5 Yrkessjåførutdanning og utrykningsopplæring

5.1 Gjeldende rett

Utdanningen av yrkessjåfører av tunge kjøretøy, er i stor grad regulert i EU-direktivet (2003/59/EF) om grunnleggende kvalifisering og regelmessig opplæring av førere av visse veigående kjøretøyer for transport av gods eller passasjerer, om endring av rådsforordning (EØF) nr. 3820/85 og rådsdirektiv 91/439/EØF og om oppheving av rådsdirektiv 76/914/EØF. Yrkessjåførutdanningen er i dag en omfattende obligatorisk utdanning med krav om etterutdanning av yrkessjåførene. For å etterkomme forpliktelsene i EØS-avtalen ble bestemmelser om dette tatt inn vegtrafikkloven § 29. I følge andre ledd kan departementet gi forskrift om grunn- og etterutdanning, prøver, gebyr, bevis, samt vilkår for godkjenning og drift av lære- og prøvesteder, herunder krav til personell.

Forskrift av 16. april 2008 nr. 362 om grunn- og etterutdanning for yrkessjåfører (yrkessjåførforskriften) er fastsatt med hjemmel i § 29. I følge forskriften må de som erverver førerett i tunge førerkortklasser etter angitt tidspunkt ta en nærmere angitt grunnutdanning for å kunne drive som yrkessjåfør. I tillegg stilles det krav om etterutdanning. Det er bare særskilt godkjente «læresteder» som kan gi slik utdanning. Godkjenning gis av Statens vegvesen.

For å bli godkjent som lærested, må lærerstedet ha en undervisningsansvarlig med personlig godkjenning. Godkjenning som undervisningsansvarlig for grunnutdanning, krever som hovedregel faglig og pedagogisk høyere utdanning av et visst nivå, med relevant faglig sammenheng med grunnutdanningens innhold. Det stilles kompetansekrav til undervisningspersonell tilpasset det emnet de skal undervise i. Det stilles ikke krav om personlig godkjenning for undervisningspersonellet for øvrig.

Undervisningsansvarlig og undervisningspersonell skal holde seg faglig oppdatert, og Statens vegvesen kan kreve at personellet skal gjennomgå særskilte kurs for å kunne gi veiledning eller undervisning etter forskriften. Det er imidlertid ingen spesifikke krav om etterutdanning og regodkjenning av undervisningsansvarlig og undervisningspersonell. Den undervisningsansvarlige plikter å sørge for at undervisningspersonellet gjennomgår nødvendig faglig oppdatering. Denne bestemmelsen kan bare håndheves overfor den undervisningsansvarlige. Vegtrafikkloven § 29 anses ikke å gi hjemmel for et mer generelt krav om etterutdanning.

En godkjenning som lærested og som undervisningsansvarlig gjelder så lenge godkjenningsvilkårene er oppfylt og godkjenningen ikke er inndratt av andre grunner.

Yrkessjåførforskriften åpner for at grunnutdanning alternativt kan tas i offentlig skoleverk. Kravene til skoleverket er i utgangspunktet de samme som for andre læresteder, men det er en del unntak fra dette, blant annet fra godkjenningskravene og reglene om tilsyn. Den offentlige skolen skal imidlertid melde inn opplæringen til Statens vegvesen og opplæringen skal være i samsvar med forskriften. Dersom en offentlig skole ønsker å tilby etterutdanning, må den søke om godkjenning som lærested og oppfylle samme vilkår som andre læresteder, samt være underlagt tilsyn fra Statens vegvesen.

Vegtrafikkloven har ikke konkrete krav til virksomheter og personer som skal gi opplæring til de som skal oppnå kompetansebevis for utrykningskjøring. Vegtrafikkloven § 27 tredje ledd gir imidlertid departementet fullmakt til å gi bestemmelser om hvordan opplæring for å oppnå kompetansebevis eller bevis for å ha gjennomgått annen obligatorisk trafikkopplæring skal etableres og drives. Forskriftsmyndigheten er delegert til Statens vegvesen. Utrykningsopplæring reguleres av forskrift av 12. juni 2009 om krav til opplæring, prøve og kompetanse for utrykningskjøring (utrykningsforskriften), som er gitt med hjemmel i denne bestemmelsen.

