2 Gjeldende rett

2.1 Helsepersonelloven § 48 og § 48 a

Offentlig godkjenning av helsepersonell, som omfatter autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning, er regulert i helsepersonelloven kapittel 9. I tillegg har flere fagorganisasjoner egne godkjenningsordninger, men disse omtales ikke her.

Hovedformålet med autorisasjonsordningen fremgår av helsepersonellovens forarbeider (Ot.prp. nr. 13 (1998–99) punkt 14.2), der det blant annet står:

Hovedformålet med autorisasjonsordningen er å ivareta pasienters sikkerhet. Autorisasjonsordningen skal sikre at helsepersonellet har nødvendige kvalifikasjoner til å inneha en bestemt yrkesrolle. Under yrkesutøvelsen skal autorisasjonen være en sikkerhet for at helsepersonell med en bestemt tittel har en bestemt type kompetanse. Dette innebærer at helsepersonell som anvender en beskyttet tittel, har en felles utdanningsbakgrunn. Autorisert helsepersonell må oppfylle de krav til yrkesutøvelsen som finnes i lov eller forskrift. Hvis autorisert helsepersonell begår pliktbrudd, kan det reageres på dette med tilbakekall av autorisasjon såfremt helsepersonellet finnes uskikket. Dette kommer i tillegg til eventuelle reaksjoner fra arbeidsgiver. På denne måten kan det offentlige gjennom tilsyn med helsetjenesten sikre at personell som utsetter pasienters liv eller helse for risiko fratas muligheten til å fortsette med sin risikofylte virksomhet, slik at kvalitet og sikkerhet for pasientene opprettholdes.

Hvilke helsepersonellyrker som omfattes av autorisasjonsordningen følger av helsepersonelloven § 48 første ledd. Dette er i dag følgende yrker:

• a) ambulansearbeider

• b) apotektekniker

• c) audiograf

• d) bioingeniør

• e) ergoterapeut

• f) helsefagarbeider

• g) fotterapeut

• h) fysioterapeut

• i) helsesekretær

• j) hjelpepleier

• k) jordmor

• l) kiropraktor

• m) klinisk ernæringsfysiolog

• n) lege

• o) omsorgsarbeider

• p) optiker

• q) ortopediingeniør

• r) ortoptist

• s) perfusjonist

• t) psykolog

• u) radiograf

• v) sykepleier

• w) tannhelsesekretær

• x) tannlege

• y) tannpleier

• z) tanntekniker

• æ) vernepleier

• ø) provisorfarmasøyt

• å) reseptarfarmasøyt

Adgang til autorisasjon for nye personellgrupper skal fastsettes i lov. Med hjemmel i § 48 andre ledd kan departementet fastsette i forskrift at personellgrupper som ikke omfattes av første ledd, kan gis autorisasjon etter søknad. Bestemmelsen åpner for at departementet kan foreta en hensiktsmessighetsvurdering av om nye grupper skal omfattes av autorisasjonsordningen. Ingen personellgrupper har noe rettskrav på å inkluderes i autorisasjonsordningen.

Helsepersonelloven § 48 a første og andre ledd angir hvilke vilkår som må være oppfylt for at den enkelte yrkesutøver får rett til autorisasjon. Det heter her:

Rett til autorisasjon etter søknad har den som

• a) har bestått eksamen i vedkommende fag ved norsk universitet, høgskole eller videregående opplæring,

• b) har bestått utenlandsk eksamen som er anerkjent etter avtale om gjensidig godkjenning etter § 52,

• c) har gjennomført utdanning og bestått utenlandsk eksamen som anerkjennes som jevngod med tilsvarende norsk utdanning og eksamen, eller

• d) har godtgjort å ha den nødvendige kyndighet ved bestått eksamen i helsefaglig utdanning, og tilleggsutdanning eller yrkeserfaring.

Søkeren må i tillegg

• a) være under 80 år,

• b) ikke være uegnet for yrket, og

• c) ha gjennomført praktisk tjeneste eller oppfylle tilleggskrav dersom dette er fastsatt i forskrift etter tredje ledd.

