Del 2
Innkrevingsloven

4 En felles innkrevingslov for Skatteetatens innkreving

4.1 Innledning og sammendrag

Departementet foreslår at reglene for Skatteetatens innkreving samles i en samordnet, systematisk og moderne lov om innkreving av statlige krav mv. (innkrevingsloven). Dette gir et oversiktlig og brukervennlig regelverk for skyldnerne, Skatteetaten, kreditorene og andre brukere. Loven legger til rette for den pågående moderniseringen av arbeidsprosesser og IT-systemer på innkrevingsområdet i Skatteetaten gjennom programmet Fremtidens innkreving. Innkrevingsloven vil erstatte SI-loven, tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 2 avsnitt II, deler av bidragsinnkrevingsloven og en del bestemmelser i skattebetalingsloven.

Innkreving av pengekrav innebærer bruk av til dels inngripende virkemidler overfor skyldnerne. Et viktig hensyn ved utformingen av loven er derfor å ivareta skyldnernes interesser på en god måte. Innkrevingstiltakene må stå i forhold til det en ønsker å oppnå, og de skal ikke være mer inngripende enn nødvendig. Innkrevingsprosessen må også ivareta rettsikkerheten til skyldnerne.

Skyldnernes interesser må balanseres mot hensynet til en effektiv innkreving. Regelverket må bidra til at flest mulig betaler frivillig, og til en effektiv prosess for innkreving av krav som ikke blir betalt. Det må også utformes på en slik måte at det ikke gir en større administrativ belastning enn nødvendig for andre som berøres.

Innkrevingsmyndigheten kommer tett på skyldnerne og må håndtere store mengder personopplysninger. Regelverket må ivareta personvernet på en god måte, og innenfor de rammene som personvernregelverket setter.

De ulike hensynene er avveid mot hverandre ved utformingen av loven. Det vises til vurderingene i forbindelse med de enkelte forslagene til lovbestemmelser.

4.2 Gjeldende rett og høringsnotatets forslag

Skatteetatens innkreving omfatter en rekke krav i tillegg til skatter og avgifter. Skatteetaten har ikke ansvar for alle statlige krav, men krever inn svært mange og ulike typer krav for en rekke statlige oppdragsgivere. Etaten har også ansvaret for innkrevingen av enkelte private krav, som underholdsbidrag og erstatning til voldsofre. Innkrevingen reguleres i dag av flere lover, de viktigste er SI-loven, skattebetalingsloven og bidragsinnkrevingsloven, samt tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 2 avsnitt II. Dette innebærer at det gjelder til dels ulike regler for grupper av krav som etaten krever inn.

Departementet foreslo i høringsnotatet at innkrevingsregelverket samles i én lov. Dette gir et mer oversiktlig regelverk og gjør det lettere å utvikle nye arbeidsprosesser og IT-systemer.

Høringsnotatet ga en beskrivelse av regelverket og organiseringen av innkrevingen i Sverige og Danmark. Innkrevingen av skatte- og avgiftskrav og andre offentlige krav har en annen organisering i Danmark og Sverige enn i Norge. Dette gjelder særlig Sverige, hvor tvangsinnkrevingen av både offentlige og private krav er samlet hos én myndighet, kalt Kronofogden. Samtidig er regelverket både i Danmark og Sverige fordelt på en rekke lover og fremstår som mer fragmentert enn ønskelig for et nytt innkrevingsregelverk i Norge. Departementet fant av den grunn at det ikke var hensiktsmessig å regulere Skatteetatens innkrevingsoppgaver som i våre naboland.

I høringsnotatet ble det trukket frem at hovedformålet med den nye innkrevingsloven er å få en samordnet, systematisk og moderne lov som gir et oversiktlig og brukervennlig regelverk for skyldnerne, Skatteetaten og andre brukere. Det ble også trukket frem at loven må legge til rette for digitale prosesser, og vist til at det i statsbudsjettet for 2022 ble vedtatt å modernisere innkrevingsområdet og særlig IT-porteføljen til Skatteetaten. Det er derfor nødvendig med stor grad av harmonisering for å oppnå gevinsten med en samordnet lov for Skatteetatens innkrevingsoppgaver. Ved utforming av forslag til innkrevingsloven i høringsnotatet la departementet derfor til grunn at det som hovedregel skal være samme løsninger for alle typer krav. Bare dersom særlige grunner taler for det, bør det være aktuelt med særregler for enkelte kravstyper.

Høringsnotatet pekte også på at innkrevingsloven må ivareta skyldnerens interesser på en god måte. Samtidig må hensynet til skyldnerens interesser balanseres mot hensynet til en effektiv innkreving, og ivareta hensynet til andre som berøres av regelverket.

4.3 Høringsinstansenes merknader

De høringsinstansene som har uttalt seg om dette, har uttrykt støtte til at regelverket for Skatteetatens innkreving samles i én felles lov. Dette gjelder for blant annet Skattedirektoratet, som peker på at «[d]agens fragmentariske lovgivning på innkrevingsområdet medfører at reglene er vanskelig tilgjengelige for skyldnere og andre brukere, samt utfordrende å anvende for innkrevingsmyndighetene. Det er derfor et sterkt behov for å gjøre regelverket mer oversiktlig og brukervennlig. Skattedirektoratet støtter derfor forslaget om å forenkle regelverket gjennom å samle dette i en ny, felles innkrevingslov.»

Også Lånekassen, Brønnøysundregistrene og Arbeids- og velferdsdirektoratet er positive til forslaget om å samordne innkrevingsregelverket i en lov. Arbeids- og velferdsdirektoratet gir uttrykk for at det ved en slik samordning er viktig at det ikke ses bort fra de relevante særegenhetene ved enkelte av kravstypene som skal kreves inn, og at i det store og hele virker forslaget å hensynta dette.

Domstoladministrasjonen er prinsipielt enig i forslaget om å samle ansvaret for innkreving av det offentliges krav i en innkrevingsmyndighet, med samlet regulering i en innkrevingslov. En slik organisering og regulering legger til rette for effektivisering, bedre tjenester og digitalisering.

Enkelte høringsinstanser trekker også frem at én felles innkrevingslov vil være lettere å forholde seg til for skyldnerne. Jussbuss er positiv til at loven vil gjøre innkrevingsprosessen mer likeartet for ulike kravstyper, og mener at dette vil sikre likhet, forutberegnelighet og rettssikkerhet for den enkelte skyldner. Gjeldsofferalliansen gir uttrykk for at «dette vil gi en mer helhetlig og forutsigbar saksbehandling for skyldnere. Slik det er i dag, oppleves innkrevingspraksisen for mange skyldnere som uforutsigbar. Det oppstår usikkerhet knyttet til saksbehandling og ikke minst ulikt lovverk for ulike krav.» Også Statsforvalteren i Oslo og Viken trekker frem at dette er positivt for personer med betalingsvansker.

Ingen av høringsinstansene går mot forslaget om én felles lov for Skatteetatens innkreving.

4.4 Vurderinger og forslag

Departementet foreslår at reglene for Skatteetatens innkreving samles i en lov om innkreving av statlige krav (innkrevingsloven). I dag er regelverket for Skatteetatens innkreving fordelt på flere lover med til dels ulike løsninger. Dette gjør regelverket fragmentert og lite brukervennlig. Å samle innkrevingsregelverket i én lov vil gi et mer oversiktlig regelverk som er lettere å finne frem i for brukerne. Det gjør det også lettere å holde regelverket oppdatert og motvirker at det oppstår utilsiktede forskjeller mellom ulike krav eller saksområder.

Innkrevingsloven vil erstatte SI-loven, tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 2 avsnitt II, og størstedelen av bidragsinnkrevingsloven. Hovedtyngden av reglene i skattebetalingsloven omfatter det ordinære systemet for betaling av skatt og avgift, med blant annet reglene for forskuddstrekk og avregning, og bestemmelser om forfall av skatte- og avgiftsforpliktelsene. Disse forholdene vil ikke reguleres av innkrevingsloven, og skattebetalingsloven vil fortsatt regulere dette. Innkrevingsloven vil imidlertid erstatte en del bestemmelser i skattebetalingsloven som regulerer blant annet motregning og tvangsinnkreving.

Regelverket er fragmentert også ved at det gjelder ulike regler for ulike kravstyper. I noen tilfeller skyldes det særlige forhold ved enkelte krav, men i stor utstrekning skyldes det at reglene er gitt til ulik tid og uten tanke på samordning, og at de tidligere ble forvaltet av ulike myndigheter. Slike særregler gjør regelverket vanskelig tilgjengelig for brukerne, og det blir unødvendig kostbart å utvikle effektive arbeidsprosesser og IT-systemer. Som hovedregel bør det derfor være samme løsninger for alle typer krav. Bare der særlige grunner taler for det, bør det være særregler for enkelte kravstyper.

Hovedformålet med den nye innkrevingsloven er å få en samordnet, systematisk og moderne lov som gir et oversiktlig og brukervennlig regelverk for skyldnerne, Skatteetaten og andre brukere. I statsbudsjettet for 2022 ble det vedtatt å modernisere innkrevingsområdet og særlig IT-porteføljen til Skatteetaten. Tiltaket – som er kalt Fremtidens innkreving – vil legge til rette for å samordne og modernisere systemporteføljen og prosessene på innkrevingsområdet. Det er et omfattende moderniseringsprogram, med betydelige investeringer og gevinster. Et viktig mål med innkrevingsloven er å legge til rette for denne moderniseringen.

Samtidig innebærer innkreving av pengekrav bruk av til dels inngripende virkemidler overfor skyldnerne. Et viktig hensyn ved utformingen av loven er derfor å ivareta skyldnernes interesser på en god måte. Innkrevingstiltakene må stå i forhold til det en ønsker å oppnå, og de skal ikke være mer inngripende enn nødvendig. Innkrevingsprosessen må også ivareta rettsikkerheten, ved å gi skyldneren mulighet til å ivareta sine interesser gjennom for eksempel rett til innsyn, å uttale seg og å klage over beslutninger. Regelverket bør også legge til rette for at Innkrevingsmyndigheten kan ivareta hensynet til skyldnere som ikke selv evner å tale sin sak.

Skyldnernes interesser må balanseres mot hensynet til en effektiv innkreving. Det klare utgangspunktet er at kravene skal betales, innenfor de grensene som dekningsloven og annet lovverk setter. Dette er viktig av hensyn til å sikre inntektene til staten og andre offentlige kreditorer, og til de private kreditorene som Skatteetaten krever inn på vegne av, slik som bidragsmottakere og voldsofre. Det er også viktig for å bidra til likebehandling av skyldnere som betaler frivillig og skyldnere som ikke gjør det. Regelverket må derfor bidra til at flest mulig betaler frivillig, og til en effektiv prosess for innkreving av krav som ikke blir betalt.

Regelverket må videre ivareta hensynet til andre som berøres. Dette kan være tredjeparter som bidrar med opplysninger, eller som spiller en mer aktiv rolle i innkrevingsprosessen, for eksempel arbeidsgivere som gjennomfører utleggstrekk i lønnen til en arbeidstaker. Det er viktig at regelverket utformes på en slik måte at det ikke gir en større administrativ belastning enn nødvendig for slike parter.

Innkrevingsmyndigheten kommer tett på skyldnerne og må håndtere mange opplysninger om disse, og i noen grad også om andre. Noen av opplysningene kan være av personlig karakter. Regelverket må derfor utformes slik at det ivaretar personvernet på en god måte, og innenfor de rammene som personvernregelverket setter. Det vises til kapittel 7 for en nærmere fremstilling av hvordan hensynet til personvernet er ivaretatt.

De ulike hensynene er avveid mot hverandre ved utformingen av loven. Det vises til vurderingene i forbindelse med de enkelte forslagene til lovbestemmelser.

Departementet viser til forslag om å oppheve SI-loven og endringer i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 2 avsnitt II (§§ 2-14 til 2-17).

5 Formål, virkeområde og myndighet

5.1 Innledning og sammendrag

Forslaget til innkrevingsloven skal legge til rette for en effektiv innkreving. Et viktig hensyn ved utformingen av loven er også å ivareta skyldnernes interesser på en god måte. Departementet foreslår i punkt 5.2 at hensynene bak loven kommer til uttrykk i en egen formålsbestemmelse. Denne slår fast at loven skal legge til rette for en effektiv innkreving som ivaretar hensynet til skyldneren.

Det foreslås i punkt 5.3 at det skal fastsettes i forskrift hvilke krav som omfattes av loven. Dette gir god veiledning til brukerne, og samtidig den nødvendige fleksibiliteten ved overføring av nye kravstyper til Innkrevingsmyndigheten. For utenlandske krav foreslås det at forskriften angir den enkelte lov eller avtale som bestemmer at innkreving skal skje i Norge, uten en nærmere angivelse av de konkrete kravstypene.

Departementet foreslår i punkt 5.4 at innkrevingsloven gjelder på Svalbard og Jan Mayen uten særskilte unntak.

Norge har en rekke folkerettslige forpliktelser vedrørende immunitet og ukrenkelighet etter Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem og andre folkerettslige avtaler. For å gjøre det tydelig at innkrevingen ikke skal skje i strid med disse forpliktelsene, foreslår departementet i punkt 5.5 å ta inn en folkerettsreservasjon i innkrevingsloven.

Departementet foreslår i punkt 5.6 at bestemmelsene som regulerer NAVs myndighetsutøvelse blir stående i bidragsinnkrevingsloven, med enkelte nødvendige tilpasninger.

I punkt 5.7 foreslår departementet å bruke begrepet «Innkrevingsmyndigheten» som fellesbetegnelse når Skatteetaten utøver myndighet etter loven. Innkrevingsmyndigheten skal ivareta rollen som kreditor, og utøve særnamsmyndighet for kravene som omfattes av loven.

Departementet foreslår i punkt 5.8 å lovfeste at Innkrevingsmyndigheten ivaretar kreditorrollen for kravene som omfattes av loven. I kraft av dette vil Innkrevingsmyndigheten ha kompetansen til å ta de beslutningene som kreditor vanligvis har etter alminnelig privatrett, samt de rettigheter som følger av kreditorposisjonen hjemlet i annet regelverk. Det kan fastsettes i forskrift at Innkrevingsmyndigheten i særlige tilfeller ikke skal benytte enkelte kreditortiltak, eller at dette først skal gjøres etter kontakt med oppdragsgiver.

5.2 Formål

5.2.1 Gjeldende rett, høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

Det er ingen særskilte bestemmelser om lovformål i skattebetalingsloven, SI-loven og bidragsinnkrevingsloven. I høringsnotatet foreslo departementet en egen formålsbestemmelse som slår fast at innkrevingsloven skal legge til rette for en effektiv innkreving som ivaretar hensynet til skyldneren.

Skattedirektoratet ber i sin høringsuttalelse departementet å vurdere om formålsbestemmelsen dekker hensynet til at innkreving er en del av en større verdikjede. Direktoratet peker på at innkreving har en naturlig og viktig sammenheng med fastsettingen av kravene og er en nødvendig forutsetning for å ivareta formålet bak de fastsatte kravene.

Helfo uttrykker at innkrevingsloven «bør være kravseiers og innkrevers lov. En innkrevingslov skal ivareta hensynet til skyldner og sikre skyldner mot urimelig påtrykk, men dette bør ikke reguleres i en formålsparagraf. Formålet med loven bør være å gi innkrever gode verktøy for å ivareta kravseier.»

5.2.2 Vurderinger og forslag

Etter departementets vurdering bør den sentrale målsetningen om å legge til rette for en effektiv innkreving gjøres tydelig gjennom en bestemmelse om formålet med loven. En formålsbestemmelse kan også støtte tolkningen av de øvrige reglene i loven.

De kravene som Skatteetaten krever inn, har ulik bakgrunn og er fastsatt for å ivareta forskjellige samfunnsmessige formål. Som Skattedirektoratet peker på, vil innkrevingen støtte opp om disse formålene. Etter departementets vurdering ivaretas dette av at en har en effektiv innkreving av kravene, og det er ikke grunn til å trekke frem formålene med fastsettingen særskilt i innkrevingsloven. Disse formålene vil også variere med kravstypen. Departementet foreslår derfor at dette ikke nevnes i formålsbestemmelsen.

Innkreving av pengekrav innebærer bruk av til dels inngripende virkemidler, og et viktig hensyn ved utformingen av loven er også å ivareta skyldnernes interesser på en god måte. Departementet fastholder derfor forslaget i høringsnotatet om at hensynet til skyldneren også bør komme til uttrykk i lovens formålsbestemmelse.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 1.

5.3 Krav som omfattes

5.3.1 Gjeldende rett

Hvilke krav som omfattes, er regulert ulikt i dagens innkrevingsregelverk. Det varierer om det er gitt en uttømmende regulering av hvilke krav som omfattes av den aktuelle loven, eller om den nærmere detaljering av virkeområde er tatt inn i forskrift til loven.

I skattebetalingsloven følger det som hovedregel direkte av loven hvilke krav loven gjelder for. Loven gjelder innkreving av skatte- og avgiftskrav som listes opp i § 1-1, og visse tilbakesøkingskrav, jf. § 1-3. I tillegg er det i § 1-2 hjemmel for å fastsette i forskrift at loven også skal gjelde andre offentlige krav som har tvangsgrunnlag. Bestemmelser om dette er gitt i skattebetalingsforskriften.

SI-loven fastsetter ikke direkte hvilke krav loven gjelder for, men det følger av § 1 at Statens innkrevingssentral innkrever de krav den i lov eller av departementet er pålagt å innkreve. Departementet kan i forskrift gi regler om hvilke krav Statens innkrevingssentral skal kreve inn, jf. SI-loven § 1 tredje ledd. Hvilke krav loven gjelder for er uttømmende regulert i SI-forskriften samt i sektorlovgivningen.

Bidragsinnkrevingsloven § 1 regulerer virkeområdet for loven. Det følger av loven at Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav innkrever underholdsbidrag etter barneloven, ekteskapsloven eller barnevernsloven, og andre krav den etter bidragsinnkrevingsloven eller andre lover skal innkreve. I tillegg kan departementet etter § 1 andre ledd gi forskrift om at Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav skal innkreve andre krav, og om hvilke av reglene i bidragsinnkrevingsloven som da skal gjelde. Det er fastsatt i forskrift til § 1 at Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav skal innkreve en del nærmere angitte krav, og at bidragsinnkrevingsloven § 21 første ledd, § 22a og § 31 gjelder så langt det passer ved innkrevingen.

Norge har sluttet seg til ulike folkerettslige avtaler som omfatter bistand til innkreving av krav som Skatteetaten krever inn. Disse forpliktelsene innebærer at Skatteetaten mottar anmodninger om bistand til innkreving av blant annet krav på skatt, avgifter og underholdsbidrag. Saklig virkeområde for utenlandske krav er ulikt regulert i den enkelte innkrevingslov.

Utenlandske krav er ikke uttrykkelig omfattet av opplistingen i skattebetalingsloven § 1-1. For skatte- og avgiftskrav gjelder lov om adgang for Kongen til å inngå overenskomster med fremmede stater til forebyggelse av dobbeltbeskatning mv. § 1 tredje ledd i denne loven bestemmer at Kongen kan «vedta bestemmelser om at eksigible krav på offentlige skatter og avgifter, utskrevet i vedkommende stat, skal være bindende her i riket, og kunne inndrives av den norske stat etter de regler som gjelder for inndriving og oppkreving av tilsvarende eller lignende norske skatter og avgifter». I den enkelte skatteavtale er innkrevingen nærmere regulert.

For krav fastsatt i samsvar med utenlandsk tollovgivning følger det av vareførselsloven § 9-9 at «til gjennomføring av overenskomst med annen stat om tollsamarbeid eller annen gjensidig bistand, kan tvangskraftige krav på tollavgift og andre avgifter som er utskrevet av myndighet i annen stat, innkreves av norske myndigheter etter de regler som gjelder for tilsvarende eller lignende norske krav». Slike krav kreves inn etter skattebetalingsloven.

Utenlandske krav er ikke direkte regulert i SI-loven, men er angitt i SI-forskriften. I tillegg er innkrevingen av enkelte utenlandske krav regulert i sektorlovgivningen. Se for eksempel lov om fullbyrding av nordiske dommer på straff mv. § 20 om at straffekrav omfattet av loven skal fullbyrdes i samsvar med norsk rett. Dette innebærer at bøtekrav fastsatt i nordiske straffedommer kreves inn etter SI-loven.

Bidragsinnkrevingsloven § 2 første og andre ledd regulerer adgangen til å inngå overenskomst med fremmed stat mv. om innkreving av underholdsbidrag. Etter tredje ledd skjer fullbyrdingen av slike utenlandske bidragskrav etter reglene i bidragsinnkrevingsloven. Bestemmelsen er et unntak fra regelen i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3 tredje ledd, og innebærer at tingretten ikke skal stadfeste tvangsgrunnlaget for utenlandske bidragskrav.

5.3.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

I høringsnotatet foreslo departementet at det som i SI-loven, skal fremgå av forskrift hvilke krav som omfattes av innkrevingsloven. Forskriftshjemmelen var etter forslaget ikke begrenset til å gjelde norske krav, men omfattet også utenlandske krav.

Statens vegvesen og KS – kommunesektorens organisasjon gir uttrykk for at hvilke typer krav som kreves inn etter loven, bør fremgå av loven. Tolletaten peker på at Norge har inngått tollsamarbeidsavtaler med mange land, og at det i flere av disse avtalene er bestemmelser om gjensidig bistand til innkreving. Tolletaten legger til grunn at de foreslåtte endringene i innkrevingsregelverket ikke svekker norske myndigheters mulighet til å innkreve tvangskraftige krav etter bistandsanmodning fra tollmyndighetene i en avtalestat.

5.3.3 Vurderinger og forslag

Etter departementets syn bør innkrevingsloven legge til rette for fremtidige endringer i hvilke krav som skal kreves inn av Innkrevingsmyndigheten og dermed omfattes av loven. SI-loven med tilhørende forskrift har i praksis vist seg å gi nødvendig fleksibilitet, etter hvert som Staten innkrevingssentral har overtatt ansvaret for nye krav. Reguleringen i innkrevingsloven bør gjøres på tilsvarende måte, ved at det kommer frem av forskrift hvilke krav som loven omfatter. En opplisting i loven vil ikke gi den nødvendige fleksibiliteten ved overføring av nye kravstyper til Innkrevingsmyndigheten. Samtidig gir en forskrift som lister opp kravene som kreves inn etter loven, god veiledning til brukerne.

Departementet tar derfor sikte på at forskriften uttømmende skal angi hvilke krav som omfattes av innkrevingsloven. For enkelte kravstyper er det gitt regler om innkrevingen i sektorlovgivningen. For disse kravene foreslås det lovendringer som medfører at det er Innkrevingsmyndigheten som skal kreve inn kravene, se nærmere omtale i punkt 19.9. Departementet tar likevel sikte på at også disse kravene skal fremgå av forskrift til lovens virkeområde, slik det i dag gjør i SI-forskriften.

Innkrevingsloven bør også gjelde krav med utenlandsk tvangsgrunnlag. I dag regulerer bidragsinnkrevingsloven dette selv, mens tilsvarende regulering ellers følger av dobbelbeskatningsavtaleloven og den enkelte skatteavtale, eller andre sektorlover. Forskriftshjemmelen etter forslaget er ikke begrenset til å gjelde norske krav, men vil også omfatte utenlandske krav som Norge har forpliktet seg til å innkreve. På utlandsområdet er det lite hensiktsmessig å gi en angivelse av de enkelte kravstypene som skal kreves inn på vegne av utenlandsk myndighet mv. Det er derfor tilstrekkelig at forskriften angir den enkelte lov eller avtale som bestemmer at innkreving skal skje i Norge.

Bidragsinnkrevingsloven § 2 tredje ledd stiller i dag opp et unntak fra tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3 tredje ledd. Dette innebærer at utenlandsk tvangsgrunnlag ikke skal stadfestes av tingretten før innkreving av kravet kan iverksettes. I stedet skjer en prøving i forbindelse med at anmodningen anerkjennes av NAV. Gjeldende tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3 tredje ledd videreføres i § 7-3 femte ledd. Departementet foreslår at denne bestemmelsen ikke skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 2 tredje ledd.

5.4 Svalbard og Jan Mayen

5.4.1 Gjeldende rett, høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

Stedlig virkeområde er ikke regulert i skattebetalingsloven, bidragsinnkrevingsloven og SI-loven. For skatt og trygdeavgift til Svalbard følger det imidlertid av svalbardskatteloven § 5-1 at skattebetalingsloven gjelder ved betaling og innkreving av disse kravstypene, jf. også skattebetalingsloven § 1-1 andre ledd bokstav b.

I høringsnotatet ble det foreslått at innkrevingsloven skal gjelde på Svalbard og Jan Mayen.

Ingen høringsinstanser har merknader til forslaget.

5.4.2 Vurderinger og forslag

I Meld. St. 26 (2023–2024) kapittel 2 fastholdes prinsippet fra tidligere stortingsmeldinger om Svalbard om at det rettslige rammeverket for Svalbard skal være mest mulig likt fastlandet. Ny lovgivning for fastlandet skal som hovedregel gis anvendelse for Svalbard, med mindre særlige forhold taler mot dette, eller det er behov for unntak eller tilpasninger. Lovgivningen skal gjelde og håndheves likt for hele øygruppen, med mindre det er behov for overgangsordninger eller andre former for innfasing.

Etter departementets oppfatning bør innkrevingsloven gjelde på Svalbard. I dag kan skattekontoret utøve særnamsmyndighet ved innkreving av krav på skatt og trygdeavgift til Svalbard. Særnamsmyndigheten bør ikke være begrenset til disse kravstypene. Dersom en skyldner bosatt på Svalbard har utestående andre typer krav, bør også disse kunne kreves inn etter loven. Departementet ser heller ikke behov for særskilte unntak fra deler av loven ved innkreving på Svalbard. Tilsvarende gjelder for Jan Mayen. Det foreslås derfor at innkrevingsloven gjelder på Svalbard og Jan Mayen uten særskilte unntak.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 2 andre ledd.

5.5 Forholdet til folkeretten

5.5.1 Gjeldende rett

Norge har en rekke folkerettslige forpliktelser vedrørende immunitet og ukrenkelighet etter Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem (WKDS), Wien-konvensjonen om konsulært samkvem og andre folkerettslige avtaler. Disse forpliktelsene går eksempelvis ut på at diplomater m.fl. med enkelte unntak har immunitet mot norsk domsjurisdiksjon og tvangsjurisdiksjon, jf. blant annet WKDS art. 31 nr. 1 og nr. 3. Videre gjelder det regler om ukrenkelighet knyttet til eiendeler, dokumenter og korrespondanse jf. blant annet WKDS art. 30 nr. 2. Ukrenkeligheten gjør blant annet at krav om utlevering, inspeksjon eller innsyn knyttet til det nevnte er forbudt, med enkelte unntak.

De folkerettslige forpliktelsene gjennomføres i de fleste lover ved en folkerettsreservasjon. I tvangsfullbyrdelsesloven er en slik reservasjon inntatt i § 1-4, som lyder: «[l]oven gjelder med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten eller følger av overenskomst med fremmed stat». Skattebetalingsloven har ikke en egen bestemmelse om folkerettsreservasjon, men det følger av § 14-2 at tvangsfullbyrdelsesloven, herunder § 1-4, gjelder så langt den passer ved gjennomføring av utleggsforretninger. Adgang til å beslutte utleggstrekk mot utsendt diplomatisk personale m. fl. er også regulert i skattebetalingsforskriften § 14-5-9. Heller ikke bidragsinnkrevingsloven har en egen folkerettsreservasjon. Etter bidragsinnkrevingsloven § 22 er en del bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven gitt anvendelse ved tvangsfullbyrdelse etter loven. Denne henvisningen omfatter imidlertid ikke tvangsfullbyrdelsesloven § 1-4. Departementet legger likevel til grunn at loven har vært anvendt på en måte som overholder Norges folkerettslige forpliktelser. For krav som kreves inn etter SI-loven, er utøvelsen av namskompetanse i dag regulert i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 2 avsnitt II, og tvangsfullbyrdelsesloven § 1-4 kommer til anvendelse på tvangsinnkrevingen.

5.5.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

I høringsnotatet foreslo departementet å ta inn en folkerettsreservasjon i innkrevingsloven. Bestemmelsen var foreslått utformet tilsvarende tvangsfullbyrdelsesloven § 1-4.

Politidirektoratet slutter seg til et innspill fra Oslo politidistrikt, som gir uttrykk for skepsis til å regulere forholdet til folkeretten i detalj, og viser til at det i dag er rutiner og praksis som fungerer godt, og som ikke bør forpurres.

5.5.3 Vurderinger og forslag

Etter departementets vurdering bør forholdet til folkeretten reguleres ved å ta inn en folkerettsreservasjon i innkrevingsloven En direkte lovfesting i innkrevingsloven vil gjøre de folkerettslige begrensningene tydeligere og lettere tilgjengelige enn en henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven.

Den foreslåtte ordlyden tilsvarer dagens tvangsfullbyrdelseslov § 1-4. Den er på et overordnet nivå, uten å regulere hvilke begrensninger folkeretten setter. Dette vil fremgå av de relevante folkerettslige avtalene. Departementet legger dermed til grunn at en kan videreføre dagens rutiner som det refereres til i innspillet fra Oslo politidistrikt.

For utenlandske skip og utenlandske statlige luftfartøyer er det gitt særlige begrensninger i tvangsfullbyrdelsesloven §§ 1-5 til 1-7. Departementet foreslår å ta inn en særlig henvisning til disse reglene i innkrevingsloven § 23 tredje ledd, se punkt 15.2.4.1.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 2 fjerde ledd.

5.6 Grensesnitt mellom fastsetting og innkreving i bidragsinnkrevingsloven

5.6.1 Gjeldende rett

Arbeids- og velferdsetaten (NAV) er i dag tillagt en sentral rolle som fastsettingsmyndighet for underholdsbidrag. Etter barnelova § 70 andre ledd kan NAV fastsette bidraget når en av foreldrene krever det. NAV kan også henvise partene til domstolene der dette er mer tjenlig ut fra sakens karakter, jf. § 70 tredje ledd bokstav b. Domstolene kan videre fastsette bidraget i forbindelse med ekteskapssak, eller i rettssak om foreldreansvar, om hvem barnet skal bo med eller om samværsrett, jf. barnelova § 70 tredje ledd bokstav a.

Bidragsinnkrevingsloven regulerer både NAVs og Skatteetatens oppgaver på bidragsområdet. NAV har delvis ansvar for oppgaver som på skatte- og avgiftsområdet ivaretas av innkrevingsmyndighetene. Det er NAV som mottar alle søknader om innkreving av bidrag etter reglene i bidragsinnkrevingsloven. Dette følger av bidragsinnkrevingsloven § 8 som bestemmer at «bidragsfogden» (NAV) skal overføre saken til innkreving når henvendelse om dette er mottatt, og når det er klart at det foreligger grunnlag for innkreving.

Bestemmelsen viser til bidragsinnkrevingsloven § 5 og barneloven § 78. Det er NAV som vurderer om en søknad om innkreving er satt frem innen ettårsfristen i bidragsinnkrevingsloven § 5, og om det foreligger særlige grunner for at krav eldre enn ett år også skal kreves inn. Henvisningen til barneloven § 78 innebærer at NAV tar stilling til om det foreligger tvangsgrunnlag i saken før en bidragssak oversendes til innkreving. NAV har også ansvar for å ta stilling til om det foreligger et gyldig tvangsgrunnlag, om kravet er helt eller delvis foreldet, og størrelsen på kravet dersom partene er uenige om dette. Disse vurderingene gjøres i alle saker hvor en part ønsker bistand med innkrevingen, uavhengig av om bidraget er fastsatt i vedtak eller dom, eller følger av avtale.

NAV er også sentralmyndighet for utenlandske bidragskrav, og har ansvaret for å anerkjenne krav som skal innkreves i Norge. Det er NAV som vurderer om utenlandske krav kan kreves inn i Norge i henhold til den enkelte konvensjon, samt norsk og utenlandsk intern rett.

5.6.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

I høringsnotatet ble det ikke foreslått endringer i dagens oppgavefordeling mellom NAV og Skatteetaten. Det ble foreslått at bestemmelsene som regulerer NAVs myndighetsutøvelse, skal bestå i bidragsinnkrevingsloven.

Arbeids- og velferdsdirektoratet støtter forslaget om å videreføre dagens oppgavefordeling mellom NAV og innkrevingsmyndigheten etter bidragsinnkrevingsloven. Direktoratet anfører at «[s]om fastsettelsesmyndighet er NAV bedre egnet til å ta stilling til hva som er gjeldende bidragsavgjørelse eller avtale. Det anses derfor som mest hensiktsmessig at denne oppgaven fortsatt utføres av NAV. Vi støtter også forslaget om å videreføre dagens ordning med at NAV er sentralmyndighet for bidragsområdet med ansvar for å anerkjenne utenlandske avgjørelser og avtaler. NAV har en egen avdeling som over tid har bygget opp spesialkompetanse på dette feltet.»

Også Dommerforeningen støtter forslaget om at NAV beholder ansvaret for å vurdere saker om innkreving av underholdsbidrag før sakene overføres til Innkrevingsmyndigheten, og viser til at dette er et rettsområde hvor partene har særlig behov for veiledning.

5.6.3 Vurderinger og forslag

Som fastsettingsmyndighet har Arbeids- og velferdsetaten (NAV) et mer helhetlig ansvar for å ivareta begge parters interesser i en bidragssak. På bidragsområdet kan grunnlaget for kravet skifte mellom avtale, vedtak og dom. Dette kan skje flere ganger i løpet av perioden det skal betales bidrag. Disse skiftene i tvangsgrunnlag tilsier at NAV fortsatt bør ha et ansvar for å vurdere enhver innkrevingssak før den overføres til Innkrevingsmyndigheten. Dersom det foreligger mangler ved et tvangsgrunnlag, kan NAV som fastsettingsmyndighet veilede partene, og fatte vedtak om bidrag. På denne måten kan eventuelle mangler ved grunnlaget avhjelpes. Det vil gi en mer helhetlig behandling av sakene enn dersom en søknad om innkreving fremmes direkte for Innkrevingsmyndigheten, og en unngår at partene i saken blir henvist fram og tilbake mellom etatene. Dagens ansvarsfordeling mellom NAV og Skatteetaten bør derfor opprettholdes.

På utlandsområdet er NAV i dag sentralmyndighet og ansvarlig for å anerkjenne utenlandske anmodninger om bistand til innkreving av underholdsbidrag. Anmodningen kan settes frem av utenlandsk myndighet, eller direkte av partene i bidragssaken. Anerkjennelse på bidragsområdet forutsetter både kjennskap til norske og utenlandske regler om fastsetting av underholdsbidrag, samt regler om jurisdiksjon. Det er av den grunn ikke naturlig at Innkrevingsmyndigheten anerkjenner anmodninger om bistand til innkreving av utenlandsk underholdsbidrag. Som Arbeids- og velferdsdirektoratet peker på i sin høringsuttalelse, har NAV en egen avdeling med spesialkompetanse på feltet.

Innkrevingsloven er en lov som regulerer Skatteetatens innkreving. NAVs myndighetsutøvelse bør ikke reguleres i denne. Departementet foreslår derfor at disse reglene blir stående i bidragsinnkrevingsloven, med enkelte nødvendige tilpasninger. Dette gjelder bidragsinnkrevingsloven § 2 som regulerer adgangen til å inngå gjensidighetsavtaler, § 3 som gir definisjoner av ulike begreper i loven, § 5 som regulerer når Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav skal foreta innkreving, § 6 som regulerer forholdet til farskap, § 8 som regulerer igangsetting av innkreving, og til slutt bestemmelsene i bidragsinnkrevingsloven kapittel 5 som gir hjemler for tilbakekreving, samt regler om saksbehandling, gjennomføring og innkreving av vedtakene om tilbakekreving.

Departementet viser til forslag til endringer i bidragsinnkrevingsloven §§ 2, 3, 5, 7, og 26 til 29, og forslag om å oppheve bidragsinnkrevingsloven §§ 1, 4, 7a, 9 til 25 og 30 til 36.

5.7 Innkrevingsmyndigheten

5.7.1 Gjeldende rett

Det følger av skattebetalingsloven § 2-1 første ledd første punktum at skattekontoret er innkrevingsmyndighet for krav som nevnt i loven eller i forskrift gitt i medhold av loven. Etter andre punktum kan departementet i forskrift bestemme at Statens innkrevingssentral skal utøve myndighet etter loven. Det følger videre av bestemmelsens andre ledd at departementet i forskrift kan bestemme at Tolletaten skal innkreve nærmere bestemte krav. Tolletaten kan ikke utøve myndighet etter skattebetalingsloven kapittel 14 om tvangsfullbyrdelse og sikkerhetsstillelse, jf. skattebetalingsloven § 2-1 andre ledd. Tolletaten er innkrevingsmyndighet for omkostninger og gebyrer fastsatt med hjemmel i tollavgiftsloven og vareførselsloven, med unntak av overtredelsesgebyr etter tollavgiftsloven § 12-2 og vareførselsloven § 12-2, jf. skattebetalingsforskriften § 2-1.

SI-loven § 1 første ledd første punktum slår fast at det er Statens innkrevingssentral som innkrever de kravene den er pålagt å innkreve i lov eller av departementet. Etter § 1 første ledd andre punktum kan departementet i forskrift bestemme at skattekontoret skal utøve myndighet etter loven.

Det følger av bidragsinnkrevingsloven § 4 første ledd første punktum at innkrevingen etter loven foretas av Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav. Første ledd andre punktum bestemmer at Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav er underlagt Skattedirektoratet. Videre følger det av andre ledd at departementet kan bestemme at innkreving skal skje gjennom en særskilt bidragsfogd dersom en av partene bor i utlandet.

Verken skattekontoret, Statens innkrevingssentral eller Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav er egne organisatoriske enheter, men den kompetansen som skattebetalingsloven, SI-loven og bidragsinnkrevingsloven legger til disse myndighetene, utøves av Skatteetaten. Etter dagens organisering av Skatteetaten er det som hovedregel divisjon innkreving som utøver denne myndigheten på innkrevingsområdet.

5.7.2 Høringsnotatets forslag

I høringsnotatet ble det foreslått å legge kompetansen etter innkrevingsloven til Innkrevingsmyndigheten. Dette gjelder både kompetansen til å ivareta kreditorrollen, og til å utøve særnamsmyndighet. På den måten blir det fastsatt hvem som har kompetanse etter loven, og det etableres et tydelig skille til annen myndighet som Skatteetaten utøver, herunder fastsettingsmyndigheten, uten at det legges unødvendige bånd på organiseringen av oppgaveløsningen.

Departementet så i høringsnotatet ikke grunn til å videreføre forskriftshjemlene om at Statens innkrevingssentral skal utøve myndighet som er lagt til skattekontoret, og at skattekontoret skal utøve myndighet som er lagt til Statens innkrevingssentral, i skattebetalingsloven § 2-1 og SI-loven § 1. Det ble også foreslått å oppheve forskriftshjemmelen i bidragsinnkrevingsloven § 4 om at departementet kan bestemme at innkreving skal skje gjennom en særskilt bidragsfogd dersom en av partene bor i utlandet.

Departementet foreslo videre endringer i skattebetalingsloven § 2-1 andre ledd, som bestemmer at departementet i forskrift kan bestemme at Tolletaten gis myndighet til å innkreve nærmere bestemte krav, som følge av at skattebetalingsloven §§ 14-1 til 14-6 ble foreslått opphevet.

5.7.3 Høringsinstansenes merknader

Noen av høringsinstansene mener det bør inntas en nærmere definisjon av og angivelse av hvem som er «Innkrevingsmyndigheten». Regnskap Norge gir uttrykk for at det savnes en nærmere definisjon av begrepet Innkrevingsmyndighet, og anfører at det kan være uklart for brukerne hva som ligger i dette begrepet, hvilke offentlige myndigheter dette omfatter, og hvilke avgrensninger som gjelder.

Også Skattedirektoratet og KS – kommunesektorens organisasjon mener at det bør tas inn en nærmere definisjon i loven, og Skattedirektoratet anfører at det vil være hensiktsmessig at det fremgår av lovteksten at kompetansen ligger til en myndighet som er en del av Skatteetaten.

Arbeids- og velferdsdirektoratet er kritisk til forslaget om å fjerne adgangen i bidragsinnkrevingsloven § 4 til å bestemme ved forskrift at en særskilt bidragsfogd skal foreta innkrevingen hvis en av partene bor i utlandet. Direktoratet anfører at selv om denne forskriftshjemmelen ikke er i bruk per i dag, er det fornuftig å beholde den fleksibiliteten denne forskriftsadgangen gir.

Tolletaten støtter den foreslåtte endringen i skattebetalingsloven § 2-1 andre ledd.

5.7.4 Vurderinger og forslag

Det er behov for et fellesbegrep for den myndigheten som utøves etter innkrevingsloven. Departementet legger til grunn at Skatteetaten vil fastsette hvilken administrativ enhet i etaten som skal utøve myndigheten etter innkrevingsloven. En mulighet er derfor å legge kompetansen i de ulike bestemmelsene i innkrevingsloven direkte til Skatteetaten, uten å knytte det til et eget begrep. Etter departementets syn er dette likevel ikke en tilfredsstillende løsning. Skatteetaten utøver flere ulike typer myndighet, når den utfører ulike lovpålagte oppgaver. Dersom kompetansen legges til Skatteetaten som sådan, kan det bli tvil om hvilken myndighet som utøves. Etter departementets vurdering bør det komme klart frem at det er innkrevingsmyndighet etaten utøver når den treffer vedtak på innkrevingsområdet.

Departementet opprettholder derfor høringens forslag om å bruke begrepet «Innkrevingsmyndigheten» i kompetansebestemmelsene i innkrevingsloven. Dette gjelder både kompetansen til å ivareta rollen som kreditor, og til å utøve særnamsmyndighet. På den måten etableres det et tydelig skille til utøvelse av annen myndighet i Skatteetaten, herunder fastsettingsmyndigheten. Det foreslås at reguleringen tas inn i § 2 om lovens virkeområde.

Det følger av den ordinære instruksjonsmyndigheten i statsforvaltningen at Skattedirektoratet vil kunne fastsette hvilket underordnet organ som skal utøve myndigheten som legges til Innkrevingsmyndigheten i loven. Direktoratet vil også kunne instruere underordnede organer om hvordan myndigheten etter innkrevingsloven skal utøves, på samme måte som direktoratet kan instruere om utøvelsen av den myndigheten som skatteforvaltningsloven legger til skattekontoret. Instruksjonsmyndigheten omfatter både generelle forhold og enkeltsaker.

Klager i saker der etaten treffer avgjørelse som Innkrevingsmyndigheten vil dels behandles av tingretten, og dels av overordnet forvaltningsorgan etter reglene i forvaltningsloven §§ 28 til 34. Ved klage etter forvaltningsloven er det avgjørende at klageordningen sikrer en reell to-instansbehandling av saken. Slik Skatteetaten er organisert, vil Skattedirektoratet være overordnet forvaltningsorgan når vedtakskompetansen som legges til Innkrevingsmyndigheten, utøves av en underliggende enhet i Skatteetaten.

Arbeids- og velferdsdirektoratet går imot forslaget om å oppheve hjemmelen i bidragsinnkrevingsloven § 4 andre ledd for å bestemme at innkreving skal skje gjennom en særskilt bidragsfogd dersom en av partene bor i utlandet. Det er ikke gitt forskrifter i medhold av bestemmelsen, og så langt departementet kjenner til, er bestemmelsen ikke i bruk. Dette indikerer at behovet for bestemmelsen er lite. Departementet fastholder derfor forslaget om å oppheve bestemmelsen.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 2 og til forslag til endringer i skattebetalingsloven § 2-1 og til å oppheve bidragsinnkrevingsloven § 4 andre ledd.

5.8 Utøvelse av kreditorrollen

5.8.1 Gjeldende rett

Skattebetalingsloven, bidragsinnkrevingsloven og SI-loven har ingen generell regulering av kompetansen dagens innkrevingsmyndigheter i Skatteetaten har til å opptre som kreditor. Det er likevel en forutsetning for den funksjonen som utøves i medhold av disse lovene, at den også omfatter kompetanse til å opptre som kreditor for kravene. Det er også gitt enkelte regler som regulerer kreditoroppgaver, for eksempel om betalingsutsettelse og ettergivelse i skattebetalingsloven kapittel 15, SI-loven § 8 og bidragsinnkrevingsloven § 10, og om motregning i skattebetalingsloven kapittel 13, SI-loven § 4 og bidragsinnkrevingsloven § 14.

Selv om det i dag ikke gjelder noen generell regel for kompetansen til å opptre som kreditor, må det legges til grunn at det er Skatteetaten, ikke oppdragsgiverne, som beslutter hvordan den operative innkrevingen skal utføres og hvilke innkrevingstiltak som etaten skal iverksette. For krav som kreves inn av Statens innkrevingssentral, er kompetansen til å utøve posisjonen som kreditor også regulert i innkrevingsavtaler med oppdragsgiverne.

5.8.2 Høringsnotatets forslag

I høringsnotatet foreslo departementet å fastsette uttrykkelig i innkrevingsloven at Innkrevingsmyndigheten som hovedregel har kompetanse til å utøve kreditorposisjonen fullt ut for de kravene den innkrever.

Departementet ga samtidig uttrykk for at det overfor enkelte oppdragsgivere kan være behov for unntak. Departementet fant det hensiktsmessig å regulere eventuelle unntak i forskrift, og foreslo at det i særlige tilfeller kan fastsettes i forskrift at Innkrevingsmyndigheten ikke skal benytte enkelte kreditortiltak for utvalgte kravstyper, eller at dette først skal gjøres etter kontakt med oppdragsgiver.

5.8.3 Høringsinstansenes merknader

Skattedirektoratet er positive til at Innkrevingsmyndighetens kreditorrolle er definert i lovforslaget. For de krav Skatteetaten i dag krever inn, utøves en vid kreditormyndighet ved blant annet konkurs, bobehandling, gjeldsordning, rekonstruksjon, arrest og erstatningssøksmål. Det er viktig at det ikke legges begrensninger for denne rollen, da etaten er avhengig av autonomi for å kunne ivareta Statens kreditorrolle for hele kravsporteføljen. I motsatt fall øker risikoen for forskjellsbehandling og en mindre effektiv innkreving.

Skattedirektoratet ber også departementet avklare rekkevidden av Innkrevingsmyndighetens kompetanse til å ettergi krav den har til innkreving, der adgangen til å ettergi er hjemlet i annet regelverk, for eksempel i forbindelse med gjeldsordning etter gjeldsordningsloven eller rekonstruksjonsloven.

Husbanken peker på at etter høringsnotatet kan departementet i forskrift fastsette begrensninger for utøvelsen av kreditorrollen, og at dette vil være særlig relevant for misligholdte krav på Husbankens løpende og avtalepantesikrede lån. Også Lånekassen er positiv til denne forskriftshjemmelen.

Helfo trekker frem at det er viktig for Helfo at det er kommunikasjon i enkeltsaker, samt at det ikke iverksettes enkelte tiltak før de er godkjent av Helfo, for eksempel at det ikke startes realisering av pant ved tvangssalg, før en eventuell klage er ferdigbehandlet.

Arbeids- og velferdsdirektoratet (NAV) gir uttrykk for at det ikke fremgår klart av høringsnotatet hvilke konsekvenser forslaget vil ha for barnebidragssaker, og legger til grunn at bidragsmottakeren fortsatt vil være kreditor for private bidragskrav.

5.8.4 Vurderinger og forslag

Etter departementets vurdering bør det komme tydelig frem i innkrevingsloven at Innkrevingsmyndigheten som hovedregel har kompetanse til å utøve kreditorposisjonen fullt ut for de kravene den innkrever. Dette vil bidra til en effektiv og samordnet innkreving. Det er Innkrevingsmyndigheten som er best i stand til å gjøre en helhetlig og upartisk vurdering av hvilke tiltak som er hensiktsmessige i den konkrete saken. At Innkrevingsmyndigheten utøver kreditorrollen, vil bidra til likebehandling på tvers av kravstyper, og til mer helhetlig behandling av skyldnere med flere ulike krav mot seg. En regulering som gjør Innkrevingsmyndighetens kreditorkompetanse tydelig, gjør også regelverket lettere å forholde seg til for skyldnere, kravseiere og tredjeparter. Departementet foreslår derfor å lovfeste at Innkrevingsmyndigheten ivaretar kreditorrollen for kravene som omfattes av loven.

I kraft av å utøve kreditorrollen med hjemmel i innkrevingsloven § 3 første ledd, vil Innkrevingsmyndigheten ha kompetansen til å ta de beslutningene som etter alminnelig privatrett tilligger en kreditor, samt de rettigheter som følger av kreditorposisjonen hjemlet i annet regelverk.

Selv om Innkrevingsmyndigheten som hovedregel bør utøve kreditorposisjonen fullt ut, ser departementet at det overfor enkelte oppdragsgivere kan være behov for unntak. Det vil blant annet være behov for særlig regulering av forholdet til Husbanken og Lånekassen. Disse oppdragene har en egen karakter fordi Innkrevingsmyndigheten her krever inn misligholdte terminer knyttet til et løpende lån som i utgangspunktet forvaltes og innkreves av oppdragsgiver selv. Videre vil Husbankens krav som regel også være sikret ved avtalepant i bolig, og slike pant bør som et utgangspunkt ikke realiseres uten Husbankens medvirkning.

I forslag til innkrevingsloven §§ 18 til 20 er det foreslått bestemmelser om ettergivelse av krav, se omtale i kapittel 11. I gjeldsordningsloven, rekonstruksjonsloven og konkursloven er det gitt bestemmelser om frivillige gjeldsordninger som også innebærer ettergivelse av krav. Skatteetaten ber i sin høringsuttalelse at det gjøres klart at det vil være Innkrevingsmyndigheten som treffer beslutninger som tilligger en kreditor etter annet regelverk enn innkrevingsloven. Etter den foreslåtte hovedregelen om utøvelse av partsstillingen i innkrevingsloven § 36 første ledd, vil det være Innkrevingsmyndigheten som treffer beslutninger som tilligger en kreditor som part etter disse lovene. Det er derfor Innkrevingsmyndigheten som godtar forslag til frivillig gjeldsordning etter gjeldsordningsloven § 4-12 for de kravene Innkrevingsmyndigheten krever inn, dersom det ikke er bestemt noe annet i en enkeltsak eller i forskrift. Tilsvarende gjelder utøvelse av kreditorrollen ved frivillig rekonstruksjon, jf. rekonstruksjonsloven § 29, og frivillig gjeldsordning i konkurs, jf. konkursloven kapittel V. Utøvelse av partsstillingen i slike saker vil likevel være begrenset av reglene om ettergivelse av krav i forslag til innkrevingsloven §§ 18 til 20.

Eventuelle unntak og begrensninger i Innkrevingsmyndighetens utøvelse av rollen som kreditor bør reguleres i forskrift. Departementet foreslår derfor at det kan fastsettes i forskrift at Innkrevingsmyndigheten i visse tilfeller ikke skal benytte enkelte kreditortiltak, eller at dette først skal gjøres etter kontakt med oppdragsgiver. Det er for eksempel behov for å fastsette begrensninger i Innkrevingsmyndighetens adgang til å ettergi krav etter innkrevingsloven §§ 18 til 20, se punkt 11.5. I høringsnotatet ble det foreslått egne forskriftshjemler i de aktuelle bestemmelsene. Etter departementets syn er det mer hensiktsmessig at dette reguleres som en begrensning i utøvelsen av kreditorrollen.

Departementet vil også påpeke at det i enkeltsaker kan være behov for dialog mellom Innkrevingsmyndigheten og oppdragsgiver, uavhengig av hvilke unntak som er fastsatt i forskriften.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 3 første og andre ledd.

6 Saksbehandling

6.1 Innledning og sammendrag

Departementet foreslår i punkt 6.2 at forvaltningsloven som utgangspunkt skal gjelde for Innkrevingsmyndighetens virksomhet. En del av Innkrevingsmyndighetens virksomhet vil være på områder hvor tvangsfullbyrdelsesloven gjelder. I disse tilfellene foreslår departementet at enkelte bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven skal gå foran tilsvarende bestemmelser i forvaltningsloven.

I punkt 6.3 foreslås det en taushetspliktbestemmelse i innkrevingsloven lignende den som gjelder for skatte- og avgiftskrav. Det innebærer noe strengere taushetsplikt for enkelte krav sammenlignet med gjeldende rett. I punkt 6.4 foreslås det en egen regel om bruk av fullmektig, tilsvarende regelen om fullmektig i skatteforvaltningsloven. Departementet foreslår i punkt 6.5 også egen bestemmelse om sakskostnader i loven. Departementet foreslår videre i punkt 6.6 at inkassoloven ikke skal gjelde for Innkrevingsmyndighetens virksomhet.

6.2 Forholdet til forvaltningsloven og tvangsfullbyrdelsesloven

6.2.1 Gjeldende rett

Forholdet til forvaltningsloven og tvangsfullbyrdelsesloven er i dag ulikt regulert i skattebetalingsloven, SI-loven og bidragsinnkrevingsloven. Det følger av skattebetalingsloven § 3-1 at forvaltningsloven gjelder med de særlige bestemmelsene som er gitt i skattebetalingsloven. Etter skattebetalingsloven § 14-2 første punktum gjelder tvangsfullbyrdelsesloven så langt den passer når skattekontoret gjennomfører utleggsforretninger. Saksbehandlingsreglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-1 til § 5-5 og reglene om begjæring av utlegg i § 7-1 til § 7-8 gjelder ikke, jf. skattebetalingsloven § 14-2 andre punktum. Forvaltningsloven gjelder ikke når skattekontoret gjennomfører utleggsforretninger, jf. forvaltningsloven § 4 første ledd bokstav b.

Etter SI-loven § 2 første ledd gjelder forvaltningsloven for Statens innkrevingssentral med mindre annet er bestemt. Den utenrettslige innkrevingen reguleres av SI-loven, jf. § 1 andre ledd. Statens innkrevingssentrals kompetanse til å drive tvangsfullbyrdelse reguleres av tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 2 avsnitt II. Tvangsfullbyrdelsesloven §§ 5-1 til 5-5 og §§ 7-3 til 7-8 gjelder ikke for Statens innkrevingssentral, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 2-14 tredje ledd. Departementet legger til grunn at de øvrige saksbehandlingsreglene i tvangsfullbyrdelsesloven gjelder for Statens innkrevingssentral når denne utøver myndighet etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 2 avsnitt II, jf. motsetningsvis tvangsfullbyrdelsesloven § 2-14 tredje ledd, se også Prop. 127 L (2011–2012) s. 35–36. Forvaltningsloven gjelder ikke når Statens innkrevingssentral sørger for tvangsfullbyrdelse, jf. forvaltningsloven § 4 første ledd bokstav b.

Bidragsinnkrevingsloven regulerer ikke forholdet til forvaltningsloven, med unntak av § 24 første ledd, som bestemmer at enkeltvedtak fattet av Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav kan påklages etter reglene i forvaltningsloven kapittel IV. Departementet legger til grunn at forvaltningsloven kommer til anvendelse for Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav, jf. forvaltningsloven § 1. Forholdet til tvangsfullbyrdelsesloven er ikke regulert generelt i bidragsinnkrevingsloven, men vises til mer sporadisk i §§ 2, 12, 13, 16, 22, 23 og 33. Departementet legger til grunn at forvaltningsloven ikke gjelder når Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav driver innkreving som reguleres av tvangsfullbyrdelsesloven, jf. forvaltningsloven § 4 første ledd bokstav b.

6.2.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

Etter gjeldende rett er det et todelt spor for hvilke saksbehandlingsregler som gjelder for innkrevingsmyndighetene i Skatteetaten. Når de driver utenrettslig innkreving, gjelder forvaltningsloven. Samtidig treffer de avgjørelser som ikke er å regne som enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand. Når innkrevingsmyndighetene tar utlegg, gjelder saksbehandlingsreglene i tvangsfullbyrdelsesloven.

I høringsnotatet ga departementet uttrykk for at de samme saksbehandlingsreglene i størst mulig grad bør gjelde uavhengig av hvilke tiltak Innkrevingsmyndigheten iverksetter, og uavhengig av hvilket krav som er til innkreving. For å oppnå dette vurderte departementet to ulike løsninger. Det første alternativet er at saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven gjelder som et utgangspunkt for Innkrevingsmyndigheten. Det andre alternativet er at saksbehandlingsreglene i tvangsfullbyrdelsesloven gjelder som et utgangspunkt for Innkrevingsmyndigheten.

Departementet ga videre uttrykk for at det er lite hensiktsmessig at tvangsfullbyrdelseslovens saksbehandlingsregler skal gjelde generelt for Innkrevingsmyndigheten. Tvangsfullbyrdelsesloven er tilpasset trepartsforholdet mellom saksøker, saksøkte og alminnelig namsmann, og bærer preg av å være en særprosesslov. Innkrevingsmyndigheten vil derimot være en forvaltningsmyndighet som i hovedsak skal kreve inn offentlige krav, og som har behov for andre saksbehandlingsregler. Innkrevingsmyndighetens virksomhet omfatter også andre tiltak enn utøvelse av namsmyndighet, som beslutninger om renter, betalingsavtale, ettergivelse, motregning og avregning, samt en generell utøvelse av rollen som kreditor. Samlet sett vil Innkrevingsmyndighetens virksomhet i større grad bære preg av alminnelig offentlig myndighetsutøvelse. Forvaltningsloven som det generelle regelverket for saksbehandling i offentlig forvaltning, er godt innarbeidet, og sentrale begreper mv. er avklart i praksis. Det bør være et felles regelverk for saksbehandling i offentlig forvaltning, så fremt ikke særlige hensyn på et område tilsier avvikende løsninger. Departementet foreslo derfor at forvaltningsloven som utgangspunkt skal gjelde for Innkrevingsmyndighetens saksbehandling.

På enkelte områder er det likevel behov for særregler. I tillegg bør deler av tvangsfullbyrdelsesloven gjelde ved Innkrevingsmyndighetens tvangsinnkreving. Departementet foreslo en positiv og uttømmende regulering av hvilke bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven som skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten.

Det følger av forvaltningsloven § 4 første ledd bokstav b at forvaltningsloven ikke gjelder i saker et forvaltningsorgan behandler eller avgjør etter tvangsfullbyrdelsesloven. For å unngå et todelt spor for alminnelige saksbehandlingsregler, ble det foreslått regulert i innkrevingsloven at forvaltningsloven gjelder for Innkrevingsmyndighetens virksomhet etter loven. Bestemmelsen var tenkt å gå foran regelen i forvaltningsloven § 4 første ledd bokstav b. Det innebærer at forvaltningsloven som utgangspunkt også ville gjelde for Innkrevingsmyndighetens tvangsinnkreving. For å unngå regelverkskonflikter, foreslo departementet å regulere uttømmende hvilke regler i forvaltningsloven som ikke skulle gjelde.

Ved klage på Innkrevingsmyndighetens beslutning om motregning, avregning, utlegg og tvangsdekning i enkle pengekrav, ble det foreslått at tingretten skal være klageinstans og at klageordningen skal følge reglene i tvangsfullbyrdelsesloven. For å unngå tvil om hvilke klageregler som gjelder, foreslo departementet at forvaltningslovens klageregler ikke skulle gjelde for slike beslutninger, og ved gjennomføring av utleggstrekk.

Adgangen til å omgjøre et vedtak uten klage etter forvaltningsloven § 35 andre til fjerde ledd har tett sammenheng med klagereglene. Blant annet er det klageinstansen som i visse tilfeller har adgang til å omgjøre et vedtak til ugunst for noen vedtaket retter seg mot. Departementet ga i høringen uttrykk for at det ikke er hensiktsmessig at overordnet forvaltningsorgan har adgang til å omgjøre en beslutning der tingretten er klageinstans. Det ble derfor foreslått at forvaltningsloven § 35 andre til fjerde ledd ikke skal gjelde for beslutninger om motregning, avregning, utlegg, tvangsdekning i enkle pengekrav og trekkansvar. Det ble ikke foreslått unntak fra bestemmelsen i forvaltningsloven § 35 om at et forvaltningsorgan kan omgjøre sitt eget vedtak.

Høringsinstansene hadde ingen merknader til forslaget om at forvaltningsloven generelt skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten.

6.2.3 Vurderinger og forslag

Departementet fastholder forslaget i høringsnotatet om at forvaltningsloven som utgangspunkt skal gjelde for Innkrevingsmyndighetens virksomhet. Departementet viser til begrunnelsen i høringsnotatet.

En del av Innkrevingsmyndighetens virksomhet er også innenfor tvangsfullbyrdelseslovens virkeområde. Det gjelder særlig i saker om utlegg og tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav. Departementet fastholder derfor forslaget om at tvangsfullbyrdelseslovens regler skal gå foran forvaltningsloven på disse saksområdene. Dette er beskrevet nærmere i punkt 15.2.

I høringsnotatet ble det foreslått å angi uttømmende hvilke bestemmelser i forvaltningsloven som ikke skulle gjelde i konkrete tilfeller, samtidig som det i de enkelte bestemmelser ble vist til at reglene i tvangsfullbyrdelsesloven gjelder. Hensikten med denne reguleringsteknikken var å gjøre det tydelig hvilke saksbehandlingsregler som gjelder. Med en slik løsning er det en risiko for at det vil oppstå områder hvor tvangsfullbyrdelseslovens regler ikke er helt dekkende. Når forvaltningslovens regler uttrykkelig ikke gjelder, kan det være uklart hvilke saksbehandlingsregler som skal brukes. Departementet har etter en ny vurdering valgt å gå bort fra denne løsningen. Av pedagogiske årsaker foreslår departementet at det skal følge av loven at forvaltningsloven gjelder med de unntak som følger av loven, jf. forvaltningsloven § 1. Departementet foreslår imidlertid ikke å angi uttømmende hvilke bestemmelser i forvaltningsloven som ikke skal gjelde på områder hvor tvangsfullbyrdelseslovens bestemmelser skal gå foran. Det er likevel behov for å gjøre konkrete unntak fra forvaltningsloven enkelte steder. Departementet foreslår at unntak skal følge direkte av de bestemmelsene det gjelder. Dette vil bli omtalt i de enkelte kapitler.

Departementet fastholder forslaget om at tingretten skal være klageinstans i enkelte sakstyper. I disse tilfellene skal klagen som utgangspunkt behandles etter tvangsfullbyrdelseslovens regler, se punkt 12.6.4.3, 13.4 og 15.2. Departementet fastholder også forslaget om at overordnet forvaltningsorgan ikke skal kunne omgjøre tingrettens beslutning. Dersom saker behandles etter tvangsfullbyrdelseslovens klageregler, skal også lovens regler om omgjøring gjelde tilsvarende, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 5-15.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 4 første ledd.

6.3 Taushetsplikt

6.3.1 Gjeldende rett

For innkrevingsmyndighetene i Skatteetaten er taushetsplikten regulert i skattebetalingsloven, SI-loven, bidragsinnkrevingsloven og tvangsfullbyrdelsesloven.

Det følger av skattebetalingsloven § 3-2 første ledd at reglene om taushetsplikt som gjelder ved fastsetting av kravet, også gjelder ved innkreving av kravet. Reglene om taushetsplikt i skatteforvaltningsloven kapittel 3 og tollavgiftsloven § 8-1 gjelder derfor for skattekontoret etter skattebetalingsloven.

Etter SI-loven § 2 første ledd gjelder forvaltningsloven for Statens innkrevingssentral med mindre annet følger av eller i medhold av lov. Statens innkrevingssentrals kompetanse til å beslutte utlegg og gjennomføre tvangsdekning i enkle pengekrav, følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 2-14 første og andre ledd. Med enkelte unntak gjelder reglene i tvangsfullbyrdelsesloven for Statens innkrevingssentral ved utøvelse av kompetansen etter tvangsfullbyrdelsesloven § 2-14. Reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven gjelder derfor når Statens innkrevingssentral ikke utøver kompetanse etter tvangsfullbyrdelsesloven § 2-14. Når Statens innkrevingssentral utøver kompetanse etter denne bestemmelsen, gjelder reglene om taushetsplikt i tvangsfullbyrdelsesloven § 2-6.

Hvilke opplysninger som er underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven, følger av hovedregelen i § 13. Etter § 13 første ledd bokstav a er noens personlige forhold underlagt taushetsplikt. Som personlige forhold regnes som regel private opplysninger som det er vanlig å ville holde for seg selv. Som personlige forhold regnes ikke fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, med mindre slike opplysninger røper et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige, jf. forvaltningsloven § 13 andre ledd.

I vurderingen av hva som er å anse som personlige forhold skal det ifølge Justisdepartementets veileder til offentleglova side 79 legges vekt på:

«om opplysningane – åleine eller saman med andre tilgjengelege opplysningar – kan skade eller utlevere ein person, om opplysningane er gitt i trumål, og om utlevering kan skade tilliten til forvaltninga, slik at det blir vanskeleg å hente inn naudsynte opplysningar i framtidige saker. Vidare må ein leggje vekt på kva interesse ålmenta har i å gjere seg kjent med opplysningane».

Departementet viser til punkt 7.5 for en nærmere gjennomgang av unntakene fra reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven.

Tvangsfullbyrdelsesloven § 2-6 gjelder som nevnt når Statens innkrevingssentral utøver særnamskompetanse. Bestemmelsen viser til domstolloven § 63 a, der det etter første ledd følger at opplysninger om noens personlige forhold, tekniske innretninger og fremgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den som opplysningen angår, er underlagt taushetsplikt. Ordlyden tilsvarer forvaltningsloven § 13 første ledd. Departementet legger til grunn at taushetsplikten etter domstolloven i hovedsak tilsvarer taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13 når det gjelder hvilke opplysninger som omfattes.

Etter domstolloven § 63 a andre ledd gjelder forvaltningsloven §§ 13 til 13 e og § 13 g tilsvarende. Også adgangen til å gjøre unntak fra taushetsplikten etter domstolloven tilsvarer derfor i hovedsak unntaksadgangen etter forvaltningsloven.

For Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav gjelder reglene om taushetsplikt i arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 7, jf. bidragsinnkrevingsloven § 22 a. Arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 7 første ledd første punktum viser til forvaltningsloven § 13. Av § 7 første ledd andre punktum følger det at taushetsplikten også gjelder fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bosted og arbeidssted.

Unntakene fra taushetsplikten i forvaltningsloven §§ 13 a til 13 e og § 13 g gjelder også tilsvarende etter arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 7 første ledd første punktum. Det kan imidlertid bare gis opplysninger til andre forvaltningsorganer i medhold av forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6 når det er nødvendig for å fremme Arbeids- og velferdsetatens oppgaver, eller for å hindre at noen urettmessig får utbetalt offentlige midler eller unndrar midler fra innbetaling til det offentlige, jf. arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 7 tredje ledd. Videre følger det av arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 7 andre ledd at opplysninger om en person kan brukes ved formidling av arbeid eller ved gjennomføring av arbeidsmarkedstiltak. Det følger av fjerde ledd at taushetsplikten etter første ledd er ikke til hinder for at nødvendige opplysninger gis til Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav i tilknytning til krav som den krever inn på vegne av Arbeids- og velferdsetaten. Det kan i forskrift gis regler om hvordan opplysningene skal gis.

6.3.2 Høringsnotatets forslag

Gjennomgangen av gjeldende rett viser at det i dag gjelder ulike regler for taushetsplikt for innkrevingsmyndighetene i Skatteetaten. Etter gjeldende rett er reglene også til dels avhengig av hvilket innkrevingstiltak som gjennomføres. Departementet ga i høringen uttrykk for at dette er uheldig. Departementet vurderte flere ulike løsninger for å gi like regler om taushetsplikt. Taushetsplikt kan reguleres ved å vise til reglene i forvaltningsloven eller tvangsfullbyrdelsesloven. Taushetsplikten kan reguleres ved en henvisning til de reglene som gjelder for taushetsplikt ved fastsetting av kravet, eller innkrevingsloven kan ha egne regler om taushetsplikt. Det kan også tenkes en kombinasjon av disse løsningene.

En henvisning til reglene om taushetsplikt i fastsettingsregelverket for det aktuelle kravet, sikrer at reglene for taushetsplikt ved innkrevingen av et krav tilsvarer reglene som gjelder når kravet fastsettes. På den måten kan ikke opplysninger som er underlagt taushetsplikt under fastsettingen gis ut, selv om kravet går til innkreving. Innkrevingsmyndigheten vil etter forslaget ha en svært bred kravsportefølje. Dersom Innkrevingsmyndighetens taushetsplikt avhenger av taushetsplikten som gjelder ved fastsettingen av kravet, må den forholde seg til flere ulike regelsett for taushetsplikt. Dette er ressurskrevende og lite digitaliseringsvennlig. Det ble derfor ikke foreslått en henvisning til taushetspliktsreglene i fastsettingsregelverket.

Etter skatteforvaltningsloven § 3-1 første ledd første punktum er «noens formues- eller inntektsforhold eller andre økonomiske, bedriftsmessige eller personlige forhold» underlagt taushetsplikt. Formuleringen «personlige forhold» går igjen i både forvaltningsloven og skatteforvaltningsloven. Departementet la til grunn at innholdet i taushetsplikten når det gjelder noens personlige forhold i hovedsak er det samme etter de to lovene. For andre opplysninger enn opplysninger om noens personlige forhold, er lovteksten i de to lovene ulik. I skatteforvaltningslovens forarbeider legges det til grunn at reglene om taushetsplikt på flere områder er strengere enn forvaltningslovens regler. Innkrevingsmyndigheten kan ha behov for opplysninger om noens formues- eller inntektsforhold eller andre økonomiske og bedriftsmessige forhold som er innhentet i forbindelse med fastsettingen av skatte- og avgiftskrav. I høringsnotatet ble det trukket frem at det er viktig at reglene ikke åpner for at opplysninger som er underlagt taushetsplikt ved fastsetting av kravet, kan gis ut dersom kravet går til innkreving. En slik regulering kan undergrave de hensyn som ligger til grunn for reglene om taushetsplikt i fastsettingsregelverket, og kan svekke viljen til å gi korrekte opplysninger til fastsettingsmyndigheten. Dette gjelder særlig når innkrevingen skjer i samme etat som fastsettingen. Departementet ga derfor uttrykk for at opplysninger om noens formues- eller inntektsforhold eller andre økonomiske, bedriftsmessige og personlige forhold bør være underlagt taushetsplikt også ved innkrevingen.

Departementet foreslo at Innkrevingsmyndigheten som hovedregel skal ha samme taushetsplikt som skattemyndighetene, slik den er regulert i skatteforvaltningsloven § 3-1 første ledd. Forvaltningsloven §§ 13 til 13 e vil gjelde som utfyllende bestemmelser, jf. forvaltningsloven § 13 f. Forslaget innebærer blant annet at det at en skyldner har en sak for Innkrevingsmyndigheten er underlagt taushetsplikt. Reglene skal gjelde for hele kravsporteføljen og hele virksomheten til Innkrevingsmyndigheten.

6.3.3 Høringsinstansenes merknader

Skattedirektoratet er positive til egen hjemmel for taushetsplikt for Innkrevingsmyndigheten som er utformet likt som skatteforvaltningsloven § 3-1.

Politidirektoratet slutter seg til et innspill fra Oslo politidistrikt, som påpeker at det etter forslaget vil være ulike regler om taushetsplikt for Innkrevingsmyndigheten og alminnelig namsmann. Disse har så likeartet virksomhet at det er vanskelig å se god grunn til at taushetsplikten skal reguleres forskjellig. De viser også til at Innkrevingsmyndigheten har en rolle i gjennomføringen av utleggstrekk besluttet av alminnelig namsmann, noe som kan lede til at samme opplysninger i samme saksforhold utløser taushetsplikt for ansatte i den ene etaten, men ikke den andre.

6.3.4 Vurderinger og forslag

Departementet fastholder forslaget i høringsnotatet om at det bør være en egen taushetspliktbestemmelse i innkrevingsloven som skal gjelde generelt for Innkrevingsmyndighetens virksomhet. Departementet viser til begrunnelsen gitt i høringsnotatet.

Taushetsplikten vil tilsvare den som gjelder for skatte- og avgiftskrav etter skatteforvaltningsloven. Det innebærer at taushetsplikten også gjelder noens økonomiske forhold, herunder formues- og inntektsforhold. Departementet påpeker at de fleste krav Innkrevingsmyndigheten vil behandle også ville vært taushetsbelagt etter gjeldende rett. En endring av taushetsplikten vil derfor ha liten praktisk betydning for offentlighetens innsynsrett.

Politidirektoratet og Oslo politidistrikt mener det er uheldig at samme typer saker vil være underlagt forskjellige regler om taushetsplikt avhengig av om det er Innkrevingsmyndigheten eller alminnelig namsmann som behandler saken. Departementet er enig i at det er hensyn som taler for samme taushetsplikt i utleggstrekksaker, hvor både alminnelig namsmann og Innkrevingsmyndigheten har en rolle. Dette ville imidlertid medført at Innkrevingsmyndigheten får ulik taushetsplikt for ulike saker, eller at det blir ulik taushetsplikt ved forvaltningen og innkrevingen av skatter og avgifter. Forskjellig taushetsplikt avhengig av kravstype eller sakstype vil gjøre saksbehandlingen vesentlig mer komplisert for Innkrevingsmyndigheten, som da må vurdere hvilke regler om taushetsplikt som gjelder for hver sak. Det vil også stille større krav til de tekniske systemene. Departementet mener at hensynet til effektiv saksbehandling veier tyngst. Se punkt 7.5, 7.6 og 27.5 for beskrivelse av reglene om informasjonsflyt mellom Innkrevingsmyndigheten og alminnelig namsmann.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 9.

6.4 Rett til å bruke fullmektig

6.4.1 Gjeldende rett

Etter forvaltningsloven § 12 har en part rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig på alle trinn av saksbehandlingen. Utgangspunktet er at enhver myndig person eller en organisasjon som vedkommende er medlem av, kan opptre som fullmektig. Bestemmelsen åpner likevel for at forvaltningsorganet i enkelte tilfeller kan tilbakevise den som ikke har rett til å yte rettshjelp etter domstolloven § 218.

Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 5-1 andre ledd første punktum at tvisteloven kapittel 3 gjelder tilsvarende for prosessfullmektig etter tvangsfullbyrdelsesloven. Etter tvisteloven § 3-3 kan advokater være prosessfullmektig. Det samme gjelder autorisert advokatfullmektig med mindre annet følger av domstolloven § 223. Videre kan en av partens nærmeste opptre som prosessfullmektig, med mindre retten tilbakeviser vedkommende som uskikket. Retten kan også tillate at en annen skikket myndig person opptrer som prosessfullmektig. Personer som driver ervervsmessig eller stadig rettshjelpvirksomhet, kan bare være prosessfullmektig hvis de oppfyller vilkårene i domstolloven § 218. Utenlandsk advokat kan være prosessfullmektig når retten etter sakens art og forholdene ellers finner det ubetenkelig. Etter tvisteloven er det ikke adgang for organisasjoner til å opptre som prosessfullmektig.

Tvisteloven § 3-3 gjelder som utgangspunkt også for saker om tvangsfullbyrdelse for tingretten, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 6-1 første ledd. Tvangsfullbyrdelsesloven § 6-2 supplerer tvisteloven § 3-3. Etter § 6-2 kan inkassobevillingshaver hos en inkassator være prosessfullmektig etter samme regler som advokater under tvangsfullbyrdelse i inkassooppdrag som inkassatoren har for parten. Videre kan den som har rett til å drive rettshjelpsvirksomhet etter domstolloven § 218 andre ledd nr. 1 til 3, være prosessfullmektig under tvangsfullbyrdelse i rettshjelpsoppdrag som vedkommende har for parten.

Skattebetalingsloven, SI-loven og bidragsinnkrevingsloven har ingen særskilte regler om skyldners adgang til å la seg representere av fullmektig.

6.4.2 Høringsnotatets forslag

Forvaltningsloven har i enkelte tilfeller mindre strenge regler for hvem som kan opptre som fullmektig sammenliknet med reglene i tvisteloven. Tingretten er klageinstans for en rekke av Innkrevingsmyndighetens avgjørelser. Når en sak behandles av tingretten, gjelder tvistelovens regler. Skyldneren risikerer derfor å måtte bytte fullmektig dersom en avgjørelse påklages og skal behandles av tingretten som klageinstans.

Departementet vurderte i høringsnotatet om regelverket bør stenge for at skyldneren benytter seg av en fullmektig for Innkrevingsmyndigheten som ikke kan være fullmektig ved klage til tingretten, men foreslo ikke dette. En slik begrensning i valg av fullmektig ville kunne gi ekstra kostnader eller økt ressursbruk for parten. Det er heller ikke unikt at en part må bytte fullmektig dersom en forvaltningssak bringes inn for domstolen.

6.4.3 Høringsinstansenes merknader

Politidirektoratet og Oslo politidistrikt viser til at tvangsfullbyrdelsesloven § 6-2 har særregler for hvem som kan være prosessfullmektig ved klage til tingretten. Etter bestemmelsen kan inkassobevillingshaver og rettshjelper opptre som fullmektig i enkelte sammenhenger. Det kan da oppstå tvil om hvilken regel som gjelder der Innkrevingsmyndighetens beslutninger i forbindelse med gjennomføring av utleggstrekket påklages. De mener det bør være samme regler for hvem som opptrer som prosessfullmektig i slike situasjoner.

6.4.4 Vurderinger og forslag

Departementet fastholder vurderingen i høringsnotatet om at en skyldner overfor Innkrevingsmyndigheten kan benytte seg av en fullmektig selv om denne ikke kan opptre som prosessfullmektig ved klage til tingretten.

I høringsnotatet var det foreslått at hvem som kan være fullmektig, skal reguleres av forvaltningsloven § 12. Etter denne bestemmelsen kan bare fysiske personer eller en organisasjon som parten er medlem av, brukes som fullmektig. Etter fornyet vurdering ser departementet at dette kravet kan begrense muligheten til å digitalisere saksbehandlingen og samhandlingen med brukerne. Det vil kunne være behov for at det åpnes for elektroniske fullmakter som gis til andre juridiske personer, for eksempel hvor Innkrevingsmyndigheten skal gi ut informasjon etter fullmakt fra den informasjonen gjelder. Skattemyndighetene gir i dag ut informasjon om blant annet skattepliktig inntekt til banker etter fullmakt fra en lånesøker, såkalt samtykkebasert lånesøknad. Etter departementets vurdering bør ikke fullmaktsreglene hindre utviklingen av denne typer tjenester. Departementet foreslår derfor en egen fullmaktsbestemmelse i innkrevingsloven utformet etter modell av skatteforvaltningsloven § 5-3. Denne gir rett til å bruke fullmektig, men begrenser ikke dette til fysiske personer og organisasjoner vedkommende er medlem av.

Etter forvaltningsloven § 12 tilkommer retten til å bruke fullmektig en «part», som i § 1 er definert som en «person som en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder». Etter skatteforvaltningsloven gjelder retten til å bruke fullmektig «[e]nhver som har rettigheter og plikter overfor skattemyndighetene». Departementet foreslår at tilsvarende skal gjelde etter fullmaktsbestemmelsen i innkrevingsloven. Departementet foreslår også at øvrige bestemmelser om fullmakt i Innkrevingsloven utformes tilsvarende skatteforvaltningsloven § 5-3. Det vil være en klar fordel for Skatteetaten når den skal utvikle arbeidsprosesser og IT-systemer at bestemmelsene om fullmakt er tilsvarende på tvers av virksomhetsområdene.

Departementet fastholder forslaget om at tvisteloven § 3-3 gjelder for hvem som kan opptre som prosessfullmektig ved klage til tingretten. Videre er departementet enig med Politidirektoratet og Oslo politidistrikti at det bør være samme regler for hvem som kan opptre som fullmektig i saker for tingretten etter innkrevingsloven og tvangsfullbyrdelsesloven. Departementet foreslår derfor at tvangsfullbyrdelsesloven § 6-2 skal supplere tvisteloven § 3-3.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 5.

6.5 Sakskostnader

6.5.1 Gjeldende rett

Verken skattebetalingsloven, bidragsinnkrevingsloven eller SI-loven har egne regler om sakskostnader.

I saker hvor forvaltningsloven får anvendelse gjelder den generelle regelen om sakskostnader i forvaltningsloven § 36. Første ledd fastsetter at en part kan få dekket vesentlige og nødvendige kostnader når et enkeltvedtak blir endret til gunst for parten. Det gjelder likevel ikke dersom endringen skyldes partens eget forhold eller forhold utenfor partens og forvaltningens kontroll, eller dersom andre særlige forhold taler mot det. Retten gjelder uavhengig av om endringen skjer etter klagebehandling eller ved omgjøring uten klage. I vurderingen av om kostnadene var nødvendige, er det sentralt om det var forståelig at parten pådro seg kostnader og hva parten eller partsrepresentanten med rimelighet oppfattet som naturlige tiltak. Bestemmelsens andre ledd regulerer adgangen til å få dekket sakskostnader av motparten i saker som i det vesentlige er en tvist mellom parter.

Tvangsfullbyrdelsesloven har regler om sakskostnader i §§ 3-1 til 3-3. Reglene gjelder for skattekontoret og Statens innkrevingssentral, men ikke for Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav. Dette følger motsetningsvis av henholdsvis skattebetalingsloven § 14-2, tvangsfullbyrdelsesloven § 2-14 tredje ledd, og bidragsinnkrevingsloven § 22 første ledd. Avgjørelse om sakskostnader etter § 3-2 og § 3-3 skal treffes av retten. Etter bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 3 er det saksøkte eller saksøker som pålegges kostnadsansvaret.

Tvangsfullbyrdelsesloven § 3-1 regulerer saksøktes ansvar for saksøkerens kostnader ved namsmyndighetens behandling av saken, for eksempel for gebyr som påløper etter rettsgebyrloven. Saksøkeren kan kreve at saksøkte dekker kostnadene så langt saken og kostnadene har vært nødvendige, med enkelte unntak som følger av andre og tredje ledd.

Tvangsfullbyrdelsesloven § 3-2 første ledd regulerer saksøkerens ansvar for saksøktes sakskostnader ved namsmyndighetens behandling av saken der saksøkte er fritatt kostnadsansvaret etter § 3-1. Saksøkeren kan i slike tilfeller pålegges ansvar for kostnadene «dersom saken ikke har vært nødvendig eller dersom saksøkeren unødig har vidløftiggjort saken». Tvangsfullbyrdelsesloven § 3-3 første punktum regulerer ansvar for sakskostnader ved rettens behandling av tvister, klager etter lovens § 5-16 og ved rettsmidler mot tingrettens avgjørelser. Bestemmelsen fastsetter at retten skal ta stilling til sakskostnadsspørsmålet etter reglene i tvisteloven kapittel 20.

Innkrevingsmyndighetene kan ellers vurdere krav om dekning av sakskostnader etter alminnelige erstatningsregler, hvor sakskostnadene kan betraktes som et tap som skyldes utgifter voldt ved en feil fra Innkrevingsmyndighetenes side.

6.5.2 Høringsnotatets forslag

Bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 3 har et begrenset anvendelsesområde. De retter seg også mot motparten, ikke forvaltningen, og åpner ikke for at innkrevingsmyndighetene selv kan tilkjenne sakskostnader. Bestemmelsene dekker derfor ikke behovet for å regulere sakskostnader på innkrevingsområdet.

Uten regulering må spørsmålet avgjøres på bakgrunn av alminnelige erstatningsregler. En særregel kan være bedre tilpasset behovet i saker for Innkrevingsmyndigheten, og enklere å praktisere. Departementet ga uttrykk for at det er en fordel for Innkrevingsmyndigheten at den har et klart lovgrunnlag for utbetalinger. Departementet foreslo derfor en regel om sakskostnader i innkrevingsloven.

Departementet foreslo at parten får en begrenset rett til å få dekket sakskostnader av Innkrevingsmyndigheten når en avgjørelse endres til gunst for parten. Det bør være et vilkår at kostnadene var nødvendige for å få endret avgjørelsen. I vurderingen av dette, må en se hen til hva en aktsom part med rimelighet hadde grunn til å pådra av kostnader for å få endret avgjørelsen. Departementet foreslo ikke at bare vesentlige kostnader kan dekkes, som etter forvaltningsloven § 36.

Departementet foreslo videre at dekningsretten begrenses til tilfeller hvor Innkrevingsmyndigheten har gjort en feil ved avgjørelsen eller saksbehandlingen, som rettes opp i ny avgjørelse. Som feil bør etter departementets syn regnes feil lovanvendelse, brudd på sakbehandlingsregler og feil i avgjørelsesgrunnlaget som Innkrevingsmyndigheten kan bebreides for. Endring som følge av nye opplysninger og endret skjønnsutøvelse vil ikke gi dekningsrett etter forslaget. Dette gjelder også der endringen ikke skyldes forhold på skyldnerens side. Innkrevingsmyndigheten må kunne endre sine avgjørelser etter en ny vurdering og endret skjønnsutøvelse, og den må som utgangspunkt kunne basere sine avgjørelser på de opplysningene den har mottatt, uten å risikere kostnadsansvar.

Departementet foreslo at dekningsretten bare gjelder ved endring av avgjørelser som det er klageadgang på, og bare i tilfeller hvor endringen skjer som følge av klagebehandling. Når Innkrevingsmyndigheten omgjør avgjørelser av eget tiltak, har ikke parten hatt behov for å pådra seg kostnader som bør kunne kreves dekket. Departementet understreket at det etter forslaget kun er parten i klagesaken som har rett til kostnadsdekningen, og ikke eventuelle andre involverte som har hatt kostnader med saken.

Kostnadskrav bør fremsettes og avgjøres så snart som mulig. Det ble derfor foreslått en frist på tre uker for å fremsette kostnadskravet, regnet fra Innkrevingsmyndigheten har gitt parten melding om den nye avgjørelsen. Det må legges til grunn at Innkrevingsmyndigheten har plikt til å veilede parten om adgangen til å fremsette kravet og om fristen. Departementet foreslo at kostnadskravet skal fremsettes til og avgjøres av Innkrevingsmyndigheten, og at Innkrevingsmyndighetens avgjørelse kan påklages etter reglene i forvaltningsloven §§ 28 til 34.

Kostnadsansvar ved klage på tvangsinnkreving etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16 fastsettes av retten etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 3-3, som viser til at tvisteloven kapittel 20 gjelder. Etter forslaget skal beslutning om motregning, utlegg og tvangsdekning i enkle pengekrav fortsatt kunne påklages etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16.

Retten skal etter tvangsfullbyrdelsesloven § 3-3 avgjøre kostnadskravet også der Innkrevingsmyndigheten selv endrer vedtaket og avslutter klagesaken. Etter gjeldende rett kan derfor ikke innkrevingsmyndighetene tilkjenne og utbetale sakskostnader til klager. De øvrige sakskostnadsreglene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 3 kommer heller ikke til anvendelse. Departement fremhevet at dette er en uhensiktsmessig ordning i tilfeller hvor Innkrevingsmyndigheten er enig i kostnadskravet. Det er likevel ikke en heldig løsning at dekningsretten etter innkrevingsloven kommer til anvendelse i slike tilfeller. Kostnadskrav ved klage bør utelukkende vurderes etter tvistelovens regler for å unngå kollisjon og vanskelige avgrensninger når det gjelder dekningsadgang, klageadgang og øvrige saksbehandlingsregler. Departementet viste til at dekningsretten etter tvisteloven er videre enn etter dekningsretten som foreslås i innkrevingsloven, siden det etter tvistelovens regler som utgangspunkt er tilstrekkelig for dekning at saken er vunnet etter lovens § 20-2 første ledd.

Etter tvisteloven er det partene som pålegges kostnadsansvaret og ikke Innkrevingsmyndigheten, noe som kan utgjøre en forskjell i saker der Innkrevingsmyndigheten krever inn for eksterne oppdragsgivere. Følgelig foreslo departementet at dekningsretten etter innkrevingsloven ikke gjelder ved klage på tvangsinnkreving, motregning og avregning. Departementet foreslo at Innkrevingsmyndigheten i klagesaker om tvangsfullbyrdelse, motregning og avregning kan tilkjenne og selv erstatte sakskostnader i tilfeller hvor det er klart at parten vil få medhold i kostnadskravet etter tvangsfullbyrdelsesloven § 3-3. En slik utbetalingshjemmel er hensiktsmessig både for partene som krever dekning for sakskostnader, og for Innkrevingsmyndigheten.

I saker for Innkrevingsmyndigheten vil det også oppstå utgifter som skyldneren bør dekke. Dette gjelder i hovedsak gebyr som påløper etter rettsgebyrloven § 14 første ledd i saker om utlegg. Innkrevingsmyndighetene kan etter gjeldende rett pålegge skyldneren ansvar for gebyrkostnadene med hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven § 3-1. Departementet vurderte om § 3-1 bør gjelde i saker for Innkrevingsmyndigheten. Bestemmelsen er tilpasset saker for alminnelig namsmann, og den inneholder flere regler som ikke er aktuelle for Innkrevingsmyndigheten. En særregel kan bedre tilpasses Innkrevingsmyndighetens behov. Det ble derfor foreslått at ansvaret for gebyrkostnader etter rettsgebyrloven § 14 kan plasseres hos skyldneren.

Regelen ble foreslått tatt inn som eget ledd i sakskostnadsregelen. Regelen om sakskostnader vil da regulere både partens adgang til å få dekket sine kostnader av Innkrevingsmyndigheten, og partens ansvar for å betale kostnader som påløper i saken. Det ble foreslått at gebyrkostnadene skal fastsettes og innkreves sammen med kravet når utlegg blir besluttet. I andre tilfeller, når Innkrevingsmyndigheten avslutter en sak med at det ikke tas utlegg, skal kostnadsansvaret fastsettes innen saken avsluttes. Det ble foreslått at kostnadsavgjørelsen har tvangskraft. Departementets forslag harmonerer med, og skal forstås likt som, reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 3-1 første ledd andre, tredje og fjerde punktum. Videre foreslo departementet at regelen fastsetter at kostnadsavgjørelsen kan påklages etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16. Det ble foreslått at kostnadsansvaret faller bort dersom tvangsgrunnlaget oppheves eller utlegget kjennes ugyldig i ettertid, for eksempel ved klagebehandling.

6.5.3 Høringsinstansenes merknader

Skattedirektoratet foreslår at bagatellmessige krav ikke bør være omfattet av bestemmelsen om sakskostnader.

Dommerforeningen støtter forslaget om å ha en egen regel om sakskostnader i innkrevingsloven og at Innkrevingsmyndigheten skal kunne tilkjenne og selv erstatte sakskostnader i tilfeller hvor det er klart at parten vil få medhold i kravet etter tvangsfullbyrdelsesloven § 3-3.

6.5.4 Vurderinger og forslag

Departementet viser til høringsnotatets vurdering og fastholder forslaget om egen bestemmelse om sakskostnader i innkrevingsloven.

Departementet antar omfanget av bagatellmessige krav som kreves dekket av bestemmelsen vil være begrenset. Det vil i hovedsak være hensynet til administrasjonskostnader som kan begrunne at bagatellmessige krav avskjæres. Det kan være vanskelig å sette en grense for hva som er bagatellmessige krav. En vurdering av om et krav er bagatellmessig eller ikke, vil også medføre administrative kostnader, da det må gjøres en vurdering av hvilke krav som er omfattet. Departementet mener reglene bør være enkle å forholde seg til både for parten og Innkrevingsmyndigheten. Det er rimelig overfor parten at alle nødvendige kostnader dekkes, selv om de kan fremstå som bagatellmessige. Departementet foreslår ikke å avskjære bagatellmessige krav.

Når dagens innkrevingsmyndigheter i Skatteetaten sender begjæring om utlegg til alminnelig namsmann, må de betale rettsgebyr på linje med andre kreditorer. Slike rettsgebyr vil bli belastet skyldneren. I en del tilfeller pålegges også skyldnerne et gebyr når Skatteetaten utøver særnamsmyndighet. Departementet ser behov for en klarere og mer direkte regulering av i hvilken grad Innkrevingsmyndigheten kan kreve rettsgebyr ved utøvelse av særnamsmyndighet. Dagens praksis bygger på en forutsetning i forarbeidene til rettsgebyrloven 1982 om at bestemmelsene om gebyr for utleggsbegjæringer og -forretninger også skal gjelde for særnamsmyndigheter, jf. Ot.prp. nr. 18 (1982–83) Om lov om rettsgebyr side 48 der det i merknadene til § 14 heter:

«Utpanting kan også foretas av andre enn de vanlige namsmenn. Når f.eks. kommunekassereren foretar utpanting for det offentliges krav, er også dette ment å skulle omfattes av reglene i § 14. Det vil i forskrifter bli gitt bestemmelser om hvem gebyret skal tilfalle i disse sakene.»

