Del 3
Modernisering av utleggsprosessen i tvangsfullbyrdelsesloven mv.

20 Kompetent namsmyndighet

20.1 Innledning og sammendrag

Departementet foreslår å beholde dagens utgangspunkt om at bare den alminnelige namsmannen der den saksøkte bor kan etablere utleggstrekk. For å melde inn krav i et løpende trekk foreslås det at det er tilstrekkelig at den aktuelle namsmannen er stedlig kompetent til å behandle utleggsbegjæringen.

For saksøkte uten kjent bopel i Norge og for saksøkte med adressesperre i Folkeregisteret foreslås det at Kongen kan utpeke én namsmann som utleggsbegjæringer kan fremsettes for.

20.2 Gjeldende rett

Utleggsbegjæringer må som hovedregel settes frem for namsmannen der saksøkte (skyldneren) har alminnelig verneting, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3 første ledd. Hva tvangsfullbyrdelsesloven mener med alminnelig verneting, fremgår av § 1-8 femte ledd. Fysiske personer som har kjent bopel i riket, har alminnelig verneting i det distriktet der de bor. En person som har bopel i flere distrikter, har alminnelig verneting i alle distriktene.

I tillegg kan utleggsbegjæringer i noen tilfeller settes frem for namsmannen i et distrikt der den saksøkte har formuesgoder, jf. § 7-3 andre ledd. Det gjelder blant annet når saksøkte ikke har kjent alminnelig verneting i riket, jf. § 7-3 andre ledd bokstav d. Dersom en person bosatt i utlandet eier en fritidsbolig i Norge, kan det for eksempel settes frem utleggsbegjæring mot vedkommende for namsmannen der fritidsboligen ligger.

I utgangspunktet kan alle utleggsbegjæringer settes frem for en namsmann som er kompetent etter bestemmelsene foran. Denne namsmannen kan i utgangspunktet beslutte både utleggspant og utleggstrekk hos saksøkte. Fra dette gjelder to unntak:

• Utleggsbegjæringer på grunnlag av tvangsgrunnlag som nevnt i § 7-2 første ledd bokstav f (skriftlig meddelelse som fordringshaveren har sendt skyldneren) kan bare fremsettes for namsmannen der saksøkte har alminnelig verneting.

• For saksøkte som har kjent alminnelig verneting i riket, kan utleggstrekk bare besluttes av namsmannen der den saksøkte har alminnelig verneting.

20.3 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

Som det fremgår av kapittel 28, kan både Innkrevingsmyndigheten og de alminnelige namsmennene under den nye trekkordningen beslutte utleggstrekk og fastsette trekkets størrelse. Den første myndigheten som beslutter utleggstrekk, fastsetter at det skal foretas trekk mot den saksøkte (skyldneren) hos en trekkpliktig, og hvor stort trekket skal være. Hvis det løper et utleggstrekk mot den saksøkte, beslutter namsmyndigheten i utgangspunktet bare at det kravet som innkreves, skal ta del i det trekket som allerede er besluttet av den første namsmyndigheten.

I høringsnotatet ble det foreslått en omlegging av bestemmelsene om kompetent, stedlig namsmann slik at ikke flere namsmenn skal vurdere trekk mot den samme saksøkte. Det ble foreslått at dersom den saksøkte har bopel i flere distrikter, og en av namsmennene allerede har truffet beslutning om dekning ved trekk, er det blant de alminnelige namsmennene bare denne som kan beslutte ytterligere dekning ved trekk. Det skulle gjelde både der den tidligere beslutningen fra alminnelig namsmann etablerte trekket, og der den tidligere beslutningen lå i å melde et krav inn i et trekk besluttet av Innkrevingsmyndigheten.

Dersom den saksøkte ikke har bopel i Norge, ble det foreslått at Kongen skal kunne utpeke en navngitt namsmann som kompetent til å motta utleggsbegjæringer. Dette utelukket ikke at utleggsbegjæringer kunne fremsettes etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3 andre ledd der saksøkte har formuesgoder, men det skulle være en eksklusiv angivelse av hvilken namsmann som kan beslutte dekning ved trekk. Den utpekte namsmannen ville ha alminnelig kompetanse til å beslutte utleggspant ved siden av enekompetansen til å beslutte dekning ved trekk. For utleggstrekk reiser disse utenlandssakene særlige spørsmål om hva den saksøkte trenger til underhold av seg selv og sin husstand. Det syntes hensiktsmessig at sakene samles ett sted av hensyn til den særlige kompetansen som kreves. For utleggstrekk tilsvarer denne løsningen ordningen for gjeldsordningssaker. Gjeldsordningsloven § 2-1 første ledd tredje punktum fastsetter at skyldnere (saksøkte) som ikke er bosatt i Norge, kan fremsette søknad om gjeldsordning for den namsmannen Kongen har utpekt. Uten en slik særlig regulering ville det i utenlandstilfellene kunne være flere alminnelige namsmenn som var kompetente til å beslutte dekning ved trekk.

I høringen ble det vurdert som usikkert hva som er den beste løsningen der en ikke vet om den saksøkte har noen bopel, og hvor bopelen eventuelt befinner seg. En kan i slike tilfeller holde seg til den namsmannen som primært er utpekt med tanke på utenlandstilfellene, eller til den namsmannen som utpekes av vernetingsreglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 1-8 femte ledd for personer uten kjent bopel. Den førstnevnte løsningen ble foreslått. Det andre alternativet vil ikke alltid utpeke en namsmann, og det ville uansett være usikkert om det ville medføre noen meningsfull, stedlig tilknytning. Denne namsmannen ville forbli den kompetente alminnelige namsmannen til å beslutte dekning ved trekk for nye krav inntil den saksøkte eventuelt etablerte kjent bopel i Norge. Det syntes da bedre å samle disse sakene hos den utpekte namsmannen. Denne ble da kompetent til å beslutte dekning ved trekk mot alle saksøkte som ikke har bopel i Norge, enten fordi de ikke har bopel, eller i hvert fall ikke kjent bopel, i Norge, eller fordi de har bopel i utlandet. Det var bare beslutninger om dekning ved trekk som skulle samles på denne måten. Gjeldende regler om stedlig kompetanse til å motta utleggsbegjæringer og kompetansen til å stifte utleggspant skulle ikke berøres av dette.

Skyldnere (saksøkte) med adressesperre i Folkeregisteret kan fremsette søknad om gjeldsordning for den namsmannen Kongen har utpekt, jf. gjeldsordningsloven § 2-1 første ledd tredje punktum. Et lignende behov foreligger når en saksøker vil begjære utlegg mot en saksøkt med adressesperre i Folkeregisteret. Det ble derfor i høringen foreslått at Kongen utpekte en kompetent namsmann for utleggsbegjæringer i slike tilfeller.

Ingen av høringsinstansene har kommentert spørsmålet om hvilken eller hvilke alminnelige namsmenn som skal være kompetent til å treffe beslutninger om utleggstrekk.

20.4 Vurderinger og forslag

I ordningen med ett utleggstrekk er det vesentlige forskjeller mellom den første trekkbeslutningen som etablerer et utleggstrekk, fastsetter trekkets størrelse og utpeker trekkansvarlig, og senere beslutninger som bare innebærer at nye krav skal delta i trekket. Som foreslått i høringsnotatet, bør etablering av trekk forbeholdes den alminnelige namsmannen der den saksøkte bor. I de tilfellene der andre alminnelige namsmenn er stedlig kompetente til å behandle en utleggsbegjæring, ser departementet liten grunn til å avskjære muligheten for å ta utlegg ved å melde saksøkerens krav inn i et eksisterende trekk. Departementet foreslår derfor at bare namsmannen der saksøkte bor kan etablere utleggstrekk, men at andre namsmenn som er kompetente til å behandle en utleggsbegjæring mot den saksøkte, kan beslutte at et krav skal delta i et eksisterende trekk.

For saksøkte med kjent bopel i utlandet og for saksøkte med adressesperre i Folkeregisteret opprettholder departementet forslaget om at Kongen skal kunne utpeke én alminnelig namsmann som kompetent til å etablere utleggstrekk. Det foreslås derimot ikke at denne namsmannen skal være enekompetent til å beslutte at nye krav skal delta i trekket. Enhver alminnelig namsmann som er kompetent til å behandle en utleggsbegjæring, vil derfor kunne beslutte at et krav skal delta i et allerede etablert trekk.

Etter høringsforslaget kunne bare den utpekte namsmannen etablere trekk overfor saksøkte som verken hadde kjent bopel i Norge eller kjent bopel i utlandet. For personer uten noen kjent bopel er dette en unødvendig begrensning. Ikke sjelden vil det først vise seg etter at utleggsbegjæringen er forsøkt forelagt den saksøkte, at vedkommende ikke har noen kjent bopel. Det er da hensiktsmessig at den namsmannen som har mottatt begjæringen, behandler saken forutsatt at vedkommende er kompetent etter de generelle bestemmelsene om stedlig kompetanse. Alternativet ville være at saken ble overført til den utpekte namsmannen. Dersom saksøkeren er klar over at saksøkte ikke har kjent bopel noe sted, bør det imidlertid være mulig å inngi begjæringen til den utpekte namsmannen med den virkning at den utpekte namsmannen kan etablere utleggstrekk, beslutte at kravet skal delta i et eksisterende trekk eller beslutte utleggspant.

Forholdet mellom alminnelig namsmann og Innkrevingsmyndigheten er behandlet i kapittel 28. Det samme er hvilken alminnelig namsmann som skal følge opp trekket hvis ikke Innkrevingsmyndigheten skal gjøre det.

Departementet viser til forslag til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3.

21 Mottak av begjæringer og elektronisk kommunikasjon

21.1 Innledning og sammendrag

Dagens regelverk åpner for ønsket grad av elektronisk kommunikasjon mellom namsmyndigheten og publikum, herunder at begjæringer kan sendes digitalt. Elektronisk kommunikasjon er tillatt etter tvangsfullbyrdelsesloven § 1-10, jf. domstolloven § 197 a, forutsatt at løsningen som benyttes er betryggende.

Forskriftshjemlene som er gitt i domstolloven § 197 a, er tilstrekkelige for å regulere elektronisk kommunikasjon generelt. For å legge bedre til rette for digitale begjæringer om tvangsfullbyrdelse, foreslår departementet å regulere dette i forskrift, jf. forslag til endringer i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-2 femte ledd. I bestemmelsens fjerde punktum foreslås det hjemmel til å forskriftsregulere hvordan digitale begjæringer skal settes frem. Videre foreslås det i sjette punktum en hjemmel til å gi forskrift om hvilket format de enkelte opplysningene skal ha.

Det er forventet at bruken av digitale begjæringer vil effektivisere saksbehandlingen, både hos saksøker og hos alminnelig namsmann. For å bidra til denne effektiviseringen foreslår departementet i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-2 femte ledd femte punktum hjemmel for å pålegge andre enn privatpersoner å sende begjæringer elektronisk. Privatpersoner vil som i dag kunne levere begjæringer manuelt.

Departementet foreslår også en hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3 sjette ledd for å gi forskrift om at saksøker kan inngi begjæringer elektronisk uten å angi hvilken namsmann som er adressat for begjæringen, og om hvilken namsmann som i slike tilfeller skal motta begjæringen.

21.2 Gjeldende rett

Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-2 første ledd andre punktum kan en begjæring om tvangsfullbyrdelse fremsettes både skriftlig og muntlig. Namsmannen skal skrive ned en muntlig begjæring. Kravene til innholdet i begjæringen er nærmere omtalt i kapittel 22 om prøving av begjæringer. Saksøker skal undertegne begjæringen, enten fysisk eller digitalt, se omtale i kapittel 26 om signaturkrav. Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 1-10 første ledd at domstolloven § 197 a gjelder tilsvarende for elektronisk kommunikasjon med namsmannen. En digital begjæring som settes frem for namsmannen, er en form for elektronisk kommunikasjon. Etter domstolloven § 197 a første ledd kan elektronisk kommunikasjon skje så lenge den tekniske løsningen som benyttes er betryggende. I bestemmelsens tredje ledd er det hjemmel til i forskrift å gi regler om hva som kan anses som en betryggende teknisk løsning og at bruk av bestemte elektroniske løsninger skal være obligatorisk ved skriftlig kommunikasjon.

I dag fremsettes utleggsbegjæringer både manuelt og digitalt. Med manuell fremsettelse sendes begjæringen med ordinær post eller leveres direkte til namsmannens kontor ved oppmøte. Det er lagt til rette for å sende inn digitale utleggsbegjæringer etter reglene i forskrift 25. juni 2010 nr. 977 om elektronisk kommunikasjon med namsmannen og Statens innkrevingssentral i saker etter tvangsfullbyrdelsesloven og i saker for forliksrådet. Forskriften er hjemlet i tvangsfullbyrdelsesloven § 1-10 og domstolloven § 197 a. Bare brukere godkjent av Statens innkrevingssentral kan sende dokumenter elektronisk etter denne forskriften.

21.3 Høringsnotatets forslag

21.3.1 Digitale begjæringer

Det ble i høringen vurdert at det bør legges til rette for digitale begjæringer, uten forutgående godkjenning, og vist til at tvangsfullbyrdelsesloven § 1-10 jf. domstolloven § 197 a åpner for elektronisk kommunikasjon, herunder digitale begjæringer. I høringsnotatet er det vist til at begrepene «fremsettes» i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-2, «settes fram» i §§ 7-3, 8-3 og 13-3, samt «inngis» i § 10-3 er teknologinøytrale og det ble konkludert med at dagens regelverk åpner for digitale begjæringer, forutsatt at det utvikles betryggende løsninger for innsendelsen.

Det er et mål for Fremtidens innkreving at digitale begjæringer i så stor grad som mulig skal kunne behandles uten manuelle prosesser. Automatisk saksbehandling forutsetter at begjæringene sendes inn på en nærmere angitt måte og i et nærmere angitt format. I høringsnotatet er det foreslått å gi hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven for å fastsette i forskrift nærmere regler om hvordan digitale begjæringer skal settes frem og om hvilket format de elektroniske opplysningene skal ha.

Utleggsbegjæringer sendes ofte manuelt, selv om brukeren er godkjent etter forskrift om elektronisk kommunikasjon med namsmannen og Statens innkrevingssentral i saker etter tvangsfullbyrdelsesloven og i saker for forliksrådet. For å oppnå en høyere grad av automatisering, ble det i høringsnotatet foreslått en hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven til i forskrift å gi regler som pålegger andre enn privatpersoner å sende begjæringer elektronisk.

21.3.2 Felles mottak

I høringen ble det tatt til orde for å opprette et felles mottak for digitale henvendelser og begjæringer, og foreslått at det i forskrift kan fastsettes at saksøker kan inngi begjæringer elektronisk uten å angi hvilken namsmann som er adressat for begjæringen, og om hvilken namsmann som i slike tilfeller skal motta begjæringen.

Dersom systemet ikke klarer å identifisere kompetent namsmann basert på tilgjengelige opplysninger, er det i høringsnotatet antatt at begjæringen må bli returnert til innsenderen. Det ble ikke foreslått et felles mottak for fysiske begjæringer. Papirbegjæringer må enten leveres eller sendes til et namsmannskontor, og eventuelt overføres til den namsmannen som er stedlig kompetent.

21.3.3 Elektronisk kommunikasjon

I høringsnotatet er det ikke foreslått lovendringer for å legge til rette for elektronisk kommunikasjon med namsmannen. Det er vist til at tvangsfullbyrdelsesloven § 1-10, jf. domstolloven § 197 a allerede åpner for elektronisk kommunikasjon, så lenge løsningen er betryggende.

I domstolloven § 197 a tredje, fjerde og femte ledd er det gitt forskriftshjemler for nærmere å regulere elektronisk kommunikasjon. I høringsnotatet er det lagt til grunn at disse forskriftshjemlene kan benyttes i utviklingen av en ny elektronisk løsning for kommunikasjon med namsmannen. Det er særlig vist til hjemmelen i bestemmelsens tredje ledd, som åpner for å forskriftsregulere at bruk av bestemte elektroniske løsninger skal være obligatorisk ved skriftlig kommunikasjon.

21.4 Høringsinstansenes merknader

Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund, med støtte fra flere kommuner, og Jussbuss har pekt på at det er viktig å ivareta brukere som ikke benytter digitale verktøyer. Jussbuss uttaler: «Et heldigitalt system kan derfor være ekskluderende for skyldnere uten tilstrekkelig digital kunnskap, og for ikke-digitale skyldnere.»

Politidirektoratet har vist til Vest politidistrikts anførsel om at hva som er å anse som en betryggende løsning for elektronisk kommunikasjon etter domstolloven § 197a, blir tolket ulikt av domstolene. Politidirektoratet uttaler følgende:

«Politidirektoratet støtter Vest politidistrikt sitt syn, og mener man med fordel kan slå fast i forskrift de kjente kanalene man anser for å være betryggende (f.eks. Altinn og digital postkasse), uten at listen er uttømmende.»

21.5 Vurderinger og forslag

21.5.1 Digitale begjæringer

Dagens regelverk åpner for at begjæringer om tvangsfullbyrdelse kan sendes digitalt. For å legge bedre til rette for hensiktsmessige systemløsninger for digitale begjæringer, foreslår departementet enkelte hjemler i tvangsfullbyrdelsesloven, som åpner for å gi mer detaljerte regler i forskrift.

Departementet foreslår at det gis forskriftshjemmel for å regulere hvordan begjæringer skal settes frem, jf. forslag til tvangsfullbyrdelsesloven § 5-2 femte ledd nytt fjerde punktum. Regelen i gjeldende fjerde ledd om at Kongen kan gi nærmere regler om bruk av skjemaer, er omfattet av den nye forskriftshjemmelen. Å oppheve forskriftshjemmelen om bruk av skjema innebærer derfor ingen realitetsendring. Videre foreslås det en forskriftshjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-2 femte ledd sjette punktum for å gi regler om hvilket format opplysningene i elektroniske begjæringer skal ha. Hvordan begjæringen skal settes frem og hvilket format opplysningene skal ha, vil kunne endre seg i takt med den teknologiske utviklingen. Departementet legger til grunn at det i forskrift kan stilles krav om at opplysningene er av en slik art at namsmannen kan gjennomføre den lovpålagte prøvingen av begjæringen.

Det fremgår av høringsnotatet at saksøkere og prosessfullmektigene deres i dag ofte velger å sende begjæringer manuelt, selv om de kunne ha vært sendt digitalt etter gjeldende regelverk. For å sikre den effektiviseringen for namsmannen som kan forventes ved digitale begjæringer, foreslår departementet i samsvar med høringsnotatet at andre enn privatpersoner skal kunne pålegges å sende begjæringer elektronisk. Ingen av høringsinstansene har vært negative til forslaget. Hvem som pålegges en slik plikt bør fremgå av forskrift, jf. forslag til endringer i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-2 femte ledd femte punktum.

