Del 1
Innledning

1 Proposisjonens hovedinnhold

Regjeringen legger i denne proposisjonen frem forslag til lov om innkreving av statlige krav mv. (innkrevingsloven). Forslaget omfatter også endringer i tvangsfullbyrdelsesloven og andre lover for å modernisere saksbehandlingen hos alminnelig namsmann. Departementet foreslår også å etablere en bedre og mer helhetlig prosess for utleggstrekk på tvers av ulike namsmyndigheter. Forslagene gir et enklere og mer brukervennlig regelverk, som legger til rette for å digitalisere innkrevingsprosessene. Samtidig ivaretar forslagene på en god måte interessene og rettssikkerheten til de som skylder penger, og andre berørte. Proposisjonen fremmes av Finansdepartementet i samarbeid med Justis- og beredskapsdepartementet.

I statsbudsjettet for 2022 ble det vedtatt å modernisere innkrevingsområdet i Skatteetaten og hos alminnelig namsmann, som er en del av politiet. Tiltaket er organisert i programmet Fremtidens innkreving. Det er et stort moderniseringsprogram, som gjennomfører betydelige investeringer, spesielt i IT. Programmet vil gi betydelige gevinster.

En koordinert utvikling av IT-systemer, arbeidsprosesser og regelverk på tvers av etater legger til rette for en vellykket modernisering av innkrevingen både hos Skatteetaten og alminnelig namsmann. Det er nødvendig med omfattende endringer i regelverket for å hente ut de forventede gevinstene av programmet Fremtidens innkreving.

Skatteetaten har over tid fått utvidet sin innkrevingsportefølje. Den omfatter en rekke ulike krav i tillegg til skatter og avgifter. Skatteetaten har ikke ansvar for alle statlige krav, men krever inn svært mange og ulike typer krav for en rekke statlige oppdragsgivere. Etaten har også ansvaret for innkrevingen av enkelte private krav, som underholdsbidrag og erstatning til voldsofre. Skatteetatens innkreving reguleres i dag av flere lover. Det gjelder til dels ulike regler for ulike typer krav. I tillegg er det fastsatt i regelverket at skattekontoret, Statens innkrevingssentral og Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav er ulike innkrevingsmyndigheter. Reglene er vanskelig tilgjengelig for skyldnere og andre brukere, og er utfordrende å anvende for etaten. Dagens ulike regler hindrer utvikling av felles arbeidsprosesser med tilhørende systemstøtte for innkrevingen.

I proposisjonen foreslås det en ny lov om innkreving av statlige krav mv. (innkrevingsloven), som samler reglene for Skatteetatens innkrevingsoppgaver i én lov. Et felles regelverk for alle kravstyper som kreves inn av Skatteetaten, bidrar til en helhetlig forvaltning av innkrevingen og legger til rette for de digitale prosessene som utvikles i programmet Fremtidens innkreving. Loven er også en del av den langsiktige oppgaven med å utvikle et moderne og godt systematisert regelverk på Skatteetatens ansvarsområder.

Departementet foreslår også endringer i regelverket for utleggstrekk. Utleggstrekk innebærer at en arbeidsgiver pålegges å trekke en del av lønnen til dekning av et krav noen har mot arbeidstakeren. Både alminnelig namsmann og Skatteetaten gir slike pålegg, men påleggene er i dag i liten grad samordnet. Også kommunene kan pålegge utleggstrekk for enkelte typer krav.

Programmet Fremtidens innkreving utvikler en bedre og mer helhetlig prosess for utleggstrekk på tvers av namsmyndighetene. I denne proposisjonen foreslås det regler i innkrevingsloven og endringer i tvangsfullbyrdelsesloven og andre lover som er nødvendige for å utvikle den nye trekkordningen. I denneskal det bare løpe ett, samordnet trekk mot en skyldner, som kan gå til dekning av flere krav. Utleggstrekket skal bli enklere for arbeidsgiverne, skyldnerne, kreditorene og etatene.

Departementet foreslår også lovendringer som legger til rette for en bedre og mer effektiv saksbehandling hos alminnelig namsmann. Denne saksbehandlingen skal også moderniseres som en del av programmet Fremtidens innkreving. Det foreslås ikke endringer i organiseringen av alminnelig namsmann.

2 Sammendrag

2.1 Innkrevingsloven

I denne proposisjonen del II foreslås det en ny lov om innkreving av statlige krav mv. (innkrevingsloven).

Departementet foreslår i kapittel 4 En felles innkrevingslov for Skatteetatens innkreving å samle regelverket for Skatteetatens innkreving i én lov. Innkrevingsloven vil gi en samordnet, systematisk og moderne lov med et oversiktlig og brukervennlig regelverk. Både skyldnerne, andre brukere og Skatteetaten vil ha nytte av dette. Loven legger til rette for den pågående moderniseringen av arbeidsprosesser og IT-systemer på innkrevingsområdet i Skatteetaten gjennom programmet Fremtidens innkreving.

Innkrevingsloven vil erstatte SI-loven, gjeldende bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 2 avsnitt II, deler av bidragsinnkrevingsloven og enkelte bestemmelser i skattebetalingsloven. Loven vil også erstatte en del innkrevingsregler i annet regelverk.

Departementet foreslår i kapittel 5 Formål, virkeområde og myndighet at innkrevingsloven får en egen formålsbestemmelse. Den slår fast at loven skal legge til rette for en effektiv innkreving, som ivaretar hensynet til skyldneren.

Det foreslås at det skal fastsettes i forskrift hvilke statlige og private krav som omfattes av loven. Dette gir god veiledning til brukerne, og samtidig den nødvendige fleksibiliteten ved overføring av nye kravstyper til Skatteetaten. For utenlandske krav vil forskriften angi den enkelte lov eller avtale som bestemmer at innkreving skal skje i Norge, uten en nærmere angivelse av de konkrete kravstypene.

