4 Hjemmel for å utelukke innsatte fra fellesskap med andre innsatte av smittevernhensyn

4.1 Bakgrunn og gjeldende rett

I mars 2020 besluttet Kriminalomsorgsdirektoratet at alle nye innsatte i fengsel med høyt sikkerhetsnivå skulle utelukkes fra fellesskapet med andre innsatte i 14 dager. Videre ble det bestemt at innsatte med påvist smitte, innsatte med symptomer på covid-19, innsatte som hadde vært utenfor Norge de siste 14 dager og innsatte som hadde vært i kontakt med personer med påvist covid-19 de siste 14 dager, skulle utelukkes fra fellesskapet. Beslutning om utelukkelse ble truffet på bakgrunn av situasjonen med covid-19 og generelle pålegg om karantene og isolasjon fra helsemyndighetene til befolkningen, og i noen tilfeller etter anbefaling fra helsemyndighetene. Kriminalomsorgen viste til straffegjennomføringsloven § 37 første ledd bokstav e, som gir hjemmel for å benytte utelukkelse fra fellesskapet når dette er nødvendig for å «opprettholde ro, orden og sikkerhet», som rettslig grunnlag for å beslutte karantene eller isolasjon av innsatte på grunn av smittefare.

Fra 19. juni 2020 opphørte føringen om utelukkelse av nyinnsatte. Etter dette er det besluttet utelukkelse av smittevernhensyn i tilfeller hvor helsemyndighetene pålegger karantene eller isolasjon, og etter en konkret vurdering i tilfeller hvor den innsatte har symptomer som er forenlig med covid-19 (symptomtilfeller). Videre er varigheten av karantene som følge av utenlandsopphold endret i takt med de reglene som gjelder for hele befolkningen.

Ved enkelte anledninger er det tatt opp spørsmål om lovligheten av praksis med å utelukke nyinnsatte fra fellesskapet med andre innsatte i 14 dager. Spørsmålet er berørt i en kjennelse av 3. april 2020 fra Borgarting lagmannsrett (LB-2020-50640), som gjaldt fortsatt varetektsfengsling. På vegne av den innsatte ble det blant annet anført i saken at praksis med at innsatte ble satt i 14 dagers karantene uten fellesskap med andre innsatte, ikke er hjemlet i lov eller forskrift. Lagmannsretten forkastet anken over tingrettens avgjørelse om fortsatt fengsling, men uttalte også blant annet:

«Lagmannsretten bemerker at det i tilsvaret er opplyst at Kriminalomsorgen region øst inntil videre har besluttet at alle nyinnsatte i fengsel blir satt i karantene. Dette gjennomføres ved at de nyinnsatte utelukkes fra fellesskap med de andre innsatte i 14 dager fra innsettelsen. Av e-brev 26. mars 2020 fra fengselet til politiet går det fram at de nyinnsatte har rett til minimums 20 minutter opphold i frisk luft hver dagen og 42 minutters ringetid til familie og venner per uke. De har kontakt med de ansatte i forbindelse med måltider, frisk luft og ellers når de ber om det. Deretter blir de – dersom de er friske – overført til en avdeling med ordinært fellesskap med medinnsatte, med mindre domstolen har besluttet restriksjoner. Lagmannsretten legger til grunn at karanteneopplegget rent faktisk innebærer isolasjon i mer enn 22 timer i døgnet, men at man forsøker å gjennomføre avbøtende tiltak. Av hendelsesjournal ajour per 25. mars 2020 går det blant annet fram at siktede fikk ekstra oppfølgning 24. mars med tre turer ut i frisk luft og gjentatte samtaler med ansatte.