Enkelte høringsinstanser, herunder Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund, har påpekt at nye systemer også må ivareta ikke-digitale brukere. Departementet viser til at det bare er andre enn privatpersoner som kan pålegges en plikt til å sende inn begjæringer elektronisk, og legger til grunn at disse brukergruppene benytter seg av digitale verktøy. Privatpersoner vil som i dag kunne levere begjæringer manuelt. I tillegg vil privatpersoner kunne henvende seg til namsmannen for hjelp til utfylling og innlevering av begjæringen, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 5-3 andre ledd som gir namsmannens plikt til å gi nødvendig veiledning for å forebygge eller rette feil og forsømmelser.

Departementet viser til forslag til endringer i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-2 femte ledd.

21.5.2 Felles mottak

Departementet foreslår i tråd med forslaget i høringsnotatet å gi hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3 sjette ledd til å fastsette i forskrift at saksøker kan inngi begjæringer elektronisk uten å angi hvilken namsmann som er adressat for begjæringen. Forskriften kan også fastsette hvilken namsmann som i slike tilfeller skal motta begjæringen. Forskriftshjemmelen åpner for at systemet automatisk kan foreta valg av namsmann, og sende begjæringen til den kompetente namsmannen basert på de opplysningene saksøker oppgir, samt de opplysningene som hentes inn om den saksøkte. For nærmere omtale av hjemmelen for å innhente opplysninger vises det til punkt 27.3.

Departementet viser til forslag til endringer i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3 sjette ledd.

21.5.3 Elektronisk kommunikasjon

Det er ikke behov for lovendringer for å legge til rette for elektronisk kommunikasjon mellom namsmyndighetene og publikum. Tvangsfullbyrdelsesloven § 1-10 viser til domstolloven § 197 a og åpner dermed for elektronisk kommunikasjon så lenge løsningen som benyttes er betryggende. Forskriftshjemlene som er gitt i domstolloven § 197 a fremstår som tilstrekkelige for å regulere ønsket grad av elektronisk kommunikasjon.

Enkelte høringsinstanser er bekymret for om forslagene i høringsnotatet ivaretar de brukergrupper som ikke benytter seg av digitale verktøy. Departementet legger til grunn at løsningene for kommunikasjon med namsmyndigheten vil overholde gjeldende regelverk. Det vises blant annet til forarbeidene til domstolloven § 197 a, Prop. 62 L (2017–2018) s. 16, hvor departementet uttaler: «En privatperson som har reservert seg mot å motta elektronisk post, vil fortsatt ha krav på å motta skriv fra domstolene i ordinær post.»

Politidirektoratet tar i sitt høringssvar til orde for at det angis direkte i forskrift en ikke-uttømmende liste over «de kjente kanalene man anser for å være betryggende». Departementet viser til at behovet for å regulere hvordan begjæringen skal inngis vil bli vurdert ved utarbeidelse av forskrift om digital innlevering av begjæringer.

22 Innhold og prøving av begjæring

22.1 Innledning og sammendrag

Før namsmannen behandler en utleggssak, skal namsmannen prøve om utleggsbegjæringen tilfredsstiller de kravene som følger av tvangsfullbyrdelsesloven. Under denne prøvingen blir det i dag avdekket et stort antall feil. Av hensyn til saksøktes rettssikkerhet foreslår departementet å videreføre dagens regelverk om prøving av utleggsbegjæringer.

I dag skal saksøker opplyse om saksøktes fødselsdato i utleggsbegjæringen. Departementet foreslår at en begjæring om tvangsfullbyrdelse skal inneholde både saksøktes og saksøkers fødselsnummer, d-nummer eller organisasjonsnummer. Dersom saksøkeren bruker en prosessfullmektig, skal tilsvarende opplysning gis for prosessfullmektigen. Regelendringen vil bidra til å digitalisere utleggsprosessen. Reglene er foreslått tatt inn i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 5. De vil derfor gjelde for alle typer begjæringer til namsmannen, ikke bare utleggsbegjæringer. Dersom saksøkeren er en privatperson, er det etter forslaget tilstrekkelig å opplyse om den saksøktes fødselsdato i begjæringen. Dersom saksøktes fødselsdato ikke kan fremskaffes eller saksøkte, saksøker eller saksøkers prosessfullmektig ikke har fått tildelt fødselsnummer, d-nummer, eller organisasjonsnummer, foreslår departementet at opplysningen kan utelates.

Dagens utgangspunkt er at skriftlige tvangsgrunnlag legges ved begjæringen i gjenpart eller original, hvis ikke annet er bestemt. I en del tilfeller vil namsmannen allerede ha tvangsgrunnlaget i sitt system. Departementet foreslår at det kan fastsettes i forskrift at begjæringer kan vise til dokumenter som allerede er elektronisk tilgjengelige for namsmannen. Det er også foreslått en forskriftshjemmel for å pålegge andre enn privatpersoner å benytte slik henvisning.

22.2 Gjeldende rett

Når en utleggsbegjæring mottas, skal namsmannen av eget tiltak påse at vedkommende namsmann er kompetent til å behandle saken, at partene har partsevne og er prosessdyktige, at det foreligger et lovlig tvangsgrunnlag for kravet, og at dette er tvangskraftig, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 5-3. Namsmannen skal også prøve det øvrige innholdet i begjæringen, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 5-4.

Krav til begjæringens innhold reguleres i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-2 første ledd bokstav a til e. Begjæringer om utlegg skal i tillegg opplyse om den saksøktes fødselsdato, eventuelt foretaksnummer, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-5 første ledd. En begjæring om utlegg etter § 7-2 første ledd bokstav f skal også oppfylle kravene til forliksklager i tvisteloven § 6-3, samt opplyse om saksøker ønsker behandling i forliksrådet dersom saksøkte reiser innvendinger mot kravet, jf. § 7-5 andre ledd.

Skriftlige tvangsgrunnlag skal legges ved begjæringen i gjenpart eller original, hvis ikke annet er bestemt, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 5-2 tredje ledd. Et tvangsgrunnlag er enten «alminnelig» eller «særlig». Hva som er å anse som alminnelige tvangsgrunnlag er regulert i tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 andre ledd bokstavene a til h. Blant annet kan en rettskraftig dom eller et vedtatt forelegg være tvangsgrunnlag. De særlige tvangsgrunnlagene for utlegg følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 første ledd bokstavene a til g.

Reglene om materielle vilkår for tvangskraft følger av tvangsfullbyrdelsesloven §§ 4-4 og 4-5. Hovedvilkåret er at kravet må være forfalt og misligholdt. I tvangsfullbyrdelsesloven §§ 4-6 til 4-11 er det regler om personlige vilkår for tvangskraft, og §§ 4-12 til 4-19 regulerer formelle vilkår for tvangskraft.

22.3 Høringsnotatets forslag

22.3.1 Krav til prøving av begjæring

Prøving av begjæring utgjør en betydelig del av namsmannens arbeid ved behandling av en utleggssak. Som det fremgår av redegjørelsen under gjeldende rett, skal namsmannen prøve innholdet i begjæringer. Ved å stille mindre strenge krav til namsmannens prøving av begjæring, la høringen til grunn at flere begjæringer kan prøves automatisk. I høringsnotatet ble det derfor vurdert om en bør endre reglene om prøving av begjæring.

Dersom kravene til namsmannens prøving av begjæring blir redusert, vil partene få et større ansvar for innholdet i begjæringen. I høringen ble det lagt til grunn at en ikke bør forutsette at saksøkte har tilstrekkelig kunnskap om utleggsprosessen til å ivareta egne rettigheter. Det fremgår av høringsnotatet at det er feil som må rettes i et stort antall utleggsbegjæringer. Det er behov for at namsmannen foretar en grundig prøving av begjæringen, og å lempe kravene vil ha negative rettssikkerhetsmessige konsekvenser. Det ble derfor ikke foreslått endringer i bestemmelsene om prøving av begjæringer.

22.3.2 Fødselsnummer og d-nummer

Som nevnt under gjeldende rett, følger det av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-5 første ledd at saksøker skal opplyse om saksøktes fødselsdato i utleggsbegjæringen. I høringsnotatet ble det foreslått å pålegge andre enn privatpersoner en plikt til å opplyse om saksøktes personnummer eller d-nummer, i tillegg til fødselsdato.

Fødselsdato og personnummer er det som til sammen utgjør en persons fødselsnummer. I høringsnotatet er det vist til at fødselsdato i de fleste tilfeller er tilstrekkelig til å identifisere rett saksøkt. Samtidig ble det understreket at det er uheldig dersom en utleggsbegjæring forelegges for feil person, eller at det i verste fall tas utlegg mot feil person. I tillegg vises det til at hvis den saksøktes fødselsnummer eller d-nummer fremgår av begjæringen, vil det forenkle prosessen med en automatisk prøving.

I høringsnotatet ble det redegjort for hvordan en kan innhente opplysninger om noens personnummer eller d-nummer fra Folkeregisteret. Det følger av folkeregisterloven § 10-1 andre ledd at «[o]pplysning om fødselsnummer og d-nummer utleveres kun dersom det angis et begrunnet behov.» Av folkeregisterforskriften § 10-1-1 fremgår det at «[m]ed begrunnet behov for fødselsnummer og d-nummer i folkeregisterloven § 10-1 andre ledd forstås at nummeret er nødvendig for å oppfylle en lovpålagt forpliktelse eller for å ivareta en lovmessig rettighet». Det ble lagt til grunn at saksøker har et «begrunnet behov», dersom saksøker skal benytte fødselsnummer eller d-nummer til å oppfylle lovbestemte krav til innholdet i en utleggsbegjæring.

I høringsnotatet ble det foreslått at plikten til å opplyse om personnummer eller d-nummer ikke skulle omfatte privatpersoner. Dette ble begrunnet med at terskelen ikke bør bli så høy at en saksøker som har et berettiget krav, avstår fra å begjære utlegg. I vurderingen av hvem som er å anse som en privatperson, er det i høringsnotatet lagt til grunn at når en saksøker benytter seg av en prosessfullmektig, bør det avgjørende være om prosessfullmektigen er å anse som en privatperson. Der saksøkeren ikke benytter seg av en prosessfullmektig, er saksøkerens egen status avgjørende.

Det kan tenkes tilfeller der verken saksøktes fødselsdato, personnummer eller d-nummer kan bringes på det rene. Dette bør ikke være til hinder for å begjære utlegg. Det ble derfor foreslått at dersom saksøktes fødselsdato ikke kan fremskaffes eller saksøkte ikke har fått tildelt personnummer eller d-nummer, kan opplysningen utelates.

22.3.3 Vedlegg til begjæringer

Det følger av gjeldende § 5-2 andre ledd første punktum i tvangsfullbyrdelsesloven at skriftlige tvangsgrunnlag skal legges ved begjæringen i gjenpart eller original hvis ikke annet er bestemt. Når et krav tidligere har vært begjært tvangsfullbyrdet, men ikke er blitt dekket fullt ut, vises det i høringsnotatet til at namsmannen allerede vil ha tvangsgrunnlaget i sitt IT-system. Siden namsmennene er sekretariat for forliksrådene, jf. domstolloven § 27 sjette ledd, vil det samme gjelde dommer avsagt av et forliksråd og rettsforlik inngått for forliksrådet. I slike tilfeller vil det være besparende både for saksøker og for namsmannen at begjæringen viser til dokumentet fremfor at det legges ved. Tilsvarende gjelder kostnadsavgjørelser avsagt av namsmannen i en tidligere sak om tvangsfullbyrdelse, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 3-1. Det ble derfor foreslått hjemmel for å fastsette i forskrift at krav til innhold og vedlegg skal kunne oppfylles ved at begjæringen viser til dokumenter som allerede er elektronisk tilgjengelige for namsmannen. Det ble også foreslått at Kongen i forskrift kan pålegge andre enn privatpersoner å benytte en slik henvisning der det er mulig.

For å avskjære eventuell tvil ble det videre foreslått at dokumenter i saker for andre namsmenn og dokumenter som namsmannen har tilgang til som sekretariat for forliksrådet skal anses for å være tilgjengelige for namsmannen.

22.4 Høringsinstansenes merknader

22.4.1 Krav til prøving av begjæring

Oslo Politidistrikter trekker frem at prøving av begjæring er viktig for å ivareta grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper og understreker videre:

«Denne prøvingsmyndigheten vil nok ikke bli mindre viktig ved en lovendring som legger til rette for ett enkelt trekk, der ulike krav som dekkes av trekket potensielt vil kunne løpe i lang tid sammenlignet med dagens ordning. Vi er således positive til at høringsforslaget holder fast ved kravene til prøving av begjæringen.»

Videre viser Oslo Politidistrikt til at flere av de opplysningene som skal følge av en utleggsbegjæring, egner seg for en automatisk prøving. Som eksempler vises det til prøving av stedlig kompetanse, partsevne og prosessdyktighet. Samtidig trekker Oslo politidistrikt frem eksempler på deler av prøvingen de mener det vil være vanskelig å automatisere, herunder saker hvor tvangsgrunnlaget er en skriftlig meddelelse, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav f, og namsmannens plikt til i rimelig utstrekning å vurdere hvorvidt kravet eksisterer. Oslo politidistrikt uttaler i denne sammenheng:

«Det er vanskelig å se for seg at det i et saksbehandlingssystem skal kunne oppstilles parametere som automatisk fatter beslutninger knyttet til alle de forskjellige mulighetene og kombinasjonene som kan oppstå ved slike vurderinger.»

Videre presiserer Oslo Politidistrikt:

«Mange av sakene namsmannen behandler har ikke annet rettslig grunnlag enn avtale og om det ikke fanges opp av namsmannen er det ikke noen annen kontroll av om kravene er rettmessige.»

22.4.2 Fødselsnummer og d-nummer

Skattedirektoratet har pekt på at personnummer ikke er et innarbeidet begrep og anbefaler at «personnummer» erstattes med «fødselsnummer». Skattedirektoratet foreslår også at begrepet «foretaksnummer» endres til «organisasjonsnummer».

Politidirektoratet tar i sin høringsuttalelse til orde for å pålegge også privatpersoner å opplyse om den saksøktes personnummer eller d-nummer, og viser til at det enkelt lar seg gjøre å innhente denne opplysningen ved å kontakte Folkeregisteret. Videre uttaler Politidirektoratet:

«Vi ser med fordel at kravet om å identifisere parten med personnummer/d-nummer/organisasjonsnummer inntas i § 5-2 og dermed får anvendelse for alle saker som behandles etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven.»

22.4.3 Vedlegg til begjæringer

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om forslaget om å fastsette i forskrift at krav til innhold og vedlegg i begjæringer om tvangsfullbyrdelse skal kunne oppfylles ved å vise til dokumenter som allerede er elektronisk tilgjengelige for namsmannen.

22.5 Vurderinger og forslag

22.5.1 Krav til prøving av begjæring

Departementet mener gjeldende regler om prøving av begjæring bør videreføres. Mindre strenge krav til namsmannens prøving kan forenkle en digitalisert utleggsprosess, men det vil samtidig føre til at partene får et for stort ansvar for innholdet i begjæringen. Dette vil kunne svekke rettssikkerheten.

Selv om det foreslås å videreføre gjeldende regler, legger departementet til grunn at en automatisert prøving likevel vil la seg gjennomføre i mange utleggssaker. Oslo Politidistrikt viser i sin høringsuttalelse, til at flere av opplysningene som gis i en begjæring vil egne seg for en automatisk prøving. Departementet er enig i dette, og påpeker i tillegg at automatisert saksbehandling i slike tilfeller vil redusere risikoen for menneskelige feil ved prøvingen.

Oslo Politidistrikt har i sin høringsuttalelse videre pekt på steg ved prøvingen av en begjæring som de mener vil være vanskelig å gjennomføre automatisk. Departementet understreker i denne sammenheng at teknologien utvikles raskt og nytt regelverk bør legge til rette for at nye og bedre løsninger kan tas i bruk på sikt. De begjæringene som i dag ikke kan prøves automatisk innenfor de rammene regelverket setter, vil inntil videre måtte bli behandlet manuelt.

22.5.2 Fødselsnummer, d-nummer og organisasjonsnummer

I høringsnotatet er det foreslått at andre enn privatpersoner pålegges å opplyse om saksøktes personnummer eller d-nummer i begjæringen. Departementet er i utgangspunktet enig i forslaget i høringsnotatet, men mener regelen bør utvides til å omfatte flere opplysninger og flere typer begjæringer.

Politidirektoratet har i sin høringsuttalelse tatt til orde for å ta den foreslåtte regelen i høringsnotatet inn i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 5, slik at den kommer til anvendelse for alle typer begjæringer, ikke bare begjæringer om utlegg. Departementet er enig med Politidirektoratet og foreslår å regulere nye krav til innholdet i begjæringen i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-2 første til tredje ledd.

I høringsnotatet er det foreslått at saksøker i begjæringen skal opplyse om saksøktes personnummer eller d-nummer, i tillegg til fødselsdato. Skattedirektoratet har tatt til orde for å erstatte personnummer med fødselsnummer, og viser til at fødselsnummer er et mer innarbeidet begrep. Departementet er enig med Skattedirektoratet, og foreslår å benytte fødselsnummer. Hvis saksøkte er en virksomhet, foreslår departementet at begjæringen skal inneholde saksøktes organisasjonsnummer.

Forslaget om at fødselsnummer, d-nummer eller organisasjonsnummer i utgangspunktet skal fremgå av begjæringen, er begrunnet med at slike opplysninger vil føre til en høyere grad av automatisering ved mottak av begjæringer. I tillegg reduserer det risikoen for at en begjæring forelegges for feil saksøkt. Departementet understreker også at mange profesjonelle saksøkere og prosessfullmektiger allerede har opplysningene i sine systemer. Saksøkere som ikke allerede har opplysninger om fødsels- eller d-nummer, vil ha et «begrunnet behov» for å få det utlevert fra Folkeregisteret, jf. folkeregisterloven § 10-1 andre ledd med tilhørende forskrift. Opplysninger om organisasjonsnummer vil enkelt kunne fremskaffes fra Brønnøysundregistrenes nettsider.

Det vil være enklere å automatisere saksbehandlingsprosessen dersom også saksøker, og eventuelt dennes prosessfullmektig, identifiseres med fødselsnummer, d-nummer eller organisasjonsnummer. Departementet foreslår at begjæringen skal inneholde slike opplysninger, i tillegg til navn og adresse. Regelen vil ikke være særlig tyngende for saksøkeren eller prosessfullmektigen.