Det følger av § 48 a tredje ledd at departementet kan gi forskrift med krav om praktisk tjeneste og tilleggskrav for autorisasjon for den enkelte helsepersonellgruppe og gjennomføring av slike krav. Departementet kan også bestemme at kravene skal gjelde for dem som allerede har autorisasjon eller offentlig godkjenning når forskriften trer i kraft.

Helsepersonell som ikke har rett til autorisasjon, kan gis lisens etter helsepersonelloven § 49. Lisens kan bare gis til helsepersonell som er skikket ut fra lisensens art og omfang. Lisensen kan begrenses i tid, til en bestemt stilling, til visse typer helsehjelp eller på annen måte.

Rettsvirkning av offentlig godkjenning er for det første at innehaveren får rett til å benytte beskyttet tittel (helsepersonelloven § 74). Formålet med tittelbeskyttelse er at publikum ikke skal villedes ved at personer bruker titler de ikke er kvalifisert til å inneha. Det bidrar til en offentlig kvalitetssikring av tjenesteutøvelsen, og pasientsikkerheten styrkes dersom den beskyttedes tittel gir tydelig informasjon om yrkesutøverens kompetanse. For det andre innebærer autorisasjon en rekke plikter for personellet og deres yrkesutøvelse.

Autorisasjon eller lisens er ikke et vilkår verken for å bli ansatt i helse- og omsorgstjenesten for å yte helsehjelp eller for å defineres som helsepersonell, jf. helsepersonelloven § 3 første ledd. Godkjenningen innebærer i seg selv heller ikke at innehaveren har rett til å benytte særlige behandlingsmetoder eller til å behandle visse pasientgrupper. Dette kan imidlertid være regulert i særlover eller følge av organiseringen av helse- og omsorgstjenesten og betalingsordninger mv.

Det er først og fremst helsepersonellovens krav til forsvarlig virksomhet i § 4 som avgjør om helsepersonellet har rett til å yte helsehjelpen. Dette er et generelt krav til helsepersonellets yrkesutøvelse, blant annet at yrket skal utøves innen rammene av den enkeltes faglige kompetanse. Forsvarlighetskravet gjelder alle som defineres som helsepersonell og uansett om man har autorisasjon eller ikke.

Helsepersonell er underlagt offentlig tilsyn, herunder av om de yter forsvarlig helsehjelp. Statens helsetilsyn har blant annet adgang til å gi advarsel, tilbakekalle eller begrense autorisasjonen som ledd i en tilsynssak (helsepersonelloven kapittel 11). Tilbakekall eller begrenset autorisasjon innebærer i realiteten et helt eller delvis yrkesforbud og er et sterkere virkemiddel enn det som følger av adgangen til oppsigelse eller avskjed i et arbeidsforhold. Dette er viktige begrunnelser for ordningen med offentlig godkjenning av helsepersonell.

Autorisasjonsordningen regulerer ikke arbeidsrettslige forhold. Dette er regulert av arbeidsmiljøloven, tariffavtaler, arbeidsgivers instruksjons- og styringsrett osv. Når det gjelder arbeid som utføres som en del av utdanningen av helsepersonell, så er det utdanningsmyndighetene og -institusjonene som har ansvaret for utdanningenes innhold og organisering. Autorisasjonsordningen griper heller ikke inn i helse- og utdanningsmyndighetenes ansvar for finansiering, dimensjonering og styring av helsetjenesten, opplæring og utdanning eller arbeidsgivers organisasjons-, instruksjons- og styringsrett.

2.2 Bakgrunnen for hvorfor noen yrker ble omfattet av autorisasjonsordningen

2.2.1 Innledning

I Ot.prp. nr. 13 (1998–99) punkt 14.4 drøftes kriteriene som ble lagt til grunn da listen over yrker som skulle omfattes av autorisasjonsordningen, ble lovfestet i helsepersonelloven. Kriterier som ble tillagt vekt var utdanningen, yrkesrollens innhold og internasjonale forhold. Utgangspunktet for vurderingen var hensynet til pasienters sikkerhet og om helsepersonellet i sin yrkesutøvelse tar beslutninger eller utfører handlinger som kan innvirke på pasientsikkerheten. Det ble lagt vekt på om utdanningen ledet til arbeid innenfor helsetjenesten og om yrkesrollen innebar en viss selvstendig pasientkontakt. Departementet uttalte at det ikke er slik at alle kriteriene måtte innfris, og at ved vurderingen av om en yrkesgruppe skal gis autorisasjon må de ulike kriteriene vektlegges forskjellig alt etter hvilke oppgaver yrkesgruppen skal utføre.

