i alminnelighet ha som mål å tilføre kunnskap om effekter og utfordringer ved å innføre selvkjørende kjøretøy i transportsystemet. Det skal stilles krav til hvordan utprøvingen skal gjennomføres, herunder om evaluering, rapportering, ansvar osv. Det legges videre til grunn at det i søknadsprosessen redegjøres detaljert for gjennomføring av utprøvingen og hvordan trafikksikkerhets- og personvernhensyn ivaretas.

Krav til hva søknaden skal inneholde og hvilken myndighet som skal behandle den, vil bli nærmere regulert i forskrift.

Adgangen til å klage over avslag på søknad om tillatelse, eventuelt over vilkårene som er satt, følger av forvaltningslovens regler.

Som nevnt vil vegtrafikkloven gjelde med mindre det er gjort unntak. For å ivareta sikkerheten under forsøk, fastsettes det en uttrykkelig plikt i § 4 andre ledd for den som har fått tillatelsen, til å treffe alle tiltak som er nødvendige for å hindre at det selvkjørende kjøretøyet forårsaker skade på liv, helse, miljø eller eiendom. Søker må presisere i søknaden hvilke tiltak som skal iverksettes. Slike tiltak kan være alt fra fysisk sikring (avsperring av område), skilting, opplæring av de som skal delta i utprøvingen, oppdatering av programvare, undersøkelser av kjøretøyet og området, osv. Plikten retter seg mot den som har fått tillatelsen, det vil si fysisk eller juridisk person. Det er likevel personen som er utpekt som ansvarlig i henhold til § 6 som har den overordnede oppgaven med å påse at tiltakene gjennomføres som forutsatt, jf. punkt 5.6 og 7.6.

7.5 Vilkår – § 5

I § 5 fastsettes en vid adgang til å stille vilkår for å gi tillatelse, særlig for å sikre at trafikksikkerhet- og personvernhensyn ivaretas under utprøvingen.

Av hensyn til forutberegnelighet for den som skal gjennomføre utprøvingen, bør vilkår primært settes i forbindelse med at tillatelsen gis. Dette er imidlertid et helt nytt felt, hvor det i en periode ikke vil være tidligere praksis å hente erfaring fra. Det kan på tidspunktet for behandlingen av søknaden være utfordrende å få en fullstendig oversikt over hvilke vilkår som er nødvendige for å ivareta sentrale hensyn på en tilfredsstillende måte. Dersom særlige grunner gjør det nødvendig, kan vilkårene i tillatelsen derfor endres, eller det kan settes nye vilkår etter at tillatelsen er gitt. Formuleringen «særlige grunner» er benyttet for å fremheve at bestemmelsen skal fungere som en sikkerhetsventil. Særlig grunner vil være der nye eller endrede vilkår er nødvendig for å ivareta hensyn som nevnt i lovens formålsbestemmelse, for eksempel trafikksikkerhet eller personvern.

Det kan settes strengere vilkår for utprøving enn det som følger av vegtrafikklovgivningen. Eksempelvis at kjøringen skal foregå med lavere hastighet enn fartsgrensen på stedet, forutsatt at hensynet til fremkommelighet for annen trafikk anses ivaretatt. Vilkårene kan videre sette begrensninger i geografisk utstrekning for utprøvingen (eventuelt en konkret strekning) eller i tid (hvilke dager, måneder, hvilke tidspunkt på dagen) osv. Videre kan tillatelsen knyttes til bestemte kjøretøy eller kjøretøytyper, eller at kjøretøyet skal ha en fører eller operatør som kan gripe inn.

Hensyn som trafikksikkerhet, fremkommelighet, datasikkerhet, miljø og personvern vil være sentrale ved vurderingen av hvilke vilkår som skal stilles, men det foreslås ikke en uttømmende angivelse av hva som kan vektlegges.

7.6 Ansvarlig for utprøvingen – § 6

I søknaden skal det utpekes en person som er ansvarlig for at utprøvingen gjennomføres innenfor gjeldende bestemmelser og at de vilkår som er stilt i tillatelsen overholdes, jf. punkt 5.6. Vurderingen av utpekt ansvarlig vil inngå som en del av den helhetlige vurderingen myndigheten gjør av prosjektet under søknadsbehandlingen. Vedkommende må ha tilstrekkelig innflytelse på utprøvingsprosjektet til å kunne ivareta ansvaret.

