Del 4
Ett utleggstrekk

28 Ny ordning med ett utleggstrekk

28.1 Innledning og sammendrag

Utleggstrekk innebærer at arbeidsgiver pålegges å trekke en del av lønnen til dekning av et krav noen har mot arbeidstakeren. Programmet Fremtidens innkreving utvikler en forbedret og mer helhetlig prosess for utleggstrekk på tvers av namsmyndighetene. I denne proposisjonen del IV foreslår departementet regler i innkrevingsloven og endringer i tvangsfullbyrdelsesloven og andre lover som er nødvendige for den nye prosessen for utleggstrekk.

Departementet foreslår i punkt 28.2 at både alminnelig namsmann og Innkrevingsmyndigheten i Skatteetaten kan beslutte dekning ved utleggstrekk. Hvis det besluttes trekk for flere krav, deltar alle kravene i det samme trekket. Det gjelder også dersom beslutningene er truffet av forskjellige namsmyndigheter. På denne måten vil det bare løpe ett utleggstrekk mot samme skyldner. Utleggstrekket vil også fremstå som ett utleggstrekk for den trekkpliktige. Forslaget innebærer en forenkling for skyldnerne, arbeidsgivere og andre trekkpliktige, og for kreditorene.

Departementet foreslår i punkt 28.3 å regulere hvilken namsmyndighet som skal ha ansvaret for å vurdere utleggstrekkets størrelse. Det er den namsmyndigheten som etablerer trekket, som fastsetter størrelsen på trekket og utpeker trekkpliktig. Alminnelig namsmann skal ha ansvaret for å vurdere trekkets størrelse ved endring og klage dersom Innkrevingsmyndigheten ikke har krav i trekket. Hvis Innkrevingsmyndigheten har krav i trekket, har den ansvaret for å vurdere endring av trekkets størrelse, og for å behandle klager som gjelder trekkets størrelse. Dette gjelder selv om det også foreligger krav som alminnelig namsmann eller kommunal særnamsmyndighet har besluttet at skal delta i trekket, og selv om det er alminnelig namsmann som har etablert trekket.

Ordningen med ett utleggstrekk forutsetter at det ikke kan løpe andre utleggstrekk parallelt. Kommunene kan i dag beslutte utleggstrekk for enkelte kommunale krav. Departementet foreslår at kommunene fortsatt skal kunne beslutte dekning ved trekk, men beslutningen må meldes til alminnelig namsmann. Kommunene vil også kunne beslutte utleggspant og motregning for krav hvor de har slik myndighet i dag, se punkt 28.4 og punkt 12.8.

Departementet foreslår også enkelte endringer i sektorregelverket som medfører at heller ikke Statens pensjonskasse og Krigsskadeskipnaden skal beslutte utleggstrekk, se punkt 28.5.

Etter ordningen med ett utleggstrekk skal den trekkpliktige innbetale gjennomførte trekk på én måte, uavhengig av hvilken namsmyndighet som har besluttet eller er ansvarlig for utleggstrekket. Departementet foreslår at Innkrevingsmyndigheten blir ansvarlig for pengehåndteringen for alle utleggstrekk, se punkt 28.6.

28.2 Generelt om ordningen med ett utleggstrekk

28.2.1 Gjeldende rett

I dag kan den alminnelige namsmannen i det enkelte distrikt beslutte utleggstrekk. Det samme kan skattekontoret, Statens innkrevingssentral og Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav. For visse typer krav kan også kommunene beslutte utleggstrekk.

En skyldner kan dermed ha flere utleggstrekk mot seg, som enten løper parallelt, eller som følger etter hverandre i tid. Når det besluttes utleggstrekk, skal skyldneren beholde så stor del av lønnen eller pensjonen mv. som skyldneren trenger til livsopphold for seg og sin familie. De ulike namsmyndighetene som beslutter utleggstrekk, foretar hver sine vurderinger av dette behovet, og kan beregne avsetningen til livsopphold forskjellig. Skyldneren kan i slike tilfeller måtte sende samme dokumentasjon til ulike namsmyndigheter, som igjen kan vurdere dokumentasjonen ulikt.

Ved flere trekk mot samme skyldner må arbeidsgiveren og andre trekkpliktige holde orden på de ulike trekkene, og håndtere forholdet mellom trekkene og eventuelle beslutninger om endringer. Den trekkpliktige må også håndtere ulike måter å innbetale og rapportere gjennomførte utleggstrekk på, avhengig av hvilken namsmyndighet som har besluttet de ulike trekkene.

Private kreditorer har ikke nødvendigvis oversikt over dekningsmuligheten hos skyldneren før de begjærer utlegg. På begjæringstidspunktet fremstår det derfor ofte som tilfeldig om kreditor vil oppnå dekning gjennom utleggstrekk. Dersom det løper et utleggstrekk med prioritet foran kreditorens krav, kan kreditoren etter gjeldende rett oppnå utleggstrekk med starttidspunkt frem i tid, men bare innenfor en trekkperiode på to år. Hvis det ikke er rom for trekk, eller hvis trekket ikke er tilstrekkelig til å dekke kravet innen toårsperioden, må kreditoren sende inn en ny begjæring til namsmannen. Dette påfører kreditoren ekstraarbeid og partene økte sakskostnader.

28.2.2 Høringsnotatets forslag

I høringen ble det foreslått en ny ordning hvor det bare skal løpe ett utleggstrekk mot samme skyldner. Trekket kan gå til dekning av flere krav, også om de kreves inn av ulike namsmyndigheter.

For skyldneren gir forslaget bedre oversikt, og det blir enklere å ivareta retten til å beholde tilstrekkelig midler til livsopphold gjennom kontakt med den namsmyndigheten som har ansvar for trekkets størrelse.

Forslaget medfører at den trekkpliktige bare vil motta ett trekkpålegg for hver skyldner, uavhengig av hvor mange krav trekket omfatter. Den trekkpliktige får da bare ett utleggstrekk å følge opp, og betaling og rapportering av trekket gjøres på én måte.

I ordningen med ett utleggstrekk skal krav kunne legges til i et løpende trekk. Dette gjelder også dersom det nye kravet har lavere prioritet enn de kravene som allerede ligger i trekket. Hvis det er flere krav i et utleggstrekk, legges de i en «kø», og dekkes etter prioritet ut fra kravets art. Hvis kravene har samme prioritet, dekkes de i utgangspunktet forholdsmessig ut fra deres størrelse. Departementet foreslo også at kravene som ligger i trekket, ikke skal foreldes så lenge trekket består. Ordningen medfører dermed større sannsynlighet for at kreditor får dekning for kravet gjennom utleggstrekket, og reduserer behovet for gjentatte utleggsbegjæringer for samme krav. Det vil spare partene for kostnader.

28.2.3 Høringsinstansenes merknader

Arbeids- og velferdsdirektoratet støtter forslagene til modernisering av utleggsprosessen og ser potensialet for betydelige forenklinger og effektiviseringer som følge av dette.

Brønnøysundregistrene er positive til forslaget om å etablere en ny ordning hvor det skal løpe kun ett utleggstrekk mot samme skyldner som kan gå til dekning av flere krav, og å modernisere utleggsprosessen i tvangsfullbyrdelsesloven.

Barne- og familiedepartementet mener løsningen med samordning av trekk, med ett trekk utad, fremstår som en enklere løsning for skyldneren, enn dagens system.

Domstoladministrasjonen støtter hovedtrekkene i forslaget om en ordning med bare ett utleggstrekk overfor den enkelte skyldneren, og uttaler at forslaget innebærer en forenkling og forbedring av systemet for utleggstrekk, og er en mer moderne og tidsmessig løsning enn dagens ordning.

Forbrukerrådet mener det er helt nødvendig med et nytt regelverk som legger til rette for samordning av utleggstrekk på tvers av namsmyndighetene og for bedre og automatiserte prosesser og mer effektiv saksbehandling. Forslaget om å begrense antall utleggstrekk til ett er skyldnervennlig, uten at det går på bekostning av kreditor.

Jussbuss stiller seg overordnet positiv til de foreslåtte endringene, herunder at det skal legges til rette for en forbedret og mer helhetlig prosess for utleggstrekk på tvers av namsmyndighetene.

KapitalKontroll AS mener at løsningen vil medføre forenklinger for debitor, kreditor og for arbeidsgiver, og støtter forslaget.

Lindesnes kommune uttaler at forslaget om en ny ordning med ett utleggstrekk synes å innebære en forbedring og forenkling for skyldneren, trekkpliktig og kommunen som kreditor.

Norges politilederlag (NPL) finner at det er behov for endringer ved samordning av utleggstrekk, og at dette vil medføre at det blir mye enklere for skyldneren å holde oversikt. NPL er imidlertid noe usikker på om en slik ordning i praksis kan bli mer uoversiktlig for alminnelig namsmann og Innkrevingsmyndigheten, se nærmere under punkt 28.3.3.

Politidirektoratet støtter forslaget om ny ordning med etablering av ett trekk.

Statsforvalteren i Oslo og Viken er positiv til at flere trekk samordnes i ett utleggstrekk.

Skattedirektoratet støtter departementenes forslag om at det etableres en ny ordning hvor det bare skal løpe ett utleggstrekk mot samme skyldner som kan gå til dekning av flere krav som kreves inn av ulike namsmyndigheter. Skattedirektoratet mener at dette på en god måte vil kunne lette utleggstrekkprosessen for de ulike aktørene, og kanskje særlig for skyldneren og den trekkpliktige.

Flere av høringsinstansene har merknader og konkrete innspill til de nærmere reglene som er foreslått for den nye trekkordningen. Disse merknadene behandles sammen med gjennomgangen av de forskjellige temaene knyttet til den nye trekkordningen i punkt 28.3 til 28.6 og i kapitlene 29 til 34.

28.2.4 Vurderinger og forslag

Departementet foreslår å følge opp forslaget om en ny, helhetlig prosess for utleggstrekk. Den nye ordningen vil gi en mer oversiktlig og samordnet trekksituasjon. Uavhengig av antall krav og namsmyndigheter som er involvert, vil det for skyldneren foreligge en felles beregning av utleggstrekkets størrelse. Skyldneren vil også bare ha én namsmyndighet å forholde seg til ved klage over størrelsen på trekket, og ved begjæring om endring av trekket. Den nye ordningen er også enklere for private kreditorer, og for arbeidsgivere og andre trekkpliktige.

Prinsippet om ordningen med ett trekk kommer i lovforslaget til uttrykk i dekningsloven § 2-8 første ledd første punktum:

«Dersom flere krav mot samme skyldner skal dekkes ved utleggstrekk, deltar alle kravene i det samme trekket.»

Dette medfører at Innkrevingsmyndigheten og alminnelig namsmann kan beslutte utleggstrekk på to ulike måter: Der det ikke løper utleggstrekk fra før, må de etablere et nytt utleggstrekk for det aktuelle kravet. Dersom det allerede foreligger et utleggstrekk mot skyldneren, kan namsmyndigheten beslutte at kravet skal delta i det etablerte trekket. Det foreslås å regulere disse to formene for beslutning om dekning ved trekk både i tvangsfullbyrdelsesloven og innkrevingsloven.

Kommunene kan i dag beslutte utleggstrekk for enkelte kommunale krav. Departementet foreslår at kommunene fortsatt skal kunne beslutte dekning ved trekk, men beslutningen må meldes til alminnelig namsmann, se nærmere omtale under punkt 28.4.

Det vises til forslag til dekningsloven § 2-8 første ledd første punktum, tvangsfullbyrdelsesloven § 7-20 første ledd og innkrevingsloven § 23 andre ledd andre punktum.

28.3 Ansvar for utleggstrekkets størrelse

28.3.1 Gjeldende rett

Utleggstrekk kan i dag besluttes av alminnelig namsmann, det vil si namsmennene innenfor politi- og lensmannsetaten. Ulike særnamsmyndigheter kan også beslutte utleggstrekk. I Skatteetaten er det tre særnamsmyndigheter: skattekontor, Statens innkrevingssentral og Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav. For kommunenes adgang til å beslutte utleggstrekk, se punkt 28.4.

Den namsmyndigheten som beslutter utleggstrekk, fastsetter trekkets størrelse, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21 første ledd. Trekket må ligge innenfor rammene i dekningsloven § 2-7 første ledd første punktum, som sier at utlegg kan tas i skyldnerens lønn «i den utstrekning lønnen overstiger det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand».

Under gjeldende rett nedlegges utleggstrekk for en periode med ett bestemt beløp eller en bestemt prosentsats i hver enkelt utleggssak av ulike namsmyndigheter. En skyldner som har flere trekk i inntekten, og som mener at det trekkes for mye, må selv finne ut hvilket trekk som må påklages.

Den namsmyndigheten som har kompetanse til å beslutte utleggstrekk, har i utgangspunktet også ansvaret for å vurdere endring av trekkets størrelse, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7-23 og 7-24, og for klage som gjelder trekkets størrelse, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §§ 5-16 og 7-26.

De alminnelige namsmennene har ansvar for namsmannsfunksjonen innenfor hvert sitt distrikt, se kapittel 20. For utleggstrekk besluttet av en alminnelig namsmann, kan ansvaret for et utleggstrekk derfor flytte seg til en annen namsmann hvis skyldneren flytter til et annet namsdistrikt. Særnamsmyndighetene i Skatteetaten har ansvar for innkreving av ulike typer krav. Ansvaret for et utleggstrekk vil ligge hos den særnamsmyndigheten som har ansvar for den kravstypen som det besluttes utleggstrekk for.

28.3.2 Høringsnotatets forslag

I høringen ble det pekt på at for å unngå ulike vurderinger av blant annet behovet for å skjerme midler til livsopphold, må det være én namsmyndighet som har ansvaret for å vurdere trekkets størrelse for en skyldner. Det ble pekt på at det også vil være utfordringer knyttet til hvem som skal behandle klager og endringsanmodninger mv. dersom flere namsmyndigheter har samme kompetanse.

Det ble foreslått at Innkrevingsmyndigheten skal være ansvarlig for et utleggstrekk når trekket inneholder ett eller flere krav fra Innkrevingsmyndigheten. Det gjelder også der det i tillegg finnes krav som alminnelig namsmann har besluttet at skal dekkes ved trekk. I slike tilfeller skal Innkrevingsmyndigheten ha ansvaret for å fastsette trekkets størrelse, vurdere endring av trekket og behandle klager som gjelder trekkets størrelse.

Alminnelig namsmann vil etter forslaget ha ansvaret for utleggstrekkene der det bare er krav som alminnelig namsmann har besluttet skal dekkes ved trekk. For å unngå at flere alminnelige namsmenn skal ha likestilt kompetanse til å beslutte og endre utleggstrekk for samme skyldner, ble det foreslått noen justeringer i reglene om stedlig kompetanse. Det vises til vurderingen av dette i kapittel 20.

Hvilken namsmyndighet som er ansvarlig for utleggstrekkets størrelse, vil kunne endre seg i løpet av perioden utleggstrekket løper. Hvis bare alminnelig namsmann har krav i trekket, vil ansvaret for trekkets størrelse forflytte seg med skyldneren dersom denne flytter til et nytt namsdistrikt. Hvis Innkrevingsmyndigheten har krav i trekket, vil Innkrevingsmyndigheten være ansvarlig for trekkets størrelse. Ansvaret for trekkets størrelse vil dermed kunne flytte seg mellom alminnelig namsmann og Innkrevingsmyndigheten når krav fra Innkrevingsmyndigheten kommer inn i trekket, og igjen når Innkrevingsmyndighetens krav gjøres opp og går ut av trekket.

28.3.3 Høringsinstansenes merknader

Domstoladministrasjonen mener det er en naturlig konsekvens av forslaget om ett utleggstrekk at en namsmyndighet alene til enhver tid har ansvaret for og administrerer utleggstrekket, herunder behandler endringsanmodninger og klager. De uttaler også at det er naturlig at dette ansvaret legges til den nye Innkrevingsmyndigheten når utleggstrekket omfatter krav som hører under både namsmenn og Innkrevingsmyndigheten.

Politidirektoratet, flere politidistrikt og Norges politilederlag i Parat mener at ansvaret for utleggstrekk med krav fra ulike namsmyndigheter bør ligge hos den alminnelige namsmann.

Politidirektoratet finner det betenkelig at alminnelig namsmann – som en uavhengig tredjepart uten egeninteresse i selve innkrevingsprosessen – skal overstyres av en særnamsmyndighet som også har rolle som kreditor. De uttaler at vurderinger knyttet til beslutning om utleggstrekk i stor grad dreier seg om å forstå skyldnerens livssituasjon og vurdere rimeligheten av de ulike kostnader som skyldneren kan pådra seg. Alminnelig namsmann har tilstedeværelse over hele landet og besitter mye lokalkunnskap, og de mener dette gjør den alminnelige namsmann bedre kvalifisert til å fastsette størrelsen på trekk, og at den lokale tilgjengeligheten vil være i tråd med målsettingen til programmet «Fremtidens innkreving» om å sette bruker i sentrum.

Norges politilederlag i Parat mener at det for partene i utleggssaker vil være mer tillitsvekkende om alminnelig namsmann har ansvar for utleggstrekk med krav fra ulike myndigheter. Dette fordi den alminnelige namsmann er en nøytral part i motsetning til Innkrevingsmyndigheten som også er kreditor. De er videre noe usikker på om ordningen kan bli mer uoversiktlig for alminnelig namsmann og Innkrevingsmyndigheten. Det er kjent at alminnelig namsmanns portefølje vesentlig består av krav med laveste prioritet, og at krav hos Innkrevingsmyndigheten har bedre prioritet. Dette kan føre til at trekkansvaret flyttes flere ganger mellom alminnelig namsmann og Innkrevingsmyndigheten.

KapitalKontroll AS mener Innkrevingsmyndigheten bør følge opp alle trekk, og ikke bare trekk som omfatter krav fra Innkrevingsmyndigheten. Dette vil være kostnadseffektivt og gi større grad av likebehandling. De mener den foreslåtte løsningen, der trekk følges opp av både namsmann og Innkrevingsmyndigheten, medfører uoversiktlighet i systemet.

28.3.4 Vurderinger og forslag

For å realisere ordningen med ett trekk, kan det ikke være flere ulike namsmyndigheter med likestilt kompetanse til å vurdere trekkets størrelse overfor samme skyldner. Det er derfor behov for regler som avgjør hvilken namsmyndighet som til enhver tid har ansvaret for trekkets størrelse. Etter departementets vurdering er ansvarsfordelingen som ble foreslått i høringen, den mest hensiktsmessige.

Forslaget innebærer at både alminnelig namsmann og Innkrevingsmyndigheten vil ha anledning til å etablere utleggstrekk mot skyldnere som ikke har utleggstrekk fra før. Det er i første omgang den namsmyndigheten som etablerer trekket, som fastsetter trekkets størrelse og utpeker trekkpliktig. Videre er det i utgangspunktet denne namsmyndigheten som har ansvaret for trekkets størrelse i fortsettelsen. Dette ansvaret omfatter å vurdere endring av trekkets størrelse av eget tiltak eller etter anmodninger fra partene, og å behandle klager som gjelder størrelsen på trekket.

Når trekket inneholder krav fra Innkrevingsmyndigheten, skal Innkrevingsmyndigheten ha ansvaret for trekkets størrelse. Innkrevingsmyndigheten vil i all hovedsak ha krav med bedre prioritet enn de kravene alminnelig namsmann krever inn. Der det foreligger krav i trekket fra ulike namsmyndigheter, vil dermed Innkrevingsmyndigheten i de fleste tilfeller bare ha ansvaret for trekket mens dette går til dekning av Innkrevingsmyndighetens prioriterte krav. Når Innkrevingsmyndighetens prioriterte krav er gjort opp, og trekket skal gå til å dekke de lavere prioriterte kravene der alminnelig namsmann gjerne har truffet trekkbeslutningen, vil også ansvaret for trekket flyttes til den alminnelige namsmann. Det vises til omtalen av høringsforslaget ovenfor om hvordan ansvaret for trekket kan flytte seg mellom Innkrevingsmyndigheten og alminnelig namsmann, og også mellom forskjellige alminnelige namsmenn.

Enkelte høringsinstanser har uttrykt bekymring med hensyn til at Innkrevingsmyndigheten opptrer som både kreditor og namsmyndighet. Etter gjeldende rett vurderer og beslutter skattekontoret, Statens innkrevingssentral og Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav utleggstrekkets størrelse ved innkrevingen av de kravene som faller inn under deres myndighet. At innkrevingsmyndighetene i Skatteetaten opptrer som særnamsmyndighet og kreditor for en rekke krav, har fungert godt. En endring av prinsippet om særnamsmyndighet vil innebære en større omorganisering av dagens namsmyndigheter som ikke har vært utredet i arbeidet med å modernisere trekkordningen.

Avgjørende for departementet er at den foreslåtte ansvarsfordelingen sørger for at det bare er én namsmyndighet som til enhver tid har ansvaret for trekkets størrelse, samtidig som en i størst mulig grad unngår endringer i ansvar og roller hos alminnelig namsmann. Namsmyndighetenes oversikt over flytting av trekkansvaret vil ivaretas ved at det pågående moderniseringsprogrammet Fremtidens innkreving utvikler nye systemer for saksbehandling og samhandling som er felles for alminnelig namsmann og Innkrevingsmyndigheten.

Departementet foreslår å regulere ansvaret for å fastsette trekkets størrelse ved beslutning om å etablere utleggstrekk i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-20 tredje ledd første punktum og innkrevingsloven § 26 andre ledd fjerde punktum. Hvilken av myndighetene som har ansvaret for å vurdere endring av trekkets størrelse, og for å behandle klager som gjelder trekkets størrelse, foreslås regulert i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21 andre ledd, § 7-22 andre ledd og § 7-24 andre ledd. Videre følger det av innkrevingsloven § 33 at tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7-21 og 7-22 også gjelder for Innkrevingsmyndigheten.

Departementet viser til forslag til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-20 tredje ledd første punktum, § 7-21 andre ledd, § 7-22 andre ledd, § 7-24 andre ledd, og til innkrevingsloven § 26 andre ledd fjerde punktum og § 33.

28.4 Kommunenes særnamsmyndighet

28.4.1 Gjeldende rett

For noen kommunale krav er det fastsatt i sektorlovgivningen at kravet kan kreves inn etter reglene for innkreving av skatt. Dette innebærer at kommunene har særnamsmyndighet etter skattebetalingsloven for kravene. Kommunen har da selv kompetanse til å beslutte utlegg, og trenger ikke beslutning av alminnelig namsmann. Dette omfatter kompetanse til å stifte utleggspant, jf. skattebetalingsloven § 14-3, men ikke til å beslutte realisasjon av pantet. Tvangsdekningen av pantet må derfor skje gjennom alminnelig namsmann. Med hjemmel i skattebetalingsloven § 14-4 kan kommunen også beslutte utleggstrekk for disse kravene. Det er lagt til grunn at disse kravene har samme prioritet som skatter og avgifter etter prioritetsbestemmelsen i dekningsloven § 2-8. Kommunene har også tvangsgrunnlag for utlegg for disse kravene.

Adgangen til å kreve inn etter reglene for innkreving av skatt omfatter følgende kravstyper:

• Eiendomsskatt, jf. lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane (eigedomsskattelova) § 27.

• Vann- og avløpsgebyr, jf. lov 16. mars 2012 nr. 12 om kommunale vass- og avløpsanlegg (vass- og avløpsanleggslova) § 6.

• Feiegebyr, jf. lov 14. juni 2002 nr. 20 om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver (brann- og eksplosjonsvernloven) § 28 fjerde ledd.

• Avfallsgebyr for husholdninger, jf. lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) § 34 femte ledd, som gir eigedomsskattelova § 27 tilsvarende anvendelse.

• Parkeringsavgift, jf. lov 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk (vegtrafikkloven) § 31a andre ledd, jf. § 38.

• Tilleggsavgift til piggdekkgebyr, jf. forskrift 7. mai 1999 nr. 437 om gebyr for bruk av piggdekk og tilleggsgebyr §§ 8 og 9, jf. vegtrafikkloven § 38.

Når kravene kan kreves inn etter reglene for innkreving av skatt, legger departementet til grunn at også henvisningen i skattebetalingsloven § 14-2 om at tvangsfullbyrdelsesloven «gjelder tilsvarende så langt den passer», med visse spesifiserte unntak, gjelder for kommunenes innkreving.

Henvisningen til reglene for innkreving av skatt innebærer også at kommunene har utvidet motregningsrett ved innkreving av kravene. Kravene som nevnt ovenfor kan dermed motregnes i krav på skatt eller avgift som skyldneren måtte ha til gode mot det offentlige, jf. skattebetalingsloven kapittel 13. Den utvidede motregningsadgangen etter skattebetalingsloven er beskrevet nærmere i punkt 12.3.

28.4.2 Høringsnotatets forslag

I høringen ble det lagt til grunn at kommunene fortsatt skal ha adgang til å utøve særnamsmyndighet for de kravene hvor de har slik myndighet i dag. Det ble ikke foreslått endringer i kommunenes adgang til å beslutte utleggspant, men som følge av ordningen med ett utleggstrekk, ble det foreslått at kommunene ikke selv skal kunne beslutte utleggstrekk.

Det ble trukket frem at forslaget om en ny ordning med ett utleggstrekk innebærer at både skyldneren og den trekkpliktige, normalt arbeidsgiveren, skal forholde seg til ett felles trekk selv om det er besluttet utleggstrekk for innkreving av flere krav. Det ble pekt på at ordningen krever at det ikke nedlegges separate, selvstendige utleggstrekk ved siden av ordningen med ett trekk. Ut fra kostnadene og kompleksiteten knyttet til å gjøre kommunene til deltakere i det nye systemet, ble det lagt til grunn at det ikke er hensiktsmessig at kommunene deltar i den nye ordningen med ett utleggstrekk som egen namsmyndighet. Det ble i stedet foreslått at innkreving av de aktuelle kravene ved utleggstrekk skal skje ved at kommunene må be den alminnelige namsmannen om å beslutte dekning ved trekk. Det ble foreslått en bestemmelse i tvangsfullbyrdelsesloven om at kommunen kan begjære utleggstrekk.

I høringen ble det foreslått å fastsette i sektorregelverket at det aktuelle kravet kan kreves inn etter reglene om innkreving av skatt i innkrevingsloven § 23 (utleggspant) og § 21 (motregning). Det ble vist til at innkrevingsloven er en lov for innkreving av statlige krav, tilpasset innkrevingsvirksomheten som Skatteetaten har ansvaret for, og det ble lagt til grunn at det ikke er naturlig at loven gjelder direkte for kommunene.

Det ble videre vist til at det i forslaget til innkrevingsloven ble foreslått å spesifisere hvilke bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven som skal gjelde, og at disse også vil gjelde når kommunene bruker myndighet etter disse bestemmelsene. Det ble også vist til enkelte særregler om saksbehandlingen i forslaget til innkrevingsloven, som vil gjelde for kommunen blant annet ved beslutninger om utleggspant. Dette gjelder reglene om varsel i forslag til innkrevingsloven § 25, og om beslutning og underretning mv. i § 26. Disse bestemmelsene inneholder regler som skal ivareta hensynet til skyldneren når det treffes beslutninger som omfattes av bestemmelsene.

Både av hensyn til skyldneren og av hensyn til kommunen ble det foreslått at det ikke skal påløpe gebyr etter rettsgebyrloven når kommunene ber den alminnelige namsmannen om å beslutte dekning ved utleggstrekk for de aktuelle kravene.

28.4.3 Høringsinstansenes merknader

Kommunesektorens organisasjon (KS) reagerer på at det ikke er beskrevet hvilke kostnader og hvilken kompleksitet som gjør det uhensiktsmessig at kommunene deltar i det nye systemet og den nye ordningen med ett utleggstrekk.

KS mener videre at rettsgrunnlaget for kommunenes særnamsmyndighet bør klargjøres og uttaler at en mulig løsning kunne være en egen bestemmelse i innkrevingsloven hvor det slås fast at kommunene er innkrevingsmyndighet for kommunale krav, med oppregning av hvilke bestemmelser i innkrevingsloven som gjelder ved kommunal innkreving. KS mener en slik bestemmelse kan komme i tillegg til henvisningsbestemmelsene i sektorlovgivningen.

KapitalKontroll AS og enkelte kommuner mener, i likhet med KS, at fratakelsen av kommunenes myndighet til å beslutte utleggstrekk, ikke er godt nok vurdert og begrunnet. De er også bekymret for at staten oppnår en fordel i innkrevingen sammenlignet med kommunene, ettersom Innkrevingsmyndigheten vil kunne beslutte utleggstrekk for statlige krav, mens kommunene må gå via alminnelig namsmann for å oppnå utleggstrekk.

Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund (NKK) og enkelte kommuner har uttrykt bekymring for lang saksbehandlingstid hos alminnelig namsmann og konsekvensene dette kan ha for kommunene. Sett i sammenheng med forslaget om forholdsmessig fordeling av utleggstrekk kan det vise seg at det tar lang tid å få dekket krav ved utleggstrekk. En konsekvens av dette kan bli at kommunene ser seg nødt til å vurdere tyngre innkrevingstiltak som å begjære tvangssalg der de har panterett for kravet.

NKK og enkelte kommuner har også en merknad til forslaget om myndighet for Innkrevingsmyndigheten til å beslutte tvangsdekning i enkle pengekrav. De mener det vil utgjøre en ubegrunnet forskjellsbehandling om Innkrevingsmyndigheten som eneste særnamsmyndighet selv kan beslutte tvangsdekning av egne utleggspant i enkle pengekrav, mens kommunene på sin side må sende begjæring om tvangsdekning til alminnelig namsmann med lang saksbehandlingstid og tilhørende rettsgebyr.

Politidirektoratet ser ikke behov for å lovregulere at kommunene kan begjære utleggstrekk via namsmannen. Politidirektoratet viser videre til vedlagt høringsinnspill fra Oslo politidistrikt, hvor det reises spørsmål om hvilken myndighet som skal ta stilling til innvendinger og klager som gjelder valg av utleggsgjenstand der kommunen har begjært utleggstrekk via alminnelig namsmann. For eksempel kan skyldneren fremsette ønske om at det heller tas utleggspant enn utleggstrekk.

28.4.4 Vurderinger og forslag

Departementet slutter seg til forslaget i høringen om at kommunene kan utøve særnamsmyndighet for de kravene hvor de har slik myndighet i dag. Forslaget innebærer at kommunene fortsatt vil ha myndighet til å beslutte utlegg.

Det ble i høringen foreslått at kommunene ikke lenger skal kunne beslutte utleggstrekk, men i stedet skal begjære utleggstrekk hos alminnelig namsmann uten at det påløper rettsgebyr.

Etter departementets syn er det ikke nødvendig at kommunene opptrer på linje med private kreditorer i begjæring om utleggstrekk til alminnelig namsmann. Departementet vil derfor foreslå en noe annen løsning for kommunene enn det som ble foreslått i høringen.

Departementet foreslår å regulere kommunenes myndighet til å beslutte utlegg i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 2 avsnitt II. En samlet regulering av kommunenes særnamsmyndighet gjør det enklere for kommunene og skyldnerne å få oversikt over de reglene som gjelder ved utøvelse av kommunal særnamsmyndighet.

Hvilke krav kommunene kan utøve særnamsmyndighet for, foreslås opplistet i tvangsfullbyrdelsesloven § 2-14. Listen inneholder de samme kravene som kommunene har særnamsmyndighet for etter sektorlovgivningen under gjeldende rett, og innebærer ingen realitetsendring.

Dersom kommunen har tvangsgrunnlag for krav nevnt i § 2-14, kan kommunen kreve inn kravet med renter, gebyrer og sakskostnader ved å beslutte utlegg, jf. forslag til § 2-15 første ledd. Før kommunen beslutter utlegg skal skyldneren varsles i samsvar med §§ 7-6 og 7-10, jf. § 2-15 andre ledd. Tvangsfullbyrdelsesloven § 7-6 første ledd femte punktum gir hjemmel til å gi nærmere regler om innholdet i kommunens varsel. Det vises til punkt 23.2 for nærmere omtale av forslag til tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7-6 og 7-10. Hvis kommunen, etter å ha varslet skyldneren, avslutter innkrevingen uten å beslutte utlegg, skal skyldneren underrettes.

I § 2-15 tredje ledd henvises det til en rekke av tvangsfullbyrdelseslovens regler som gjelder ved utøvelse av kommunal særnamsmyndighet. Det henvises blant annet til grunnvilkårene for å gjennomføre tvangsfullbyrdelse i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 4. Dette innebærer at det er kommunen som tar stilling til tvangsgrunnlag, tvangskraft, innvendinger mot tvangsgrunnlaget mv.

Kommunens beslutning om utleggspant skal gjennomføres etter reglene i §§ 7-17 til 7-19. Dette følger av henvisningene i § 2-15 tredje ledd, men presiseres uttrykkelig i § 2-16 av pedagogiske hensyn.

Hvordan kommunens beslutning om utleggstrekk skal gjennomføres, foreslås regulert i § 2-17. Kommunene skal fremsette beslutningen for den alminnelige namsmannen som er kompetent til å etablere utleggstrekk mot skyldneren. Beslutningen skal inneholde skyldnerens navn, adresse og fødselsnummer eller d-nummer. Videre skal beslutningen inneholde en nøyaktig beregning av kravet med sakskostnader og renter frem til beslutningsdatoen, nøyaktige opplysninger om beregningen av renter fra beslutningsdatoen, og hvilken prioritet kravet har etter dekningsloven § 2-8.

Kongen kan fastsette hvordan beslutningen skal fremsettes. Det kan for eksempel bestemmes at kommunens trekkbeslutning skal fremsettes elektronisk på nærmere angitt måte. Dersom det allerede løper utleggstrekk mot skyldneren, meldes kravet umiddelbart inn i trekket av namsmannen. Etter departementets vurdering er innmelding av kravet i slike situasjoner egnet for automatisk saksbehandling uten manuell kontroll.

Dersom det ikke allerede løper utleggstrekk mot skyldneren, skal namsmannen forsøke å etablere utleggstrekk mot vedkommende. Namsmannen skal i slike tilfeller påse at den er kompetent til å etablere utleggstrekk mot skyldneren, og at skyldneren har partsevne og er prosessdyktig. Etter departementets vurdering er prøvingen av disse grunnleggende prosessuelle forutsetningene også i stor grad egnet for å kunne automatiseres. Før namsmannen avgjør om utleggstrekk kan etableres, skal namsmannen forelegge kommunens beslutning for skyldneren med oppfordring om å uttale seg om forhold av betydning for om utleggstrekk kan etableres, og om trekkets størrelse. Når skyldnerens frist for å uttale seg har utløpt, skal namsmannen etablere utleggstrekk etter reglene i § 7-20, såfremt den finner rom for det. Er det ikke rom for trekk, underretter namsmannen skyldneren og kommunen om dette. Både kommunen og skyldneren kan påklage namsmannens beslutning etter reglene i §§ 5-16 og 7-24.

Hvis kommunen har et særlig tvangsgrunnlag, må den i utgangspunktet varsle skyldneren i samsvar med § 4-18, før den kan varsle om utlegg i samsvar med § 7-6, jf. forslag til § 2-15 andre ledd. Om kommunen beslutter utleggstrekk mot en skyldner som det ikke allerede løper utleggstrekk mot, må i tillegg namsmannen forelegge beslutningen for skylderen før utleggstrekk kan etableres.

Etter departementets vurdering kan summen av disse reglene føre til at det går uønsket lang tid fra et krav misligholdes, til utleggstrekk kan etableres. For å unngå dette foreslår departementet unntak fra varslingskravet i § 4-18 for kommunene når de utøver kommunal namsmyndighet.

Forslaget innebærer at kommunene beholder særnamsmyndigheten, samtidig som alle beslutninger om utleggstrekk behandles i den nye ordningen med ett trekk. Noen av høringsinstansene har vært bekymret for lang saksbehandlingstid hos de alminnelige namsmenn, og at kommunene får en innkrevingsmessig ulempe i forhold til staten ved å måtte gå gjennom alminnelig namsmann for å oppnå trekk. Etter departementets vurdering vil det reviderte forslaget i liten grad innebære noen innkrevingsmessig fordel for staten i forhold til kommunene. Hvis det allerede er besluttet trekk mot en skyldner, vil kommunens beslutning om utleggstrekk umiddelbart gjennomføres ved at kravet legges til i trekket. I så fall vil det være prioritetsreglene som fastsetter hvordan trekket skal fordeles mellom ulike kreditorer. Departementet legger videre til grunn at saksbehandlingstiden hos alminnelig namsmann vil kunne gjøres forholdsvis kort når det gjelder etablering av trekk i slike tilfeller. I disse tilfellene skal namsmannen bare undersøke mulighetene for å etablere trekk, uten nærmere kontroll av kravet, tvangsgrunnlaget og tvangskraften.

Kommunene har i dag ikke myndighet til å beslutte tvangsdekning av utleggspant som de selv har stiftet i enkle pengekrav. Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund og enkelte kommuner har pekt på at det foreslås at Innkrevingsmyndigheten skal ha slik myndighet, og gir uttrykk for at også kommunene bør ha adgang til å beslutte dette. Departementet viser til at Statens innkrevingssentral etter gjeldende rett kan beslutte tvangsdekning i enkle pengekrav. Skatteetaten har dermed allerede i dag en slik adgang for en lang rekke krav, som foreslås videreført. Forslaget om å gi Innkrevingsmyndigheten denne adgangen generelt innebærer dermed ikke at Skatteetaten får en ny myndighet, men at den eksisterende adgangen utvides til å omfatte alle kravene Innkrevingsmyndigheten krever inn, se nærmere omtale av dette spørsmålet i punkt 14.4. Kommunene har ikke en slik adgang i dag, og det foreslås ikke noen endring i dette.

Som følge av at kommunens særnamsmyndighet reguleres i tvangsfullbyrdelsesloven og motregningsadgangen i innkrevingsloven, foreslår departementet å fjerne gjeldende innkrevingshenvisninger i eigedomsskattelova, vass- og avløpsanleggslova, brann- og eksplosjonsvernloven, vegtrafikkloven og forurensningsloven. Det foreslås ingen endringer i regler om legalpant og tvangsgrunnlag i disse lovene.

Det kan være noe ulik praksis når det gjelder i hvilken utstrekning kommunene beregner seg gebyr når de utøver særnamsmyndighet. Det vises til punkt 6.5.4 for en mer generell redegjørelse for dagens rettssituasjon, og bakgrunnen for særnamsmyndighetenes adgang til å ilegge gebyr. Det foreslås der hjemmel for å fastsette i forskrift at Innkrevingsmyndigheten kan beregne gebyr når den sender varsel om utlegg eller treffer beslutning om utlegg. Departementet foreslår at tilsvarende skal gjelde for kommunene. En bestemmelse om dette er foreslått inntatt i tvangsfullbyrdelsesloven § 2-15 fjerde ledd.