Kriteriene hensynet til pasientsikkerhet, innhold og formålet med utdanningen, i hvilken utstrekning yrket utøves selvstendig og hensynet til harmonisering med andre land, er tatt inn i forskriftshjemmelen i § 48 andre ledd.

I det følgende vil departementet redegjøre nærmere for kriteriene som ble vektlagt i Ot.prp. nr. 13 (1998–99).

2.2.2 Utdanningen

Kriteriet utdanning, dvs. at personell er utdannet for arbeid innen helse- og omsorgstjenesten med daglig pasientkontakt, er utdypet i helsepersonellovens forarbeider, jf. Ot.prp. nr. 13 (1998–99) punkt 14.4.2.1 hvor det blant annet uttales:

En betingelse for en autorisasjonsordning er at helsemyndighetene finner det helsefaglige innholdet i utdanningen tilfredsstillende. At utdanningen er godkjent av utdanningsmyndighetene og om utdanningen i hovedsak er forskningsbasert (i motsetning til håndverksmessig utdanninger), bør vektlegges.

Videre uttales følgende:

Om yrket bygger på spesiell grunnutdanning eller om yrket har sin bakgrunn gjennom en tilleggsutdanning, nærmest en spesialisering, kan ha betydning ved avgjørelsen om personellgruppen skal omfattes av egen autorisasjon. Dersom det finnes en autorisasjonsgivende grunnutdanning i «bunnen», kan det være mindre relevant å karakterisere tilleggsutdanningen som autorisasjonsgivende. Ved vurderingen må det sees på hvor lang og selvstendig tilleggsutdanningen er, og om denne leder fram til et yrke som er vesensforskjellig fra den autorisasjonsgivende grunnutdanningen.

2.2.3 Yrkesrollens innhold – pasientsikkerhet og kvalitet

I Ot.prp. nr. 13 (1998–99) punkt 14.4.2.2 er kriteriet yrkesrollens innhold og pasientsikkerhet utdypet:

Vedrørende yrkesrollens innhold tar departementet utgangspunkt i hensynet til pasientens sikkerhet. Særlig i de tilfeller der helsepersonellet i sin yrkesutøvelse har selvstendig pasientkontakt, enten det skjer i form av en selvstendig yrkesutøvelse eller innenfor en institusjonell ramme, kan det være grunn til å innføre slik styringsmekanisme som en autorisasjonsordning innebærer.

Dersom selve yrkesutøvelsen innebærer risiko for pasienter, bør dette tillegges betydelig vekt. Dette gjelder bla der yrkesrollen innebærer selvstendig og direkte ansvar for utredning, diagnostikk, behandling, pleie og/eller oppfølgning av pasienter.

Med pasientsikkerhet menes her i hvilken grad yrkesutøvelsen innebærer risiko for pasienten og hvor stort skadepotensialet er. Hensynet til pasientsikkerhet er et grunnleggende prinsipp ved all rettslig regulering av yrkesutøvelse innen helse- og omsorgstjenesten. Dersom yrkesutøvelsen innebærer et særlig ansvar for pasientens sikkerhet eller dersom skadepotensialet er av et visst omfang bør dette ifølge forarbeidene tillegges betydelig vekt i vurderingen av om yrkesgruppen skal autoriseres.

Myndighetene kan ha behov for kontroll og styring av yrkesutøver og yrkesutøvelsen utover det som følger av arbeidsgivers organisasjons- og styringsrett. Et virkemiddel kan være offentlig godkjenning av den enkelte utøver. Helsemyndighetene kan gjennom adgangen til tilbakekall eller begrensning av autorisasjon eller spesialistgodkjenning hindre uforsvarlig og uønsket adferd utover de reaksjoner som arbeidsgiver har til rådighet. Behovet for kontroll er sentralt overfor helsepersonell som har selvstendige arbeidsoppgaver av særlig betydning for pasienters liv og helse. Der graden av selvstendighet i yrkesutøvelsen er stor og faren for feilbehandling er til stede, øker behovet for kontroll. Det forhold at en del helsepersonell med særlig selvstendige arbeidsoppgaver ofte henvender seg direkte til publikum, begrunner også behovet for kontroll.