Departementet foreslår videre at privatpersoner kan unnlate å opplyse om saksøktes fødselsnummer eller d-nummer, og bare opplyse om saksøktes fødselsdato. Politidirektoratet har tatt til orde for at også privatpersoner bør pålegges å opplyse om saksøktes fødsels- eller d-nummer i begjæringen. Departementet er ikke enig i Politidirektoratets vurderinger og mener bare profesjonelle saksøkere bør pålegges en slik plikt. Også privatpersoner vil ha et «begrunnet behov» for å få opplysningene utlevert fra Folkeregisteret. Departementet mener likevel at det er et viktig hensyn at terskelen for å fremsette en begjæring om tvangsfullbyrdelse ikke skal være for høy. For å få utlevert fødsels- eller d-nummer må det sendes søknad til Skatteetaten. Det er en risiko for at prosessen fører til at enkelte privatpersoner som har et rettmessig krav, velger ikke å begjære tvangsfullbyrdelse. Departementet har også lagt vekt på at det relativt sett er et lavt antall begjæringer som sendes inn fra privatpersoner. Eventuelle ulemper for namsmyndighetene vil derfor være begrenset. Unntaket vil ikke komme til anvendelse dersom en privatperson bruker en profesjonell fullmektig. Opplysninger om saksøktes organisasjonsnummer er enklere å fremskaffe, og departementet foreslår derfor ikke et tilsvarende unntak der saksøkte er en virksomhet.

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om at dersom det ikke er mulig å finne saksøktes fødselsdato, fødselsnummer eller d-nummer, bør saksøker likevel kunne begjære utlegg. I tillegg foreslår departementet at det samme skal gjelde der saksøkte ikke har fått tildelt organisasjonsnummer. Departementet viser i denne sammenheng til regelen i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-14 andre ledd som lyder: «Foreligger det tvangsgrunnlag for fullbyrdelse mot en person i egenskap av eier av et formuesgode eller annen gjenstand, hindres ikke gjennomføringen av at eieren er ukjent.» Det bør likevel kreves at saksøker har gjort undersøkelser i forsøket på å identifisere rette saksøkte. Dersom saksøker eller saksøkers prosessfullmektig ikke har fått tildelt fødselsnummer, d-nummer eller organisasjonsnummer, skal dette heller ikke være til hinder for å begjære tvangsfullbyrdelse.

Departementet viser til forslag til endringer i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-2 første til tredje ledd.

22.5.3 Vedlegg til begjæringer

Som omtalt under gjeldende rett er dagens utgangspunkt at skriftlige tvangsgrunnlag legges ved begjæringen i gjenpart eller original, hvis ikke annet er bestemt. Det bør som foreslått i høringen være tilstrekkelig å vise til de aktuelle dokumentene der det er mulig, uten at de legges ved begjæringen.

Det vil være behov for en nærmere angivelse av i hvilke tilfeller en saksøker kan henvise til et dokument. For noen av de dokumentene som er nevnt i høringen, vil det dessuten kreve systemutvikling. Adgangen bør derfor reguleres i forskrift. Departementet foreslår en generell forskriftshjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-2 sjette ledd første punktum om i hvilken utstrekning krav til innhold og vedlegg i begjæringer om tvangsfullbyrdelse skal kunne oppfylles ved å vise til dokumenter som allerede er elektronisk tilgjengelige for namsmannen. Ved å plassere bestemmelsen i kapittel 5 dekker den alle begjæringer om tvangsfullbyrdelse.

For å oppnå ønskede gevinster bør andre enn privatpersoner kunne pålegges å henvise til nevnte dokumenter, i stedet for å legge dem ved begjæringen, jf. forslaget i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-2 sjette ledd andre punktum. Det vises til drøftelsen i punkt 21.5.1 av det tilsvarende spørsmålet om plikten til å inngi begjæringer elektronisk.

Departementet slutter seg også til forslaget i høringen om at dokumenter i saker for andre namsmenn og dokumenter som namsmannen har tilgang til som sekretariat for forliksrådet skal anses for å være tilgjengelige for namsmannen.

Departementet viser til forslag til endringer i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-2 sjette ledd.

23 Foreleggelse av begjæring

23.1 Innledning og sammendrag

Departementet foreslår å gå bort fra dagens ordning om at det i en utleggssak skal avholdes en utleggsforretning på et forhåndsbestemt sted og tidspunkt. Bestemmelsen om varsel om utleggsforretning i tvangsfullbyrdelsesloven foreslås derfor opphevet. Når den saksøkte ikke lenger får et bestemt tidspunkt for behandling av utleggssaken, foreslår departementet at begjæringen skal forelegges på nytt hvis namsmannen ikke har fattet en beslutning i saken innen to måneder etter at fristen til å uttale seg har løpt ut.

Det er viktig at den saksøkte får tilstrekkelig informasjon for å kunne ivareta sine interesser. Departementet foreslår endringer i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-6, for å legge til rette for at den saksøkte får all relevant informasjon ved foreleggelse av begjæringen. Hvilke opplysninger som skal fremgå av foreleggelsen, er foreslått regulert i forskrift.

Departementet foreslår at den saksøkte sammen med foreleggelsen får en oppfordring om å uttale seg om forhold av betydning for om utlegg skal tas, og om valg av gjenstand for utlegget. Saksøkte får en frist på minst tre uker fra foreleggelsen ble sendt. Et sikkert utgangspunkt for når fristen begynner å løpe vil være en fordel når utleggsprosessen skal automatiseres. Samtidig er det foreslått å forlenge fristen fra to til tre uker, for å sikre den saksøkte tilstrekkelig tid til å områ seg og eventuelt uttale seg til namsmannen. For å gi den saksøkte et konkret tidspunkt å forholde seg til, er det foreslått at det skal angis en bestemt dato for fristens utløp.

Departementet foreslår å oppheve regelen i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-6 andre ledd andre punktum om at saksøkte i visse utleggssaker kan be namsmannen om å anmode saksøker om å sette seg i forbindelse med saksøkte med sikte på å finne frem til en minnelig løsning. Bestemmelsen genererer ekstra arbeid for alle involverte, samtidig som den svært sjelden fører frem til minnelige løsninger.

23.2 Foreleggelsen

23.2.1 Gjeldende rett

Den alminnelige namsmannen skal etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-6 forelegge en begjæring om utlegg for saksøkte og gi saksøkte to uker til å uttale seg om forhold av betydning for om det skal tas utlegg, og om valg av gjenstand for utlegget. Fristen antas å løpe fra saksøkte mottar foreleggelsen. Namsmannen skal også gjøre den saksøkte oppmerksom på hvilke kostnader som er påløpt, at ytterligere kostnader vil påløpe om utlegg blir tatt, og at den saksøkte kan unngå utlegg ved å betale kravet med renter og kostnader innen fristen på to uker. Denne foreleggelsen kan namsmannen kombinere med varsel om tid og sted for utleggsforretning etter § 7-10, jf. § 7-6 første ledd tredje punktum. Utleggsforretningen skal holdes på det sted og det tidspunktet som det er varslet om.

Innledningen av en utleggsforretning reguleres i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-11. Utleggsforretningen starter med at saksøkte oppfordres til å betale. Dersom den saksøkte ikke betaler, skal namsmannen gjøre saksøkte oppmerksom på bestemmelsene i dekningsloven kapittel 2 om hva som kan unntas utlegg. Saksøkte skal også få anledning til å uttale seg om valget av utleggsgjenstand.

23.2.2 Høringsnotatets forslag

Det er i høringsnotatet foreslått at en utleggssak ikke lenger skal behandles i en utleggsforretning på et angitt sted til en angitt tid. Se nærmere omtale i punkt 24.2. Som en konsekvens av dette, ble det i høringen foreslått å oppheve reglene i tvangsfullbyrdelsesloven om varsel om utleggsforretningen og om innledning av utleggsforretningen.

Når namsmannen ikke lenger skal avholde en utleggsforretning på et forhåndsvarslet tidspunkt og sted, er det viktig at den saksøkte fortsatt får nødvendig informasjon om utleggssaken, herunder hvilke frister som gjelder for å komme med uttalelser eller foreta innbetalinger. I høringsnotatet ble det foreslått å endre reglene om foreleggelse slik at den saksøktes behov for informasjon fra namsmannen blir ivaretatt allerede ved foreleggelsen. Det ble foreslått at saksøkte ved foreleggelsen skal gjøres oppmerksom på hvilke opplysninger namsmannen har om saksøkte som er relevante i en vurdering av utleggstrekk.

I høringsnotatet om lov om innkreving av statlige krav mv. (innkrevingsloven) ble det foreslått hjemmel for å regulere innholdet i varselet og hvordan varselet skal gis, i forskrift. Det legges opp til at Innkrevingsmyndigheten og alminnelig namsmann skal bruke samme saksbehandlingssystem. Informasjonen som blir gitt til saksøkte i forkant av behandlingen av en utleggssak bør derfor være likest mulig. I høringen ble det derfor foreslått en tilnærmet lik bestemmelse i tvangsfullbyrdelsesloven, som gir hjemmel til å gi regler om det nærmere innholdet i foreleggelsen i forskrift. Det ble ikke foreslått hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven for nærmere å regulere hvordan foreleggelsen skal skje.

Som nevnt under gjeldende rett, har den saksøkte i dag en frist på to uker til å uttale seg etter at begjæringen er forelagt. Fristen begynner å løpe når den saksøkte mottar foreleggelsen. For å legge til rette for automatisk saksbehandling ble det i høringen foreslått å endre utgangspunktet for fristberegningen, slik at fristen begynner å løpe når namsmyndigheten sender foreleggelsen av begjæringen. En slik regel vil gi en eksakt dato for fristens utgangspunkt, uten innslag av skjønnsmessige vurderinger. Når utgangspunktet for fristberegningen endres, vil den saksøkte i realiteten kunne få en kortere frist til å uttale seg. I høringsnotatet ble det derfor foreslått å forlenge fristen for å uttale seg til tre uker fra foreleggelsen ble sendt.

Etter forslaget i høringen vil ikke saksøkte få oppgitt eksakt når utleggssaken skal behandles. For at den saksøkte fortsatt skal få en viss grad av forutberegnelighet, ble det foreslått en ny regel om gjentatt foreleggelse i tvangsfullbyrdelsesloven. Regelen vil komme til anvendelse der namsmannen ikke har fattet en beslutning i saken innen to måneder etter at saksøkte har uttalt seg, eller fristen saksøkte har fått til å uttale seg har løpt ut. I slike tilfeller skal namsmannen forelegge begjæringen for saksøkte på nytt.

23.2.3 Høringsinstansenes merknader

Skattedirektoratet mener ordlyden i høringens forslag til innkrevingsloven § 25 andre ledd om varsel er mer hensiktsmessig utformet enn forslaget til ordlyd i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-6 om foreleggelse av begjæringen. Skattedirektoratet peker på at tvangsfullbyrdelseslovens mer detaljerte beskrivelse av hvilke opplysninger som skal følge av foreleggelsen, i mindre grad legger til rette for ny teknologi og systemutvikling. Skattedirektoratet peker videre på at der det legges et nytt krav til i et løpende utleggstrekk, er utgangspunktet at det ikke skal foretas en ny vurdering av trekkets størrelse. Det følger av høringens forslag til bestemmelse om foreleggelse av begjæring at saksøkte skal gjøres oppmerksom på opplysninger namsmannen har om saksøkte «og som er av betydning i en vurdering av utleggstrekk». Ordlyden kan gi inntrykk av at det skal gjøres en ny vurdering av utleggstrekket, også i tilfeller hvor kravet skal legges til et løpende utleggstrekk.

Skattedirektoratet har også vist til at:

«Hensynet til saksøktes personvern, behovet for en mer effektiv saksbehandling hos namsmannen og målet om større grad av automatisert behandling tilsier etter vårt syn at regelen som er foreslått i innkrevingsloven § 25 tredje ledd også bør innarbeides i gjeldende tvangsfullbyrdelseslov § 5-14.»

Skattedirektoratet har pekt på at formuleringen i høringens forslag til § 7-11 om at begjæringen skal forelegges på nytt når saken ikke er avsluttet innen to måneder etter at saksøkte «sist har uttalt seg», er skjønnsmessig og vanskelig å tolke. Skattedirektoratet uttaler:

«Er det for eksempel tilstrekkelig at skyldner ringer til Skatteetaten og sier at han/hun er uenig? Forslaget er, fra et IT-perspektiv, uansett kompliserende sammenlignet med en generell regel som sier at et nytt varsel skal sendes dersom det ikke er fattet en beslutning innen to måneder etter utløpet av skyldnerens uttalefrist, uavhengig av årsak til at beslutning ikke er fattet.»

Barne- og familiedepartementet mener saksøkte bør varsles om at en beslutning om utlegg skal gjennomføres innen et visst tidsrom etter at fristen for å uttale seg er løpt ut, for å sikre skyldneren forutberegnelighet. Departementet uttrykker i tillegg bekymring for at manglende varsel om tidspunkt for behandling av utleggssaken vil kunne føre til lengre saksbehandlingstid hos alminnelig namsmann.

KapitalKontroll AS er negative til at det etter lovforslaget er forutsatt at all informasjon skal gis saksøkte ved foreleggelse av begjæringen. KapitalKontroll AS frykter at det vil bli for mye informasjon for saksøkte å forholde seg til på en gang.

Barne- og familiedepartementet er bekymret for om en gjentatt foreleggelse i tilfeller der namsmannen ikke har fattet en beslutning i saken innen to måneder etter at saksøkte har uttalt seg eller fristen saksøkte har fått til å uttale seg har løpt ut, kan oppfattes som forvirrende for saksøkte. Departementet foreslår som et alternativ at det sendes ut et begrunnet varsel til partene med ny berammelse av behandling av saken, dersom det av ulike årsaker ikke lar seg gjøre innen den opprinnelige fristen.

Politidirektoratet har tatt til orde for at namsmannens frist til å behandle saken før den må forelegges på nytt settes til mer enn to måneder.

Politidirektoratet er skeptiske til regelen om at namsmannen, i tillegg til når fristen for å uttale seg har løpt ut, skal kunne beslutte utlegg når «saksøkte har uttalt seg». Direktoratet viser til at erfaringen hos alminnelig namsmann er at saksøkte fremlegger opplysninger stykkevis og delt og uttaler i tillegg: «Politidirektoratet kan ikke se at det er gode grunner for at namsmannen skal kunne behandle saker før fristen har utløpt, også sett hen til at fristen i utgangspunktet er relativt kort.»

Jussbuss mener forslaget om at saksøkte i foreleggelsen gis en oppfordring om å uttale seg innen tre uker etter at foreleggelsen er sendt, vil kunne resultere i en uheldig og vilkårlig forskjellsbehandling mellom de som mottar foreleggelsen digitalt og de som mottar den per post og dermed må vente på postgangen. Jussbuss tar til orde for at utgangspunktet for fristberegningen bør være tidspunktet saksøkte mottar foreleggelsen. Jussbuss er videre positiv til at det er foreslått å utvide saksøktes frist til å uttale seg fra to til tre uker. Jussbuss tar likevel til orde for at fristen forlengelse ytterligere, til fire uker. Jussbuss uttaler: «På den måten får skyldnere tilstrekkelig tid til å ta stilling til varselets innhold, eventuelt søke økonomisk eller rettslig bistand og tid til å utforme et svar til namsmyndighetene. I det tilfellet skyldner tar kontakt med et rettshjelptiltak, er det viktig at fristen er lang nok til at også rettshjelptiltaket får tid til å vurdere varselet.»

Barne- og familiedepartementet bemerker at partene ved foreleggelsen av begjæring ikke gjøres oppmerksom på muligheten for å be om et møte etter høringens forslag til § 7-10 andre ledd.

23.2.4 Vurderinger og forslag

Departementet foreslår å gå bort fra dagens ordning med å avholde en forretning på et angitt sted til en angitt tid i en utleggssak, se nærmere omtale i punkt 24.2. Som følge av denne omleggingen er det behov for enkelte lovendringer for å sikre den saksøkte tilstrekkelig informasjon og forutberegnelighet.

Departementet foreslår å oppheve dagens bestemmelse om varsel om utleggsforretning i tvangsfullbyrdelsesloven. Barne- og familiedepartementet har i sin høringsuttalelse tatt til orde for at regelen videreføres, under henvisning til at fraværet av en tidsfrist i praksis kan føre til lenger saksbehandlingstid enn i dag. Finansdepartementet er enig med Barne- og familiedepartementet i at det vil være uheldig dersom saksbehandlingstiden for utleggssaker blir forlenget. Praksis i dag er imidlertid at saken som oftest behandles på et senere tidspunkt enn det varslede tidspunktet. Finansdepartementet viser til at Politidirektoratet i dag har satt resultatkrav om at saken skal være ferdigbehandlet innen 60 dager etter mottatt utleggsbegjæring, og legger til grunn at Politidirektoratet fortsatt vil kunne sette konkrete mål for saksbehandlingstiden hos alminnelig namsmann.

Barne- og familiedepartementet har også pekt på at det vil gi partene mindre forutsigbarhet dersom det ikke angis et tidspunkt for behandling av saken. Finansdepartementet vil først understreke at behovet for å angi et konkret tidspunkt for behandling av en utleggssak, hang sammen med at utleggsforretningen var lagt opp som en forretning på et angitt sted, ofte med partene til stede. I dag avholdes utleggsforretningen på namsmannens kontor, uten partene til stede. Den store mengden utleggssaker som alminnelig namsmann behandler, sammenholdt med namsmannens tilgang til opplysninger om saksøktes formuesgoder i ulike registre, gjør det lite hensiktsmessig å avholde utleggsforretning på den måten loven legger opp til. For å ivareta den saksøktes behov for forutsigbarhet, ble det i høringen likevel foreslått en regel om gjentatt foreleggelse i tvangsfullbyrdelsesloven. Hvis namsmannen ikke har fattet en beslutning i saken innen to måneder etter at saksøkte har uttalt seg eller fristen saksøkte har fått til å uttale seg har løpt ut, skal namsmannen som hovedregel forelegge begjæringen for saksøkte på nytt. Departementet mener at denne regelen vil gi den saksøkte tilstrekkelig forutsigbarhet knyttet til behandlingstidspunktet for utleggssaken.

Regelen vil i tillegg legge et press på namsmyndigheten om å behandle saken før det blir aktuelt med den ekstra arbeidsoppgaven en gjentatt foreleggelse vil være. Dersom det går lang tid mellom foreleggelse av begjæring og behandling av utleggssaken, kan i tillegg forhold på den saksøktes side ha endret seg. For eksempel kan den saksøkte ha endret mening om valg av utleggsgjenstand eller fått endrede inntektsforhold eller livsoppholdskostnader. Det er i slike tilfeller hensiktsmessig at den saksøkte får en ny oppfordring om å uttale seg om forhold av betydning for saken.

Barne- og familiedepartementet er videre bekymret for om ny foreleggelse av samme sak vil være vanskelig å forstå for saksøkte. I høringsnotatet er det tatt til orde for at det skal fremgå av en gjentatt foreleggelse at den samme saken er forelagt ved en tidligere anledning, for å unngå eventuelle misforståelser hos den saksøkte om hvilket krav saken gjelder. Finansdepartementet slutter seg til dette.