Når gebyrspørsmålet for kommunene blir regulert i tvangsfullbyrdelsesloven, og for Innkrevingsmyndigheten i innkrevingsloven og i tilhørende forskrifter, foreslår departementet at rettsgebyrloven § 14 tolvte ledd oppheves. Rettsgebyrloven § 14 gjenstår da som en bestemmelse om gebyr for tvangsfullbyrdelse ved alminnelige namsmyndigheter uten også å direkte regulere gebyrspørsmål for særnamsmyndighetene.

Om kommunene og utleggsregistrering vises til punkt 29.8.

Det vises til forslag til tvangsfullbyrdelsesloven §§ 2-14 til 2-17, innkrevingsloven § 21 syvende ledd, og endringer i eigedomsskattelova § 27, vass- og avløpsanleggslova § 6, brann- og eksplosjonsvernloven § 28 fjerde ledd, vegtrafikkloven § 38, forurensningsloven § 34 femte ledd, og forslag til endring i rettsgebyrloven § 14 første ledd og opphevelse av rettsgebyrloven § 14 tolvte ledd.

28.5 Andre innkrevingsmyndigheter

28.5.1 Gjeldende rett

Statens pensjonskasse kan etter lov om Statens pensjonskasse § 44 åttende ledd kreve tilbake ytelser som nevnt i bestemmelsens sjette og syvende ledd ved trekk i fremtidige ytelser, eller kreve inn kravene etter bestemmelsene i skattebetalingsloven. Bestemmelsen i lov om Statens pensjonskasse § 44 åttende ledd får også anvendelse dersom Statens pensjonskasse innkrever feilutbetalt pensjon etter stortings- og regjeringspensjonsloven § 8-5 tredje ledd.

Med hjemmel i lov om Statens pensjonskasse § 44 åttende ledd har Statens pensjonskasse foretatt trekk i egne utbetalinger, og i utbetaling av pensjonsytelser og arbeidsavklaringspenger fra NAV. Pensjonskassen legger ikke ned utleggstrekk i ytelser fra andre, og fatter heller ikke beslutning om utleggspant.

Pensjonsordningen for apotekervirksomhet mv. kan etter lov om pensjonsordning for apotekervirksomhet mv. (apotekerpensjonsloven) § 27 tredje ledd, innkreve ytelser som nevnt i bestemmelsens første og andre ledd ved trekk i framtidige ytelser, eller etter bestemmelsene i skattebetalingsloven. Pensjonsordningen administreres av Statens pensjonskasse.

Når Statens pensjonskasse krever inn tilbakebetalinger etter bestemmelsene i skattebetalingsloven, følger det av skattebetalingsloven § 14-2 at tvangsfullbyrdelsesloven «gjelder så langt den passer». I praksis har Statens pensjonskasse tilpasset innkrevingen til tvangsfullbyrdelsesloven ved at det sendes varsel om at den vurderer å fatte vedtak om tilbakebetaling og innkreving, med orientering om hjemler. Dersom det besluttes utleggstrekk, fatter pensjonskassen et begrunnet vedtak om tilbakebetaling som inkluderer beslutning om trekket. Trygderetten behandler klager over trekkbeslutningen.

Henvisningen til skattebetalingsloven innebærer også at trekket skal skje innen rammen av dekningsloven § 2-7, jf. skattebetalingsloven § 14-4 andre ledd. Det følger av dekningsloven § 2-7 første ledd første punktum at det bare kan trekkes i den delen av ytelsen som «overstiger det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand», og at det ved vurderingen av trekkets størrelse skal tas hensyn til allerede besluttede trekk med bedre prioritet.

Etter lov om erstatning for krigsskade på eiendom og interesser (krigsskadeerstatningsloven) § 27 kan «midler til den alminnelige bygningstrygd skaffes ved utligning på trygdesummene». Krigsskadeskipnaden kan etter bestemmelsen innkreve forfalt utligning med påløpte renter på samme måte som offentlige eiendomsskatter.

Etter stortingsgodtgjørelsesloven § 20 første og andre ledd kan Stortinget kreve tilbake godtgjørelse og andre økonomiske ytelser som urettmessig er utbetalt til representantene. Etter tredje ledd kan krav på tilbakebetaling kreves inn ved trekk i fremtidige ytelser eller etter bestemmelsene i skattebetalingsloven. Det fremgår av forarbeidene at Stortingets administrasjon kan gis myndighet av presidentskapet til å treffe avgjørelse i slike saker, se merknader til bestemmelsen i Innst. 51 (2016–2017).

28.5.2 Høringsnotatets forslag

I høringen uttales det at det synes uklart i hvilken utstrekning bestemmelsene i lov om statens pensjonskasse § 44 åttende ledd, apotekerpensjonsloven § 27 tredje ledd, stortingsgodtgjørelsesloven § 20 tredje ledd, stortings- og regjeringspensjonsloven § 8-5 tredje ledd og krigsskadeerstatningsloven § 27 fjerde ledd hjemler særnamskompetanse, i hvilken grad det eventuelt kan besluttes utleggstrekk med hjemmel i bestemmelsene, og i hvilken grad det er behov for særløsninger.

I høringen ble det lagt til grunn at ordningen med ett utleggstrekk forutsetter at det ikke finnes særnamsmyndigheter som kan beslutte utleggstrekk uten koordinering med den nye trekkordningen, og at lovbestemmelsene bør gjennomgås og eventuelt justeres før den nye trekkordningen trer i kraft.

28.5.3 Høringsinstansenes merknader

Statens pensjonskasse støtter forslaget om å gjennomgå lovbestemmelsene. Ingen andre høringsinstanser har merknader.

28.5.4 Vurderinger og forslag

Etter departementets vurdering har Statens pensjonskasse behov for fortsatt å kunne innkreve tilbakebetalinger gjennom trekk i fremtidige ytelser fra pensjonskassen eller NAV. Forslaget om en ny ordning med ett utleggstrekk innebærer at både skyldneren og den trekkpliktige, normalt arbeidsgiveren, skal forholde seg til ett felles trekk selv om det er besluttet utleggstrekk for innkreving av flere krav. Dette krever at det ikke nedlegges separate, selvstendige utleggstrekk ved siden av ordningen med ett trekk. Departementet foreslår derfor at Statens pensjonskasse i stedet for å nedlegge utleggstrekk skal ha en utvidet avregningsadgang. Det foreslås å endre lov om Statens pensjonskasse § 44 åttende ledd slik at pensjonskassen kan foreta slik avregning både i fremtidige ytelser fra Statens pensjonskasse, og i ytelser fra folketrygden som utbetales av NAV. Dette vil opprettholde den dekningsadgangen pensjonskassen benytter i dag.

I kapittel 13 er det foreslått regler for Innkrevingsmyndighetens avregning i fremtidige ytelser. Etter forslag til innkrevingsloven § 22 første ledd første punktum skal dekningsloven § 2-7 første ledd første punktum gjelde tilsvarende. Etter denne bestemmelsen kan det bare avregnes i den delen av ytelsen «som overstiger det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand». Etter forslag til innkrevingsloven § 22 første ledd andre punktum har avregningen prioritet foran et eventuelt utleggstrekk. Departementet foreslår å lovfeste tilsvarende regler i lov om Statens pensjonskasse § 44 åttende ledd. Det vises til nærmere omtale av innholdet i beslagsfriheten og fortrinnsretten i punkt 13.4.

For avregninger foretatt av Innkrevingsmyndigheten, er det foreslått en del særskilte saksbehandlingsregler, med egne regler for varsel og beslutning, og klageadgang til tingretten, se også her punkt 13.4. I utgangspunktet gjelder forvaltningsloven for virksomheten til Statens pensjonskasse. Departementet foreslår ikke unntak fra dette for beslutninger om avregning truffet av Statens pensjonskasse. Det vil være en klar fordel for pensjonskassen at forvaltningsloven også kommer til anvendelse for vedtak om avregning. Samtidig har forvaltningsloven bestemmelser om varsel, informasjon, begrunnelse av vedtak osv. som ivaretar hensynet til skyldneren på en god måte. Når det gjelder klage over vedtak, bør disse gå til Trygderetten som i dag. Det krever ingen særregulering.

For utleggstrekk foreslås det at kravet som utgangspunkt ikke skal foreldes så lenge utleggstrekket består, se punkt 29.7. I punkt 16.6 foreslår departementet at avregning etter innkrevingsloven § 22 skal ha samme fristavbrytende virkning mv. som utleggstrekk. Departementet foreslår at tilsvarende skal gjelde når Statens pensjonskasse beslutter avregning.

I punkt 13.5 foreslår departementet at Innkrevingsmyndigheten skal gjøre opplysninger om løpende avregninger tilgjengelige for namsmyndighetene, og at det gis nærmere regler om dette i forskrift. Det foreslås at tilsvarende skal gjelde for Statens pensjonskasse.

Departementet foreslår at lov om Statens pensjonskasse § 44 åttende ledd skal gjelde tilsvarende for tilbakebetalinger etter lov om pensjonsordning for apotekervirksomhet mv. § 27 tredje ledd.

Etter lov om erstatning for krigsskade på eiendom og interesser § 27 første ledd kan «midler til den alminnelige bygningstrygd skaffes ved utligning på trygdesummene». Krigsskadeskipnaden kan etter § 27 fjerde ledd innkreve forfalt utligning med påløpne renter på samme måte som offentlige eiendomsskatter. De endringene som er foreslått i kommunenes særnamsmyndighet for eiendomsskatt i punkt 28.4, vil dermed få anvendelse for Krigsskadeskipnaden, uten behov for å endre krigsskadeerstatningsloven.

Når det gjelder stortingsgodtgjørelsesloven, viser departementet til at det pågår en revisjon av regelverket med sikte på at en ny lov skal tre i kraft etter stortingsvalget høsten 2025, jf. Stortingsvedtak nr. 856 (2022–2023) 15. juni 2023. Det er naturlig at Stortinget i den sammenheng vurderer hvordan gjennomføringen av tilbakebetalingskrav skal reguleres.

28.6 Pengehåndtering ved utleggstrekk

28.6.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett er alminnelig namsmann ikke direkte involvert i pengehåndteringen ved utleggstrekk. Ved utleggstrekk fastsetter namsmannen trekkets størrelse og i hvilken periode trekk skal gjennomføres. Den trekkpliktige trekker i samsvar med namsmannens beslutning og utbetaler trukket beløp direkte til kreditor med mindre annet er besluttet, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22 første ledd.

Innkrevingsmyndighetene i Skatteetaten representerer kreditor når de beslutter utleggstrekk i kraft av deres særnamsmyndighet. I tillegg til å beslutte utleggstrekk er de også mottaker av trukket beløp. De mottar innbetalingen, reskontrofører kravet, regnskapsfører eller videreformidler beløpet til kreditor og følger opp et eventuelt mislighold av trekkplikten. Også kommunene mottar trukket beløp direkte fra den trekkpliktige når de har besluttet utleggstrekk.

28.6.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

I høringen ble det lagt til grunn at trekkpliktige skal innbetale det gjennomførte utleggstrekket på én måte, uavhengig av hvilken namsmyndighet som har besluttet eller er ansvarlig for trekket. Dette forutsetter at det må skje en felles reskontroføring og pengehåndtering av trekket. Pengehåndteringen omfatter mottak, fordeling og videreformidling av trekkbeløpet til kreditorene.

I høringen ble det foreslått at Innkrevingsmyndigheten skal være ansvarlig for pengehåndtering i alle saker om utleggstrekk.

Domstoladministrasjonen, Politidirektoratet, Oslo politidistrikt, Øst politidistrikt og Sør-Vest politidistrikt støtter forslaget om at Innkrevingsmyndigheten gis ansvar for pengehåndteringen.

28.6.3 Vurderinger og forslag

Forslaget om ett utleggstrekk forutsetter en felles, oppdatert kravsoversikt som viser innbetalinger fra trekkpliktige og utbetalinger til kreditorene for alle krav i utleggstrekket.

Alminnelig namsmann har i dag ingen regnskapsføring eller pengehåndtering i forbindelse med utleggstrekk. Trekkpliktige betaler direkte til kreditor. Innkrevingsmyndighetene i Skatteetaten har derimot erfaring og kompetanse med å håndtere innbetalinger i utleggstrekksaker. For alminnelig namsmann ville dette i all hovedsak blitt en ny oppgave.

Programmet Fremtidens innkreving skal i nytt innkrevingssystem modernisere og effektivisere systemstøtten for disse oppgavene i Skatteetaten. Systemet skal legge til rette for også å håndtere krav som alminnelig namsmann beslutter utleggstrekk for.

Dersom ansvaret for pengehåndteringen legges til Innkrevingsmyndigheten, vil innbetalte beløp videreformidles til riktig kreditor maskinelt, og ordningen vil i praksis ikke medføre store endringer eller forsinkelser for kreditorene. For den trekkpliktige vil det være en klar fordel å ha én instans som har ansvaret for å ta imot betalingen av trekket. Som nevnt har Skatteetaten erfaring og kompetanse med pengehåndtering i utleggssaker, og etter departementets vurdering er dette også den beste løsningen ut fra økonomiske og administrative hensyn. Departementet foreslår derfor å legge oppgaven med pengehåndteringen til Innkrevingsmyndigheten.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven §§ 28 og 29.

29 Trekkbeslutning, trekkets størrelse og trekkperiode mv.

29.1 Innledning og sammendrag

I punkt 29.2 foreslår departementet enkelte regler for beslutninger om utleggstrekk som følge av ordningen med ett trekk. Den nye trekkordningen medfører at det bare er ved etableringen av et nytt trekk at namsmyndigheten må fastsette trekkets størrelse og peke ut trekkpliktig. Ved alle trekkbeslutninger må namsmyndigheten beregne kravet og fastsette kravets prioritet. I trekkbeslutninger fattet av alminnelig namsmann, skal kreditor gjøres oppmerksom på plikten til å holde Innkrevingsmyndigheten orientert om endringer i kravsforholdet. Alminnelig namsmann skal også opplyse om størrelsen av eventuelle krav i trekket som i prioritetsrekken ligger foran eller likt med kravet det besluttes trekk for. For andre krav til utleggsbeslutninger fattet av Innkrevingsmyndigheten og alminnelig namsmann, vises det til punkt 15.4 og kapittel 24.

I punkt 29.3 foreslår departementet en generell regel om at både alminnelig namsmann og Innkrevingsmyndigheten kan beslutte utleggstrekk i inntil 20 pst. av godtgjørelsen til selvstendig næringsdrivende. Departementet foreslår også en hjemmel for å gi forskrift om beregning og gjennomføring av utleggstrekk i lotter og parter.

Departementet foreslår i punkt 29.4 endringer i reglene om underretning som følge av ordningen med ett utleggstrekk. Blant annet foreslås det endrede regler for trekkpålegg til den trekkpliktige. Videre skal alminnelig namsmann informere Innkrevingsmyndigheten og partene (skyldner og kreditor) om trekkbeslutningen, og Innkrevingsmyndigheten skal underrette skyldneren og skyldnerens fullmektig.

Videre foreslås det i punkt 29.5 å oppheve dagens regler om trekkperiode. Departementet foreslår i punkt 29.6 enkelte endringer i dekningsloven § 2-11 og i gjeldsordningsloven for å tilpasse disse til ordningen med ett utleggstrekk. I punkt 29.7 foreslås det regler om foreldelse, og i punkt 29.8 endringer i reglene om registrering av utlegg i Løsøreregisteret.

29.2 Trekkbeslutning

29.2.1 Gjeldende rett

Tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21 er den sentrale bestemmelsen som regulerer trekkbeslutninger under gjeldende rett. Den gjelder for trekkbeslutninger truffet av de alminnelige namsmenn, Statens innkrevingssentral, skattekontoret, Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav, og kommunene.

Namsmyndigheten skal fastsette utleggstrekkets størrelse og i hvilken periode trekket skal gjennomføres, og føre dette inn i namsboken, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21 første ledd.

Kravet om namsbok gjelder for alminnelig namsmann og Statens innkrevingssentral. Kravet gjelder ikke for skattekontoret og Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav, siden beslutning om utleggstrekk for disse myndighetene ikke skjer gjennom «forretning og møter», jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 5-19. Selv om Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav beslutter utleggstrekk uten å holde en forretning, henviser bidragsinnkrevingsloven § 22 til tvangsfullbyrdelsesloven § 5-19, og i praksis utformer Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav en namsbok når den beslutter utleggstrekk. Tvangsfullbyrdelsesloven § 5-19 kommer ikke til anvendelse for skattekontoret. I stedet er innholdet i trekkbeslutningen regulert i skattebetalingsforskriften § 14-5-1. Selv om det ikke er direkte regulert, legger departementet til grunn at det er et krav om at også skattekontoret skal nedtegne beslutninger om utleggstrekk. Kravet om å fastsette trekkets størrelse gjelder for alle namsmyndighetene.

Rammene for hvor stort utleggstrekket kan være er nærmere regulert i dekningsloven § 2-7. Utleggstrekk kan bare besluttes i den utstrekning lønnen overstiger det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand, jf. dekningsloven § 2-7 første punktum. Det er i forskrift om livsoppholdssatser ved utleggstrekk og gjeldsordning gitt felles utgangspunkter for å vurdere dette. Etter å ha fastsatt hvor mye skyldneren trenger til underhold, kan det besluttes trekk i det som er igjen av nettolønnen, etter at det er tatt hensyn til allerede besluttete trekk med bedre prioritet.

Tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21 og skattebetalingsforskriften § 14-5-1 inneholder ikke krav om å nedtegne selve beregningen av utleggstrekkets størrelse. Det vil variere noe når og i hvilken grad skyldneren blir orientert om beregningen, avhengig av hvilken namsmyndighet som behandler saken.

Namsmyndigheten skal beregne kreditors krav, inkludert sakskostnader og påløpte renter, og føre det i namsboken, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21 første ledd tredje punktum. I tillegg skal rentesats for fremtidige renter oppgis. Dette gjør det mulig for den trekkpliktige å vite når kravet er gjort opp og trekket skal avsluttes. I Ot.prp. nr. 65 (1990–1991) s. 156-157 er det forutsatt at den trekkpliktige selv må beregne renter etter utleggsdagen. I praksis beregner namsmyndighetene likevel ofte rentene fremover i tid, og opplyser den trekkpliktige om når siste trekk skal gjennomføres.

Når namsmyndighetene skal beslutte et utleggstrekk, kan det allerede løpe et trekk i skyldnerens inntekt, besluttet av en annen namsmyndighet. For å unngå flere trekk mot skyldneren med for høyt trekkbeløp samlet sett, må namsmyndigheten derfor undersøke om det allerede løper trekk mot skyldneren, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21 tredje ledd.

Dersom det løper et trekk som har bedre prioritet enn det trekket namsmyndigheten skal beslutte, må namsmyndigheten ta hensyn til dette og vurdere om det er rom for ytterligere trekk. Dersom namsmyndigheten beslutter trekk for et krav som har bedre prioritet enn det trekket som allerede løper, fastsetter namsmyndigheten trekkets størrelse uten å ta hensyn til det løpende trekket.

Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21 andre ledd fjerde punktum, skal namsmyndigheten omgående sørge for at utleggstrekket blir registrert i Løsøreregisteret. Det skal i namsboken opplyses om at trekket blir registrert, jf. § 7-21 andre ledd andre punktum.

29.2.2 Høringsnotatets forslag

I høringen ble det foreslått å regulere krav til alminnelig namsmanns beslutninger om utleggstrekk i tvangsfullbyrdelsesloven, og kravene til Innkrevingsmyndighetens beslutninger i innkrevingsloven.

Høringens forslag om ett utleggstrekk innebærer at det i noen tilfeller skal etableres et utleggstrekk. I andre tilfeller skal kravet bare legges til i et allerede løpende trekk. For å etablere et nytt utleggstrekk må namsmyndigheten som beslutter trekket, identifisere den trekkpliktige, og pålegge denne en plikt til å gjennomføre utleggstrekket. Det ble foreslått at det bare er når utleggstrekket etableres, at trekkplikten uttrykkelig pålegges den trekkpliktige. Det er ikke behov for å fornye eller «minne om» trekkplikten dersom det legges flere krav inn i utleggstrekket, se punkt 29.4.2.

Ved etablering av utleggstrekk må namsmyndigheten ta stilling til trekkets størrelse etter dekningsloven § 2-7. Ved beslutning om at krav skal legges til i et allerede løpende trekk, er trekkets størrelse allerede fastsatt. Det ble foreslått at namsmyndigheten i slike tilfeller kan beslutte høyere trekk dersom det er rom for dette. Dersom Innkrevingsmyndigheten har krav i trekket, ble det foreslått at alminnelig namsmann i stedet skal oppfordre Innkrevingsmyndigheten til å vurdere å øke trekket. Det ble foreslått at skyldneren skal få anledning til å uttale seg før trekket økes.

Det ble foreslått å endre dekningsloven § 2-7 første ledd slik at det ikke lenger skal tas hensyn til allerede besluttede trekk med bedre prioritet. Prioriteten mellom ulike krav blir håndtert innenfor det samme trekket ved fordelingen av trekkbeløpet i stedet for å prioritere ulike trekk mot hverandre. Se mer om fordelingen av trekkbeløpet i kapittel 30.

Som i dag, skal det være krav om at beslutninger om utleggstrekk inneholder en nøyaktig beregning av kravet med eventuelle sakskostnader og renter frem til utleggsdagen, og om beregning av renter fra utleggsdagen.

Der det ligger flere krav i utleggstrekket, vil prioriteten til kravene avgjøre fordelingen av trukket beløp mellom de ulike kreditorene. Innkrevingsmyndigheten trenger følgelig oversikt over kravenes prioritet. Det ble derfor foreslått at både alminnelig namsmann og Innkrevingsmyndigheten skal vurdere og fastsette hvilken prioritet kravet har etter dekningsloven § 2-8.

Et krav vil normalt bestå av et hovedkrav, påløpte renter og andre kostnader knyttet til kravet. Det ble lagt til grunn i høringen at namsmyndigheten i de fleste tilfeller vil fastsette hvilken rekkefølge dekningen av de ulike postene i kravet skal følge. Dette må i så fall fremkomme av namsmyndighetens beslutning slik at Innkrevingsmyndigheten får registrert det inn i systemet som skal håndtere ordningen med ett utleggstrekk. Det ble imidlertid ikke foreslått at det skal være et krav om å innta dekningsrekkefølge i beslutninger om utleggstrekk. Hvis namsmyndigheten ikke har tatt stilling til dekningsrekkefølgen, ble det foreslått at Innkrevingsmyndigheten skal legge til grunn at hovedkravet dekkes før kostnader, og til sist påløpte renter, se nærmere omtale i punkt 30.3.2.

Når det bare skal løpe ett utleggstrekk, vil de ulike kreditorene konkurrere om beløpet som er trukket. Informasjon om andre krav i trekket er dermed av betydning for kreditorens mulighet til å ivareta egne interesser. Det ble derfor foreslått at namsmyndigheten skal opplyse kreditor om den samlede størrelsen av andre krav i trekket som har lik eller bedre prioritet sammenlignet med kreditorens krav.

Mens kravet ligger i trekket, kan det skje endringer av kravet som verken alminnelig namsmann eller Innkrevingsmyndigheten har informasjon om. Det ble i høringen foreslått at kreditor skal ha en plikt til å holde Innkrevingsmyndigheten oppdatert om endringer av kravet, se punkt 30.7. Når alminnelig namsmann beslutter at et krav skal kreves inn ved utleggstrekk, skal den derfor orientere kreditor om denne plikten.

Det ble dessuten foreslått hjemmel i dekningsloven § 2-7 første ledd for å regulere i forskrift hvordan utleggstrekk kan fastsettes.

29.2.3 Høringsinstansenes merknader

Datatilsynet har en merknad til at det ved beslutning om utleggstrekk skal opplyses om størrelsen av krav som i prioritetsrekken ligger foran eller likt med saksøkers krav. Datatilsynet uttaler:

«Datatilsynet forstår dette som en utvidelse fra tidligere i adgangen til å dele personopplysninger om skyldneren. Vi kan ikke se at personvernkonsekvensene av forslaget – altså de negative følgene for skyldner – er drøftet i høringsnotatet. Det er også uklart for oss hva oppsiden ved dette konkrete forslaget vil være, ut over en noe større grad av forutsigbarhet for saksøker.»

Skattedirektoratet har en merknad til forslaget om at alminnelig namsmann skal oppfordre Innkrevingsmyndigheten til å vurdere å øke trekket dersom namsmannen ved beslutning om at krav skal delta i trekket, finner at det er rom for det og Innkrevingsmyndigheten har krav i trekket. Skattedirektoratet mener alminnelig namsmann også bør kunne oppfordre Innkrevingsmyndigheten til å redusere trekket.

Skattedirektoratet etterlyste også en avklaring av hvorvidt det krever særskilt varsel dersom en namsmyndighet som legger til nytt krav i et løpende trekk, skal øke trekket.

29.2.4 Vurderinger og forslag

Innkrevingsmyndigheten skal motta og fordele alle utleggstrekk og er kreditor for krav den selv beslutter trekk til dekning for. Behovet for hva en trekkbeslutning må inneholde er følgelig ikke det samme for alminnelige namsmann som for Innkrevingsmyndigheten. Departementet foreslår derfor å regulere kravene til trekkbeslutningen særskilt for Innkrevingsmyndigheten og alminnelig namsmann i henholdsvis i innkrevingsloven § 26 og tvangsfullbyrdelsesloven § 7-20.

Når et utleggstrekk første gang skal etableres mot en skyldner, må namsmyndigheten ta stilling til hvor stort trekket skal være, og angi hvem som er trekkpliktig. Ved senere beslutning om at et krav skal delta i et allerede etablert trekk, vil begge disse forholdene være avklart.

I høringen ble det foreslått at en namsmyndighet som beslutter at et nytt krav skal delta i trekket, kan fastsette et høyere trekk dersom den finner rom for det. Har Innkrevingsmyndigheten krav i trekket og følgelig ansvaret for trekkets størrelse, se punkt 28.3, ble det foreslått at namsmannen i stedet skulle oppfordre Innkrevingsmyndigheten til å vurdere å øke trekket. Skattedirektoratet tar i sin høringsuttalelse opp spørsmålet om det også bør være anledning til å beslutte eller oppfordre til et lavere trekk i slike situasjoner. Departementet er enig i at det bør være en slik adgang. Departementet foreslår at namsmyndigheten med ansvaret for trekkets størrelse kan beslutte å regulere trekkbeløpet både opp og ned i forbindelse med beslutning om at et krav skal delta i et tidligere etablert trekk. En namsmyndighet som ikke har ansvaret for trekkets størrelse, kan i stedet oppfordre den namsmyndigheten som har ansvaret for trekkets størrelse, om å regulere trekket.

Skattedirektoratet har videre etterlyst avklaring av hvorvidt det kreves særskilt varsel dersom namsmyndigheten som legger til nytt krav i et løpende trekk, skal øke trekket. Det ble i høringen foreslått at skyldneren skal få anledning til å uttale seg før trekket økes, men ikke foreslått føringer om hvordan eller når skyldneren skal få anledning til å uttale seg. Departementet foreslår å presisere regelen. Før det kan treffes en beslutning om å øke trekket, skal skyldneren forelegges den nye trekkberegningen med oppfordring til å uttale seg innen en frist på minst tre uker fra avsendelsen. Dersom namsmyndigheten ser at det er grunnlag for å øke trekket allerede på tidspunktet den forelegger begjæringen etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-6, eller varsler om utlegg etter innkrevingsloven § 25, kan skyldneren samtidig forelegges den nye trekkberegningen. Beslutning om å øke trekket kan da treffes samtidig som namsmyndigheten beslutter å legge kravet til i trekket.

Departementet foreslår å videreføre dagens krav om at namsmyndigheten må beregne kreditors krav med sakskostnader og renter frem til utleggsdagen. Namsmyndigheten må påse at alle postene i kravet er beregnet riktig i henhold til det tvangskraftige tvangsgrunnlaget, og at ikke hele eller deler av kravet er foreldet. Namsmyndigheten må også fastsette hvilken rente som skal påløpe i tiden fremover.

Adgangen til å kreve rente av sakskostnader fastsatt av namsmannen ble ikke tatt opp i høringen. Dersom saksøkeren krever det, skal saksøkte erstatte saksøkerens sakskostnader i en sak om tvangsfullbyrdelse så langt saken og kostnadene har vært nødvendige, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 3-1 første punktum. Hvis utlegg blir tatt eller tvangsdekning gjennomført, skal sakskostnadene fastsettes og inndrives sammen med kravet, jf. andre punktum.

Namsmannen verken fastsetter forfallsdato for sakskostnadskravet, eller gir saksøkte noen oppfyllelsesfrist. At sakskostnadene skal inndrives sammen med kravet hvis det blir tatt utlegg eller gjennomført tvangsdekning, taler likevel for at sakskostnadskravet må anses forfalt. Etter forsinkelsesrenteloven § 2 kan forsinkelsesrente kreves fra forfall dersom dette er fastsatt på forhånd, og ellers fra 30 dager etter at fordringshaveren har sendt skyldneren skriftlig påkrav med oppfordring om å betale. Om det kan kreves rente etter forsinkelsesrenteloven § 2 av sakskostnadene fra tidspunktet namsmannen fastsetter dem, eller først 30 dager etter skriftlig påkrav, er under gjeldende rett usikkert. Under den nye trekkordningen må Innkrevingsmyndigheten ha klare forutsetninger for beregningen av kravene i trekket. Utgangspunktet for beregning av rente av sakskostnader fastsatt av namsmannen, bør derfor klargjøres. Etter departementets vurdering er det mest naturlig å betrakte sakskostnader fastsatt av namsmannen som forfalt idet kostnadsavgjørelsen treffes. Det harmonerer med adgangen til å umiddelbart inndrive kostnadskravet, og gir Innkrevingsmyndigheten et klart utgangspunkt for å beregne renter av sakskostnadene.

Departementet legger til grunn at det er tilstrekkelig at det her presiseres at kostnadskrav etter tvangsfullbyrdelsesloven § 3-1 forfaller idet kostnadsavgjørelsen fattes, og at det ikke er nødvendig å foreta endringer i bestemmelsens ordlyd.

Nøyaktige opplysninger om kravets størrelse og løpende rente er avgjørende for at Innkrevingsmyndigheten skal kunne forvalte kravet i ordningen med ett trekk på korrekt måte. At kravet gjennomgår en nøyaktig beregning og kontroll er viktigere i den nye trekkordningen fordi beløpet avgjør fordelingen mellom kreditorer med krav med samme prioritet, se nærmere om fordelingen av trekk i punkt 30.5. Videre er en nøyaktig beregning viktig som følge av forslaget om at trekket skal løpe til kravet er oppgjort, uten noen maksimalperiode for trekket, se nedenfor under punkt 29.5.

Det er foreslått at Innkrevingsmyndigheten skal stå for pengehåndteringen under den nye trekkordningen, se punkt 28.6. Når Innkrevingsmyndigheten skal motta og fordele trekkbeløpet, samt holde løpende oversikt over kravene som deltar i trekket, må Innkrevingsmyndigheten ha informasjon om eventuelle endringer i kravsforholdet mellom skyldneren og den enkelte kreditor. Det foreslås derfor en plikt for kreditorene til å orientere Innkrevingsmyndigheten om eventuelle endringer i kravsforholdet, se nærmere under punkt 30.7. Ved beslutninger om utleggstrekk skal alminnelig namsmann informere kreditor om denne plikten.

Departementet foreslår, i likhet med høringen, at den namsmyndigheten som beslutter utleggstrekk for et krav, tar stilling til og avgjør hvilken prioritet kravet har etter dekningsloven § 2-8. Det er den namsmyndigheten som behandler begjæringen, som er nærmest til å vurdere prioriteten.

Innkrevingsloven § 29 første ledd andre punktum regulerer i hvilken rekkefølge de forskjellige postene i kravet skal dekkes, dersom saksøkeren (kreditoren) ikke har krevd en bestemt dekningsrekkefølge. Det er foreslått at hovedkravet skal dekkes før kostnader og til sist påløpte renter, med mindre annet er bestemt i trekkbeslutningen. Etter alminnelige pengekravsrettslige regler kan kreditor bestemme hvilken dekningsrekkefølge de forskjellige postene i kravet skal følge, der kravet drives inn med tvang. Det er ikke foreslått noen endring i dette. Dersom kreditor ber om en bestemt dekningsrekkefølge i begjæringen, må namsmannen angi dekningsrekkefølgen i trekkbeslutningen. For krav som Innkrevingsmyndigheten innkrever, gjelder tilsvarende. En løsning som avviker fra det som er angitt i loven, må angis i trekkbeslutningen.

Departementet mener, i likhet med høringen, at alminnelig namsmann skal oppgi størrelsen til andre krav i trekket som har bedre eller lik artsprioritet i namsboken. Departementet understreker at det bare skal opplyses om kravenes samlede størrelse, og om de har lik eller bedre prioritet. Opplysningene er nødvendige for at kreditor kan vurdere hvilken dekning utleggstrekket vil gi. Hvilken dekning kreditor kan påregne å motta ved trekket, er sentralt for at denne skal kunne vurdere andre innkrevingstiltak, som for eksempel sikring og realisering av utleggspant. Etter departementets syn står inngrepet i skyldnerens personvern som dette representer, i et rimelig forhold til det behovet kreditor har for å ivareta sin rettsstilling, og det gis ikke mer opplysninger enn det som er nødvendig for å oppnå dette formålet.

Det er etter departementets vurdering også i skyldnerens interesse å gi disse opplysningene. Hvis ikke kreditorer med utleggstrekk har et grunnlag for å vurdere hva de kan påregne å motta ved trekket og hvor lang tid det vil ta før kravet gjøres opp, kan dette føre til at kravet søkes dekket på annen måte, for eksempel ved sikring og realisering av utleggspant i andre formuesgoder, selv om kreditoren står for tur til å motta oppgjør gjennom utleggstrekket innen rimelig tid.

Tilsvarende vil ikke være nødvendig i Innkrevingsmyndighetens saker. Innkrevingsmyndigheten vil på vegne av kreditoren vurdere realisering av utleggspant, og det er følgelig ikke nødvendig at kreditoren får opplysninger om kravene i trekket.

Departementet opprettholder forslaget om en hjemmel i dekningsloven § 2-7 for å regulere hvordan utleggstrekk kan utformes. I merknadene til bestemmelsen i punkt 37.3.23 er det redegjort noe nærmere for dette.

Departementet viser til forslag til dekningsloven § 2-7 første ledd tredje punktum, tvangsfullbyrdelsesloven § 7-20 andre til fjerde ledd, § 7-21 første ledd femte punktum og innkrevingsloven §§ 26 og 33.

29.3 Utleggstrekk i godtgjørelse til selvstendig næringsdrivende og i lotter og parter

29.3.1 Gjeldende rett

Dekningsloven § 2-7 regulerer hvilke inntekter det kan tas utleggstrekk i. Den største andelen av trekk skjer i ordinær lønnsinntekt eller i ytelser fra NAV. En del fysiske personer er selvstendig næringsdrivende, og har dette som eneste virke eller i kombinasjon med et ansettelsesforhold. For selvstendig næringsdrivende følger det av dekningsloven § 2-7 andre ledd bokstav a at trekk kan tas i annet vederlag for personlig arbeid. Bestemmelsen omfatter blant annet vederlag for håndverkstjenester og vederlag for utnytting av skyldnerens åndsverk.

For at namsmannen skal kunne beslutte utleggstrekk, må den fange opp at skyldneren har krav på utbetaling. Dette er vanskelig der den næringsdrivende har enkeltoppdrag. Utleggstrekk er derfor mest aktuelt der det foreligger et langvarig oppdragsforhold. Utleggstrekk kan bare besluttes i den delen av vederlaget som er resultat av skyldnerens personlige arbeidsinnsats. Det må dermed skilles mellom vederlag for materialkostnader o.l. og det som er betaling for skyldnerens arbeid. Namsmannen må identifisere denne andelen, og deretter vurdere hvor mye skyldneren skal beholde til dekning av livsopphold.

Statens innkrevingssentral og Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav må følge samme prosedyre.

I skattebetalingsloven er det gitt regler som gjør slike beslutninger enklere. Etter skattebetalingsloven § 14-4 andre ledd bokstav b kan skattekontoret ta utleggstrekk i godtgjørelse for arbeid eller oppdrag utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet. Utleggstrekk kan tas i inntil 20 pst. av godtgjørelsen, men skyldneren kan samtykke til en høyere trekkprosent. Det er da ikke nødvendig å vurdere hvor stor andel av godtgjørelsen som har sitt grunnlag i skyldnerens personlige arbeidsinnsats. Samtidig gjelder livsoppholdsbegrensningene i dekningsloven § 2-7 første ledd første punktum tilsvarende.

Forarbeidene (Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) s. 191) viser til at man for skatte- og avgiftskrav kan velge mellom å trekke 20 pst. etter regelen i skattebetalingsloven, eller å beregne lønnsdelen av godtgjørelsen og ta utleggstrekk i denne etter regelen i dekningsloven. Denne valgfriheten gjør det mulig å legge ned et større trekk der utbetalingen i hovedsak er arbeidsgodtgjørelse.

I skattebetalingsforskriften § 14-4-3 tredje ledd siste punktum er det gitt nærmere regler om beregningen. Utleggstrekket skal foretas i bruttogodtgjørelsen uten fradrag av noen art. Det er i skattebetalingsforskriften også gitt enkelte andre regler for beregningen, blant annet regler som avviker noe fra beregningsreglene i dekningsloven § 2-7.

Etter skattebetalingsforskriften § 14-4-3 andre ledd fastsettes utleggstrekket med utgangspunkt i skyldnerens samlede inntekt. Etter samme bestemmelse tredje ledd første punktum gjelder enkelte av bestemmelsene om forskuddstrekk tilsvarende «ved utleggstrekk med prosent i lønn eller annen godtgjørelse som kan gjøres til gjenstand for forskuddstrekk». Dette gjelder bestemmelsene om forskuddstrekk i utgiftsgodtgjørelse og i naturalytelser i skattebetalingsloven §§ 5-6 til 5-8, bestemmelsene om fradrag i beregningsgrunnlaget for forskuddstrekk i skattebetalingsloven § 5-9, samt bestemmelser gitt i medhold av disse bestemmelsene. Dette innebærer for eksempel at når skattekontoret beregner utleggtrekkets størrelse, skal det tas hensyn til eventuelle naturalytelser i samme utstrekning som disse utløser forskuddstrekk for skatt.

Etter dekningsloven § 2-7 inngår trolig ikke naturalytelser i beregningsgrunnlaget for utleggstrekk, jf. Hålogaland lagmannsretts avgjørelse av 27. februar 2008.