Det bør i utgangspunktet bare være én person som utpekes. Loven tar imidlertid høyde for at det kan finnes gode grunner for å utpeke mer enn én ansvarsperson.

Den som utpekes har det overordnede ansvaret for gjennomføringen av utprøvingen. Vedkommende må sikre at reglene i denne loven, vegtrafikkloven, yrkestransportlova, personopplysningsloven, samt forskriftene til disse lovene, og vilkårene i tillatelsen overholdes. Dette innebærer for eksempel at vedkommende må påse at den som har fått tillatelse treffer nødvendige trafikksikkerhetstiltak, jf. § 4 andre ledd.

Regler der pliktsubjektet etter vegtrafikkloven er føreren, må også i utgangspunktet sikres ivaretatt av den som er utpekt etter § 6. Der utprøvingen gjennomføres med en ansvarlig fører, innebærer imidlertid ikke § 6 at førerens ansvar reduseres, med mindre det er gjort konkrete unntak i tillatelsen. Fører vil på vanlig måte kunne holdes ansvarlig etter vegtrafikkloven, jf. § 17. Der utprøvingen skjer med fører, skal fører opptre slik en fører er forpliktet til, og den utpekte vil bare unntaksvis kunne pådra seg ansvar for førerens feil under kjøringen. Dette må eventuelt vurderes konkret fra situasjon til situasjon. Dersom førerens feil skyldes mangelfull opplæring eller andre forhold ved utprøvingen som det var rimelig å forvente at den utpekte burde forutse og avverge, kan dette tilsi at den utpekte har utvist den nødvendige skyld. I enkelte tilfeller kan det tenkes at både fører og den utpekte personen kan holdes ansvarlig. Dette kan for eksempel skje der det benyttes en person som skal ha rollen som ansvarlig fører under utprøving, og det viser seg at vedkommende ikke hadde førerett for den aktuelle klassen. Føreren vil kunne holdes ansvarlig etter vegtrafikkloven for kjøring uten førerett, mens den utpekte kan holdes ansvarlig for brudd på § 6 fordi utprøvingen ikke ble gjennomført etter gjeldende bestemmelser. Dette forutsetter selvsagt at nødvendig skyldkrav og øvrige straffbarhetsvilkår/erstatningsvilkår er oppfylt for begge personer.

Bestemmelsen er særlig viktig i tilfeller der utprøvingen skal skje uten en ansvarlig fører. I henhold siste del av § 6, må vedkommende særlig påse at sikkerheten er ivaretatt under kjøring hvor utprøvingen med selvkjørende kjøretøy skjer uten en ansvarlig fører. Det vil si i de tilfellene det i tillatelsen er gjort unntak fra det tradisjonelle føreransvaret. Dette er ment som en presisering for å tydeliggjøre at det ansvaret som vanligvis ligger hos føreren, også er ivaretatt under utprøving av selvkjørende kjøretøy uten fører. Bestemmelsen gjelder uavhengig av om det er en person på tradisjonell førerplass eller ikke, så lenge det er klart at vedkommende ikke skal anses som ansvarlig fører. Det kan være tilfeller hvor det er gitt tillatelse til at en person på tradisjonell førerplass, skal gå inn og ut av rollen som fører under samme kjøretur. Hvilke tidspunkt, strekninger eller situasjoner hvor personen i førersetet ikke lenger skal anses som fører, må følge klart av tillatelsen. Den utpektes aktsomhet må uansett vurderes ut fra de forutsetningene vedkommende hadde til å sikre at de oppgaver som ligger i føreransvaret, er ivaretatt også under utprøving uten fører.

Hvorvidt manglende oppfyllelse av plikter etter denne bestemmelsen kan medføre etterfølgende ansvar vil måtte vurderes konkret. Utgangspunktet for vurderingen vil være hvorvidt vedkommende forsettlig eller uaktsomt har overtrådt regler som kan sanksjoneres med straff, jf. punkt 5.6 og 5.16. Erstatningsansvar kan følge av alminnelige erstatningsrettslige regler, men også dette må vurderes konkret i det enkelte tilfellet.

7.7 Tilbakekall og midlertidig stans – § 7

Utprøvingene skal til enhver tid gjennomføres i samsvar med gjeldende regelverk og innenfor rammene av tillatelsen. Det kan imidlertid oppstå uforutsette forhold som gjør at utprøvingen likevel ikke gjennomføres som forutsatt da tillatelsen ble gitt. En tillatelse kan derfor tilbakekalles eller stanses midlertidig dersom forutsetningene for tillatelsen ikke lengere er tilstede. Det samme gjelder brudd på vilkår for tillatelsen og ved overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven. I særlige tilfeller kan slik tilbakekallelse gis umiddelbar virkning.