For å erverve en rett til å kjøre utrykningskjøretøy under utrykning, må vedkommende gjennomføre en nærmere fastsatt obligatorisk opplæring og bestå en teoretisk og en praktisk prøve som gir kompetansebevis. Opplæringen må gjennomføres hos en godkjent kursarrangør og prøven gjennomføres hos Statens vegvesen. Den som skal få kompetansebevis må være mellom 20 og 65 år ved første gangs utstedelse.

I følge forskriften kan bare offentlige etater, private foretak eller organisasjoner som har utrykningstjeneste som en naturlig og vesentlig del av sin virksomhet, være kursarrangør. Intensjonen med denne begrensningen var at den kompetansen og erfaringen slike virksomheter har fra sin daglige utrykningskjøring, skulle bringes videre til elevene. Det var et viktig moment at opplæring skulle ha en sterk tilknytning til profesjonen og det reelle utrykningsmiljøet.

Kursarrangøren godkjennes for 5 år av gangen. For å få godkjenning må kursarrangøren dokumentere at vedkommende har en godkjent undervisningsansvarlig og godkjente utrykningsinstruktører som undervisningspersonell. For å bli godkjent som undervisningsansvarlig må vedkommende være godkjent utrykningsinstruktør og ha undervisningserfaring som instruktør. For å bli godkjent som utrykningsinstruktør må vedkommende ha kompetansebevis for utrykningskjøring, erfaring med utrykningskjøring og en viss utdanning i trafikkpedagogikk. Det stilles ingen særskilte vandelskrav.

I følge forskriften kan godkjent undervisningspersonell pålegges å gjennomgå tilleggsopplæring, men det er ikke fastsatt konkrete krav om etterutdanning og regodkjenning. Undervisningsansvarlig skal påse at bare kvalifiserte utrykningsinstruktører gir undervisning og skal sørge for at de gjennomgår nødvendig faglig oppdatering. Denne bestemmelsen kan bare håndheves overfor den undervisningsansvarlige.

I praksis har det vist seg at enkelte kursarrangører i stor grad har latt utrykningsinstruktøren styre opplæringen, slik at det ikke er blitt den overføringen av erfaringer fra det daglige utrykningsarbeidet som intensjonen var. Kravet om at en utrykningsinstruktør skal ha tre års erfaring som utrykningsfører i heltidsstilling og at undervisningsansvarlig må være utrykningsinstruktør, kompenserer bare delvis for dette.

5.2 Rettstilstanden i andre land

Direktiv 2003/59/EF regulerer kravene til yrkessjåfører og setter rammene for de nasjonale regelverkene. Direktivet gir imidlertid rom for enkelte nasjonale tilpasninger.

Utøvelse av sjåføryrket i Sverige krever yrkeskompetansebevis, som gis etter gjennomføring av grunnleggende utdanning og obligatorisk prøve. Kompetansebeviset gjelder i fem år. Føreren må ta etterutdanning for å fornye beviset.

Det kreves tillatelse fra Transportstyrelsen for å kunne tilby yrkessjåførutdanning. Det stilles blant annet krav til tilbyderens økonomi og at virksomheten ut fra reglene vurderes å ha forutsetninger for å drive opplæringsvirksomhet på en slik måte at kravet til god opplæring ivaretas. Det kan også stilles konkrete vilkår for godkjenningen. Krav om slik godkjenning gjelder imidlertid bare for private tilbydere. Videregående skoler og voksenopplæringen er unntatt fra ordningen. Godkjenning kan kalles tilbake. Det må betales gebyr for behandling av søknaden om godkjenning.

Også i Danmark må yrkessjåførene oppfylle de kvalifikasjonskrav som følger av direktivet. Utdanningsenhetene som tilbyr yrkessjåførutdanning, er underlagt godkjenningsordning av myndighetene. Det er ikke regodkjenningsordning for utdanningsenhetene. Godkjenningen varer frem til den eventuelt blir tilbakekalt.