Politidirektoratet har tatt til orde for at namsmannens frist til å behandle saken før den skal forelegges på nytt, settes til mer enn to måneder. Departementet mener utgangspunktet for vurderingen av fristens lengde bør være hva som anses som normal saksbehandlingstid. Dersom saken ikke er behandlet innen den tiden, bør den saksøkte bli orientert. Departementet har tatt utgangspunkt i at normal saksbehandlingstid i dag ofte vil være om lag to måneder, og viser blant annet til Politidirektoratets resultatkrav om behandling 60 dager etter mottatt utleggsbegjæring.

I høringen ble det foreslått at saken skal forelegges på nytt dersom den ikke er avsluttet innen to måneder etter at saksøkte sist har uttalt seg eller fristen saksøkte har fått til å uttale seg har løpt ut. Skattedirektoratet tar i sin høringsuttalelse til orde for at det gis føringer for hvordan formuleringen «sist har uttalt seg» skal tolkes. Departementet legger til grunn at enhver uttalelse fra saksøkte vil føre til at det starter å løpe en ny frist på to måneder. Dette gjelder også dersom den saksøkte har kommet med opplysninger per telefon. I tilfeller der den saksøkte nylig har uttalt seg i saken, antar departementet at den saksøkte kan oppleve det som både unødvendig og unaturlig å motta foreleggelsen på nytt. Saksøkte kan heller ikke ha en berettiget forventing om at saken skal avgjøres snarlig, dersom det er gitt opplysninger etter at fristen for å uttale seg etter § 7-6 er utløpt.

KapitalKontroll AS er i sin høringsuttalelse kritiske til at den saksøkte får all informasjon ved foreleggelsen av begjæringen, og mener at den saksøkte i tillegg bør varsles på et senere tidspunkt, slik at ikke saksøkte får for mye informasjon på en gang. Departementet er ikke enig i dette. Det vil være en fordel for den saksøkte dersom all relevant informasjon blir gitt samtidig, sammen med foreleggelse av begjæringen. Departementet viser i tillegg til at praksis hos alminnelig namsmann i dag er å forelegge utleggsbegjæringen og varsle om tid og sted for utleggsforretningen i samme forsendelse.

I høringsnotatet foreslås det at namsmannen ved foreleggelse av begjæringen skal gjøre den saksøkte oppmerksom på hvilke opplysninger namsmannen har om vedkommende som er relevante i en vurdering av utleggstrekk.

Skattedirektoratet tar i sin høringsuttalelse til orde for å utforme bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-6 tilsvarende som bestemmelsen i innkrevingsloven, hvor det fremgår at varselet skal inneholde det som er nødvendig for at saksøkte (skyldneren) skal kunne ivareta sine interesser, med hjemmel til å gi utfyllende forskrift om det nærmere innholdet i varselet og om hvordan varsel skal gis. Skattedirektoratet mener denne reguleringen i større grad legger til rette for ny teknologi og utvikling.

Departementet er enig i vurderingene i høringsnotatet om at den saksøkte oftest vil ha behov for å se hvilke opplysninger om inntekter og stipulerte utgifter namsmannen har. Samtidig ser departementet at å gi mer detaljerte regler om namsmannens opplysningsplikt i forskrift vil i større grad legge til rette for videre utvikling. Det er samtidig viktig at forskriften gir tilstrekkelig detaljerte regler. Departementet legger til grunn at opplysninger som er nødvendige for at den saksøkte skal kunne ivareta sine interesser, langt på vei vil være de opplysningene namsmannen har om den saksøkte og som er av betydning i en vurdering av utleggstrekk.

Skattedirektoratet peker videre på at der det legges inn et nytt krav i et løpende utleggstrekk, er utgangspunktet at det ikke skal foretas en ny vurdering av trekkets størrelse. Departementet er enig i dette. Den informasjonen som den saksøkte mottar i foreleggelsen, bør tilpasses om det skal etableres et nytt utleggstrekk for kravet eller om kravet skal meldes inn i et allerede eksisterende utleggstrekk. Forskriftsregulering vil ivareta dette.

Departementet foreslår etter dette å utforme tvangsfullbyrdelsesloven § 7-6 første ledd tredje punktum tilsvarende som bestemmelsen om varsling i innkrevingsloven § 25 andre ledd. Se nærmere omtale av denne i punkt 15.3.

Departementet foreslår å oppheve dagens § 7-11 i tvangsfullbyrdelsesloven om innledning av utleggsforretningen. Etter denne bestemmelsen skal namsmannen blant annet gjøre den saksøkte oppmerksom på hva som kan unntas utlegg. Namsmannen bør fortsatt ha en plikt til å gjøre den saksøkte oppmerksom på dette. Departementet foreslår derfor å ta inn i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-6 første ledd tredje punktum at namsmannen ved foreleggelse av begjæringen skal gjøre den saksøkte oppmerksom på bestemmelsene om beslagsfrihet i dekningsloven kapittel 2.

Departementet foreslår å ikke regulere hvordan foreleggelsen skal skje. Den klare hovedregelen vil likevel være at begjæringen forelegges skriftlig. Så lenge de teknologiske løsningene som benyttes er betryggende, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 1-10 og domstolloven § 197 a, vil det kunne skje digitalt. Selve foreleggelsen kan dessuten skje som ledd i en automatisert behandlingsprosess, som kan lede frem til en automatisert beslutning i saken.

Barne- og familiedepartementet har i sin høringsuttalelse bemerket at partene ved foreleggelse av begjæring etter forslaget ikke blir gjort oppmerksom på muligheten for å be om et møte. Finansdepartementet foreslår ikke å lovfeste en plikt for namsmannen til å opplyse om denne bestemmelsen når begjæringen forelegges. Det vises imidlertid til namsmannens generelle veiledningsplikt i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-3 andre ledd, og departementet forutsetter at namsmannen veileder om muligheten for å avholde et møte i tilfeller hvor det fremstår som formålstjenlig for partene.

Departementet foreslår at den saksøktes frist til å uttale seg skal være minst tre uker fra foreleggelsen ble sendt. I dag har den saksøkte en frist på to uker til å uttale seg, samtidig som fristen begynner å løpe når saksøkte mottar foreleggelsen. Når utgangspunktet er det tidspunktet hvor foreleggelsen blir sendt fra namsmyndigheten, vil det gi en eksakt dato for når fristen begynner å løpe, uten innslag av skjønnsmessige vurderinger. Dette vil legge til rette for at flere steg i saksbehandlingen går automatisk.

Foreleggelsen bør angi en dato for når den saksøktes frist til å uttale seg løper ut. En fastsatt dato gir den saksøkte et konkret tidspunkt for fristens utløp, uten selv å måtte beregne dette. Saksøktes frist til å uttale seg kan ikke løpe ut i helger eller på helligdager. Det foreslås derfor at fristen skal være minst tre uker, slik at datoen som settes i foreleggelsen alltid er en virkedag.

Jussbuss er i høringen skeptiske til å endre utgangspunktet for beregning av fristen og peker på at de som mottar varselet digitalt, vil få bedre tid enn de som mottar varselet med ordinær postgang. Departementet mener at det avgjørende er at den saksøkte får tilstrekkelig tid til å områ seg. Fristens lengde er foreslått utvidet fra to til tre uker nettopp for å sikre dette.

I tillegg tar Jussbuss til orde for å forlenge fristen ytterligere, til fire uker. Departementet mener tre uker er tilstrekkelig tid for den saksøkte til både å områ seg og å uttale seg, og foreslår ikke en ytterligere forlengelse av fristen. I høringsnotatet er det uttalt: «Fristen på tre uker er imidlertid ikke preklusiv og namsmannen bør ta hensyn til eventuelle uttalelser fra saksøkte som kommer etter fristens utløp, men før utleggssaken er behandlet.» I høringen ble det vurdert at for eksempel innsigelser bør realitetsvurderes dersom de blir fremsatt før beslutning treffes og tidsnok til å bli tatt i betraktning. Videre bør betalinger i utgangspunktet føre til at utleggssaken bortfaller, dersom betalingen blir gjennomført før beslutning treffes og omfatter saksøkerens krav etter tvangsgrunnlaget, inkludert renter og sakskostnader. Det ble i høringen også vurdert at det bør være adgang for namsmannen til å gi kortvarige utvidelser i fristen, dersom saksøkte ber om det og særlige forhold på saksøkers side ikke taler imot. Departementet slutter seg til disse vurderingene.

Det foreslås i høringsnotatet at namsmannen skal behandle utleggssaken etter at saksøkte har uttalt seg eller fristen for å uttale seg etter tvangsfullbyrdelsesloven har løpt ut. Politidirektoratet har tatt til orde for at namsmannen må vente til fristen på tre uker har løpt ut, før saken kan behandles. Politidirektoratet begrunner innspillet med at den saksøkte ofte ikke fremlegger alle opplysninger samlet. Departementet er enig i at det er uheldig dersom saken behandles før den saksøkte har lagt frem alle opplysninger. Det kan føre til uriktige beslutninger, og flere klager. Det foreslås derfor at namsmannen som hovedregel skal kunne ta saken opp til videre behandling først etter at fristen for å uttale seg etter § 7-6 første ledd har løpt ut, jf. forslaget til § 7-9 første ledd. Departementet foreslår likevel at namsmannen kan behandle saken tidligere dersom saksøkte ber om det.

Tvangsfullbyrdelsesloven § 5-14 første ledd regulerer adgangen til å unnlate å gi en meddelelse dersom vedkommende ikke har kjent oppholdssted eller kjent fullmektig med kjent oppholdssted. I punkt 15.3.4 er det foreslått en bestemmelse i innkrevingsloven § 25 om at Innkrevingsmyndigheten kan unnlate å varsle dersom skyldneren (saksøkte) ikke har kjent adresse eller kjent fullmektig med kjent adresse. Skattedirektoratet har i sin høringsuttalelse ment at regelen i § 5-14 bør utformes likt som regelen i innkrevingsloven § 25, for å unngå at reglene i innkrevingsloven og tvangsfullbyrdelsesloven blir tolket og praktisert ulikt.

Departementet ser at det er hensiktsmessig med en tilnærmet lik ordlyd i de to bestemmelsene og foreslår at tvangsfullbyrdelsen skal kunne gjennomføres uten en lovpålagt meddelelse, dersom vedkommende ikke har kjent adresse eller kjent fullmektig med kjent adresse. Dette vil omfatte både fysisk og elektronisk/digital adresse. Meddelelse til saksøkte kan etter bestemmelsen unnlates også der tvangsgrunnlaget er et skriftstykke etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav f.

Departementet legger til grunn at namsmannen må foreta visse undersøkelser før en meddelelse kan unnlates. Hvor store undersøkelser namsmannen må foreta, kan variere fra sak til sak. Tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 5 kommer til anvendelse på alle typer saker etter tvangsfullbyrdelsesloven, og det kan for eksempel være behov for å gjøre mer omfattende undersøkelser i en tvangsdekningssak enn i en utleggssak. Et minimumskrav må være å undersøke i Folkeregisteret og andre registre som namsmannen har tilgang til. Departementet mener namsmannen i visse saker bør kontakte nærstående til den meddelelsen er rettet mot, for å få opplyst adresse eller eventuell annen informasjon om hvordan vedkommende kan nås. Av personvernhensyn bør slik kontakt likevel skje med varsomhet og etter en konkret vurdering.

Departementet viser til forslag til endringer i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-14 første ledd, § 7-6 første ledd, §§ 7-9 og 7-10.

Når en går bort fra å tale om utleggsforretning eller tvangsforretning, undertiden forkortet til forretning, i forbindelse med namsmannens saksbehandling, må ordlyden justeres i en del bestemmelser. Det vises til forslag om endringer i foreldelsesloven §§ 17 og 21, og endringer i tinglysingsloven § 34a.

23.3 Anmodning om kontakt

Når namsmannen forelegger en begjæring om utlegg etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 første ledd bokstav f, skal saksøkte oppfordres til å opplyse om sitt standpunkt til kravet, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-6 andre ledd. Det kan tenkes at saksøkte ikke har rettslig relevante innsigelser mot kravet, men likevel ønsker å komme i kontakt med saksøkeren for å finne frem til en minnelig løsning. Etter bestemmelsen i andre ledd andre punktum skal namsmannen oppfordre saksøkte til å opplyse om vedkommende ønsker at namsmannen anmoder saksøkeren om å sette seg i forbindelse med saksøkte med sikte på å finne frem til en betalingsordning eller en annen minnelig løsning. Det følger av forarbeidene til lovbestemmelsen, Ot.prp. nr. 43 (2003–2004) s. 48 at:

«[…] ved direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav [bør det] innføres en ordning som oppveier dagens mulighet for å komme frem til en nedbetalingsordning under forliksrådsbehandlingen.»

Videre heter det på s. 49:

«I hvilken grad og på hvilken måte anmodningen skal etterkommes, er opp til saksøkeren. De fleste saksøkere vil trolig være interessert i en slik kontakt med mindre de allerede har dårlig erfaring med skyldneren eller har mistanke om at skyldneren har utleggsobjekter som kan gå tapt i mellomtiden».

Det ble i høringen foreslått å oppheve denne bestemmelsen.

Et hensyn bak regelen er som nevnt å gi saksøkte en mulighet til å komme i kontakt med saksøkeren med sikte på å finne frem til en minnelig løsning. I høringen ble det vist til at namsmannsdistriktene mottar mange henvendelser fra saksøkte som ønsker at namsmannen skal anmode saksøker om å ta kontakt, men at anmodningene svært sjelden fører til at saksøker tar kontakt. Begrunnelsen saksøkere ofte gir når de ikke ønsker å ta kontakt med saksøkte, er at de allerede har forsøkt å komme frem til en nedbetalingsavtale før saken ble oversendt til namsmyndighetene, uten at saksøkte har vært interessert i dette, eller at saksøkte ikke har klart å overholde en avtale.

Jussbuss har i sin høringsuttalelse tatt til orde for å videreføre tvangsfullbyrdelsesloven § 7-6 andre ledd andre punktum. De viser til at mange saksøkte trenger hjelp til å initiere dialog med saksøker, som et viktig siste virkemiddel for å unngå tvangsfullbyrdelse.

Departementet viser til vurderingene i høringsnotatet og foreslår å oppheve tvangsfullbyrdelsesloven § 7-6 andre ledd andre punktum.

Departementet forstår behovet mange saksøkte har for hjelp i situasjonen de befinner seg i. Likevel mener departementet at regelen ikke virker etter sitt formål. Begrunnelsen for regelen i forarbeidene til tvangsfullbyrdelsesloven synes å forutsette at saksøker er interessert i å oppnå kontakt med saksøkte, for å finne frem til en minnelig løsning. Når erfaringene tilsier at dette ikke er tilfellet, skaper regelen bare ekstra arbeid for de involverte partene. Slik regelen praktiseres i dag, er den egnet til å gi saksøkte en forventing om en løsning, uten at denne forventning innfris. Saksøkte er således ikke tjent med regelen.

Departementet viser til forslag til endringer i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-6 andre ledd og § 7-7 første ledd.

24 Beslutning om utlegg

24.1 Innledning og sammendrag

Departementet foreslår i punkt 24.2 å gå bort fra ordningen om at det i utleggssaker skal avholdes en forretning på et angitt sted til en angitt tid. En konsekvens av forslaget er at partenes rett til å kreve og være til stede «under forretningen» faller bort. Det kan fortsatt være behov for at namsmannen møter partene. Departementet foreslår derfor i punkt 24.3 at namsmannen kan innkalle saksøkte og eventuelt også saksøker til et møte, dersom en av partene ber om det, eller namsmannen finner grunn til det.

Når beslutning om utlegg ikke lenger skal tas i en utleggsforretning, er det behov for å regulere hvordan beslutningen skal dokumenteres. Departementet foreslår i punkt 24.4.1 at namsmannen skal føre namsbok ved beslutning om utleggspant eller utleggstrekk, og der saken avsluttes med beslutning om intet til utlegg. For å legge til rette for å digitalisere utleggsprosessen, foreslår departementet å endre ordlyden i bestemmelser hvor det etter gjeldende lov er et krav om utskrift av namsboken.

Dersom saksøkte er gift eller lever i et ekteskapslignende forhold, og det blir tatt utlegg i felles bolig, foreslår departementet i punkt 24.4.2 at namsmannen skal gi ektefellen eller samboeren underretning om utleggspantet. Det samme gjelder ved utlegg i tidligere felles bolig der saksøktes ektefelle, tidligere ektefelle eller tidligere samboer fortsatt bor.

24.2 Stedet for beslutningen

24.2.1 Gjeldende rett

En beslutning om utlegg skal tas i forbindelse med en utleggsforretning. Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9 første ledd første punktum at en utleggsforretning som hovedregel skal avholdes på saksøktes bopel eller forretnings- eller driftssted. Denne hovedregelen begrunnes med at namsmannen må undersøke den saksøktes bopel mv. for å kunne ta stilling til om den saksøkte har formuesgoder det kan tas utlegg i og velge utleggsobjekt. Når det tas utleggspant i løsøre som ikke er realregistrert, eller i verdipapirer, skal namsmannen holde utleggsforretning etter § 7-9 første ledd andre punktum der formuesgodet er. Namsmannen kan da forvisse seg om at formuesgodet er i saksøktes besittelse.

Den praktiske hovedregelen er likevel i dag at namsmannen avholder utleggsforretning på sitt kontor. Etter regelen i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9 første ledd tredje punktum kan en utleggsforretning avholdes på namsmannens kontor ved utlegg i andre formuesgoder enn løsøre som ikke er realregistrert eller i verdipapirer. I tillegg kan namsmannen avholde en utleggsforretning etter bestemmelsens andre ledd på kontoret når løsøret eller verdipapiret det skal tas pant i holdes skjult, stadig flyttes eller det allerede er tatt utleggspant i det, jf. bokstav a. Etter bokstav b kan en utleggsforretning avholdes på namsmannens kontor når det, etter at namsmannen har oppsøkt saksøktes bolig, er overveiende sannsynlig at det ikke finnes formuesgoder som det kan tas utleggspant i. Etter bokstav c kan hovedregelen også fravikes når saksøkte ikke har bopel, forretnings- eller driftssted i distriktet.

24.2.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

I høringsnotatet ble det foreslått å oppheve tvangsfullbyrdelseslovens regel om stedet for utleggsforretningen. Som nevnt er ikke dagens praksis hos namsmannen i tråd med lovens hovedregel. På grunn av namsmannens store saksmengde ble det i høringen vurdert at det ikke er hensiktsmessig for namsmannen gjennomgående å oppsøke saksøktes bopel eller forretnings- eller driftssted. Det vises i denne sammenheng til at saksøktes formuesgoder i dag ofte fremgår av ulike registre som namsmannen har tilgang til og at saksøkte sjelden har verdifullt løsøre hjemme hos seg.

Det ble også foreslått at namsmannen skal ta utleggssaken opp til videre behandling etter at den saksøkte har uttalt seg eller fristen for å uttale seg har løpt ut. Denne formuleringen er nøytral når det kommer til stedet for å behandle utleggssaken.