Bestemmelsene har gjennomgått flere endringer siden 1982. Forutsetningsvis og i praksis har det likevel vært lagt til grunn at det oppstår gebyrplikt etter rettsgebyrloven § 14 når særnamsmyndigheter som var omfattet av denne forståelsen fra 1982, har avholdt utleggsforretninger. Denne forståelsen fremkommer ikke tydelig av dagens ordlyd i rettsgebyrloven § 14, som knytter gebyrplikten til utleggsbegjæringer. Særnamsmyndigheter inngir ikke begjæringer til seg selv når de utøver særnamsmyndigheten. Videre kan en ikke knytte gebyrplikten til berammelse av utleggsforretninger når utleggsforretninger ikke lenger skal være et ledd i saksbehandlingen for Innkrevingsmyndigheten. Nye innkrevingsoppgaver kan dessuten ikke uten videre trekkes inn under den forståelsen av rettsgebyrloven § 14 fra 1982 som i praksis er opprettholdt for deler av porteføljen til innkrevingsmyndighetene i Skatteetaten.

Gebyrplikten bør fremgå tydeligere av regelverket enn i dag. I fremtiden bør en også kunne ha felles regler for kravene som Innkrevingsmyndigheten krever inn. Samtidig må utformingen og avgrensningen av gebyrplikten tilpasses de nye arbeidsprosessene og systemløsningen som utvikles for Skatteetatens innkrevingsarbeid. Departementet foreslår derfor hjemmel i innkrevingsloven for å fastsette i forskrift at Innkrevingsmyndigheten skal kunne kreve gebyr når den sender varsel om utlegg, eller treffer beslutning om utlegg. Bestemmelsen foreslås plassert i innkrevingsloven § 23 om utlegg. Det innebærer at det ikke kan fastsettes slikt gebyr ved varsel om tvangsdekning når Innkrevingsmyndigheten har tatt utleggspant i enkle pengekrav. Det vil heller ikke være adgang til å fastsette gebyr ved varsel om avregning etter innkrevingsloven § 22.

Når det gjelder kommunene som særnamsmyndighet, vises det til drøftelsen i punkt 28.4.4.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven §§ 6 og 23 og forslag til endringer i rettsgebyrloven § 14.

6.6 Forholdet til inkassoloven

6.6.1 Gjeldende rett

Det følger av SI-loven § 3 første punktum at inkassoloven ikke gjelder for Statens innkrevingssentral. Andre punktum bestemmer at innkrevingen skal være i samsvar med god inkassoskikk. Skattebetalingsloven og bidragsinnkrevingsloven har ingen særskilte regler om forholdet til inkassoloven.

6.6.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

Inkassoloven gjelder for inndriving av forfalte pengekrav. Det følger likevel av inkassoloven § 1 første ledd tredje punktum at loven viker for bestemmelser i eller i medhold av annen lov. Det kan derfor være uklart om inkassoloven, eller deler av denne, vil gjelde for Innkrevingsmyndigheten uten særregulering. For å unngå uklarhet om inkassolovens virkeområde, foreslo departementet å regulere forholdet til inkassoloven særskilt.

Inkassoloven regulerer blant annet forholdet mellom inkassator og fordringshaver. I lovens § 4 er det gitt regler om bevilling for foretak som skal drive inkassovirksomhet. Innkrevingsmyndighetens kompetanse til å drive innkreving vil følge av lov og forskrift. Innkrevingsmyndighetens virksomhet skiller seg derfor fra den typen privat inkassovirksomhet som inkassoloven tar sikte på å regulere. Departementet viste til at det foreslås særskilt regulering av Innkrevingsmyndighetens utøvelse av kreditorposisjon og særskilte regler om varsling. Forvaltningsloven gjelder i utgangspunktet for Innkrevingsmyndigheten. Innkrevingsmyndigheten vil derfor være underlagt et lovbestemt forvaltningsregime og ulovfestede regler om blant annet god forvaltningsskikk. Departementet viste videre til at tvangsfullbyrdelseslovens bestemmelse om hensynsfullhet og varsomhet gjelder når Innkrevingsmyndigheten beslutter utlegg og tvangsdekning

Departementet ga uttrykk for at hensynet til skyldneren vil være godt ivaretatt gjennom de foreslåtte reglene i innkrevingsloven, og gjennom forvaltningsloven, tvangsfullbyrdelsesloven og ulovfestede forvaltningsregler. Departementet foreslo derfor at inkassoloven ikke skal gjelde for Innkrevingsmyndighetens virksomhet.

Høringsinstansene hadde ingen merknader til forslaget.

6.6.3 Vurderinger og forslag

Departementet viser til høringsnotatets vurdering og fastholder forslaget om at inkassoloven ikke skal gjelde for Innkrevingsmyndighetens virksomhet etter innkrevingsloven.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 4 andre ledd.

7 Innkrevingsmyndighetens informasjonsforvaltning

7.1 Innledning og sammendrag

Innkrevingsmyndigheten har behov for å innhente, bruke og dele opplysninger for at innkrevingen skal kunne gjennomføres korrekt og til rett tid. Innkrevingsmyndigheten vil også ha behov for opplysninger for blant annet å utføre analyser som kan si noe om hvor ressursene mest hensiktsmessig kan utnyttes. Innhenting, bruk og deling av opplysninger omtales ofte som informasjonsforvaltning. Omtalen av informasjonsforvaltningen er delt opp etter en tenkt tidsakse, slik at innhenting omtales først, deretter bruk og til slutt deling. Innkrevingsmyndigheten må behandle opplysninger slik at den kan utføre oppgavene sine raskt og effektivt og tilby borgerne gode offentlige tjenester. Kravene til effektivitet og digitalisering medfører økt oppmerksomhet om bruk av data og automatisering i ulike prosesser. Samtidig må Innkrevingsmyndighetens behandling av opplysninger ivareta borgernes rettssikkerhet og personvern. Samlet sett stiller dette strenge krav til informasjonsbehandlingen og regelverket som gjelder for denne behandlingen.

En forutsetning for å oppnå en mer effektiv og helhetlig forvaltning av innkrevingen, er et regelverk som i størst mulig grad er felles for alle krav som Innkrevingsmyndigheten har ansvar for. Dette gjelder også regelverket for Innkrevingsmyndighetens informasjonsforvaltning.

Departementet foreslår i punkt 7.3.4.1 at skyldneren skal ha plikt til å gi opplysninger som kan ha betydning for innkrevingen. Departementet foreslår videre en opplysningsplikt for tredjeparter, se punkt 7.3.4.2. Den skal som hovedregel gjelde etter pålegg fra Innkrevingsmyndigheten, men med hjemmel for å gi forskrift om ukrevd opplysningsplikt for visse tredjeparter. Både for skyldneren og tredjeparter skal opplysningsplikten gjelde på alle stadier av innkrevingen.

Departementet foreslår regler om Innkrevingsmyndighetens adgang til å sammenstille personopplysninger, gjennomføre profilering og treffe automatiserte avgjørelser, se punkt 7.4.4. Det foreslås i punkt 7.5.4 også en bestemmelse om at departementet kan gi forskrift om utlevering av opplysninger som er underlagt taushetsplikt etter innkrevingsloven. I punkt 7.6 forslås det å videreføre en særregel om å innhente og utlevere opplysninger til bruk for andre namsmyndigheters tvangsfullbyrdelse, uten hinder av taushetsplikt.

7.2 Kravene i personvernforordningen, Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8

Personvernforordningen setter rammer for Innkrevingsmyndighetens behandling av personopplysninger. Innhenting, bruk og utlevering av opplysninger er former for behandling av opplysninger, slik det er definert i personvernforordningen artikkel 4 nr. 2. Dette innebærer blant annet at behandlingen av personopplysninger må følge de grunnleggende prinsippene i personvernforordningen artikkel 5 om formålsbestemthet og dataminimering, og at det må foreligge behandlingsgrunnlag etter artikkel 6.

Etter personvernforordningen artikkel 6 er behandling av personopplysninger bare lovlig dersom ett av vilkårene i nr. 1 bokstav a til f er oppfylt. Etter bokstav e er behandlingen lovlig dersom den er «nødvendig for å utføre en oppgave i allmennhetens interesse eller utøve offentlig myndighet som den behandlingsansvarlige er pålagt». Departementets forslag til lovregulering bygger på forordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav e.

Når en behandling er hjemlet i forordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav e, stilles det krav om et supplerende rettsgrunnlag, jf. artikkel 6 nr. 3. For en omtale av kravet til supplerende rettsgrunnlag, vises det til forarbeidene til personopplysningsloven, Prop. 56 LS (2017–2018) punkt 6.3.2, hvor det blant annet uttales:

«Samlet sett taler altså ordlyden i artikkel 6 nr. 3 for at det må påvises et supplerende rettsgrunnlag i unionsretten eller nasjonal rett, men at det ikke er nødvendig at det supplerende rettsgrunnlaget uttrykkelig regulerer behandling av personopplysninger. Departementet viser i denne forbindelse også til artikkel 35 nr. 10, hvor det forutsetningsvis fremgår at det rettslige grunnlaget for behandling etter artikkel 6 nr. 1 bokstav c og e ikke behøver å spesifikt regulere behandlingsaktivitetene.

Heller ikke forordningens fortale gir støtte for et ubetinget krav om at behandlingen av personopplysninger må være regulert uttrykkelig i det supplerende rettsgrunnlaget. Fortalepunkt 45 gir uttrykk for at behandlingen i disse tilfellene bør «ha rettslig grunnlag i unionsretten eller medlemsstatenes nasjonale rett», men at det ikke kreves «en særlig lovbestemmelse for hver enkelt behandling».»

Departementet legger på bakgrunn av dette til grunn at kravene til supplerende rettsgrunnlag etter forordningen er oppfylt dersom behandlingen forutsetningsvis fremgår av lov. Det følger av personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav b at personopplysninger skal «samles inn for spesifikke, uttrykkelig angitte og berettigede formål og ikke viderebehandles på en måte som er uforenlig med disse formålene».

Dersom det nye formålet er forenlig med innsamlingsformålet, «kreves det ikke et annet rettslig grunnlag enn det som ligger til grunn for innsamlingen av personopplysninger», jf. fortalen punkt 50.

I Prop. 56 LS (2017–2018) punkt 6.6 er dette omtalt slik:

«Dersom det nye formålet ikke er forenlig med innsamlingsformålet, må viderebehandlingen ha grunnlag i lov eller samtykke. At viderebehandlingen må ha grunnlag i lov eller samtykke, innebærer at lovgrunnlaget eller samtykket må knytte seg til selve viderebehandlingen for uforenlige formål. Det er med andre ord ikke tilstrekkelig med et alminnelig behandlingsgrunnlag og et eventuelt supplerende rettslig grunnlag i den forbindelse; det kreves i tillegg et grunnlag for viderebehandlingen. Konsekvensen av at det ikke finnes et grunnlag for viderebehandlingen, er at opplysningene må samles inn på nytt dersom de skal behandles for det nye formålet.»

Hvilken adgang Innkrevingsmyndigheten har til å behandle opplysninger, beror derfor prinsipielt sett på en tolkning av det regelverket som gjelder for Innkrevingsmyndigheten og de oppgavene som myndigheten pålegges gjennom dette regelverket, både eksplisitt og forutsetningsvis.

EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102 om retten til respekt for privatliv er også sentrale i denne sammenhengen. Av EMK artikkel 8 følger at enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse. Det følger videre at det ikke skal skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettigheten, unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral eller for å beskytte andres rettigheter og friheter. Grunnloven § 102 har klare likhetstrekk med EMK artikkel 8, og må tolkes i lys av denne, se blant annet Rt. 2015 s. 93 avsnitt 57. Det er ikke holdepunkter for at Grunnloven § 102 stiller strengere krav til rettsgrunnlag enn det som følger av EMK artikkel 8.

Behandlingen av opplysningene må følgelig ha tilstrekkelig hjemmel, forfølge et legitimt formål og være forholdsmessig. Hjemmelskravet innebærer at rettsgrunnlaget skal være tilgjengelig og forutberegnelig, blant annet at det er formulert med tilstrekkelig presisjon, og at det sikrer et vern mot misbruk og vilkårlighet. Hvorvidt rettsgrunnlaget tilfredsstiller disse kravene, vil bero på en konket vurdering av blant annet hvor inngripende den aktuelle behandlingen av personopplysninger er. Kravet om legitimt formål etter EMK artikkel 8 nr. 2 innebærer at inngrepet må være nødvendig av hensyn til «den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter». Kravet om at inngrepet må være «nødvendig i et demokratisk samfunn» er tolket slik at det må foreligge «a pressing social need», og at det må være forholdsmessighet mellom det legitime formålet og inngrepet. Både gjennom hjemmelskravet og kravet om legitimt formål knytter proporsjonalitetskravet seg til en konkret vurdering av det enkelte inngrepet, og i utgangspunktet ikke til lovbestemmelsen som sådan.

Dersom behandlingen av personopplysninger utgjør et inngrep i retten til privatliv etter Grunnloven § 102 eller EMK artikkel 8, kan det være nødvendig med et mer spesifikt rettslig grunnlag for behandlingen enn det ordlyden i personvernforordningen kan tilsi. Det følger også uttrykkelig av forordningens fortale punkt 41 at et rettslig grunnlag bør være «tydelig og presist, og anvendelsen av det bør være forutsigbar for personer som omfattes av det, i samsvar med rettspraksisen til Den europeiske unions domstol («Domstolen») og Den europeiske menneskerettighetsdomstol». Med andre ord må forordningens krav om supplerende rettsgrunnlag for behandlingen tolkes og anvendes i tråd med de menneskerettslige kravene til rettsgrunnlag for inngrep i retten til privatliv. Dette innebærer at det må foretas en nærmere vurdering av rettsgrunnlaget og behandlingen, hvor det blant annet må legges vekt på hvor inngripende behandlingen er. Etter omstendighetene kan utfallet av en slik vurdering bli at det kreves et mer spesifikt grunnlag enn det som kan synes å være minimumskravene etter ordlyden i personvernforordningen.

7.3 Innhenting

7.3.1 Gjeldende rett

7.3.1.1 Skyldnerens opplysningsplikt

Skyldnerens opplysningsplikt under tvangsfullbyrdelse følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 5-9 første ledd. Den gjelder tilsvarende etter skattebetalingsloven § 14-2 og SI-loven § 1 andre ledd. Opplysningsplikten er vidtgående, men begrenset til opplysninger skyldneren har adgang til. Ved utlegg er opplysninger om eiendeler og deres verdi og om andre heftelser de mest sentrale. Ved utleggstrekk skal det typisk gis opplysninger om lønnsinntekter, boutgifter og andre særlige utgifter. Det er ikke særlige bestemmelser om skyldnerens opplysningsplikt i skattebetalingsloven eller i SI-loven.

Bidragsinnkrevingsloven § 19 andre ledd gir adgang til å kreve opplysninger om skyldnerens økonomi på et hvert stadium av innkrevingsprosessen, også før tvangsinnkreving blir iverksatt.

Den bidragspliktige har også en særlig opplysningsplikt etter bidragsinnkrevingsloven § 10 første ledd ved betalingsmislighold og etter § 19 første ledd ved flytting. Bestemmelsene stiller opp en plikt til å gi nærmere angitte opplysninger uoppfordret til innkrevingsmyndigheten innen åtte dager.

7.3.1.2 Tredjeparters opplysningsplikt

Tredjeparters opplysningsplikt under tvangsfullbyrdelse følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12, jf. skattebetalingsloven § 14-2 og SI-loven § 1 andre ledd. Bestemmelsen kommer i likhet med tvangsfullbyrdelsesloven § 5-9 første ledd til anvendelse når innkrevingsmyndighetene i kraft av å være særnamsmyndighet pålegger en tredjepart å gi opplysninger om de kravene som skyldneren har mot dem, og om formuesobjekter som tredjeparten har i sin besittelse og som tilhører skyldneren. Utenfor faller opplysninger om mulige utleggsobjekter fra den som bare har registrert opplysninger om slike objekter, for eksempel forsikringsselskaper. I rimelig utstrekning plikter tredjeparten også å gjøre rede for krav skyldneren har hatt mot vedkommende de siste to årene, og eiendeler tilhørende skyldneren som tredjeparten har hatt i sin besittelse de siste to årene. Opplysningsplikten omfatter både fysiske og juridiske personer, og private og offentlige virksomheter eller institusjoner.

Opplysningsplikten gjelder uten hinder av taushetsplikt, men reglene om bevisforbud og bevisfritak i tvisteloven kapittel 22 gjelder tilsvarende. En rekke offentlige myndigheter har også egne bestemmelser om unntak fra taushetsplikt som får betydning ved innkrevingsmyndighetenes tilgang til opplysninger. For eksempel kan skattemyndighetene og tollmyndighetene med hjemmel i henholdsvis skatteforvaltningsforskriften § 3-3-1 andre ledd bokstav a, og tollavgiftsforskriften § 8-2-1 andre ledd bokstav a og vareførselsforskriften § 7-11-1 andre ledd bokstav a utlevere ellers taushetsbelagte opplysninger til innkrevingsmyndighetene. NAV kan også gi opplysninger til innkrevingsmyndighetene om hvilke ytelser en skyldner har og størrelsen på disse, med hjemmel i arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 7, jf. forskrift om dispensasjon fra taushetsplikten i arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 7.

Opplysningsplikten for advokater etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12 begrenses av tvisteloven § 22-5. Dette innebærer at advokater ikke har plikt til å gi opplysninger som har tilknytning til deres rettslige bistand til en klient, såkalt «egentlig» advokatvirksomhet. Denne begrensingen gjelder også for advokatens underordnede og medhjelpere som i stillings medfør er kommet til kunnskap om det som er betrodd advokaten, jf. tvisteloven § 22-5. Eiendomsmegling, formidling av lån, forvaltning av midler, bobestyrelse mv. regnes som såkalt «uegentlig» advokatvirksomhet, og opplysninger fra slik virksomhet faller i utgangspunktet utenfor rammen for tvisteloven § 22-5.

Ifølge forarbeidene til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12 bør det «… foreligge en viss sannsynlighet for at saksøkte har krav mot tredjepersonen eller at tredjepersonen besitter formuesgoder for øvrig som saksøkte eier, før namsmannen retter en forespørsel til vedkommende.», jf. Ot.prp. nr. 65 (1990–1991) s 151. Dette medfører for eksempel at det etter gjeldende rett ikke rutinemessig kan sendes ut generelle pålegg til tredjeparter for å undersøke om og hvor skyldneren har formuesgoder.

Opplysningsplikten etter gjeldende § 7-12 gjelder bare i forbindelse med en utleggsforretning, det vil si på tvangsstadiet av innkrevingen. Denne begrensningen gjelder ikke for Statens innkrevingssentral, som kan innhente opplysninger etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12 før en sak om tvangsfullbyrdelse er påbegynt, jf. SI-loven § 5.

SI-loven og bidragsinnkrevingsloven har i tillegg særbestemmelser om innhenting av opplysninger. Innkrevingsmyndighetene kan innhente opplysninger fra forsikringsselskaper om forsikrede gjenstander som skyldneren eier, med hjemmel i SI-loven § 5 andre ledd og bidragsinnkrevingsloven § 21 andre ledd. Opplysninger fra småbåtregisteret kan innhentes i medhold av SI-loven § 5 tredje ledd. Dette er opplysninger som faller utenfor opplysningsplikten etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12. Opplysningsplikten etter disse bestemmelsene gjelder også før tvangsfullbyrdelsen er påbegynt.

Etter bidragsinnkrevingsloven § 21 andre ledd kan det også innhentes opplysninger om innestående midler fra banker. Dette følger også av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12, men opplysningsplikten etter bidragsinnkrevingsloven gjelder også før tvangsfullbyrdelsen er påbegynt.

Arbeidsgiver plikter etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12 å gi opplysninger om skyldnerens lønns- og ansettelsesforhold og om pålagte trekk i lønnen. Som redegjort for ovenfor, gjelder opplysningsplikten i utgangspunktet bare i forbindelse med utleggsforretning. Det følger av skattebetalingsloven § 14-2 at tvangsfullbyrdelsesloven gjelder «så langt den passer». Selv om skattekontoret beslutter utleggstrekk administrativt, og ikke ved å avholde utleggsforretning, må tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12 komme til anvendelse også i disse sakene. Bestemmelsen ville ellers ikke hatt noen praktisk betydning ved skattekontorets beslutning om utleggstrekk. Etter bidragsinnkrevingsloven besluttes utleggstrekk også administrativt, men det er gitt en egen bestemmelse for innhenting av opplysninger fra arbeidsgiver på et hvert stadium av innkrevingen i lovens § 20.

Dersom den trekkpliktige ikke overholder trekkplikten etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22, skal vedkommende etter bidragsinnkrevingsloven § 12 første ledd snarest underrette innkrevingsmyndigheten om årsaken til unnlatelsen.

Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-7 om bevisførsel kan namsmannen av eget tiltak innhente uttalelser fra partene og andre og kan oppfordre dem til å skaffe bevis. Namsmannen kan ikke pålegge andre enn partene å gi opplysninger eller legge fram bevis, om ikke annet er bestemt. Offentlige tjenestemenn og andre som handler på vegne av stat eller kommune, plikter likevel å gi opplysning om forhold de er blitt kjent med i sin stilling eller sitt verv, dersom det kan skje uten å krenke taushetsplikt de har etter lov, forskrift eller instruks.

7.3.1.3 Særlig om innhenting av opplysninger fra skattemyndighetene mv.

Skattemyndighetene kan med hjemmel i skatteforvaltningsloven § 3-3 og skatteforvaltningsforskriften § 3-3-1 andre ledd bokstav a utlevere opplysninger til skattekontoret som innkrevingsmyndighet, i den utstrekning skattekontoret kan ha bruk for dem i sitt arbeid med skatt, toll, avgifter, trygder, tilskudd eller bidrag av offentlige midler. Etter skatteforvaltningsloven § 3-3 og skatteforvaltningsforskriften § 3-3-1 andre ledd bokstav i kan skattemyndighetene utlevere opplysninger til namsmyndighetene i saker om utlegg eller arrest.

Etter bidragsinnkrevingsloven § 21 første ledd kan det innhentes opplysninger om inntekts- og formuesforholdene til den bidragspliktige fra skattemyndigheten, og om hvordan ansettelsene er framkommet. Bestemmelsen antas å gi tilgang til de samme opplysningene som kan deles etter skatteforvaltningsloven § 3-3, jf. skatteforvaltningsforskriften § 3-3-1 andre ledd bokstav a.

Innkrevingsmyndighetene kan innhente nødvendige opplysninger fra Folkeregisteret til bruk i innkrevingen med hjemmel i skattebetalingsloven § 3-4, SI-loven § 5 femte ledd og bidragsinnkrevingsloven § 21 første ledd siste punktum.

SI-loven og bidragsinnkrevingsloven har ikke egne hjemler for innhenting av opplysninger fra henholdsvis Statens innkrevingssentrals oppdragsgivere og NAV mv. Innhenting av kravsopplysninger mv. skjer derfor på grunnlag av de ordinære unntak fra taushetsplikt som følger av forvaltningsloven § 13 b eller av unntak i den enkelte sektorlov som for eksempel arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 7 siste ledd, som gjelder nødvendige opplysninger knyttet til innkreving av krav fastsatt av NAV.

7.3.2 Høringsnotatets forslag

I høringsnotatet foreslo departementet at skyldneren etter krav fra Innkrevingsmyndigheten plikter å gi opplysninger som kan ha betydning for innkrevingen. Det ble videre foreslått at Innkrevingsmyndigheten kan kreve at skyldneren dokumenterer opplysningene. Det ble foreslått at opplysningsplikten skal gjelde for hele innkrevingsløpet.

Departementet foreslo at enhver tredjepart etter krav plikter å gi opplysninger som kan ha betydning for innkrevingen. Offentlige myndigheter, innretninger mv. og deres ansatte skal etter forslaget gi opplysninger uten hinder av taushetsplikt etter nærmere regler i forskrift. Det ble også foreslått at departementet kan gi forskrift om at tredjeparter skal gi opplysninger ukrevd til Innkrevingsmyndigheten. Fysiske personer som ikke driver næringsvirksomhet, skal etter forslaget bare gi opplysninger om krav som skyldneren har eller har hatt mot dem i løpet av de siste to årene og om hvordan kravet har falt bort, samt om formuesgoder som skyldneren eier og som den opplysningspliktige har eller har hatt i sin besittelse i løpet av de siste to årene og om hvordan besittelsen opphørte.

Det ble foreslått at advokater og andre tredjeparter som ikke er offentlige myndigheter mv. etter krav fra Innkrevingsmyndigheten plikter å gi opplysninger om pengeoverføringer, innskudd og hvem som er parter i pengeoverføringene, på deres konti tilhørende skyldneren. Plikten skal gjelde uten hinder av lovbestemt taushetsplikt.

I høringsnotatet foreslo departementet også at folkeregistermyndigheten etter krav og uten hinder av taushetsplikt, skal gi de opplysningene som er nødvendige for Innkrevingsmyndighetens arbeid.

Det ble videre foreslått at Innkrevingsmyndigheten kan kreve at tredjepart dokumenterer opplysningene.

7.3.3 Høringsinstansenes merknader

Datatilsynet uttaler blant annet at de er svært skeptiske til at et mål om digitalisering skal begrunne økt informasjonsflyt. De mener også at personvernkonsekvensene av forslaget ikke er tilstrekkelig vurdert. De viser til at det i dagens digitale samfunn er svært viktig at hensynet til effektivitet i forvaltningen ikke går på bekostning av grunnleggende personvernhensyn.

Datatilsynet og Skattedirektoratet har flere merknader til de konkrete forslagene, som gjengis under departementets vurderinger og forslag nedenfor.

7.3.4 Vurderinger og forslag

7.3.4.1 Skyldnerens opplysningsplikt

Innkrevingsloven legger innkrevingsansvaret til én innkrevingsmyndighet. Dette legger bedre til rette for innkreving av flere kravstyper mot samme skyldner samtidig. En innkrevingssak vil dermed kunne omfatte for eksempel restskatt, bot, underholdsbidrag og misligholdt studielån. Hensynene som begrunner skyldnerens opplysningsplikt, gjør seg gjeldende på samme måte for de ulike kravstypene som Innkrevingsmyndigheten har ansvar for. Skyldnerens opplysningsplikt bør da være den samme, uavhengig av kravstype. Dette gjelder både hvilke typer opplysninger som kan innhentes og på hvilket tidspunkt innhentingen kan skje. Like regler bidrar også til en mer effektiv og helhetlig forvaltning.

Innhenting av personopplysninger er en form for behandling, slik det er definert i personvernforordningen artikkel 4 nr. 2. Innhentingen må derfor følge de grunnleggende prinsippene i personvernforordningen artikkel 5 og det må foreligge behandlingsgrunnlag som nevnt i artikkel 6. Det aktuelle behandlingsgrunnlaget følger av artikkel 6 nr. 1 bokstav e om at innhentingen må være nødvendig for å utføre en oppgave i allmenhetens interesse eller utøve offentlig myndighet som den behandlingsansvarlige er pålagt. Artikkel 6 nr. 3 stiller dessuten krav om et supplerende rettsgrunnlag i nasjonal rett, for behandling av personopplysninger med hjemmel i artikkel 6 nr. 1 bokstav e. Det kreves blant annet at medlemsstatenes nasjonale rett skal oppfylle et mål i allmennhetens interesse og stå i et rimelig forhold til det berettigede målet som søkes oppnådd. Det legges med andre ord opp til en forholdsmessighetsvurdering, hvor inngrepet i personvernet skal stå i forhold til det som oppnås ved den aktuelle behandlingen.

Innhenting av opplysninger kan også utgjøre et inngrep i retten til privatliv etter EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102. Innhenting som utgjør et inngrep i retten til privatliv, krever en tilstrekkelig klar hjemmel, at innhenting varetar et legitimt formål og er forholdsmessig. Grunnloven § 102 har klare likhetstrekk med EMK artikkel 8, og må tolkes i lys av denne. Det er ikke holdepunkter for at Grunnloven § 102 stiller strengere krav til rettsgrunnlag enn det som følger av EMK artikkel 8. Departementet viser til Prop. 56 LS (2017–2018) for en generell omtale av de nevnte bestemmelsene.

Etter departementets syn er det gode grunner for at opplysningsplikten bør gjelde for hele innkrevingsløpet, slik den i dag gjør for krav som kreves inn etter bidragsinnkrevingsloven. At opplysningsplikten inntrer på et tidligere tidspunkt enn det den gjør for de fleste krav i dag, vil ikke utgjøre et nevneverdig mer inngripende tiltak for skyldneren. Hvis Innkrevingsmyndigheten kan innhente opplysninger på et tidligere stadium av innkrevingsprosessen, får myndigheten et bedre grunnlag for å vurdere hvilke tiltak som skal iverksettes overfor skyldneren. I kombinasjon med innhenting av opplysninger fra offentlige registre mv., kan Innkrevingsmyndigheten for eksempel vurdere om det bør besluttes utlegg eller om skyldneren i stedet skal veiledes om mulighetene for betalingsavtale eller ettergivelse. Slik veiledning vil være en av Innkrevingsmyndighetens oppgaver. Bedre tilpassede tiltak vil være en fordel også for skyldneren.

Departementet har vurdert om innkrevingsloven bør inneholde en henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven. Etter departementets syn bør skyldnerens opplysningsplikt reguleres uttømmende i den nye loven. Dette gir et mer oversiktlig regelverk. Opplysningsplikten etter innkrevingsloven foreslås også å gjelde på ethvert stadium av saken, mens tvangsfullbyrdelsesloven bare gjelder tvangsstadiet. I tillegg foreslår departementet visse justeringer i ordlyden av hensyn til Innkrevingsmyndighetens behov for opplysninger.

Gjeldende bestemmelse i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-9 første ledd angir ikke uttrykkelig hvilke opplysninger som kan innhentes, men bestemmer at skyldneren plikter å gi opplysninger som er «nødvendige for tvangsfullbyrdelsen». Det er viktig at skyldnerens opplysningsplikt utformes slik at skyldneren skal bidra til å belyse saken på en best mulig måte. Departementet mener derfor at heller ikke innkrevingsloven bør gi en detaljert opplisting av hvilke opplysninger som skyldneren plikter å gi.

I høringsnotatet foreslo departementet at skyldneren skal ha plikt til å gi opplysninger som «kan ha betydning for innkrevingen».

Datatilsynet støtter ikke at det skal stilles lavere krav ved Innkrevingsmyndighetens innhenting av opplysninger enn etter gjeldende rett.

At det er tilstrekkelig at opplysningene kan ha betydning for innkrevingen, gir mer fleksibilitet for Innkrevingsmyndigheten og gjenspeiler i større grad den situasjonen innhentingen skjer i. For eksempel kan det være behov for å hente inn opplysninger etter at et krav er forfalt, men før Innkrevingsmyndigheten har påbegynt tvangsfullbyrdelse. Opplysninger som gir grunnlag for valg mellom ulike innkrevingstiltak, skal etter forslaget omfattes av «opplysninger som kan ha betydning for innkrevingen». Dette innebærer blant annet at Innkrevingsmyndigheten får et bedre grunnlag for å vurdere om mindre inngripende innkrevingstiltak kan være tilstrekkelige.

Etter departementets oppfatning er det nødvendig med regler om skyldnerens opplysningsplikt som favner vidt. Det er vanskelig på forhånd å forutse alle opplysninger som kan ha betydning for innkrevingen. Opplysningene vil bidra til at Innkrevingsmyndigheten kan velge det innkrevingstiltaket som er best egnet i den enkelte saken. Innkreving av de kravene som omfattes av forslag til innkrevingsloven, blant annet skatter og avgifter, er viktig for statens økonomi. De fleste kravene er også fastsatt som ledd i offentlig myndighetsutøvelse. En effektiv innkreving er nødvendig for å støtte opp om denne myndighetsutøvelsen. Etter departementets oppfatning vil inngrepet i skyldnerens personvern i form av en slik bestemmelse, ikke være uforholdsmessig holdt opp mot nytten som behandlingen av opplysningene gir hos Innkrevingsmyndigheten.

På denne bakgrunn opprettholder departementet forslaget fra høringsnotatet om at skyldneren skal ha plikt til å gi opplysninger som kan ha betydning for innkrevingen.

I likhet med gjeldende § 5-9 i tvangsfullbyrdelsesloven, vil opplysningsplikten etter innkrevingsloven gjelde flere ulike forhold under innkrevingen. Opplysninger om skyldnerens inntekts- og formuesforhold, utgifter til bolig, lovbestemt forsørgelsesplikt og opplysninger om særlige utgifter til livsopphold vil likevel være i kjernen av opplysningsplikten. Opplysningsplikten vil også omfatte opplysninger om midler eller formuesgoder som er eller kan være beslagsfrie. Departementet legger til grunn at formuleringen «kan ha betydning for innkrevingen» ivaretar hensynet til skyldneren ved at han eller hun ikke kan pålegges å gi opplysninger som ikke kan være relevante for innkrevingssaken. Innkrevingsmyndighetens adgang til å innhente opplysninger fra skyldneren vil derfor bero på en tolkning av reglene som fastsetter myndighetens oppgaver. Pålegget om å gi opplysninger må også være tilstrekkelig spesifisert, slik at skyldneren har mulighet til å oppfylle opplysningsplikten.

Innkrevingsmyndigheten vil i noen grad også innhente opplysninger som omfattes av personvernforordningen artikkel 9 om særlige kategorier personopplysninger. Dette gjelder for eksempel helseopplysninger.

Datatilsynet uttaler:

«Prinsipielt og prinsipalt mener Datatilsynet at skyldner ikke skal ha plikt til å fremlegge helseopplysninger om seg selv. Dersom dette likevel besluttes, bemerker Datatilsynet at helseopplysninger er en såkalt særlig kategori av personopplysninger, jf. personvernforordningen artikkel 9 og det er viktig at det reguleres tydelig i lov at dette er opplysninger som Innkrevingsmyndigheten har hjemmel til å behandle.

Departementet mener at helseopplysninger kan være relevante for eksempel i forbindelse med en søknad om betalingsutsettelse. Dersom skyldner ikke ønsker å legge frem helseopplysninger, vil det kunne slå ut i hens disfavør. Vi mener likevel at det bør være opp til skyldner å avgjøre om det er ønskelig å legge frem så sensitiv informasjon. Datatilsynet mener derfor at opplysningsplikten ikke bør omfatte helseopplysninger.»

Skattedirektoratet ber departementet presisere at forslaget til straffebestemmelse i innkrevingsloven ikke kommer til anvendelse ved manglende innsendelse av helseopplysninger.

Departementet ser at helseopplysninger står i en særstilling. Etter personvernforordningen er behandling av slike opplysninger i utgangspunktet forbudt, men kan tillates på nærmere vilkår, blant annet når behandlingen er nødvendig av hensyn til viktige allmenne interesser, på grunnlag av nasjonal rett som skal stå i et rimelig forhold til det mål som søkes oppnådd, være forenlig med det grunnleggende innholdet i retten til vern av personopplysninger og sikre egnede og særlige tiltak for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og plikter, jf. artikkel 9.

Helseopplysninger kan for eksempel være nødvendig i forbindelse med en søknad om betalingsavtale eller ettergivelse av hensyn til skyldneren, eller dersom skyldneren krever ekstra avsetning til nødvendige medisiner i forbindelse med beslutning om utleggstrekk. Skyldneren må også kunne legge frem legeerklæring dersom skyldneren påberoper seg beslagsfrihet for eiendeler på grunn av sykdom eller uførhet mv., jf. dekningsloven § 2-3 andre ledd. Helseopplysninger vil som regel være opplysninger skyldneren har en klar egeninteresse i å legge frem. Samtidig er det personlige opplysninger som ikke alle ønsker å dele med utenforstående. Innkrevingsmyndigheten har ikke behov for detaljerte helseopplysninger om skyldneren, for eksempel om diagnoser. Som regel vil det være tilstrekkelig å fremlegge legeerklæring.

Departementet har vurdert om skyldnerens egeninteresse i å legge frem helseopplysninger er tilstrekkelig i de tilfellene dette er nødvendig, eller om helseopplysninger også bør være omfattet av opplysningsplikten. Det kan hevdes at en opplysningsplikt som også omfatter helseopplysninger, går langt i å pålegge skyldneren plikter. Dersom skyldneren unnlater å medvirke til at saken blir opplyst, kan konsekvensen likevel ofte bli at en søknad om betalingsavtale eller ettergivelse for eksempel blir avslått eller at det ikke blir satt av ekstra midler til dekning av medisinutgifter. En opplysningsplikt som også omfatter helseopplysninger, vil derfor i større grad gjenspeile hvilket ansvar skyldneren faktisk har til å opplyse sin egen sak og hvilken betydning disse opplysningene kan ha for saken. Departementet kan ikke se at anmeldelse og eventuell straff er aktuelt ved manglende levering av helseopplysninger, se nærmere omtale i punkt 18.4.4. Dersom skyldneren ikke ønsker å gi slike helseopplysninger, kan vedkommende la det være, men risikerer da å ikke få den særbehandlingen han eller hun kunne hatt krav på.

Etter departementets oppfatning er innkreving av krav som Innkrevingsmyndigheten har ansvar for, «viktige allmenne interesser» etter personvernforordningen artikkel 9 nr. 2 bokstav g.

Ved behandling av særlige kategorier av personopplysninger skal den behandlingsansvarlige ha egnede og særlige tiltak for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser, jf. personvernforordningen artikkel 9 nr. 2 bokstav g. Departementet viser til at saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven og i forslaget til innkrevingsloven, blant annet vil sikre den registrerte informasjon, kontradiksjon og klagerett. Helseopplysningene vil være omfattet av taushetsplikt, og Skatteetaten har tekniske og organisatoriske tiltak for å sikre behandlingen av slike opplysninger. Eksempler på dette er styring og loggføring av hvem som får tilgang til opplysningene.

Datatilsynet peker i sin høringsuttalelse på at det er viktig at det reguleres tydelig i lov at Innkrevingsmyndigheten har hjemmel til å behandle helseopplysninger. Departementet viser til at særlige kategorier personopplysninger, herunder helseopplysninger, er gitt et særskilt vern i personvernforordningen artikkel 9. Det betyr likevel ikke at det alltid er nødvendig med særskilte lovbestemmelser for slik behandling. I Prop. 56 LS (2017–2018) uttales det i punkt 7.1.3 blant annet:

«Forordningen gir ikke noe klart svar på hvor klart eller spesifikt nasjonale bestemmelser som åpner for behandling av særlige kategorier av personopplysninger, må være. Når de nevnte bestemmelsene i artikkel 9 nr. 2 krever et «grunnlag» for behandlingen, eller at behandlingen er «tillatt», kan de etter sin ordlyd neppe sies å stille et ubetinget krav om at det alltid må foreligge en helt uttrykkelig og spesifikk lovhjemmel. På samme måte som når det gjelder kravet om supplerende rettsgrunnlag etter artikkel 6 nr. 3, må det vurderes konkret om en bestemmelse er tilstrekkelig for en gitt behandling, jf. punkt 6.3.2 samt punkt 6.4 om kravene om rettsgrunnlag etter Grunnloven og EMK. Det bør tas i betraktning i en slik vurdering at formålet med artikkel 9 nr. 1 er å sikre særlige kategorier av personopplysninger et særlig vern, noe som kan tilsi at det må gjelde strengere krav enn etter artikkel 6 nr. 3. Departementet bemerker at det etter Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 ikke trekkes noe systematisk skille mellom alminnelige personopplysninger og særlige kategorier. Personopplysningenes sensitivitet vil i denne sammenhengen være et moment i vurderingen av inngrepets art og omfang, som igjen har betydning for hvilke krav som stilles til inngrepshjemmelen.»

Helseopplysninger vil være nødvendig i en del innkrevingssaker. Dette følger av det regelverket som gjelder for innkrevingen. Etter departementets oppfatning vil det derfor ikke være nødvendig med en særskilt hjemmel for at Innkrevingsmyndigheten skal kunne innhente slike opplysninger.

Departementet foreslår derfor en generell opplysningsplikt som også vil omfatte helseopplysninger der disse kan ha betydning for innkrevingen, og viser til vurderingen ovenfor.

Departementet vil framheve at skyldnerens plikt etter forslaget til å gi opplysninger omfatter alle måter som opplysninger kan gis på. Den omfatter blant annet å gi innsyn i, framlegge, sammenstille, utlevere eller sende inn dokumentasjon hvor opplysningene framgår. Etter departementets syn er det i utgangspunktet ikke nødvendig å lovfeste dette. Departementet har likevel kommet til at det vil skape større klarhet dersom plikten til å dokumentere opplysningene presiseres i lovteksten. Det foreslås derfor at det framgår av bestemmelsen om skyldnerens opplysningsplikt at Innkrevingsmyndigheten kan kreve at skyldneren dokumenterer opplysningene ved for eksempel å gi innsyn i, legge fram, sammenstille, utlevere eller sende inn erklæringer, regnskapsmateriale med bilag, kontrakter, korrespondanse, styreprotokoller, elektroniske programmer og programsystemer. Opplistingen er ikke uttømmende.

Alternativene «legge fram», «utlevere», «sende inn» og «sammenstille» tilsvarer de alternativene som oppregnes i skatteforvaltningsloven § 10-1. Alternativet «sammenstille» er tatt med for å klargjøre at plikten etter forslaget også omfatter det å opprette et nytt dokument hvor det tas inn opplysninger fra ulike kilder eller fra for eksempel en database. Økt lagring av elektronisk informasjon medfører at slik sammenstilling kan gjøres enklere enn før, og arbeidsbyrden vil i mange tilfeller være relativt begrenset. Alternativet «erklæring» er tatt med for å klargjøre at plikten til å dokumentere opplysninger også gjelder ulike erklæringer som for eksempel legeerklæringer.

Forvaltningsloven gjelder for Innkrevingsmyndighetens behandling av saker etter innkrevingsloven, jf. innkrevingsloven § 4. Pålegg om å gi opplysninger etter innkrevingsloven § 10 kan påklages etter reglene i forvaltningsloven § 14. Saker om utlegg og tvangsdekning følger i hovedsak tvangsfullbyrdelseslovens system. Etter departementets syn er det hensiktsmessig at også klage på pålegg om å gi opplysninger behandles etter tvangsfullbyrdelseslovens regler i slike saker. For skyldneren bør det alltid være klart hvilke klageregler som gjelder, uavhengig av om prosessen følger forvaltningslovens eller tvangsfullbyrdelseslovens system. I forslag til innkrevingsloven §§ 22 til 24 kan klage til tingretten ved behandling av slike saker fremsettes etter at varsel er gitt etter § 25. Pålegg om å gi opplysninger vil være beslutninger som er omfattet av disse bestemmelsene. Skjæringstidspunktet for om det er forvaltningsloven § 14 eller tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16 som gjelder, vil dermed være tidspunktet for varsel etter § 25.

Det foreligger ikke gode grunner for å videreføre bidragspliktiges plikt til å gi opplysninger uoppfordret ved betalingsmislighold og ved flytting. Reglene har allerede i dag en begrenset betydning for innkrevingen av bidragskrav, da opplysningsplikten i liten grad etterleves. Skyldnerens opplysningsplikt etter innkrevingsloven § 10 vil dessuten ivareta de behovene Innkrevingsmyndigheten har for å innhente opplysninger ved innkreving av underholdsbidrag. Departementet foreslår på denne bakgrunn å oppheve reglene i bidragsinnkrevingsloven § 10 første ledd og § 19 første ledd.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 10.

7.3.4.2 Tredjeparters opplysningsplikt

Generelt

I tillegg til opplysninger fra skyldneren selv, vil Innkrevingsmyndigheten ha behov for å innhente opplysninger fra tredjeparter i ulike sammenhenger. Opplysninger fra tredjeparter kan for eksempel brukes for å bekrefte opplysninger om inntekt eller formuesgoder. Det kan også være nødvendig med opplysninger fra tredjeparter i tilfeller hvor skyldneren ikke medvirker. Innkrevingsmyndigheten må også ivareta de skyldnerne som ikke evner å ivareta sine egne interesser. Opplysninger fra tredjeparter vil ofte være nødvendig for å kunne gjøre dette. Opplysninger fra tredjeparter kan også forenkle innkrevingsprosessen, både for Innkrevingsmyndigheten og skyldneren.

Som for skyldnerens opplysningsplikt, foreslår departementet at tredjeparters opplysningsplikt skal gjelde alle stadier av innkrevingen. Dette vil bidra til å belyse saken på et tidligere stadium av innkrevingsprosessen og gi et bedre beslutningsgrunnlag når Innkrevingsmyndigheten skal vurdere hvilke tiltak mv. som skal brukes.

Departementet foreslår at opplysningsplikten for tredjeparter som hovedregel skal gjelde etter pålegg fra Innkrevingsmyndigheten, slik den i dag gjør etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12. Samtidig foreslår departementet hjemmel til å gi forskrift om ukrevd opplysningsplikt for visse tredjeparter, se nedenfor.

Opplysningsplikt for tredjeparter vil ofte være et større inngrep i skyldnerens personvern enn skyldnerens egen opplysningsplikt. Skyldneren vil ikke ha samme kontroll på opplysningene som hentes fra tredjeparter, som de skyldneren selv gir Innkrevingsmyndigheten. I tillegg vil opplysningene som innhentes fra tredjeparter, normalt være innhentet for et annet formål enn innkreving hos skyldneren.

Personvernforordningen har særskilte regler om bruk av opplysninger til nye og uforenlige formål. Det følger av artikkel 5 nr. 1 bokstav b at personopplysninger skal samles inn for spesifikke, uttrykkelig angitte og berettigede formål og ikke viderebehandles på en måte som er uforenlig med disse formålene. Opplysningene som Innkrevingsmyndigheten innhenter fra tredjeparter, skal brukes til innkrevingsformål. Tredjepartene har innhentet opplysningene for andre formål, som i stor grad fremstår som uforenlig med Innkrevingsmyndighetens formål med innhentingen. Det fremgår da av personvernforordningen artikkel 6 nr. 4 at viderebruken, dersom den ikke bygger på samtykke, må bygge på et særskilt rettsgrunnlag. Rettsgrunnlaget må følge av medlemsstatenes nasjonale rett og utgjøre et nødvendig og forholdsmessig tiltak i et demokratisk samfunn for å sikre oppnåelse av målene som nevnt i artikkel 23 nr.1.

Det følger av artikkel 23 nr. 1 bokstav e at et slikt mål kan være «andre viktige mål av generell allmenn interesse for Unionen eller en medlemsstat, særlig Unionens eller en medlemsstats viktige økonomiske eller finansielle interesser, herunder valuta-, budsjett- og skattesaker, folkehelse og trygdespørsmål». Innkrevingen som omfattes av forslaget til innkrevingsloven, er viktig for landets økonomi og finansielle interesser. Det kan derfor gis regler om Innkrevingsmyndighetens adgang til å innhente opplysninger til formål som er uforenlige med de opprinnelige formålene opplysningene ble innhentet for.

Forslaget om opplysningsplikt for tredjeparter må fortsatt være et nødvendig og forholdsmessig tiltak etter personvernlovgivningen og retten til privatliv etter EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102. Dette vurderes i forbindelse med forslagene som omtales i det følgende.

Hvilke tredjeparter skal omfattes av opplysningsplikten

Når det skal utformes en ny felles bestemmelse om tredjeparters opplysningsplikt, er det nødvendig å fastsette hvilke aktører som skal omfattes av denne opplysningsplikten. Innkrevingsmyndigheten har behov for å innhente opplysninger fra en rekke ulike tredjeparter, for eksempel fra fysiske personer skyldneren samhandler med, banker, forsikringsselskaper og ulike offentlige myndigheter som Folkeregisteret, NAV og fastsettingsmyndigheten for kravet.

Tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12 angir i dag ikke uttrykkelig hvem som har opplysningsplikt etter loven, med unntak av arbeidsgiver. I stedet regulerer bestemmelsen hvilke opplysninger som kan kreves av en tredjeperson. SI-loven § 5 angir uttrykkelig at opplysninger kan kreves av forsikringsselskaper og småbåtregisteret. Tilsvarende regulering er gitt i bidragsinnkrevingsloven §§ 20 og 21, som angir blant annet arbeidsgiver, skattemyndighetene, forsikringsselskaper og banker. Både skattebetalingsloven, SI-loven og bidragsinnkrevingsloven har egne bestemmelser om innhenting av opplysninger fra Folkeregisteret.

Dersom loven skal gi en uttømmende angivelse av opplysningspliktige tredjeparter, vil det kreve en omfattende og detaljert regulering av de ulike aktørene som det kan være aktuelt å innhente opplysninger fra. Etter departementets vurdering er det tilnærmet umulig å gi en uttømmende angivelse av hvilke aktører som bør omfattes av opplysningsplikten til enhver tid. Et forsøk på en slik regulering vil medføre at bestemmelsen blir lite robust og dårlig tilpasset endrede behov i fremtiden.

I skatteforvaltningsloven § 10-2 om skattemyndighetenes innhenting av kontrollopplysninger fra tredjeparter er kretsen av opplysningspliktige angitt generelt ved at enhver tredjepart har opplysningsplikt etter loven. Bakgrunnen er at endringer i samfunnsforhold og den teknologiske utviklingen har medført økt kompleksitet i de sakene skattemyndighetene arbeider med. Det er derfor vanskelig på forhånd å se for seg hvilke opplysninger myndighetene har bruk for i sitt kontrollarbeid. Selv om det ved kontroll av fastsettingen er behov for en videre innhenting av opplysninger enn ved innkreving av fastsatte krav, gjør de samme hensynene som det pekes på i forarbeidene til skatteforvaltningsloven § 10-2, seg også gjeldende på innkrevingsområdet. Departementet foreslår på denne bakgrunn at opplysningsplikten skal gjelde for enhver tredjepart.

Uttrykket enhver tredjepart omfatter både fysiske og juridiske personer. Kjerneområdet for bestemmelsen vil være de aktørene som i dag kan pålegges en opplysningsplikt etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12, SI-loven § 5 og bidragsinnkrevingsloven §§ 20 og 21. Dette omfatter skyldnerens arbeidsgiver, NAV, banker og andre finansinstitusjoner, tredjepersoner som skyldneren har eller har hatt krav mot og tredjepersoner som har eller har hatt eiendeler i sin besittelse som tilhører skyldneren. Departementet legger til grunn at enhver tredjepart også vil omfatte andre offentlige myndigheter, forsikringsselskaper hvor skyldnerens eiendeler er eller kan være forsikret, og ulike registre. I den utstrekning opplysningene ikke knytter seg til deres næringsvirksomhet, foreslår departementet at fysiske personer bare skal ha plikt til å gi nærmere bestemte opplysninger.

Selv om enhver tredjepart er en nokså vid angivelse av hvilke aktører som har opplysningsplikt etter loven, rammes denne nærmere inn av vilkåret om at opplysningene kan ha betydning for innkrevingen, se nærmere om dette nedenfor. I begrepet tredjepart ligger det også en begrensning ved at det må være en tilknytning mellom den det ønskes opplysninger om og den det ønskes opplysninger fra. Etter departementets oppfatning vil dette ivareta skyldnerens behov for forutsigbarhet i tilstrekkelig grad.

Hvilke opplysninger omfattes av opplysningsplikten

For tredjeparters opplysningsplikt gir tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12 i dag en nærmere angivelse av hvilke opplysninger tredjeparter har plikt til å gi etter pålegg fra namsmannen. For eksempel fremgår det av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12 at tredjeparter kan pålegges å gi opplysninger om krav som saksøkte har mot dem. Også reglene i SI-loven § 5 og bidragsinnkrevingsloven §§ 20 og 21 angir hvilke opplysninger som tredjeparten plikter å gi.

En fortsatt adgang til å hente inn opplysninger fra tredjeparter er sentralt for Innkrevingsmyndighetens arbeid. Av den grunn er det viktig å ikke sette for snevre rammer for plikten til å gi opplysninger. Det er også vanskelig å gi en uttømmende opplisting av hvilke opplysninger tredjeparter skal gi uten å utelukke relevante opplysninger.

I skatteforvaltningsloven § 10-2, som gjelder skattemyndighetenes innhenting av kontrollopplysninger fra tredjeparter, er det nærmere innholdet i opplysningsplikten angitt generelt. Tredjepart plikter å gi opplysninger som kan ha betydning for noens skatteplikt. Departementet foreslår at innkrevingsloven heller ikke skal gi en nærmere opplisting av hvilke opplysninger tredjeparter plikter å gi, men utformes etter mønster av skatteforvaltningsloven § 10-2.

Selv om departementet med dette legger opp til en nokså vid ordlyd, vil det gjelde viktige begrensninger ved at tredjeparter bare skal ha plikt til å gi opplysninger som kan ha betydning for innkrevingen. Som ved innhenting av kontrollopplysninger etter skatteforvaltningsloven § 10-2 i dag, skal det gjelde et relevanskrav. Det er de materielle reglene, blant annet i dekningsloven kapittel 2, som setter skrankene for hvilke opplysninger innkrevingsmyndighetene kan be om. Her vil særlig dekningsloven § 2-2 og § 2-7 være sentrale. Kjerneområdet for opplysningsplikten vil være opplysninger om inntekt mv. og om formuesgoder som tilhører skyldneren på beslagstiden, og som kan selges, utleies eller på annen måte omgjøres i penger, for eksempel opplysninger om kundeforhold i banker og saldo på en bankkonto. Finansforetak som for eksempel banker, har i utgangspunktet taushetsplikt om kundeforhold, jf. finansforetaksloven § 16-2 første ledd. Det følger av samme bestemmelse at taushetsplikten ikke gjelder dersom foretaket etter lov eller forskrifter gitt med hjemmel i lov har plikt til å gi opplysninger eller er gitt adgang til å gi ellers taushetspliktbelagte opplysninger. Banker vil derfor ha opplysningsplikt etter forslaget til § 11 i innkrevingsloven. Opplysningsplikten vil også omfatte opplysninger om midler eller formuesgoder som er eller kan være beslagsfrie.

Selv om det primært vil være aktuelt å innhente opplysninger om skyldnerens inntekt og formuesgoder mv., er tredjeparters opplysningsplikt ikke begrenset til opplysninger om skyldneren. I enkelte tilfeller vil det også være behov for å innhente opplysninger om andre, for eksempel ektefelle eller samboer i etablerte samboerforhold. Dette gjelder eksempelvis når det skal vurderes om det er grunnlag for utleggstrekk og hvor mye som kan trekkes. Opplysninger om ektefelle eller samboers inntekt vil da være nødvendige for å vurdere hvor mye skyldneren med rimelighet trenger til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand, jf. dekningsloven § 2-7. Tilsvarende behov for opplysninger om ektefelle eller samboers inntekt og formuesgoder foreligger der Innkrevingsmyndigheten skal ta stilling til en søknad om betalingsavtale eller ettergivelse. Her må Innkrevingsmyndigheten vurdere hvilken dekning fortsatt innkreving vil gi, herunder størrelsen på et mulig utleggstrekk. Opplysninger om ektefelle eller samboers inntekt og formuesgoder kan også være relevante å vurdere om betalingsavtale eller ettergivelse er støtende, for eksempel fordi skyldneren har overført betydelige verdier til ektefelle eller samboer.

Som nevnt skal opplysningsplikten også gjelde for fysiske personer. Det bør være en høyere terskel for å innhente opplysninger fra privatpersoner enn fra næringsdrivende og andre profesjonelle Plikten bør derfor begrenses til nærmere angitte opplysninger. Departementet slutter seg til forslaget i høringen om at fysiske personer bare plikter å gi nærmere bestemte opplysninger, med mindre opplysningene knytter seg til deres næringsvirksomhet. I høringen ble det foreslått at privatpersoner skal gi opplysninger om krav som skyldneren har eller har hatt mot dem i løpet av de siste to årene og om hvordan kravet har falt bort. De skal også gi opplysninger om formuesgoder som skyldneren eier og som de har eller har hatt i sin besittelse i løpet av de siste to årene, og om hvordan besittelsen opphørte.

Skattedirektoratet uttaler om begrensningen til to år:

«Etter Skattedirektoratets oppfatning innebærer avgrensningen på to år en begrensning av innkrevingsmyndighetens handlingsrom for å innhente og motta opplysninger i saker med nærståendeproblematikk slik som ektefeller, samboere, barn etc. Innkrevingsmyndigheten har ofte behov for opplysninger om disposisjoner foretatt lenger tilbake i tid, særlig der skyldner aktivt har innrettet seg for kreditorunndragelse ved å overføre formuesgoder til nærstående. En videre tidsramme for opplysningsplikten vil kunne bidra til at Skatteetatens mulighet til forebygging og bekjempelse av økonomisk kriminalitet styrkes. I tillegg vil Innkrevingsmyndigheten ha behov for opplysninger om historiske disposisjoner ved begjæringer om konkurs, da disse opplysningene kan ha betydning for hvilke omstøtelsesregler som vil være aktuelle i den enkelte sak.

Direktoratet ber departementet vurdere nærmere om tidsrammen i lovforslagets § 10 første ledd annet punktum bør utvides, og om en slik utvidelse i så fall skal gjelde generelt eller for en nærmere bestemt type saker.»

Hvor lenge fysiske personer skal ha opplysningsplikt, beror på en avveining av Innkrevingsmyndighetens behov for opplysninger holdt opp mot byrden dette vil medføre for de opplysningspliktige. Departementet legger til grunn at det i de fleste sakene vil være mindre aktuelt å innhente opplysninger, jo lenger tid som går. Slik Skattedirektoratet peker på, vil Innkrevingsmyndigheten likevel kunne ha behov for opplysninger om disposisjoner lenger tilbake i tid. Departementet ser at en tidsbegrensning på to år i disse tilfellene vil kunne virke begrensende for Innkrevingsmyndigheten. Det foreslås derfor å fjerne begrensningen på to år.

Departementet har vurdert om det bør stilles opp et selvstendig vilkår om sannsynlighet. I forarbeidene til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12, Ot.prp. nr. 65 (1990–91) s. 151, ble det lagt vekt på at det bør foreligge en viss sannsynlighet for at saksøkte har krav mot tredjepersonen eller at tredjepersonen besitter formuesgoder som saksøkte eier, før namsmannen retter en forespørsel til vedkommende. Det understrekes videre at det ikke tas sikte på at namsmannen rutinemessig skal rette forespørsler til en eller flere tredjepersoner i alle saker.

Datatilsynetstøtter ikke at det stilles lavere sannsynlighetskrav enn tidligere.

Etter departementets oppfatning er det tilstrekkelig at det stilles krav om at opplysningene er relevante ved vurderingen av innkrevingssaken. Som ved skyldnerens opplysningsplikt bør det heller ikke for tredjeparter gjelde noe krav om at opplysningene faktisk vil få betydning for innkrevingen. Departementet vil derfor ikke stille opp et selvstendig vilkår i loven om at det må foreligge en viss sannsynlighet for at skyldneren har et krav mot for eksempel en kontraktsmotpart eller en bank.

Opplysningsplikt for tredjepart vil gjelde etter krav fra Innkrevingsmyndigheten. Slike pålegg må være nøyaktige, og opplysningene det bes om, må være tilstrekkelig klart definert. Pålegg om å gi opplysninger etter innkrevingsloven § 11 kan påklages etter reglene i forvaltningsloven § 14. Dersom det er gitt varsel om utlegg eller tvangsdekning etter innkrevingsloven § 25, skal klage på pålegg om å gi opplysninger behandles etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven. Departementet viser til omtalen i punkt 7.3.4.1.

Etter departementets syn er det nødvendig for Innkrevingsmyndigheten å ha hjemmel til å innhente opplysninger fra tredjeparter for å kunne løse oppgavene sine på en hensiktsmessig måte. Tredjeparters opplysningsplikt er også viktig for å bidra til effektivisering og digitalisering av Innkrevingsmyndighetens oppgaver, blant annet gjennom automatisering av ulike prosesser. Departementet mener at inngrepet i skyldnerens personvern i form av innhenting av personopplysninger fra tredjepart, er forholdsmessig.

Regler om innhenting av taushetsbelagte opplysninger og om ukrevd opplysningsplikt må fastsettes i forskrift, og fordrer egne personvernvurderinger, se nedenfor.

Forholdet mellom opplysningsplikten og taushetsplikten til offentlige myndigheter og innretninger, advokater mv.

Ulike offentlige myndigheter og innretninger mv. har lovbestemt taushetsplikt, enten etter forvaltningsloven eller sektorlovgivningen. Dagens bestemmelse i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12 gjelder som nevnt uten hinder av taushetsplikt, men slik at tvistelovens kapittel 22 om bevisforbud og bevisfritak gjelder tilsvarende. Dette innebærer blant annet at offentlige myndigheters taushetsplikt går foran opplysningsplikten etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12.

For offentlige myndigheter er det i dag gitt en rekke særskilte unntak fra taushetsplikten for utveksling av opplysninger med innkrevingsmyndighetene i sektorlovgivningen. Dette gjelder blant annet skatteforvaltningsloven § 3-3, jf. skatteforvaltningsforskriften § 3-3-1 andre ledd bokstav a og i. Skattemyndighetene kan dermed gi opplysninger til innkrevingsmyndighetene uten hinder av taushetsplikt.

I skatteforvaltningsloven § 10-5 er det i andre ledd bestemt at ulike offentlige myndigheter uten hinder av taushetsplikt som de ellers har, skal gi nærmere angitte opplysninger. I høringsnotatet foreslo departementet tilsvarende regulering i innkrevingsloven, men slik at departementet i forskrift kan bestemme hvilke offentlige myndigheter som skal ha opplysningsplikt uten hinder av taushetsplikt, og i så fall hvilke opplysninger de plikter å gi.

Datatilsynet uttaler om dette:

«Departementet foreslår at det i forskrift kan bestemmes hvilke offentlige myndigheter som skal ha opplysningsplikt uten hinder av taushetsplikt og hvilke opplysninger de plikter å gi.

Datatilsynet ser positivt på en slik forskriftshjemmel, da det vil bidra til noe mer forutsigbarhet rundt hvilke opplysninger som kan kreves fra hvilke organer. Gjennom en høringsrunde, vil også departementet kunne få innspill til best mulige rammer for opplysningsplikten.»

Reglene om taushetsplikt er ment å ivareta hensynet til den som i ulike sammenhenger deler personlige eller forretningsmessige opplysninger med offentlige myndigheter. Opplysningen gis i fortrolighet og under visshet om at de ikke deles videre med uvedkommende. Generelle unntak fra taushetsplikten vil kunne svekke denne tilliten og i ytterste konsekvens bidra til at opplysninger ikke legges frem.

Taushetsplikten omfatter også opplysninger om personlige forhold av mindre sensitiv karakter, som opplysninger om inntekt, ytelser eller utbetalinger mv. Det vil som regel være slike opplysninger Innkrevingsmyndigheten har et saklig behov for å innhente fra tredjeparter. I enkelte tilfeller vil disse opplysningene likevel indirekte kunne gi informasjon om at skyldneren for eksempel er syk, men uten at nærmere detaljer om skyldnerens helse deles.

Det er viktig at Innkrevingsmyndigheten får tilgang til tilstrekkelige opplysninger for å ivareta innkrevingen på en effektiv og god måte. Etter departementets vurdering er det nødvendig at opplysningsplikten skal gjelde uten hinder av taushetsplikt. Vilkåret om at opplysningene kan ha betydning for innkrevingen vil legge begrensninger også for hvilke taushetsbelagte opplysninger Innkrevingsmyndigheten kan innhente.

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om at det i forskrift kan gis regler om hvilke offentlige myndigheter som skal gi opplysninger uten hinder av taushetsplikt og hvilke opplysninger som skal gis. På denne måten vil unntakene fra taushetsplikten fremgå klart av regelverket. Også i dag gjelder det viktige unntak fra taushetsplikten for en rekke offentlige myndigheter. Forslaget innebærer derfor ingen en vesentlig endring. På denne bakgrunn legger departementet til grunn at en opplysningsplikt uten hinder av taushetsplikt ikke vil være for vidtgående.

Videre er det spørsmål om tredjeparters opplysningsplikt omfatter særlige kategorier av personopplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9. Slike opplysninger er gitt et særskilt vern, og departementet viser til omtalen av dette knyttet til skyldnerens opplysningsplikt ovenfor i punkt 7.3.4.1. Tredjeparters opplysningsplikt om denne typen opplysninger vil være mer inngripende enn å hente opplysningene fra skyldneren selv. Etter departementets oppfatning vil det likevel ikke være så inngripende at slike opplysninger ikke kan innhentes fra tredjeparter. Departementet understreker at det ved utformingen av forskrifter om unntak fra taushetsplikt, må foretas egne personvernvurderinger av forslagene. Ved utformingen må det også vurderes om det skal være plikt til å gi særlige kategorier av opplysninger. Forslagene vil bli sendt på høring på vanlig måte.

Selv om den nærmere angivelsen skal komme frem av forskrift til innkrevingsloven, vil departementet allerede nå peke på enkelte myndigheter som bør ha opplysningsplikt uten hinder av taushetsplikt.

For det første bør myndigheter som utbetaler erstatninger, tilskudd, bidrag, trygder, stønader mv., kunne gi opplysninger uten hinder av taushetsplikt. Etter krav fra Innkrevingsmyndigheten skal de aktuelle myndighetene gi opplysninger om de fastsatte eller utbetalte beløp, om grunnlaget for dem og om beløp til gode. Det er viktig at Innkrevingsmyndigheten får opplysninger om utbetalinger som for eksempel kan bli gjenstand for motregning.

For det andre bør myndigheter som tilbakeholder eller beslaglegger pengebeløp mv., kunne dele opplysninger om de tilbakeholdte eller beslaglagte midlene uten hinder av taushetsplikt. Dette er for eksempel praktisk når tollmyndighetene tilbakeholder beløp etter vareførselsloven § 11-1.

Advokater og andre tredjeparter har i visse sammenhenger lovbestemt taushetsplikt som kan omfatte opplysninger Innkrevingsmyndigheten har behov for i forbindelse med innkrevingen. Som nevnt kan tredjeparter etter gjeldende § 7-12 i tvangsfullbyrdelsesloven pålegges å gi opplysninger om for eksempel krav som skyldneren (saksøkte) har eller har hatt mot dem. Tvisteloven § 22-5 om bevisforbud, som blant annet gjelder for advokater, begrenser opplysningsplikten. Bevisforbudet omfatter opplysninger tilknyttet «egentlig» advokatvirksomhet. Opplysninger i forbindelse med eiendomsmegling, formidling av lån, forvaltning av midler og bobestyrelse mv. faller i utgangspunktet utenfor rammen for tvisteloven § 22-5. Det kan imidlertid oppstå grense- og tvilstilfeller hvor det er uklart om opplysningene omfattes av reglene om bevisforbud eller ikke.

Etter departementets oppfatning bør Innkrevingsmyndigheten også ha tilgang til visse opplysninger fra advokater. Hvilke opplysninger de plikter å gi uten hinder av taushetsplikt, må fremkomme av loven. I skatteforvaltningsloven § 10-2 om kontrollopplysninger fra tredjepart er det i bestemmelsens andre ledd presisert at advokater og andre tredjeparter uten hinder av lovbestemt taushetsplikt, plikter å gi opplysninger om pengeoverføringer, innskudd og gjeld, herunder hvem som er parter i overføringene, på deres konti tilhørende skattepliktig. Innkrevingsmyndigheten bør, som foreslått i høringen, ha en tilsvarende adgang til å innhente opplysninger fra advokater om pengeoverføringer, innskudd og hvem som er parter i pengeoverføringene. Disse opplysningene kan være egnet til å klarlegge om en skyldner har midler som kan brukes til dekning av krav som er under innkreving. På denne bakgrunn opprettholder departementet forslaget fra høringsnotatet.

Departementet legger til grunn at taushetsplikt som følger av avtale, instruks mv., viker for lovbestemt opplysningsplikt.

Hjemmel for opplysningsplikt uten pålegg (ukrevd)

Den generelle opplysningsplikten for tredjeparter skal etter forslaget gjelde etter pålegg fra Innkrevingsmyndigheten. I høringsnotatet ble det i tillegg foreslått en forskriftshjemmel for å gi regler om ukrevd opplysningsplikt.

Datatilsynet uttaler om dette:

«Datatilsynet er i utgangspunktet skeptisk til at en vid forskriftshjemmel fastsettes i lov, uten at personvernkonsekvensene av rammebestemmelsen er tilstrekkelig utredet. En ukrevd opplysningsplikt innebærer et stort inngrep i skyldners og eventuelt tredjeparters personvern, og det er lite forutsigbart for de registrerte.

Dersom en slik ukrevd opplysningsplikt skal vedtas, er det er likevel positivt at det skal eksplisitt reguleres hvilke aktører som er omfattet av plikten og hvilke opplysninger de plikter å gi. Ettersom inngrepet i personvernet må anses å være stort, er det viktig at regelverket er tydelig og tilstrekkelig presist.»

Departementet viser til at det er et mål at Innkrevingsmyndighetens saksbehandling i størst mulig grad skal automatiseres og digitaliseres. Dette vil effektivisere myndighetens arbeid og redusere saksbehandlingstiden. En viktig forutsetning for å oppnå dette, er at Innkrevingsmyndigheten har enkel tilgang til nødvendige opplysninger. Dette kan blant annet gjøres ved at Innkrevingsmyndigheten får opplysninger ukrevd fra tredjeparter. Etter departementets oppfatning bør det tas høyde for dette i regelverket.

Det er helt nødvendig at regelverket positivt angir hvilke aktører som er underlagt ukrevd opplysningsplikt og hvilke opplysninger som skal gis. På denne bakgrunn opprettholder departementet forslaget fra høringsnotatet om at det tas inn en hjemmel i innkrevingsloven til å gi forskriftsregler om ukrevd opplysningsplikt. Departementet understreker at det må foretas egne personvernvurderinger av forslagene og at forslagene vil bli sendt på høring på vanlig måte.

Særlig om innhenting av opplysninger fra Folkeregisteret

For utlevering av taushetsbelagte opplysninger fra Folkeregisteret følger det av folkeregisterloven § 10-2 at taushetsbelagte opplysninger kan utleveres til offentlige myndigheter som har hjemmel i lov til å innhente opplysninger fra Folkeregisteret uten hinder av taushetsplikt. Slik lovhjemmel er i dag tatt inn i skattebetalingsloven, SI-loven og bidragsinnkrevingsloven. Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om at det tas inn i bestemmelsen om tredjeparters opplysningsplikt at Innkrevingsmyndigheten kan innhente opplysninger fra Folkeregisteret.

Forskriftshjemmel for hvordan opplysninger skal gis mv.

Innkrevingsmyndighetene krever i dag inn krav mot et høyt antall skyldnere, og informasjonsinnhentingen omfatter et betydelig antall opplysninger. I dag skjer innhentingen av opplysninger fra tredjeparter til dels gjennom manuelle prosesser. Innkrevingsmyndighetens innhenting bør skje på en måte som er mest mulig effektiv både for Innkrevingsmyndigheten og for de tredjepartene som det innhentes opplysninger fra, samtidig som personvernhensyn ivaretas i tråd med personvernregelverket. Departementet foreslår derfor at det i forskrift kan gis nærmere regler om hvordan opplysninger skal gis, signatur, leveringsfrist og leveringssted. En slik bestemmelse vil blant annet gi det rettslige grunnlaget for å automatisere prosesser som i dag gjøres manuelt.

Dokumentasjon

Som for skyldnerens egen opplysningsplikt, vil tredjeparts plikt til å gi opplysninger etter forslaget omfatte alle måter opplysninger kan gis på. Den omfatter blant annet å gi innsyn i, framlegge, sammenstille, utlevere eller sende inn dokumentasjon hvor opplysningene framgår. Etter departementets syn er det i utgangspunktet ikke nødvendig å lovfeste dette. Departementet har likevel kommet til at det vil skape større klarhet dersom plikten til å dokumentere opplysningene presiseres i lovteksten. Det foreslås derfor at det framgår av de aktuelle lovbestemmelsene at Innkrevingsmyndigheten kan kreve at skyldneren dokumenterer opplysningene ved for eksempel å gi innsyn i, legge fram, sammenstille, utlevere eller sende inn erklæringer, regnskapsmateriale med bilag, kontrakter, korrespondanse, styreprotokoller, elektroniske programmer og programsystemer. Opplistingen er ikke uttømmende.

Alternativene «legge fram», «utlevere», «sende inn» og «sammenstille» tilsvarer de alternativene som oppregnes i skatteforvaltningsloven § 10-2 femte ledd. Alternativet «sammenstille» er tatt med for å klargjøre at plikten etter forslaget også omfatter det å opprette et nytt dokument hvor det tas inn opplysninger fra ulike kilder eller fra for eksempel en database. Økt lagring av elektronisk informasjon medfører at slik sammenstilling kan gjøres enklere enn før, og arbeidsbyrden vil i mange tilfeller være relativt begrenset. Alternativet «i nødvendig utstrekning gi utskrift av protokoll, kopi av dokumenter mv.» tilsvarer skatteforvaltningsloven § 10-5 første ledd, som gjelder kontrollopplysninger fra offentlige myndigheter mv.

Etter departementets syn er det ikke lenger behov for å opprettholde opplysningsplikten for trekkpliktige som ikke etterlever et pålegg om å gjennomføre utleggstrekk, jf. bidragsinnkrevingsloven § 12 første ledd. Innkrevingsmyndigheten vil uavhengig av en slik opplysningsplikt kunne følge opp trekkpliktige som ikke etterkommer pålegg som er gitt. Det kan også være uheldig at en trekkpliktig arbeidsgiver ved lov er pålagt å opplyse om manglende gjennomføring av trekkplikten samtidig som manglende gjennomføring av trekkpålegg kan være straffbart etter straffeloven § 169. Departementet foreslår på denne bakgrunn ikke å videreføre opplysningsplikten i bidragsinnkrevingsloven § 12 første ledd.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 11 og til forslag om å oppheve bidragsinnkrevingsloven § 12.

7.4 Bruk

7.4.1 Gjeldende rett

Ved lovendring 22. desember 2021 ble det vedtatt regler om Skatteetatens bruk av opplysninger, som regulerer Skatteetatens adgang til å sammenstille personopplysninger, gjennomføre profilering og treffe automatiserte avgjørelser. Formålet med endringene var å klargjøre Skatteetatens rettslige adgang til å behandle personopplysninger. De vedtatte lovreglene gjelder forvaltningsområdene skattefastsetting, innkreving og folkeregistrering. Det ble gjort endringer i skatteforvaltningsloven § 5-11, skattebetalingsloven § 3-5, SI-loven § 6 a, bidragsinnkrevingsloven § 22b og folkeregisterloven § 9-4. Endringene er omtalt i Prop. 1 LS (2021–2022) punkt 12.3.

Endringene innebærer blant annet at innkrevingsmyndighetene i Skatteetaten, innenfor hvert sitt forvaltningsområde, kan sammenstille innhentede personopplysninger når det er nødvendig for deres arbeid, herunder til kontroll-, veilednings-, analyse- og statistikkformål. Innkrevingsmyndighetene kan benytte personopplysninger til profilering til samme formål, når profileringen er nødvendig for å målrette tiltak som fremmer etterlevelse av den aktuelle loven. Graden av personidentifikasjon skal ikke være større enn det som er nødvendig for formålet.

Innkrevingsmyndighetene kan også treffe avgjørelser som utelukkende er basert på automatisert behandling. Behandlingen må sikre partens krav til forsvarlig saksbehandling og være forenlig med retten til vern av personopplysninger. Avgjørelsen kan ikke bygge på skjønnsmessige vilkår i lov eller forskrift, med mindre avgjørelsen er utvilsom.

Innkrevingsmyndighetene kan benytte særlige kategorier av personopplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10 ved sammenstilling, profilering og automatiserte avgjørelser. Av forarbeidene fremgår det at opplysninger om blant annet rasemessig og etnisk opprinnelse ikke skal kunne benyttes.

Det er også bestemmelser om bruk av personopplysninger til utvikling og testing av IT-systemer i bidragsinnkrevingsloven § 7a, skattebetalingsloven § 3-6 og SI-loven § 6b. Reglene er nærmere omtalt i Prop. 1 LS (2018–2019) kapittel 18.

7.4.2 Høringsnotatets forslag

Departementet foreslo å videreføre bestemmelsene som er inntatt i bidragsinnkrevingsloven § 22b, skattebetalingsloven § 3-6 og SI-loven § 6b, i innkrevingsloven. Dette innebærer at Innkrevingsmyndigheten får samme adgang til å sammenstille, profilere og treffe helautomatiserte avgjørelser som Skatteetaten har innenfor de enkelte innkrevingsområdene etter gjeldende rett. Departementet foreslo også å videreføre bestemmelsene om bruk av personopplysninger til utvikling og testing av IT-systemer.

7.4.3 Høringsinstansenes merknader

Arbeids- og velferdsdirektoratet (NAV) uttaler blant annet:

«Arbeids- og velferdsdirektoratet savner en nærmere vurdering av hvilke opplysninger som kan brukes på tvers av kravtyper hos innkrevingsmyndigheten. Det anses som problematisk at for eksempel helseopplysninger fra en sak hos NAV eller opplysninger bidragsmottakeren har gitt om den bidragspliktige skal kunne benyttes av innkrevingsmyndigheten ved innkreving av andre krav. Bruken av personopplysninger ved innkreving av ulike krav bør utredes nærmere.

Et særlig spørsmål her er om opplysninger innhentet i forbindelse med ett bestemt krav kan sammenstilles med opplysninger innhentet i forbindelse med et annet krav.»

NAV viser også til at det må gjennomføres en personvernkonsekvensvurdering av hva dette forslaget vil innebærer for den registrerte og at det må ses hen til de internasjonale forpliktelsene som Norge er bundet av ved utformingen av lovforslaget, som artikkel 38 Beskyttelse av personlige opplysninger i Konvensjon om internasjonal innkreving av barnebidrag og andre former for underhold til familie (Haag 2007).

Datatilsynet viser til sin høringsuttalelse knyttet til Skatteetatens adgang til å sammenstille personopplysninger, gjennomføre profilering og treffe automatiske avgjørelser, som ble vedtatt 22. desember 2021. De gjengir synspunktene fra denne høringsuttalelsen om at lovforslaget i liten grad oppfylte personvernforordningens krav til gjennomsiktighet, rimelighet og formålsbestemthet. De viser også til uttalelsene i samme høringsuttalelse om utvikling og testing av IT-systemer.

Jussbuss uttaler blant annet at de er positive til at Innkrevingsmyndigheten kan treffe avgjørelser utelukkende basert på automatisk behandling. Det er likevel viktig at hensynet til forsvarlig saksbehandling og skyldneren ivaretas. Jussbuss stiller spørsmål ved hvordan et automatisert behandlingssystem vil fungere ved behandling av skjønnsmessige vilkår. Jussbuss er kritisk til at det ikke er regulert nærmere i lovforslaget hvordan profilene som er utarbeidet ved profilering, skal kunne anvendes. De mener det bør presiseres at bruk av profilering ikke kan medføre at Innkrevingsmyndigheten behandler skyldnere ulikt. Jussbusser positiv til at partene kan kreve manuell overprøving av vedtak, men mener det bør gå fram av lovteksten at skyldnerens mulighet til manuell overprøving skal formidles til skyldneren sammen med vedtaket.

7.4.4 Vurderinger og forslag

Skatteetatens innkreving er i dag fordelt mellom skattekontoret, Statens innkrevingssentral og Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav. Slik Skatteetatens innkreving er regulert i gjeldende regelverk, kan opplysninger som den enkelte innkrevingsmyndigheten har innhentet, brukes innenfor den enkelte lovens virkeområde. Det er reglene om opplysningsplikt i innkrevingslovene og andre myndigheters adgang til deling av opplysninger, som setter rammene for hvilke opplysninger som kan innhentes.

Skattekontoret som innkrevingsmyndighet etter skattebetalingsloven kan bruke opplysninger som er innhentet etter reglene som gjelder for denne innkrevingsmyndigheten. Tilsvarende kan Statens Innkrevingssentral innhente og bruke opplysninger med hjemmel i SI-loven, og Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav kan innhente og bruke opplysninger i medhold av bidragsinnkrevingsloven.

Forslaget til innkrevingsloven innebærer at én myndighet utfører innkrevingen, i stedet for tre myndigheter som i dag. Endringen legger til rette for en mer helhetlig behandling av skyldneren. For å oppnå dette, er det behov for å se skyldnerens økonomiske situasjon i sammenheng og på tvers av kravene.

Å samle kravene som i dag er regulert i tre forskjellige lover, i én lov, fører blant annet til at der det tidligere var spørsmål om å dele opplysninger fra ett innkrevingsområde med et annet innkrevingsområde, nå vil være spørsmål om i hvilken utstrekning Innkrevingsmyndigheten kan bruke opplysningene som den har innhentet.

Datatilsynet viser til sin høringsuttalelse knyttet til Skatteetatens adgang til å sammenstille personopplysninger, gjennomføre profilering og treffe automatiske avgjørelser, som ble vedtatt 22. desember 2021. Departementet vil bemerke at bestemmelsen som ble vedtatt, er mer detaljert enn det forslaget som den gang var på høring. Det ble blant annet tatt inn bestemmelser om profilering og automatiske avgjørelser. Det er videreføring av den mer detaljerte bestemmelsen som foreslås i innkrevingsloven.

Etter forslaget til innkrevingsloven vil Innkrevingsmyndigheten få ansvar for innkrevingen av et betydelig antall krav som etter sin art er ulike. Statens Innkrevingssentral krever inn på vegne av om lag 50 offentlige oppdragsgivere og enkelte private kravseiere. Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav krever inn manglende bidrag og for mye utbetalt støtte fra NAV. Skattekontoret krever inn skatte- og avgiftskrav. Forslaget til innkrevingsloven innebærer at disse varierte kravstypene samles under én felles lov.

Som NAV peker på i sin høringsuttalelse, er et særlig spørsmål om opplysninger innhentet i forbindelse med ett bestemt krav, kan sammenstilles med opplysninger innhentet i forbindelse med et annet krav. Selv om kravstypene som Innkrevingsmyndigheten får ansvar for, er av forskjellig karakter, er det i utgangspunktet de samme hensynene som gjør seg gjeldende ved innkrevingen av de ulike kravene. Det er viktig at regelverket bidrar til en mest mulig helhetlig behandling av skyldneren. Dette vil også komme skyldneren til gode.

Personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav b bestemmer at personopplysningene skal samles inn for spesifikke, uttrykkelig angitte og berettigede formål og ikke viderebehandles på en måte som er uforenlig med disse formålene. Dersom viderebehandlingen er forenlig med formålet ved innhentingen, kreves det ikke særskilt hjemmel for viderebehandlingen. Da «kreves det ikke et annet rettslig grunnlag enn det som ligger til grunn for innsamlingen av personopplysninger», jf. fortalen til personvernforordningen punkt 50.

Formålet med Innkrevingsmyndighetens innhenting av personopplysninger er en rettidig innkreving av kravene som omfattes av forslaget til innkrevingsloven, som ivaretar hensynet til skyldneren og som er innenfor de rammene innkrevingsregelverket setter med blant annet beslagsfrihet. Departementet legger til grunn at viderebehandling til dette formålet i hovedsak er et forenlig formål selv om forslaget til innkrevingsloven innebærer at flere kravstyper samles under én felles lov.

Departementets forslag om videreføring av gjeldende bestemmelser om sammenstilling og profilering innebærer at Innkrevingsmyndigheten kan sammenstille personopplysninger når det er nødvendig for deres arbeid med innkreving av krav, «herunder til kontroll-, veilednings-, analyse- og statistikkformål». Profilering kan skje til samme formål, når det er nødvendig for å målrette tiltak som fremmer etterlevelse av loven. I den grad slik viderebehandling i utgangspunktet skulle være uforenlig etter personvernforordningen, vil den foreslåtte bestemmelsen gi grunnlag for viderebehandlingen, jf. personvernforordningen artikkel 6 nr. 4. Når det følger av lov at de innhentede opplysningene kan brukes til disse formålene, vil det ikke oppstå spørsmål om uforenlighet.

Når viderebehandling til uforenlige formål skjer med grunnlag i lov, følger det av personvernforordningen artikkel 6 nr. 4 at slike lovbestemmelser må oppfylle bestemte krav. Bestemmelsene må utgjøre «et nødvendig og forholdsmessig tiltak i et demokratisk samfunn» for å sikre oppnåelse av målene nevnt i artikkel 23 nr. 1. Ett av formålene som nevnes er «andre viktige mål av generell allmenn interesse for Unionen eller en medlemsstat, særlig Unionens eller en medlemsstats viktige økonomiske eller finansielle interesser, herunder valuta-, budsjett- og skattesaker, folkehelse og trygdespørsmål», jf. bokstav e.

Etter gjeldende bestemmelser kan innkrevingsmyndighetene benytte enkelte særlige kategorier av personopplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10 ved sammenstilling, profilering og automatiserte avgjørelser. Arbeids- og velferdsdirektoratet uttaler at det anses som problematisk at for eksempel helseopplysninger fra en sak hos NAV, skal kunne benyttes av Innkrevingsmyndigheten ved innkreving av andre krav.

Departementet viser til at det følger av personvernforordningen artikkel 9 bokstav g at særlige kategorier personopplysninger kan behandles når:

«Behandlingen er nødvendig av hensyn til viktige allmenne interesser, på grunnlag av unionsretten eller medlemsstatenes nasjonale rett som skal stå i et rimelig forhold til det mål som søkes oppnådd, være forenlig med det grunnleggende innholdet i retten til vern av personopplysninger og sikre egnede og særlige tiltak for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser.»

Etter departementets oppfatning er det avgjørende at opplysninger Innkrevingsmyndigheten innhenter, kan benyttes ved innkrevingen av andre krav. Slik bruk vil forbedre og forenkle innkrevingen for skyldneren og Innkrevingsmyndigheten. Dette gjelder også for helseopplysninger. Ofte vil helseopplysninger som er innhentet i forbindelse med ett krav, kunne bidra til en lempeligere innkreving av et annet krav.

Departementet viser til Prop. 1 LS (2021–2022) punkt 12.3.6, hvor det blant annet uttales:

«Hvilke opplysninger som kan benyttes i den enkelte sammenstillingen eller profileringen, må skattemyndighetene likevel vurdere konkret i hvert enkelt tilfelle. Den foreslåtte hjemmelen vil ikke medføre at skattemyndighetene kan unnlate å gjøre slike konkrete vurderinger. Sammenstillinger som er nødvendige for å kontrollere opplysninger i skattemeldingen, krever i utgangspunktet ikke noen forholdsmessighetsvurdering. Profilering vil normalt kreve at det gjøres en forholdsmessighetsvurdering for å vurdere hvorvidt den kan gjennomføres og hvilke opplysninger som kan inngå. Avhengig av omstendighetene vil skattemyndighetene, som behandlingsansvarlig, også måtte gjennomføre en vurdering av personvernkonsekvenser i medhold av personvernforordningen artikkel 35 før behandlingen settes i gang. Departementet legger til grunn at forslaget til bestemmelser om at skattemyndighetene skal ha adgang til sammenstilling og profilering, innebærer at skattemyndighetene kan gjennomføre sammenstilling og profilering i større grad enn i dag.»

Innkrevingsmyndigheten må gjøre tilsvarende vurderinger når de skal bruke opplysninger de har innhentet. Etter departementets vurdering er nytten ved behandlingen av personopplysningene av et slikt omfang at det står i forhold til inngrepet i skyldnerens personvern. Forslaget er derfor et nødvendig og forholdsmessig tiltak, jf. artikkel 6 nr. 4, for å ivareta viktige økonomiske eller finansielle interesser.

Jussbuss har merknader knyttet til automatisering, profilering og manuell overprøving. De reiser blant annet spørsmål ved hvordan et automatisk saksbehandlingssystem vil fungere ved behandling av skjønnsmessige vilkår. Departementet viser til at selv om vilkårene er skjønnsmessige, kan avgjørelsen likevel automatiseres dersom det er enkelt å fastslå om det skjønnsmessige vilkåret er oppfylt eller ikke, og dette kan operasjonaliseres gjennom automatisering. Vurderingstemaet er om utfallet av den skjønnsmessige avgjørelsen av vilkåret ville vært utvilsomt dersom vurderingen ble foretatt av en person. Den registrerte har rett til manuell overprøving av avgjørelsen. Departementet viser ellers til omtalen i Prop. 1 LS (2021–2022) punkt 12.3.

Jussbuss uttaler i høringen at det bør fremgå av loven at retten til manuell overprøving skal formidles til skyldneren i forbindelse med avgjørelsen. Departementet vil peke på at den manuelle overprøvingen normalt vil skje gjennom behandling av en eventuell klage over det automatiserte vedtaket. Enten det er tale om klage etter forvaltningsloven eller etter tvangsfullbyrdelsesloven, vil skyldneren bli orientert om klageadgangen i forbindelse med underretningen om avgjørelsen. Skyldneren vil på denne måten informeres om hvordan en går frem for å få overprøvd et automatisert vedtak, og departementet ser ikke behov for å lovfeste ytterligere plikt til å formidle denne plikten.

Når det gjelder retten til vern av personopplysninger og tiltak for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser, viser departementet til omtalen i Prop. 1 LS (2021–2022) punkt 12.3.6.

Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 stiller også krav til innkrevingsmyndighetens rettslige grunnlag for behandling av personopplysninger, se nærmere om dette under omtalen av gjeldende rett i punkt 7.2. Etter departementets oppfatning innebærer forslaget en tydelig ramme for Innkrevingsmyndighetens bruk av personopplysninger til sammenstilling og profilering. Kravet om legitimt formål er oppfylt gjennom kravet om at sammenstilling og profilering må være nødvendig for Innkrevingsmyndighetens arbeid med innkrevingen. Kravet om forholdsmessighet innebærer en avveining knyttet til hvor inngripende tiltaket er, holdt opp mot Innkrevingsmyndighetens behov for å kunne sammenstille og profilere. Hvor inngripende sammenstilling og profilering vil være for den enkelte, vil variere. Enkle sammenstillinger for å vurdere opplysninger skyldneren har gitt, vil være lite inngripende. En bred profilering som medfører at en skyldner blir plassert i en gruppe som anses for å ha betydelig risiko for mislighold, vil være klart mer inngripende.

Hvor inngripende tiltaket er, må holdes opp mot Innkrevingsmyndighetens formål med behandlingen, som er innkreving av offentlige og enkelte private krav. En viktig del av dette er å bidra til mest mulig rettidig betaling. Det er begrensninger i hvilke typer opplysninger Innkrevingsmyndigheten kan innhente, og de aktuelle personopplysningene vil først og fremst være av økonomisk karakter. Etter departementets oppfatning veier ikke personvernhensynene tyngre enn de viktige samfunnsmessige hensynene som gjør seg gjeldende ved utførelsen av Innkrevingsmyndighetens lovpålagte oppgaver. Forslaget til lovbestemmelser er etter departementets vurdering i overenstemmelse med Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8.

Arbeids- og velferdsdirektoratet (NAV) peker på at det må ses hen til de internasjonale forpliktelsene som Norge er bundet av ved utformingen av lovforslaget, som Konvensjon om internasjonal innkreving av underholdsbidrag til barn og andre former for underhold til familie (Haag 2007). Det fremgår av artikkel 38 Beskyttelse av personlige opplysninger i konvensjonen at personopplysninger innhentet eller oversendt etter konvensjonen, kun skal benyttes til de formålene de ble innhentet eller oversendt for. Departementet er enig i at disse forpliktelsene må legges til grunn for bruken av de opplysningene som mottas etter konvensjonen.

Departementet viser for øvrig til omtalen av gjeldende bestemmelser i Prop. 1 LS (2021–2022) punkt 12.3.

Forslaget om bruk av personopplysninger til utvikling og testing av IT-systemer er en videreføring av gjeldende bestemmelser i bidragsinnkrevingsloven § 7a, skattebetalingsloven § 3-6 og SI-loven § 6b.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven §§ 12 og 13.

7.5 Utlevering

7.5.1 Gjeldende rett

Innkrevingsmyndighetene i Skatteetaten er i lov gitt en rekke oppgaver som forutsetter utlevering av ulike opplysninger. I forbindelse med denne innkrevingsvirksomheten utleverer de i dag opplysninger til andre forvaltningsmyndigheter, herunder de andre innkrevingsmyndighetene i Skatteetaten, og til alminnelig namsmann, fastsettingsmyndighetene, domstolene og utenlandske innkrevingsmyndigheter i forbindelse med bistand til innkreving av utenlandske krav. Innkrevingsmyndighetene utleverer også opplysninger til tredjeparter, herunder skyldnerens arbeidsgiver og nærstående, og til finansinstitusjoner, for eksempel i forbindelse med tvangsfullbyrdelse og som ledd i innhenting av opplysninger. Opplysninger om avholdte tvangsforretninger gis i stor utstrekning til Løsøreregisteret, der opplysningene er tilgjengelige for blant annet kredittopplysningsbyråer som skal gi kredittvurderinger, og inkassobyråer som skal vurdere innkrevingstiltak.