Alle typer læresteder kan i prinsippet søke om godkjenning, altså både private og offentlige aktører. I Danmark er det et flertall av offentlige skoler som har slik godkjenning. Både private og offentlige aktører er underlagt tilsyn fra Undervisningsministeriet og Trafik- og byggestyrelsen.

Godkjenningen kan trekkes tilbake dersom det foreligger grove eller gjentatte overtredelser av regelverket. Ved mindre alvorlige overtredelser kan også utdanningsenheten få skjerpet eller hyppigere tilsyn.

5.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringen ble det foreslått felles regler i § 29 for yrkessjåførutdanning og for opplæring av utrykningsførere, under overskriften «Kvalifikasjonskrav til yrkessjåfører». Begrunnelsen var at også førere av utrykningskjøretøy kunne anses som yrkessjåfører. Forslag til andre ledd gjaldt yrkessjåførutdanning, forslag til tredje ledd gjaldt utrykningsopplæring, mens forslag til de øvrige bestemmelsene var felles.

Endringene i § 29 innebærer i stor grad en presisering av vegtrafikklovens hjemler for dagens yrkessjåførforskrift.

Det ble foreslått å slå fast i andre ledd at opplæring med sikte på å erverve eller fornye retten til mot vederlag å utføre person- eller godstransport med motorvogn på veg åpen for alminnelig trafikk, bare kan gis av godkjente læresteder og av offentlig skoleverk. Slik er ordningen i dag. Det ble videre foreslått at departementet kan fastsette vilkår for godkjenning og drift, begrense retten til drift, gjøre unntak fra godkjenningskravet, samt regulere gjennomføringen av opplæringen.

Offentlig skole kan i dag være lærested for grunnutdanning uten godkjenning fra Statens vegvesen, men må ha godkjenning som lærested for å kunne tilby etterutdanning.

Det ble foreslått en hjemmel for å kunne stille krav om godkjenning av undervisningspersonell, ikke bare undervisningsansvarlig. Forskriften stiller ikke et slikt krav i dag, men tilsynserfaringer har vist at det kan være hensiktsmessig med en slik hjemmel. Et slikt krav må vurderes nærmere i forbindelse med forskriftsarbeidet.

Det bør i stor grad stilles tilsvarende krav til læresteder innenfor yrkessjåførutdanningen, som innenfor trafikkopplæringen. Lærested for grunnutdanning er ofte trafikkskoler. Selv om lærested for etterutdanning av yrkessjåførene kan være transportvirksomhetene selv, er det ikke grunn til å ha ulike løsninger for hvordan lovhjemmelen skal utformes. Det nærmere innholdet i reguleringene vil bli vurdert i forskriftsarbeidet.

I likhet med forslag til endringene knyttet til føreropplæringen og utrykningsopplæringen, ble det foreslått å innføre hjemler for nye forskriftsreguleringer om krav om etterutdanning av undervisningspersonell, regodkjenningsordning, habilitet, vandel, tvangsmulkt, utdanning/bestått prøve for å opprettholde godkjenningen, krav til tilsynspersonell, samt saksbehandlingsgebyr for godkjenning og tilsyn.

Forslaget til § 29 nytt tredje ledd gjaldt opplæring med sikte på å erverve kompetansebevis for utrykningsførere. Det ble foreslått å slå fast at slik opplæring bare kan gis av godkjente kursarrangører og av Politihøgskolen.

I høringen ble det foreslått å tydeliggjøre lovhjemmelen for forskriftens bestemmelser om opplæring for å oppnå kompetansebevis for utrykningsførere. Det ble foreslått en hjemmel for departementet til å fastsette vilkår for godkjenning og drift, samt regulere gjennomføringen av opplæringen. Videre at departementet kunne fastsette krav om at kursarrangøren må ha en godkjent undervisningsansvarlig og at den som skal gi opplæringen må være godkjent utrykningsinstruktør.

