7 Logopeder

7.1 Forslaget i høringsnotatet

Departementet sendte på høring forslag om autorisasjon av logopeder iht. helsepersonelloven. Bakgrunnen for forslaget var en anmodning fra Norsk Logopedlag om autorisasjon av logopeder. Helsedirektoratet vurderte anmodningen og deres konklusjon var at det ikke var grunnlag for å anbefale autorisasjon av logopeder.

7.2 Høringsinstansenes syn

De av høringsinstansene som har uttalt seg om autorisasjon av logopeder er i all hovedsak positive. Oslo universitetssykehus HF (Seksjon for logopedi) viser til at logoped i dag er en ubeskyttet tittel og at autorisasjon vil bidra til fagutvikling som følger dagens standard/utvikling og ivareta kvalitet. Videre at dette vil ivareta pasientsikkerhet og pasientrettigheter. Afasiforbundet skriver blant annet følgende:

Hovedformålet med en autorisasjonsordning er å ivareta pasientenes sikkerhet. Med utgangspunkt i dette, anbefaler Afasiforbundet autorisasjon av følgende grunner:

Personer med behov for logopedisk bistand, herunder personer med afasi og andre ervervede vansker med språk og kommunikasjon, vil ofte være i en sårbar situasjon. Det er derfor viktig å sikre kvalifikasjonene til fagpersoner som arbeider med denne gruppen. Autorisasjon vil bidra til å sikre at kun de som innehar en godkjent logopedutdanning utfører arbeid som logoped.

Logopedens rolle innebærer selvstendig og direkte ansvar for utredning og behandling av pasienter, samt arbeid med deres pårørende.

At en person ikke får (adekvat, tilpasset) logopedisk oppfølging, vil kunne ha store konsekvenser for personens fungering i dagliglivet, men også for personens livsutfoldelse. Ved ikke faglig forsvarlig logopedisk praksis (eller andre typer uønskede forhold ved eller hos profesjonsutøver), vil mulighet for tap av autorisasjon være et virkemiddel av stor betydning, både for de personer logopeden arbeider med og for logopedprofesjonen totalt sett.

Helse Bergen HF (Haukeland universitetssjukehus) mener at logopeder kan autoriseres fordi behovet for deres spesialkompetanse i helsetjenesten er klart definert, og både kunnskapsgrunnlaget og utdanningssystemet for gruppene er godt etablert.

Også Hjernerådet gir sin støtte til forslaget. De uttaler blant annet

Flere av de pasientgruppene som rammes av sykdommer og skader i hjernen, får problem med språket. De er ofte i en sårbar situasjon. Å bli rammet i talen er alvorlig, siden språket er så grunnleggende for kommunikasjon mellom menneske. Personer som har hatt hjerneslag, er en stor gruppe som trenger logoped, men behovene er der også for mennesker med andre skader og sykdommer i hjernen. Ved god hjelp fra kvalifiserte logopeder kan mange få bedre taleevne og dermed økt livskvalitet. Autorisasjonen vil bidra til å sikre at kun de som innehar en godkjent logopediutdanning, utfører arbeid som logoped.

Mange av høringsinstansene som støtter autorisasjon av logopeder gjør dette under en del forutsetninger. Vestre Viken HF gir støtte under forutsetning av at det arbeides for å innrette utdanningen slik at den gir grunnlag for autorisasjon. Den norske legeforening mener det er for prematurt å autorisere logopeder. De mener det er viktig at yrkesutøvere som skal ha norsk autorisasjon som helsepersonell må ha en helsefaglig utdanning.

Det har kommet mange innspill knyttet til departementets syn på at det kan være hensiktsmessig å etablere egne helsefaglige logopedutdanninger. Det er liten støtte til en slik todeling av logopediutdanningen.

7.3 Departementets vurderinger og forslag

Forslaget om å gi autorisasjon til logopeder fikk støtte i høringen. Departementet mener det er et behov for kompetansen til logopeder både i spesialisthelsetjenesten og i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Departementet fremmer likevel ikke forslag om autorisasjon av logopeder nå.

