5 Osteopater

5.1 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at osteopater autoriseres iht. helsepersonelloven.

Osteopati er en profesjon basert på manuell undersøkelse og behandling.

Stortinget har vedtatt at osteopater gis autorisasjon. Det var derfor ikke nødvendig for departementet i høringsnotatet å begrunne nærmere forslaget om å innlemme osteopater i autorisasjonsordningen. Departementet valgte likevel å kommentere dette kort. Departementet viste til kriteriene som er nevnt i forarbeidene til helsepersonelloven (se punkt 2.2).

5.2 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene er delte i sitt syn på om osteopater bør autoriseres som helsepersonell etter helsepersonelloven § 48 første ledd. Pasient- og brukerorganisasjonene som har kommentert forslaget om autorisasjon av osteopater, er positive. Foreningen for Kroniske Smertepasienter uttaler at autorisasjon vil gi nødvendig sikkerhet for alle de pasienter som velger disse i sin behandling, og at det vil styrke tilbudet til store pasientgrupper med muskel- og skjelettlidelser.

Også Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO), Norsk Revmatikerforbund og Ryggforeningen i Norge støtter autorisasjon av osteopater. Det pekes på viktigheten av helsepersonell med kompetanse innen behandling av muskel- og skjelettrelaterte sykdommer og at autorisasjon vil bidra til større trygghet og sikkerhet for pasientene.

Norsk Revmatikerforbund skriver blant annet:

Norske osteopater utfører ca. 600 000 behandlinger årlig. Mange oppsøker en osteopat direkte uten å først konsultere lege eller annet helsepersonell. Osteopaten er førstelinjebehandler på lik linje med f.eks. fysioterapeut og kiropraktor. Denne primærkontaktrollen medfører et stort ansvar, og pasientene må kunne forvente at kompetansen samsvarer med ansvaret.

Norsk Revmatikerforbund mener at myndighetene må følge dette opp ved å gi autorisasjon av helseprofesjonen osteopat, medfølgende beskyttet tittel. Det vil gi nødvendig sikkerhet for alle de pasienter som velger osteopati som sin behandling. Det vil også styrke tilbudet til store pasientgrupper med muskel og skjelettplager, og gi økt valgfrihet – noe som er helt sentralt i å bygge pasientens helsetjeneste.

Norsk Osteopatforbund skriver at autorisasjon vil sikre at osteopater har nødvendig kyndighet til sikker yrkesutøvelse og dermed vil ivareta pasientens sikkerhet.

I uttalelsen fra Statens helsetilsyn gis det et samlet innspill for alle de fire yrkesgruppene. Det vises derfor i sin helhet til tilsynets uttalelse i punkt 4.2. ovenfor.

Det er mange høringsinstanser som ikke støtter departementets forslag. Det er de samme argumentene mot autorisasjon av osteopater som for motstanden mot autorisasjon av naprapater. Det gjelder manglende oppfyllelse av de kriterier som det i forarbeidene ble uttalt at bør ligge til grunn for autorisasjon av bestemte yrkesgrupper. Videre at osteopati mangler forskningsbasert kunnskapsgrunnlag, og at Helsedirektoratet tidligere har vurdert at det på faglig grunnlag ikke anbefales autorisasjon av osteopater. Det vises til uttalelsene fra Den norske legeforening, Norsk Fysioterapiforbund, Norsk Sykepleierforbund, St. Olavs Hospital (Klinikk for fysikalsk medisin og rehabilitering) og Statsforvalteren i Trøndelag i punkt 4.2 ovenfor, som også gjelder forslaget om autorisasjon av osteopater.

I tillegg uttaler Helse Bergen HF blant annet følgende:

Helse Bergen meiner samstundes at norske helsemyndigheiter ikkje bør gje autorisasjon til naprapatar og osteopatar, ettersom kunnskapsgrunnlaget for deira praksis ikkje føreligg, og det med dette heller ikkje er behov for deira tenester i den offentleg eigde og finansierte helsetenesta.

Helsedirektoratet mener at kriteriene i forarbeidene til helsepersonelloven § 48 ikke er oppfylt for osteopater.

5.3 Departementets vurderinger og forslag

Osteopater behandler mennesker med muskel- og skjelettlidelser slik blant annet både fysioterapeuter, kiropraktorer og naprapater gjør. Fysioterapeuter og kiropraktorer er autorisert helsepersonell, naprapater og osteopater er det foreløpig ikke. Alle disse yrkesgruppene jobber selvstendig og med utstrakt pasientkontakt. De fleste osteopater arbeider som selvstendig næringsdrivende behandlere i egen praksis eller i klinikker med annet personell innen muskel- og skjelettlidelser.

Som tidligere nevnt er det flere av høringsinstansene som stiller seg kritiske til autorisasjon av osteopater. Dette bygger særlig på manglende forskningsbasert kunnskapsgrunnlag. Departementet viser her til at det norske utdanningstilbudet som en del av osteopatene i Norge skal ha fullført, inneholder helsefaglige emner som bygger på medisinske fagområder som anatomi, fysiologi, klinisk medisin og sykdomslære. Dette betyr at selv om det kan være uavklart hvorvidt og i hvilken grad det er dokumentert at behandlingen i seg selv har forskningsbasert dokumentert effekt, så fremstår det, etter departementets vurdering, som at den norske osteopatiutdanningen inneholder en betydelig andel emner med et forskningsbasert kunnskapsgrunnlag.