2.2.4 Internasjonale forhold

Et tredje kriterium som ble tillagt vekt i vurderingen av om autorisasjon skal tildeles en bestemt yrkesgruppe innen helsetjenesten, var internasjonale forhold, jf. Ot.prp. nr. 13 (1998–99) punkt 14.4.2.3. Kriteriet kan også formuleres som hensynet til harmonisering med andre land. I vurderingen ble det sett hen til om yrkesgruppen er autorisert, eller vurderes autorisert, i Norden eller andre land det er naturlig å sammenlikne med.

Dersom yrkesgruppen er autorisert i andre land det er naturlig å sammenlikne med, kan dette være et argument for at yrkesgruppen også bør autoriseres i Norge. Det at yrkesgruppen er autorisert i andre land, innebærer imidlertid ikke at Norge er pålagt å ha en offentlig autorisasjonsordning for samme yrkesgruppe.

2.3 Utredning av autorisasjonsordningen

I 2007 ga Helse- og omsorgsdepartementet Sosial- og helsedirektoratet (nå Helsedirektoratet) i oppdrag å foreta en prinsipiell og overordnet vurdering av autorisasjonsordningen. Hovedformålet for oppdraget var å gi departementet et beslutningsgrunnlag mht. om helsepersonellovens autorisasjonsordning var egnet også for fremtiden. Direktoratet ble bedt om å vurdere hvorvidt gjeldende bestemmelser og vilkår for autorisasjon fortsatt var hensiktsmessige og/eller tilstrekkelige, eller om bestemmelsene/vilkårene burde endres eller justeres. I tillegg ble direktoratet, med utgangspunkt i den begrunnelse som ble gitt i helsepersonellovens forarbeider om lovens formål og autorisasjonsordning, bedt om å vurdere om og i hvilken utstrekning det burde kunne legges vekt på andre hensyn, kriterier og/eller behov ved vurderingen av om nye personellgrupper bør omfattes av autorisasjonsordningen.

Rapporten ble overlevert departementet den 16. januar 2008 (Utredning av Helsepersonellovens autorisasjonsordning). Direktoratet rådet departementet til å beholde helsepersonellovens autorisasjonsordning. Videre mente direktoratet at det ved vurderingen av om nye personellgrupper bør omfattes av autorisasjonsordningen, fortsatt bør legges vekt på de kriteriene som fremkommer av helsepersonellovens forarbeider.

Etter å ha vurdert utredningen så departementet behov for ytterligere utredning av enkelte problemstillinger. I mai 2008 ble derfor Helsedirektoratet bedt om en tilleggsutredning der de skulle foreta en mer konkret og systematisk vurdering av i hvilken utstrekning det bør kunne legges vekt på andre hensyn, kriterier og/eller behov ved vurderingen av om nye personellgrupper bør omfattes av autorisasjonsordningen enn de som fremkommer av helsepersonellovens forarbeider.

Direktoratets tilleggsvurdering kom 1. september 2008 (Tilleggsutredning Autorisasjon av helsepersonell). Direktoratet påpekte her flere forhold enn de som fremkommer av helsepersonellovens forarbeider som de mente bør inngå som tilleggskriterier ved vurderingen av autorisasjon av nye helsepersonellgrupper. Tilleggskriteriene som ble vurdert som relevante å legge vekt på ved vurderingen av om nye personellgrupper bør få autorisasjon var blant annet:

• Behovet for helsetjenesten: Helsetjenestens behov for nye personellgrupper, herunder behov for at nye personellgrupper skal autoriseres.

• Helsetjenestens tilgjengelighet (personellgruppens størrelse og organisering, geografisk spredning og fordeling innenfor helsetjenesten): Hensynet til robuste fagmiljø, effektivt tilsyn og fornuftig forvaltning av autorisasjonsordningen gjør at det er en grense for hvor liten en autorisert yrkesgruppe bør være. Helsetjenester som en autorisert personellgruppe yter, bør også være tilgjengelig i hele landet.