Departementet foreslår at innkrevingsloven gjelder på Svalbard og Jan Mayen. Norge har en rekke folkerettslige forpliktelser vedrørende immunitet og ukrenkelighet. For å gjøre det tydelig at innkrevingen ikke skal skje i strid med disse forpliktelsene, foreslår departementet å ta inn en folkerettsreservasjon i innkrevingsloven.

Departementet foreslår å bruke begrepet «Innkrevingsmyndigheten» når Skatteetaten utøver myndighet etter loven. Innkrevingsmyndigheten skal både utøve særnamsmyndighet og ivareta rollen som kreditor for kravene som omfattes av loven. Det kan fastsettes i forskrift at Innkrevingsmyndigheten i særlige tilfeller ikke skal benytte enkelte kreditortiltak, eller at dette først skal gjøres etter kontakt med oppdragsgiver.

Departementet foreslår i kapittel 6 Saksbehandling at forvaltningsloven som utgangspunkt skal gjelde for Innkrevingsmyndighetens virksomhet. En del av virksomheten vil være på områder hvor tvangsfullbyrdelsesloven gjelder, eller hvor saksbehandlingen er regulert i innkrevingsloven. I disse tilfellene går de aktuelle bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven og innkrevingsloven foran tilsvarende bestemmelser i forvaltningsloven. Departementet foreslår videre at inkassoloven ikke skal gjelde for Innkrevingsmyndighetens virksomhet.

I innkrevingsloven foreslås det en bestemmelse om rett til å bruke fullmektig, tilvarende regelen om fullmektig i skatteforvaltningsloven. Departementet foreslår også en taushetspliktbestemmelse lignende den som gjelder for skatte- og avgiftskrav. Det foreslås også egen bestemmelse om sakskostnader i loven.

Innkrevingsmyndigheten har behov for å innhente, bruke og dele opplysninger for å utføre oppgavene sine og tilby borgerne gode offentlige tjenester. Samtidig må behandlingen av opplysninger ivareta borgernes rettssikkerhet og personvern. Grunnloven, Den europeiske menneskerettskonvensjon og personvernforordningen stiller også strenge krav til informasjonsbehandlingen og regelverket som gjelder for denne behandlingen. Departementet foreslår i kapittel 7 Innkrevingsmyndighetens informasjonsforvaltning et regelverk som balanserer disse hensynene.

Det foreslås at skyldneren skal ha plikt til å gi opplysninger som kan ha betydning for innkrevingen. Departementet foreslår også en opplysningsplikt for tredjeparter. Den skal som hovedregel gjelde etter pålegg fra Innkrevingsmyndigheten, men med hjemmel for å gi forskrift om ukrevd opplysningsplikt for visse tredjeparter. Både for skyldneren og tredjeparter skal opplysningsplikten gjelde på alle stadier av innkrevingen.

Departementet foreslår regler om Innkrevingsmyndighetens adgang til å sammenstille personopplysninger, gjennomføre profilering og treffe automatiserte avgjørelser. Det foreslås også en bestemmelse om at departementet kan gi forskrift om utlevering av opplysninger som er underlagt taushetsplikt etter innkrevingsloven. Departementet foreslår å videreføre gjeldende regler om bruk av personopplysninger til utvikling og testing av IT-systemer.

Det er et overordnet mål at skyldnerne skal betale kravene ved forfall. En adgang til å sanksjonere forsinkede betalinger med forsinkelsesrente eller gebyr, bidrar til at skyldneren betaler ved forfall, og kompenserer for det økonomiske rentetapet som en forsinket betaling påfører kreditor. Departementet foreslår i kapittel 8 Renter mv. ved forsinket betaling at det som hovedregel skal ilegges forsinkelsesrente ved forsinket betaling. Det foreslås en bestemmelse om forsinkelsesrente i Innkrevingsloven. Den vil gjelde der ikke annet er regulert i sektorlovgivningen for den enkelte kravstype. Departementet foreslår videre at det i forskrift skal kunne fastsettes forsinkelsesgebyr og alternativ rentesats for enkelte kravstyper. Rente fastsatt etter innkrevingsloven, skal løpe fra 30 dager etter at det er gitt varsel til skyldneren.

I en del tilfeller må Innkrevingsmyndigheten ta stilling til hvilke krav mot skyldneren som skal dekkes av et beløp som er innkrevet eller innbetalt. I kapittel 9 Dekningsrekkefølgen når Innkrevingsmyndigheten kan velge hvilke krav som skal dekkes, foreslår departementet at dette kan reguleres i forskrift. Kommunene kan motregne enkelte krav i skatt og avgift som skyldneren har til gode. Departementet foreslår at disse kravenes plass i dekningsrekkefølgen også kan reguleres i forskrift.

En betalingsavtale gir skyldneren mer tid på seg til å betale et krav. Departementet foreslår i kapittel 10 Betalingsavtale at Innkrevingsmyndigheten skal kunne tilby betalingsavtale der den finner det hensiktsmessig. Beslutning om betalingsavtale regnes ikke som enkeltvedtak, og skyldneren kan i utgangspunktet ikke påklage beslutningen.

Ettergivelse innebærer at skyldneren slipper å betale hele eller deler av kravet. Departementet foreslår i kapittel 11 Ettergivelse at Innkrevingsmyndigheten kan ettergi et krav helt eller delvis dersom ettergivelsen antas å gi like god eller bedre dekning enn fortsatt innkreving. Hvis Innkrevingsmyndigheten krever inn på vegne av en privat part, må den private kreditoren samtykke. Ettergivelse kan også gis av hensyn til skyldneren når skyldneren er varig ute av stand til å betale kravet på grunn av særlig alvorlig sykdom eller lignende årsaker. Slik ettergivelse kan ikke gis når Innkrevingsmyndigheten krever inn på vegne av en privat kreditor. For all ettergivelse er det en forutsetning at den ikke er støtende eller egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoral. Innkrevingsmyndigheten kan også ettergi forsinkelsesrente, gebyr mv. der det foreligger særlige forhold. Enkelte kravstyper skal unntas fra felles regler for ettergivelse. Det gjelder blant annet bøter og inndragning.