Selve fengslingen har hjemmel i lov, jf. EMK artikkel 5. Beslutningen om karantene for nyinnsatte er et smitteverntiltak, og ikke et straffeprosessuelt tvangsmiddel begrunnet i den innsattes konkrete forhold. Så langt generelle restriksjoner må sees som en nødvendig konsekvens av selve frihetsberøvelsen – hensyn tatt til den akutte situasjonen som faren for spredning av Covid-19 medfører – vil dette etter lagmannsrettens syn, i alle fall i en innledende fase, kunne hjemles i fengslingsbeslutningen supplert med nødrettsbetraktninger. Et så vidt inngripende tiltak som faktisk isolasjon vil innebære et inngrep i den innsattes privatliv, jf. EMK artikkel 8, som krever hjemmel i nasjonal rett og en begrunnelse som viser at inngrepet forfølger et lovlig formål og er nødvendig i et demokratisk samfunn. I den interesseavveining som må gjøres, er det ikke tvil om at karantene og isolasjon er helt nødvendige tiltak i den spesielle situasjonen som landet står overfor for å beskytte befolkningen mot koronapandemien. Staten har en forpliktelse til å beskytte innsatte – og ansatte – i fengsler mot smitte, og staten må tillates noe områingstid for å få på plass et passende regelverk for gjennomføring av smitteverntiltak i en så vidt spesiell institusjon som et fengsel er. De innsatte representerer en sammensatt gruppe, der evnen og viljen til å gjennomføre pålegg om avstand og streng håndhygiene vil variere, og det vil være bygningsmessige begrensninger for muligheten til å sikre den enkelte et smittefritt miljø. Lagmannsretten finner grunn til å fremheve at de aktuelle smitteverntiltak dermed også er tiltenkt å gi en beskyttelse for den enkelte innsatte selv mot å bli utsatt for smitterisiko. Covid-19-forskriftens regler om karantene er ikke tilpasset innsatte. Så langt det er opplyst for lagmannsretten har heller ikke nasjonale eller lokale helsemyndigheter kommet med retningslinjer eller pålegg konkret knyttet til nyinnsatte i fengsel.

Etter lagmannsrettens syn må hjemmelsgrunnlaget avklares av lovgiver for at bruk av karantene – som overfor den innsatte har samme virkning som isolasjon – kan opprettholdes ut over en overgangsperiode. Det bør også legges opp til en mer individualisert vurdering av behovet for så vidt inngripende tiltak overfor symptomfrie innsatte som faktisk isolasjon så lenge som 14 dager. Det bør settes inn avhjelpende tiltak og vurderes om det, for det tross alt begrensede antallet nyinnsatte i varetekt, bør tilbys testing som alternativ til faktisk isolasjon av smitteverngrunner. Lagmannsretten har merket seg at karantenetiltak overfor nyinnsatte ikke er blant det som er regulert i midlertidig forskrift 27. mars 2020 om straffegjennomføring for å avhjelpe konsekvenser av utbrudd av Covid-19. For øvrig gir straffegjennomføringsloven § 37 en viss adgang til isolering av hensyn til ro og orden. Lagmannsretten antar at karanteneordning bidrar til å trygge de innsatte på de avdelingene der det praktiseres fellesskap for symptomfrie innsatte som har vært fengslet i mer enn 14 dager. Så langt skal det ikke være påvist koronasmitte i norske fengsler.»

Lagmannsretten gikk i liten grad inn på en tolkning av rekkevidden av straffegjennomføringsloven § 37 første ledd bokstav e. Det fremgår imidlertid at den mener at det krever lovgivningsmessige tiltak for at den praksis som kriminalomsorgen hadde med å utelukke alle nyinnsatte fra fellesskapet i 14 dager, over tid skal være rettmessig.

I juni 2020 fremla Sivilombudsmannen rapporten «Ivaretakelse av innsatte i fengsel under covid-19-pandemien», på basis av en undersøkelse av hvordan innsatte i fengsel ble ivaretatt den første tiden etter at covid-19-pandemien brøt ut. Undersøkelsen inkluderer informasjon fra blant annet fengselsledere og en spørreundersøkelse blant innsatte. I rapportens sammendrag uttales det blant annet (side 6):

«Et av de mest inngripende smitteverntiltakene var å innføre rutiner for utelukkelse fra fellesskapet (isolasjon). Sivilombudsmannen har sett på om dette var i samsvar med menneskerettslige standarder. Sivilombudsmannen har særlig sett på innføringen av rutinemessig utelukkelse av nyinnsatte gjennom 14 dagers karantene. Tiltaket ble frarådet av helsemyndighetene, men ble allikevel innført av Kriminalomsorgsdirektoratet. Hovedårsakene var manglende mulighet til å teste nyinnsatte, bekymring for lav kapasitet i fengselshelsetjeneste og bekymring for sårbare innsatte.

