3 Forholdet til folkeretten

Avgrensningsavtalene gjelder utelukkende et område som ligger utenfor 200 nautiske mil fra de tre statenes grunnlinjer. Det vil si at avtalene kun får betydning for avgrensning av partenes kontinentalsokkel, ikke økonomiske soner.

Havrettskonvensjonen artikkel 83 inneholder regler om avgrensning av kontinentalsokkelen mellom stater med kyster som ligger overfor eller støter opp til hverandre. Bestemmelsen fastslår at en avgrensning i en slik situasjon skal skje ved avtale «på grunnlag av folkeretten som vist i artikkel 38 i Den internasjonale domstols vedtekter», med sikte på å oppnå en «rett og rimelig løsning» («equitable result»). Artikkel 83 gir ikke anvisning på en nærmere bestemt metode, men bestemmelsen bygger på at partene må se hen til folkerettens relevante rettskilder. Det siste innebærer i sin tur en henvisning blant annet til Genève-konvensjonen av 1958 om kontinentalsokkelen, i den utstrekning den binder partene, samt internasjonal domstolspraksis og andre anvendelige rettskildefaktorer.

Den internasjonale domstol i Haag (ICJ) har i særlig grad gitt betydningsfulle bidrag til avklaringen av folkerettens rettesnorer på dette området. Her kan blant annet vises til dom 14. juni 1993 i sak mellom Norge og Danmark om maritim avgrensning mellom Jan Mayen og Grønland, se St.meld. nr. 15 (1993–94) om Jan Mayen-saka og Innst. S. nr. 74 (1993–94), ICJs dom 16. mars 2001 om maritim avgrensning mellom Qatar og Bahrain, ICJs dom 10. oktober 2002 om maritim avgrensning mellom Kamerun og Nigeria, samt ICJs dom 3. februar 2009 om maritim avgrensning mellom Romania og Ukraina.

I disse rettsavgjørelsene drøftes metode og faktorer som har betydning for hvordan man kan oppnå en rett og rimelig løsning for den maritime avgrensningen. Den internasjonale domstol analyserer betydningen av en beregnet midtlinje, men også særskilte forhold som eventuelt tilsier en justering eller endringer av et slikt utgangspunkt. Særlig betydning tillegges særskilte geografiske egenskaper ved kystlinjenes innretning og eventuelle betydelige forskjeller mellom de respektive kystlengder. Derimot skal blant annet ikke landmassenes størrelse, eventuell ulikhet i befolkningsstørrelse eller andre sosio-økonomiske forhold tillegges betydning.

Av den internasjonale rettspraksis fremgår at det ikke er tale om bestemte matematiske formler som skal gis anvendelse på ulikeartede geografiske situasjoner. Derimot skal vurderingen av ovennevnte objektive, geografiske forhold bidra til identifikasjon av de relevante individuelle forhold som bør tillegges vekt med sikte på å oppnå en rett og rimelig løsning i det konkrete tilfellet.

De tre bilaterale avtalene som ble undertegnet 30. oktober 2019 anses å være i samsvar med internasjonal rettspraksis for maritim avgrensning som omtalt ovenfor. Det unike med avtalene er at de løser avgrensningsspørsmålet for et område hvor tre stater har overlappende kontinentalsokkel og at det forelå en politisk enighet om hvordan avgrensningen skulle skje før statene hadde mottatt anbefalinger fra Kontinentalsokkelkommisjonen.