Bestemmelsen virker fremover og er ikke nødvendigvis avhengig av skyld. At vilkårene ikke er oppfylt vil i praksis gjerne skyldes forhold hos søker, men dette er altså ikke et nødvendig krav for at tillatelsen skal kunne kalles tilbake. De nærmere rammene for praktisering av bestemmelsen, vil måtte avklares i forskrift og senere i praksis.

7.8 Lagring og utlevering av informasjon – § 8

Behovet for informasjon om kjøringen under utprøving knytter seg til flere formål, herunder i forbindelse med eventuelle erstatnings- eller straffesaker.

Det følger av § 8 første ledd at dersom det under utprøvingen oppstår situasjoner der det er grunn til å tro at det kan bli politietterforskning eller reises forsikringssak på grunn av kjøringen, kan opplysninger lagret under kjøringen, ikke slettes før forholdet er avklart.

Det vil typisk være trafikkulykker og hendelser som kunne ført til trafikkulykker som utløser forbudet mot sletting, men dette er ikke avgjørende. Bestemmelsens skjønnsmessige vurderingstema har likhetstrekk med bestemmelsen i vegtrafikkloven § 22 femte ledd om forbud mot etterfølgende alkoholnytelse når føreren «forstår eller måtte forstå at det kan bli politietterforskning på grunn av kjøringen». Tolkningen av vilkårene om at «det kan bli politietterforskning på grunn av kjøringen» må i stor grad bli den samme i begge bestemmelsene. Under utprøving vil ikke kjøretøyet alltid ha en fører, og vurderingstemaet «grunn til å tro» må derfor knytte seg også til andre personer som har en sentral rolle under utprøvingen, for eksempel operatør som befinner seg i kjøretøyet eller på annen måte overvåker kjøringen, en som har kontroll med informasjonen som lagres under utprøving, eller den som er utpekt som ansvarlig for utprøvingen i henhold til § 6.

Informasjonen kan både være opplysninger som det i henhold til kapittel 4 er tillatt å innhente, og informasjon som ikke inneholder personopplysninger, men som det likevel kan være behov for i en forsikrings- eller etterforskningssak. Opplysninger om teknisk svikt i kjøretøyet, om kjøretøyet var i selvkjørende tilstand eller ikke, er eksempler på slike.

Plikten til å utlevere slike opplysninger følger av andre ledd. Den som har fått tillatelsen, plikter etter begjæring å gi selskapet der det er tegnet forsikring for det selvkjørende kjøretøyet, tilgang til lagrede opplysninger som er nødvendige i en forsikringssak reist på grunn av kjøring under utprøving. Den som har fått tillatelsen, plikter etter begjæring også å gi politi- og påtalemyndigheten tilgang til lagrede opplysninger som er nødvendige for etterforskning igangsatt på grunn av kjøring under utprøving.

Disse opplysningene utleveres uten hinder av taushetsplikten i kapittel 4, men det vil altså bare vært nødvendige opplysninger som skal utleveres. Overskuddsinformasjon som inneholder personopplysninger skal ikke utleveres, jf. punkt 5.9.

Det kan være en juridisk person som har fått tillatelsen og som dermed har plikt til å utlevere opplysningene, men personen som er utpekt i henhold til § 6, vil likevel som ellers ha det overordnede ansvaret. Det vil være særlig relevant å hente ut informasjon om det var en person eller et system som førte kjøretøyet på tidspunktet for en eventuell hendelse, for eksempel en ulykke.

Den som har fått tillatelsen skal gi informasjonen uten kostnad.

7.9 Rapportering – § 9

Et annet informasjonsbehov knytter seg til selve formålet med utprøvingen, det vil si å avdekke hvilke effekter selvkjørende kjøretøy kan ha for trafikksikkerhet, effektivitet i trafikkavviklingen, mobilitet og miljø. For virksomheten selv kan slike erfaringer være nyttige til bruk under teknologiutviklingen. For myndighetene vil informasjonen være viktig både for å ha kontroll over at utprøvingen blir gjennomført slik som forutsatt, avdekke eventuelle risikoer og bidra til en fremtidsrettet utvikling av regelverket. Erfaringer fra utprøvingen kan på sikt også bidra til å kartlegge mulige behov for tilrettelegging av infrastrukturen, byplanlegging og planlegging av transportsystemet som helhet.