De innsattes risiko for smitte av koronaviruset må stå i et rimelig forhold til de alvorlige skadevirkningene av isolasjon. Funn fra undersøkelsen viser at full utelukkelse av alle nyinnsatte i 14 dager, uten at dette var basert på en individuell vurdering av smitterisiko, ikke var i samsvar med krav til nødvendighet og forholdsmessighet slik det følger av menneskerettslige krav.»

Norges institusjon for menneskerettigheter har i brev 4. mai 2020 til departementet, anbefalt at det fremmes forslag til ny regulering av karantene og isolasjon i fengsel på grunnlag av smittevernhensyn. I brevet uttales det blant annet (side 6):

«Alt i alt gir etter vårt syn straffegjennomføringsloven § 37 første ledd bokstav e neppe hjemmel for å utelukke innsatte fra fellesskapet bare på grunnlag av at den innsatte utgjør en mulig eller konstatert smittefare.»

Det følger av straffegjennomføringsloven § 17 at innsatte har rett til fellesskap med andre innsatte. Begrensninger i retten krever hjemmel i lov, jf. også Grunnloven § 113. Utelukkelse fra fellesskapet kan etter omstendighetene innebære et inngrep i retten til privatliv etter Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8. En lovhjemmel for slike inngrep må være tilgjengelig og så presis som forholdene tillater. I tillegg må inngrepet forfølge et legitimt formål og være forholdsmessig, for å være rettmessig. Det følger av Grunnloven § 93 annet ledd og EMK artikkel 3 at ingen skal utsettes for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Langvarig isolasjon kan etter omstendighetene innebære brudd på Grunnloven § 93 annet ledd og EMK artikkel 3.

Utelukkelse fra fellesskapet med andre innsatte innebærer ikke nødvendigvis at den innsatte blir isolert, slik dette er definert i Mandela-reglene. Mandela-reglene definerer isolasjon som det å tilbringe 22 timer i døgnet eller mer innelåst på cellen uten meningsfylt menneskelig kontakt (regel 44). Isolasjon kan forhindres, typisk ved at den utelukkede får komme ut av cellen og tilbringe tid med ansatte eller andre. Etter Mandela-reglene skal isolasjon bare brukes i ekstraordinære tilfeller, som en siste utvei, og for så kort tid som mulig (regel 45). Mandela-reglene angir at såkalt forlenget isolasjon og tidsubestemt isolasjon vil være forbudt (regel 43). Med forlenget isolasjon menes der det å tilbringe 22 timer i døgnet eller mer innelåst på cellen i mer enn 15 dager (regel 44).

I tillegg gir De europeiske fengselsreglene en rekke anbefalinger, herunder om at innsatte som er utelukket av sikkerhetsmessige grunner skal tilbys minst to timers meningsfull menneskelig kontakt per dag (regel 53 A). I en prinsipperklæring av 20. mars 2020 fra Europarådets torturovervåkningskomité (CPT) om behandling av frihetsberøvede i personer i forbindelse med covid-19 gis det uttrykk for at frihetsberøvede personer som er i isolasjon eller karantene så grunn av denne sykdommen, eller mistanke om den, «should be provided with meaningful human contact every day».

4.2 Høringen

Departementet har hatt på høring følgende forslag:

§ 45 b Utelukkelse fra fellesskap med andre innsatte for å unngå smitte

Når det følger av beslutning i medhold av smittevernloven eller råd fra helsemyndighetene at innsatte ikke skal omgås andre innsatte, kan kriminalomsorgen etter en konkret vurdering av den enkelte innsatte beslutte at vedkommende i samme periode helt eller delvis skal utelukkes fra fellesskapet med andre innsatte. Så vidt mulig skal helsepersonell konfereres før det besluttes utelukkelse på grunn av symptomer. I tillegg skal ansvarlig helsetjeneste straks orienteres om beslutninger om utelukkelse på grunn av symptomer.

§ 37 fjerde og syvende ledd gjelder tilsvarende ved utelukkelse etter bestemmelsen her. Dersom behovet for utelukkelse kan avhjelpes eller forkortes gjennom testing, skal kriminalomsorgen legge til rette for at helsetjenesten kan gjennomføre testing.