Opplysningene som blir utlevert, kan være underlagt lovbestemt taushetsplikt. Innkrevingsmyndighetenes adgang til å utlevere opplysninger reguleres derfor av reglene om unntak fra reglene om taushetsplikt, og av bestemmelser i annet regelverk om at opplysningsplikten går foran taushetsplikten.

Taushetsplikten er i dag noe ulikt regulert for innkrevingsmyndighetene i Skatteetaten. Etter SI-loven § 2 første ledd gjelder forvaltningsloven for Statens innkrevingssentral. Reglene i tvangsfullbyrdelsesloven gjelder for Statens innkrevingssentral ved utøvelse av særnamskompetanse, jf. motsetningsvis tvangsfullbyrdelsesloven § 2-14 tredje ledd og Prop. 127 L (2011–2012) punkt 8.5. Reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven § 13 gjelder derfor når Statens innkrevingssentral ikke benytter seg av kompetansen etter tvangsfullbyrdelsesloven § 2-14. Unntakene fra taushetsplikten i forvaltningsloven § 13 a til § 13 g gjelder for utlevering av opplysninger.

Når Statens innkrevingssentral utøver kompetansen etter tvangsfullbyrdelsesloven § 2-14, gjelder reglene om taushetsplikt i tvangsfullbyrdelsesloven § 2-6. Bestemmelsen viser til domstolloven § 63 a. Unntakene fra taushetsplikten som følger av forvaltningsloven §§ 13 a til 13 g gjelder for utlevering av opplysninger også her jf. domstolloven § 63 a andre ledd. Departementet legger til grunn at adgangen til å gjøre unntak fra taushetsplikten etter domstolloven i hovedsak tilsvarer unntaksadgangen etter forvaltningsloven. Det vises til punkt 6.3 for en nærmere gjennomgang av hvilke opplysninger som er underlagt taushetsplikt.

Forvaltningsloven § 13 a inneholder regler om begrensninger i taushetsplikten når det ikke er behov for beskyttelse. § 13 b har begrensninger i taushetsplikten ut fra private eller offentlige interesser. Videre har forvaltningsloven § 13 c og § 13 d regler om bruk av opplysninger til forskning og om forskeres taushetsplikt. Forvaltningsloven § 13 f har regler om forholdet til bestemmelser om taushets- og opplysningsplikt i andre lover, og § 13 g gir adgang til å fastsette regler i forskrift om informasjonsdeling og annen behandling av taushetsbelagte opplysninger. For Innkrevingsmyndigheten er forvaltningsloven § 13 b og § 13 g mest sentral for adgangen til å utlevere opplysninger.

Forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 1 har regler om at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysningene gjøres kjent for sakens parter eller deres representanter. Taushetsplikten er heller ikke til hinder for at opplysningene kan brukes for å oppnå det formålet de er innhentet for. Det innebærer at opplysningene blant annet kan brukes i forbindelse med saksforberedelse, avgjørelse, gjennomføring og oppfølging av avgjørelsen og kontroll, jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2. Å bruke opplysningene for å oppnå det formålet de er innhentet for, kan også innebære at opplysningene utleveres. Videre er det adgang til å gjøre opplysninger tilgjengelige for andre tjenestemenn innen organet eller etaten i den utstrekning det trengs for en hensiktsmessig arbeids- og arkivordning, jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 3. I tillegg er det adgang til å gi andre organer opplysninger om en persons forbindelse med organet og om avgjørelser som er truffet, og ellers de opplysninger som er nødvendige for å fremme avgiverorganets oppgaver etter lov, instruks eller oppnevningsgrunnlag, jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 5. Et forvaltningsorgan kan også anmelde eller gi opplysninger om lovbrudd til påtalemyndigheten eller kontrollorganer, når det er ønskelig av allmenne hensyn, eller når forfølgning av lovbrudd har en naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver, og å dele opplysninger med andre så langt det er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse. Departementet viser til NOU 2019: 5 punkt 19.3.1 for en nærmere gjennomgang av unntakene fra taushetsplikten i forvaltningsloven.

Det følger videre av forvaltningsloven § 13 g at Kongen kan gi forskrift om at taushetsplikt etter § 13 ikke skal være til hinder for at bestemte organer kan dele opplysninger for å utføre oppgaver som er lagt til avgiver- eller mottakerorganet. Dette gjelder så langt delingen ikke utgjør et uforholdsmessig inngrep overfor den som opplysningene gjelder. Etter bestemmelsen er det også adgang til å gi forskrift om annen behandling av opplysninger i forbindelse med delingen. Departementet viser til Prop. 166 L (2020–2021) punkt 4.3 for en nærmere redegjørelse for bestemmelsen.

For skattekontoret følger det av skattebetalingsloven § 3-2 første ledd at reglene om taushetsplikt som gjelder ved fastsetting av kravet, også gjelder ved innkreving av kravet. Reglene om taushetsplikt i skatteforvaltningsloven kapittel 3 og tollavgiftsloven § 8-1 gjelder derfor for skattekontoret etter skattebetalingsloven. Unntakene som følger av skatteforvaltningsloven § 3-2 til § 3-11 og tollavgiftsloven § 8-1 andre til fjerde ledd og § 8-2 gjelder for utlevering av opplysninger.

Den mest aktuelle regelen for utlevering av opplysninger, er skatteforvaltningsloven § 3-3. Etter bestemmelsens første ledd er taushetsplikten ikke til hinder for at opplysninger utleveres til andre offentlige myndigheter dersom dette er nødvendig for å utføre mottakerorganets oppgaver etter lov, eller for å hindre at virksomhet blir utøvd på en uforsvarlig måte. Utleveringen må ikke utgjøre et uforholdsmessig inngrep i personvernet eller en uforholdsmessig fare for at opplysninger av konkurransemessig betydning kommer på avveie. Bestemmelsen åpner for at det kan gis opplysninger til andre offentlige myndigheter etter en konkret vurdering av om utleveringen er forholdsmessig. I denne vurderingen skal det blant annet legges vekt på utleveringens art og omfang, herunder hvilke og hvor mange opplysninger som utleveres og hvem opplysningene utleveres til.

Etter skatteforvaltningsloven § 3-3 tredje ledd kan departementet gi forskrift om utlevering av opplysninger til andre offentlige myndigheter i deres interesse. Det kan blant annet gis forskrift om hvem det skal utleveres opplysninger til, hvilke opplysninger som kan utleveres, hvilke kriterier det skal legges vekt på ved vurderingen av om utleveringen er forholdsmessig, og om at opplysninger i enkelte tilfeller alltid skal kunne utleveres. I skatteforvaltningsforskriften § 3-3-1 er det gitt regler om utlevering av opplysninger til offentlige myndigheter. Det følger for eksempel av andre ledd bokstav a at opplysninger uansett kan utleveres til offentlige myndigheter som kan ha bruk for dem i sitt arbeid med skatt, toll, avgifter, trygder, tilskudd eller bidrag av offentlige midler. Departementet viser til Prop. 1 LS (2018–2019) punkt 17.5.3 for en nærmere redegjørelse for adgangen til å gjøre unntak fra taushetsplikten etter skatteforvaltningsloven § 3-3.

Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav har taushetsplikt etter bidragsinnkrevingsloven § 22a. Bestemmelsen viser til reglene om taushetsplikt etter arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 7. Unntakene fra taushetsplikten i § 7 andre til fjerde ledd gjelder for utlevering av opplysninger. Det følger av arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 7 første ledd første punktum at forvaltningsloven §§ 13 a til 13 e og § 13 g gjelder med de begrensningene som følger av § 7 tredje ledd. Etter arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 7 tredje ledd kan det bare gis opplysninger til andre forvaltningsorganer etter forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6 når det er nødvendig for å fremme Arbeids- og velferdsetatens oppgaver eller for å hindre at noen urettmessig får utbetalt offentlige midler eller unndrar midler fra innbetaling til det offentlige. Etter arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 7 er det derfor en snevrere adgang til å gi videre opplysninger om lovbrudd eller anmelde straffbare forhold, jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6. Bestemmelsen i arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 7 tredje ledd er utformet på samme måte som sosialtjenesteloven § 44, og er blant annet begrunnet i at anmeldelse og utlevering av opplysninger til påtalemyndigheten kan svekke brukernes tillit til organet, og at organet av den grunn ikke alltid vil være tjent med å utlevere slike opplysninger, se Prop. 166 L (2020–2021) punkt 6.2.3.

7.5.2 Høringsnotatets forslag

Etter forslaget skal forvaltningsloven gjelde for Innkrevingsmyndighetens virksomhet etter innkrevingsloven. Reglene om taushetsplikt og unntakene fra taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e vil da gjelde tilsvarende, jf. forvaltningsloven § 13 f.

Departementet viste i høringsnotatet til forvaltningsloven § 13 g, som bestemmer at det i forskrift kan gis regler om at taushetsplikten ikke er til hinder for at bestemte organer kan dele opplysninger for å utføre oppgaver som er lagt til avgiver- eller mottakerorganet. Bestemmelsen åpner for at det kan gis forskrift om utlevering av opplysninger mellom bestemte forvaltningsorganer, forutsatt at utleveringen ikke er uforholdsmessig. Forskriften kan inneholde regler om utlevering til samme eller til andre formål enn opplysningene ble innhentet for, og regler om at opplysningene skal kunne utleveres digitalt og automatisk. Forskriften kan også inneholde regler om annen behandling som knytter seg til utleveringen, se Prop. 166 L (2020–2021) punkt 4.3. Den nærmere adgangen til å utlevere opplysninger må fastsettes i forskrift.

Myndigheten til å fastsette forskrift etter forvaltningsloven § 13 g er lagt til Kongen. Etter departementets syn bør imidlertid myndigheten til å fastsette forskrift om utlevering av opplysninger fra Innkrevingsmyndigheten, herunder regler som avviker fra andre forskrifter gitt i medhold av forvaltningsloven § 13 g, ligge hos departementet. Finansdepartementet er ansvarlig fagdepartement for Innkrevingsmyndigheten, og har derfor også det overordnede regelverksansvaret. I høringsnotatet ble det derfor foreslått en bestemmelse i innkrevingsloven om at departementet kan gi forskrift som angitt i forvaltningsloven § 13 g om utlevering av opplysninger som er underlagt taushetsplikt etter innkrevingsloven.

7.5.3 Høringsinstansenes merknader

Datatilsynet støtter en tydelig regulering av hvilke opplysninger det skal være adgang til å gi ut til hvilke aktører. Datatilsynet mener rammene med fordel kan fastsettes direkte i loven, da lovendringer er gjenstand for en annen demokratisk prosess enn forskrifter.

Skattedirektoratet uttaler blant annet at det er sentralt at fremtidige delingshjemler sikrer at fastsettingsmyndighetene kan motta innkrevingsopplysninger i den utstrekning det er nødvendig for at fastsettingsmyndighetene kan gjøre sine oppgaver.

7.5.4 Vurderinger og forslag

I dag utleveres det en rekke opplysninger mellom innkrevingsmyndighetene i Skatteetaten. Etter gjeldende rett, der ulike innkrevingsmyndigheter utøver innkrevingskompetansen, er dette å anse som ekstern utlevering av opplysninger. For eksempel er det snakk om utlevering av opplysninger når skattekontoret etter skattebetalingsloven gir opplysninger til Statens innkrevingssentral. Når innkrevingsoppgavene skal utøves av Innkrevingsmyndigheten i medhold av innkrevingsloven, blir dette å anse som intern bruk av opplysninger.

Etter forslaget vil behovet for deling av opplysninger bli mindre enn det er i dag. Det vil likevel være behov for å utlevere opplysninger, for eksempel til andre forvaltningsmyndigheter, domstolene og enkelte tredjeparter. Det vil for eksempel være behov for å utlevere opplysninger til skyldnerens arbeidsgiver ved utleggstrekk, og til tredjepersoner ved utleggspant i felles bolig eller formuesgoder som tredjepersonen besitter. Videre kan det være behov for å utlevere nødvendige opplysninger til en tredjepart som skal pålegges plikt til å gi opplysninger til Innkrevingsmyndigheten. Innkrevingsmyndigheten vil utlevere opplysninger til domstolen, namsmann og til tredjeparter i saker om tvangsfullbyrdelse, realisasjon, konkurs og gjeldsforhandling. Videre vil Innkrevingsmyndigheten ha behov for å utlevere opplysninger til fastsettingsmyndighetene som er kravseier, og som ledd i annet samarbeid med andre offentlige myndigheter. I forbindelse med bistand til utenlandsinnkreving utleveres det opplysninger til innkrevingsmyndigheter i andre land. Opplistingen er ikke uttømmende.

Opplysningene som Innkrevingsmyndigheten har behov for å utlevere, kan omfatte personopplysninger og opplysninger underlagt lovbestemt taushetsplikt. Det er derfor viktig at Innkrevingsmyndigheten har hjemler som sørger for at utleveringen ivaretar skyldnerens personvern på en god måte. Samtidig er det viktig at Innkrevingsmyndigheten kan utlevere opplysninger der det er nødvendig uten hinder av reglene om taushetsplikt.

Utlevering av personopplysninger er en form for behandling, slik det er definert i personvernforordningen artikkel 4 nr. 2. Utleveringen må derfor følge de grunnleggende prinsippene i personvernforordningen artikkel 5. I tillegg følger det av artikkel 6 nr. 1 bokstav e at den må være nødvendig for å utføre en oppgave i allmenhetens interesse eller utøve offentlig myndighet som den behandlingsansvarlige er pålagt. Artikkel 6 nr. 3 stiller dessuten krav om supplerende rettsgrunnlag for behandling av personopplysninger med hjemmel i artikkel 6 nr. 1 bokstav e. Kravene til supplerende rettsgrunnlag etter forordningen kan være oppfylt dersom behandlingen forutsetningsvis kommer frem av lov. Departementet viser til punkt 7.2 for en nærmere omtale av kravet til supplerende rettsgrunnlag.

Det følger av personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav b at personopplysninger skal «samles inn for spesifikke, uttrykkelig angitte og berettigede formål og ikke viderebehandles på en måte som er uforenlig med disse formålene». Som gjennomgangen over viser, vil Innkrevingsmyndigheten ha behov for å utlevere opplysninger for å utøve innkrevingsoppgavene. Dersom slik utlevering er forenlig med innsamlingsformålet, kreves det ikke særskilt rettsgrunnlag for utlevering, jf. forordningens fortale punkt 50. Rettsgrunnlaget fremgår da av de ulike bestemmelsene som fastsetter Innkrevingsmyndighetens oppgaver. Dersom utleveringen ikke er forenlig med innsamlingsformålet, kreves det særskilt rettsgrunnlag i eller i medhold av lov.

Utlevering av opplysninger kan også utgjøre et inngrep i retten til privatliv etter EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102. Utlevering som utgjør et inngrep i retten til privatliv, krever en tilstrekkelig klar hjemmel, at utleveringen varetar et legitimt formål og er forholdsmessig. Grunnloven § 102 har klare likhetstrekk med EMK artikkel 8, og må tolkes i lys av denne. Det er ikke holdepunkter for at Grunnloven § 102 stiller strengere krav til rettsgrunnlag enn det som følger av EMK artikkel 8. Departementet viser til Prop. 56 LS (2017–2018) for en generell omtale av de nevnte bestemmelsene.

Gjennomgangen over viser at Innkrevingsmyndighetens adgang til å utlevere opplysninger beror på en tolkning av reglene som fastsetter myndighetens oppgaver. Utleveringen må ha tilstrekkelig hjemmel, ivareta et legitimt formål og ikke være uforholdsmessig. Det er derfor viktig med klare hjemler som gir Innkrevingsmyndigheten adgang til å utlevere de opplysningene som er nødvendige for at den skal kunne utføre sine oppgaver, og at utleveringen ikke innebærer et uforholdsmessig inngrep i skyldnerens personvern.

Etter forslaget til innkrevingsloven § 4 skal forvaltningsloven gjelde for Innkrevingsmyndighetens virksomhet. Det foreslås en bestemmelse om taushetsplikt i § 9, som innebærer en mer omfattende taushetsplikt enn det som følger av forvaltningsloven § 13, se nærmere om dette i punkt 6.3. Det følger av forslaget til § 4 første ledd at forvaltningsloven gjelder for Innkrevingsmyndigheten, med mindre annet følger av innkrevingsloven. Bestemmelsene i forvaltningsloven § 13 til § 13 e gjelder som utfyllende regler, jf. forvaltningsloven § 13 f. Som omtalt i punkt 7.5.1 følger det av forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2 at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysningene brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for. Opplysningene kan blant annet brukes i forbindelse med saksforberedelse, avgjørelse, gjennomføring av avgjørelsen, oppfølging og kontroll. At opplysningene kan brukes for å oppnå det formålet de er innhentet for, kan også innebære at opplysningene kan deles med andre. Det overordnede formålet med Innkrevingsmyndighetens innhenting av opplysninger vil være innkreving av de kravene den har ansvaret for.

Innkrevingsmyndigheten vil innhente opplysninger for å behandle konkrete saker om innkreving av ulike krav hos en skyldner. Opplysningene vil da kunne brukes, og også utleveres, som et nødvendig ledd i behandlingen av en konkret innkrevingssak. Forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2 har ingen begrensninger om hvem opplysningene kan utleveres til, så lenge utleveringen skjer for å oppnå det formålet opplysningene er innhentet for. Som gjennomgangen over viser, har Innkrevingsmyndigheten behov for å dele opplysninger for å gjennomføre de ulike innkrevingstiltakene. Det er for eksempel nødvendig å utlevere opplysninger om utleggstrekk til skyldnerens arbeidsgiver, slik at arbeidsgiveren kan gjennomføre trekket. Slike opplysninger vil normalt være underlagt taushetsplikt. Utleveringen er likevel nødvendig for å gjennomføre innkrevingen, og er derfor et av formålene opplysningene er innhentet for. Slik utlevering kan derfor skje i medhold av forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2. Et annet eksempel er opplysninger som utleveres til andre tredjeparter som ledd i å skaffe rettsvern for utleggspant.

Unntaket fra taushetsplikten i forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2 har som nevnt ingen begrensninger med hensyn til hvem opplysningene utleveres til. Bestemmelsen kan derfor også gi Innkrevingsmyndigheten adgang til å utlevere opplysninger til andre offentlige myndigheter, dersom utleveringen skjer for å oppnå formålet opplysningene er innhentet for. Dette vil typisk være tilfelle når utlevering av opplysninger til andre forvaltningsmyndigheter skjer som en forutsetning for de ulike innkrevingstiltakene, som beskrevet over. For eksempel gjelder dette når Innkrevingsmyndigheten utleverer opplysninger til fastsettingsmyndighetene som eier de ulike kravene, og til namsmann i saker om realisasjon. Der Innkrevingsmyndigheten har behov for å utlevere opplysninger til andre forvaltningsmyndigheter, gir i tillegg forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 5 adgang til å utlevere opplysninger om en persons forbindelse med Innkrevingsmyndigheten og om avgjørelser som er truffet.

Videre er det adgang til å utlevere opplysninger som er nødvendige for å fremme Innkrevingsmyndighetens oppgaver etter lov, instruks eller oppnevningsgrunnlag. Bestemmelsen gir adgang til å utlevere opplysninger til andre forvaltningsmyndigheter. For andre opplysninger enn opplysninger om en persons forbindelse med organet og om avgjørelser som er truffet, må utleveringen være nødvendig for å fremme Innkrevingsmyndighetens oppgaver. Innkrevingsmyndigheten vil ha behov for å utlevere opplysninger for eksempel som ledd i samarbeid med andre offentlige myndigheter, som Folkeregisteret og Tolletaten, og opplysninger til fastsettingsmyndigheten i Skatteetaten om status i bobehandling. Slikt samarbeid vil følge av Innkrevingsmyndighetens oppgaver i eller i medhold av lov eller instruks. Utleveringen vil derfor kunne skje i medhold av forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 5. Det samme gjelder for eksempel der Innkrevingsmyndigheten utleverer opplysninger til NAV i forbindelse med gjeldsrådgivning og kontroll, og til barnevernet dersom barnebidrag er fastsatt etter barnevernsloven. Forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2 og nr. 5 vil derfor dekke en betydelig del av Innkrevingsmyndighetens behov for å utlevere opplysninger.

Innkrevingsmyndigheten vil også kunne gjøre opplysningene tilgjengelige for andre ansatte i organet eller etaten i den utstrekning det trengs for en hensiktsmessig arbeids- og arkivordning, jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 3. Videre vil Innkrevingsmyndigheten kunne anmelde eller gi opplysninger om lovbrudd til påtalemyndigheten eller kontrollorganer, når det er ønskelig av allmenne hensyn, eller når forfølgning av lovbrudd har en naturlig sammenheng med oppgavene, og utlevere opplysninger når det er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6 og nr. 7.

Departementet legger til grunn at forvaltningslovens regler om unntak fra taushetsplikten gir hjemmel til utlevering av taushetsbelagte personopplysninger, også til nye og uforenlige formål, jf. personvernforordningen artikkel 6 nr. 4.

Etter forvaltningsloven § 13 g kan det i forskrift gis regler om at taushetsplikten ikke er til hinder for at bestemte organer kan dele opplysninger for å utføre oppgaver som er lagt til avgiver- eller mottakerorganet. Bestemmelsen åpner for at det kan gis forskrift om utlevering av opplysninger mellom bestemte forvaltningsorganer, forutsatt at utleveringen ikke er uforholdsmessig. Forskriften kan inneholde regler om utlevering til samme eller til andre formål enn opplysningene ble innhentet for, og regler om at opplysningene skal kunne utleveres digitalt og automatisk. Forskriften kan også inneholde regler om annen behandling som knytter seg til utleveringen, se Prop. 166 L (2020–2021) punkt 4.3. Adgangen til å utlevere opplysninger må fastsettes konkret i forskrift. Ved fastsetting av slik forskrift, må det vurderes om den konkrete utleveringen er forholdsmessig, og om utleveringen er i tråd med de begrensningene som følger av personvernforordningen og menneskerettighetene i EMK og Grunnloven, se Prop. 166 L (2020–2021). Ved fastsetting av forskrift i medhold av bestemmelsen må det dessuten angis spesifikt hvilke offentlige myndigheter som skal motta opplysningene, og hvilke opplysninger som utleveres.

Det følger av Prop. 166 L (2020–2021) pkt. 4.3:

«Lovforslaget gjelder forskrift om deling av opplysninger som er underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13. Dette omfatter også tilfellene hvor forvaltningsloven §§ 13 flg. er gitt anvendelse gjennom bestemmelser i særlovgivningen. Det vises her til omtalen i punkt 3.3.7 og departementets vurderinger i punkt 6.6.3.

Departementet understreker at lovforslaget ikke åpner for å gi forskrift om deling av opplysninger som er taushetsbelagt på andre grunnlag enn forvaltningsloven § 13, for eksempel helsepersonelloven § 21 og skatteforvaltningsloven §§ 1-3 og 3-1. Adgangen til å dele opplysninger underlagt taushetsplikt etter særlovgivningen må vurderes ut fra den enkelte særloven. Det vises her til punkt 3.3.2 og 6.1 om helsepersonelloven og punkt 3.3.8 og 6.6 om ulike områder hvor forvaltningsloven ikke er gitt anvendelse. Departementet bemerker at organer som er underlagt taushetsplikt etter særlovgivningen, vil kunne ha hjemmel til å dele slike opplysninger på annet grunnlag enn forvaltningsloven. For eksempel følger det av politiregisterloven § 30 og skatteforvaltningsloven § 3-3 at det kan deles opplysninger til andre offentlige organer dersom dette er nødvendig for å fremme mottakerorganets oppgaver etter lov, eller for å hindre at virksomhet blir utøvd på en uforsvarlig måte.»

Departementet foreslår en egen bestemmelse om taushetsplikt for Innkrevingsmyndigheten, som innebærer en noe videre taushetsplikt enn det som følger av forvaltningsloven. Det er derfor behov for særregulering, dersom forvaltningsloven § 13 g skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten.

Kompetansen til å fastsette forskrift etter forvaltningsloven § 13 g er lagt til Kongen. Forvaltningsloven er den generelle reguleringen for offentlig forvaltning. Det er derfor naturlig at forskriftskompetansen i forvaltningsloven legges til Kongen. Etter departementets syn bør imidlertid kompetansen til å fastsette forskrift om utlevering av opplysninger fra Innkrevingsmyndigheten, herunder regler som avviker fra andre forskrifter gitt i medhold av forvaltningsloven § 13 g, ligge hos departementet, i likhet med andre forskriftshjemler i innkrevingsloven. Det foreslås derfor en bestemmelse i innkrevingsloven om at departementet kan gi forskrift som angitt i forvaltningsloven § 13 g om utlevering og annen behandling av opplysninger som er underlagt taushetsplikt etter innkrevingsloven.

Forslaget innebærer at departementet kan gi forskrift om at taushetsplikten etter innkrevingsloven ikke skal være til hinder for utlevering av opplysninger til bestemte organer, herunder alminnelig namsmann.

Forskriftshjemmelen vil være en hensiktsmessig avveining mellom hensynet til Innkrevingsmyndighetens behov for å dele opplysninger med andre offentlige myndigheter, og hensynet til skyldnerens personvern. Å fastsette adgangen til å utlevere bestemte opplysninger i forskrift reduserer også behovet for konkrete skjønnsmessige vurderinger knyttet til enkelttilfeller. Forskriftshjemmelen gir et fleksibelt og robust grunnlag for utlevering av opplysninger fra Innkrevingsmyndigheten.

Som gjennomgangen over viser, vil forvaltningsloven § 13 b første ledd stort sett gi tilstrekkelig hjemmel for utlevering av opplysninger. Ofte vil flere av alternativene i § 13 b første ledd kunne gi selvstendig grunnlag for utleveringen. Det kan likevel vurderes om det er grunn til å fastsette i forskrift hvilke opplysninger Innkrevingsmyndigheten kan dele, også i tilfeller der opplysningene kan deles etter de mer skjønnsmessige reglene om unntak fra taushetsplikten i forvaltningsloven. Regulering i forskrift kan bidra til å gjøre regelverket klarere, slik at det blir enklere for skyldneren og andre berørte å sette seg inn Innkrevingsmyndighetens adgang til å utlevere opplysninger. Dette gjelder særlig der Innkrevingsmyndigheten har et hyppig behov for å utlevere opplysninger med andre bestemte myndigheter, for eksempel til alminnelig namsmann og som ledd i samarbeid med andre offentlige myndigheter, herunder til Folkeregisteret og Tolletaten og til fastsettingsmyndigheten i Skatteetaten om status i bobehandling. Det kan også være aktuelt å vurdere om forskriften bør gi regler om utlevering av opplysninger til fastsettingsmyndighetene som er kravseiere for de ulike kravene.

Skattedirektoratet uttaler i sin høringsuttalelse at det er sentralt at skattefastsettingsmyndighetene kan motta innkrevingsopplysninger i den utstrekning det er nødvendig for at fastsettingsmyndighetene kan gjøre sine oppgaver. Departementet viser til at slik deling kan skje i medhold av forskrift med hjemmel i forslaget til innkrevingsloven § 14. Utlevering av opplysninger fra Innkrevingsmyndigheten til skattemyndighetene kan også skje med i medhold av skatteforvaltningsloven § 10-5 andre ledd bokstav a, etter krav fra skattemyndighetene. Det kan også fastsettes forskrift i medhold av skatteforvaltningsloven § 7-9 første ledd om at slik utlevering skal skje ukrevet.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 14.

7.6 Særregelen i tvangsfullbyrdelsesloven § 2-16

7.6.1 Gjeldende rett

Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 2-16 at Statens innkrevingssentral kan innhente og utlevere opplysninger til bruk for andre namsmyndigheters tvangsfullbyrdelse, uten hinder av taushetsplikt. Regelen gjelder opplysninger om skyldnerens inntekts- og formuesforhold og om avholdte utleggsforretninger. Regelen omfatter både opplysninger som Statens innkrevingssentral selv henter inn etter forespørsel fra andre namsmyndigheter, og opplysninger som den av andre grunner sitter inne med, se Prop. 127 L (2011–2012) punkt 11.5.2. Bestemmelsen er en videreføring av den tidligere regelen i straffeprosessloven § 456 sjette ledd. Namsmyndighetene som mottar opplysninger som er underlagt taushetsplikt, vil selv ha taushetsplikt om opplysningene.

7.6.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

Departementet foreslo å videreføre tvangsfullbyrdelsesloven § 2-16 i forslaget til innkrevingsloven § 14.

Ingen høringsinstanser hadde merknader til forslaget.

7.6.3 Vurderinger og forslag

Departementet foreslår å videreføre regelen i tvangsfullbyrdelsesloven § 2-16 i forslaget til innkrevingsloven. Departementet foreslår at Innkrevingsmyndigheten også kan gi opplysninger om avregning, i tillegg til besluttet utlegg. En beslutning om avregning kan også få betydning for andre namsmyndigheters adgang til å beslutte utleggstrekk. Det foreslås også en språklig justering av bestemmelsen. Forslaget påvirker ikke adgangen til å gi forskrift om utlevering av opplysninger til alminnelig namsmann etter innkrevingsloven § 13.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 11 syvende ledd.

8 Renter mv. ved forsinket betaling

8.1 Innledning og sammendrag

Det er et mål at krav skal bli betalt ved forfall. Skyldneren får da lagt betalingsforpliktelsen bak seg, og det offentlige slipper å bruke ressurser på purringer og tvangsinnkreving. Å sanksjonere forsinkede betalinger med forsinkelsesrente eller gebyr kan bidra til flere rettidige betalinger ved å motivere skyldneren til å gjøre opp forpliktelsen til rett tid. Det kan også kompensere for det økonomiske rentetapet og ulempene som forsinkelsen påfører kreditor. Samtidig bør ikke reaksjonen ved forsinket betaling fremstå som urimelig.

Departementet foreslår i punkt 8.2 at det som hovedregel skal ilegges forsinkelsesrente ved forsinket betaling. Forsinkelsesreaksjonen for den enkelte kravstype reguleres av sektorlovgivningen, mens innkrevingslovens rentebestemmelse gjelder der ikke annet er fastsatt. Rente fastsatt etter innkrevingsloven skal løpe fra 30 dager etter at det er gitt varsel til skyldneren, se punkt 8.3, og det skal kunne gis utfyllende bestemmelser om beregning av rentene i forskrift, se punkt 8.4.

Reaksjonen skal som hovedregel være forsinkelsesrente, ikke forsinkelsesgebyr. Gebyr kan likevel være en hensiktsmessig forsinkelsesreaksjon for enkelte typer krav, som underholdsbidrag. Departementet foreslår i punkt 8.5 at det i forskrift blant annet skal kunne fastsettes forsinkelsesgebyr og alternativ rentesats for enkelte kravstyper. Ved forsinket betaling forårsaket av forhold på fordringshavers side (kreditormora), skal det ikke ilegges forsinkelsesrenter, jf. punkt 8.6.

8.2 Forsinkelsesrenter

8.2.1 Gjeldende rett

Forsinkelsesrenteloven gjelder for krav på formuerettens område, og kommer som utgangspunkt ikke direkte til anvendelse på offentligrettslige krav, jf. forsinkelsesrenteloven § 1. Innkrevingsmyndighetene i Skatteetaten krever likevel inn enkelte krav hvor adgangen til å kreve forsinkelsesrenter er hjemlet i forsinkelsesrenteloven. Det gjelder for eksempel krav som innkrevingsmyndighetene krever inn på vegne av privatpersoner, og for offentlige krav som springer ut av privatrettslige forhold. I noen tilfeller følger innkrevingsmyndighetenes adgang til å kreve forsinkelsesrente av en rettslig avgjørelse. Det kan være tilfellet for inndragningskrav og erstatningskrav.

For det store flertallet av krav som Skatteetaten har til innkreving, kan forsinkelsesrenter likevel ikke kreves med direkte hjemmel i forsinkelsesrenteloven. Adgang til å kreve forsinkelsesrenter må da følge av særskilt hjemmel.

Mange av kravene som kreves inn av Skatteetaten, har selvstendige forsinkelsesrentehjemler i sektorlovgivningen. Skattebetalingsloven § 11-1 hjemler forsinkelsesrenter for skatte- og avgiftskrav. Disse kravene utgjør den klart største delen av det samlede beløpet som Skatteetaten krever inn. Det følger av bestemmelsen at det skal beregnes rente av skatte- og avgiftskrav som ikke betales til forfall. Rentesatsen skal etter skattebetalingsloven § 11-6 første ledd første punktum tilsvare rentesatsen som er fastsatt med hjemmel i forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum.

En stor andel krav som kreves inn etter bidragsinnkrevingsloven, har sitt grunnlag i folketrygdloven. Som hovedregel gir ikke folketrygdloven hjemmel til å kreve forsinkelsesrente. Et fåtall krav som kreves inn etter bidragsinnkrevingsloven har likevel forsinkelsesrente med hjemmel i annet regelverk, se for eksempel lov om pensjonstrygd for fiskere § 16 nr. 3. Bidragsinnkrevingsloven inneholder ingen særskilt bestemmelse om forsinkelsesreaksjoner, men § 36 i loven gir departementet adgang til blant annet å gi forskrift om renter eller gebyr ved forsinket innbetaling av bidrag, jf. bokstav c. Ingen av kravene som kreves inn etter bidragsinnkrevingsloven, er i dag ilagt forsinkelsesrente med hjemmel i denne bestemmelsen. Ved forsinket betaling av underholdsbidrag påløper gebyr, se nærmere om dette i punkt 8.5.

For flere av kravstypene som kreves inn av Statens innkrevingssentral, er adgangen til å kreve forsinkelsesrente regulert i sektorregelverket. Eksempler på slike bestemmelser er forskrift om overtredelsesgebyr etter havne- og farvannsloven §§ 1 femte ledd og 2 fjerde ledd, forskrift til verdipapirhandelloven § 12-11 andre ledd, forskrift om kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester § 10-6 andre ledd, og valgforskriften § 42 andre ledd. Felles for bestemmelsene er at de fastsetter at det ved forsinket betaling skal svares forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven eller med rentesatsen i forsinkelsesrenteloven.

Der det foreligger egen hjemmel for forsinkelsesrente i sektorregelverket benytter Statens innkrevingssentral denne når den krever renter ved forsinket betaling. En rekke offentlige krav har ikke selvstendig hjemmel for forsinkelsesrente. Det følger av SI-loven § 7 at dersom det for en kravstype ikke er bestemt en særskilt forsinkelsesreaksjon i annen lov eller i forskrift, påløper det som utgangspunkt forsinkelsesrenter lik den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrenten etter forsinkelsesrenteloven. Dersom sektorlovgivningen gir hjemmel til å kreve gebyr ved forsinket betaling, har Statens innkrevingssentral ikke adgang til å kreve forsinkelsesrenter etter SI-loven § 7.

8.2.2 Høringsnotatets forslag

8.2.2.1 Forsinkelsesrente som hovedreaksjon ved forsinket betaling

I høringsnotatet ble det trukket frem at for å bidra til en høy grad av rettidige betalinger, bør Innkrevingsmyndigheten ha adgang til å ilegge reaksjoner ved forsinket betaling. Forsinkelsesrente er i dag den dominerende forsinkelsesreaksjonen for de kravene som innkrevingsmyndighetene i Skatteetaten krever inn. Bare noen få kravstyper har gebyr som forsinkelsesreaksjon. Dette gjelder blant annet underholdsbidragene, ulike bøtekrav og gebyrer med hjemmel i veitrafikklovgivningen.

I høringsnotatet ble det vist til at beløpet som må betales på grunn av forsinkelse, vil være avhengig av kravets størrelse og misligholdets varighet når det påløper forsinkelsesrente. Gebyr gir som hovedregel en strengere reaksjon ved kortvarige forsinkelser. Gebyr ilegges normalt med et engangsbeløp som er betydelig høyere enn hva forsinkelsesrenter for en kortere periode vil utgjøre. Differansen blir særlig stor der kravet er lite. Departementet la til grunn at forsinkelsesgebyr på flere kravstyper med lave beløp, trolig vil kunne virke positivt på andelen rettidige betalinger, og dermed redusere antall krav som Innkrevingsmyndigheten aktivt må innkreve. Departementet pekte likevel på at flere hensyn taler mot økt bruk av gebyr som forsinkelsesreaksjon. Ved forsinkelsesgebyr vil betalingspresset på skyldneren opphøre når misligholdet har inntrådt og gebyret er påløpt. Forsinkelsesrenter påløper derimot dag for dag, og består så lenge betalingsmisligholdet varer. I en del tilfeller vil også forsinkelsesgebyr fremstå som en uforholdsmessig reaksjon overfor skyldneren, særlig ved kortere forsinkelser. Departementet la derfor til grunn at det bør utvises forsiktighet med å bruke forsinkelsesgebyrer. Bruk av forsinkelsesrente gir også en reaksjon på linje med det som gjelder for private krav.

I høringen ga departementet uttrykk for at reaksjonen på forsinket betaling som utgangspunkt bør være forsinkelsesrente. For å oppnå en mer lik regulering på tvers av kravstyper, bør en derfor begrense adgangen til å ilegge gebyr ved forsinket betaling, se punkt 8.5.

8.2.2.2 Hjemmel for å kreve forsinkelsesrente

En rekke offentlige krav mangler selvstendig forsinkelsesrentehjemmel, uten at det foreligger særlige hensyn som tilsier at kravene ikke skal ha noen forsinkelsesreaksjon. Det er derfor behov for at innkrevingsloven gir hjemmel for en forsinkelsesreaksjon. Departementet mente det var nærliggende å etablere en slik hjemmel etter mønster av SI-loven § 7. Dette gir en enkel og fleksibel regulering av forsinkelsesrenter for offentlige krav.

Forsinkelsesrentehjemmelen i innkrevingsloven skal fange opp tilfeller hvor det ikke er hjemmel for å kreve forsinkelsesrente i annet regelverk. Innkrevingsmyndighetens adgang til å kreve forsinkelsesrente vil da følge av sektorlovgivningen der denne hjemler forsinkelsesrente, og av innkrevingsloven der slik hjemmel mangler.

Høringsnotatets forslag innebærer at skatte- og avgiftskrav fortsatt vil ha hjemmel for forsinkelsesrente i skattebetalingsloven § 11-1. For å unngå en for fragmentert regulering, mente departementet imidlertid at det er hensiktsmessig å oppheve forskriftshjemmelen i bidragsinnkrevingsloven § 36 bokstav c. Utgangspunktet blir da at det løper forsinkelsesrente. Det vil derfor være behov for å vurdere unntak for de kravene som i dag kreves inn etter bidragsinnkrevingsloven og som ikke har forsinkelsesrente. Se nærmere omtale av dette i punkt 8.4.

SI-loven § 7 hjemler ikke forsinkelsesrenter dersom annen forsinkelsesreaksjon følger av lov eller forskrift. Begrensningen er gitt for å unngå at skyldnere skal rammes urimelig hardt gjennom en «dobbel» forsinkelsesreaksjon. Dagens regulering utelukker imidlertid forsinkelsesrente også der den andre forsinkelsesreaksjonen i liten grad motiverer skyldneren til å betale rettidig, og hvor forsinkelsesrente fremstår som en rimelig og nødvendig tilleggsreaksjon. For eksempel er Statens innkrevingssentral avskåret fra å kreve forsinkelsesrente hvis en forskrift gir hjemmel til å kreve et beskjedent gebyr ved mislighold. Departementet kunne ikke se at Innkrevingsmyndigheten alltid bør være avskåret fra å kreve forsinkelsesrenter der sektorlovgivningen gir en annen forsinkelsesreaksjon. Av den grunn ble det ikke foreslått en tilsvarende begrensning i innkrevingsloven. Selv om den foreslåtte bestemmelsen åpner for at forsinkelsesrenter kan kreves i tillegg til annen forsinkelsesreaksjon, understreket departementet at forslaget til endret ordlyd ikke var ment å innebære noen betydelig utvidelse av dagens adgang til å kreve forsinkelsesrente. Som et utgangspunkt må sektorlovens alternative regulering forstås slik at den aktuelle forsinkelsesreaksjonen skal komme i stedet for forsinkelsesrenter. Se nærmere om den foreslåtte adgangen til å gjøre unntak fra hovedregelen om forsinkelsesrente i punkt 8.4.

Departementet foreslo at rentesatsen skal tilsvare den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente, fastsatt med hjemmel i forsinkelsesrenteloven.

8.2.3 Høringsinstansenes merknader

Gjeldsofferalliansen (GOA) støtter ikke departementets forslag om at rentesatsen ved forsinket betaling skal tilsvare den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrenten. De påpeker at påløpte renter på krav gjerne utgjør betydelige summer på et ellers moderat hovedkrav, dersom kravet strekker seg over flere år. Der skyldneren har lønnstrekk eller nedbetaler på kravet frivillig, opplever skyldnerne ofte at gjelden ikke reduseres tilsvarende på grunn av påløpte renter. GOA foreslår at rentenivået bør tilsvare styringsrenten. Dette vil gjøre det lettere for skyldneren å nedbetale kravet raskere, samtidig vil skyldneren få en synlig reduksjon i gjelden. GOA opplever at skyldnere ikke ser noen vits i å nedbetale på et krav som allikevel vokser for hvert år. Slik kan et rentenivå som tilsvarer forsinkelsesrenten, bidra til å svekke betalingsmoralen.

Barne- og familiedepartementet viser til at rentesatsen for forsinkelsesrente er høy og er bekymret for at dette vil føre til enda større belastning for skyldneren. De etterspør en vurdering av om en så høy rente er preventiv og motiverende for rettidig betaling. For statlige krav kan det være grunn til å vurdere om det er riktig med så høy forsinkelsesrente og om det er grunnlag for å fastsette en lavere sats i forskrift.

8.2.4 Vurderinger og forslag

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om at reaksjonen på forsinket betaling som utgangspunkt bør være forsinkelsesrente, og at adgangen til å ilegge gebyr ved forsinket betaling bør begrenses. Departementet viser til begrunnelsen i høringsnotatet.

Departementet opprettholder også forslaget fra høringsnotatet om en selvstendig forsinkelsesrentehjemmel i innkrevingsloven som kommer til anvendelse der det ikke er hjemmel i sektorlovgivningen til å kreve forsinkelsesrente. Etter departementets vurdering bør offentlige krav som hovedregel ha en forsinkelsesreaksjon. Henvisning til forsinkelsesrenteloven i sektorlovgivningen vil gå foran rentebestemmelsen i innkrevingsloven. Departementet viser videre til at forsinkelsesrenteloven gjelder pengekrav på formuerettens område, slik at underholdsbidragene ikke omfattes, jf. forsinkelsesrenteloven § 1.

Departementet har vurdert behovet for å uttrykkelig fastsette at den nye forsinkelsesrentebestemmelsen ikke hjemler forsinkelsesrenter dersom annen forsinkelsesreaksjon følger av lov eller forskrift. En slik begrensning følger av SI-loven § 7, og er gitt for å unngå en «dobbel» forsinkelsesreaksjon. Dagens regulering utelukker imidlertid forsinkelsesrente også der annen forsinkelsesreaksjon i liten grad gir skyldneren motivasjon til å betale rettidig, og hvor forsinkelsesrente fremstår som en rimelig og nødvendig tilleggsreaksjon. Departementet mener at Innkrevingsmyndigheten ikke alltid bør være avskåret fra å kreve forsinkelsesrenter der sektorlovgivningen gir en annen forsinkelsesreaksjon, for eksempel gebyr.

I høringsnotatet ble det foreslått at forsinkelsesrente skulle komme i tillegg til gebyr, med mindre annet følger av forskrift. For å unngå dobbel forsinkelsesreaksjon, må da unntak fra hovedregelen fastsettes i forskrift. Departementet mener at innkrevingsloven ikke automatisk bør gi forsinkelsesrente der dette allerede har blitt vurdert i sektorlovgivningen. I høringsnotatet ble det foreslått at det skal løpe forsinkelsesrente der det i sektorlovgivningen ikke er bestemt egen rente. Departementet foreslår i stedet at det som utgangspunkt bare skal løpe forsinkelsesrente der det i sektorlovgivningen ikke er bestemt forsinkelsesreaksjon ved forsinket betaling, for eksempel gebyr. Det skal likevel i forskrift kunne bestemmes at det også kan gis forsinkelsesrente i tillegg til forsinkelsesreaksjon i sektorlovgivning, se punkt 8.4.

GOA og Barne- og familiedepartementet ber departementet vurdere en lavere rentesats. Departementet viser til at forsinkelsesrenter er ment preventivt og som en sanksjon på betalingsbrudd. Dersom offentlige krav skal ha lavere sats på forsinkelsesrente enn andre krav, vil det innebære at skyldnere er tjent med å dekke andre krav før offentlige krav. Dette er uheldig og vil kunne redusere inndekningen av offentlige krav. Etter departementets oppfatning bør derfor offentlige krav som hovedregel ha samme rentesats som private krav. For skyldnere som får betalingsproblemer på grunn av høy rente, mener departementet ettergivelse er et mer hensiktsmessig tiltak enn at det fastsettes lavere sats, se punkt 11.4. Departementet har i arbeidet med ny innkrevingslov ikke vurdert nivået på den alminnelige forsinkelsesrenten etter forsinkelsesrenteloven.

Ved å anvende rentesatsen etter forsinkelsesrenteloven vil kravene som innkreves av Innkrevingsmyndigheten ha samme sats, uavhengig av om plikten til å betale forsinkelsesrenter er hjemlet i innkrevingsloven, forsinkelsesrenteloven eller sektorlovgivningen. Dette fremmer hensynet til likebehandling i lovverket. Departementet opprettholder derfor forslaget i høringsnotatet om at rentesatsen ved forsinket betaling skal tilsvare den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrenten.

Departementet fastholder forslaget om å oppheve forskriftshjemmelen i bidragsinnkrevingsloven § 36 bokstav c, slik at forsinkelsesreaksjonen for krav etter bidragsinnkrevingsloven reguleres av innkrevingsloven.

Departementet viser til forslag i innkrevingsloven § 15 første ledd og forslaget om å oppheve bidragsinnkrevingsloven § 36.

8.3 Renteperiodens starttidspunkt

8.3.1 Gjeldende rett

For krav hvor forsinkelsesrente følger av sektorlovgivningen, kan sektorlovgivningen også regulere renteperioden, det vil si når renten begynner å løpe, og hvor lenge den løper.

Etter SI-loven § 7 begynner renten å løpe 30 dager etter at det er sendt skriftlig varsel til skyldneren om at rente vil påløpe ved forsinket betaling. For skatte- og avgiftskrav løper renten fra forfallstidspunktet, jf. skattebetalingsloven § 11-1.

Starttidspunktet for renteperioden gjelder uavhengig av betalingsfristen for kravet. Det innebærer at starttidspunktet ikke nødvendigvis korresponderer med tidspunktet for misligholdet. Dette vil for eksempel være tilfellet der Statens innkrevingssentral sender ut faktura (påkrav) med tre ukers betalingsfrist, samtidig som det varsles om at forsinkelsesrenter vil påløpe. Renten vil da først begynne å løpe etter 30 dager.

8.3.2 Høringsnotatets forslag

Renteperioden følger noen ganger av sektorlovgivningen. I høringsnotatet ble det pekt på at det er behov for å regulere renteperioden der den ikke er regulert i sektorlovgivning eller der renteplikten er hjemlet i innkrevingsloven.

For å bidra til at en størst mulig andel av kravene betales rettidig, mente departementet i høringsnotatet at det er viktig at forsinkelsesreaksjonen inntrer umiddelbart etter betalingsmisligholdet. Starttidspunktet for beregning av forsinkelsesrenter burde derfor korrespondere med betalingsfristen for kravet. For flere kravstyper er dette ikke tilfelle i dag. Departementet mente i høringsnotatet at det var uheldig at skyldneren i praksis kan oversitte betalingsfristen flere dager uten at det påløper renter.

I høringsnotatet foreslo departementet at forsinkelsesrenter etter innkrevingsloven skal starte å løpe fra tre uker etter at det er gitt varsel om at det vil påløpe forsinkelsesrenter. En slik regel ville lagt til rette for at Innkrevingsmyndigheten fakturerer med tre ukers betalingsfrist, samtidig som en oversittelse av betalingsfristen gir en umiddelbar forsinkelsesreaksjon. Departementet så det som en klar fordel at en slik regulering korresponderer med det som gjelder for skatte- og avgiftskrav. Disse kravene forfaller som hovedregel tre uker etter at melding om kravet er sendt, og forsinkelsesrenter påløper umiddelbart ved mislighold.

En slik bestemmelse avviker noe fra det som følger av forsinkelsesrenteloven § 2, men dette ble ikke ansett som avgjørende for å beholde dagens intervall på 30 dager. En regel om at forsinkelsesrenter begynner å løpe tre uker etter varsel, ville etter departementets syn gi skyldneren den nødvendige forutberegnelighet. Også i lys av den teknologiske utviklingen, var det vanskelig å se at hensynet til skyldneren taler imot en reduksjon av antall dager mellom varselet og tidspunktet for når forsinkelsesrentene begynner å løpe. I motsetning til da SI-loven § 7 ble vedtatt, vil hovedregelen være at skyldneren får faktura med tilhørende varsel om påløp av renter digitalt. I praksis vil varselet sendes og mottas på samme tidspunkt. I lys av dette mente departementet at tre uker bør være en tilstrekkelig frist. Varsel om renter kan sendes både av Innkrevingsmyndigheten og det organet som kravet kommer fra, avhengig av arbeidsdelingen mellom dem.

8.3.3 Høringsinstansenes merknader

Jussbuss er ikke enig med departementets forslag om at forsinkelsesrenter etter den nye loven skal starte å løpe fra tre uker etter det er gitt varsel om at det vil påløpe forsinkelsesrenter ved forsinket betaling. For å ivareta ønsket om at betalingsfristen for kravet og forsinkelsesrentene skal sammenfalle og inntre samtidig, anser Jussbuss det som mer hensiktsmessig å utvide kravets betalingsfrist med én uke.

Jussbuss påpeker videre at dersom fristen til å betale kortes ned med én uke, vil det være ugunstig for ikke-digitale skyldnere, som mottar varsel i posten. Jussbuss mener videre at forsinkelsesrenter vil være en for streng reaksjon for skyldnere med få økonomiske ressurser. I disse tilfellene er det særlig viktig at skyldneren får tilstrekkelig tid til å områ seg og å skaffe midler til å betale hovedkravet. Dette mener Jussbuss taler sterkt mot at starttidspunktet for renteperioden bør kortes ned til kun tre uker. Jussbuss foreslår at forsinkelsesrenter løper fra 30 dager etter varselet er sendt fra Innkrevingsmyndigheten, ikke tre uker. Dette vil gjøre loven i overensstemmelse med forsinkelsesrenteloven og SI-loven, og dermed sikre et mer helhetlig rettssystem og mer forutberegnelighet for skyldneren.

Skattedirektoratet mener utformingen av forslaget til § 15 andre ledd ikke passer for underholdsbidrag som er løpende og forfaller til betaling regelmessig. De ber departementet vurdere en særskilt regulering av slike krav.

8.3.4 Vurderinger og forslag

Det vil ofte være samsvar mellom når kravet forfaller og renteperioden starter. Hvis renteperioden starter etter forfall, vil det ikke påløpe forsinkelsesrente umiddelbart ved betalingsmislighold. I høringsnotatet ble det gitt uttrykk for at starttidspunktet for beregning av forsinkelsesrente bør korrespondere med kravets forfall. Statlige krav faktureres som hovedregel med forfall etter tre uker. I høringsnotatet foreslo derfor departementet at renteperiodens starttidspunkt også burde være tre uker etter varsel.

Renteperiodens starttidspunkt i innkrevingsloven gjelder bare der forsinkelsesrenten er hjemlet i innkrevingsloven og ikke i sektorlovgivningen. Forfall for statlige krav settes av den som utsteder faktura og er i liten grad regulert i sektorlovgivningen. Der Innkrevingsmyndigheten krever inn krav hvor sektorlovgivningen viser til at forsinkelsesrentelovens bestemmelser skal gjelde, vil renteperiodens starttidspunkt som regel være 30 dager uavhengig av forfall. For å sikre at forfall og starttidspunkt for renter samsvarer, må forfall settes til renteperiodens starttidspunkt. Departementet viser til at Innkrevingsmyndigheten uansett må ha systemer som kan håndtere avvik mellom forfall og renteperiodens starttidspunkt. Det bør derfor ikke legges avgjørende vekt på å ha samsvar mellom forfall og renteperiodens starttidspunkt.

I høringsnotatet ble det vist til at 99 pst. av kravene som kreves inn er skattekrav regulert av skattebetalingsloven. Etter skattebetalingsloven løper det forsinkelsesrente fra forfall. Alminnelig forfall er tre uker, slik at renteperiodens starttidspunkt i praksis blir tre uker. Departementet påpeker likevel at både forskuddsskatt og merverdiavgift forfaller etter terminer. For restskatt vil det først påløpe forsinkelsesrente etter en gitt dato, som for de fleste skattepliktige vil være mer enn tre uker frem i tid. Etter departementets syn er derfor ikke skattebetalingslovens regler direkte overførbare til andre sektorer.

Etter en ny vurdering vil departementet ikke følge opp forslaget i høringsnotatet om at renteperiodens starttidspunkt skal være tre uker etter varsel. Forsinkelsesrentelovens starttidspunkt er 30 dager etter påkrav. Dette er godt innarbeidet i praksis. Som gjennomgangen av gjeldende rett viser, er dette en vanlig periode også for offentlige krav, inkludert krav omfattet av SI-loven. Selv om majoriteten av statlige krav etter sektorlovgivningen har kortere forfall enn 30 dager, ser ikke departementet tungtveiende grunner som tilsier at forsinkelsesrenter som hovedregel skal starte å løpe tidligere for offentlige krav enn for private krav. En slik løsning vil også skape problemer for offentlige krav som har lengre forfall enn tre uker, for eksempel overtredelsesgebyr etter forvaltningsloven, jf. forvaltningsloven § 44 femte ledd. Departementet viser videre til at det noen ganger kan være tvil om et krav er omfattet av forsinkelsesrenteloven. Slik tvil vil være av mindre betydning dersom renteperiodens starttidspunkt etter innkrevingsloven samsvarer med forsinkelsesrenteloven. Departementet foreslår derfor at rente fastsatt etter innkrevingsloven skal løpe fra 30 dager etter at det er gitt varsel til skyldneren.

Skattedirektoratet viser til at utformingen av forslaget om betalingsperiodens starttidspunkt ikke passer for løpende betalinger, ettersom starttidspunktet vil gjelde fra hver termin som misligholdes. Departementet er enig i dette. Ved løpende forfall vil som regel hver betaling være kjent for skyldneren i god tid i forveien, uten at det settes frem påkrav eller varsel for hvert enkelt forfall. Skyldneren vil derfor ha tilstrekkelig med tid til å områ seg, slik at betalingsperioden kan løpe fra forfall. Departementet foreslår at det i forskrift kan bestemmes at renten løper fra et tidligere tidspunkt enn 30 dager etter varsel, se punkt 8.4.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 15 andre ledd.

8.4 Nærmere om beregning av renter

8.4.1 Gjeldende rett

SI-loven § 7 tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi utfyllende forskriftsbestemmelser om beregningen av rentene, unntak fra renteplikt for enkelte kravstyper, og at det skal løpe rente etter en lavere sats enn det som følger av første ledd. Forskrift 1. juni 2013 nr. 565 til SI-loven (SI-forskriften) § 3 bestemmer at det ikke skal beregnes renter for et utvalg kravstyper såfremt det ikke er avtalt noe annet mellom Statens innkrevingssentral og de enkelte kravseierne.

Er hjemmelen for å kreve forsinkelsesrenter i sektorlovgivningen, vil eventuelle nærmere bestemmelser om beregningen følge av denne. Dette gjelder for eksempel skattebetalingsloven §§ 11-1 og 11-7, og skattebetalingsforskriften.

8.4.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

I høringsnotatet ble det trukket frem at det også fremover vil være behov for å kunne gi utfyllende bestemmelser i forskrift.

Alle krav som innkreves av Innkrevingsmyndigheten, vil i utgangspunktet få forsinkelsesrente, med hjemmel i sektorlovgivningen eller i innkrevingsloven. Dette innebærer at det foreligger hjemmel til å kreve forsinkelsesrenter for en del krav som i dag ikke har forsinkelsesreaksjon. Selv om forsinkelsesrenter vil være hovedregelen ved forsinket betaling, kan det være kravstyper som ikke bør ha en slik reaksjon. Det er derfor behov for å kunne unnta enkelte krav fra rente ved forsinket betaling.

På samme måte kan det, som i dag, være behov for å gi nærmere bestemmelser om beregningen av renten, herunder at det for enkelte kravstyper ikke skal løpe rente eller at renten skal løpe etter en lavere sats enn det som følger av første ledd. I høringsnotatet foreslo derfor departementet at det gis forskriftshjemmel som skal kunne regulere beregning av forsinkelsesrenter som er hjemlet i innkrevingsloven.

Høringsinstansene hadde ingen merknader til forslaget.

8.4.3 Vurderinger og forslag

Departementet fastholder forslaget i høringsnotatet om å kunne gi utfyllende forskriftsbestemmelser om beregning av rentene. Etter departementets vurdering vil det også fremover være behov for å gi nærmere bestemmelser om beregningen av renten. Departementet viser til begrunnelsen i høringsnotatet.

Departementet foreslår at det skal fremgå av lovteksten at det i forskrift også kan ilegges rente i tillegg til gebyr etter første ledd, se punkt 8.2.4. Departementet foreslår videre at det for krav med løpende forfall kan bestemmes at renten løper fra et tidligere tidspunkt, se punkt 8.3.4. Det innebærer også at det kan bestemmes at renten løper fra forfall.

Departementet viser til forslag i innkrevingsloven § 15 tredje ledd.

8.5 Gebyrer

8.5.1 Gjeldende rett

8.5.1.1 Generelt

Enkelte av kravstypene som Skatteetaten krever inn i dag, har gebyr som forsinkelsesreaksjon. Dette gjelder blant annet underholdsbidragene, gebyrer med hjemmel i veitrafikklovgivningen og bøtekrav. De ulike gebyrene har ulik utforming.

8.5.1.2 Veitrafikklovgivningen

For enkelte overtredelser av vegtrafikkloven, som ikke er så alvorlige at de sanksjoneres med fengsel, bot eller forelegg, kan Politiet og Statens vegvesen ilegge gebyr i medhold av vegtrafikkloven §§ 31a og 36a, jf. § 31 syvende og åttende ledd. Blir slike gebyr ikke betalt innen tre uker etter ileggelsen, forhøyes gebyret med 50 pst., jf. vegtrafikkloven § 31a tredje ledd.

Det er gitt flere forskrifter med hjemmel i veitrafikkloven §§ 31 og 31a som gir forhøyet overtredelsesgebyr ved forsinket betaling, for eksempel i forskrift om lavutslippssoner for biler § 11 tredje ledd.

8.5.1.3 Underholdsbidrag

Bidragsinnkrevingsloven inneholder ingen særskilt bestemmelse om forsinkelsesreaksjoner, men § 36 gir departementet adgang til blant annet å vedta forskrift om renter eller gebyr ved forsinket innbetaling av bidrag, jf. bokstav c.

Departementet har i medhold av denne bestemmelsen vedtatt forskrift 23. desember 1993 nr. 1252 om gebyr ved mislighold av bidrag mv. Forskriften § 2 bestemmer at det kan ilegges henholdsvis 1/3 rettsgebyr ved mislighold av betalingsfristen for en bidragstermin og i tillegg 1/2 rettsgebyr for mislighold av betalingsfristen i etterfølgende purring.

8.5.2 Høringsnotatets forslag

8.5.2.1 Generelt

Departementet foreslo i høringsnotatet at forsinkelsesrenter skal være hovedregelen som forsinkelsesreaksjon, og vurderte derfor om dagens hjemler for gebyr kunne erstattes av forsinkelsesrente.

Et gebyr vil i en del tilfeller isolert sett kunne virke mer betalingsfremmende for den aktuelle kravstypen. Behovet for å legge et oppfyllelsespress på skyldneren gjelder imidlertid alle krav, og etter departementets vurdering kunne ikke dette være en tilstrekkelig begrunnelse for å videreføre gebyr som reaksjonsform for enkelte kravstyper. Eksisterende gebyrbestemmelser bør bare videreføres dersom det foreligger særegne forhold som tilsier at hovedregelen om forsinkelsesrenter ikke bør gjelde. Det kan være at det for kravstypen er strengt nødvendig med en markant reaksjon allerede ved en kort forsinkelse, og at dette ikke er urimelig. Det kan være særlig aktuelt der kravene skal betales jevnlig, og det av hensyn til betalingsmottaker er avgjørende at betaling skjer rettidig.

8.5.2.2 Vegtrafikkloven

Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for at det ikke er særlige forhold ved overtredelsesgebyrene knyttet til veitrafikklovgivningen som tilsier at det er et særskilt behov for gebyr som forsinkelsesreaksjon. Gebyrene innebærer en betydelig økning av kravet ved en kort oversittelse av betalingsfristen. Overtredelsesgebyrer går til det offentlige, og det er ikke forhold på kreditors side som tilsier at en slik reaksjon er forholdsmessig og rimelig.

Departementet foreslo derfor å oppheve hjemmelen for å øke overtredelsesgebyret ved forsinket betaling for disse kravstypene. Ved en opphevelse ville imidlertid overtredelsesgebyr gitt av kommunen stått uten forsinkelsesreaksjon. Dette er ikke ønskelig, og departementet foreslo derfor at det skal påløpe forsinkelsesrente også der kommunen ilegger overtredelsesgebyr. Forsinkelsesreaksjonen vil da bli den samme ved forsinket betaling, uavhengig om det opprinnelige overtredelsesgebyret er ilagt av stat eller kommune.

Departementet foreslo at hjemmelen for å øke gebyret erstattes av en hjemmel til å kreve forsinkelsesrenter. Det ville i tråd med dette også være nødvendig å endre forskrifter gitt med hjemmel i vegtrafikkloven § 31a.

8.5.2.3 Adgang til å gi gebyr for enkelte kravstyper

Selv om forsinkelsesrenter vil være hovedregelen, kan det for enkelte kravstyper være særegne hensyn som tilsier at gebyr bør være forsinkelsesreaksjon, alene eller sammen med forsinkelsesrenter.

Underholdsbidragene har i dag gebyr som forsinkelsesreaksjon. Bidragene skal sikre et løpende underhold, og hensynet til mottaker tilsier at forsinkelsesreaksjonen er markant og effektiv. For denne typen krav har oppfatningen vært at det er rimelig med en sterk reaksjon på en kort oversittelse av fristen. Departementet trakk frem i høringen at det kan være ønskelig å opprettholde adgangen til å gi gebyr ved forsinket betaling av underholdsbidrag.

Departementet ga videre uttrykk for at en ikke kan utelukke at gebyr også kan være en hensiktsmessig sanksjon for andre kravstyper. Forslaget til ny lov burde derfor åpne for gebyr i særlige tilfeller. For å gi en fleksibel regulering, ble det foreslått at departementet i forskrift kan bestemme at det kan ilegges gebyr ved forsinket betaling der særlige hensyn gjør seg gjeldende for en kravstype.

I de fleste tilfeller foreligger det tvangsgrunnlag for hovedkravet i sektorlovgivningen. Hensynet til en effektiv innkreving tilsier at eventuelle gebyr i slike tilfeller kreves inn sammen med hovedkravet. I høringsnotatet foreslo derfor departementet at gebyr som er gitt med hjemmel i innkrevingsloven skal være tvangsgrunnlag for utlegg dersom hovedkravet har tvangsgrunnlag.

8.5.3 Høringsinstansenes merknader

8.5.3.1 Generelle merknader

Gjeldsofferalliansen (GOA) er enig i at det bør utvises forsiktighet med forsinkelsesgebyrer.

Barne- og familiedepartementet (BFD) er enig i at adgangen til å ilegge forsinkelsesgebyr bør begrenses.

8.5.3.2 Vegtrafikkloven

Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund (NKK) er enige i departementets vurdering om at forsinkelsesrenter bør være den naturlige forsinkelsesreaksjon for de fleste typer pengekrav. De er imidlertid uenige med departementet i at dette også bør gjelde for gebyrer ilagt i medhold av vegtrafikkloven. NKK mener det foreligger særegne forhold som tilsier en annen forsinkelsesreaksjon for slike pengekrav, og at bestemmelsen om overtredelsesgebyr etter vegtrafikklovgivningen derfor bør forbli uendret.

NKK mener det bør opprettholdes et skille mellom betalingsforpliktelser som oppstår som følge av at det offentlige tilbyr en tjeneste mv. og betalingsforpliktelser som påløper som sanksjon for brudd på regelverk som håndheves av for eksempel politi eller vegmyndighet. NKK mener at dagens ordning er vel innarbeidet og akseptert, samtidig som det har en allmennpreventiv effekt. Etter deres oppfatning gir endringsforslagene samlet sett signaler om mildere sanksjonering ved overtredelser av forbud gitt i medhold av vegtrafikkloven, noe de anser som uheldig. Dersom forsinkelsesreaksjonen og innkrevingen av overtredelsesgebyr likestilles, er NKK bekymret for at respekten for det offentliges gebyrer svekkes og betalingsviljen reduseres. I tillegg vil det medføre betydelig inntektsbortfall for kommunene og føre til en økning i antall krav som ikke betales rettidig. Konsekvensen er at kommunene må bruke mer ressurser på å kreve inn forfalte krav av denne typen som i ytterste konsekvens vil bety en betydelig økning i antall utleggstrekk sammenlignet med dagens situasjon.

NKK peker også på at dagens regelverk ikke medfører at en klage på et ilagt gebyr fører til at betalingsfristen utsettes. Det kan ikke utelukkes at en endring av forsinkelsesreaksjon vil føre til at færre klagere vil foretrekke å betale gebyret før klagen har blitt behandlet, når kostnadene ved å utsette dette er marginale. En annen mulig konsekvens kan være at flere vil ønske at tingretten overprøver kommunens ileggelse av gebyr, da kostnadene også ved en slik prøving – i verste fall – vil bli idømte saksomkostninger. NKK mener derfor at det foreligger særegne forhold som tilsier at bestemmelsen om overtredelsgebyr med 50 pst. forhøyelse ved betaling etter forfall bør forbli uendret.

Tønsberg kommune, Indre Østfold kommune, Lindesnes kommune, Oslo kommune og Gjøvik kommune har gitt samme merknad som NKK.

GOA støtter forslaget om å ikke videreføre gebyrer ved manglende betaling av overtredelsesgebyr etter vegtrafikkloven.

8.5.3.3 Adgangen til å gi gebyr for enkelte kravstyper

Arbeids- og velferdsdirektoratet (NAV) mener at etterlevelsen av forsørgelsesplikten sikres best ved at det reageres strengt på mislighold av plikten til å betale bidrag. Etter direktoratets vurdering bør en derfor videreføre dagens ordning med bruk av forsinkelsesgebyr. Dersom den primære reaksjonen blir forsinkelsesrente, vil dette i de fleste tilfeller medføre en lemping av dagens reaksjon på mislighold av plikten til å betale bidrag.

NAV gir uttrykk for at foreldrenes forsørgelsesplikt og barnets rett til forsørgelse etter barnelova § 66 bør tillegges betydelig vekt i vurderingen av hvilken forsinkelsesreaksjon som skal anvendes i bidragssaker. Det er slått tydelig fast i barnelova § 67 at forelderen som ikke bor med barnet, skal betale faste bidrag til forsørgelsen av barnet, og at bidraget skal betales månedlig og forskuddsvis. Foreldrene må etter direktoratets syn forventes å være godt kjent med forsørgelsesplikten og plikten til å betale bidrag dersom de ikke bor med barnet.

NAV viser også til at det kan påløpe forsinkelsesrenter i utlandet når det innkreves bidrag på vegne av utenlandske myndigheter. Praksis hos NAV i dag er at forsinkelsesrenter i slike tilfeller ikke kreves inn etter bidragsinnkrevingsloven. Dersom forsinkelsesrenter innføres av innkrevingsmyndigheten i Norge, må det dessuten tas stilling til om NAV skal endre praksis slik at forsinkelsesrenter ilagt av utenlandske myndigheter også skal kunne kreves inn. Arbeids- og velferdsdirektoratet påpeker at en må påse at bidragspliktige ikke pålegges forsinkelsesrenter både av norske og utenlandske myndigheter for samme periode. En slik endring vil kreve manuelle vurderinger.

Skattedirektoratet er enige i at det kan være ønskelig å opprettholde adgangen til å ilegge gebyr ved forsinket betaling av underholdsbidrag. Skattedirektoratet mener dessuten at det ved denne kravstypen kan være aktuelt å ilegge forsinkelsesrente i tillegg til gebyr. Direktoratet begrunner dette med at skyldneren etter at purregebyret har blitt ilagt ikke vil ha noen ytterligere oppfordring til å betale kravet dersom det ikke påløper forsinkelsesrente. Direktoratet hevder derfor at det er gode grunner for å ilegge forsinkelsesrente på kravet i de tilfellene purregebyret ikke fremtvinger betalingen.

GOA er enig i at hensynet til mottaker veier tungt. De mener likevel at gebyr ikke er riktig virkemiddel ved manglende betaling. De påpeker også at gebyr ikke vil komme bidragsmottaker til gode og vil være en ekstra belastning for skyldnere som allerede har en svak økonomi.

8.5.4 Vurderinger og forslag

8.5.4.1 Generelt

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om at forsinkelsesrenter skal være hovedregelen som forsinkelsesreaksjon og viser til vurderingen i høringsnotatet gjengitt ovenfor i punkt 8.2.2 og punkt 8.5.2. Eksisterende gebyrbestemmelser bør bare videreføres dersom det foreligger særegne forhold som tilsier at hovedregelen om forsinkelsesrenter ikke bør gjelde.

8.5.4.2 Vegtrafikkloven

Departementet foreslo i høringsnotatet å erstatte hjemmelen i vegtrafikkloven for økt overtredelsesgebyr ved forsinket betaling, med en hjemmel til å kreve forsinkelsesrenter. Departementet kunne ikke se at det var særlige forhold ved overtredelsesgebyrene knyttet til veitrafikklovgivningen som tilsier at det er et særskilt behov for gebyr som forsinkelsesreaksjon.

NKK mener det bør opprettholdes et skille mellom betalingsforpliktelser som oppstår som følge av at det offentlige tilbyr en tjeneste mv. og betalingsforpliktelser som påløper som sanksjon for brudd på regelverk. Departementet viser til at formålet med forsinkelsesreaksjoner er å sikre betaling av krav, uavhengig av grunnlaget for kravet. Det kan være særlige forhold ved enkelte krav som tilsier særegne forsinkelsesreaksjoner, for eksempel der det er private kravseiere. Departementet kan imidlertid ikke se at det er relevant å skille mellom betalingsforpliktelser knyttet til offentlige tjenester og betalingsforpliktelser fra sanksjoner for brudd på regelverk.

NKK mener videre at opphevingen av gebyr innebærer en mildere sanksjonering av den underliggende overtredelsen. Departementet viser til at forsinkelsesreaksjonen er en sanksjonering av betalingsmisligholdet, ikke den underliggende overtredelsen. Departementet er derfor ikke enig i at oppheving av gebyr innebærer mildere sanksjonering av den underliggende overtredelsen.

Departementet er etter dette ikke enig i at det er særegne forhold ved overtredelsesgebyr etter vegtrafikkloven som tilsier en annen forsinkelsesreaksjon enn forsinkelsesrente. Departementet fastholder derfor forslaget fra høringsnotatet.

Departementet foreslår at det skal løpe forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven, dersom gebyr etter vegtrafikkloven § 31 ikke betales innen tre uker etter ileggelsen. Departementet legger til grunn at det ved ileggelsen er klart hvilken dato betalingen skal skje.

Departementet viser til forslag til endring av vegtrafikkloven § 31 a tredje ledd.

8.5.4.3 Adgang til å gi gebyr for enkelte kravstyper

Forsinkelsesreaksjonen skal som hovedregel være forsinkelsesrente. Forsinkelsesgebyr kan i mange tilfeller være en uforholdsmessig reaksjon. Departementet fastholder imidlertid at gebyr likevel er en hensiktsmessig forsinkelsesreaksjon for enkelte typer krav.

Det er forhold ved underholdsbidragene som tilsier at det er et særskilt behov for gebyr som forsinkelsesreaksjon. Av hensyn til mottaker av bidraget bør det være en streng reaksjon ved betalingsmislighold. Barnebidrag skal betales jevnlig for å dekke løpende utgifter til barnet. Derfor er det viktig at bidraget betales i rett tid. Etterlevelsen av forsørgelsesplikten sikres best ved at det reageres strengt på mislighold av plikten til å betale bidrag, allerede ved kort forsinkelse.

Skattedirektoratet er i høringen enig med departementet i at underholdsbidragene er en kravstype der det er ønskelig å opprettholde adgangen til å ilegge gebyr ved forsinket betaling. Skattedirektoratet mener også at det ved denne kravstypen bør være mulighet for å ilegge forsinkelsesrente i tillegg til gebyr.

Departementet foreslår at det i forskrift kan bestemmes at det i stedet for, eller i tillegg til, renter også påløper gebyr ved forsinket betaling for enkelte kravstyper, dersom særlige hensyn gjør seg gjeldende. Særlige hensyn vil typisk være at hensynet til betalingsmottaker tilsier at det er særskilt viktig at kravene betales i tide. Departementet antar dette i hovedsak vil gjelde betalinger til private.

Departementet viser til innkrevingsloven § 15 fjerde ledd.

8.6 Kreditormora

8.6.1 Gjeldende rett

Ved forsinket betaling forårsaket av forhold på fordringshavers side (kreditormora), vil det på formuerettens område ikke være grunnlag for å kreve forsinkelsesrenter, jf. forsinkelsesrenteloven § 2 andre ledd. Bestemmelsen kommer ikke direkte til anvendelse ved innkreving av offentligrettslige krav.

Av skattebetalingsloven § 11-1 andre ledd fremgår det at forsinkelsesrenteloven § 2 andre ledd skal gjelde tilsvarende for krav som omfattes av § 11-1.

SI-loven har ingen regulering av renteplikt ved kreditormora, men det må legges til grunn at heller ikke Statens innkrevingssentral har adgang til å kreve forsinkelsesrenter ved kreditormora.

8.6.2 Høringsnotatets forslag

I høringsnotatet mente departementet at det ikke bør løpe forsinkelsesrente når det er forhold på Innkrevingsmyndighetens side som hindrer oppgjør. Renter vil i slike tilfeller ikke fremme betalingen. Det er heller ikke rimelig at skyldneren skal betale forsinkelsesrente når forsinkelsen skyldes forhold hos kreditor.

Det er i utgangspunktet ikke behov for en annen regulering for Innkrevingsmyndigheten enn det som følger av forsinkelsesrenteloven, og departementet vurderte å foreslå en henvisning til forsinkelsesrenteloven § 2 andre ledd. Det er likevel behov for å ha et unntak for kreditormora også for gebyr. Hensynet til en samlet regulering tilsa at regelen fremgår av forslag til ny lov. Hvilke forhold på kreditors side som utelukker forsinkelsesreaksjon, vil likevel tilsvare det som gjelder etter forsinkelsesrenteloven.

8.6.3 Høringsinstansenes merknader

Gjeldsofferalliansen (GOA) støtter departementets forslag om at det ikke skal løpe forsinkelsesrenter ved kreditormora, uavhengig av hvem som er kreditor for kravet.

8.6.4 Vurderinger og forslag

Departementet fastholder forslaget i høringsnotatet om at det ikke skal løpe forsinkelsesrenter ved kreditormora, og at hensynet til en samlet regulering tilsier at regelen bør fremgå av innkrevingsloven. Bestemmelsen skal tolkes på samme måte som forsinkelsesrenteloven § 2 andre ledd.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 15 femte ledd.

9 Dekningsrekkefølgen når Innkrevingsmyndigheten kan velge hvilket krav som skal dekkes

9.1 Innledning og sammendrag

Skyldneren kan i utgangspunktet selv velge hvilke krav han eller hun vil betale, uten at Innkrevingsmyndigheten kan motsette seg valget. Dersom Innkrevingsmyndigheten har tatt inn midler med tvangstiltak, kan det oppstå spørsmål om hvilke krav som skal dekkes først. Det samme gjelder hvis skyldneren har betalt uten å spesifisere hva som er betalt. Departementet foreslår å regulere dette i forskrift.

Andre offentlige krav kan i enkelte tilfeller motregnes etter innkrevingsloven § 21. Departementet foreslår å regulere også disse kravenes plass i dekningsrekkefølgen i forskrift.

9.2 Gjeldende rett

En skyldner råder fritt over sine disponible midler, og bestemmer i utgangspunktet selv hvilke krav som skal betales. Det innebærer også at skyldneren kan innfri private krav i stedet for offentlige krav. Skyldnerens rett til å bestemme bortfaller likevel som hovedregel når betalingen skjer på en annen måte enn gjennom frivillig betaling.

Ulike lovregler bestemmer hvilke krav som skal dekkes der flere kreditorer konkurrerer om de samme midlene. Reglene kan også få betydning når innkrevingsmyndighetene i Skatteetaten krever inn flere ulike krav. Dekningslovens bestemmelser om prioritet ved utleggstrekk og fordeling av dividende ved konkurs er eksempler på slike generelle regler. Andre formuerettslige regler, for eksempel rettsvernsregler, kan også avgjøre hvilke av innkrevingsmyndighetenes krav som først skal dekkes. Slike formuerettslige regler bygger gjerne på et prinsipp om at den kreditoren som kommer først i tid, vinner rett.

Verken SI-loven, bidragsinnkrevingsloven eller skattebetalingsloven har generelle regler om dekningsrekkefølgen. Ved motregning er det enkelte særregler, blant annet som følge av at vesentlige deler av prosessen er samordnet på tvers av innkrevingsmiljøer, systemer og kravstyper. Både skattebetalingsforskriften og SI-loven har regler om dekningsrekkefølge ved motregning, men disse gir bare et stykke på vei løsninger for de motregningssituasjonene som kan oppstå.

Skattebetalingsforskriften §§ 13-6-1 og 13-6-2 regulerer primært fordeling av tilgodebeløp ved skatteoppgjøret og til gode merverdiavgift. Bestemmelsene er utformet ut fra et prinsipp om at hvor nær kravene er til tilgodebeløpet avgjør dekningsrekkefølgen. For eksempel dekkes skattekrav først der tilgodebeløpet gjelder til gode skatt etter skatteoppgjøret. Forskriften gir også føringer for hvordan motregning i andre offentlige tilgodebeløp, for eksempel landbrukstilskudd, skal fordeles mellom skatte- og avgiftskrav. Den regulerer ikke hvordan en konflikt mellom skattekrav, bidragskrav og SI-krav skal håndteres ved motregning i andre offentlige tilgodebeløp.

Etter SI-loven § 4 fjerde ledd gjelder prioritetsreglene i dekningsloven § 2-8 der Statens innkrevingssentral motregner for å dekke flere krav. Bestemmelsen har praktisk betydning der motregningsbeløpet ikke er tilstrekkelig til å dekke alle kravene som kreves inn etter SI-loven. Henvisningen løser ikke spørsmålet der de konkurrerende kravene tilhører samme prioritetsgruppe. Bestemmelsen regulerer heller ikke SI-kravenes prioritet opp mot krav som kreves inn etter skattebetalingsloven og bidragsinnkrevingsloven.

Bidragsinnkrevingsloven § 36 bokstav b gir adgang til å fastsette forskrift om dekningsrekkefølgen mellom offentlige krav og bidragsberettigedes krav ved fordelingen av innkrevd underholdsbidrag. Det er ikke fastsatt noen forskrift til denne bestemmelsen.

9.3 Høringsnotatets forslag

9.3.1 Behovet for å regulere dekningsrekkefølge

Etter innkrevingsloven vil Skatteetatens innkreving være underlagt ett regelverk, og én innkrevingsmyndighet vil kreve inn kravene, med felles systemstøtte. En mer samordnet innkreving vil gi flere situasjoner hvor de alminnelige regler om prioritet mv. ikke gir svar på spørsmål om intern fordelingen av det innkrevde beløpet. Tilsvarende behov kan oppstå der Innkrevingsmyndigheten mottar en innbetaling fra en skyldner uten at det angis hvilke krav som betales. I høringsnotatet foreslo departementet å samordne regelverket for dekningsrekkefølge i innkrevingsloven.

Departementet trakk frem at nye bestemmelser om dekningsrekkefølge og samordnede prosesser kan forskyve proveny mellom ulike kravstyper. Det er derfor viktig å balansere fordelingen godt. Reglene skal også sikre fortrinn for krav som det er viktig å dekke først. Hensynet til kreditor og til skyldneren kan tilsi at enkelte krav bør få bedre dekning enn andre.

9.3.2 Forslag til regulering av dekningsrekkefølge

I høringsnotatet foreslo departementet dekningsloven § 2-8 som et felles utgangspunkt for dekningsrekkefølgen. Dette ville etter departementets mening bidra til helhet og sammenheng i regelverket. De samme kravene som «står først i køen» ved utleggstrekk, bør stå først også i andre dekningssituasjoner. Forslaget samsvarer med det som i dag følger av SI-loven ved motregning.

Forslaget bryter med prinsippet for motregning i skattebetalingsforskriften. Den bygger på et prinsipp om at de kravene som har den største nærheten til tilgodebeløpet, skal dekkes først, uavhengig av prioriteten etter dekningsloven § 2-8. Prinsippet har bidratt til å sikre effektive prosesser ved at det har vært motregnet internt i Skatteetatens systemer før resterende tilgodebeløp har blitt gjort tilgjengelig for andre offentlige innkrevere med motregningsadgang. En slik dekningsrekkefølge er mindre naturlig når alle kravene som har prioritet etter dekningsloven § 2-8, skal kreves inn av den samme innkrevingsmyndigheten og med den samme systemstøtten.

Å følge dekningsrekkefølgen i dekningsloven § 2-8 vil resultere i at til gode skatt i noen motregningstilfeller vil gå til å dekke krav med bedre prioritet enn skattekrav som hører inn under fellesinnkrevingen (hvor en andel av inntektene fordeles til kommune og fylkeskommune). Selv om til gode skatt i enkelte tilfeller vil gå til dekning av bedre prioriterte krav, er det ikke grunn til å tro at en slik omlegging gir betydelige utslag på inntektene til kommuner og fylkeskommuner. Krav under fellesinnkrevingen sikres primært gjennom ordningen med forskuddstrekk, forskuddsskatt og ved frivillig betaling av restskatt.

Departementet la til grunn at å bygge dekningsrekkefølgen på prioritetsreglene for utleggstrekk ikke vil redusere den faktiske muligheten til å dekke ubetalte skattekrav med til gode skatt vesentlig. Det er begrenset hvor ofte en personlig skyldner har både ubetalte skattekrav og bedre prioriterte krav når et tilgodebeløp på skatt blir tilgjengelig for motregning. Det ble derfor antatt at til gode skatt i stor utstrekning fortsatt vil kunne dekke forfalte skattekrav.

I høringsnotatet foreslo departementet to unntak fra hovedregelen om at krav skal dekkes i den samme rekkefølge som i dekningsloven § 2-8 første og andre ledd. Det første gjelder der det allerede er etablert betryggende sikkerhet for et krav som etter hovedregelen har best prioritet. Kravet er for eksempel sikret med pant i eiendom. Dersom det anses som tjenlig for innkrevingen, må Innkrevingsmyndigheten i slike tilfeller kunne dekke neste krav i dekningsrekkefølgen.

Departementet foreslo videre å kunne avvike fra hovedregelen der det foreligger en særlig nærhet mellom et hovedkrav og et motkrav. Unntaket vil ha et langt smalere anvendelsesområde enn det som følger av skattebetalingsforskriften i dag. Departementet antok at slike saker primært vil oppstå i forbindelse med endringssaker på skatte- og avgiftsområdet, for eksempel der en kontroll resulterer i en endring av tidfesting av inntekter eller fradrag. Endring av tidfesting innebærer ofte at det oppstår et krav for deler av kontrollperioden og et korresponderende tilgodebeløp for en annen del av perioden.

Henvisningen til dekningsloven § 2-8 gir ingen løsning der Innkrevingsmyndigheten har flere utestående krav i samme prioritetsgruppe som konkurrerer om de samme midlene. Alminnelige regler om at først i tid gir best rett er ikke alltid anvendelige når samme innkrevingsmyndighet har innkrevingsansvaret for alle kravstypene det er aktuelt å dekke.

Det er vanskelig å forutse nøyaktig hvordan en regulering av dekningsrekkefølge vil påvirke fordelingen av midlene. Fordelingen må også ta hensyn til virkningen for skyldneren. Hensynet til fleksibilitet og et mulig behov for endringer taler for at den mer detaljerte reguleringen av dekningsrekkefølgen fastsettes i forskrift. I høringsnotatet foreslo derfor departementet en forskriftshjemmel til bestemmelsen, som gir departementet adgang til å gi utfyllende bestemmelser om dekningsrekkefølgen.

9.4 Høringsinstansenes merknader

Skattedirektoratet er positive til at dekningsrekkefølgen tar utgangspunkt i det som gjelder for utleggstrekk og at rekkefølgen ved motregning som utgangspunkt er den samme uavhengig av tilgodebeløpets art. De mener imidlertid det kan være uklart om Skatteetaten er forpliktet til å følge dekningsrekkefølgen i dekningsloven § 2-8 i tilfeller hvor andre forutsetninger eller rettsforhold anviser en avvikende rekkefølge.

Gjeldsofferalliansen støtter forslaget om at hovedregelen skal være at krav skal dekkes i den samme dekningsrekkefølgen som anført i dekningsloven § 2-8 første og andre ledd. De har heller ingen innvendinger mot de foreslåtte unntakene.

9.5 Vurderinger og forslag

Departementet har gjort en ny vurdering av hvordan dekningsrekkefølgen bør reguleres. Forslaget i høringsnotatet gjaldt bare dersom Innkrevingsmyndigheten etter den alminnelige formueretten selv kan velge hvilket krav som skal dekkes. Etter departementets syn er det i slike tilfeller verken nødvendig eller hensiktsmessig å regulere dekningsrekkefølgen direkte i loven. Departementet foreslår at forskjellige dekningsrekkefølger skal kunne reguleres i forskrift.

Det er ikke meningen at Innkrevingsmyndigheten skal ha større adgang til selv å bestemme en dekningsrekkefølge enn det som følger av den alminnelige formueretten. Dekningsrekkefølge som følger av annen lov, panterett, avtale eller andre rettsforhold, vil gå foran dekningsrekkefølge gitt med hjemmel i bestemmelsen.

I høringsnotatet ble det foreslått at dekningsrekkefølgen som hovedregel skal være den samme som i dekningsloven § 2-8 første ledd. Høringsinstansene støttet dette. Departementet legger opp til at dette også skal være utgangspunktet selv om det ikke følger av loven, og viser til begrunnelsen i høringsnotatet. Unntakene som ble foreslått kan også fastsettes i forskriften.

Når dekningsrekkefølgen kan bestemmes i forskrift etter innkrevingsloven, er det ikke lenger behov for forskriftshjemmel for dekningsrekkefølge i bidragsinnkrevingsloven. Departementet foreslår derfor å oppheve bidragsinnkrevingsloven § 36 bokstav b.

For dekningsrekkefølgen ved motregning, se kapittel 12.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 16 og forslag til opphevelse av bidragsinnkrevingsloven § 36.

10 Betalingsavtale

10.1 Innledning og sammendrag

En betalingsavtale gir skyldneren mer tid på seg til å betale et krav før innkrevingen av kravet begynner. Ved betalingsavtale skal likevel hele beløpet betales. Slike avtaler skiller seg dermed vesentlig fra ettergivelse, hvor skyldneren slipper å betale hele eller deler av beløpet.

Departementet foreslår at Innkrevingsmyndigheten skal kunne tilby betalingsavtale der den finner det hensiktsmessig. Innkrevingsmyndigheten kan stille vilkår for betalingsavtaler. Beslutning om betalingsavtale regnes ikke som enkeltvedtak, og skyldneren kan i utgangspunktet ikke påklage beslutningen.

10.2 Gjeldende rett

Skattebetalingsloven, SI-loven og bidragsinnkrevingsloven har alle bestemmelser om betalingsavtale for krav som kreves inn av innkrevingsmyndighetene i Skatteetaten.

Etter skattebetalingsloven § 15-1 kan skattekontoret gi betalingsavtale av hensyn til skyldneren. Vilkåret er at skyldneren på grunn av dødsfall, særlig alvorlig sykdom eller lignende årsaker er midlertidig ute av stand til å innfri sine skatte- og avgiftsforpliktelser, og det vil være uforholdsmessig tyngende å fortsette innkrevingen. Bestemmelsen er en sikkerhetsventil for å hindre at innkrevingen av skyldig beløp gir sterkt urimelige utslag. Skattekontoret skal ikke innvilge betalingsavtale dersom det vil virke støtende eller være egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoral. Det er bare i unntakstilfeller at det gis betalingsavtale på dette grunnlaget.

Etter skattebetalingsloven § 15-2 kan skattekontoret også innvilge betalingsavtale hvis en skyldner ikke er i stand til å innfri kravet på vanlig måte og en avtale vil tjene innkrevingen. Slik betalingsavtale skal heller ikke innvilges dersom det vil virke støtende eller er egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoral. Vedtak om betalingsavtale kan ikke påklages, jf. skattebetalingsloven § 3-3 første ledd siste punktum.

Statens innkrevingssentral kan etter SI-loven § 8 innvilge betalingsavtale etter vilkårene i skattebetalingsloven §§ 15-1 og 15-2.

Etter bidragsinnkrevingsloven § 10 kan Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav innvilge en betalingsavtale der den finner det hensiktsmessig. Loven oppstiller ikke bestemte vilkår, men gis utelukkende etter bidragsinnkrevingssentralens skjønn. Betalingsavtale innvilges blant annet under forutsetning av at løpende bidrag betales, og lengden på betalingsavtalen settes til tre eller fem år, avhengig av kravets størrelse. For enkelte kravstyper gir bidragsinnkrevingssentralen som hovedregel ikke betalingsavtale, for eksempel særtilskudd etter barneloven. Det følger av bidragsinnkrevingsloven § 24 andre ledd at skyldneren ikke kan klage over vedtak om betalingsordning etter § 10.

Etter skattebetalingsloven § 15-3 kan en personlig eier av en virksomhet få betalingsutsettelse for formuesskatt. I forbindelse med koronapandemien ble bestemmelsen endret slik at den ga krav på utsettelse av formuesskatten på virksomhetsformue dersom det var negativt årsresultatet i 2020.

Ved koronapandemien ble det også tatt inn forskriftshjemler i skattebetalingsloven § 15-4 og SI-loven § 8 tredje ledd siste punktum, om at departementet kan gi særlige regler i forskrift om betalingsutsettelse og nedsettelse av renter i økonomiske krisesituasjoner.

10.3 Høringsnotatets forslag

10.3.1 Utvidet adgang til å innvilge betalingsavtale

Skattebetalingsloven og SI-loven stiller de samme strenge vilkårene uavhengig av om det søkes om betalingsavtale eller ettergivelse. En betalingsavtale opprettholder betalingsforpliktelsen, selv om kravet betales etter forfall. Som hovedregel er avtalene utformet slik at den avtalte forsinkelsen kompenseres med forsinkelsesrenter. En betalingsavtale skiller seg dermed vesentlig fra en ettergivelse, hvor kreditor gir opp hele eller deler av kravet. Fordi det er grunnleggende forskjeller mellom en betalingsavtale og ettergivelse, foreslo departementet at adgangen til å innvilge betalingsavtale og ettergivelse av hensyn til kreditor reguleres i separate bestemmelser, med ulike vilkår.

I høringsnotatet ble det trukket frem at en ut fra inntekter, utgifter og formue i mange tilfeller kan beregne hvor mye og når det kan forventes at skyldneren kan betale. På den måten kan det i stor grad forutsies om en eventuell tvangsinnkreving vil gi resultater. Tvangsinnkreving er en omfattende, tidkrevende og belastende prosess. Hvis skyldneren har betalingsvilje, men ikke evne til å gjøre opp kravet innen forfall, vil det i mange tilfeller lønne seg for det offentlige å inngå en frivillig ordning fremfor å bruke ressurser på tvangsinnkreving.

For enkelte kravstyper og for flere små krav vil det være effektivt med mer automatiserte prosesser for betalingsavtaler, for eksempel gjennom digitale selvbetjeningsløsninger, der det er tale om kortere utsettelser og hvor risikoen for mislighold eller provenytap er lav. Regelverket bør utformes slik at det åpner for slike løsninger.

