6 Straffavbrudd ved straffegjennomføring i samfunnet

6.1 Bakgrunn og gjeldende rett

Samfunnsstraff og bøtetjeneste gjennomføres ofte i samarbeid mellom friomsorgen og en ekstern oppdragsgiver. I den første fasen av pandemien kunne avtalte oppdrag i mange tilfeller ikke gjennomføres. Årsaken til dette var særlig at aktiviteten ville innebære mer fysisk samvær enn anbefalingene fra helsemyndighetene tillot, eller at oppdragsgiver innstilte sin virksomhet. Det ble nødvendig å avbryte gjennomføringen av straff i samfunnet i mer enn 500 tilfeller. Bortfall av planlagte aktiviteter kan i noen grad avhjelpes gjennom individuelle samtaler og arbeidsgrupper i regi av kriminalomsorgen, men i praksis kan det igjen bli umulig å gjennomføre straffen i planlagt omfang.

Program mot ruspåvirket kjøring gjennomføres med en individuell del og en gruppedel, og også for gjennomføring av slik straff kan det bli nødvendig med avbrudd som følge av reguleringer knyttet til gruppestørrelse.

Straffegjennomføringsloven § 57 gir hjemmel for avbrudd fra samfunnsstraff, mens straffegjennomføringsforskriften og forskrift om program mot ruspåvirket kjøring inneholder regler om avbrudd fra henholdsvis bøtetjeneste og program mot ruspåvirket kjøring. Bestemmelsene er imidlertid ikke utformet med tanke på tilfeller der det er en pandemi som er årsaken til at straffen ikke kan gjennomføres som planlagt. Kriminalomsorgsdirektoratet har således anbefalt at det vedtas en hjemmel for å beslutte straffavbrudd på grunn av covid-19 for straffegjennomføring i samfunnet.

6.2 Høringen

Departementet har hatt på høring følgende forslag:

§ 45 d Straffavbrudd for gjennomføring av straff i samfunnet

Kriminalomsorgen kan beslutte å utsette straff i samfunnet som på grunn av pålegg eller anbefaling fra helsemyndighetene eller endringer hos kriminalomsorgens oppdragsgivere ikke lar seg gjennomføre. Beslutningen skal fastsettes for en begrenset tid som ikke er lenger enn hindringen må antas å vare.

Politihøgskolen støtter departementets vurdering av straffavbrudd ved gjennomføring av samfunnsstraff som langt mindre konsekvensfylt for domfelte enn straffavbrudd fra fengselsstraff, og mener at bestemmelsen innebærer en akseptabel løsning.

KRUS støtter forslaget. For at domfelte som allerede har påbegynt straffegjennomføringen skal fanges opp, anbefaler høringsinstansen at man i bestemmelsen benytter uttrykksformen «utsette eller avbryte gjennomføringen av straff».

Kriminalomsorgsdirektoratet anbefaler at ordet «utsette» erstattes med «avbrytes», og at det tilføyes i bestemmelsen at det kan fastsettes vilkår for straffavbruddet på lik linje som i straffegjennomføringsloven § 57. For øvrig er Kriminalomsorgsdirektoratet positiv til bestemmelsen.

Fellesorganisasjonen mener at det så langt mulig må unngås straffavbrudd for ungdom som gjennomfører samfunnsstraff. Unge i aldersgruppen 18–23 år bør prioriteres med hensyn til å få iverksatt og gjennomført samfunnsstraffen. Normalt er det flere aktører rundt ungdom som friomsorgen kan samarbeide med om innholdet i straffen, og ved et tettere samarbeid med skolen kan man eksempelvis legge noen av skoletimene inn i gjennomføringsplanen. Gjennomføring av samfunnsstraff bør prioriteres foran bøtestraff, blant annet fordi bøtetjeneste ikke er en rettighet for den enkelte, og denne gruppen ikke har en ufravikelig definert gjennomføringstid.

Stine Sofies Stiftelse mener at offerperspektivet må stå sterkt i vurderingen etter bestemmelsen, og særlig innsatte som er dømt etter straffeloven kapittel 26 eller for andre forbrytelser overfor barn, eller gjentatt har brutt kontakt- og besøksforbud, bør ikke kvalifisere til straffavbrudd etter bestemmelsen. Dette bør presiseres i retningslinjer, forarbeider eller lovbestemmelsen.

Jussbuss, med tilslutning fra Rettspolitisk forening, peker på negative sider ved at straffegjennomføringen avbrytes, og mener at kriminalomsorgen må finne alternative tiltak dersom planlagt aktivitet ikke kan gjennomføres.

Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund mener at straffavbrudd er uheldig for den som blir berørt, og peker på at straffen må tas igjen, med tilhørende fare for at køen blir større.