Innsatte som er utelukket fra fellesskapet etter bestemmelsen her skal hver dag ha tilbud om kompenserende tiltak i minst to timer.

Politihøgskolen mener at det åpenbart er behov for at smitteverntiltak i form av karantene mv. må kunne gjennomføres også i fengsel, og støtter forslaget. Det samme gjør KRUS, som også mener at det er behov for nærmere redegjørelse i retningslinjer, blant annet for å få frem at bestemmelsen ikke omfatter rutinemessig isolasjon av nyinnsatte. Også Kriminalomsorgsdirektoratet er positiv til bestemmelsen, men har enkelte merknader til utformingen av bestemmelsen.

Helsedirektoratet mener at det bør fremgå tydeligere hva som i bestemmelsen menes med «helsemyndighetene», og uttaler:

«Dette er litt uklart om det gjelder alle råd fra nasjonale og kommunale myndigheter, dvs. de råd/anbefalinger som gjelder hele befolkningen eller mener man at helsemyndighetene skal vurdere forholdene rundt den enkelte innsatte/den enkelte fengselsinstitusjon.

Dersom man her mener de nasjonale og kommunale rådene som er gitt på befolkningsnivå, kan det stilles spørsmål ved om disse alltid vil være egnet for vurdering av utelukkelse av den enkelte innsatte, fra fellesskapet. Vi anbefaler også her at de helsemessige/smittevernfaglige vurderingene alltid gjøres i samråd med helsetjenesten/kommunal smittevernlege og at dette fremgår tydelig av ordlyden.»

Videre tar Helsedirektoratet opp spørsmål om bestemmelsens tredje ledd bør omformuleres for at resultatet ikke alltid skal bli to timer, ved å si at kravet er to timer dersom flere timer ikke er mulig i den ressursmessige situasjonen.

Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund uttaler at isolasjon og negative konsekvenser av isolasjon må søkes unngått gjennom aktivitet og kompenserende tiltak. Høringsinstansen påpeker videre at situasjonen i kriminalomsorgen er presset både bemanningsmessig og økonomisk, og uttaler at det ikke er gitt at det er mulig å innfri ambisjonen om økt aktivisering eller andre kompenserende tiltak som departementet legger til grunn.

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) gir en generell redegjørelse for de menneskerettslige utgangspunkter for utelukkelse i fengsel. Videre ser NIM at det er behov for en hjemmel for å beslutte utelukkelse for å unngå smitte, men mener at det bør fremgå av lovteksten at det er et vilkår for utelukkelse at tiltaket er nødvendig og forholdsmessig. Etter høringsinstansens vurdering bør det dessuten utdypes hvordan barnets beste skal ivaretas ved fastleggingen av tilbudet om kompenserende tiltak for utelukkelsen. NIM tar også opp at forslaget til § 45 b ikke fullt ut sikrer betryggende vurderinger av utelukkelse fra smittevernhensyn. Slike vurderinger bør bygges ikke bare på helsemyndighetenes vurderinger av smittevernhensyn, men også på helsemyndighetenes vurdering av andre helsemessige forhold knyttet til utelukkelse. Det pekes videre blant annet på at det lett kan oppstå uklarhet om hvordan gjennomføringen av generelle beslutninger etter smittevernloven eller anbefalinger fra helsemyndighetene konkret skal skje i et fengsel. NIM mener at det bør reguleres i forskrift i hvilke typetilfeller det skal være adgang til utelukkelse på slikt grunnlag. Uansett bør det etter høringsinstansens syn ikke gjennom straffegjennomføringsloven knyttes rettsvirkninger til råd fra helsemyndighetene. Regelverket bør også sikre individuelle helsefaglige vurderinger av hvordan utelukkelse vil påvirke den enkelte innsatte, og det bør fremgå av loven eller merknader at det skal foreligge en medisinsk vurdering av hvordan den innsattes helsetilstand kan påvirkes av utelukkelse, og at dette skal vurderes fortløpende. Endelig bør regelverket inneholde en sikkerhetsventil for tilfeller der fengselet finner at den innsattes helsetilstand gjør det uforsvarlig å holde vedkommende utelukket, og fremgå av lov eller merknader at regionalt nivå i slike tilfeller skal vurdere tiltak som overføring til en annen gjennomføringsform, et annet fengsel, eller annet.