Det pålegges derfor en plikt for den som har fått tillatelsen til å avgi rapport til myndighetene med redegjørelse for utprøvingen. Nærmere bestemmelser om krav til slik rapportering fastsettes i forskrift og i den enkelte tillatelse.

Ved ulykker er behovet for informasjon presserende. Det samme gjelder trafikkfarlige situasjoner som kunne resultert i en ulykke. Myndighetene kan på bakgrunn av slik informasjon vurdere tilsyn med virksomheten som har fått tillatelsen, og eventuelt endre vilkårene eller tilbakekalle tillatelsen som følge av ulykken/situasjonen. Videre vil myndigheten ha behov for informasjon som kan være relevant ved vurderingen av andre søknader, for å kunne redusere risikoen for at lignende ulykker eller situasjoner oppstår.

I henhold til andre ledd skal derfor den som har fått tillatelsen, når en ulykke eller en trafikkfarlig situasjon inntreffer, snarest utrede ulykken/hendelsen og gi rapport til myndigheten som har utstedt tillatelsen.

7.10 Taushetsplikt – § 10

Adgangen til å behandle personopplysninger i henhold til kapittel 4, må følges av en lovfestet plikt til å beskytte slike opplysninger. Av hensyn til personvernet, pålegges private aktører som ved utprøving får tilgang til informasjon om noens personlige forhold, samme taushetsplikt som offentlige tjenestemenn har etter forvaltningsloven. Dette innebærer en plikt til å hindre at andre får adgang eller kjennskap til informasjonen, med mindre annet følger av lov eller regler gitt i medhold av lov. Taushetsplikten gjelder altså ikke dersom den lovfestede utleveringsplikten i § 8 kommer til anvendelse.

7.11 Rett til å behandle personopplysninger – § 11

Bildeopptak kan være nødvendig for at kjøretøyet skal kunne lese omgivelsene, for eksempel trafikkskilt, vegens utforming og oppdage hindringer i vegbanen. Lagring av slike opptak, og av lydopptak, er nyttig også som erfaringsmateriale blant annet for videreutvikling av systemene. Det samme gjelder opplysninger fra kjøretøyets sensorer. Slik informasjon kan inneholde personopplysninger.

I mange tilfeller vil det ikke være behov for identifiserbart materiale. Et kjøretøy som beveger seg i alminnelig trafikk, må være i stand til å fange opp en person som er i ferd med å krysse gaten, og det kan også være behov for å lagre slik informasjon for å videreutvikle kjøretøyets teknologi for samspill med andre trafikanter. Derimot vil sjelden identiteten til fotgjengeren være relevant for disse formålene. I enkelte tilfeller vil det imidlertid også være nødvendig å lagre personopplysninger. Som eksempel kan nevnes der en konkret testperson/operatør deltar i forsøket, og hvor det lagres opplysninger om vedkommendes kjøremønster osv.

Personvernhensyn tilsier at det stilles krav om nødvendighet for å innhente og lagre slike opplysninger. I henhold til § 11 kan den som har fått tillatelsen etter denne loven, behandle personopplysninger når det er nødvendig av sikkerhetshensyn, eller er nødvendig for forsknings- og utviklingsarbeid med sikte på å avdekke hvilke effekter selvkjørende kjøretøy kan ha for trafikksikkerhet, effektivitet i trafikkavviklingen, mobilitet og miljø.

7.12 Innhenting av personopplysninger – § 12

Samtykke til innhenting og lagring av personopplysninger vil i mange tilfeller være hensiktsmessig i forbindelse med utprøving, men kan i andre tilfeller være unødig krevende, og noen ganger også umulig. For eksempel gjelder dette der det filmes utenfor kjøretøyet for å avdekke hindringer i vegbanen og for å skaffe erfaringsmateriale knyttet til kjøretøyets samspill med andre trafikanter. Videre vil utprøving med selvkjørende busser i rute, eksempelvis være svært utfordrende hvis hver enkelt passasjer som går på bussen skal gi eksplisitt samtykke til at det gjøres bildeopptak fra turen.