Kravstype og kravets størrelse kan ha betydning for om det er hensiktsmessig å gi betalingsutsettelse. Innkrevingsmyndighetene i Skatteetaten krever i dag inn i overkant av 300 forskjellige kravstyper av svært ulik karakter. For enkelte av kravstypene er det nødvendig å ha en høy terskel for å utsette betalingen, for eksempel for krav på merverdiavgift for virksomhet i fortsatt drift. For andre kravstyper bør det mer rutinemessig kunne aksepteres en betalingsavtale. Også innenfor den enkelte kravstype bør terskelen for en betalingsavtale kunne variere ut fra kravets størrelse og skyldnerens betalingshistorikk.

I høringsnotatet ble det foreslått at adgangen til å innvilge betalingsavtaler skulle omfatte både privatpersoner og virksomheter. Terskelen for å innvilge en betalingsavtale kan også variere avhengig av hvem skyldneren er. For virksomheter i aktiv drift er det generelt grunn til å være noe mer tilbakeholden, særlig når det gjelder lengre betalingsutsettelser, for å unngå konkurransevridning. På den annen side vil det som utgangspunkt løpe forsinkelsesrente i utsettelsesperioden, slik at dette momentet ikke veier like tungt ved en utsettelse som ved en ettergivelse.

Det er lite hensiktsmessig at loven skal gi felles vilkår og en felles terskel for alle betalingsavtaler. Loven bør gi Innkrevingsmyndigheten rom til å finne hensiktsmessige løsninger, avhengig av forhold som kravstype, kravstørrelse, skyldner mv.

Departementet foreslo derfor å utvide Innkrevingsmyndighetens adgang til å gi betalingsavtaler, og at vilkåret for å innvilge en betalingsavtale er at Innkrevingsmyndigheten finner dette hensiktsmessig. Innkrevingsmyndigheten får på denne måten en vid adgang til å legge vekt på både innkrevingshensyn og rimelighet. Det ble videre foreslått at Innkrevingsmyndigheten skal kunne sette ytterligere vilkår for en betalingsavtale.

Det kan være behov for å gi nærmere føringer for Innkrevingsmyndighetens mulighet til å inngå betalingsavtaler, både generelt og for ulike typer krav. Departementet foreslo at slike føringer kan gis i forskrift. En slik forskriftshjemmel vil også kunne brukes dersom det inntreffer en økonomisk krisesituasjon som tilsier betalingsutsettelser for alle eller grupper av skyldnere. På bakgrunn av dette ble det foreslått å oppheve adgangen til å gi nærmere regler om betalingsutsettelse i økonomiske krisesituasjoner i skattebetalingsloven § 15-4 og SI-loven § 8 tredje ledd.

Å inngå betalingsavtale er ikke særpreget for det offentlige, men en mulighet som enhver kreditor har. Ved beslutningen utøves privat autonomi, og ikke offentlig myndighet. Departementet la derfor til grunn at beslutning om å inngå en betalingsavtale ikke er et enkeltvedtak, og at reglene i forvaltningsloven kapittel IV til VI, herunder reglene om begrunnelse, klage mv. ikke kommer til anvendelse ved avgjørelser etter den foreslåtte bestemmelsen.

Av informasjonshensyn fant departementet det likevel hensiktsmessig at det fremgår uttrykkelig av loven at beslutningen ikke er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Dette vil gjøre det klart for skyldneren, og kan begrense antallet unødvendige henvendelser.

Departementet foreslo videre å oppheve skattebetalingsloven § 15-3 med tilhørende forskriftsbestemmelser. Den gjelder bare for inntektsåret 2020 og er ikke lenger aktuell.

10.3.2 Betalingsavtale av hensyn til skyldneren

Den vide bestemmelsen om betalingsavtale som ble foreslått, åpner for at Innkrevingsmyndigheten også kan inngå betalingsavtaler der det foreligger særlige rimelighetsgrunner. Isolert sett tilsier dette at det ikke er behov for en særskilt regulering av adgangen til å gi betalingsavtaler av hensyn til skyldneren. Etter den foreslåtte bestemmelsen vil det imidlertid i stor grad være overlatt til Innkrevingsmyndighetens skjønn om det er hensiktsmessig med en betalingsavtale, innenfor de alminnelige forvaltningsrettslige rammene for saklig likebehandling. I høringsnotatet ble det fremhevet at en bestemmelse som stiller uttrykkelige vilkår for å få innvilget en betalingsavtale, gir større grad av forutberegnelighet der betalingsavtaler innvilges av hensyn til skyldneren. Det er også naturlig at skyldneren i slike tilfeller har klageadgang ved avslag på en søknad om betalingsavtale.

Departementet foreslo på denne bakgrunn at det fortsatt skal være adgang til å inngå en betalingsavtale av hensyn til skyldneren etter de samme grunnvilkårene som ble foreslått for ettergivelse av hensyn til skyldneren. Som i dag vil det da være varigheten av den svekkede betalingsevnen som blir avgjørende for om det innvilges en betalingsavtale eller en ettergivelse av kravet. Innkrevingsmyndigheten skal kunne stille ytterligere vilkår for å innvilge betalingsavtale.

Bestemmelsen som ble foreslått, har vesentlig mer preg av å være en rettighetsbestemmelse enn bestemmelsen om betalingsavtale av hensyn til kreditor. Departementet la derfor i høringsnotatet til grunn at betalingsavtale av hensyn til skyldneren er et enkeltvedtak, med rett til å klage mv.

10.4 Høringsinstansenes merknader

Gjeldsofferalliansen støtter departementets forslag om at Innkrevingsmyndighetens adgang til å gi betalingsavtaler utvides.

Husbanken påpeker at avgjørelse om betalingsavtale ikke er et enkeltvedtak når Husbanken tilbyr avtale, men at det kan være et enkeltvedtak når Innkrevingsmyndigheten tilbyr avtale. Dette gir ulike rettigheter og plikter knyttet til samme avgjørelse, avhengig av hvor kravet befinner seg når beslutningen tas.

Jussbuss stiller seg positiv til at adgangen til å gi betalingsavtaler utvides, og at vilkåret for å få innvilget en betalingsavtale er at Innkrevingsmyndigheten finner det «hensiktsmessig». De mener imidlertid at hvilke tilfeller det vil være hensiktsmessig bør konkretiseres i loven. For å ivareta hensynet bak bestemmelsen bør imidlertid en slik konkret liste ikke være uttømmende. Jussbuss er også positive til at det skal kunne gis betalingsavtale på samme vilkår som ettergivelse av hensyn til skyldneren.

Jussbuss støtter at regelverket skal legge til rette for automatiserte prosesser knyttet til betalingsavtaler eller digitale selvbetjeningsløsninger, såfremt dette kan gjøre at flere skyldnere enklere kan inngå betalingsavtaler samtidig som den automatiske behandlingen også sikrer likebehandling mellom skyldnere. De bemerker videre at automatiserte betalingsavtaler og eventuelle digitale selvbetjeningsløsninger, kan lede til en forskjellsbehandling av digitale og ikke-digitale skyldnere. Jussbuss foreslår derfor at Innkrevingsmyndigheten skal ha en plikt til å vurdere om en betalingsavtale skal gis når skyldneren forespør dette, uavhengig av om det skjer digitalt eller ikke.

Jussbuss mener Innkrevingsmyndigheten bør ha en plikt til å informere om muligheten for å be om betalingsavtale, samt å forklare i hvilke tilfeller skyldneren vil kunne få innvilget en betalingsavtale. Videre bør det informeres om at det kan løpe renter selv om det er inngått en nedbetalingsavtale. Jussbuss mener også at Innkrevingsmyndigheten bør ha en plikt til å tilby rentefrys og betalingsutsettelse ved fengsling.

Jussbuss er ikke enig i departementets vurdering av behovet for klagemuligheter og begrunnelse for avslag på betalingsavtaler. Et begrunnet avslag for avgjørelsen kan både forhindre at skyldneren søker flere ganger og at enkelte saksbehandlere kanskje vurderer saken nøyere.

10.5 Vurderinger og forslag

Departementet fastholder forslaget fra høringsnotatet om at Innkrevingsmyndigheten skal kunne tilby skyldneren betalingsavtale når den finner det hensiktsmessig. Som beskrevet i høringsnotatet, kan betalingsavtale for skyldnere med vilje, men ikke evne til å betale, være gunstig både for skyldnerne og for Innkrevingsmyndigheten.

Departementet foreslår at Innkrevingsmyndigheten skal kunne sette vilkår for å få innvilget betalingsavtale. Videre foreslås det at departementet kan fastsette vilkår i forskrift. Jussbuss ber om at vilkårene for å få betalingsavtale fremkommer av loven, slik at man i større grad sikrer likebehandling mellom skyldnere. Departementet viser til at de alminnelige prinsippene om saklig likebehandling i forvaltningen også gjelder for betalingsavtaler. Etter departementets syn er det lite hensiktsmessig med en detaljert regulering. Det vil gjøre saksbehandlingen mer komplisert for Innkrevingsmyndigheten, uten at det nødvendigvis blir mer rimelig eller forutsigbart for skyldneren.

Jussbuss viser til at automatisk behandling kan føre til forskjellsbehandling av digitale og ikke-digitale skyldnere og ber om at Innkrevingsmyndigheten skal ha plikt til også å vurdere søknad om betalingsavtale som ikke gis digitalt. Departementet legger til grunn at Innkrevingsmyndigheten likebehandler digitale og ikke-digitale skyldnere. Jussbuss tar videre opp at Innkrevingsmyndigheten bør ha plikt til å informere om muligheten for å be om betalingsavtale. Departementet viser til at Innkrevingsmyndigheten gjennom sin alminnelige veiledningsplikt vil informere skyldneren om muligheten for betalingsavtale der det er hensiktsmessig.

Jussbuss mener videre at Innkrevingsmyndigheten bør ha en plikt til å tilby rentefrys og betalingsutsettelse ved fengsling. Departementet viser til at fengsling i seg selv ikke trenger å innebære at skyldneren ikke vil være i stand til å betale sine løpende forpliktelser. En alminnelig rett til utsettelse er etter departementets syn ikke hensiktsmessig. Departementet antar likevel at skyldnere som er fengslet, som regel vil bli gitt betalingsutsettelse dersom skyldneren ber om det. Skyldneren vil også kunne anmode om ettergivelse av renter. Se mer om ettergivelse i punkt 11.4.

Jussbussmener det også er behov for klageadgang ved avslag på betalingsavtale. Departementet viser til at en skyldner som utgangspunkt ikke har rett på betalingsavtale, men ved avslag kan skyldneren likevel søke på ny. Innkrevingsmyndigheten kan gi veiledning om eventuelle vilkår for betalingsavtale. Dersom det skal gis klagemulighet og krav om begrunnelse for alle avslag om betalingsavtale, kan Innkrevingsmyndigheten av effektivitetshensyn måtte lage strengere og mer objektive regler. Dette vil gjøre muligheten for å gi betalingsavtale mindre fleksibel, og mindre brukt. Departementet viser til at skyldneren likevel kan klage dersom skyldneren mener betalingsavtale skal tilbys av hensyn til skyldnerens situasjon, se under.

Beslutning om betalingsavtale er alminnelig utøvelse av privat autonomi, og ikke offentlig myndighetsutøvelse. Betalingsavtale hvor det er en privat kreditor, kan derimot ha karakter av offentlig myndighetsutøvelse og vil dermed kunne være et enkeltvedtak. Ettersom betalingsavtale bare innebærer utsatt betaling, og ikke ettergivelse av kravet, antar departementet at konsekvensene av betalingsavtale for privat kreditor vil være begrenset. Departementet fastholder derfor forslaget fra høringsnotatet om at det skal fremgå av lovteksten at beslutning om betalingsavtale etter innkrevingsloven § 17 ikke skal regnes som enkeltvedtak.

Departementet fastholder videre forslaget om at skyldnere som er ute av stand til å betale et krav på grunn av særlig alvorlig sykdom eller lignende, skal kunne få betalingsavtale i stedet for ettergivelse der betalingsevnen bare er midlertidig svekket. Departementet viser til begrunnelsen i høringsnotatet. Vilkårene for å få betalingsavtale på dette grunnlaget er de samme som for ettergivelse av hensyn til skyldneren, se punkt 11.3.4. For slike avtaler kan Innkrevingsmyndigheten stille ytterligere vilkår.

Husbanken peker på at det kan oppstå situasjoner hvor betalingsavtale besluttet av Husbanken ikke er et enkeltvedtak, mens beslutning av Innkrevingsmyndigheten vil være det. Departementet viser til at beslutning om betalingsavtale etter innkrevingsloven § 19 andre ledd vil være enkeltvedtak. Det kan derfor tenkes at det oppstår slike situasjoner. Årsaken til forskjellsbehandlingen vil være at betalingsavtale gis på forskjellige rettslige grunnlag. Departementet antar at slike situasjoner vil være svært sjeldne og at Husbanken og Innkrevingsmyndigheten i slike saker vil kunne veilede skyldneren om hans eller hennes rettigheter.

Se punkt 11.6 om opphevelse av bestemmelser om ettergivelse og betalingsavtale i annet regelverk.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 17 og § 19 andre ledd og forslag om å oppheve skattebetalingsloven § 15-3.

11 Ettergivelse

11.1 Innledning og sammendrag

Ettergivelse innebærer at skyldneren slipper å betale hele eller deler av kravet. Departementet foreslår i punkt 11.2 at ettergivelse kan gis av hensyn til kreditor dersom ettergivelsen antas å gi like god eller bedre dekning enn fortsatt innkreving. Hvis Innkrevingsmyndigheten krever inn på vegne av en privat part, kan ettergivelsen bare skje dersom den private kreditoren samtykker.

Ettergivelse kan også gis av hensyn til skyldneren når skyldneren er varig ute av stand til å betale kravet på grunn av særlig alvorlig sykdom eller lignende årsaker, se punkt 11.3. Slik ettergivelse kan ikke gis for krav som Innkrevingsmyndigheten krever inn på vegne av en privat kreditor.

I begge tilfeller er det en forutsetning at ettergivelsen ikke er støtende eller egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoral.

Innkrevingsmyndigheten kan også ettergi forsinkelsesrente, gebyr mv. der det foreligger særlige forhold, men ikke dersom rentene mv. tilfaller private kreditorer, se punkt 11.4.

I punkt 11.5 foreslår departementet at reglene for ettergivelse ikke skal gjelde for enkelte kravstyper, som for eksempel bøter, inndragning og erstatningskrav. Departementet foreslår videre i punkt 11.6 å endre eller oppheve flere bestemmelser om ettergivelse i annet regelverk, for å unngå overlappende bestemmelser om ettergivelse av samme krav. Konsekvensene av de foreslåtte reglene ved gjeldsordninger omtales i punkt 11.7.

11.2 Ettergivelse av hensyn til kreditor

11.2.1 Gjeldende rett

Etter skattebetalingsloven § 15-2 kan skattekontoret innvilge ettergivelse av hensyn til det offentlige som kreditor, dersom det vil gi bedre dekning. Det er en forutsetning at skyldneren ikke er i stand til å innfri kravet på vanlig måte. Videre må skyldneren fremsette et betalingstilbud som gir bedre dekning enn fortsatt innkreving, og som er det beste skyldneren kan tilby. Bestemmelsen er ment som et snevert unntak fra hovedregelen om at skatter og avgifter skal betales fullt ut og til rett tid. Ettergivelse skal ikke innvilges dersom det vil virke støtende eller være egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoral.

Bestemmelsen om ettergivelse i skattebetalingsloven § 15-2 gjelder også for krav som kreves inn etter SI-loven, jf. SI-loven § 8 første ledd bokstav b. Bestemmelsen i SI-loven § 8 gjelder i utgangspunktet for alle kravene som kreves inn etter SI-loven. Enkelte kravstyper er imidlertid unntatt fra ettergivelsesadgangen i forskrift. Den enkelte oppdragsgiver kan også reservere seg mot ettergivelsesadgangen etter SI-loven § 8 i oppdragsavtalen. Hvilke kravstyper som er unntatt, fremkommer av SI-forskriften § 4. Noen av disse kravstypene kan ettergis etter bestemmelser i sektorlovgivningen, for eksempel studielån, se mer om dette i punkt 11.6. Andre kravstyper har ingen hjemmel for ettergivelse.

Vedtak etter skattebetalingsloven § 15-2 og SI-loven § 8 første ledd bokstav b kan ikke påklages, og begrunnelsen kan begrenses til å omfatte opplysninger som nevnt i forvaltningsloven § 25 første og andre ledd, dersom begrunnelse etter forvaltningsloven § 25 tredje ledd antas å kunne svekke muligheten for fremtidig dekning av kravet, jf. skattebetalingsloven § 3-3 første ledd, og SI-loven § 2 andre og tredje ledd.

Bidragsinnkrevingsloven har ingen alminnelig hjemmel for å ettergi krav, men gjelden til det offentlige kan slettes der bidraget har opphørt å løpe, og kravet er under et halvt rettsgebyr eller anses som uerholdelig, jf. bidragsinnkrevingsloven §§ 17 og 30. Det er også bestemmelser i sektorlovgivningen som åpner for å ettergi enkelte kravstyper som innkreves etter bidragsinnkrevingsloven, for eksempel krav på barnebidrag, se punkt 11.6. Flere kravstyper har imidlertid ingen hjemmel for ettergivelse i dag. Dette gjelder blant annet ektefellebidrag og tilbakebetalingskrav etter folketrygdloven.

11.2.2 Høringsnotatets forslag

I høringsnotatet ble det trukket frem at den klare hovedregelen er at offentlige krav skal betales, enten frivillig eller gjennom tvangsinnkreving. Dagens bestemmelse i skattebetalingsloven § 15-2 om ettergivelse av hensyn til det offentlige som kreditor, er ment som et snevert unntak fra dette. Vurderingen foretas i hovedsak på grunnlag av skyldnerens økonomiske situasjon og innkrevingsmyndighetenes dekningsutsikter. Ettergivelse av hensyn til kreditor er ikke en rettighet for skyldneren, men innvilges fordi det er mer hensiktsmessig for kreditor enn å fortsette innkrevingen. Departementet ga i høringen uttrykk for at Innkrevingsmyndigheten fortsatt har behov for en slik mulighet. Departementet foreslo derfor å videreføre adgangen til å ettergi av hensyn til kreditor.

Departementet foreslo å videreføre dagens vilkår om at ettergivelsen må gi bedre dekning enn fortsatt innkreving. En må se hen til skyldnerens økonomi og fremtidige inntektsmuligheter, og foreta en konkret vurdering av hvilken dekning en kan forvente ved bruk av innkrevingstiltak. Det kan også legges vekt på Innkrevingsmyndighetens kostnader og ressursbruk ved videre oppfølgning av kravet. Dette innebærer at det i særlige tilfeller, der det ikke er utsikter til at kravet blir betalt, også kan være aktuelt å ettergi hele kravet.

Etter gjeldende rett er det et vilkår at skyldneren ikke er i stand til å innfri kravet på vanlig måte. Dersom skyldneren kan innfri kravet, er ettergivelse normalt ikke bedre enn fortsatt innkreving, og vil i de fleste tilfellene også kunne virke støtende. Det ble derfor vurdert at det ikke er behov for å videreføre dette som et eget vilkår.

Videre er det i dag et vilkår at skyldneren må sette frem et betalingstilbud, som må være det beste skyldneren kan tilby. Departementet ga uttrykk for at et slikt vilkår får tydelig frem at det i de fleste tilfeller vil være nødvendig å fremsette et tilbud om en delvis betaling av kravet for at Innkrevingsmyndigheten skal anse en ettergivelse som mer hensiktsmessig enn fortsatt innkreving. På den annen side er det vanskelig for enkelte skyldnere å fremsette et slikt tilbud. Selv om hovedregelen for ettergivelse bør være at skyldneren fremsetter et betalingstilbud, bør ikke bestemmelsen stenge for at Innkrevingsmyndigheten selv kan ta initiativ til å finne en løsning i saker hvor dette er hensiktsmessig. Vilkåret om at skylder må sette frem et betalingstilbud ble derfor ikke foreslått videreført.

Vilkåret om at et fremsatt betalingstilbud må være det beste skyldneren kan tilby, ble også foreslått tatt ut av lovteksten. Det kan tenkes tilfeller der skyldneren har midler som ikke er tilgjengelige for Innkrevingsmyndigheten, eksempelvis verdier i land Norge ikke har en avtale om bistand til innkreving med, slik at det fremsatte tilbudet er bedre enn fortsatt innkreving, selv om det ikke er det beste skyldneren kan tilby.

Departementet foreslo å videreføre vilkåret om at ettergivelse av kravet ikke må virke støtende eller være egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoralen. En ettergivelse må skje på bakgrunn av en helhetsvurdering av innkrevingssituasjonen og eventuelle klanderverdige forhold på søkerens hånd. Eksempelvis vil det kunne anses støtende å ettergi et krav dersom det er klart at skyldneren sitter på eiendeler eller verdier som kunne vært benyttet til dekning av kravet, men som ikke er tilgjengelige for Innkrevingsmyndigheten gjennom tvangsinnkreving. Videre er det normalt støtende å ettergi et krav som er sikret med pant. Det kan også være særlige forhold ved en kravstype som tilsier at terskelen for å ettergi kravet bør ligge høyere enn for andre kravstyper. Denne typen vurderinger vil fanges opp av et slikt vilkår, og bidra til at illojale aktører ikke innvilges ettergivelse.

Skattebetalingsloven § 15-2 andre ledd hjemler i dag en noe videre adgang til å ettergi krav med forfall mer enn 10 år tilbake i tid. For slike krav er vilkåret at fortsatt innkreving ikke antas å gi dekning av betydning. Bestemmelsen ble foreslått videreført i ny lov.

Etter dagens bestemmelse kan det også stilles ytterligere vilkår for ettergivelse. Dette kan være aktuelt der en skyldner evner å betale deler av kravet, men over en noe lengre periode. Ettergivelsen kan i slike tilfeller kombineres med en betalingsavtale, hvor ettergivelsen av restkravet forutsetter at skyldneren overholder betalingsavtalen. Det ble foreslått at Innkrevingsmyndigheten også skal ha adgang til å stille ytterligere vilkår.

SI-loven § 8 andre ledd har i dag et vilkår om at erstatningskrav og andre pengekrav som tilkommer en fornærmet, skadelidt eller etterlatt, bare kan ettergis dersom den berettigede samtykker. Bestemmelsen ble foreslått videreført i forskrift til loven.

Høringens foreslåtte bestemmelse viderefører i stor grad dagens ettergivelsesadgang etter skattebetalingsloven § 15-2 og SI-loven § 8 første ledd bokstav b. Avgjørelser etter disse bestemmelsene anses i dag som et enkeltvedtak, og reglene i forvaltningsloven kapittel IV til VI gjelder derfor for slike avgjørelser. Etter gjeldende rett er det imidlertid gjort unntak fra klageadgangen, jf. skattebetalingsloven § 3-3 første ledd og SI-loven § 2 tredje ledd. Departementet foreslo å videreføre dette.

Etter forvaltningsloven § 24 skal et enkeltvedtak begrunnes. Det følger videre av forvaltningsloven § 25 at begrunnelsen for et vedtak skal vise hvilke regler og faktiske forhold som et vedtak bygger på, og hvilke hensyn som har vært avgjørende ved skjønnsutøvelsen. Avslag på søknad om ettergivelse av hensyn til kreditor begrunnes i mange tilfeller med at staten trolig vil få dekket en større andel av kravet ved fortsatt innkreving. Dersom begrunnelsen i slike tilfeller viser hvilke hensyn som har vært avgjørende ved skjønnsutøvelsen og hvilke faktiske forhold avgjørelsen bygger på, kan det svekke fremtidige dekningsmuligheter. Dette gjelder for eksempel der Innkrevingsmyndigheten oppdager at skyldneren har skjulte formuesgoder. Et avslag som begrunnes i dette, kan resultere i at skyldneren tilpasser seg ved å flytte formuesgodene ut av landet.

For å unngå at åpenhet om fremtidig innkrevingsstrategi svekker muligheten for fremtidig dekning, foreslo departementet at begrunnelsen for et avslag på søknad om ettergivelse av innkrevingshensyn kan begrenses til bare å omfatte opplysninger om de regler som vedtaket bygger på.

11.2.3 Høringsinstansenes merknader

Arbeids- og velferdsdirektoratet (NAV) er kritisk til at Innkrevingsmyndigheten skal kunne ettergi bidragskrav ut fra hensynet til kreditor, og mener det i så fall bare bør være aktuelt for norsk offentlig gjeld. Dersom det blir adgang til å ettergi private krav, bør det vurderes vilkår om at kravseier samtykker for at deler av kravet skal kunne ettergis av hensyn til kreditor. NAV mener bidragsmottaker alltid må ha klageadgang ved ettergivelse av privat bidragsgjeld.

Gjeldsofferalliansen (GOA) støtter forslag om videreføring av ettergivelse av krav. De støtter også at vilkåret om at skyldneren selv må fremsette betalingstilbud, ikke videreføres. GOA viser også til at dette medfører at Innkrevingsmyndigheten lettere kan godkjenne utenrettslig gjeldsordning. GOA støttet også departementets forslag om videreføring av dagens bestemmelse om ettergivelse av krav med forfall mer enn 10 år tilbake i tid.

Skattedirektoratet mener den private mottaker av underholdsbidrag bør få mulighet til å komme med innsigelser før vedtak om ettergivelse fattes. De viser til at bidragsmottaker har stor interesse av om kravet ettergis og kan ha informasjon som er relevant i vurderingen. Direktoratet legger videre til grunn at bidragsmottaker vil være part i ettergivelsessaken etter forvaltningsloven. Direktoratet støtter forslaget om at det ikke skal være klageadgang på avgjørelse om ettergivelse av hensyn til kreditor.

11.2.4 Vurderinger og forslag

Departementet fastholder i hovedsak forslaget om at Innkrevingsmyndigheten helt eller delvis kan ettergi krav av hensyn til kreditor og viser til vurderingen i høringsnotatet. Departementet foreslår imidlertid at Innkrevingsmyndigheten også skal kunne ettergi et krav dersom ettergivelsen antas å gi like god dekning som fortsatt innkreving. På den måten blir det klart at det også er anledning til å gi full ettergivelse, selv om det ikke gir bedre dekning enn fortsatt innkreving.

Både Skattedirektoratet og NAV tar opp spørsmålet om Innkrevingsmyndigheten på egen hånd skal kunne ettergi et krav av hensyn til kreditor når den krever inn på vegne av en privat kreditor. Departementet er enig i at en må ivareta interessene til en privat kreditor. Der en privat kreditor ikke samtykker til ettergivelse, er det vanskelig å se at det offentliges interesse som representant for kreditor skal gå foran interessen til den private kreditoren. Ettergivelse uten samtykke fra privat kreditor vil også i mange tilfeller virke støtende. Departementet foreslår derfor at Innkrevingsmyndigheten ikke skal kunne ettergi krav av hensyn til kreditor uten at eventuelle private kreditorer samtykker. Der staten har forskuttert betalingen til en privat part, og Innkrevingsmyndigheten krever beløpet tilbake fra skyldneren, vil ikke den private parten være kreditor for regresskravet.

I høringsnotatet ble det foreslått at Innkrevingsmyndigheten skal kunne sette ytterligere vilkår ved ettergivelse av hensyn til kreditor. Det følger av rettspraksis og sedvane at forvaltningen ved utøvelsen av skjønn kan stille enkelte betingelser til beslutningen. Etter departementets syn er det derfor ikke behov for å uttrykkelig regulere dette i loven.

Departementet fastholder forslaget om at beslutning om ettergivelse av hensyn til kreditor ikke kan påklages og viser til vurderingen i høringsnotatet. Departementet fastholder videre forslaget om at det ikke skal være et krav om at de faktiske forhold som vedtaket bygger på må nevnes i begrunnelsen, dersom det kan svekke muligheten for fremtidig dekning i kravet.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 18.

11.3 Ettergivelse av hensyn til skyldneren

11.3.1 Gjeldende rett

Etter skattebetalingsloven § 15-1 kan skattekontoret helt eller delvis ettergi et krav når skyldneren på grunn av dødsfall, særlig alvorlig sykdom eller lignende årsaker er ute av stand til å innfri sine skatte- og avgiftsforpliktelser, og det vil være uforholdsmessig tyngende å fortsette innkrevingen. Skattekontoret kan ikke ettergi et krav dersom det vil virke støtende eller er egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoral. Bestemmelsen er en sikkerhetsventil for å hindre at innkrevingen av et skyldig beløp gir sterkt urimelige utslag. Det er derfor bare i unntakstilfeller at skatte- og avgiftskrav kan ettergis på dette grunnlaget.

Bestemmelsen i skattebetalingsloven § 15-1 gjelder også for krav som kreves inn etter SI-loven, jf. SI-loven § 8 første ledd bokstav a. Enkelte kravstyper er imidlertid unntatt fra ettergivelsesadgangen i forskrift.

Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav har ingen hjemmel for å ettergi bidragskrav og øvrige krav som omfattes av bidragsinnkrevingsloven.

11.3.2 Høringsnotatets forslag

Denne adgangen til å ettergi er først og fremst ment å ivareta hensynet til skyldneren ved plutselige og upåregnelige endringer i skyldnerens livssituasjon. Praksis knyttet til bestemmelsen i skattebetalingsloven § 15-1 er streng. Bare unntaksvis ettergis det krav av hensyn til skyldneren.

Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for at det erfaringsmessig er en mindre andel saker som verken fanges opp av gjeldsordningsloven eller av den foreslåtte bestemmelsen om ettergivelse av hensyn til kreditor Det ble derfor foreslått å videreføre adgangen til å ettergi av hensyn til skyldneren.

Departementet foreslo å bygge på dagens regulering i skattebetalingsloven § 15-1. Denne bestemmelsen er godt innarbeidet, og gjelder allerede for en stor andel av de kravene som kreves inn av Skatteetaten. De materielle vilkårene i bestemmelsen treffer i all hovedsak godt de tilfellene hvor det fremstår som rimelig å ettergi et krav. Det ble likevel foreslått enkelte justeringer.

I dag er et vilkår at det må foreligge en rimelighetsårsak i form av «dødsfall, særlig alvorlig sykdom eller lignende årsaker». Etter departementets syn treffer ikke vilkåret om «dødsfall» særlig godt for den store andelen tilfeller bestemmelsen er ment å avhjelpe. Selv om det er klart at eget dødsfall medfører at en skyldner ikke kan innfri kravet, med mindre det er tilstrekkelig med midler i boet til å dekke dette, er det ingen generell praksis for at offentlige krav slettes når en skyldner dør. Enten dekkes kravet av boet eller av arvingene, eller så må kravet avskrives.

I dagens vilkår om «lignende årsaker» ligger det ikke et krav om at eventuelle andre årsaker som foreligger må «ligne» på sykdom, men at de er av lignende alvorlighetsgrad, og får tilsvarende konsekvenser som særlig alvorlig sykdom. Også andre årsaker som medfører at det blir vanskelig eller umulig å betjene kravet, kan være relevante. Etter dagens praksis legges det for eksempel vekt på høy alder, langvarig arbeidsledighet, stor forsørgelsesbyrde, sosiale problemer, langvarige økonomiske problemer, dødsfall i nær familie, rusmisbruk, lengre fengselsopphold mv. Vanligvis vil ingen av disse omstendighetene alene oppfylle kravet til rimelighetsårsak, men en kombinasjon av flere forhold kan oppfylle kravet. Skyldnerens totalsituasjon skal vurderes blant annet med hensyn til rehabilitering og mulighetene for å komme tilbake i arbeid.

Departementet foreslo på denne bakgrunn at vilkåret om rimelighetsårsak begrenses til «særlig alvorlig sykdom eller lignende årsaker». Endringen er ikke ment å være til hinder for at dødsfall i særlige tilfeller vil kunne falle inn under «lignende årsaker».

Dagens bestemmelse har videre et vilkår om at «det vil være uforholdsmessig tyngende å fortsette innkrevingen», og at dette må være som følge av de nevnte rimelighetsårsakene. Disse vilkårene ble foreslått videreført i innkrevingsloven.

Departementet foreslo videre at det, som ved ettergivelse av hensyn til kreditor, er et vilkår at ettergivelsen ikke virker støtende eller er egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoralen. Beslutningen om ettergivelse må foretas på bakgrunn av en helhetsvurdering av det som gjør ettergivelse rimelig, og eventuelle klanderverdige forhold hos søkeren. Det kan også være særlige forhold ved en kravstype som tilsier at terskelen for å ettergi kravet bør ligge høyere enn for andre krav. Denne typen vurderinger vil fanges opp av vilkåret om at ettergivelsen ikke må være støtende, og bidrar til at illojale aktører mv. ikke innvilges ettergivelse. Et tilsvarende vilkår fremgår i dag bare av bestemmelsen om ettergivelse av hensyn til kreditor i skattebetalingsloven § 15-2. I praksis foretas imidlertid den samme vurderingen ved ettergivelse av hensyn til skyldneren etter skattebetalingsloven § 15-1, men da på bakgrunn av at bestemmelsen er en «kan-regel». Av veiledningshensyn mente departementet at et slikt sentralt vilkår bør fremgå klart av den nye bestemmelsen.

Den foreslåtte bestemmelsen om ettergivelse av hensyn til skyldneren har vesentlig mer preg av å være en rettighetsbestemmelse enn bestemmelsene om ettergivelse av hensyn til kreditor. Etter departementets syn er avgjørelse om ettergivelse av hensyn til skyldneren et enkeltvedtak. Forvaltningsloven kapittel IV til VI gjelder derfor for slike avgjørelser.

11.3.3 Høringsinstansenes merknader

Arbeids- og velferdsdirektoratet støtter forslaget om å gi innkrevingsmyndigheten adgang til å ettergi krav.

Jussbuss er positiv til en bestemmelse som gir Innkrevingsmyndigheten mulighet til å ettergi krav eller inngå en betalingsavtale når skyldneren er varig ute av stand til å betale kravet. De mener likevel at terskelen er for høy og foreslår at «særlig» strykes fra bestemmelsen. De ber videre om at det i lovteksten presiseres hva som inngår i «særlig alvorlig sykdom eller lignende årsaker».

11.3.4 Vurderinger og forslag

Departementet fastholder forslaget om ettergivelse av hensyn til skyldneren og viser til vurderingen i høringsnotatet.

I tillegg til statlige krav vil Innkrevingsmyndigheten kreve inn enkelte krav på vegne av private kreditorer, for eksempel bidragskrav. Etter departementets syn er det verken nødvendig eller ønskelig at Innkrevingsmyndigheten skal ha kompetanse til å ettergi krav på vegne av den private kreditoren, når ettergivelsen skjer av hensyn til skyldneren. Departementet foreslår derfor at bestemmelsen om ettergivelse av hensyn til skyldneren uttrykkelig avgrenses mot krav som tilhører private kreditorer. Der staten har forskuttert betalingen til en privat part, og Innkrevingsmyndigheten krever beløpet tilbake fra skyldneren, vil ikke den private parten være kreditor for regresskravet.

Jussbuss mener terskelen for å ettergi krav er for høy, og foreslår at det skal være tilstrekkelig med «alvorlig sykdom». Departementet viser til at den klare hovedregel er at alle krav skal betales. Ettergivelse av hensyn til skyldneren er en snever unntaksregel som bare bør anvendes der det er særlig urimelig å opprettholde kravet. Departementet fastholder derfor vilkåret om at manglende betaling må skyldes «særlig» alvorlig sykdom. Jussbuss ber videre om at det presiseres i lovteksten hva som inngår i vilkårene. Departementet viser til høringsnotatets forslag gjengitt ovenfor for eksempler på hva som kan være «lignende årsaker» etter gjeldende praksis. Det understrekes at dette er forhold som kan være relevante, men som ikke i seg selv nødvendigvis er tilstrekkelige. Det må gjøres en konkret vurdering. Etter departementets syn er det verken hensiktsmessig eller nødvendig å lovfeste innholdet i vilkårene. Selv om terskelen er høy, bør vilkårene være fleksible for å hjemle ettergivelse i de situasjoner hvor dette er rimelig.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 19.

11.4 Ettergivelse av forsinkelsesrente, gebyr ved forsinket betaling mv.

11.4.1 Gjeldende rett og høringsnotatets forslag

For de fleste kravene som vil innkreves etter forslag til innkrevingsloven, påløper det forsinkelsesrente eller gebyr dersom kravet ikke betales til forfall. Formålet med rente eller gebyr ved forsinket betaling er først og fremst å motvirke betalingsmislighold. I tillegg er det ment å kompensere for kreditors rentetap.

Som den klare hovedregel skal renter eller gebyrer som følge av forsinket betaling, betales på samme måte som hovedkravet. I noen tilfeller kan det foreligge særlige forhold som medfører at å kreve inn påløpte renter eller gebyrer ikke er i samsvar med formålet bak regelverket.

Dersom det er forhold på kreditors side som er årsaken til forsinkelsen (for eksempel at Innkrevingsmyndigheten har gitt feil betalingsopplysninger i fakturaen), kan regler om kreditormora hjemle bortfall av rente- eller gebyrplikt. Skyldes imidlertid forsinkelsen forhold som verken Innkrevingsmyndigheten eller skyldneren direkte kan lastes for, vil hovedregelen være at forsinkelsesreaksjonen påløper. Dette kan gi svært urimelige utslag, for eksempel der en skyldner er forhindret fra å betale på grunn av tekniske problemer med sentrale betalingssystemer.

Det ble i høringen foreslått nye hjemler for ettergivelse av krav som kreves inn av Innkrevingsmyndigheten, herunder renter og gebyr. Disse bestemmelsene vil bare i begrenset grad kunne hjemle ettergivelse av forsinkelsesrenter mv. i tilfeller som beskrevet ovenfor, fordi vilkårene for ettergivelse er knyttet opp mot hensynet til kreditor eller skyldnerens betalingsevne.

Innkrevingsmyndigheten vil ha behov for en noe videre adgang til å ettergi forsinkelsesrente og gebyr ved forsinket betaling, der den forsinkede betalingen primært skyldes omstendigheter utenfor skyldnerens kontroll. Innkrevingsmyndigheten bør også ha en begrenset adgang til å ettergi krav på renter og gebyr i andre tilfeller. Selv om årsaken til forsinkelsen ligger innenfor det skyldneren har ansvaret for, kan forsinkelsesreaksjonen noen ganger være uforholdsmessig, for eksempel der skyldneren bare i begrenset grad kan lastes for en forsinket betaling. I slike tilfeller bør Innkrevingsmyndigheten ha en mulighet til å ettergi påløpte renter og gebyrer.

Departementet foreslo på denne bakgrunn en hjemmel for å ettergi krav på forsinkelsesrente og gebyrer ved forsinket betaling der det foreligger særlige forhold som har medført at skyldneren ikke har fått betalt kravet rettidig. Hjemmelen omfatter også omkostninger som oppstår i forbindelse med innkrevingen.

Etter forslaget vil ettergivelsen være opp til Innkrevingsmyndighetens skjønn. Det kan skje på Innkrevingsmyndighetens eget initiativ (uten søknad), og uten vurdering av vilkår som forutsetter en manuell og tidkrevende behandling av hver enkelt sak. Innkrevingsmyndigheten får med dette også en enkel og effektiv hjemmel for ettergivelse av renter og gebyr der en hendelse påvirker en større gruppe skyldneres mulighet til å betale rettidig, for eksempel dersom nedetid hos en sentral betalingsformidler forsinker et stort antall betalinger.

Med forsinkelsesrente menes rente som påløper ved forsinket betaling, uavhengig av om rentene oppstår i medhold av innkrevingsloven, forsinkelsesrenteloven eller bestemmelser i annen lovgivning. Med gebyrer menes gebyr som oppstår fordi hovedkravet ikke betales til forfall. Bestemmelsen omfatter ikke andre gebyrer, for eksempel overtredelsesgebyr som ilegges som en reaksjon på et regelbrudd. Omkostninger som oppstår i forbindelse med innkrevingen omfattes også av bestemmelsen, for eksempel gebyr for utleggspant.

Før kravet er betalt er det vanskelig for Innkrevingsmyndigheten å vurdere om unnlatt betaling skyldes manglende betalingsvilje eller en omstendighet utenfor skyldnerens kontroll. Departementet foreslo derfor at hovedkravet må være betalt før Innkrevingsmyndigheten kan vurdere ettergivelse etter bestemmelsen.

Ordlyden som ble foreslått i bestemmelsen, er forholdsvis vid. Departementet så det ikke som hensiktsmessig å fastsette detaljerte begrensninger for anvendelsen i loven, for eksempel hvilke særlige forhold som omfattes, eller eventuelle kravstyper som ikke bør omfattes av en slik bestemmelse. Departementet foreslo i stedet hjemmel til å gi utfyllende regler i forskrift. En slik forskriftshjemmel åpner også for at departementet, som etter dagens skattebetalingslov § 15-4, kan gi særlige regler om å ettergi renter og gebyr i krisesituasjoner.

Bestemmelsen er ment å dekke Innkrevingsmyndighetens behov for å gjennomføre ettergivelse ved en enkel saksbehandling. Den er ikke ment som en rettighet for skyldneren, og det legges heller ikke opp til at det skal være en søknadsadgang for skyldneren etter bestemmelsen.

Beslutninger etter den foreslåtte bestemmelsen ble vurdert å ikke være et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Forvaltningslovens regler om forhåndsvarsling, begrunnelse, klage mv. vil derfor ikke komme til anvendelse. Dersom beslutninger etter bestemmelsen skulle anses som enkeltvedtak, ville dette i betydelig grad redusere formålet med bestemmelsen, om blant annet en forenklet saksbehandling.

Selv om beslutningen ikke er et enkeltvedtak, ble det vurdert om det burde etableres særlige regler om for eksempel forhåndsvarsling, begrunnelse og klageadgang. En ettergivelse av et rente- eller gebyrkrav berører imidlertid ikke kravets hovedstol og den opprinnelige betalingsforpliktelsen til skyldneren. Beslutningen om å ettergi påløpte renter eller gebyr vil også være til skyldnerens gunst. På denne bakgrunn så ikke departementet at skyldnerens rettssikkerhet ville bli skadelidende dersom skyldneren ikke blir varslet om ettergivelsen på forhånd, eller har klageadgang på avgjørelsen. Slike saksbehandlingskrav vil medføre lengre saksbehandlingstid, samt at skyldneren i større grad må involveres i prosessen. I tillegg vil skyldneren i alle tilfeller ha mulighet til å søke om ettergivelse etter de øvrige bestemmelsene om ettergivelse i forslaget til innkrevingsloven.

11.4.2 Høringsinstansenes merknader

Jussbuss er positive til at forsinkelsesrenter, gebyr og omkostninger skal kunne ettergis. De ber likevel om at hva som anses som «særlige forhold» utdypes i bestemmelsen.

Gjeldsofferalliansen støtter forslaget om en videre adgang for Innkrevingsmyndigheten til å ettergi forsinkelsesrente, gebyr mv.

11.4.3 Vurderinger og forslag

Departementet fastholder forslaget om egen bestemmelse for ettergivelse av forsinkelsesrenter, gebyr mv. og viser til vurderingen i høringsnotatet, gjengitt ovenfor.

I høringen foreslo departementet et vilkår om at hovedstolen er betalt. Ettergivelse av forsinkelsesrente, gebyr mv. vil være underlagt Innkrevingsmyndighetens frie skjønn. Selv om det normalt ikke vil være aktuelt å ettergi slike krav før hovedstolen er betalt, er det ikke nødvendig at dette er et vilkår. Det kan oppstå situasjoner hvor det er aktuelt å ettergi forsinkelsesrente eller gebyr også der hovedstolen ikke er betalt. Departementet foreslår derfor at det ikke skal være et slikt vilkår.

Jussbuss ber om at det i bestemmelsen utdypes hva som er «særlige forhold». Departementet viser til at dette ikke er ment som en rettighetsbestemmelse for skyldneren, men som et verktøy for Innkrevingsmyndigheten der forsinkelsesreaksjonen fremstår som særlig urimelig. Etter departementets syn er det verken nødvendig eller hensiktsmessig å konkretisere hva som ligger i «særlige forhold» i lovteksten. Departementet viser likevel til eksemplene som ble gitt i høringsnotatet, for eksempel tilfeller hvor forsinkelsen skyldtes forhold utenfor skyldnerens kontroll, eller der skyldneren bare i begrenset grad kan lastes, samtidig som forsinkelsesreaksjonen er uforholdsmessig stor. Forholdet trenger heller ikke være knyttet til den enkelte skyldner. Også kriser i samfunnet kan være «særlige forhold».

Forsinkelsesrente eller gebyr kan tilfalle private kreditorer. Det kan tenkes en samtykkebasert løsning, slik det foreslås for ettergivelse av hensyn til kreditor i punkt 11.2.4, eller at ettergivelsesadgangen avskjæres, slik det foreslås for ettergivelse av hensyn til skyldneren i punkt 11.3.4. Formålet med en særskilt ettergivelsesadgang er å forenkle saksbehandlingen når det av forskjellige grunner anses lite heldig å opprettholde krav på renter eller gebyr. En samtykkebasert løsning som krever manuell saksbehandling, vil motvirke denne forenklingen. Departementet foreslår derfor at Innkrevingsmyndigheten ikke skal ha adgang til å ettergi forsinkelsesrente eller gebyr som tilfaller private kreditorer.

Departementet fastholder videre forslaget om at ettergivelse av forsinkelsesrente mv. ikke skal regnes som enkeltvedtak og viser til vurderingen i høringsnotatet.

Departementet foreslår også en forskriftshjemmel for å kunne regulere hva som skal anses som særlige forhold etter bestemmelsen.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 20.

11.5 Kravstyper som foreslås unntatt fra felles regler om ettergivelse

11.5.1 Gjeldende rett og høringsnotatets forslag

Det er i dag flere kravstyper som innkrevingsmyndighetene i Skatteetaten ikke har adgang til å ettergi. Dette kan være fordi kravstypen har en særhjemmel som utelukker ettergivelse på annet grunnlag, eller fordi kravseier har ment at deres krav ikke bør kunne ettergis, og derfor har unntatt kravstypen i samarbeidsavtalen de har med Skatteetaten om innkreving. Det er heller ingen ettergivelseshjemmel i bidragsinnkrevingsloven. Dette innebærer at krav som i dag kreves inn etter den loven, ikke kan ettergis med mindre det finnes hjemmel i annen lovgivning.

Det ble i høringsnotatet foreslått at bestemmelsene om betalingsavtale og ettergivelse som hovedregel skal gjelde for alle krav som kreves inn etter innkrevingsloven. Det er bare der det foreligger en særlig grunn for at kravstypen bør behandles annerledes at krav skal unntas. Det er likevel noen få kravstyper som på grunn av sin art ikke kan eller bør omfattes av felles regler om ettergivelse. Departementet foreslo derfor hjemmel for at departementet kan unnta enkelte kravstyper i forskrift. Innkrevingsmyndigheten vil inngå nye avtaler om innkreving av krav på vegne av andre offentlige etater. Det er derfor behov for en fleksibel adgang til å gjøre unntak ved behov. Det er også slik dette er regulert i SI-loven med forskrift i dag. Det ble i høringsnotatet blant annet vist til at bøter bare kan ettergis av Kongen i statsråd og at ettergivelse av inndragningskrav er delegert til Justis- og beredskapsdepartementet.

Selv om det allerede følger av annet regelverk at slike krav ikke kan ettergis, ble det foreslått at forskriften av informasjonshensyn bør gi en uttømmende oversikt over alle kravstyper som ikke kan ettergis etter innkrevingsloven.

I høringen ble det også vurdert hvilke av de andre kravstypene som i dag kreves inn av Skatteetaten, bør unntas fra Innkrevingsmyndighetens ettergivelsesadgang i forskrift.

11.5.2 Høringsinstansenes merknader

Ingen høringsinstanser hadde merknader til unntakene som ble foreslått i høringsnotatet.

Helfo ba om unntak for ettergivelse av krav etter folketrygdloven §§ 22-15 og 22-15 a. Konkrete unntak fra reglene om ettergivelse vil fremgå av forskrift. Slike unntak vil bli behandlet i forbindelse med forskriftsarbeidet.

11.5.3 Vurderinger og forslag

Departementet fastholder at det må gjøres enkelte unntak fra felles regler om ettergivelse og viser til vurderingene i høringsnotatet. Unntak fra felles regler om ettergivelse vil fremgå av forskrift.

I høringsnotatet ble det foreslått egne forskriftshjemler for ettergivelse av hensyn til kreditor og av hensyn til skyldneren, hvor det blant annet kan gjøres unntak for enkelte kravstyper. Etter en fornyet vurdering, foreslår departementet at unntak fra reglene om ettergivelse reguleres i forskrift til innkrevingsloven § 3 om utøvelsen av Innkrevingsmyndighetens kreditorrolle, se punkt 5.8.

11.6 Ettergivelse med hjemmel i annet regelverk

11.6.1 Generelt om ettergivelse med hjemmel i annet regelverk

For mange av de kravstypene som Skatteetaten i dag krever inn, er det gitt egne bestemmelser om ettergivelse i regelverket for det aktuelle kravet. For en del krav vil det være hjemmel for ettergivelse både etter SI-loven § 8 og i sektorlovgivningen. Også for flere av kravene som kreves inn etter bidragsinnkrevingsloven, er det gitt egne bestemmelser om ettergivelse i sektorlovgivningen. For skatte- og avgiftskrav er det hjemmel for ettergivelse i skattebetalingsloven kapittel 15. I tillegg er det hjemmel for ettergivelse i skatteforvaltningsloven § 9-9 dersom det av særlige grunner knyttet til fastsettingen virker særlig urimelig å fastholde kravet.

Felles for de fleste bestemmelsene i sektorlovgivningen er at myndigheten til å ettergi er lagt til andre organer enn dagens innkrevingsmyndigheter i Skatteetaten, hovedsakelig til fastsettingsmyndigheten for kravet. Vilkårene for ettergivelse varierer, og kan være knyttet både til forhold ved fastsettingen av kravet, og til skyldnerens situasjon mer generelt.

I høringen ble det trukket frem at det er lite effektivt med flere ulike og til dels overlappende regler om ettergivelse. Regelverket blir også vanskelig tilgjengelig for skyldnerne. Videre kan et fragmentert regelverk være til hinder for at Innkrevingsmyndigheten finner helhetlige løsninger for skyldnere med store gjeldsproblemer og en gjeld bestående av flere typer krav.

Det ble i høringen vurdert at som hovedregel bør innkrevingsloven regulere adgangen til å ettergi de kravene som kreves inn etter loven, av hensyn til skyldneren og av innkrevingshensyn. Som følge av dette ble det foreslått endringer i sektorlovgivningen for å tilpasse ettergivelseshjemlene til en slik fordeling av oppgaver mellom Innkrevingsmyndigheten og fastsettingsmyndighetene for kravene. En rekke hjemler i sektorlovgivningen som bare gjelder ettergivelse av hensyn til skyldneren eller av innkrevingshensyn, ble foreslått opphevet. Hjemler som i tillegg gjelder ettergivelse som følge av hensyn knyttet til fastsettingen eller ileggelsen av kravet, ble foreslått endret slik at vilkårene for ettergivelse bare knyttes til slike forhold, og ikke til hensyn til skyldneren eller innkrevingshensyn.

Ingen av høringsinstansene gikk mot dette som et hovedprinsipp for oppgavefordelingen mellom fastsettingsmyndighetene og Innkrevingsmyndigheten, men det ble gitt innspill til en del av de foreslåtte lovendringene. Disse er gjengitt nedenfor i punkt 11.6.2 til 11.6.7.

Departementet fastholder vurderingen fra høringsnotatet om at ettergivelse av hensyn til kreditor som hovedregel bare bør ha hjemmel i innkrevingsloven. Det samme gjelder ettergivelse fordi skyldnerens betalingsevne er svekket. Det er Innkrevingsmyndigheten som vil ha de beste forutsetningene for å vurdere om skyldnerens økonomiske situasjon tilsier at kravet bør ettergis. Det er også Innkrevingsmyndigheten som ivaretar kreditorrollen for kravene, og som derfor bør ta stilling til om et krav skal ettergis av hensyn til innkrevingen. Lovgivningen for den enkelte kravstype bør som utgangspunkt bare regulere ettergivelse begrunnet i forhold ved fastsettingen av kravet. Dette kan for eksempel være at kravet er ilagt på grunn av forhold utenfor skyldnerens kontroll, at det foreligger særlig urimelige utslag av regelverket, eller andre rimelighetsårsaker som forelå da kravet ble ilagt. Slik ettergivelse er den enkelte kravseier eller fastsettingsmyndighet nærmest til å vurdere. For enkelte av kravene kan det likevel være forhold som tilsier at en ikke følger dette prinsippet fullt ut. Departementet viser til den nærmere vurderingen av de aktuelle hjemlene i sektorlovgivningen nedenfor.

Som følge av forslag til nye regler om betalingsavtale og ettergivelse, foreslår departementet å oppheve skattebetalingsloven §§ 15-1, 15-2 og 15-4, SI-loven § 8 og bidragsinnkrevingsloven § 10 andre ledd. Det vises til disse forslagene.

11.6.2 Studielån etter utdanningsstøtteloven

Statens innkrevingssentral krever i dag inn misligholdte og oppsagte studielån på vegne av Lånekassen. Med hjemmel i utdanningsstøtteloven § 14 med tilhørende forskrift vurderer Statens innkrevingssentral alle søknader om ettergivelse av krav på studielån som er overført til Statens innkrevingssentral.

I høringen ble det trukket frem at den konkrete vurderingen i disse sakene er svært lik den som skal gjøres etter bestemmelsene om ettergivelse i forslag til innkrevingsloven. Ved vurdering av ettergivelse av studielån legges det i praksis ofte til grunn et noe lengre nedbetalingsperspektiv enn for andre krav som kreves inn av Skatteetaten. De foreslåtte bestemmelsene om ettergivelse i innkrevingsloven åpner imidlertid for at Innkrevingsmyndigheten under skjønnsvurderingen kan legge vekt på slike særlige forhold ved kravet. En vurdering av ettergivelse etter de foreslåtte reglene i innkrevingsloven vil ikke i seg selv innebære en skjerpet praksis for studielån.

På denne bakgrunn ble det i høringen vurdert at det ikke er forhold som tilsier at ettergivelsen av studielån bør reguleres særskilt. Departementet foreslo å oppheve hjemmelen for ettergivelse i utdanningsstøtteloven § 14, og at disse kravene i stedet behandles av Innkrevingsmyndigheten etter de foreslåtte bestemmelsene om ettergivelse i innkrevingsloven.

Det følger av utdanningsstøtteloven § 13 at en overføring av kravet til Statens innkrevingssentral medfører tap av rettigheter gitt i eller i medhold av utdanningsstøtteloven. Dette gjelder blant annet retten til å få ettergitt studielån ved skyldnerens død etter lovens § 10. Det følger likevel av forskrift at gjelden skal slettes dersom skyldneren dør også der gjelden er permanent overført til Statens innkrevingssentral. Dersom utdanningsstøtteloven § 14 med tilhørende forskriftsbestemmelser oppheves, vil det ikke lenger være hjemmel til å ettergi krav ved skyldnerens død når kravet er permanent overført til Innkrevingsmyndigheten. Departementet foreslo derfor å endre utdanningsstøtteloven § 13, slik at det uttrykkelig kommer frem at tap av rettigheter ved overføring til Innkrevingsmyndigheten ikke gjelder retten til å få slettet gjelden ved skyldnerens død.

Lånekassen legger i sin høringsuttalelse til grunn at reglene om ettergivelse ikke er ment å innebære en skjerpet praksis for studielån, selv om ordlyden er endret.

Departementet fastholder forslagene fra høringsnotatet og viser til begrunnelsen gjengitt ovenfor. Bestemmelsene om ettergivelse i innkrevingsloven har en noe annen ordlyd enn utdanningsstøtteloven § 14. Departementet legger likevel til grunn at dette ikke innebærer en endring i adgangen til å ettergi.

Departementet viser til forslag til endring i utdanningsstøtteloven § 13 og oppheving av § 14 i samme lov.

11.6.3 Feilutbetalt bostøtte, misligholdte husbanklån og lønnsgarantikrav

Statens innkrevingssentral krever inn krav på feilutbetalt bostøtte på vegne av Husbanken. Det er hjemmel for å ettergi slike krav i bustøttelova § 12. Det er i dag Statens innkrevingssentral som i all hovedsak vurderer søknader om ettergivelse. Husbanken har også selv hjemmel til å ettergi etter bestemmelsen, men benytter denne adgangen i svært liten grad.

I høringen ble det trukket frem at vurderingen etter bustøttelova § 12 i praksis er svært lik vurderingen som Innkrevingsmyndigheten skal foreta etter de foreslåtte bestemmelsene om ettergivelse i innkrevingsloven. Basert på Husbankens svært begrensede bruk av ettergivelsesadgangen i bustøttelova § 12 i dag, samt at Innkrevingsmyndigheten uansett vil kunne vurdere ettergivelse etter forslag til innkrevingsloven så snart kravene er overført for innkreving, så ikke departementet behov for å beholde ettergivelsesadgangen i bustøttelova. Departementet foreslo derfor å oppheve bustøttelova § 12, og at kravene i stedet behandles av Innkrevingsmyndigheten etter bestemmelsene i innkrevingsloven.

Statens innkrevingssentral krever i dag også inn misligholdte husbanklån på vegne av Husbanken. I tillegg krever Statens innkrevingssentral inn restkrav som oppstår etter salg av bolig hvor salgssummen ikke dekker hele kravet. Statens innkrevingssentral kan ettergi slike krav etter SI-loven § 8. I tillegg har Husbanken hjemmel for å ettergi i lov om Husbanken § 9. Husbanken benytter denne ettergivelsesadgangen i svært liten grad.

I høringsnotatet ble det trukket frem at det bare er aktuelt for Husbanken å benytte bestemmelsen der pantet er realisert, og restkravet er uerholdelig. Nesten alle restkrav som oppstår blir permanent overført til Statens innkrevingssentral. I slike tilfeller er Statens innkrevingssentral kreditor og vurderer ettergivelse. Husbanken beholder bare noen få krav knyttet til komplekse låneengasjementer.

Departementet foreslo i høringen å presisere lov om Husbanken § 9, slik at den bare gjelder for krav som Husbanken selv har til innkreving. Der kravet er overført til Innkrevingsmyndigheten, vil bestemmelsene i innkrevingsloven regulere ettergivelsesadgangen fullt ut.

Lønnsgarantikrav kan i dag ettergis av Arbeids- og velferdsetaten (NAV). Etter forskrift gitt i medhold av lønnsgarantiloven § 10 kan NAV ettergi krav og avskrive dem regnskapsmessig. Ettergivelse av krav over seks ganger folketrygdens grunnbeløp (G) besluttes av Arbeids- og inkluderingsdepartementet.

Departementet foreslo i høringen å endre lønnsgarantiloven § 10, slik at den ikke lenger er hjemmel for forskrift om ettergivelse, ved at «frafalle» i lønnsgarantiloven § 10 endres til «avskrive». Disse kravene skal i stedet behandles av Innkrevingsmyndigheten etter bestemmelsene om ettergivelse i forslaget til innkrevingsloven.

Ingen av høringsinstansene hadde merknader til forslagene til endringene i bustøttelova, lov om husbanken og lønnsgarantiloven.

Departementet fastholder forslagene og viser til vurderingene i høringsnotatet gjengitt ovenfor.

Departementet viser til forslag om oppheving av bustøttelova § 12 og om endring i lov om Husbanken § 9 og lønnsgarantiloven § 10.

11.6.4 Forsinkelsesgebyr etter regnskapsloven

Etter regnskapsloven § 8-3 skal den regnskapspliktige betale forsinkelsesgebyr dersom årsregnskap mv. ikke er sendt Regnskapsregisteret innen fastlagte frister. Den regnskapspliktiges styremedlemmer er solidarisk ansvarlig for gebyret. Dersom den regnskapspliktige ikke har et styre, svarer deltakerne eller medlemmene og daglig leder solidarisk for gebyret.

Regnskapsregisteret kan etter regnskapsloven § 8-3 tredje ledd helt eller delvis ettergi forsinkelsesgebyret dersom det blir gjort sannsynlig at innsendingsplikten ikke er overholdt som følge av forhold utenfor den regnskapspliktiges kontroll eller dersom særlige rimelighetsgrunner tilsier det. På samme vilkår kan Regnskapsregisteret frita personer fra solidaransvar.

Statens innkrevingssentral krever i dag inn slike forsinkelsesgebyr. Statens innkrevingssentral kan ettergi disse kravene etter SI-loven § 8, men adgangen er i forskrift begrenset til ettergivelse av hensyn til det offentlige som kreditor.

I høringsnotatet ble det pekt på at regnskapsloven § 8-3 tredje ledd delvis overlapper de foreslåtte ettergivelseshjemlene i innkrevingsloven. Etter begge regelverkene kan krav ettergis på bakgrunn av skyldnerens økonomiske situasjon. Regnskapsloven § 8-3 tredje ledd åpner imidlertid også for ettergivelse som følge av forhold ved ileggelsen av kravet, for eksempel der innsendingsplikten ikke er overholdt som følge av forhold utenfor skyldnerens kontroll, eller dersom skyldneren ikke har levert på grunn av akutt sykdom. Denne adgangen vil Regnskapsregisteret fortsatt ha behov for. For å unngå overlappende bestemmelser ble det i høringen foreslått å endre regnskapsloven § 8-3 tredje ledd, slik at Regnskapsregisteret bare kan ettergi forsinkelsesgebyr ut fra forhold knyttet til ileggelsen av forsinkelsesgebyret. Ettergivelse av andre grunner skal vurderes av Innkrevingsmyndigheten etter bestemmelsene i innkrevingsloven.

Brønnøysundregistrene støtter ikke forslaget om å dele ettergivelsesmyndigheten mellom Regnskapsregisteret og Innkrevingsmyndigheten. Brønnøysundregistrene trekker frem at det ikke treffes et vedtak ved ileggelsen. Gebyret starter automatisk å påløpe dersom regnskapet ikke er sendt inn innen fristen. Det påløper i inntil 26 uker, deretter blir det automatisk sendt krav om betaling. Hvis det da ikke betales innen tre uker, er styremedlemmene mv. solidarisk ansvarlige for beløpet. Brønnøysundregistrene anfører at ved vurderingen av ettergivelse må man derfor se forhold for virksomheten og de solidarisk ansvarlige i sammenheng. Det gjør også at en ikke nødvendigvis kan skille mellom forhold som forelå ved tidspunktet for utarbeidelse av regnskapet og forhold som foreligger på tidspunktet for ileggelsen av gebyret. Først når gebyret har stoppet å påløpe, er det mulig å sende søknad om ettergivelse. I uttalelsen legger Brønnøysundregistrene til grunn at «ved ileggelsen» betyr tidspunktet for når forsinkelsesgebyret begynner å påløpe og ikke når krav om betaling blir sendt.

Brønnøysundregistrene mener derfor at det er best at Innkrevingsmyndigheten overtar ettergivelsesmyndigheten fullt ut for forsinkelsesgebyrer, også der årsregnskapet ikke er sendt inn som følge av forhold utenfor den regnskapspliktiges kontroll, eller dersom særskilte rimelighetsgrunner tilsier det.

Ingen andre høringsinstanser har merknader til forslaget.

Etter departementets vurdering er det ikke aktuelt at Innkrevingsmyndigheten skal vurdere om det forelå tilstrekkelig unnskyldelige forhold ved innsendelsen av regnskapet eller ved ileggelsen av forsinkelsesgebyret til at gebyret bør ettergis. Dette er forhold knyttet til plikten til å sende inn årsregnskapet innen visse frister og oppfølgingen av denne plikten, som sektoransvarlig fagmyndighet er nærmest til å vurdere.

Departementet vil peke på at Brønnøysundregistrene synes å legge til grunn en for snever tolkning av hva som ligger i den foreslåtte avgrensningen «ved ileggelsen». Som Brønnøysundregistrene påpeker, påløper gebyret automatisk, og det blir automatisk sendt krav om betaling etter en viss frist. Deretter gjøres eventuelt solidaransvar gjeldende. Hele denne prosessen må anses som «ileggelsen» av gebyret. Regnskapsregisteret vil også etter den foreslåtte lovendringen ha kompetanse til å ettergi gebyret på grunn av forhold som forelå hos den regnskapspliktige eller dennes medhjelpere, både på det tidspunktet regnskapet skulle vært sendt inn og i den etterfølgende perioden når forsinkelsesgebyret påløper. Dette omfatter også når det sendes krav om betaling og når solidaransvar for styremedlemmer mv. eventuelt gjøres gjeldende. Det er heller ikke noe til hinder for at en ser forholdene for virksomheten og de solidarisk ansvarlige i sammenheng når en vurderer om forsinkelsesgebyret skal ettergis. Departementet fastholder derfor forslaget om å begrense Regnskapsregisterets ettergivelsesadgang til særlige rimelighetsgrunner knyttet til ileggelsen.

Det vises til forslag til endringer i regnskapsloven § 8-3.

11.6.5 Bidragskrav

Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav krever inn barnebidrag. Krav på barnebidrag kan i dag ettergis av NAV etter barnelova § 74 andre ledd og regler gitt i forskrift.

Vurderingene som skal gjøres i forbindelse med en søknad om ettergivelse, er nærmere beskrevet i forskrift og rundskriv. Bidragsgjeld kan bare ettergis dersom bidragspliktiges fremtidige evne til å betale er varig nedsatt. I tillegg til inntekt legges det vekt på den bidragspliktiges formue. I høringsnotatet ble det trukket frem at vurderingene fremstår som svært like de vurderinger Innkrevingsmyndigheten skal foreta etter de foreslåtte bestemmelsene i innkrevingsloven. I begge tilfeller vil en vurdere skyldnerens økonomi og fremtidige evne til å betale kravet. I høringen ble det lagt til grunn at det ikke vil medføre større endringer i praksisen for ettergivelse av barnebidrag om kravene vurderes etter reglene i innkrevingsloven.

Departementet ga i høringen uttrykk for at i utgangspunktet foreligger det ikke særlige forhold som tilsier at krav på barnebidrag ikke bør omfattes av Innkrevingsmyndighetens generelle ettergivelsesadgang.

I høringen ble det imidlertid pekt på at NAV fortsatt bør ha en særskilt ettergivelsesadgang for barnebidrag i eget regelverk. Saker om ettergivelse av bidragsgjeld vil ofte medføre behov for en vurdering av om også fremtidige løpende bidrag bør settes ned som følge av redusert betalingsevne. Løpende bidrag kan også settes ned med tilbakevirkende kraft. En slik vurdering vil fortsatt NAV måtte gjøre som fastsettingsmyndighet. Det er hensiktsmessig at NAV fortsatt kan foreta en samlet vurdering av nedsettelse og ettergivelse av barnebidrag etter eget regelverk. Det er også behov for at NAV har ettergivelsesadgang i utlandssaker, hvor NAV er nærmest til å vurdere om norske myndigheter har ettergivelseskompetanse. Det ble samtidig pekt på at for å unngå at NAV og Innkrevingsmyndigheten i for stort omfang vurderer ettergivelse av den samme bidragsgjelden, vil det være behov for å etablere rutiner for samarbeid mellom etatene. På denne bakgrunn foreslo departementet ikke å oppheve hjemmelen for ettergivelse i barnelova § 74 andre ledd.

Når et barn er plassert utenfor hjemmet som følge av et vedtak etter barnevernsloven, kan den ansvarlige kommunen kreve at foreldrene skal betale et oppfostringsbidrag. Bidraget fastsettes av NAV, men den aktuelle kommunen er kravseier. Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav krever inn oppfostringsbidrag på kommunens vegne. NAV kan ettergi oppfostringsbidrag etter barnevernsloven § 15-12 andre ledd. I slike saker foretas det en totalvurdering av kravet ut fra den bidragspliktiges økonomiske situasjon, og om forholdene for øvrig anses som særlig tyngende. I høringen ble det pekt på at vurderingene som NAV gjør i disse sakene, fremstår som svært like de vurderingene Innkrevingsmyndigheten vil foreta etter forslaget til innkrevingsloven.

På samme måte som ved ettergivelse av barnebidrag kan en overføring av ettergivelsesadgangen til Innkrevingsmyndigheten medføre en utfordring knyttet til likebehandling i saker med løpende oppfostringsbidrag. Selv om det i disse sakene også kan være tilfeller med løpende bidrag, og dermed behov for samordning med NAV som fastsettingsmyndighet, dreier det seg for denne kravstypen om et svært lavt antall ettergivelsesaker. Denne utfordringen vil kunne løses gjennom gode samhandlingsrutiner mellom NAV og Innkrevingsmyndigheten, og det ble i høringen vurdert at det ikke er behov for en parallell bestemmelse om ettergivelse i barnevernsloven. Departementet foreslo derfor å oppheve adgangen til ettergivelse i barnevernsloven § 15-12 andre ledd tredje punktum, og at ettergivelse behandles av Innkrevingsmyndigheten etter innkrevingsloven.

Det kan ilegges tvangsbot etter barnelova § 65 for å gjennomføre en avtale om foreldreansvar, fast bosted og samværsrett. Statens innkrevingssentral er innkrevingsmyndighet for tvangsboten, jf. barnelova § 65 sjette ledd. Etter første ledd gjelder reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Tvangsfullbyrdelsesloven § 13-8 femte ledd angir at Kongen i særlige tilfeller kan ettergi påløpt mulkt. Myndigheten etter bestemmelsen er delegert til Finansdepartementet.

Ettergivelsesadgangen etter tvangsfullbyrdelsesloven § 13-8 for tvangsbøter er i praksis lite brukt. For å samordne reglene om ettergivelse for krav som er omfattet av innkrevingsloven foreslo departementet å gjøre tilpasninger i ordlyden i barnelova § 65 første ledd. Departementet foreslo at ettergivelse av oppfostringsbidrag bare skulle behandles av Innkrevingsmyndigheten etter reglene i innkrevingsloven, og at barnelova § 65 første ledd ikke skal henvise til tvangsfullbyrdelsesloven § 13-8 femte ledd.

Gjeldsofferalliansen (GOA) støtter departementets vurdering om at det ikke vil være hensiktsmessig å oppheve hjemmelen for ettergivelse i barnelova § 74 andre ledd. GOA gir uttrykk for at det vil være fornuftig med en begrensning for Innkrevingsmyndighetens adgang til ettergivelse i barnebidragssaker, og er skeptiske til at samarbeid om ettergivelse vil gi en mer effektiv og brukervennlig saksbehandling. Etter GOAs vurdering vil det medføre økt risiko for forskjellsbehandling. GOA frykter at en slik overlapping kan være forvirrende for skyldneren og skape usikkerhet.

Arbeids- og velferdsdirektoratet mener det er viktig at de beholder adgangen til å ettergi bidragsgjeld etter bestemmelsen i barnelova § 74.

Ingen høringsinstanser har merknader til forslagene til endringene i barnevernsloven § 15-12 og barnelova § 65.

Departementet fastholder forslagene om at ettergivelse av oppfostringsbidrag etter barnevernloven og tvangsbot etter barnelova bare skal hjemles i innkrevingsloven, og at vurderingen av ettergivelse skal gjøres av Innkrevingsmyndigheten. Det vises til vurderingene i høringsnotatet gjengitt ovenfor.

Departementet slutter seg til vurderingene i høringsnotatet om at NAV fortsatt vil ha behov for ettergivelseshjemmelen i barnelova § 74 andre ledd. Som det ble pekt på i høringsnotatet, må det etableres rutiner for samarbeidet mellom Innkrevingsmyndigheten og NAV om håndteringen av slike saker. Når det gjelder de særlige hensynene som må tas til bidragsmottaker, vises det til nærmere omtale og forslag i punkt 11.2 og 11.3.

Det vises til forslag til endringer i barnelova § 65 og barnevernsloven § 15-12 andre ledd.

11.6.6 Overtredelsesgebyr

En rekke forvaltningsorganer har hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr ved brudd på en plikt som organet har ansvar for å håndheve. Skatteetaten krever i dag inn flere slike gebyrer. Ileggelsen av gebyrene er nærmere regulert i sektorlovgivningen, som i mange tilfeller gir den myndigheten som ilegger gebyret, adgang til på nærmere vilkår å ettergi eller frafalle det. Dette gjelder gebyrer ilagt etter el-tilsynsloven § 13 a fjerde ledd, kringkastingsloven § 10-3 andre ledd, luftfartsloven § 13 a-5 fjerde ledd, folketrygdloven § 25-3 syvende ledd, a-opplysningsloven § 11 andre ledd, jf. § 10 fjerde ledd og folkeregisterloven § 12-1 fjerde ledd.

For disse gebyrene vil Skatteetatens innkrevingsmyndigheter samtidig ha ettergivelsesadgang etter SI-loven eller skattebetalingsloven. Det er dermed helt eller delvis overlappende hjemler for ettergivelse.

I høringen ble det pekt på at det varierer hvilke momenter de ulike myndighetene legger vekt på ved behandling av saker om frafall av gebyrer. Flere myndigheter har opplyst at det i vurderingen også legges vekt på etterfølgende omstendigheter hos skyldneren, for eksempel økonomisk evne og sykdom. Dette er omstendigheter som er relevante i vurderingene av om et krav skal ettergis etter innkrevingsloven. Med slike overlappende hjemler for ettergivelse kan skyldnerens økonomiske evne mv. bli vurdert ulikt av de to myndighetene, med risiko for ugrunnet forskjellsbehandling.

For å unngå overlappende bestemmelser ble det i høringen foreslått tilpasninger i sektorregelverket for å etablere et skille mellom adgangen til å frafalle et krav etter disse reglene, og ettergivelse etter reglene i forslag til innkrevingsloven. Det ble ikke foreslått å oppheve bestemmelsene i sektorregelverket, men at ettergivelse med hjemmel i sektorlovgivningen ble begrenset til forhold ved fastsettingen av gebyret. Det kan for eksempel være aktuelt der en opplysningsplikt ikke ble overholdt på grunn av uforutsette og akutte forhold hos den opplysningspliktige selv eller medhjelper.

Ingen av høringsinstansene har merknader til forslagene.

Departementet fastholder vurderingene i høringsnotatet og foreslår endringer i de aktuelle lovene som begrenser fastsettingsmyndighetens ettergivelsesadgang til forhold ved ileggelsen av gebyret.

Det vises til forslag til endringer i el-tilsynsloven § 13 a fjerde ledd, kringkastingsloven § 10-3 andre ledd, luftfartsloven § 13 a-5 fjerde ledd, folketrygdloven § 25-3 syvende ledd, a-opplysningsloven § 10 fjerde ledd og folkeregisterloven § 12-1 fjerde ledd.

11.6.7 Tvangsmulkt

En rekke forvaltningsorganer har hjemmel til å ilegge tvangsmulkt for å sikre at plikter som følger av lov, forskrift eller enkeltvedtak, blir etterlevd. Statens innkrevingssentral krever inn mange av disse tvangsmulktene.

Vilkårene for å ilegge tvangsmulkt er nærmere regulert i sektorlovgivningen, som i mange tilfeller gir den myndigheten som ilegger tvangsmulkten, adgang til på nærmere vilkår å redusere eller frafalle tvangsmulkten. Slike hjemler for ettergivelse er gitt i følgende bestemmelser:

• lov 24. mai 1929 nr. 4 om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr (el-tilsynsloven) § 13 tredje ledd

• lov 9. mars 1973 nr. 14 om vern mot tobakksskader (tobakkskadeloven) § 36 sjette ledd

• lov 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester (produktkontrollloven) § 13

• lov av 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) § 73 fjerde ledd

• lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholdig drikk m.v. (alkoholloven) § 9-4 åttende ledd

• lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester (kringkastingsloven) § 10-4 fjerde ledd

• lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart (luftfartsloven) § 13 a-4 første ledd

• lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) § 25-3

• lov 26. juni 1998 nr. 47 om fritids- og småbåter (småbåtloven) § 41 a

• lov 15. juni 2001 nr. 79 om miljøvern på Svalbard (svalbardmiljøloven) § 96 tredje ledd

• lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) § 18-7

• lov 16. februar 2007 nr. 9 om skipssikkerhet (skipssikkerhetsloven) § 50 tredje ledd

• lov 6. juni 2008 nr. 37 om forvaltning av viltlevande marine ressursar (havressurslova) § 58 andre ledd

• lov 9. januar 2009 nr. 2 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. (markedsføringsloven) § 41 femte ledd

• lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) § 73 fjerde ledd

• lov 25. juni 2010 nr. 45 om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret (sivilbeskyttelsesloven) § 35 tredje ledd

• lov 16. desember 2011 nr. 65 om næringsberedskap (næringsberedskapsloven) § 19 fjerde ledd

• lov 4. september 2015 nr. 91 om posttjenester (postloven) § 50 tredje ledd

• lov 17. juni 2016 nr. 64 om åpenhet om eierskap i medier § 5 tredje ledd

• lov 16. juni 2017 nr. 50 om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Diskrimineringsnemnda (diskrimineringsombudsloven) § 13 tredje ledd

• lov 7. mai 2020 nr. 37 om medisinsk utstyr § 12 andre ledd.

I mange av disse bestemmelsene gir ordlyden liten veiledning med hensyn til hvilke forhold det skal legges vekt på ved vurderingen av om tvangsmulkten skal frafalles. Det kan derfor både legges vekt på forhold ved ileggelsen av tvangsmulkten og på skyldnerens økonomiske situasjon, sykdom mv. For tvangsmulkt gitt i medhold av de fleste av disse bestemmelsene vil Statens innkrevingssentral som utgangspunkt også ha hjemmel for ettergivelse i SI-loven § 8.

Videre kan skattekontoret frafalle tvangsmulkt ilagt etter skatteforvaltningsloven § 14-1 og a-opplysningsloven § 10 fjerde ledd.

I tillegg er det en generell bestemmelse i forvaltningsloven § 51 tredje ledd om at et forvaltningsorgan som har ilagt en tvangsmulkt, «i særlige tilfeller kan redusere eller frafalle mulkten». Bestemmelsen kommer til anvendelse når ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov, jf. forvaltningsloven § 1. Dette innebærer at forvaltningsloven § 51 tredje ledd ikke kommer til anvendelse dersom det er en hjemmel for å frafalle mulkten i sektorlovgivningen knyttet til den enkelte kravstype. Bestemmelsen gjelder imidlertid parallelt med mer generelle ettergivelseshjemler, som for eksempel SI-loven § 8, jf. Prop. 62 L (2015–2016) side 207. Ordlyden i forvaltningsloven § 51 tredje ledd er vid, og det følger av forarbeidene til bestemmelsen at det i tillegg til forhold ved ileggelsen av tvangsmulkten også kan legges vekt på skyldnerens økonomi.

I høringen ble det trukket fram at bestemmelsene i sektorlovgivningen og forvaltningsloven § 51 tredje ledd til en viss grad overlapper med bestemmelsene om ettergivelse i forslag til innkrevingsloven. Det innebærer at spørsmålet om ettergivelse og om skyldnerens økonomiske evne mv. kan bli vurdert både av den myndigheten som har ilagt tvangsmulkten, og av Innkrevingsmyndigheten. Dette kan resultere i ulik vurdering av ellers like tilfeller og i ugrunnet forskjellsbehandling.

Departementet foreslo i høringen endringer både i sektorlovgivningen og i forvaltningsloven for å etablere et klarere skille mellom adgangen til å redusere eller frafalle et krav etter disse reglene, og adgangen til å ettergi et krav etter reglene i innkrevingsloven. Det ble foreslått å oppheve hjemler for ettergivelse av tvangsmulkt i sektorlovgivningen, slik at ettergivelse må gjøres enten av sektormyndigheten med hjemmel i forvaltningsloven § 51, eller av Innkrevingsmyndigheten med hjemmel i innkrevingsloven. For ytterligere å unngå overlappende bestemmelser, ble det foreslått å endre forvaltningsloven § 51 slik at hvis tvangsmulkten innkreves av Innkrevingsmyndigheten, skal forvaltningsorganet med hjemmel i § 51 kunne redusere eller frafalle tvangsmulkt bare ut fra forhold knyttet til ileggelsen av mulkten. Det ble også foreslått å endre skatteforvaltningsloven § 14-1 og a-opplysningsloven § 10, slik at det bare er omstendigheter ved ileggelsen av tvangsmulkten som er relevante i vurderingene etter disse bestemmelsene.

Ingen av høringsinstansene har merknader til forslaget.

Departementet fastholder forslagene i høringsnotatet. I mange tilfeller vil det fortsatt være behov for at den myndigheten som har ilagt en tvangsmulkt, kan redusere eller frafalle denne på grunn av særlige forhold ved ileggelsen. Slik adgang vil de ha etter forvaltningsloven § 51 tredje ledd. Hjemlene i de ulike sektorlovene er dermed overflødige, og departementet foreslår å oppheve disse.

Samtidig åpner ordlyden i forvaltningsloven § 51 tredje ledd for ettergivelse også i de samme situasjonene hvor Innkrevingsmyndigheten vil vurdere ettergivelse etter reglene i innkrevingsloven. Departementet fastholder forslaget i høringen om å endre forvaltningsloven § 51 tredje ledd slik at for tvangsmulkt som innkreves av Innkrevingsmyndigheten, kan forvaltningsorganet bare redusere eller frafalle tvangsmulkt der særlige grunner knyttet til ileggelsen tilsier det.

I enkelte av dagens ettergivelsesbestemmelser ligger kompetansen til å redusere eller frafalle mulkten til «departementet». Etter forvaltningsloven § 51 tredje ledd ligger kompetansen til å redusere eller frafalle mulkten til det forvaltningsorganet som har ilagt tvangsmulkten. En annen konsekvens av at adgangen til å frafalle mulkten følger forvaltningsloven, er at avgjørelsen kan anses som et enkeltvedtak. I enkelte bestemmelser, for eksempel naturmangfoldloven § 73, er det i dag fastsatt at avgjørelsen ikke er et enkeltvedtak. Departementet legger til grunn at de administrative konsekvensene av dette vil være begrenset.

For tvangsmulkt ilagt etter skatteforvaltningsloven § 14-1 og a-opplysningsloven § 10, kommer ikke forvaltningsloven til anvendelse, jf. skatteforvaltningsloven § 1-3 og a-opplysningsloven § 10 fjerde ledd, jf. femte ledd. Følgelig gjelder heller ikke bestemmelsen i forvaltningsloven § 51 tredje ledd for slike krav.

Tvangsmulkt ilagt etter skatteforvaltningsloven kan reduseres eller frafalles «i særlige tilfeller», og tvangsmulkt etter a-opplysningsloven når det foreligger «særlige rimelighetsgrunner». I praksis brukes likevel bestemmelsene bare til frafall som følge av forhold knyttet til misligholdet som utløste tvangsmulkten.

Disse tvangsmulktene ilegges i stor grad maskinelt, og fastsettingsmyndigheten vil ha behov for å kunne frafalle krav begrunnet i forhold ved ileggelsen. Departementet slutter seg derfor til forslaget i høringen om å endre bestemmelsene slik at det bare er omstendigheter ved ileggelsen av tvangsmulkten som er relevante i vurderingen av om mulkt skal frafalles. Departementet foreslår en justering av ordlyden sammenlignet med forslaget i høringen, ved å ta ut formuleringen «dersom det blir gjort sannsynlig» knyttet til forholdene som begrunner frafallet av tvangsmulkten. En slik presisering er etter departementets vurdering ikke nødvendig.

Det vises til forslag til endringer i

• el-tilsynsloven § 13 tredje ledd

• forvaltningsloven § 51 tredje ledd

• tobakkskadeloven § 36 sjette ledd

• produktkontrolloven § 13

• forurensningsloven § 73 fjerde ledd

• alkoholloven § 9-4 åttende ledd

• kringkastingsloven § 10-4 fjerde ledd

• luftfartsloven § 13 a-4 første ledd

• folketrygdloven § 25-3 syvende ledd

• småbåtloven § 41 a fjerde ledd

• svalbardmiljøloven § 96 tredje ledd

• arbeidsmiljøloven § 18-7

• skipssikkerhetsloven § 50 tredje ledd

• havressurslova § 58 andre ledd

• markedsføringsloven § 41 femte ledd

• naturmangfoldloven § 73 fjerde ledd

• sivilbeskyttelsesloven § 35 tredje ledd

• næringsberedskapsloven § 19 fjerde ledd

• a-opplysningsloven § 10

• postloven § 50 tredje ledd

• skatteforvaltningsloven § 14-1

• lov om åpenhet om eierskap i medier § 5 tredje ledd

• diskrimineringsombudsloven § 13 tredje ledd

• lov om medisinsk utstyr § 12 andre ledd.

11.7 Ettergivelse ved gjeldsordning

11.7.1 Gjeldende rett og høringsnotatets forslag

En rettslig eller utenrettslig gjeldsordning innebærer også en ettergivelse. Gjennom en gjeldsordning inngår skyldneren en samlet betalingsordning som i utgangspunktet omfatter alle kreditorer, for å få kontroll på økonomien. En rettslig gjeldsordning reguleres av gjeldsordningsloven. Utenrettslig gjeldsordning, der skyldneren kommer til enighet med kreditorene sine uten hjelp av namsmannen eller retten, er et alternativ til gjeldsordning etter gjeldsordningsloven.

Det fremgår av gjeldsordningsloven § 4-12 tredje ledd at offentlig myndighet eller oppkrever av offentlige krav kan godta et forslag til rettslig gjeldsordning. Innkrevingsmyndighetens adgang til å inngå en rettslig gjeldsordning er vurdert å være tilstrekkelig hjemlet i gjeldsordningsloven. Det er derfor ikke nødvendig å regulere dette særskilt i innkrevingsloven.

Etter gjeldende rett er ikke innkrevingsmyndighetenes adgang til å delta i utenrettslig gjeldsordning særskilt regulert i skattebetalingsloven, SI-loven eller bidragsinnkrevingsloven. En utenrettslig gjeldsordning som ikke innebærer full betaling av kravet, vil innebære en hel eller delvis ettergivelse. På samme måte som ved ordinær ettergivelse, må innkrevingsmyndighetene ha hjemmel for å ettergi krav. For skatte- og avgiftskrav finnes i dag en slik hjemmel i skattebetalingsloven § 15-2. For krav som kreves inn etter SI-loven er det en tilsvarende hjemmel i SI-loven § 8. Bidragsinnkrevingsloven har i dag ingen generell ettergivelseshjemmel.

Etter dagens regelverk er det utfordrende for innkrevingsmyndighetene å håndtere forslag til utenrettslig gjeldsordning hvor dividenden er null. Dette skyldes at det er et vilkår etter dagens bestemmelse i skattebetalingsloven § 15-2 at det fremsettes et betalingstilbud. En utenrettslig gjeldsordning med null i dividende vil ikke være et betalingstilbud. Dette medfører at innkrevingsmyndighetene i dag ikke kan inngå en slik avtale, selv om det fremstår som den beste løsningen.

I høringen ble det foreslått felles regler for ettergivelse i innkrevingsloven, som i utgangspunktet skal gjelde for alle krav som kreves inn etter loven. Den foreslåtte bestemmelsen om ettergivelse av hensyn til kreditor, ble vurdert å dekke behovet Innkrevingsmyndigheten vil ha til å kunne inngå avtaler om utenrettslig gjeldsordning. Innkrevingsmyndigheten vil kunne ettergi krav der det antas å gi bedre dekning enn fortsatt innkreving, og det ikke vil virke støtende eller være egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoral. Disse momentene er de samme som ved vurderingen av om det er hensiktsmessig å inngå en utenrettslig gjeldsordning. Ved at vilkåret om betalingstilbud ikke er videreført i ny lov er det åpnet for at Innkrevingsmyndigheten også kan akseptere utenrettslige gjeldsordninger som ikke innebærer en dividendebetaling, dersom Innkrevingsmyndigheten mener at dette vil være bedre enn fortsatt innkreving.

På bakgrunn av dette ble det vurdert å ikke være behov for en særskilt regel om Innkrevingsmyndighetens adgang til å inngå en utenrettslig gjeldsordning.

For krav på studielån og feilutbetalt bostøtte er adgangen til å inngå rettslig eller utenrettslig gjeldsordning særskilt regulert i sektorlovgivningen, jf. bustøttelova § 12 første ledd og utdanningsstøtteloven § 14 første ledd med forskrift. Med bakgrunn i vurderingene ovenfor ble det vurdert at det ikke er nødvendig med slik særskilt regulering. Departementet foreslo derfor å oppheve bestemmelsene i bustøtteloven, utdanningsstøtteloven med forskrift og forskrift om overgangsregler om betaling av egenandeler i saker om fri rettshjelp som regulerer dette.

11.7.2 Høringsinstansenes merknader

Barne- og familiedepartementet støtter forslaget om at ettergivelse av hensyn til kreditor også skal gjelde adgangen til å inngå utenrettslige gjeldsordninger. Etter departementets syn er det ikke klart av lovteksten at også avtaler med null i dividende er omfattet. De påpeker at regelverket bør være klart for de som ønsker å inngå utenrettslig gjeldsordning. Bestemmelsen bør derfor være tydeligere på dette punktet eller så bør det fremgå klart av forskrift.

Politidirektoratet slutter seg til et innspill fra Oslo politidistrikt, som er positive til at Innkrevingsmyndigheten i større grad kan ettergi gjeld. De viser til at erfaringen fra namsmannen er at det kan være vanskelig å få til utenrettslige gjeldsordningsavtaler på grunn av skyldnerens gjeld til det offentlige og at skyldneren derfor må søke om rettslig gjeldsordning istedenfor. Det økonomiske resultatet for kreditorene blir som regel det samme i en rettslig gjeldsordning som det ville vært i en eventuell utenrettslig gjeldsordning. Saker som kunne vært løst utenfor namsmannsapparatet, blir derfor likevel oversendt namsmannen. De påpeker videre at vilkårene for ettergivelse ikke bør praktiseres så strengt at ettergivelse blir et nærmest uoppnåelig unntakstilfelle fra hovedregelen.

11.7.3 Vurderinger og forslag

Departementet viser til vurderingen i høringsnotatet og fastholder at de foreslåtte endringene ovenfor i kapittel 11 er tilstrekkelige til at Innkrevingsmyndigheten kan inngå utenrettslige gjeldsordninger. Se punkt 11.2.4 om ettergivelse av hensyn til kreditor, punkt 11.6.2 om oppheving av utdanningsstøtteloven § 14 og punkt 11.6.3 om oppheving av bustøttelova § 12.

Barne- og familiedepartementet mener det ikke er klart av lovteksten at også avtaler med null i dividende er omfattet av bestemmelsene om ettergivelse. Politidirektoratet og Oslo politidistrikt viser til at det økonomiske resultatet for kreditor ved rettslig gjeldsordning ofte er det samme som ville vært oppnådd ved utenrettslig gjeldsordning når skyldneren har gjeld til det offentlige. Det innebærer unødvendig ressursbruk hos namsmannen. Innkrevingsmyndigheten bør derfor ikke anvende vilkårene så strengt at utenrettslig gjeldsordning i praksis blir uoppnåelig.

Departementet er enig i at regelverket bør være klart for de som ønsker å inngå utenrettslig gjeldsordning. I punkt 11.2.4 foreslås det at det er tilstrekkelig at ettergivelse vil gi like god dekning som fortsatt innkreving. Dette gir hjemmel for å ettergi et krav helt, dersom en ikke kan forvente dekning av deler av kravet ved fortsatt innkreving. I tilfeller hvor det er lite sannsynlig at en eventuell rettslig gjeldsordning vil gi bedre dekning enn en utenrettslig gjeldsordning, legger departementet til grunn at vilkåret for ettergivelse av hensyn til kreditor er oppfylt.

Departementet legger også til grunn at Innkrevingsmyndigheten i sin veiledning gir den som søker utenrettslig gjeldsordning god informasjon om vilkårene for at Innkrevingsmyndigheten skal kunne akseptere et forslag til gjeldsordning.

Departementet viser videre til at det foreslås en begrensning i adgangen til å ettergi krav av hensyn til kreditor, der Innkrevingsmyndigheten krever inn på vegne av private kreditorer, se punkt 11.2.4. En slik begrensning vil også gjelde ved utenrettslig gjeldsordning.

12 Motregning

12.1 Innledning og sammendrag

Motregning innebærer at et krav avregnes mot et annet krav. Det er en effektiv oppgjørsmåte både for Innkrevingsmyndigheten og for skyldneren. Motregning forutsetter normalt at hovedkravet og motkravet er mellom de samme partene. Departementet foreslår at ethvert krav som det offentlige har på en skyldner, skal kunne motregnes i krav på tilgodebeløp på skatt og avgift som skyldneren har mot det offentlige. Det foreslås videre at skattekrav som hører inn under fellesinnkrevingen, samt enkelte private krav, også skal kunne motregnes i andre krav som skyldneren har mot det offentlige, uten vilkår om gjensidighet, se punkt 12.2 og 12.3. Departementet foreslår at dette i hovedsak også skal gjelde i konkurs, se punkt 12.4.