Det ble også foreslått hjemmel til å fastsette krav til utdanning, vandel, førerett og erfaring for å inneha slike godkjenninger, om etterutdanning og regodkjenning for å opprettholde godkjenningen, og krav til habilitet. I høringsnotatet ble det redegjort nærmere for behovet for å stille slike krav, blant annet høy ulykkesrisiko for utrykningskjøring. Se mer om begrunnelsen for å stille slike krav i punkt 2.1.

Undervisningsansvarlig har ansvaret for at kursene gjennomføres i samsvar med regelverket og skal veilede og kontrollere instruktørene. Vedkommende har dermed behov for samme etterutdanning som instruktøren, eventuelt med et tillegg for sin spesielle rolle som undervisningsansvarlig.

Da elevene her er over myndighetsalder, er det ikke behov for barneomsorgsattest, men forslaget ga hjemmel til å stille krav om vandel i forskrift.

Kursarrangørens godkjenning er i dag begrenset til 5 år. Det ble foreslått en hjemmel for å innføre en regodkjenningsordning for undervisningsansvarlig og instruktør i tilknytning til etterutdanningen.

5.4 Høringsinstansens syn

Sørlandet sykehus Røde kors og Norsk organisasjon for sikkerhetskompetanse støtter ikke uttalelsene i høringsnotatet om at utrykningsførere kan anses som yrkessjåfører. Røde kors viser til at de har en ordning hvor kjøretøyene bemannes av ulønnet personell fra lokale hjelpekorps rundt omkring i landet. Det er ikke noe ansettelsesforhold mellom Røde kors og den enkelte utrykningsføreren og flere av utrykningsførerne har ikke dette som yrke. Norsk organisasjon for sikkerhetskompetanse viser til at flere av utrykningsførerne ikke er ansatt, men bidrar frivillig.

Yrkestrafikkforbundet mener det ikke er behov for en hjemmel for å stille krav om godkjenning av undervisningspersonell i tillegg til undervisningsansvarlig ved opplæring av yrkessjåfører. De mener det uansett vil slå tilbake på undervisningsansvarlig dersom personellet ikke er kvalifiserte, og at undervisningsstedet da kan miste sin godkjenning. De er enige i forslaget om krav om etterutdanning, habilitet, vandel, tilsynsreaksjoner og rett til å kreve gjennomført utdanning med bestått prøve. NHO transport er positive til innføring av etterutdanning av undervisningspersonell for yrkessjåføropplæringen. De påpeker at det er viktig at etterutdanningen er fleksibel og at kvaliteten på undervisningen er tilstrekkelig god og gir et reelt kompetanseløft.

Trafikkforum støtter intensjonen om å presisere hjemlene for dagens yrkessjåførforskrift i vegtrafikkloven og hjemmel for å kunne stille krav om godkjenning av undervisningspersonell. De ber om en vurdering av om det i fremtiden fortsatt skal være mulig for transportbedrifter og deres organisasjoner å være godkjent lærested for etterutdanning. ATL støtter forslaget om strengere krav for tilbydere av yrkessjåførutdanning, i likhet med kravene til førerkortopplæring, herunder forslaget om innføring av krav til vandel for undervisningspersonell, noe som kan bidra til å redusere useriøse elementer i bransjen. Vandelskravet bør også gjelde for tilbydere av etterutdanningskurs for yrkessjåfører.

Sørlandet sykehus er kritiske til kildegrunnlaget som det ble vist til for å synliggjøre behovet for etterutdanning av utdanningspersonell for utrykningsførere, særlig påstanden om at det er høyere ulykkesrisiko for utrykningskjøretøy. De etterlyser et nærmere grunnlag for påstanden om at flere utrykningsinstruktører har dårlig forutsetning for å undervise fordi de mangler pedagogisk utdanning. De stiller spørsmål ved om det heller burde stilles strengere krav til grunnutdanningen fremfor å innføre omfattende obligatorisk etterutdanning. De mener innføring av obligatorisk etterutdanning vil ha økonomisk betydning for deres vedkommende. De etterlyser også et bedre grunnlag for å innføre et regodkjenningskrav for utrykningsinstruktører og undervisningsansvarlig.