Motregning innebærer at et krav avregnes mot et annet. Departementet foreslår i kapittel 12 Motregning at alle kravene som Innkrevingsmyndigheten har mot en skyldner, skal kunne motregnes i tilgodebeløp på skatt og avgift. Visse skattekrav og enkelte private krav skal også kunne motregnes i andre ytelser skyldneren har på det offentlige. Dette skal i hovedsak også gjelde i konkurs. Departementet foreslår at reglene om beslagsfrihet skal gjelde ved motregningen, og at skyldneren skal underrettes og ha rett til å klage. Kommunene har i dag utvidet motregningsrett for noen typer kommunale krav. Departementet foreslår å videreføre dette.

Enkelte tilbakebetalingskrav kan kreves inn ved avregning i fremtidige ytelser, i medhold av bestemmelser i folketrygdloven og enkelte andre lover. Det foreslås ingen endringer i disse lovene, men departementet foreslår i kapittel 13 Avregning i fremtidige ytelser at innkrevingsloven skal regulere Innkrevingsmyndighetens bruk av avregning som innkrevingstiltak. Det foreslås at skyldneren skal ha rett til å beholde nødvendige midler til livsopphold, og at utleggstrekk må vike for avregning. Det foreslås også at Innkrevingsmyndigheten som hovedregel skal følge de samme reglene om varsling, beslutning, endring og klage som gjelder ved utleggstrekk.

Departementet foreslår i kapittel 14 Beslutning om utlegg og om tvangsdekning i enkle pengekrav, at Innkrevingsmyndigheten skal kunne beslutte utlegg for krav som den har til innkreving. Dette innebærer at det kan besluttes utleggspant og utleggstrekk, og kompetansen skal som utgangspunkt være lik for alle kravstyper. Utlegg kan bare besluttes for krav som det foreligger tvangsgrunnlag for. Innkrevingsmyndigheten skal kunne gjennomføre tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav når den selv har stiftet pant i pengekravet.

Ved behandling av saker om utlegg og tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav, vil Innkrevingsmyndigheten utøve namsoppgaver som ellers utøves av alminnelig namsmann. Flere av bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven bør derfor gjelde tilsvarende for Innkrevingsmyndigheten. Departementet foreslår i kapittel 15 Saksbehandlingsregler for beslutning om utlegg og om tvangsdekning i enkle pengekrav, at innkrevingsloven presiserer hvilke av disse som skal gjelde.

Innkrevingsmyndigheten vil ha behov for saksbehandlingsregler som gjelder under hele innkrevingsprosessen, og ikke bare under tvangsfullbyrdelsen. For å legge til rette for like saksbehandlingsregler på alle stadier i innkrevingen, foreslår departementet at forvaltningsloven som utgangspunkt skal gjelde også når Innkrevingsmyndigheten behandler saker om utlegg og tvangsdekning. Forvaltningsloven vil likevel ikke gjelde der det er fastsatt at bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven gjelder, eller der det er gjort særskilt unntak fra forvaltningsloven.

På enkelte områder der verken tvangsfullbyrdelseslovens regler eller forvaltningslovens regler passer, foreslås det egne regler i innkrevingsloven for Innkrevingsmyndighetens behandling av saker om tvangsinnkreving. Departementet foreslår blant annet regler om varsel og om krav til beslutning, som vil gjelde når Innkrevingsmyndigheten behandler saker om utlegg og om tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav. Det foreslås også enkelte andre regler om Innkrevingsmyndighetens gjennomføring av tvangsdekning.

Departementet foreslår i kapittel 16 Foreldelse at foreldelsesloven skal gjelde for de kravene som Innkrevingsmyndigheten krever inn. Varsel til skyldneren om avregning, utlegg eller tvangsdekning, skal som hovedregel avbryte foreldelsen. Tilsvarende foreslås for krav hvor kommunene har særnamsmyndighet. Det skal da løpe ny foreldelsesfrist på ti år fra den dagen foreldelsen ble avbrutt.

Det foreslås at renter som forfaller etter at foreldelsen av hovedkravet er avbrutt, ikke lenger skal foreldes før hovedkravet. Dette foreslås som en endring i foreldelsesloven, som vil gjelde generelt og også omfatte private krav. Videre forslår departementet at avregning etter innkrevingsloven skal ha samme fristavbrytende virkning som utleggstrekk.

Departementet foreslår i kapittel 17 Rettergang at Innkrevingsmyndigheten skal utøve partsstillingen i saker for domstolene og alminnelig namsmyndighet, med mindre annet er bestemt. Det foreslås at det i forskrift kan gis nærmere regler om hvilke saker Innkrevingsmyndigheten skal utøve partsstilling i. Innkrevingsmyndigheten vil ha adgang til å reise og ta imot ordinære søksmål i saker om innkrevingen.

Departementet foreslår at det er skyldnerens alminnelige verneting som skal avgjøre hvilken tingrett som skal behandle klager på beslutning om utlegg, tvangsdekning, motregning og avregning. For fysiske personer er dette som hovedregel tingretten der skyldneren bor, for juridiske personer der de har sin forretningsadresse.

Det foreslås å lovfeste at staten er part i saker som gjelder innkreving av krav til det offentlige etter innkrevingsloven, og at den private kreditoren er part i saker som gjelder innkreving av private krav etter innkrevingsloven. Det foreslås også å videreføre dagens regel om at endelig rettsavgjørelse og forlik er bindende for alle skattekreditorene.

En klage på tvangsfullbyrdelse kan overføres til allmennprosess, hvor domstolen kan avgjøre en tvist om det underliggende kravet, ikke bare om innkrevingen. Innkrevingsmyndigheten skal som utgangspunkt ivareta partsstillingen også i slike saker, men det kan besluttes at den myndigheten som har fastsatt kravet, utøver partsstillingen.

Departementet foreslår at når det er fastsatt frist for å reise søksmål om kravfastsettelsen og fristen er utløpt, kan kravet likevel prøves inntil tre måneder etter første beslutning om innkrevingstiltak. Det er et vilkår at klagen over innkrevingstiltaket settes frem innen klagefristen.