6.3 Departementets vurdering

Straffavbrudd innebærer at straffegjennomføringen trekker ut i tid, og er således til ulempe for den som skal gjennomføre straffen. Ulempen er imidlertid langt mindre for den som gjennomfører straff i samfunnet enn ved fengselsstraff, siden den domfelte jo ikke er fratatt friheten og langt på vei kan leve et normalt liv parallelt med at straffen gjennomføres.

Formålet med en lovhjemmel vil være å sikre et klart rettsgrunnlag for at kriminalomsorgen skal kunne beslutte straffavbrudd når dette er nødvendig fordi straffen i en periode ikke kan gjennomføres på grunn av kapasitetsmessige forhold eller smittevernhensyn. Dette er hensyn som rettmessig kan begrunne inngrep i den enkeltes rettigheter etter EMK artikkel 8.

For samfunnet er det en ulempe ved straffavbrudd at avbruddet kan gi grunnlag for kø, siden den resterende straffen skal gjennomføres når forholdene tillater det igjen. Men erfaring viser at det kan være vanskelig å komme helt utenom avbrudd dersom mange virksomheter stenges ned. På denne bakgrunnen foreslår departementet en lovhjemmel som klart gir uttrykk for at det kan besluttes avbrudd i gjennomføringen av samfunnsstraff, bøtetjeneste og program mot ruspåvirket kjøring dersom straffen ikke lar seg gjennomføre på grunn av pålegg eller anbefaling fra helsemyndighetene eller endringer hos kriminalomsorgens oppdragsgivere, jf. forslaget til § 45 d. Av hensyn til den som skal gjennomføre straffen, og til samfunnets behov for å få straffen gjennomført, ligger det i forslaget at straffavbrudd bare kan besluttes for en begrenset, nærmere angitt tid.

Avbrudd kan bare besluttes på grunnlag av § 45 d når gjennomføringen ikke kan skje som planlagt. Det ligger i sakens natur at det kan være vanskelig å forutse hvor stort behovet for å avbryte straffegjennomføringen blir. Ved anvendelse av bestemmelsen må kriminalomsorgen blant annet legge vekt på ulemper for de som gjennomfører straffen. Generelt vil straffavbrudd kunne fremstå som mer belastende for en mindreårig, med et barns tidsperspektiv, enn for en voksen. Departementet er således enig med Fellesorganisasjonen i at straffavbrudd for ungdom som gjennomfører samfunnsstraff så vidt mulig bør unngås, og dette er lagt inn i lovteksten. Denne særskilte reguleringen forbeholdes imidlertid mindreårige (under 18 år), og omfatter dermed ikke gruppen 18–23 år, slik høringsinstansen har tatt til orde for.

Under høringen har Kriminalomsorgsdirektoratet tatt opp at det bør kunne stilles vilkår for avbrudd etter straffegjennomføringsloven § 57. Etter § 57 annet punktum kan det, når det fremstår som nødvendig for at avbruddet skal være sikkerhetsmessig forsvarlig, ved avbrudd fra samfunnsstraff stilles vilkår som nevnt i § 58 første ledd. Vilkårene nevnt i § 58 første ledd inkluderer pålegg om å overholde bestemmelser om oppholdssted, unnlate å ha samkvem med bestemte personer, unnlate å bruke berusende eller bedøvende midler, eller overholde bestemmelser om meldeplikt for politiet eller kriminalomsorgen. Adgangen til å stille vilkår etter disse reglene må ses i lys av at det normalt har vært forhold på den domfeltes side som aktualiserer spørsmålet om straffavbrudd. Når det – som nå – er en pandemi som forårsaker behovet, er det ikke åpenbart at adgangen til å stille vilkår bør være helt den samme. Det vises til at spørsmålet i denne sammenhengen gjelder vilkår under avbruddstiden for personer som ikke i utgangspunktet er frihetsberøvet. Også for denne kategorien kan det foreligge sikkerhetsmessige hensyn som taler imot straffavbrudd, men det er altså tale om avbrudd fra en situasjon der personene i utgangspunktet ikke er frihetsberøvet, og hvor straffegjennomføringen skal gjenopptas uten avkortning når hindringen er passert.

Etter departementets vurdering bør utgangspunktet være at det ikke skal stilles vilkår for straffavbrudd etter bestemmelsen her. For å fange opp tilfeller der det av sikkerhetsmessige grunner er behov for å følge med på en person som i utgangspunktet er under straffegjennomføring, foreslås det likevel at kriminalomsorgen etter en konkret vurdering skal kunne stille vilkår om at en person innen bestemte tidspunkter skal melde seg for kriminalomsorgen. Det vises til forslaget til § 45 d annet ledd. Oppstår det tilfeller der meldeplikt ikke er tilstrekkelig, må kriminalomsorgen heller innrette straffegjennomføringen for akkurat denne innsatte på en måte som lar seg gjennomføre uten avbrudd.