I § 12 første ledd gis det derfor adgang til å innhente nødvendige personopplysninger fra områder utenfor kjøretøyet, og i kjøretøy hvor allmennheten har tilgang, uten samtykke fra de som fremkommer i materialet. Forutsetningen er at opplysningene slettes eller avidentifiseres innen syv dager.

Det kan anses mer inngripende med lydopptak enn med bildeopptak, eksempelvis dersom private samtaler tas opp og lagres. Dette selv om det stilles krav til sikring og sletting av informasjon, og settes begrensninger for hva opptaket kan brukes til. Behovet for lydopptak vil også trolig være mindre enn behovet for bildeopptak.

I § 12 andre ledd slås det derfor fast at lydopptak ikke er tillatt, med mindre det er nødvendig og det er innhentet skriftlig samtykke, da det følgelig er gjort et bevisst valg om å delta i utprøvingen som innebærer lydopptak. «Skriftlig» trenger ikke å innebære en underskrift, men det må finnes skriftlig materiale som sikrer etterprøvbarheten, for eksempel der vedkommende har inngått skriftlig samtykke elektronisk. Fordi det kreves et skriftlig, forhåndsinnhentet samtykke vil det i praksis sjelden være tillatt med lydopptak fra utenfor kjøretøyet, eller i kjøretøy hvor almennheten har tilgang.

I kjøretøy hvor almennheten ikke har tilgang, for eksempel der de som befinner seg i kjøretøyet har en mer definert og individuell forhåndsavtale om å delta i utprøvingen, bør det være uproblematisk å innhente samtykke. Personene vil i slike tilfeller være alene, eller bare sammen med personer som i henhold til forhåndsavtalen skal befinne seg i kjøretøyet. Et skriftlig samtykke vil bidra til å sikre at den det gjelder setter seg inn i hva samtykket innebærer og at samtykket er gjennomtenkt. I § 12 tredje ledd slås det derfor fast at i kjøretøy hvor allmennheten ikke har tilgang, kan det innhentes personopplysninger som er nødvendige for formålet, dersom den eller de som befinner seg i kjøretøyet har samtykket skriftlig til dette.

Nødvendighetskravet innebærer blant annet at kameraene stilles inn slik at de bare gjør opptak som er nødvendig for å oppnå formålet med behandlingen av personopplysninger. I tidlige faser av prosjektet hvor kjøringen skjer med fører, vil eksempelvis hvordan førerens øyne flyttes, kunne gi informasjon om førerens reaksjoner på trafikksituasjonen og dermed være relevante. Motsatt kan det være mindre relevant å innhente bildemateriale om den eller de som sitter i baksetet. Risikoen for at informasjonen kan komme på avveie, reduseres av at reglene i personopplysningsregelverket om krav til sikring av informasjon kommer til anvendelse, samt lovens begrensninger av hva materialet kan brukes til.

7.13 Varslingsplikt – § 13

Av § 13 følger en plikt til å varsle om innhenting av personopplysninger (for eksempel kameraopptak) gjennom skilting eller på annen hensiktsmessig måte. Både de som befinner seg utenfor og i kjøretøyet skal varsles, hvis de kan fremkomme i materialet. Dersom det lagres identifiserbart materiale hentet fra utsiden av kjøretøyet, må dette varsles med skilting på kjøretøyet, hvis det ikke fremgår tydelig på annen hensiktsmessig måte. Det skal også opplyses om hvem som har ansvaret for bilde- og lydopptakene.

Varslingsplikten bør gjelde i kjøretøy hvor allmennheten har tilgang (for eksempel buss i rute), og også i kjøretøy hvor allmennheten ikke har tilgang, selv om det er innhentet skriftlig samtykke i henhold til § 12. Slik varsling vil bidra til at oppmerksomheten rundt informasjonsinnhentingen i mindre grad svekkes hos de som deltar i utprøvingen.

7.14 Behandling av personopplysninger – § 14

Med en forholdsvis vid hjemmel for behandling av personopplysninger, er det viktig med klare begrensning for hva slike opplysninger kan benyttes til.

I § 14 første ledd reguleres hva den som har fått tillatelse selv kan bruke opplysningene til. Det følger av bestemmelsen at personopplysninger innhentet under utprøving av selvkjørende kjøretøy, bare kan benyttes til forsknings- og utviklingsarbeid knyttet til utprøving av selvkjørende kjøretøy.