Departementet viser til at flere av høringsinstansene er tydelige på at det er prematurt å gi denne yrkesgruppen autorisasjon nå fordi det er variasjoner i opptaksgrunnlag og faglig innhold i de eksisterende utdanningstilbudene innen logopedi. Departementet viser også til at en rekke sentrale høringsinstanser, som Norsk Logopedlag og en rekke utdanningsinstitusjoner, vurderer at dagens toårige masterutdanning bør endres til et femårig utdanningstilbud.

Det helsefaglige innholdet i de eksisterende utdanningene og tjenestenes behov for logopedikompetanse, bør vurderes før en kan fastsette hvilke faglige krav som skal legges til grunn for autorisasjon. Det er nødvendig at det er samsvar mellom kompetansen til nyutdannede logopeder og kompetansebehovene i helse- og omsorgstjenestene før gruppen kan gis autorisasjon. En mulighet er at utdanningen inkluderes i Kunnskapsdepartementets styringssystem RETHOS (se punkt 8). Dette vil åpne for at representanter fra utdanningsinstitusjonene og tjenestene sammen kan påvirke innretningen på utdanningen.

En løsning kunne være å etablere egne helsefaglige logopedutdanninger og en egen tittel for logopedene som har helsefaglig kompetanse. Dette forslaget fikk lite støtte blant høringsinstansene, som gjennomgående ser ut til å mene at man bør ha et enhetlig utdanningsløp for logopeder, uavhengig av om disse primært skal jobbe pedagogisk rettet eller helsefaglig. Samtidig har også flere høringsinstanser gitt innspill om at logopediutdanningen bør utvides fra dagens toårige masterutdanning til et femårig utdanningsløp, blant annet for å kunne øke omfanget av helsefaglig innhold i utdanningen.

Det framgår av både Helsedirektoratets vurdering og høringsinnspillene at dagens logopediutdanninger har variasjoner i opptaksgrunnlag og ulikt innslag av helsefaglige emner. Dersom det er den eksisterende toårige masterutdanningen som skal ligge til grunn for autorisasjonen, så vil ikke alle logopeder nødvendigvis kvalifisere til autorisasjon. Dette skyldes at det nødvendigvis vil bli stilt faglige krav til helsefaglig kompetanse for de som skal kvalifisere til autorisasjon. Det betyr for eksempel at logopeder som har tatt masterutdanningen ved institusjoner som har et lavere innslag av helsefaglige emner enn det som følger av de faglige kravene, ikke vil kunne kvalifisere til autorisasjon og bruk av tittelen logoped, med mindre de på annet vis kan tilegne seg den manglende kompetansen.

Videre vil en eventuell løsning der det er et femårig utdanningsløp som skal være grunnlaget for autorisasjon, innebære at de som kun har dagens toårige masterutdanning, uavhengig av graden av helsefaglig innhold i denne, ikke vil kunne kvalifisere til autorisasjon, med mindre de på annet vis kan tilegne seg den manglende kompetansen.

Begge forslagene om toårige og femårige utdanningsløp for logopeder vil innebære at de av dagens logopeder som ikke klarer eller ønsker å kvalifisere til autorisasjon, for eksempel fordi de har tenkt primært å jobbe pedagogisk rettet, ikke vil kunne bruke tittelen logoped fordi denne da vil være forbeholdt de som oppfyller kravene til den autorisasjonsgivende tittelen.

Departementet vurderer at det vil være krevende å frata en gruppe en slik innarbeidet yrkesbenevnelse selv om den ikke er å anse som en regulert tittel. Det vises her til at autorisasjon gir en tittelbeskyttelse som innebærer at kun den som er autorisert, har rett til å benytte en viss tittel. Yrkesutøvere uten autorisasjon kan ikke benytte samme tittel.

Departementet mener derfor at det er behov for en bredere prosess knyttet til faglige krav, innretning og lengde på utdanning, og tittel før det gis autorisasjon til logopeder. Departementet legger derfor ikke fram forslag om autorisasjon av logopeder nå.