Norsk organisasjon for sikkerhetskompetanse etterlyser en nærmere definisjon av «utrykning». Det mener videre det bør stå «utrykningskjøretøy under utrykning» ettersom hvem som helst kan føre utrykningskjøretøy når ikke blinkede lys benyttes. De er i utgangspunktet positive til kompetanseheving i miljøet, men er skeptiske til grunnlaget for utdanningskravene, herunder særlig påstanden om at utrykningskjøring har høyere ulykkesrisiko. De etterlyser også at vegvesenet gjør noe med forholdet mellom kursarrangør og undervisningsansvarlig istedenfor at det skal fremlegges politiattest. De peker på at de fleste instruktørene er ansatt i brannvesen eller ambulansetjeneste og har gjennomgått en vandelskontroll i forbindelse med ansettelse.

Politidirektoratet har ansvaret for utrykningsopplæringen i politiet. De er positive til de foreslåtte endringene. De legger til grunn at det vil bli foretatt en vurdering av økonomiske og administrative konsekvenser i forskriftsprosessen. ATL støtter generelt strengere krav for tilbydere av utrykningsopplæring, i likhet med kravene til førerkortopplæring.

Justis- og beredskapsdepartementet mener at formålet med å kreve politiattest ikke er klart og ber om at det foretas en vurdering opp mot opplistede forhold i politiregisterloven § 37. Videre bes det vurdert om politiattesten kan avgrenses til nærmere angitte straffbare forhold. Det vises dessuten til at dersom det er behov for politiattest, må kravet gjøres obligatorisk.

5.5 Departementets vurderinger og forslag

Departementet har merket seg at flere høringsinstanser ikke støtter begrepsbruken i høringsnotatet, der utrykningspersonell omtales som yrkessjåfører. Synspunktene begrunnes med at utrykningspersonell kan være ulønnet personell som er knyttet til for eksempel hjelpekorps, at de ikke nødvendigvis er ansatt hos den de kjører for og at utrykningskjøringen heller ikke er et fulltidsyrke for alle. Departementet viser til at betegnelsen yrkessjåfør ikke er knyttet opp til om det er heltidssyssel eller mer periodebasert. Vi ser likevel at betegnelsen kan være misvisende og har derfor tatt instansenes merknader til følge. Reglene om utrykningspersonell flyttes derfor til ny § 29 bokstav a.

Det gjøres videre større systematiske og språklige endringer i hele § 29 sammenlignet med høringsforslaget. Disse endringene skal gi mer oversiktlig lovtekst og bedre sammenheng med øvrige tilsyns- og godkjenningsbestemmelser i vegtrafikkloven.

Departementet har merket seg at Yrkestrafikkforbundets ikke støtter forslaget om innføring av hjemmel for et krav om godkjenning av undervisningspersonell for opplæring av yrkessjåfører. Da Statens vegvesen har erfart at det er behov for personlig godkjenning også her, vil departementet likevel videreføre forslaget. Dette passer inn i et system med krav om etterutdanning og regodkjenning, og gir god sammenheng med reglene for førerkortrettet opplæring. Innholdet i et slikt godkjenningskrav vil utredes nærmere i forskriftsarbeidet.

Når det gjelder etterlysningen av en definisjon på «utrykning», viser departementet til at dette ikke er et nytt begrep, og at innholdet i begrepet ikke endrer seg ved lovendringen. Betegnelsen «utrykning» er knyttet til situasjoner der føreren på oppdrag i sin tjeneste lovlig fraviker regler som er fastsatt i eller i medhold av vegtrafikkloven §§ 4 til 9, jf. trafikkreglene § 2 nr. 4. Slike fravikelser vil ofte innebære kjøring der føreren krever fri vei, noe som skal varsles med blått blinkende lys, og om nødvendig med lydsignal. Betegnelsen «utrykning» omfatter imidlertid også oppdrag der lys ikke benyttes. En definisjon kan eventuelt vurderes på forskriftsnivå.