• Forskningsresultater om behandlingens virkning: Personellgruppens sykdomsforståelse, forklaringsmodell og behandlingsfilosofi.

Departementet har i all hovedsak sluttet seg til direktoratets vurderinger og anbefalinger, og har ved flere anledninger uttalt at disse kriteriene vil kunne bli tillagt vekt i vurderinger av anmodninger om autorisasjon.

2.4 Internasjonalt regelverk og utenlandsk utdanning

2.4.1 Innledning

Helsepersonellyrker som er regulert i helsepersonelloven § 48, og som dermed omfattes av autorisasjonsordningen, gir rett til godkjenning også for søkere utdannet i utlandet, jf. § 48 a første ledd bokstav b, c og d. Norge er forpliktet etter EØS-avtalen og EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv til å anerkjenne kvalifikasjoner til disse yrkene som er ervervet i andre EØS-stater.

2.4.2 EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv

EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv (direktiv 2005/36/EF) gir yrkesutøvere som har rett til å utøve et yrke i en annen EØS-stat, rett til å få anerkjent sine yrkesmessige kvalifikasjoner og til å utøve det samme yrket i Norge. Yrkesutøvere med kvalifikasjoner fra andre EØS-stater skal ha samme tilgang til yrkesutøvelse som de med norske kvalifikasjonsbevis (jf. artikkel 4). Godkjenning etter direktivet gjelder bare yrker som er lovregulert, dvs. f.eks. de yrkene som er listet opp i helsepersonelloven § 48 (eventuelt fastsatt i forskrift etter andre ledd).

Direktivet har regler om automatisk godkjenning av kvalifikasjonene til enkelte helsepersonellgrupper. Dette gjelder leger, sykepleiere, tannleger, jordmødre og provisorfarmasøyter, samt enkelte lege- og tannlegespesialiteter (inkludert allmennpraktiserende leger). Dette er yrker der direktivet stiller minstekrav til utdanningen (harmoniserte utdanninger). Disse yrkesgruppene har rett til automatisk godkjenning etter direktivet dersom søkeren kan fremlegge de dokumentene fra utdanningslandet som er nevnt i vedlegg V, jf. artikkel 21.

Når det gjelder andre lovregulerte yrker er det også regler om anerkjennelse av kvalifikasjoner. Direktivet stiller imidlertid ikke minstekrav til utdanningen for disse yrkene (ikke-harmoniserte utdanninger). Eksempler på slike yrker i Norge er helsefagarbeider, psykolog, radiograf, tannpleier og vernepleier. Denne generelle ordningen for godkjenning er regulert i direktivet artikkel 10 flg. Dersom det er vesentlige forskjeller i søkerens utdanning sammenliknet med kravene til yrket i Norge, kan søkeren pålegges å gjennomføre en prøvetid eller en egnethetstest.

2.4.3 Godkjenning av utdanning innen EU/EØS

Utenlandsutdannede kan få godkjenning dersom dette følger av folkerettslige forpliktelser, jf. helsepersonelloven § 48 a første ledd bokstav b og § 52.

EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv er en slik forpliktelse. Direktivet er for helseyrkene gjennomført i norsk rett gjennom forskrift 8. oktober 2008 nr. 1130 om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for helsepersonell med yrkeskvalifikasjoner fra andre EØS-land eller fra Sveits. Helsedirektoratet gir godkjenning etter forskriften i form av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning.

EFTA-domstolen har den 25. mars 2021 i sakene E-3/20 og E-4/20, uttalt at EØS-utdannede søkere som ikke er omfattet av yrkeskvalifikasjonsdirektivet, skal vurderes etter EØS-avtalens artikkel 28 og artikkel 31. Disse artiklene omhandler henholdsvis fri bevegelighet for arbeidstakere og etableringsadgang. Det følger av uttalelsene at dette gjelder de som har et bevis for en fullført utdanning. Godkjenningsmyndighetene skal da vurdere søkernes utenlandske diplomer, vitnemål, tilleggsutdanning, yrkeserfaring mv. og de yrkeskvalifikasjonene disse representerer. Formålet er å vurdere om disse er jevngode med de yrkeskvalifikasjonene som kreves for det aktuelle yrket i Norge. Dette er gjennomført i norsk rett gjennom helsepersonelloven § 48 a første ledd bokstav c og d.