Motregning har likhetstrekk med tvangsinnkreving. Departementet foreslår at reglene om beslagsfrihet i dekningsloven kapittel 2 også skal gjelde ved motregning etter innkrevingsloven. For motregning i tilgodebeløp på skatt og avgift, skal Innkrevingsmyndigheten likevel bare vurdere beslagsfrihet når skyldneren krever det, se punkt 12.5.

Motregning regnes ikke som enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Departementet foreslår likevel at det gis særskilte saksbehandlingsregler for motregningen. Innkrevingsmyndigheten skal underrette skyldneren så snart motregning besluttes, og skyldneren skal kunne klage over motregningen til tingretten, se punkt 12.6. Departementet foreslår å ikke videreføre en bestemmelse om skyldners motregningsrett, se punkt 12.7.

For noen typer krav har kommunene i dag utvidet motregningsrett. Departementet foreslår å videreføre adgangen til utvidet motregning for disse kravene, ved at kommunene kan motregne etter reglene i innkrevingsloven § 21, se punkt 12.8.

12.2 Generelt om motregning

Motregning er enkel å gjennomføre og likestilles med betaling. Motregning fordrer ingen forutgående avtale mellom partene og har dermed karakter av å være en form for privat tvangsfullbyrdelse. Alle kreditorer, både offentlige og private, kan motregne.

Den alminnelige motregningsretten er ikke lovregulert. Etter ulovfestet rett må tre vilkår være oppfylt for at motregning kan skje. For det første må hovedkravet (tilgodebeløpet) og motkravet (kravet som dekkes ved motregningen) gå ut på det samme, for eksempel betaling av penger. Dernest må hovedkravet og motkravet bestå mellom de samme partene (gjensidighetsvilkåret). Til sist må frigjøringstiden for hovedkravet, det vil si det tidligste tidspunktet det kan betales, ha inntrådt, og motkravet må være forfalt (oppgjørsmodenhetsvilkåret). Motregning må påberopes. Den som vil motregne (kreditor for motkravet) må sende en motregningserklæring til den andre parten (kreditor for hovedkravet).

Når et offentlig organ motregner etter ulovfestede regler, gjelder ikke forvaltningsloven kapittel IV til VI. Dette betyr blant annet at skyldneren ikke har rett til å klage eller har krav på begrunnelse.

Det er alminnelig antatt at staten anses som én enhet i relasjon til gjensidighetsvilkåret, enten motregning erklæres av eller overfor staten. Forutsatt at øvrige vilkår for motregning er til stede, kan altså et statlig krav i utgangspunktet motregnes i enhver fordring skyldneren måtte ha på staten. Dette gjelder uavhengig av hvilken statlig virksomhet som forvalter henholdsvis innkrevingen av kravet og utbetalingen. På samme måte vil gjensidighetsvilkåret være oppfylt så lenge det motregnes innenfor samme kommune eller fylkeskommune. Dersom gjensidighetsvilkåret ikke er oppfylt, krever motregningen særskilt hjemmel, se neste punkt.

12.3 Utvidet adgang til å motregne

12.3.1 Gjeldende rett

12.3.1.1 Adgang til å motregne i til gode skatt og avgift

Det store flertallet av Skatteetatens krav kan etter særskilt hjemmel motregnes fullt ut i til gode skatt og avgift, uavhengig av gjensidighet på det offentliges side.

Det følger av skattebetalingsloven § 13-1 første ledd at skatte- og avgiftskrav kan motregnes i ethvert annet tilgodebeløp på skatt og avgift skyldneren har krav på. Bestemmelsen sikrer at motregning kan gjennomføres også der gjensidighetsvilkåret ved ulovfestet motregning ikke er oppfylt. Dette er særlig praktisk der innkrevingsmyndighetene krever inn skatt på vegne av kommunen og fylkeskommunen. Oppstår det tilgodebeløp på slik skatt, kan innkrevingsmyndighetene ved hjelp av den utvidede motregningsadgangen motregne andre krav staten har på skyldneren i tilgodebeløpet, uavhengig av om flere offentlige myndigheter er debitor for tilgodebeløpet. Bestemmelsen har i praksis bare betydning for personlige skattepliktige.

Offentlige krav som kreves inn etter SI-loven, kan motregnes i skyldnerens krav på til gode skatt eller avgift etter skattebetalingsloven § 13-1, jf. SI-loven § 4. Samme motregningsadgang gjelder når Statens innkrevingssentral krever inn erstatning og andre pengekrav tilkjent en fornærmet eller annen skadelidt i offentlig straffesak, og ved innkreving av erstatning mv. som i sivile saker er tilkjent på grunn av en straffbar handling som krenker liv, helse eller frihet. Øvrige privatrettslige krav som kreves inn etter SI-loven, kan ikke motregnes i til gode skatt eller avgift med hjemmel i skattebetalingsloven § 13-1.

Etter bidragsinnkrevingsloven § 14 første ledd kan Innkrevingssentralen for bidrags- og tilbakebetalingskrav motregne alle krav som innkreves etter loven, i til gode skatt og avgift.

12.3.1.2 Adgang til å motregne i andre tilgodebeløp

I skattebetalingsloven § 13-1 andre ledd er det gitt en ytterligere utvidet adgang til å motregne for kravene som hører til under fellesinnkrevingen, hvor staten krever inn formues- og inntektsskatt på vegne av staten, kommunen og fylkeskommunen. Disse kan uoppdelt motregnes i andre krav enn skatt og avgift som skyldneren har på staten, fylkeskommunen eller kommunen. Innkrevingsmyndighetene kan dermed motregne kravene under fellesinnkrevingen mot krav på andre ytelser, uten hensyn til hvilke offentlige myndigheter som eier hvilke krav. Ved motregning etter ulovfestede regler vil gjensidighetsvilkåret bare være oppfylt for en andel av kravet når hoved- eller motkravet ligger på staten, kommunen eller fylkeskommunen alene.

Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav har etter bidragsinnkrevingsloven § 14 andre ledd en utvidet motregningsadgang og kan motregne forfalte underholdsbidrag i alle andre fordringer som den bidragspliktige har på det offentlige, forutsatt at det etter dekningsloven er adgang til å ta utlegg i de aktuelle fordringene. Underholdsbidragene står i en særstilling fordi bidragene skal sikre forsørgelse av barn eller tidligere ektefelle.

12.3.2 Høringsnotatets forslag

12.3.2.1 Motregning i til gode skatt og avgift

Tilnærmet alle krav som innkreves av Skatteetaten kan etter dagens regelverk gjøres opp gjennom motregning i til gode skatt og avgift. I høringen ble det trukket frem at slik intern motregning er et svært effektivt virkemiddel. Det kan gjennomføres med lite bruk av ressurser, og bidrar til at færre krav må tvangsinnkreves. Det ble i høringen pekt på at både hensynet til effektiv innkreving og hensynet til skyldneren taler for å opprettholde adgangen til å motregne i til gode skatt og avgift.

Hensynet til en enkel og praktikabel regel tilsier at adgangen til å motregne i til gode skatt og avgift i minst mulig grad varierer mellom de ulike kravene som kreves inn av Innkrevingsmyndigheten. Departementet foreslo derfor at alle krav som Innkrevingsmyndigheten krever inn, skal kunne motregnes i til gode skatt og avgift. Dette innebærer at motregningsadgangen utvides noe sammenlignet med gjeldende rett.

Som en konsekvens av forslaget, ble det foreslått ikke å videreføre SI-loven § 4 første ledd første punktum om at adgangen til å motregne i til gode skatt og avgift som utgangspunkt bare tilkommer offentlige krav. Forslaget innebærer at det i innkrevingsloven ikke er nødvendig å angi særskilt de private kravene som skal kunne dekkes med til gode skatt og avgift, slik det gjøres i dag i SI-loven § 4 første ledd andre punktum.

12.3.2.2 Motregning i andre offentlige tilgodebeløp

Den videste motregningsadgangen, som gir mulighet til å motregne i ethvert krav som skyldneren har på det offentlige, ble i høringsnotatet foreslått videreført for krav som i dag har prioritet etter dekningsloven § 2-8 første ledd bokstav a (underholdsbidrag) og krav under fellesinnkrevingen (formues- og inntektsskatt og trygdeavgift). For disse kravstypene vil Innkrevingsmyndigheten ofte være avskåret fra motregning etter ulovfestede regler på grunn av manglende eller bare delvis gjensidighet. For kravene under fellesinnkrevingen vil det bare foreligge delvis gjensidighet dersom skyldnerens tilgodehavende er en ren statlig, kommunal eller fylkeskommunal utbetaling.

Innkrevingsmyndigheten vil være fullstendig avskåret fra å motregne de private bidragskravene etter ulovfestede regler. Manglende gjensidighet, sammenholdt med at det er tale om krav som er høyest prioritert etter dekningsloven, tilsa etter departementets syn at dagens motregningsadgang opprettholdes for krav under fellesinnkrevingen og krav som i dag har prioritet etter dekningsloven § 2-8 første ledd bokstav a. Departementet foreslo i tillegg at tilsvarende motregningsadgang innføres for krav som i dag har prioritet etter dekningsloven § 2-8 første ledd bokstav b (krav på erstatning mv. for skade voldt ved straffbar handling). Kravene som har prioritet etter denne bestemmelsen kreves i stor grad inn på vegne av privatpersoner. Innkrevingsmyndigheten vil derfor i mange tilfeller være avskåret fra å motregne i offentlige utbetalinger etter ulovfestede regler. Dette taler for at den videste motregningsadgangen også skal omfatte slike krav.

Som en konsekvens av forslaget om å regulere Innkrevingsmyndighetens adgang til å motregne i innkrevingsloven, foreslo departementet å oppheve skattebetalingslovens kapittel 13, SI-loven § 4 og bidragsinnkrevingsloven § 14.

12.3.3 Høringsinstansenes merknader

Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund (NKK) og enkelte kommuner mener det er uklart hvordan regelen om utvidet motregningsrett som ble foreslått i høringen vil slå ut for så vel kommunene som skyldnerne. Forslaget om at alle kravene under loven skal kunne motregnes i skyldnerens tilgodebeløp utvider motregningsadgangen i forhold til det som gjelder i dag etter skattebetalingsloven. NKK mener at det ikke kan utelukkes at kommunenes dekningsutsikter påvirkes negativt.

12.3.4 Vurderinger og forslag

Departementet fastholder forslaget om at ethvert krav som kreves inn etter innkrevingsloven, skal kunne motregnes i skyldnerens tilgodebeløp på skatt og avgift. Departementet fastholder også forslaget om at krav som er gjenstand for fordeling etter skattebetalingsloven kapittel 8 (skattekrav under fellesinnkrevingen), uoppdelt skal kunne motregnes i andre krav som skyldneren har på det offentlige. Departementet foreslår likevel en justering i ordlyden for å klargjøre at det kun er krav som faktisk fordeles etter reglene i kapittel 8 som er omfattet, ikke alle krav som er nevnt i skattebetalingsloven § 8-1. Innbetalt skatt fra upersonlige skattepliktige er derfor ikke omfattet, så lenge slik skatt er en ren statlig skatt som ikke vil bli fordelt mellom flere kreditorer. Departementet viser til vurderingen i høringsnotatet.

NKK mener det er uklart hvordan de nye reglene vil slå ut for kommunene og for skyldnere, og mener at det ikke kan utelukkes at kommunenes dekningsutsikter påvirkes negativt. Departementet viser til at de aller fleste krav som kreves inn av innkrevingsmyndighetene i Skatteetaten, kan motregnes i tilgodebeløp på skatt og avgift etter gjeldende rett. Den foreslåtte endringen vil derfor ha svært liten praktisk betydning for kommunenes dekningsutsikter. Departementet vil videre peke på at dekningsutsiktene vil være avhengig av hvilken plass de kommunale kravene vil ha i dekningsrekkefølgen. Den nærmere dekningsrekkefølgen ved motregning vil bli fastsatt i forskrift, se punkt 9.5.

Departementet foreslår videre å følge opp forslaget i høringsnotatet om å oppheve skattebetalingslovens kapittel 13, SI-loven § 4 og bidragsinnkrevingsloven § 14.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 21 første og andre ledd, og om å oppheve skattebetalingslovens kapittel 13, SI-loven § 4 og bidragsinnkrevingsloven § 14.

12.4 Motregning i konkurs

12.4.1 Gjeldende rett

Som hovedregel er motregningsadgangen den samme i og utenfor konkurs. Hvis de alminnelige vilkårene for motregning under konkurs er oppfylt, er det i stor utstrekning adgang til å benytte de lovfestede hjemlene til å motregne i til gode skatt og avgift overfor et konkursbo.

I skattebetalingsloven § 13-1 andre ledd andre punktum begrenses likevel adgangen til å motregne i andre tilgodebeløp enn skatt og avgift i konkurs til den andel som etter fordelingsreglene faller på den av skattekreditorene som konkursboets krav er rettet mot. Sammenlignet med første punktum skjerpes dermed kravet til gjensidighet for kravene under fellesinnkrevingen i konkurs. Eksempelvis vil det bare kunne motregnes med et krav tilsvarende statens andel av restskatten, dersom hovedkravet er en statlig utbetaling. Bestemmelsen har bare betydning for motregning overfor personlige skattepliktige. Med unntak av eiendomsskatt, betaler selskaper og andre upersonlige skattepliktige bare skatt til staten.

Motregningsadgangen til Statens innkrevingssentral i fordringer som konkursboet har mot Skatteetaten og som er gjenstand for fordeling etter skattebetalingsloven kapittel 8, er begrenset til den andel av fordringen som etter fordelingsreglene tilkommer staten eller folketrygden, se SI-loven § 4 tredje ledd. Regelen har praktisk betydning ved motregning i til gode skatt for personlige skyldnere.

Bidragsinnkrevingsloven begrenser ikke adgangen til å motregne ved konkurs.

12.4.2 Høringsnotatets forslag

Departementet mente i høringsnotatet at adgangen til å motregne i til gode skatt og avgift bør opprettholdes også etter konkursåpning. De generelle begrensningene i dekningsloven kapittel 8 bør likevel gjelde.

Adgangen til å motregne i til gode skatt og avgift under konkurs er bare begrenset for de kravene som kreves inn etter SI-loven, ved at de bare kan motregnes i krav som tilkommer staten.

Departementet ga i høringen uttrykk for at det ikke er tungtveiende grunner til at kravene til Statens innkrevingssentral skal reguleres annerledes enn de øvrige kravene. Statens innkrevingssentrals krav vil bare utgjøre en liten del av kravsporteføljen til Innkrevingsmyndigheten, og det kan derfor vanskelig anføres at en slik adgang vil ha betydelige negative konsekvenser for dividenden til private kreditorer. Departementet viste til at dekningsloven kapittel 8 forutsetter at både hovedkrav og motkrav har oppstått før konkursåpning og at det ikke er adgang til å dekke opp etterprioriterte krav gjennom motregning under en konkurs. Dette er betydelige begrensninger som vil gjelde uavhengig av forslaget til innkrevingsloven.

Departementet foreslo etter dette, som en samordnet regel, at Innkrevingsmyndigheten kan motregne alle krav som innkreves etter reglene i innkrevingsloven i til gode skatt og avgift, også under konkurs. Regelen kom til uttrykk ved at det ikke ble foreslått noen alternativ regulering for konkurs.

I høringen foreslo departementet at krav under fellesinnkrevingen og krav som i dag har prioritet etter dekningsloven § 2-8 bokstavene a og b (underholdsbidrag og erstatning for straffbar handling), skal kunne motregnes i enhver offentlig utbetaling uavhengig av gjensidighet. For å unngå et komplisert regelverk med for mange varianter av motregningsadgang, burde disse kravstypene også ha en felles regulering av adgangen til motregning under konkurs. De samme hensyn som begrunner forslaget til motregningsadgang utenfor konkurs, taler også for motregningsadgang under konkurs.

Å opprettholde motregningsadgangen under konkurs vil neppe gi betydelige negative konsekvenser for kreditorfellesskapet. Den viktigste beskyttelsen for kreditorfellesskapet ligger i de begrensninger som følger av dekningsloven kapittel 8, og disse bestemmelsene vil også gjelde for Innkrevingsmyndigheten.

Dagens regel i skattebetalingsloven (krav under fellesinnkrevingen) gir også en del praktiske utfordringer for Skatteetaten. Delvis motregning med utgangspunkt i fordelingsnøkkelen mellom skattekreditorene er komplisert å håndtere. Ved personlige konkurser oppstår det ytterligere utfordringer i tilfeller hvor det kommer innbetalinger på restkravet etter avsluttet konkursbehandling. I praksis er det utfordrende å sikre etterlevelse av regelen.

Departementet foreslo etter dette at motregningsadgangen etter innkrevingsloven § 21 andre ledd også skal gjelde under konkurs.

12.4.3 Høringsinstansenes merknader

Advokatforeningen mener Innkrevingsmyndighetens motregningsadgang i konkurs prinsipielt bør følge reglene i dekningsloven og at motregningsadgangen ikke bør utvides ytterligere. Hensynene det blir vist til i høringen, er etter Advokatforeningens oppfatning ikke relevante ved konkurs. Ved konkurs er det spørsmål om hvordan boets midler skal fordeles mellom kreditorene. En utvidet motregningsadgang vil derfor gå på bekostning av andre kreditorer.

Manglende adgang til motregning i dag kan heller ikke i seg selv være et argument for å utvide motregningsadgangen. Etter Advokatforeningens syn er en utvidet motregningsadgang reelt sett en omgåelse av prioritetsreglene, uten at det er gitt en god begrunnelse for det. Foreningen mener videre at det ikke er god grunn for at krav omfattet av dekningsloven § 2-8 skal stå i en særstilling ved konkurs. Etter deres syn kan ikke ønsket om et forenklet regelverk i seg selv begrunne en utvidet motregningsadgang også i konkurs.

12.4.4 Vurderinger og forslag

Statens utvidede motregningsadgang er begrunnet i effektivitet og statens inndekningsmulighet for egne krav. For skyldneren er motregning enklere og oftest mindre belastende enn tvangsinnkreving. Ved konkurs må en imidlertid vurdere andre hensyn enn ved alminnelig motregning. For det første er hensynet til skyldneren lite relevant, da det ikke er aktuelt med tvangsinnkreving overfor skyldneren etter at konkurs er åpnet. For det andre vil en utvidet motregningsadgang kunne gå på bekostning av andre kreditorer.

Hovedregelen for motregning ved konkurs følger av dekningsloven § 8-1. Der staten har et krav på skyldneren, kan staten motregne dette i krav skyldneren har på staten. Der det ikke er gjensidighet mellom kravene som skal motregnes, kan innkrevingsmyndighetene etter gjeldende rett bruke den utvidede motregningsadgangen i skattebetalingsloven § 13-1 første ledd og bidragsinnkrevingsloven § 14. Utvidet motregningsadgang er bare nødvendig der krav på skyldneren ikke eies av samme offentlige kreditor som skyldneren har krav mot.

Gjennom fellesinnkrevingen krever staten inn skatt som skal fordeles mellom stat, kommune og fylkeskommune. Det vil være komplisert og tidkrevende å måtte skille ut de enkelte kreditorer i tilfeller hvor det bare foreligger delvis gjensidighet mellom kravene som skal motregnes. Det samme gjelder for tilgodebeløp på skatt og avgift. De administrative kostnadene er de samme i og utenfor konkurs. Når Innkrevingsmyndigheten står for både innkreving og utbetaling av statlige, kommunale og fylkeskommunale skattekrav, vil det påløpe unødvendige administrative kostnader dersom kravene må deles opp i konkurstilfellene. Dette effektivitetshensynet gjør seg gjeldende både for krav under fellesinnkrevingen og for tilgodebeløp på skatt og avgift. Det er derfor gode grunner for at den utvidede motregningsadgangen også skal gjelde ved konkurs, både for tilgodebeløp på skatt og avgift, og for krav under fellesinnkrevingen.

Advokatforeningen mener utvidelsen i praksis er en omgåelse av dekningsrekkefølgen i dekningsloven. For krav under fellesinnkrevingen, viser departementet til at krav med forfall mindre enn seks måneder tilbake i tid, allerede har prioritet etter dekningsloven § 9-4 første ledd. I den grad forslaget berører dekningsrekkefølgen, vil det hovedsakelig være på bekostning av krav som har fortrinnsrett etter §§ 9-2 eller 9-3. Dette vil imidlertid bare gjelde der det ikke er gjensidighet mellom kravene, jf. dekningsloven § 8-1. Staten trenger ikke særskilt hjemmel for å motregne krav den har på en skyldner i krav som denne skyldneren har på staten.

Utvidet motregningsadgang ved konkurs for krav under fellesinnkrevingen vil bare ha betydning for fysiske personer som går konkurs, fordi det bare er personlige skattepliktige som svarer formues- og inntektsskatt til kommune og fylkeskommune. Samlet behandling av krav som inngår i fellesinnkrevingen vil derfor ikke ha betydning for konkursboer til selskaper og andre upersonlige skattepliktige. Departementet viser videre til at krav det offentlige har mot skyldneren i konkurs, i hovedsak er statlige krav. Og de krav skyldnerne har mot det offentlige, hovedsakelig er krav mot staten. For motregning mellom slike krav medfører ikke forslaget noen endring fra det som allerede følger av de alminnelige reglene i dekningsloven.

Selv om forslaget i enkelte tilfeller kan gi noe dårligere dekning for andre kreditorer, mener departementet at de administrative kostnadene veier så tungt at de må gå foran. Departementet fastholder derfor forslaget fra høringsnotatet om at den utvidede motregningsadgangen for krav under fellesinnkrevingen og tilgodebeløp på skatt og avgift, også skal gjelde ved konkurs.

I høringsnotatet ble det foreslått å ikke gjøre unntak ved konkurs for krav som nevnt i dekningsloven § 2-8 første ledd bokstav a og b. Dekningsloven § 2-8 første ledd bokstav a gjelder krav som grunner seg på lovbestemt forsørgelsesplikt. For slike krav er det etter gjeldende rett utvidet motregningsadgang også ved konkurs, jf. bidragsinnkrevingsloven § 14 andre ledd. Underholdsbidrag for de siste seks måneder før insolvensbehandling har også fortrinnsrett etter dekningsloven § 9-3 første ledd nr. 4. Bidragskrav er ment å forsørge barn eller ektefelle. Særlig hensynet til barn tilsier etter departementets syn at slike krav får dekning også om det går på bekostning av andre kreditorer. Departementet foreslår derfor å videreføre gjeldende rett, slik at krav som nevnt i dekningsloven § 2-8 første ledd bokstav a, også i konkurs kan motregnes i andre krav enn skatt og avgift som skyldneren har mot det offentlige.

Effektivitetshensynet som begrunner utvidet motregningsadgang for krav under fellesinnkrevingen, gjør seg derimot ikke gjeldende for krav som nevnt i dekningsloven § 2-8 første ledd bokstav b. Departementet går derfor bort fra forslaget i høringsnotatet, og foreslår at slike krav i konkurstilfeller ikke skal kunne motregnes i andre krav enn skatt og avgift skyldneren har på det offentlige.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 21 andre ledd.

12.5 Beslagsfrihet

12.5.1 Gjeldende rett

Reglene om beslagsfrihet i dekningsloven kapittel 2 er antatt å gjelde tilsvarende ved motregning. Motregning har likhetstrekk med tvangsinnkreving. De hensyn som begrunner beslagsfrihet ved tvangsinnkreving gjør seg derfor også gjeldende ved motregning. Det er antatt at dekningslovens begrensninger ikke gjelder ved motregning mellom gjensidige (konnekse) krav, jf. Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) punkt 17.4.1.

Skattebetalingsloven § 13-3 slår fast at bestemmelsene om beslagsfrihet i dekningsloven kapittel 2 gjelder ved motregning etter skattebetalingsloven, med unntak for motregning mellom samme type krav. Det følger av skattebetalingsloven § 1-1 hva som er samme type krav.

SI-loven § 4 angir at regelen om beslagsfrihet i dekningsloven kapittel 2 gjelder tilsvarende for motregning, med unntak for motregning mellom samme type krav. Unntaket er angitt på samme måte som i skattebetalingsloven, men har begrenset praktisk betydning.

Bidragsinnkrevingsloven § 14 har ikke noe unntak fra hovedregelen om beslagsfrihet ved motregning mellom samme type krav.

12.5.2 Høringsnotatets forslag

Unntaket i skattebetalingsloven § 13-3 begrenser antall saker hvor skyldnerens behov for midler til livsopphold må vurderes i forkant av motregningen. Regelen bidrar til at motregning er en enkel og effektiv oppgjørsmåte, og til å opprettholde en effektiv masseforvaltning.

Dagens regelverk kompliseres imidlertid av at unntaket fra beslagsfrihetsreglene er avhengig av om hovedkravet og motkravet er av samme type. Denne tilnærmingen bryter også med forslaget til regler om dekningsrekkefølge, hvor det at hovedkravet og motkravet er av samme art som utgangspunkt ikke skal kvalifisere til særskilte dekningsprivilegier.

I stedet for å knytte unntaket til nærheten mellom kravstypene, foreslo departementet at reglene om beslagsfrihet ikke skal gjelde der Innkrevingsmyndigheten motregner i tilgodebeløp på skatt og avgift. For avgifter vil dette i all hovedsak gjelde tilgodebeløp på merverdiavgift.

For til gode skatt ga departementet uttrykk for at hensynet til en effektiv masseforvaltning tilsier at unntaket fra beslagsfrihet gjøres generelt, ikke bare for krav av samme art. Departementet viste til at ved skatteoppgjøret for 2021 var det om lag 2,7 millioner personlige skattepliktige som fikk tilgodebeløp etter skatteavregningen. Selv om Skatteetaten har gått over til mer løpende skatteoppgjør, kommer majoriteten av tilgodebeløpene til utbetaling innenfor et kort tidsrom på våren og forsommeren hvert år. Et mer generelt unntak fra beslagsfrihetsreglene ved motregninger i til gode skatt og avgift, vil bidra til å effektivisere motregningsprosessen.

Etter departementets vurdering vil forslaget ikke ramme skyldnerne på en urimelig måte. Et tilgodebeløp på skatt vil som den klare hovedregel komme i tillegg til en annen inntekt den aktuelle måneden, og motregning vil dermed sjelden sette skyldneren ute av stand til å dekke utgifter til nødvendig livsopphold.

Hensynet til en effektiv masseforvaltning gjør seg også gjeldende ved motregning i til gode avgift, primært til gode merverdiavgift. I tillegg vil tilgodebeløpene i stor utstrekning utbetales til selskaper, hvor skyldnerens behov for midler til livsopphold ikke er relevant. I høringen ble det gitt uttrykk for at til gode avgift også for enkeltpersonsforetak har en fjernere tilknytning til skyldnerens livsopphold. Departementet mente at et generelt unntak fra reglene om beslagsfrihet ved motregning i til gode avgift, bare i begrenset grad ville sette til side de hensynene som reglene om beslagsfrihet hviler på. Departementet foreslo derfor at unntaket også skulle gjelde ved motregning i til gode avgift.

Departementet la avgjørende vekt på hensynet til en effektiv masseforvaltning. Samlet sett ble det vurdert som forsvarlig å ikke vurdere behovet for midler til livsopphold når det motregnes i til gode skatt og avgift.

12.5.3 Høringsinstansenes merknader

Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund (NKK) tar opp at dersom motregning skjer uten at reglene om beslagsfrihet i dekningsloven kapittel 2 kommer til anvendelse, kan motregningen føre til at skyldneren ikke får tilstrekkelig med midler til livsopphold, og gir uttrykk for at det da ikke vil være noen effektiv klagemulighet for skyldneren.

Gjeldsofferalliansen (GOA) er uenig med departementet i at unntak fra beslagsfriheten ikke vil ramme skyldneren på en urimelig måte. GOA viser til at der Innkrevingsmyndigheten tidligere ikke har funnet rom for utleggstrekk grunnet underskudd i skyldnerens økonomi, vil skyldneren gjerne leve på et eksistensminimum uten mulighet til innkjøp av større nødvendige husholdningsartikler ved behov. Livsoppholdssatsen vil ikke gi rom for å dekke uforutsette utgifter som anses nødvendige. De fleste opplever også at det er tilnærmet umulig å legge seg opp en buffer til slike uforutsette utgifter.

Dommerforeningen påpeker at bidragsforpliktelser som skyldneren har overfor sine barn, må ha prioritet foran innkreving av krav på skatt og avgift. Det er derfor viktig å unngå at motregning for innkreving av skatte- og avgiftskrav leder til at skyldneren ikke kan betale bidrag.

12.5.4 Vurderinger og forslag

I høringsnotatet ble det foreslått at reglene om beslagsfrihet i dekningsloven kapittel 2 skal gjelde ved motregning mellom krav som fordeles etter skattebetalingsloven kapittel 8, og andre krav enn skatt og avgift som skyldneren har på det offentlige. Departementet fastholder forslaget og viser til vurderingen i høringsnotatet.

Ved motregning i tilgodebeløp på skatt og avgift, ble det foreslått at reglene om beslagsfrihet ikke skulle gjelde. Flere høringsinstanser er kritiske til dette.

Etter gjeldende rett er det unntak fra reglene om beslagsfrihet ved motregning mellom samme type krav, jf. skattebetalingsloven § 13-3, jf. § 1-1. De aller fleste krav som i dag motregnes av innkrevingsmyndighetene, er skatte- og avgiftskrav som er omfattet av unntaket. Et system hvor reglene om beslagsfrihet beror på nærheten mellom kravene kompliserer motregningen både for skattepliktige og innkrevingsmyndighetene. Det kan i dag fremstå noe tilfeldig hvilke krav som kan motregnes i hverandre uten å vurdere reglene om beslagsfrihet. Etter departementets syn er det ingen særskilt grunn til at det skal være forskjellige regler om beslagsfrihet avhengig av hvilken type krav det motregnes i. Motregningsadgangen bør derfor ikke være avhengig av om kravene er av samme art.

Skattemyndighetene gjennomfører et stort antall motregninger hvert år. Det vil være både kostnads- og tidkrevende å på forhånd måtte vurdere om beslagsfrihet vil være til hinder for motregning før hver enkelt motregning. Som nevnt gjennomføres de aller fleste motregninger etter gjeldende rett mellom krav som er unntatt reglene om beslagsfrihet. Å innføre reglene om beslagsfrihet ved motregning i tilgodebeløp på skatt og avgift uten unntak innebærer en betydelig utvidelse av beslagsfriheten i forhold til gjeldende rett. En slik løsning vil være så administrativt krevende at det i stor grad vil være til hinder for å videreføre dagens bruk av motregning overfor personlig skattepliktige. Samtidig er departementet enig med høringsinstansene i at unntak fra reglene om beslagsfrihet i enkelte tilfeller kan ramme de skyldnerne som reglene om beslagsfrihet skal verne.

På denne bakgrunn foreslår departementet en mellomløsning, hvor Innkrevingsmyndigheten ikke skal ha plikt til å vurdere mulig beslagsfrihet før den motregner, men at skyldneren i ettertid kan påberope seg beslagsfrihet. Det må da vurderes om reglene om beslagsfrihet er til hinder for motregningen. Får skyldneren medhold, utbetales det som er nødvendig for skyldnerens livsopphold. Dersom beslutningen fastholdes, skal skyldneren underrettes. Skyldneren kan da velge å klage på beslutningen, se punkt 12.6.4.

En slik løsning innebærer at Innkrevingsmyndigheten sparer mye tid og ressurser, sammenlignet med en løsning hvor beslagsfrihet må vurderes før enhver motregning og eventuell utbetaling. Det er grunn til å anta at utbetalingen av tilgodebeløpet vil bli betydelig forsinket i sistnevnte tilfelle. Den foreslåtte løsningen vil derfor gi en raskere utbetaling av tilgodebeløp underlagt beslagsfrihet. Der det bare er kommunale krav som berøres av spørsmålet om beslagsfrihet, kan det være aktuelt å fastsette at spørsmålet skal håndteres av kommunen, jf. forskriftshjemmelen i § 21 syvende ledd, se punkt 12.8.3.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 21 første og andre ledd.

12.6 Saksbehandlingsregler

12.6.1 Gjeldende rett

Ved motregning etter skattebetalingsloven sender skattekontoret et pålegg om motregning til det offentlige organet som skal utbetale et beløp til skyldneren. Organet plikter da å overføre beløpet til skattekontoret, jf. skattebetalingsloven § 13-4. Skattekontoret sender samtidig en motregningserklæring til skyldneren. Skattebetalingsloven har ingen vilkår til form eller innhold i motregningspålegget eller motregningserklæringen. Ved motregning i et krav skyldneren har mot Skatteetaten (intern motregning) er det ikke krav om å sende en motregningserklæring. Skyldneren mottar i stedet et disponeringsbrev som angir hvilke krav som det motregnes med. Disponeringsbrevet har den samme funksjonen som en motregningserklæring.

Ved motregning etter SI-loven § 4 femte ledd skal Statens innkrevingssentral underrette den som skal foreta utbetalingen om at beløpet skal overføres til innkrevingssentralen. Skyldneren skal samtidig få informasjon om motregning og klageadgang. Innholdet i bestemmelsen er tilnærmet likt skattebetalingsloven § 13-4.

Etter bidragsinnkrevingsloven § 22 andre ledd gjennomføres motregningen ved at Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav gir pålegg til den som skal foreta utbetalingen om å overføre det aktuelle beløpet til Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav. Skyldneren skal samtidig notifiseres om motregningen.

Skyldneren kan klage over motregning etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16, jf. skattebetalingsloven § 13-5, SI-loven § 4 sjette ledd og bidragsinnkrevingsloven § 23. Tingretten er klageinstans. Klagefristen er i alle lovene én måned etter underretning eller beslutning.

Ulovfestet motregning er en tvungen oppgjørsform som enhver kreditor kan bruke. Slike beslutninger er ikke enkeltvedtak. Forvaltningslovens bestemmelser om klage kommer da ikke til anvendelse.

12.6.2 Høringsnotatets forslag

Krav fra Innkrevingsmyndigheten om motregning etablerer en plikt for utbetaler til å betale motregnet beløp til Innkrevingsmyndigheten. Departementet foreslo at dette skal fremkomme av forslaget til innkrevingsloven. For å legge til rette for gode, digitaliserte løsninger bør ikke loven stille formkrav til dette pålegget. Det ble derfor foreslått en forskriftshjemmel som gir departementet adgang til å gi utfyllende regler til bestemmelsen, herunder hvordan motregningspålegget skal gis.

Departementet foreslo å gjennomføre motregningen ved at Innkrevingsmyndigheten erklærer motregning overfor skyldneren. Ved ulovfestet motregning vil dette gjelde uten en nærmere regulering. For motregning etter innkrevingsloven vil underretningen til skyldneren utgjøre motregningserklæringen.

I høringsnotatet ble det lagt til grunn at beslutning om motregning ofte vil være et enkeltvedtak. Departementet foreslo at forvaltningsloven §§ 16 og 17, samt klagereglene ikke skulle gjelde.

Det følger av forvaltningsloven § 16 at parter skal varsles før vedtak treffes, hva varselet skal inneholde og når en kan unnlate å varsle. I høringsnotatet ga departementet uttrykk for at forvaltningslovens regler om forhåndsvarsling passer dårlig ved beslutninger om motregning. Det ble begrunnet med at motregning også av private kreditorer benyttes som en enkel oppgjørsmåte. I høringen ble det foreslått å lovfeste adgangen til å motregne for flere kravstyper på tvers av offentlig organisering. Departementet mente dette ikke burde medføre at prosessen skal være vesentlig tyngre for Innkrevingsmyndigheten enn for private kreditorer.

Departementet viste videre til at motregning hos innkrevingsmyndighetene i Skatteetaten i stor grad er en automatisert prosess, med omfattende grad av intern motregning. Dette vil også gjelde for Innkrevingsmyndigheten. I de fleste tilfeller vil det gå svært kort tid fra et utbetalingsbeløp foreligger til Innkrevingsmyndigheten foretar utbetalingen eller anvender tilgodebeløpet til å dekke et annet krav. Dersom en skal ha kontradiksjon i forkant, blir resultatet ofte en forsinket dekning av et rentebærende krav. Departementet vurderte at skyldneren samlet sett er tjent med at motregning blir gjennomført så hurtig som mulig, og at innvendinger fra skyldneren bør ivaretas i klagebehandlingen. Motregning er en type beslutning som kan reverseres raskt og uten å påføre varig skade.

Departementet foreslo derfor unntak fra forvaltningsloven § 16 for beslutninger om motregning.

Departementet foreslo også unntak fra utredningsplikten i forvaltningsloven § 17. Forslaget ble begrunnet med at unntaket fra reglene om beslagsfrihet i de fleste tilfeller innebærer at det ikke er nødvendig å innhente informasjon om skyldneren. Det ble også antatt at slik informasjonsinnhenting vil være til hinder for effektiv gjennomføring av intern motregning i Innkrevingsmyndighetens systemer.

Skyldnerens rett til å klage på innkrevingsmyndighetenes motregning avhenger i dag av om motregningen er foretatt med hjemmel i lov. For skyldneren kan det virke ulogisk og kunstig at en bare kan klage når motregningen har et lovfestet grunnlag. Tvangselementet ved motregning vil foreligge uavhengig av hvilket rettslig grunnlag motregningen har.

Departementet mente i høringen at en generell klageadgang på all motregning styrker skyldnerens rettsikkerhet. Innkrevingsmyndigheten vil være en stor aktør med automatiserte og effektive prosesser for motregning, også på ulovfestet grunnlag. Til tross for at Innkrevingsmyndighetens ulovfestede motregning vil være en ordinær kreditorbeføyelse, taler styrkeforholdet mellom partene og tiltakets tvangsmessige karakter for at skyldneren har klageadgang. Videre vil en generell klagerett gi en mer logisk og helhetlig behandling av motregningstilfellene, både for skyldnerne og for Innkrevingsmyndigheten.

Departementet foreslo etter dette at det skulle være adgang til å klage også på ulovfestet motregning, og at klagen skal behandles av tingretten.

Departementet foreslo også å videreføre klagefristen på en måned fra skyldneren ble underrettet, og at tvangsfullbyrdelsesloven § 2-7 om beregning og avbrytelse av frister skal gjelde tilsvarende ved klage på motregning.

12.6.3 Høringsinstansenes merknader

Dommerforeningen støtter ikke forslaget om at det gjøres unntak fra plikten til å varsle før en beslutning om motregning. Dommerforeningen mener at dersom det offentlige for eksempel benytter en trygdeytelse til motregning for å kreve inn et offentligrettslig krav, vil det innebære at skyldneren får utbetalt et lavere beløp til sitt underhold. Det er særlig viktig at skylderen blir varslet om dette, slik at det er mulig for skyldneren å ivareta sin rett til å beholde nødvendige midler til livsopphold.

Dommerforeningen viste videre til at departementet i høringsnotatet uttaler at motregning hos innkrevingsmyndighetene i Skatteetaten i stor grad er automatisert. Etter Dommerforeningens syn gjør hensynet til kontradiksjon og forhåndsvarsel seg like sterkt gjeldende ved motregning som ved beslutninger om utleggstrekk. Dommerforeningen kan ikke se at det er grunn til å gjøre unntak fra forvaltningens utredningsplikt forut for beslutning om motregning, som foreslått i høringsnotatet.

Dommerforeningen bemerker også at det i det minste må fremgå av underretningen til skyldneren hvilket eller hvilke krav det motregnes med. Etter deres syn mangler departementets forslag en regulering av forholdet mellom motregning og utleggstrekk i samme ytelse.

Gjeldsofferalliansen (GOA) har få innvendinger til departementets forslag om unntak fra underretningsplikten etter forvaltningsloven § 16 ved beslutning om motregning. Erfaringsmessig er GOA sine medlemmer godt forberedt på at en eventuell motregning vil komme. De aller fleste er også innstilt på at gjeld skal betales så godt det lar seg gjøre. GOA bemerker at gruppen som eventuelt kan kjenne på en motforestilling om fravær av underretningsplikt etter forvaltningsloven § 16 eller utredningsplikten etter § 17, er de som gjennom et helt år har hatt et underskudd i sin økonomi. Dette mener GOA likevel kan avhjelpes ved å klage på vedtaket i ettertid dersom motregningen er foretatt med hjemmel i lov.

12.6.4 Vurderinger og forslag

12.6.4.1 Gjennomføring av motregning

I motsetning til motregning på ulovfestet grunnlag, vil motregning etter bestemmelsen i innkrevingsloven som utgangspunkt være et enkeltvedtak. Etter departementets syn bør saksbehandlingsreglene for motregning besluttet av Innkrevingsmyndigheten være de samme, uavhengig av om det gjøres på ulovfestet eller lovfestet grunnlag. Samtidig er ikke utvidelsen av motregningsadgangen i innkrevingsloven av en slik karakter at det tilsier at alle saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven bør gjelde. Departementet foreslår derfor at det skal fremgå av loven at beslutning om motregning ikke regnes som enkeltvedtak etter forvaltningsloven, slik at reglene i forvaltningsloven kapittel IV til VI ikke kommer til anvendelse. Ettersom beslutning om motregning ikke skal regnes som enkeltvedtak, er det ikke behov for å gjøre uttrykkelig unntak fra reglene i forvaltningsloven §§ 16, 17 og 27 om forhåndsvarsling, utredning og underretning om vedtak. Det foreslås i stedet særskilte saksbehandlingsregler for motregning som omtales under.

Departementet fastholder forslaget om at andre offentlige utbetalere skal overføre hovedkravet til Innkrevingsmyndigheten etter påkrav fra denne. Departementet kan i forskrift gi utfyllende regler om dette. Bestemmelsen omfatter alle offentlige instanser som har krav det kan motregnes i etter forslagets § 21 andre ledd.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 21 tredje og fjerde ledd.

12.6.4.2 Underretning, forhåndsvarsel og utredningsplikt

Skyldneren må få beskjed om at Innkrevingsmyndigheten har besluttet motregning. Departementet foreslår derfor at det skal fremgå av loven at Innkrevingsmyndigheten skal underrette skyldneren om en slik beslutning. Ved ulovfestet motregning vil underretningen være motregningserklæringen. Underretningen skal inneholde den informasjonen som er nødvendig for at skyldneren kan ivareta sine interesser. Det må også fremgå hvilke krav det motregnes med. Plikten til å underrette skyldneren gjelder enhver motregning og omfatter derfor også motregning etter annen lovgivning eller på ulovfestet grunnlag. Innkrevingsmyndigheten skal også underrette når den motregner på vegne av en annen offentlig myndighet.

Underretningsplikten oppstår når Innkrevingsmyndigheten fatter beslutning om motregning. Meldingen skal gis «så snart som mulig». Det innebærer i praksis at den skal gis uten ugrunnet opphold etter at beslutningen er fattet. Gyldigheten av motregningen er likevel ikke betinget av at skyldneren har mottatt melding. Motregning kan derfor gjennomføres selv om skyldneren ikke er blitt underrettet, for eksempel fordi skyldneren ikke har kjent adresse.

Dommerforeningen støtter ikke forslaget om at Innkrevingsmyndigheten ikke må forhåndsvarsle skyldneren før motregning. De mener forhåndsvarsling er nødvendig for at skyldneren skal kunne ivareta sine rettigheter, for eksempel rett til å beholde midler til nødvendig livsopphold. Departementet viser til at det i mange tilfeller vil være kort tid fra kravet oppstår – som er det tidligste tidspunktet hvor motregning kan besluttes – og utbetalingstidspunktet. Av hensyn til innkrevingen vil ikke beløpet bli utbetalt før det er avklart om motregning kan gjennomføres. Alternativet til å gjennomføre motregningen straks, er at kravet holdes tilbake til skyldneren har hatt anledning til å uttale seg. Etter departementets syn er det liten praktisk forskjell for skyldneren mellom disse alternativene, ettersom en gjennomført motregning enkelt kan reverseres. Tvert imot er det normalt i skyldnerens interesse at motregningen gjennomføres så tidlig som mulig, slik at forsinkelsesrentene på kravet slutter å løpe. Departementet foreslår derfor ikke en plikt til å forhåndsvarsle skyldneren før motregning. For løpende ytelser legger departementet til grunn at det bare unntaksvis er aktuelt med motregning. I slike situasjoner vil avregning eller utleggstrekk være mer egnet.

Dommerforeningen er videre kritisk til forslaget om å gjøre unntak fra utredningsplikten etter forvaltningsloven. Departementet viser til at motregning etter innkrevingsloven i stor grad omfatter tilfeller hvor det er adgang til ulovfestet motregning. Departementet foreslår derfor ikke en utredningsplikt, men peker likevel på at det må innfortolkes en viss plikt i reglene om beslagsfrihet i dekningsloven kapittel 2.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 21 femte ledd.

12.6.4.3 Klage

Departementet fastholder forslaget om at skyldneren skal kunne klage over både lovfestet og ulovfestet motregning etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16 og at klagefristen skal være én måned etter at skyldneren ble underrettet om motregning. Departementet viser til vurderingen i høringsnotatet. Departementet finner det nødvendig å presisere i rettsgebyrloven § 15 første ledd at det skal betales gebyr ved klage til tingretten over motregning, på samme måte som ved klage over utlegg, se punkt 31.3.

Et krav fra skyldneren om at det ved motregningen i tilgodebeløp på skatt og avgift skal tas hensyn til reglene om beslagsfrihet i dekningsloven kapittel 2, regnes ikke i seg selv som en klage på beslutning om motregning. Virkningen av at skyldneren fremsetter et slikt krav, er at Innkrevingsmyndigheten må vurdere om reglene om beslagsfrihet får virkning for den gjennomførte motregningen. Innkrevingsmyndigheten skal da fatte ny beslutning om å fastholde eller endre motregningen. Denne beslutningen kan påklages. Departementet foreslår at fristen for krav om at det tas hensyn til beslagsfrihet, skal være den samme som klagefristen.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 21 sjette ledd og nytt tredje punktum i rettsgebyrloven § 15 første ledd.

12.7 Skyldnerens adgang til å motregne

12.7.1 Gjeldende rett

Skyldnerens adgang til å motregne er regulert i skattebetalingsloven § 13-2. Skyldneren kan kreve at innkrevingsmyndighetene motregner når vilkårene i skattebetalingsloven § 13-1 er til stede Etter kommuneloven § 14-22 kan skyldneren likevel ikke uten samtykke kreve motregning i skyldig skatt, avgift eller gebyr til en kommune eller fylkeskommune. Skyldneren kan derfor bare kreve at innkrevingsmyndighetene motregner i skyldig skatte- eller avgiftskrav til staten.

12.7.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

Departementet foreslo å ikke videreføre bestemmelsen i skattebetalingsloven § 13-2 om skyldnerens motregningsrett i forslag til innkrevingsloven. Forarbeidene gir ikke et entydig svar på hva bestemmelsen var ment å ivareta. I Ot.prp. nr. 32 (1960–61) side 22 heter det blant annet:

«Som regel vil det være tilstrekkelig at skattyteren uttrykker ønske om motregning. Men det kan tenkes at skatteoppkreveren vil forsøke å fremtvinge kontant betaling. I slike tilfelle vil det være av betydning for skattyteren å ha en selvstendig rett til å kreve motregning som en praktisk oppgjørsmåte.»

Regelen synes å bygge på en forutsetning om at skatteoppkreveren (kommunen) fikk raskere tilgang til midlene ved kontante oppgjør, samtidig som det for skyldneren var enklere å erklære motregning enn å motta tilgodebeløp og innbetale eventuelt utestående på ordinært vis. Det må legges til grunn at bestemmelsen over tid har mistet mye av sin betydning. Skatteinnkrevingen foretas i dag av staten og skatteinntektene fordeles månedlig til kommunene. I tillegg har moderne betalingsløsninger gjort det langt enklere for skyldnere å foreta innbetalinger. Ofte vil skyldneren også være bedre tjent med ikke å kreve motregning, og heller motta tilgodebeløpet og deretter selv velge hvilket krav som skal betales. Skattebetalingsloven § 13-2 gir ikke skyldneren rett til å velge hvilke krav som skal dekkes ved motregningen.

I tillegg kan det i dag vanskelig tenkes at Skatteetaten vil motsette seg et krav fra skyldneren om motregning der vilkåret om gjensidighet ikke er oppfylt, men det foreligger motregningsadgang etter § 13-2. Med dagens systemer har Skatteetaten bedre oversikt over både restanser og tilgodebeløp, og vil normalt ha foretatt motregning før skyldneren anmoder om det. Å oppheve bestemmelsen i skattebetalingsloven § 13-2 vil ikke påvirke kommuneloven § 14-22 om at kommunen av hensyn til sin egen likviditet kan nekte å samtykke i skyldnerens krav om motregning.

Høringsinstansene hadde ingen merknader til forslaget.

12.7.3 Vurderinger og forslag

Departementet fastholder forslaget om å ikke videreføre bestemmelsen i skattebetalingsloven § 13-2 om skyldnerens motregningsrett i forslag til innkrevingsloven. Departementet viser til begrunnelsen i høringsnotatet.

12.8 Kommunenes adgang til å motregne

12.8.1 Gjeldende rett

For noen kommunale krav er det fastsatt at kravet kan kreves inn etter reglene for innkreving av skatt. Dette innebærer at kommunene har utvidet motregningsrett ved innkreving av disse kravene. De kan dermed motregnes i krav på skatt eller avgift som skyldneren måtte ha til gode mot det offentlige, jf. skattebetalingsloven kapittel 13. Motregningsadgangen etter skattebetalingsloven er beskrevet nærmere i punkt 12.3.

Adgangen til å motregne etter reglene i skattebetalingsloven omfatter følgende kravstyper:

• eiendomsskatt, jf. lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane (eigedomsskattelova) § 27

• vann- og avløpsgebyr, jf. lov 16. mars 2012 om kommunale vass- og avløpsanlegg (vass- og avløpsanleggslova) § 6

• feiegebyr, jf. lov 14. juni 2002 nr. 20 om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver (brann- og eksplosjonsvernloven) § 28 fjerde ledd

• avfallsgebyr for husholdninger, jf. lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) § 34 femte ledd, som gir eigedomsskattelova § 27 tilsvarende anvendelse

• parkeringsavgift, jf. lov 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk (vegtrafikkloven) § 31a andre ledd jf. § 38

• tilleggsavgift til piggdekkgebyr, jf. forskrift 7. mai 1999 nr. 437 om gebyr for bruk av piggdekk og tilleggsgebyr §§ 8 og 9 jf. vegtrafikkloven § 38.

Dette er de samme kravstypene hvor kommunene har særnamsmyndighet, se nærmere omtale i punkt 28.4.

12.8.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

I høringen foreslo departementet å videreføre adgangen til utvidet motregning i til gode skatt og avgift for de aktuelle kravene. Departementet foreslo endringer i sektorregelverket som fastslo at det aktuelle kravet kan motregnes etter forslaget til regler om motregning i innkrevingsloven § 21.

Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund (NKK) og enkelte kommuner har gitt merknader til forslaget om utvidet adgang til å motregne statlige krav, se punkt 12.3.3, og til anvendelse av reglene om beslagsfrihet ved motregning, se punkt 12.5.3, men har ikke merknader til forslaget om å videreføre kommunenes adgang til å motregne ved å la innkrevingslovens motregningsbestemmelse komme til anvendelse. Heller ikke andre høringsinstanser har merknader til dette.

12.8.3 Vurderinger og forslag

Departementet fastholder forslaget om å videreføre kommunenes adgang til utvidet motregning i til gode skatt og avgift for de samme kravene som i dag, og foreslår at det skjer ved at kommunene kan motregne disse kravstypene etter reglene i innkrevingsloven § 21.

For å få et enklere og mer oversiktlig regelverk foreslår departementet at hjemmelen for kommunenes adgang til å motregne etter innkrevingsloven § 21 samles i denne bestemmelsen, i stedet for å fremgå av bestemmelsene i sektorlovgivningen. Innkrevingsloven er ikke en lov om kommunenes innkreving, og regulerer primært forhold som ikke er relevante for kommunene. Når § 21 skal komme til anvendelse også for kommunale krav, er det likevel mest hensiktsmessig at dette fremgår direkte av bestemmelsen, i stedet for gjennom henvisninger i sektorlovgivningen.

Dagens henvisninger i sektorlovgivningen til reglene om skatt innebærer at reglene i skattebetalingsloven § 13-3 om beslagsfrihet og § 13-5 om klageadgang kommer til anvendelse også for kommunene. Når innkrevingsloven § 21 skal komme til anvendelse for kommunene, innebærer dette på samme måte at reguleringen av beslagsfrihet får tilsvarende anvendelse. Det samme gjelder reglene om klage i § 21 sjette ledd.

Motregning etter reglene om skatt skjer i dag ved at kommunene melder inn kravet til Skatteetaten, som sørger for motregningen. Departementet legger til grunn at motregningen i fremtiden vil skje ved at kommunene melder inn kravet til Innkrevingsmyndigheten, som sørger for at det blir motregnet i til gode skatt og avgift på samme måte som de kravene Innkrevingsmyndigheten selv krever inn. Kommunens krav vil ofte bli meldt inn før det eksisterer et tilgodebeløp å motregne i. Det er derfor for tidlig å underrette skyldneren på dette tidspunktet. Når det er Innkrevingsmyndigheten som gjennomfører motregningen, bør Innkrevingsmyndigheten også være ansvarlig for å underrette skyldneren.

Departementet foreslår at det kan gis nærmere regler i forskrift om gjennomføringen av motregningen, herunder om dekningsrekkefølgen og saksbehandlingen. Det kan for eksempel være behov for å regulere hvordan kommunene skal melde inn motregningskrav, hvem som behandler krav om beslagsfrihet og klager over avgjørelser i slike saker. Det er også behov for å kunne regulere dekningsrekkefølgen ved motregning. Krav til gjennomføring bør gjelde for alle offentlige myndigheter som krever motregning i Innkrevingsmyndighetens systemer. Departementet foreslår derfor at forskriftshjemmelen også omfatter annen offentlig myndighet.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 21 syvende ledd, og forslag til endringer i eigedomsskattelova § 27, vass- og avløpsanleggslova § 6, brann- og eksplosjonsvernloven § 28 fjerde ledd og vegtrafikkloven § 38.

13 Avregning i fremtidige ytelser

13.1 Innledning og sammendrag

Departementet foreslår at Innkrevingsmyndigheten skal kunne innkreve enkelte tilbakebetalingskrav ved avregning i fremtidige ytelser etter bestemmelser om dette i folketrygdloven og i enkelte andre lover, se punkt 13.2.

Departementet foreslår videre at innkrevingsloven skal regulere Innkrevingsmyndighetens bruk av avregning som innkrevingstiltak, se punkt 13.3.

For skyldneren vil avregningen medføre at utbetalingen av en løpende ytelse reduseres til dekning av et krav, på samme måte som ved et utleggstrekk. I punkt 13.4 foreslås det derfor å lovfeste at skyldneren skal ha rett til å beholde nødvendige midler til livsopphold. Departementet foreslår også å lovfeste at utleggstrekk må vike for avregning. Videre foreslås det at avregninger som Innkrevingsmyndigheten har ansvar for, i hovedsak skal følge de samme saksbehandlingsreglene som gjelder ved utleggstrekk. Dette gjelder reglene om varsling, beslutning, endring og klage.

I punkt 13.5 foreslås det at opplysninger om avregninger skal gjøres tilgjengelig for andre namsmyndigheter.

13.2 Hjemler for avregning i folketrygdloven og andre lover

13.2.1 Gjeldende rett

Skatteetaten ved Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav krever inn flere ulike typer krav på vegne av NAV, knyttet til ulike bestemmelser i folketrygdloven og enkelte andre lover. Flere av disse bestemmelsene fastsetter at kravet kan innkreves ved avregning i fremtidige ytelser.

De fleste avregninger som Skatteetaten foretar, er knyttet til etteroppgjør av ytelser som skal reduseres hvis mottaker samtidig har annen inntekt. Eksempler på denne typen ytelser er uføretrygd, som avregnes etter folketrygdloven § 12-14 fjerde ledd, og etterlattepensjon og overgangsstønad, som avregnes med hjemmel i folketrygdloven § 22-16.

Skatteetaten kan også avregne krav som ikke er direkte knyttet til etteroppgjør av ytelser. For eksempel kan tilbakebetalingskrav etter feilutbetalinger på nærmere vilkår innkreves ved trekk i framtidige trygdeytelser, med hjemmel i folketrygdloven § 22-15.

Ved avregning får kravet dekning før et eventuelt utleggstrekk, se punkt 13.4.1. Dersom et tilbakebetalingskrav i stedet innkreves ved utleggstrekk, gis tilbakebetalingskravet dekning som «andre krav» etter dekningsloven § 2-8 første ledd bokstav f.

13.2.2 Høringsnotatets forslag

I høringsnotatet ble det foreslått at Innkrevingsmyndigheten skal kunne beslutte avregning etter reglene i folketrygdloven og andre lover.

Det ble imidlertid foreslått å oppheve adgangen til å avregne krav på tilbakebetaling av feilutbetalinger i fremtidige ytelser etter folketrygdloven § 22-15. Det ble lagt til grunn at kravene har mye til felles med andre krav som kreves inn av innkrevingsmyndighetene i Skatteetaten, og at de derfor bør kreves inn av Innkrevingsmyndigheten på ordinær måte, for eksempel gjennom utleggspant eller utleggstrekk. Det ble samtidig foreslått å endre dekningsloven § 2-8 første ledd slik at krav med hjemmel i folketrygdloven § 22-15 får samme prioritet ved utleggstrekk som skatte- og avgiftskrav.

13.2.3 Høringsinstansenes merknader

Skattedirektoratet har stilt spørsmål om det er i tråd med internasjonale forpliktelser å oppheve adgangen til å foreta avregning i ordinære feilutbetalingssaker etter folketrygdloven § 22-15 åttende ledd. Direktoratet viser til krav i forordning (EF) nr. 883/2004 jf. gjennomføringsforordning (EF) nr. 987/2009, om at krav som sendes til innkreving mellom landene primært skal kreves inn gjennom motregning i løpende trygdeytelser, jf. artikkel 71.

Skattedirektoratet tar videre opp at det ikke er foreslått endringer i avregningsadgangen etter kontantstøtteloven § 11 tredje ledd eller barnetrygdloven § 13 tredje ledd, som også er avregningshjemler som ikke er ledd i en integrert ordning.

Også Arbeids- og velferdsdirektoratet (NAV) mener det kan være behov for endringer i andre lover, og viser til lov om supplerande stønad ved kort butid, AFP-tilskottsloven og forskrift om kombinasjon av AFP og arbeidsinntekt (gitt i medhold av lov om AFP for medlemmer av Statens pensjonskasse § 7). NAV uttaler blant annet:

«Den foreslåtte endringen vil kunne medføre forsinkelse i innkrevingen og en endring i reglene for prioritet. For enkelte ytelser vil dette kunne føre til at færre tilbakekrevingssaker blir oppgjort.

Departementet mener at det er behov for en tydeligere regulering og at hensynet til skyldner og muligheter for en samordnet prosess blant annet tilsier at saksbehandlingsreglene bør ligge tett opp til reguleringen for utleggstrekk. På enkelte fagområder, som for eksempel sykepengeområdet, er det mange krav som rettes mot arbeidsgiver. Arbeids- og velferdsdirektoratet savner en redegjørelse for avregningsretten og konsekvenser av forslaget for denne gruppen.»

Dommerforeningen mener at det offentliges tilbakebetalingskrav etter folketrygdloven § 22-15, ikke bør få samme prioritet som skatt og avgift.

Gjeldsofferalliansen støtter derimot departementets forslag om at krav etter folketrygdloven § 22-15 får slik prioritet.

13.2.4 Vurderinger og forslag

Departementet foreslår å følge opp forslaget i høringsnotatet om at Innkrevingsmyndigheten skal kunne beslutte avregning i fremtidige ytelser.

Hjemlene for avregning finnes i flere ulike lover, og har til dels ulikt innhold og utforming. Departementet har ikke utredet om det er grunnlag for å harmonisere reglene, og foreslår å videreføre strukturen som gjelder i dag. Dette var utgangspunktet også for forslaget i høringen, men der ble det likevel foreslått en endring i folketrygdloven § 22-15 åttende ledd.

Departementet har etter innspill fra Skattedirektoratet vurdert omdet er i tråd med internasjonale forpliktelser å oppheveadgangen til å foreta avregning i ordinære feilutbetalingssaker etter bestemmelsen i folketrygdloven § 22-15 åttende ledd.

Forordning (EF) nr. 883/2004 om koordinering av trygdeordninger (Trygdeforordningen) er inkorporert i norsk rett. Forordningen har i artikkel 84 en bestemmelse om innkreving av avgifter og tilbakekreving av ytelser. Bestemmelsen lyder:

«Innkreving av skyldige avgifter til en institusjon i en medlemsstat og tilbakekreving av ytelser som er uriktig utbetalt av en institusjon i en medlemsstat, kan foretas i en annen medlemsstat etter de framgangsmåter og med de garantier og fordeler som gjelder for innkreving av skyldige avgifter til og tilbakekreving av ytelser som er uriktig utbetalt av den tilsvarende institusjonen i sistnevnte medlemsstat.»

Reglene til gjennomføring av artikkel 84 er fastsatt i forordning (EF) nr. 987/2009 under avdeling IV Finansielle bestemmelser, kapittel III Tilbakekreving av uriktig utbetalte ytelser, innkreving av midlertidige utbetalinger og avgifter, motregning og bistand ved innkreving. Artikkel 71 gir felles bestemmelser for kapitlet, og lyder:

«Ved anvendelse av artikkel 84 i grunnforordningen og innenfor den ramme som er fastlagt der, skal innkreving av fordringer om mulig skje ved motregning, enten mellom de berørte medlemsstaters institusjoner, eller i forhold til berørte fysiske eller juridiske person, i samsvar med artikkel 72-74 i gjennomføringsforordningen. Dersom en fordring helt eller delvis ikke lar seg innkreve ved en slik motregning, skal det resterende beløpet innkreves i samsvar med artikkel 75-85 i gjennomføringsforordningen.»

Artikkel 72 om urettmessige ytelser og artikkel 73 om midlertidige utbetalte kontantytelser eller avgifter gir regler om at skyldig beløp skal kunne innkreves ved motregning i etterbetalinger eller løpende betalinger. Forordningen artikkel 71 angir tvangsfullbyrdelse som et subsidiært innkrevingsvirkemiddel for disse kravene. Så langt departementet kjenner til er det ikke avklart om, og i hvilken utstrekning, feilutbetalinger etter folketrygdloven § 22-15 vil omfattes av forordningen artikkel 72 (ev. også artikkel 73), jf. artikkel 71. Departementet foreslår ikke å følge opp forslaget i høringsnotatet om å oppheve hjemmelen for avregning i folketrygdloven § 22-15.

Når hjemmelen for avregning i folketrygdloven § 22-15 består, er det etter departementets vurdering ikke grunn til å endre prioriteten for kravene i dekningsloven § 2-8 første ledd. Departementet foreslår derfor ikke å følge opp dette forslaget.

13.3 Regulering av bruk av avregning i innkrevingsloven

13.3.1 Gjeldende rett

Selve avregningen er hjemlet i folketrygdloven og enkelte andre lover. Til forskjell fra utleggstrekk og motregning er det i dag ikke egne regler i Skatteetatens regelverk om hvordan Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav skal bruke avregning som innkrevingstiltak.

13.3.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

I høringsnotatet ble det foreslått å regulere en del spørsmål knyttet til Innkrevingsmyndighetenes bruk av avregning som virkemiddel i innkrevingsloven.

Dommerforeningen stiller spørsmål om en bør ha en bestemmelse om motregning og en annen om avregning.

Skattedirektoratet mener begrepet avregning i seg selv er lite beskrivende og mener derfor at innkrevingsloven bør benytte et annet begrep, for eksempel «løpende motregning», «avregning i form av løpende motregning» eller «motregningstrekk».

13.3.3 Vurderinger og forslag

Departementet foreslår å følge opp forslaget i høringsnotatet om at innkrevingsloven skal regulere Innkrevingsmyndighetens bruk av avregning som innkrevingstiltak.

Reglene om ordinær motregning vil bare i begrenset grad overlappe med reglene om avregning. Departementet fastholder derfor forslaget i høringsnotatet om at Innkrevingsmyndighetens bruk av avregning reguleres i en egen bestemmelse i innkrevingsloven.

Departementet har vurdert om en bør benytte en annen betegnelse enn «avregning». Avregning er en form for løpende motregning, men har samtidig mange likhetstrekk med utleggstrekk. Dette taler for å bruke et annet begrep enn motregning. Avregning benyttes som begrep i enkelte av de underliggende hjemlene i folketrygdloven og andre lover, og er godt innarbeidet. Departementet foreslår derfor å bruke avregning som betegnelse i innkrevingsloven.

Det vises til forslag til innkrevingsloven § 22.

13.4 Beslagsfrihet, fortrinnsrett og saksbehandling

13.4.1 Gjeldende rett

Avregning i fremtidige ytelser har mange likhetstrekk med utleggstrekk. Ytelsene det avregnes i, er i de fleste tilfeller ment å sikre skyldnerens livsopphold. En skyldner vil oppleve en avregning i fremtidige ytelser på samme måte som et utleggstrekk, ved at utbetalingen av en ytelse løpende reduseres til dekning av et krav.

Departementet legger til grunn at begrensningen som følger av dekningsloven § 2-7 første ledd om utlegg i lønnskrav mv., gjelder ved avregning, slik at avregning bare kan tas i den delen av lønnen som overstiger det skyldneren med rimelighet trenger til underhold av seg og sin husstand. Dette er imidlertid ikke uttrykkelig avklart i gjeldende rett.

I de tilfellene hvor det overfor samme skyldner er aktuelt med både avregning og utleggstrekk, og skyldnerens midler ikke er tilstrekkelig til å dekke begge kravene, må enten avregningen eller utleggstrekket vike.

Forholdet (prioriteten) mellom konkurrerende avregning og utleggstrekk kommer i liten grad til uttrykk i dagens regulering. Et unntak er § 4-2 i forskrift om uføretrygd fra folketrygden, som sier at avregning går foran utleggstrekk.

Avregning kan også ses som en lovfestet rett til motregning. I forarbeidene til dekningsloven, Ot.prp. nr. 27 (1974–75) side 24–25, uttaler Justis- og politidepartementet at utleggstrekk etter dekningsloven § 2-7 trolig står tilbake for motregning med hjemmel i lov. Uttalelsen er knyttet til arbeidsgivers adgang til å foreta trekk i lønn, men likhetsbetraktninger tilsier at det samme kommer til anvendelse for NAVs lovhjemlede avregning ved utbetaling av ytelser.

Gjennomføringen av avregning i fremtidige ytelser skjer i dag ved at Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav sender ut krav om innbetaling av skyldig beløp. Kravet er samtidig et varsel om at det kan besluttes avregning. Hvis skyldneren ikke har betalt innen fristen i varselet, besluttes avregning.

Beslutningen om avregning kan påklages til nærmeste overordnede organ eller til det organ som Skattedirektoratet bestemmer, etter reglene i forvaltningsloven. Dette avviker fra klager på utleggstrekk og ordinær motregning, som tingretten behandler.

Det er også andre forskjeller mellom avregning og utleggstrekk. Avregning krever, til forskjell fra utleggstrekk, ikke tvangsgrunnlag, og beslutning om avregning er ikke tvangsfullbyrdelse som krever namskompetanse. Avregning fører heller ikke til at skyldneren får betalingsanmerkning.

13.4.2 Høringsnotatets forslag

I høringsnotatet ble det foreslått at reglene om beslagsfrihet i dekningsloven § 2-7 første ledd første punktum skal gjelde tilsvarende når Innkrevingsmyndigheten beslutter avregning. Det ble lagt til grunn at forskrift om livsoppholdssatser ved utleggstrekk og gjeldsordning skal gi utgangspunktet for vurderingen av hva skyldneren trenger til underhold av seg og sin husstand.

I høringsnotatet ble det videre foreslått at avregning foretas etter forskuddstrekk og før eventuelle utleggstrekk etter dekningsloven § 2-7. Dette innebærer at utleggstrekk må vike for avregning. Det ble lagt til grunn at dette er en kodifisering av gjeldende rett.

Det ble i høringsnotatet også foreslått regler om saksbehandling, som la reglene for avregning tettere opp til reglene for utleggstrekk i innkrevingsloven. Blant annet ble det foreslått samme regler for varsel og beslutning. Det ble derfor også foreslått å lovfeste unntak fra forvaltningsloven § 16 om forhåndsvarsel ved behandling av saker om avregning.

I høringsnotatet forslo departementet å gjøre unntak fra informasjonsplikten i forvaltningsloven § 17 andre til tredje ledd i saker om avregning. Dette ble begrunnet med at Innkrevingsmyndigheten kan ha behov for å ta raske avgjørelser i saker om avregning. Hensynet til kontradiksjon ville uansett blitt ivaretatt av innkrevingslovens varslingsbestemmelse, se punkt 15.3.

Departementet foreslo at Innkrevingsmyndigheten skal kunne endre en avregning av eget tiltak på samme måte som ved utleggstrekk. Dette kan være aktuelt hvor Innkrevingsmyndigheten blir kjent med at skyldnerens utbetalinger er redusert. For å sikre at skyldneren har tilstrekkelige midler til livsopphold, bør Innkrevingsmyndigheten ha adgang til å justere ned avregningen. Det ble videre lagt til grunn at Innkrevingsmyndigheten også bør kunne øke avregningen dersom skyldnerens utbetalinger øker, slik at saken kan avsluttes raskere. Det ble foreslått at beslutning om avregning skal kunne endres etter reglene om endring i tvangsfullbyrdelsesloven.

I tillegg ble det foreslått at tingretten skal behandle klager på avregning etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven. Som for utleggstrekk, ble det foreslått at klagen kan settes fram fra varsel er gitt etter innkrevingsloven, og så lenge avregningen løper, se punkt 15.3. Det ble videre foreslått at tvangsfullbyrdelsesloven § 2-7 om beregning og avbrytelse av frister skal gjelde tilsvarende ved klage på avregning. Det ble også foreslått å gjøre unntak fra forvaltningsloven § 35 andre til fjerde ledd, slik at overordnet forvaltningsorgan ikke kan omgjøre tingrettens beslutning, se punkt 6.2.2.

13.4.3 Høringsinstansenes merknader

Dommerforeningen og Gjeldsofferalliansen (GOA) støtter forslaget om å lovfeste at reglene i dekningsloven § 2-7 første ledd med forskrift kommer til anvendelse for beslutninger om avregning. De er også positive til forslaget om å legge saksbehandlingsreglene for avregning nærmere reglene for utleggstrekk.

GOA støtter at fortrinnsretten ved avregning fremkommer eksplisitt i lovteksten. Dommerforeningen mener det ikke er gitt at en domstol vil komme til at avregning går foran utleggstrekk, slik det er konkludert med i høringsnotatet, og uttaler:

«Spørsmålet nå er uansett om avregning bør gå foran utleggstrekk. Dette spørsmålet kan ikke ses å være vurdert i høringsnotatet. Vi peker på at det for eksempel ikke kan være noen grunn til at innkreving av et krav på tilbakebetaling av for mye utbetalt trygd skal ha prioritet foran innkreving av underholdsbidrag til barn eller ektefelle. I høringsnotatet side 251 uttales det at skyldnerens øvrige kreditorer ikke kan ha større rett til en ytelse fra NAV enn det skyldneren selv har. Dette argumentet kan anføres om enhver form for tilbakebetalingskrav fra en hvilken som helst kreditor, og har derfor ikke stor vekt i seg selv.»

Skattedirektoratet antar at utleggstrekk til dekning av løpende bidrag ikke skal opphøre eller fortrenges av en avregning, og uttaler:

«[D]ette er en utgift som omfattes av dekningsloven § 2-7 første ledd, jf. forslag til § 22 fjerde ledd tredje punktum. Den foreslåtte ordlyden i annet ledd kan likevel forstås som at utleggstrekk for et løpende bidrag må vike for en avregning. Forholdet mellom avregning og utleggstrekk til løpende bidrag bør derfor klargjøres i loven eller forarbeidene.»

Skattedirektoratet ber videre departementet om å klargjøre adgangen til å avregne under en gjeldsordning.

13.4.4 Vurderinger og forslag

Departementet foreslår å følge opp forslaget i høringsnotatet om å lovfeste at regelen om livsopphold i dekningsloven § 2-7 første punktum første ledd skal gjelde for avregning foretatt av Innkrevingsmyndigheten. Departementet foreslår også å følge opp forslaget om at forskrift om livsoppholdssatser ved utleggstrekk og gjeldsordning skal gi utgangspunktet for vurderingen av hva skyldneren trenger til underhold av seg og sin husstand. Disse reglene gir en viktig beskyttelse av skyldnerens mulighet til å forsørge seg selv og andre som skyldneren har underholdsplikt for. Dersom Innkrevingsmyndigheten beslutter avregning mens det løper utleggstrekk, skal avregningsbeløpet dekkes av trekket. I slike tilfeller vil det ikke bli gjort en ny vurdering av livsoppholdet, se nærmere omtale i punkt 30.6.

Dekningsloven § 2-7 gir etter sin ordlyd rett til avsetning av det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand. Departementet antar at det også må avsettes midler til underhold av barn som skyldneren har underholdsplikt for, og som skyldneren ikke bor sammen med. Dette er lagt til grunn i forskriften om livsoppholdssatser ved utleggstrekk og gjeldsordning. Se blant annet forskriftens § 4 som angir faste satser til barn som skyldneren har underholdsplikt for etter barneloven § 68.

I punkt 14.2.3 foreslår departementet å videreføre regelen om at utleggstrekk skal kunne besluttes for uforfalte bidragsforpliktelser når skyldneren har misligholdt sin bidragsplikt. Regelen bidrar til å sikre at barn som skyldneren har underholdsplikt for, mottar bidrag forskuddsvis hver måned. Skattedirektoratet har i sin høringsuttalelse antatt at utleggstrekk til dekning av løpende bidrag ikke skal opphøre eller fortrenges av en avregning. Departementet er enig i dette og legger til grunn at også dette er en utgift som omfattes av dekningsloven § 2-7 første ledd første punktum.

I høringsnotatet ble det foreslått en regel om at avregning foretas etter forskuddstrekk og før eventuelle utleggstrekk etter dekningsloven § 2-7.

At avregning foretas i ytelsen etter fradrag for forskuddstrekk vil fremgå av forslaget om at dekningsloven § 2-7 første ledd første punktum skal gjelde. Departementet foreslår derfor ikke å regulere forholdet mellom forskuddstrekk og avregning i innkrevingsloven.

Tvil hos namsmyndighetene knyttet til betydningen av en avregning, kan medføre at det løper utleggstrekk samtidig med avregningen. Dette kan resultere i at skyldneren ikke har tilstrekkelige midler til livsopphold. Det er derfor behov for å regulere dette forholdet uttrykkelig.

Utleggstrekk og avregning skjer begge i fremtidige ytelser som skal gå til livsopphold. Ved utleggstrekk skal tilbakebetalingskrav i løpende ytelser dekkes som andre krav, det vil si etter krav som grunner seg på lovbestemt forsørgelsesplikt, krav på erstatning eller oppreisning for skade voldt ved en straffbar handling, regresskrav, bøter og krav på skatt eller offentlig avgift.

Dersom det i stedet for utleggstrekk gjennomføres avregning, får tilbakebetalingskravet bedre dekning. For NAV er avregning derfor et foretrukket innkrevingsvirkemiddel. Departementet legger til grunn at forslaget til lovregulering er i tråd med det som antas å være gjeldende rett. Departementet foreslår derfor å følge opp forslaget i høringsnotatet om at utleggstrekk må vike for avregninger i fremtidige ytelser.

Departementet ser at det prinsipielt kan reises spørsmål ved om reglene bør være slik, men legger til grunn at en slik vurdering ikke kan foretas utelukkende ut ifra et innkrevingsperspektiv. For mange av avregningstilfellene innebærer avregningen en løpende justering som er forutsatt i bestemmelsene om nivået på ytelsene. Departementet har ikke nå hatt anledning til en bredere gjennomgang av hvordan prioriteten generelt bør løses ved avregning.

En bestemmelse om fortrinnsrett i innkrevingsloven regulerer tilfeller hvor avregning besluttes av Innkrevingsmyndigheten. Ved at den utformes i tråd med det departementet mener er gjeldende rett, medfører dette likevel ikke en forskjell fra avregning i medhold av andre lovhjemler.

Skattedirektoratet har bedt departementet avklare adgangen til å avregne under en gjeldsordning. Direktoratet viser til at krav som avregnes ikke er uttrykkelig nevnt i gjeldsordningsloven § 4-8. Dette er et spørsmål som ikke har vært gjenstand for høring, og som eventuelt må utredes særskilt.

Departementet foreslår å følge opp forslaget i høringsnotatet om at avregninger som administreres av Innkrevingsmyndigheten, i utgangspunktet skal følge de samme saksbehandlingsreglene som gjelder ved utleggstrekk. Dette gjelder reglene for varsling, beslutning, endring og klage. For unntak fra varsel er det for utleggstrekk foreslått en endring sammenlignet med forslaget i høringen, se punkt 15.3.4, som også vil gjelde ved avregning. Ved klage vil også fristreglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 2-7 gjelde. Departementet fastholder også forslaget om at forvaltningsloven § 17 andre til tredje ledd og § 35 andre til fjerde ledd ikke skal gjelde ved behandling av saker om avregning. Departementet følger ikke opp forslaget om å lovfeste unntak fra forvaltningsloven § 16, ettersom varslingsregelen i forslag til innkrevingsloven § 25 vil gå foran, se punkt 6.2 og punkt 15.3.

Departementet foreslår også å presisere i rettsgebyrloven § 15 første ledd at det skal betales gebyr ved klage til tingretten over avregning, på samme måte som ved klage over utlegg, se punkt 31.3.

Det vises til forslag til innkrevingsloven § 22 første til tredje ledd og femte ledd og §§ 25 og 26 og nytt tredje punktum i rettsgebyrloven § 15 første ledd.

13.5 Informasjon om avregning til namsmyndighetene

13.5.1 Gjeldende rett

Det foreligger i dag ingen hjemmel for å pålegge den som beslutter avregning å gi opplysninger om dette til Løsøreregisteret eller direkte til namsmyndighetene. Avregninger er derfor i dag ikke synlige for andre namsmyndigheter som vurderer å beslutte utleggstrekk i den samme ytelsen.

Skatteetaten har på forespørsel adgang til å gi namsmyndighetene opplysning om en løpende avregning. Hvorvidt namsmyndighetene ber om opplysninger om avregning, avhenger i stor grad av om skyldneren selv informerer dem om dette.

Dersom skyldneren ikke gir namsmannen opplysninger om en løpende avregning, vil namsmannen ta utgangspunkt i skyldnerens inntekt etter forskuddstrekk, uten å trekke fra avregningen ved vurderingen av et mulig utleggstrekk. Skyldneren risikerer da å ha for lite midler til livsopphold etter dekningsloven § 2-7.

13.5.2 Høringsnotatets forslag

For å sikre at namsmyndighetene har korrekt informasjon om skyldnerens inntekter når de beslutter utleggstrekk, eller beregner pant mv. etter dekningsloven § 2-5, ble det i høringsnotatet foreslått en plikt for Innkrevingsmyndigheten til å gjøre avregninger tilgjengelig for namsmyndighetene. Det ble lagt til grunn at namsmyndighetenes behov for å se avregninger ikke skiller seg fra behovet for å se utleggstrekk, som er synlig gjennom plikten til å registrere utleggstrekk i Løsøreregisteret, jf. tinglysingsloven § 34a.

Det ble lagt til grunn at avregninger bør registreres på en slik måte at de ikke medfører en betalingsanmerkning for skyldneren. Det ble pekt på at opplysningene om avregning kan gjøres tilgjengelig for namsmyndighetene på ulike måter, uten at de blir tilgjengelige for kredittopplysningsselskaper og andre. Det ble foreslått å ikke gi føringer for valg av løsning i innkrevingsloven, men at departementet i forskrift skal kunne regulere hvordan dette kan skje.

13.5.3 Høringsinstansenes merknader

Gjeldsofferalliansen (GOA) og Skattedirektoratet støtter forslaget. GOA uttaler:

«GOA har erfart at skyldnere både har avregning og utleggstrekk som løper samtidig, slik at en utbetaling verken har kunnet dekke husleie eller livsopphold. For skyldner oppleves dette både som skremmende og fortvilende. Selv om man har mulighet til å klage på trekket i ettertid, tenker GOA at det i størst mulig grad må forhindres at det løper to trekk samtidig. Dersom Innkrevingsmyndigheten beslutter en avregning, bør, dersom skyldner allerede har et løpende lønnstrekk, Innkrevingsmyndigheten orientere namsmannen, slik at lønnstrekket stanses før avregningen effektueres. Alternativt bør en avregning være synlig for namsmyndigheter som vurderer å beslutte et utleggstrekk. Man kan ikke alltid forvente at den som har et løpende lønnstrekk er i stand til å orientere namsmannen om et allerede eksisterende trekk i form av avregning.»

13.5.4 Vurderinger og forslag

I innkrevingsloven § 14 foreslås det at departementet kan gi forskrift som nevnt i forvaltningsloven § 13 g om utlevering av opplysninger som er underlagt taushetsplikt etter innkrevingsloven § 9, se punkt 7.5.4. Forvaltningsloven § 13 g åpner for at det i forskrift kan gis regler om at bestemte organer kan dele opplysninger for å utføre oppgaver som er lagt til mottakerorganet, så langt delingen ikke utgjør et uforholdsmessig inngrep overfor den opplysningene gjelder. Det kan også gis regler om annen behandling av opplysninger i forbindelse med delingen.

Bestemmelsen i innkrevingsloven § 14 medfører at departementet vil kunne gi regler om at Innkrevingsmyndigheten uten hinder av taushetsplikten kan utlevere opplysninger om avregninger til andre namsmyndigheter for at disse skal utføre sine oppgaver. Utlevering av opplysninger om avregning vil bidra til at namsmyndighetene har riktig informasjon om skyldnerens inntekter når de beslutter utlegg, og dermed til at utleggstrekket blir riktig fastsatt. Det vil være i skyldnerens interesse at opplysningene blir delt. Departementet legger derfor til grunn at utlevering av denne typen opplysninger ikke vil utgjøre et uforholdsmessig inngrep overfor skyldneren.

Etter innkrevingsloven § 14 kan det også gis regler om hvordan opplysningene skal utleveres. Departementet legger til grunn at opplysninger om avregninger kan gjøres tilgjengelige digitalt, og at deling av opplysninger ikke medfører betalingsanmerkning for skyldneren.

Det vises til forslag til innkrevingsloven § 14.

14 Beslutning om utlegg og om tvangsdekning i enkle pengekrav

14.1 Innledning og sammendrag

Departementet foreslår i punkt 14.2 at Innkrevingsmyndigheten skal kunne beslutte utlegg for krav som den har til innkreving. Utgangspunktet er at kompetansen skal være lik for alle kravstyper. Departementet foreslår likevel en særlig bestemmelse for uforfalte bidragsforpliktelser i innkrevingsloven.

Utlegg kan bare besluttes for krav som det foreligger tvangsgrunnlag for. Departementet foreslår enkelte endringer for at krav som har tvangsgrunnlag for utlegg i lov, fortsatt skal ha slikt tvangsgrunnlag når kravene innkreves av Innkrevingsmyndigheten etter innkrevingsloven, se punkt 14.3.

Departementet foreslår at Innkrevingsmyndigheten skal kunne gjennomføre tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav når den selv har stiftet pantet, se punkt 14.4.

14.2 Utlegg

14.2.1 Gjeldende rett

14.2.1.1 Generelt om utlegg

Dersom et krav ikke blir betalt frivillig, kan skattekontoret, Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav og Statens innkrevingssentral tvinge igjennom betaling ved å beslutte utlegg.

Utlegg kan besluttes ved utleggstrekk i lønn mv., eller ved utleggspant i et formuesgode, for eksempel en bankkonto. I saker hvor skyldneren ikke har inntekt som det kan trekkes i, eller eiendeler av verdi, kan innkrevingsmyndighetene avslutte innkrevingsforsøket med en beslutning om intet til utlegg.

Kompetansen til å beslutte utlegg gjelder krav som den enkelte innkrevingsmyndighet har til innkreving.

14.2.1.2 Utleggstrekk

Innkrevingsmyndighetene i Skatteetaten har i hovedsak den samme kompetansen til å beslutte utleggstrekk. Skattekontoret kan beslutte utleggstrekk for krav som nevnt i skattebetalingsloven eller i forskrift gitt i medhold av loven, jf. skattebetalingsloven § 14-4 første ledd. Statens innkrevingssentral kan beslutte utleggstrekk for krav som den har til innkreving, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 2-14 første ledd. Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav kan beslutte utleggstrekk i lønn mv. for krav den innkrever, jf. bidragsinnkrevingsloven § 11 første ledd.

I skattebetalingsloven § 14-4 andre ledd er det to særlige regler om ytelser det kan tas utleggstrekk i. For det første kan skattekontoret beslutte trekk hos arbeidsgiver i lønn mv. også der lønnstakeren selv innkrever lønnen. Lønnstakeren plikter da å innbetale trekkbeløpet til arbeidsgiveren. For det andre kan skattekontoret beslutte trekk hos en oppdragsgiver med inntil 20 pst. av brutto godtgjørelse til selvstendig næringsdrivende. Det kan besluttes høyere trekk dersom skyldneren samtykker. Bestemmelsen gjør unntak fra regelen i dekningsloven § 2-7 andre ledd bokstav a om at utlegg bare kan besluttes i den delen av vederlaget som er vederlag for personlig arbeid, det vil si lønnsdelen. Bestemmelsen er mest praktisk der den selvstendig næringsdrivende har faste oppdragsgivere.

Hovedregelen er at det bare kan besluttes utleggstrekk for forfalte krav. Bidragsinnkrevingsloven § 11 andre ledd gjør unntak fra dette, og åpner for å beslutte utleggstrekk for uforfalte bidragskrav når skyldneren har misligholdt bidragsplikten sin og ikke stiller sikkerhet. Dette innebærer at det kan besluttes ett utleggstrekk som gjelder både opparbeidet bidragsgjeld, og framtidige uforfalte bidragskrav. Utleggstrekket kan da bestå etter at bidragsgjelden er nedbetalt. Bestemmelsen gir også hjemmel for utleggstrekk der det ikke er bidragsgjeld dersom betalingen tidligere har vært misligholdt. Formålet med bestemmelsen er å sikre at bidragsmottakeren får bidraget regelmessig og til rett tid.

14.2.1.3 Utleggspant

Skattekontoret kan beslutte utleggspant for krav som nevnt i skattebetalingsloven eller forskrift gitt i medhold av loven, jf. skattebetalingsloven § 14-3. Skattekontoret kan stifte utleggspant i ethvert formuesobjekt som det etter dekningsloven § 2-2 kan tas utlegg i.

Kompetansen for Statens innkrevingssentral og Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav til å beslutte utleggspant er mer begrenset. Statens innkrevingssentral og Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav kan bare etablere utleggspant dersom utleggsforretningen kan holdes på innkrevingsmyndighetens kontor etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9 første ledd. Det er videre et krav at panteretten kan få rettsvern ved registrering i et register eller ved underretning til tredjeperson, jf. panteloven kapittel 5. Dette følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 2-14 første ledd og bidragsinnkrevingsloven § 13.

Bestemmelsene medfører at disse myndighetene i motsetning til skattekontoret ikke kan ta utlegg i løsøre som ikke er realregistrert, eller i verdipapirer. Hvis Statens innkrevingssentral og Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav skal ta utleggspant i disse formuesobjektene, må de begjære utlegg hos alminnelig namsmann.

14.2.1.4 Intet til utlegg

I saker hvor skyldneren ikke har inntekt som det kan trekkes i, eller formuesgoder av verdi, kan innkrevingsmyndighetene avslutte innkrevingsforsøket med en beslutning om intet til utlegg. Skattekontoret, som kan beslutte utleggspant i enhver type formuesgode, skal registrere beslutningen om intet til utlegg i Løsøreregisteret, se tvangsfullbyrdelsesloven § 7-25. Statens innkrevingssentral og Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav har mer begrenset kompetanse, og kan derfor ikke registrere intet til utlegg i Løsøreregisteret.

14.2.1.5 Særlige regler om utleggssubjektet og om utleggsadgangen

Etter bidragsinnkrevingsloven § 11 tredje ledd kan Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav beslutte utleggstrekk mot bidragspliktiges ektefelle, samboer, foreldre eller andre nære slektninger, dersom bidragspliktige arbeider i deres bedrift og det er grunn til å anta at de medvirker til forsømmelse av bidragsplikten. Bestemmelsen har likheter med en ansvarsbestemmelse, hvor andre gjøres betalingsansvarlig for manglende oppgjør fra skyldneren. Utleggstrekk er det primære innkrevingstiltaket etter bestemmelsen, men Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav kan også beslutte utleggspant etter at utleggstrekk er forsøkt, jf. Ot.prp. nr. 18 (2004–2005) side 31.

I skattebetalingsloven § 14-6 er det en bestemmelse om begrensninger i utleggsadgangen for skatt og trygdeavgift. Bestemmelsen er ikke lenger aktuell siden systemene og rutinene for utskriving av forskudd på skatt er lagt om og modernisert.

14.2.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

I høringsnotatet ble det foreslått at Innkrevingsmyndigheten skal kunne beslutte utlegg ved utleggspant og utleggstrekk, eller avslutte innkrevingsforsøket med en beslutning om intet til utlegg. Det ble foreslått at utlegg skal kunne besluttes for krav som Innkrevingsmyndigheten har til innkreving, og som det foreligger tvangsgrunnlag for.

Det ble foreslått å ikke regulere hvor beslutningen om utlegg skal treffes. Skattedirektoratet mener i sin høringsuttalelse at det bør reguleres at utlegg også kan avholdes på skyldnerens bopel, forretningssted eller -driftssted, eller der formuesgodet er, og uttaler at dette vil være en god klargjøring av at Innkrevingsmyndigheten kan gjennomføre stedlige beslutninger om utlegg.

Regelen i skattebetalingsloven § 14-4 andre ledd om at utleggstrekk kan tas i godtgjørelse til selvstendig næringsdrivende, ble foreslått videreført i dekningsloven § 2-7. Regelen om at utleggstrekk kan besluttes hos arbeidsgiver også når lønnstaker selv innkrever egen lønn, ble ansett som overflødig ved siden av hovedregelen i dekningsloven § 2-7. Det ble derfor ikke foreslått å videreføre denne i innkrevingsloven.

Det ble foreslått at det fortsatt skal kunne besluttes utleggstrekk for uforfalte bidragskrav når skyldneren har misligholdt bidragsplikten sin og ikke stiller sikkerhet. Særregelen i bidragsinnkrevingsloven er en konsekvens av barnelova § 67 tredje ledd og ekteskapsloven § 85 tredje ledd om at underholdsbidrag som hovedregel skal betales på forskudd hver måned, og er nettopp gitt for å sikre at bidragsmottaker rent faktisk mottar bidraget forskuddsvis hver måned. Trekk for uforfalte bidragskrav avspeiler ikke alltid betalingsproblemer hos den bidragspliktige. En registrering av utleggstrekk kan ha svært uheldige virkninger for skyldneren. Det ble derfor foreslått at det ikke skal gis betalingsanmerkning for utleggstrekk nedlagt bare for uforfalte bidragskrav.

Det ble ikke foreslått å videreføre regelen i bidragsinnkrevingsloven § 11 tredje ledd om at bidrag skal kunne kreves inn ved utlegg hos bidragspliktiges ektefelle, samboer, foreldre eller andre nære slektninger. Denne bestemmelsen blir ifølge Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav nesten ikke brukt. Det ble lagt til grunn at dette antagelig skyldes at regelen har et snevert anvendelsesområde og er vanskelig og ressurskrevende å bruke. Som følge av forslaget, ble det også foreslått å oppheve den særlige opplysningsplikten som gjelder for nærstående i bidragsinnkrevingsloven § 21 tredje ledd.

Det ble foreslått å oppheve gjeldende bestemmelser som regulerer kompetansen som skattekontoret, Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav og Statens innkrevingssentral har til å beslutte utlegg.

14.2.3 Vurderinger og forslag

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om at Innkrevingsmyndigheten skal kunne beslutte utlegg for krav som den har til innkreving, og som det foreligger tvangsgrunnlag for. Om krav til tvangsgrunnlag, se punkt 14.3.3 og punkt 15.2.4.

Innkrevingsmyndigheten skal kunne ta med flere krav mot en skyldner i en og samme beslutning om utlegg, også om det er krav fra ulike kreditorer. Dette kan spare skyldneren for gebyrer. Det ble i høringsnotatet lagt til grunn at det vil være adgang til dette, men det ble ikke foreslått lovfestet. Adgangen til å ta med flere krav i samme utleggsbeslutning, er en viktig premiss for den fremtidige utleggsprosessen som er under utvikling, og departementet foreslår å lovfeste regelen i innkrevingsloven. Det kan ligge ulike vurderinger til grunn for om en beslutning om utlegg skal omfatte flere krav, og regelen foreslås derfor utformet som en kan-regel.