Skattebetalingsforskriften § 5-8-2 gir også særlige regler for å beregne trekket når vederlag utbetales som lott og part. Beregningen av inntekten skal også her følge reglene for beregning av forskuddstrekk. Utbetaling av lotter og parter anses som næringsinntekt, og det kan derfor besluttes utleggstrekk etter skattebetalingsloven § 14-4 andre ledd bokstav b. Beregningsregelen i skattebetalingsforskriften § 14-4-3 tredje ledd siste punktum gjelder imidlertid ikke i disse tilfellene fordi det etter skattebetalingsforskriften § 5-8-2 skal foretas forskuddstrekk i ytelsen. Regelen i skattebetalingsforskriften § 14-4-3 tredje ledd siste punktum om at utleggstrekket etter 20-prosentregelen skal beregnes av bruttogodtgjørelsen, gjelder derfor ikke i disse sakene.

I skattebetalingsforskriften § 14-5-10 er det også enkelte andre særregler for utleggstrekk i lotter og parter, blant annet hvem som er trekkpliktig i disse sakene. Tvangsfullbyrdelsesloven mangler regler om disse spesielle tilfellene, og det er usikkert hva som gjelder for utleggstrekk nedlagt av andre namsmyndigheter.

29.3.2 Høringsnotatets forslag

I høringen ble det foreslått en generell regel om at det skal kunne besluttes utleggstrekk i inntil 20 pst. av godtgjørelsen til selvstendig næringsdrivende uavhengig av hvilken myndighet som beslutter utleggstrekk, og uavhengig av hvilke krav som ligger i trekket.

Det ble pekt på at en slik regel vil gjøre det enklere for namsmannen og Innkrevingsmyndigheten å beslutte utleggstrekk i vederlag til selvstendig næringsdrivende, fordi namsmyndighetene slipper ressurskrevende vurderinger av hvor stor del av vederlaget som skyldes skyldnerens personlige arbeid. I høringen ble det trukket frem fra enkelte namsmannsdistrikt at det sjelden blir besluttet utleggstrekk mot selvstendig næringsdrivende, og at regelen i dekningsloven § 2-7 andre ledd bokstav a fremstår som utfordrende å praktisere. Til forskjell blir regelen i skattebetalingsloven § 14-4 andre ledd bokstav b ifølge Skatteetaten brukt regelmessig til å beslutte utleggstrekk i inntil 20 pst. av godtgjørelsen til selvstendig næringsdrivende for skatte- og avgiftskrav.

Det ble foreslått i hovedsak å videreføre det som er gjeldende rett ved innkreving av skatte- og avgiftskrav. Dette innebærer at utleggstrekk kan besluttes i inntil 20 pst. av godtgjørelsen til en selvstendig næringsdrivende. Det ble lagt til grunn at et trekk på 20 pst. i de fleste tilfeller vil være lavt nok til å sikre at skyldneren har tilstrekkelig igjen til dekning av sitt og husstandens livsopphold, jf. dekningsloven § 2-7 første ledd første punktum. Det ble videre ansett som hensiktsmessig at skyldneren kan samtykke til en høyere trekkprosent. Skulle skyldneren senere mene at det likevel ikke er rom for et så høyt trekk, ble det pekt på at det vil være mulig å endre trekket etter høringens forslag til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22.

Det ble foreslått at namsmyndighetene fortsatt skal kunne foreta en konkret vurdering av hvor stor del av vederlaget som er et resultat av skyldnerens personlige arbeid. Det kan være opplysninger i den enkelte sak som gjør det enkelt for namsmyndigheten å foreta denne vurderingen. Det ble også pekt på at det kan være saker hvor det synes klart at et trekk på 20 pst. vil gi et feil resultat, og at namsmyndighetene i slike tilfeller bør ha adgang til å gjøre nærmere undersøkelser og fastsette trekket etter en konkret vurdering.

Siden regelen skal gjelde både for namsmannen og Innkrevingsmyndigheten, ble den foreslått plassert i dekningsloven.

Det ble i høringen foreslått at Innkrevingsmyndigheten ved beregning av inntekten skal følge reglene i dekningsloven § 2-7 fullt ut for alle krav som den innkrever. Forslaget medfører at utleggstrekk for skatte- og avgiftskrav ikke lenger vil beregnes etter reglene for forskuddstrekk. Naturalytelser vil dermed ikke inngå i inntekten som det skal beregnes utleggstrekk av. Det ble pekt på at å binde beregningsreglene for utleggstrekk opp mot reglene for beregning av forskuddstrekk, kan medføre at nettobeløpet skyldneren får utbetalt fra arbeidsgiver ikke blir tilstrekkelig til dekning av livsopphold. For andre krav inngår ikke naturalytelser i beregningen av inntekten, men naturalytelser kan likevel bli tillagt vekt ved beregningen av utgifter til livsopphold, se for eksempel Eidsivating lagmannsretts kjennelse 16. september 1997 og Frostatings lagmannsretts kjennelse 17. februar 2006.

I høringen ble det foreslått å lovregulere at utleggstrekket skal beregnes av bruttogodtgjørelsen. Det ble lagt til grunn at behovet for å gi nærmere regler om beregningen av grunnlaget for trekket er redusert som følge av dette. Det ble bedt om høringsinstansenes syn på om det er behov for en forskriftshjemmel for særlige beregningsregler for utleggstrekk i lotter og parter.

Det ble også bedt om høringsinstansenes syn på om det er behov for en generell forskriftshjemmel for gjennomføring av utleggstrekk i lotter og parter. Det ble vist til at gjennomføringen reiser enkelte særlige spørsmål, for eksempel om hvem som er trekkpliktige. Det ble lagt til grunn at en eventuell forskriftshjemmel for utleggstrekk i lotter og parter bør gjelde generelt, og ikke bare for krav som i dag kreves inn av skattekontoret.

29.3.3 Høringsinstansenes merknader

Gjeldsofferalliansen støtter departementets forslag om at naturalytelser ikke skal inngå i beregningsgrunnlaget ved utleggstrekk.

Oslo politidistrikt er positive til forslaget om åallmenngjøre regelen i skattebetalingsloven § 14-4 andre ledd bokstav b for å gjøre det enklere å beslutte utleggstrekk i godtgjørelse for arbeid eller oppdrag til selvstendig næringsdrivende. Skattebetalingsloven § 14-4 angir at dekningsloven § 2-7 første ledd skal gjelde også der det besluttes utleggstrekk. Oslo politidistrikt ber om at det klargjøres om denne presiseringen fortsatt skal gjelde når bestemmelsen flyttes til dekningsloven § 2-7.

Oslo politidistrikt med støtte fra Politidirektoratet mener det er behov for beregningsregler om utleggstrekk i lotter og parter for å bringe på det rene hvem som er trekkpliktig. De uttaler at uten en særregulering må det gjøres til «dels vanskelige vurderinger av hvem som formelt sett er kreditor for utbetalingskravet og håpe at vedkommende sørger for at trekket gjennomføres. At den som står for utbetaling har plikt til å trekke er en enklere regel å håndtere.»

Skattedirektoratet ber departementet vurdere om bestemmelsens anvendelsesområde kan utvides slik at utleggstrekk også kan besluttes i vederlag som utbetales fra fiskesalgslag, og uttaler:

«Enkelte næringer har falt utenfor nåværende regel i skattebetalingsloven § 14-4 annet ledd, slik at det for skattekontoret ikke har vært anledning til å beslutte utleggstrekk i det vederlag som en skyldner mottar av en tredjepart som ledd i selvstendig næringsvirksomhet. Grunnen til dette kan være at tredjepart ikke anses som oppdragsgiver og vederlaget som mottas anses for å være et rent salgsvederlag. Muligheten for å drive innfordring mot enkelte næringer, f.eks. enefiskere, er avhengig av hvordan regelen i dekningsloven er foreslått utformet. Fangstoppgjøret er vurdert å være et ordinært salgsvederlag. Slik reglene er utformet i dag, antas de følgelig ikke å omfatte slike fangstoppgjør. Omsetning av fisk for enefiskere skjer gjennom fiskesalgslagene. Omsetningen skal enten skje direkte gjennom et fiskesalgslag, eller de skal godkjenne en slik førstehåndsomsetning. I tilfeller hvor det er en så sterk tilknytning mellom den personlige arbeidsinnsatsen som nedlegges av en enefisker og fangstresultatet som igjen er gjenstand for omsetning, kan det være uheldig at det ikke er adgang til å beslutte utleggstrekk i fangstoppgjør.»

29.3.4 Vurderinger og forslag

Departementet foreslår å følge opp forslaget i høringen om at adgangen til å beslutte utleggstrekk i inntil 20 pst. av bruttogodtgjørelsen til selvstendig næringsdrivende for skatte- og avgiftskrav, skal gjelde generelt for alle som beslutter utleggstrekk, og for alle krav. Etter samtykke fra skyldneren kan det benyttes en høyere trekkprosent.

Som følge av at 20-prosentregelen skal gjelde generelt, foreslås det å plassere bestemmelsen i dekningsloven § 2-7. Ved anvendelsen av 20-prosentregelen vil begrensningene i adgangen til å ta utleggstrekk i dekningsloven § 2-7 første ledd første punktum gjelde. Det vil si at skyldneren skal ha tilstrekkelig igjen til å kunne dekke sitt og husstandens livsopphold. Dette viderefører det som i dag følger av skattebetalingsloven § 14-4 andre ledd bokstav b.

Som i høringen foreslår departementet at adgangen til å fastsette trekket til inntil 20 prosent av godtgjørelsen er et alternativ til å fastsette trekket etter en konkret vurdering.

Departementet foreslår også å følge opp forslaget i høringen om at det ikke lenger skal gjelde særlige regler for skatte- og avgiftskrav. Innkrevingsmyndigheten skal dermed følge reglene i dekningsloven § 2-7 fullt ut for alle krav som den innkrever.

Oslo politidistrikt mener det er behov for en forskriftshjemmel for å gi særlige beregningsregler om utleggstrekk i lotter og parter. Departementet mener slike regler må gjelde alle namsmyndigheter. Departementet foreslår derfor en forskriftshjemmel i dekningsloven § 2-7 om at det kan gis nærmere regler om beregning og gjennomføring av utleggstrekk i lotter og parter.

Skattedirektoratet har i høringen bedt departementet vurdere om 20-prosentregelen som foreslås i dekningsloven § 2-7, kan utvides til å omfatte utleggstrekk i fangstoppgjør. Et slikt forslag har ikke vært omtalt i høringen, og departementet fremmer ikke et slikt forslag nå.

Det vises til forslag til første ledd nytt fjerde punktum og nytt tredje ledd i dekningsloven § 2-7.

29.4 Underretning om trekkbeslutningen

29.4.1 Gjeldende rett

Underretning om trekkbeslutninger er hovedsakelig regulert i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21 som gjelder for alminnelig namsmann, skattekontoret, Statens innkrevingssentral, Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav og kommunene. For skattekontoret er det gitt nærmere regler om underretning om utleggstrekk i skattebetalingsforskriften § 14-5-1 andre ledd.

Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21 andre ledd første punktum skal namsmyndigheten underrette den trekkpliktige om plikten til å foreta trekk. Det følger av samme ledd tredje punktum at både partene og den trekkpliktige skal gis utskrift av namsboken, som inneholder nærmere opplysninger om trekkbeslutningen, se ovenfor under punkt 29.2.1.

Alminnelig namsmann underretter både partene og den trekkpliktige om trekkbeslutningen direkte. Statens innkrevingssentral og Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav sender informasjon om at trekk er besluttet til skyldneren samtidig med at den trekkpliktige blir orientert. Skattekontoret sender trekkpålegget til den trekkpliktige, og pålegger denne å informere skyldneren om at trekk er besluttet, se skattebetalingsforskriften § 14-5-1 andre ledd tredje og fjerde punktum.

Når en namsmyndighet beslutter utleggstrekk, må den undersøke om det allerede løper trekk mot saksøkte. Dersom det løper utleggstrekk med dårligere prioritet, må namsmyndigheten som beslutter det bedre prioriterte trekket, underrette namsmyndigheten som har nedlagt det dårligere prioriterte trekket, slik at denne kan vurdere å regulere trekket i samsvar med tvangsfullbyrdelsesloven § 7-24, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21 andre ledd femte punktum og skattebetalingsforskriften § 14-5-1 andre ledd andre punktum.

29.4.2 Høringsnotatets forslag

Som følge av den nye ordningen med ett utleggstrekk ble det foreslått flere endringer i reglene for underretning om trekkbeslutning.

Det ble foreslått at den trekkpliktige skal underrettes om trekkplikten ved beslutning som etablerer et utleggstrekk og ved endring av trekkpliktig, se punkt 31.2. Ved senere beslutninger om at krav skal delta i et etablert trekk, vil det ikke være behov for å underrette den trekkpliktige.

Det ble ikke foreslått å videreføre dagens regel om at den trekkpliktige skal få gjenpart av namsboken. Det ble begrunnet med at namsboken inneholder flere opplysninger enn det den trekkpliktige trenger for å kunne gjennomføre utleggstrekket.

Innkrevingsmyndigheten skal være ansvarlig for gjennomføringen av utleggstrekket, og skal stå for pengehåndteringen under den nye trekkordningen, se kapittel 28. Ettersom trekkbeløpet skal innbetales til Innkrevingsmyndigheten, ble det lagt til grunn at Innkrevingsmyndigheten vil være nærmest til å gi den trekkpliktige de opplysningene som denne trenger for å innbetale trekket, slik som kontonummer, hvordan betalingen skal merkes og hvor mye som skal trekkes. Det ble derfor foreslått at den trekkpliktige skal innhente opplysninger som er nødvendig for å gjennomføre utleggstrekket hos Innkrevingsmyndigheten. I saker hvor alminnelig namsmann etablerer utleggstrekk, ble det foreslått at namsmyndigheten underretter den trekkpliktige om plikten til å foreta og innbetale trekk og om hvordan den trekkpliktige må innhente nærmere opplysninger hos Innkrevingsmyndigheten.

Det ble foreslått en hjemmel i innkrevingsloven for å gi nærmere regler i forskrift om den trekkpliktiges plikt til å innhente opplysninger om trekket og betalingen av det mv.

Siden Innkrevingsmyndigheten skal være ansvarlig for gjennomføringen av utleggstrekket, ble det foreslått at alminnelig namsmann skal gi Innkrevingsmyndigheten de opplysninger som er nødvendig for at Innkrevingsmyndigheten skal utføre sine oppgaver. Denne plikten skal gjelde både når alminnelig namsmann beslutter å etablere utleggstrekk, og når den beslutter at krav skal delta i et etablert trekk.

Det ble videre foreslått at Innkrevingsmyndigheten skal informere skyldneren eller skyldnerens fullmektig om trekkbeslutningen og begrunnelsen for beslutningen. For alminnelig namsmann ble det foreslått at partene, det vil si saksøkte og saksøker, underrettes ved at de får gjenpart av namsboken.

29.4.3 Høringsinstansenes merknader

Regnskap Norge er kritiske til at trekkpliktige skal motta trekkpålegg fra namsmyndigheten i tillegg til nærmere beskjed fra Innkrevingsmyndigheten. Etter deres mening vil det være en forenkling om den trekkpliktige kun mottar én varsling fra Innkrevingsmyndigheten uavhengig av hvem som er kravsmyndighet.

Datatilsynet er positive til forslaget om at trekkpliktig ikke lenger skal få gjenpart av namsboken.

29.4.4 Vurderinger og forslag

Departementet slutter seg til forslaget i høringen om at alminnelig namsmann må gi Innkrevingsmyndigheten de opplysningene som Innkrevingsmyndigheten trenger for å gjennomføre utleggstrekket. Dette er nødvendig fordi Innkrevingsmyndigheten skal holde oversikt over kravene som deltar i trekket, samt motta og fordele trekkbeløpet til kreditorene.

Departementet slutter seg også til forslaget i høringen om at den trekkpliktige bare skal underrettes ved beslutning om å etablere et utleggstrekk mot en skyldner som ikke har trekk fra før av. For den trekkpliktige er antall krav som deltar i trekket uten betydning, og det er ikke nødvendig å underrette den trekkpliktige når flere krav skal delta i trekket.

Etter departementets vurdering er det unødvendig at forskjellige myndigheter skal underrette den trekkpliktige om at opplysninger må innhentes hos Innkrevingsmyndigheten. Det er Innkrevingsmyndigheten som skal motta og fordele trekkbeløpet. Uavhengig av hvilken namsmyndighet som etablerer trekket, må den trekkpliktige få nærmere informasjon fra Innkrevingsmyndigheten om hvordan trekket skal betales. Alminnelig namsmann skal i alle tilfeller underrette Innkrevingsmyndigheten om trekkbeslutninger den treffer. Det fremstår derfor som mer hensiktsmessig at det alltid er Innkrevingsmyndigheten som underretter den trekkpliktige om plikten til å foreta og innbetale trekk, og om hvordan den trekkpliktige innhenter betalingsopplysninger. Den trekkpliktige må da bare forholde seg til Innkrevingsmyndigheten for å få opplysninger om gjennomføringen av trekket, og en unngår den mulige forvirring som Regnskap Norge har uttrykt bekymring for i sitt høringssvar.

Departementet fastholder forslaget om forskriftshjemmel for å fastsette nærmere regler om den trekkpliktiges plikt til å innhente opplysninger om trekket og betalingen av det mv. En slik hjemmel åpner for fremtidsrettede løsninger for informasjonsutveksling mellom den trekkpliktige og Innkrevingsmyndigheten. Utkast til eventuelle forskrifter vil sendes på høring.

Departementet stiller seg bak forslaget i høringen om at den trekkpliktige ikke lenger skal motta gjenpart av namsboken. Hensynet til skyldnerens personvern tilsier at den trekkpliktige bare får de opplysningene som er nødvendige for å gjennomføre trekket. Namsboken vil inneholde en rekke opplysninger som den trekkpliktige ikke har behov for.

I tråd med høringen foreslår departementet at partene i saker for alminnelig namsmann underrettes om beslutningen ved at de gis gjenpart av namsboken. I saker for Innkrevingsmyndigheten skal den som har krav på varsel etter innkrevingsloven § 25 første ledd, meddeles både beslutningen og begrunnelsen for beslutningen så langt dette lar seg gjøre.

Departementet viser til forslag til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-20 fjerde ledd og innkrevingsloven § 26 tredje ledd og § 30 første ledd tredje punktum.

29.5 Trekkperiode og opphør av utleggstrekket

29.5.1 Gjeldende rett

Trekkperioden for utleggstrekk er regulert i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21 og dekningsloven § 2-7 tredje ledd. Trekkperioden kan ikke overstige to år regnet fra dagen beslutning om utleggstrekk ble foretatt dersom ikke annet følger av dekningsloven § 2-7.

For bøtekrav er trekkperioden fem år, jf. dekningsloven § 2-7 tredje ledd, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21. Trekkperioden for skattekrav er inntil fem år. Her regnes fristen fra utgangen av det inntektsåret skatten gjelder. Ved endring av fastsettingen av formues- og inntektsskatt er fristen fem år etter utgangen av det kalenderåret da endringsvedtaket ble truffet. Ved forlengelse av trekket gjelder imidlertid toårsfristen i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21 og dekningsloven § 2-7. Hovedbegrunnelsen for den ekstra trekkperioden for skattekrav og bøtekrav er å sikre statens inntekter samt gjøre tvangsinnkrevingen mer effektiv, jf. Ot.prp. nr. 3 (1999–2000) punkt 6.4.

For bidragskrav gjelder det ingen tidsbegrensning, jf. dekningsloven § 2-7 tredje ledd. Regelen antas å være begrunnet i hensynet til at bidragsmottaker skal unngå opphold i de løpende betalingene.

Opphør av utlegg, herunder opphør av utleggstrekk, er regulert i tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7-27 og 7-28. Dersom et utlegg er falt bort, plikter kreditor skriftlig å gi avkall på sin rett etter utlegget, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-27. Et utlegg kan bortfalle ved at kravet det er gitt utlegg for, er dekket eller opphørt på annen måte, eller ved at tvangsgrunnlaget oppheves, faller bort eller kjennes ugyldig. Et utlegg bortfaller også når utleggshaveren oppgir sin rett i henhold til utlegget. Dersom kreditor unnlater å oppfylle plikten etter § 7-27, kan skyldneren selv begjære at namsmyndigheten beslutter å oppheve utlegget, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-28.

Bestemmelsen om begrenset trekkperiode i dekningsloven § 2-7 tredje ledd innebærer videre at utleggstrekk avsluttes ved utløpet av trekkperioden, selv om kravet ikke er dekket. Kreditor må da sende en ny begjæring om utlegg til alminnelig namsmann dersom resten av kravet skal dekkes ved trekk.

Innenfor trekkperioden, som vanligvis er på to år, kan trekkplikten overføres til ny arbeidsgiver, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-23 andre ledd.

29.5.2 Høringsnotatets forslag

I høringen ble det foreslått å oppheve reglene om trekkperiode i dekningsloven og tvangsfullbyrdelsesloven.

Den alminnelige trekkperioden på to år er begrunnet med at en skyldner kan ha vanskelig for å klare seg over en lengre periode med det som er igjen av lønn eller lignende ytelser etter at trekket er foretatt, se Ot.prp. nr. 3 (1999–2000) punkt 6.4. I høringen ble det trukket frem at det ved utløpet av trekkperioden er anledning til umiddelbart å nedlegge et nytt trekk for det samme kravet. Særlig tydelig er dette for skatte- og avgiftskrav, som også har en egen hjemmel til å forlenge trekkperioden og opprettholde samme tidsprioritet, jf. skattebetalingsforskriften § 14-5-4 tredje ledd. Trekkperioden vil i beste fall bare gi skyldneren et kort pusterom, men ikke korte ned den totale trekkperioden. Det ble derfor lagt til grunn at den historiske begrunnelsen for reglene ikke lenger er treffende.

Det ble imidlertid trukket frem at namsmyndigheten ved utløpet av toårsperioden har en plikt til å vurdere trekkets størrelse på nytt dersom den skal legge ned et nytt utleggstrekk. Selv om skyldneren kan levere inn klage på utleggstrekket under hele trekkperioden, er dette en ekstra rettssikkerhetsgaranti for skyldneren. Det er ikke alle skyldnere som er i stand til å klage på utleggstrekk, selv om det skjer endringer i skyldnerens økonomiske situasjon. En plikt til å vurdere trekkets størrelse etter to år kan fange opp endringer etter at trekket er nedlagt, og slik være med på å sikre at trekkets størrelse er innenfor livsoppholdsbegrensningene i dekningsloven § 2-7.

Et av formålene bak ordningen med ett utleggstrekk er å sikre skyldnerens rettigheter ved nedleggelse av utleggstrekk. Et viktig element som bidrar til å realisere dette formålet, er at namsmyndighetene skal ha en langt mer aktiv rolle ved oppfølgningen av utleggstrekk enn i dag, se punkt 31.2. Til forskjell fra i dag vil namsmyndighetene kunne vurdere trekkets størrelse av eget tiltak, og ikke bare ved ny beslutning om trekk etter utløpet av trekkperioden. I høringen ble det derfor lagt til grunn at det ikke lenger er behov for en regel om en begrenset trekkperiode for å sikre at skyldneren har tilstrekkelige midler til livsoppholdet.

Det ble lagt til grunn at en begrenset trekkperiode også innebærer mye arbeid for kreditor, namsmyndighetene og den trekkpliktige. Det ble i den sammenheng vist til at i ordningen med ett utleggstrekk skal blant annet krav som det besluttes utleggstrekk for, men som for tiden ikke får dekning, ligge i en «kø» som administreres av Innkrevingsmyndigheten. Dette vil forenkle utleggstrekkprosessen for alle parter, men ordningen får liten effekt dersom man likevel må beslutte nytt trekk ved utløpet av trekkperioden. I tillegg unngår skyldneren å måtte dekke sakskostnadene som påløper når kreditorene begjærer utlegg for kravene sine på nytt.

Det ble pekt på at utleggstrekk mot skyldnere med stor gjeldsbelastning vil kunne løpe over svært lang tid, og at det uten en begrenset trekkperiode vil bli mer synlig for skyldneren hvor lang tid vedkommende kan forvente å ha utleggstrekk. Skyldneren vil kunne oppleve dette som en ekstrabelastning. Det ble derfor ansett som viktig at namsmyndighetene i slike saker veileder om muligheten for å søke om gjeldsordning.

Det ble foreslått å videreføre en regel om at utleggstrekket opphører dersom alle kravene i utleggstrekket er dekket eller bortfalt på annen måte, eller tvangsgrunnlaget for kravet er opphevet, falt bort eller kjent ugyldig. I tillegg ble det foreslått en ny regel om at et utleggstrekk opphører når det er gått to år siden Innkrevingsmyndigheten sist mottok innbetaling under trekket. Ved vurderingen av fristen ble det sett hen til dagens hovedregel om en trekkperiode på to år. Behovet for den nye regelen er omtalt i høringsnotatet om etablering av ett utleggstrekk og modernisering av utleggsprosessen i tvangsfullbyrdelsesloven punkt 9.17.2, hvor det uttales:

«En konsekvens av at reglene om trekkperiode oppheves, er at utleggstrekket i utgangspunktet løper frem til alle kravene i trekket er dekket. Det vil imidlertid ofte skje at det etter en periode ikke lenger kommer inn penger på utleggstrekket. Dette kan skyldes at det for tiden ikke er rom for trekk i skyldners inntekt mv. eller at skyldner har avsluttet arbeidsforholdet uten å gå over i en ny stilling. Etter dagens regelverk kan trekket gjenopptas etter et slikt opphold så lenge dette skjer innenfor trekkperioden. Uten en begrenset trekkperiode vil det oppstå et behov for å regulere når et utleggstrekk, som det ikke lenger kommer inn penger på, skal opphøre. At trekket opphører, vil si at det ikke lenger kan trekkes på grunnlag av den opprinnelige trekkbeslutningen.

En regel om at utleggstrekket alltid skal opphøre så snart det ikke kommer innbetalinger på trekket, vil medføre mye ekstraarbeid for både kreditor, trekkpliktige og namsmyndighetene. Hele beslutningsprosessen vil da måtte foretas på nytt dersom det senere oppstår mulighet for trekk. Det vil også påløpe et nytt gebyr ved begjæring til alminnelig namsmann. Dette gebyret vil normalt bli belastet skyldner, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 3-1. Det bør derfor kunne gå en viss periode uten innbetalinger på utleggstrekket før det opphører.

Det er heller ikke et mål i seg selv å opprettholde en aktivitet som ikke gir de resultater den er ment å gi. Når et utleggstrekk ikke fungerer etter formålet, bør det derfor på et eller annet tidspunkt avsluttes. Både Innkrevingsmyndigheten og kreditorene bruker ressurser på å følge opp utleggstrekk selv om det ikke kommer innbetalinger, se blant annet bestemmelsen om kreditors opplysningsplikt i forslag til innkrevingsloven § 33. Det er derfor ikke hensiktsmessig at utleggstrekk som ikke gir, eller kommer til å gi, dekning ligger til oppfølgning over for lang tid. Det er også nødvendig å ha et klart skjæringstidspunkt for når den foreslåtte tilleggsfristen på ett år i foreldelsesloven § 22 ny nr. 4 starter å løpe.»

Det ble lagt til grunn at reglene om opphør av utleggstrekk bør fremgå samlet. Det ble derfor foreslått en egen bestemmelse om dette, samtidig som høringens forslag til tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7-27 og 7-28 ble foreslått begrenset til bare å gjelde for utleggspant.

Det ble videre foreslått at Innkrevingsmyndigheten skal underrette kreditorene og skyldneren om at trekket er opphørt, der dette skyldes at det ikke har kommet inn innbetalinger på trekket de siste to årene.

29.5.3 Høringsinstansenes merknader

Finans Norge er i hovedsak positive til å oppheve dagens ordning hvor utleggstrekk maksimalt kan besluttes for en toårsperiode, og uttaler:

«Dette vil innebære at et nedlagt lønnstrekk som hovedsak vil løpe inntil det meldte kravet er fullt innbetalt, og således eliminere behovet for at fordringshaver må fremsette ny begjæring dersom kravet ikke dekkes fullt ut av lønnstrekket innenfor 2-årsperioden.

Tilsvarende vil implementeringen av ett utleggstrekk redusere mengden av utleggsbegjæringer som ender med negativt resultat fordi andre aktører har vært tidligere ute med sine begjæringer og gjennom prinsippet «først i tid, best i rett» sikret seg hele skyldnerens økonomiske overskudd gjennom etablert utleggstrekk.»

Finans Norge antar at forslaget vil medføre en reduksjon i antall begjæringer om utleggstrekk som sendes for ett og samme krav, og at dette kan ha positiv innvirkning gjennom redusert gebyr- og salærbyrde for skyldneren.

Jussbuss stiller seg kritisk til at det ikke lenger skal være en begrenset trekkperiode, og er negativ til en regel om at perioden for utleggstrekket først opphører dersom alle kravene i utleggstrekket er dekket eller bortfalt på annen måte, eller at tvangsgrunnlaget for kravet er opphevet, falt bort eller kjent ugyldig. Jussbuss mener at selv om forslaget må ses i sammenheng med at namsmannen er ment å skulle ta en mer aktiv stilling til trekkets størrelse, kan det oppleves som svært belastende for skyldneren å ha et trekk som ikke har en bestemt «sluttdato». Jussbuss mener at skyldnerens rettssikkerhet bedre ivaretas om det må treffes en ny beslutning om trekk etter en viss tidsperiode. Jussbuss mener en trekkperiode for skyldneren som utvides til tre eller fem år vil ivareta skyldnerens rettssikkerhet ved at namsmyndighetene vil måtte ta stilling til utleggstrekket på nytt, samtidig som at det vil medføre noe mindre saksbehandling for namsmyndighetene, trekkpliktige og kreditor. De legger til grunn at ordningen med at krav som det besluttes utleggstrekk for, men som har lavere prioritet enn andre krav, ligger i en kø, kan bli stående selv om trekkperioden er ferdig og kravene vurderes på nytt.

Jussbuss er positiv til at namsmyndighetene skal vurdere å informere skyldneren om muligheten for å søke gjeldsordning i de tilfellene namsmyndigheten ser at kravet er særlig høyt.

Barne- og familiedepartementet mener det bør vurderes å innføre en lovpålagt plikt for namsmyndighetene om å informere om kommunens tilbud om råd og veiledning etter sosialtjenesteloven § 17 og gjeldsordningsloven når det nedlegges utleggstrekk, ved fare for tvangsdekning i skyldnerens bolig o.l.

Forbrukerrådet, Kapitalkontroll AS, NKK og enkelte kommuner er negative til forslaget om at trekket kan løpe i ubegrenset tid. Det gis uttrykk for at når dette kombineres med at foreldelse ikke løper så lenge et krav er omfattet av trekk, er det risiko for en livslang og urimelig byrde på skyldneren.

Oslo politidistrikt støtter forslaget om oppheving av trekkperioden. De mener forslaget sammen med regler som sikrer at trekket jevnlig revurderes, er klart å foretrekke fremfor dagens system. De mener ordningen vil bidra til å redusere kostnader og tidsbruk for alle involverte forutsatt at mulighetene for revurdering er enkle å forholde seg til for skyldneren. De uttaler at konsekvensen av forslaget er at namsmannens beslutning om å ta en begjæring til følge, potensielt vil kunne ha betydning meget langt frem i tid, og at en forutsetning for at løsningen skal være forsvarlig er at prøving av begjæring, tvangsgrunnlag og krav, minst holder samme kvalitet som i dag.

Troms politidistrikt støtter at trekkperioden opphører da dette vil spare skyldnere for ytterligere kostnader forårsaket av at saksøkere på nytt begjærer utleggstrekk for samme krav når trekkperioden utløper.

Vest politidistrikt støtter at trekkperioden oppheves.

29.5.4 Vurderinger og forslag

Departementet fastholder høringens forslag om å oppheve reglene om trekkperiode. Å oppheve reglene om trekkperiode vil etter departementets vurdering være positivt for både skyldneren, kreditor og namsmyndighetene.

Ved å oppheve reglene om trekkperiode vil ikke kreditor måtte begjære utlegg for samme krav på nytt som følge av at trekkperioden utløper, eller som følge av at det ved en tidligere begjæring ikke var rom for å beslutte trekk innenfor trekkperioden. Skyldneren slipper dermed gjentatte begjæringer med tilhørende kostnader, som ellers ville vært nødvendige. Å oppheve trekkperioden vil også gagne kreditorene og namsmyndighetene, som slipper unødig ressursbruk på gjentatte begjæringer for samme krav.

Flere høringsinstanser har påpekt at det kan være belastende for skyldneren å ikke ha en bestemt trekkperiode å forholde seg til. Også under gjeldende rett kan skyldnere oppleve at det løper utleggstrekk lenge uten opphold, selv om hvert trekk mot skyldneren besluttes for en bestemt periode. Uavhengig av om en har en bestemt trekkperiode, vil det i realiteten kunne opprettholdes trekk frem til gjelden er oppgjort. Forskjellen er at med en trekkperiode må det begjæres og besluttes nye utleggstrekk etter hvert som trekkenes utløp nærmer seg.

Dagens regler om trekkperiode innebærer at skyldneren i mange tilfeller får misvisende beskjeder om at trekk kun skal vare en gitt periode, mens det i realiteten vil komme nye etterfølgende trekk som innebærer at den samlede trekkbyrden for skyldneren vil være kontinuerlig og langvarig. Ved å oppheve reglene om trekkperiode får skyldneren et mer reelt bilde av den samlede gjeldssituasjonen, og hvor lang tid vedkommende kan forvente å ha utleggstrekk. Selv om det kan være demotiverende for skyldneren å se hvor lang tid det faktisk vil ta før gjelden gjøres opp, er det uheldig å beholde regler om trekkperiode, som i realiteten kan være misvisende. Oversikten skyldneren får over kravene i trekket, herunder tidshorisonten for nedbetaling, vil kunne tjene som et godt utgangspunkt for forhandling om utenrettslige gjeldsordninger. For namsmyndighetene vil det gi grunnlag for målrettet veiledning om mulighetene for å søke om gjeldsordning for skyldnere dette kan være aktuelt for. Departementet vil understreke at det er viktig at namsmyndighetene gir skyldneren god informasjon om kravene i trekket, og slutter seg til uttalelsene i høringsnotatet om at namsmyndighetene bør informere skyldnere om mulighetene for å søke om gjeldsordning etter gjeldsordningsloven, der dette fremstår som aktuelt.

Jussbuss bemerker at reglene om maksimal trekkperiode ivaretar skyldnerens rettssikkerhet fordi namsmyndighetene vil måtte vurdere utleggstrekket på nytt etter utløpet av trekkperioden. Fornyede vurderinger av utleggstrekket er ikke avhengig av at det foreligger en trekkperiode. Under punkt 31.2 foreslås det at namsmyndighetene av eget tiltak løpende kan vurdere om trekket bør reguleres. Etter departementets vurdering vil skyldnere være langt bedre sikret mot for høye utleggstrekk som følge av de nye reglene om regulering av trekk. Regler om maksimal trekkperiode ved siden av disse vil ha liten betydning for å sikre skyldneren mot for høye utleggstrekk. Det samme gjelder fornyede vurderinger av utleggskravet. Under den nye trekkordningen skal Innkrevingsmyndigheten motta og fordele trekkbeløpet, samt holde orden på nedbetalingen av kravene i trekket, se punkt 28.2 og 28.6. Dette i kombinasjon med nærmere opplysnings- og bekreftelsesplikt for kreditor med utleggstrekk, se punkt 30.7, sikrer god kontroll med hva kravene i trekket til enhver tid utgjør. Å kreve ny begjæring for kravene etter utløpet av en viss trekkperiode gir skyldneren ingen ytterligere sikkerhet.

Barne- og familiedepartementet mener det bør vurderes å innføre en lovpålagt plikt for namsmyndighetene til å informere om kommunens tilbud om råd og veiledning etter sosialtjenesteloven § 17 og gjeldsordningsloven, når det nedlegges utleggstrekk, ved fare for tvangsdekning i skyldnerens bolig o.l. Finansdepartementet legger til grunn at dette må vurderes ut fra den enkelte skyldnerens situasjon. Det vil også være situasjoner der det ikke er hensiktsmessig å gi slik informasjon. En lovfesting er heller ikke nødvendig for at namsmyndighetene skal gi informasjon der det vurderes å være nyttig for skyldneren. Departementet mener derfor at dette ikke bør lovfestes.

Departementet foreslår videre å følge opp forslaget om at et utleggstrekk opphører når det er gått to år siden Innkrevingsmyndigheten sist mottok innbetaling under trekket. Det vises til vurderingene i høringen. Det foreslås en egen bestemmelse om dette i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-28 samtidig som det foreslås mindre tilpasninger i tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7-26 og 7-27.

Det vises til forslag til endring i dekningsloven § 2-7 og forslag til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-20 og §§ 7-25 til 7-28.

29.6 Utleggstrekk i forbindelse med gjeldsordning og konkurs

29.6.1 Gjeldende rett

Ved konkurs kan konkursskyldnerens lønn og andre inntekter som nevnt i dekningsloven § 2-7 som tilfaller skyldneren under konkursen, trekkes inn i bomassen, jf. dekningsloven § 2-11 første ledd første punktum. Skyldneren skal imidlertid beholde det denne trenger til underhold av seg selv og sin husstand. Inntektsbeslaget kan begrenses når det er rimelig på grunn av arbeidets art, de forhold som arbeidet er utført under, eller den tid konkursbehandlingen har pågått, jf. § 2-11 første ledd andre punktum. Beslag besluttes av retten ved kjennelse, jf. § 2-11 andre ledd.

Bidragsinnkrevingsloven § 18 har noen særlige regler som beskytter bidragskrav i konkurs. Dersom den bidragspliktige er pålagt trekk for underholdsbidrag, kan ikke den bidragspliktiges konkursbo eller enkeltforfølgende fordringshavere legge beslag på trekket, jf. første ledd. Den trekkpliktiges konkursbo eller enkeltforfølgende fordringshavere kan ikke legge beslag på beløp som er trukket i den bidragspliktiges lønn mv., jf. andre ledd. For utleggstrekk nedlagt av skattekontoret, har skattebetalingsloven § 14-5 tredje ledd en tilsvarende bestemmelse som bidragsinnkrevingsloven § 18 andre ledd.

Når det åpnes gjeldsforhandling, skal namsmannen sikre skyldnerens eiendeler for fordringshaverne, jf. gjeldsordningsloven § 3-3 første ledd. Namsmannen skal beslutte trekk i lønn og andre ytelser som nevnt i dekningsloven § 2-7, jf. gjeldsordningsloven § 3-3 andre ledd. Utleggstrekk som løper når gjeldsforhandling åpnes, opphører, med unntak av de fleste utleggstrekk for bidragsforpliktelser og krav som grunner seg på straffbare handlinger, jf. gjeldsordningsloven § 3-4 femte ledd. Namsmannen vil i disse tilfellene nedlegge trekk etter gjeldsordningsloven og gi den trekkpliktige beskjed om å endre innbetalingen av trekkene mv.