2.4.4 Godkjenning av utdanning utenfor EU/EØS

Reglene for helsepersonell med utdanning fra land utenfor EU/EØS framgår av helsepersonelloven § 48 a første ledd bokstav c og d. Søker må ha gjennomført utdanning og bestått eksamen som er jevngod med norsk utdanning og eksamen, eller ha godtgjort å ha nødvendig kyndighet ved bestått eksamen og tilleggsutdanning eller yrkeserfaring. I forskrift 19. desember 2016 nr. 1732 om tilleggskrav for autorisasjon for helsepersonell med yrkeskvalifikasjoner fra land utenfor EØS og Sveits er det stilt tilleggskrav før autorisasjon kan innvilges. Det følger av § 3 et vilkår om bestått språkprøve. Dette kravet gjelder alle helsepersonellgruppene etter helsepersonelloven § 48 første ledd. Lege, tannlege og sykepleier må i tillegg ha bestått fagprøve, jf. § 4. Forskriften § 5 stiller krav om bestått kurs i nasjonale fag og gjelder alle helsepersonellgruppene. Lege, tannlege, sykepleier og farmasøyt må også bestå kurs i legemiddelhåndtering, jf. § 6.

2.4.5 Kravet om forholdsmessighetsprøving før vedtakelse av nye bestemmelser om regulering av yrker

Direktiv (EU) 2018/958 om en forholdsmessighetsprøving før vedtakelse av nye bestemmelser om regulering av yrker ble vedtatt 28. juni 2018. Direktivet stiller krav om forholdsmessighetsprøving før vedtakelse av nye bestemmelser om regulering av yrker. Direktivet vil ventelig innlemmes i EØS-avtalen i løpet av 2021.

Forholdsmessighetsvurdering følger allerede av yrkeskvalifikasjonsdirektivet art. 59 nr. 3. Særlig bokstav c er relevant. Denne lyder:

3. Member States shall examine whether requirements under their legal system restricting the access to a profession or its pursuit to the holders of a specific professional qualification, including the use of professional titles and the professional activities allowed under such title, referred to in this Article as ‘requirements’ are compatible with the following principles:

[…]

(c)

requirements must be suitable for securing the attainment of the objective pursued and must not go beyond what is necessary to attain that objective.

Forholdsmessighetsprøving er en dokumentert vurdering av om det å regulere yrket er den beste løsningen for å oppnå ønsket effekt, inkludert utredning av uønskede konsekvenser.

Direktivet påvirker ikke medlemsstatenes rett til å bestemme om og hvordan et yrke skal reguleres. Landene kan selv fastlegge det beskyttelsesnivået de ønsker i forhold til samfunnets interesser og hvilket reguleringsnivå som er passende, men det må skje innenfor grensene av prinsippene for ikke-diskriminering og forholdsmessighet. Før innføring eller endring av lover, forskrifter eller administrative bestemmelser som begrenser adgangen til eller utøvelsen av et lovregulert yrke, skal landene vurdere om bestemmelsene er forholdsmessige.

Forholdsmessighetsprøvingen skal for Norges vedkommende meldes inn til EFTAs overvåkningsorgan ESA.

2.5 Merverdiavgift

I og med at flere av høringsinstansene viser til endringer i merverdiavgiftsloven fra 1. januar 2021 redegjøres det kort for relevante deler av det regelverket.

Utgangspunktet er at det skal beregnes merverdiavgift ved omsetning av varer og tjenester, jf. lov 19. juni 2009 nr. 58 om merverdiavgift (merverdiavgiftsloven) § 3-1. Noen tjenester er unntatt fra dette utgangspunktet. Omsetning og formidling av helsetjenester er unntatt fra loven, jf. merverdiavgiftsloven § 3-2 første ledd. Dette gjelder blant annet tjenester som ytes av yrkesgrupper med autorisasjon eller lisens etter helsepersonelloven, jf. merverdiavgiftsloven § 3-2 første ledd bokstav d.