Innkrevingsmyndighetens beslutning om utlegg kan gå ut på å etablere utleggspant, at kravet skal dekkes ved utleggstrekk, eller å avslutte innkrevingsforsøket med en beslutning om intet til utlegg.

Departementet foreslår at Innkrevingsmyndigheten skal kunne beslutte utleggspant i enhver type formuesgode. Forslaget medfører videre at alle beslutninger av Innkrevingsmyndigheten om intet til utlegg skal registreres i Løsøreregisteret, jf. forslag til § 7-23 i tvangsfullbyrdelsesloven. Registreringen i Løsøreregisteret vil bidra til mer korrekte kredittopplysninger og kan hindre at det settes i gang innkrevingstiltak mot skyldnere hvor det ikke er noe å hente.

I høringsnotatet ble det foreslått å ikke regulere hvor en beslutning om utlegg kan treffes. For utleggstrekk medfører forslaget ingen endring, men viderefører det som gjelder i dag. For utleggspant medfører forslaget at det ikke stilles krav om at beslutningen skal treffes på et bestemt sted. Hovedregelen vil være at en beslutning om utleggspant treffes hos Innkrevingsmyndigheten, og ikke der formuesgodet er. For enkelte utleggsgjenstander, for eksempel verdipapirer og løsøre, kan det imidlertid være behov for å ta hånd om formuesgodet for å sikre rettsvern for utlegget. Etter departementets syn er det heller ikke i slike tilfeller nødvendig å stille krav til hvor beslutningen skal treffes. Departementet foreslår derfor å følge opp forslaget i høringen om ikke å regulere stedet for beslutning om utleggspant.

Innkrevingsmyndigheten vil i enkelte tilfeller ha behov for adgang til stedet der et formuesgode befinner seg. Innkrevingsmyndigheten skal kunne kreve å få adkomst til skyldnerens bolig, forretningslokaler eller annen eiendom som skyldneren helt eller delvis eier eller besitter, i den utstrekning det er nødvendig for fullbyrdelsen, etter forslaget til tvangsfullbyrdelsesloven § 5-9, som departementet foreslår skal gjelde tilsvarende for Innkrevingsmyndigheten, se punkt 15.2.

Bestemmelsen om innkalling av saksøkte og saksøker til møte, som foreslås i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9 andre ledd, er ikke praktisk for Innkrevingsmyndigheten, og skal ikke gjelde for den. Innkrevingsmyndigheten må imidlertid ha dialog med skyldneren, og skyldneren må som hovedregel få slik informasjon at denne kan være til stede dersom Innkrevingsmyndigheten planlegger å gjennomføre utlegg der et formuesgode er.

I høringsnotatet er det vurdert om enkelte av de særlige reglene som gjelder for dagens innkrevingsmyndigheter, skal videreføres i innkrevingsloven.

Departementet foreslår å følge opp forslaget i høringsnotatet om å videreføre regelen i bidragsinnkrevingsloven § 11 andre ledd i innkrevingsloven, slik at det fortsatt skal kunne besluttes utleggstrekk for uforfalte bidragsforpliktelser når skyldneren har misligholdt sin bidragsplikt. Skyldneren skal ikke få betalingsanmerkning for utleggstrekk nedlagt bare for uforfalte bidragsforpliktelser, se forslag til innkrevingsloven § 35 første ledd.

Dersom det allerede løper utleggstrekk for bidragsforpliktelser, herunder underholdsbidrag og regresskrav som følge av forskottert bidrag, jf. forskotteringsloven § 10, kan det være behov for en forenklet saksbehandling for å melde inn ytterligere bidragsforpliktelser i trekket. Departementet foreslår derfor at det i forskrift skal kunne gis regler om at tvangsfullbyrdelsesloven §§ 4-4 og 4-18, og innkrevingsloven §§ 25 og 26, ikke skal gjelde i slike tilfeller.

Den særlige regelen om utleggstrekk i godtgjørelse til selvstendig næringsdrivende i skattebetalingsloven § 14-4 andre ledd bokstav b, foreslås videreført i dekningsloven § 2-7, se punkt 29.3.

Departementet slutter seg til forslaget om ikke å videreføre regelen i bidragsinnkrevingsloven § 11 tredje ledd om at bidrag skal kunne innkreves ved utlegg hos bidragspliktiges ektefelle, samboer, foreldre eller andre nære slektninger. Det foreslås heller ikke å videreføre regelen i skattebetalingsloven § 14-4 andre ledd bokstav a om at utleggstrekk kan besluttes hos arbeidsgiver også når lønnstaker selv innkrever egen lønn.

Departementet foreslår videre å følge opp forslaget i høringen om å oppheve bestemmelser om utlegg som gjelder for skattekontoret, Statens innkrevingssentral og Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav. Dette gjelder blant annet skattebetalingsloven §§ 14-3 til 14-5, bidragsinnkrevingsloven §§ 11 til 13 og tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 2 avsnitt II. I tillegg foreslår departementet å følge opp forslaget i høringsnotatet om å oppheve skattebetalingsloven § 14-6 om begrensninger i utleggsadgangen for skatt og trygdeavgift.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 23 første og andre ledd og § 27.

14.3 Tvangsgrunnlag for utlegg

14.3.1 Gjeldende rett

Et tvangsgrunnlag er et rettslig grunnlag som gjør at et krav kan tvangsfullbyrdes. Utlegg kan bare besluttes for krav som har tvangsgrunnlag. Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 første ledd bokstav e kan tvangsgrunnlag for utlegg følge av særlig lovbestemmelse. Det er slike tvangsgrunnlag som er mest vanlig for kravene innkrevingsmyndighetene i Skatteetaten krever inn.

For skattekontoret fastsetter skattebetalingsloven § 14-1 at skatte- og avgiftskrav er tvangsgrunnlag for utlegg. Det omfatter skatte- og avgiftskrav som nevnt i skattebetalingsloven § 1-1 andre ledd, og tilbakesøkingskrav etter § 1-3. Reglene for skatte- og avgiftskrav gjelder tilsvarende for krav som nevnt i skattebetalingsloven § 1-1 tredje ledd (renter, tilleggsskatt, tvangsmulkt mv.), og for ansvarskrav, jf. skattebetalingsloven § 16-1, slik at også disse kravene er tvangsgrunnlag for utlegg.

En stor del av kravene som innkreves av Statens innkrevingssentral, er tvangsgrunnlag for utlegg etter bestemmelser i lovgivningen for den enkelte kravstypen. Andre aktuelle tvangsgrunnlag er dom eller kjennelse, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 andre ledd bokstav a, og beslutninger om tvangsmulkt, jf. lovens § 7-2 bokstav d. Departementet har lagt til grunn at tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav f ikke passer for Statens innkrevingssentrals virksomhet, se Prop. 127 L (2011–2012) side 29. Bestemmelsen fastsetter at en skriftlig meddelelse som fordringshaveren har sendt til skyldneren som viser kravets grunnlag og omfang, er tvangsgrunnlag. Det ble vist til at Statens innkrevingssentral sjelden har benyttet slik skriftlig meddelelse som tvangsgrunnlag, og at det også bør være slik i fremtiden.

Etter bidragsinnkrevingsloven § 7 første ledd første punktum er avgjørelse eller skriftlig avtale om underholdsbidrag tvangsgrunnlag for utlegg. Etter bestemmelsen er også en privat bidragsavtale tvangsgrunnlag for utlegg. Tvangsgrunnlaget for barnebidrag og ektefellebidrag er tilsvarende regulert i barnelova § 78 tredje ledd og ekteskapsloven § 85 som gir barnelova § 78 tilsvarende anvendelse.

Også andre krav som etter bidragsinnkrevingsloven skal innkreves av Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav, er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. bidragsinnkrevingsloven § 7. Dette omfatter underholdsbidrag som påhviler noen etter barneloven, ekteskapsloven eller barnevernsloven, se § 1 første ledd første punktum. Videre omfatter det utenlandske bidragskrav som nevnt i § 2, krav om tilbakebetaling ved feilutbetalinger, jf. kapittel 5, og sakskostnader som det offentlige er tilkjent i rettssaker om krav som omfattes av loven, jf. § 1 første ledd tredje punktum. For noen krav som innkreves etter bidragsinnkrevingsloven § 2, vil tvangsgrunnlag for kravene også kunne følge av tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 bokstav f.

Til sist er krav som etter andre lover skal innkreves av Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav, tvangsgrunnlag for utlegg jf. bidragsinnkrevingsloven § 7 første ledd. Krav etter andre lover omfatter tilbakebetalingskrav og andre kravstyper, for eksempel underholdsbidrag og fastsettingsgebyr etter barnelova § 78 og underholdsbidrag etter barnevernsloven § 15-12.

Kravene som er tvangsgrunnlag for utlegg etter bidragsinnkrevingsloven § 7 første ledd første punktum, er også tvangsgrunnlag for utlegg når begjæring om utlegg sendes til namsmannen, jf. bestemmelsens andre punktum. Bidragskrav beholder dessuten tvangsgrunnlaget dersom kravet overføres for privat innkreving etter bidragsinnkrevingsloven §§ 17 og 30, jf. bestemmelsens tredje punktum.

For krav som kreves inn av Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav etter andre lover enn bidragsinnkrevingsloven, er det regler om at kravene er tvangsgrunnlag for utlegg også i sektorlovgivningen. For mange krav er det derfor i dag en dobbeltregulering.

Etter bidragsinnkrevingsloven § 1 andre ledd kan departementet i forskrift bestemme at Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav skal innkreve andre krav enn de som er nevnt i første ledd. Bidragsinnkrevingsloven § 7 andre ledd fastsetter at krav som nevnt i § 1 andre ledd ikke er tvangsgrunnlag for utlegg, med mindre det følger av annet rettsgrunnlag. Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav utøver ikke særnamsmyndighet for disse kravene, jf. forskrift 21. mars 2018 nr. 388 § 2. For disse kravene skjer innkreving først og fremst gjennom fakturering. Hvilke krav dette gjelder er angitt i forskrift.

14.3.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

I høringsnotatet ble det foreslått at krav som i dag har tvangsgrunnlag for utlegg etter særlig lovbestemmelse, skal ha tilsvarende tvangsgrunnlag når myndigheten til å kreve inn kravene legges til en felles innkrevingsmyndighet.

For å videreføre eksisterende lovbestemmelser om tvangsgrunnlag ble det foreslått å regulere tvangsgrunnlag for enkelte kravstyper i innkrevingsloven. Dette gjelder tilbakebetalingskrav etter innkrevingsloven § 7 andre ledd og ansvar for utleggstrekk etter innkrevingsloven §§ 31 og 39 tredje ledd.

Øvrige lovbestemmelser om at krav er tvangsgrunnlag for utlegg ble foreslått plassert i regelverket knyttet til det enkelte kravet. Det ble i høringsnotatet gitt utrykk for at det ikke bør være en generell bestemmelse om at krav som Innkrevingsmyndigheten krever inn, er tvangsgrunnlag for utlegg.

I høringsnotatet ble det derfor foreslått å videreføre bestemmelsen om at skatte- og avgiftskrav er tvangsgrunnlag for utlegg i skattebetalingsloven. Siden det i høringsnotatet ble foreslått å oppheve øvrige bestemmelser om utlegg i skattebetalingsloven kapittel 14, ble det foreslått å flytte skattebetalingsloven § 14-1 til ny § 1-4 i samme lov.

For krav som kreves inn av Statens innkrevingssentral, videreføres gjeldende rett. Det ble i høringsnotatet lagt til grunn at det ikke er behov for regelendringer for disse kravene.

Hvilke krav som er tvangsgrunnlag for utlegg hos Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav, følger av bidragsinnkrevingsloven § 7. I høringsnotatet ble det vist til at bestemmelsen i bidragsinnkrevingsloven § 7 er overflødig for de fleste krav som bidragsinnkrevingssentralen krever inn etter andre lover enn bidragsinnkrevingsloven. Der slikt tvangsgrunnlag mangler i annen lov, ble det foreslått å etablere tvangsgrunnlag i lovgivningen for det enkelte krav. Det ble derfor foreslått å endre barnelova § 78 tredje ledd slik at krav etter bestemmelsen er tvangsgrunnlag for utlegg også når kravene skal innkreves etter reglene i innkrevingsloven. Det ble videre foreslått å endre barnevernsloven § 15-12 fjerde ledd slik at den fastsetter at bidrag etter bestemmelsen er tvangsgrunnlag for utlegg. I dag følger dette av bidragsinnkrevingsloven § 7 første ledd.

For utenlandske bidragskrav mv. som nevnt i bidragsinnkrevingsloven § 2 første og andre ledd, tilbakebetalingskrav etter § 26 og pålegg etter § 27 ble det foreslått at tvangsgrunnlag for utlegg fortsatt skal følge av bidragsinnkrevingsloven § 7. Videre ble det foreslått en bestemmelse i bidragsinnkrevingsloven § 7 om at krav på underholdsbidrag som har tvangsgrunnlag ved innkreving hos Innkrevingsmyndigheten, skal beholde tvangsgrunnlaget dersom innkrevingen avsluttes i medhold av § 3 fjerde ledd i innkrevingsloven.

I høringsnotatet ble det vist til at lovbestemmelser om at krav er tvangsgrunnlag for utlegg kan være aktuelle også for kravstyper som i dag mangler tvangsgrunnlag, for eksempel krav som kreves inn av Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav etter bidragsinnkrevingsloven § 1 andre ledd, og for enkelte krav som kreves inn av Statens innkrevingssentral. Det ble imidlertid lagt til grunn at en slik endring ikke kan foretas uten en nærmere vurdering for hver enkelt kravstype.

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til forslaget.

14.3.3 Vurderinger og forslag

Departementet foreslår å følge opp forslaget i høringsnotatet om lovendringer for å videreføre at krav som i dag har tvangsgrunnlag for utlegg etter særlig lovbestemmelse, skal ha tilsvarende tvangsgrunnlag når myndigheten til å kreve inn kravene legges til Innkrevingsmyndigheten.

Det vises til forslag til innkrevingsloven § 7 andre ledd, § 31 fjerde ledd og § 39 tredje ledd, forslag til skattebetalingsloven § 1-4, og til endringer i bidragsinnkrevingsloven § 7, barnelova § 78 tredje ledd og barnevernsloven § 15-12 fjerde ledd.

14.4 Kompetanse til å beslutte tvangsdekning

14.4.1 Gjeldende rett

Ved utleggspant i et formuesgode blir kravet sikret. Formuesgodet kan deretter selges eller på annen måte bli omgjort til penger som kan gå til nedbetaling av kravet. Slik tvangsdekning av utleggspant som innkrevingsmyndighetene har besluttet, skjer normalt gjennom begjæring til alminnelig namsmann, som deretter beslutter og gjennomfører tvangsdekningen. Statens innkrevingssentral kan likevel gjennomføre tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav når den selv har stiftet pant i pengekravet. Det kan ikke skattekontoret eller Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav. De må alltid sende begjæring om tvangsdekning til alminnelig namsmann.

Som enkle pengekrav regnes pengekrav som ikke er knyttet til verdipapir, finansielle instrumenter registrert i en verdipapirsentral eller innløsningspapir, jf. panteloven § 4-4 tredje ledd. Enkle pengekrav som Statens innkrevingssentral kan stifte utleggspant i, omfatter for eksempel bankinnskudd og utestående kundefordringer.

Statens innkrevingssentral kan bare beslutte tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav for krav som den selv krever inn etter SI-loven, og hvor den selv har stiftet utleggspantet. Tvangsdekningen skjer etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 10 avsnitt III, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 2-14 andre ledd, se nærmere under punkt 15.5.1. Når Statens innkrevingssentral tar pant i andre formuesgoder, må den sende begjæring om tvangsdekning til alminnelig namsmann.

14.4.2 Høringsnotatets forslag

For å oppnå et felles regelverk, ble det foreslått i høringsnotatet at Innkrevingsmyndigheten skal kunne gjennomføre tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav for alle krav som den krever inn. Forslaget medfører at hele prosessen, fra utlegg i enkle pengekrav til betaling, samles hos Innkrevingsmyndigheten for alle krav. Dette legger til rette for en effektiv innkrevingsprosess.

Det ble uttalt at det kan være i skyldnerens interesse at tvangsdekningen ikke tar lang tid, siden det vil påløpe forsinkelsesrenter på kravet som er misligholdt, og siden skyldnerens rådighet over utleggsobjektet vil være begrenset når det er stiftet pant. Det ble også uttalt at for skyldneren kan det være enklere og mer oversiktlig å forholde seg til Innkrevingsmyndigheten gjennom hele innkrevingsprosessen. Samtidig ble det pekt på at skyldneren kan klage til tingretten og få beslutningen overprøvet av en uavhengig tredjepart.

Det ble lagt til grunn at Innkrevingsmyndighetens rolle som kreditor og namsmyndighet for krav som den innkrever, ikke taler mot at Innkrevingsmyndigheten får kompetanse til å foreta tvangsdekning i enkle pengekrav. Forslaget vil ikke gi Innkrevingsmyndigheten noen bedre rett overfor skyldneren eller andre parter. Det vil heller ikke vil ha konsekvenser for andre kreditorer. Det ble også uttalt at utlegg i enkle pengekrav i de aller fleste tilfeller tas i midler innestående på skyldnerens bankkonto. Verdien av pantet er da allerede avklart, og en mulig interessekonflikt ved vurderingen av eiendelens verdi er ikke aktuell.

Det ble foreslått å begrense kompetansen til utleggspant som Innkrevingsmyndigheten selv har besluttet. En slik begrensning gjelder i dag for Statens innkrevingssentral, og gjør det tydelig at andre kreditorer ikke kan begjære tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav gjennom Innkrevingsmyndigheten.

14.4.3 Høringsinstansenes merknader

Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund (NKK) og flere kommuner kan ikke se noen grunn til at Innkrevingsmyndigheten som eneste særnamsmann, selv skal beslutte tvangsdekning av egne utleggspant i enkle pengekrav, mens kommunene på sin side må sende begjæring om tvangsdekning til alminnelig namsmann med lang saksbehandlingstid og tilhørende rettsgebyr. NKK mener hensynene som er anført i høringen om at prosessen skal skje mest mulig effektivt og at det kan være i skyldnerens interesse at tvangsdekning ikke tar lang tid, vil gjøre seg gjeldende også for kommunenes krav i de saker der kommunen som særnamsmann har tatt utlegg i for eksempel bankinnskudd. NKK mener høringsforslaget legger opp til en ubegrunnet forskjellsbehandling for kommunale og statlige krav.

Sør-Vest politidistrikt viser til at Innkrevingsmyndigheten vil ha en rolle både som kreditor og namsmyndighet, oguttaler:

«Det fremlegges i forslaget at det ved klage til tingretten jf. tvfbl § 5-16 vil være mulig å få saken sin vurdert av en uavhengig part. Vi ser likevel på dette som en svekkelse av muligheten til å få en uavhengig vurdering av kravet. Det er en større bøyg å få saken vurdert i tingretten og det påløper i tillegg rettsgebyr til tingretten som kan skremme bort reelle klager. Dette kan unngås ved at alminnelig namsmann foretar saksbehandlingen av alle saker med tvangsdekning.»

Politidirektoratet støtter uttalelsen fra Sør-Vest politidistrikt, og uttaler:

«Hensikten med namsmannsfunksjonen er at namsmannen skal være en objektiv instans som skal ivareta så vel skyldner som fordringshavers rettigheter. Bakgrunnen for at Statens innkrevingssentral i sin tid ble gitt denne kompetansen var bl.a. at det sikret rimeligere innkreving for skyldneren og mindre belastning på alminnelig namsmann. Dersom Innkrevingsmyndigheten gis kompetanse til tvangsdekning av enkle pengekrav, vil det gi Innkrevingsmyndigheten ytterligere en fordel. Kreditorer generelt må forholde seg til den alminnelige namsmann og den saksbehandlingstid som til enhver tid gjelder ved gjennomføringen av tvangsfullbyrdelse, mens Innkrevingsmyndigheten ved ny regel vil kunne gjennomføre inndrivelsesprosessen langt raskere. Det er også verdt å merke seg at kommunene har særnamsmannsmyndighet, men har ikke kompetanse til tvangsdekning av enkle pengekrav. Etter Politidirektoratets syn er det en rettssikkerhetsgaranti for borgerne at særnamsmyndighetene må benytte alminnelig namsmann for å få gjennomført tvangsdekning.»

Øst politidistrikt støtter forslaget, og trekker frem at prosessen vil bli mer effektiv enn dagens løsning.

14.4.4 Vurderinger og forslag

Kompetansen til å gjennomføre tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav bør være den samme for alle kravstyper som Innkrevingsmyndigheten krever inn.

Politidirektoratet, NKK og enkelte kommuner mener forslaget vil medføre en forskjellsbehandling av kreditorer, ved at saksbehandlingen hos alminnelig namsmann vil ta lengre tid. Mens Politidirektoratet mener dette kan løses ved at all kompetanse legges til alminnelig namsmann, har NKK og enkelte kommuner uttalt at også kommunene bør ha adgang til å beslutte tvangsdekning av utleggspant som de selv har stiftet i enkle pengekrav. For nærmere omtale av kommunenes særnamsmyndighet, se punkt 28.4.4.

Departementet vil peke på at adgang til å realisere utleggspant ikke vil gi Innkrevingsmyndigheten noen bedre rett til dekning av sine krav enn andre kreditorer. Adgangen til å beslutte utleggspant i enkle pengekrav skal være den samme som i dag. Hvilken rett en kreditor har til dekning vil avhenge av når utleggspantet er stiftet, og ikke av hvor lang tid det tar å realisere pantet. Det er bare tiden det tar å realisere utleggspantet som kan påvirkes av forslaget om at Innkrevingsmyndigheten selv kan beslutte tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav.

Dersom Innkrevingsmyndigheten kan beslutte tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav for alle krav som den innkrever, vil det redusere antall begjæringer om tvangsdekning som skal behandles av alminnelig namsmann. Det vil kunne bidra til å gjøre saksbehandlingstiden hos alminnelig namsmann kortere. Dette vil være en fordel for kreditorer som begjærer tvangsdekning hos alminnelig namsmann.

Kortere saksbehandlingstid vil også være en fordel for skyldnerne, siden det blir en kortere periode hvor det påløper forsinkelsesrenter og hvor rådigheten over utleggsobjektet er begrenset.

Når kreditorer må begjære tvangsdekning via alminnelig namsmann, vil det påløpe rettsgebyr. Det vil ikke påløpe rettsgebyr når Innkrevingsmyndigheten selv beslutter tvangsdekning i enkle pengekrav. Utgifter som påløper ved innkrevingen betales normalt av skyldneren. Hensynet til skyldneren taler derfor for at Innkrevingsmyndigheten kan tvangsrealisere utleggspant selv, uten at det påløper gebyr.

Det er også kommet innspill om at forslaget svekker muligheten til å få en uavhengig vurdering av kravet, blant annet som følge av at Innkrevingsmyndigheten vil ha en kreditorfunksjon for de krav den innkrever.

Innkrevingsmyndigheten vil ved tvangsdekning, på samme måte som når den tar utlegg, utøve en rolle både som kreditor og namsmyndighet for de krav som den innkrever. Dette vil ikke gi Innkrevingsmyndigheten noen bedre rett overfor skyldneren eller andre parter. Dette vil heller ikke innebære konsekvenser for andre kreditorer. Utlegg i enkle pengekrav tas i de aller fleste tilfeller i midler innestående på skyldnerens bankkonto. Verdien av pantet er da allerede avklart, og en mulig uenighet om eiendelens verdi er ikke aktuell. Departementet kan derfor ikke se at Innkrevingsmyndighetens rolle både som kreditor og namsmyndighet, taler mot at Innkrevingsmyndigheten gis kompetanse til å foreta tvangsdekning i enkle pengekrav.

Departementet vil også peke på at skyldneren i en sak om tvangsdekning kan klage til tingretten, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16. Kompetanse for Innkrevingsmyndigheten til å beslutte tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav vil derfor ikke avskjære skyldneren fra å få saken vurdert av en uavhengig tredjepart.

Det vil være en fordel om hele prosessen, fra utlegg i enkle pengekrav til realisasjon av pantet, kan samles hos Innkrevingsmyndigheten for alle krav som den innkrever. En slik ordning vil, som nevnt i høringsnotatet, legge til rette for en effektiv prosess, uten at dette går på bekostning av skyldnerens interesser. Erfaringene med Statens innkrevingssentrals tvangsdekning i enkle pengekrav er også at ordningen fungerer godt, og det er få klager knyttet til tvangsdekningen.

Departementet foreslår derfor å følge opp forslaget i høringsnotatet om at Innkrevingsmyndigheten skal kunne gjennomføre tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav for alle krav som den innkrever. Som i høringen foreslås det at kompetansen begrenses til utleggspant besluttet av Innkrevingsmyndigheten.

Det vises til innkrevingsloven § 24 første ledd.

15 Saksbehandlingsregler for beslutning om utlegg og om tvangsdekning i enkle pengekrav

15.1 Innledning og sammendrag

Innkrevingsmyndigheten vil utøve særnamsmyndighet ved behandling av saker om utlegg og tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav. I slike saker bør flere bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven gjelde for Innkrevingsmyndigheten. Departementet foreslår at innkrevingsloven presiserer hvilke av bestemmelsene som skal gjelde. For å legge til rette for like saksbehandlingsregler på alle stadier i innkrevingen, foreslår departementet samtidig at forvaltningsloven som utgangspunkt skal gjelde også når Innkrevingsmyndigheten behandler saker om utlegg og tvangsdekning, se punkt 15.2. Forvaltningsloven vil likevel ikke gjelde der andre bestemmelser går foran, eller forvaltningslovens regler er særskilt unntatt, se punkt 6.2.3.

På enkelte områder der verken tvangsfullbyrdelseslovens regler eller forvaltningslovens regler passer, er det behov for egne regler i innkrevingsloven. Departementet foreslår egne regler om varsel før tvangsinnkreving, se punkt 15.3, og om krav til beslutning mv., se punkt 15.4. Disse reglene vil gjelde når Innkrevingsmyndigheten beslutter utlegg eller gjennomfører tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav. I tillegg vil de gjelde ved avregning, se nærmere omtale i punkt 13.4. For tvangsdekning foreslår departementet noen ytterligere saksbehandlingsregler til erstatning for reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 10 avsnitt III, se punkt 15.5.

15.2 Forholdet til tvangsfullbyrdelsesloven og forvaltningsloven

15.2.1 Gjeldende rett

For skattekontoret gjelder tvangsfullbyrdelsesloven så langt den passer ved gjennomføring av utleggsforretninger. Saksbehandlingsreglene i §§ 5-1 til 5-5 og reglene om begjæring av utlegg i §§ 7-1 til 7-8 gjelder likevel ikke, jf. skattebetalingsloven § 14-2.

For Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav gjelder tvangsfullbyrdelsesloven § 1-2 andre ledd om at pengekrav mot kommune mv. ikke kan tvangsfullbyrdes, saksbehandlingsreglene i §§ 5-6 til 5-15, og §§ 5-17 til 5-19, samt § 7-9 og §§ 7-11 til 7-28 om gjennomføring av utleggsforretning mv. så langt de passer, jf. bidragsinnkrevingsloven § 22 første ledd. Videre gjelder § 5-16 om klage, jf. bidragsinnkrevingsloven § 23 første ledd.

Statens innkrevingssentral kan treffe beslutning om utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 2-14 første ledd. Når den selv har stiftet utleggspant i enkle pengekrav, kan den også gjennomføre tvangsdekning av utleggspantet etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 10 avsnitt III, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 2-14 andre ledd. Det følger av tredje ledd at bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven gjelder for Statens innkrevingssentral når den utøver myndighet etter § 2-14 første og andre ledd. Det gjelder likevel ikke saksbehandlingsreglene i §§ 5-1 til 5-5 og bestemmelsene i §§ 7-3 til 7-8 om begjæring om utlegg. Det må legges til grunn at andre bestemmelser enn de som er uttrykkelig unntatt, bare gjelder så langt de passer. For Statens innkrevingssentral fremgår ikke det uttrykkelig av loven, men dette er uttalt i forarbeidene, se Prop. 127 L (2011–2012) side 35.

Forvaltningsloven har også saksbehandlingsregler som gjelder for innkrevingsmyndighetene i Skatteetaten. Disse reglene gjelder ikke når innkrevingsmyndighetene behandler eller avgjør saker i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven, jf. forvaltningsloven § 4 første ledd bokstav b, se punkt 6.2.1.

15.2.2 Høringsnotatets forslag

15.2.2.1 Overordnet om tvangsfullbyrdelsesloven og forvaltningsloven

I høringsnotatet om etablering av ett utleggstrekk og modernisering av utleggsprosessen i tvangsfullbyrdelsesloven ble det foreslått en rekke endringer i tvangsfullbyrdelsesloven.

I høringsnotatet om lov om innkreving av statlige krav mv. ble det lagt til grunn at mange av bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven, med de foreslåtte endringene, ikke passer, eller passer ikke fullt ut, for Innkrevingsmyndighetens tvangsinnkreving. Selv om både Innkrevingsmyndigheten og alminnelig namsmann vil ha tilsvarende kompetanse ved utlegg og tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav, er rollene deres forskjellige. Innkrevingsmyndigheten vil ivareta både rollen som kreditor og namsmyndighet, mens alminnelig namsmann gjennomfører tvangsinnkrevingen etter begjæring fra en kreditor. Innkrevingsmyndigheten vil derfor ha behov for saksbehandlingsregler som gjelder under hele innkrevingsprosessen, og ikke bare under tvangsfullbyrdelsen.

Det ble foreslått at innkrevingsloven skal angi de bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven som skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten ved behandling av saker om utlegg og tvangsdekning, og at en ikke skal videreføre formuleringen om at bestemmelsene gjelder så langt de passer. Det ble vist til uttalelser i forarbeidene til tvangsfullbyrdelsesloven, om at en «bør søke å presisere i sektorlovgivningen i hvilken utstrekning tvangsfullbyrdelsesloven får anvendelse ved fullbyrding gjennom andre myndigheter enn den alminnelige namsmyndighet», se Ot.prp. nr. 65 (1990–91) side 71. Forarbeidene presiserer at gjeldende tvangsfullbyrdelseslov, til forskjell fra tidligere lov, ikke gjelder for andre myndigheter enn de alminnelige namsmyndigheter hvis ikke noe annet direkte går fram av sektorlovgivningen.

Det ble samtidig lagt til grunn at forvaltningsloven bør gjelde uavhengig av hvilke tiltak Innkrevingsmyndigheten iverksetter, og uavhengig av hvilket krav som er til innkreving. For å oppnå dette ble det foreslått at forvaltningsloven som utgangspunkt skal gjelde for all saksbehandling hos Innkrevingsmyndigheten, også når Innkrevingsmyndigheten behandler eller avgjør saker om tvangsinnkreving.

På enkelte områder passer verken forvaltningsloven eller tvangsfullbyrdelsesloven med foreslåtte justeringer for Innkrevingsmyndighetens tvangsinnkreving. Der ble det foreslått egne bestemmelser om saksbehandlingen i innkrevingsloven.

Forslag om egne bestemmelser i innkrevingsloven og om utvidet anvendelsesområde for forvaltningsloven, har betydning for hvilke bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven med foreslåtte justeringer, som bør gjelde for Innkrevingsmyndigheten. Dette er nærmere omtalt i punkt 15.2.2.2 til 15.2.2.5 nedenfor. I punkt 15.2.2.6 omtales høringsnotatets forslag om regulering av forholdet til forvaltningsloven.

15.2.2.2 Tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 1 til 4

Det ble i høringsnotatet om lov om innkreving av statlige krav mv., foreslått at tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 1 Område, definisjoner mm skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten.

Videre ble det foreslått at tvangsfullbyrdelsesloven § 2-7 skal gjelde i klagesaker. Bestemmelsen gir regler om hvordan klagefristene skal avbrytes og beregnes, og om adgangen til å behandle klager som er satt frem for sent (oppfriskning for fristforsømmelse). Det ble foreslått at de øvrige reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 2 avsnitt I ikke skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten. Det ble videre foreslått å oppheve reglene om Statens innkrevingssentral i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 2 avsnitt II.

Departementet foreslo også at tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 3 Sakskostnader, erstatning og sikkerhetsstillelse, ikke skal gjelde. I stedet ble det foreslått nye regler om sakskostnader i innkrevingsloven, tilpasset Innkrevingsmyndigheten, se punkt 6.5.2. Det ble lagt til grunn at det ikke vil være aktuelt for Innkrevingsmyndigheten å kreve sikkerhet etter bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven §§ 3-4 til 3-5.

Departementet foreslo også at bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 4 om tvangsgrunnlag og tvangskraft skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten.

15.2.2.3 Tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 5

Bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 5 gir alminnelige regler om saksbehandlingen hos alminnelig namsmann. I høringsnotatet om etablering av ett utleggstrekk og modernisering av utleggsprosessen i tvangsfullbyrdelsesloven ble det foreslått endringer i tvangsfullbyrdelsesloven §§ 5-2, 5-3, 5-5, 5-7, 5-9 og 5-16. Bestemmelsen i § 5-19 ble foreslått videreført med enkelte endringer i § 5-19 og ny § 5-20. I høringsnotatet om lov om innkreving av statlige krav mv. ble det vurdert om bestemmelsene skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten.

Det ble lagt til grunn at bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven §§ 5-1 til 5-5 er tilpasset oppgavene til den alminnelige namsmannen, og at de ikke passer for Innkrevingsmyndigheten. Det ble vist til at Innkrevingsmyndigheten ikke vil sende en begjæring til seg selv, og at bestemmelsene heller ikke i dag gjelder for Skatteetatens innkrevingsmyndigheter.

I tvangsfullbyrdelsesloven § 5-6 om innvendinger og begjæringer er det reguleringen om innvendinger som eventuelt kan være praktisk for Innkrevingsmyndigheten. Bestemmelsens første ledd første og andre punktum angir at innvendinger under saken kan settes frem både muntlig og skriftlig, og at namsmyndigheten skal skrive dem ned om de fremsettes muntlig. Tilsvarende vil følge av forvaltningsloven § 11 d og av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper. I høringen ble det derfor foreslått at bestemmelsene ikke skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten.

Bestemmelsen i § 5-6 første ledd tredje punktum fastsetter at innvendinger som «settes frem under en forretning eller et møte, bør avgjøres med det samme». Forvaltningsloven § 11 a om at en sak skal avgjøres «uten ugrunnet opphold», vil gjelde for Innkrevingsmyndigheten. Departementet la til grunn at også forvaltningsloven § 11 a vil gi en plikt til å behandle innvendinger «med det samme» når dette er nødvendig for å oppnå en forsvarlig saksbehandling, slik at saksbehandlingstiden tilpasses situasjonen. Det vil særlig være behov for dette når utleggspant stiftes hos skyldneren, eller på et sted hvor skyldnerens formuesgoder befinner seg. Det vil være en fordel for Innkrevingsmyndigheten at det er samme rettslig utgangspunkt for vurdering av saksbehandlingstiden under hele innkrevingen, og det ble derfor foreslått at heller ikke denne bestemmelsen skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten.

Etter § 5-6 andre ledd første punktum kan en innvending avvises når den ikke er fremsatt så snart det er anledning til det. Regelen åpner for at innvendinger kan avvises før en avgjørelse er truffet. I høringen ble det lagt til grunn at en ikke bør avvise en innvending dersom det er grunn til å anta at den kan bidra til å belyse saken, eller gi Innkrevingsmyndigheten et bedre beslutningsgrunnlag. Departementet viste til at den er lite benyttet av Skatteetaten i dag, og så ikke grunn for at den skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten.

Regelen om at en innvending avvises når den ikke er fremsatt så snart det er anledning til det, gjelder ikke for innvendinger mot kravets eksistens eller størrelse, mot at det foreligger tvangsgrunnlag, eller mot at de materielle og personlige vilkår for tvangskraft er oppfylt, jf. § 5-6 andre ledd andre og tredje punktum. Slike innvendinger kan derfor ikke avvises. Departementet la til grunn at det samme vil følge av forvaltningsloven § 17. Etter § 17 første ledd vil Innkrevingsmyndigheten ha en plikt til å påse at saken «er så godt opplyst som mulig» før vedtak treffes. I dette ligger det et krav om å klargjøre faktum, og etter departementets syn er det naturlig at Innkrevingsmyndigheten som ledd i dette kontrollerer opplysninger, herunder innvendinger, som legges frem av skyldneren eller andre parter. Hvor omfattende og nøyaktige undersøkelser som må foretas i en konkret sak, må ses i sammenheng med de faktiske muligheter, herunder hva som er mulig innenfor rammen av akseptabel tids- og ressursbruk. De innvendingene som er nevnt i § 5-6 andre ledd andre og tredje punktum, er etter departementets syn av slik vesentlig karakter at det må legges til grunn at Innkrevingsmyndigheten plikter å behandle disse for at en skal kunne anse at saken er så godt opplyst som mulig. Departementet kunne derfor ikke se at det ved siden av forvaltningsloven § 17 første ledd er behov for bestemmelsene i § 5-6 andre ledd andre og tredje punktum. På bakgrunn av ovennevnte ble det foreslått at tvangsfullbyrdelsesloven § 5-6 ikke skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten.

I høringen ble det i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-7 foreslått en ny bestemmelse om namsmannens adgang til å pålegge partene og andre opplysningsplikt. I innkrevingsloven ble det foreslått egne regler om opplysningsplikt. Det ble derfor foreslått at § 5-7 ikke skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten.

I høringen ble det også foreslått at tvangsfullbyrdelsesloven § 5-8 om skyldnerens plikt og rett til å være til stede ved en forretning eller møte, ikke skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten. Det ble lagt til grunn at Innkrevingsmyndigheten ikke vil ha behov for å pålegge en skyldner å være til stede i møte eller i andre situasjoner. Skyldnerens rett til å uttale seg og å bidra til sakens opplysning vil bli ivaretatt ved at skyldneren kan ta kontakt med Innkrevingsmyndigheten gjennom digitale kanaler eller telefon, eller ved å møte fysisk ved ett av Innkrevingsmyndighetens kontorer i en nærmere angitt periode før det tas beslutning om utlegg.

I høringen ble det foreslått å oppheve tvangsfullbyrdelsesloven § 5-9 første ledd, og å endre overskriften på bestemmelsen til namsmannens adgang til bolig, forretningslokaler m.m. Beslutning om utleggspant vil normalt tas hos Innkrevingsmyndigheten. Enkelte utleggsgjenstander, for eksempel løsøre, kan det likevel være behov for å ta hånd om for å sikre rettsvern for utlegget. I slike saker må Innkrevingsmyndigheten kunne beslutte utlegg der formuesgodet er, og skyldneren må som hovedregel varsles om tid og sted, og eventuelt oppfordres til å møte. Det ble derfor foreslått at tvangsfullbyrdelsesloven § 5-9 skal gjelde slik at Innkrevingsmyndigheten kan kreve å få adkomst til skyldnerens bopel, forretningssted eller driftssted, eller stedet der formuesgodet er.

Det ble videre foreslått at tvangsfullbyrdelsesloven § 5-10 skal gjelde. Første ledd første punktum regulerer bruk av nødvendig makt og vil sjelden være aktuell, men kan tenkes brukt dersom Innkrevingsmyndigheten for eksempel har behov for å tilkalle låsesmed for å få adgang til forretningslokaler mv. når skyldneren eller andre ikke medvirker til å gi tilgang. Hovedregelen bør likevel være at Innkrevingsmyndigheten ber om bistand fra politiet, jf. § 5-10 første ledd andre punktum.

Tvangsfullbyrdelsesloven § 5-10 tredje ledd gjelder tidspunktet for gjennomføring av tvangsfullbyrdelse. Det ble i høringen lagt til grunn at det sjelden er aktuelt å ta pant i løsøre hos skyldneren om natten og på helgedager, men det ble ikke utelukket at det kan være behov for dette overfor virksomheter som utøver aktivitet på andre tidspunkter enn ordinær kontortid.

Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-10 andre ledd første og andre punktum skal namsmyndigheten under tvangsfullbyrdelsen vise den hensynsfullhet og varsomhet som forholdene tillater, og den skal ta hensyn til skyldnerens interesser og ønsker i den utstrekning forholdene tillater det. Tredje punktum fastsetter at tvangsfullbyrdelse ikke skal foretas i større omfang enn nødvendig. Det ble i høringen lagt til grunn at dette er grunnleggende forholdsmessighetsprinsipper, og at bestemmelsene bør gjelde for Innkrevingsmyndigheten. Det ble uttalt at det særlig er behov for tredje punktum for å unngå at det for eksempel tas utleggspant i flere formuesgoder enn nødvendig. Etter fjerde punktum skal en sak om tvangsdekning heves dersom fortsatt gjennomføring vil medføre kostnader som vil overstige det som vil komme inn ved dekningen. Det ble lagt til grunn at bestemmelsen ikke vil få betydning for Innkrevingsmyndigheten.

Det ble videre lagt til grunn at tvangsfullbyrdelsesloven § 5-11 om utsettelse og § 5-12 om utsettelse ved betalingsvansker ikke skal gjelde. Bestemmelsene passer ikke eller er overflødige for Innkrevingsmyndigheten. For Innkrevingsmyndigheten ble det foreslått en ny og utvidet adgang til å gi betalingsutsettelse, som vil dekke behovet.

Heller ikke bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-13 første ledd om at namsmannen skal gi saksøker eller saksøkte et varsel når en begjæring om tvangsfullbyrdelse ikke tas til følge, passer for Innkrevingsmyndigheten, som ikke mottar noen slik begjæring. I andre ledd er det en plikt til å varsle før tvangsdekning gjennomføres dersom det er fremsatt innvendinger i saken fra en saksøkt eller tredjeperson. Det ble foreslått en egen bestemmelse om varsel i innkrevingsloven som vil erstatte denne bestemmelsen. Skyldneren vil etter bestemmelsen gis en frist for å uttale seg når det er besluttet å begynne prosessen med tvangsdekning.

Det ble i høringen lagt til grunn at bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-14 første ledd om unnlatt varsel når den som skal varsles har ukjent oppholdssted, dekkes av bestemmelsen om varsel som departementet foreslo i innkrevingsloven. Andre ledd gjelder tilfeller der eier av et formuesgode er ukjent. Det ble foreslått at andre ledd skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten ved tvangsdekning i enkle pengekrav.

Tvangsfullbyrdelsesloven § 5-15 om omgjøring gjelder for innkrevingsmyndighetene i Skatteetaten i dag, og det ble foreslått at den også skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten. Etter bestemmelsen vil Innkrevingsmyndigheten av eget tiltak kunne omgjøre en beslutning om å fremme tvangsfullbyrdelsen, valg av gjennomføringsmåte og andre avgjørelser, såfremt fullbyrdelsen ikke er avsluttet eller en tredjepersons rett er til hinder for omgjøringen. Bestemmelsen gir også Innkrevingsmyndigheten adgang til å rette åpenbare forglemmelser og skrivefeil, etter at det ikke lenger er omgjøringsadgang. Det kan være situasjoner hvor Innkrevingsmyndigheten i kraft av å utøve kreditorposisjonen, kan endre sin avgjørelse ut over det som følger av § 5-15. Ved utleggstrekk må videre omgjøringsadgangen i § 5-15 ses i sammenheng med reglene om endring av utleggstrekk, se nærmere omtale i punkt 31.2.

Det ble vurdert om også tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16 om klage skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten. Bestemmelsen inneholder enkelte regler som ikke passer for Innkrevingsmyndigheten, herunder regler om oppsettende virkning for klager om avgjørelse om fravikelse av fast eiendom i første ledd, om verneting i andre ledd og om saksøkers adgang til å påklage beslutning om å nekte å ta en begjæring til følge eller om å heve en sak i tredje ledd. Hoveddelen av bestemmelsen er likevel anvendelig, og bør gjelde. I ordningen med ett utleggstrekk vil det videre være en fordel med en felles klageregel for Innkrevingsmyndigheten og alminnelig namsmann.

Forslaget medfører at alle som rammes av Innkrevingsmyndighetens avgjørelser og handlemåter under tvangsfullbyrdelsen kan klage til tingretten. I tillegg til skyldneren vil også andre med en rett som de mener er krenket, ha klagerett, for eksempel fordi de hevder å være eier av et formuesgode som det er besluttet å stifte utleggspant i. Videre kan enhver avgjørelse som Innkrevingsmyndigheten treffer under tvangsinnkrevingen, påklages. Det omfatter avgjørelser om utleggstrekk, utleggspant og tvangsdekning, og også andre løpende avgjørelser som Innkrevingsmyndigheten treffer i saken.

Det ble i høringen lagt til grunn at hvis Innkrevingsmyndigheten finner klagen berettiget, skal den omgjøre sin avgjørelse «dersom det er adgang til det» etter § 5-16 andre ledd første punktum. Dersom klagen ikke er berettiget, følger det i dag av andre ledd andre punktum at klagen uten opphold skal oversendes til tingretten sammen med sakens dokumenter. I høringen ble det foreslått at klager skal kunne gis en begrunnelse og en frist for å opprettholde klagen, dersom alminnelig namsmann mener klagen må avslås. Opprettholdes klagen, skal den uten opphold oversendes tingretten. For Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav er det i dag en lignende regel i bidragsinnkrevingsloven § 23 tredje ledd. Det ble lagt til grunn at det er mest hensiktsmessig for alle parter, også for klager, med en slik ekstra runde med forklaring når det er grunn til å tro at klager med det vil akseptere avgjørelsen og en kan unngå en unødvendig oversendelse til tingretten. Det ble derfor foreslått at regelen som ble foreslått i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16 andre ledd første punktum, også skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten.

Det er i dag ikke regulert når klageretten etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16 starter i saker for innkrevingsmyndighetene. Bestemmelsen er tilpasset saksbehandlingen til alminnelig namsmann, hvor tvangsinnkrevingen innledes med en begjæring fra saksøker. Det ble foreslått at klageretten etter innkrevingsloven skal starte fra det tidspunktet tvangsinnkrevingen starter.

Det ble i høringen lagt til grunn at sak om utlegg eller tvangsdekning av pant i enkle pengekrav hos Innkrevingsmyndigheten starter når varsel er gitt etter innkrevingsloven, og det ble foreslått at klage kan settes frem fra dette tidspunktet. Ved unnlatt varsling ble det lagt til grunn at klageretten starter når underretning om utlegg blir gitt. Det ble lagt til grunn at det ikke er nødvendig å lovregulere klagefristens utgangspunkt der varsel ikke sendes.

Som utgangspunkt kan klage fremsettes i den grad fullbyrdelsen ikke er avsluttet, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16. Bestemmelsen suppleres av gjeldende bestemmelse i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-26, som i høringen ble foreslått videreført. Klage på utleggspant kan fremsettes så lenge tvangsdekning ikke er begjært eller påbegynt av Innkrevingsmyndigheten når den gjennomfører tvangsdekning selv. Klage på utleggstrekk kan fremsettes så lenge trekket løper, men likevel slik at partene ikke kan klage over valg av utleggsgjenstand senere enn en måned etter at de ble underrettet om utlegget. I saker der Innkrevingsmyndigheten selv tvangsdekker utleggspant i enkle pengekrav, vil klage på utleggspantet kunne fremsettes inntil Innkrevingsmyndigheten sender varsel om tvangsdekning, med mindre klagen omfattes av månedsfristen for valg av utleggsgjenstand. Deretter kan klage fremsettes i tvangsdekningssaken frem til fullbyrdelsen er avsluttet. Det vil si når det aktuelle beløpet blir utbetalt. Dette vil i praksis bety at skyldneren kan klage på utleggspantet helt frem til tvangsdekningen avsluttes når Innkrevingsmyndigheten selv gjennomfører tvangsdekning, med unntak av når klagen gjelder valg av utleggsgjenstand.

Det ble foreslått at tvangsfullbyrdelsesloven § 5-17, som gjelder heving av sak, ikke skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten. Bestemmelsens første ledd andre punktum og andre ledd gjelder tvangssalg. Innkrevingsmyndigheten gjennomfører ikke tvangssalg, og tvangsdekningsadgangen foreslås begrenset til enkle pengekrav. Disse bestemmelsene er derfor ikke aktuelle. De øvrige deler av bestemmelsen passer ikke for Innkrevingsmyndigheten.

Det ble videre foreslått at tvangsfullbyrdelsesloven § 5-18 ikke skal gjelde. Bestemmelsen gjelder virkningen av at saksøkerens krav overdras under saken, og passer heller ikke for Innkrevingsmyndigheten.

I tvangsfullbyrdelsesloven ble det i høringen foreslått en bestemmelse om namsbok mv. og en bestemmelse om innsyn. Bestemmelsene erstatter gjeldende tvangsfullbyrdelseslov § 5-19. Det ble foreslått en egen bestemmelse om krav til nedtegning av beslutning om utlegg og tvangsdekning i innkrevingsloven, og en egen bestemmelse om innsyn i innkrevingsloven. Departementet foreslo derfor at bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven om namsbok og innsyn ikke skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten.

15.2.2.4 Tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 7

I høringsnotatet om etablering av ett utleggstrekk og modernisering av utleggsprosessen i tvangsfullbyrdelsesloven, ble det foreslått et nytt kapittel 7 om utlegg i tvangsfullbyrdelsesloven. Som i dag ble det foreslått å dele kapitlet inn i tre avsnitt, avsnitt I om begjæring om utlegg, avsnitt II om gjennomføring av saker om utlegg, og avsnitt III om klage, bortfall og opphevelse av utlegg mv. I høringsnotatet om lov om innkreving av statlige krav mv. ble det vurdert hvilke av de nye bestemmelsene som skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten.

Det ble foreslått at bestemmelsen om tvangsgrunnlag i avsnitt I om begjæring skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten, med unntak av regelen om at «[s]kriftlig meddelelse som fordringshaveren selv har sendt skyldneren og som viser kravets grunnlag og omfang» er tvangsgrunnlag. Det ble lagt til grunn at de øvrige bestemmelsene som ble foreslått i avsnitt I, ikke passer for Innkrevingsmyndigheten.

Det ble foreslått at hoveddelen av bestemmelsene i avsnitt II om gjennomføring av saker om utlegg, skal gjelde. Det ble lagt vekt på at ved gjennomføring av saker om utlegg vil arbeidsprosessene for alminnelig namsmann og Innkrevingsmyndigheten i stor grad være de samme. Mange av reglene bør også gjelde som følge av de bindingene regelverket har til panteloven, blant annet reglene om rettsvirkninger og rettsvern i panteloven kapittel 1 og 5.

Det ble i avsnitt II foreslått en ny bestemmelse om endring av utleggstrekk som utvider namsmyndighetens adgang til å regulere utleggstrekk, og en bestemmelse om skifte av trekkpliktig, som erstatter gjeldende § 7-23. Det ble også foreslått en bestemmelse om avslutning av sak med intet til utlegg, som erstatter gjeldende § 7-25. Det ble foreslått at disse bestemmelsene skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten. Det ble videre foreslått at bestemmelser som viderefører gjeldende tvangsfullbyrdelseslov § 7-11 tredje ledd, § 7-21 tredje ledd andre punktum og §§ 7-13 til 7-20, skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten. Det samme gjaldt en ny regel om at Kongen i forskrift kan gi bestemmelser om valg av utleggsgjenstand. Det ble foreslått at andre regler som ikke passer for Innkrevingsmyndigheten, ikke skal gjelde. Det gjelder blant annet en ny regel om gjentatt foreleggelse av begjæringen. Innkrevingsmyndigheten forelegger ikke begjæringer. I innkrevingsloven ble det i stedet foreslått en regel om gjentatt varsel. En ny bestemmelse om beslutning og underretning om utleggstrekk skal heller ikke gjelde. Krav til beslutning og underretning for Innkrevingsmyndigheten ble foreslått regulert i en egen bestemmelse i innkrevingsloven, se punkt 15.4.2.1.

I avsnitt III om klage, bortfall og opphevelse av utlegg mv. ble det foreslått at bestemmelsen om klage skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten. Bestemmelsen viderefører gjeldende tvangsfullbyrdelseslov § 7-26, men klagefristen er endret til «så lenge trekket løper», se punkt 31.3. Det ble også foreslått en ny regel som følge av ordningen med ett utleggstrekk, som angir hvilken myndighet som skal behandle klage over størrelsen av et utleggstrekk. Den fastsetter videre at tingrettens avgjørelse av en slik klage er bindende for alle fordringshavere med krav i trekket.

Det ble videre foreslått at bestemmelsene i avsnitt III som erstatter gjeldende tvangsfullbyrdelseslov § 7-27, § 7-28 første ledd og § 7-29, og forslag til en ny bestemmelse om opphør av utleggstrekk, skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten.

15.2.2.5 Tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 10

I høringsnotatet om lov om innkreving av statlige krav mv. ble det foreslått at Innkrevingsmyndigheten skal ha myndighet til å beslutte tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav for alle krav som den innkrever. Det ble videre foreslått egne saksbehandlingsregler for Innkrevingsmyndigheten, som erstatter de bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 10 avsnitt III som i praksis har hatt betydning for Statens innkrevingssentrals tvangsdekning. Det ble derfor foreslått at tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 10 avsnitt III (§§ 10-7 til 10-11) ikke skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten.

I høringen ble det vurdert om bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 10 avsnitt I (§§ 10-1 til 10-3) skal gjelde. Det ble foreslått at bestemmelsen i § 10-2 første ledd om tvangsgrunnlag skal gjelde, slik at utleggspant i enkle pengekrav som stiftes av Innkrevingsmyndigheten, er tvangsgrunnlag for tvangsdekning når pantet har rettsvern etter panteloven kapittel 5. Det ble lagt til grunn at det ikke er behov for en henvisning til § 10-1, § 10-2 andre ledd og § 10-3.

15.2.2.6 Regulering av forholdet til forvaltningsloven

Siden tvangsfullbyrdelseslovens regler om klage vil gjelde for Innkrevingsmyndigheten når den behandler og avgjør saker om utlegg og om tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav, ble det foreslått å unnta forvaltningsloven § 14, §§ 28 til 34 og § 35 andre til fjerde ledd. Det ble foreslått at bestemmelsen om granskning i forvaltningsloven § 15 første til tredje ledd skal gjelde, men ikke fjerde ledd om klage over beslutning om at granskning skal gjennomføres.

Det ble foreslått en egen bestemmelse i innkrevingsloven om varsel før tvangsinnkreving. Som følge av dette ble det foreslått at forvaltningsloven § 16 om forhåndsvarsel ikke skal gjelde.

Det ble videre foreslått at forvaltningsloven § 17 om forvaltningens utrednings- og informasjonsplikt skal gjelde med unntak av når det er aktuelt for Innkrevingsmyndigheten å stifte utleggspant der det kan knyttes tvil til de faktiske forholdene.

Etter forvaltningsloven § 17 andre og tredje ledd skal en part underrettes om visse opplysninger som kommer frem under saksforberedelsen, med enkelte unntak. Det kan være behov for unntak fra underretningsplikten i andre situasjoner enn de som er nevnt i forvaltningsloven § 17 andre ledd. Det ble derfor foreslått at § 17 andre og tredje ledd ikke skal gjelde ved Innkrevingsmyndighetens behandling av saker om utlegg. Det ble lagt til grunn at hensynet til kontradiksjon vil være tilstrekkelig ivaretatt ved forslaget om en særskilt varslingsregel.

15.2.3 Høringsinstansenes merknader

Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot forslaget om regulering av forholdet til tvangsfullbyrdelsesloven.

Domstoladministrasjonen støtter forslaget om å gi en uttømmende regulering av forholdet mellom reglene i innkrevingsloven og tvangsfullbyrdelsesloven, og uttaler at forslaget vil klargjøre spørsmål som i dag er tvilsomme, og i tillegg gi en mer pedagogisk og brukervennlig regulering av prosessreglene for innkrevingen.

Vest politidistrikt mener det er viktig at innkrevingslovens forhold til tvangsfullbyrdelsesloven er avklart og tydelig regulert. De er derfor enig i at det bør foreligge en positiv og uttømmende regulering av hvilke bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven som skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten.

Skattedirektoratet har en merknad til forslaget om at bestemmelsen om granskning i forvaltningsloven § 15 første til tredje ledd skal gjelde. Direktoratet uttaler:

«Bestemmelsen omhandler granskning, og er ikke tilpasset stedlig utlegg. I bestemmelsens andre ledd er det blant annet angitt en rett til å ha et vitne til stede. Dette anses ikke som nødvendig ved beslutning om utlegg, og vil kunne forsinke utleggsprosessen. Til sammenligning er erfaringen i dag at nåværende tvangsfullbyrdelseslov § 7-11 ivaretar skyldners interesse på en god måte, samt oppstiller en praktisk og god tilnærming til hvordan Skatteetaten skal opptre ovenfor skyldner ved stedlig utlegg.»

15.2.4 Vurderinger og forslag

15.2.4.1 Forholdet til tvangsfullbyrdelsesloven

Departementet foreslår å følge opp forslaget i høringen om at innkrevingsloven skal angi hvilke av bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven som skal gjelde for Innkrevingsmyndighetens myndighetsutøvelse i saker om utlegg og om tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav.

Departementet foreslår også i all hovedsak å følge høringsnotatets forslag om hvilke bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven som skal gjelde. Det vises til vurderingene i høringen.

I høringen ble det foreslått at tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 1 skal gjelde. Departementet legger til grunn at tvangsfullbyrdelsesloven §§ 1-1 til 1-3 ikke passer eller er upraktisk for Innkrevingsmyndigheten. Videre er bestemmelsen i § 1-4 om forholdet til folkeretten overflødig ved siden av bestemmelsen som foreslås i innkrevingsloven § 2 fjerde ledd, se punkt 5.5.3. Bestemmelsene i §§ 1-5 til 1-7 klargjør norsk namsmyndighets kompetanse vedrørende utenlandske skip og luftfartøy når det gjelder folkerettens regler, og § 1-8 om definisjoner klargjør hvordan enkelte begreper skal forstås. Disse bestemmelsene bør gjelde for Innkrevingsmyndigheten i saker om utlegg. Det samme gjelder § 1-9 om hvor visse formuesgoder skal anses for å være. Bestemmelsen i § 1-10 om elektronisk kommunikasjon kan være praktisk både i saker om utlegg og om tvangsdekning. Departementet foreslår derfor at §§ 1-5 til 1-10 skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten ved behandling av saker om utlegg. I saker om tvangsdekning skal § 1-10 gjelde.

Etter forslaget til innkrevingsloven §§ 23 og 24 forutsetter utlegg og tvangsdekning at det foreligger tvangsgrunnlag. Med denne reguleringen er det ikke nødvendig uttrykkelig å angi at bestemmelsene om tvangsgrunnlag, herunder i tvangsfullbyrdelsesloven §§ 4-1, 7-2 og 10-2, skal gjelde. Tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 4 har imidlertid andre bestemmelser som bør gjelde for Innkrevingsmyndigheten, herunder § 4-2 om innvendinger mot tvangsgrunnlaget, § 4-3 om motregning og §§ 4-4 til 4-11 om tvangskraft. Departementet foreslår derfor at innkrevingsloven §§ 23 og 24 skal fastsette at kapittel 4 gjelder for Innkrevingsmyndigheten.

Departementet fastholder også forslaget om at § 7-2 første ledd bokstav f om skriftlig meddelelse som tvangsgrunnlag for utlegg, ikke skal benyttes som tvangsgrunnlag for de kravene som Innkrevingsmyndigheten krever inn.

Departementet foreslår at tvangsfullbyrdelseslovens regler om endring av utleggstrekk og om skifte av trekkpliktig i kapittel 7 avsnitt II skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten. Dette vil fremgå direkte av bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven, og av forslaget til innkrevingsloven § 33. Det er derfor ikke nødvendig at innkrevingsloven § 23 angir at disse bestemmelsene skal gjelde, slik det ble foreslått i høringen.

Forslaget medfører at tvangsfullbyrdelsesloven §§ 1-5 til 1-10, § 2-7, kapittel 4 og § 5-9, § 5-10, § 5-15, § 5-16, § 7-9 fjerde til sjette ledd, §§ 7-11 til 7-19, §§ 7-21 til 7-25, § 7-26 første ledd, § 7-27 og § 7-28 skal gjelde ved behandling av saker om utlegg. Ved behandling av saker om tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav gjelder §§ 1-10 og 2-7, kapittel 4, § 5-10 andre ledd, § 5-14 andre ledd, § 5-15 og § 5-16.

Det vises til forslag til innkrevingsloven § 23 første og tredje ledd, § 24 første og syvende ledd og § 33.

15.2.4.2 Forholdet til forvaltningsloven

Departementet foreslår å følge opp forslaget om at forvaltningsloven skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten ved behandling av saker om utlegg og tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav. Forvaltningsloven gjelder likevel bare når ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov. Det er derfor ikke nødvendig å uttrykkelig angi hvilke bestemmelser i forvaltningsloven som ikke skal gjelde, se punkt 6.2.3.

Det er gitt særskilte regler om omgjøring og klage i tvangsfullbyrdelsesloven. Disse reglene vil gå foran forvaltningslovens regler om omgjøring og klage. Det er derfor unødvendig å særskilt unnta reglene om klage i forvaltningsloven § 14, § 15 fjerde ledd, §§ 28 til 34, og reglene i forvaltningsloven i § 35 andre til fjerde ledd om adgang for overordnet organ til å omgjøre vedtak. Av samme grunn er det heller ikke behov for å gjøre særskilt unntak fra forvaltningsloven § 16, fordi innkrevingsloven vil ha en egen bestemmelse om varsling som går foran, se punkt 15.3. Det er også unødvendig å angi at forvaltningsloven § 17 første ledd om at en sak skal være så godt opplyst som mulig før vedtak treffes, ikke skal gjelde når Innkrevingsmyndigheten anvender tvangsfullbyrdelsesloven ny §§ 7-11 til 7-13. At forvaltningsloven § 17 første ledd ikke gjelder, følger forutsetningsvis av at tvangsfullbyrdelseslovens bestemmelser gjelder.

Departementet foreslår derimot å regulere at forvaltningsloven § 17 andre og tredje ledd ikke skal gjelde ved behandling av saker om utlegg. Forvaltningsloven § 17 andre ledd har regler om at et forvaltningsorgan skal underrette en part om visse opplysninger som kommer frem under saksforberedelsen. Det kan gjøres unntak fra underretningsplikten blant annet dersom rask avgjørelse i saken er nødvendig av hensyn til andre parter eller offentlige interesser. Hensynet til effektiv innkreving tilsier at Innkrevingsmyndigheten bør ha adgang til å beslutte utlegg uten at skyldneren på forhånd får innsyn i de opplysningene Innkrevingsmyndigheten har i saken. Ved behandling av saker om utleggspant, kan Innkrevingsmyndighetens behov for å holde tilbake opplysninger frem til avgjørelsen er tatt også være begrunnet i faren for at skyldneren unndrar midler fra innkrevingen. Det kan derfor være behov for å unnlate underretning også der det ikke er påkrevd med rask avgjørelse, det vil si ut over unntakssituasjonene angitt i forvaltningsloven. Hensynet til kontradiksjon er tilstrekkelig ivaretatt ved forslaget om en særskilt varslingsregel, se punkt 15.3.4.

Skattedirektoratet har merknader til forslaget i høringen om at forvaltningsloven § 15 første til tredje ledd skal gjelde. Bestemmelsene gjelder gransking, herunder husundersøkelse og bokettersyn, som ikke blir utført på et offentlig kontor eller annet bestemt tjenestested. Den vil være aktuell i saker der Innkrevingsmyndigheten tar utleggspant på stedet der et formuesgode er, for eksempel på skyldnerens forretningssted, se punkt 14.2.3. Første og andre ledd stiller krav til legitimering og gir skyldneren rett til å ha et vitne til stede. Etter tredje ledd gjelder reglene bare såfremt granskningen kan gjennomføres uten vesentlig ulempe, eller uten at formålet med forretningen settes i fare. Disse reglene gir et grunnleggende vern for skyldneren, og reglene bør gjelde. Departementet legger til grunn at terskelen for unntak etter bestemmelsens tredje ledd ikke kan være for høy, jf. forarbeidene til bestemmelsen, Ot.prp. nr. 27 (1968–69) side 42, hvor det er lagt til grunn at reglene i første og andre ledd bare skal anvendes så langt det er praktisk mulig. Departementet legger videre til grunn at det vil være adgang til å gjøre unntak etter tredje ledd dersom det er risiko for at skyldneren unndrar formuesgoder fra dekning, se punkt 15.3. I slike tilfeller vil skyldneren ikke få informasjon i forkant om tid og sted for oppmøte, og vil heller ikke ha mulighet til å tilkalle et vitne. Representanten for Innkrevingsmyndigheten må imidlertid også i slike tilfeller legitimere seg. Departementet fastholder derfor forslaget i høringen.

Det vises til forslag til innkrevingsloven § 4 første ledd og § 23 fjerde ledd.

15.3 Varsel før tvangsinnkreving

15.3.1 Gjeldende rett

Før skattekontoret, Statens innkrevingssentral og Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav kan tvangsinnkreve et krav, må de sende varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18. I varselet skal det opplyses om at tvangsinnkreving vil bli iverksatt dersom kravet ikke blir betalt. To uker etter at varselet er sendt, kan tvangsinnkrevingen begynne.

Krav til ytterligere varsel før tvangsinnkreving avhenger av innkrevingstiltaket og av om det avholdes en utleggsforretning.

Statens innkrevingssentral treffer beslutning om utlegg ved utleggsforretning, og skal i alle utleggssaker gi varsel til skyldneren med oppfordring til å uttale seg innen to uker om forhold av betydning for om det skal tas utlegg og om valg av utleggsgjenstand, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 2-14. I varselet skal det gjøres oppmerksom på hvilke kostnader som er påløpt, at ytterligere kostnader vil påløpe om utlegg blir tatt, og at skyldneren kan unngå utlegg ved at kravet med renter og kostnader betales innen fristen for å uttale seg. Det kan i samme varsel gis informasjon om tid og sted for utleggsforretningen. For alminnelig namsmann er det en tilsvarende regel om varsel i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-6, se punkt 23.2.1.

Skattekontoret og Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav beslutter ikke utleggstrekk ved utleggsforretning. For disse innkrevingsmyndighetene er det ikke et krav om ytterligere varsel før de beslutter utleggstrekk. Trekket kan derfor besluttes to uker etter at det er sendt varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18. Andre utleggsbeslutninger treffes ved utleggsforretning. Det er i praksis lagt til grunn at skyldneren skal gis to uker til å uttale seg før utleggsforretning holdes, men det er ikke krav om at varsel skal sendes to uker før forretningen. Innholdet i varselet oppfyller i hovedsak kravene som stilles til varsel for Statens innkrevingssentral og alminnelig namsmann.

Av Skatteetatens tre innkrevingsmyndigheter er det bare Statens innkrevingssentral som selv kan beslutte tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav. Skattekontoret og Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav må sende begjæring om tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav til alminnelig namsmann. Dette kan tidligst skje to uker etter at underretning om utlegget er sendt skyldneren, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 10-2 andre ledd. Denne bestemmelsen passer ikke for Statens innkrevingssentral siden de ikke sender noen begjæring når de gjennomfører tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav. Statens innkrevingssentral vil likevel alltid vente minst to uker før den begynner tvangsdekningen. Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 2-14 fjerde ledd skal Statens innkrevingssentral deretter varsle skyldneren og gi vedkommende en frist på to uker for uttale seg om forhold av betydning for om tvangsdekningen gjennomføres.

Varsel før tvangsinnkreving gis til skyldneren eller skyldnerens fullmektig. Ved tvangsdekning av enkle pengekrav må også en eventuell annen person som er registrert som eier av kontoen, varsles, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 10-3, jf. § 8-4.

Varsel før utlegg kan i noen tilfeller unnlates, blant annet dersom varselet vil gjøre gjennomføringen av utlegget vesentlig vanskeligere, se tvangsfullbyrdelsesloven §§ 2-14, 7-6 og 7-10. Det må være en konkret grunn til å tro at en gjenstand som er egnet for utlegg, vil bli avhendet eller holdt skjult for å unnlate varsling.

Hvis innkrevingsmyndighetene mangler kontaktinformasjon til skyldneren, kan de etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-14 første ledd unnlate å varsle. Det antas at innkrevingsmyndighetene i så fall blant annet må ha undersøkt Folkeregisteret.

Ved gjennomføringen av en utleggsforretning skal skyldneren få ytterligere informasjon, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-11 første ledd. Utleggsforretningen skal innledes med at skyldneren oppfordres til å betale kravet etter tvangsgrunnlaget med sakskostnader. Dersom skyldneren ikke betaler, skal innkrevingsmyndigheten gjøre oppmerksom på bestemmelsene i dekningsloven kapittel 2 om hva som kan unntas fra utlegg. Skyldneren skal få anledning til å uttale seg om valget av utleggsgjenstand. Dersom skyldneren ikke er til stede, skal en myndig person i husstanden som er til stede, gis anledning til å uttale seg.

Varsel skal gis på den måten som i hvert tilfelle finnes hensiktsmessig, jf. domstolloven § 186. Det kan gis skriftlig eller muntlig. Varselet kan sendes digitalt dersom det skjer på en betryggende måte, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 1-10.

15.3.2 Høringsnotatets forslag

I høringsnotatet om lov om innkreving av statlige krav mv., ble det foreslått en bestemmelse i innkrevingsloven om varsel før utlegg og tvangsdekning. For alminnelig namsmann ble det foreslått en lignende bestemmelse om foreleggelse av utleggsbegjæringer i tvangsfullbyrdelsesloven.

I varselet skal skyldneren oppfordres til å uttale seg om sin sak. Det ble lagt til grunn at skyldneren bør få tilstrekkelig informasjon i varselet til å kunne gi relevante opplysninger før Innkrevingsmyndigheten tar en beslutning i saken. Varselet skal derfor inneholde det som er nødvendig for at skyldneren skal kunne ivareta sine interesser.

Det ble lagt til grunn at innkrevingsloven ikke bør detaljregulere innholdet i varselet og hva som er nødvendig for at skyldneren skal kunne ivareta sine interesser. Departementet foreslo derfor hjemmel for å regulere innholdet i varselet ved forskrift. I høringsnotatet ble det trukket frem enkelte forhold som varselet skal inneholde. Det ble lagt til grunn at det skal gis informasjon om bestemmelsene om beslagsfrihet i dekningsloven kapittel 2. Dersom Innkrevingsmyndigheten planlegger å gjennomføre utlegg der et formuesgode er, skal det som hovedregel opplyses om tid og sted for oppmøtet. Før etablering av utleggstrekk skal det videre opplyses om hvilke opplysninger om inntekter og stipulerte utgifter Innkrevingsmyndigheten har og foreløpig vil legge til grunn, slik at skyldneren får anledning til å komme med oppdaterte opplysninger om sin egen økonomi. Dette vil bidra til at utleggstrekket blir korrekt og ivareta skyldnerens rettssikkerhet.

For å sikre tilstrekkelig fleksibilitet ved utvikling av nye plattformer for kommunikasjon mellom Innkrevingsmyndigheten og skyldneren, ble det foreslått hjemmel for å fastsette regler om hvordan varsel skal gis. Det bør ikke stilles særlige formkrav til varselet. Den klare hovedregelen skal likevel være at varselet skal skje skriftlig. Muntlig varsling skal bare skje dersom det ikke er mulig å kontakte skyldneren skriftlig. Det ble lagt til grunn at kravet om skriftlighet vil ivaretas gjennom ulike digitale varslingsformer som eksisterer i dag og i fremtiden, under forutsetning av at de tekniske løsninger som benyttes er betryggende, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 1-10 og domstolloven § 197 a.

Varsel før tvangsinnkreving skal gis til skyldneren eller skyldnerens fullmektig. Ved tvangsdekning i enkle pengekrav skal varsel også gis til den som er registrert eller formelt fremstår som eier av fordringen. Dette viderefører gjeldende rett.

Det ble foreslått å forlenge skyldnerens frist til å uttale seg fra to til tre uker. Fristen skal regnes fra varsel er gitt, det vil si fra varselet er sendt i brev eller gjort tilgjengelig elektronisk. Forslaget tilsvarte høringens forslag til endringer i tvangsfullbyrdelsesloven.

I høringsnotatet ble det foreslått å videreføre regler om adgang til å unnlate varsling. I saker om utlegg ble det foreslått at varsel kan unnlates dersom en beslutning om utlegg vil bli vesentlig vanskeligere å gjennomføre om varsel blir gitt. Unntaket kan anvendes der det er konkret grunn til å tro at en gjenstand som er egnet for utlegg, vil bli avhendet eller holdt skjult dersom det sendes et varsel i forkant av beslutningen. For eksempel kan skyldneren være i ferd med å selge unna eiendeler eller ta ut eller forbruke penger som står på en bankkonto. Adgangen til å unnlate varsel vil i disse tilfellene være den samme for Innkrevingsmyndigheten og den alminnelige namsmann.

Det ble videre foreslått at varsel før beslutning om utlegg og tvangsdekning skal kunne unnlates dersom betryggende oversendelse ikke er praktisk mulig. Det ble lagt til grunn at varsel ikke vil være praktisk mulig dersom verken skyldneren eller skyldnerens fullmektig har kjent kontaktpunkt. Innkrevingsmyndigheten må, som etter dagens regelverk, foreta visse undersøkelser før varsel kan unnlates. Hvor store undersøkelser Innkrevingsmyndigheten må foreta, vil kunne variere fra sak til sak. Et minimumskrav må være å undersøke Folkeregisteret og andre registre som Innkrevingsmyndigheten har tilgang til. Innkrevingsmyndigheten bør videre undersøke om skyldneren eller skyldnerens fullmektig har kjent kontaktinformasjon for elektronisk varsling. Innkrevingsmyndigheten kan likevel ikke sende varsel ukryptert til en e-postadresse de mener kan tilhøre skyldneren eller dennes fullmektig. Det ble uttalt at hensynet til skyldnerens personvern tilsier at Innkrevingsmyndigheten ikke bør kontakte nærstående for å få opplyst ny adresse eller kontaktinformasjon. Bestemmelsen som ble foreslått, medførte at tvangsfullbyrdelsesloven § 5-14 første ledd ikke skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten.

Bestemmelsen som ble foreslått i innkrevingsloven, regulerer varsel før tvangsinnkreving. Innkrevingsmyndigheten bør også gi skyldneren et varsel før den øker et utleggstrekk. Krav til varsel i disse tilfellene vil følge av høringens forslag til en bestemmelse om dette i tvangsfullbyrdelsesloven, som også skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten.

Det ble som et alternativ til en egen regel i innkrevingsloven, vurdert om forvaltningsloven § 16 om forhåndsvarsel kunne gjelde, men lagt til grunn at den er for generelt utformet, og at Innkrevingsmyndigheten har behov for regler om varsel som er særskilt tilpasset tvangsinnkrevingen. Det ble derfor foreslått at bestemmelsen i forvaltningsloven § 16 ikke skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten. Forvaltningsloven § 17 andre og tredje ledd har regler om underretning om opplysninger som mottas under saksforberedelsen, og regler om unntak fra underretningsplikt. Det ble foreslått at heller ikke disse bestemmelsene skal gjelde.

15.3.3 Høringsinstansenes merknader

Gjeldsofferalliansen (GOA) støtter departementets forslag om at det skal gis særlige regler i innkrevingsloven om varsel før tvangsinnkreving, samt varsel dersom utleggstrekket økes. Om innholdet i varselet uttaler de:

«GOA støtter forslaget om at også Innkrevingsmyndigheten skal ha en plikt til å informere skyldner om beslagsfriheten etter dekningslovens kapittel 2.

GOA`s erfaring er at skyldnere selv ofte ikke kjenner til hva slags rettigheter de faktisk har, ei heller er i stand til, på eget initiativ, å gjøre seg kjent med dette. Ikke nødvendigvis fordi de i utgangspunktet er ressurssvake, men gjerne fordi de kjenner seg handlingslammet over gjelden som tynger dem i det daglige. En slik orientering vil muligens gi skyldner et lite håp, og kanskje gjøre ham bedre i stand til å ivareta sine rettigheter.

GOA støtter også departementets forslag om at Innkrevingsmyndigheten skal opplyse skyldner om hva slags inntekts- og stipulerte utgiftsopplysninger som legges til grunn før beslutning om et eventuelt utleggstrekk.

GOA mener at en slik beregning eller oversikt ikke bør kompliseres mer enn nødvendig. Vår erfaring er at skyldnere ofte ikke forstår den beregningsmåten de i dag mottar fra namsmannen. Det medfører at skyldnere ofte ikke vil være i stand til å ivareta sine interesser, og dermed igjen svekke rettssikkerheten. Når først trekket er en realitet, og et underskudd kjennes på kroppen, vil skyldner oftest sende en klage. En mer pedagogisk fremstilling av Innkrevingsmyndighetens beregning, vil forhåpentligvis redusere antall klager.»

Jussbuss er positiv til at det skal sendes varsel, men mener fristens utgangspunkt må være når varselet kommer frem til skyldneren, ikke når varselet ble sendt. De mener dette vil sikre at alle skyldnere får like mye tid til å foreta en vurdering av innholdet i varselet. Jussbuss mener videre at fristen til å svare på varselet bør være på fire uker, ikke tre, og uttaler at skyldnerens «behov for å ivareta egne interesser er særlig stort ved avgjørelser om tvangsinnkreving. Skyldneren må ha tilstrekkelig tid til å motta varselet, forstå innholdet, og eventuelt kontakte rettslig bistand, for å kunne ivareta sine interesser. Jussbuss ønsker videre at loven regulerer at varsel må være sendt på en «betryggende måte», og at det «er viktig at sending av varsel gjennomføres på en måte som sikrer at alle skyldnere mottar varsel, dette gjelder også ikke-digitale skyldnere.»

Skattedirektoratet støtter at varsel kan «unnlates dersom betryggende oversendelse ikke er praktisk mulig». Direktoratet mener hensynet til saksøktes personvern, behovet for en mer effektiv saksbehandling hos namsmannen, og målet om større grad av automatisert behandling tilsier at denne regelen også bør innarbeides i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-14, se nærmere i punkt 23.2.3.

Skattedirektoratet uttaler at Skatteetaten arbeider ut ifra siktemål om samme tekniske løsninger for alle virksomhetsområder, også i de tilfeller der den er databehandler for andre. Det vises til at med det foreslåtte regelverket vil det kunne være behov for ulike tekniske løsninger, og at dette kan medføre økte kostnader.

15.3.4 Vurderinger og forslag

Departementet foreslår å følge opp høringens forslag om at Innkrevingsmyndigheten skal sende et varsel til skyldneren eller skyldnerens fullmektig før den treffer beslutning om utlegg eller tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav. Ved tvangsdekning skal varsel også gis til den som utad fremstår som eier av en fordring eller dennes fullmektig.

Ved utleggstrekk skal varsel gis før beslutning om å etablere et nytt utleggstrekk, eller å legge et krav til i et allerede etablert utleggstrekk, se punkt 28.2.4.

Skyldneren skal også varsles dersom det vurderes å øke et utleggstrekk. Varsel før økning av trekk følger ikke av bestemmelsen som foreslås i innkrevingsloven, men av forslag til ny § 7-21 første ledd femte punktum i tvangsfullbyrdelsesloven, som skal gjelde tilsvarende for Innkrevingsmyndigheten, jf. innkrevingsloven § 33.

Departementet foreslår å gi regler i innkrevingsloven om at varselet skal inneholde det som er nødvendig for at skyldneren skal kunne ivareta sine interesser. Innholdet i varselet foreslås fastsatt i forskrift, hvor det kan gis utfyllende regler.

Det må settes en frist for å svare på varselet. Jussbuss mener fristens utgangspunkt må være når varselet kommer frem til skyldneren, og ikke når varselet ble sendt. Tidspunktet for når varselet er sendt, vil gi en eksakt dato for når fristen begynner å løpe, og vil være enklere å håndtere. Departementet foreslår derfor å følge opp forslaget i høringsnotatet om at fristen skal regnes fra når varselet ble sendt. Departementet mener at det avgjørende er at skyldneren får tilstrekkelig tid til å områ seg. Departementet foreslår derfor å følge opp forslaget om å forlenge fristen, men foreslår at varselet skal angi en dato for når fristen til å uttale seg løper ut, og at fristen skal være minst tre uker. Datoen i varselet vil bli satt slik at den alltid utløper på en virkedag. Departementet legger til grunn at det vil være en fordel både for skyldneren og Innkrevingsmyndigheten at varselet angir en bestemt dato som frist for å uttale seg. Departementet legger også til grunn at en slik frist vil gi skyldneren noe bedre tid til å ivareta sine interesser sammenlignet med forslaget i høringsnotatet. En tilsvarende frist foreslås i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-6, se punkt 23.2.4.

Departementet følger ikke opp høringens forslag om å ta inn en forskriftshjemmel om hvordan varsel skal gis i innkrevingsloven. Etter en fornyet vurdering mener departementet at det er unødvendig å regulere måten varsel skal sendes ut på.

Departementet foreslår å følge opp forslaget i høringsnotatet om at Innkrevingsmyndigheten i visse tilfeller kan unnlate å varsle. Varsel skal blant annet kunne unnlates dersom varselet gjør gjennomføringen av utlegg vesentlig vanskeligere. I høringen ble det videre foreslått at Innkrevingsmyndigheten skal kunne unnlate å varsle dersom betryggende oversendelse ikke er praktisk mulig, for eksempel dersom verken skyldneren eller skyldnerens fullmektig har kjent kontaktpunkt. Departementet foreslår en endring av ordlyden sammenlignet med forslaget i høringen. Departementet foreslår at varsel skal kunne unnlates dersom skyldneren eller skyldnerens fullmektig ikke har kjent adresse. Kjent adresse vil omfatte fysisk og elektronisk/digital adresse. Innkrevingsmyndigheten må gjøre visse undersøkelser for å kartlegge om det finnes en kjent adresse. Samtidig må kartleggingen skje på slik måte at skyldnerens personvern ivaretas, se omtale av høringsnotatets forslag i punkt 15.3.2. Bestemmelsen vil også gjelde ved avregning.

Det vises til forslag til innkrevingsloven § 25.

15.4 Krav til beslutning mv. og innsyn

15.4.1 Gjeldende rett

15.4.1.1 Krav til beslutning mv.

Når innkrevingsmyndighetene i Skatteetaten beslutter utlegg ved utleggsforretning, skal utleggsforretningen avholdes til den tid og på det sted som er varslet, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-10. Når skattekontoret eller Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav beslutter utleggstrekk, skjer ikke dette ved utleggsforretning, og det er ingen regler om frist for når de må ta beslutningen. I disse sakene vil utleggstrekk normalt bli besluttet så snart som mulig etter utløpet av fristen på to uker etter at varsel er sendt etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18, det vil si så snart kravet er tvangskraftig. Det er heller ingen klar frist for når Statens innkrevingssentral kan fatte beslutning om tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav. Bestemmelsen i forvaltningsloven § 11 a første ledd om at forvaltningen skal forberede og avgjøre saken uten utgrunnet opphold kommer ikke til anvendelse, og har ikke vært lagt til grunn i saker om utlegg og tvangsdekning.

I noen tilfeller kan det være aktuelt å avslutte en påbegynt tvangsinnkreving uten at det blir truffet en beslutning. Dette kan for eksempel være dersom en gjeldsforhandling blir åpnet, og utlegg eller tvangsdekning i en periode ikke kan gjennomføres, jf. gjeldsordningsloven § 3-4 første ledd bokstav d.

Når det blir truffet beslutning om tvangsinnkreving, nedtegnes denne. Reglene for nedtegning og krav til beslutningen er noe forskjellig avhengig av innkrevingstiltak, og måten beslutning treffes på.

Når det avholdes en utleggsforretning, nedtegnes beslutningen i en namsbok etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-19. Namsboken vil normalt bli skrevet og lagret elektronisk i et egnet saksbehandlings- og arkivsystem. Namsboken skal inneholde opplysning om sted, tid, partene, hvem som var til stede og hva som i det vesentlige skjedde. Av namsboken vil det fremgå hvilket krav som er sikret og hva kravet er sikret i. Det skal gå fram om det ble ytet eller tilbudt oppfyllelse av eller for saksøkte. Namsboken underskrives av den myndigheten som har besluttet utlegg. De videre kravene til innhold i namsboken varierer etter hvilken beslutning som er fattet.

Det gjelder ikke noe krav om føring av namsbok for beslutning om utleggstrekk som ikke skjer ved utleggsforretning, men også slike beslutninger blir nedtegnet.

Når innkrevingsmyndighetene beslutter utlegg, følger de reglene i tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7-18 til 7-20 om beslutning og underretning om utleggspant og avslutning av forretning for utleggspant, § 7-21 om beslutning og underretning om utleggstrekk og § 7-25 om avslutning av en sak der det ikke blir tatt utlegg (beslutning om «intet til utlegg»). For skattekontoret er det i tillegg enkelte regler om utleggstrekk i skattebetalingsforskriften § 14-5-1.

Av Skatteetatens innkrevingsmyndigheter er det bare Statens innkrevingssentral som kan beslutte tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav. Det er ikke noe krav om namsbok i disse sakene, men i praksis fører Statens innkrevingssentral beslutningen inn i namsboken. I namsboken vil det bli angitt hva som er sikret innenfor pantet. Skyldneren blir orientert om beslutningen i samsvar med tvangsfullbyrdelsesloven § 10-8 første ledd. Statens innkrevingssentral vil be den som er forpliktet etter det enkle pengekravet, om å utbetale beløpet til Statens innkrevingssentral i samsvar med beslutningen.

15.4.1.2 Innsyn i beslutning og sakens dokumenter

Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 5-19 andre ledd at alle som har en rett som blir berørt, har rett til å undersøke namsboken og dokumentene som angår saken på namsmannens kontor, og kan kreve gjenpart. Med personer som har en rett som blir berørt, siktes det til partene og andre som har rettslig interesse i avgjørelsen, se Ot.prp. nr. 65 (1990–91) side 138. Dette synes i stor grad å tilsvare den personkrets som vil ha klageadgang etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16. Innsyn i namsboken og dokumenter kan også gis til andre dersom begge parter samtykker til det.

Adgangen til innsyn kan være begrenset av taushetsplikten. For skattekontoret følger taushetsplikten av skattebetalingsloven § 3-2, og er tilsvarende den som gjelder ved fastsetting av de enkelte skatte- og avgiftskravene. For Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav følger taushetsplikten av bidragsinnkrevingsloven § 22a, som viser til arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 7. For Statens innkrevingssentral følger taushetsplikten av forvaltningsloven. De fleste opplysningene som skattekontoret, Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav og Statens innkrevingssentral har, og som vil komme frem av innkrevingsmyndighetenes beslutning, vil være underlagt taushetsplikt.

Det er noe usikkert i hvor stor grad det etter gjeldende rett kan gis innsyn etter bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-19 andre ledd uten at innsynsretten kommer i konflikt med taushetsplikten. Det er antatt at saksøker må kunne få informasjon om skyldnerens lønnsforhold og gjeld, men at namsmannen har plikt etter tvangsfullbyrdelsesloven § 2-6 til å bevare taushet om opplysninger som i særlig grad angår skyldnerens personlige forhold. Skattekontoret, Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav og Statens innkrevingssentral vil i større grad enn namsmannen sitte på opplysninger som angår skyldnerens personlige forhold.

15.4.2 Høringsnotatets forslag

15.4.2.1 Krav til beslutning mv.

I høringsnotatet om lov om innkreving av statlige krav mv. ble det foreslått en egen bestemmelse i innkrevingsloven som stiller krav til Innkrevingsmyndighetens beslutninger om utlegg og om tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav.

Det ble foreslått regler om frist for beslutning. Departementet foreslo at fristens utgangspunkt skal være fra utløpet av fristen til å uttale seg etter høringens forslag om varsel før tvangsinnkreving, se punkt 15.3.2. Det ble lagt til grunn at det bør åpnes for at beslutning kan tas før fristen etter varselet utløper, for eksempel dersom skyldneren ønsker en rask avklaring av sin sak, og at det i forskrift skal kunne gis nærmere regler om dette.

Departementet foreslo videre at en beslutning må tas innen to måneder etter at skyldneren sist har uttalt seg, eller innen to måneder siden siste frist for å uttale seg har løpt ut. Det ble foreslått at denne fristen skal fremgå gjennom henvisning til høringens forslag til en bestemmelse om gjentatt foreleggelse i tvangsfullbyrdelsesloven, se punkt 23.2.2. Innkrevingsmyndigheten skulle etter forslaget ikke ha adgang til å utvide fristen på to måneder. Hvis det ikke er tatt en beslutning innen fristen, ble det foreslått at Innkrevingsmyndigheten må sende nytt varsel. Det ble lagt til grunn at det vil være en saksbehandlingsfeil om en beslutning om utlegg skulle bli tatt etter fristens utløp, men at en slik feil ikke fører til ugyldighet, med mindre feilen kan ha hatt betydning for beslutningens innhold.

Varsel kan unnlates dersom betryggende oversendelse ikke er praktisk mulig, eller hvis det vil gjøre gjennomføringen av utlegg vesentlig vanskeligere. Det vil etter disse reglene være forholdene på tidspunktet for vurderingen som er avgjørende, slik at nytt varsel kan unnlates selv om varsel opprinnelig ble gitt.

I noen tilfeller vil Innkrevingsmyndigheten ha behov for å oppsøke skyldnerens bopel, forretningssted eller driftssted, eller stedet der et formuesgode er. Dette kan være nødvendig for å finne formuesgoder som et krav kan sikres i, for å gjøre en verdivurdering av formuesgodene, eller for å beskytte utlegget mot urettmessig forføyning og samtidig sikre rettsvern ved å ta hånd om det. Når Innkrevingsmyndigheten tar håndpant etter panteloven § 5-6, jf. § 3-2 andre og tredje ledd, må Innkrevingsmyndigheten ta beslutning om utlegg på stedet. I andre tilfeller kan det være aktuelt å sikre seg oversikt over skyldnerens eiendeler, men etablere utleggspantet på et senere tidspunkt. Det ble lagt til grunn at beslutningen likevel må tas senest innen fristen på to måneder.

Etter gjeldende rett må ikke en beslutning om tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav berammes til et gitt tidspunkt og sted. Det er i dag heller ikke gitt noen klar frist for når tvangsdekningen skal være ferdigbehandlet. Det ble i høringsnotatet lagt til grunn at det vil være en forenkling av regelverket både for Innkrevingsmyndigheten, skyldneren og eventuelle andre berørte parter dersom fristen for beslutning om utlegg også gjelder for beslutning om tvangsdekning. Ved å ha en tilsvarende regel også ved tvangsdekning, vil Innkrevingsmyndigheten ha to måneder på seg til å ta stilling til eventuelle innsigelser mot å gjennomføre tvangsdekningen. Det ble lagt til grunn at dette vil gi Innkrevingsmyndigheten tilstrekkelig tid til å kunne behandle saken.

En beslutning om utlegg vil tas ved utleggspant, utleggstrekk eller ved at saken avsluttes med en beslutning om intet til utlegg. Det kan være aktuelt for Innkrevingsmyndigheten å avslutte en sak uten å beslutte verken utlegg eller intet til utlegg. I høringsnotatet ble det foreslått at skyldneren i slike tilfeller skal få underretning om at den varslede saken ikke kommer til å bli gjennomført. Det ble pekt på at dette vil sikre at skyldneren blir orientert om status for saken, og kan innrette seg etter beskjeden om at et varslet tvangstiltak ikke vil bli gjennomført. Innkrevingsmyndigheten trenger ikke å grunngi hvorfor beslutning om utlegg ikke gjennomføres. At et tvangstiltak ikke blir gjennomført som varslet, er ikke til hinder for at Innkrevingsmyndigheten senere likevel finner grunn til å ta utlegg. Innkrevingsmyndigheten må da varsle på ordinær måte før utlegget kan besluttes.

Det ble foreslått en bestemmelse om at Innkrevingsmyndigheten skal nedtegne vesentlige opplysninger av betydning for sin beslutning. For utleggstrekk foreslo departementet noen ytterligere krav til hvilke opplysninger beslutningen skal inneholde, som må ses i sammenheng med ordningen med ett utleggstrekk. Innkrevingsmyndigheten skal blant annet gi en nøyaktig beregning av krav som det er besluttet utleggstrekk for, med eventuelle sakskostnader og renter fram til utleggsdagen og om beregningen av renter fra utleggsdagen. Beslutningen skal også angi prioritet etter dekningsloven § 2-8. Dersom det ikke allerede løper utleggstrekk mot skyldneren, skal den angi trekkets størrelse og hvem som er trekkpliktig. Dette må ses i sammenheng med at forslaget om ett utleggstrekk fører til at Innkrevingsmyndigheten i noen tilfeller skal starte opp et helt nytt utleggstrekk, mens den i andre tilfeller bare skal legge kravet til i trekk som allerede løper. Tilsvarende krav til beslutninger om utleggstrekk ble foreslått for alminnelige namsmann i tvangsfullbyrdelsesloven.

