7 Nektelse av permisjon eller frigang fra fengselsstraff

7.1 Bakgrunn og gjeldende rett

Det følger av straffegjennomføringsloven § 33 at den som gjennomfører straff i fengsel kan innvilges permisjon av kort varighet dersom sikkerhetsmessige grunner ikke taler imot det, og det er særlige og vektige grunner som taler for permisjon, eller permisjon anses formålstjenlig for den videre gjennomføringen av straffen. Etter straffegjennomføringsforskriften § 3-30 kan permisjon normalt gjennomføres etter en sammenhengende frihetsberøvelse på minst fire måneder, forutsatt at domfelte har gjennomført minst en tredel av straffetiden. Domfelte med lengre straffetid enn fengsel i 12 år kan innvilges permisjon etter fire års sammenhengende straffegjennomføring. Velferdspermisjon kan innvilges også tidligere i gjennomføringsløpet.

Etter straffegjennomføringsloven § 20 kan en innsatt innvilges frigang for å delta i arbeid, opplæring, program eller andre tiltak utenfor fengselet dersom sikkerhetsmessige grunner ikke taler imot, og det ikke er grunn til å anta at den innsatte vil unndra seg gjennomføringen av straffen. Det er fastsatt i straffegjennomføringsforskriften § 3-14 at frigang som hovedregel først kan påbegynnes etter en sammenhengende frihetsberøvelse på minst fire måneder, og at domfelte i tillegg må ha gjennomført minst en tredel av straffetiden. Videre følger det av forskriften at frigang som hovedregel ikke skal innvilges for mer enn ett år.

Ett av tiltakene som ble iverksatt i første fase under pandemien, var at innsatte i en periode ikke fikk innvilget permisjon og frigang. Med et uoversiktlig smittebilde anså kriminalomsorgen det nødvendig å begrense utganger fra fengsel, for på den måte å redusere risikoen for at smitte ble bragt inn i fengsel. Kriminalomsorgsdirektoratet mener ikke at loven stenger for dette, men ser det som en klar fordel om det etableres en lovhjemmel om dette som fjerner tvil og diskusjon om hjemmelsgrunnlaget for å nekte permisjon og frigang.

7.2 Høringen

Departementet har hatt på høring følgende forslag:

§ 45 e Permisjon og frigang

Etter en konkret vurdering kan kriminalomsorgen nekte permisjon eller frigang for en innsatt, eller omgjøre beslutning om innvilgelse av dette, dersom permisjonen eller frigangen antas å ville innebære en særskilt smitte- eller helsefare. Ved vurderingen av nektelse eller omgjøring skal det blant annet legges vekt på den velferdsmessige betydningen av permisjonen eller frigangen for den innsatte, og om det vil være stor smittefare knyttet til den aktiviteten som permisjonen eller frigangen skal benyttes til.

Politihøgskolen og KRUS er positive til bestemmelsen. KRUS mener at det bør utarbeides retningslinjer hvor det klart fremgår at bestemmelsen ikke åpner for rutinemessig nektelse av permisjon eller frigang.

Kriminalomsorgsdirektoratet støtter lovforslaget, men har enkelte merknader til omtalen av det i høringsnotatet. Direktoratet tar også opp at regelverket, foruten tilfeller der det er sikkerhetsmessige hensyn som gjør seg gjeldende, ikke gir anvisning på en «mellomting» mellom permisjon og nektelse, i form av permisjon med vilkår, eksempelvis om begrensninger i oppholdssted, kontaktkrets, bruk av kollektivtransport o.l. En slik mulighet bør etter høringsinstansens syn være tilgjengelig i tilfeller der terskelen for å nekte permisjon ikke er nådd.

Helsedirektoratet anbefaler at det skal fremgå av ordlyden at vurderingen av om noe innebærer «en særskilt smitte- eller helsefare» og «stor smittefare», alltid skal gjøres i samråd med helsetjenesten/kommunens smittevernlege.

Advokatforeningen mener at det bør inntas i bestemmelsen at fengselet skal innhente råd fra kommunens smittevernoverlege før permisjoner og frigang inndras av smittevernhensyn, og peker på at dette er hensyn som anstalten selv ikke har tilstrekkelig kompetanse til å vurdere. Høringsinstansen viser videre til at permisjoner og frigang er av særlig stor velferdsmessig betydning for innsatte, og mener at saksbehandlingen derfor bør være grundigere enn det som fremgår av lovforslaget.