Etter straffeloven § 169 andre ledd kan trekkpliktige straffes dersom de unnlater å foreta eller videreformidle utleggstrekk. Det er i dag et vilkår for straff at trekket gjelder visse prioriterte kravstyper. Departementet foreslår i kapittel 18 Straff å utvide straffebestemmelsen til å gjelde pålegg om trekk for alle typer krav. Samtidig foreslås det å oppheve en bestemmelse i bidragsinnkrevingsloven som fastsetter straffansvar for bidragspliktig som unnlater å betale løpende bidrag eller bidragsgjeld, når vedkommende har midler til å betale eller har evne til å skaffe midler.

Departementet foreslår en straffebestemmelse i innkrevingsloven ved brudd på opplysningsplikten. Etter forslaget kan en skyldner eller en opplysningspliktig tredjepart som forsettlig gir uriktig eller ufullstendig opplysning til Innkrevingsmyndigheten, straffes med bot eller fengsel i inntil to år. Ved grov uaktsomhet foreslås det at strafferammen skal være bøter eller fengsel i inntil ett år.

Dersom Innkrevingsmyndigheten gjør en feilutbetaling, bør den kunne kreve beløpet tilbake. Departementet foreslår i kapittel 19 Andre spørsmål å lovfeste adgangen til å kreve tilbake feilutbetalinger. Tilbakebetaling skal bare skje dersom den som har fått utbetalingen forsto eller burde ha forstått at utbetalingen skyldtes en feil.

Departementet foreslår også at Innkrevingsmyndigheten skal kunne fastsette betalingsfrist for underholdsbidrag som kreves inn etter innkrevingsloven, og at utbetalinger fra Innkrevingsmyndigheten som hovedregel skal skje til betalingsmottakers konto. Har mottaker ikke konto, må Innkrevingsmyndigheten bruke annen utbetalingsmåte. I enkelte tilfeller er det ikke hensiktsmessig at Innkrevingsmyndigheten forfølger et krav videre. Departementet foreslår at det skal kunne gis nærmere regler i forskrift om når innkrevingen av krav kan avsluttes.

Når oppholdsstedet til en bidragspliktig ikke er kjent, kan Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav i dag kreve vedkommende ettersøkt gjennom politiet. Etter departementets vurdering er det ikke behov for å videreføre denne adgangen, og den foreslås opphevet. Departementet foreslår videre at tilbakebetaling av for mye betalt barnebidrag gjøres ved fradrag i løpende bidrag. Det foreslås også endringer i en lang rekke andre lover for å tilpasse disse til innkrevingsloven.

2.2 Modernisering av utleggsprosessen i tvangsfullbyrdelsesloven mv.

I denne proposisjonen del III foreslås det en rekke lovendringer som legger til rette for en bedre og mer effektiv saksbehandling hos alminnelig namsmann. Forslagene omfatter i første rekke endringer i tvangsfullbyrdelsesloven, men også i en del andre lover.

I kapittel 20 Kompetent namsmyndighet foreslår departementet at når alminnelig namsmann etablerer utleggstrekk, skal det, som i dag, som hovedregel bare være den alminnelige namsmannen der skyldneren bor som kan etablere trekket. Det oppstilles ikke noe slikt vilkår for å beslutte at krav skal legges til et løpende utleggstrekk. For skyldnere uten kjent bopel i Norge og for skyldnere med adressesperre i Folkeregisteret foreslås det at Kongen kan utpeke en namsmann som utleggsbegjæringer kan fremsettes for.

Elektronisk kommunikasjon tillates i dag, forutsatt at løsningen som benyttes er betryggende. For å legge bedre til rette for digitale begjæringer om tvangsfullbyrdelse, foreslår departementet i kapittel 21 Mottak av begjæringer og elektronisk kommunikasjon at dette kan nærmere reguleres i forskrift.

For å effektivisere saksbehandlingen hos saksøker og alminnelig namsmann foreslår departementet at andre enn privatpersoner skal kunne pålegges å sende begjæringer elektronisk. Privatpersoner vil som i dag kunne levere begjæringer manuelt. Departementet foreslår også hjemmel for å gi forskrift om at det kan leveres begjæring elektronisk uten å angi hvilken namsmann som skal ha begjæringen, og om hvilken namsmann som da skal motta begjæringen.

Før en utleggssak behandles, skal namsmannen prøve utleggsbegjæringen for å påse at den tilfredsstiller de kravene som følger av tvangsfullbyrdelsesloven. Departementet foreslår i kapittel 22 Innhold og prøving av begjæring å videreføre dagens regelverk om prøving av utleggsbegjæringer.

I dag skal saksøker opplyse om fødselsdatoen til saksøkte (skyldneren) i utleggsbegjæringen. Departementet foreslår at begjæringen som hovedregel skal inneholde både saksøktes, saksøkers og eventuelt saksøkers prosessfullmektiges fødselsnummer, d-nummer eller organisasjonsnummer. Dette forenkler digitalisering av utleggsprosessen. Dersom saksøker er en privatperson, er det tilstrekkelig å opplyse om saksøktes fødselsdato. Reglene skal gjelde for alle typer begjæringer som sendes til namsmannen.

I dag skal skriftlige tvangsgrunnlag legges ved begjæringen, hvis ikke annet er bestemt. I en del tilfeller vil namsmannen allerede ha tvangsgrunnlaget i sitt system. Departementet foreslår at Kongen i forskrift kan fastsette i hvilken utstrekning begjæringer om tvangsfullbyrdelse skal kunne vise til dokumenter som allerede er elektronisk tilgjengelige for namsmannen. Det er også foreslått hjemmel for å pålegge andre enn privatpersoner å benytte slik henvisning.

Departementet foreslår i kapittel 23 Foreleggelse av begjæring å oppheve bestemmelsen om varsel om utleggsforretning, fordi det ikke lenger skal avholdes utleggsforretninger.

