9 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til § 32 første ledd bokstav d:

Departementet foreslår å fjerne vilkåret for retur til trygt tredjeland i § 32 første ledd bokstav d om at søkere vil få en søknad om beskyttelse behandlet i tredjelandet. Det skal fortsatt være et vilkår for å nekte å realitetsbehandle en søknad etter bestemmelsen at søkeren har hatt opphold i en stat eller et område der han ikke var forfulgt, og at retur ikke vil være i strid med § 73, jf. § 32 tredje ledd. En asylsøknad kan heller ikke nektes realitetsbehandlet dersom retur vil være i strid med Grunnloven § 93 eller vernet etter internasjonale konvensjoner, herunder EMK artikkel 3.

Til § 76 annet ledd:

Endringen i § 76 annet ledd innebærer at departementet gis samme instruksjonsmyndighet over Utlendingsnemnda som departementet allerede har over Utlendingsdirektoratet. Endringen gjør ikke endringer i departementets instruksjonsmulighet over Utlendingsdirektoratet. Tredje punktum om at departementet kan instruere om prioritering av saker er fjernet som overflødig, da dette følger av departementets generelle instruksjonsmyndighet som ikke er begrenset på dette feltet. Departementet kan etter dette instruere både Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda om lovtolkning og skjønnsutøvelse. Departementet kan også instruere om prioritering av saker.

Til § 90 femte ledd:

Det vises til punkt 7. Bokstav d endres slik at den ikke lenger viser bare til § 32 første ledd bokstav b, men til hele første ledd. Det slås dermed fast at det kan settes en kortere utreisefrist enn vanlig, eller unnlates å sette en utreisefrist, også når en asylsøknad nektes realitetsbehandlet i medhold av § 32 første ledd bokstav a eller d (dvs. i tilfeller hvor en utlending har fått beskyttelse i et annet land eller har reist til riket fra et sted der vedkommende ikke var forfulgt). Bokstav c omfattes også, uten at dette antas å ha stor praktisk betydning.

Til § 105 første ledd ny bokstav e:

Det vises til punkt 6 og særmerknaden til § 106 første ledd bokstav g. Bestemmelsen i § 105 første ledd bokstav e gir hjemmel for at politiet kan gi pålegg om meldeplikt og bestemt oppholdssted til asylsøkere med søknader som mest sannsynlig vil bli nektet realitetsbehandlet fordi vedkommende har fått beskyttelse i et annet land eller har hatt opphold i et trygt land. Grunnlagene for nektelse av realitetsbehandling viser til § 32 første ledd bokstav a og d. Bokstav b og c er ikke omfattet.

Bestemmelsen tilsvarer i hovedsak fengslingsgrunnlaget i § 106 første ledd bokstav g, med noen unntak. For det første gjelder hjemmelen i § 105 første ledd bokstav e også når det er fattet et vedtak om at asylsøknaden ikke realitetsbehandles, ikke bare under behandlingen av saken. Dette er i tråd med hovedregelen som følger av § 99 annet ledd. For det andre omfatter hjemmelen i § 105 første ledd bokstav e også mindreårige og barnefamilier, mens det i den tilsvarende bestemmelsen i § 106 er gjort eksplisitt unntak for disse.

Departementet bemerker også at det ikke gjelder noen bestemt tidsgrense for pålegg etter § 105, slik det gjør for fengsling etter § 106 generelt og § 106 første ledd bokstav g spesielt (7 dager, jf. § 106 femte ledd fjerde punktum). Det er politiet som fastsetter varigheten av pålegget. Pålegget kan kreves innbrakt for retten, jf. § 105 annet ledd.

Vilkåret «mest sannsynlig» innebærer at det må være sannsynlighetsovervekt for at søknaden vil bli nektet realitetsbehandlet. Det er først og fremst Utlendingsdirektoratets og Utlendingsnemndas praksis som vil være veiledende for denne sannsynlighetsvurderingen.

Til § 106 første ledd ny bokstav g:

Det vises til punkt 6. Bestemmelsen gir hjemmel for pågripelse og fengsling av asylsøkere hvis søknad mest sannsynlig vil bli nektet realitetsbehandlet fordi vedkommende har fått beskyttelse i et annet land eller har hatt opphold i et trygt land. Grunnlagene for nektelse av realitetsbehandling viser til § 32 første ledd bokstav a og d. Bokstav b og c er ikke omfattet.