Det ble foreslått en bestemmelse i innkrevingsloven om at beslutningen skal grunngis, selv om dette allerede følger av forvaltningsloven § 24. I begrunnelsen skal det gis en kort redegjørelse for resultatet. Den bør også vise hvordan Innkrevingsmyndigheten har vurdert beslagsfriheten etter dekningsloven kapittel 2. Ved enkelte vurderinger, for eksempel i forbindelse med utleggspant, vil det være tilstrekkelig å fastslå at en kan ta utlegg fordi skyldneren er eier av det aktuelle formuesobjektet. Dersom Innkrevingsmyndigheten må foreta en nærmere vurdering av hvem som er eier av objektet, ble det lagt til grunn at Innkrevingsmyndigheten samtidig med at den tar beslutningen også bør redegjøre for denne vurderingen. Dette kan bidra til å forhindre klager som grunner seg på misforståelser rundt grunnlaget for beslutningen, samt bidra til at eventuelle klager bygger på et riktig grunnlag.

Nærmere krav til hva som er vesentlige opplysninger og begrunnelse ble foreslått gitt i forskrift. Det ble lagt til grunn at minstekravet til begrunnelse vil følge av forvaltningsloven § 25, slik at forskriften vil presisere eller utvide kravene denne stiller. Det ble uttalt at det for eksempel kan være aktuelt å regulere i forskrift hvilken informasjon om partene og kravet som skal nedtegnes og tas med i begrunnelsen. Ved beslutning om utleggstrekk ble det foreslått at det i forskrift fastsettes at Innkrevingsmyndigheten skal ha en plikt til å redegjøre for de opplysninger som er lagt til grunn ved beregningen av utleggstrekket. Det ble pekt på at det har stor betydning for en skyldner å vite hvilke inntekter og utgifter som er lagt til grunn, siden disse opplysningene i de fleste tilfeller har betydning for størrelsen på utleggstrekket. At skyldneren får tilgang til disse opplysningene, bidrar til å vise om Innkrevingsmyndighetens utleggstrekk er i samsvar med reglene i dekningsloven § 2-7.

Det ble foreslått at den som har krav på varsel etter innkrevingsloven, skal meddeles både beslutningen og begrunnelsen for beslutningen. Meddelelse skal dermed gis til skyldneren og skyldnerens fullmektig i saker om utlegg eller tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav. I saker om tvangsdekning skal meddelelse også gis til en annen enn skyldneren som utad fremstår som eier, eller til dennes fullmektig.

Ved utleggstrekk ble det foreslått enkelte tilleggskrav til hvilke opplysninger som skal gis til skyldneren. I saker der det ikke allerede løper et utleggstrekk, skal skyldneren gjøres oppmerksom på at utleggstrekket vil bli registrert i Løsøreregisteret. Den trekkpliktige skal underrettes om plikten til å foreta og innbetale trekk og om hvordan den trekkpliktige må innhente nærmere opplysninger. Plikten til å innhente nærmere opplysninger skal sikre at den trekkpliktige gjennomfører utleggstrekket i tråd med det som er besluttet av namsmyndighetene, se punkt 29.4. Det ble i høringsnotatet også foreslått at departementet i forskrift kan gi nærmere regler om den trekkpliktiges plikt til å innhente opplysninger om trekket og betalingen av det mv.

Det ble videre foreslått at Innkrevingsmyndigheten skal kunne unnlate å meddele beslutningen eller begrunnelsen, dersom det ikke er mulig å gi meddelelse, for eksempel fordi skyldneren eller skyldnerens fullmektig ikke har kjent kontaktpunkt.

Opplysninger av betydning for resultatet kan enten fremgå av selve beslutningen, eller av vedlegg skyldneren gjøres kjent med samtidig som beslutningen meddeles. Beslutningen og eventuelle vedlegg vil i de fleste tilfeller gis elektronisk. Det ble lagt til grunn at der hvor beslutning og underretning unntaksvis gis muntlig, for eksempel ved beslutning som tas der formuesgodet er, skal den i ettertid skrives ned.

Det ble i høringen foreslått å videreføre gjeldende regler i tvangsfullbyrdelsesloven om beslutning, underretning og sikring av rettsvern ved utleggspant, og reglene om avslutning av sak med beslutning av intet til utlegg. Det ble foreslått at disse reglene skal gjelde utfyllende for Innkrevingsmyndigheten, se punkt 15.2. Ved anvendelse av reglene må det tas høyde for at Innkrevingsmyndigheten ikke skal føre beslutningen sin inn i en namsbok. Innkrevingsmyndigheten vil i stedet følge reglene for beslutning i innkrevingsloven. Beslutningen må likevel oppfylle tvangsfullbyrdelseslovens krav til nedtegning, underretning og beslutning.

Bestemmelsen om beslutning og underretning om utleggstrekk i tvangsfullbyrdelsesloven ble foreslått endret som følge av ordningen med ett utleggstrekk, og det ble foreslått at denne bestemmelsen ikke skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten, se punkt 15.2.

Ved tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav ble det foreslått saksbehandlingsregler i en egen bestemmelse i innkrevingsloven. Særlige krav til innholdet i beslutningen vil følge av denne bestemmelsen, og er nærmere omtalt i punkt 15.5.

Det ble lagt til grunn at forvaltningsloven skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten, men at regelen om utredningsplikt i forvaltningsloven § 17 første ledd ikke skal gjelde ved anvendelse av høringens foreslåtte bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7-12 til 7-14, se punkt 15.3.2. Det innebærer at Innkrevingsmyndigheten vil kunne stifte utleggspant uten hensyn til utredningsplikten i situasjoner hvor det kan knyttes tvil til hvem som er reell eier av formuesgodet.

15.4.2.2 Innsyn i beslutning og sakens dokumenter

Departementet foreslo i høringsnotatet å regulere retten til innsyn i Innkrevingsmyndighetens beslutning om utlegg og tvangsdekning i innkrevingsloven. Det ble foreslått at den som har klageadgang til tingretten, skal kunne få innsyn i Innkrevingsmyndighetens beslutning og andre dokumenter eller deler av dokumenter i saken. Innsyn kan ikke kreves i andre opplysninger enn de som kommer frem av beslutningen og sakens øvrige dokumenter. Det kan for eksempel ikke kreves at Innkrevingsmyndigheten skal sammenstille ulike opplysninger som er elektronisk lagret, men som ikke allerede kommer frem av et dokument.

Det ble lagt til grunn at skyldneren vil ha partsinnsyn etter forvaltningsloven §§ 18 til 19 i de dokumenter som er knyttet til innkrevingen mot vedkommende. Det samme vil gjelde kreditoren for kravet, der denne er en annen enn Innkrevingsmyndigheten.

Innsynshjemmelen som ble foreslått i innkrevingsloven, får etter sin ordlyd anvendelse også for skyldneren og kreditor, men tar i hovedsak sikte på å sikre andre tredjeparter innsyn. En tredjepart kan for eksempel hevde å være eier av et formuesgode som Innkrevingsmyndigheten har tatt utlegg i, og kan ha behov for innsyn i sakens dokumenter for å vurdere om vedkommende skal klage på beslutningen. Ved å gi innsyn vil en kunne unngå unødvendige klager, og de klagene som blir fremsatt vil i større grad bygge på riktig grunnlag. Det ble lagt til grunn at gruppen som kan be om innsyn, i noen tilfeller kan være videre enn de som omfattes av forvaltningslovens regler om partsinnsyn. Det ble derfor foreslått at innsynsretten begrenses til å gjelde opplysninger som er nødvendig for at vedkommende som ber om innsyn, skal kunne ivareta sine interesser.

Det ble foreslått at innsyn skal kunne gis uten hinder av taushetsplikt. Departementet så likevel ingen grunn til at adgangen til innsyn skal omfatte flere opplysninger enn ved partsinnsyn etter forvaltningsloven. Det ble derfor foreslått at begrensningene i innsynsretten som følger av forvaltningsloven §§ 18 til 19, skal gjelde.

Det bør være opp til Innkrevingsmyndigheten å vurdere hvordan innsyn skal gis. Det ble derfor ikke foreslått å regulere dette særskilt.

15.4.3 Høringsinstansenes merknader

Jussbuss er kritisk til forslaget om at det i forskrift skal kunne gis regler om at beslutning skal kunne tas før fristen til å uttale seg er utløpt. Jussbuss uttaler at det er svært viktig for skyldnerens rettssikkerhet at vedkommende får komme med sine uttalelser før beslutningen foretas, og at denne adgangen derfor bør fjernes. Jussbuss er positiv til at skyldneren skal varsles på nytt dersom beslutning ikke er tatt innen fristen i høringens forslag til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-11 første ledd.

Jussbuss mener også det er positivt at beslutninger skal nedtegnes og grunngis. De mener videre at dersom det fattes en beslutning om utlegg etter § 23, burde Innkrevingsmyndigheten ha en plikt å underrette skyldneren om adgangen til å klage på utleggstrekket og dets størrelse under trekkperioden. Jussbuss erfarer at mange skyldnere ikke er klar over at de kan klage på utleggstrekket, og at en slik plikt ivaretar skyldnerens økonomiske interesser og rettsikkerhet.

Skattedirektoratet foreslår at det vurderes om man av hensyn til skyldneren og andre brukere, bør regulere fristen for beslutning direkte i innkrevingsloven, fremfor gjennom en henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven.

Politidirektoratet slutter seg til et innspill fra Oslo politidistrikt, som mener en i all hovedsak har lyktes med å komme unødvendig særregulering til livs, men stiller spørsmål ved forslaget om at alminnelig namsmann fremdeles skal nedskrive sine beslutninger i namsbok, mens Innkrevingsmyndigheten ikke skal gjøre det. De uttaler at det synes som om forskjellen først og fremst er av begrepsmessig karakter, og det uttales at felles begrepsbruk er viktig for å gjøre relativt kompliserte prosesser, som for mange av brukerne er ukjente, så lettfattelige som mulig.

15.4.4 Vurderinger og forslag

Departementet foreslår å følge opp forslaget i høringsnotatet om å regulere krav til Innkrevingsmyndighetens beslutning om utlegg og tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav i innkrevingsloven. Med en slik regulering vil reglene om Innkrevingsmyndighetens beslutning om tvangsinnkreving bli regulert ett sted. Forslaget medfører at reglene som foreslås i tvangsfullbyrdelsesloven §§ 5-19, 5-20 og 7-20 ikke skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten, se punkt 15.2.

I innkrevingsloven foreslås det blant annet å regulere frist for beslutning om tvangsinnkreving. En slik frist bidrar til at en beslutning treffes på bakgrunn av oppdaterte opplysninger, og vil begrense tiden hvor det gjøres innskrenkninger i skyldnerens rett til å disponere over egne verdier. Det gjør også at skyldneren kan få avklart stillingen sin innen rimelig tid.

Departementet foreslår at fristens utgangspunkt skal være fra utløpet av fristen for å uttale seg etter innkrevingsloven § 25. Innkrevingsmyndigheten må derfor vente med å treffe beslutning til etter tre uker etter at varsel om tvangsinnkreving, er sendt. Med denne fristen får skyldneren tid til å legge frem opplysninger av betydning for saken. Dette vil bidra til flere riktige beslutninger og færre klager.

Fristen på tre uker er viktig for sakens opplysning. Det bør derfor ikke være adgang til å treffe beslutning før fristens utløp, med mindre skyldneren selv ber om det. Departementet foreslår å lovfeste en slik regel, og følger ikke opp forslaget i høringsnotatet om at det i forskrift skal kunne gis bestemmelser om at beslutning kan tas før fristen etter varselet er utløpt.

Departementet legger til grunn at fristens utløp bør samsvare med det som foreslås for alminnelig namsmann. For å unngå tolkningstvil ved beregningen av fristen fastholder departementet forslaget om at fristens utløp angis ved at det henvises til bestemmelsen om gjentatt foreleggelse i tvangsfullbyrdelsesloven.

Departementet foreslår å videreføre forslaget i høringsnotatet om at skyldneren skal få en underretning dersom det er varslet om tvangsinnkreving, men saken avsluttes uten at det treffes noen beslutning.

Det foreslås også å følge opp forslaget i høringsnotatet om at en beslutning skal nedtegnes, og at den skal begrunnes. Nedtegningen vil for Innkrevingsmyndigheten skje i et egnet journalsystem, og det foreslås ikke krav om føring av namsbok slik som for alminnelig namsmann, se punkt 24.4.1.

Det foreslås videre å følge opp høringsnotatets forslag om å gi regler i innkrevingsloven om at skyldneren eller skyldnerens fullmektig skal underrettes om beslutningen om utlegg og om tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav. Ved tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav må underretning også gis til den som utad fremstår som eier av fordringen. Departementet legger til grunn at det ved underretning også må informeres om adgangen til å klage på beslutningen.

Underretning om beslutningen skal gis til skyldneren også i saker der varsel ikke er gitt før beslutningen er tatt som følge av at gjennomføringen av utlegg ellers ville bli vesentlig vanskeliggjort. Departementet foreslår imidlertid at det skal kunne gjøres unntak fra kravet om underretning dersom det ikke er mulig å gi meddelelse, for eksempel fordi skyldneren eller skyldnerens fullmektig ikke har kjent adresse, se punkt 15.3.4.

Departementet foreslår å følge opp høringsnotatets forslag om rett til innsyn i Innkrevingsmyndighetens beslutninger om tvangsinnkreving.

Det vises til innkrevingsloven § 26.

15.5 Gjennomføring av tvangsdekning i enkle pengekrav

15.5.1 Gjeldende rett

Når Statens innkrevingssentral har tatt utleggspant i enkle pengekrav kan den selv gjennomføre tvangsdekning av utleggspantet, se punkt 14.4.1. Skattekontoret og Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav har ikke slik kompetanse.

Saken vil starte ved at Statens innkrevingssentral sender varsel om at tvangsdekning vil skje, se punkt 15.3.1. Varselet skal gi skyldneren to uker til å uttale seg om forhold knyttet til tvangsdekningen, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 2-14 fjerde ledd.

Tvangsdekningen skal skje etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 10 avsnitt III (§§ 10-7 til 10-11), se tvangsfullbyrdelsesloven § 2-14 andre ledd. Reglene er utformet for virksomheten til den alminnelige namsmannen, men følges av Statens innkrevingssentral så langt de passer.

Tvangsfullbyrdelsesloven § 10-7 gir regler om dekningsmåte. Tvangsdekning av pant i enkle pengekrav skjer ved at kravet anvises til innkreving, se første ledd. Anvisning betyr at namsmannen gir saksøkeren (kreditor) rett til å opptre som kreditor også overfor den som er debitor etter det enkle pengekravet. Debitoren etter det enkle pengekravet kan for eksempel være en bank der skyldneren har konto, eller et selskap eller en person som skyldneren har lånt penger til. Kreditor får da rett til å kreve og å ta imot betaling, og debitor etter det enkle pengekravet kan betale til kreditor med befriende virkning, se tvangsfullbyrdelsesloven § 10-9 første ledd. Den alminnelige namsmannen kan beslutte å gjennomføre tvangsdekning på annen måte, for eksempel ved å selge fordringen, dersom kravet først forfaller om lengre tid eller er avhengig av en motytelse, se tvangsfullbyrdelsesloven § 10-7 andre ledd. Det er lagt til grunn at Statens innkrevingssentrals kompetanse til tvangsdekning er begrenset til anvisning etter § 10-7 første ledd, jf. uttalelser i Prop. 127 L (2011–2012) punkt 7.5.2, slik at tvangsdekning etter § 10-7 andre ledd ikke har vært aktuelt.

Når den alminnelige namsmannen beslutter å anvise et krav til innkreving, kan det settes som vilkår for anvisningen at kreditoren skal stille sikkerhet eller at beløpet skal utbetales til namsmannen, se tvangsfullbyrdelsesloven § 10-7 første ledd andre og tredje punktum. Det er ikke behov for at staten stiller sikkerhet på samme måte som en privat kreditor, og et slikt vilkår har derfor ikke vært aktuelt når Statens innkrevingssentral selv gjennomfører tvangsdekning. I de tilfeller der Statens innkrevingssentral gjennomfører tvangsdekningen, skal betaling alltid skje til Statens innkrevingssentral. Det er derfor heller aldri aktuelt å ta et forbehold om at betaling skal skje til Statens innkrevingssentral i forbindelse med anvisningen.

Skyldneren skal underrettes om anvisningen, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 10-8 første ledd. Kreditor vil kunne få utskrift av namsboken eller bevitnelse om anvisningen fra namsmannen, og må deretter selv kontakte debitoren etter det enkle pengekravet og be om utbetaling. Når Statens innkrevingssentral anviser et krav til innkreving, er den enten selv kreditor eller representerer kreditor. Statens innkrevingssentral sender ikke underretning til den som kravet innkreves på vegne av, men vil selv sørge for å ivareta dennes interesser. Så snart som mulig etter at beslutning om tvangsdekning er tatt, vil Statens innkrevingssentral ta kontakt med den som er debitor etter det enkle pengekravet, for eksempel en bank, og be om at beløpet utbetales. Statens innkrevingssentral kan da selv bekrefte overfor banken at kravet er anvist. Andre ledd slår fast at der anvisning er gitt med forbehold om utbetaling til namsmannen, skal den som er debitor etter det underliggende kravet underrettes om dette. Statens innkrevingssentral vil ikke ta slikt forbehold, siden betaling skal skje til den. Tredje ledd regulerer krav til påtegning når anvisningen gjelder et krav som er knyttet til et verdipapir eller innløsningspapir. Kompetansen for Statens innkrevingssentral til å gjennomføre tvangsdekning er begrenset til enkle pengekrav, og regelen er derfor ikke relevant.

Tvangsfullbyrdelsesloven § 10-9 regulerer virkningen av en beslutning om tvangsdekning. Når tvangsdekning ved anvisning er besluttet, kan Statens innkrevingssentral ta imot betaling fra skyldnerens debitor med befriende virkning, og tre inn i flere av skyldnerens kreditorbeføyelser. Blant annet kan Statens innkrevingssentral gå til søksmål mot debitoren etter det enkle pengekravet, og slik skaffe alminnelig tvangsgrunnlag for kravet. Videre kan Statens innkrevingssentral begjære debitoren etter det enkle pengekravet konkurs, melde fordring i konkurs og erklære motregning, se Ot.prp. nr. 65 (1990–91) side 200 flg. Statens innkrevingssentral får ikke bedre rettigheter enn skyldneren, jf. panteloven § 5-7 syvende ledd, jf. gjeldsbrevloven § 25. Dette betyr blant annet at den ikke kan endre avtalt forfall, men den kan si opp kravet etter gjeldsbrevloven § 5 dersom forfall ikke er avtalt. I tillegg kan den påberope eventuelle klausuler som skyldneren kunne påberopt seg og som fører til at kravet forfaller tidligere. Det kommer frem av forarbeidene nevnt ovenfor at utsettelse med betalingen av fordringen bare kan gis med skyldnerens samtykke, og anvisningen gir heller ikke rett til å ettergi fordringen, inngå forlik eller stemme for tvangsakkord. Disse beføyelsene ligger fortsatt hos skyldneren.

Dersom Statens innkrevingssentral må gå til rettslige skritt for å få inndrevet kravet, skal skyldneren utlevere de dokumenter som trengs. Hvis dokumentene ikke utleveres, kan de kreves utlevert etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Det samme gjelder dersom skyldneren som motytelse må utlevere et formuesgode og ikke gjør dette frivillig, se tvangsfullbyrdelsesloven § 10-9 andre og tredje ledd. I slike saker påløper det ikke gebyr ved alminnelig namsmanns behandling av saken.

Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 10-7 første ledd fjerde punktum blir en sak om tvangsdekning av enkle pengekrav avsluttet når det anviste beløpet er utbetalt til Statens innkrevingssentral. Dette får betydning for klagefristen etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16. Se nærmere omtale av klagereglene i punkt 15.2.2.3.

I tvangsfullbyrdelseslovens kapittel 10 avsnitt III er det også en bestemmelse om saksøkerens ansvar, se tvangsfullbyrdelsesloven § 10-10, og en bestemmelse om opphevelse av anvisningen, se § 10-11.

15.5.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

I høringsnotatet om lov om innkreving av statlige krav mv. ble det foreslått at innkrevingsloven skal regulere hvilke saksbehandlingsregler som skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten når den beslutter tvangsdekning.

Det ble vist til at bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 10 avsnitt III er utformet for virksomheten til den alminnelige namsmannen, og at flere av reglene ikke passer eller er ikke relevante for Innkrevingsmyndigheten. Med regulering i innkrevingsloven kan det gis saksbehandlingsregler tilpasset Innkrevingsmyndigheten.

Bestemmelsen som ble foreslått medfører at kapittel 10 avsnitt III ikke trenger å gjelde for Innkrevingsmyndigheten, se punkt 15.2.2.5.

Det ble foreslått at tvangsdekning skal skje ved at Innkrevingsmyndigheten beslutter at kravet skal betales til den. En slik regel vil være mer tilpasset Innkrevingsmyndighetens virksomhet enn prinsippet i tvangsfullbyrdelsesloven om at tvangsdekning skal skje ved at kravet anvises til innkreving. Beslutningen medfører at Innkrevingsmyndigheten trer inn i flere av skyldnerens kreditorrettigheter. Selve beslutningen skal fylle kravene i innkrevingsloven, og før Innkrevingsmyndigheten kan ta beslutningen, skal skyldneren få varsel etter reglene i innkrevingsloven. Det ble lagt til grunn at Innkrevingsmyndigheten ikke skal ha utvidede rettigheter sammenliknet med det som følger av en anvisning etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 10 avsnitt III. Skyldneren beholder blant annet adgangen til å kunne motregne, jf. gjeldsbrevloven § 26, og til å komme med innsigelser mot betalingsforpliktelsen.

Når Innkrevingsmyndigheten har besluttet at det enkle pengekravet skal betales til Innkrevingsmyndigheten, skal denne opplyse skyldneren om dette. Dersom det enkle pengekravet utad fremstår å tilhøre en tredjeperson, skal også denne opplyses om beslutningen. Dette tilsvarer tvangsfullbyrdelsesloven § 10-8 første ledd. En slik tredjeperson skal få varsel før beslutning tas. Det er ikke nødvendig at Innkrevingsmyndigheten opplyser den som er debitor etter det enkle pengekravet om selve beslutningen når den treffes. Debitor er allerede forhindret fra å utbetale til skyldneren etter melding om pantsettelsen. For å få pengene utbetalt, må derimot Innkrevingsmyndigheten kontakte debitoren for det enkle pengekravet, for eksempel en bank, for å be om at pengene utbetales i samsvar med beslutningen. Normalt vil dette skje så raskt som mulig etter at beslutningen er tatt.

Det ble foreslått at betaling skal skje når Innkrevingsmyndigheten krever det. I noen tilfeller, for eksempel der det er tatt utlegg i en utestående fordring mellom to avtaleparter, kan forfallstidspunktet allerede være fastsatt. Innkrevingsmyndigheten bør ikke få en bedre rett til å kreve betaling enn skyldneren har. For å unngå tolkningstvil ble det derfor presisert at Innkrevingsmyndigheten ikke kan kreve tidligere utbetaling enn forfallstidspunktet for det underliggende kravet.

De aller fleste utleggspant som Innkrevingsmyndigheten vil beslutte i enkle pengekrav, vil gjelde innestående på bankkonto. Når tvangsdekningen blir gjennomført, vil det sjelden være problemer med å få gjennomført tvangsdekningen, siden bankene vil utbetale i samsvar med beslutningen. I de tilfeller der debitoren etter det enkle pengekravet er en person eller en bedrift, kan det være vanskeligere for Innkrevingsmyndigheten å sikre at betaling skjer, dersom debitoren etter det enkle pengekravet motsetter seg beslutningen. I slike tilfeller må Innkrevingsmyndigheten etter dagens regler gå til søksmål mot debitoren, og gjennom det få alminnelig tvangsgrunnlag for kravet, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1. Det kan være en omstendelig prosess å effektuere en beslutning i de tilfellene debitoren etter det enkle pengekravet ikke etterkommer pålegget om utbetaling. Det ble derfor foreslått at Innkrevingsmyndighetens beslutning om utbetaling skal være tvangsgrunnlag for utlegg. Det ble lagt vekt på at den forpliktede vil ha mulighet til å motsette seg kravet i forbindelse med tvangsinnkrevingen. Ved en klage vil tingretten prejudisielt ta stilling til fordringen. Dersom retten finner det hensiktsmessig, kan den overføre saken til allmennprosess, hvor også kravet kan bringes til avgjørelse, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 6-6. Det ble lagt til grunn at dette i tilstrekkelig grad vil ivareta eventuelle behov debitoren etter det enkle pengekravet har for å motsette seg betalingsforpliktelsen.

Tvangsfullbyrdelsesloven § 10-9 gir regler om virkningen av at tvangsdekning er besluttet. I høringsnotatet ble det foreslått en regel i innkrevingsloven som tilsvarer § 10-9 tredje ledd. Dersom kravet er avhengig av at skyldneren utleverer et formuesgode som motytelse, plikter skyldneren dermed å utlevere dette enten til Innkrevingsmyndigheten eller direkte til debitoren etter det enkle pengekravet. Utleveringsplikten gjelder ikke dersom formuesgodet er unntatt fra utlegg etter dekningsloven kapittel 2, eller der en bedre rett er til hinder for utleveringen.

Det ble også foreslått at Innkrevingsmyndigheten etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13 skal kunne kreve utlevert dokumenter som trengs for å gjøre det enkle pengekravet gjeldende. Innkrevingsmyndigheten skal også kunne kreve utlevering av et formuesgode som er motytelsen for det enkle pengekravet. Tvangsfullbyrdelsen av utleveringen vil skje ved at Innkrevingsmyndigheten sender begjæring til den alminnelige namsmannen. Som etter gjeldende rett, ble det foreslått at det ikke skal påløpe gebyr for en slik begjæring. Det ble lagt til grunn at plikten til å utlevere dokumenter som følger av § 10-9 andre ledd, vil følge av høringens forslag til bestemmelse om skyldnerens opplysningsplikt. Det ble også lagt til grunn at det ikke er nødvendig å regulere særskilt at Innkrevingsmyndigheten har rett til å si opp kravet og drive det inn rettslig, slik det er regulert § 10-9 første ledd. Dette vil følge av bestemmelsen om at Innkrevingsmyndigheten beslutter at kravet skal betales til den, jf. ovenfor.

Det ble også foreslått en bestemmelse om at tvangsdekning først skal anses for avsluttet når beløpet er utbetalt til Innkrevingsmyndigheten. Dette er ment å tilsvare tvangsfullbyrdelsesloven § 10-7 første ledd fjerde punktum, som fastslår at ved anvisning anses tvangsfullbyrdelsen først for avsluttet når det anviste beløpet er utbetalt til saksøkeren.

Saksbehandlingsreglene i innkrevingsloven tilpasser innholdet i tvangsfullbyrdelsesloven § 10-7 første ledd første og fjerde punktum, § 10-8 andre ledd og § 10-9 tredje ledd, til Innkrevingsmyndighetens virksomhet. Bestemmelsene i §§ 10-7 til 10-9 inneholder også regler som ikke er relevante eller aktuelle for Statens innkrevingssentral, se omtale under gjeldende rett. Det ble lagt til grunn at disse reglene heller ikke vil være aktuelle for Innkrevingsmyndigheten.

Tvangsfullbyrdelsesloven § 10-10 slår fast at saksøkeren er ansvarlig for tap som påføres saksøkte og rettighetshavere som følge av at saksøkeren opptrer uaktsomt under innkrevingen. For Innkrevingsmyndigheten kan en anvende de ordinære erstatningsregler, og det ble ikke ansett som nødvendig å regulere Innkrevingsmyndighetens ansvar særskilt.

Dersom saksøkeren opptrer uaktsomt under innkrevingen, kan anvisningen bli opphevet, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 10-11. Siden Innkrevingsmyndigheten vil ivareta kreditorrollen, ble det lagt til grunn at det er mer hensiktsmessig at en eventuell opphevelse av anvisningen skjer etter klage. Det ble derfor ikke foreslått en slik bestemmelse for Innkrevingsmyndigheten.

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til forslagene.

15.5.3 Vurderinger og forslag

Departementet foreslår å følge opp forslaget i høringsnotatet om å regulere i innkrevingsloven hvilke saksbehandlingsregler som skal gjelde for Innkrevingsmyndighetens gjennomføring av tvangsdekning i enkle pengekrav. Det er gjort noen mindre justeringer av lovteksten som ikke er ment å innebære noen realitetsforskjell. Om bakgrunnen for forslagene vises det til omtalen i punkt 15.5.2.

Departementet foreslår at forslagene i høringen suppleres med en regel om hvordan Innkrevingsmyndigheten skal håndtere tilfeller der det enkle pengekravet er større enn Innkrevingsmyndighetens krav, eller det foreligger begrensede rettigheter i kravet med bedre prioritet enn Innkrevingsmyndighetens panterett. I slike tilfeller skal Innkrevingsmyndigheten utbetale den delen av kravet som tilkommer skyldneren eller bedre prioriterte rettighetshavere. Tillater rettsforholdet mellom skyldneren og den forpliktede at kravet deles opp, kan Innkrevingsmyndigheten bestemme at bare en del av kravet skal betales til Innkrevingsmyndigheten. En tilsvarende bestemmelse foreslås i tvangsfullbyrdelsesloven § 10-7, se punkt 37.2.

Det vises til forslag til innkrevingsloven § 24 andre til sjette ledd.

16 Foreldelse

16.1 Innledning og sammendrag

Departementet foreslår i punkt 16.2 at foreldelsesloven skal gjelde for de kravene som kreves inn av Innkrevingsmyndigheten. Foreldelse skal som hovedregel avbrytes ved å varsle skyldneren om avregning, utlegg eller tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav etter innkrevingsloven § 25, se punkt 16.3. Det skal da løpe ny foreldelsesfrist på ti år fra den dagen foreldelsen ble avbrutt, se punkt 16.4. Tilsvarende foreslås for krav hvor kommunene har særnamsmyndighet.

Det foreslås at renter som forfaller etter at foreldelsen av hovedkravet er avbrutt, ikke skal foreldes før hovedkravet, se punkt 16.5. Dette foreslås som en generell endring som også omfatter private krav. I punkt 16.6 foreslår departementet at avregning etter innkrevingsloven § 22 skal ha samme fristavbrytende virkning som utleggstrekk.

16.2 Foreldelseslovens anvendelse

16.2.1 Gjeldende rett

Foreldelsesloven gjelder for de fleste krav Skatteetaten krever inn.

For skatte- og avgiftskrav følger det direkte av skattebetalingsloven § 12-1 at foreldelsesloven gjelder med de unntak som følger av bestemmelsen. Det er gitt enkelte særreguleringer i skattebetalingsloven om foreldelsesfristens utgangspunkt og lengde, og foreldelse av renter som påløper etter at det er berammet forretning for utleggspant eller etablert utleggstrekk.

Det er ikke gitt egne regler om foreldelse av krav i SI-loven eller i bidragsinnkrevingsloven, men enkelte av de kravene som kreves inn etter disse lovene, har særreguleringer om foreldelse i annet regelverk. Det er for eksempel en regel om foreldelse av underholdsbidrag i foreldelsesloven § 6. Folketrygdloven inneholder også enkelte bestemmelser om foreldelse.

16.2.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

I høringsnotatet foreslo departementet at foreldelsesloven som hovedregel skal regulere foreldelse for krav som kreves inn av Innkrevingsmyndigheten. Det er ikke behov for en egen bestemmelse som gir uttrykk for dette. Foreldelsesloven gjelder med mindre noe annet er bestemt, jf. foreldelsesloven § 1 nr. 1.

Særbestemmelsene om fristens utgangspunkt og lengde er hovedsakelig begrunnet med særskilte forhold ved den enkelte kravstype. Departementet fant det derfor ikke formålstjenlig å gjennomgå disse reglene med sikte på samordning. Departementet foreslo likevel enkelte lovendringer for å forenkle og i større grad samordne reguleringen av fristavbrudd og virkningen av avbrudd.

Gjeldsofferalliansen (GOA) støtter departementets forslag om at foreldelsesloven som hovedregel skal regulere foreldelse for krav som kreves inn av Innkrevingsmyndigheten.

16.2.3 Vurderinger og forslag

Departementet fastholder forslaget om at foreldelsesloven skal gjelde for krav som kreves inn av Innkrevingsmyndigheten, med mindre annet er bestemt.

16.3 Fristavbrudd ved tvangsfullbyrdelse

16.3.1 Gjeldende rett

Etter foreldelsesloven § 17 nr. 1 avbryter en begjæring om tvangsfullbyrdelse foreldelsesfristen. I de tilfeller hvor offentlig myndighet innkrever egen fordring ved selv å avholde utleggsforretning, avbrytes foreldelsen når myndigheten berammer forretning for utleggspant eller gir pålegg om utleggstrekk til den trekkpliktige, jf. foreldelsesloven § 17 nr. 2. Særregelen for offentlig myndighet med særnamskompetanse skyldes at det i slike tilfeller ikke sendes noen begjæring om tvangsfullbyrdelse. Der offentlig myndighet avholder forretning for utleggspant uten å varsle skyldneren, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-10 første ledd andre punktum, avbrytes foreldelsesfristen når utleggsforretningen avholdes.

For krav som skal drives inn i utlandet, avbrytes foreldelse ved at det settes fram begjæring om inndrivelse overfor vedkommende myndighet her i riket eller i en fremmed stat, jf. foreldelsesloven § 17 nr. 3.

16.3.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

16.3.2.1 Hovedregel – fristavbrudd ved varsel

I høringsnotatet ble det foreslått at Innkrevingsmyndigheten ikke lenger skal beramme utleggsforretninger. Det ble også foreslått å endre prosessen for utleggstrekk. Dagens regulering for fristavbrudd ved tvangsfullbyrdelse etter foreldelsesloven § 17 nr. 2 vil derfor ikke lenger passe, og foreldelsesloven bør ta høyde for dette. I høringsnotatet foreslo departementet å regulere fristavbrudd for alminnelige kreditorer i foreldelsesloven § 17 nr. 1 og 2, og for Innkrevingsmyndigheten i § 17 nr. 3.

Det ble videre foreslått at Innkrevingsmyndigheten som hovedregel skal sende varsel før den beslutter innkrevingstiltak. Varselet erstatter blant annet berammelse etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-10, som i dag gir fristavbrudd. Tidspunktet for varsel er det som ligger nærmest tidspunktet for fristavbrudd som gjelder for andre fordringshavere (begjæring til alminnelig namsmyndighet), og etter gjeldende rett for Skatteetaten. Departementet foreslo derfor å knytte tidspunktet for fristavbruddet til varsel etter innkrevingsloven.

Forslaget i høringsnotatet er tilpasset utøvelse av særnamsmyndighet og behovet for forenklinger ved fristavbrudd. Innkrevingsmyndigheten vil sende varsel uavhengig av om den vurderer utleggspant eller utleggstrekk. For utleggstrekk vil dette føre til at fristavbruddet kommer noe tidligere i prosessen enn etter gjeldende rett. Også varsel om tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav vil gi fristavbrudd. Varsel før endring av utleggstrekk eller avregning gir ikke fristavbrudd.

16.3.2.2 Fristavbrudd ved unnlatt varsling

Innkrevingsmyndigheten vil i enkelte situasjoner kunne unnlate å varsle skyldneren før det iverksettes innkrevingstiltak. Adgangen til å unnlate varsel er omtalt nærmere i punkt 15.3.

Foreldelsesloven § 17 nr. 2 regulerer ikke dette uttrykkelig i dag. Det er lagt til grunn at fristavbruddet i slike tilfeller skjer når utleggsforretningen avholdes.

Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for at det er en fordel at fristavbrudd for krav som kreves inn av Innkrevingsmyndigheten blir regulert samlet i én bestemmelse. Det ble derfor foreslått å lovfeste at ved manglede varsel skjer fristavbrudd når skyldneren er gitt underretning om beslutning om utleggstrekk, utleggspant eller at saken er avsluttet med en beslutning om intet til utlegg.

16.3.2.3 Fristavbrudd ved oversendelse til utenlandsk myndighet

I enkelte situasjoner hvor skyldneren befinner seg i utlandet vil ikke Innkrevingsmyndigheten kunne oppnå fristavbrudd ved varsel eller ved underretning om beslutning etter innkrevingsloven.

I dag gjelder den generelle regelen om fristavbrudd i foreldelsesloven § 17 nr. 3 også for innkrevingsmyndighetene i Skatteetaten. Denne innebærer at en kan oppnå fristavbrudd ved å sette frem begjæring om inndrivelse overfor vedkommende myndighet her i riket eller i fremmed stat i samsvar med lov eller overenskomst mellom statene om innkreving i den fremmede staten. Av hensyn til skyldneren bør ikke en intern oversendelse i Skatteetaten av en begjæring om inndrivelse i utlandet gi fristavbrudd.

I høringsnotatet foreslo derfor departementet en særregel for Innkrevingsmyndighetens fristavbrudd i utenlandstilfellene, hvor også begjæring sendt til rette myndighet i den fremmede staten avbryter foreldelsesfristen.

Utenriksdepartementet støtter forslaget om å gi en særregel for fristavbrudd for krav som skal innkreves i en annen stat.

16.3.3 Vurderinger og forslag

Departementet fastholder i hovedsak forslaget og viser til vurderingene i høringsnotatet.

I tilfeller hvor det ikke er mulig eller ønskelig å varsle eller underrette skyldneren, bør Innkrevingsmyndigheten fortsatt ha mulighet for selv å kunne avbryte foreldelse uten å måtte begjære tvangsfullbyrdelse hos namsmannen. Departementet foreslår derfor at dersom det ikke er gitt varsel, avbrytes foreldelse når Innkrevingsmyndigheten fatter beslutning om tvangsfullbyrdelse eller avslutter saken med beslutning om intet til utlegg.

For enkelte kravstyper har kommunene særnamsmyndighet, se punkt 28.4. Departementet foreslår at kommunene skal kunne avbryte foreldelse på samme måte som Innkrevingsmyndigheten. I punkt 28.4 foreslås det at kommunene skal gi varsel før det tas utlegg, jf. forslaget til tvangsfullbyrdelsesloven § 2-15 andre ledd. Dette varselet vil avbryte foreldelsesfristen. Dersom det ikke gis varsel, skal foreldelsesfristen avbrytes ved utleggsbeslutningen. Siden det etter lovforslagene i proposisjonen i utgangspunktet ikke vil gjenstå andre særnamsmyndigheter enn Innkrevingsmyndigheten og kommunene, foreslås det en egen bestemmelse for kommunene i foreldelsesloven § 17.

Departementet viser til forslag til endringer i foreldelsesloven § 17.

16.4 Virkning av avbrutt foreldelse ved tvangsfullbyrdelse

16.4.1 Gjeldende rett

Virkningen av at foreldelsen blir avbrutt ved tvangsfullbyrdelse er den samme, uavhengig av om tvangsfullbyrdelsen skjer hos alminnelig namsmann eller hos en særnamsmyndighet. Virkningen fremgår av foreldelsesloven §§ 21 og 22. Fremmes tvangsfullbyrdelse etter § 17 uten at fordringshaveren får full dekning for fordringen, blir det regnet ny foreldelsesfrist på ti år fra tvangsforretningens slutning.

16.4.2 Høringsnotatets forslag

Etter dagens regler er virkningen knyttet til om tvangsfullbyrdelse er «fremmet». Til forskjell fra alminnelig namsmann, skal Innkrevingsmyndigheten ikke foreta en prøving av en begjæring om tvangsfullbyrdelse, og det tas ingen beslutning om å fremme saken. Dagens regelverk passer derfor ikke fullt ut, og i høringsnotatet foreslo departementet å regulere virkningen av fristavbrudd for Innkrevingsmyndigheten særskilt.

Etter departementets syn burde ikke den nye fristen være kortere enn i dag, hvor hovedregelen i praksis er at det løper en ny frist på ti år fra tvangsforretningens slutning. En kortere foreldelsesfrist vil kunne føre til at det iverksettes tvangsfullbyrdelse bare for å sikre kravet mot foreldelse, selv om tilgjengelige opplysninger ikke gir grunn til å tro at kravet helt eller delvis vil kunne dekkes gjennom beslutningen. En slik pågang vil ofte oppleves som en belastning for skyldneren. Departementet foreslo at den nye fristen for Innkrevingsmyndigheten bør være den samme som ved tvangsfullbyrdelse ved alminnelig namsmann. Departementet foreslo videre at det burde være samme frist uavhengig av om foreldelsen ble avbrutt ved varsel eller ved forsøk på tvangsinnkreving.

Virkningen av fristavbrudd ved avsluttet bistandsinnkreving i fremmed stat skaper i dag praktiske utfordringer for innkrevingsmyndighetene. I dag reguleres virkningen av avbrutt foreldelse av foreldelsesloven § 21 nr. 3 og § 22 nr. 1. Fristen avhenger av om kravet som blir sendt til innkreving i utlandet, blir avvist eller fremmet ved tvangsforretning. En eventuell ny ti års frist vil løpe fra slutningen av den utenlandske myndighetens tvangsforretning. I praksis vil innkrevingsmyndighetene ofte mangle tilstrekkelig kunnskap om hvilke innkrevingsskritt som er foretatt i bistandsstaten. Dette gjør det vanskelig å vurdere foreldelsesvirkningen ved retur av saken. Også der innkrevingsmyndighetene er kjent med innkrevingstiltakene i utlandet, kan det være vanskelig å vurdere om tiltaket oppfyller lovens krav til tvangsforretning. At den bistandsytende stat ikke har et system hvor bistandssaken avsluttes med en formell akt som defineres som en form for tvangsfullbyrdelse etter bistandsstatens interne rett, bør ikke være avgjørende for spørsmålet om fristforlengelse.

For å unngå tvil i disse sakene foreslo departementet at krav til innkreving i utlandet med fristavbrudd etter foreldelsesloven § 17 nr. 3, får en foreldelsesfrist på ti år ved oversendelse til utenlandsk myndighet. Dette gir en god sammenheng i regelverket samtidig som det er en fordel for skyldneren at foreldelsesfristen løper fra et tidligere tidspunkt enn i dag.

Departementet ga i høringen uttrykk for at virkningen av fristavbrudd ikke bør avhenge av hvilke beslutninger Innkrevingsmyndigheten tar etter at fristen er avbrutt. Når foreldelsesfristen er avbrutt, vil Innkrevingsmyndigheten etter forslaget fortsatt stå fritt til å velge det mest hensiktsmessige innkrevingstiltaket. Dette omfatter også å avslutte et forsøk på innkreving uten at utlegg blir besluttet. Departementet foreslo derfor at fristavbrudd skal gi en ny frist på ti år.

16.4.3 Høringsinstansenes merknader

Skattedirektoratet ber om at det klargjøres om foreldelsesloven § 21 ny nr. 4 uttømmende regulerer virkningen av fristavbrudd for krav som kreves inn etter innkrevingsloven. De ber også departementet vurdere en tilleggsfrist der krav returneres fra fremmed stat etter mer enn ti år, uten at det er gjort innkrevingstiltak i den fremmede staten som har gitt ny frist. Ingen andre høringsinstanser har merknader.

16.4.4 Vurderinger og forslag

Departementet fastholder forslaget og viser til vurderingene i høringsnotatet.

Skattedirektoratet reiser spørsmål om bestemmelsen uttømmende regulerer virkningen av fristavbrudd for krav som kreves inn etter innkrevingsloven. Departementet viser til at formålet med bestemmelsen er å sikre at krav hvor foreldelse avbrytes etter foreldelsesloven § 17 nr. 3, får ny frist av samme lengde som den nye fristen for krav som kreves inn gjennom alminnelig namsmann. Formålet er ikke å uttømmende regulere virkningen av fristavbrudd for krav som kreves inn etter innkrevingsloven. For et krav kan det løpe forskjellige foreldelsesfrister med forskjellige utgangspunkter. Et krav er ikke foreldet før alle de aktuelle fristene er utløpt uten at fristavbrudd har funnet sted.

Etter departementets oppfatning bør det ikke oppstilles en tilleggsfrist der Innkrevingsmyndigheten mer enn ti år etter fristavbruddet får beskjed fra utlandet om at en der har avsluttet saken på en måte som ikke har gitt ny frist. I slike tilfeller bør Innkrevingsmyndigheten heller ta et fristavbrytende skritt her i riket før tiårsfristen løper ut. At en har anmodet om innkreving i utlandet, utelukker ikke at en parallelt forfølger kravet her i riket.

Departementet viser til forslag til endringer i foreldelsesloven § 21.

16.5 Generell løsning for foreldelse av senere påløpte renter for både private og offentlige krav

16.5.1 Gjeldende rett

Rente som påløper etter at ny foreldelsesfrist er fastsatt etter § 21, foreldes etter tre år, jf. nr. 2 fjerde punktum og nr. 3 tredje punktum, jf. § 2. For skatte- og avgiftskrav angir derimot skattebetalingsloven § 12-1 femte ledd at slike renter ikke foreldes før hovedstolen foreldes når foreldelsesfristen er avbrutt etter foreldelsesloven § 17. Formålet med regelen er å effektivisere og forenkle innkrevingen for skatte- og avgiftskrav, ved at en ikke trenger å avholde utleggsforretninger bare for å avbryte foreldelsen av rentene. Tilsvarende bestemmelse er ikke gitt i bidragsinnkrevingsloven eller SI-loven.

16.5.2 Høringsnotatets forslag

Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for at bestemmelsen i skattebetalingsloven § 12-1 femte ledd bør videreføres. At fristavbrytende tiltak fører til at senere forfalte renter ikke foreldes før hovedkravet selv foreldes, er en god regel for både skyldneren og kreditor. Innkrevingsmyndigheten slipper etter bestemmelsen å iverksette innkrevingstiltak bare for å avbryte foreldelsen for senere påløpte rentekrav. En slik pågang vil ofte oppleves som en belastning for skyldneren.

Verken bidragsinnkrevingsloven eller SI-loven har bestemmelser som tilsvarer skattebetalingsloven § 12-1 femte ledd. Ved en samordning av regelverket var det departementets oppfatning at en bestemmelse med samme innhold som skattebetalingsloven § 12-1 femte ledd, bør gjelde for alle typer krav som Innkrevingsmyndigheten krever inn.

Regelen i skattebetalingsloven § 12-1 femte ledd gjelder etter sin ordlyd bare der foreldelsen av skattekravet er avbrutt ved tvangsfullbyrdelse. Hensynet til å unngå at Innkrevingsmyndigheten må holde tvangsforretninger som bare har til hensikt å avbryte foreldelse av renter, gjør seg imidlertid også gjeldende i de tilfellene der foreldelsen er avbrutt på annen måte. Departementet foreslo derfor at også i disse tilfellene skal renter som påløper etter fristavbruddet, ha samme foreldelsesfrist som hovedkravet.

Også mellom private vil det være kostnadsbesparende å unngå tvangsforretninger og andre innkrevingsskritt som bare har til formål å avbryte foreldelse av rentekrav. Slik departementet så det, vil en generell regel som angir at avbrutt foreldelse for hovedkravet sikrer fremtidige rentekrav mot foreldelse i samme utstrekning, være en god og fornuftig regel. Den ordningen som etter skattebetalingsloven § 12-1 femte ledd gjelder for renter av skattekrav, bør gjelde for foreldelse av renter generelt, slik at også private skyldforhold omfattes.

Det ble derfor foreslått en ny bestemmelse i foreldelsesloven § 21 som angir at der foreldelse er avbrutt for hovedkravet etter foreldelsesloven §§ 15 til 19, foreldes ikke senere forfalt rente før hovedstolen foreldes.

16.5.3 Høringsinstansenes merknader

Finans Norge er positive til forslaget om at senere forfalt rente ikke foreldes før hovedstolen foreldes der foreldelse er avbrutt etter §§ 15 til 19.

Gjeldsofferalliansen støtter ikke forslaget og mener at renter bør foreldes etter tre år.

16.5.4 Vurderinger og forslag

Der foreldelse er avbrutt etter foreldelsesloven §§ 15 til 19, ble det i høringsnotatet foreslått at senere forfalte renter ikke skal foreldes før hovedstolen foreldes. Innkrevingsmyndighetene har i dag gode rutiner for å forhindre at rentekrav foreldes. Når det er nødvendig, iverksetter de tiltak som avbryter foreldelsesfristen. Et offentlig rentekrav vil derfor i praksis svært sjelden foreldes før hovedstolen. Skyldneren får da liten glede av at rentekravet har kortere foreldelsesfrist enn hovedstolen. Tvert imot må skyldneren tåle økt påkjenning fra innkrevingsmyndighetene som skal holde kravet ved like. Det vil også kunne medføre økte kostnader for skyldneren. Departementet fastholder derfor forslaget fra høringsnotatet.

I høringsnotatet ble det foreslått at endringen skulle gjelde ethvert rentekrav, ikke bare Innkrevingsmyndighetens krav. Departementet legger til grunn at vurderingen for offentlige rentekrav i stor grad også gjør seg gjeldende for private krav. Departementet fastholder forslaget og viser til vurderingen i høringsnotatet.

Departementet foreslår å justere forslaget fra høringsnotatet noe. Hensikten med forslaget er å forhindre at senere forfalt rente foreldes før den rentebærende fordringen. Skyldneren skal imidlertid ikke kunne fri seg fra rentekravet ved å innfri fordringen, for så å la renten foreldes umiddelbart etter. Departementet foreslår i stedet at foreldelsesfristen for senere forfalte renter ikke skal løpe så lenge den rentebærende fordringen består. Der fordringen foreldes, vil renten foreldes etter foreldelsesloven § 24 nr. 2 («aksessorisk foreldelse»). Der fordringen innfris, vil foreldelsesfristen for den rente som er forfalt etter fristavbrytelsen, begynne å løpe. Departementet foreslår at dette reguleres ved at det av § 21 ny nr. 5 fremgår at foreldelsesfristen for rente forfalt etter at foreldelsen av hovedkravet ble avbrutt, ikke løper så lenge den rentebærende fordringen består. Når fordringen innfris, vil dermed foreldelsesfristen for senere forfalt rente begynne å løpe. Foreldelsesfristen er tre år, jf. § 21 nr. 2 siste punktum, nr. 3 tredje punktum eller ny nr. 4 andre punktum. Forslaget innebærer at ved fristavbrytelse etter §§ 15 til 19, vil senere forfalt rente ha tre års foreldelsesfrist utover den rentebærende fordring, med mindre fordringen foreldes.

Departementet viser til forslag til endringer i foreldelsesloven § 21 og oppheving av skattebetalingsloven § 12-1 femte ledd.

16.6 Fristavbrudd ved avregning

16.6.1 Gjeldende rett

Forholdet mellom avregning og foreldelse reguleres i folketrygdloven § 22-14 for de fleste av avregningshjemlene som gjelder for Skatteetaten. Det er også gitt likelydende bestemmelser i barnetrygdloven § 13 fjerde ledd og kontantstøtteloven § 11.

Avregning avbryter etter disse bestemmelsene foreldelsesfristen. I motsetning til ved utleggstrekk, avbrytes likevel ikke foreldelsen når beslutning om trekk eller avregning blir sendt, men når trekket skjer.

Hvor avregningen opphører før kravet er dekket, varer virkningen av avbrutt foreldelse i ett år etter at trekket opphørte, jf. folketrygdloven § 22-14 femte ledd tredje punktum, barnetrygdloven § 13 fjerde ledd andre punktum og kontantstøtteloven § 11 fjerde ledd andre punktum.

16.6.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

For avregning etter folketrygdloven brytes foreldelse ved gjennomføringen av avregningen, ikke ved beslutningen, jf. folketrygdloven § 22-14 femte ledd. Dette medfører at på det tidspunktet Skatteetaten varsler og beslutter avregning, er det usikkert om en oppnår foreldelsesavbrudd gjennom avregningen. Dette kan få betydning særlig i tilfeller hvor foreldelsesfristens utløp er nær.

For å sikre fristavbrudd kan derfor Innkrevingsmyndigheten måtte velge tvangsinnkreving i stedet for eller i tillegg til avregning når kravet er i ferd med å bli foreldet. I tilfeller der skyldneren har en ytelse det kan avregnes i, er dette uheldig. Det vil derfor være en fordel både for skyldneren og for Innkrevingsmyndigheten at foreldelsesfristen avbrytes på et tidligere punkt i prosessen.

For utleggstrekk er tidspunktet for fristavbrudd foreslått å være når Innkrevingsmyndigheten sender varsel, se punkt 16.3. Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for at hensynet til en felles regel og mulighet for felles prosess tilsier at det samme bør gjelde for avregning. Avregning har mye til felles med utleggstrekk, og vil som hovedregel følge saksbehandlingsreglene der.

Departementet foreslo derfor at varsel etter innkrevingsloven avbryter foreldelse, også når varselet er knyttet til avregning.

Som en konsekvens av dette, ble det foreslått at folketrygdloven § 22-14 femte ledd endres slik at den ikke regulerer foreldelse ved avregning som besluttes av Innkrevingsmyndigheten.

Hvor avregning blir etablert og deretter opphører, foreldes som nevnt ikke kravet på tilbakebetaling før det er gått ett år etter at avregningen opphørte. Det ble foreslått at varsel om tvangsfullbyrdelse eller innkrevingstiltak gir en ny frist på ti år. Hensynet til en felles regulering av foreldelse for krav som innkreves med hjemmel i innkrevingsloven, taler for at også virkningen om avbrutt foreldelse ved avregning er lik det som gjelder ved tvangsfullbyrdelse eller andre innkrevingstiltak. Prosessen for beslutning om avregning vil være den samme som ved tvangsfullbyrdelse, og det er derfor ikke grunn til at varsel om avregning skal gi en ny frist som er kortere enn ved utleggstrekk.

Ved innføringen av ettårsregelen for avregning ble det lagt til grunn at en kort frist var til skyldnerens fordel, se Ot.prp. nr. 46 (1998–1999) punkt 16.3. Etter departementets syn er en kort frist i mange tilfeller ikke til fordel for skyldneren. Hvor kravet på tilbakebetaling er tvangsgrunnlag for utlegg, kan en kort foreldelsesfrist ved opphør av ytelsen medføre at Innkrevingsmyndigheten må varsle tvangsfullbyrdelse for å sikre at kravet ikke foreldes. Hvor kravet på tilbakebetaling ikke er tvangsgrunnlag for utlegg, må Innkrevingsmyndigheten be NAV vurdere hvorvidt det er grunnlag for å fatte vedtak om tilbakebetaling med en hjemmel som gir tvangsgrunnlag for å unngå at kravet går tapt. Dette kan oppleves som mer belastende for skyldneren, som også kan få en betalingsanmerkning, og det er lite effektivt for Innkrevingsmyndigheten og NAV.

Departementet foreslo etter dette at foreldelsesloven ny § 17 nr. 3 og § 21 nr. 4 skal gjelde tilsvarende for avregning, gjennom en henvisning i bestemmelsen om avregning i innkrevingsloven.

Høringsinstansene hadde ingen merknader til forslaget.

16.6.3 Vurderinger og forslag

Departementet slutter seg til vurderingene i høringsnotatet og foreslår at bestemmelsen som foreslås i foreldelsesloven § 17 nr. 3 og § 21 nr.1, 4 og 5 skal gjelde tilsvarende for avregning. Dette innebærer at fristavbrudd ved varsel gir en ny frist på ti år, også hvor tiltaket som det varsles om er avregning. Dersom det ikke varsles, vil foreldelse avbrytes ved at skyldneren underrettes om beslutningen. Det vil da ikke lenger være nødvendig for Innkrevingsmyndigheten å velge tvangsinnkreving for å avbryte nært forestående foreldelse.

I høringsnotatet ble det foreslått å endre folketrygdloven § 22-14, slik at trekk etter § 12-14 og avregning etter § 22-16 ikke lenger avbryter foreldelse. Beslutning om avregning for slike krav skal gjøres etter innkrevingsloven, slik at foreldelse vil avbrytes ved varsel eller underretting. Fristavbrudd ved gjennomføring av trekk er derfor overflødig. Etter departementets syn bør særregler for enkelte kravstyper unngås så langt det er mulig. Departementet fastholder derfor forslaget om å endre folketrygdloven § 22-14 femte ledd, slik at krav etter §§ 12-14 og 22-16 ikke har særskilte regler for fristavbrytelse.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 22 fjerde ledd og forslag til endringer i folketrygdloven § 22-14 femte ledd.

17 Rettergang

17.1 Innledning og sammendrag

Departementet foreslår i punkt 17.2 at Innkrevingsmyndigheten skal utøve partsstillingen på vegne av staten i saker for domstolene og alminnelige namsmyndigheter, hvis ikke noe annet er bestemt. Når Innkrevingsmyndigheten krever inn på vegne av en privat kreditor, skal den også som hovedregel utøve partsstillingen. Det foreslås at det i forskrift kan gis nærmere regler om hvilke saker Innkrevingsmyndigheten skal utøve partsstilling i.

Departementet foreslår at Innkrevingsmyndigheten får adgang til å reise og ta imot ordinære søksmål i saker om innkrevingen av alle krav til det offentlige etter innkrevingsloven.

Etter innkrevingsloven skal tingretten behandle klager på beslutning om utlegg, tvangsdekning, motregning og avregning. Vernetingsreglene avgjør da hvilken tingrett som behandler klagen. Departementet foreslår i punkt 17.3 at det er skyldnerens alminnelige verneting som skal avgjøre hvilken tingrett som er stedlig kompetent. For fysiske personer vil det som hovedregel være der skyldneren bor, for juridiske personer der de har sin forretningsadresse.

Departementet foreslår i punkt 17.4.1 å lovfeste at staten er part i saker som gjelder innkreving av krav til det offentlige etter innkrevingsloven, og at den private kreditoren er part i saker som gjelder innkreving av private krav. Det foreslås også å videreføre dagens regel om at endelig rettsavgjørelse og forlik er bindende for alle skattekreditorene.

En klage på tvangsfullbyrdelse kan etter tvangsfullbyrdelsesloven § 6-6 overføres til allmennprosess. Domstolen kan da avgjøre en tvist om det underliggende kravet, ikke bare om innkrevingen. Departementet foreslår i punkt 17.4.2 at Innkrevingsmyndigheten som utgangspunkt ivaretar partsstillingen også i slike saker. I enkeltsaker kan det likevel besluttes at den myndigheten som har fastsatt kravet, utøver partsstillingen. Dette kan også fastsettes i forskrift for særskilte sakstyper.

Hvis en domstol i en sak om tvangsfullbyrdelse kommer til at skyldneren bare skal betale en del av kravet, fastslår skattebetalingsloven § 17-1 fjerde ledd i dag at tvangsforføyningen skal stadfestes for den delen av kravet som vil fremgå av en ny fastsettelse i samsvar med kjennelsen eller dommen, eventuelt det beløpet som fremtrer som mest sannsynlig. Departementet viser i punkt 17.4.3 til at formålet med denne regelen kan oppnås gjennom de ordinære prosessreglene, og foreslår å oppheve regelen.

Departementet foreslår i punkt 17.4.4 at når det er fastsatt frist for å reise søksmål om kravfastsettelsen og fristen er utløpt, kan et krav prøves inntil tre måneder etter første beslutning om innkrevingstiltak, dersom klage over dette tiltaket settes frem innen gjeldende klagefrister.

17.2 Søksmålsadgang og utøvelse av partsstillingen

17.2.1 Gjeldende rett

Domstolsbehandling i saker for innkrevingsmyndighetene kan oppstå ved ordinært søksmål etter reglene i tvisteloven. Adgangen til å reise sak for domstolene reguleres i hovedsak av tvisteloven § 1-3. Etter bestemmelsen må søksmålsgjenstanden være et «rettskrav», og saksøkeren må ha et «reelt behov» for å få kravet avgjort mot den aktuelle saksøkte, og det må gjøres en samlet vurdering av kravets aktualitet og partenes tilknytning til det. Det gjelder ikke noen søksmålsfrist utover tidsbegrensingen som ligger i kravet om at saksøker må ha et reelt behov for avgjørelse blant annet i lys av kravets aktualitet. Verken skattebetalingsloven, SI-loven eller bidragsinnkrevingsloven har regler som fraviker de generelle søksmålsvilkårene i tvisteloven § 1-3.

Myndigheten til å opptre som part på vegne av staten, enten som saksøkt eller som saksøker, tilligger Kongen i statsråd. Myndigheten er delegert til det enkelte departement. Dersom ikke annet følger av lov, instruks eller delegasjon, er det Finansdepartementet som utøver partsstillingen på vegne av staten knyttet til virksomheten hos innkrevingsmyndighetene i Skatteetaten.

Det følger av skattebetalingsloven § 17-1 første ledd og § 17-2 første ledd, SI-loven § 9, tvangsfullbyrdelsesloven § 2-14 femte ledd, bidragsinnkrevingsloven § 16 første punktum og § 31 og arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 9 andre ledd at partsstillingen utøves av skattekontoret, Statens innkrevingssentral og Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav i saker som de har ansvar for. Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav har tilsvarende adgang til å opptre på vegne av bidragsmottaker, jf. bidragsinnkrevingsloven § 31 andre ledd siste punktum.

Bestemmelsene gir innkrevingsmyndighetene adgang til å opptre som part på vegne av staten i innkrevingssaker for domstolen, herunder i saker om tvangsfullbyrdelse, motregning, gjeldsforhandling, gjeldsordning, konkurs og midlertidig sikring mv. Hvorvidt innkrevingsmyndighetene i tillegg har kompetanse til å reise og ta imot ordinært søksmål på vegne av staten i tilknytning til innkrevingen, er ulikt regulert i dagens regelverk.

Av de tre innkrevingsmyndighetene i Skatteetaten, er det bare Statens innkrevingssentral som har en generell adgang til å reise og ta imot søksmål. Skattekontoret har en begrenset adgang til å ta imot søksmål som gjelder avgjørelser etter skattebetalingsloven. For øvrig må søksmål anlegges mot eller reises av staten ved Finansdepartementet.

Etter SI-loven § 9 første ledd «representerer Statens innkrevingssentral staten i saker for domstolene og de alminnelige namsmennene vedrørende krav de innfordrer», med mindre annet er bestemt. Bestemmelsen gir Statens innkrevingssentral en generell adgang til å ivareta partsstillingen for kravene den har til innkreving, herunder adgang til å opptre som part ved ordinære søksmål. Dette gjelder likevel ikke sivile rettstvister rettet mot Statens innkrevingssentral som kontraktspartner, arbeidsgiver, skadevolder mv. Slike saker må anlegges mot staten ved departementet. Statens innkrevingssentral kan dermed reise og ta imot søksmål i tilknytning til sitt innkrevingsarbeid, med mindre annet er bestemt i avtale med oppdragsgiver. I tvangsfullbyrdelsesloven § 2-14 femte ledd er det fastsatt at Statens innkrevingssentral kan begjære utlegg hos de alminnelige namsmyndighetene for krav den har til innkreving.

Etter skattebetalingsloven § 17-1 første ledd utøver skattekontoret statens partsstilling som saksøker «ved tvangsfullbyrdelse, midlertidig sikring, konkursbegjæring mv. i forbindelse med innkreving og sikring av skatte- og avgiftskrav etter denne loven». Bestemmelsen skal forstås som at den bare gir skattekontoret kompetanse til å opptre som saksøker i innkrevingssakene, uten at skattekontoret kan reise eller ta imot ordinære søksmål.

Etter skattebetalingsloven § 17-2 første ledd utøver skattekontoret partsstillingen når staten saksøkes for «andre avgjørelser etter skattebetalingsloven». Dette gjelder imidlertid ikke avgjørelser om rente ved endring etter skattebetalingsloven § 11-2, jf. § 17-2 andre ledd. Rettslig prøving av slike avgjørelser skal skje etter de regler som gjelder for det kravet rentene beregnes av etter skatteforvaltningsloven kapittel 15 og prosesslovgivningen. Departementet legger til grunn at heller ikke skattebetalingsloven § 17-2 åpner for at skattekontoret kan reise søksmål eller ta imot søksmål om andre forhold enn det som gjelder avgjørelser etter skattebetalingsloven.

Etter bidragsinnkrevingsloven § 31 første ledd skal Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav utøve «statens partsstilling ved tvangsforretning for namsmannen og annen rettslig behandling i forbindelse med innkreving og sikring av krav som inndrives etter loven her». I andre ledd gis det eksempler på hva dette innebærer, herunder å begjære konkurs og opptre som fordringshaver i saker om gjeldsforhandling, gjeldsordning mv. Bidragsinnkrevingssentralens adgang til å utøve statens partsstilling er tilnærmet likt regulert i arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 9 andre ledd. Departementet legger til grunn at partsstillingen for Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav etter bestemmelsene er begrenset til å kunne opptre på vegne av staten i innkrevingssakene, og ikke omfatter adgang til å reise eller ta imot ordinære søksmål. I bidragsinnkrevingsloven § 16 første punktum er det videre en bestemmelse om at Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav kan sende begjæring om utlegg til namsmannen, dersom den finner «at forfalt bidrag bør søkes inndrevet ved forretning for utleggspant i tilfeller der den ikke selv kan holde forretningen».

Skattebetalingsloven § 17-1 tredje ledd, jf. § 17-2 første ledd tredje setning, SI-loven § 9 andre ledd og bidragsinnkrevingsloven § 31 tredje ledd har regler om overordnet organs rett til å instruere og til å overta eller overføre partsstillingen.

17.2.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

I høringsnotatet ble det ikke foreslått særregler om hvilke saker det kan anlegges søksmål om, hvem som kan reise søksmålet eller frister for søksmål, utover det som følger av tvisteloven § 1-3.

Departementet foreslo i høringen at Innkrevingsmyndigheten skal utøve partsstillingen for domstolene og alminnelig namsmyndighet i saker Innkrevingsmyndigheten har ansvar for, med mindre annet er bestemt. Departementet fant det ikke hensiktsmessig med en uttømmende opplisting i loven for å gjøre det klart hvilke saker Innkrevingsmyndigheten har ansvar for og skal ivareta den rettslige behandlingen av. Det ble imidlertid foreslått at det i forskrift kan gis nærmere regler om hvilke saker Innkrevingsmyndigheten skal utøve partsstilling i.

Det ble foreslått å oppheve dagens regler i skattebetalingsloven § 17-1, bidragsinnkrevingsloven §§ 16 og 31, arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 9 andre ledd og tvangsfullbyrdelsesloven § 2-14 femte ledd.

I høringsnotatet ble det ikke foreslått å ta inn regler om overordnede organs rett til å instruere og overta eller overføre partsstillingen i innkrevingsloven, men bestemmelsen i skattebetalingsloven § 17-1 tredje ledd om instruksjonsrett mv. ble foreslått videreført i skattebetalingsloven § 17-2 nytt tredje ledd.

Skattedirektoratet har en merknad til formuleringen av ordlyden i høringens forslag til innkrevingsloven § 37 andre ledd.

Ingen andre høringsinstanser hadde merknader til forslagene.

17.2.3 Vurderinger og forslag

Etter gjeldende rett utøver skattekontoret, Statens innkrevingssentral og Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav partsstillingen på vegne av staten i saker de har ansvar for. Dette må etter departementets syn videreføres i ny lov med en regel som angir at Innkrevingsmyndigheten som hovedregel skal utøve partsstillingen i saker for domstolene og alminnelig namsmyndighet.

Det er også behov for å regulere Innkrevingsmyndighetens adgang til å utøve partsstillingen på vegne av private kreditorer som den krever inn for. Dette gjelder bidragskrav som i dag innkreves av Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav, og erstatningskrav mv. som i dag innkreves av Statens innkrevingssentral. Slike private krav kreves inn når den private kreditor ber om det, eller gir fullmakt til det på Innkrevingsmyndighetens forespørsel.

Etter gjeldende rett kan Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav opptre på vegne av bidragsmottaker i innkrevingssaker. Det er ingen tilsvarende regulering i SI-loven. Etter departementets syn er regelen i bidragsinnkrevingsloven § 31 andre ledd siste punktum en hensiktsmessig presisering som gjør at det ikke blir nødvendig å innhente prosessfullmakt mv. i hver enkelt sak. Departementet foreslår derfor at Innkrevingsmyndigheten som hovedregel utøver partsstillingen på vegne av den private. Det presiseres at dette bare gjelder for innkrevingssaker etter særskilt regelverk, og ikke ved ordinære søksmål etter reglene i tvisteloven. At Innkrevingsmyndigheten kan utøve partsstillingen på vegne av den private kreditoren, begrenser heller ikke vedkommendes adgang til å opptre som part i klage på Innkrevingsmyndighetens avgjørelser.

Det kan for enkelte krav eller situasjoner være behov for unntak. Departementet foreslår derfor at Innkrevingsmyndighetens adgang til å utøve partsstilling skal gjelde «med mindre annet er bestemt». Det kan for eksempel bli bestemt i avtale med den enkelte statlige oppdragsgiver eller privat kreditor at Innkrevingsmyndigheten ikke skal utøve partsstillingen. En aktuell situasjon kan være der det vurderes å foreta skritt som kan medføre kostnader for den private parten, for eksempel bruk av rettsmidler som potensielt kan gi ansvar for saksomkostninger. Formuleringen tilsvarer den som i dag følger av SI-loven § 9 første ledd.

Reservasjonen «med mindre annet er bestemt» gir hjemmel for at departementet i enkeltsaker kan overta utøvelsen av statens partsstilling eller at partsstillingen kan overføres til en annen myndighet i Skatteetaten. I høringsnotatet ble det vist til at dette forbeholdet også gir kompetanse til å bestemme at utøvelsen av partsstillingen skal overtas for grupper av saker. En generell overføring av myndighet for saker avgrenset av generelle kriterier, for eksempel knyttet til bestemte kravstyper, bør etter departementets vurdering fortrinnsvis gis i forskrift. Dette vil gjøre rekkevidden av Innkrevingsmyndighetens kompetanse mer synlig for andre aktører. Departementet foreslår derfor at det i forskrift med hjemmel i innkrevingsloven § 36 tredje ledd skal kunne fastsettes at partsstillingen skal kunne utøves av andre offentlige myndigheter. Som foreslått i høringsnotatet, foreslår departementet også at bestemmelsen skal gi hjemmel for en uttømmende opplisting av hvilke typer saker Innkrevingsmyndigheten utøver partsstillingen i.

Utøvelsen av partsstillingen vil blant annet gjelde for saker om utlegg, tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav, avregning, motregning, konkurs, gjeldsforhandling, gjeldsordning, dødsboskifte, tvangsakkord, rekonstruksjon, og midlertidig sikring, herunder særlig saker om arrest. Der det er en privat kreditor, foreslår departementet at Innkrevingsmyndigheten ikke skal kunne forlike eller på annen måte gi avkall på kravet uten at den private kreditor samtykker. I slike saker må Innkrevingsmyndigheten enten forfølge kravet videre eller avslutte innkrevingen, se punkt 19.5

Etter gjeldende rett er det bare Statens innkrevingssentral som etter SI-loven § 9 første ledd har en generell adgang til å reise og ta imot ordinære søksmål og foreta andre prosesshandlinger. Skattekontoret har etter skattebetalingsloven § 17-2 en begrenset adgang til å ta imot søksmål som gjelder avgjørelser etter skattebetalingsloven.

Det reises i liten grad søksmål om innkrevingsmyndighetenes avgjørelser, og innkrevingsmyndighetene har sjelden behov for å anlegge søksmål. Behovet kan imidlertid oppstå, for eksempel for å skaffe tvangsgrunnlag eller for å fremme erstatningskrav. Av forarbeidene til SI-loven fremgår det at selv om det ikke vil være et stort antall saker, ble det vurdert som upraktisk at hovedregelen skulle være at departementet opptrer som part, se Prop. 127 L (2011–2012) punkt 13.4. Etter departementets syn gjelder de samme betraktningene for utøvelsen av partsstillingen etter ny lov. Det fremstår som hensiktsmessig at det som utgangspunkt er Innkrevingsmyndigheten som ivaretar statens partsstilling ved søksmål om innkrevingen. Eventuelt behov for departementets involvering eller føringer generelt eller i enkeltsaker kan løses ved instruks. Det foreslås derfor at Innkrevingsmyndigheten gis adgang til å utøve partsstillingen ved ordinære søksmål i forbindelse med alle krav vedrørende innkrevingen, og kan herunder reise og ta imot søksmål og foreta andre prosesshandlinger.

Departementet foreslår ikke å ta inn i innkrevingsloven tilsvarende bestemmelser som i bidragsinnkrevingsloven § 16 og tvangsfullbyrdelsesloven § 2-14 femte ledd om kompetanse til å sende begjæring om tvangsfullbyrdelse til namsmannen. Bestemmelsen om partsrepresentasjon vil gi Innkrevingsmyndigheten slik myndighet, og det er ikke nødvendig å regulere dette særskilt.

Departementet finner det heller ikke nødvendig å videreføre reglene om at overordnet organ kan gi instruks om utøvelsen av partsstillingen, og å overta eller overføre partsstillingen til et annet organ i Skatteetaten, jf. skattebetalingsloven § 17-1 tredje ledd og § 17-2 første ledd tredje setning, SI-loven § 9 andre ledd og bidragsinnkrevingsloven § 31 tredje ledd. Det følger av alminnelig instruksjonsadgang at overordnet organ kan instruere underordnet organ generelt og i enkeltsaker om hvordan partsstillingen skal utøves. Instruksjon fra overordnet organ omfattes dessuten av reservasjonen «med mindre annet er bestemt».

I høringsnotatet ble det foreslått å videreføre gjeldende bestemmelse om instruks og overtakelse og overføring av partsstillingen i skattebetalingsloven § 17-1 tredje ledd til et nytt tredje ledd i samme lov § 17-2. Etter departementets vurdering er det heller ikke her nødvendig at det fremgår av loven at departementet kan gi instruks om utøvelse av statens partsstilling. Departementet foreslår derfor bare å videreføre gjeldende § 17-1 tredje ledd andre punktum om overtakelse eller overføring av partsstilling og sjette ledd, og at gjeldende § 17-2 med de foreslåtte endringene og enkelte språklige tilpasninger tas inn i § 17-1.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 36 og skattebetalingsloven § 17-1, og forslag om å oppheve bidragsinnkrevingsloven §§ 16 og 31 og arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 9 andre ledd.

17.3 Verneting

17.3.1 Gjeldende rett

Når en sak skal behandles av domstolene, er det reglene om verneting som avgjør hvilken tingrett som skal behandle saken. Etter skattebetalingsloven § 14-2 gjelder tvangsfullbyrdelsesloven tilsvarende så langt den passer når det gjennomføres utleggsforretninger etter skattebetalingsloven. Tvangsfullbyrdelsesloven § 2-8 gjelder ikke for Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav, jf. bidragsinnkrevingsloven § 22 første ledd. Det er imidlertid uttalt i forarbeidene til bidragsinnkrevingsloven at tilsvarende regel om verneting likevel gjelder for Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav, se Ot.prp. nr. 18 (2004–2005) s. 36. Statens innkrevingssentral har en egen bestemmelse om verneting i tvangsfullbyrdelsesloven § 2-15. Det fremgår her at klager skal fremsettes for den tingretten der Statens innkrevingssentral er lokalisert.

Klager på motregning i til gode skatt og avgift etter skattebetalingsloven § 13-1, bidragsinnkrevingsloven § 14 og SI-loven § 4 skal skje etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16. Dette følger av skattebetalingsloven § 13-5, bidragsinnkrevingsloven § 23 og SI-loven § 4 siste ledd. Reglene om verneting som omtales over, gjelder derfor også ved klage på motregning i til gode skatt og avgift.

For øvrige saker gjelder de alminnelige vernetingsreglene i tvisteloven kapittel 4. Hovedregelen etter tvisteloven § 4-4 er at søksmål skal anlegges ved saksøktes alminnelige verneting. Fysiske personer har verneting i den rettskretsen der de bor. Juridiske personer har verneting der virksomheten har hovedkontor. Staten har alminnelig verneting i Oslo. Fra denne hovedregelen er det en rekke unntak. Det mest aktuelle unntaket er tvisteloven § 4-5 åttende ledd, som fastsetter at søksmål mot staten kan anlegges ved saksøkerens alminnelige verneting.

For enkelte saker reguleres vernetinget i det regelverket som omhandler sakstypen. Det er for eksempel gitt særregler om hvilken tingrett som skal behandle konkurs og gjeldsordninger i konkursloven § 146 og gjeldsordningsloven § 2-7.

17.3.2 Høringsnotatets forslag

I høringsnotatet foreslo departementet at klager på beslutning om utlegg, tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav, motregning og avregning skal behandles av tingretten. Vernetingsreglene avgjør da hvilken tingrett som skal behandle klagen.

Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for at det ikke foreligger særlige grunner for at klager på Innkrevingsmyndighetens avgjørelser under tvangsfullbyrdelsen mv. skal følge et annet verneting enn hovedregelen i tvisteloven kapittel 4. Behandling av klagesaker for Innkrevingsmyndigheten vil som hovedregel skje skriftlig. Departementet pekte på at nærhet til domstolen likevel vil være en fordel for skyldnerne i klagesaker der det blir avholdt rettsmøter. Det ble derfor foreslått at det er skyldnerens alminnelige verneting som skal avgjøre hvilken tingrett som er stedlig kompetent.

Det forekommer at skyldneren ikke har påviselig verneting i Norge. I disse tilfellene ble det foreslått at tvisteloven § 4-3 skal gjelde.

17.3.3 Høringsinstansenes merknader

Gjeldsofferalliansen støtter departementets forslag om at det skal være skyldnerens alminnelige verneting som skal avgjøre hvilken tingrett som er stedlig kompetent, og viser til at organisasjonen har medlemmer som opplever at de ved klage på vedtak besluttet av Skatteetaten må forholde seg til tingretter som geografisk befinner seg langt fra deres bopel.

Helgeland tingrett viser til at denne tingretten (og tidligere Rana tingrett) over år har hatt særskilt verneting for klagesaker fra Statens Innkrevingssentral (SI), og tar til orde for å opprettholde dagens ordning. Ifølge tingretten utgjør klagesakene en betydningsfull oppgave i domstolens portefølje, og den mottar mellom 50 og 100 klagesaker fra Statens innkrevingssentral hvert år. Dette fører med seg at oppgaven gis oppmerksomhet og at det løpende gjennomføres utviklings- og kompetansetiltak på området. Tingretten anfører videre:

«Samlet sett fører vår tilnærming til at vi har saksbehandlere som har erfaring med å håndtere henvendelser fra klagerne og som kjenner saksgangen, i tillegg til at vi til enhver tid har dommere som er kompetente og oppdaterte på saksområdet. Dette gir etter vår oppfatning den beste håndtering av klagerne. Vi kjenner klagernes utfordringer og kan veilede og bistå klagerne med relevante brukerorienterte tilbakemeldinger på de utfordringer de måtte ha.»

Helgeland Tingrett peker også på at den klare hovedregelen er at behandlingen av klagesaker skjer skriftlig, og at muntlige møter kan og blir gjennomført ved hjelp av digitale hjelpemidler.

Domstoladministrasjonen støtter Helgeland tingrett, og tilføyer at «dagens ordning er i samsvar med vår målsetting om moderat spesialisering og vår intensjon om å utvikle løsninger på avgrensede saksområder basert på sentraliserte verneting og moderne arbeidsmåter bygget på digitale løsninger og kommunikasjonsformer.»

Oslo tingrett peker på at klagesaker i dag stort sett er underlagt skriftlig behandling for domstolene. Tingretten trekker videre frem at det «antas at et nært samarbeide mellom namsmannen og tingretten kan bidra til mer utvikling av felles ensartede rutiner og derved en mer effektiv saksavvikling enn dersom den samme namsmannen skal oversende klagesaker til et stort antall ulike tingretter.» Det fremheves også at forslaget vil kunne ha økonomiske og administrative konsekvenser for de ulike domstoler.

17.3.4 Vurderinger og forslag

Etter departementets vurdering er det to alternativer som er aktuelle når en skal fastsette hvor klagene skal behandles. Det ene er at det er tingretten der skyldneren har verneting som behandler saken, slik som foreslått i høringsnotatet. Det andre er at klagen behandles der vedtaket er truffet.

Innkrevingsmyndigheten vil ha det samlede ansvaret for en rekke ulike krav, i motsetning til dagens ordning, hvor kompetansen er fordelt mellom skattekontoret, Statens innkrevingssentral og Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav. Et formål med innkrevingsloven er å legge til rette for en samordnet behandling av skyldnere med flere ulike krav mot seg. Det innebærer å kunne samordne aktuelle innkrevingstiltak som motregning, utlegg osv. mot en skyldner med flere krav. En samordnet innkreving innebærer at klage over et innkrevingstiltak mot en skyldner må gå til én tingrett, uavhengig av hvilke krav tiltaket gjelder.

At behandlingen av klagene i tingrettene i en viss grad sentraliseres gir, som Helgeland tingrett og Domstoladministrasjonen peker på, muligheter til kompetansebygging og etablering av rutiner mv. hos de tingrettene som behandler mange klager. Fordelen av dette må veies opp mot andre konsekvenser av at klagen går til tingretten der den administrative beslutningen om utlegg er fattet.

I punkt 5.7 foreslås det at kompetansen etter innkrevingsloven skal samles i én myndighet: Innkrevingsmyndigheten. Innkrevingsvirksomheten til Skatteetaten, og dermed kompetansen som innkrevingsloven legger til Innkrevingsmyndigheten, vil likevel utøves på mange av kontorstedene til Skatteetaten. Å følge prinsippet om at tingretten der Innkrevingsmyndigheten treffer beslutningen skal behandle klagen, vil innebære at det vil være tingretten ved det aktuelle kontorstedet som skal behandle klagene. Hvordan Skatteetaten velger å fordele sakene vil dermed avgjøre fordelingen av klagebehandlingen.

I en del tilfeller vil beslutningen om et innkrevingstiltak som kan påklages til tingretten, skje automatisert, etter visse forhåndsfastsatte kriterier. I slike tilfeller kan det fremstå som kunstig å tilordne beslutningen til et bestemt kontorsted, og dermed klagene til en bestemt tingrett.

Etter departementets vurdering vil det være til fordel for skyldneren at klagene behandles av tingretten der skyldneren bor eller har sin forretningsadresse. Dette er også trukket frem av Gjeldsofferalliansen. Selv om hovedregelen er at slike klager behandles skriftlig, er det også i enkelte tilfeller aktuelt med møter.

Klager over avgjørelser truffet av alminnelig namsmann følger tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16 andre ledd. Hovedregelen er at klagen skal forelegges tingretten i rettskretsen der saksøkte (skyldneren) bor. Dersom klagebehandlingen etter innkrevingsloven knyttes til skyldnerens verneting, vil dette i praksis ligge tettere opp mot hovedregelen for den tilsvarende behandlingen av klager over avgjørelser truffet av alminnelig namsmann, enn dersom klagen skal behandles av tingretten der Innkrevingsmyndigheten treffer beslutningen.

Etter en helhetsvurdering foreslår departementet ikke å sentralisere behandlingen av klagene til de tingrettene der Innkrevingsmyndigheten treffer sin beslutning, men at det skal være skyldnerens alminnelige verneting som skal være avgjørende.

I punkt 31.3 forslås det at også andre enn skyldneren skal kunne klage til tingretten dersom de rammes av Innkrevingsmyndighetens avgjørelser mv. som kan påklages. Dette innebærer for eksempel at utleggspant ikke bare kan påklages av skyldneren, men også av sameiere av et formuesgode som det er tatt utleggspant i. Etter forslaget vil det også i slike tilfeller være skyldnerens alminnelige verneting som avgjør hvilken tingrett som behandler klagen.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 38.

17.4 Enkelte særregler om rettergang

17.4.1 Partsangivelse og hvem som bindes av avgjørelser

17.4.1.1 Gjeldende rett, høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

Skattebetalingsloven § 17-1 første ledd første punktum fastslår at staten har partsstillingen som saksøker ved rettergang i forbindelse med innkreving og sikring av skatte- og avgiftskrav etter loven. Partsangivelsen har sentral betydning for alminnelig inntekts- og formuesskatt, hvor både staten, kommunen og fylkeskommunen er skattekreditorer. Regelen fastslår at staten i slike tilfeller skal være part og opptre på vegne av alle skattekreditorene. Skattebetalingsloven § 17-1 sjette ledd fastslår derfor at endelig rettsavgjørelse og forlik er bindende for alle skattekreditorene.

I høringen foreslås det å videreføre bestemmelsen i skattebetalingsloven § 17-1 første ledd, slik at den gjelder generelt for saker som gjelder innkreving av krav til det offentlige etter loven. Videre foreslås det å presisere at den private kreditoren er part i saker som gjelder innkreving av private krav etter loven. Det foreslås også å videreføre bestemmelsen om at endelig rettsavgjørelse og forlik er bindende for alle skattekreditorene.

Ingen av høringsinstansene har merknader til forslaget.

17.4.1.2 Vurderinger og forslag

Regelen i skattebetalingsloven § 17-1 første ledd første punktum, om at staten har partsstillingen som saksøker ved rettergang i forbindelse med innkreving av skatte- og avgiftskrav med flere skattekreditorer, er etter departementets syn en vesentlig presisering som må videreføres i ny lov. Uten presiseringen kan de ulike skattekreditorene måtte opptre hver for seg. Slik departementet ser det, kan det av pedagogiske hensyn være hensiktsmessig med en presisering av hvem som har partsstillingen for alle krav som Innkrevingsmyndigheten krever inn etter ny lov, selv om behovet for reguleringen primært knytter seg til krav med flere skattekreditorer. Følgelig foreslår departementet at det i ny lov presiseres at staten er part i saker som gjelder innkreving av krav til det offentlige etter loven, og at den private kreditor er part i saker som gjelder innkreving av private krav etter loven.

Departementet foreslår også å videreføre regelen i gjeldende § 17-1 sjette ledd, om at endelig rettsavgjørelse og forlik er bindende for alle skattekreditorer. Departementet har vurdert om det er tilstrekkelig at dette er regulert av skatteforvaltningsloven § 15-6 tredje ledd, men legger til grunn at det kan være et behov for presiseringen også i forslag til ny lov. Presiseringen får bare betydning for saker hvor det er flere skattekreditorer, som det kan være ved innkreving av alminnelig inntekts- og formuesskatt. Bestemmelsen vil også kunne ha betydning for dommer og forlik om saker etter skattebetalingsloven. Den foreslås derfor også videreført i skattebetalingsloven § 17-1, som nytt fjerde ledd.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 36, og forslag til skattebetalingsloven § 17-1 fjerde ledd.

17.4.2 Partsstillingen ved overføring av klage til allmennprosess

17.4.2.1 Gjeldende rett

En klage på tvangsfullbyrdelse kan etter tvangsfullbyrdelsesloven § 6-6 overføres til allmennprosess. Dette innebærer at tvisten behandles etter de samme reglene som gjelder for ordinære søksmål, og domstolen kan avgjøre en tvist om det underliggende kravet, ikke bare tvisten om innkrevingen.

Skattebetalingsloven § 17-1 andre ledd regulerer det tilfelle der en klage på tvangsfullbyrdelse blir overført til allmennprosess etter tvangsfullbyrdelsesloven § 6-6. Bestemmelsens første punktum fastslår at når domstolen i slike saker skal treffe avgjørelse om fastsettelsen av skatte- eller avgiftskravet etter tvangsfullbyrdelsesloven § 6-6 tredje ledd, skal de alminnelige reglene i skatteforvaltningsloven kapittel 15 gjelde for avgjørelser om fastsetting av skatt etter skatteforvaltningsloven.

Det innebærer at skatteforvaltningsloven § 15-3 om hvem som skal utøve statens partsstilling gjelder. Skattebetalingsloven § 17-1 andre ledd andre punktum fastslår at for øvrige skatte- og avgiftskrav gjelder reglene om utøvelsen av partsstillingen i saker om kravets grunnlag tilsvarende. I saker som nevnt i skattebetalingsloven § 17-1 andre ledd skal partsstillingen derfor ikke utøves av innkrevingsmyndigheten etter skattebetalingsloven, men av det organet som skal utøve partsstillingen i saker om kravets grunnlag. Dette gjelder for tvistesaken som sådan, og ikke bare for den delen av saken som omhandler prøvingen av kravets grunnlag.

17.4.2.2 Høringsnotatets forslag

I høringsnotatet ble det foreslått at Innkrevingsmyndigheten som hovedregel skal ivareta statens partsstilling i saker som er overført til allmennprosess.

Det ble også vurdert om organet som ville ha utøvd partsstillingen ved et ordinært søksmål om kravfastsettelsen, også skal ivareta partsstillingen når det skal treffes avgjørelse om kravet i tvist under innkrevingen, ut fra at det er fastsettingsmyndigheten som har best kjennskap til både sakens faktum og rettslige spørsmål som fastsettingen reiser. Dette er regelen i dag etter skattebetalingsloven § 17-1. Selv om retten skal ta stilling til selve kravet etter tvangsfullbyrdelsesloven § 6-6 tredje ledd, pekes det i høringsnotatet på at en klage på tvangsinnkrevingen som overføres til allmennprosess normalt også vil reise innkrevingsrettslige spørsmål, for eksempel om besluttet utleggspant er gyldig. Kravfastsettelsen vil følgelig normalt bare utgjøre en del av klagesaken. For den resterende delen er det Innkrevingsmyndigheten som har den beste fagkompetansen. Det ble derfor lagt til grunn som mest hensiktsmessig at det som hovedregel er Innkrevingsmyndigheten som ivaretar partsstillingen i klagesaker som overføres til allmennprosess under innkrevingen.

Det ble også trukket frem at hvis det i enkeltsaker skulle oppstå behov for at fastsettingsmyndigheten utøver partsstillingen, kan det i den konkrete saken gis instruksjon om dette.

Det ble derfor foreslått ikke å videreføre særregelen i skattebetalingsloven § 17-1 andre ledd.

17.4.2.3 Høringsinstansenes merknader

Skattedirektoratet fremhever at når en sak blir overført til allmennprosess etter skattebetalingsloven § 17-1 andre ledd kreves det i dag en tett dialog og samarbeid mellom fastsettings- og innkrevingsmyndighet i den enkelte sak. Dette vil også være tilfelle ved fremtidige saker. Etter direktoratets oppfatning er det fastsettingsmyndigheten som vil være best egnet til å ivareta partsstillingen i klagesaker som gjelder grunnlaget for kravet. Direktoratet foreslår derfor å videreføre regelen som i dag står i skattebetalingsloven § 17-1 andre ledd.

Ingen andre høringsinstanser har merknader til forslaget.

17.4.2.4 Vurderinger og forslag

Saker som overføres til allmennprosess etter tvangsfullbyrdelsesloven § 6-6, vil være klager over tvangsinnkrevingen. Det vil derfor være innkrevingsrettslige spørsmål som i utgangspunktet skal avgjøres i saken. Innkrevingsmyndigheten er fagmyndigheten for innkrevingen, og vil være best egnet til å håndtere både rettslige og faktiske spørsmål knyttet til denne.

Samtidig vil en overføring til allmennprosess innebære at også den forutgående fastsettingen av kravet behandles av domstolene. Her vil det være den myndigheten som har fastsatt kravet, som har best kjennskap både til fastsettingsregelverket og enkelthetene i den konkrete fastsettingssaken.

Både innkrevings- og fastsettingsspørsmål kan være aktuelle i en slik prosess. Hvilke spørsmål som er av størst betydning, vil kunne variere. Det vil variere både mellom enkeltsaker og typer av saker hvilken myndighet som har best forutsetning til å håndtere en innkrevingssak når den overføres til allmennprosess. Dette vil gjelde både krav som i dag reguleres av skattebetalingsloven, hvor Skatteetaten er fastsettingsmyndighet, og krav som etaten krever inn på vegne av andre. Det er etter departementets vurdering vanskelig å gi generelle regler i innkrevingsloven som tar hensyn til variasjonene fra sak til sak og mellom grupper av saker.

Departementet fastholder derfor forslaget i høringsnotatet om at det som utgangspunkt er Innkrevingsmyndigheten som skal ivareta partsstillingen i disse sakene. Departementet har da lagt vekt på at det er Innkrevingsmyndigheten som ivaretar saken på innkrevingsstadiet, og som dermed uansett vil utøve partsstillingen frem til saken overføres til allmennprosess.

Dersom det er forhold i en enkeltsak som tilsier at fastsettingsmyndigheten overtar partsstillingen, vil det kunne bestemmes i den konkrete saken. Unntaket som ligger i formuleringen om at Innkrevingsmyndigheten har partsstillingen «med mindre annet er bestemt», se punkt 17.2.3, vil komme til anvendelse.