Departementet foreslår at skyldneren skal få informasjon som er relevant i forbindelse med utleggssaken ved foreleggelse av begjæringen. Det foreslås hjemmel for å fastsette i forskrift hvilke opplysninger som skal fremgå av foreleggelsen. Departementet foreslår også at skyldneren skal få en oppfordring om å uttale seg om forhold av betydning for om det skal tas utlegg, og om valg av gjenstand for utlegget, innen en bestemt dato som ligger minst tre uker fra foreleggelsen ble sendt. Hvis namsmannen ikke har fattet en beslutning i saken innen to måneder etter at fristen for å uttale seg har løpt ut, skal begjæringen forelegges på nytt.

Departementet foreslår videre å oppheve dagens regel om at skyldneren i visse saker kan be namsmannen om å anmode saksøker om å sette seg i forbindelse med saksøkte med sikte på å finne frem til en nedbetalingsordning eller annen minnelig løsning. Bestemmelsen gir ekstra arbeid for alle involverte, samtidig som den svært sjelden fører til minnelige løsninger mellom partene.

Departementet foreslår i kapittel 24 Beslutning om utlegg at utleggsbeslutninger som hovedregel skal fattes på namsmannens kontor. Departementet foreslår også å gå bort fra ordningen om at det i utleggssaker skal avholdes en utleggsforretning på et angitt sted til en angitt tid. Namsmannen skal kunne innkalle partene til et møte dersom en av partene har bedt om det eller dersom namsmannen finner grunn til det. Departementet foreslår at utleggsbeslutninger fortsatt skal dokumenteres i en namsbok.

Dersom saksøkte er gift eller lever i et ekteskapslignende forhold, og det blir tatt utleggspant i felles bolig, foreslår departementet at namsmannen skal underrette ektefellen eller samboeren. Det samme gjelder ved utlegg i tidligere felles bolig der saksøktes ektefelle, tidligere ektefelle eller tidligere samboer fortsatt bor.

Det er behov for å regulere nærmere hvilket formuesgode det skal tas utlegg i, eventuelt når det skal etableres utleggstrekk. Departementet foreslår i kapittel 25 Valg av utleggsgjenstand en hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven for å fastsette detaljerte bestemmelser om valg av utleggsgjenstand i forskrift.

Alminnelig namsmann skal føre inn i namsboken hvilket eller hvilke formuesgoder det er tatt utleggspant i. I dag skal disse formuesgodene verdsettes og verdsettingen føres inn i namsboken. Det er tilstrekkelig at alminnelig namsmann anslår formuesgodets verdi omtrentlig, og departementet foreslår at namsmannen skal føre inn i namsboken hvilket beløp de formuesgodene som det tas utlegg i, antas å ville innbringe ved tvangsdekning.

Departementet foreslår i kapittel 26 Signaturkrav å videreføre kravet om saksøkers underskrift på begjæringer og kravet om klagers underskrift på klager. Ved henvisning i tvangsfullbyrdelsesloven til domstollovens regler, er bruk av elektronisk signatur tillatt i dag. Det er ikke foreslått endringer i dette, men det legges til grunn at ved behov vil forskriftshjemlene i domstolloven bli tatt i bruk for å regulere bruken av elektronisk signatur hos alminnelig namsmann i forskrift.

Departementet foreslår å oppheve regelen om namsmannens underskrift i namsboken. Et krav om slik underskrift er lite forenelig med en digitalisering av utleggsprosessen. Det vil fortsatt fremgå av namsboken og saksbehandlingssystemene dersom en saksbehandler har gjort manuelle vurderinger i saken.

I kapittel 27 Informasjonsforvaltning hos alminnelig namsmann foreslår departementet å videreføre prinsippet om at det som utgangspunkt er partene som har ansvaret for å opplyse saken. Det foreslås at alminnelig namsmann skal kunne pålegge skyldneren å gi opplysninger som «kan ha betydning for innkrevingen». Også tredjeparter kan etter forslaget pålegges å gi opplysninger som kan ha betydning for saken. Plikten skal bare omfatte opplysninger om visse fordringer og eiendeler hvis tredjeparten er en privatperson.

Departementet foreslår videre at det i forskrift kan fastsettes hvilke offentlige myndigheter som skal gi opplysninger uavhengig av taushetsplikt til alminnelig namsmann. Det foreslås også at alminnelig namsmann skal kunne innhente opplysninger fra Folkeregisteret.

Departementet foreslår at alminnelig namsmann kan bruke personopplysninger til automatiserte avgjørelser, men ikke til profilering.

Alminnelig namsmann har behov for å dele opplysninger med Innkrevingsmyndigheten. Forvaltningsloven gir hjemmel for å regulere dette i forskrift. Departementet foreslår at det i forskrift kan gis regler om i hvilken utstrekning en kreditor skal få innsyn i andre krav i trekket, for å kunne ivareta sine interesser.

2.3 Ett utleggstrekk

Utleggstrekk innebærer at arbeidsgiver pålegges å trekke en del av lønnen til dekning av et krav noen har mot arbeidstakeren. I moderniseringsprogrammet Fremtidens innkreving utvikles det en bedre og mer helhetlig prosess for utleggstrekk på tvers av namsmyndighetene. I denne proposisjonen del IV foreslås det regler i innkrevingsloven og endringer i tvangsfullbyrdelsesloven og andre lover som er nødvendige for den nye prosessen for utleggstrekk.

I kapittel 28 Ny ordning med ett utleggstrekk beskrives den nye ordningen. Både alminnelig namsmann i det enkelte distrikt og Innkrevingsmyndigheten i Skatteetaten skal kunne beslutte dekning ved utleggstrekk. Hvis flere beslutter trekk, skal alle kravene delta i det samme trekket. På denne måten vil det bare løpe ett utleggstrekk mot den samme skyldneren. Den namsmyndigheten som først beslutter utleggstrekk, fastsetter størrelsen på trekket. Forslaget er en forenkling for skyldnerne, arbeidsgivere og andre trekkpliktige, og for kreditorene.