I høringen ble det videre foreslått at namsmannen skal kunne innkalle til et møte på blant annet saksøktes bopel, forretnings- eller driftssted, eller der det antas å kunne være formuesgoder til utlegg. Det ble lagt til grunn at namsmannen vil benytte seg av denne muligheten til å oppsøke saksøktes adresse i saker der det foreligger opplysninger om at den saksøkte har verdifulle formuesgoder som namsmannen bør sikre.

Ingen av høringsinstansene har merknader til høringsnotatets forslag.

24.2.3 Vurderinger og forslag

Departementet mener lovens hovedregel bør være at utleggssaker behandles på namsmannens kontor. Namsmannen har i dag en mye større saksmengde enn da tvangsfullbyrdelsesloven ble vedtatt. Det er ikke mulig for namsmannen gjennomgående å oppsøke den saksøktes bopel, forretnings- eller driftssted, uten å tilføre store ressurser til dette. I tillegg er mange av den saksøktes formuesgoder i dag registrert i ulike registre som namsmannen har tilgang til, og behovet for å oppsøke saksøkte er ikke lenger like stort. I enkelte tilfeller kan den saksøkte ha verdifullt løsøre hjemme hos seg, som namsmannen ikke vil få vite om uten å oppsøke adressen. Det antas imidlertid at de fleste saksøkte ikke har formuesgoder med en verdi som i særlig grad overstiger kostnadene ved et eventuelt tvangssalg. Det fremstår derfor som lite hensiktsmessig at namsmannen rutinemessig skal oppsøke saksøktes adresse. Dette er heller ikke den praktiske hovedregelen i dag. I tillegg kan den saksøkte oppleve namsmannens besøk som belastende. Når en kan oppnå samme resultatet ved å behandle saken på namsmannens kontor, bør namsmannen kunne unnlate å oppsøke den saksøkte.

Forslaget til formulering i § 7-9 første ledd om at namsmannen kan «ta utleggssaken opp til videre behandling», er nøytral når det kommer til stedet for å behandle utleggssaken. Departementet antar at mange saker vil behandles på namsmannens kontor, slik praksis er i dag. Bestemmelsen åpner imidlertid for at saker kan behandles andre steder dersom namsmannen finner det hensiktsmessig. Dersom en avgjørelse om utlegg utelukkende er basert på automatisert behandling, slik det åpnes for i forslag til tvangsfullbyrdelsesloven § 5-21, vil behandlingen av saken ikke være knyttet til et fysisk sted.

Departementet foreslår en ny bestemmelse i § 7-9 andre ledd, som gir namsmannen adgang til å avtale et møte på blant annet saksøktes bopel, forretnings- eller driftssted, der det antas å kunne være formuesgoder til utlegg. Se nærmere omtale i punkt 24.3. Departementet legger til grunn at namsmannen vil benytte seg av denne muligheten i saker der det foreligger opplysninger om at saksøkte har verdifulle formuesgoder som namsmannen bør sikre. Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 5-9 at namsmannen kan kreve å få adkomst til bolig, forretningslokaler eller annen eiendom som saksøkte eier eller besitter, i den utstrekning det er nødvendig for fullbyrdelsen. Dersom den saksøkte i slike tilfeller ikke gir namsmannen frivillig tilgang til eiendommen, kan det brukes nødvendig makt, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 5-10.

Departementet viser til forslag til endringer i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9.

24.3 Møte før beslutning

24.3.1 Gjeldende rett

Det finnes i dag ingen bestemmelser som regulerer partenes mulighet til å be om et møte i forkant av en utleggsforretning. Derimot har «[a]lle som har en rett som blir berørt», rett til å være til stede ved namsmannens forretninger og møter, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 5-8 andre ledd. På bakgrunn av denne bestemmelsen kan en part i dag be om å få være til stede mens namsmannen avholder utleggsforretning. Tvangsfullbyrdelsesloven § 7-11 om innledning av utleggsforretning forutsetter at saksøkte er til stede under utleggsforretningen, blant annet ved å regulere saksøktes rett til å uttale seg om valget av utleggsgjenstand. Dersom namsmannen pålegger dem det, plikter partene etter § 5-8 første ledd å være til stede ved en forretning eller et møte.

24.3.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

I høringsnotatet er det foreslått å gå bort fra ordningen med at det skal avholdes en utleggsforretning på et angitt sted til en angitt tid. Som en konsekvens av dette, bortfaller partenes rett til å være til stede «under forretningen». I høringsnotatet er det pekt på at det fortsatt kan være behov for at namsmannen møter partene. Det ble derfor foreslått å gi namsmannen rett til å innkalle saksøkte og eventuelt også saksøker til et møte, dersom en av partene har bedt om det, eller namsmannen finner grunn til det.

Norges politilederlag stiller i sin høringsuttalelse spørsmål ved om forslaget om at det skal kunne avholdes et møte mellom namsmannen og partene, er i tråd med målet om å effektivisere saksbehandlingen hos alminnelig namsmann.

24.3.3 Vurderinger og forslag

Departementet mener at det av ulike grunner fortsatt kan være behov for at namsmannen i enkelte tilfeller møter partene. Departementet slutter seg derfor til forslaget i høringen om at namsmannen kan innkalle saksøkte og eventuelt også saksøker til et møte.

Norges politilederlag er kritiske til å innføre en regel om et møte mellom partene, under henvisning til ressursbruken hos alminnelig namsmann. Departementet mener at det av rettssikkerhetsmessige årsaker bør legges til rette for at partene kan møtes. Særlig for den saksøkte kan det være utfordrende å uttale seg skriftlig, og det er hensiktsmessig å ha mulighet for et møte der namsmannen legger til rette for at relevante opplysninger kommer frem. Departementet antar at adgangen til å innkalle til møte vil bli brukt så sjelden at det totalt sett ikke vil ha nevneverdig betydning for effektiviteten i saksbehandlingen. Departementet viser til at det er namsmannen som etter forslaget i § 7-9 andre ledd beslutter om det skal avholdes et møte. Partene kan ikke kreve et slikt møte.

Dersom namsmannen finner grunn til å pålegge partene det, følger det av tvangsfullbyrdelsesloven § 5-8 første ledd første punktum at partene plikter å være til stede på møtet.

Et møte etter lovforslagets § 7-9 andre ledd kan holdes på namsmannens kontor, saksøktes bopel, forretningssted eller driftssted, der det antas å kunne være formuesgoder til utlegg, eller som fjernmøte. Det er etter forslaget ingen begrensninger på hvor møtet holdes, og namsmannen kan benytte seg av de teknologiske løsningene som anses hensiktsmessige.

Departementet viser til forslag til ny bestemmelse i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9 andre ledd.

24.4 Form og innhold

24.4.1 Namsbok

24.4.1.1 Gjeldende rett

Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 5-19 første ledd at namsmannen skal føre namsbok ved forretninger og møter. Namsboken skal inneholde opplysninger om stedet og tiden for forretningen eller møtet, om partene, om hvem som var til stede og om hva som i det vesentlige skjedde, jf. § 5-19 første ledd. I tillegg stilles det ytterligere krav til innholdet i namsboken i tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7-18, 7-19, 7-20, 7-21 og 7-25, avhengig av om det besluttes utleggspant, utleggstrekk eller intet til utlegg.

Namsmannen skal signere namsboken, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 5-19 første ledd tredje punktum. Ved henvisning til domstolloven § 197 a andre ledd i § 5-19 første ledd fjerde punktum, er det åpnet for elektronisk signatur. Se omtale i punkt 26.3.2 hvor signaturkravet foreslås opphevet.

24.4.1.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

I høringsnotatet er det foreslått at det ikke lenger skal avholdes en utleggsforretning til nærmere angitt tid og sted. Se nærmere omtale i kapittel 23 om foreleggelse av begjæringen og punkt 24.2 om stedet for beslutningen. Det følger av gjeldende tvangsfullbyrdelsesloven § 5-19 at det skal føres namsbok ved forretninger og møter under en sak. Etter ordlyden i bestemmelsen er det altså ikke et krav om at det skal føres namsbok ved beslutning om utlegg. Det ble i høringen vurdert at det bør føres namsbok for beslutninger om utlegg, og foreslått at det skal føres namsbok ved beslutning om utleggspant, beslutning om utleggstrekk og der saken avsluttes med intet til utlegg.

I høringsnotatet er det understreket at tvangsfullbyrdelsesloven fortsatt vil regulere kravene til innholdet i namsboken. Videre er det pekt på at partene bør får tilstrekkelig informasjon i namsboken til å vurdere om de skal klage på avgjørelsen. Blant annet er det viktig at saksøkte får informasjon om hvordan et eventuelt utleggstrekk er beregnet.

Politidirektoratet tar til orde for at begrepet namsbok utgår og viser til at det er foreslått at Innkrevingsmyndigheten ikke skal føre namsbok. Politidirektoratet mener alminnelig namsmann og Innkrevingsmyndigheten av hensyn til saksøkte (skyldneren) bør benytte samme betegnelse på sine beslutninger.

24.4.1.3 Vurderinger og forslag

Departementet mener det er behov for å regulere hvilke opplysninger som skal fremgå av en beslutning om utlegg og hvordan beslutningen skal nedtegnes. Når beslutning om utlegg ikke tas i en utleggsforretning, er det etter gjeldende regler ikke lenger et krav om å føre namsbok, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 5-19.

Departementet foreslår en ny bestemmelse i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9 syvende ledd om at beslutninger om utleggspant, utleggstrekk eller om at saken avsluttes med intet til utlegg, føres i namsbok. I tillegg foreslår departementet at det skal føres namsbok når namsmannen fatter beslutninger om endring av utleggstrekk etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21, om skifte av trekkpliktig arbeidsgiver etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22, og beslutning som følge av klage etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-24. Det vises til nærmere omtale i kapittel 31. Innholdet i namsboken vil reguleres i tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7-17, 7-18, 7-19, 7-20 og 7-23, i tillegg til § 5-19.

Politidirektoratet har i sin høringsuttalelse tatt til orde for å gå bort fra begrepet namsbok. I punkt 15.4 er det foreslått en egen bestemmelse for Innkrevingsmyndigheten om nedtegning av beslutning, begrunnelse og underretning eller meddelelse i innkrevingsloven. Det er i dag ikke et krav om å føre namsbok ved beslutninger om utlegg for alle dagens innkrevingsmyndigheter i Skatteetaten som etter forslaget til innkrevingsloven vil inngå i Innkrevingsmyndigheten. I tillegg er det ikke et krav om å føre namsbok verken ved beslutning om avregning eller ved beslutning om tvangsdekning i enkle pengekrav. Alminnelig namsmann fører derimot namsbok både ved beslutninger om utlegg og ved tvangsdekningsforretninger. Namsbok er dermed et mer innarbeidet begrep hos alminnelig namsmann, i tillegg til at det i større grad er en samlebetegnelse for de beslutningene som namsmannen tar.

Departementet mener etter dette at begrepet namsbok bør beholdes som betegnelse på den protokollen som føres for beslutninger om utleggspant, utleggstrekk og intet til utlegg. Departementet understreker at det avgjørende uansett er hvilke opplysninger som fremgår av beslutningen.

Departementet viser til forslag til ny bestemmelse i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9 syvende ledd.

24.4.2 Underretning om beslutning av utlegg

24.4.2.1 Gjeldende rett

Når namsmannen har tatt en beslutning om utleggspant, skal både saksøkte og saksøkeren få utskrift av namsboken, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-19 første og andre ledd. I tillegg skal en tredjeperson som er i besittelse av et formuesgode det tas utlegg i, få utskrift. Tvangsfullbyrdelsesloven § 7-20 regulerer i hvilken utstrekning namsmannen skal sørge for rettsvern for utleggspant og sikre utlegget på annen måte. Reglene er tilpasset rettsvernsreglene i panteloven kapittel 5 og avhenger derfor av utleggsgjenstand. Ved utlegg i et formuesgode som er registrert i et realregister, og i immaterielle rettigheter som det finnes særskilt register for, skal namsmannen omgående sende utskrift av namsboken til registeret. Når namsmannen beslutter utleggstrekk, skal både partene og den trekkpliktige få utskrift av namsboken, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21 andre ledd tredje punktum. Tas det ikke utlegg og saken avsluttes med «intet til utlegg» skal partene gis utskrift av namsboken, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-25 første punktum.

24.4.2.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

Ved underretning om beslutning om utleggspant, utleggstrekk eller der en sak avsluttes med «intet til utlegg», er det i høringsnotatet foreslått at det ikke lenger skal gis «utskrift» av namsboken. Det ble i høringen vurdert at begrepet «utskrift» kan tolkes slik at namsboken må skrives ut, og partene gis en fysisk versjon av namsboken. Det ble derfor foreslått at partene skal gis «gjenpart» av namsboken.

I høringen er det foreslått at dersom saksøkte er gift eller lever i et ekteskapslignende forhold og det blir tatt utlegg i felles bolig, skal ektefellen eller samboeren gis underretning om utleggspantet. Det samme gjelder ved utlegg i tidligere felles bolig der saksøktes ektefelle eller tidligere samboer fortsatt bor.

Det følger av dagens tvangsfullbyrdelseslov at ved utlegg i formuesgoder som er registrert i et realregister eller et immaterialregister, skal namsmannen sende utskrift av namsboken til registeret. I høringen er det foreslått at namsmannen etter ordlyden i stedet skal sende underretning om utleggspantet.

Politidirektoratet har vist til forslaget om at ektefelle og samboer skal gis underretning om utleggspant i felles bolig. Av høringen fremgår det at dette også gjelder «ektefelle og tidligere samboer» som fortsatt bor i tidligere felles bolig. Politidirektoratet bemerker at tidligere ektefelle ikke er omfattet av den foreslåtte bestemmelsen, og legger til grunn at det er utilsiktet. Tidligere ektefelle vil ha samme informasjonsbehov som tidligere samboer.

24.4.2.3 Vurderinger og forslag

For å legge bedre til rette for digitalisering, mener departementet at namsboken som hovedregel ikke skal skrives ut. Departementet foreslår derfor at ved underretning om beslutning om utleggspant, utleggstrekk eller der sak avsluttes med «intet til utlegg», skal det ikke lenger gis «utskrift» av namsboken. Det foreslås derfor at det fremgår av §§ 7-18, 7-20 og 7-23 at partene gis «gjenpart» av namsboken. Begrepet «gjenpart» er teknologinøytralt, og begrenser ikke hvordan namsboken formidles partene.

Som nevnt under gjeldende rett, følger det av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-20 første og niende ledd at ved utlegg i formuesgoder som er registrert henholdsvis i et realregister og et immaterialregister, skal namsmannen sende utskrift av namsboken til registeret. Departementet foreslår at namsmannen i stedet skal sende underretning om utleggspantet. Det er inntatt opplysninger om den saksøkte i namsboken som ikke er nødvendig informasjon for sikring av rettsvern. Av personvernhensyn mener departementet at informasjonen om den saksøkte bør begrenses. For å ivareta de saksøktes personvern foreslår departementet også at trekkpliktig ikke lenger skal motta namsboken, jf. forslaget til ny bestemmelse i § 7-20. For nærmere redegjørelse vises det til punkt 29.2 om beslutning om utleggstrekk.

Departementet slutter seg til forslaget i høringen om at ektefelle eller samboer i visse tilfeller skal få informasjon om et utlegg, og foreslår en ny bestemmelse i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-18 andre ledd. Dersom saksøkte er gift eller lever i et ekteskapslignende forhold og det blir tatt utlegg i felles bolig, skal ektefellen eller samboeren gis underretning om utleggspantet. Det samme gjelder etter andre punktum ved utlegg i tidligere felles bolig der saksøktes ektefelle eller tidligere samboer fortsatt bor. Med felles bolig siktes det her til bolig der de bor, uavhengig av eierforhold. Departementet mener det er rimelig at den saksøktes ektefelle eller samboer underrettes når det tas utlegg i felles bolig, og kan ikke se at det finnes gode argumenter som taler mot en slik regel.

Politidirektoratet har i sin høringsuttalelse tatt til orde for at bestemmelsen også bør komme til anvendelse på tidligere ektefelle som fortsatt bor i en tidligere felles bolig. Departementet er enig med Politidirektoratet. Det er ikke uvanlig at oppgjør mellom tidligere ektefeller trekker ut i tid. I tillegg er det ikke uvanlig at tidligere ektefeller inngår avtale, for eksempel av hensyn til felles barn, om at den ene parten skal fortsette å bo i tidligere felles bolig, uavhengig av eierforhold.

Departementet viser til forslag til endringer i tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7-18, 7-19, 7-20 og 7-23.

25 Valg av utleggsgjenstand

25.1 Innledning og sammendrag

I utgangspunktet står namsmannen i dag fritt til etter eget skjønn å velge hvordan et krav skal sikres, innenfor rammene av helt overordnede hensyn. Det er behov for å regulere nærmere hvilket formuesgode det skal tas utlegg i, eventuelt når det skal etableres utleggstrekk, dersom dette skal skje automatisk. Det foreslås i punkt 25.2 en hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven for i forskrift å fastsette detaljerte bestemmelser om valg av utleggsgjenstand.

I dag er det et krav om at alminnelig namsmann skal føre inn i namsboken hvilket eller hvilke formuesgoder det er tatt utleggspant i. I tillegg skal disse formuesgodene verdsettes og verdsettingen føres inn i namsboken. Departementet mener det er tilstrekkelig at alminnelig namsmann anslår formuesgodets verdi omtrentlig, og foreslår at namsmannen skal føre inn i namsboken hvilket beløp de formuesgodene det tas utlegg i, antas å ville innbringe ved tvangsdekning, se punkt 25.3.

25.2 Grad av sikring og etablering av utlegg

25.2.1 Gjeldende rett

Hvis det begjæres utlegg for et pengekrav, kan namsmannen etablere utleggspant eller utleggstrekk, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-1 andre ledd andre og tredje punktum.

Det kan tas utlegg i ethvert formuesgode som tilhører saksøkte, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-1 andre ledd første punktum, forutsatt at formuesgodet ikke er beslagsfritt etter reglene i dekningsloven kapittel 2. I vurderingen av om et formuesgode tilhører saksøkte, danner bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7-13 og 7-14 et utgangspunkt. Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-13 presumeres det at den som er registrert eller meldt som eier av et formuesgode, også er reell eier. På samme måte presumeres det at saksøkte er eier av løsøre og verdipapir som saksøkeren besitter. Utlegg kan etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-14 tas i nærmere angitte formuesgoder som en tredjeperson i det ytre fremstår som eier av, dersom det er sannsynlighetsovervekt for at formuesgodet tilhører saksøkte.

Finner namsmannen flere formuesgoder som tilhører den saksøkte, har tvangsfullbyrdelsesloven begrenset med føringer for hvilket formuesgode det skal etableres utleggspant i, eventuelt om kravet skal sikres ved utleggstrekk. Alminnelig namsmann vil i de fleste tilfeller sikre et krav ved utleggstrekk, dersom det er rom for trekk i saksøktes lønn eller ytelse og trekket gir tilstrekkelig sikkerhet for saksøkerens krav.