Det kan tenkes at det for enkelte typer saker, for eksempel knyttet til enkelte kravstyper eller enkelte fastsettingsmyndigheter, bør fastsettes generelle regler om overføring av partsstillingen til fastsettingsmyndigheten når en sak overføres til allmennprosess. Slike regler vil ved behov kunne gis med hjemmel i bestemmelsen som er foreslått i § 36 tredje ledd om adgang til å fastsette forskrift om at partsstillingen skal utøves av en annen myndighet enn Innkrevingsmyndigheten, se punkt 17.2.3. Med hjemmel i den samme bestemmelsen vil det også kunne fastsettes forskrift om i hvilke saker Innkrevingsmyndigheten skal utøve partsstillingen for krav som den krever inn på vegne av en privat kreditor.

17.4.3 Delvis fastholdelse av kravet

Skattebetalingsloven § 17-1 fjerde ledd regulerer i dag tilfeller der domstolen i sak om tvangsfullbyrdelse eller midlertidig sikring prejudisielt tar stilling til skatte- eller avgiftskravet, og kommer til at skyldneren bare skal betale en del av det kravet som er fastsatt etter skatteforvaltningsloven. Regelen fastslår at tvangsforføyningen da skal stadfestes for det beløpet som vil fremgå av en ny fastsettelse i samsvar med kjennelsen eller dommen. Hvis det er usikkert hva ny fastsettelse vil vise, må domstolen nøye seg med å stadfeste tvangsforføyningen for det beløpet som fremtrer som det mest sannsynlige når alle forhold tas i betraktning.

I høringsnotatet ble det vist til at hensikten med regelen er å sikre at kreditor ikke får opphevet hele utlegget eller arresten når domstolen kommer til at det er besluttet et for høyt beløp. Det kunne gitt et urimelig resultat, ved at kreditor risikerer å miste prioriteten og dekningsmuligheter i det aktuelle formuesgodet dersom forføyningen må besluttes på nytt med et justert beløp. Samtidig ble det trukket frem at retten, ut fra sin kompetanse i klagesaker om tvangsinnkreving, jf. tvisteloven § 11-2, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 6-1 første ledd, kan komme til samme resultat som regelen i skattebetalingsloven § 17-1 fjerde ledd er ment å sikre. Innkrevingsmyndigheten kan også sikre seg mot at utlegget oppheves i sin helhet ved en subsidiær påstand om delvis opphevelse i saker hvor kravfastsettelsen byr på tvil. Det kan etter tvisteloven også gis arrest begrenset til denne delen av kravet som retten finner sannsynliggjort. I høringen ble det derfor foreslått å oppheve skattebetalingsloven § 17-1 fjerde ledd.

Ingen av høringsinstansene har merknader til forslaget.

Departementet slutter seg til vurderingen i høringsnotatet, og foreslår at regelen ikke videreføres i innkrevingsloven.

Det vises til forslaget om endringer i skattebetalingsloven § 17-1.

17.4.4 Frist for prøving av fastsettelsen

17.4.4.1 Gjeldende rett

Skatteforvaltningsloven § 15-4 første ledd og tollavgiftsloven § 12-8 første ledd fastsetter begge en søksmålsfrist for prøving av enkeltvedtak på seks måneder fra vedtaket ble sendt til den skatte- og avgiftspliktige. Det fremgår av skattebetalingsloven § 17-1 femte ledd første punktum at etter utløpet av disse søksmålsfristene, kan spørsmål om fastsettingen som utgangspunkt ikke bringes inn til prøving i sak om tvangsfullbyrdelse, midlertidig sikring eller motregning.

Etter bestemmelsens andre punktum kan skyldneren likevel kreve å få prøvd fastsettingen inntil tre måneder etter «den forføyning» som påklages. Med forføyning menes gjennomføring av utleggspant, utleggstrekk, motregning og arrest. Den prøvingen av kravet som i så fall gjøres i klagesaken, vil være prejudisiell, med mindre saken blir overført til allmennprosess og retten skal treffe avgjørelse om kravet etter tvangsfullbyrdelsesloven § 6-6 tredje ledd. Det er lagt til grunn i rettspraksis at ved flere forføyninger om samme krav løper det en ny tremånedersfrist for å få prøvd kravfastsettingen fra siste forføyning, se Rt. 2009 s. 86.

Skattebetalingsloven § 17-1 femte ledd gir dermed grunnlag for å avvise innvendinger mot aktuelle krav i klagesaken hvis den ordinære søksmålsfristen er utløpt, og innvendingen fremsettes senere enn tremånedersfristen. Regelen begrenser retten etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-2 tredje ledd til å fremsette enhver innsigelse som kunne vært fremsatt i et søksmål om et særlig tvangsgrunnlag.

Det kan gis oppfrisking for oversittelse av tremånedersfristen etter reglene i tvisteloven §§ 16-12 til 16-14.

Det følger av skattebetalingsloven § 13-5 andre punktum at det gjelder en frist på én måned for å klage på motregningserklæringen, «med mindre det gjelder prøving etter § 17-1 femte ledd». Det kan derfor fremsettes klage på motregningen med krav om å få prøvd det underliggende kravet innen tremånedersfristen etter § 17-1 femte ledd, selv om det ikke lenger er klageadgang på motregningen etter § 13-5.

17.4.4.2 Høringsnotatets forslag, høringsinstansenes merknader og departementets vurderinger og forslag

I høringsnotatet uttales det at det gir god sammenheng at det er en begrenset adgang til å få prøvd kravet i klagesak under innkrevingen der det er en lovbestemt frist for å anlegge søksmål om fastsettingen. Dette fremgår også av forarbeidene til skattebetalingsloven § 17-1 femte ledd. Regelen er en videreføring av skattebetalingsloven av 1952 § 48 nr. 5, og forarbeidene til den tidligere loven peker på at rettslig prøving av kravet ikke bør komme opp etter uforholdsmessig lang tid, se Ot.prp. nr. 32 (1960–61) s. 9–10. I høringen trekker departementet frem at selv om opprinnelig søksmålsfrist om fastsettingen er utløpt, kan skyldneren ha et berettiget behov for å få overprøvd kravet ved klage på innkrevingen. Det kan for eksempel være økonomiske grunner for at skyldneren ikke gikk til søksmål om kravfastsettingen. Regelen i skattebetalingsloven § 17-1 femte ledd ivaretar dette hensynet, samtidig som adgangen til å få prøvd kravet under innkrevingen begrenses når det i utgangspunktet gjelder en søksmålsfrist for kravfastsettingen. Behovet for regelen gjør seg gjeldende uavhengig av hvilket krav saken gjelder, så lenge det gjelder søksmålsfrister for prøving av kravfastsettingen. Departementet foreslo derfor å videreføre regelen i forslaget til innkrevingsloven, og at den skal gjelde for alle kravstyper Innkrevingsmyndigheten krever inn hvor det er slike søksmålsfrister.

I høringsnotatet ble det foreslått at adgangen til å klage til tingretten skal omfatte avregning og ulovfestet motregning. Departementet foreslo derfor at regelen også skal omfatte klage på ulovfestet motregning og avregning som Innkrevingsmyndigheten beslutter.

Det er i rettspraksis lagt til grunn at det løper en ny tremåneders frist ved hvert innkrevingstiltak, jf. Rt. 2009 s. 86. I høringsnotatet ble det vurdert om endelig frist i stedet bør løpe fra første tiltak. Etter departementets syn talte gode grunner for en slik løsning. Som nevnt over, bør det bare være en begrenset adgang til å få prøvd kravet under innkrevingen når det i utgangspunktet gjelder søksmålsfrister for kravfastsettingen. I mange saker vil Innkrevingsmyndigheten måtte gjennomføre flere innkrevingstiltak for samme krav. Det kan for eksempel besluttes flere utlegg i tillegg til motregning, og innkrevingen kan vare over flere år. Hvis fristen løper fra hvert tiltak, kan det i praksis gå svært lang tid fra kravet ble fastsatt til skyldneren ikke lenger kan bestride kravet i klagesak. Dette kan undergrave intensjonene bak søksmålsfristene, og skape bevismessige problemer. Innvendinger mot kravet bør generelt sett settes frem så tidlig som mulig i innkrevingen. Dette gjelder særlig når det i utgangspunktet gjelder søksmålsfrister for kravfastsettingen. Departementet foreslo derfor at skyldneren bare skal ha adgang til å kreve prøving av kravfastsettingen i klage på det innkrevingstiltaket som besluttes først av de tiltakene regelen omfatter. Endelig tremånedersfrist løper da fra beslutningen av dette innkrevingstiltaket.

Som nevnt i omtalen av gjeldende rett, følger det av skattebetalingsloven § 13-5 andre punktum at det kan fremsettes klage på motregningen etter utløp av klagefristen i § 13-5, dersom det gjelder prøving etter skattebetalingsloven § 17-1 femte ledd. Skattebetalingsloven regulerer ikke på tilsvarende måte forholdet mellom klagefristene på tvangsinnkreving etter §§ 5-16 og 7-26 i gjeldende tvangsfullbyrdelseslov, jf. skattebetalingsloven § 14-2, og adgangen til å kunne kreve kravet prøvd i klage etter tremånedersfristen i § 17-1 femte ledd. Høyesteretts kjæremålsutvalg har lagt til grunn at retten til å kreve kravet prøvd etter tidligere skattebetalingslov § 48 nr. 5 ikke avskjæres ved at tvangsfullbyrdelsen er avsluttet før tremåneders fristens utløp, se Rt. 1998 s. 1481. Skattebetalingsloven § 17-1 femte ledd er en videreføring av denne bestemmelsen.

I høringsnotatet ble det lagt til grunn at dette innebærer at det for motregning og tvangsinnkreving i dag gjelder ulike klagefrister avhengig av hva klagegrunnen er. Hvis klagegrunnen er at kravet bestrides, gjelder tremånedersfristen i skattebetalingsloven § 17-1 femte ledd. For andre klager må skyldneren fremsette klagen innenfor ordinære klagefrister.

I høringsnotatet ble det gitt uttrykk for at adgangen til å kreve kravet prøvd i klage, ikke bør strekke seg lenger enn den ordinære klageadgangen på det aktuelle innkrevingstiltaket. En lengre klageadgang vil undergrave de hensyn som begrunner de enkelte klagefristene, og gjøre reglene om klage uoversiktlige. Det vil også være uheldig hvis Innkrevingsmyndigheten har gjennomført tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav før tremånedersfristen er utløpt, og skyldneren skal kunne kreve at kravet prøves selv om tvangsfullbyrdelsen er avsluttet. Formålet med regelen, om at skyldneren skal få en begrenset adgang til å kreve kravet prøvd i klagesak under innkrevingen selv om søksmålsfristen for kravfastsettingen er utløpt, tilsier at adgangen bare er til stede så lenge skyldneren fortsatt har klageretten i behold etter de ordinære klagereglene. Departementet foreslo derfor at adgangen til å kreve kravet prøvd gjelder i en periode på opptil tre måneder fra beslutningen av det første innkrevingstiltaket som regelen omfatter, men likevel ikke utover gjeldende klagefrist.

Departementet foreslo å videreføre adgangen til å gi oppfriskning for oversittelse av fristen etter reglene i tvisteloven § 16-12 til § 16-14.

Ingen av høringsinstansene har merknader til forslagene.

Departementet slutter seg til vurderingene i høringsnotatet, og foreslår at når det er fastsatt frist for å reise søksmål om kravfastsettelsen og fristen er utløpt, kan et krav prøves inntil tre måneder etter første beslutning om innkrevingstiltak, dersom klagen på tiltaket settes frem innen gjeldende klagefrister. Departementet foreslår også å videreføre bestemmelsen om at det kan gis oppfriskning for oversittelse av fristen etter reglene i tvisteloven §§ 16-12 til 16-14.

Departementet viser til innkrevingsloven § 37.

18 Straff

18.1 Innledning og sammendrag

Etter straffeloven § 169 andre ledd kan trekkpliktige straffes dersom de unnlater å foreta eller videreformidle utleggstrekk. Det er et vilkår for straff at trekket gjelder visse prioriterte kravstyper. Departementet foreslår i punkt 18.2 å utvide straffebestemmelsen til å gjelde pålegg om trekk for alle typer krav. Bidragsinnkrevingsloven § 33 andre ledd fastsetter også straff for å unnlate utleggstrekk. Departementet foreslår å oppheve denne bestemmelsen, fordi det ikke er behov for den ved siden av straffeloven § 169 andre ledd.

Bidragsinnkrevingsloven § 33 første ledd første punktum fastsetter straff for den som forsettlig eller uaktsomt unnlater å betale løpende bidrag eller bidragsgjeld som kreves inn etter bidragsinnkrevingsloven. Det er et vilkår for straff at vedkommende har midler til å betale eller har evne til å skaffe midler. Etter departementets vurdering bør ikke straff brukes som virkemiddel mot slikt betalingsmislighold. Departementet foreslår derfor i punkt 18.3 å oppheve straffebestemmelsen.

Departementet foreslår i punkt 18.4 en straffebestemmelse i innkrevingsloven ved opplysningssvikt. Etter forslaget kan skyldneren eller opplysningspliktig tredjepart som forsettlig gir uriktig eller ufullstendig opplysning til Innkrevingsmyndigheten, straffes med bot eller fengsel i inntil to år. Ved grov uaktsomhet skal strafferammen være bøter eller fengsel i inntil ett år.

18.2 Manglende etterlevelse av trekkpålegg

18.2.1 Gjeldende rett

Straffeloven § 169 fastsetter straffansvar for å hindre tvangsfullbyrdelse. Etter andre ledd kan trekkpliktige straffes dersom de unnlater å foreta eller videreformidle utleggstrekk pålagt av alminnelig namsmann eller særnamsmyndighet. Det er et vilkår for straff at trekket gjelder visse prioriterte kravstyper.

Bestemmelsen kommer til anvendelse dersom forholdet ikke rammes av et strengere straffebud. Skyldkravet er forsett eller uaktsomhet, og strafferammen er bot eller fengsel inntil seks måneder. Strafferettslig foreldelsesfrist er to år, jf. straffeloven § 86 første ledd bokstav a.

Bidragsinnkrevingsloven § 33 andre ledd fastsetter også straffansvar for trekkpliktige som unnlater å etterleve trekkpålegg. Etter departementets syn må bestemmelsen forstås som at straffebudet bare gjelder trekkpålegg for bidragskrav, selv om dette ikke fremgår direkte av ordlyden i bestemmelsen eller av forarbeidene. Dette er i tråd med hvordan Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav har praktisert straffebudet.

Etter bidragsinnkrevingsloven § 33 andre ledd er det straffbart å unnlate «å foreta trekk eller betale videre trukne beløp». Skyldkravet er forsett eller uaktsomhet, og strafferammen er bøter. Strafferettslig foreldelsesfrist er fem år, jf. § 33 fjerde ledd.

18.2.2 Høringsnotatets forslag, høringsinstansenes merknader og departementets vurderinger og forslag

Både straffeloven § 169 andre ledd og bidragsinnkrevingsloven § 33 andre ledd fastsetter straffansvar for trekkpliktige som unnlater å etterleve trekkplikten for visse prioriterte krav. Straffebudet i straffeloven omfatter trekkpålegg også for bidragskrav. I høringsnotatet ble det foreslått å oppheve straffebudet i bidragsinnkrevingsloven § 33 andre ledd. Det ble gitt uttrykk for at straffebudet i bidragsinnkrevingsloven er overflødig ved siden av straffeloven § 169 andre ledd. Departementet viste til at straffebudet i bidragsinnkrevingsloven er svært lite brukt, og at Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav ikke har anmeldt forhold etter bestemmelsen i årene 2018, 2019, 2020 og 2021.

Straffebudet i bidragsinnkrevingsloven gir bare anledning til å ilegge bøter, og har derfor en lavere strafferamme enn straffebudet i straffeloven, der fengselsstraff også kan idømmes. Departementet pekte på at straffebudet i bidragsinnkrevingsloven ikke utelukker bruk av straffebudet i straffeloven dersom forholdet rammes av begge. Å oppheve straffebudet i bidragsinnkrevingsloven innebærer derfor ikke noen skjerpelse i strafferammen.

Departementet viste for øvrig til at det fremgår av forarbeidene til bidragsinnkrevingsloven at en ønsket samme strafferamme som etter tilsvarende bestemmelse i dagjeldende straffelov av 1902 § 343 andre ledd. En samordning av regelverket, der alle tilfeller vurderes etter straffebudet i straffeloven, samsvarer dermed med intensjonen om at alle tilfeller av unnlatt etterlevelse av trekkplikten skulle kunne straffes likt.

Den strafferettslige foreldelsesfristen for forhold som rammes av bidragsinnkrevingsloven § 33 er fem år, jf. bestemmelsens fjerde ledd, istedenfor to år som gjelder etter straffeloven § 86 bokstav a. Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for at det ikke var noen grunn til at unnlatt trekk for bidrag skal ha en utvidet foreldelsesfrist.

Straffeloven § 169 gjelder for trekkpålegg av både alminnelig namsmann og særnamsmyndighetene. Departementet la i høringsnotatet likevel til grunn at straffebudet er mest anvendelig i saker for innkrevingsmyndighetene i Skatteetaten, fordi det i hovedsak er disse som krever inn de prioriterte kravene hvor unnlatt trekk er straffbart etter § 169. Det ble trukket frem at innkrevingsmyndighetene i Skatteetaten i liten grad har anmeldt forhold etter straffeloven § 169, men vist til at dette kan ha sammenheng med kapasitet, og at adgangen til å gjøre den trekkpliktige økonomisk ansvarlig etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22 tredje ledd benyttes i stedet for strafferettslig forfølgning.

Straffeloven § 169 fastsetter straffansvar for flere ulike forhold som hindrer tvangsfullbyrdelse. I forarbeidene er bestemmelsen begrunnet med at handlinger som hindrer tvangsfullbyrdelse bør være straffbare, se Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 9.13. Det ble fremhevet at slike handlinger svekker tilliten til en effektiv rettshåndheving. I høringsnotatet sluttet departementet seg til denne begrunnelsen. Tvangsfullbyrdelse er i seg selv en inngripende og nødvendig form for myndighetsutøvelse, som på strenge vilkår kan gjennomføres når krav ikke blir gjort opp frivillig. Å hindre tvangsfullbyrdelse er derfor en alvorlig handling, og straffebudet om manglende etterlevelse av trekkpålegg verner viktige offentlige interesser. Straffebudet rammer imidlertid ikke manglende etterlevelse av alle trekkpålegg, men bare trekkpålegg for visse kravstyper som på grunn av sin karakter er prioritert i dekningsloven § 2-8 første ledd foran øvrige krav. Departementet ga uttrykk for at begrunnelsen for straffeloven § 169, at handlinger som hindrer tvangsfullbyrdelse bør være straffbare, også er relevant ved manglende etterlevelse av trekkpålegg for andre krav.

Straffebudet ble tilføyd i straffeloven av 1902 § 343 i forbindelse med at tvangsfullbyrdelsesloven trådte i kraft i 1992. Av forarbeidene til tvangsfullbyrdelsesloven fremgår det at det var ønskelig å begrense straffansvaret for manglende etterlevelse av trekkpålegg til de prioriterte kravene, siden disse står i en spesiell stilling, se Innst. O. nr. 72 (1991–1992) s. 50. Det ble i den sammenheng vist til at det økonomiske ansvaret en trekkpliktig pålegges etter tvangsfullbyrdelsesloven er tilstrekkelig for å sikre oppfyllelse av trekkplikten. I høringsnotatet ble det pekt på at en for manglende etterlevelse av alle trekkpålegg kan benytte muligheten til å gjøre den trekkpliktige ansvarlig etter tvangsfullbyrdelsesloven. Ved å benytte denne muligheten kan saksøker få dekket tapt trekkbeløp ved direkte innkreving hos trekkpliktige. Alvoret i handlingen med å hindre tvangsfullbyrdelse tilsier imidlertid at det i tillegg bør være mulighet for strafferettslig forfølgning uansett kravstype. Straffeloven § 169 første ledd bokstav a om straffansvar for blant annet den som ulovlig skader et formuesgode som det er tatt utlegg i, gjelder til sammenligning uavhengig av hva slags krav som er sikret.

Departementet la videre til grunn at straffansvaret etter gjeldende regel forutsetter at trekkpliktige får informasjon om at trekkpålegget gjelder krav som nevnes i dekningsloven § 2-8 første ledd bokstav a til d. I høringen ble det foreslått en ny ordning for utleggstrekk, hvor trekket skal skje samlet for alle typer krav. Den trekkpliktige skal betale trekket samlet til Innkrevingsmyndigheten, som fordeler trekket på de aktuelle kreditorene etter prioritetsreglene i dekningsloven § 2-8 første ledd. En av fordelene med en slik prosess er at det ikke blir nødvendig å orientere den trekkpliktige om hva slags krav som utløser utleggstrekket. Dette ivaretar hensynet til skyldnerens personvern på en langt bedre måte enn dagens utleggsprosess. Å la straffebudet gjelde alle typer krav, slik at det ikke er nødvendig å orientere trekkpliktige om kravstypen, er derfor en nødvendig tilpasning til den foreslåtte ordningen med ett utleggstrekk.

Alminnelig namsmann og innkrevingsmyndighetene i Skatteetaten beslutter et stort antall utleggstrekk for såkalte uprioriterte krav. Hvis straffebudet utvides til å gjelde trekkpålegg generelt, kan det bli noen flere anmeldelser etter straffebudet sammenlignet med dagens situasjon. I lys av hvor lite brukt straffebudet er i dag, antok departementet at en slik utvidelse ikke vil føre til noen betydelig økt belastning på rettsvesenet. At begrunnelsen og formålet bak straffebudet gjør seg gjeldende uavhengig av kravstype, sammen med behovet for nødvendig tilpasning til ordningen med ett utleggstrekk, burde etter departementets syn uansett være avgjørende. Det ble derfor foreslått at straffeloven § 169 andre ledd endres til å omfatte trekkpålegg for alle krav.

Departementet vurderte i høringsnotatet også om det er hensiktsmessig med en administrativ reaksjon for unnlatelse av å etterleve trekkpålegget i tillegg til straffeloven § 169 andre ledd. Med bakgrunn i at det ble foreslått at Innkrevingsmyndigheten skal ha mulighet til å få dekket tapt trekkbeløp direkte av trekkpliktige, så ikke departementet behov for en administrativ reaksjon i tillegg til straffebudet.

Ingen høringsinstanser har merknader til forslaget.

Departementet fastholder vurderingene i høringsnotatet om at straffebudet i straffeloven § 169 andre ledd bør utvides til å omfatte alle tilfeller det er gitt pålegg om trekk, og foreslår å endre straffeloven § 169 i tråd med dette. Departementet fastholder også vurderingen om at det ikke er behov for straffebestemmelsen i bidragsinnkrevingsloven ved siden av straffeloven § 169 andre ledd, og foreslår å oppheve bidragsinnkrevingsloven § 33 andre ledd.

Departementet viser til forslag til endringer i straffeloven § 169 og forslag om å oppheve bidragsinnkrevingsloven § 33.

18.3 Misligholdt bidragsplikt

18.3.1 Gjeldende rett

Bidragsinnkrevingsloven § 33 første ledd første punktum fastsetter straffansvar for den som forsettlig eller uaktsomt unnlater å betale løpende bidrag eller bidragsgjeld som kreves inn etter bidragsinnkrevingsloven. Det er et vilkår for straff at vedkommende har midler til å betale eller har evne til å skaffe midler. Etter bestemmelsens andre punktum gjelder ikke dette hvis farskapet er omtvistet og bidrag innkreves før det foreligger rettskraftig dom i farskapssaken. Strafferammen er bøter eller fengsel i inntil seks måneder. Strafferettslig foreldelsesfrist er fem år, jf. bestemmelsens fjerde ledd.

18.3.2 Høringsnotatets forslag

I høringsnotatet pekes det på at det ikke er gitt tilsvarende regler om straff for betalingsmislighold for de øvrige kravene som Skatteetaten krever inn.

Bestemmelse om straff for misligholdt bidragsplikt ble opprinnelig tatt inn i lov 10. april 1915 om barn hvis foreldre ikke har inngått ekteskap med hverandre § 30. Straffebudet fikk også anvendelse for barnebidrag for barn født i ekteskap, og for underholdsbidrag ved seperasjon og skilsmisse etter § 6 i lov om foreldre og ektebarn av samme dato. Straffebudet ble videreført i bidragsinnkrevingsloven av 1955 § 12, og senere i gjeldende bidragsinnkrevingslov av 2005 § 33 første ledd. Det fremgår ikke av forarbeidene til lovene av 1955 eller 2005 om det ble foretatt en nærmere vurdering av om det fortsatt var behov for straff for misligholdt bidragsplikt.

I høringsnotatet trekkes det frem at straffebudet opprinnelig var begrunnet i hensynet til bidragsmottaker og barnet, og deres behov for midler til livsopphold. Det er senere utviklet ordninger for bidragsforskudd, der det offentlige i større grad påtar seg ansvaret for å sikre barnet når bidragspliktige ikke betaler. Hensynet til bidragsmottaker og barnet gjør seg derfor ikke gjeldende i like stor grad som tidligere.

Det ble også pekt på at straffebudet bare gjelder for bidrag som kreves inn etter bidragsinnkrevingsloven, jf. avgrensningen «som innkreves etter denne lov» i § 33 første ledd første punktum. Dette omfatter langt fra alle bidrag.

Straffebudet rammer de motvillige bidragspliktige, som unnlater å betale selv om de har midler eller har evne til å skaffe seg midler. I høringsnotatet ble det pekt på at straffebudet ikke rammer bidragspliktige med manglende betalingsevne. Departementet fant det likevel betenkelig at straff brukes som virkemiddel mot slikt betalingsmislighold. Med dagens innkrevingsmuligheter må det antas å være et langt mindre behov for slik sanksjon enn da straffebudet ble innført i 1915. Innkrevingsmyndigheten vil kunne iverksette effektive tiltak overfor bidragspliktige som ikke betaler til tross for at det finnes midler, og bidragskravene har prioritet foran alle andre krav, jf. dekningsloven § 2-8 første ledd bokstav a.

Innkrevingsmyndigheten vil riktignok ikke ha samme mulighet for å iverksette tiltak mot de som misligholder bidragsplikten fordi de ikke utnytter sine evner sin til å skaffe midler. I høringsnotatet ble det gitt uttrykk for at det fremstår som uheldig å bruke straff overfor den som ikke skaffer seg tilstrekkelig inntekt. Dette er ikke straffbart for andre krav, selv om også andre krav kan ha særlige beskyttelsesverdige formål, som for eksempel erstatningskrav som er tilkjent fornærmede etter straffbare handlinger. Departementet antok dessuten at straffebudet ikke er særlig praktisk overfor de som ikke utnytter evnen sin til å skaffe midler, siden det trolig vil være vanskelig å bevise både at bidragspliktige objektivt sett ikke har utnyttet evnen sin til å skaffe midler, og at vedkommende oppfyller skyldkravet om forsett eller uaktsomhet knyttet til forsømmelsen.

Etter en helhetlig vurdering var det etter departementets syn ikke tilstrekkelig tungtveiende grunner for å opprettholde straffebudet i bidragsinnkrevingsloven § 33 første ledd.

18.3.3 Høringsinstansenes merknader

Arbeids- og velferdsdirektoratet (NAV) går mot forslaget om å oppheve straffebestemmelsen for misligholdt bidragsplikt, og bemerker at det foreligger flere domfellelser etter straffebudet. Selv om det etter forholdene vil være vanskelig å bevise at den bidragspliktiges skyld dekker det objektive gjerningsinnholdet i straffebudet, mener NAV at dette ikke kan være et selvstendig argument for fjerne straffebudet.

Straffebudet er blant annet begrunnet i hensynet til bidragsmottakeren og barnet, og det tar sikte på å motvirke mislighold av bidragsplikten der den bidragspliktige har midler til å overholde bidragsplikten. Slike tilfeller fremstår etter NAVs vurdering som straffverdige, og straffebudet må antas å fungere preventivt i disse tilfellene.

Etter NAVs vurdering er forslaget om å fjerne straffebestemmelsen i bidragsinnkrevingsloven § 33 ikke tilstrekkelig begrunnet og bør utredes nærmere. NAV trekker også frem at de ulike sanksjonsmulighetene ved mislighold av bidragsplikten må ses i sammenheng med hverandre, og gir uttrykk for at samlet fremstår departementets forslag som en lettelse av sanksjonene som kan ilegges bidragspliktige som misligholder bidragsplikten. NAV mener det ikke er grunnlag for en slik lettelse.

Riksadvokaten har ikke nevneverdige motforestillinger mot å avkriminalisere manglende betaling av bidrag, men gjør for ordens skyld oppmerksom på at avkriminalisering vil medføre at andre lands myndigheter ikke vil kunne be om at norske myndigheter overtar en utenlandsk straffesak om manglende betaling av bidrag, fordi det er en forutsetning for overføring av straffesaker at det aktuelle forholdet er straffbart også etter det anmodede lands rett. Riksadvokaten er ikke bekymret for at det å måtte avslå slike begjæringer generelt vil vanskeliggjøre rettslig samarbeid med land som opplever å få avslag.

18.3.4 Vurderinger og forslag

Bidragsinnkrevingsloven § 33 første ledd rammer den som unnlater å betale bidrag eller bidragsgjeld, selv om vedkommende har midler til å betale eller evne til å skaffe seg midler. Dersom en skyldner har midler til å betale bidraget, men ikke betaler, vil Innkrevingsmyndigheten kunne iverksette de innkrevingstiltakene som er hjemlet i forslaget til innkrevingsloven, som omfatter tvangsinnkreving i form av utleggspant eller utleggstrekk, og motregning. Bidragskrav er høyest prioritert etter dekningsloven § 2-8 første ledd, og vil dekkes før andre kravstyper dersom skyldneren ikke har midler til å dekke alle utestående krav. En har også en særskilt adgang til å beslutte utleggstrekk ikke bare for forfalte og misligholdte bidragskrav, men også for uforfalte bidragsforpliktelser, som foreslås videreført i forslag til innkrevingsloven § 27. Departementet ser ikke behov for en straffebestemmelse i tillegg til disse innkrevingsvirkemidlene overfor skyldnere som ikke betaler et bidragskrav selv om de har midler til å betale.

Etter bidragsinnkrevingsloven § 33 kan også skyldnere som ikke har midler til å betale kravet, men som har «evne til å skaffe seg midler», straffes. Dersom skyldneren ikke har midler, vil det ikke være mulig å nytte tvangsinnkreving for å få dekket kravet. Innkrevingsregelverket legger da i mindre grad press på skyldneren. Etter departementets vurdering er likevel straff i form av bøter eller fengsel et lite egnet virkemiddel for å sørge for at vedkommende tar seg arbeid eller på annen måte skaffer seg midler til å betale.

Som nevnt, kom straffebestemmelsen i bidragsloven § 33 opprinnelig inn i lovverket i 1915. Siden den gang har det skjedd store endringer i samfunnet, med utvikling av et sterkere sosiale sikkerhetsnett. Det omfatter blant annet ordninger for bidragsforskudd, der det offentlige i større grad påtar seg ansvaret for å sikre barnet økonomisk når bidragspliktige ikke betaler. Selv om bidragsforskuddsordningen er behovsprøvd, slik at ikke alle bidragsmottakere vil ha krav på forskudd, er behovet for straffebestemmelsen etter departementets vurdering vesentlig redusert siden bestemmelsen kom inn i lovverket.

Riksadvokaten har pekt på at å oppheve bistandsinnkrevingsloven § 33 vil medføre at andre lands myndigheter ikke vil kunne be om at norske myndigheter overtar en utenlandsk straffesak om manglende betaling av bidrag. Riksadvokaten er imidlertid ikke bekymret for at dette vil vanskeliggjøre rettslig samarbeid med andre land. Departementet ser derfor ikke at denne virkningen bør tillegges vekt.

Samlet sett bærer straffebudet preg av å stamme fra en tid der velferdsordningene og innkrevingsmulighetene var dårligere enn i dag. Tilsvarende strafferegulering for betalingsmislighold er heller ikke gitt for de øvrige kravene som Skatteetaten krever inn. Etter departementets vurdering bør ikke straff brukes som virkemiddel mot slikt betalingsmislighold. Departementet foreslår derfor å oppheve straffebestemmelsen i bidragsinnkrevingsloven § 33 første ledd.

Departementet viser til forslag om å oppheve bidragsinnkrevingsloven § 33.

18.4 Brudd på opplysningsplikt

18.4.1 Gjeldende rett

Domstolloven § 204 andre punktum, § 206 første ledd andre punktum og § 210 andre punktum har straffebestemmelser knyttet til å gi manglende, villedende eller uriktige opplysninger til namsmyndighetene i forbindelse med tvangsfullbyrdelse.

Straffansvaret etter domstolloven § 204 andre punktum er generelt, og rammer den som ved falske eller åpenbart intetsigende påstander eller påskudd eller ved annen uredelighet søker å hindre tvangsfullbyrdelsessakens rette opplysning, eller å uthale eller legge hindringer for tvangsfullbyrdelse.

Straffansvaret etter domstolloven §§ 206 første ledd andre punktum og 210 andre punktum er knyttet til unnlatelse av å gi opplysninger etter henholdsvis tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12 for tredjeparter og § 5-9 for saksøkte. Bestemmelsene kommer bare til anvendelse under tvangsfullbyrdelse ved brudd på opplysningsplikten etter disse bestemmelsene.

Skyldkravet for alle bestemmelsene er forsett, og straffen er bøter. Strafferettslig foreldelsesfrist er to år, jf. straffeloven § 86.

Straffeloven § 221 første ledd bokstav c rammer uriktig forklaring til offentlig myndighet under forklaringsplikt. Slik forklaringsplikt følger for eksempel av tvangsfullbyrdelsesloven § 5-9. Skyldkravet er forsett og strafferammen er bot eller fengsel inntil to år.

Etter skattebetalingsloven § 18-2 første ledd er det straffbart å bevirke eller søke å bevirke at innkrevingen blir hindret eller vesentlig vanskeliggjort ved å unnlate å gi opplysninger eller gi uriktige opplysninger til fastsettings- eller innkrevingsmyndighetene. Videre er det etter skattebetalingsloven § 18-2 andre ledd straffbart å gi uriktige opplysninger til fastsettings- eller innkrevingsmyndighetene på annen måte enn nevnt i § 18-2 første ledd. Dette alternativet dekker også tilfeller hvor formålet ikke er å hindre eller vanskeliggjøre innkrevingen. Skattebetalingsloven § 18-2 gjelder generelt. Kretsen av personer som rammes av bestemmelsen er derfor ikke begrenset til skyldneren eller andre med lovpålagt opplysningsplikt. Den omfatter alle stadier av innkrevingen, ikke bare under tvangsfullbyrdelse. Skyldkravet er forsett eller grov uaktsomhet. Strafferammen er bot eller fengsel i henholdsvis to eller ett år. Strafferettslig foreldelsesfrist følger av den alminnelige bestemmelsen i straffeloven § 86. Dette gir en foreldelsesfrist på henholdsvis fem eller to år.

Bidragsinnkrevingsloven § 33 tredje ledd rammer brudd på opplysningsplikt etter lovens § 10, § 12 første ledd og §§ 19 til 21. Kretsen av personer den rammer er dermed begrenset til de som har opplysningsplikt etter loven. Straffansvaret gjelder på alle stadier av innkrevingen. Skyldkravet er forsett eller uaktsomhet, og strafferammen er bøter eller fengsel inntil tre måneder. Strafferettslig foreldelsesfrist er fem år, jf. § 33 fjerde ledd.

SI-loven har ikke egne straffebestemmelser som rammer brudd på opplysningsplikt.

18.4.2 Høringsnotatets forslag

I høringsnotatet trekker departementet frem at innkrevingsmyndighetene i Skatteetaten har ansvar for å kreve inn prioriterte krav som for eksempel skatt, underholdsbidrag eller straffebøter. Kravene finansierer viktige fellesskapsløsninger, barns livsopphold, eller utgjør en sentral rolle i vårt straffesystem. Både allmennpreventive og individualpreventive hensyn taler for at manglende etterlevelse av opplysningsplikten fortsatt bør kunne straffes, i medhold av straffeloven, domstolloven eller innkrevingsloven.

Straffeloven § 221 første ledd bokstav c rammer uriktig forklaring der det foreligger forklaringsplikt. Bestemmelsen kommer til anvendelse der skyldneren har opplysningsplikt, og vil kunne omfatte brudd på opplysningsplikten etter innkrevingsloven. Straffebudet rammer likevel bare det å gi uriktige opplysninger, mens skattebetalingsloven § 18-1 og bidragsinnkrevingsloven § 33 også rammer den som unnlater å gi opplysninger. Ofte vil den som ønsker å holde visse forhold skjult, unnlate å gi de relevante opplysningene til Innkrevingsmyndigheten. Unnlatelser av å gi opplysninger bør derfor også være straffebelagt, og straffeloven § 221 er derfor ikke tilstrekkelig for å ivareta behovet for straff.

Domstolloven § 206 og § 210 gir retten hjemmel til å ilegge rettergangsbot dersom skyldneren (saksøkte) eller en tredjepart unnlater å etterkomme pålegg fra namsmannen i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven. Departementet foreslo i høringsnotatet at skyldnerens og tredjeparters opplysningsplikt ikke lenger skal følge av tvangsfullbyrdelsesloven, men å regulere opplysningsplikten i innkrevingsloven. Reglene om rettergangsbot vil derfor ikke få anvendelse for brudd på plikten. Opplysningsplikten etter ny lov skal gjelde for hele innkrevingsløpet og ikke bare under tvangsfullbyrdelsen. Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for at det ikke er naturlig at brudd på opplysningsplikten som skjer når Innkrevingsmyndigheten ikke utøver namsmyndighet, skal sanksjoneres med rettergangsbot etter reglene i domstolloven. Det er derfor behov for å straffesanksjonere opplysningssvikt i innkrevingsloven.

Departementet ga uttrykk for at det er hensiktsmessig med en felles bestemmelse om straff for opplysningssvikt. Skattebetalingsloven § 18-2 og bidragsinnkrevingsloven § 33 tredje ledd regulerer straffansvaret ulikt, og må samordnes.

Skattebetalingsloven § 18-2 første ledd rammer også aktører som ikke har opplysningsplikt, men som gir uriktige opplysninger som hindrer eller vanskeliggjør innkrevingen. Det er primært et behov for å ramme skyldnere eller tredjeparter som unnlater å etterleve opplysningsplikten etter loven. Aktører som ikke har opplysningsplikt etter loven, vil kunne rammes av bestemmelser i straffeloven dersom de bidrar til å motarbeide innkrevingen av kravet. Dette gjelder for eksempel straffeloven § 410 og kapittelet om kreditorvern eller straffelovens bedrageribestemmelser. Departementet var derfor av den oppfatning at straffebestemmelsen bør knyttes til opplysningssvikt slik som i bidragsinnkrevingsloven § 33 i dag.

Straffeansvaret etter skattebetalingsloven § 18-2 første ledd gjelder dersom opplysningssvikten hindrer eller vesentlig vanskeliggjør innkrevingen, eller dersom den er egnet til å oppnå denne virkningen, jf. ordlyden «søker å bevirke». Bidragsinnkrevingsloven § 33 tredje ledd har ikke et tilsvarende vilkår.

Departement ga uttrykk for at det bør være tilstrekkelig at det foreligger opplysningssvikt enten hos skyldneren eller tredjepart, uten å stille opp et selvstendig vilkår om at innkrevingen har eller kunne blitt hindret eller vesentlig vanskeliggjort av opplysningssvikten. Å ikke videreføre dette vilkåret innebærer ingen nevneverdig utvidelse av hvilke unnlatelser som blir belagt med straff på skatte- og avgiftsområdet. Som regel vil manglende etterlevelse av å gi opplysninger kunne være egnet til å hindre eller vesentlig vanskeliggjøre innkrevingen. Mindre alvorlige brudd vil dessuten i dag rammes av skattebetalingsloven § 18-2 andre ledd, som ikke krever at innkrevingen blir hindret.

Skyldkravet er i dag ulikt i skattebetalingsloven og bidragsinnkrevingsloven. Skattebetalingsloven § 18-2 rammer forsettlig og grov uaktsomhet, og er harmonisert med de øvrige bestemmelsene på skatte- og avgiftsområdet. Bidragsinnkrevingsloven § 33 tredje ledd rammer også simpel uaktsomhet. Strafferammen i bidragsinnkrevingsloven er til gjengjeld lavere. Slik departementet vurderte det, bør bare forsettlige eller grovt uaktsomme brudd på opplysningsplikten kunne straffes etter ny lov. Dette vil medføre at skyldkravet på bidragsområdet blir strengere. Dette er i tråd med terskelen innkrevingsmyndighetene i Skatteetaten praktiserer i dag for anmeldelse på området.

Strafferammen i dagens bestemmelser er ulike, blant annet som følge av ulikt skyldkrav. Strafferammen i skattebetalingsloven § 18-2 er harmonisert med strafferammen i skatteforvaltningsloven § 14-2 og straffelovens bestemmelse om skattesvik i § 378. Strafferammen er bot eller fengsel i to år ved forsettlig overtredelse, og bot og fengsel i ett år ved grov uaktsomhet. Etter bidragsinnkrevingsloven er strafferammen bot eller fengsel i tre måneder. Dersom ny lov viderefører skattebetalingslovens strafferamme, vil det innebære en økning i strafferammen for skyldnere og tredjeparter som i dag rammes av bidragsinnkrevingsloven. Departementet viste i den sammenheng til at underholdsbidrag er prioritert foran skatte- og avgiftskrav etter dekningsloven § 2-8, og at det derfor er vanskelig å se gode grunner for at opplysningssvikt knyttet til bidragskravene er mindre klanderverdig. Simpel uaktsomhet vil dessuten ikke lenger være straffbart etter forslaget. Å videreføre strafferammen i skattebetalingsloven § 18-2 vil harmonisere reglene på skatte- og avgiftsområdet. Det ble derfor foreslått at forsettlig opplysningssvikt fra skyldneren eller tredjeperson straffes med bot eller fengsel inntil to år, og at grovt uaktsom opplysningssvikt straffes med bot eller fengsel inntil ett år.

Departementet la i høringsnotatet til grunn at ny straffebestemmelse for brudd på opplysningsplikten bør plasseres i innkrevingsloven. Dette er i tråd med de prinsippene som Justis- og politidepartementet har stilt opp i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) Om lov om straff (straffeloven) punkt 4.1.2, for straffebud der strafferammen er under seks år. Opplysningsplikten følger dessuten av innkrevingsloven. Det er da naturlig å regulere straffansvaret i samme lov.

Det ble foreslått språklige tilpasninger i straffebudene i skattebetalingsloven § 18-2 første og andre ledd for å harmonisere bestemmelsen med forslaget til straffebestemmelse i innkrevingsloven.

Departementet vurderte i høringsnotatet om Innkrevingsmyndigheten også skal kunne ilegge administrative reaksjoner (overtredelsesgebyr eller tvangsmulkt) ved opplysningssvikt. Departementet foreslo likevel ikke hjemmel for administrative sanksjoner, ut fra en vurdering av at det ikke var behov for dette som et alternativ eller supplement til anmeldelse og forfølgning i straffesporet.

18.4.3 Høringsinstansenes merknader

Skattedirektoratet viser til at helseopplysninger er omfattet av den generelle opplysningsplikten i høringens forslag til innkrevingsloven § 9, og ber departementet presisere at den foreslåtte straffebestemmelsen i høringens forslag § 40 ikke vil komme til anvendelse ved manglende innsending av helseopplysninger.

Ingen andre høringsinstanser har merknader til forslaget.

18.4.4 Vurderinger og forslag

Departementet fastholder vurderingene i høringsnotatet om behovet for en straffebestemmelse ved opplysningssvikt, og foreslår at skyldneren eller opplysningspliktig tredjepart som forsettlig gir uriktig eller ufullstendig opplysning til Innkrevingsmyndigheten skal kunne straffes med bot eller fengsel i inntil to år. Ved grov uaktsomhet foreslås det at strafferammen skal være bøter eller fengsel i inntil ett år.

Skattedirektoratet ber i høringen departementet presisere at den foreslåtte straffebestemmelsen ikke kommer til anvendelse ved mangelfull innsendelse av helseopplysninger. Ved unnlatt innsendelse av helseopplysninger legger departementet til grunn at det ikke vil være aktuelt å sanksjonere. Helseopplysninger vil i enkelte avgrensede tilfeller være relevante for innkrevingsmyndighetenes saksbehandling for å underbygge en lempeligere behandling ved innkrevingen, for eksempel ved å dokumentere at vilkårene for ettergivelse etter innkrevingsloven § 19 er til stede, eller ved å vise at skyldneren har utgifter som gir behov for å beholde en større del av lønnen til livsopphold ved utleggstrekk. Konsekvensen av at skyldneren velger å ikke gi helseopplysninger kan da bli at Innkrevingsmyndigheten ikke har grunnlag for å gi skyldneren den lempeligere behandlingen ved innkrevingen. Departementet kan ikke se at anmeldelse og eventuell straff vil være et aktuelt alternativ i slike tilfeller.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 39 første og andre ledd og til forslag til endringer i skattebetalingsloven § 18-2 første og andre ledd.

19 Andre spørsmål

19.1 Innledning og sammendrag

Dersom Innkrevingsmyndigheten gjør en feilutbetaling, bør den kunne kreve beløpet tilbake. Departementet foreslår i punkt 19.2 å lovfeste en slik adgang. Tilbakebetaling skal bare skje dersom den som har fått utbetalingen, forsto eller burde ha forstått at utbetalingen skyldes en feil.

I noen tilfeller kan det være behov for å justere betalingsfristen for underholdsbidrag som Innkrevingsmyndigheten krever inn. I punkt 19.3 foreslår derfor departementet at Innkrevingsmyndigheten skal kunne fastsette betalingsfrist for slike underholdsbidrag.

Innkrevingsmyndigheten må gjøre utbetalinger til private kreditorer og skyldnere som av forskjellige grunner har krav på det. I punkt 19.4 foreslår departementet at utbetalinger som hovedregel skal skje til betalingsmottakers konto. Der mottaker ikke har konto, må Innkrevingsmyndigheten bruke annen utbetalingsmåte.

I enkelte tilfeller er det ikke hensiktsmessig at Innkrevingsmyndigheten forfølger et krav videre. Departementet foreslår i punkt 19.5 at det i forskrift skal kunne gis nærmere regler om når innkrevingen av krav kan avsluttes.

Når bidragspliktiges oppholdssted ikke er kjent, kan Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav i dag kreve vedkommende ettersøkt gjennom politiet med hjemmel i bidragsinnkrevingsloven § 32. Etter departementets vurdering er det ikke behov for å videreføre denne adgangen, og departementet foreslår i punkt 19.6 å oppheve bestemmelsen. Videre foreslår departementet i punkt 19.7 å oppheve bidragsinnkrevingsloven § 35 om plikt for Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav til å holde folketrygdens midler skilt fra øvrige midler.

Dersom barnebidrag som allerede er betalt, blir satt ned eller endret etter klage, kan den bidragspliktige kreve justering. Departementet foreslår i punkt 19.8 at Innkrevingsmyndigheten skal kunne gjøre fradrag i det løpende bidraget. Dersom andre kreditorer deltar i utleggstrekket, vil fradraget først fordeles blant disse.

I punkt 19.9 foreslår departementet endringer i en lang rekke andre lover for å tilpasse disse som følge av at Skatteetatens innkrevingsoppgaver reguleres i innkrevingsloven og utføres av Innkrevingsmyndigheten.

19.2 Tilbakebetaling

19.2.1 Gjeldende rett

Enkelte ganger viser det seg i ettertid at en betaling som er gjennomført, er uriktig. Dette kan skyldes at det er betalt for mye, eller at betaleren ikke skyldte det beløpet som ble betalt. I slike tilfeller oppstår spørsmålet om oppgjøret skal korrigeres.

Den ulovfestede læren om rett til å kreve tilbakebetaling når en uriktig utbetaling har funnet sted, kalles læren om condictio indebiti. Om tilbakebetaling kan kreves eller ikke, må avgjøres ut fra en helhetsvurdering av sakens konkrete omstendigheter. At en av partene forsto eller burde forstått at det forelå en feil, vil være et moment i vedkommende parts disfavør. Dersom mottakeren av beløpet motsetter seg tilbakebetaling, må kravet innkreves gjennom søksmål og dom.

I bidragsinnkrevingsloven og skattebetalingsloven er det gitt nærmere regler om tilbakebetaling i visse korrigeringstilfeller. I saker som omfattes av reglene, vil det ikke være nødvendig med søksmål og dom. Kravet er tvangsgrunnlag for utlegg og kreves inn etter reglene i den respektive lov.

Bidragsinnkrevingsloven § 26 første ledd har en generell hjemmel for å kreve tilbake feilutbetalinger av bidrag mv. Etter denne skal beløp som Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav har utbetalt til personer som ikke hadde krav på utbetalingen, kreves tilbake dersom den som har fått utbetalingen forsto eller burde ha forstått at den skyldtes en feil. Etter andre ledd gjelder bestemmelsen tilsvarende der den bidragspliktige har betalt direkte til bidragsmottaker mv., etter at bidragspliktige var gjort kjent med at betaling skulle skje til Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav.

Særlige tilfeller av tilbakekreving er regulert i bidragsinnkrevingsloven § 25 og § 27, ved henholdsvis dobbeltheving av betalingsanvisning og tilbakebetaling ved oppgjør til andre enn Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav.

Etter bidragsinnkrevingsloven § 29 første ledd er NAV vedtaksmyndighet etter §§ 26 og 27. Innkrevingen kan ikke iverksettes før klage er avgjort, jf. bidragsinnkrevingsloven § 29 andre ledd.

Når det oppstår krav på tilbakebetaling av et beløp som tidligere er utbetalt skyldneren, ved forhøyelse av et skatte- og avgiftskrav eller ved retting av et gjennomført oppgjør, regulerer skattebetalingsloven § 1-3 tilbakebetalingen. Det følger av bestemmelsen at beløpet, herunder rentegodtgjørelse, anses som et skatte- og avgiftskrav. Innkrevingsmyndighetene kan innkreve beløpet uavhengig av om mottakeren har vært i god tro. Regelen omfatter bare tilbakebetalingskrav ved forhøyelse eller retting, ikke rene feilutbetalinger, for eksempel ved utbetaling av et tilgodebeløp to ganger eller til feil skyldner. Ved rene feilutbetalinger vil den ulovfestede læren om condictio indebiti avgjøre om skattekontoret kan kreve beløpet tilbake.

SI-loven har ikke regler om tilbakebetaling. Eventuelle krav om tilbakebetaling skjer derfor på ulovfestet grunnlag.

19.2.2 Høringsnotatets forslag

Skattebetalingsloven § 1-3 omfatter ikke rene feilutbetalinger, men er begrenset til tilfeller hvor det oppstår et tilbakebetalingskrav ved en forhøyelse eller ved en retting av et tidligere oppgjør. Det er fortsatt behov for bestemmelsen, og i høringsnotatet ble det foreslått å videreføre den uendret i skattebetalingsloven.

I høringsnotatet ble det trukket frem at feilutbetaling av fellesskapets midler som hovedregel bør rettes opp, og at tilbakebetalingen bør kunne gjennomføres på en effektiv måte, samtidig som mottakers rettssikkerhet ivaretas. Det ble derfor foreslått å videreføre dagens regel i bidragsinnkrevingsloven § 26 første ledd som en generell regel i innkrevingsloven. Departementet foreslo at feilutbetalinger fra Innkrevingsmyndigheten kan kreves tilbake dersom den som har fått utbetalingen forsto eller burde ha forstått at den skyldtes en feil. Dersom mottaker var i aktsom god tro, kan ikke beløpet kreves tilbake etter bestemmelsen. Forslaget begrenset ikke Innkrevingsmyndighetens adgang til å kreve tilbake utbetalinger etter ulovfestede regler.

Vedtak om tilbakebetaling er et enkeltvedtak som kan påklages til overordnet forvaltningsorgan etter forvaltningsloven § 28. Departementet foreslo å videreføre regelen om at vedtaket ikke kan iverksettes før klagen er avgjort, bortsett fra ved motregning. Etter forslaget er tilbakebetalingskravet tvangsgrunnlag for utlegg.

Departementet foreslo å legge vedtakskompetansen til Innkrevingsmyndigheten, også for feilutbetalinger som skjer under innkrevingen av underholdsbidrag.

Departementet foreslo videre å oppheve bidragsinnkrevingsloven § 26 første ledd, og enkelte språklige endringer i bidragsinnkrevingsloven § 26 andre ledd.

Det ble også foreslått å oppheve bestemmelsen om tilbakebetaling ved dobbelheving av betalingsanvisning i bidragsinnkrevingsloven § 25. Ny ordning med elektroniske utbetalingskort har redusert antall feilutbetalinger. Videre vil forslaget til bestemmelse om tilbakebetaling i ny lov også dekke de fleste tilfeller hvor det skjer en dobbeltheving.

Øvrige regler i bidragsinnkrevingsloven kapittel 5, er nærmere knyttet til fastsettingen av bidrag og ble ikke foreslått tatt inn i innkrevingsloven.

19.2.3 Høringsinstansenes merknader

Arbeids- og velferdsdirektoratet (NAV) peker på at må det skilles mellom feilutbetalinger som skyldes endringer i den underliggende stønadssaken (bidragsforskudd) eller bidragsavgjørelsen (underholdsbidrag til barn) på den ene siden, og feilutbetalinger som gjelder andre feilkilder. Det er ikke foreslått endringer i grensesnittet mellom NAV og bidragsinnkrevingssentralen og NAV skal derfor fortsatt fatte vedtak om tilbakekreving av feilutbetalt bidragsforskudd og underholdsbidrag til barn i tilfeller hvor dette har blitt utbetalt uten at vilkårene var oppfylt, og mottakeren forsto eller burde ha forstått at utbetalingen var feil.

Hvis bidragsinnkrevingsloven § 26 første ledd fjernes, vil NAV ikke lenger ha noen klar hjemmel til å kreve tilbake feilutbetalt bidragsforskudd eller feilutbetalt barnebidrag, der hvor feilutbetalingen skyldes at retten til å motta forskudd eller bidrag har falt bort. NAV mener derfor at bidragsinnkrevingsloven § 26 første ledd bør videreføres slik den er i dag.

NAV slutter seg til forslaget om å oppheve bidragsinnkrevingsloven § 25.

Jussbuss er positiv til at Innkrevingsmyndigheten ikke kan kreve tilbake utbetalinger til en skyldner som verken forsto eller burde forstått at utbetalingen var feil. Jussbuss viser til at skyldneren ikke skal bære risikoen for en feilbetaling han ikke forsto var feil. Innrettelseshensyn taler også for det samme.

Skattedirektoratet er enig i at tilbakebetaling av feilutbetalinger lovfestes.

19.2.4 Vurderinger og forslag

Departementet slutter seg til forslaget i høringsnotatet om en generell hjemmel i innkrevingsloven for tilbakebetaling av feilutbetalinger. Utgangspunktet bør være at feilutbetalinger skal rettes opp.

Tilbakebetaling gjennom søksmål og dom er en tidkrevende prosedyre sammenliknet med tilbakebetaling som behandles i forvaltningssporet etter særskilt hjemmel. En hjemmel i innkrevingsloven vil derfor gi en enklere prosedyre for tilbakekrevingen og kan øke mulighetene for at feilutbetalte beløp blir betalt tilbake. Tilsvarende hensyn lå til grunn for bestemmelsen som dagens § 26 første ledd i bidragsinnkrevingsloven videreførte, se Ot.prp. nr. 42 (1993–94) s. 6.

Innkrevingsmyndigheten vil ha ansvar for å kreve inn en rekke offentlige krav på vegne av fellesskapet. Selv om Innkrevingsmyndigheten vil ha gode systemer for å håndtere de beløpene som kreves inn, og sørge for at utbetalinger skjer til riktig mottaker, kan det skje feil som medfører at et beløp utbetales to ganger eller til feil mottaker. I mange tilfeller vil mottaker betale tilbake midlene når vedkommende oppdager det, men i andre tilfeller må kravet kreves inn ved søksmål og dom.

Det er derfor, som trukket frem i høringsnotatet, behov for å gjennomføre tilbakebetalingen på en effektiv måte. Som etter dagens regel i bidragsinnkrevingsloven § 26 første ledd, skal tilbakebetaling bare skje dersom den som har fått utbetalingen, forsto eller burde ha forstått at utbetalingen skyldtes en feil. En mottaker som er i aktsom god tro, bør ikke kunne pålegges å betale tilbake. Bestemmelsen gjelder bare der det ikke var grunnlag for utbetalingen på betalingstidspunktet. Etter forslag til innkrevingsloven § 29 første ledd siste punktum kan Innkrevingsmyndigheten korrigere feil i fordelingen av utleggstrekk dersom det er mulig, se nærmere omtale i punkt 32.3. Denne regelen er objektiv, og vil på sitt område gå foran tilbakebetalingsbestemmelsen i innkrevingsloven § 7.

Etter gjeldende regel i bidragsinnkrevingsloven § 26 første ledd skal beløpet kreves tilbake, dersom vilkårene for det er til stede. Departementet foreslår at tilbakebetaling etter innkrevingsloven skal være en kan-regel, slik at det blir opp til Innkrevingsmyndighetens forvaltningsskjønn når det skal fattes vedtak om tilbakebetaling. Det gir Innkrevingsmyndigheten større frihet til å vurdere om det er rimelig å kreve tilbake feilutbetalingen. Denne vurderingen må ta utgangspunkt i de samme momentene som er utviklet i den ulovfestede læren om condictio indebiti. Om tilbakebetaling bør kreves eller ikke, må avgjøres ut fra en helhetsvurdering av sakens konkrete omstendigheter, hvor det blant annet kan legges vekt på hvor lang tid som er gått, graden av uaktsomhet hos mottakeren av feilutbetalingen mv.

Skyldneren vil ha klagerett. En beslutning om tilbakebetaling vil være et enkeltvedtak som kan påklages til overordnet forvaltningsorgan etter forvaltningsloven § 28. Departementet foreslår også å videreføre regelen om at vedtaket ikke kan iverksettes før klagen er avgjort. Innkrevingsmyndigheten bør likevel kunne gjennomføre motregning. Det er lite hensiktsmessig å utbetale eventuelle tilgodebeløp det kan motregnes i til skyldneren mens klagebehandlingen pågår. Dersom skyldneren får medhold i klagen, vil motregningen enkelt kunne reverseres. Departementet foreslår også å følge opp forslaget om at tilbakebetalingskravet er tvangsgrunnlag for utlegg. Innkrevingsmyndighetens tvangsinnkreving og motregning av tilbakebetalingskravet kan da påklages til tingretten. På denne måten kan skyldneren få prøvd tilbakebetalingskravet av domstolen.

I høringen ble det foreslått å oppheve bidragsinnkrevingsloven § 26 første ledd, fordi Innkrevingsmyndigheten vil ha tilsvarende hjemmel i den nye bestemmelsen i innkrevingsloven. NAV peker i sin høringsuttalelse på at NAV også vil ha behov for å fatte vedtak om tilbakebetalinger med hjemmel i § 26 første ledd. Departementet slutter seg til dette, og viderefører derfor ikke forslaget i høringen om å oppheve § 26 første ledd. Det foreslås imidlertid en endring i ordlyden slik at den ikke lenger viser til Innkrevingssentralen (for bidrag og tilbakebetalingskrav).

Departementet slutter seg til forslaget i høringen om å oppheve bidragsinnkrevingsloven § 25 om tilbakekreving ved dobbeltheving av betalingsanvisning. Den regulerer forhold som ikke lenger er særlig praktiske, og det er uansett ikke behov for en slik bestemmelse ved siden av tilbakebetalingsbestemmelsen i innkrevingsloven.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 7, til endring i bidragsinnkrevingsloven § 26 og om å oppheve bidragsinnkrevingsloven § 25.

19.3 Betalingsfrist for underholdsbidrag

19.3.1 Gjeldende rett

Det følger av bidragsinnkrevingsloven § 9 at den bidragspliktige ukrevd og uten opphold skal betale forfalte bidragsterminer til Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav, som fastsetter betalingsfristen.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med regulering av forfall i ekteskapsloven, barnelova og barnevernsloven. For løpende bidrag er forfall regulert i barnelova § 67 tredje ledd andre punktum og ekteskapsloven § 85 tredje ledd. Bidraget skal betales på forskudd for hver måned, dersom ikke annet er avtalt eller fastsatt. Der bidraget er fastsatt tilbake i tid, enten i dom eller vedtak, er forfall regulert i barnelova § 78 andre ledd andre punktum. Oppfyllingsfristen er da tre dager. Barnevernsloven § 15-12 bestemmer at foreldrene skal betale oppfostringsbidrag fra måneden etter plasseringen, uten å regulere forfall nærmere. Her vil forfall følge av betalingsfristen satt ved påkrav fra kreditor.

Bestemmelsene i bidragsinnkrevingsloven § 9 er ment å konkretisere oppfyllingsfristen for bidragsgjeld, samt klargjøre hvordan rettidig betaling skal skje for løpende bidrag. Bestemmelsen gir hjemmel for å sette en betalingsfrist uavhengig av når kravet forfaller.

19.3.2 Høringsnotatets forslag, høringsinstansenes merknader og vurderinger og forslag

Bidragsinnkrevingsloven § 9 andre ledd andre punktum supplerer forfallsbestemmelsene for løpende bidrag og gir hjemmel for å stille opp en betalingsfrist uavhengig av forfall. Det ble i høringsnotatet vurdert at det fortsatt vil være behov for å kunne pålegge bidragspliktige en slik betalingsfrist uavhengig av forfall i den enkelte sak. Betalingsfristen vil kunne sikre tilstrekkelig tid til å gjennomføre betalingsformidlingen slik at innbetalt underholdsbidrag står på bidragsmottakers konto den første i hver måned. I tillegg er det en klar hjemmel for å sette en betalingsfrist som går foran forfall som kan være avtalt av partene i den enkelte sak. På denne måten kan innkrevingssakene følge samme innkrevings- og purreløp, i stedet for at Innkrevingsmyndigheten må håndtere ulike forfall og innkrevingsløp for samme kravstype.

Departementet foreslo i høringen å videreføre bidragsinnkrevingsloven § 9 andre ledd andre punktum. Det ble foreslått at bestemmelsen skulle tas inn i regelen om utøvelse av kreditorposisjon. Etter departementets syn er resten av innholdet i bidragsinnkrevingsloven § 9 overflødig. Departementet foreslo derfor å oppheve bestemmelsen.

Ingen av høringsinstansene har merknader til forslaget.

Departementet fastholder vurderingene i høringsnotatet om betalingsfrist for underholdsbidrag, og foreslår å videreføre hjemmelen for å stille opp en betalingsfrist uavhengig av forfall. Departementet fastholder også forslaget om å oppheve bidragsinnkrevingsloven § 9.

Departementet viser til innkrevingsloven § 3 tredje ledd og forslag om å oppheve bidragsinnkrevingsloven § 9.

19.4 Utbetalingsmåten

19.4.1 Gjeldende rett

Utbetalingsmåten i bidragssaker er regulert i bidragsinnkrevingsloven § 34 og forskrift 23. april 1999 nr. 534 om gjennomføringen av folketrygdloven § 22-18 og bidragsinnkrevingsloven § 34 om utbetalingsmåten for ytelser mv.

Etter bidragsinnkrevingsloven § 34 første ledd første punktum skjer utbetalinger som foretas av Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav, ved overføring til en bankkonto her i landet dersom mottakeren har eller oppretter en konto. Etter første ledd andre punktum kan bidragsinnkrevingssentralen kreve opplysninger om mottakerens kontonummer fra annet offentlig organ. Andre ledd bestemmer at dersom mottakeren ikke har bankkonto her i landet, velges utbetalingsmåten under hensyn til mottakerens ønske. I andre ledd andre og tredje punktum fremgår det at ved utbetaling til utlandet må mottakeren dekke merkostnadene i forhold til overføring til en bankkonto i Norge. Merkostnadene avregnes i utbetalingene.

Forskriften til bidragsinnkrevingsloven § 34 gir nærmere regler om utbetaling, herunder hva som er utbetalingsmåte som er i vanlig bruk, når utbetaling kan skje på annen måte selv om vedkommende har konto i Norge og når det offentlige likevel skal dekke utgiftene ved utbetaling til utlandet.

I desember 2023 ble det vedtatt nye regler om utbetaling av tilgodebeløp på skatt og avgift. Skattebetalingsloven § 9-1 andre ledd bestemmer nå at utbetaling av tilgodebeløp på skatt og avgift skal skje til den skattepliktiges konto, med mindre annet følger av lov eller forskrift. Det kan likevel besluttes å utbetale tilgodebeløpet på annen måte dersom særlige forhold tilsier det. Det ytes ikke forsinkelsesrente ved forsinket utbetaling av tilgodebeløp, dersom forsinkelsen skyldes manglende opplysninger om konto og det ikke er gitt unntak fra krav om konto.

SI-loven har ingen bestemmelser om utbetalingsmåte.

19.4.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

I ulike sammenhenger vil Innkrevingsmyndigheten foreta utbetalinger. Der Innkrevingsmyndigheten krever inn krav på vegne av private kreditorer vil den formidle de innkrevde beløpene videre til kreditoren. Utbetaling vil også være aktuelt der det skjer korrigeringer slik at deler av kravet skal betales tilbake til skyldneren, eventuelt til trekkpliktig eller annen tredjepart, og der Innkrevingsmyndigheten skal dekke skyldnerens sakskostnader. Selv om de fleste i dag har bankkonto og ønsker at utbetalinger skjer til denne, forekommer det at betalingsmottakere ønsker at utbetalingen skal skje på andre måter. For å klargjøre hvordan utbetalingen skal skje, ble det i høringen foreslått at innkrevingsloven også bør regulere utbetalingsmåten.

Bidragsinnkrevingsloven § 34 stiller i dag krav om at utbetaling skal skje til konto. Dette gjelder bare så langt mottaker allerede har eller oppretter bankkonto. Det ble i høringen vurdert at innkrevingsloven burde gå lenger i stille opp en hovedregel om at utbetaling skal skje til bankkonto.

Bestemmelsen i skattebetalingsloven om utbetaling av tilgodebeløp var på høring da forslag til ny innkrevingslov ble sendt på høring. I høringen om ny innkrevingslov ble det vist til høringen om endringen i skattebetalingsloven. Det ble vurdert at de samme hensyn som begrunner forslaget til nye regler i skattebetalingsloven, langt på vei også gjør seg gjeldende når Innkrevingsmyndigheten foretar utbetalinger. Det ble derfor foreslått at utbetalingsmåten og forsinkelsesrenter reguleres i tråd med forslaget til endringer i skattebetalingsloven.

Det ble foreslått å oppheve bidragsinnkrevingsloven § 34 første ledd første punktum. Det ble videre foreslått å ikke videreføre dagens uttrykkelige hjemmel for å innhente kontonummer fra andre offentlige myndigheter i bidragsinnkrevingsloven § 34 første ledd andre punktum. Dette er i tråd med andre ledd i skattebetalingsloven § 9-1.

Hovedregelen ved betaling til utlandet er at betaler og mottaker dekker sine respektive kostnader ved overføringen. Dette er også tilfellet ved for eksempel innkreving av skatte- og avgiftskrav på vegne av utenlandsk myndighet. Bidragsinnkrevingsloven § 34 andre ledd, andre og tredje punktum, bestemmer at ved utbetaling til utlandet må mottakeren dekke merkostnadene sammenlignet med kostnadene ved overføring til en bankkonto i Norge. Den praktiske hovedregel på bidragsområdet er likevel den samme da de fleste utbetalinger av underholdsbidrag til utlandet skjer under ett til flere bidragsmottakere og til et mottakerorgan. I disse tilfellene kommer bidragsinnkrevingsloven § 34 likevel ikke til anvendelse, jf. forskrift til bidragsinnkrevingsloven § 5. Det ble i høringen lagt til grunn at Innkrevingsmyndigheten i de fleste tilfeller vil foreta utbetalinger til utenlandsk mottakerorgan, også på bidragsområdet, og at merkostnadene her dekkes av Innkrevingsmyndigheten. Det ble derfor ikke ansett å være behov for å videreføre dagens bestemmelse i bidragsinnkrevingsloven § 34 andre ledd andre og tredje punktum.

Høringsinstansene hadde ingen merknader til forslaget.

19.4.3 Vurderinger og forslag

Departementet går bort fra forslaget i høringsnotatet. Bestemmelsen i skattebetalingsloven § 9-1 er begrunnet i administrative og økonomiske hensyn. Det blir gjennomført et stort antall utbetalinger av tilgodebeløp på skatt og avgift hvert år og det påløper forsinkelsesrente der utbetalingen ikke blir gjort innen fristen. For å unngå forsinket utbetaling, må Skatteetaten bruke ressurser på å finne betalingsmottakers postadresse og dekke gebyrkostnadene ved å utbetale tilgodebeløp på annen måte enn ved bankoverføring. Dette er hensyn som særlig gjør seg gjeldende ved utbetaling av tilgodebeløp på skatt og avgift, hvor det er et betydelig antall betalingsmottakere.

Utbetaling etter bestemmelsen i innkrevingsloven vil ofte skje til mottakere av underholdsbidrag og erstatning. Etter departementets syn er det ikke naturlig å stille like strenge krav om konto til denne gruppen. Det er også langt færre mottakere av slike utbetalinger enn det er mottakere av tilgodebeløp på skatt og avgift. De administrative kostnadene antas derfor å være langt lavere. I tilfeller hvor Innkrevingsmyndigheten etter korrigering tilbakebetaler beløp til skyldneren eller skal dekke skyldnerens sakskostnader, mener departementet det heller ikke er rimelig å stille strenge krav til konto hos betalingsmottaker. Innkrevingsloven gir heller ingen frist for utbetaling og følgelig påløper det heller ingen forsinkelsesrente dersom manglende informasjon om konto forsinker utbetalingen.

Departementet foreslår å regulere utbetalingsmåten på samme måte som i bidragsinnkrevingsloven. Dersom betalingsmottaker har konto i Norge, skal utbetaling skje til denne. Hvis betalingsmottaker ikke har konto i Norge, må utbetalingen skje på annet vis. Det skal tas hensyn til betalingsmottakers ønske. Innkrevingsmyndigheten kan kreve at mottakeren dekker merkostnaden i forhold til overføring til bankkonto i Norge. Ved utbetaling til konto innenfor EØS-området må Innkrevingsmyndigheten vurdere adgangen til å kreve at mottakeren dekker merkostnaden opp mot Norges forpliktelser etter EØS-avtalen.

Innkrevingsmyndigheten vil også være ansvarlig for å utbetale tilgodebeløp på skatt og avgift, som fortsatt skal reguleres av skattebetalingsloven § 9-1. Det kan også oppstå behov for særregulering av utbetalingsmåten for andre utbetalinger. Departementet foreslår derfor at det fremgår av lovteksten at utbetalingsbestemmelsen i innkrevingsloven bare gjelder der ikke annet følger av lov eller forskrift.

Forslaget til ny bestemmelse om utbetaling er i hovedsak likelydende med gjeldende bidragsinnkrevingsloven § 34. Departementet foreslår derfor å oppheve bidragsinnkrevingsloven § 34.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 8 og forslag om oppheving av bidragsinnkrevingsloven § 34.

19.5 Krav som ikke lar seg innkreve og beløpsmessige begrensninger

19.5.1 Gjeldende rett

Bidragsinnkrevingsloven §§ 17 og 30 har regler om når en bidragsmottaker ikke lenger har krav på bistand, slik at Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav kan avslutte innkrevingen. Adgangen til å avslutte innkrevingen gjelder bare når det ikke lenger er løpende bidrag i saken.

Etter bidragsinnkrevingsloven § 17 kan innkrevingen av bidragsgjeld avsluttes dersom samlet gjeld i saken er lavere enn et halvt rettsgebyr. Kravet skal da overføres til den private kreditoren. Etter bidragsinnkrevingsloven § 30 kan innkrevingen begrenses til regelmessig maskinell kontroll når bidragsgjelden er å anse som uerholdelig. Ifølge bestemmelsen er et krav uerholdelig når det er forsøkt innkreving etter reglene i bidragsinnkrevingsloven uten at det er registrert innbetalinger de siste to årene. Dersom bidragsgjelden har vært ansett som uerholdelige i minst åtte år, skal bidragsgjelden ikke lenger kreves inn etter reglene i loven, men overføres til den private kreditoren.

Statens innkrevingssentral krever også inn krav på vegne av private kreditorer. En tilsvarende regulering av et nedre aktivitetsnivå og avslutning av innkrevingen har ikke SI-loven. I praksis legges imidlertid også disse kravene til maskinell oppfølging etter tilsvarende vurderinger som for bidragskrav. Avslutning av innkrevingen skjer imidlertid først når det ikke lenger er rettslig adgang til å kreve inn kravet, typisk ved foreldelse.

For øvrige krav som kreves inn etter bidragsinnkrevingsloven, samt for krav som kreves inn etter skattebetalingsloven og SI-loven, reguleres det som i dag omtales som berostillelse og avskriving (uerholdelighet og sletting) av Statens økonomireglement med bestemmelser og utfyllende retningslinjer gitt av Skattedirektoratet.

Skattebetalingsforskriften har beløpsgrenser for når et krav skal kreves inn. Disse reglene knytter seg imidlertid bare til opprinnelig fastsatt beløp, og er ikke en nedre grense for når en skal avslutte innkrevingen av et krav.

19.5.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

Berostillelse og avskriving av offentlige krav er regulert av bestemmelser i Statens økonomireglement og retningslinjer gitt av Skattedirektoratet. Det ble i høringen ikke foreslått å flytte reguleringen av dette ut av økonomireglementet for de offentlige kravene som Innkrevingsmyndigheten skal kreve inn.

Det kan stilles spørsmål ved om det fortsatt er behov for å regulere når innkrevingen av et bidragskrav kan avsluttes der kravet viser seg å ikke være mulig å kreve inn fordi skyldneren verken har inntekt eller formuesgoder det kan tas dekning i. Bidragskrav er som øvrige pengekrav gjenstand for foreldelse. Foreldelsesfristen er ti år. Bidraget kreves inn på vegne av private kreditorer. Det ligger i innkrevingsoppdraget å ivareta den private kreditorens interesser, herunder å sørge for at kravet ikke blir foreldet. Foreldelse av underholdsbidrag vil av denne grunn regelmessig bli avbrutt. Departementet ga i høringen uttrykk for at reglene om foreldelse er lite egnet som grunnlag for å avslutte innkrevingen i saker der innkrevingen viser seg å være resultatløs.

I høringen mente departementet at Innkrevingsmyndigheten fortsatt bør kunne avslutte innkrevingen av bidragskrav der kravet ikke er mulig å kreve inn, men hvor kravet ennå ikke er foreldet. Innkrevingsmyndigheten skal tilby å følge opp bidragsmottakers krav. Behovet for en tett oppfølging av kravet er størst når det fortsatt løper underholdsbidrag som skal gå til barnets livsopphold. Når det ikke lenger er løpende bidrag i saken, vil som regel behovet for en slik særskilt bistand avta. Det ble derfor vurdert at det ikke er urimelig at Innkrevingsmyndigheten kan avslutte innkrevingen i disse tilfellene, og at den private kreditoren eventuelt selv må ivareta den videre innkrevingen av kravet via alminnelig namsmann. I de tilfeller der den bidragspliktige har inntekt eller formuesgoder det kan tas dekning i, ble det likevel vurdert at Innkrevingsmyndigheten som hovedansvarlig for innkreving av bidragskrav fortsatt burde ha ansvar for innkrevingen, selv om det ikke er løpende bidrag i saken.

I dag er regler om avslutning av innkrevingen tatt inn i bidragsinnkrevingsloven, med delvis utfyllende og overlappende regulering i forskrift. I høringen ble det vurdert at det er tilstrekkelig at vilkårene for når innkrevingen kan avsluttes fremgår av forskrift til innkrevingsloven. Departementet foreslo derfor en slik hjemmel i bestemmelsen om Innkrevingsmyndighetens kompetanse til å utøve kreditorposisjonen. Det ble i høringsnotatet pekt på at forskriften i stor grad var ment å videreføre gjeldende rett.

Departementet foreslo ikke å videreføre en egen hjemmel for å avslutte innkrevingen der restkravet utgjør et halvt rettsgebyr, jf. bidragsinnkrevingsloven § 17. Avslutning av innkrevingen vil som utgangspunkt være aktuelt der innkrevingen over tid viser at kravet ikke lar seg kreve inn. Den foreslåtte forskriftshjemmelen vil imidlertid gi adgang til å gi nærmere regler hvor innkrevingens varighet kan knyttes til nærmere angitte beløpsgrenser.

Det ble i høringen foreslått at dersom trekkplikten ikke blir oppfylt, skal et samlet ansvarskrav kunne rettes mot den trekkpliktige. Det er Innkrevingsmyndigheten som skal kreve inn ansvarskravet, også om utleggstrekket er besluttet av alminnelige namsmann. Det ble vurdert at Innkrevingsmyndigheten burde ha adgang til å avslutte innkrevingen av et ansvarskrav, for eksempel dersom forsøkt innkreving ikke har ført til dekning. Departementet foreslo derfor at hjemmelen til å gi nærmere regler i forskrift om når innkrevingen kan avsluttes skal gjelde generelt for krav der en privat part er kreditor.

Departementet foreslo ikke endringer i dagens praksis knyttet til innkreving av erstatningskrav som er tilkjent fornærmede etter straffbare handlinger. Vilkårene for å avslutte innkrevingen av disse kravene er i dag ikke regulert i SI-loven, men avsluttes når det ikke lenger er rettslig adgang til å kreve inn kravene. Erstatningskrav er en spesiell kravstype som skal dekke skadelidtes skade eller tap etter straffbare handlinger. Gjenopprettingshensyn taler derfor for at Innkrevingsmyndigheten skal yte bistand uavhengig av hvor lenge innkrevingen pågår. Kravene kan dessuten ofte være av betydelig størrelse, og innkrevingen kan av den grunn pågå over svært lang tid. Der den erstatningspliktige også er dømt til fengselsstraff, kan dekningsmulighetene være begrenset så lenge skyldneren soner.

Ingen høringsinstanser har merknader til forslaget.

19.5.3 Vurderinger og forslag

Departementet fastholder vurderingene i høringsnotatet om at departementet i forskrift skal kunne gi nærmere regler om når innkrevingen skal avsluttes. Avslutning av innkrevingen innebærer at Innkrevingsmyndigheten ikke vil forfølge et krav videre. Avslutning betyr imidlertid ikke at kravet ettergis. Kreditor kan forfølge kravet på egenhånd, selv om Innkrevingsmyndigheten ikke gjør det.

Det kan være aktuelt å avslutte innkrevingen av krav til private kreditorer der det ikke er registrert innbetalinger på kravet på lang tid. Det kan også være aktuelt å avslutte innkrevingen av ansvarskrav der det underliggende kravet kreves inn av alminnelig namsmann. Departementet foreslår derfor at forslaget fra høringsnotatet justeres slik at forskriftshjemmelen ikke avgrenses til bare å gjelde private kreditorer.

Bidragsinnkrevingsloven §§ 17 og 30 er etter forslaget overflødig og foreslås derfor opphevet.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 3 fjerde ledd.

19.6 Ettersøkning

Når bidragspliktiges oppholdssted ikke er kjent, kan Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav kreve vedkommende ettersøkt gjennom politiet med hjemmel i bidragsinnkrevingsloven § 32. Bestemmelsen gjelder ikke bare når skyldneren har bidragsgjeld, men også der det er grunn til å frykte unndragelse av framtidige forpliktelser. Tilsvarende adgang er ikke gitt for krav som kreves inn etter skattebetalingsloven eller SI-loven.

I høringsnotatet foreslo departementet å oppheve i bidragsinnkrevingsloven § 32.

Ingen av høringsinstansene har merknader til forslaget.

Det kan oppstå situasjoner der Innkrevingsmyndigheten ikke kommer i kontakt med skyldneren fordi oppholdsstedet er ukjent. Problemstillingen kan oppstå i alle typer innkrevingssaker, men det er bare bidragsinnkrevingsloven som i dag gir hjemmel for å ettersøke skyldneren. Slik departementet ser det, er det ikke grunn til å gi Innkrevingsmyndigheten en generell adgang til å ettersøke skyldnere med ukjent oppholdssted. Spørsmålet er da om dagens adgang, begrenset til bidragssaker, skal videreføres i ny lov.

Etterlysning er først aktuelt når andre virkemidler ikke er egnet til å klarlegge bidragspliktiges oppholdssted. Som regel benyttes adgangen til etterlysning i saker hvor skyldneren har ukjent oppholdssted i utlandet. I saker der Innkrevingsmyndigheten har kjennskap til hvilket land bidragspliktige oppholder seg i, vil adresseforespørsel til utenlandsk myndighet eller norsk utenriksstasjon ofte være egnet til å bringe klarhet i bidragspliktige oppholdssted.

Adgangen til å etterlyse bidragspliktige i bidragsinnkrevingsloven har en side mot straffebestemmelsen i bidragsinnkrevingsloven § 33 første ledd. Bestemmelsen rammer i dag den som unnlater å betale bidrag selv om vedkommende har eller har hatt midler til å betale eller evne til å skaffe seg midler. Departementet foreslår at mislighold av bidragsplikten ikke lenger skal være straffbart, se punkt 18.3. Hvis mislighold av bidragsplikten ikke lenger kan straffes, er behovet for å kunne ettersøke bidragspliktige også mindre. Selv om kontakt med bidragspliktige fortsatt vil kunne virke betalingsfremmende, vil Innkrevingsmyndigheten ikke lenger ha det samme behovet for å komme i kontakt med den bidragspliktige for å kunne veilede vedkommende om hans eller hennes forpliktelser, eller for å forberede en anmeldelse.

Uten en adgang til å etterlyse bidragspliktige må Innkrevingsmyndigheten i noe større grad selv foreta aktive grep for å avdekke oppholdsstedet, fordi Innkrevingsmyndigheten ikke vil bli varslet i tilfeller hvor bidragspliktige går gjennom passkontrollen, eller søker om nytt pass ved norsk utenriksstasjon. Som regel vil Innkrevingsmyndigheten ha opplysninger i saken som gjør det mulig å rette adresseforespørsler til for eksempel utenlandsk myndighet der bidragspliktiges adresse er ukjent. I enkelte tilfeller vil bidragspliktige flytte til land vedkommende ikke har noen tidligere tilknytning til, slik at Innkrevingsmyndigheten har få eller ingen holdepunkter for hvor bidragspliktige befinner seg. Dette vil imidlertid gjelde et begrenset antall saker hvert år. Etter en samlet vurdering har departementet derfor kommet til at det ikke er behov for å videreføre regelen i bidragsinnkrevingsloven § 32. Departementet foreslår derfor å oppheve bestemmelsen om ettersøkning i bidragsinnkrevingsloven.

Departementet viser til forslag om å oppheve bidragsinnkrevingsloven § 32.

19.7 Regnskapsmessig behandling av folketrygdens midler

Bidragsinnkrevingsloven § 35 gir folketrygdloven § 23-11 tilsvarende anvendelse for Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav. Etter bestemmelsen skal Arbeids- og velferdsdirektoratet holde folketrygdens midler regnskapsmessig adskilt fra andre midler. Slike regler er ikke gitt for skattekontoret, som i dag krever inn trygdeavgift og arbeidsgiveravgift etter folketrygdloven kapittel 23, jf. skattebetalingsloven § 1-1 andre ledd bokstav a og e. Skattebetalingsloven har ikke en tilsvarende henvisning til folketrygdloven § 23-11 eller egne regler om hvordan midlene skal behandles i regnskapet, men det føres i tråd med kontoplan for staten i statsregnskapet.

I høringsnotatet ga departementet uttrykk for at kravene som stilles til regnskapsførselen bør videreføres, men at reguleringen ikke må fremgå av lov. Det ble derfor foreslått å oppheve bidragsinnkrevingsloven § 35. Ingen av høringsinstansene har merknader til forslaget.

Departementet fastholder vurderingene i høringsnotatet.

Departementet viser til forslag om å oppheve bidragsinnkrevingsloven § 35.

19.8 Tilbakebetaling av for mye betalt bidrag ved endring av utleggstrekk

19.8.1 Gjeldende rett, høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

Det følger av barnelova § 78 fjerde ledd at bidragspliktige kan kreve at det gjøres endringer i trekk for et løpende bidrag, dersom et bidrag som allerede er betalt, blir satt ned eller endret etter klage. Etter gjeldende rett gjør Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav en midlertidig nedjustering i pålagt lønnstrekk frem til det overskytende er tilbakebetalt.

I høringen ble det ikke foreslått endringer knyttet til dette i bestemmelsen. Det ble derimot foreslått at klage på beslutning om motregning eller avregning gjort av Innkrevingsmyndigheten, skal behandles av tingretten.

Skattedirektoratet ber i sitt høringssvar om at det avklares om innkrevingslovens bestemmelse om klage på motregning i innkrevingsloven § 21 innebærer at også klager på motregning etter barnelova § 78 fjerde ledd skal behandles av tingretten. Direktoratet peker på at ved innkreving av barnebidrag er det Skatteetaten som beslutter motregning, og at klager på slik motregning i dag behandles av Skattedirektoratet.

19.8.2 Vurderinger og forslag

Bidragspliktig som har fått endret størrelsen på bidraget med virkning for bidrag som er betalt, kan etter gjeldende rett kreve at det blir gjort fradrag i pålagt lønnstrekk, jf. barnelova § 78 fjerde ledd. Med innføringen av ett utleggstrekk kan det være flere kreditorer enn bidragsmottakeren som deltar i et utleggstrekk som også omfatter trekk for løpende bidrag. Det reiser spørsmål om tilbakebetalingen av for mye betalt bidrag gjennom reduksjon av et løpende bidrag skal redusere utleggstrekket eller medføre at en større andel av trekket tilfaller de andre kreditorene.

Departementet viser til at det er livsoppholdsvurderingen som er avgjørende for størrelsen på utleggstrekket i ordningen med ett utleggstrekk. Ettersom livsoppholdsvurderingen ikke endres av at det er betalt for mye bidrag i en periode, er det etter departementets syn ikke grunn til at størrelsen på utleggstrekket skal endres dersom det er andre krav i trekket. Det innebærer at utleggstrekket ikke bør reduseres. Reduksjonen av beløpet som går til dekning av løpende bidrag, bør i stedet medføre at det blir et høyere beløp som kan gå til dekning av andre krav i utleggstrekket. På denne bakgrunn foreslår departementet å endre barnelova § 78 fjerde ledd, slik at endringer etter krav fra bidragspliktige gjennomføres ved at det gjøres fradrag i barnebidraget, i stedet for at lønnstrekket reduseres. Fradraget i barnebidraget vil da gå til fordeling blant de andre kreditorene som deltar i utleggstrekket. Der skyldneren ikke har andre krav, vil fradraget gi en midlertidig reduksjon i utleggstrekket.

Skattedirektoratet ber om avklaring på hvilke klageregler som gjelder ved klage etter barnelova § 78 fjerde ledd. Departementet viser til at Innkrevingsmyndigheten etter forslaget vil gjøre justeringer i et løpende bidrag som har likhetstrekk med motregning og avregning. Klage på slike beslutninger skal som utgangspunkt behandles av tingretten etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16, jf. innkrevingsloven §§ 21 sjette ledd og 22 tredje ledd. Endringer etter § 78 fjerde ledd har likevel ikke de samme elementene av tvangsinnkreving som annen motregning og avregning. Det er her snakk om en skjønnsmessig justering i utbetalingen til bidragsmottaker, som etter departementets syn er lite egnet for behandling i tingretten. Departementet foreslår derfor at klage på slike beslutninger behandles etter reglene i forvaltningsloven. Dette er også utgangspunktet i barnelova. For å unngå uklarhet om hvilke klageregler som gjelder, foreslår departementet at det fremgår av bestemmelsen at klage over Innkrevingsmyndighetens avgjørelse skal behandles etter forvaltningsloven kapittel VI.

Departementet viser til forslag til endring av barnelova § 78 fjerde ledd.

19.9 Forslag til andre endringer

Det er nødvendig med endringer i en lang rekke lover for å tilpasse disse som følge av at Skatteetatens innkrevingsoppgaver reguleres i innkrevingsloven og utføres av Innkrevingsmyndigheten. Bestemmelser som legger kompetanse til dagens innkrevingsmyndigheter, må oppheves eller endres slik at myndighet legges til Innkrevingsmyndigheten. For eksempel fastsetter en rekke lover at krav skal innkreves av Statens innkrevingssentral eller Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav. I tillegg er det nødvendig å erstatte en rekke lovhenvisninger med henvisninger til de relevante bestemmelsene i innkrevingsloven.

Slike endringer er foreslått i følgende bestemmelser:

• lov 1. juli 1927 nr. 1 om registrering av elektriske kraftledninger § 16 femte ledd

• lov 7. juni 1935 nr. 2 om tinglysing § 12 b fjerde ledd

• lov 28. juni 1957 nr. 12 om pensjonstrygd for fiskere § 17

• lov 15. november 1963 om fullbyrding av nordiske dommer på straff mv. § 24 tredje ledd

• lov 12. desember 1975 nr. 59 om dokumentavgift (dokumentavgiftsloven) § 5 andre ledd

• lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant (panteloven) § 5-13 andre ledd

• lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp § 8 andre ledd

• lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova) § 65 sjette ledd første punktum og § 78 første ledd

• lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) § 456 første ledd første punktum

• lov 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr (rettsgebyrloven) § 3 fjerde ledd

• lov 17. februar 1989 nr. 2 om bidragsforskott (forskotteringsloven) § 3 første ledd, § 8 og § 10 andre ledd

• lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester (kringkastingsloven) § 8-4 fjerde ledd

• lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart (luftfartsloven) § 13 a-8 andre ledd

• lov 29. november 1996 nr. 68 om skatt til Svalbard (svalbardskatteloven) § 5-1 og 5-2 syvende ledd

• lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) § 8-22 andre ledd, § 12-14 fjerde ledd siste punktum, § 17-9 fjerde ledd, § 21-11a niende ledd, § 22-3a, § 22-15 åttende ledd, § 22-15a sjette ledd, § 22-16 fjerde ledd og § 25-3 sjette ledd

• lov 26. juni 1998 nr. 41 om kontantstøtte til småbarnsforeldre (kontantstøtteloven) § 11 tredje ledd

• lov 26. juni 1998 nr. 47 om fritids- og småbåter (småbåtloven) § 41 a femte ledd

• lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap m.v. (regnskapsloven) § 8-4

• lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven) § 2-6a femte ledd

• lov 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader mv. (pasientskadeloven) § 8 tredje ledd

• lov 8. mars 2002 nr. 4 om barnetrygd (barnetrygdloven) § 13 tredje ledd

• lov 29. april 2005 nr. 20 om innkreving av underholdsbidrag § 26 andre ledd

• lov 29. april 2005 nr. 21 om supplerande stønad til personar med kort butid i Noreg § 13 tredje ledd

• lov 3. juni 2005 nr. 37 om utdanningsstøtte (utdanningsstøtteloven) §§ 12, 13 og 17

• lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) § 18-11 andre og tredje ledd

• lov 16. juni 2006 nr. 20 om arbeids- og velferdsforvaltningen (arbeids- og velferdsforvaltningsloven) § 7 fjerde ledd

• lov 24. august 2012 nr. 64 om bustøtte og kommunale bustadtilskot (bustøttelova) § 11

• lov 6. juni 2014 nr. 19 om stans i utbetalinga av offentlege ytingar og barnebidrag når ein av foreldra har bortført eit barn til utlandet § 3 andre ledd

• lov 4. september 2015 nr. 91 om posttjenester (postloven) § 54 andre ledd

• lov 27. mai 2016 nr. 14 om skatteforvaltning (skatteforvaltningsloven) § 2-10 bokstav c og § 7-9 andre ledd

• lov 16. juni 2017 nr. 50 om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Diskrimineringsnemnda (diskrimineringsombudsloven) nytt § 13 tredje ledd

• lov 7. mai 2020 nr. 40 om tilrettelegging for utbygging av høyhastighetsnett for elektronisk kommunikasjon (bredbåndsutbyggingsloven) § 23 andre ledd

• lov 23. juni 2020 nr. 99 om tilskudd ved avbrutt permittering (økonomiske tiltak i møte med virusutbruddet) § 16 første ledd

• lov 28. januar 2022 nr. 2 om lønnsstøtte (økonomiske tiltak i møte med pandemien) § 17 første ledd

• lov 4. mars 2022 nr. 7 om nasjonale saksbehandlingsregler i saker om offentlig støtte (støtteprosessloven) § 3 fjerde ledd

• lov 11. mars 2022 nr. 8 om tollavgift (tollavgiftsloven) § 12-8 første ledd

• lov 17. juni 2022 nr. 57 om erstatning fra staten til voldsutsatte (voldserstatningsloven) § 13 og § 16 andre ledd

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 42 Endringer i andre lover.