29.6.2 Høringsnotatets forslag

I høringen ble det understreket at boet og tingrettens adgang til å legge beslag på skyldnerens lønn mv. ved konkurs ikke kan bestå som en separat ordning ved siden av den nye trekkordningen. Det ble fremholdt at det på flere punkter kan synes uklart hva som i dag gjelder for utleggstrekk når skyldneren går konkurs, og at det vil bli ytterligere usikkert under den nye trekkordningen dersom det ikke reguleres noe mer utførlig. Beslaget bør gjennomføres på samme måte som når det besluttes trekk for en enkeltstående fordring. Innkrevingsmyndigheten må samtidig få beskjed om beslagets prioritet, slik at det er klart hvordan Innkrevingsmyndigheten skal fordele innbetalinger fra den trekkpliktige. Det ble derfor foreslått endringer i dekningsloven § 2-11.

Det ble vist til at det i dag er enkelte forskjeller mellom formuleringene i dekningsloven § 2-7 og § 2-11 om hva skyldneren kan beholde til underhold, som ikke synes godt begrunnet. Det ble lagt til grunn at en kan legge vekt på de særlige hensynene som trekkes frem i § 2-11 første ledd andre punktum, selv om det ikke er lovfestet.

For bidragskravene ble det foreslått en bestemmelse i innkrevingsloven som tilsvarer bidragsinnkrevingsloven § 18 første ledd. For bidragskravene og skatte- og avgiftskravene ble det ikke foreslått noen regler til erstatning for bidragsinnkrevingsloven § 18 andre ledd og skattebetalingsloven § 14-5 tredje ledd. Det ble lagt til grunn at behovet for slike regler vil bli betydelig redusert som følge av forslaget om at trukket beløp skal betales til Innkrevingsmyndigheten samtidig med utbetalingen til skyldneren.

I høringen ble det pekt på at noen bestemmelser i gjeldsordningsloven må tilpasses den nye trekkordningen. Det er i utgangspunktet ikke tale om realitetsendringer. Det ble lagt til grunn at en under det nye systemet bør opprettholde det løpende trekket med innbetaling til Innkrevingsmyndigheten. Innkrevingsmyndigheten bør få beskjed om hvor stor andel av trekket den skal betale videre til namsmannen i stedet for å fordele til fordringshaverne i trekket. For å skille denne formen for trekk fra vanlig trekk ble det foreslått å tale om beslag som i dekningsloven § 2-11. Det ble foreslått endringer i gjeldsordningsloven § 3-3 andre ledd, § 3-4 femte ledd, og § 7-3 første ledd for å legge til rette for dette og å oppheve § 4-3 første ledd andre punktum.

29.6.3 Høringsinstansenes merknader

Barne- og familiedepartementet støtter forslaget til endringer i gjeldsordningsloven.

I høringen ble det foreslått å bruke begrepet beslag i stedet for trekk i gjeldsordningsloven. Til dette uttalte Øst politidistrikt med støtte av Politidirektoratet:

«Øst politidistrikt mener at begrepet «sikringstrekk», et uttrykk som allerede er innarbeidet og som benyttes i dag, vil være en bedre løsning. Man skiller da utleggstrekk og trekk ved åpning av gjeldsforhandlinger samtidig som man sier tydelig hva trekket gjelder uten paralleller til straffeprosessen.»

Ingen andre høringsinstanser har hatt merknader til forslagene.

29.6.4 Vurderinger og forslag

Som det ble trukket frem i høringen, kan ordningene for å ta beslag i lønnsinntekter ved konkurs etter dekningsloven og ved gjeldsforhandlinger etter gjeldsordningsloven ikke bestå uendret ved siden av den nye ordningen med ett utleggstrekk. Beslag og utleggstrekk må samordnes slik at den trekkpliktige bare har ett trekk å forholde seg til. Beskjed om trekkplikten og trekkets størrelse må komme fra Innkrevingsmyndigheten på samme måte som ved utleggstrekk etter den nye trekkordningen.

For konkurs innebærer dette at det må foretas endringer i dekningsloven § 2-11 som samordner boets og tingrettens adgang til å ta beslag i skyldnerens lønn mv. under konkursbehandlingen med den nye utleggstrekkordningen. I motsetning til i høringsforslaget foreslår departementet at en opprettholder dagens regel om at retten er eneansvarlig for å fastsette beslagets størrelse. Det vises til forslaget til ny utforming av dekningsloven § 2-11 og merknadene til bestemmelsen i punkt 37.3.23 for en nærmere redegjørelse.

Departementet slutter seg til vurderingen i høringsnotatet om at det ikke er behov for å opprettholde bestemmelsen om at beslaget kan begrenses «hvor dette er rimelig på grunn av arbeidets art, de forhold som arbeidet er utført under, eller den tid konkursbehandlingen har pågått». Beslagsretten er uansett skjønnsmessig. Det vil være opp til boet og retten i hvilken utstrekning en beslaglegger lønnsinntekter. En begrensning av beslaget vil dessuten ikke nødvendigvis medføre at skyldneren får beholde mer av sin inntekt fordi beslaget ikke utelukker ytterligere trekk etter begjæring fra senere fordringshavere.

Departementet foreslår å videreføre den særskilte beskyttelsen for bidragskrav som i dag ligger i bidragsinnkrevingsloven § 18 første ledd, som en bestemmelse om at bidragskravene har prioritet foran boet ved fordelingen av beslaget. Dersom det ikke besluttes beslag i lønnsinntekten, vil et etablert utleggstrekk fortsette å løpe uavhengig av konkursen med prioritet for de enkelte kravene i trekket som fastsatt i dekningsloven § 2-8.

Etter bidragsinnkrevingsloven § 18 andre ledd og skattebetalingsloven § 14-5 tredje ledd kan den trekkpliktiges konkursbo eller enkeltforfølgende fordringshavere ikke legge beslag på beløp som er trukket i den bidragspliktiges lønn mv. Departementet slutter seg til vurderingen i høringsnotatet om at en ikke trenger å videreføre disse bestemmelsene, som følge av forslaget om at trukket beløp skal betales til Innkrevingsmyndigheten samtidig med utbetalingen til skyldneren, se punkt 32.2.

For gjeldsforhandlinger etter gjeldsordningsloven slutter departementet seg i hovedtrekk til forslagene i høringen. Terminologisk bør en imidlertid følge opp forslaget fra Øst politidistrikt om å tale om «sikringstrekk» i stedet for «beslag». Departementet foreslår at ansvaret for sikringstrekkets størrelse fullt ut skal ligge hos den alminnelige namsmannen som har gjeldsordningssaken. Det vises til forslaget om endringer i gjeldsordningsloven og merknadene til endringene i punkt 37.3.26 for en nærmere redegjørelse.

Det vises til endringene i dekningsloven § 2-11 og gjeldsordningsloven § 2-3 fjerde ledd andre punktum, § 3-3 første ledd andre punktum, § 3-3 andre ledd, § 3-4 femte ledd og § 7-3 første ledd, og opphevelse av gjeldsordningsloven § 4-3 første ledd andre punktum, skattebetalingsloven § 14-5 og bidragsinnkrevingsloven § 18.

29.7 Foreldelse ved utleggstrekk

29.7.1 Gjeldende rett

En begjæring om tvangsfullbyrdelse fra en kreditor med tvangsgrunnlag for sitt krav avbryter foreldelsesfristen, jf. foreldelsesloven § 17 nr. 1. I de tilfeller hvor offentlig myndighet krever inn egen fordring ved selv å avholde utleggsforretning, avbrytes foreldelsen når myndigheten berammer forretning for utleggspant eller gir pålegg om utleggstrekk til den trekkpliktige, jf. foreldelsesloven § 17 nr. 2. Særregelen for offentlig myndighet med særnamskompetanse skyldes at det i slike tilfeller ikke sendes noen begjæring om tvangsfullbyrdelse.

Virkningen av avbrutt foreldelse er lik, uavhengig av om tvangsfullbyrdelse skjer hos alminnelig namsmann eller hos en særnamsmyndighet, og fremgår av foreldelsesloven §§ 21 og 22. Er foreldelse avbrutt etter foreldelsesloven § 17, skjer ingen foreldelse så lenge det pålagte utleggstrekket opprettholdes, jf. foreldelsesloven § 21 nr. 1. Fremmes tvangsfullbyrdelse etter foreldelsesloven § 17 uten at fordringshaveren får full dekning for fordringen, blir det regnet ny foreldelsesfrist på ti år fra tvangsforretningens slutning, jf. foreldelsesloven § 21 nr. 3. Hvor begjæringen ikke fører til at tvangsfullbyrdelse fremmes, og dette ikke skyldes forsettlig forhold fra fordringshaverens side, har fristavbruddet virkning i ett år etter at saken er avsluttet, jf. foreldelsesloven § 22 nr. 1 første punktum.

For bøter og inndragningskrav er foreldelsesfristen regulert i straffeloven §§ 97 og 99, og foreldelseslovens regler om fristavbrudd og ny frist kommer ikke til anvendelse. Dette innebærer at foreldelse ikke kan forhindres av fristavbrytende skritt innen fristens utløp. Foreldelsen har likevel ikke betydning for utleggstrekk og utleggspant som er etablert for kravet, se likelydende regulering i bestemmelsenes andre ledd. Dagens regulering innebærer at et utleggstrekk besluttet før foreldelse inntrer, løper videre. På grunn av bestemmelsene om begrenset trekkperiode, vil trekket likevel ikke kunne løpe lenger enn to år etter foreldelse for inndragningskrav og fem år for bøtekrav, jf. dekningsloven § 2-7 tredje ledd.

29.7.2 Høringsnotatets forslag

Ved ny trekkordning kan et utleggstrekk være inaktivt i inntil to år før det opphører, se omtale i punkt 29.5. Ordlyden i foreldelsesloven § 21 nr. 1 om at et krav ikke foreldes så lenge pålagt trekk hos den trekkpliktige opprettholdes, vil ikke passe helt. For å unngå begjæringer om tvangsfullbyrdelse bare for å avbryte foreldelsesfristen, ble det foreslått i høringen at foreldelse ikke skal skje så lenge kravet er omfattet av et bestående utleggstrekk, jf. forslag til endring av foreldelsesloven § 21 nr. 1. Det gjelder uavhengig av om kravet mottar noen dekning.

Ordningen med ett utleggstrekk kombinert med forslaget ovenfor innebærer at et krav vil kunne ligge i et utleggstrekk i mer enn ti år etter at det ble omfattet av trekket. I et slikt tilfelle vil kravet falle bort som foreldet dersom trekket opphører. I stedet for at kreditor må begjære utlegg på nytt innen tiårsfristen for å sikre seg mot dette, ble det foreslått at det fra opphør av utleggstrekket skal løpe en tilleggsfrist på ett år, se forslaget til ny nr. 4 i foreldelsesloven § 22.

For bøter og inndragningskrav kan ikke tiltak fra kreditors side forlenge foreldelsesfristen. Forslaget om å oppheve begrensningene i trekkperioden, kombinert med at kravet kan være omfattet av et utleggstrekk i ubegrenset tid, ville innebære at bøter og inndragningskrav utilsiktet kunne få en betydelig lengre foreldelsesfrist enn i dag ved dekning gjennom utleggstrekk. Det ble derfor foreslått å endre straffeloven § 97 andre ledd og § 99, slik at kravene ikke lenger kan være omfattet av et utleggstrekk etter at kravene er foreldet etter den fastsatte foreldelsesfristen.

29.7.3 Høringsinstansenes merknader

Forbrukerrådet «er negative til forslaget om å tillate trekk å løpe i ubegrenset tid. Når dette kombineres med at foreldelse ikke løper så lenge et krav er omfattet av trekk, er det risiko for en livslang og urimelig byrde på skyldner.»

Flere høringsinstanser er skeptiske til den foreslåtte endringen i straffeloven § 99 vedrørende foreldelse av inndragningskrav. Dette gjelder Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Riksadvokaten, Skattedirektoratet og Økokrim. Det fremholdes blant annet at det er et politisk ønske om å styrke innkrevingen av inndragninger, og at foreldelsesfristen for inndragninger heller burde forlenges og kanskje burde kunne avbrytes på samme måte som for andre krav. Det ble også vist til Justis- og beredskapsdepartementets pågående oppfølgning av NOU 2020: 10 Straffelovrådets utredning nr. 2 – Inndragning av utbytte fra gjengkriminalitet. Ingen av høringsinstansene fremmet tilsvarende synspunkter når det gjaldt den foreslåtte endringen i straffeloven § 97 vedrørende bøter.

29.7.4 Vurderinger og forslag

Ordningen med ett trekk legger ikke opp til at krav skal falle ut av et løpende trekk dersom det ikke har mottatt noen dekning etter en viss tid. Ved en slik ordning måtte kreditor ofte begjære utlegg på nytt for å hindre foreldelse. Det ville medføre økte kostnader for partene. Foreldelsesregler er et lite treffsikkert virkemiddel for å komme vanskeligstilte skyldnere i møte, så lenge kreditor har adgang til å avbryte fristen. Departementet viser dessuten til forslaget om at et trekk skal opphøre dersom det er gått mer enn to år siden siste innbetaling under trekket, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-28 andre ledd, og at Innkrevingsmyndigheten skal be kreditor bekrefte kravet dersom det er gått mer enn ett år siden trekkbeslutningen eller siste utbetaling, jf. innkrevingsloven § 32 andre ledd.

Det ble i høringen foreslått at krav som ligger i et trekk, ikke skal foreldes så lenge trekket består uavhengig av hvilken dekning kravet har fått eller ligger an til å få. Forslaget i høringen medfører at et krav kan dukke opp etter svært lang tid etter at det ble besluttet dekket ved trekk. Etter departementets vurdering er det derfor behov for å pålegge fordringshaveren en viss form for aktivitet for å unngå foreldelse av kravet. Det foreslås derfor et nytt punktum i foreldelsesloven § 21 nr. 1 om at fordringshaveren må meddele Innkrevingsmyndigheten at kravet fortsatt består innen ti år fra beslutningen om utleggstrekk ble truffet, siste utbetaling til fordringshaver fant sted eller fordringshaveren sist ga slik meddelelse. Det er ikke behov for at Innkrevingsmyndigheten gir slik melding til seg selv. Denne form for aktivitet vil derfor ikke gjelde for krav som Innkrevingsmyndigheten har i trekket.

Etter departementets oppfatning kan ikke straffeloven §§ 97 og 99 bli stående uendret. Krav på bøter og inndragning ville da kunne få dekning gjennom utleggstrekk så lenge skyldneren var i live. Samtidig ville kravet ikke kunne dekkes ved utleggspant i formuesgoder som skyldneren erverver eller som blir avdekket etter at foreldelsesfristen var utløpt. Ingen av høringsinstansene har tatt til orde mot den foreslåtte løsningen for bøter. Departementet opprettholder forslaget om at bøter ikke lenger skal kunne delta i et utleggstrekk etter at kravet er foreldet, selv om det er truffet trekkbeslutning for kravet før foreldelse inntrådte.

Når det gjelder inndragninger, viser departementet til høringsuttalelsene gjengitt ovenfor og til Meld. St. 15 (2023–2024) Felles verdier – felles ansvar – Styrket innsats for forebygging og bekjempelse av økonomisk kriminalitet, hvor det i punkt 13.3.2 uttales at regjeringen vil utrede foreldelsesfristen for inndragningskrav. I den sammenheng vil en kunne komme frem til nye løsninger. For ikke å foregripe dette arbeidet foreslår departementet en mellomløsning inntil videre. Inndragningskrav som er besluttet dekket ved utleggstrekk før foreldelse inntrer, deltar i trekket i inntil to år regnet fra foreldelsen. I enkelte tilfeller vil en slik regel gi inndragningskrav en noe bedre dekning enn i dag, men de vil aldri få dårligere dekning.

Departementet viser til forslag til foreldelsesloven § 21 nr. 1 og § 22 nr. 4 og straffeloven §§ 97 og 99.

29.8 Registrering av utlegg i Løsøreregisteret

29.8.1 Gjeldende rett

Registreringen av utfallet av saker om utlegg i Løsøreregisteret ble kraftig utvidet ved endringer i tvangsfullbyrdelsesloven ved lov 17. juni 2005 nr. 89. Tidligere ble bare utleggspant registrert, og utleggspant ble bare registrert dersom rettsvernet var knyttet til registreringen. For at utfallet av utleggssaker i større utstrekning skulle kunne brukes i nye saker om utlegg og ved kredittvurderinger og vurderinger av om krav burde søkes tvangsfullbyrdet, ble registreringen ved 2005-loven utvidet til å omfatte alle utleggspant i annet enn realregistrerte formuesgoder, beslutninger om «intet til utlegg» og utleggstrekk. Kortvarige trekk kunne unntas, og etter utleggsregistreringsforskriften er trekk som ifølge trekkbeslutningen skal være avsluttet innen utløpet av to måneder, unntatt fra registrering.

Den nye ordningen skulle tre i kraft suksessivt for forskjellige namsmyndigheter. Den trådte i kraft dels 1. mars 2008 og 1. mars 2009 for de alminnelige namsmyndighetene og Statens innkrevingssentral, 15. desember 2011 for skattekontorene og skatteoppkreverne og dels 11. juni 2012 og 16. mars 2013 for Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav. Dels på grunn av uklarhet om ikrafttredelsen for skatteoppkreverne også omfattet innkrevingen av rent kommunale krav, og dels på grunn av tekniske utfordringer, har ordningen ikke blitt gjennomført for disse kravene. For særlige namsmyndigheter som omhandlet i punkt 28.5 er ordningen ikke satt i kraft.

Ikke alle namsmyndigheter har samme adgang til å ta utleggspant eller beslutte utleggstrekk. For å hindre at det blir registrert «intet til utlegg» i tilfeller der skyldneren faktisk har formuesgoder det kan tas utlegg i, men som ligger utenfor den aktuelle namsmannens rekkevidde, skal det i slike tilfeller ikke registreres «intet til utlegg», jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-25 første ledd fjerde punktum.

Praktisk sett gjennomføres ordningen ved at de aktuelle utleggsforretningene registreres i «utleggsdatabasen» hos Statens innkrevingssentral. Derfra overføres opplysninger til Løsøreregisteret. Kredittopplysningsbyråer mv. kan få opplysninger fra Løsøreregisteret. Namsmyndigheter som trenger det, forholder seg i stor utstrekning til utleggsdatabasen.

29.8.2 Høringsnotatets forslag

I dag registreres et utleggstrekk på skyldnerens blad i Løsøreregisteret med angivelse av dato for etablering, trekkets størrelse og trekkperiodens begynnelse og slutt. Foreligger det flere trekk for forskjellige krav, blir det like mange trekkregistreringer. Når alle krav som skal dekkes gjennom utleggstrekk, etter den nye trekkordningen skal delta i det samme trekket, vil en ikke lenger ha slike opplysninger knyttet til de enkelte kravene. I høringen ble det foreslått at utleggstrekk skal registreres i Løsøreregisteret når det etableres, og at registreringen skal slettes når utleggstrekket bortfaller. Unntatt fra registreringen er utleggstrekk som bare tjener til innkreving av fremtidige bidragskrav, når det ikke ligger andre krav i trekket. Den nærmere reguleringen av hvilke ytterligere opplysninger som eventuelt kan knyttes til registreringen, må skje gjennom forskrift til tinglysingsloven § 34 a. Forskriftshjemmelen ble foreslått tilpasset den nye trekkordningen. Siden fastsettelse av trekkperiode bortfaller, bortfaller også grunnlaget for å unnta kortvarige trekk fra registreringsordningen.

29.8.3 Høringsinstansenes merknader

Bare Norske Kredittopplysningsbyråers Forening har uttalt seg om realiteten i forslaget. Foreningen er av den oppfatning at «endringene som foreslås [i høringsnotatet] generelt er fornuftige», men peker på de ulempene den nye trekkordningen vil ha for kredittopplysningsbyråenes kredittvurderinger ved at en går glipp av mye informasjon dersom det i Løsøreregisteret bare fremgår om det eksisterer et utleggstrekk eller ikke. Videre vil en gå glipp av viktig informasjon dersom nye krav blir lagt til i trekket selv om det er lite sannsynlig at det vil medføre noen dekning, i stedet for at utleggssaken avsluttes med «intet til utlegg».

29.8.4 Vurderinger og forslag

Departementet er blitt stående ved høringsforslaget når det gjelder registrering av utleggstrekk i Løsøreregisteret, jf. § 35 i forslaget til innkrevingsloven og forslaget til endringer i tinglysingsloven § 34 a. Departementet ser de utfordringene for kredittopplysningsbransjen som den nye trekkordningen vil medføre dersom Løsøreregisteret ikke inneholder andre opplysninger i forbindelse med et utleggstrekk enn at det eksisterer. I hvilken grad registreringen bør suppleres med ytterligere informasjon, reiser imidlertid personvernspørsmål som krever nærmere vurderinger. Tilleggsinformasjon forutsetter dessuten at det foreligger tekniske løsninger for det. Dette vil en vurdere i forbindelse med utarbeidelsen av en ny utleggsregistreringsforskrift, eller eventuelt ved senere revisjon av den nye forskriften.

Selv om det ikke er en direkte følge av den nye trekkordningen, bør det foretas enkelte andre justeringer i regelverket om registrering av utfallet av saker om utlegg i Løsøreregisteret.

For det første vil det etter de endringene som departementet foreslår i proposisjonen her, ikke lenger være namsmyndigheter som er avskåret fra å ta utleggspant i enkelte formuesgoder. Det er derfor ikke behov for tvangsfullbyrdelsesloven § 7-25 første ledd fjerde punktum i sin nåværende form. I stedet trengs en bestemmelse om at det ikke skal registreres «intet til utlegg» i tilfeller der det ikke er etablert utleggstrekk og den aktuelle namsmannen ikke er kompetent til å gjøre det, jf. kapittel 20 om namsmannens kompetanse. Det vises til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-23 andre ledd i lovforslaget.

For det andre bør kommunene ikke være omfattet av registreringen av «intet til utlegg». Registrering av «intet til utlegg» krever en så grundig leting etter utleggsobjekter at en har rimelig sikkerhet for at det ikke blir registrert «intet til utlegg» uten at det er grunnlag for det. Dette er nødvendig både av hensyn til skyldneren og av hensyn til informasjonsverdien av registreringen for andre. Samtidig ligger det innenfor den enkelte kommunes eget skjønn hvor grundige undersøkninger den vil foreta i det enkelte tilfellet. Etter departementets mening bør en neppe oppstille en nasjonal minstestandard på dette punkt. At kommunens beslutninger om «intet til utlegg» ikke skal registreres i Løsøreregisteret, fremgår i lovforslaget ved at tvangsfullbyrdelsesloven § 7-23 ikke gjelder ved kommunens utøvelse av særnamsmyndighet, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 2-15 tredje ledd.

Kommunenes forhold til utleggsregistreringen i Løsøreregisteret etter forslagene i proposisjonen her kan oppsummeres slik:

• Innkrevingsmyndigheten tar seg av registreringen av alle utleggstrekk. Kommunene har ingen direkte oppgaver i den forbindelse.

• Kommunene skal sørge for registrering av utleggspant den tar i annet enn realregistrerte formuesgoder, uavhengig av om registreringen har betydning for rettsvernet, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 2-15 tredje ledd jf. § 7-19 ellevte ledd i lovforslaget.

• Kommunene skal ikke registrere beslutninger om «intet til utlegg».

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 35, tinglysingsloven § 34a og tvangsfullbyrdelsesloven § 7-23 andre ledd.

30 Fordeling av innbetalt trekkbeløp mellom kreditorene

30.1 Innledning og sammendrag

Dersom det er besluttet utleggstrekk for flere krav mot samme skyldner, og trekket ikke er tilstrekkelig til å dekke alle kravene, regulerer dekningsloven § 2-8 i hvilken rekkefølge kravene skal dekkes.

Departementet foreslår endringer i prioriteten for enkelte typer krav i dekningsloven § 2-8. Det foreslås blant annet å gi det offentliges regresskrav for forskuttert bidrag lavere prioritet enn private bidragskrav, se punkt 30.2. Det foreslås endringer som klargjør prioriteten for renter, gebyrer og kostnader, se punkt 30.3, og for ansvarskrav mot den trekkpliktige, se punkt 30.4. Endelig foreslås det endringer av reglene for prioritet mellom flere krav innenfor samme gruppe, se punkt 30.5.

Ved fordelingen av utleggstrekket må det tas hensyn til eventuelle krav på tilbakebetaling som skal avregnes i fremtidige ytelser etter folketrygdloven og andre lover. I innkrevingsloven § 22 første ledd foreslås det at slike avregninger skal dekkes før utleggstrekk, se punkt 13.4. Departementet foreslår å regulere hvordan avregningen skal håndteres når Innkrevingsmyndigheten beslutter avregning etter at utleggstrekk har begynt å løpe, i innkrevingsloven § 29 tredje ledd, se punkt 30.6.

For å sikre at kravsoversikten knyttet til det enkelte utleggstrekket til enhver tid er riktig, foreslår departementet i innkrevingsloven § 32 en plikt for kreditor til å melde fra om eventuelle endringer i kravsforholdet, se punkt 30.7.

30.2 Prioritet for det offentliges regresskrav

30.2.1 Gjeldende rett

Når det offentlige forskutterer underholdsbidrag, trer folketrygden inn i et tilsvarende krav mot den bidragspliktige, jf. forskotteringsloven § 10. Ved utleggstrekk har folketrygdens regresskrav samme prioritet som den bidragsberettigedes krav, det vil si beste prioritet, jf. dekningsloven § 2-8 første ledd bokstav a.

I tilfeller der Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav har utleggstrekk som omfatter begge kravstyper, blir innbetalt beløp fordelt mellom den bidragsberettigedes krav og det offentliges regresskrav.

Etter voldserstatningsloven § 11 kan staten kreve regress fra skadevolderen i den utstrekning det utbetales erstatning til den voldsutsatte etter voldserstatningsloven. Slike regresskrav har prioritet etter dekningsloven § 2-8 første ledd bokstav c, det vil si at de har krav på dekning etter bidragskrav (som nevnt i bokstav a) og krav på erstatning for straffbar handling (bokstav b), men foran krav på bøter, skatte- og avgiftskrav og andre krav.

30.2.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

At underholdsbidrag har beste prioritet i utleggstrekk, er begrunnet med at det skal dekke den bidragsberettigedes livsopphold. Dette hensynet gjelder ikke for det offentliges regresskrav for forskuttert bidrag. Dette gjenspeiles i gjeldsordningsloven der det er regulert i § 4-8 første ledd bokstav d at gjeld til den bidragsberettigede i utgangspunktet skal dekkes fullt ut, mens bidragsgjeld til det offentlige tas med i gjeldsordningen som et uprioritert krav.

Det ble lagt til grunn i høringsnotatet at hensynet til den bidragsberettigede tilsier at de private bidragskravene bør gå foran det offentliges regresskrav, også ved utleggstrekk. Det ble derfor foreslått å gi regresskravene prioritet i en ny bokstav b i dekningsloven § 2-8 første ledd, det vil si etter den bidragsberettigedes krav.

Arbeids- og velferdsdirektoratet er positive til forslaget om at det offentliges refusjonskrav for utbetalt bidragsforskudd skilles ut fra underholdsbidrag, og gis prioritet etter underholdsbidrag som en ny bokstav b.

Skattedirektoratet uttaler:

«Fra 1. januar 2023 har statens regresskrav etter voldserstatningsloven § 11 prioritet etter dekningsloven § 2-8 første ledd bokstav c. Skatte- og avgiftskrav har i dag prioritet etter bokstav e. Skattedirektoratet kan ikke se noen gode grunner til at det offentliges regresskrav skal ha bedre prioritet enn skatte- og avgiftskrav, og foreslår at regresskravene tas inn i på samme prioritet. Dette vil innebære at erstatningskravene og bøter gis noe bedre prioritet enn etter gjeldende rett og forslaget til endring. En slik endring forenkler bestemmelsen, og gir færre kategorier av prioritet for offentlige krav. For skyldner vil det også kunne oppleves urimelig at dekning av offentlige regresskrav medfører at pensjonsgivende inntekt settes ned som følge av manglende betaling av skattekrav, eller at bøtekrav må sones.»

30.2.3 Vurderinger og forslag

Departementet slutter seg til høringens forslag om å gi det offentliges regresskrav for forskuttert bidrag lavere prioritet enn krav på bidrag til den bidragsberettigede. Som det ble pekt på i høringen, gjør hensynet bak bidragskravenes prioritet seg ikke gjeldende for det offentliges regresskrav.

I høringen ble det ikke foretatt noen nærmere vurdering av hvilken prioritet det offentliges regresskrav burde ha, sett opp mot de andre kravstypene i dekningsloven § 2-8 første ledd. Departementet er enig med Skattedirektoratet i at det offentliges regresskrav for forskuttert bidrag etter forskotteringsloven § 10, og statens regresskrav etter voldserstatningsloven § 11, ikke bør ha høyere prioritet enn skatte- og avgiftskrav. Det er hensyn til mottakeren som begrunner den høye prioriteten slike krav har når den bidrags- eller erstatningsberettigede er kreditor. Der det offentlige har forskuttert betalingen av kravet til mottakeren og trådt inn i et regresskrav mot den ansvarlige, foreligger ikke lenger det samme hensynet. Departementet foreslår derfor at regresskrav både for forskuttert bidrag og etter voldserstatningsloven § 11 skal ha samme prioritet som skatte- og avgiftskrav.

Departementet viser til forslag til dekningsloven § 2-8 første ledd.

30.3 Prioritet for renter, gebyrer og kostnader

30.3.1 Gjeldende rett

Dekningsloven § 2-8 regulerer hvilken prioritet et krav skal ha i forhold til andre konkurrerende krav. Det fremgår ikke av bestemmelsen om prioriteten som gjelder for hovedkravet etter den enkelte bokstav, også omfatter renter, kostnader og eventuelle gebyrer. Om renter, gebyrer og kostnader har samme prioritet som hovedkravet, er praktisert ulikt for forskjellige kravstyper, og hva som er rettstilstanden i dag, må anses som uavklart.

30.3.2 Høringsnotatets forslag

Det ble i høringen lagt til grunn at prioriteten for renter og kostnader må avklares. Det ble vist til at det ved ordningen med ett utleggstrekk vil kunne være flere kreditorer for krav med ulik prioritet i utleggstrekket.

Det ble foreslått en bestemmelse i dekningsloven § 2-8 om at renter og kostnader skal ha samme prioritet som hovedkravet. Det ble lagt vekt på at skyldneren da vil kunne avslutte skyldforholdet til kreditorer med prioriterte krav raskere. Uten samme prioritet som hovedkravet vil rentekravet måtte ligge på vent mens skyldneren dekker andre hovedkrav med bedre prioritet, og deretter inngå i en eventuell fordeling av trekkbeløpet på uprioriterte krav. Det ble videre lagt vekt på at renter og kostnader er nært knyttet til et mislighold av hovedkravet, og skal kompensere for at kreditor ikke har fått oppgjør tidligere. Det ble derfor lagt til grunn at det kan oppleves urimelig om kreditor i tillegg skal måtte vente ytterligere på dekning av rentekravet. Det ble uttalt at dette særlig gjelder for erstatningskravene, som i en del tilfeller er omberegnet til nåverdi av fremtidig tap. Det er da lagt til grunn at den som får tilkjent erstatning vil ha en avkastning av erstatningen, en kapitaliseringsrente. Hvor erstatningen ikke betales ved forfall, vil den som er tilkjent erstatningen være avskåret fra å oppnå denne avkastningen, og vil derfor i realiteten få en redusert erstatning.

Det ble i høringen lagt til grunn at kreditor fortsatt skal kunne bestemme rekkefølgen for dekning av ulike poster innenfor ett og samme krav. Hvis en trekkbeslutning ikke angir rekkefølgen for dekning av de enkelte postene i kravet, ble det foreslått at hovedkravet skal dekkes før kostnader. Til sist dekkes påløpte renter.

30.3.3 Høringsinstansenes merknader

Øst politidistrikt mener forslaget om at fortrinnsretten som gjelder for hovedkravet, skal gjelde tilsvarende for renter og kostnader, kan slå uheldig ut, sett hen til forslaget om en forholdsmessig fordeling mellom krav med samme prioritet. De mener gode grunner taler for at hovedkravet bør gis prioritet fremfor forsinkelsesrenter og kostnader. Øst politidistrikt er av den oppfatning at det i takt med økende forbruksgjeld, er flere skyldnere som aldri vil få nedbetalt enkelte krav når rentene er gitt prioritet enten foran eller sidestilt med hovedstol og kostnader, men er enig i at en slik endring vil kunne slå uheldig ut for enkelte prioriterte krav, og skisserer en mellomløsning der det differensieres mellom type krav:

«For krav på erstatning eller oppreisning for skade voldt ved en straffbar handling etter bokstav b, statens regresskrav etter bokstav c og krav på skatt eller offentlig avgift eller bokstav e, bør det være en tvungen dekningsrekkefølge der hovedstol, renter og omkostninger har lik prioritet, i tråd med hva som er foreslått endret i dekningsloven § 2-8 andre ledd første punktum. For øvrige krav, bør derimot hovedstol dekkes før krav på forsinkelsesrenter og kostnader. På denne måten avhjelpes det faktum at trekkene totalt sett får lenger løpetid med ett utleggstrekk enn ved dagens ordning.»

Øst politidistrikt mener videre at det er uklart hvordan høringsnotatets forslag til innkrevingsloven § 29 første ledd andre punktum harmonerer med forslag til endring i dekningsloven § 2-8 andre ledd første punktum.

KapitalKontroll AS mener at det bør lovfestes at hovedstol skal dekkes før renter og omkostninger for alle krav, også krav som ikke er omfattet av utleggstrekk. For de fleste kreditorer som driver inn sine egne pengekrav, vil det være i tråd med dagens praksis. For kreditorer som bruker inkassobyrå, vil dette være en ny ordning. Mest utbredt er at renter og gebyr dekkes først. Dette er ugunstig for debitor fordi renteberegningen løper over lenger tid.

Også Politidirektoratet mener at hensynet til skyldnerne tilsier en lovregulert dekningsrekkefølge hvor hovedstolen dekkes først.

En privatperson som har avgitt høringsuttalelse, mener at rentebærende krav alltid bør dekkes før rentekrav, slik at det blir enklere for skyldneren å gjøre opp kravet.

Skattedirektoratet har tatt til orde for at renter bør ha prioritet etter hovedkravet innenfor hver enkelt prioritetsgruppe i dekningsloven § 2-8 første ledd. Dette begrunnes med at det vil være utfordrende og kostbart å utvikle systemstøtte for en løsning hvor renter dekkes før hovedkravet i enkelte saker og at en slik regel vil sikre en lik dekningsrekkefølge mellom renter og hovedkravet i alle saker.

30.3.4 Vurderinger og forslag

Dekningsloven § 2-8 tar i dag i utgangspunktet ikke sikte på å regulere i hvilken rekkefølge postene innad i ett og samme krav skal dekkes, men hvilken prioritet et krav skal ha i forhold til konkurrerende krav fra andre kreditorer. Dersom renter og kostnader ikke gis tilsvarende prioritet som hovedkravet, skal prioriterte hovedkrav dekkes før renter og kostnader knyttet til samme hovedkrav. Det vil for uprioriterte krav være uten betydning om renter og kostnader gis samme prioritet som hovedkravet; både hovedkravet, renter og kostnader vil være uprioritert.

I høringsnotatet ble det foreslått at renter og kostnader får samme prioritet som hovedkravet. Slik departementet oppfatter høringsinstansene som har uttalt seg, er det ingen innvendinger mot dette. Flere høringsinstanser mener likevel, med forskjellige begrunnelser, at det bør være en bestemt dekningsrekkefølge innen ett og samme kravsforhold, for eksempel slik at hovedkravet alltid skal dekkes før kostnader og til slutt renter. Skattedirektoratet begrunner dette med at det vil være utfordrende og kostbart å utvikle systemstøtte for en løsning hvor renter dekkes før hovedkravet i enkelte saker. Øst-politidistrikt, KapitalKontroll AS og en privatperson har begrunnet det med at det vil være best for skyldneren å dekke hovedkrav før kostnader og renter.

Tilleggskrav som gebyr, kostnader og renter springer ut av hovedkravet, og er ment å kompensere kreditoren for likviditetstap og eventuelle utlegg som innkrevingen har medført. Hvis slike tilleggskrav gis lavere prioritet enn hovedkravet, vil det føre til en reduksjon av kreditors kompensasjon for å ikke motta hovedkravet. Det ble i høringen trukket frem at det kunne virke særlig urimelig der kravet er et erstatningskrav på nåverdien av et fremtidig tap, ettersom dette i realiteten ville innebære en reduksjon av erstatningssummen. For kreditorer generelt vil rente, gebyr og kostnader være erstatning for tap som allerede har oppstått. Etter departementets syn er det også urimelig at disse må tåle en reduksjon i tapskompensasjonen. Departementet mener det foreligger en så tett forbindelse mellom hovedkravet og tilleggskravene som springer ut av hovedkravet, som renter, gebyr ved forsinket betaling og kostnader, at disse bør ha samme prioritet som hovedkravet. Departementet slutter seg derfor til høringsnotatets forslag, med en liten språklig endring i forlaget til tekst i dekningsloven § 2-8 andre ledd første punktum hvor også gebyr nevnes uttrykkelig i lovteksten. Dette medfører ingen utvidelse av kreditorenes adgang til å kreve gebyrer. Det er bare en angivelse av prioriteten i tilfeller der det foreligger et gebyrkrav som er tatt med i trekkbeslutningen.

Prioritetsreglene i dekningsloven § 2-8 gir ingen føringer knyttet til hvilken dekningsrekkefølge som skal benyttes for postene innen ett og samme krav, det vil si om hovedkravet skal dekkes før, samtidig med, eller etter kostnader, renter og eventuelle gebyrer. Under gjeldende rett har kreditor anledning til å velge i hvilken rekkefølge postene i ett og samme krav skal dekkes, når kravet dekkes ved tvangsfullbyrdelse. Det ble i høringsnotatet ikke foreslått å endre dette.

Hvis det ikke er bestemt noen rekkefølge for dekningen av de ulike postene i et krav i trekkbeslutningen, vil den foreslåtte regelen i innkrevingsloven § 29 første ledd andre punktum innebære at hovedkravet skal dekkes før kostnader, gebyrer og renter. Bakgrunnen for denne bestemmelsen er å skape klare regler for hvordan Innkrevingsmyndigheten skal håndtere trekkfordelingen der rekkefølgen ikke er bestemt. Om kreditor under tvangsfullbyrdelse bør ha den valgmuligheten som kreditor har etter gjeldende rett, er etter departementets syn et pengekravsrettslig spørsmål som ikke bør reguleres i denne sammenheng. Rekkefølgen som postene i et krav skal dekkes i, har stor betydning generelt og ikke bare under tvangsfullbyrdelse. En omlegging av gjeldende rett på dette punkt ligger utenfor rammen for denne proposisjonen.