Advokatforeningen slutter seg til forslaget, men mener at det bør innarbeides i lovteksten en regel om isolasjonsfradrag. Høringsinstansen mener at isolering av innsatte på grunn av smittevernhensyn er mer omfattende og mer belastende for en innsatt enn for de fleste andre i samfunnet.

Jussbuss, med tilslutning fra Rettspolitisk forening, mener det er kritikkverdig at det hittil ikke har vært en tydelig hjemmel for å utelukke innsatte av smittevernhensyn. Høringsinstansene støtter at bestemmelsen krever en konkret vurdering av den innsatte. Det bør fremgå av regelverket at utelukkelse bare kan skje dersom tiltaket er nødvendig og lempeligere tiltak ikke er tilstrekkelige. Bestemmelsen bør pålegge en plikt til å konferere helsepersonell før det besluttes utelukkelse. Det må fremgå av vedtaket om utelukkelse hvorfor fortsatt utelukkelse er nødvendig. CPTs anbefaling for kompensasjon er at innsatte skal tilbys menneskelig kontakt hver dag. Departementet har ikke redegjort for om kompenserende tiltak i minst to timer skal forstås som meningsfull menneskelig kontakt i minst to timer. Jussbuss (og Rettspolitisk forening) går noe inn på begrepet «meningsfull menneskelig kontakt», og understreker blant annet at hva som utgjør meningsfull menneskelig kontakt vil variere fra innsatt til innsatt. De mener at det må fremgå av loven at kriminalomsorgen skal tilrettelegge for meningsfull menneskelig kontakt hver dag, og at denne kan gjennomføres med digitale hjelpemidler dersom det ikke er mulig med fysisk gjennomføring. Innsatte som er utelukket etter bestemmelsen bør som hovedregel få utvidet tid til videobesøk og telefonering. Det bør fremgå av loven at kriminalomsorgen plikter å tilby kompenserende tiltak som kan motvirke skadevirkningene av isolasjon så langt det er praktisk mulig og ikke sikkerhetsmessig betenkelig.

Gatejuristnettverket ser nødvendigheten av tiltak for å unngå smittespredning i fengslene, men mener det er viktig at utelukkelse fra fellesskapet er begrunnet i nasjonale regler som alle må forholde seg til, og at det ikke bør lages egne regler for fengsel. Isolasjon bør unngås så langt som overhodet mulig, og det bør fremgå av bestemmelsen at innsatte som utelukkes på grunn av symptomer så raskt som mulig skal gis mulighet til å bli testet. Videre mener høringsinstansen at det bør fremgå av bestemmelsen av vurderingen skal nedtegnes skriftlig og kan påklages.

4.3 Departementets vurdering

Med sin særegne virksomhet og til dels uhensiktsmessige bygningsmasse, har kriminalomsorgen begrensede muligheter til å overholde anbefalinger om avstand i et ordinært fellesskap. Hittil har kriminalomsorgen i stor grad lykkes med å forhindre spredning av covid-19 i fengsel. Dagens bestemmelser i straffegjennomføringsloven om utelukkelse fra fellesskap med andre innsatte er imidlertid utformet primært med tanke på tilfeller av uønsket adferd fra innsatte selv, og gir ikke en hensiktsmessig regulering for en smittesituasjon med covid-19.

I medhold av smittevernloven kan det gis pålegg blant annet om isolasjon og karantene. I tillegg gir helsemyndighetene råd om forebygging av smitte, både generelt for alle i samfunnet og for fengslene. Generelt i samfunnet vil det å redusere skadevirkninger av pandemien i hovedsak basere seg på at befolkningen frivillig slutter opp om ulike tiltak for å redusere risiko for spredning av viruset. Også i fengsel vil frivillighet være det beste. Fordi det ikke alltid kan påregnes frivillighet fra innsatte, og fordi mange innsatte har helsemessige utfordringer, og det også av andre grunner er viktig å unngå omfattende smittespredning i fengslene, kan likevel ikke smittevernet i fengsel baseres utelukkende på frivillighet. Etter departementets vurdering bør kriminalomsorgen ha anledning til å sørge for at helsemyndighetenes vurderinger følges opp, om nødvendig ved å beslutte at en innsatt helt eller delvis skal holdes utenfor fangefellesskapet. Dette kommer til uttrykk i forslaget til § 45 b.