For Fangers Pårørende understreker viktigheten av kontakt mellom innsatte og pårørende, og betydningen av permisjon og frigang for den innsattes rehabilitering og livskvalitet. Som for besøk, mener foreningen at det bør tas inn i bestemmelsen at det å nekte permisjon og frigang av smittevernhensyn bør undergis en smittevernfaglig vurdering og alltid forelegges helsetjeneste/kommunens smittevernoverlege.

Jussbuss, med tilslutning fra Rettspolitisk forening, mener at det er hensiktsmessig med en tydeligere hjemmel for hvilke avveininger som skal gjøres før permisjon og frigang eventuelt nektes, og at terskelen for nektelse må være høy. Ved nektelse må kriminalomsorgen legge til rette for digital deltakelse. Blant annet er dette særlig viktig for undervisning og gjennomføring av eksamener.

Gatejuristnettverket mener at det bør presiseres nærmere i bestemmelsen hva særskilt smitte- eller helsefare betyr, slik at det ikke blir opp til den enkelte saksbehandler i kriminalomsorgen å tolke dette. Nettverket mener at det er viktig å presisere at det for disse tilfellene må være smitte- eller helsefare utover den normale risikoen med å bevege seg ute i samfunnet. Det bør dessuten fremgå av bestemmelsen at vedtaket skal nedtegnes skriftlig og kan påklages.

7.3 Departementets vurdering

Det ligger i straffegjennomføringsloven §§ 33 og 20 at kriminalomsorgen «kan» innvilge permisjon og frigang når vilkårene for dette er oppfylt. Kriminalomsorgen må behandle søknader om permisjon og frigang i samsvar med alminnelige krav til saklighet og god forvaltningsskikk, men den enkelte har ikke et rettskrav på å få innvilget søknaden.

Departementet ser at retur fra permisjon og frigang kan representere en smitterisiko som det igjen kan oppstå behov for å redusere. Juridisk sett er det i utgangspunktet ikke behov for en ny regel om at kriminalomsorgen kan avslå søknad om permisjon eller frigang når behovet for å redusere faren for å få smitte inn i fengselet tilsier det. Derimot kan det være behov for en uttrykkelig hjemmel for at kriminalomsorgen også skal kunne trekke tilbake en allerede innvilget permisjon eller frigang, slik at adgangen ikke vil avhenge av om de alminnelige kravene for omgjøring av et vedtak etter forvaltningsloven § 35 er oppfylt. På samme måte som nektelse av besøk, jf. § 45 a, bør imidlertid spørsmålet om ikke å innvilge permisjon eller frigang bero på en konkret vurdering, der det blant annet legges vekt på betydningen av permisjonen eller frigang for den innsatte, og på hvor stor smitterisiko det må antas å ligge i den aktiviteten den innsatte ønsker å bruke permisjonen eller frigangen til. Departementet foreslår derfor en lovbestemmelse med hjemmel både for å avslå og for å trekke tilbake en allerede innvilget søknad om permisjon eller frigang, jf. forslaget til § 45 e. Det er tilføyd i bestemmelsen at helsepersonell så vidt mulig skal konfereres før det treffes beslutning på grunnlag § 45 e.

Nektelse og omgjøring av permisjon og frigang er enkeltvedtak i forvaltningsloven forstand, og skal i utgangspunktet nedtegnes skriftlig og begrunnes, jf. forvaltningsloven kapittel V. Videre er vedtaket gjenstand for klage til overordnet nivå i kriminalomsorgen, jf. samme lov kapittel VI. Straffegjennomføringsloven § 7 gir enkelte unntak fra forvaltningsloven. Blant annet følger det av straffegjennomføringsloven § 7 bokstav b at saksbehandlingen kan være muntlig når tidsmessige grunner gjør det nødvendig. Departementet viser til de reglene som normalt gjelder for saksbehandlingen. På samme måte som for besøk (punkt 3 ovenfor), ser ikke departementet at det i denne sammenheng bør stilles større krav til saksbehandlingen enn det som ligger i disse.