Skattedirektoratet ønsker en tvungen dekningsrekkefølge av hensyn til kostnadene ved systemutvikling. Departementet vil peke på at systemløsningen i alle tilfeller i utgangspunktet må kunne håndtere de ulike løsningene som etter gjeldende rett kan eksistere mellom kreditor og skyldneren.

Departementet vil etter dette, i likhet med høringen, ikke foreslå noen endring i kreditors adgang til å bestemme i hvilken rekkefølge de forskjellige postene i ett og samme krav skal dekkes ved utleggstrekk.

Departementet viser til forslag til dekningsloven § 2-8 andre ledd første punktum og innkrevingsloven § 29 første ledd andre punktum.

30.4 Prioritet for ansvarskrav mot den trekkpliktige

30.4.1 Gjeldende rett

Fortrinnsretten for enkelte typer krav etter dekningsloven § 2-8 første ledd gjelder tilsvarende for ansvar for slike krav eller tilsvarende trekk, jf. dekningsloven § 2-8 andre ledd. Prioriteten for ansvarskrav mot den trekkpliktige etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22 og skattebetalingsloven § 16-20 er ikke særskilt regulert.

30.4.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

I høringen ble det foreslått at ansvarskrav mot den trekkpliktige skal ha samme prioritet som det kravet som har best prioritet i det opprinnelige trekket, så lenge dette ikke er dekket. Ordlyden i dekningsloven § 2-8 andre ledd ble foreslått endret uten at dette var ment å innebære noen realitetsendring. Det vil si at hvis det opprinnelige utleggstrekket for den misligholdte perioden delvis skulle gå til dekning av et krav på skatt, vil ansvarskravet ha prioritet som skattekravet, selv om det også er uprioriterte krav som skulle hatt dekning i den aktuelle perioden.

Ingen av høringsinstansene har merknader til forslaget.

30.4.3 Vurderinger og forslag

Departementet slutter seg til høringens forslag. Etter departementets vurdering gir høringens forslag en enkel regel som innebærer at ansvarskravet ikke må deles opp i flere mindre krav med forskjellig prioritet. Samtidig sørger regelen for at prioriterte krav opprettholder prioriteten også der en trekkpliktig holdes ansvarlig.

Departementet viser til forslag til dekningsloven § 2-8 andre ledd andre punktum.

30.5 Fordeling mellom krav i samme prioritetsgruppe

30.5.1 Gjeldende rett

Krav som har lik prioritet etter reglene i dekningsloven § 2-8 første og andre ledd, dekkes som hovedregel i den rekkefølgen det ble gitt pålegg om trekk for dem, jf. dekningsloven § 2-8 tredje ledd første og andre punktum. Dagens regulering gir derfor en køordning etter prinsippet først i tid, best i rett, ofte omtalt som tidsprioritet.

Er det flere krav med fortrinnsrett etter bestemmelsens bokstav a, dvs. bidragskrav, dekkes de etter en forholdsmessig fordeling utfra størrelsen på det enkelte bidraget, med mindre særlige hensyn gjør en annen fordeling rimelig, jf. dekningsloven § 2-8 tredje ledd tredje punktum.

30.5.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

I høringen ble det sett på flere modeller for fordeling av trekkbeløpet mellom krav med samme prioritet etter dekningsloven § 2-8. Det ble vurdert lik fordeling på antall kreditorer, eventuelt på antall krav, forholdsmessig fordeling ut fra kravenes størrelse og fordeling etter tidsprioritet.

Lik fordeling hvor trukket beløp fordeles likt på antall kreditorer, eventuelt på antall krav, ble ikke anbefalt. Det vil kunne oppstå usikkerhet rundt hva som skal anses som ett krav eller én kreditor. En slik løsning er også sårbar for tilpasninger, ved at det vil lønne seg å ha flere små krav i trekket, fremfor ett stort. En slik fordeling kan dermed føre til at kreditorer fakturerer oftere for lavere beløp og flere begjæringer for flere mindre krav. Samlet sett ble fordeling på antall krav eller kreditorer vurdert å kunne føre til høyere kostnader og ressursbruk for alle parter. På denne bakgrunn ble det lagt til grunn at fordeling etter tidsprioritet eller en forholdsmessig fordeling var de mest aktuelle alternativene.

Fordeling etter tidsprioritet innebærer at kravet det først ble besluttet utleggstrekk for, skal få dekning først. Med fordeling etter tidsprioritet vil krav av samme art etter dekningsloven § 2-8 ligge i kø. Dette innebærer at ett krav vil gjøres fullstendig opp før det blir dekning til neste krav i køen. For skyldneren kan det oppleves positivt at krav gjøres opp og går ut av trekket. På en annen side innebærer løsningen at mange kreditorer må vente lenge før de mottar noe under trekket. Fordeling etter tidsprioritet vil også gjøre det fordelaktig å begjære utlegg tidligst mulig for å komme foran andre kreditorer. Fordeling etter tidsprioritet kan dermed innebære at kreditorer vil være mindre villige til å forsøke utenrettslige løsninger.

I flere situasjoner legger annet regelverk opp til en forholdsmessig fordeling mellom kreditorene basert på kravenes størrelse. Dette gjelder blant annet ved gjeldsordning, jf. gjeldsordningsloven § 4-8, ved frivillig betaling til kreditorene etter dekningsloven § 2-7 fjerde ledd, og ved konkurs, jf. dekningsloven § 9-6. Løsningen innebærer likebehandling, og vil trolig oppfattes som rimelig og rettferdig for det store flertallet. Ved forholdsmessig fordeling vil det være av begrenset betydning om en kreditor begjærer utlegg før eller etter andre kreditorer. Løsningen legger derfor best til rette for at kreditor og skyldneren kan forsøke utenrettslige ordninger, uten at kreditoren trenger å være bekymret for at andre kreditorer begjærer utlegg og dermed går foran. På denne bakgrunn ble forholdsmessig fordeling vurdert å være den beste løsningen.

Der skyldneren har mange kreditorer og bare rom for et lavt trekkbeløp, vil en forholdsmessig fordeling kunne føre til en svært lav utbetaling for små krav. Det ble derfor foreslått at det i forskrift skal kunne reguleres hvor små beløp som skal utbetales, samt om den nærmere håndteringen av slike beløp. Det ble videre foreslått at det i forskrift kan reguleres hvordan krav i trekket kan legges sammen ved beregningen. De nærmere beløpsgrenser fastsettes i forskriften.

I høringen ble det sett på to ulike løsninger for hvordan den forholdsmessige fordelingen kan beregnes: én basert på kravets størrelse ved beslutning om utleggstrekk, og én med en fortløpende endring av beregningsgrunnlaget, basert på den til enhver tid gjenstående saldoen på kravene.

Det ble pekt på at dersom beregningsgrunnlaget endres fortløpende, vil en reduksjon av kravet utenom utleggstrekket, for eksempel en motregning, føre til redusert utbetaling fra utleggstrekket til den aktuelle kreditoren, og en økt utbetaling til øvrige kreditorer. Dette vil kunne gi kreditor et insitament til å avvente eller unnlate å rapportere en reduksjon i kravet, se punkt 30.7. Ved fortløpende endring av beregningsgrunnlaget, vil også feil i reskontroføringen kunne medføre følgefeil i fordelingen, slik at noen får for lite, andre for mye. Fortløpende endring i beregningsgrunnlaget innebærer større kompleksitet i systemutvikling og vedlikehold, som igjen medfører en økt risiko for feil.

Dersom en legger til grunn kravets størrelse ved beslutningen om utleggstrekk, vil beregningsgrunnlaget være det samme så lenge kravet deltar i trekket. En reduksjon av kravet, for eksempel ved realisering av utleggspant, motregning eller ved frivillig betaling til kreditor vil ikke redusere beregningsgrunnlaget. En beregning utfra kravets størrelse ved beslutning om utleggstrekk er enklere å administrere og gir bedre forutsigbarhet for kreditorene.

På denne bakgrunn ble det lagt til grunn i høringen at en fordeling basert på kravets størrelse på beslutningstidspunktet, inkludert påløpte renter og kostnader, samlet sett er den beste løsningen. En bestemmelse om dette ble foreslått tatt inn i dekningsloven § 2-8 tredje ledd.

I høringen ble det videre vurdert om en forholdsmessig fordeling av trukket beløp ville være like egnet for alle kravstyper som er gitt prioritet i dekningsloven § 2-8 første og andre ledd. For offentligrettslige krav som bøter, regresskrav og skatte- og avgiftskrav, foreligger det hensyn som kan tilsi en annen fordeling av trukket beløp enn forholdsmessig fordeling innenfor hver kategori. Subsidiær sanksjon ved bøter kan være soning av fengselsstraff. En forholdsmessig fordeling vil da kunne føre til at skyldneren, hvis det ikke oppnås dekning gjennom utleggstrekk, delvis må sone for flere ulike bøter. For skatte- og avgiftskrav er det også hensyn som kan tilsi at enkelte krav gis dekning før andre. Blant annet kan manglende betaling av skattekrav medføre at pensjonsgivende inntekt settes ned for skyldneren. Fordelingen mellom kravene kan også påvirke inntektene til de offentlige kreditorene. Unntak fra forholdsmessig fordeling innenfor kravsgrupper hvor det bare er offentlige kreditorer får ikke betydning for andre kreditorer.

Krav med prioritet etter bokstav a omfatter flere typer underholdsbidrag, som barnebidrag og ektefellebidrag, og kan være fastsatt ved avtale, vedtak eller dom. De enkelte bidrag forfaller normalt månedlig. Kravene sikrer de berettigedes løpende livsopphold, men kan også være eldre krav, opparbeidet over tid. Utgangspunktet etter gjeldende rett er at kravene skal dekkes forholdsmessig utfra størrelsen på de enkelte bidrag, med mindre det foreligger særlige forhold som gjør en annen fordelingsmåte rimelig. Høringens forslag med fordeling etter kravets størrelse, som kan utgjøre samlet beløp av flere forfalte bidrag, vil dermed kunne gi en annen fordeling mellom de bidragsberettigede enn etter gjeldende rett. En regulering med forholdsmessig fordeling, enten dette er utfra størrelsen på bidraget eller samlet krav, vil videre begrense muligheten til å fordele trukket beløp utfra andre forhold, for eksempel type bidrag, kravets alder og behov for rask videreformidling til bidragsberettigede. Også for krav med prioritet etter bokstav a kan det derfor være behov for å kunne fastsette en annen fordeling enn det som følger av tredje ledd første punktum.

Det ble på denne bakgrunn foreslått en bestemmelse i dekningsloven § 2-8 fjerde ledd om at det i forskrift kan fastsettes en annen fordeling enn det som følger av bestemmelsens tredje ledd for krav på underholdsbidrag, bøter, regresskrav og skatte- og avgiftskrav som er prioritert etter første ledd, og for krav som etter andre ledd har samme prioritet.

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til forskriftshjemlene, men flere høringsinstanser har kommet med forslag knyttet til nærmere forskriftsregulering av hvor små beløp som skal utbetales, den nærmere håndteringen av slike beløp og hvordan krav i trekket kan legges sammen ved beregningen.

Kapitalkontroll AS støtter forholdsmessig fordeling. Etter deres mening vil det mest rettferdige være at alle får dekket litt og ingen får noen fordel utover det som følger av prioriteringen gitt i dekningsloven. De vil derfor ikke støtte forslag om at små krav innen samme prioritetskategori dekkes før store krav som krever lengre nedbetaling, det vil si en ordning tilsvarende den man har i gjeldsordningslovens § 4-8.

Finans Norge mener at det ikke kan utelukkes at dagens praksis for utleggstrekk med prinsippet «først i tid, best i rett» er egnet til å skåne skyldneren for rettslige kostnader, samt skape insentiver for bruk av utenrettslige virkemidler og frivillige løsninger. De påpeker at kreditorer under den foreslåtte ordningen vil være garantert en plass i utleggstrekket, og at dette kan føre til at kreditorer raskest mulig vil iverksette rettslig innkreving. De uttaler at mange kreditorer i dag avstår fra å inngi begjæringer der det allerede løper et utleggstrekk og at det derfor er usikkert om den samlede byrden målt i antallet begjæringer, gebyrer og salærer vil reduseres for skyldneren. Videre uttaler de at manglende forutsigbarhet knyttet til nedbetalingstid og størrelse på månedlige trekkbeløp i den foreslåtte kø-ordningen, vil kunne innebære en økning i begjæringer om realisering av utleggspant, særlig der utleggstrekket kun gir fordringshaver en minimal dividende i lang tid fremover.

30.5.3 Vurderinger og forslag

Departementet slutter seg til vurderingene i høringsnotatet og forslaget om at det skal skje en forholdsmessig fordeling mellom krav i samme prioritetsgruppe. Sett opp mot de andre vurderte løsningene gir forholdsmessig fordeling en rettferdig fordeling, samtidig som den legger til rette for utenrettslige løsninger. I motsetning til flere av de andre vurderte løsningene er det ved en forholdsmessig vurdering lite en kreditor kan gjøre av tilpasninger for å oppnå en større andel av trekket. Etter departementets syn er det videre positivt at fordelingen er i tråd med den måten skyldnerens midler fordeles på under konkurs og gjeldsordning, samt ved frivillig gjeldsbetjening som utelukker utleggstrekk etter dekningsloven § 2-7 fjerde ledd. Forholdsmessig fordeling ved utleggstrekk skaper på denne måten god sammenheng i lovverket, og reduserer vilkårlige forskjeller i fordelingen basert på hvordan gjelden betjenes og forfølges.

Fordeling etter prinsippet «først i tid, best i rett» kan, som Finans Norge påpeker, innebære at kreditorer avstår fra å begjære utlegg fordi de ser at det allerede er besluttet trekk mot skyldneren, og at det på det aktuelle tidspunktet er lite å oppnå ved å begjære utlegg. Med fordeling etter «først i tid, best i rett» vil det for kreditorene uten trekk likevel foreligge insentiv til å begjære utlegg på det tidligste tidspunktet det kan oppnås dekning av betydning. Etter hva departementet har fått opplyst, opplever namsmenn i dag at enkelte kreditorer begjærer utlegg opp mot et år før foreliggende trekk utløper, med ønske om å legges i kø etter det foreliggende trekket. Det er således svært usikkert om skyldneren ender med å skånes for begjæringer som følge av dagens fordelingsregler. Med forholdsmessig fordeling vil den garanterte plassen i utleggstrekket redusere insentivet til å være raskt ute med begjæring om utlegg. Kreditorene vil kunne forsøke minnelige løsninger uten å risikere at andre kreditorer begjærer utlegg til fortrengsel for deres rett til en forholdsmessig andel av et eventuelt utleggstrekk. Hvis det først besluttes utleggstrekk mot en skyldner, vil den garanterte plassen i trekket kunne føre til at skyldnerens andre kreditorer også begjærer utlegg for å delta i trekket. Som redegjort for ovenfor er det imidlertid også ved en fordeling etter prinsippet «først i tid, best i rett» sannsynlig at andre kreditorer vil ende opp med å begjære utlegg mot skyldneren.

Finans Norge mener det også kan bli mer bruk av utleggspant. Der dividenden gir minimal dekning, vil skyldnerens totale gjeldsbyrde, sett opp mot hvor mye som kan trekkes, innebære at det tar lang tid før kravene i trekket gjøres opp. Der dette er situasjonen under gjeldende rett vil enkelte kreditorer kunne ha utleggstrekk med god prioritet, mens det for andre kreditorer vil ta lang tid før kravet kan dekkes. Etter departementets vurdering vil det for de sistnevnte kreditorene være like aktuelt å realisere utleggspant, som det vil være for en kreditor som under den nye ordningen mottar dividende som gir minimalt med dekning. For skyldnere som har gjeld som ikke kan dekkes ved utleggstrekk innen rimelig tid, vil det derfor uansett være kreditorer som har insentiv til å ta og realisere utleggspant.

Departementet slutter seg videre til forslaget om at den forholdsmessige beregningen for krav i samme prioritetsgruppe skal bygge på kravets størrelse på det tidspunkt det ble besluttet trekk for kravet, og foreslår å lovfeste også dette i dekningsloven § 2-8 tredje ledd. Systemteknisk er et slik statisk beregningsgrunnlag langt enklere enn fortløpende endring av beregningsgrunnlaget. Med denne løsningen vil beregningsgrunnlaget for hvert krav være fast gjennom utleggstrekkperioden. Dette reduserer risikoen for feil i fordelingen, for eksempel som følge av forsinket eller manglende beskjed fra kreditorer om endringer i kravsforholdet.

Departementet vil videre følge opp forslaget om at det i forskrift skal kunne reguleres hvor små beløp som skal utbetales, samt om den nærmere håndteringen av slike beløp. Dette åpner for løsninger hvor en unngår mange utbetalinger av mindre beløp som kan være kostnadsdrivende og dessuten lite praktisk for kreditorene.

Departementet vil også følge opp forslaget om at det i forskrift kan fastsettes en annen fordeling enn det som foreslås i bestemmelsens tredje ledd for bøter, regresskrav og skatte- og avgiftskrav med prioritet etter første ledd, og krav etter andre ledd som har tilsvarende prioritet. Hensynet til en rettferdig fordeling mellom kreditorene gjør seg ikke gjeldende på samme måte når det gjelder fordelingen innad i kravsgrupper hvor det bare er offentlige kreditorer. Her står det offentlige friere til å fordele og prioritere ut fra andre kriterier, og unntak fra forholdsmessig fordeling får ikke betydning for andre kreditorer. Departementet vil, i likhet med høringen, i tillegg gi hjemmel for å forskriftsfeste annen fordeling innen gruppen bidragskrav med prioritet etter første ledd bokstav a (underholdsbidrag). Det vises til vurderingen i punkt 30.5.2 ovenfor.

De av høringsinstansenes merknader som knytter seg den nærmere utformingen av forskriftene, tar departementet ikke stilling til her. Når utkast til forskrifter er utformet vil disse sendes på høring og høringsinstansene vil kunne gi merknader de foreslåtte forskriftene.

Det vises til forslag til dekningsloven § 2-8 tredje og fjerde ledd og innkrevingsloven § 29 andre ledd.

30.6 Forholdet til avregning

30.6.1 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

I en del tilfeller der det offentlige har krav på tilbakebetaling av ytelser, gjennomføres tilbakebetalingskravet ved at det avregnes i fremtidige ytelser, se omtale av avregningsinstituttet i kapittel 13. I høringen ble det vurdert hvordan avregningsbeslutninger skal håndteres i ordningen med ett utleggstrekk.

Dersom det allerede er besluttet avregning når det etableres et utleggstrekk, ble det ikke foreslått noen endring i hvordan dette skal håndteres. Det er den reduserte utbetalingen til skyldneren som legges til grunn som inntekt, ved vurderingen etter dekningsloven § 2-7 av hvor stort trekk som bør nedlegges. Dersom avregningen er fastsatt til å vare i en bestemt periode, vil namsmyndigheten kunne fastsette at trekket skal øke til et høyere beløp når avregningsperioden er over, fordi inntekten etter dette vil være høyere. Dette gjelder både der det er alminnelig namsmann og Innkrevingsmyndigheten som skal etablere utleggstrekk.

Også der avregning besluttes etter at utleggstrekk har begynt å løpe, ble det i høringen pekt på at en kan håndtere det på tilsvarende vis: Avregningen ses som en inntektsreduksjon som gir grunnlag for nedjustering av trekket. Som en generell løsning ble det foreslått at denne muligheten fortsatt skal stå åpen. Innkrevingsmyndigheten vil imidlertid treffe en stor andel av den totale mengden avregningsbeslutninger. I disse tilfellene ble det foreslått en annen mulighet: I stedet for at det tas sikte på en nedjustering av trekket, lar en avregningsbeløpet bli dekket av trekket. De to løsningene fører til samme økonomiske resultat for skyldneren, det offentlige og de øvrige kreditorene.

For den trekkpliktige, som ofte, men ikke alltid er den samme som kreditor for avregningskravet, vil det kunne være en fordel at avregningen ikke medfører endringer i trekkpålegget. I høringsnotatet ble det lagt til grunn at bestemmelser om at avregning bare kan foretas i bestemte ytelser ikke er til hinder for at avregningen gjennomføres som skissert ovenfor. Det ble derfor ansett som unødvendig å foreslå noen presisering i loven av dette.

Det ble foreslått at selv om avregningen fører til at det ikke blir noen trekkinnbetaling til Innkrevingsmyndigheten, skal ikke dette anses å være en innbetalingsstans som medfører at toårsfristen for opphør av utleggstrekket begynner å løpe.

Skattedirektoratet mener formuleringen i høringens forslag om at avregningen dekkes av det innbetalte trekket «med mindre avregningen gjennomføres i innbetalingen av trekket», fremstår uklar, og ba departementet vurdere en klargjøring.

30.6.2 Vurderinger og forslag

Departementet foreslår å følge opp forslaget i høringen om en alternativ måte for hvordan avregninger skal håndteres der Innkrevingsmyndigheten beslutter avregning.

Når det allerede foreligger et utleggstrekk, og Innkrevingsmyndigheten beslutter avregning, foreslås det at avregningen skal dekkes av trekket. Dette kan praktisk gjennomføres på to forskjellige måter, når det er den trekkpliktige som selv skal ha avregningsbeløpet. Den ene måten er at den trekkpliktige betaler hele trekkbeløpet til Innkrevingsmyndigheten og får avregningsbeløpet tilbakebetalt av Innkrevingsmyndigheten ved fordelingen av trekket. Den andre måten er at den trekkpliktige selv trekker avregningsbeløpet fra trekkbeløpet og betaler et redusert trekk til Innkrevingsmyndigheten for videre fordeling til kreditorene. Hvilken av de praktiske fremgangsmåtene som benyttes, er uten betydning for resultatet. Det vil være opp til Innkrevingsmyndigheten å velge den praktiske fremgangsmåten når den beslutter avregningen.

En slik løsning har flere praktiske fordeler. Skyldneren slipper at det må foretas en vurdering av avsetninger til livsopphold etter dekningsloven § 2-7 først ved avregningsbeslutningen og deretter på nytt ved vurderingen av en nedjustering av trekket. Der det er en alminnelig namsmann som er trekkansvarlig, slipper denne å håndtere en sak om trekkjustering. Ved denne justeringen skal en dessuten i prinsippet komme frem til at skyldneren skal beholde like mye av sin inntekt som Innkrevingsmyndigheten la til grunn ved avregningen.

Bestemmelsen foreslås presisert noe slik at innholdet i bestemmelsen kommer klarere frem.

Selv om avregningsbeløpet er så stort at det legger beslag på hele trekkbeløpet, skal det fortsatt være registrert i Løsøreregisteret at skyldneren er pålagt utleggstrekk. Utleggstrekket vil i utgangspunktet ikke anses som opphørt slik at registreringen skal slettes, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-28 og innkrevingsloven § 35. Selv om avregning besluttet av Innkrevingsmyndigheten skal dekkes av trekket, er avregningen i realiteten en inntektsreduksjon. Til forskjell fra høringen mener departementet at hvis det som følge av avregningen går to år uten at det er noe trekkbeløp å fordele til kreditorene i trekket, skal utleggstrekket opphøre etter den foreslåtte bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-28.

Det vises til innkrevingsloven § 29 tredje ledd.

30.7 Kreditors plikt til å melde fra om endringer av kravet

30.7.1 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

For å sikre at trekket ikke løper for lenge, og for å få en korrekt fordeling av trekkbeløpet, må Innkrevingsmyndigheten etablere en kravsoversikt knyttet til det enkelte utleggstrekk. Kravsoversikten må vise hvilke krav som til enhver tid er omfattet av trekket, både krav som får dekning og krav som ligger i kø, herunder gjenstående saldo og påløpte renter for hvert krav.

Saldo for kravene vil oppdateres løpende som følge av innbetaling av trekk fra den trekkpliktige. Også andre forhold kan endre størrelsen på et krav, for eksempel motregning eller frivillige betalinger direkte fra skyldneren til kreditor. For krav hvor Innkrevingsmyndigheten har ansvaret for innkrevingen, vil slike endringer fanges opp automatisk fordi Innkrevingsmyndigheten har egen reskontroføring. Dette gjelder imidlertid ikke for krav i utleggstrekket som innkreves av andre offentlige myndigheter eller tilhører private kreditorer.

For å sikre at kravsoversikten knyttet til det enkelte utleggstrekk er riktig, ble det foreslått å pålegge kreditor en plikt til å informere Innkrevingsmyndigheten om alle endringer av krav som er omfattet av et utleggstrekk.

Det ble i høringen lagt til grunn at opplysningsplikten skal gjelde uavhengig av om kravet for tiden får dekning. Tilsvarende opplysningsplikt ble foreslått der et krav er bortfalt på andre måter eller fordi tvangsgrunnlaget er opphevet, falt bort eller kjent ugyldig. Uten en slik plikt er det stor risiko for at det skjer feil i fordelingen av trekkbeløpet. En kreditor som ikke har informert om at et krav er redusert eller bortfalt, vil da kunne motta mer enn vedkommende har krav på, enten på bekostning av andre kreditorer i trekket eller ved at skyldneren trekkes for mye. En oppdatert kravsoversikt vil også gi et mer presist estimat for når en ny kreditor eller en kreditor som ligger i kø, kan forvente dekning for sitt krav.

Det ble foreslått en tilsvarende opplysningsplikt for kreditor der utleggstrekket er opphørt, men hvor Innkrevingsmyndigheten har rettet et ansvarskrav mot den trekkpliktige. Innbetalinger som kommer inn som følge av ansvarskravet, skal i slike tilfeller fordeles på kreditorene som hadde krav i det misligholdte utleggstrekket.

I den foreslåtte trekkordningen kan et krav bli liggende lenge i kø uten å motta innbetalinger. Det kan i denne perioden skje endringer i kravets størrelse, eller kravet kan bortfalle i sin helhet. I høringsnotatet ble det lagt til grunn at Innkrevingsmyndigheten skal be kreditor om å bekrefte kravets eksistens og størrelse der det har gått lang tid uten utbetalinger eller oppdaterte opplysninger fra kreditor. Det ble lagt til grunn at det bør gå noe tid før Innkrevingsmyndigheten skal be kreditor om å bekrefte kravet, og det ble foreslått at plikten tidligst skal inntre når det har gått ett år siden beslutning om utleggstrekk. Det ble lagt til grunn at det heller ikke er nødvendig å be kreditor om å bekrefte kravet der det er under ett år siden kreditor sist mottok utbetaling på kravet eller informerte om endringer i kravet. Dersom Innkrevingsmyndigheten mer enn ett år etter nevnte hendelser mottar en innbetaling som kreditoren skal ta del i, ble det foreslått at kreditoren skal gis en frist for å bekrefte kravets eksistens.

Dersom kreditor ikke bekrefter kravet innen fristen, ble det foreslått at innbetalingen skal fordeles uten hensyn til kravet. Det ble i den forbindelse uttalt at kreditorens krav skal holdes utenfor fordelingen frem til kreditoren bekrefter kravet. Skattedirektoratet mener at den foreslåtte bestemmelsen vil kunne komplisere utbetalingsprosessen, og uttaler:

«Dersom Innkrevingsmyndigheten skal avvente utbetaling av trekkbeløpet i påvente av bekreftelse fra en kreditor, bør det presiseres hvordan utbetalingen til andre kreditorer i samme trekk skal håndteres. Videre vil en slik løsning medføre at Innkrevingsmyndigheten må «sitte» på deler av trekkbeløpet frem til kravet blir bekreftet av kreditor. Dersom kreditor ikke bekrefter kravet innen fristen, vil det måtte foretas en ny fordeling av det tilbakeholdte beløpet, samt en etterutbetaling til de resterende kreditorene i trekket. Utvikling av en systemløsning for å håndtere dette er trolig komplisert og vil kunne føre til økte kostnader. Skattedirektoratet ber derfor departementet vurdere om det finnes andre måter å regulere opplysningsplikten på, som i mindre grad vil føre til forsinkelser i utbetalingen av trekkbeløpet.»

Innlandet politidistrikt etterlyser en sanksjon for eventuelle brudd på kreditors plikt til å informere om endringer i krav som er omfattet av et utleggstrekk, og uttaler at det «antas å være en viss risiko for spekulasjon hos kreditorer dersom brudd på plikten ikke sanksjoneres.

30.7.2 Vurderinger og forslag

Departementet slutter seg til vurderingene i høringen. For krav som er omfattet av et utleggstrekk, foreslår departementet at kreditor skal informere Innkrevingsmyndigheten om eventuelle endringer i kravsforholdet. Plikten omfatter bare endringer som skjer utenom utleggstrekket. Det kan for eksempel være ekstra innbetalinger som gjøres utenom utleggstrekket, overdragelse av kravet mv. Alminnelig namsmann skal ved beslutning om utleggstrekk gjøre kreditor oppmerksom på denne plikten, se punkt 29.2.4.

Departementet foreslår også å følge opp forslaget om en tilsvarende opplysningsplikt der Innkrevingsmyndigheten har rettet et ansvarskrav mot den trekkpliktige.

Der det er gått mer enn ett år siden et krav ble besluttet dekket ved trekk, og kreditor verken har informert om endringer i kravsforholdet eller mottatt utbetaling i løpet av det siste året, foreslår departementet at kreditoren må bekrefte at kravet fortsatt består før vedkommende mottar utbetaling. Dersom Innkrevingsmyndigheten mottar en innbetaling som kreditoren skal ta del i, skal kreditoren få en frist for å bekrefte kravet. Hvis kreditor ikke bekrefter kravet innen fristen, tilfaller vedkommendes del de øvrige kreditorene, og kreditoren vil ikke ta del i senere innbetalinger før kravet bekreftes. Dette innebærer at Innkrevingsmyndigheten må holde igjen den aktuelle kreditorens andel av trekket frem til kravet bekreftes, eller fristen løper ut. Dersom fristen løper ut uten at kreditor bekrefter kravet, kan fordelingen av andelen til de øvrige kreditorene gjennomføres praktisk ved at andelen legges til ved neste måneds trekkfordeling. Skattedirektoratet har bemerket at det kan bli kostbart å utvikle systemstøtte for å holde tilbake andeler av et trekk til senere fordeling. Departementet vil likevel opprettholde forslaget. Systemstøtte for å kunne holde tilbake andeler av trekk til senere fordeling vil også være nødvendig dersom det i forskrift skal kunne reguleres hvor små beløp som skal utbetales, samt om den nærmere håndteringen av slike beløp, se nærmere om dette under punkt 30.5.

Brudd på opplysningsplikten vil rammes av forslag til innkrevingsloven § 39 første ledd om straff for den som gir uriktige eller ufullstendig opplysninger til Innkrevingsmyndigheten, eller unnlater å gi pliktige opplysninger, se punkt 18.4.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 32.

31 Endring og klage

31.1 Innledning og sammendrag

Når et utleggstrekk etableres mot en skyldner, vil opplysningene namsmyndigheten har om skyldneren på det aktuelle tidspunktet være avgjørende for namsmyndighetens vurdering av trekkets størrelse. I mange tilfeller er det behov for å justere trekket i ettertid, enten fordi det forelå forhold namsmyndigheten ikke var kjent med da trekket ble etablert, eller fordi skyldnerens økonomiske situasjon har endret seg. Videre kan det være behov for å justere et trekk fordi det foreligger feil ved fastsettelsen av trekkets størrelse.

I den nye ordningen for utleggstrekk skal namsmyndighetene i større grad følge opp utleggstrekket av eget tiltak. Trekkets størrelse kan kontrolleres automatisk opp mot opplysninger namsmyndighetene løpende mottar om skyldnerens økonomiske situasjon blant annet fra a-ordningen og forskjellige registre. Under punkt 31.2 foreslår departementet regler som tillater namsmyndigheten med ansvaret for trekkets størrelse å regulere trekket av eget tiltak. Selv om namsmyndighetene vil ha en mer aktiv rolle i å følge opp trekket, foreslår departementet også å videreføre partenes adgang til å begjære regulering av trekket, med noen mindre tilpasninger fra gjeldende rett.

Hvis en av partene er uenig i namsmyndighetens vurdering av trekkets størrelse, kan spørsmålet løftes til domstolene for avklaring. Under den nye trekkordningen har trekkets størrelse og fordelingen av trekket betydning for alle kreditorene i trekket. Det foreslås derfor i punkt 31.3 enkelte tilpasninger i reglene for klager som gjelder trekkets størrelse og fordelingen av trekket, sammen med enkelte andre tilpasninger i klagereglene.

Dersom skyldneren skifter arbeidsgiver, foreslår departementet at namsmyndigheten av eget tiltak skal pålegge den nye arbeidsgiveren trekkplikt, se punkt 31.4.

31.2 Endring av trekk

31.2.1 Gjeldende rett

Etter at et utleggstrekk er besluttet, er det i noen tilfeller anledning til å regulere trekkets størrelse.

Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-23 første ledd kan partene begjære regulering av utleggstrekket dersom det inntrer vesentlige endringer i skyldnerens økonomi. Bestemmelsen forutsetter at det er inntruffet en faktisk endring i skyldnerens økonomiske forhold siden utleggstrekket ble besluttet. Bestemmelsen åpner ikke for endring dersom behovet for regulering av utleggstrekket skyldes at det ble lagt til grunn uriktige eller mangelfulle opplysninger da utleggstrekket ble fastsatt, for eksempel at det er uteglemt en inntektspost. Er en av partene uenig i et utleggstrekk, uten at vilkårene for å regulere trekket etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-23 er oppfylt, kan parten klage på utleggstrekket etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16, jf. § 7-26. Etter at klagen er levert vil namsmannen kunne omgjøre trekket, jf. § 5-16 andre ledd første punktum.

Skattekontoret har en endringsadgang ut over det som følger av bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-23 første ledd. Endringsadgangen kan utledes av skattebetalingsforskriften § 14-5-6, som klart forutsetter at skattekontoret kan foreta endring av eget tiltak. En utvidet endringsadgang for skattekontoret kan også begrunnes med at reglene i tvangsfullbyrdelsesloven ikke i tilstrekkelig grad er tilpasset at skattekontoret har en rolle som både eier av kravet og namsmyndighet, og at tvangsfullbyrdelsesloven bare gjelder «så langt den passer» for skattekontoret, se skattebetalingsloven § 14-2. Dersom skattekontoret av eget tiltak ønsker å øke utleggstrekket, har en lagt til grunn at skyldneren skal varsles i forkant selv om dette ikke er direkte regulert i skattebetalingsloven eller forskriften.

For Statens innkrevingssentral og Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav er det usikkert hvor langt endringsadgangen strekker seg utover det som følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-23 første ledd. For disse innkrevingsmyndighetene gjelder tvangsfullbyrdelsesloven også så langt den passer, jf. bidragsinnkrevingsloven § 22 første ledd og Prop. 127 L (2011–2012) side 35–36. Til forskjell fra skattekontoret innkrever de i all hovedsak krav på vegne av en oppdragsgiver. Selv om de i all hovedsak ikke eier kravene, ivaretar de likevel kreditorposisjonen ved utleggstrekket for oppdragsgiverne. Regelen i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-23 «passer» derfor bedre for disse innkrevingsmyndighetene sammenlignet med skattekontoret, men det er også her en forskjell fra innkrevingen til den alminnelige namsmann. Det er derfor usikkert om Statens innkrevingssentral og Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav har den samme endringsadgangen som skattekontoret.

Tvangsfullbyrdelsesloven § 7-23 andre ledd og skattebetalingsloven § 14-5 første ledd første punktum har også regler om regulering av trekk ved skifte av trekkpliktig, se nærmere omtale under punkt 31.4.

Dersom en annen namsmyndighet beslutter et nytt trekk med bedre prioritet, plikter namsmyndigheten som besluttet det første trekket, å vurdere trekkes størrelse på nytt, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-24.

31.2.2 Høringsnotatets forslag

I høringsnotatet ble det foreslått en ny bestemmelse om endring av utleggstrekk i tvangsfullbyrdelsesloven. Etter bestemmelsen skal namsmyndighetene kunne endre trekket av eget tiltak. For alminnelig namsmann medfører forslaget at trekkets størrelse ikke bare kan vurderes når utleggstrekket besluttes, men også når det skjer senere endringer i skyldnerens inntekter eller utgifter. I dag er alminnelig namsmann avhengig av at partene begjærer endring av trekket for å kunne justere det uten at det skjer ved klagebehandling. Dersom skyldneren for eksempel får lavere inntekt, kan ikke namsmannen sette ned trekket uten at skyldneren selv begjærer det.

Det ble i høringen uttalt at adgangen til å endre trekket av eget tiltak er viktig for å sikre at skyldneren også ved endrede forhold har tilstrekkelig igjen til å dekke det som «med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand», jf. dekningsloven § 2-7 første ledd. Det ble lagt til grunn at en slik endringsadgang også er viktig for kreditor. Det vil være i kreditors interesse at namsmyndighetene har mulighet til å øke utleggstrekket dersom skyldnerens økonomi bedrer seg. I dag er det tilfeldig om kreditor oppdager slike endringer og sender endringsbegjæring til namsmyndigheten. Namsmyndighetene vil, blant annet gjennom tilgang til inntektsopplysninger fra a-ordningen, ha bedre forutsetninger enn kreditor til å oppdage endringer i skyldnerens økonomi.

Etter dagens regel i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-23 første ledd kan partene bare kreve endring dersom det har skjedd «vesentlige» endringer i skyldnerens økonomiske forhold. Formålet med å gi namsmyndighetene en mer aktiv rolle er å sikre et mest mulig korrekt utleggstrekk til enhver tid. I høringsnotatet ble det foreslått å endre regelen slik at det ikke lenger stilles krav om vesentlighet før namsmyndigheten kan endre et utleggstrekk.

Dagens begrensning av endringsadgangen til bare å gjelde der det har skjedd endringer i skyldnerens økonomiske forhold, ble i høringen ikke videreført. Namsmyndighetene vil ellers være avhengig av en klage for å kunne korrigere trekket dersom det på beslutningstidspunktet for utleggstrekket ble lagt til grunn uriktige eller mangelfulle opplysninger. Det ble derfor foreslått at namsmyndighetene også skal kunne endre et utleggstrekk der det foreligger endrede opplysninger, uavhengig av om dette skyldes forhold som har inntrådt etter at trekkbeslutningen ble truffet.

Det ble lagt til grunn at det også kan være behov for å endre et utleggstrekk som følge av at det foreligger feil ved fastsettingen av trekkets størrelse. Tvisteloven § 19-8 første ledd gjelder for namsmyndighetene i dag, og omfatter skrive- og regnefeil, forglemmelse mv. Denne bestemmelsen dekker imidlertid ikke alle tilfeller der namsmyndighetene har gjort feil ved fastsettingen av trekkets størrelse. Der namsmyndighetene har gjort en klar feilvurdering, for eksempel ved at det er avsatt et åpenbart for lavt beløp til å dekke boutgifter, bør namsmyndighetene ha mulighet til å rette opp dette uten at skyldneren må sende inn en klage. Det samme gjelder ved rene systemfeil, for eksempel ved feil i den maskinelle beregningen av trekkets størrelse. Det ble derfor foreslått at namsmyndighetene også skal kunne endre trekket der det er klart at det foreligger feil ved fastsettingen av trekkets størrelse.