Flere høringsinstanser peker på at det ikke er tilstrekkelig evidensgrunnlag til å ha mange ulike autoriserte helsepersonellgrupper på fagområdet, og uttrykker bekymring for at dette kan føre til manglende koordinering av ulike behandlingsstrategier og at det er problematisk at pasientene vil kunne bli eksponert for ulike forklaringsmodeller for muskel- og skjelettplager. Også her pekes det på at autorisasjon kan føre til risiko for en fragmentert og profesjonsdelt helse- og omsorgstjeneste, og at dette kan ha negative konsekvenser for samhandlingen i helse- og omsorgstjenesten. På samme måte som for naprapatene viser departementet i denne sammenheng til at mangfoldet i behandlingsformer på dette feltet eksisterer i dag, at osteopater allerede utfører et stort antall konsultasjoner og at en beslutning om å gi yrkesgruppen autorisasjon ikke vil endre på dette.

På samme måte som for naprapatene er det flere av pasient- og brukerorganisasjonene som påpeker at mange i deres pasientgruppe benytter osteopati. Pasienter med muskel- og skjelettlidelser er som nevnt en stor pasientgruppe med mange forskjellige diagnoser og pasienter med forskjellige behov og ønsker når det gjelder ulike typer fysikalsk og manuell behandling.

Noen høringsinstanser tar også opp at det innenfor muskel- og skjelettfeltet er for dårlig tilbud i dag, og enkelte mener at dette best kan løses ved å øke kapasiteten i de allerede autoriserte helsepersonellgruppene på feltet. Departementet viser her til at tjenestene selv har en betydelig frihet til å organisere tjenestetilbudet på muskel- og skjelettfeltet. Dette er også tilfelle når det gjelder å bestemme hvilke yrkesgrupper som skal stå for tjenestetilbudet. En autorisasjon i seg selv vil ikke innebære at osteopatene blir en del av den offentlig finansierte helse- og omsorgstjenesten.

Kommunene og de regionale helseforetakene skal sørge for at befolkningen får de tjenestene de har krav på etter helse- og omsorgstjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven. Innenfor disse rammene kan kommunene og helseforetakene til enhver tid velge hvilke yrkesutøvere de ansetter eller inngår avtale med. At nye grupper får autorisasjon legger i utgangspunktet ingen føringer på dette, utover at autorisasjon vil kunne føre til at flere arbeidsgivere blir mer oppmerksomme på kompetansen til disse gruppene.

Det er i dag ingen formelle krav til utdanningsbakgrunn, og hvem som helst kan kalle seg osteopat. Dette kan gjøre det vanskelig for pasienter å vite den faktiske kompetansen til behandleren. Autorisering av osteopater innebærer at det kan stilles krav til yrkesgruppens utdanning og kompetanse og vil bidra til at pasienter kan være tryggere på kompetansen til behandleren.

Departementet har ved flere tidligere anledninger basert sine vurderinger av anmodninger om autorisasjon på de kriteriene som ble lagt til grunn da listen over yrker som skulle omfattes av autorisasjonsordningen ble lovfestet i helsepersonelloven, jf. redegjørelsen i punkt 2.2., og til de kriteriene som Helsedirektoratet anbefalte i sin vurdering av autorisasjonsordningen, jf. punkt 2.3.

Departementet mener at disse kriteriene fremdeles er relevante og at de bidrar til pasientsikkerhet som er hovedformålet med autorisasjonsordningen. Det kan imidlertid være andre hensyn som også kan og bør tillegges vekt i en helhetlig vurdering av om nye helseyrker bør autoriseres eller ikke. Departementet bemerker at disse kriteriene uansett ikke er bindende for Stortinget ved senere lovendringer.

Departementet vurderer samlet sett at fordelene ved å gi gruppen autorisasjon oppveier ulempene. I sin vurdering legger departementet vekt på at autorisasjon av osteopater vil bidra til at den store gruppen som allerede i dag benytter seg av behandlingstilbudet til osteopater, i større grad enn i dag kan ha en trygghet for at behandleren har en viss kompetanse. Dette har særlig betydning for denne gruppen, siden en betydelig andel av osteopatene, så langt departementet kjenner til, har sin utdanning fra utlandet.

Videre vil mulighetene for myndighetene til å stille krav til kompetansen til yrkesgruppen kunne bidra til kompetanseheving og at kompetansen til yrkesgruppen i større grad blir rettet inn mot behovene i den norske helse- og omsorgstjenesten. Muligheten til å stille krav til kompetansen til gruppen vil også kunne bidra til økt fagutvikling og kvalitetssikring av behandlingsformene, noe som vil komme pasientene til gode. Dette vil særlig bli aktuelt dersom yrkesgruppen tas inn i Kunnskapsdepartementets styringssystem RETHOS (se punkt 8) og dersom det på sikt blir etablert flere norske utdanningstilbud innen osteopati.

Departementet vektlegger også at autorisasjon av osteopater vil føre til at yrkesgruppen underlegges tilsynsmyndighetenes ansvarsområde. Som Helsetilsynet viser til i sitt høringsinnspill gjør tilsynsmyndighetene vurderinger på bakgrunn av alminnelig god praksis på området.

Departementet foreslår på denne bakgrunn autorisasjon av osteopater iht. helsepersonelloven § 48 første ledd. Det foreslås å innplassere osteopater i § 48 første ledd nr. 20.