Vilkåret «mest sannsynlig» innebærer at det må være sannsynlighetsovervekt for at søknaden vil bli nektet realitetsbehandlet. Det er først og fremst Utlendingsdirektoratets og Utlendingsnemndas praksis som vil være veiledende for denne sannsynlighetsvurderingen.

Bestemmelsen gjelder bare før det er fattet et vedtak om at søknaden ikke realitetsbehandles, jf. ordlyden «vil bli». Dette innebærer et unntak fra den generelle hovedregelen i § 99 annet ledd om at tvangsmidler kan benyttes både under saksbehandlingen og når det foreligger et vedtak som innebærer plikt til å forlate riket.

At bestemmelsen bare gjelder frem til det foreligger et vedtak, innebærer at eventuell videre fengsling må skje på annet grunnlag, for eksempel unndragelsesfare, jf. første ledd bokstav b. Det vises i denne sammenheng til ny bokstav k i § 106 a første ledd, som presiserer at et vedtak om at søknaden ikke skal realitetsbehandles, er et moment i vurderingen av unndragelsesfare.

Det bemerkes at den langt på vei tilsvarende bestemmelsen i § 105 første ledd ny bokstav e, ikke har tilsvarende unntak fra § 99 annet ledd.

I § 106 første ledd bokstav g annet punktum gjøres det unntak for mindreårige og barnefamilier. Disse kan ikke pågripes og fengsles på grunnlag av sannsynlig nektelse av realitetsbehandling. Det bemerkes at heller ikke dette unntaket gjelder for § 105 første ledd ny bokstav e.

Til § 106 femte ledd nytt fjerde punktum:

Det vises til punkt 6.3.1 og særmerknaden til § 106 første ledd bokstav g. Bestemmelsen i § 106 femte ledd fjerde punktum setter en maksimalgrense på 7 dager for frihetsberøvelse etter første ledd bokstav g.

Til § 106 a første ledd ny bokstav k:

Det vises til punkt 6.3.1. Den nye bestemmelsen i § 106 a første ledd slår fast at det at en asylsøknad er nektet realitetsbehandlet etter § 32 første ledd bokstav a eller d, er et moment det kan legges vekt på i vurderingen av unndragelsesfare. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 106 første ledd bokstav g, som åpner for pågripelse og fengsling på beslektet grunnlag. Denne gjelder imidlertid bare frem til det eventuelt foreligger et vedtak om at søknaden ikke realitetsbehandles. Eventuell videre fengsling må derfor skje på annet grunnlag, for eksempel unndragelsesfare.

Til § 107 første ledd:

Det vises til punkt 6.3.3. Endringen i § 107 første ledd innebærer at en utlending som pågripes og fengsles i medhold av § 106 første ledd, som hovedregel skal anbringes i utlendingsinternat eller på annet særskilt tilrettelagt innkvarteringssted. Bakgrunnen for endringen er at det er behov for å kunne ta i bruk andre innkvarteringssteder enn utlendingsinternat, som i dag finnes bare på Trandum. Regelen gir ikke en utvidet hjemmel for å ta i bruk fengsler eller lignende, jf. kravet om særskilt tilrettelegging, men innskrenker heller ikke den unntaksadgangen som finnes i dag.

At det alternative innkvarteringsstedet ikke er et utlendingsinternat, innebærer at det hovedsakelig er å anse som et vanlig asylmottak. Det vil normalt ikke være de samme sikrings- og kontrollordninger som på et utlendingsinternat. På den annen side vil det kunne være mer provisoriske forhold enn på etablerte utlendingsinternater.

Driften på alternative innkvarteringssteder vil i utgangspunktet ikke være regulert i § 107 og i utlendingsinternatforskriften. Departementet foreslår imidlertid at reglene i § 107 tredje til åttende ledd skal gjelde så langt de passer. Niende ledd hjemler utfyllende forskrifter også om særskilte innkvarteringssteder som nevnt i første ledd.

Til ikrafttredelsesbestemmelsen:

Det foreslås at lovendringene trer i kraft straks. Endringene gis med dette virkning også for saker som er til behandling, men som ikke er avgjort.