I § 14 andre ledd reguleres adgangen til å utlevere opplysningene til andre. Bestemmelsen slår fast at opplysningene bare kan utleveres i forbindelse med gjennomføring av tilsyn, forskning og utviklingsarbeid knyttet til utprøving av selvkjørende kjøretøy, eller der plikt til å utlevere opplysningene følger av lov eller regler gitt i medhold av lov. Plikt til utlevering kan for eksempel følge av denne loven § 8, om plikt til utlevering til politiet.

For å redusere risikoen for at personopplysninger kommer på avveie, eller at de utnyttes til andre formål enn de som følger av loven, stilles det krav om sletting. Hvor lenge det er behov for å oppbevare materialet vil variere, og sletteplikten knyttes derfor direkte opp mot nødvendighetskravet. Det følger av § 12 tredje ledd at opplysningene skal slettes når de ikke lenger er nødvendige for formålet med behandlingen. Konkrete tidsbegrensninger kan settes i forskrift eller i den enkelte tillatelse. Nødvendighetskriteriet innebærer blant annet at sletteplikten etter § 14 kan inntre før plikten etter § 12 (til å slette eller avidentifisere materialet innen syv dager), dersom det ikke er nødvendig å lagre disse så lenge. Dersom det er plikt til å utlevere opplysningene, for eksempel ved tilsyn eller etter § 8, vil opplysningene fortsatt være «nødvendige».

7.15 Tilsyn – § 15

For å sikre at kravene i lover, forskrifter og i tillatelsen overholdes, er det nødvendig med tilsyn. Tilsynsmyndigheten skal kontrollere at utprøving gjennomføres etter gjeldende regelverk og tillatelsen.

Hvem som skal være tilsynsmyndighet fastsettes i forskrift. Statens vegvesen anses som et egnet alternativ for tilsyn etter utprøvingsloven. Datatilsynet vil i henhold til personopplysningsloven være tilsynsmyndighet for forhold som faller inn under personopplysningsregelverket.

For å sikre effektivt tilsyn, gir § 15 andre ledd hjemmel for tilsynsmyndigheten til å vedta påbud om tiltak, herunder retting, som er nødvendig for å sikre at utprøvingen gjennomføres etter gjeldende regelverk og tillatelsen. Av hensyn til legalitetsprinsippet og søkernes behov for forutberegnelighet, er disse virkemidlene presisert i lov. Tillatelsen kan også kalles tilbake, eller utprøvingen kan stanses midlertidig, jf. § 7.

For tilsyn som følger av annet regelverk (for eksempel personopplysningsloven), vil de virkemidlene som følger av det aktuelle regelverket også komme til anvendelse under tilsyn med utprøvingsprosjekter.

7.16 Gjennomføring av tilsyn – § 16

Dersom tilsynet skal kunne gjennomføres etter sin hensikt, er det viktig at myndigheten gis all den informasjon den har behov for. Bestemmelsen slår derfor fast at den som har fått tillatelsen plikter å gi tilsynsmyndighetens tilgang til områder, lokaler og kjøretøy tilknyttet utprøvingen. Videre følger en plikt til å gi tilsynsmyndigheten tilgang til opplysninger nødvendig for å gjennomføre tilsyn, herunder personopplysninger innhentet under utprøving.

7.17 Ansvar – § 17

I henhold til § 17 første ledd må en person som befinner seg på tradisjonell førerplass, ivareta det fulle føreransvaret med alt det innebærer, med mindre det er gjort unntak i tillatelsen.

Utprøving med fører som ikke befinner seg på tradisjonell førerplass, er bare tillatt dersom det fremgår av tillatelsen. I slike tilfeller vil også føreransvaret gjelde fullt ut for vedkommende.

Selv om det er gjort unntak fra føreransvaret, vil en person i kjøretøyet som likevel påvirker kjøresystemet under selvkjørende tilstand, anses som fører. For å kunne klargjøre et eventuelt ansvarsspørsmål i etterkant, må det som nevnt over, være systemer som lagrer informasjon om hvorvidt kjøretøyet var i selvkjørende eller manuell modus ved en eventuell ulykke.

Det vises for øvrig til punkt 5.6 og 7.6 når det gjelder spørsmål om avklaring av ansvar i etterkant.

7.18 Bestemmelser om straff – § 18

Vegtrafikkloven, yrkestransportlova og personopplysningsloven gjelder med mindre annet følger av lov eller forskrift, eller det er gjort unntak fra vegtrafikkloven eller yrkestransportlova i den enkelte tillatelse. Dette innebærer at straffebestemmelsene i disse lovene kommer til anvendelse ved overtredelse av bestemmelser det ikke er gjort unntak fra i tillatelsen.