I dagens situasjon har helsemyndighetene gitt regler om isolasjon for den som er (eller sannsynligvis er) smittet av covid-19. Videre er det gitt regler om karantene dersom man har vært på reise til et land med mye smitte, eller er nærkontakt til en som er smittet. I tillegg til regler om isolasjon og karantene, har helsemyndighetene et generelt råd om at personer med symptomer på luftveisinfeksjoner skal holde seg hjemme. På samme måte som alle disse tiltakene er vesentlige for å redusere smittespredningen i samfunnet, kan utelukkelse fra fellesskap med andre innsatte være viktig for å unngå smittespredning i fengslene. Formålet med utelukkelse, som vil være å beskytte helse ved å redusere risikoen for smitte av covid-19, er blant de formålene som EMK artikkel 8 anerkjenner, og således legitimt. Bestemmelsen bør utformes på en måte som gir uttrykk for at inngrepet må være nødvendig og forholdsmessig i det enkelte tilfellet.

I lys av høringsuttalelsene har departementet bearbeidet forslaget til § 45 b, slik at det nå blir klarere hvilke grunnvilkår som må være oppfylt for at det kan besluttes utelukkelse i medhold av bestemmelsen. Etter forslaget vil det være i tilfeller der den innsatte er i en situasjon som etter smittevernloven med tilhørende regelverk krever isolasjon eller karantene, eller har symptomer på covid-19, at det kan være aktuelt å beslutte utelukkelse. Videre fremgår det at kriminalomsorgen må foreta en konkret vurdering av situasjonen for den aktuelle innsatte, og at utelukkelsen må være nødvendig for å forebygge smitte, og ikke kan utgjøre et uforholdsmessig inngrep. Det ligger videre i bestemmelsen at helsepersonell så vidt mulig skal konfereres før det besluttes utelukkelse på grunn av symptomer, og i tillegg orienteres i ettertid. Siden bestemmelsen skal legge til rette for at helsemyndighetens pålegg og anbefalinger kan følges opp i fengsel, er det vanskelig å unngå at bestemmelsen viser til vurderinger både fra myndigheter etter smittevernloven og kriminalomsorgen. Det skal imidlertid ikke være tvil om at det er kriminalomsorgen som treffer beslutning om utelukkelse av den enkelte innsatte på grunnlag av bestemmelsen. Kriminalomsorgen må også vurdere spørsmålet om utelukkelse vil være uforholdsmessig. Gjennom den kontakten kriminalomsorgen må ha med helsetjenesten ved spørsmål om utelukkelse på grunnlag av symptomer, vil imidlertid også helsetjenesten måtte ta del i denne vurderingen.

Norske fengsler drives etter den såkalte importmodellen. Det betyr at det er de samme instanser som leverer tjenester til befolkningen for øvrig, som leverer tilsvarende tjenester til fengselsinnsatte. Spørsmål om hvem som skal tilbys testing, og selve testingen, hører under helsemyndighetene. På samme måte som for andre helsetjenester, vil kriminalomsorgens forpliktelse være begrenset til å legge til rette for at helsetjenesten kan gjennomføre testing, når dette kan bidra til å redusere behovet for at den innsatte utelukkes fra fellesskapet av smittevernhensyn.

Isolasjon og negative konsekvenser av isolasjon må søkes unngått gjennom aktivitet og andre kompenserende tiltak, jf. forslaget til § 45 b tredje ledd. Det vil være viktig å redusere risikoen for at innsatte skal oppleve utelukkelse av smittevernhensyn som en ekstra straff, med tilhørende fare for at symptomer skjules eller underkommuniseres. Under høringen er det tatt opp at forslaget til § 45 b siste ledd krevde kompenserende tiltak, uten at det var avklart hva som ligger i dette sammenlignet med uttrykket «meningsfull menneskelig kontakt».