Ordningen med ett utleggstrekk forutsetter at det ikke kan løpe andre utleggstrekk parallelt. Kommunene kan i dag beslutte utleggstrekk for enkelte kommunale krav. Det foreslås at kommunene fortsatt skal kunne beslutte dekning ved utleggstrekk, men beslutningen må meldes til alminnelig namsmann. Kommunene skal fortsatt kunne beslutte utleggspant for krav hvor de har slik myndighet i dag.

Statens pensjonskasse beslutter trekk i fremtidige ytelser for enkelte tilbakebetalinger av for mye utbetalt pensjon mv. Det foreslås at Statens pensjonskasse skal kunne kreve inn slike tilbakebetalingsbeløp gjennom avregning i fremtidige ytelser.

Departementet foreslår at Innkrevingsmyndigheten blir ansvarlig for å ta imot og fordele innbetalingene fra den trekkpliktige for alle utleggstrekk.

Som følge av ordningen med ett utleggstrekk, foreslår departementet i kapittel 29 Trekkbeslutning, trekkets størrelse og trekkperiode mv. enkelte regler for trekkbeslutninger. Det foreslås også regler om underretning til den trekkpliktige, skyldneren, kreditor og Innkrevingsmyndigheten. Videre foreslås det å oppheve dagens regler om trekkperiode. Departementet foreslår at det skal kunne besluttes utleggstrekk i inntil 20 pst. av godtgjørelsen til selvstendig næringsdrivende uavhengig av hvilken myndighet som beslutter utleggstrekk, og uavhengig av hvilke krav som ligger i trekket. Videre foreslås det enkelte justeringer i reglene om utleggstrekk i forbindelse med gjeldsordning og konkurs, og enkelte endringer i reglene om foreldelse.

Dersom det er besluttet utleggstrekk for flere krav mot samme skyldner, og trekket ikke er tilstrekkelig til å dekke alle kravene, regulerer dekningsloven § 2-8 i hvilken rekkefølge kravene skal dekkes. Departementet foreslår i kapittel 30 Fordeling av innbetalt trekkbeløp mellom kreditorene endringer i prioriteten for enkelte typer krav. Det foreslås blant annet å gi offentliges regresskrav for forskuttert bidrag lavere prioritet enn private bidragskrav. Det foreslås endringer som klargjør prioriteten for renter, gebyrer og kostnader og for ansvarskrav mot den trekkpliktige. Endelig foreslås det endringer av reglene for prioritet mellom flere krav innenfor samme gruppe.

Ved fordelingen av utleggstrekket må det tas hensyn til eventuelle krav på tilbakebetaling som skal avregnes i fremtidige ytelser etter folketrygdloven og andre lover. Departementet foreslår at slike avregninger skal dekkes før utleggstrekk, og regler for hvordan avregningen skal håndteres når avregning besluttes etter at utleggstrekk har begynt å løpe.

For å sikre at oversikten over kravene knyttet til utleggstrekket til enhver tid er riktig, foreslås det at kreditor skal ha plikt til å melde fra om eventuelle endringer i kravsforholdet.

Når et utleggstrekk etableres mot en skyldner, vil namsmyndighetene vurdere trekkets størrelse ut fra opplysningene de har om skyldneren på det aktuelle tidspunktet. I mange tilfeller er det behov for å justere trekket i ettertid. I den nye ordningen for utleggstrekk skal namsmyndighetene i større grad følge opp utleggstrekket av eget tiltak. Trekkets størrelse kan kontrolleres mot opplysninger namsmyndighetene mottar om skyldnerens økonomiske situasjon fra a-ordningen og forskjellige registre. I kapittel 31 Endring og klage foreslås det regler som tillater namsmyndigheten med ansvaret for trekkets størrelse å regulere trekket av eget tiltak. Departementet foreslår også å videreføre partenes adgang til å begjære endring i trekket.

Hvis en eller flere av partene er uenig i namsmyndighetens vurdering av trekkets størrelse, kan spørsmålet løftes til domstolene for avklaring. Under den nye trekkordningen har trekkets størrelse og fordelingen av trekket betydning for alle kreditorene i trekket. Det foreslås derfor tilpasninger i reglene for klager som gjelder trekkets størrelse og fordelingen av trekket, sammen med enkelte andre tilpasninger i klagereglene.

Dersom skyldneren skifter arbeidsgiver, foreslår departementet at namsmyndigheten av eget tiltak skal pålegge den nye arbeidsgiveren trekkplikt.

Departementet foreslår i kapittel 32 Den trekkpliktiges oppgaver og Innkrevingsmyndighetens videreformidling av trekket at Innkrevingsmyndigheten har ansvaret for kommunikasjonen med den trekkpliktige. Innkrevingsmyndigheten vil gi beskjed om plikten til å foreta trekk og hvordan trekket skal innbetales.

Den trekkpliktige skal betale trekkbeløpet til Innkrevingsmyndigheten og merke betalingen på en måte som identifiserer den som er trukket i lønn eller annen ytelse. Det foreslås hjemmel for å gi nærmere regler i forskrift om plikt for den trekkpliktige til å innhente opplysninger om trekket og om betalingen. Trekkbeløpet skal innbetales første virkedag etter utbetalingen av lønn mv. til skyldneren, såfremt Innkrevingsmyndigheten ikke har fastsatt et annet forfallstidspunkt. Den trekkpliktige skal i visse situasjoner opplyse om arbeidsforhold som opphører.

Etter at trekket er innbetalt, skal Innkrevingsmyndigheten videreformidle beløpet til de berettigede kreditorene etter prioritet og forholdsmessighet. Feil i fordelingen skal kunne rettes i senere utbetalinger dersom det er mulig.

Departementet foreslår at den trekkpliktige skal rapportere opplysninger om gjennomført trekk. Rapportering skal som hovedregel skje for hver kalendermåned etter reglene i a-opplysningsloven. Det foreslås at det kan fastsettes i forskrift at den trekkpliktige skal betale forsinkelsesrenter av trekkbeløp som ikke betales innen forfall.