Ved valg av utleggsgjenstand skal namsmannen ta hensyn til saksøktes interesser og ønsker, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 5-10 andre ledd andre punktum. Dette kommer også til uttrykk i bestemmelsen om valg av utleggsgjenstand i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-6 første ledd, hvor det fremgår at namsmannen skal oppfordre saksøkte til å uttale seg om valg av gjenstand for utlegget. I tvangsfullbyrdelsesloven § 7-11 første ledd tredje punktum er det gitt en tilsvarende regel om saksøktes rett til å uttale seg om valg av utleggsgjenstand under utleggsforretningen. Namsmannen skal likevel bare ta hensyn til saksøktes interesser og ønsker i den utstrekning forholdene tillater det, jf. § 5-10 andre ledd andre punktum. Hensynet til saksøkte må ikke gå på bekostning av at utlegget så vidt mulig skal gi tilstrekkelig sikkerhet for saksøkerens krav.

25.2.2 Høringsnotatets forslag

I høringen ble det foreslått en hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven for å fastsette i forskrift detaljerte bestemmelser om valg av utleggsgjenstand. Dette vil legge til rette for at valg av utleggsgjenstand i størst mulig grad skal kunne gjennomføres automatisk. Det ble i høringen lagt til grunn at dette forutsetter en særskilt regulering av hvordan valget skal skje.

25.2.3 Høringsinstansenes merknader

Dommerforeningen viser til høringens omtale av reglene om formuesgoder hos tredjeperson i tvangsfullbyrdelsesloven. Dommerforening uttaler:

«Vi reiser spørsmål ved om man her kan ha tillagt bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-13 større betydning enn det er grunnlag for etter rettspraksis. Vi viser blant annet til avgjørelsene i Rt-1999-901 og Rt-2005-491, hvor det fremgår at utgangspunktet om at namsmannen skal legge til grunn at ektefeller eller samboere eier en bolig med en ideell halvpart hver, bare gjelder så lenge spørsmålet om hvem som er eier, ikke er nærmere belyst. Vi viser også til avgjørelsene i Rt-2000-585, Rt-2004-250 og Rt-2005-491.»

Skattedirektoratet er positive til endringene som foreslås, men tar til orde for at enkle pengekrav tas inn i opplistingen over formuesgoder som omfattes av reglene. Direktoratet uttaler:

«Bestemmelsene er praktisk for utlegg i bankkonto, og det foreligger rettspraksis (LH-2017-146866) for at bestemmelsene kan forståes slik at disse også gjelder «enkle pengekrav».»

KapitalKontroll AS støtter i utgangspunktet forslaget om automatisk valg av utleggsgjenstand. I høringsuttalelsen er det likevel vist til at formuesgoder som ikke er registrert i et register, kan være vanskelige å oppdage ved en automatisk prosess. Videre tar KapitalKontroll AS til orde for at en i forskriftsreguleringen prioriterer utleggsgjenstandene etter hva som antas å gi best sikkerhet for saksøkerens krav.

25.2.4 Vurderinger og forslag

Namsmannen står i dag fritt til etter eget skjønn å velge hvordan et krav skal sikres, innenfor rammene av de overordnede hensyn som det er redegjort for under gjeldende rett. Departementet mener i likhet med det som blir foreslått i høringsnotatet, at valg av utleggsgjenstand bør reguleres nærmere. Departementet foreslår en hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9 sjette ledd for å fastsette bestemmelser om valg av utleggsgjenstand i forskrift. Hjemmelen vil legge til rette for at valg av utleggsgjenstand kan gjennomføres automatisk, men forskriften vil i utgangspunktet også gjelde for manuelle valg av utleggsgjenstand.

KapitalKontroll AS har i sin høringsuttalelse tatt til orde for at en forskriftsregulering av valg av utleggsgjenstand hovedsakelig bør ta hensyn til hvilke formuesgoder som antas å gi best sikkerhet for saksøkerens krav. Departementet er enig med KapitalKontroll AS i at dette er viktig, men samtidig må namsmannen vurdere andre hensyn. Blant annet følger det av tvangsfullbyrdelsesloven § 5-10 andre ledd andre punktum at namsmannen skal ta hensyn til saksøktes interesser og ønsker. Forskriftsbestemmelsene må derfor også ta hensyn til interessene til flest mulig saksøkte. Som eksempel viser departementet til at i tilfeller der saksøkte har både en fritidseiendom og en bolig, vil det gjennomgående være i den saksøktes interesse at kravet sikres ved utlegg i fritidseiendommen.

Namsmannen skal bare ta hensyn til saksøktes interesser og ønsker i den grad forholdene tillater det, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 5-10 andre ledd andre punktum. Dette innebærer blant annet at hensynet til den saksøkte ikke må gå på bekostning av at utlegget skal gi tilstrekkelig sikkerhet for saksøkers krav. Departementet viser likevel til regelen i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-10 andre ledd tredje punktum om at fullbyrdelse ikke skal foretas i større omfang enn nødvendig. Videre bør det ved utforming av forskriftsbestemmelsene tas hensyn til om formuesgodet kan realiseres på en forholdsvis enkel måte i en tvangsdekningsprosess.

Partene kan ha uttalt seg om valget av utleggsgjenstand. Saksøkte skal ved foreleggelse av begjæringen oppfordres til å komme med en slik uttalelse, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-6 første ledd. Departementet har i tillegg foreslått at saksøker eller saksøkers prosessfullmektig i begjæringen kan uttale seg om valg av gjenstand for utlegget, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-5 første ledd. Forskriftsreguleringen av valg av utleggsgjenstand vil måtte utformes basert på hensynet til hva som generelt antas å være den beste løsningen for flest mulig parter. Det vil derfor kunne tenkes konkrete tilfeller hvor hensynet til partene tilsier en annen løsning enn det som følger av reglene i forskriften. Departementet antar at dersom en av partene har kommet med en uttalelse om valg av utleggsgjenstand, vil kravet ofte måtte sikres annerledes enn det som i utgangspunktet følger av forskriften.

KapitalKontroll AS har i sin høringsuttalelse pekt på at formuesgoder som ikke er registrert i et register kan være vanskelige å oppdage ved en automatisk prosess. Departementet understreker at dersom namsmyndighetene for eksempel i begjæringen får opplysninger som tyder på at det finnes formuesgoder hos saksøkte (skyldneren) som ikke vil fanges opp ved en automatisk behandling, kan saken behandles manuelt. Det vises i tillegg til at også i dag vil den saksøkte kunne ha formuesgoder av verdi som namsmannen ikke har opplysninger om, og dermed ikke tar utlegg i.

Dommerforeningen mener bestemmelsen i gjeldende tvangsfullbyrdelseslov § 7-13 er tillagt større betydning i høringsnotatet enn det er grunnlag for etter rettspraksis. Dommerforeningen viser blant annet til at namsmannen bare skal legge til grunn at ektefeller eller samboere eier en bolig med en ideell halvpart hver, så lenge spørsmålet om hvem som er eier ikke er nærmere belyst. Departementet understreker at reglene i gjeldende tvangsfullbyrdelseslov §§ 7-13 og 7-14 danner et utgangspunkt for vurderingen av eierforhold bare når namsmannen ikke har andre opplysninger. Dersom namsmannen har fått informasjon om eierforhold eller andre opplysninger av betydning for vurderingen, antas det at saken ofte vil måtte behandles manuelt.

Skattedirektoratet tar i sin høringsuttalelse til orde for at ordlyden også bør omfatte enkle pengekrav. Departementet er ikke enig med direktoratet og foreslår ingen utvidelse av bestemmelsenes virkeområde. Det er gjennomgående uproblematisk å konstatere hvem som er innehaver av en bankkonto eller et annet enkelt pengekrav. I de tilfeller hvor det påstås at innestående på konto tilhører en annen enn den som står som eier av kontoen, må dette uansett vurderes konkret. Departementet viser også til at de foreslåtte bestemmelsene i §§ 7-11 og 7-12 vil danne utgangspunktet for vurderingen i de tilfeller hvor annet eierforhold ikke er nærmere belyst. Bestemmelsene ville uansett ikke ha kommet til anvendelse ved en konkret vurdering av hvem som er eier av en bankkonto.

Departementet viser til forslag til ny bestemmelse i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9 sjette ledd.

25.3 Verdivurdering

25.3.1 Gjeldende rett

Namsmannen skal føre inn i namsboken hvilket eller hvilke formuesgoder det er tatt utleggspant i. I tillegg skal disse formuesgodene verdsettes og verdsettingen føres inn i namsboken, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-18 første og andre ledd. Namsmannen skal legge til grunn den antatte verdien ved et eventuelt tvangssalg. Det følger av Ot.prp. nr. 65 (1990–91) s. 153: «Både hensynet til saksøkte og hensynet til saksøkeren taler for at formuesgodet verdsettes. For saksøkte gjør verdsettelsen det lettere å sikre seg mot at det gis utlegg i mer enn nødvendig. For saksøkeren gjør verdsettelsen det lettere å vurdere om utlegget gir god sikkerhet». Departementet viser i denne sammenheng til tvangsfullbyrdelsesloven § 5-10 andre ledd tredje punktum, om at fullbyrdelse ikke skal foretas i større omfang enn nødvendig.

Det er forutsatt at selve verdsettingen kan skje ved enkle midler. Blant annet er det antatt at det ved verdivurderingen av en fast eiendom, skal tas hensyn til eiendommens beliggenhet, størrelse og antatte verdi. Det er lagt til grunn at det ligger utenfor lovens ordning at namsmannen selv innhenter takster, men dersom det allerede foreligger en takst, bør denne vurderes og tas hensyn til. Ved verdivurderingen av en motorvogn er det antatt at motorvognens alder og antatte salgsverdi bør inngå som momenter i verdivurderingen. Begrensede rettigheter, slik som for eksempel foranstående heftelser, skal anmerkes i namsboken etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-18 tredje ledd.

Der det er åpenbart at tvangsdekning vil gi saksøkeren full dekning, er det etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-18 andre ledd siste punktum ikke nødvendig å verdsette formuesgodene det tas utlegg i.

25.3.2 Høringsnotatets forslag

I høringsnotatet er det pekt på at kravet til en presis verdsettelse har vist seg vanskelig å etterleve i praksis, i tillegg til at kravene er unødvendig strenge. Det ble derfor tatt til orde for en mer omtrentlig verdsettelse av formuesgodene som det tas pant i.

Det er i dag ikke nødvendig å verdsette formuesgodet i tilfeller der det er åpenbart at tvangsdekning vil gi saksøker full dekning. I høringsnotatet er det foreslått å presisere i ordlyden at dette unntaket bare kommer til anvendelse der det er tatt utlegg i ett formuesgode. Forslaget er begrunnet med at når namsmannen velger å ta utlegg i flere formuesgoder, vil namsmannen måtte ha en formening om verdien på formuesgodene for å kunne ta stilling til om alle utleggene er nødvendige.

25.3.3 Høringsinstansenes merknader

Skattedirektoratet tar i sin høringsuttalelse til orde for å regulere at namsmyndigheten kan automatisere verdivurderingen av formuesgoder. Direktoratet uttaler:

«Dette kan skje enten ved enkle beregninger regulert i forskrift, og/eller ved å benytte informasjon namsmyndigheten har eller kan innhente fra tilgjengelige registre, samt verdiinformasjon som er oppgitt i skattemeldingen. Slik bestemmelsen er utformet, vil det trolig være behov for en manuell verdivurdering. Skattedirektoratet foreslår at det gis en forskriftsbestemmelse i § 7-18, eventuelt at hjemmelen til å gi forskrifter i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-10 sjette ledd utvides til også å omfatte verdivurderinger.»

25.3.4 Vurderinger og forslag

Departementet foreslår at namsmannens vurdering av verdien på formuesgodene det tas utlegg i, kan anslås omtrentlig, jf. forslaget til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-17 andre ledd første punktum. Det bør fortsatt være et krav om at namsmannen har en viss oppfatning av verdiforholdene, men et omtrentlig anslag av verdien vil være tilstrekkelig for at namsmannen skal kunne vurdere om kravet bør sikres ytterligere. Det antas også å være tilstrekkelig for å ta stilling til om det overhodet er hensiktsmessig å ta utleggspant i et formuesgode som tilhører den saksøkte, men som har lav eller ingen verdi. Som det fremgår av redegjørelsen under gjeldende rett, taler både hensynet til den saksøkte og hensynet til saksøkeren for å verdsette formuesgodet. For saksøkte gjør verdsettelsen det lettere å sikre seg mot at det gis utlegg i mer enn nødvendig. For saksøkeren gjør verdsettelsen det lettere å vurdere om utlegget gir god sikkerhet. Også et omtrentlig anslag av verdien på formuesgodene vil ivareta disse hensynene.

Ved verdsettingen må en legge til grunn den antatte verdien ved en eventuell tvangsdekning. I den videre vurderingen av om verdien utgjør tilstrekkelig sikring av kravet, er spørsmålet om hele utleggskravet vil gjøres opp ved eventuell tvangsdekning. Ved denne vurderingen må det tas høyde for at noe av utleggsobjektets verdi vil gå til å dekke omkostninger ved tvangsdekningen og eventuelle renter som påløper i tiden fra namsmannen beslutter utlegget til tvangssalget kan gjennomføres. Slike omkostninger og renter er sikret under utleggspantet, jf. panteloven § 1-5.

Departementet foreslår ingen regulering av hvordan namsmannen anslår det omtrentlige beløpet eller hvilke kilder namsmannen skal benytte i vurderingen. Det antas i forlengelsen av dette at det vanskelig kan klages på formalia rundt hvordan namsmannen fastsetter det omtrentlige beløpet etter den foreslåtte ordlyden. Det bør ikke være et krav om at namsmannen alltid skal vurdere eventuelle takster som foreligger. Det skal likevel være adgang til å klage dersom partene enten mener at kravet er oversikret ved at det er tatt utlegg i flere formuesgoder enn nødvendig, eller at kravet ikke er tilstrekkelig sikret til tross for at det finnes ytterligere formuesgoder namsmannen kunne tatt utleggspant i.

Det er i dag ikke nødvendig å verdsette et formuesgode når det er åpenbart at tvangsdekning vil gi saksøkeren full dekning. Tas det utlegg i flere formuesgoder, vil namsmannen likevel måtte ha en formening om verdien på formuesgodene for å kunne ta stilling til hvorvidt alle utleggene er nødvendige. Departementet foreslår å presisere ordlyden i § 7-17 andre ledd tredje punktum slik at unntaket fra at formuesgodet skal verdsettes, bare skal komme til anvendelse ved utlegg i ett formuesgode. Når namsmannen kommer til at det er åpenbart at tvangsdekning vil gi saksøkeren full dekning og derfor ikke verdsetter formuesgodet, foreslås det at dette skal føres inn i namsboken. En slik opplysning vil være nyttig for partene, og vil kunne hindre unødvendige spørsmål i ettertid.

Skattedirektoratet har tatt til orde for en nærmere regulering av at namsmyndigheten kan automatisere verdivurderingen av formuesgoder. Direktoratet mener ordlyden i forslaget til bestemmelse er uheldig og kan føre til at slike verdivurderinger må gjøres manuelt. Departementet er ikke enig i Skattedirektoratets vurderinger og viser til den generelle bestemmelsen om automatisering i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-21, hvor det fremgår at namsmyndighetene på visse vilkår kan treffe avgjørelser som utelukkende er basert på en automatisert behandling. Departementet mener en verdivurdering er å anse som en avgjørelse som kan treffes utelukkende basert på en automatisert behandling når vilkårene etter den generelle bestemmelsen er oppfylt, og foreslår ingen ytterligere hjemmel.

Departementet viser til forslag til endringer i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-17 andre og fjerde ledd.

26 Signaturkrav

26.1 Innledning og sammendrag

Departementet foreslår å videreføre kravet om saksøkers underskrift på begjæringer og om at klager må underskrives. En henvisning i tvangsfullbyrdelsesloven til domstollovens regler tillater bruk av elektronisk signatur i dag. Bestemmelsene i domstolloven er hensiktsmessig utformet for å regulere elektronisk signatur også hos alminnelig namsmann. I tillegg er det en fordel at elektronisk signatur i utgangspunktet er likt regulert for alminnelig namsmann og for domstolene. Det er derfor ikke behov for lovendringer for å legge til rette for elektronisk signatur. Departementet legger til grunn at forskriftshjemlene i domstolloven vil bli tatt i bruk dersom det er behov for en nærmere regulering av elektronisk signatur hos alminnelig namsmann.

Departementet foreslår å oppheve kravet om at namsmannen underskriver namsboken. Kravet om signatur er lite forenelig med en digitalisering av utleggsprosessen. Det vil fremgå av namsboken og saksbehandlingssystemene dersom en saksbehandler har gjort manuelle vurderinger i saken. Dette gir grunnlag for fortsatt å kunne vurdere namsmannens habilitet.

26.2 Signaturkrav for partene

26.2.1 Gjeldende rett

Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-2 første ledd skal saksøkeren undertegne en begjæring om tvangsfullbyrdelse. Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16 første ledd fjerde og femte punktum skal en klage være undertegnet av klageren.

I henhold til tvangsfullbyrdelsesloven § 1-10 gjelder domstolloven § 197 a tilsvarende for elektronisk kommunikasjon med namsmannen. Domstolloven § 197 a andre ledd likestiller elektronisk signatur med fysisk underskrift når den tekniske løsningen som benyttes sikrer notoritet for signaturen.

26.2.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

I høringsnotatet ble det vurdert om en bør oppheve kravet om signatur på begjæringer og klager. Et krav om signatur kan bidra til å gjøre det tydelig for partene at å sende inn en begjæring eller en klage har konsekvenser, for eksempel kan det påløpe gebyrer. I tillegg er signatur en innarbeidet måte å bekrefte en handling på, som kan etterprøves. Det er i høringsnotatet foreslått å videreføre kravet til signatur på begjæringer og klager.

Det ble i høringsnotatet slått fast at tvangsfullbyrdelsesloven allerede legger til rette for bruk av elektronisk signatur gjennom henvisningen til domstolloven § 197 a i tvangsfullbyrdelsesloven § 1-10. Det ble også vist til forskriftshjemmelen i domstolloven § 197 a femte ledd, som åpner for å gi nærmere regler om blant annet elektronisk signatur i forskrift.

Domstoladministrasjonen støtter i sin høringsuttalelse forslaget om å videreføre et krav om signatur på begjæring og klage i tvangsfullbyrdelsesloven og viser til at dette er i tråd med reglene i øvrig prosesslovgivning. Videre uttaler Domstoladministrasjonen:

«Vi understreker viktigheten av at signaturkravene i tvangsfullbyrdelsesloven er de samme som i prosesslovgivningen for øvrig, slik at det ikke blir nødvendig å utvikle ulike løsninger på ulike prosessområder. Med identiske regler unngår man også at ulike rettslige standarder må benyttes i ulike sammenhenger, noe som i seg selv vil føre til rettsuklarhet.»