Selv om namsmyndighetene får en vid adgang til å endre trekket av eget tiltak, bør det likevel ikke være en plikt til å justere utleggstrekket ved enhver endring. Det ble lagt til grunn at namsmyndighetene alltid skal vurdere om trekket bør endres der det er grunnlag for justering av trekket. Det ble foreslått at utleggstrekk alltid skal justeres der det gjøres endringer i satsene for livsopphold.

Skyldneren og kreditor skal også ha mulighet til å begjære endring av trekket, både ved endringer i skyldnerens økonomiske forhold og ved endrede opplysninger. Selv om det i dag er en vesentlighetsterskel for å kreve endring for både skyldneren og kreditor, er terskelen for skyldneren i praksis svært lav. Namsmyndighetene trekker vanligvis hele overskuddet i skyldnerens lønn mv. slik at også mindre endringer i trekkets størrelse vil kunne ha stor betydning for skyldnerens økonomi. I høringsnotatet ble det derfor foreslått at kravet om vesentlighet ikke bør gjelde ved endringsbegjæring fra skyldneren.

For kreditor ble det lagt til grunn at det er større grunn til å ha en viss terskel før det kan begjæres endring. Uten en slik terskel vil den aktuelle namsmyndigheten risikere å motta mange endringsbegjæringer som vil ha begrenset betydning for trekkets størrelse. Det ble derfor foreslått at kreditor bare kan begjære endring der det har skjedd en vesentlig endring i skyldnerens økonomi eller når de nye opplysningene er av vesentlig betydning.

Det ble lagt til grunn at der endringen initieres av en namsmyndighet eller kreditor, vil hensynet til skyldneren bli ivaretatt ved at skyldneren skal gis mulighet til å uttale seg før namsmyndigheten øker utleggstrekket. I praksis betyr dette at namsmyndigheten må sende et varsel til skyldneren med en rimelig frist for å uttale seg.

En konsekvens av forslaget om at det bare skal løpe ett utleggstrekk, er at bestemmelsen om endring av trekk som følge av senere trekkpålegg ikke lenger vil være aktuell. Prioriteten vil bli håndtert innenfor det samme trekket i stedet for å prioritere ulike trekk mot hverandre, se nærmere om dette i kapittel 30.

Under ordningen med ett utleggstrekk bør reglene om endring av utleggstrekk være like for Innkrevingsmyndigheten og alminnelig namsmann. I høringsnotatet ble det derfor foreslått at bestemmelsen om endring i tvangsfullbyrdelsesloven skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten.

Når trekket inneholder krav fra både alminnelig namsmann og Innkrevingsmyndigheten, ble det foreslått at Innkrevingsmyndigheten skal være ansvarlig for å endre trekkets størrelse, både av eget tiltak og ved endringsbegjæringer. Foreligger det bare trekkbeslutninger fra en alminnelig namsmann, beslutter denne namsmannen endringer. Dersom skyldneren flytter til et annet namsmannsdistrikt mens trekket løper, ble det foreslått at den alminnelige namsmannen på skyldnerens nye bosted skulle være kompetent til å endre trekket. Det gjelder når det er skyldneren eller kreditor som begjærer justering, og når namsmannen beslutter endring av eget tiltak.

Der det legges til et nytt krav i et løpende utleggstrekk, enten av samme myndighet eller ny myndighet, er det ikke påkrevd med en ny vurdering av trekkets størrelse. Særlig med tanke på tilfeller der det i første omgang var besluttet et lavere trekk enn det var rom for, åpnet høringsnotatet for at namsmyndigheten likevel kan fastsatte et høyere trekk når et nytt krav ble lagt inn. Det ble videre foreslått at dersom en namsmyndighet la inn et trekk der en annen namsmyndighet har endringskompetansen, kan førstnevnte oppfordre namsmyndigheten med endringskompetanse til å vurdere å øke trekket.

31.2.3 Høringsinstansenes merknader

Høringsinstansene er i hovedsak positive til de foreslåtte reglene for endring av trekk, men noen har merknader til innretningen av reglene.

Finans Norge ber departementet vurdere om namsmyndighetene burde ha plikt til å regulere utleggstrekket, og ikke bare plikt til å vurdere regulering, der namsmyndigheten oppdager grunnlag for endring. Også Finnmark politidistrikt mener det burde være en plikt til å endre trekket av eget tiltak.

Finans Norge mener videre at det er urimelig at det må foreligge vesentlige endringer i skyldnerens økonomi for at kreditor skal kunne begjære endring. Jussbuss mener det er behov for å beholde et krav om vesentlig endring i skyldnerens økonomi når kreditor begjærer endring i utleggstrekket.

Jussbuss påpeker at det ikke er foreslått noen svarfrist for skyldneren i forbindelse med dennes rett til å uttale seg før trekket økes. Etter deres syn bør skyldnerens svarfrist være fire uker så skyldneren har tid til å sette seg inn i varselet og eventuelt oppsøke rettshjelp som rekker å bistå skyldneren i tide.

Regnskap Norge mener det er uheldig at det, med hensyn til reglene for endring av trekk, er henvist til bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven i forslag til ny innkrevingslov. Dette begrunnes med at det kan være krevende for trekkpliktige å forholde seg både til regler i innkrevingsloven og tvangsfullbyrdelsesloven.

Skattedirektoratet ber departementet vurdere om beslutningsbestemmelsen i høringens forslag til innkrevingsloven § 26 bør gjelde tilsvarende så langt den passer ved beslutning om endring av trekk etter høringens forslag til innkrevingsloven § 34.

Skattedirektoratet ber videre om at det vurderes om bestemmelsen om endring av utleggstrekk kan forenkles ved at namsmyndighetene gis en generell adgang til å endre trekket av eget tiltak.

Oslo politidistrikt er positive til at man utvider endringsadgangen til å gjelde alle tilfeller der et utleggstrekk viser seg å være galt, men mener at begge parter alltid bør ha rett til å uttale seg før trekk endres. De mener videre at det er uheldig at skylderens rett til å uttale seg ikke gjelder i alle tilfeller, og uttaler at hvorvidt en endringsbeslutning medfører større byrde er ikke alltid avhengig av at trekket økes. De uttaler videre at hvis både inntekt og utgift endres kan resultatet for skyldneren uansett bli mindre midler til rådighet.

Vest politidistrikt er positive til at namsmyndighetene gis adgang til å foreta endring av eget initiativ. For alminnelig namsmann vil dette medføre en betydelig ressursbesparelse i form av langt færre endringsbegjæringer.

31.2.4 Vurderinger og forslag

Departementet slutter seg til høringens forslag om at namsmyndighetene kan regulere trekket av eget tiltak. Ved å gi namsmyndighetene anledning til å gripe inn og regulere trekket der dette er for høyt eller lavt, styrker en både skyldnerens rettssikkerhet og kreditorenes dekningsrett.

I høringen ble namsmyndighetenes adgang til å endre trekket av eget tiltak betinget av at det enten foreligger endringer i skyldnerens økonomiske forhold eller endrede opplysninger, eller at det klart foreligger feil ved fastsettelsen av trekkets størrelse. Skattedirektoratet har spurt om bestemmelsen kan forenkles ved at namsmyndighetene generelt gis adgang til å endre trekket av eget tiltak.

Departementet er enig i at forslaget fra Skattedirektoratet vil forenkle reglene om endring av utleggstrekket. Etter departementets vurdering bør en likevel i hovedtrekk fastholde de foreslåtte betingelsene for adgangen til å endre trekket av eget tiltak. Det er et betydelig element av skjønn involvert i vurderinger av hva skyldneren trenger til underhold av seg selv og sin husstand. Hensynet til skyldnerens forutberegnelighet tilsier at namsmyndighetene ikke bør kunne gjøre om på denne vurderingen der det verken foreligger endringer i skyldnerens økonomiske forhold, endrede opplysninger eller klare feil ved fastsettelsen av trekkets størrelse. Departementet vil derfor ikke foreslå en generell adgang til omgjøring.

Finans Norge og Finnmark politidistrikt anfører at namsmyndigheten ikke bare bør ha adgang, men plikt til å endre trekket av eget tiltak. Endringer i skyldnerens økonomiske forhold, endrede opplysninger eller feil ved fastsettelsen innebærer ikke nødvendigvis at trekket bør endres. For eksempel kan flere forhold som har endret seg, samlet sett innebære at trekket bør forbli uendret. Det kan også foreligge endringer i skyldnerens økonomiske forhold eller endrede opplysninger som har så beskjeden økonomisk betydning at det ikke bør utløse noen endring av trekket. Departementet mener at namsmyndighetene løpende skal ha adgang til å vurdere å regulere trekket av eget tiltak, men at det bør være opp til namsmyndighetenes skjønn å vurdere om det foreligger endrede forhold, endrede opplysninger eller feil av såpass betydning at trekket bør endres. Departementet foreslår derfor å videreføre høringens forslag.

Departementet slutter seg også til høringens forslag til regler om partenes adgang til å begjære endring av trekket, og viser til vurderingen i høringsnotatet. Departementet finner det rimelig at det må foreligge endrede forhold eller opplysninger av en viss betydning før kreditor kan begjære trekket regulert. Som det ble påpekt i høringen, er det ikke ment noen realitetsendring fra den adgangen kreditor har etter gjeldende rett.

I høringen var det foreslått at trekket skulle justeres når det fulgte av endringer i livsoppholdsforskriften. Siden livsoppholdssatsene i denne forskriften vanligvis justeres hvert år, må en plikt til å vurdere og eventuelt vedta justeringer av trekket når satsene endres, kunne gjennomføres automatisk. Det krever at trekket er fastsatt på en slik måte at det i trekkbeslutningen ligger en direkte kobling mellom trekkets størrelse og satsene. En slik funksjonalitet vil neppe kunne foreligge i tide til ikrafttredelsen av den nye trekkordningen. Etter departementets mening bør bestemmelsen om justering av trekket ved endringer i forskriften derfor gå ut. Det innebærer imidlertid ikke at lovforslaget utelukker en slik løsning i fremtiden. I tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21 første ledd første punktum foreslås «m.m.» føyd til i forhold som kan begrunne endringer av trekket av namsmyndighetens eget tiltak, slik at det er klart at også endringer i livsoppholdsforskriften er omfattet.

Oslo politidistriktmener at både kreditorene og skyldneren bør gis anledning til å uttale seg før et utleggstrekk endres. Dette begrunnes med hensynet til kontradiksjon. Departementet er ikke enig i at alle parter bør gis anledning til å uttale seg før trekkendring. Det kan være mange kreditorer med krav i trekket og en slik regel kan generere mye unødvendig korrespondanse og merarbeid. Etter hovedregelen i gjeldende tvangsfullbyrdelsesloven § 5-7 første ledd andre punktum, som er foreslått videreført i § 5-3 tredje ledd, avgjør namsmannen om en opplysning skal forelegges for partene og interesserte før avgjørelse blir truffet. Når det gjelder beslutninger om å endre utleggstrekk, mener departementet at det bare bør være en lovbestemt plikt til å gi skyldneren anledning til å uttale seg før trekket økes. I disse tilfellene kan en endring som potensielt bygger på ufullstendige eller uriktige opplysninger medføre store konsekvenser for skyldneren, som kan risikere å ikke sitte igjen med tilstrekkelige midler til livsoppholdet. Skyldneren bør derfor gis anledning til å uttale seg før beslutninger om å øke trekket. Kreditorene har ikke en tilsvarende risiko og etter departementets vurdering er deres interesser tilstrekkelig ivaretatt ved at de kan påklage endringsbeslutningen.

Oslo politidistrikt har påpekt at også beslutninger om reduksjon av trekket i realiteten kan innebære en forhøyet trekkbyrde for skyldneren dersom det er endringer både på inntektssiden og kostnadssiden, og at det er uheldig at skyldneren ikke gis rett til å uttale seg i alle tilfeller hvor trekket endres. Selv om namsmannen ved reduksjon av trekket av eget tiltak legger til grunn at skyldneren vil sitte igjen med mindre til livsoppholdet enn tidligere, vil det være i skyldnerens interesse at reduksjonen gjennomføres uten opphold. I motsetning til der trekk skal økes har skyldneren normalt ingen interesse i at reduksjoner avventes til skyldneren har fått uttale seg. Etter departementets vurdering bør derfor namsmyndighetene gjennomføre reduksjon av trekk uten opphold der den mener det er grunnlag for det. Hvis namsmannen reduserer trekket av eget tiltak og skyldneren mener at trekket bør reduseres ytterligere, kan skyldneren begjære trekket regulert eller påklage beslutningen.

I høringen ble det foreslått at skyldnere skal gis anledning til å uttale seg før trekket økes. Det ble ikke foreslått noen svarfrist. Departementet foreslår at skyldneren skal forelegges den nye trekkberegningen med oppfordring om å uttale seg innen en frist på minst tre uker fra avsendelsen. Med trekkberegningen menes tallgrunnlaget som viser hvordan namsmyndigheten har kommet fremt til det høyere trekkbeløpet, herunder hvilke inntekter, forskuddstrekk og avsetninger til livsoppholdet som er lagt til grunn. Det foreslås ikke nærmere vilkår knyttet til hvordan varselet fremsettes. Det kan for eksempel kombineres med en foreleggelse etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-6, slik at namsmyndigheten kan beslutte å øke trekket samtidig som det besluttes at et nytt krav skal delta i trekket, forutsatt at den aktuelle namsmyndigheten har ansvaret for trekkets størrelse.

Som redegjort for ovenfor under punkt 28.3, kan det bare være én namsmyndighet til enhver tid som er kompetent til å endre størrelsen av trekket. Dette foreslås regulert i forslag til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21 andre ledd. Kompetansen vil ligge hos Innkrevingsmyndigheten dersom denne har krav i trekket. I andre tilfeller vil kompetansen til å endre trekkets størrelse ligge hos den alminnelige namsmannen som har kompetanse til å etablere utleggstrekk etter forslag til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3 fjerde ledd. I enkelte tilfeller vil det kunne være flere alminnelige namsmenn med kompetanse til å etablere trekk etter § 7-3 fjerde ledd. Det vil for eksempel kunne forekomme der skyldneren har bopel i flere namsmannsdistrikter. For å sikre at det også i slike tilfeller bare er én namsmyndighet som er kompetent til å endre trekket, foreslås det hjemmel til å forskriftsfeste nærmere regler om hvilken namsmyndighet som skal treffe beslutninger om endring i tilfeller som ikke dekkes av hovedregelen.

Namsmyndigheten med ansvaret for trekkets størrelse kan etter hovedregelen foreslått i § 7-21 første ledd endre trekket i forbindelse med en beslutning om å legge et krav til i trekket. Dersom en namsmyndighet som skal melde et nytt krav inn i trekket, mener at trekket bør reguleres, men ikke selv er kompetent til å beslutte endring, kan den i stedet oppfordre den kompetente namsmyndigheten til å vurdere regulering av trekket, se forslag til § 7-21 tredje ledd.

Departementet foreslår i innkrevingsloven § 33 at tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21 skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten ved endring av utleggstrekk. I tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21 foreslås det regler om når et besluttet utleggstrekk kan endres, og hvem som kan beslutte endring. Bestemmelsen regulerer ikke hvilke saksbehandlingsregler som skal gjelde. Skattedirektoratet har i sin høringsuttalelse bedt departementet vurdere om reglene i forslag til innkrevingsloven § 26 kan gjelde så langt de passer for Innkrevingsmyndighetens beslutning om endring av utleggstrekk. Innkrevingsloven § 26 gir regler om frist for beslutning om utleggstrekk, krav til nedtegning av beslutning, begrunnelse, underretning om beslutningen og rett til innsyn. For alminnelig namsmann foreslås det til dels tilsvarende regler i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-20. Forvaltningsloven vil i utgangspunktet gjelde for Innkrevingsmyndigheten dersom annet ikke er bestemt. Hensynet til skyldneren i ordningen med ett trekk, og at klage over endringsavgjørelser skal gå til tingretten, tilsier at saksbehandlingsreglene ved endring av et utleggstrekk bør være mest mulig like for Innkrevingsmyndigheten og alminnelig namsmann. Etter departementets syn vil reglene som gjelder for beslutning om utleggstrekk, være mer tilpasset beslutningen om endring av utleggstrekk enn reglene i forvaltningsloven. Departementet foreslår derfor at det i innkrevingsloven § 33 gis en regel om at Innkrevingsmyndigheten skal følge saksbehandlingsreglene i innkrevingsloven § 26. Det antas ikke nødvendig å angi at reglene bare skal gjelde så langt de passer.

For alminnelig namsmann var det i høringen ikke foreslått noen uttrykkelige krav til namsmannens endringsbeslutninger. Departementet foreslår at det skal føres namsbok når alminnelig namsmann fatter beslutninger etter forslag til tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7-21, 7-22 og 7-24, jf. forslaget til utforming av § 7-9 syvende ledd. Dette innebærer at namsmannen må utarbeide en skriftlig beslutning som blant annet skal angi hva som i det vesentlige skjedde. Kravet innebærer at det må redegjøres for hvilket faktum og hvilke vurderinger som legges til grunn. Det må fremkomme klart hvilke inntekter og utgifter namsmannen har lagt til grunn at skyldneren har, herunder bokostnader og avsetninger til livsoppholdet.

Det vises til lovforslagene i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21 og innkrevingsloven § 33.

31.3 Klage

31.3.1 Gjeldende rett

Regler om klage på namsmannens avgjørelser følger av tvangsfullbyrdelsesloven §§ 5-16 og 7-26. Førstnevnte bestemmelse gir generelle regler om klage for all tvangsfullbyrdelse. Sistnevnte bestemmelse gjelder bare utlegg, og regulerer klagefrister der det er besluttet utleggstrekk eller utleggspant. Bestemmelsene gjelder så langt de passer for skattekontoret, Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav og Statens innkrevingssentral, jf. skattebetalingsloven § 14-2, bidragsinnkrevingsloven § 22 første ledd og § 23 første ledd og tvangsfullbyrdelsesloven § 2-14.

Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16 første ledd første punktum kan «alle som rammes» klage på namsmannens «avgjørelser og handlemåte under tvangsfullbyrdelsen». Det gir klagerett både til skyldneren og til andre med en rett som de mener er krenket, for eksempel en kreditor som mener at det er satt av for mye til livsopphold. Klageretten er vid; alle namsmannens avgjørelser og handlemåter kan påklages. Dette omfatter blant annet beslutningen om å nedlegge utleggstrekk, utleggstrekkets størrelse og namsmannens beregning av kravet.

Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-26 andre punktum at det kan klages på utleggstrekket så lenge trekkperioden ikke er utløpt, det vil si når som helst innenfor den fastsatte trekkperioden. Beslutning om utleggstrekk som dekningsmåte må likevel påklages innen en måned etter at partene ble underrettet om utlegget, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-26 siste punktum.

Klageren skal etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16 første ledd andre punktum fremsette klagen for namsmannen. Hvis namsmannen finner klagen berettiget, skal den etter § 5-16 andre ledd første punktum omgjøre sin avgjørelse «dersom det er adgang til det». Det vil si at fullbyrdelsen ikke kan være avsluttet eller at en tredjepersons rett er til hinder for omgjøringen.

Hvis namsmannen derimot ikke finner klagen berettiget, følger det videre av § 5-16 andre ledd at namsmannen uten opphold skal oversende klagen til tingretten sammen med sakens dokumenter. I praksis sender mange namsmannskontor i slike tilfeller en begrunnelse til klageren om hvorfor namsmannen opprettholder beslutningen, med informasjon om muligheten for å oversende klagen til tingretten, klagegebyr og ansvar for sakskostnader. I brevet får klageren anledning til å opprettholde klagen og be om at den sendes til tingretten. Dette gjøres for å ikke sende et unødig antall klager til tingretten. For krav som kreves inn etter bidragsinnkrevingsloven, for eksempel krav på barnebidrag, fastsetter bidragsinnkrevingsloven § 23 tredje ledd en lignende ordning.

Etter hovedregelen i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16 andre ledd skal namsmannen forelegge klagen sammen med tilhørende dokumenter og opplysninger for tingretten i rettskretsen der skyldneren bor. Hvis namsmannens stedlige kompetanse bygger på annet grunnlag enn skyldnerens bosted, går klagen til tingretten i rettskretsen som saken har slik tilknytning til. For Statens Innkrevingssentral følger det av tvangsfullbyrdelsesloven § 2-15 at klager etter § 5-16 går til tingretten for det distriktet der Statens innkrevingssentral ligger.

En klage har ikke oppsettende virkning med mindre namsmannen eller retten bestemmer det, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16 første ledd sjette punktum. Det innebærer at et besluttet utleggstrekk som utgangspunkt vil fortsette å løpe mens klagen på trekket er til behandling. Oppsettende virkning gis bare der gode grunner taler for det, og vanligvis bare hvis det vil ha svært negative konsekvenser dersom avgjørelsen blir gjennomført.

For klage til tingretten etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16 betales det rettsgebyr, jf. rettsgebyrloven § 15 første ledd. Gebyret innkreves forskuddsvis, jf. rettsgebyrloven § 3. Offentlige organer og praktiserende advokater kan betale gebyret etterskuddsvis, jf. rettsgebyrforskriften § 3-1.

Når tingretten behandler en klage, kan det påløpe sakskostnader, i tillegg til rettsgebyr og kostnader som er påløpt ved namsmannens behandling av utleggssaken. Partenes ansvar for sakskostnader ved tingrettens behandling av klage følger reglene i tvistelovens kapittel 20 om sakskostnader, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 3-3.

31.3.2 Høringsnotatets forslag

I høringsnotatet ble det foreslått å videreføre reglene om klage i tvangsfullbyrdelsesloven, med enkelte justeringer og tilføyelser som følge av ordningen med ett utleggstrekk. Det ble foreslått at reglene også skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten.

Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16 første ledd kan «alle som rammes» påklage namsmyndighetens beslutning. Forslaget om ett utleggstrekk utvider kretsen av hvem som kan «rammes» av en beslutning om utleggstrekk vesentlig sammenlignet med dagens ordning. I mange tilfeller vil det være flere kreditorer som har krav i det samme utleggstrekket. Hvem som er part ved klage over en beslutning knyttet til et utleggstrekk, vil kunne variere avhengig av hvem som tar initiativ til klagen og hva det klages over. Der skyldneren klager på en beslutning som gjelder én kreditors underliggende krav, for eksempel klage som gjelder kravets eksistens, er det i utgangspunktet skyldneren og den aktuelle kreditoren som vil være parter i klagesaken. Ved klage på utleggstrekkets størrelse vil hvem som er part i klagesaken avhenge av hvem som fremsetter klagen. Der skyldneren klager på utleggstrekkets størrelse, vil alle kreditorene med krav i trekket være motparter i klagesaken. Hvis en kreditor klager, er imidlertid utgangspunktet at bare denne kreditoren og skyldneren vil være parter i saken. Andre kreditorer med krav i utleggstrekket blir ikke automatisk part i en slik sak, men vil kunne tre inn som part i saken dersom de ønsker det, jf. tvisteloven § 15-3.

Tingrettens avgjørelse binder i utgangspunktet bare partene i saken, jf. tvisteloven § 19-15 første ledd første punktum. For klager som gjelder utleggstrekkets størrelse, innebærer det at tingrettens avgjørelse i en del tilfeller bare vil være bindende for enkelte av kreditorene med krav i utleggstrekket. Tingrettens avgjørelse får da begrenset betydning, fordi en annen kreditor vil kunne påklage det samme forholdet. Dette fremstår som lite hensiktsmessig. I høringsnotatet ble det lagt til grunn at tingrettens avgjørelse i saker om trekkets størrelse bør være bindende for alle kreditorene som har krav i trekket, uavhengig av hvem som har fremsatt klagen, og hvem som har vært parter i saken for tingretten. Avgjørelser om trekkstørrelsen bør få direkte betydning for alle kravene i utleggstrekket, både de som for tiden mottar dekning og de som ligger i «kø». Det ble derfor foreslått at slike avgjørelser skal ha utvidet rettskraft for alle kreditorene som har krav i utleggstrekket.

Det ble også foreslått en ny bestemmelse om hvem som skal behandle klage på utleggstrekkets størrelse. Ved klage på trekkets størrelse skal klagen behandles av den samme namsmyndigheten som på klagetidspunktet er ansvarlig for endring av trekket. I en del tilfeller kan det være vanskelig å skille mellom hva som er klage på trekkets størrelse og hva som er en begjæring om endring. Klage på trekkets størrelse og begjæring om endring bør derfor behandles av den samme namsmyndigheten. Den namsmyndigheten som har truffet avgjørelsen eller utført handlingen som det klages på, skal behandle klager på andre avgjørelser og på namsmannens handlemåte etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16 første ledd første punktum.

I dag er klagefristen for utleggstrekk «så lenge trekkperioden ikke er utløpt». Som følge av at begrensningen av trekkperioden ble foreslått opphevet, ble det foreslått at klage på trekket kan fremsettes så lenge trekket løper.

En klage som ikke tas til følge, skal «uten opphold» forelegges for tingretten, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16. I høringsnotatet ble det lagt til grunn at en grundigere forklaring til klager om namsmyndighetenes vurdering og begrunnelse for hvorfor avgjørelsen ikke omgjøres, kan forhindre at et unødig antall klager oversendes til tingretten. En oversendelse av klage til tingretten innebærer tidkrevende manuelt arbeid for både namsmyndighetene og tingretten. Videre kan det oppleves som betryggende for skyldneren med en slik ekstra runde med forklaring hos namsmyndigheten. Mange klagere slår seg til ro med denne ekstra forklaringen og velger å ikke ta klagen videre. Det ble derfor foreslått at der namsmannen ikke finner klagen berettiget og ikke omgjør skal klager få namsmannens begrunnelse med en frist for å opprettholde klagen før den oversendes til tingretten. Regelen blir dermed i samsvar med praksis hos mange alminnelige namsmenn, og viderefører bidragsinnkrevingsloven § 23 tredje ledd.

Det kan tenkes tilfeller der det fremstår som unødvendig å sende en slik begrunnelse og be klager bekrefte tingrettsbehandling. Dersom klager allerede i klagen opplyser at vedkommende ønsker tingrettsbehandling hvis namsmyndigheten ikke omgjør, ble det lagt til grunn at det ikke er nødvendig å sende begrunnelse til klager før oversendelsen. Klageren skal da anses for å ha bedt om at den skal oversendes tingretten for behandling.

En konsekvens av forslaget, er at namsmyndigheten bare vil sende klagen til tingretten når klageren ber om det, enten ved å opprettholde klagen eller ved å be om det allerede i klagen. Det skal ikke påløpe gebyr ved førsteinstansens behandling av klagen. I høringsnotatet ble det derfor foreslått å presisere i rettsgebyrloven at gebyrplikten tidligst inntrer når namsmannen har oversendt klagen til tingretten.

Siden det kan være flere namsmyndigheter involvert i den samme utleggstrekksaken, kan det være krevende for klager å vite hvilken namsmyndighet en klage skal rettes til. Det ble derfor lagt til grunn at klagefristen vil være avbrutt når klageren har sendt klagen til enten alminnelig namsmann eller Innkrevingsmyndigheten, så lenge klagen oppfyller formkravene i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16 første ledd. Den namsmyndigheten som mottar klagen må da avgjøre om klagen er sendt riktig, og eventuelt formidle den til rett myndighet.

Det ble lagt til grunn at det ikke foreligger særlige grunner for at klager på Innkrevingsmyndighetens avgjørelser under tvangsfullbyrdelsen mv. skal følge et annet verneting enn hovedregelen i tvisteloven kapittel 4. Behandling av klagesaker for Innkrevingsmyndigheten vil som hovedregel skje skriftlig. Det ble påpekt at geografisk nærhet til domstolen likevel vil være en fordel for skyldneren i klagesaker der det blir avholdt rettsmøter. På bakgrunn av dette ble det foreslått at skyldnerens alminnelige verneting skal avgjøre hvilken tingrett som er stedlig kompetent til å behandle klager over avgjørelser av Innkrevingsmyndigheten.

Den namsmyndighet som skal behandle klagen, har kompetanse til å beslutte om klagen skal ha oppsettende virkning. Der alminnelig namsmann behandler en klage, må Innkrevingsmyndigheten underrettes dersom det besluttes oppsettende virkning. Oppsettende virkning kan innebære at trekket stanses overfor skyldneren mens klagen behandles, eller at trekket gjennomføres overfor skyldneren, men midlene holdes tilbake hos Innkrevingsmyndigheten før utbetaling til kreditorene.

I høringsnotatet ble det lagt til grunn at det ikke er behov for å endre reglene om sakskostnader etter tvangsfullbyrdelsesloven § 3-3 som følge av forslaget om ett utleggstrekk. Det ble vist til at reglene om sakskostnader i tvisteloven kapittel 20 gjelder tilsvarende ved klage etter tvangsfullbyrdelsesloven. Hovedregelen er at den parten som vinner saken har krav på full erstatning for sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Der det er flere parter på samme side i en sak, slik det blant annet vil kunne være ved klager på trekkets størrelse, følger det av tvisteloven § 20-6 første ledd at retten skal avgjøre partenes rett og plikt til å dekke motpartens sakskostnader særskilt for hver part. I rettspraksis er det innfortolket et unntak fra tvisteloven § 20-2 første ledd, om at parter som ikke har engasjert seg i tvisten heller ikke skal ilegges sakskostnader, jf. blant annet HR-2019-2102-A. Dette innebærer at selv om alle kreditorene med krav i utleggstrekket blir part i en klagesak der skyldneren klager over trekkets størrelse, er det i utgangspunktet bare de kreditorene som engasjerer seg i saken, som kan bli ilagt sakskostnader.

31.3.3 Høringsinstansenes merknader

Oslo tingrett er positive til at klager gis en frist for å opprettholde klagen før den oversendes til tingretten.

Dommerforeningen støtter forslaget om å videreføre praksis med at namsmyndighetene før oversendelse av en klage over utleggstrekk til tingretten, sender en begrunnelse for hvorfor avgjørelsen opprettholdes, og gir klageren anledning til å vurdere om klagen skal opprettholdes.

Domstoladministrasjonen er enig i at rettens avgjørelse om et utleggstrekks størrelse bør få utvidet rettskraft sammenlignet med dagens regler, slik at avgjørelser av dette spørsmålet blir bindende for alle kreditorer med krav som inngår i utleggstrekket. Dette vil redusere muligheten for separate klager fra flere kreditorer, og vil medføre en ryddigere og mer effektiv saksbehandling for partene, namsmyndighetene og domstolene. Den er videre enig i forslaget om at ansvarlig namsmyndighet først skal vurdere om en klage bør tas til følge, og deretter gi klageren en begrunnet avgjørelse dersom namsmyndigheten ikke finner grunn til å omgjøre sitt vedtak. Klager må deretter ta stilling til hvorvidt klagen skal opprettholdes og oversendes til tingretten.

Også Politidirektoratet, Oslo politidistrikt, Vest politidistrikt og Sør-Vest politidistrikt støtter forslaget om at namsmannen kan underrette klager om at namsmannen ikke finner grunn til å omgjøre sin avgjørelse før klage oversendes til retten. Etter Politidirektoratets syn bør lovteksten angi hvilken frist klager gis for å opprettholde klagen. Det må også klargjøres om fristen skal være preklusiv.

Politidirektoratet og Oslo politidistrikt mener regelen om at klage skal kunne fremsettes så lenge utleggstrekket løper, bør endres slik at klage kan fremsettes så lenge trekket fremdeles løper og kravet ikke er oppgjort. Dette begrunnes med at i ett trekk som gjelder flere krav, kan trekket fortsette å løpe lenge etter at et av de opprinnelige kravene er oppgjort, og at det kan reise spørsmål om en da har klagerett også for det oppgjorte kravet.

31.3.4 Vurderinger og forslag

Departementet slutter seg til høringens forslag om å lovfeste dagens praksis om at der namsmyndigheten ikke gir en klage medhold, gis klageren en begrunnelse for hvorfor avgjørelsen opprettholdes og en frist for å opprettholde klagen før den oversendes til tingretten. Hvis en klager ikke ber om oversendelse til tingretten innen fristen for dette, vil ikke dette innebære at klageren ikke kan påklage det samme forholdet på nytt senere. En ny klage må imidlertid vurderes på nytt opp mot de alminnelige klagefristene.

Departementet går ikke inn for å fastsette en bestemt frist for å opprettholde klagen. Etter departementets syn er det vanskelig å angi en fristlengde som passer i alle situasjoner. Klageren må få tilstrekkelig tid til å vurdere om klagen skal opprettholdes. I mer omfangsrike og komplekse klagesaker vil klageren kunne trenge lengre tid til å sette seg inn i namsmannens vurderinger enn der klagetemaet er mer begrenset. Hvis de alminnelige klagefristene vil stenge for at samme forhold påklages på nytt senere, er dette også et moment som kan tilsi at klager bør få noe lengre tid til å vurdere om klagen skal opprettholdes. Departementet legger til grunn at fristen for å opprettholde klagen sjelden bør være kortere enn 14 dager. Videre slutter departementet seg til forslaget om at klagen etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-24 første ledd kan fremsettes så lenge trekket løper.

Departementet slutter seg også til forslaget om å gi domstolens avgjørelse av klage over størrelsen av utleggstrekk, utvidet rettskraft slik at avgjørelsen blir bindende for alle kreditorer med krav i trekket. Under den nye trekkordningen er trekkets størrelse et felles anliggende for alle kreditorene med krav i trekket. Det er som følge av dette helt nødvendig at beslutninger om trekkets størrelse binder alle kreditorene. Avgjørelser av klager som gjelder Innkrevingsmyndighetens fordeling av utleggstrekket, vil også påvirke alle kreditorene. Også avgjørelser av slike klager må derfor ha utvidet rettskraft og binde alle kreditorene.

Etter departementets syn er det fornuftig at ikke alle kreditorene med krav i trekket automatisk gjøres til part i en klage for retten hvor én av kreditorene har påklagd trekkets størrelse eller fordelingen, men at de kreditorene som ønsker å engasjere seg i klagesaken, har mulighet til dette. Departementet stiller seg videre bak høringens vurdering av reglene for sakskostnader for passive kreditorer der skyldneren reiser klagesak om trekkets størrelse eller fordelingen, og dermed gjør alle kreditorene med krav i trekket til parter i klagesaken.

Det er ikke foreslått noen endring i reglene for hvilken tingrett som skal behandle klager som oversendes fra de alminnelige namsmenn. Hvilken tingrett som skal behandle klager etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16 over Innkrevingsmyndighetens avgjørelser, er vurdert i punkt 17.3.

Etter departementets syn er den presiseringen som foreslås av Politidirektoratet og Oslo politidistrikt overflødig. Det er klart at der et krav er oppgjort og fullbyrdelsen derfor er avsluttet for dette kravets vedkommende, kan det ikke lenger klages over forhold knyttet til dette kravet spesielt. Tilsvarende gjelder kreditoren for dette kravet. En kreditor kan ikke klage etter at fullbyrdelsen er avsluttet for vedkommendes del.

Det vises til forslag til endringer i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16 andre ledd, § 7-24 i tvangsfullbyrdelsesloven og nytt andre punktum i rettsgebyrloven § 15 første ledd.

31.4 Regulering av trekk ved skifte av trekkpliktig

31.4.1 Gjeldende rett

Ved skifte av arbeidsgiver kan namsmannen etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-23 andre ledd første punktum pålegge den nye arbeidsgiveren trekkplikt for resten av trekkperioden, dersom kreditor begjærer det. I utgangspunktet vil namsmannen da kunne overføre det løpende utleggstrekket. Tilsvarende gjelder ved overgang til andre ytelser som er gjenstand for trekk etter dekningsloven § 2-7, for eksempel der skyldneren går over fra å være lønnsmottaker til å være pensjonist. Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-23 andre ledd andre punktum at namsmannen plikter å vurdere trekkets størrelse dersom den nye lønnen «er vesentlig forskjellig» fra den tidligere lønnsutbetalingen.

Skattekontoret har en særregel i skattebetalingsloven § 14-5 første ledd første punktum. Etter denne bestemmelsen gjelder et pålegg om trekk automatisk overfor NAV ved utbetaling av dagpenger eller sykepenger. Utleggstrekket fortsetter i slike tilfeller uavbrutt på bakgrunn av opplysninger fra den som i utgangspunktet var trekkpliktig. Det er ikke et krav at trekkets størrelse blir vurdert på nytt. I andre tilfeller er skattekontoret henvist til å overføre utleggstrekket til den nye arbeidsgiveren etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-23 andre ledd. Trekket overføres da ikke automatisk. Statens innkrevingssentral og Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav må i alle tilfeller overføre et utleggstrekk til NAV eller ny arbeidsgiver etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-23 andre ledd.

31.4.2 Høringsnotatets forslag

I høringen ble det foreslått en ny bestemmelse om skifte av trekkpliktig i tvangsfullbyrdelsesloven. Ved endring av trekkpliktig skal det ikke lenger være et krav om en begjæring fra kreditor. Det ble videre foreslått at namsmyndigheten alltid skal vurdere trekkets størrelse på nytt i slike tilfeller, ikke bare der det har skjedd en vesentlig endring av skyldnerens lønn mv. Namsmyndigheten skal også varsle skyldneren før den beslutter et høyere trekk enn det som løp i forrige arbeidsforhold. For øvrig ble det foreslått å videreføre dagens regulering ved skifte av trekkpliktig.

Det ble foreslått at denne bestemmelsen også skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten. Samtidig ble det foreslått å oppheve særregelen i skattebetalingsloven § 14-5 første ledd første punktum. Det ble lagt til grunn at reglene ved skifte av trekkpliktig må være like for Innkrevingsmyndigheten og alminnelig namsmann under ordningen med ett utleggstrekk.

31.4.3 Høringsinstansenes merknader

Gjeldsofferalliansen (GOA) støtter departementets forslag om namsmyndighetens plikt til å vurdere trekkets størrelse på nytt ved skifte av trekkpliktig, samt at skyldneren skal varsles før det besluttes et høyere trekk enn det som løper, og uttaler:

«GOA`s medlemmer har selv erfart at det ved overføring til ny trekkpliktig ikke tas hensyn til redusert inntekt, med den følge at skyldner får et underskudd i sin økonomi. GOA tenker at dette også vil medføre færre klager i ettertid, og dermed redusere etatens arbeidsmengde hva klager angår.»