I kapittel 33 Den trekkpliktiges ansvar foreslår departementet ansvarsregler for trekkpliktige og for de som kunne vært trekkpliktige dersom de hadde oppfylt opplysningsplikten sin. Den trekkpliktige blir ansvarlig for beløpet dersom et trekkpålegg ikke blir etterkommet, eller dersom beløp som er trukket, ikke blir betalt til Innkrevingsmyndigheten.

Departementet foreslår videre at Innkrevingsmyndigheten kan holde en arbeidsgiver eller oppdragsgiver som gir uriktige eller ufullstendige opplysninger, ansvarlig for de beløp som kunne vært trukket dersom melding eller opplysning var gitt på riktig måte. Innkrevingsmyndigheten skal i slike tilfeller kunne fatte vedtak om ansvar på vegne av alle kreditorene i trekket.

I tilfeller hvor det ikke er besluttet utleggstrekk mot skyldneren, men hvor Innkrevingsmyndigheten kunne ha besluttet utleggstrekk dersom arbeidsgiver eller oppdragsgiver hadde overholdt opplysningsplikten sin, foreslås det at Innkrevingsmyndigheten kan holde vedkommende ansvarlig for de beløp som kunne ha vært trukket dersom opplysningsplikten hadde blitt overholdt. Innkrevingsmyndigheten kan i disse tilfellene bare fastsette ansvar for utleggstrekk den selv kunne ha besluttet for krav den krever inn.

Etter alle tre ansvarsgrunnlagene foreslås det regler om ansvarsfrihet i unnskyldelige tilfeller. Trekkpliktige og opplysningspliktige blir ansvarsfri hvis hen godtgjør at forholdet ikke skyldes at vedkommende eller noen i dennes tjeneste har forsømt seg eller utvist mangel på tilbørlig aktsomhet. Ansvar etter alle tre ansvarsgrunnlagene skal være tvangsgrunnlag for utlegg. Det foreslås også regler for hvordan ansvarskravene skal innkreves. Foreldelsesloven §§ 9 og 11 om foreldelse av krav på skadeserstatning og krav i forbindelse med straffesak, skal gjelde tilsvarende.

Departementet foreslår i kapittel 34 Trekkets frigjørende virkning at utleggstrekk som er foretatt i skyldnerens lønn mv., skal ha frigjørende virkning for skyldneren, selv om den trekkpliktige ikke betaler trekket videre til Innkrevingsmyndigheten. Dette innebærer at skyldneren får godskrevet utleggstrekket som nedbetaling av gjelden selv om trekkbeløpet ikke kommer kreditorene til gode. Det foreslås at det i forskrift skal kunne gis nærmere regler om godskrivingen.

2.4 Felles temaer

I proposisjonen del V redegjøres det for en del felles temaer for lovforslagene. I kapittel 35 redegjøres det for økonomiske og administrative konsekvenser av forslagene.

Departementet foreslår i kapittel 36 Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser at lovendringene skal tre i kraft fra den tid Kongen bestemmer, og at de enkelte bestemmelsene skal kunne settes i kraft til ulik tid hvis det er hensiktsmessig. Det er behov for å tilpasse ikrafttredelsen til utviklingen av nye IT-systemer. For å redusere risikoen ved overgangen til nytt regelverk med tilhørende systemstøtte, foreslås det en mulighet for gradvis innføring, ved at ny regulering i en overgangsperiode kan settes i kraft for en begrenset gruppe saker. Det foreslås også hjemmel til å gi forskrift om overgangsbestemmelser.

I kapittel 37 Merknader til de enkelte bestemmelsene er det gitt merknader til de enkelte paragrafene i forslag til lov om innkreving av statlige krav mv. (innkrevingsloven) og i forslagene til endringer i tvangsfullbyrdelsesloven og andre lover.

3 Høringen

Finansdepartementet sendte 17. april 2023 i samråd med Justis- og beredskapsdepartementet på høring forslag til regelendringer i to høringsnotater:

• forslag til en ny lov om innkreving av statlige krav mv. (innkrevingsloven), og

• forslag om etablering av ett utleggstrekk og modernisering av utleggsprosessen i tvangsfullbyrdelsesloven

Høringsnotatet om innkrevingsloven ble utarbeidet av Finansdepartementet. Høringsnotatet om ett utleggstrekk og modernisering av utleggsprosessen i tvangsfullbyrdelsesloven ble utarbeidet av et lovprosjekt med deltakere fra Skatteetaten, politi- og lensmannsetaten, Justis- og beredskapsdepartementet og Finansdepartementet.

Høringsfristen var 1. august 2023. Høringsnotatene ble sendt til følgende organisasjoner og instanser:

• Departementene

• Arbeids- og velferdsdirektoratet

• Barneombudet

• Brønnøysundregistrene

• Datatilsynet

• Digitaliseringsdirektoratet

• Direktoratet for forvaltning og økonomistyring

• Domstoladministrasjonen

• Finansklagenemnda

• Finanstilsynet

• Forbrukerrådet

• Husbanken

• Konkursrådet

• Kontoret for voldsoffererstatning

• Kriminalomsorgsdirektoratet

• Likestillings- og diskrimineringsombudet

• Politidirektoratet

• Regelrådet

• Regjeringsadvokaten

• Riksadvokatembetet

• Riksrevisjonen

• Sekretariatet for konfliktrådene

• Skattedirektoratet

• Statens lånekasse for utdanning

• Statens sivilrettsforvalting

• Statistisk sentralbyrå

• Stortingets ombudsmann for forvaltningen

• Tolletaten

• ØKOKRIM

• Akademikerne

• Aleneforeldreforeningen

• Arbeidsgiverforeningen Spekter

• Bedriftsforbundet

• Den Norske Advokatforening

• Den norske dataforening

• Den norske dommerforening

• Den norske Revisorforening

• Fattignettverket i Norge

• Finans Norge (FNO)