I forlengelsen av dette anbefaler Domstoladministrasjonen at tvangsfullbyrdelseslovens signaturløsninger reguleres med hjemmel i domstolloven § 197 a og viser til at deres erfaring er at reglene «gir tilstrekkelig hjemmel og grunnregulering av adgangen til elektronisk signatur, samtidig som de ikke er unødig detaljerte og styrende for utformingen av tekniske løsninger og arbeidsmåter».

26.2.3 Vurderinger og forslag

Å oppheve kravet om underskrift på begjæringer og klager kunne forenklet en digitalisering av saksbehandlingsprosessen. Samtidig er det fortsatt behov for at saksøker eller klager bekrefter at det er de som leverer begjæringen eller klagen. En signatur er en innarbeidet og etterprøvbar måte å bekrefte dette på. En signatur gir også partene en påminnelse om at de ved å sette frem begjæringen eller klagen starter en prosess som kan påføre initiativtaker kostnader i form av gebyrer, og kan medføre ansvar for motparten i form av erstatning av sakskostnader, jf. tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 3. Departementet foreslår etter dette å videreføre kravet om signatur på begjæringer og klager i henholdsvis tvangsfullbyrdelsesloven § 5-2 femte ledd og § 5-16 første ledd.

Bruk av elektronisk signatur er nødvendig for å kunne digitalisere saksbehandlingen hos alminnelig namsmann. Som nevnt åpner tvangsfullbyrdelsesloven allerede for elektronisk signatur gjennom henvisningen til domstolloven § 197 a i tvangsfullbyrdelsesloven § 1-10.

Domstoladministrasjonen har i sin høringsuttalelse understreket viktigheten av at signaturkravene i tvangsfullbyrdelsesloven er de samme som i prosesslovgivningen for øvrig. I forlengelsen av dette anbefaler Domstoladministrasjonen at tvangsfullbyrdelseslovens signaturløsninger reguleres med hjemmel i domstolloven § 197 a. Departementet mener det er viktig at reguleringen av elektronisk signatur ikke er for detaljert, men gir rom for utvikling av tekniske løsninger. Samtidig må reglene sette klare rammer for de tekniske løsningene. Reglene må også legge til rette for at elektronisk signatur blir et tilstrekkelig sikkert alternativ. Departementet legger vekt på Domstoladministrasjonens gode erfaring med reglene i domstolloven. I tillegg er departementet enig med Domstoladministrasjonen i at signaturkravene etter tvangsfullbyrdelsesloven bør tilsvare de kravene som gjelder for prosesslovgivningen for øvrig.

Det er aktuelt å fastsette i forskrift at det overfor alminnelig namsmann og Innkrevingsmyndigheten vil oppfylle kravene til elektronisk signering at begjæringen eller klagen er ekspedert i en portalløsning der avsenderen har logget seg inn ved å identifisere seg, uten at avsenderen nødvendigvis trenger å identifisere seg på nytt ved ekspederingen. Forutsatt at løsningen sikrer betryggende notoritet om avsendelsen, må en slik regulering antas å ligge innenfor rammen av domstolloven § 197 a. Det foreslås derfor ingen endringer i bestemmelsen for å presisere dette.

Departementet foreslår etter dette ingen ny regulering av elektronisk signatur.

26.3 Signaturkrav for namsmannen

26.3.1 Gjeldende rett, høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 5-19 første ledd tredje punktum at namsmannen skal signere namsboken. I høringsnotatet ble det foreslått å oppheve denne regelen. Bakgrunnen for signaturkravet omtales ikke i forarbeidene til bestemmelsen, men det er antatt at underskriften først og fremst skal sikre notoritet. Med dagens teknologi kan notoritet sikres i saksbehandlingssystemet, i stedet for at saksbehandler signerer beslutningen. I høringsnotatet er det lagt til grunn at et krav om namsmannens signatur på namsboken vil kreve et manuelt steg og dermed gjøre det vanskeligere å digitalisere saksbehandlingsprosessen.

Namsmannen er underlagt regler om habilitet, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 2-5. I høringsnotatet ble det vurdert om å oppheve signaturkravet vil kunne få utilsiktede konsekvenser for partenes anledning til å ta stilling til namsmannens habilitet. Det ble lagt til grunn at der det er gjort manuelle vurderinger, bør dette fremkomme av namsboken, og saksbehandleren vil kunne identifiseres. I høringen ble det lagt til grunn at det ikke er nødvendig at saksbehandler signerer namsboken for å vurdere spørsmålet om habilitet, såfremt eventuelle manuelle vurderinger som er gjort i saken, fremgår av namsboken.

Domstoladministrasjonen støtter forslaget om å oppheve kravet om at namsmannen skal signere namsboken. Også Politidirektoratet støtter vurderingene i høringsnotatet.

26.3.2 Vurderinger og forslag

Departementet mener de hensyn som tidligere begrunnet regelen om at namsmannen skal signere namsboken, ikke lenger gjør seg gjeldende i samme grad og foreslår å oppheve regelen. Da tvangsfullbyrdelsesloven ble utarbeidet, var signatur avgjørende for å kunne etterprøve hvem som hadde tatt en avgjørelse, og for å sikre at avgjørelsen ikke ble endret i ettertid. I dag vil det kunne fremgå av et saksbehandlingssystem både hvem som har vært inne i en sak og når eventuelle endringer er gjort.

I tillegg til at saksbehandler må foreta en manuell handling ved faktisk å underskrive namsboken, forutsetter en saksbehandlers signatur at denne saksbehandleren har tatt aktivt stilling til innholdet i beslutningen. Regelen er derfor vanskelig å forene med en digitalisering av utleggsprosessen.

Selv om det er en målsetning at utleggsprosessen digitaliseres i så stor grad som mulig, vil det fortsatt være behov for at saker behandles manuelt. Namsmannens saksbehandlere er underlagt regler om habilitet. For å kunne ta stilling til spørsmålet om habilitet er det nødvendig å vite hvem som har gjort eventuelle manuelle vurderinger i saken. Departementet forutsetter at det vil være mulig å identifisere saksbehandlere som har foretatt manuelle steg i en saksbehandlingsprosess i det nye saksbehandlersystemet. For at partene skal kunne ta stilling til om spørsmål om habilitet bør vurderes nærmere, er departementet enig med vurderingene i høringen om at saksbehandlers navn må fremgå av namsboken når en saksbehandler har gjort manuelle vurderinger i saken. Forutsatt at saksbehandlere som har gjort manuelle vurderinger i saken, identifiseres både i saksbehandlersystemet og i namsboken, mener departementet at saksbehandlerens underskrift ikke er en forutsetning for at partene skal vite hvem som har deltatt i beslutningen.

Departementet viser til forslag om å oppheve tvangsfullbyrdelsesloven § 5-19 første ledd tredje og fjerde punktum.

27 Informasjonsforvaltning hos alminnelig namsmann

27.1 Innledning og sammendrag

For å utføre sine oppgaver på en effektiv og korrekt måte og tilby gode tjenester til partene i saken, har namsmannen behov for opplysninger. Digitalisering av namsmannens arbeidsoppgaver medfører økt bruk av data og automatisering av ulike prosesser. Samtidig er det viktig at namsmannens behandling av opplysninger ivaretar rettssikkerhet og personvern.

Informasjonsforvaltning omfatter innhenting, bruk og utlevering av opplysninger. Den videre omtalen er delt opp med utgangspunkt i en tenkt tidsakse, slik at innhenting omtales først, deretter bruk, utlevering, og til slutt innsyn. Innkrevingsmyndighetens adgang til å innhente, bruke og utlevere opplysninger er foreslått regulert i innkrevingsloven, og er nærmere omtalt i kapittel 7.

Departementet foreslår i punkt 27.3 å videreføre prinsippet om at det som utgangspunkt er partene som har ansvaret for å opplyse saken. Det foreslås at alminnelig namsmann skal kunne pålegge skyldneren å gi opplysninger som «kan ha betydning for innkrevingen». I dette ligger det et krav om at opplysningen er av en slik art at den kan være relevant for tvangsfullbyrdelsen.

Også tredjeparter kan etter forslaget pålegges å gi opplysninger som kan ha betydning for saken. Denne opplysningsplikten er imidlertid sterkt begrenset hvis tredjeparten er en privatperson. Privatpersoner kan etter forslaget bare pålegges å gi opplysninger om krav som skyldneren har eller har hatt mot privatpersonen, og om skyldnerens eiendeler som vedkommende besitter eller har besittet.

Departementet foreslår videre at det i forskrift kan fastsettes hvilke offentlige myndigheter som skal gi opplysninger til alminnelig namsmann uavhengig av taushetsplikt. Det foreslås også en særskilt hjemmel for at alminnelig namsmann skal kunne innhente opplysninger fra Folkeregisteret.

I punkt 27.4 foreslår departementet hjemmel for at alminnelig namsmann kan bruke personopplysninger til automatiserte avgjørelser. Det oppstilles vilkår som skal sikre interessene til den avgjørelsen retter seg mot, med krav om at den automatiserte behandlingen må sikre partens krav til forsvarlig saksbehandling. Avgjørelsene som treffes, kan heller ikke bygge på skjønnsmessige vilkår, med mindre avgjørelsen er utvilsom. Parten har også rett til manuell overprøving av avgjørelsen. Departementet foreslår ikke hjemmel for at alminnelig namsmann kan bruke personopplysninger til profilering.

Alminnelig namsmann har behov for å dele opplysninger med Innkrevingsmyndigheten. I punkt 27.5 legges det til grunn at forvaltningsloven § 13 g gir tilstrekkelig hjemmel for å kunne regulere dette i forskrift.

Ordningen med ett utleggstrekk innebærer at en kreditor vil ha behov for innsyn i opplysninger om andre krav som deltar i et utleggstrekk for å ivareta sine interesser. Departementet foreslår i punkt 27.6 at det i forskrift kan gis regler om i hvilken utstrekning en kreditor skal få innsyn i andre krav i trekket. Innsynet bør begrenses til opplysninger om summen av krav med samme eller bedre prioritet. Eksistensen av disse kravene får direkte virkning for kreditors dekningsmuligheter.

I utviklingen og forvaltningen av systemløsninger vil det ofte ligge standpunkter i rettslige spørsmål, og føringer om prioriteringer og andre forhold knyttet til saksbehandlingen. Disse spørsmålene må en ta stilling til under ett for alle som skal nytte systemet. I punkt 27.7 pekes det på at det er naturlig at Politidirektoratet tar stilling til slike spørsmål.

27.2 Forholdet til EMK og Grunnloven

Grunnloven § 102 og den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 8 om retten til respekt for privatliv setter rammer for namsmannens behandling av opplysninger. Det følger av Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 at enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon. Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 har klare likhetstrekk. Departementet legger til grunn at innholdet i de to bestemmelsene i hovedsak er det samme hva gjelder adgangen til å behandle opplysninger. Det er adgang til å gjøre inngrep i rettighetene etter bestemmelsene dersom inngrepet har tilstrekkelig klar hjemmel, følger et legitimt formål og er forholdsmessig. Det vises til punkt 7.2 for nærmere gjennomgang av rettighetene etter Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8, og adgangen til å gjøre inngrep i rettighetene.

Personopplysningsloven gjelder ikke for saker som behandles eller avgjøres i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven, jf. personopplysningsloven § 2 andre ledd bokstav b. Personvernforordningen (GDPR) kommer derfor ikke til anvendelse. Personopplysningsloven og personvernforordningen vil imidlertid gjelde for Innkrevingsmyndigheten. På grunn av det nære samarbeidet mellom Innkrevingsmyndigheten og det alminnelige namsapparatet, med blant annet høy grad av felles systemløsninger og stor informasjonsutveksling, vil en derfor også for det alminnelige namsapparatet i praksis måtte se hen til personopplysningsloven og personvernforordningen.

27.3 Innhenting og undersøkelser

27.3.1 Gjeldende rett

27.3.1.1 Namsmannens ansvar for sakens opplysning

Namsmannens ansvar for å opplyse saker den har til behandling følger i dag av tvangsfullbyrdelsesloven § 5-3 første ledd første punktum. Bestemmelsen pålegger namsmannen av eget tiltak å påse at denne er kompetent til å behandle saken, at partene har partsevne og er prosessdyktige, samt at det foreligger tvangskraftig tvangsgrunnlag for kravet som søkes tvangsfullbyrdet. Denne plikten henger sammen med namsmannens foreløpige prøving av begjæringen etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-4, der de samme forholdene skal prøves. Det følger videre av tvangsfullbyrdelsesloven § 5-3 andre ledd at namsmannen plikter å gi partene og andre interesserte nødvendig veiledning.

Hovedansvaret for opplysning av sakens faktiske forhold påhviler partene, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 5-3 første ledd andre punktum og omtale nedenfor. Det er likevel namsmannen som i all hovedsak kartlegger mulige utleggsobjekter i utleggssaker. Namsmannen har langt bedre forutsetninger for å finne mulige utleggsobjekter enn det kreditor har. I motsetning til kreditor kan namsmannen avdekke mulige utleggsobjekter ved å pålegge skyldneren og tredjeparter å gi opplysninger og ved å kreve adkomst til bolig, forretningslokaler eller annen eiendom som skyldneren eier eller besitter, sml. tvangsfullbyrdelsesloven §§ 5-7 andre ledd andre punktum, 5-9 og 7-12 som omtales nærmere nedenfor. Namsmannen har en undersøkelsesplikt på utleggstidspunktet for å kartlegge om andre har rettigheter i det formuesgodet som det vurderes utlegg i, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-11 tredje ledd. En tilsvarende undersøkelsesplikt gjelder også ved tvangsdekning i løsøre, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §§ 8-19 andre ledd og 9-11 første ledd.

27.3.1.2 Partenes opplysningsplikt

Partenes ansvar for å opplyse saken følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 5-3 første ledd andre punktum. Bestemmelsen pålegger partene å gjøre rede for faktiske forhold og bevis som kan være av betydning for namsmannens avgjørelser.

Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-7 første ledd første punktum kan namsmannen «av eget tiltak innhente uttalelser fra partene og andre og kan oppfordre dem til å skaffe bevis». Det følger av forarbeidene til bestemmelsen, jf. Ot.prp. nr. 65 (1990–91) side 123–124, at bestemmelsen primært regulerer bevisførselen, og ikke er ment å være en generell hjemmel for å hente inn opplysninger.

Det følger videre av tvangsfullbyrdelsesloven § 5-7 andre ledd første punktum at namsmannen ikke kan pålegge andre enn sakens parter å gi opplysninger eller legge fram bevis, om ikke annet er bestemt. Det følger motsetningsvis av tvangsfullbyrdelsesloven § 5-7 andre ledd at namsmannen kan pålegge partene en opplysningsplikt, men bestemmelsen regulerer ikke omfanget av opplysningsplikten.

Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-9 første ledd første punktum plikter saksøkte, etter pålegg fra namsmannen, å gi «de opplysninger som er nødvendige for tvangsfullbyrdelsen og som saksøkte har adgang til». Forarbeidene til bestemmelsen tilsier at nødvendighetskravet ikke skal tolkes strengt, og det legges til grunn at namsmannen kan pålegge saksøkte å gi opplysninger som vil kunne få betydning for tvangsfullbyrdelsen, uten at det på forhånd er konstatert at opplysningen vil få betydning, se Ot.prp. nr. 65 (1990–91) s. 126:

«I saker om utlegg vil saksøkte ha plikt til å svare på alle spørsmål som angår det aktuelle gjeldsforhold til saksøkeren, og på spørsmål om inntekts- og formuesforhold, bl.a. om hvem som er skyldnerens arbeidsgiver. På forespørsel må saksøkte også gi svar på spørsmål om andre husstandsmedlemmers økonomiske forhold. Disse personers økonomiske forhold vil kunne få betydning for spørsmålet om en gjenstand er underlagt beslagsfrihet etter deknl § 2-3, for bedømmelsen av om formuesgoder som finnes i hjemmet tilhører skyldneren, og for øvrig for vurderingen av skyldnerens evne til å kunne oppfylle sine forpliktelser.»

Når et formuesgode er besluttet tvangssolgt ved hjelp av en medhjelper, har saksøkte etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-9 første ledd andre punktum en tilsvarende opplysningsplikt overfor medhjelperen.

Dersom saksøkte unnlater å oppfylle opplysningsplikten etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-9 første ledd, vil saksøkte kunne straffes etter domstolloven § 210 andre punktum.

Namsmannens pålegg om å gi opplysninger kan påklages etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16.

27.3.1.3 Tredjeparters opplysningsplikt

Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-7 andre ledd andre punktum plikter offentlige tjenestemenn etter pålegg fra namsmannen å gi opplysning om forhold de er blitt kjent med i sin stilling, dersom det kan skje uten å krenke taushetsplikt de har etter lov, forskrift eller instruks. Det samme gjelder andre som handler på vegne av stat eller kommune.

I saker om utlegg kommer tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12 om tredjeparters opplysningsplikt til anvendelse. For å undersøke hvilke formuesgoder skyldneren har, kan namsmannen pålegge tredjeparter å gi opplysninger om krav som skyldneren har mot dem, og om formuesgoder som de har i sin besittelse og som skyldneren eier. Namsmannen kan i rimelig utstrekning også pålegge tredjeparter å gi opplysninger om krav som skyldneren i løpet av de siste to årene har hatt mot dem og om hvordan kravet falt bort. Det samme gjelder formuesgoder som de i løpet av de siste to årene har hatt i sin besittelse og som skyldneren da eide, og om hvordan besittelsen opphørte.

Ifølge forarbeidene til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12 bør det «foreligge en viss sannsynlighet» for at skyldneren har krav mot tredjeparten eller at tredjeparten besitter formuesgoder for øvrig som skyldneren eier, før namsmannen retter en forespørsel til vedkommende, jf. Ot.prp. nr. 65 (1990–91) s. 151. Dette innebærer blant annet at bestemmelsen ikke gir hjemmel for mer rutinemessig og maskinell innhenting av opplysninger.

Arbeidsgiver plikter å gi opplysninger om skyldnerens lønns- og ansettelsesforhold og om pålagte trekk i lønnen. Opplysningsplikten gjelder uten hinder av taushetsplikt. Tvisteloven kapittel 22 om bevisforbud og bevisfritak gjelder tilsvarende.

I forlengelsen av dette følger det av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22 andre ledd første punktum at ved utleggstrekk skal den trekkpliktige uoppfordret underrette namsmannen dersom skyldnerens krav mot den trekkpliktige faller bort i løpet av trekkperioden. Dette innebærer at en trekkpliktig arbeidsgiver skal underrette namsmannen dersom arbeidsforholdet opphører og arbeidstakeren som trekkes ikke lenger har krav på lønn. Også den som utleggstrekket skal utbetales til (kreditor), skal underrettes i slike tilfeller. Den trekkpliktige skal etter bestemmelsens andre ledd andre og tredje punktum også opplyse namsmannen om eventuell ny arbeidsgiver og om skyldneren har flyttet, dersom den trekkpliktige sitter på slike opplysninger.