Politidirektoratet mener saksøkers adgang til å begjære overføring til ny trekkpliktig skal videreføres. Den foreslåtte regelen fordrer systemutvikling som aktivt følger opp besluttede trekk og automatisk overfører trekkplikt til ny trekkpliktig. Dersom dette ikke ivaretas av systemstøtte bemerker direktoratet at endringen vil pålegge alminnelig namsmann en ny og tidkrevende arbeidsoppgave. Det foreslås derfor å opprettholde saksøkers adgang til å begjære endring, samt at ordlyden endres til at ny arbeidsgiver kan pålegges trekkplikt.

31.4.4 Vurderinger og forslag

Departementet foreslår, i likhet med høringen, at namsmyndighetene av eget tiltak skal pålegge den nye arbeidsgiveren trekkplikt, dersom skyldneren skifter arbeidsgiver.

Forslaget vil føre til en avlastning av namsmyndighetene sammenlignet med gjeldende rett, hvor namsmyndighetene må bruke ressurser på å behandle overføringsbegjæringer fra kreditorer. Kreditorer som begjærer overføring, vet sjelden om skyldneren har en ny arbeidsgiver som kan pålegges trekkplikt. Dette fører til at namsmyndighetene må avslå mange overføringsbegjæringer, med den konsekvens at kreditor på et senere tidspunkt må forsøke seg med en ny begjæring som namsmyndighetene må behandle.

Innkrevingsmyndigheten vil ha tilgang til opplysninger om skyldnerens arbeidsforhold gjennom a-ordningen, og vil også kunne få utlevert opplysninger til bruk for alminnelig namsmann. Departementet legger til grunn at de nye systemløsningene som utvikles for alminnelig namsmann og Innkrevingsmyndigheten, automatisk vil gi kompetent namsmyndighet beskjed når det blir registrert at skyldneren har fått ny arbeidsgiver. Når alminnelig namsmann får en slik beskjed, skal vedkommende av eget tiltak vurdere å pålegge den nye arbeidsgiveren trekkplikt uten å avvente en begjæring fra saksøkeren.

Det vises til forslag til endringer i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22, forslag til innkrevingsloven § 33 og forslaget om å oppheve skattebetalingsloven § 14-5 første ledd første punktum.

32 Den trekkpliktiges oppgaver og Innkrevingsmyndighetens videreformidling av trekket

32.1 Innledning og sammendrag

Innkrevingsmyndigheten skal ha ansvaret for all kommunikasjon med den trekkpliktige. Når et utleggstrekk er etablert av en alminnelig namsmann, vil den trekkpliktige få beskjed fra Innkrevingsmyndigheten om plikten til å foreta trekk, hvordan trekket skal betales mv. Den trekkpliktige kan pålegges å innhente opplysninger om trekket og betaling av det mv. fra Innkrevingsmyndigheten. Den trekkpliktige skal som hovedregel betale trekket til Innkrevingsmyndigheten senest første virkedag etter utbetalingen av lønn mv. til skyldneren. Den trekkpliktige skal opplyse om arbeidsforhold som opphører o.l. dersom det ikke er rapportert etter a-opplysningsloven, se punkt 32.2.

Etter at trekkbeløpet er innbetalt, skal Innkrevingsmyndigheten videreformidle trekket til de berettigede kreditorene etter prioritet og forholdsmessighet. Innkrevingsmyndigheten kan rette feil i fordelingen i senere utbetalinger dersom det er mulig, se punkt 32.3.

Departementet foreslår i punkt 32.4 at den trekkpliktige skal rapportere opplysninger om gjennomført trekk. Rapportering skal som hovedregel skje for hver kalendermåned etter reglene i a-opplysningsloven.

I punkt 32.5 foreslår departementet at det i forskrift kan gis regler om at den trekkpliktige skal betale forsinkelsesrenter av trekkbeløp som ikke innbetales innen forfall. Det foreslås at det også kan gis regler om fordeling av forsinkelsesrentene.

32.2 Trekkpliktiges plikt til å foreta og innbetale utleggstrekk

32.2.1 Gjeldende rett

Den trekkpliktige skal foreta utleggstrekk i samsvar med namsmannens beslutning, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22 første ledd første punktum. For utleggstrekk nedlagt av alminnelig namsmann betaler den trekkpliktige trekkbeløpet direkte til kreditor for det kravet som det er nedlagt utleggstrekk for, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22 første ledd andre punktum. Tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22 gjelder tilsvarende for innkrevingsmyndighetene i Skatteetaten. Som følge av at disse innkrevingsmyndighetene også ivaretar rollen som kreditor, vil betalingen skje til samme instans som har nedlagt trekket.

I utgangspunktet bestemmer namsmyndigheten når den trekkpliktige skal betale trukket beløp. Normalt forfaller trekkbeløpet månedlig. Dette gjelder også for Statens Innkrevingssentral og Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav. Det gjelder i utgangspunktet også for skattekontoret, jf. skattebetalingsloven § 10-50. Dersom arbeidsgiver har en plikt til å ha skattetrekkskonto, har skattebetalingsloven § 14-5 andre ledd en særregel for utleggstrekk, som gjelder når skattekontoret har nedlagt utleggstrekk for restskatt, forskuddsskatt, forskuddstrekk og arbeidsgiveravgift mv. Etter bestemmelsen forfaller trekkbeløpet etter reglene for forskuddstrekk i skattebetalingsloven § 10-10.

Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22 andre ledd skal den trekkpliktige gi namsmyndighetene underretning dersom skyldneren ikke lenger har krav på lønn eller annen utbetaling fra den trekkpliktige. Bestemmelsen stiller også enkelte krav til innholdet i underretningen.

32.2.2 Høringsnotatets forslag

Det ble i høringen foreslått å regulere trekkpliktiges plikt til å foreta og innbetale utleggstrekk i innkrevingsloven. Det ble foreslått at trekket skal foretas i samsvar med trekkpålegget fra namsmyndigheten og etter nærmere beskjed fra Innkrevingsmyndigheten.

Innbetalingen av trekket skal etter forslaget skje til Innkrevingsmyndigheten. Det ble lagt til grunn at trekkbeløpet må betales på en måte som identifiserer den ansatte eller mottakeren av ytelsen som trekket gjelder (skyldneren), for eksempel ved bruk av KID. Innkrevingsmyndigheten vil da umiddelbart kunne videreformidle trekkbeløpet til riktige kreditorer. Det ble foreslått at departementet i forskrift skal kunne gi nærmere regler om den trekkpliktiges plikt til å innhente opplysninger om trekket og betalingen av det mv.

I ordningen med ett utleggstrekk må forfallstidspunktet for trukket beløp være det samme uavhengig av hvilket krav namsmyndighetene har besluttet trekk for. Det ble foreslått at den trekkpliktige skal betale trekkbeløpet senest første virkedag etter utbetalingen til skyldneren. Som følge av den nye regelen om forfall, ble det foreslått å oppheve skattebetalingsloven §§ 10-50 og 14-5 andre ledd. Det ble foreslått at Innkrevingsmyndigheten skal kunne fastsette et annet forfallstidspunkt.

Det ble også foreslått at den trekkpliktige skal gi beskjed til Innkrevingsmyndigheten dersom skyldneren ikke lenger har krav på lønn eller annen utbetaling. Det ble imidlertid foreslått at denne plikten ikke skal gjelde inntektsbortfall som skyldes opphør av arbeidsforholdet når arbeidsgiver har meldt opphøret i samsvar med a-opplysningsloven § 4 tredje ledd.

32.2.3 Høringsinstansenes merknader

Regnskap Norge mener forslaget om at «den trekkpliktige skal foreta trekk i samsvar med trekkpålegget fra namsmyndigheten og nærmere beskjed fra Innkrevingsmyndigheten» er egnet til å forvirre noe, og at lovteksten ikke etterlater et inntrykk av reell forenkling. Etter deres vurdering må en viktig forenkling ligge i at det er én varsling fra Innkrevingsmyndigheten til den som er trekkpliktig, uavhengig av hvem som har besluttet trekket.

Til forslaget om hvordan trekkbeløpet skal betales, uttaler Regnskap Norge «at den vesentlige forenklingen her ligger i å få én felles innbetalingskonto å forholde seg til og å innbetale de pliktige beløpene til. Med én sikker og enkel kommunikasjonskanal, oppnår man en klar og praktisk viktig forenkling for de trekkpliktige.» De mener forslaget om at departementet «i forskrift [kan] gi nærmere regler om den trekkpliktiges plikt til å innhente opplysninger om trekket og betalingen av det mv.», vil være praktisk viktige forskriftsregler dersom de blir innført. De mener den nærmere utformingen av forskriftsteksten blir vesentlig, og at høringsinstansene burde ha fått mulighet til å kommentere reglene.

Skattedirektoratet mener det bør eksemplifiseres i hvilke tilfeller den trekkpliktige skal underrette Innkrevingsmyndigheten dersom skyldneren ikke lenger har krav på lønn eller annen utbetaling, og uttaler:

«Etter forskrift om Aa-registeret § 6 nr. 1 skal det gis melding om opphør ved rapportering av sluttdato og sluttårsak, når det ikke lenger foreligger rett eller plikt til å utføre arbeid. Mens arbeidsforholdet løper, skal det rapporteres om permisjoner og permitteringer med datofelter. Dersom det er slike tilfeller som er aktuelle bør det vurderes om opplysninger fra Aa-registeret kan være egnet til å belyse om skyldner i en slik periode har krav på lønn eller annen utbetaling. Innkrevingsmyndigheten vil ha tilgang til opplysninger i Aa-registeret, jf. forskrift om Aa-registeret § 9 bokstav b.»

Skattedirektoratetmener videre at det bør fremgå av den innledende bestemmelsen om ett utleggstrekk som ble foreslått i innkrevingsloven, at reglene om ett utleggstrekk regulerer den trekkpliktiges oppgaver ved gjennomføringen av trekkplikten, også i tilfeller hvor utleggstrekk bare omfatter krav som innkreves gjennom den alminnelige namsmannen.

Arbeids- og velferdsetaten (NAV) har utbetaling av ytelser flere ganger i måneden. Det kan innebære at de ikke betaler hele trekket ved første utbetaling. NAV forutsetter i sin høringsuttalelse at de ikke blir belastet renter på restbeløpet som blir betalt etter neste utbetaling hvis ytelsesmottaker har to utbetalinger i måneden for samme ytelse, eventuelt at dette reguleres særskilt i loven eller ved forskrift.

32.2.4 Vurderinger og forslag

Departementet slutter seg til forslaget om å regulere plikten til å foreta utleggstrekk i innkrevingsloven. I høringen ble det foreslått at den trekkpliktige skal foreta trekk i samsvar med trekkpålegget fra trekkmyndigheten og etter nærmere beskjed fra Innkrevingsmyndigheten. Departementet er enig med Regnskap Norge i at det bør være én varsling til den trekkpliktige, og foreslår at Innkrevingsmyndigheten alltid skal gi trekkpålegget, se punkt 29.4.4. Dette skal gjelde også der utleggstrekket er etablert av alminnelig namsmann.

Departementet foreslår også å følge opp forslaget om at trekkbeløpet som hovedregel skal betales til Innkrevingsmyndigheten første virkedag etter utbetaling av lønn mv., se forslag til innkrevingsloven § 30. Departementet foreslår at det kan fastsettes avvikende regler for når trekkpliktige skal betale trekkbeløpet i forskrift. Dette medfører at skattebetalingsloven §§ 10-50 og 14-5 andre ledd oppheves.

Innbetalingen må merkes på en måte som identifiserer den som er trukket i lønn eller annen ytelse. Departementet foreslår at den trekkpliktige i forskrift skal kunne pålegges å innhente opplysninger om trekket og betalingen av det.

I høringen ble det foreslått at den trekkpliktige skal gi beskjed til Innkrevingsmyndigheten dersom skyldneren ikke lenger har krav på lønn eller annen utbetaling, men ikke hvis inntektsbortfallet skyldes opphør av arbeidsforholdet når den trekkpliktige har meldt opphøret i samsvar med a-opplysningsloven § 4 tredje ledd. Skattedirektoratet har pekt på at arbeidsgiver skal rapportere også permisjoner og permitteringer til Aa-registeret, jf. forskrift om Aa-registeret § 6 nr. 1.

Formålet med underretningsplikten er å sikre at Innkrevingsmyndigheten får beskjed om inntektsbortfall i tilfeller hvor Innkrevingsmyndigheten ikke får slik beskjed gjennom rapportering etter a-opplysningsloven. Departementet foreslår derfor å presisere unntaket fra underretningsplikten slik at den trekkpliktige ikke trenger å gi beskjed til Innkrevingsmyndigheten dersom inntektsbortfallet skyldes et forhold som er rapportert i samsvar med a-opplysningsloven.

Det vises til forslag til innkrevingsloven § 30 første, andre og fjerde ledd, og forslag om å oppheve skattebetalingsloven §§ 10-50 og 14-5 andre ledd.

32.3 Videreformidling av trekkbeløpet og retting av feil

32.3.1 Gjeldende rett

Når en av innkrevingsmyndighetene i Skatteetaten har besluttet utleggstrekk, skal den trekkpliktige betale trekkbeløpet til Skatteetaten, som videreformidler beløpet til riktig oppdragsgiver dersom det ikke er Skatteetatens eget krav. For utleggstrekk nedlagt av alminnelig namsmann skjer den trekkpliktiges betaling av trekkbeløpet direkte til den som er kreditor for det kravet som det er nedlagt utleggstrekk for. Alminnelig namsmann håndterer i utgangspunktet ingen penger i forbindelse med utleggstrekk.

32.3.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

I høringen ble det foreslått at Innkrevingsmyndigheten skal ha ansvaret for å fordele og videreformidle trekkbeløpet til kreditorene som har krav i trekket. Innkrevingsmyndigheten skal fordele trekket etter prioritet og forholdsmessighet, se kapittel 30, og må holde oversikt over alle krav det er besluttet utleggstrekk for, både de som mottar dekning, og de som på grunn av dårligere prioritet står på vent.

Dersom det ved fordeling og utbetaling av trekkbeløpet har skjedd en feil, for eksempel at en kreditor har fått en større andel av trekkbeløpet enn denne skulle hatt, bør Innkrevingsmyndigheten kunne korrigere dette ved neste utbetaling. Uten en slik mulighet må Innkrevingsmyndigheten fatte et vedtak om tilbakebetaling mot den kreditoren som har mottatt en for stor andel av trekkbeløpet. Dette gir merarbeid både for kreditor og Innkrevingsmyndigheten. Det ble vist til at bestemmelsen om tilbakebetaling som ble foreslått i innkrevingsloven, stiller krav om at tilbakebetaling bare kan skje dersom mottakeren av beløpet forstod eller burde forstått at utbetalingen skyldtes en feil, og at det ikke bør gjelde et slikt krav ved korrigering av feil i fordelingen av trekkbeløpet.

En feil i fordelingen vil få konsekvenser for de andre kreditorene i trekket. Av hensyn til alle kreditorene og en effektiv pengehåndtering bør korrigering kunne skje på en enkel måte og uavhengig av subjektive forhold hos mottakeren. Dersom alle kreditorene som ble rammet av feilen også tar del i neste utbetaling, kan feilen rettes opp i denne. Deltar en eller flere kreditorer ikke lenger i trekket, må Innkrevingsmyndigheten kunne korrigere feilen så langt det er mulig. Det ble derfor foreslått at Innkrevingsmyndigheten kan rette feil i fordelingen i senere utbetalinger dersom det er mulig.

Ingen høringsinstanser har merknader til forslaget.

32.3.3 Vurderinger og forslag

Departementet slutter seg til forslaget om at Innkrevingsmyndigheten skal stå for fordelingen og viderebetalingen av alle trekkene, og at den ved feil i fordelingen kan rette dette i senere utbetalinger dersom det er mulig.

Det vises til forslag til innkrevingsloven § 29 første ledd første og tredje punktum.

32.4 Trekkpliktiges plikt til å rapportere utleggstrekk

32.4.1 Gjeldende rett

For de fleste utleggstrekk skjer det ingen rapportering til namsmyndighetene eller kreditor utover at den trekkpliktige betaler inn det gjennomførte trekket til kreditor for kravet, som regel merket med et KID-nummer som kobler innbetalingen til riktig skyldner og krav.

For noen skatte- og avgiftskrav er det en særregel for rapportering av utleggstrekk. Rapporteringsplikten gjelder der utleggstrekket er nedlagt for restskatt, forskuddsskatt, forskuddstrekk, arbeidsgiveravgift mv., jf. skattebetalingsforskriften § 14-5-11. For slike krav skal den trekkpliktige rapportere opplysninger om utleggstrekk for hver kalendermåned etter reglene i a-opplysningsloven, jf. skattebetalingsloven § 14-5 andre ledd. Rapporteringsplikten gjelder bare for arbeidsgivere som har plikt til å foreta forskuddstrekk etter skattebetalingsloven § 5-4.

Utleggstrekk i utbetalinger til selvstendig næringsdrivende for restskatt, forskuddsskatt, forskuddstrekk, arbeidsgiveravgift mv. faller utenfor bestemmelsen i skattebetalingsloven § 14-5 andre ledd. Den trekkpliktige skal i stedet sende oppgave på fastsatt blankett, jf. skattebetalingsforskriften § 14-5-3. Dette gjelder likevel ikke utleggstrekk for restskatt mv. i lott eller part i fiske- og fangstvirksomhet, jf. skattebetalingsloven § 5-6 første ledd bokstav c, som rapporteres gjennom a-ordningen.

Private arbeidsgivere og veldedige eller allmennyttige institusjoner eller organisasjoner som omfattes av den forenklete oppgjørsordningen for arbeidsgiveravgift, kan levere opplysningene på forenklet a-melding, jf. a-opplysningsforskriften § 3-1 andre ledd.

Ved rapportering av utleggstrekk etter skattebetalingsloven § 14-5 skal trekkpliktige spesifisere utleggstrekkene på den enkelte inntektsmottaker. Når a-meldingen registreres hos Skatteetaten, blir skyldneren godskrevet trukket beløp basert på rapporteringen. Samtidig oppretter skattekontoret et krav mot den trekkpliktige. Betaler den trekkpliktige ikke dette kravet ved forfall, innkreves det på vanlig måte, jf. skattebetalingsloven § 16-20 første ledd, jf. § 16-1 andre ledd.

Etter a-opplysningsloven § 3 omfatter opplysningsplikten de opplysningene som skal gis med hjemmel i skattebetalingsloven § 14-5 andre ledd. Skattedirektoratet og skattekontoret har tilgang til opplysninger om utleggstrekk som er innrapportert i a-meldingen, jf. a-opplysningsloven § 8.

Etter bidragsinnkrevingsloven § 36 bokstav e kan departementet gi forskrift om hvordan de trekkpliktige skal innbetale trukne beløp og om de trekkpliktiges myndighet til å råde over trukne beløp.

32.4.2 Høringsnotatets forslag

I høringen ble det foreslått en generell regel om at den trekkpliktige skal rapportere gjennomførte utleggstrekk etter reglene i a-opplysningsloven. Det ble lagt vekt på kontrollhensyn, og at Innkrevingsmyndigheten skal godskrive skyldneren for rapportert trekk selv om trekkbeløpet ikke blir innbetalt av den trekkpliktige.

Den trekkpliktige vil da kunne rapportere foretatte utleggstrekk i samme kanal for alle utleggstrekk, og på samme sted og samtidig med rapporteringen av lønn, forskuddstrekk og arbeidsgiveravgift. Rapporteringen kan skje maskinelt fra den trekkpliktiges lønnssystem, og det ble lagt til grunn at den generelt vil kreve svært liten manuell behandling hos den trekkpliktige. Det ble vist til at de fleste trekkpliktige ved innføringen av dagens rapporteringsløsning for utleggstrekk nedlagt for skattekrav mv., har gjennomført løsningen i sine lønnssystemer. Det ble derfor lagt til grunn at forslaget i liten grad vil innebære ekstra kostnader for de trekkpliktige.

Det er i dag noen mindre arbeidsgivere som ikke bruker lønnssystemer, eller ikke har lønnssystemer som kommuniserer med Altinn. Det ble lagt til grunn at dette gjelder 18-20 000 arbeidsgivere mot ca. 180 000 arbeidsgivere som rapporterer opplysninger via et lønnssystem. For disse arbeidsgiverne vil rapportering av utleggstrekk, som skjer gjennom en tasteløsning i Altinn, fremdeles være en delvis manuell prosess. Det ble likevel antatt at innføringen av likrapporteringsløsning for alle utleggstrekk vil være en forenkling. Det ble også lagt til grunn at andelen arbeidsgivere som ikke rapporterer via et lønnssystem vil reduseres i fremtiden som følge av ytterligere digitalisering i samfunnet. Den foreslåtte løsningen ble derfor antatt å være robust og fremtidsrettet.

Plikten til å rapportere utleggstrekk gjennom a-ordningen kan ikke være videre enn den generelle rapporteringsplikten som gjelder for lønn og andre utbetalinger som det er nedlagt trekk i. Det ble derfor foreslått at plikten til å rapportere utleggstrekk gjennom a-ordningen bare skal gjelde for trekkpliktige som har plikt til å foreta forskuddstrekk etter skattebetalingsloven § 5-4.

Forslaget medfører at trekkpliktige ukrevet skal levere opplysninger om utleggstrekk for hver kalendermåned etter reglene i a-opplysningsloven. Det kan være behov for å unnta enkelte trekkpliktige fra plikten til å rapportere utleggstrekk gjennom a-meldingen, og det ble derfor foreslått hjemmel for å gi forskrift om at regelen ikke skal gjelde enkelte trekkpliktige.

Utleggstrekk nedlagt i utbetalinger til selvstendig næringsdrivende, med unntak for utleggstrekk i lott eller part i fiske- og fangstvirksomhet, jf. skattebetalingsloven § 5-6 første ledd bokstav c, faller utenfor bestemmelsen. Det ble foreslått at det i forskrift kan gis regler om hvordan den trekkpliktige skal rapportere disse utleggstrekkene.

Forslaget om nye rapporteringsregler medfører at skattebetalingsloven § 14-5 andre ledd kan oppheves. Som følge av den nye ordningen ble det foreslått også å oppheve forskriftshjemmelen i bidragsinnkrevingsloven § 36 bokstav e.

Forslaget krever tilpasninger i a-opplysningsloven. Rekkevidden av opplysningsplikten etter a-opplysningsloven følger av lovene nevnt i henvisningsbestemmelsen i a-opplysningsloven § 3. Det ble derfor foreslått at a-opplysningsloven § 3 også skal henvise til rapporteringsreglene for utleggstrekk i innkrevingsloven. I tillegg ble det foreslått at a-opplysningsloven § 8 andre ledd første punktum skal gi Skattedirektoratet og Innkrevingsmyndigheten tilgang til opplysningene om utleggstrekk. Det ble endelig foreslått å oppheve tilgangsbestemmelsen for Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav i § 8 andre ledd andre punktum.

32.4.3 Høringsinstansenes merknader

Regelrådet savner en vurdering av alternativer til rapportering av gjennomførte trekk via a-meldingen, og stiller spørsmål ved om man kunne utelatt rapporteringen. De mener at det må være mulig for myndighetene å registrere beløpet som skal trekkes og at saken avsluttes automatisk når beløpet er innbetalt. Dette er informasjon som innkrevende myndighet allerede har. Det burde være mulig å få til dette uten noen form for rapportering fra den trekkpliktige.

Skattedirektoratet legger til grunn at kretsen av trekkpliktige som har trekkplikt etter skattebetalingsloven § 5-4 og som skal levere opplysninger etter reglene i a-opplysningsloven samsvarer med de som er arbeidsgiver etter skattebetalingsloven § 5-4, jf. § 4-1 første ledd bokstav c. De mener det bør tydeliggjøres at rapporteringsplikten også gjelder for utleggstrekk i trekkfrie ytelser, for eksempel feriegodtgjørelse, og viser til skattebetalingsloven § 5-7.

32.4.4 Vurderinger og forslag

Etter departementets vurdering er rapportering av utleggstrekk gjennom a-ordningen, som foreslått i høringen, fordelaktig, samtidig som det ikke innebærer noen vesentlig byrde for den trekkpliktige. Når den trekkpliktige rapporterer utleggstrekk kan skyldneren automatisk godskrives rapporterte trekk selv om den trekkpliktige betaler trekkbeløpet for sent eller ikke betaler. Skyldneren må ellers i slike tilfeller selv dokumentere at det er gjennomført trekk som skal komme til fradrag i gjelden. Rapportering av trekk innebærer videre at informasjon om trukket beløp gis på en strukturert måte sammen med andre inntektsopplysninger. Dette legger til rette for systemløsninger som kan benytte de rapporterte tallene til å vurdere ansvarskrav mot den trekkpliktige samt oppdage om namsmyndigheten bør regulere trekket. Rapporteringen muliggjør også løsninger hvor de trekkpliktige kan foreta samlet betaling av utleggstrekk for flere ansatte.

Rapporteringen vil ikke medføre noen vesentlig byrde for den trekkpliktige. Rapportering skjer samme sted og samtidig med rapportering av forskuddstrekk, og kan i de aller fleste tilfeller skje maskinelt fra den trekkpliktiges lønnssystem. Rapporteringen krever derfor liten manuell behandling. For arbeidsgiver som ikke benytter slike systemer, kan rapportering enkelt skje gjennom en tasteløsning i Altinn. Departementet mener fordelene ved rapporteringen derfor tilsier at det innføres generelle regler for rapportering av utleggstrekk, og foreslår å følge opp forslaget om rapporteringsplikt i høringen.

Departementet foreslår at plikten til å rapportere opplysninger om gjennomført utleggstrekk skal gjelde for trekkpliktige som har plikt til å foreta forskuddstrekk etter skattebetalingsloven § 5-4. Etter skattebetalingsloven § 5-7 er det enkelte ytelser som det ikke skal foretas forskuddstrekk i. Skattedirektoratet mener det bør tydeliggjøres at plikten til å rapportere gjennomført utleggstrekk også gjelder for utleggstrekk i trekkfrie ytelser, for eksempel feriegodtgjørelse. For at en trekkpliktig skal komme i en situasjon hvor det kan være aktuelt å ikke foreta forskuddstrekk i enkelte ytelser, må den trekkpliktige i utgangspunktet ha en trekkplikt etter skattebetalingsloven § 5-4. I forskuddstrekkordningen er for eksempel trekkfriheten for feriegodtgjørelse basert på at det gjennom trekk over ti og en halv måneder skal betales tilstrekkelig forskudd til dekning av forventet skatt for hele inntektsåret. Bestemmelsen må derfor forstås slik at den gjelder for trekkpliktige som har trekkplikt etter skattebetalingsloven § 5-4, også når utleggstrekk besluttes i ytelser det ikke skal foretas forskuddstrekk i.

Rapporteringen av utleggstrekk skal skje ved at den trekkpliktige ukrevet skal levere opplysninger om utleggstrekk for hver kalendermåned etter reglene i a-opplysningsloven. Det foreslås presisert at opplysninger om utleggstrekk også omfatter tidspunktet trekket ble foretatt i skyldnerens lønn mv.

Det skal i forskrift kunne gis regler om at bestemmelsen om rapportering ikke skal gjelde for enkelte trekkpliktige.

Det skal i forskrift også kunne gis regler om hvordan den trekkpliktige som ikke har trekkplikt etter skattebetalingsloven § 5-4, skal levere opplysninger om utleggstrekk.

Departementet slutter seg til forslaget i høringen om å oppheve skattebetalingsloven § 14-5 andre ledd, om tilpasninger i a-opplysningsloven §§ 3 og 8, og om å oppheve bidragsinnkrevingsloven § 36 bokstav e.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 30 tredje ledd, forslag til endringer i a-opplysningsloven §§ 3 og 8 og forslag om opphevelse av skattebetalingsloven § 14-5 andre ledd og bidragsinnkrevingsloven § 36 bokstav e.

32.5 Forsinkelsesrente ved for sen betaling av trekkbeløpet

32.5.1 Gjeldende rett

Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22 første ledd skal den trekkpliktige foreta trekk i samsvar med trekkpålegget. Normalt forfaller trekkbeløpet månedlig. Hvis den trekkpliktige ikke betaler trekkbeløpet ved forfall, er den trekkpliktige ansvarlig for beløpet, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22 tredje ledd.

Utleggstrekk nedlagt for skatte- og avgiftskrav følger i utgangspunktet forfallsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22, men det er et eget forfallstidspunkt for enkelte skattekrav, jf. skattebetalingsloven § 10-50. Skattekontoret kan kreve forsinkelsesrenter ved for sent betalt trekkbeløp, jf. skattebetalingsloven § 11-1 første ledd. I siste punktum i bestemmelsen fremgår det at rente på ansvarskrav løper fra forfallstidspunktet for det trekkbeløpet som ansvarskravet skal dekke.

32.5.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

I høringen ble det foreslått at trekkbeløpet skal forfalle til betaling første virkedag etter utbetalingen av lønn mv. Hvis den trekkpliktige ikke betaler trekkbeløpet ved forfall, ble det vurdert om det skal påløpe forsinkelsesrenter på ansvarskravet som da oppstår. Det ble lagt til grunn at forsinkelsesrentene i så fall bør tilfalle kreditorene som har krav i det misligholdte trekket, og at rentene skal fordeles etter samme fordelingsnøkkel som utleggstrekket.

Det ble anført at kreditorene ved forsinket betaling bør kompenseres for lidt rentetap, og at forsinkelsesrenter vil fungere som pressmiddel mot den trekkpliktige for å sikre betaling av trekkbeløpet. Det ble derfor lagt til grunn at det i utgangspunktet bør påløpe forsinkelsesrenter dersom trekkbeløpet betales for sent.

Det ble vist til at mislighold kan skje ved at den trekkpliktige trekker skyldneren i lønnsutbetalingen mv., men unnlater å betale trekkbeløpet til Innkrevingsmyndigheten, eller ved at den trekkpliktige også unnlater å trekke skyldneren i lønnsutbetalingen mv. Det ble foreslått at forsinkelsesrenter skal påløpe i det første typetilfellet. Det ble lagt til grunn at det vil være svært komplisert å lage en systemløsning for det andre typetilfellet.

Skattedirektoratet ber i sin høringsuttalelse om at departementet vurderer om det heller ikke bør påløpe forsinkelsesrenter på for sent betalt trekkbeløp eller ansvarskrav i det første typetilfellet. Direktoratet uttaler at «utvikling av en IT-løsning for beregning av forsinkelsesrenter på trekkbeløp/ansvarskrav som betales etter forfall, vil være komplisert og føre til økte kostnader. I de aller fleste tilfellene vil det være snakk om mindre beløp, som i tillegg ofte vil måtte fordeles mellom flere kreditorer.» Utvikling av IT-løsning kan også få betydning for hvilket tidspunkt forsinkelsesrenter bør løpe fra. Dersom departementet kommer til at for sent betalt trekkbeløp skal ha en reaksjon, ber direktoratet om at det vurderes om forsinkelsesrentene kan tilfalle staten, og ikke den enkelte kreditor. Direktoratet mener dette vil forenkle løsningen betraktelig. Direktoratet uttaler videre at et alternativ til forsinkelsesrenter kan være at det påløper et gebyr ved for sen betaling av trekkbeløpet, og at dette på samme måte tilfaller Staten.

32.5.3 Vurderinger og forslag

Kreditorene bør i utgangspunktet kompenseres for rentetapet dersom et trekkpålegg ikke blir etterkommet, eller beløp som er trukket ikke blir betalt innen forfall. Departementet foreslår i punkt 8.5.4 at forsinkelsesrenter skal være hovedregelen som forsinkelsesreaksjon, og det foreslås på flere områder å gå bort fra gebyr som forsinkelsesreaksjon mot for sen betaling. Dette tilsier at en nå ikke innfører en ny ordning med gebyr som forsinkelsesreaksjon. Departementet mener derfor at en eventuell reaksjon på for sent betalt trekkbeløp bør være forsinkelsesrenter. Departementet mener videre at forsinkelsesrentene i så fall bør tilfalle kreditorene.

Siden forsinkelsesrenter av ansvarskrav kan skape betydelige systemutfordringer for Skatteetaten, vil departementet ikke foreslå å lovregulere at det skal påløpe forsinkelsesrenter. Departementet foreslår i stedet at det i forskrift skal kunne gis regler om at forsinkelsesrenter skal påløpe, og hvordan rentene skal fordeles. Ved vurderingen av om det skal gis en slik forskrift må fordelene ved at det løper forsinkelsesrente veies opp mot kostnadene med å utvikle systemløsninger for en slik rentebelastning.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 31 første ledd andre punktum.

33 Den trekkpliktiges ansvar

33.1 Innledning og sammendrag

Under punkt 33.2 foreslår departementet at dersom en trekkpliktig ikke etterkommer et trekkpålegg eller lar være å betale et beløp som er trukket, er denne ansvarlig for beløpet, jf. forslag til innkrevingsloven § 31 første ledd.

For skyldnere med utleggstrekk foreslår departementet videre at Innkrevingsmyndigheten på vegne av alle kreditorene i trekket, kan fastsette at arbeidsgiver og andre som ikke har oppfylt sin opplysningsplikt, er ansvarlig for de beløp som kunne vært trukket dersom opplysninger var gitt på riktig måte, jf. forslag til innkrevingsloven § 31 andre ledd. Hvis det ikke løper et utleggstrekk mot skyldneren, kan Innkrevingsmyndigheten fastsette ansvar for utleggstrekk den selv kunne ha besluttet dersom opplysningsplikten var overholdt, jf. forslag til innkrevingsloven § 39 tredje ledd.

Det foreslås at trekkpliktig eller opplysningspliktig som unnlater å foreta trekk eller å gi pliktig opplysninger, skal kunne fri seg fra ansvaret ved å godtgjøre at forholdet ikke skyldes forsømmelighet eller mangel på tilbørlig aktsomhet.

Det foreslås at ansvar etter alle disse ansvarsgrunnlagene er tvangsgrunnlag for utlegg.

Under punkt 33.3 foreslår departementet regler for å innkreve ansvarskravene. For ansvarskrav etter forslag til innkrevingsloven § 31 første og andre ledd kan Innkrevingsmyndigheten i utgangspunktet gjennomføre en samlet innkreving av ansvarskravet på vegne av alle kreditorene i trekket. Subsidiært kan den enkelte kreditoren med krav i trekket forfølge sin andel av ansvarskravet. Det foreslås hjemmel for å fastsette forskrift om når Innkrevingsmyndigheten skal kreve inn slike ansvarskrav samlet, og når det skal overlates til den enkelte kreditor å forfølge sin andel av kravet.

Under punkt 33.4 foreslår departementet at foreldelsesloven §§ 9 og 11 skal gjelde for ansvarskravene.

33.2 Ansvar for trekkpliktige og skyldnerens arbeidsgivere mv.

33.2.1 Gjeldende rett

Dersom en trekkpliktig ikke etterkommer et pålegg om utleggstrekk eller lar være å betale beløpet som er trukket, er den trekkpliktige ansvarlig for beløpet, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22 tredje ledd. Bestemmelsen gjelder ved utleggstrekk fra alminnelig namsmann, Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav og Statens innkrevingssentral, jf. bidragsinnkrevingsloven § 22 første ledd og tvangsfullbyrdelsesloven § 2-14. For utleggstrekk fra skattekontoret gjelder skattebetalingsloven § 16-20 første ledd, som har tilnærmet samme innhold som tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22 tredje ledd. Trekkpliktig er normalt arbeidsgiver, men kan også være andre, for eksempel oppdragsgivere eller NAV.

Unnlatelse av å foreta trekk medfører ikke ansvar når den trekkpliktige godtgjør at forholdet ikke skyldes forsømmelse eller mangel på tilbørlig aktsomhet fra den trekkpliktige eller noen i dennes tjeneste. Det oppstilles altså et skyldansvar med omvendt bevisbyrde. Det er antatt at bestemmelsen skal være en snever unntaksbestemmelse. Har arbeidsgiver trukket beløpet, men ikke innbetalt trekkbeløpet, er ansvaret objektivt.

For krav som kreves inn etter bidragsinnkrevingsloven, plikter den trekkpliktige ved trekkmislighold snarest å varsle Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav om årsaken til at trekkplikten ikke er overholdt, jf. bidragsinnkrevingsloven § 12.

Skattebetalingsloven § 16-20 andre ledd utvider ansvaret for arbeidsgivere som unnlater å sende pliktig melding om ansettelse. Etter bestemmelsen kan arbeidsgiver bli ansvarlig for de beløp som kunne være trukket i utleggstrekk dersom meldingen var gitt på riktig måte. Det samme gjelder dersom arbeidsgiveren gir uriktige eller ufullstendige opplysninger i melding mv. Ved fastsetting av ansvaret skal det legges til grunn at trekk ville ha blitt satt i verk 14 dager etter tjenesteforholdets begynnelse med 10 pst. av brutto trekkgrunnlag. For ansvar etter skattebetalingsloven § 16-20 gjelder en solidaransvarsregel mellom oppdragsgiver og oppdragstaker, så lenge det ikke er innrømmet et unntak av skattekontoret, jf. skattebetalingsloven § 4-1 andre ledd. Det er ikke klageadgang etter forvaltningsloven på trekkansvar for utleggstrekk etter skattebetalingsloven § 16-20, jf. § 3-3. Trekkpliktige må avvente tvangsinnkrevingen før ansvaret kan angripes rettslig.

33.2.2 Høringsnotatets forslag

33.2.2.1 Ansvar for trekkpliktige

I høringen ble det foreslått å regulere den trekkpliktiges ansvar i innkrevingsloven, sammen med reglene om gjennomføring av utleggstrekket.

Det ble foreslått at den trekkpliktige skal bli ansvarlig dersom trekkpålegg fra alminnelig namsmann eller Innkrevingsmyndigheten ikke blir etterkommet eller beløp som er trukket, ikke blir betalt. Unnlatelse av å foreta trekk medfører likevel ikke ansvar dersom det godtgjøres at forholdet ikke skyldes forsømmelighet eller mangel på tilbørlig aktsomhet fra den trekkpliktige eller noen i dennes tjeneste. Regelen er en videreføring av tilsvarende regler i gjeldende rett. Det ble også foreslått å videreføre at ansvar etter bestemmelsen er tvangsgrunnlag for utlegg. Forslaget innebærer ingen realitetsendring fra gjeldende rett.

33.2.2.2 Ansvar ved manglende rapportering av arbeidsforhold mv. for arbeidsgivere til skyldnere med utleggstrekk

Etter mønster fra skattebetalingsloven § 16-20 andre ledd, ble det også foreslått en generell regel som innebærer at Innkrevingsmyndigheten kan holde arbeidsgiver som unnlater å sende pliktig melding om ansettelse, eller som gir uriktige eller ufullstendige opplysninger i melding eller på annen måte, ansvarlig for de beløp som kunne vært trukket dersom melding eller opplysning var gitt på riktig måte. Også for dette ansvarsgrunnlaget ble det foreslått ansvarsfrihet for arbeidsgiveren dersom det godtgjøres at forholdet ikke skyldes forsømmelighet eller mangel på tilbørlig aktsomhet fra arbeidsgiveren eller noen i dennes tjeneste.