• Finansforbundet

• Finansieringsselskapenes forening

• Folketrygdfondet

• For Fangers Pårørende

• Gatejuristen

• Gjeldsofferalliansen

• Hovedorganisasjonen Virke

• IKT Norge

• Juridisk rådgivning for kvinner

• Jussbuss

• Jussformidlingen i Bergen

• Jusshjelpa i Midt-Norge

• Jusshjelpa i Nord-Norge

• KS

• Landsorganisasjonen i Norge

• NITO – Norges ingeniør- og teknologorganisasjon

• Norges Bank

• Norges Bondelag

• Norges Fiskarlag

• Norges huseierforbund

• Norges hytteforbund

• Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund

• Norges parkeringsforening

• Norges politilederlag

• Norges Rederiforbund

• Norsk Bonde- og Småbrukarlag

• Norsk Presseforbund

• Norsk Øko-Forum (NØF)

• Norske Inkassobyråers Forening

• Norske kredittopplysningsbyråers forening

• NorStella

• Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)

• Pensjonistforbundet

• Politiets fellesforbund

• Profesjonelle vergers interesseorganisasjon

• Regnskap Norge

• Rettspolitisk forening

• Samarbeidsutvalget for forliksråd og namsmenn

• Sivilombudet

• Skattebetalerforeningen

• Skatterevisorenes forening

• SMB Norge

• Sparebankforeningen i Norge

• Straffedes organisasjon i Norge

• Unio, hovedorganisasjonen for universitets- og høyskoleutdannede

• Verdipapirsentralen

• Virke inkasso

• Wayback

• Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund YS

• Økonomiforbundet

Følgende har gitt uttalelse:

• Barne- og familiedepartementet

• Utenriksdepartementet

• Arbeids- og velferdsdirektoratet

• Brønnøysundregistrene

• Datatilsynet

• Domstoladministrasjonen

• Forbrukerrådet

• HELFO

• Husbanken

• Politidirektoratet – vedlagt uttalelser fra 10 politidistrikter

• Regelrådet

• Riksadvokatembetet

• Skattedirektoratet

• Statens lånekasse for utdanning

• Statens pensjonskasse

• Statens vegvesen

• Tolletaten

• ØKOKRIM

• Den Norske Advokatforening

• Den norske dommerforening

• Finans Norge (FNO)

• Gjeldsofferalliansen

• Jussbuss

• KapitalKontroll AS

• Kommunesektorens organisasjon- KS

• Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund

• Norges politilederlag

• Norske kredittopplysningsbyråers forening

• Regnskap Norge

• Helgeland tingrett

• Oslo statsadvokat

• Oslo tingrett

• Statsforvalteren i Oslo og Viken

• Bodø kommune

• Gjøvik kommune

• Indre Østfold kommune

• Lindesnes kommune

• Nord-Fron kommune

• Oslo kommune

• Ringebu kommune

• Sel kommune

• Sola kommune

• Sør-Fron kommune

• Tønsberg kommune

• Vågå kommune

• Fire privatpersoner

Følgende høringsinstanser har meddelt at de ikke har merknader til forslagene:

• Forsvarsdepartementet

• Klima- og miljødepartementet

• Nærings- og fiskeridepartementet

• Statens sivilrettsforvaltning

• Statistisk sentralbyrå

De fleste av høringsinstansene som har uttalt seg generelt om forslagene, støtter de overordnede prinsippene i høringsnotatene om én felles innkrevingslov for statlige krav, modernisering av utleggsprosessen i tvangsfullbyrdelsesloven og å etablere en ordning hvor det bare løper ett utleggstrekk mot en skyldner.

Domstoladministrasjonen sier seg prinsipielt enig i forslaget om å samle ansvaret for offentlig innkreving i en innkrevingsmyndighet, regulert i en innkrevingslov, og støtter hovedtrekkene i en ordning med ett utleggstrekk.

Regelrådet uttaler:

«Forslagene er tilstrekkelig utredet, jf. utredningsinstruksen pkt. 2-1 og 2-2. Regelrådet mener at departementene har koordinert høringene på en god måte, og er enige i at forslagene må sees i sammenheng. De to høringsnotatene utgjør til sammen en grundig utredning, hvor problemene er belyst og målene er beskrevet, alternativer er drøftet, og virkningene for de berørte er utredet. Videre fremstår reguleringen som fremtidsrettet.

Forslagene har som mål å forenkle prosessene rundt statlig innkreving og behandling av utleggstrekk, og Regelrådet mener at dette er viktige forenklingsgrep som kan være til stor nytte for næringslivet. Hvis forenklingene blir gjennomført på en god måte, og næringslivet faktisk opplever de beregnede nytteverdiene, vil dette også være en viktig bidragsyter til Regjeringens forenklingsmål for næringslivet på 11 milliarder i besparelser innen 2025.»

Finans Norge er overordnet positive til alle forslag som kan bidra til en modernisering av innkrevingsprosessen og komme skyldnerne til gode. Organisasjonen mener imidlertid at det aktuelle høringsnotatet om ny innkrevingslov og endringer i tvangsfullbyrdelsesloven må ses i sammenheng med forslaget om ny inkassolov, som er til utarbeidelse i Justis- og beredskapsdepartementet.

Kommunesektorens organisasjon (KS) uttaler at organisasjonen overordnet er positiv til forslagene, og at de vil kunne gi et mer oversiktlig regelverk enn tidligere, både for innkrevingsmyndighetene og skyldnerne, og en mer effektiv innkreving. Organisasjonen har imidlertid merknader til en del enkeltforslag som berører kommunene særskilt.

Mange av høringsinstansene har merknader og konkrete innspill til endringer i enkeltelementer i forslagene som ble sendt på høring. Disse merknadene behandles i tilknytning til de enkelte forslagene.

I høringsnotatene ble det foreslått hjemler for å regulere en del forhold i forskrift. Høringsinstansenes merknader som knytter seg til den nærmere utformingen av forskriftene, tar departementet ikke stilling til her.