Med meningsfylt menneskelig kontakt menes gjerne kontakt ansikt til ansikt, og ut over den kontakten som finner sted gjennom utførelse av arbeidsoppgaver som utdeling av mat eller medisiner, renhold mv. I en pandemi vil det være mer krevende og risikofylt å sørge for slik kontakt enn ellers, blant annet fordi den krever bruk av smittevernutstyr. Departementet vil derfor ikke foreslå en unntaksfri regel om meningsfylt menneskelig kontakt. Jussbuss, med tilslutning fra Rettspolitisk forening, har gitt uttrykk for at det bør fremgå av loven at kriminalomsorgen skal tilrettelegge for meningsfull menneskelig kontakt hver dag, og at denne kan gjennomføres med digitale hjelpemidler dersom det ikke er mulig med fysisk gjennomføring. Departementet ser at bestemmelsen bør nevne meningsfylt menneskelig kontakt, og har lagt dette inn i forslaget til § 45 b tredje ledd.

Straffeloven § 83 gir regler om fradrag i straff for utholdt varetektsfengsling. I utgangspunktet skal det gis én dags fradrag for antallet påbegynte døgn frihetsberøvelsen har vart utover fire timer, men ved frihetsberøvelse i fullstendig isolasjon utover fire timer skal det gis ytterligere fradrag som tilsvarer én dag for hvert påbegynte tidsrom av to døgn som den dømte har vært underlagt fullstendig isolasjon, jf. straffeloven § 83 annet ledd. Det foreligger rettspraksis for en analogisk anvendelse av § 83 annet ledd også i tilfeller der en varetektsfengslet har hatt lite fellesskap med andre innsatte på grunn av forhold i fengselet, jf. Høyesteretts dom HR-2019-2048-A. Saken gjaldt et tilfelle der den domfeltes fellesskap med andre innsatte i varetektstiden hadde vært begrenset til to timer daglig eller mindre i en 60 dagers periode. I dommens premisser uttales det i avsnitt 75–76:

«Det er på det rene at det er ekstra belastende å være utelukket fra fellesskap med medinnsatte i så mye som 22 timer i døgnet. Slik utelukkelse kan i verste fall føre til psykiske skader, også kalt isolasjonsskader. Dertil kommer at den type faktisk isolasjon som vi her står overfor, ikke er foranlediget av den innsattes eget forhold, men av bygnings- og ressursmessige begrensninger. Utelukkelsen fra fellesskapet er da ikke basert på et forutsigbart regelverk, og det fattes heller ikke begrunnede vedtak med informasjon om klagemuligheter. Vidtrekkende restriksjoner iverksatt under slike omstendigheter øker belastningen for den fengslede. Varetektsfengslede tilhører en ekstra sårbar gruppe, som lever i uvisshet, ikke bare med tanke på den forestående rettssaken, men og med tanke på hva fremtiden vil bringe. De er ikke endelig domfelt, og også uskyldspresumsjonen tilsier at deres deltakelse i sosialt og menneskelig fellesskap ikke begrenses mer enn absolutt nødvendig.

Min konklusjon er etter dette at belastningene ved faktisk isolasjon i 22 timer per døgn har så store likheter med annen isolasjon at den må kompenseres.»

På samme måte som ved utelukkelse fra fellesskapet på grunn av bygningsmessige forhold, kan ikke utelukkelse av smittevernhensyn sies å skyldes den innsatte selv. Etter departementets vurdering er det likevel ikke naturlig å lovfeste at utelukkelse av en varetektsfengslet på grunnlag av § 45 b skal gi grunnlag for ekstra varetektsfradrag. Lovforslaget oppstiller krav til meningsfylt menneskelig kontakt eller andre kompenserende tiltak i minst to timer hver dag. Selv om saksbehandlingen etter straffegjennomføringsloven § 7 bokstav b i visse tilfeller kan være muntlig, vil beslutning om utelukkelse etter bestemmelsen være et enkeltvedtak som etter sin art skal nedfelles skriftlig, og som kan påklages. Videre vil utelukkelsen ikke kunne vare lenger enn hensynet til smittevern krever.