En slik ansvarsregel gir mulighet for å rette et ansvarskrav mot arbeidsgivere som har medvirket til å forringe kreditorenes dekningsadgang gjennom manglende rapportering av et arbeidsforhold eller som har rapportert for lav lønn. Regelen er praktisk der arbeidsgiver for eksempel utbetaler lønnen svart, og kan bidra til å redusere lønnsomheten av svart arbeid. Videre ble det antatt at bestemmelsen vil ha en viss oppdragende virkning ved at arbeidsgivere i større grad vil innrapportere arbeidsforhold og lønn til rett tid. I tillegg vil regelen være et ekstra virkemiddel for å tvangsinnkreve krav mot en gruppe aktører som det ofte er vanskelig å oppnå dekning hos. Arbeidsgiver kan unngå å komme i ansvar ved å innrapportere arbeidsforhold og korrekt lønn til rett tid.

Ettersom denne bestemmelsen ble foreslått plassert sammen med reglene om gjennomføring av utleggstrekk, vil bestemmelsen etter forslaget bare komme til anvendelse dersom det er besluttet utleggstrekk for kravene, og utleggstrekket ikke er opphørt. Det ble foreslått at utleggstrekket skal opphøre når det har gått to år fra siste betaling, og det ble lagt til grunn at ansvar også vil kunne gjøres gjeldende for alle kravene i et inaktivt trekk, hvis trekket kunne ha vært videreført hos ny arbeidsgiver dersom denne hadde oppfylt sin opplysningsplikt.

I motsetning til ved ansvar for misligholdt trekkplikt, innebærer ansvar etter den foreslåtte bestemmelsen en nærmere vurdering av flere forhold, blant annet inntekten til skyldneren, tidspunktet arbeidsgiver er ansvarlig fra, og hvilke krav som ville ha fått dekning i den aktuelle perioden. På bakgrunn av dette ble det foreslått å gi Innkrevingsmyndigheten myndighet til å fastsette ansvar etter bestemmelsen, og at ansvaret skal fastsettes gjennom et vedtak.

Ved fastsettelsen av ansvaret ble det foreslått en enkel og sjablongmessig regel om at det ved fastsetting av ansvaret skal legges til grunn at utleggstrekk ville blitt satt i verk 14 dager etter tjenesteforholdets begynnelse med 20 pst. av brutto trekkgrunnlag. Dette er en videreføring av dagens regel i skattebetalingsloven § 16-20 andre ledd, men det ble foreslått å øke sjablongsatsen fra 10 til 20 pst. 20 pst. ble antatt å være en rimelig sats som balanserer hensynet til arbeidsgivers ansvar og kreditorenes mulige tap på en god måte. Det ble endelig foreslått at ansvarskravet skal forfalle tre uker etter at vedtaket om ansvar er sendt arbeidsgiver, og at ansvar etter bestemmelsen er tvangsgrunnlag for utlegg.

33.2.2.3 Ansvar ved manglende rapportering av arbeidsforhold mv. for arbeidsgivere til skyldnere uten utleggstrekk

Dagens ansvarsregel i skattebetalingsloven § 16-20 andre ledd gjelder også der det ikke løper utleggstrekk som følge av opplysningssvikt hos arbeidsgiver. I høringen ble det foreslått å videreføre en slik regel. Regelen skal bare gjelde for krav som innkreves av Innkrevingsmyndigheten. Det ble lagt til grunn at Innkrevingsmyndigheten, til forskjell fra alminnelig namsmann, i ettertid vil ha oversikt over hvilke krav det kunne ha vært besluttet utleggstrekk for dersom arbeidsgiver hadde gitt korrekte opplysninger. Ettersom regelen skal gjelde tilfeller der det ikke er besluttet utleggstrekk, ble det foreslått å plassere regelen sammen med straffebestemmelsen i innkrevingsloven.

Det ble foreslått at reglene i forslag til bestemmelsene om ansvar for trekkpliktige og ansvar for manglende rapportering av arbeidsforhold mv. for skyldnere med utleggstrekk skal gjelde tilsvarende. Dette innebærer at arbeidsgiver er ansvarsfri dersom det godtgjøres at unnlatelsen ikke skyldes forsømmelse eller mangel på tilbørlig aktsomhet fra arbeidsgiveren eller noen i dennes tjeneste. Det innebærer videre at det ved fastsettelsen av ansvaret skal legges til grunn at utleggstrekk ville blitt satt i verk 14 dager etter tjenesteforholdets begynnelse med 20 pst. av brutto trekkgrunnlag. Endelig innebærer det at fastsettelsen skal skje gjennom vedtak, at forfall for ansvarskravet skal være tre uker etter at vedtaket er sendt til arbeidsgiver, og at ansvar etter bestemmelsen er tvangsgrunnlag for utlegg.

33.2.2.4 Forholdet til forvaltningsloven

Det ble lagt til grunn at ansvar for trekkpliktige, som i dag, vil oppstå når den trekkpliktige misligholder trekkplikten, uten at kreditor eller Innkrevingsmyndigheten må foreta ytterligere handlinger. Ansvaret oppstår således ikke ved «en avgjørelse» under «utøving av offentlig myndighet». Det innebærer at ansvaret ikke fastsettes ved et enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a.

Det ble videre lagt til grunn at Innkrevingsmyndighetens beslutning om å holde arbeidsgiver ansvarlig ved manglende rapportering om arbeidsforhold mv. er et enkeltvedtak. Det ble vist til at Innkrevingsmyndigheten kan holde arbeidsgiver ansvarlig dersom vilkårene i bestemmelsen er oppfylt, og at det må foretas en konkret vurdering og fattes en beslutning for at ansvarskravet skal oppstå. Denne beslutningen vil være en avgjørelse som treffes under utøving av offentlig myndighet, og som er bestemmende for rettigheter eller plikter for private rettssubjekter, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a og b.

Ved ansvar etter skattebetalingsloven § 16-20 andre ledd kommer reglene om enkeltvedtak i forvaltningsloven kap. IV til VI ikke til anvendelse, jf. skattebetalingsloven § 3-3 tredje ledd. Det ble i høringen vurdert om det burde gjøres tilsvarende unntak for bestemmelsene om ansvar ved manglende rapportering av arbeidsforhold mv. Det ble lagt til grunn at arbeidsgiver vil ha et behov for å kunne uttale seg før Innkrevingsmyndigheten fatter en beslutning. Tilsvarende vil arbeidsgiver, for å eventuelt kunne angripe avgjørelsen i etterkant, ha et behov for at avgjørelsen er grunngitt. Det ble på denne bakgrunn konkludert med at reglene om forhåndsvarsel og krav til begrunnelse mv. bør gjelde ved vedtak etter ansvarsreglene. Det ble videre lagt til grunn at klageretten til tingretten etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16 er tilstrekkelig til å sikre arbeidsgivers behov for å kunne få overprøvd beslutningen om ansvar. Arbeidsgiver vil kunne påklage ansvaret fra det tidspunkt varsel om tvangsinnkreving er sendt. Høringen konkluderte derfor med at reglene om klage i forvaltningsloven § 14 og §§ 28 til 34 ikke bør gjelde ved behandling av saker som gjelder enkeltvedtak om trekkansvar etter innkrevingsloven. Det ble lagt til grunn at heller ikke reglene om overordnet organs omgjøringsadgang etter forvaltningsloven § 35 andre til fjerde ledd skal gjelde. Det ble vist til at adgangen til å omgjøre et vedtak har tett sammenheng med klagereglene, men at Innkrevingsmyndigheten selv må kunne omgjøre sitt eget vedtak etter forvaltningsloven § 35 første ledd. Det ble lagt til grunn at det vil være unødvendig ressursbruk dersom et vedtak som Innkrevingsmyndigheten selv mener bør omgjøres, må behandles etter klagereglene av tingretten.

33.2.2.5 Forslagets konsekvenser for gjeldende regler

Forslag til nye regler om ansvar i innkrevingsloven medfører at regelen om den trekkpliktiges ansvar for utleggstrekk i skattebetalingsloven § 16-20 må oppheves. Som en konsekvens av forslaget ble det foreslått å endre skattebetalingsloven § 16-20 slik at bestemmelsen bare omfatter ansvar for forskuddstrekk og skattetrekk etter skattebetalingsloven § 5-4 første ledd (kildeskatteordningen).

En ytterligere konsekvens er at skattebetalingsloven § 4-1 andre ledd om solidaransvar for oppdragsgiver og oppdragstaker ikke lenger vil gjelde for utleggstrekk nedlagt for skatte- og avgiftskrav. Bestemmelsens hensikt er å fremskaffe informasjon til skattemyndighetene som klargjør de reelle ansvarsforholdene knyttet til arbeidsgiverpliktene etter skattebetalingsloven. Formålet med bestemmelsen vil neppe bli svekket ved at utleggstrekk for skatte- og avgiftskrav ikke lenger vil være omfattet av regelen. Bestemmelsen er heller ikke ment å være et subsidiært innkrevingstiltak for skattekontoret, og det bør vanligvis innrømmes fritak når partene fremlegger tilfredsstillende skriftlig avtale om hvem av dem som skal ivareta pliktene etter skattebetalingsloven. Det ble derfor foreslått at regelen ikke videreføres for utleggstrekk nedlagt for skatte- og avgiftskrav.

Etter bidragsinnkrevingsloven § 12 første ledd plikter den trekkpliktige ved trekkmislighold snarest å varsle Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav om årsaken til at trekkplikten ikke er overholdt. Det ble lagt til grunn at bestemmelsen blir overflødig ved siden av regelen om underretning dersom skyldneren ikke lenger har krav på lønn eller annen utbetaling fra den trekkpliktige, som ble foreslått i innkrevingsloven.

33.2.3 Høringsinstansenes merknader

Skattedirektoratet mener arbeidsgiverbegrepet i forslag til bestemmelsen om ansvar ved manglende rapportering av arbeidsforhold mv. for arbeidsgivere til skyldnere med utleggstrekk bør tydeliggjøres:

«Forslaget i pliktbestemmelsen i første punktum peker på «ansettelse», mens forslag til bestemmelse om fastsetting av ansvaret i annet punktum tar utgangspunkt i «tjenesteforholdets» begynnelse. Det hadde vært en fordel om begrepsbruken ble klargjort. For eksempel ble det fra 1. januar 2021 plikt til å rapportere om frilanserforhold til Aa-registeret, jf. forskrift om Aa-registeret § 5 nr. 1. Utvidelse av virkeområdet for skattebetalingsloven § 16-20 var ikke en del av denne høringen. Dersom ny ansvarsregel også skal omfatte ansvar ved manglende innrapportering av frilanserforhold, bør det omtales i forarbeidene til innkrevingsloven.»

Regnskap Norge mener den korte fristen fra arbeidstaker blir ansatt til varsling om ansettelse skal skje, kan være en snubletråd for mange arbeidsgivere. Samtidig vil implikasjonene bli større for trekkpliktige som tråkker feil ettersom beregningssatsen for ansvaret foreslås økt fra 10 pst. til 20 pst. av trekkgrunnlaget. Etter deres mening vil det være en bedre løsning å samkjøre fristen med forskuddstrekket, det vil si at varsling om utleggstrekk kunne skje samtidig med varsling om forskuddstrekk.

33.2.4 Vurderinger og forslag

Departementet følger opp forslaget i høringen om å videreføre trekkpliktiges ansvar ved manglende etterlevelse av trekkpålegg etter dagens tvangsfullbyrdelseslov § 7-22 tredje ledd og skattebetalingsloven § 16-20 første ledd, i en ny felles bestemmelse i innkrevingsloven § 31 første ledd. Forslaget innebærer ingen realitetsendring fra gjeldende rett. Det er ikke kommet merknader til dette forslaget.

Departementet vil videre følge opp forslaget om en ansvarsregel for arbeidsgivere som unnlater å sende pliktig melding om ansettelse mv. Ansvaret foreslås regulert i innkrevingsloven § 31 andre ledd for arbeidsgivere for skyldnere med utleggstrekk, og i innkrevingsloven § 39 tredje ledd for arbeidsgivere for skyldnere hvor det ikke løper utleggstrekk. Bestemmelsene viderefører ansvarsregelen for skatte- og avgiftskrav i skattebetalingsloven § 16-20 andre ledd, se omtalen av høringsnotatets forslag. Formålet bak ansvarsreglene er å fange opp tilfeller hvor det kunne vært trukket beløp, dersom det var gitt riktige og fullstendige opplysninger i melding eller på annen måte. Etter merknad fra Skattedirektoratet foreslår departementet at ansvarsreglene også skal omfatte manglende opplysninger om frilanserforhold. Departementet foreslår at opplysningsplikten skal gjelde den som er opplysningspliktig etter a-opplysningsloven.

Opplysningsplikten etter a-opplysningsloven omfatter blant annet det å sende pliktig melding til Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret om inntak av en arbeidstaker eller frilanser innen fredag i uken etter, jf. a-opplysningsloven § 3 som henviser til folketrygdloven § 25-1 andre ledd. Etter departementets syn bør det ikke gjelde en lengre frist enn denne fristen, før ansvar etter forslag til innkrevingsloven § 31 andre ledd og § 39 tredje ledd kan inntre. En lengre frist vil kunne uthule konsekvensene av å ikke følge a-opplysningsloven. Som det ble påpekt i høringen, er det positivt at ansvarsregelen stimulerer til etterlevelse av de gjeldende rapporteringsreglene for arbeids- og oppdragsgivere.

Departementet slutter seg også til forslaget i høringen om at det ved fastsetting av ansvar etter innkrevingsloven § 31 andre ledd og § 39 tredje ledd skal legges til grunn at utleggstrekk ville blitt satt i verk 14 dager etter tjenesteforholdets begynnelse med 20 pst. av brutto trekkgrunnlag. Departementet fastholder også at ansvar etter bestemmelsene skal forfalle til betaling tre uker etter at vedtaket er sendt.

Som i høringen foreslås det at unnlatelse av å foreta trekk eller å gi pliktige opplysninger etter innkrevingsloven §§ 31 og 39 tredje ledd ikke skal medføre ansvar når det godtgjøres at forholdet ikke skyldes forsømmelighet eller mangel på tilbørlig aktsomhet fra den trekkpliktige eller noen i dennes tjeneste.

Forvaltningsloven skal gjelde for ansvarskrav som fastsettes ved enkeltvedtak. Det innebærer at forvaltningsloven vil gjelde for ansvar som Innkrevingsmyndigheten retter mot arbeidsgiver eller andre som ikke har overholdt sin opplysningsplikt etter a-opplysningsloven, jf. innkrevingsloven § 31 andre ledd og § 39 tredje ledd.

Etter departementets vurdering bør en rapporteringspliktig som får vedtak om ansvar rettet mot seg, kunne klage over vedtaket, også før tvangsfullbyrdelse av ansvarskravet iverksettes. Departementet foreslår derfor ikke unntak fra klagemulighetene etter forvaltningsloven. At det foreligger adgang til å fremme innvendinger mot vedtaket både etter forvaltningslovens klageregler og ved å fremme innvendinger i tvangsfullbyrdelsessaken, er etter departementets vurdering uproblematisk. Dette er tilfellet for alle forvaltningsvedtak som utgjør særlig tvangsgrunnlag. Forslaget medfører en endring sammenlignet med gjeldende rett og høringsforslaget.

Departementet foreslår å videreføre forslaget i høringen om at ansvarskrav skal være tvangsgrunnlag for utlegg. Også kostnader og renter omfattes av tvangsgrunnlaget, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 andre ledd.

Departementet følger også opp forslagene om endringer i skattebetalingsloven og bidragsinnkrevingsloven.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven §§ 31 og 39 tredje ledd, forslag til endringer i skattebetalingsloven § 16-20 og forslag om å oppheve bidragsinnkrevingsloven § 12.

33.3 Innkreving av ansvarskrav

33.3.1 Gjeldende rett

Etter ansvarsbestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven er den trekkpliktige direkte ansvarlig overfor kreditoren dersom trekkplikten ikke gjennomføres. Det er den private kreditoren som ikke har mottatt trekkbeløpet, som må rette ansvarskravet mot den trekkpliktige. Kravet er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22 tredje ledd, og kreditoren kan inngi utleggsbegjæring til den alminnelige namsmannen etter å ha sendt varsel til den trekkpliktige etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18.

Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav kan innkreve ansvarskravet etter reglene i bidragsinnkrevingsloven, jf. bidragsinnkrevingsloven § 12 andre ledd. Statens innkrevingssentral må kreve inn ansvarskrav mot en trekkpliktig gjennom den alminnelige namsmannen.

Den trekkpliktiges ansvar for utleggstrekk for skatte- og avgiftskrav er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. skattebetalingsloven § 16-1 andre ledd. Ved innkreving av ansvarskravet har skattekontoret rolle både som kreditor og særnamsmann, og kan derfor selv rette ansvarskravet mot den trekkpliktige og tvangsinnkreve kravet. Ansvarskrav etter skattebetalingsloven § 16-20 skal betales senest to uker etter at melding om kravet er sendt, jf. skattebetalingsloven § 10-52. Først etter utløpet av denne fristen kan skattekontoret starte tvangsinnkreving mot den trekkpliktige.

33.3.2 Høringsnotatets forslag

33.3.2.1 Samlet innkreving av ansvarsbeløpet

I høringen ble det foreslått å gi Innkrevingsmyndigheten myndighet til å innkreve et samlet ansvarskrav mot den trekkpliktige på vegne av alle kreditorene som skulle fått dekning. Innkrevingsmyndigheten vil ha en løpende oversikt over alle inn- og utbetalinger knyttet til utleggstrekket. Innkrevingsmyndigheten vil derfor både være nærmest til å oppdage at det har skjedd et trekkmislighold, og ha de beste forutsetningene for å følge dette effektivt opp mot den trekkpliktige.

For private kreditorer innebærer forslaget at de ikke trenger å følge opp at den trekkpliktige oppfyller trekkplikten. I forbindelse med brukerundersøkelser som Skatteetaten har gjennomført, har det vært et uttalt ønske fra flere inkassobyråer at misligholdt trekk følges opp av namsmyndighetene.

For de trekkpliktige innebærer forslaget at de bare vil få ett ansvarskrav mot seg, i stedet for at hver enkelt kreditor med krav i trekket selv må fremme et eget ansvarskrav for sin del av det misligholdte trekkbeløpet. Å dele opp ansvaret i flere mindre krav på den måten, vil kunne være arbeidskrevende for den ansvarlige.

For namsmyndighetene vil en felles løsning redusere den totale ressursbruken knyttet til oppfølging og innkreving av ansvarskrav. Innkrevingsmyndigheten vil uansett følge opp mislighold av trekkplikten for egne krav. Det vil derfor trolig ikke medføre mye merarbeid å ta med også den delen av trekket som måtte gjelde private krav ved innkrevingen av ansvarskravet. I en del tilfeller vil Innkrevingsmyndigheten håndtere innkreving av ansvarskrav for utleggstrekk som bare gjelder private krav. Dette vil innebære en noe økt arbeidsmengde sammenlignet med i dag. Den foreslåtte dividendeløsningen vil imidlertid føre til flere mindre ansvarskrav, og med det trolig flere begjæringer om innkreving av ansvarskrav enn i dag, som kan øke arbeidsmengden for alminnelig namsmann. Det ble derfor lagt til grunn at en felles innkreving av ansvarskrav både vil være effektivt og ressursbesparende for namsmyndighetene.

Skyldneren tar ikke direkte del i ansvarsprosessen. I høringen ble det antatt at den foreslåtte løsningen ikke vil påvirke skyldnerens rettsstilling i nevneverdig grad sammenlignet med dagens situasjon.

Det ble etter dette lagt til grunn at en samlet innkreving av ansvarskrav gir en bedre og mer helhetlig prosess for alle parter som berøres.

33.3.2.2 Innkrevingsmyndighetens innkreving av ansvarskrav

En naturlig konsekvens av å gi Innkrevingsmyndigheten kompetanse til å innkreve ansvarskrav mot trekkpliktige og skyldnerens arbeidsgivere, er at ansvarskravene kreves inn etter reglene i innkrevingsloven. Det ble foreslått at det i forskrift til innkrevingsloven reguleres at kravet skal kreves inn etter loven.

Det ble lagt til grunn at Innkrevingsmyndigheten i utgangspunktet vil utøve kreditorposisjonen for de ansvarskravene den krever inn. I dette ligger blant annet at det er Innkrevingsmyndigheten som beslutter hvordan den operative innkrevingen skal utføres, og hvilke innkrevingstiltak den skal iverksette. Med mindre annet er bestemt, utøver Innkrevingsmyndigheten også partsstillingen i saker for domstolene og de alminnelige namsmyndighetene.

Innkrevingsmyndigheten kan i utgangspunktet benytte seg av alle de innkrevingstiltakene som den er tillagt etter innkrevingsloven ved innkrevingen. Den kan blant annet beslutte utlegg i formuesobjekter og tvangsdekning i enkle pengekrav, samt nedlegge utleggstrekk dersom den ansvarlige selv er lønnsmottaker. Innkrevingsmyndigheten kan også motregne i til gode skatt og avgift.

33.3.2.3 Forholdet til private kreditorer i trekket

Selv om det ble foreslått at Innkrevingsmyndigheten skal ha kompetanse til å innkreve alle ansvarskrav, ble det ikke foreslått noen endring i de private kreditorenes adgang til å innkreve ansvarskrav gjennom de alminnelige namsmyndighetene. Kreditors krav mot den trekkpliktige oppstår ved trekkmisligholdet, og ansvarskravet er tvangsgrunnlag for utlegg. Det vil trolig kun unntaksvis være aktuelt for kreditor å drive inn ansvarskravet selv gjennom alminnelig namsmann.

Krav som kreves inn av Innkrevingsmyndigheten, vil i utgangspunktet ligge til innkreving inntil kravene er betalt eller faller bort av andre grunner. Krav som innkreves av den alminnelige namsmannen følges ikke opp på samme måte. Alminnelig namsmann avholder en utleggsforretning, og avslutter deretter saken. Alminnelig namsmann har altså ingen løpende oppfølging av kravet. Dette ansvaret ligger til kreditor for kravet.

Ved innkreving av ansvarskrav for private kreditorer vil Innkrevingsmyndigheten, med unntak for enkelte bidrags- og erstatningskrav, ikke ha et generelt innkrevingsansvar for kravet som danner grunnlaget for ansvarskravet. Innkrevingsmyndigheten vil derfor ikke selv ha en løpende oversikt over innbetalinger eller andre endringer som gjelder dette kravet. Det ble foreslått at kreditor skal ha en opplysningsplikt ved endringer i det underliggende kravet så lenge Innkrevingsmyndigheten søker å innkreve et ansvarskrav etter innkrevingsloven mot den trekkpliktige. Dersom ansvarskravet blir liggende til innkreving over lang tid, vil denne opplysningsplikten kunne bli ressurskrevende å følge opp for både kreditor og Innkrevingsmyndigheten. Risikoen for feil eller manglende opplysninger vil med tiden også øke.

Erfaringsmessig vil også tvangsinnkreving gi best resultat tidlig i innkrevingsprosessen. Jo lengre tid det går fra forfall, jo mindre sannsynlig er det at innkrevingen fører til dekning. De private kreditorene vil i de fleste tilfeller miste lite ved at Innkrevingsmyndigheten avslutter innkrevingen etter at innkreving av kravet er forsøkt. På denne bakgrunn ble det ansett lite hensiktsmessig at Innkrevingsmyndigheten skal ha løpende oppfølging av privatrettslige krav over lang tid.

Det ble uttalt at Innkrevingsmyndigheten i utgangspunktet bare bør foreta ett innkrevingsforsøk mot den trekkpliktige. Dersom dette innkrevingsforsøket ikke fører til full dekning av kravet, bør Innkrevingsmyndigheten kunne avslutte innkrevingen av den delen av ansvarskravet som tilhører de private kreditorene. Det ble foreslått forskriftshjemmel for å regulere når innkrevingen av et ansvarskrav for private krav kan eller skal avsluttes.

Dersom Innkrevingsmyndigheten avslutter innkrevingen, kan de private kreditorene selv følge opp kravet som et ordinært pengekrav. En eventuell senere tvangsinnkreving må da skje gjennom begjæring til den alminnelige namsmannen. Ansvarskrav som er knyttet til krav som Innkrevingsmyndighetens krever inn, vil fortsatt følges opp av Innkrevingsmyndigheten på vanlig måte.

33.3.3 Høringsinstansenes merknader

Skattedirektoratet og Oslo politidistrikt har kommet med merknader til forholdet mellom Innkrevingsmyndighetens kompetanse til å kreve inn ansvarskrav samlet, og private kreditorers adgang til å begjære sin del av ansvarskravet innkrevet gjennom de alminnelige namsmyndighetene. Skattedirektoratet mener private kreditorer ikke bør ha anledning til å forfølge sin andel av et ansvarskrav før Innkrevingsmyndigheten har avsluttet sin innkreving, eventuelt har besluttet å ikke forfølge kravet. Oslo politidistrikt har også påpekt at det kan bli rotete om en trekkpliktig må forholde seg til samtidig innkreving av hele ansvarskravet fra Innkrevingsmyndigheten og deler av det fra enkeltkreditorer og uttaler at det ikke er åpenbart at enkeltkreditor selv skal kunne forestå slik oppfølging der Innkrevingsmyndigheten gjør det.

Oslo politidistrikt mener videre at i alle tilfeller ansvarskrav forfølges, enten av enkeltkreditor eller Innkrevingsmyndigheten, burde resultatet fra innkrevingen komme alle kreditorene i trekket til gode, slik tilfellet er der en enkeltkreditor går til sak på vegne av et dødsbo eller et konkursbo.

Vest politidistrikt er positive til forslaget om at myndigheten til en samlet innkreving av alle misligholdte utleggstrekk legges til Innkrevingsmyndigheten.

33.3.4 Vurderinger og forslag

Departementet slutter seg til forslaget om at Innkrevingsmyndigheten får myndighet til å kreve inn ansvarskrav samlet på vegne av alle kreditorene i trekket. Som redegjort for i høringen innebærer en slik løsning fordeler for alle involverte aktører.

Departementet er enig med Skattedirektoratet og Oslo politidistrikt i at det vil være uheldig om enkeltkreditorer kan forfølge sin andel av ansvarskravet ved begjæring til de alminnelige namsmyndigheter, parallelt med at Innkrevingsmyndigheten forestår en samlet innkreving av ansvarskravet. Etter departementets vurdering bør enkeltkreditorer først gis anledning til å forfølge sin del av ansvarskravet på egenhånd, etter at Innkrevingsmyndigheten har avsluttet felles innkreving av ansvarskravet eller har besluttet å ikke forfølge ansvarskravet.

Forslag til innkrevingsloven § 2 tredje ledd inneholder forskriftshjemmel for å fastsette hvilke krav Innkrevingsmyndigheten skal kreve inn. Dersom det i forskrift er bestemt at ansvarskrav etter innkrevingsloven § 31 skal innkreves av Innkrevingsmyndigheten, vil dette innebære at slike ansvarskrav ikke kan innkreves av de enkelte private kreditorene i trekket. Forskriften kan ha nærmere bestemmelser om når og hvor lenge slike ansvarskrav skal innkreves av Innkrevingsmyndigheten. Det vil innebære at enkeltkreditorer først kan forfølge sin andel av ansvarskravet på egenhånd, når kravet ikke lenger innkreves av Innkrevingsmyndigheten.

Etter hovedreglene i forslag til innkrevingsloven § 3 første ledd og § 36 første og andre ledd vil Innkrevingsmyndigheten utøve kreditorrollen og partsstillingen for kreditorene i trekket, når den samlet krever inn ansvarskrav etter forslag til innkrevingsloven § 31. Begge bestemmelsene åpner for at det gis nærmere regler i forskrift. Departementet understreker at det forhold at Innkrevingsmyndigheten kan utøve partsstillingen på vegne av private kreditorer, ikke begrenser vedkommendes adgang til å opptre som part i klage på Innkrevingsmyndighetens avgjørelse, se nærmere om dette under punkt 17.2.

Når Innkrevingsmyndigheten krever inn ansvarskrav på vegne av alle kreditorene i trekket, vil resultatet fra innkrevingen komme alle kreditorene i trekket til gode. Hvis kun deler av kravet lar seg innkreve, vil Innkrevingsmyndigheten måtte fordele resultatet etter prioritet og forholdsmessighet, jf. dekningsloven § 2-8.

Når kravet ikke lenger innkreves samlet av Innkrevingsmyndigheten, vil kreditorene i trekket kunne forfølge sin andel av ansvarskravet på egenhånd. Departementet er ikke enige med Oslo politidistrikt i at resultatet ved slik innkreving bør komme alle kreditorene i trekket til gode. Det ville i så fall også vært en form for samlet innkreving av hele ansvarskravet. Som det ble påpekt i høringen, kan det være ressurskrevende å kreve inn et samlet ansvarskrav over lengre tid og dette var bakgrunnen for at det ble uttalt at Innkrevingsmyndigheten i utgangspunktet bare bør foreta ett innkrevingsforsøk mot den trekkpliktige. Departementet stiller seg bak vurderingene i høringen og mener derfor at resultatet fra innkrevingen bare bør komme den enkelte kreditoren til gode, når denne forfølger sin andel av ansvarskravet på egenhånd.

Departementet slutter seg til forslaget om at en kreditor ikke skal ha klageadgang etter forvaltningsloven på en beslutning om å avslutte innkrevingen av ansvarskravet overfor trekkpliktige. Se forslaget til innkrevingsloven § 3 fjerde ledd andre punktum.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 2 tredje ledd og § 3 fjerde ledd.

33.4 Foreldelse av ansvarskrav

33.4.1 Gjeldende rett

Det følger av skattebetalingsloven § 16-20 tredje ledd at foreldelsesloven §§ 9 og 11 gjelder for ansvarskrav etter bestemmelsen. Det er ikke noen tilsvarende henvisning til foreldelsesloven §§ 9 og 11 i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22 tredje ledd. På bakgrunn av merknadene til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22 i Ot.prp. nr. 65 (1990–1991) s. 157 er det likevel grunn til å anta at foreldelsesloven §§ 9 og 11 også gjelder for ansvarskrav etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22 tredje ledd.

Etter foreldelsesloven § 9 begynner foreldelsesfristen for ansvarskrav først å løpe fra den dag den skadelidte fikk eller burde ha skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. For ansvarskrav etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22 tredje ledd og skattebetalingsloven § 16-20 innebærer dette at foreldelsesfristen først begynner å løpe når kreditor, som er den skadelidte, fikk eller burde skaffet seg kunnskap om ansvarskravet og den ansvarlige for det.

Kreditor vil etter gjeldende rett ha kunnskap om hvem som er trekkpliktig og hvilket trekk som skal gjennomføres. Kreditoren har derfor alltid kunnskap om den ansvarlige etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22 tredje ledd, og det vil i de fleste tilfeller ikke gå lang tid fra tidspunktet trekket skulle vært gjennomført, til tidspunktet kreditoren burde skaffe seg kunnskap om eventuelle ansvarskrav etter bestemmelsen.

Ansvarskrav etter skattebetalingsloven § 16-20 kan også rettes mot arbeidsgiver som unnlater å sende pliktig melding om ansettelse, eller som gir uriktige eller ufullstendige opplysninger i melding eller på annen måte. Særregelen om fristens utgangspunkt i foreldelsesloven § 9 får større praktisk betydning for slike ansvarskrav. Det kan gå lang tid fra tidspunktet ansvarskravet oppstår til tidspunktet skattekontoret får eller burde skaffe seg kunnskap om at arbeidsgiveren har unnlatt å sende pliktig melding om ansettelse, eller gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger.

Etter foreldelsesloven § 11 kan krav på erstatning som springer ut av en straffbar handling, settes frem under en straffesak der vedkommende blir funnet skyldig i det forholdet som medfører ansvar. Dette gjelder selv om foreldelsesfristen allerede er ute. Alternativt kan erstatningskravet settes frem ved særskilt søksmål, dersom dette reises innen ett år etter at fellende dom i straffesaken ble rettskraftig.

33.4.2 Høringsnotatets forslag, høringsinstansenes merknader og departementets vurderinger og forslag

I høringen ble det lagt til grunn at alle ansvarskrav etter forslag til innkrevingsloven burde følge regelen om foreldelsesfristens utgangspunkt i foreldelsesloven § 9. Det ble videre lagt til grunn at foreldelsesloven § 11 burde gjelde for ansvarskrav etter bestemmelsene. Ingen av høringsinstansene har kommet med merknader til forslaget.

Departementet slutter seg til vurderingene i høringen og foreslår å videreføre gjeldende rett ved å gi foreldelsesloven §§ 9 og 11 anvendelse for ansvarskrav etter forslag til innkrevingsloven § 31 og § 39 tredje ledd.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 31 femte ledd og § 39 tredje ledd.

34 Trekkets frigjørende virkning

34.1 Innledning og sammendrag

Departementet foreslår å lovfeste at utleggstrekk som er foretatt i skyldnerens lønn mv., skal ha frigjørende virkning for skyldneren, selv om den trekkpliktige ikke betaler trekket videre til Innkrevingsmyndigheten. Dette innebærer at skyldneren får godskrevet utleggstrekket som nedbetaling av gjelden sin, selv om trekkbeløpet ikke kommer kreditorene til gode. Det foreslås at departementet i forskrift skal kunne gi nærmere regler om godskrivingen. Det foreslås videre at departementet kan gi forskrift om at trekket i særlige tilfeller ikke skal ha frigjørende virkning for skyldneren.

34.2 Gjeldende rett

For skatte- og avgiftskrav har det vært langvarig praksis at skyldneren som hovedregel får godskrevet gjennomførte utleggstrekk dersom den trekkpliktige har rapportert til skattekontoret at trekket er gjennomført, eller dersom det på annen måte dokumenteres at trekket faktisk er gjennomført i skyldnerens lønn mv. Dette er ikke lovregulert, men en slik regel er fastsatt for forskuddstrekk i skattebetalingsforskriften § 7-1-2 bokstav a. Det er antatt at en tilsvarende regel som for skatte- og avgiftskrav gjelder generelt.

34.3 Høringsnotatets forslag

I høringen ble det foreslått å lovfeste at utleggstrekk som er foretatt i skyldnerens lønn mv., skal ha frigjørende virkning for skyldneren, selv om den trekkpliktige ikke betaler trekkbeløpet videre til Innkrevingsmyndigheten.

Forslaget medfører at kreditor bærer risikoen for at gjennomført utleggstrekk ikke blir betalt av den trekkpliktige. Det ble lagt vekt på at kreditor gjennom trekkordningen får hjelp fra den trekkpliktige til innkreving av kravet. Det er da nærliggende og rimelig at kreditor også bør bære risikoen i de tilfellene ordningen unntaksvis ikke fungerer fordi den trekkpliktige ikke oppfyller pliktene sine. Det ble også trukket frem at det er urimelig om skyldneren som er under tvangsinnkreving, først skal leve på et eksistensminimum som følge av trekk i lønnen, for deretter å oppleve at kravet likevel ikke blir redusert. I tillegg vil styrkeforholdet mellom skyldneren og kreditor vanligvis være ulikt. Som regel vil skyldneren være parten med minst ressurser, og vil ofte også mangle kunnskap om hvordan et erstatningskrav mot den trekkpliktige kan fremmes og innkreves.

Det ble foreslått at den trekkpliktige skal rapportere foretatt utleggstrekk etter reglene i a-opplysningsloven, se punkt 32.4.2. Dersom den trekkpliktige har rapportert utleggstrekket i a-meldingen, er det en sterk presumpsjon for at trekket også faktisk er gjennomført overfor skyldneren, selv om den trekkpliktige ikke har innbetalt trekkbeløpet til Innkrevingsmyndigheten. Det ble derfor lagt til grunn at Innkrevingsmyndigheten i disse tilfellene bør kunne godskrive skyldneren på bakgrunn av rapporteringen. Dersom det senere viser seg at trekket rent faktisk ikke er gjennomført selv om det er rapportert, skal godskriving likevel ikke skje. Skyldneren skal også godskrives dersom det på annen måte dokumenteres at trekket faktisk er gjennomført, selv om den trekkpliktige verken har rapportert eller betalt trekket.

Det ble lagt til grunn at skyldneren ikke alltid bør få godskrevet trekket selv om det er på det rene at trekket er gjennomført. Det kan være tilfeller der skyldneren ut fra sin tilknytning til den trekkpliktige kan øve innflytelse på de forholdene som fører til trekkmisligholdet. Det ble vist til en tilsvarende regel for å nekte godskriving av forskuddstrekk i skattebetalingsforskriften § 7-1-2 bokstav a tredje punktum. Det ble derfor foreslått at departementet i forskrift skal kunne gi nærmere regler om at Innkrevingsmyndigheten kan fastsette at trekket i særlige tilfeller ikke skal ha frigjørende virkning for skyldneren.

Både der trekkbeløpet betales av den trekkpliktige, og der skyldneren skal godskrives trekkbeløpet på bakgrunn av rapportering eller annen dokumentasjon, må det fastsettes fra hvilket tidspunkt skyldneren skal godskrives gjennomført trekk. Dette tidspunktet vil ha betydning for renteberegningen av kravene i trekket. Det ble foreslått å regulere dette i forskrift.

34.4 Høringsinstansenes merknader

Jussbuss er positiv til at trekk som er foretatt i en utbetaling til skyldneren har frigjørende virkning selv om den trekkpliktige ikke har betalt trekket videre til Innkrevingsmyndigheten, men er kritiske til at departementet i forskrift skal kunne gi regler som avviker fra dette i særlige tilfeller.

34.5 Vurderinger og forslag

Departementet slutter seg til forslaget i høringen om å lovfeste at utleggstrekk som er foretatt i skyldnerens lønn mv. skal ha frigjørende virkning for skyldneren, selv om den trekkpliktige ikke betaler trekket videre til Innkrevingsmyndigheten. Det foreslås også å følge opp forslaget om at departementet i forskrift skal kunne gi nærmere regler om godskrivingen, herunder fra hvilket tidspunkt skyldneren skal godskrives beløpet.

I høringen ble det foreslått at det i forskrift også skal kunne gis regler om at skyldneren i særlige tilfeller ikke skal godskrives trekket selv om det er på det rene at trekket er gjennomført. Dette vil være en unntaksbestemmelse, som kan være aktuell der skyldneren ut fra sin tilknytning til den trekkpliktige kan øve innflytelse på de forholdene som førte til trekkmisligholdet. I slike tilfeller kan det være hensyn som tilsier at det er skyldneren, og ikke kreditor, som bør bære risikoen for trekkmislighold. Departementet fastholder derfor at slike regler skal kunne gis i forskrift.

Det vises til forslag til innkrevingsloven § 34.