Helserelatert behandling som utøves utenfor helse- og omsorgstjenesten av behandlere som ikke er autorisert som helsepersonell, faller utenfor helsepersonellovens virkeområde. Deres virksomhet er regulert gjennom lov 27. juni 2003 nr. 64 om alternativ behandling av sykdom mv. (alternativ behandlingsloven).

Frem til 1. januar 2021 var også alternativ behandling i all hovedsak unntatt fra merverdiavgiftsloven. Dette ble endret ved en endring i § 3-2 som trådte i kraft 1. januar 2021.

Omsetning og formidling av alternativ behandling etter alternativ behandlingsloven, er nå unntatt fra merverdiavgiftsloven kun dersom behandlingen inngår som en integrert og sammenhengende del av helsehjelp etter helsepersonelloven som finansieres helt eller delvis av det offentlige og ytes av autorisert helsepersonell uten særskilt vederlag, jf. merverdiavgiftsloven § 3-2 tredje ledd.

Lovendringen gjelder også alternativ behandling i form av akupunktur, osteopati og naprapati, men først fra og med 1. januar 2022.

2.6 Bakgrunn for lovforslaget – innspill, utredninger og stortingsvedtak

Helse- og omsorgsdepartementet mottok 4. desember 2018 en anmodning fra Norsk Osteopatforbund (NOF) om autorisasjon for osteopater. NOF har også tidligere anmodet om at osteopater bør omfattes av autorisasjonsordningen. Helsedirektoratet utredet spørsmålet i 2012, og de anbefalte at yrkesgruppen ikke skulle autoriseres. Helse- og omsorgsdepartementet konkluderte i 2014, i tråd med direktoratets anbefaling, å ikke autorisere osteopatene i henhold til helsepersonelloven.

Norges Naprapatforbund (NNF) anmodet om autorisasjon for naprapater i brev 6. desember 2018. Også naprapatene har tidligere anmodet om autorisasjon, og er sist vurdert av Helsedirektoratet i 2013 og 2014. I disse utredningene anbefalte direktoratet at yrkesgruppen ikke skulle omfattes av autorisasjonsordningen. På bakgrunn av disse vurderingene konkluderte Helse- og omsorgsdepartementet den gang med å ikke autorisere naprapatene.

Norsk Logopedlag (NLL) har i brev 21. november 2016 anmodet om autorisasjon for logopeder. NLL har ved flere anledninger anmodet om å bli omfattet av autorisasjonsordningen i helsepersonelloven. Sist gang en anmodning ble vurdert av Helsedirektoratet var i 2012. Helse- og omsorgsdepartementet konkluderte i 2014 med at yrkesgruppen ikke skulle autoriseres, i tråd med direktoratets anbefaling.

I brev 5. juli 2016 anmodet Delta om autorisasjon for paramedisinere.

På bakgrunn av de nye anmodningene om autorisasjon fikk Helsedirektoratet i brev 10. april 2019 i oppdrag å vurdere om osteopater, naprapater, logopeder og paramedisinere bør autoriseres etter helsepersonelloven.

Helsedirektoratet leverte sin rapport den 8. november 2019. Ved Helse- og omsorgsdepartementets brev av 14. november 2019 ble direktoratets vurderinger oversendt de aktuelle yrkesorganisasjonene for eventuelle kommentarer og ytterligere innspill. Den 24. februar 2020 ble yrkesorganisasjonenes kommentarer og tilleggsinformasjon oversendt Helsedirektoratet for vurdering av om dette ga grunnlag for endring av direktoratets vurdering og tilråding 8. november 2019. Helsedirektoratet leverte sine tilleggsvurderinger den 24. mai 2020. Direktoratets tilrådning var at det ikke forelå grunnlag for autorisasjon av naprapat, osteopat og logoped, men en anbefaling om autorisasjon av paramedisiner.

Før Helse- og omsorgsdepartementet hadde tatt stilling til Helsedirektoratets anbefalinger fattet Stortinget, i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2021, følgende vedtak (vedtak 165):

Stortinget ber regjeringen gi offentlig autorisasjon til naprapater og osteopater, samt ta en ny vurdering av om akupunktører skal autoriseres som helsepersonell. Inntil vurderingen av akupunktører er fullført skal momsunntak videreføres.