I § 18 første ledd oppstilles en straffehjemmel for ulovlig utprøving, det vil si kjøring med selvkjørende kjøretøy som faller innenfor lovens virkeområde, men hvor det ikke er søkt om, og innvilget tillatelse. Slik utprøving kan straffes på samme måte som etter vegtrafikkloven § 31. Bakgrunnen for denne bestemmelsen er at det er behov for et eget straffebud for søknadspliktig utprøving hvor det ikke er gitt tillatelse, da slik utprøving ikke nødvendigvis vil rammes av vegtrafikklovens straffebestemmelser, selv om dette ofte vil være tilfellet. Det klare eksempelet er kjøring med en ansvarlig fører som ikke befinner seg på tradisjonell førerplass, jf. for eksempel forsøk med de selvkjørende minibussene, som omtalt i punkt 4.1.6. Disse tilfellene befinner seg i grenseland av hva som anses tillatt i henhold til vegtrafikkloven, men er helt klart omfattet av denne lovens virkeområde, jf. § 2. Henvisningen til vegtrafikkloven innebærer at skyldkrav og strafferamme i denne kommer til anvendelse, uavhengig av om handlingen ville vært straffbar etter vegtrafikkloven.

I § 18 andre ledd gis hjemmel for å straffe den som forsettlig eller uaktsomt overtrer vilkår eller regler gitt i eller i medhold av denne loven. Strafferammen er, som i vegtrafikkloven, bøter eller fengsel i inntil ett år. I mange tilfeller vil brudd på utprøvingsloven eller vilkår gitt i medhold av denne, også innebære overtredelse av annet regelverk. Det foreslås derfor at denne bestemmelsen bare kommer til anvendelse der forholdet ikke rammes av en strengere straffebestemmelse.

7.19 Forskriftsmyndighet – § 19

Det er behov for vide forskriftshjemler for å sikre at loven ikke begrenser ny teknologi, samtidig som det må være adgang til å stille krav for å sikre ivaretakelse av sentrale hensyn. Forskriftsmyndigheten legges til departementet.

Med hjemmel i § 19 kan departementet i forskrift gi nærmere bestemmelser om utprøving av selvkjørende kjøretøy på veg, herunder om:

• a) tillatelse til utprøving, herunder hvem som kan gi slik tillatelse,

• b) vilkår for utprøving,

• c) midlertidig stans og tilbakekall av tillatelse,

• d) krav til den som skal ha ansvaret for utprøving,

• e) behandling av personopplysninger,

• f) tilsyn, herunder om tilsynsmyndighet og

• g) gebyr for behandling av tillatelse og tilsyn.

I henhold til bokstav a) bør forskriften blant annet inneholde regler om søknadsprosessen, herunder hva søknaden skal inneholde og hvilke krav som stilles til utprøvingen for at det skal kunne gis tillatelse. Forskriften må angi hvilken myndighet som skal behandle søknader om tillatelse.

I henhold til bokstav b) kan det i forskriften fastsettes bestemmelser om vilkår for tillatelsen, jf. omtalen av § 5.

Bokstav c) gir hjemmel for å gi nærmere bestemmelser om midlertidig stans og tilbakekall, jf. omtalen av § 7.

Bokstav d) gir hjemmel for å stille krav til den som skal være ansvarlig for utprøvingen, jf. § 6.

I henhold til bokstav e) kan det gis bestemmelser om behandling av personopplysninger.

Bokstav f) gir hjemmel for å gi nærmere regler for tilsyn og om tilsynsmyndighet.

Bokstav g) gir hjemmel for at det kan stilles regler om gebyrer for å dekke kostnader knyttet til behandling av søknader og gjennomføring av tilsyn.

I henholdt til § 19 andre ledd kan departementet også gi forskrift om lovens anvendelse på Svalbard, herunder fastsette særlige regler av hensyn til stedlige forhold. Som ellers vil utprøving av selvkjørende kjøretøy også på Svalbard forutsette at sentrale hensyn er ivaretatt, og at oppfølging gjennom tilsyn o.l. lar seg gjennomføre i den grad det er behov for det.

7.20 Ikrafttredelse – § 20

I henhold til § 20 gjelder loven fra den tid Kongen bestemmer.