Sørlandet sykehus stiller spørsmål om hvorvidt det heller bør stilles strengere krav til grunnutdanning fremfor å innføre krav til etterutdanning. De påpeker at etterutdanning vil medføre ekstra kostnader. Departementet viser til at strengere krav til grunnutdanning bare vil få betydning ved godkjenning av nye undervisningsansvarlige og instruktører. Det er grunn til å tro at det innenfor utrykningsområdet er individuelle forskjeller på kompetansenivået både hos de undervisningsansvarlige og instruktørene, slik som på de andre opplæringsområdene. Kompetansekravene har endret seg over tid med overgangsordning for de som allerede hadde godkjenning. Etterutdanning for samtlige med godkjenning vil føre til jevnere kompetansenivå. I tillegg vil alle jevnlig ha behov for en oppdatering for eksempel om kjøretøyutviklingen. Til høringsinstansenes merknader om økonomiske konsekvenser av etterutdanningskravene, viser departementet til at etterutdanningskravet er ment å være beskjedent. Omfanget av en etterutdanning må vurderes i forbindelse med forskriftsarbeidet. Utrykningsforskriften legger vekt på at eleven skal utvikle god risikoforståelse og selvinnsikt. Slik utvikling krever at instruktøren og undervisningsansvarlig har høy kompetanse innen pedagogikk. Det stilles strenge krav til hvordan undervisningen skal foregå og det føres også tilsyn med at disse kravene er innfridd. Evnen til å formidle kunnskap er helt sentralt for å oppnå målet om trafikksikre sjåfører.

Departementet har merket seg at enkelte høringsinstanser stiller seg kritiske til kildegrunnlaget i høringsnotatet og at de mener forskningen er utdatert. I tillegg til de eldre dokumentene, ble det også vist til at flere sider ved utrykning ble evaluert i 2009 i forbindelse med innføring av utrykningsforskriften. Videre har Vegdirektoratet vist til analyse av offisiell ulykkesstatistikk i årene 2005–2014. Departementet mener også det er hensiktsmessig at det i stor grad stilles tilsvarende krav til lignende opplæring.

Justis- og beredskapsdepartementet mener formålet for å kreve politiattest ikke er klart og ber om at det foretas en vurdering opp mot opplistede forhold i politiregisterloven § 37. Videre bes det vurdert om politiattesten kan avgrenses til nærmere angitte straffbare forhold. Det vises dessuten til at dersom det er behov for politiattest, må kravet gjøres obligatorisk. Også Norsk organisasjon for sikkerhetskompetanse har stilt spørsmål ved behovet for vandelskontroll. De viser til at de fleste instruktører ansatt i brannvesen eller ambulansetjenesten har vært igjennom vandelskontroll allerede. Forslaget om å innføre krav om politiattest også for utdanningspersonell for yrkessjåførutdanning var begrunnet med at de krav og forventninger som stilles til førere av tunge kjøretøy både med hensyn til sikker kjøring og til måten transportoppdraget utføres på, forutsetter høy grad av tillit. For utrykningsførere ble det lagt vekt på at slike førere har et særlig ansvar i trafikken, da disse har rett til å fravike vegtrafikklovens regler, blant annet ved å overskride fartsgrensene. Samtidig ble det ansett hensiktsmessig at opplæringspersonell innenfor førerkortrettet opplæring, yrkessjåførutdanning og opplæring av utrykningsførere skulle reguleres på samme måte. Uten tilsvarende krav vil en person som på grunn av innholdet i politiattesten anses ikke å være skikket til å få godkjenning som trafikklærer, likevel kunne få godkjenning som utdanningspersonell for yrkessjåfører. Departementet har imidlertid etter en ny vurdering kommet frem til at disse hensynene ikke veier tilstrekkelig tungt til at et såpass inngripende virkemiddel skal innføres for utdanningspersonell for disse gruppene. Departementet vil derfor ikke foreslå å innføre et krav om politiattest for å kunne få godkjenning etter §§ 29 og 29 a. Det foreslås heller ikke å innføre krav om politiattest for undervisningsansvarlig etter disse bestemmelsene.