Tredjepart som unnlater å oppfylle opplysningsplikten etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12 kan straffes etter domstolloven § 206 første ledd andre punktum.

Pålegg om å gi opplysninger kan påklages etter tvangsfullbyrdelsen § 5-16. Dersom pålegget er gitt i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12, vil klagen ha oppsettende virkning, med mindre namsmannen eller tingretten finner at den er åpenbart grunnløs, jf. § 7-12 andre ledd.

27.3.2 Høringsnotatets forslag

Reglene om namsmannens adgang til å pålegge partene og andre opplysnings- og dokumentasjonsplikt ble i høringsnotatet foreslått samlet i en ny bestemmelse i tvangsfullbyrdelsesloven. Bestemmelsen ble foreslått å gjelde for alle typer tvangsfullbyrdelse og på alle stadier av namsmannens behandling av saken. Namsmannen vil etter forslaget kunne pålegge partene å gi opplysninger eller legge fram bevis som kan ha betydning for tvangsfullbyrdelsen. Hvis et formuesgode er besluttet tvangssolgt gjennom en medhjelper, vil skyldneren ha en tilsvarende opplysningsplikt overfor medhjelperen. Sistnevnte er en videreføring av gjeldende § 5-9 første ledd andre punktum.

Det ble foreslått at opplysningsplikten skulle omfatte opplysninger eller bevis som «kan ha betydning for tvangsfullbyrdelsen». Det ble lagt til grunn at et slikt krav ville sikre at bestemmelsen fikk et klart formål og omfang, samtidig som det gir tilstrekkelig fleksibilitet.

I høringen ble det foreslått at namsmannen kan pålegge tredjeparter å gi opplysninger som kan ha betydning for tvangsfullbyrdelsen. Forslaget tilsvarer partenes opplysningsplikt, men det ble ikke foreslått adgang for namsmannen til å pålegge tredjeparter å fremlegge bevis. Begrepet «tredjepart» omfatter både fysiske og juridiske personer.

Det ble videre foreslått at forvaltningsorganer og andre som handler på vegne av stat eller kommune skal ha plikt til å gi slike opplysninger uten hinder av taushetsplikt. Det ble foreslått en begrensning om at reglene om bevisforbud og bevisfritak i tvisteloven kapittel 22 skal gjelde tilsvarende, med unntak av tvisteloven § 22-3.

Det ble foreslått å begrense opplysningsplikten for tredjeparter som pålegges opplysningsplikt i egenskap av å være privatperson. I slike tilfeller omfatter opplysningsplikten etter forslaget bare krav som saksøkte har eller har hatt mot dem i løpet av de siste to årene og om hvordan kravet eventuelt har falt bort. Videre plikter de etter forslaget å gi opplysninger om formuesgoder som saksøkte eier og som de har eller har hatt i sin besittelse i løpet av de siste to årene og om hvordan besittelsen opphørte.

Det ble også foreslått at tredjeparters opplysningsplikt om krav og formuesgoder som saksøkte har eller har hatt, skal gjelde uten hinder av taushetsplikt. Unntaket skulle gjelde for alle tredjeparter som pålegges opplysningsplikt om slike forhold, ikke bare privatpersoner. Det ble samtidig foreslått at tvisteloven kapittel 22 om bevisforbud og bevisfritak, med unntak av tvisteloven § 22-3, skal gjelde tilsvarende.

I høringen ble det foreslått en hjemmel for namsmannen til å innhente taushetsbelagte opplysninger fra Folkeregisteret.

Det ble foreslått å videreføre regelen i tvangsfullbyrdelsesloven om at klager over pålegg om opplysningsplikt for tredjeparter har oppsettende virkning, med mindre klagen er åpenbart grunnløs. Det innebærer at opplysningsplikten ikke trenger å oppfylles før klagen er behandlet.

Det ble endelig foreslått at Kongen i forskrift kan gi nærmere regler om hvordan opplysningene skal gjøres tilgjengelig for namsmannen.

Det ble foreslått å videreføre tvangsfullbyrdelsesloven § 5-3 første og andre ledd om hvem som har ansvar for å opplyse saken, og om namsmannens veiledningsplikt i den forbindelse. Etter forslaget vil namsmannens ansvar for å opplyse saken fortsatt som utgangspunkt være å kontrollere at de prosessuelle vilkårene for fullbyrdelse foreligger, og at det foreligger tvangskraftig tvangsgrunnlag. Det vil ellers som utgangspunkt være partenes ansvar å opplyse sakens faktiske sider.

Regelen i gjeldende tvangsfullbyrdelsesloven § 5-7 første ledd ble foreslått flyttet til nytt tredje ledd i § 5-3.

27.3.3 Høringsinstansenes merknader

Datatilsynet gir uttrykk for at tilsynet på generelt og prinsipielt grunnlag er svært skeptisk til at et mål om digitalisering skal begrunne økt informasjonsflyt. De mener all digitalisering av eksisterende prosesser må skje på bakgrunn av og tilpasses det eksisterende personvernregelverket. Etter deres syn er det en gjennomgående svakhet at personvernkonsekvensene ikke er tilstrekkelig drøftet og vurdert. Datatilsynet anerkjenner at alle offentlige oppgaver som utgangspunkt er viktige. Det kan likevel ikke bety at personvernhensyn alltid må vike. De mener at flere av forslagene ikke i tilstrekkelig grad vurderer og drøfter personvernulempene og at dette må gjøres før forslagene eventuelt vedtas.

Datatilsynet er skeptisk til at namsmannen får økt adgang til å innhente taushetsbelagt informasjon, og viser til at dersom taushetsplikten utvannes, vil det kunne påvirke befolkningens ønske om og vilje til å dele opplysninger med offentlige organer.

Datatilsynet, Oslo politidistrikt og Sør-Vest politidistrikt har merknader til de konkrete forslagene. Disse gjengis under departementets vurderinger av de enkelte forslagene nedenfor.

27.3.4 Vurderinger og forslag

27.3.4.1 Namsmannens ansvar for opplysning av saken

Departementet foreslår å videreføre tvangsfullbyrdelsesloven § 5-3 første og andre ledd om fordelingen av ansvaret mellom namsmannen og sakens parter for å opplyse saken, og om namsmannens veiledningsplikt i den forbindelse. Det innebærer at det som utgangspunkt er partene som har ansvaret for å opplyse saken. Partenes opplysningsplikt er nærmere omtalt nedenfor i punkt 27.3.4.2.

Namsmannen skal som i dag påse at den er kompetent til å behandle saken, at partene har partsevne og er prosessdyktige, og at det foreligger tvangskraftig tvangsgrunnlag for kravet. Ved siden av dette er namsmannens primære oppgave å gjennomføre tvangsfullbyrdelsen. For dette trenger namsmannen en rekke opplysninger, som partene selv må frembringe, eller som må hentes inn fra tredjeparter. Formålet bak namsmannens hjemler for å innhente opplysninger er å gi namsmannen det faktiske grunnlaget den trenger for å ta stilling til begjæringen og gjennomføre tvangsfullbyrdelsen.

I en utleggssak skal namsmannen sikre kravet det er begjært utlegg for. For å vurdere om det skal tas utleggspant trenger namsmannen opplysninger om hvilke formuesgoder skyldneren eier. Det kan også være relevant å innhente opplysninger for å avklare hvem som eier et formuesgode, å undersøke hvor lett omsettelig et formuesgode er, eller å avklare hvor stor dekning et formuesgode vil gi ved en eventuell tvangsdekning.

For å etablere utleggstrekk må namsmannen ha opplysninger om hvilke inntekter og forskuddstrekk skyldneren har. Namsmannen må videre ha opplysninger om personer som inngår i skyldnerens husstand, for å vurdere hvor mye som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand etter dekningsloven § 2-7 og forskrifter til denne. Det kan også være behov for inntektsopplysninger for skyldnerens ektefelle eller samboer. Slike opplysninger har betydning for størrelsen på utleggstrekket.

En rekke av de opplysningene som er nødvendige for å gjennomføre tvangsfullbyrdelsen, vil namsmannen kunne innhente fra tredjeparter, for eksempel opplysninger om lønn og pensjon fra Skatteetaten eller om eiendeler fra offentlig tilgjengelige registre. Ofte vil opplysninger fra tredjeparter være lettere tilgjengelig og av bedre kvalitet enn opplysninger fra partene selv. At partene har det primære ansvaret for å opplyse saken, vil ikke være til hinder for at tredjepartsopplysninger brukes som primærkilde der dette er hensiktsmessig. Det er heller ikke til hinder for at namsmannen bruker slike opplysninger av eget initiativ. Nye saksbehandlingssystemer for namsmannen vil legge til rette for dette. Adgangen til å pålegge tredjeparter å gi opplysninger er nærmere vurdert i punkt 27.3.4.3 nedenfor. Der tredjepartsopplysninger brukes som primærkilde, vil partene fortsatt ha en rolle ved å bli forelagt opplysningene som en del av prosessen, for eksempel hvilke opplysninger om inntekter og stipulerte utgifter namsmannen har i en sak om utleggstrekk, for å kunne opplyse saken og påvirke resultatet.

I andre tilfeller må partene spille en mer aktiv rolle. Namsmannen skal vurdere beslagsfrihet der den har opplysninger som kan tilsi beslagsfrihet, men namsmannen vil som utgangspunkt ikke innhente opplysninger utelukkende med det formål å avdekke beslagsfrihet som ikke er påberopt av skyldneren. Det vil for eksempel være opp til skyldneren om denne ønsker å påberope beslagsfrihet begrunnet i helseforhold og inngi opplysninger og bevis som sannsynliggjør de forholdene som begrunner beslagsfrihet.

Departementet foreslår å videreføre tvangsfullbyrdelsesloven § 5-3 første og andre ledd om hvem som har ansvar for å opplyse saken, og om namsmannens veiledningsplikt i den forbindelse.

Departementet foreslår videre å flytte regelen i gjeldende tvangsfullbyrdelsesloven § 5-7 første ledd til nytt tredje ledd i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-3. Tvangsfullbyrdelsesloven § 5-7 første ledd regulerer i dag namsmannens adgang til av eget tiltak å innhente uttalelser fra partene og andre, og til å oppfordre dem til å skaffe bevis. Formålet med bestemmelsen er å gi namsmannen adgang til å aktivt styre bevisføringen, for å klarlegge forhold som er tvilsomme eller ikke fullt ut belyst, jf. Ot.prp. nr. 66 (1990–91) s. 123-124. Bestemmelsen henger så nært sammen med namsmannens og partenes grunnleggende ansvar for å opplyse saken etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-3 første ledd, at det gir en god sammenheng at å samle disse reglene i samme paragraf.

Endelig foreslås det et nytt fjerde ledd i § 5-3 om namsmannens plikt til å undersøke om skyldneren har egnede utleggsobjekter i utleggssaker. Forslaget anses å være en kodifisering av gjeldende rett.

Departementet viser til forslag til endringer i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-3.

27.3.4.2 Partenes opplysningsplikt

Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 5-3 første ledd andre punktum at det påhviler partene å gjøre rede for de faktiske forhold og bevis som kan være av betydning for namsmannens avgjørelser under fullbyrdelsen. Namsmannen har derfor behov for å kunne pålegge partene opplysningsplikt.

Departementet foreslår i tråd med forslaget i høringen å samle reglene om namsmannens adgang til å pålegge partene og andre en opplysnings- og dokumentasjonsplikt i en ny § 5-7 i tvangsfullbyrdelsesloven. Bestemmelsen vil gjelde for alle typer tvangsfullbyrdelse, og på alle stadier av namsmannens behandling av saken.

Etter gjeldende § 5-9 første ledd første punktum har saksøkte plikt til å gi de opplysningene som er nødvendige for tvangsfullbyrdelsen og som saksøkte har adgang til, når namsmannen gir pålegg om det. Departementet foreslår at det avgjørende for om en opplysning eller et bevis skal omfattes av opplysningsplikten, skal være at opplysningen eller beviset «kan ha betydning for tvangsfullbyrdelsen». I dette ligger det et krav om at opplysningen er av en slik art at den kan være relevant for tvangsfullbyrdelsen. Relevanskravet «kan ha betydning for tvangsfullbyrdelsen» er noe videre enn kravet i gjeldende bestemmelse i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-9 første ledd om saksøktes opplysningsplikt. Etter ordlyden i gjeldende § 5-9 må opplysningen eller beviset være «nødvendig» for tvangsfullbyrdelsen.

Det foreslåtte relevanskravet vil etter departementets syn sikre at bestemmelsen får et klart formål og omfang. Relevanskravet gir samtidig tilstrekkelig fleksibilitet til at namsmannen, de involverte parter og domstolene kan vurdere hvilke opplysninger som kan være relevante for tvangsfullbyrdelsen som opplysningene innhentes for.

Oslo politidistrikt uttaler blant annet at hjemmelen strekker seg langt og at det er usikkert om det foreligger tilstrekkelige gode grunner for å gi en så vid hjemmel. Etter deres syn er det ikke opplagt at det er heldig å gi en generalhjemmel som lar det være opp til namsmannens skjønn å avgjøre om slike opplysninger kan og bør innhentes.

Departementet viser til at nødvendighetskravet etter dagens § 5-9 ikke skal tolkes strengt. Skyldneren kan også under gjeldende rett pålegges å gi opplysninger som vil kunne få betydning for tvangsfullbyrdelsen, uten at det på forhånd er konstatert at opplysningen vil få betydning, se beskrivelsen av gjeldende rett ovenfor under punkt 27.3.1.2

Forslaget om saksøktes opplysningsplikt må ses i sammenheng med namsmannens oppgaver, for eksempel ved utlegg. For å vurdere om det skal tas utleggspant trenger namsmannen opplysninger om hvilke formuesgoder skyldneren eier, og for å vurdere utleggstrekk trenger namsmannen opplysninger om inntekt. Det vil være namsmannens oppgaver som er avgjørende for hvilke opplysninger som kan være relevante, og som namsmannen kan pålegge en part å gi.

Forslaget til ny § 5-7 i tvangsfullbyrdelsesloven omfatter blant annet opplysninger om saksøktes inntekter og utgifter, formuesgoder som tilhører eller antas å tilhøre saksøkte, midler som saksøkte har innestående på bankkonto eller på en klientkonto som ledd i en transaksjon, formuesgoder som saksøkte har tegnet forsikring for, fordringer som saksøkte har eller har hatt mot en tredjepart, eller fordringer som tredjeparten har mot saksøkte mv. Opplysningsplikten omfatter ikke bare rene verdiopplysninger, men også opplysninger om hvor et formuesgode eller en gjenstand befinner seg, nærmere opplysninger om eierskapet til et eller flere formuesgoder m.m. Som nevnt ovenfor i punkt 27.3.4.1, vil en del av disse opplysningene innhentes fra tredjeparter. I en del tilfeller vil det ikke foreligge tredjepartsopplysninger. Det er derfor nødvendig at partene selv har plikt til å gi slike opplysninger. Partene vil også i mange tilfeller måtte korrigere eller bekrefte tredjepartsopplysninger.

Datatilsynet og Oslo politidistrikt mener skyldneren ikke bør ha plikt til å fremlegge helseopplysninger om seg selv. Departementet vil fremheve at namsmannen skal vurdere beslagsfrihet der den har opplysninger som kan tilsi beslagsfrihet, men ikke innhente opplysninger fra skyldneren utelukkende med det formål å avdekke beslagsfrihet som ikke er påberopt av skyldneren selv. Det vil for eksempel være opp til skyldneren om vedkommende ønsker å påberope beslagsfrihet begrunnet i helseforhold, og inngi opplysninger og bevis som sannsynliggjør de forholdene som begrunner beslagsfriheten. Der beslagsfrihet er påberopt, men ikke tilstrekkelig sannsynliggjort, skal skyldneren veiledes om hvilke opplysninger og bevis som kan legges frem for å sannsynliggjøre den anførte beslagsfriheten. Legger skyldneren likevel ikke frem tilstrekkelige bevis for å sannsynliggjøre beslagsfrihet, bør utfallet etter departementets vurdering være at beslagsfrihet ikke tilkjennes, fremfor at skyldneren pålegges å legge frem opplysninger eller bevis. Dette innebærer at skyldneren ikke vil ha plikt til å utlevere helseopplysninger.

Departementet viser til forslag til endringer i tvangsfullbyrdelsesloven 5-7 første ledd.

27.3.4.3 Tredjeparters opplysningsplikt

Generelt

Selv om utgangspunktet er at det påhviler partene å gjøre rede for faktiske forhold og bevis som kan være av betydning, vil namsmannen ha behov for å innhente opplysninger fra tredjeparter. En rekke av de opplysningene som er nødvendige for å gjennomføre tvangsfullbyrdelsen, er tilgjengelige hos tredjeparter, for eksempel opplysninger om lønn og pensjon fra Skatteetaten eller om eiendeler i offentlig tilgjengelige registre. Ofte vil opplysningene fra tredjeparter være lettere tilgjengelig og av bedre kvalitet enn opplysninger fra partene selv. I en del sammenhenger vil tredjeparter være primærkildene til de opplysningene namsmannen trenger. Dette kan for eksempel gjelde opplysninger om lønn, hvor oppdaterte opplysninger vil kunne hentes fra a-ordningen. Nye saksbehandlingssystemer for namsmannen vil legge til rette for dette. Adgangen til å pålegge tredjeparter å gi opplysninger er derfor nødvendig for at namsmannen skal kunne utføre oppgavene sine på en god og effektiv måte. Opplysninger fra tredjeparter kan også brukes for å bekrefte eller avkrefte opplysninger fra saksøkte. Det kan videre være nødvendig med opplysninger fra tredjeparter i tilfeller hvor saksøkte ikke medvirker.

Namsmannens adgang til å innhente opplysninger fra tredjeparter følger etter gjeldende rett av tvangsfullbyrdelsesloven § 5-7 andre ledd andre punktum og § 7-12.

Bestemmelsen i § 5-7 andre ledd andre punktum pålegger offentlige tjenestemenn og andre som handler på vegne av stat eller kommune, å gi opplysninger om forhold de er blitt kjent med i sin stilling eller sitt verv, dersom det kan skje uten å krenke taushetsplikt de har etter lov, forskrift eller instruks.

Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12 første ledd kan namsmannen i dag pålegge tredjeparter å gi opplysninger om krav som skyldneren har mot dem, og om formuesgoder som de har i sin besittelse og som skyldneren eier. Namsmannen kan i rimelig utstrekning også pålegge tredjeparter å gi opplysninger om krav som skyldneren i løpet av de siste to årene har hatt mot dem og om hvordan kravet falt bort, og om formuesgoder som de i løpet av de siste to årene har hatt i sin besittelse og som skyldneren da eide og om hvordan besittelsen opphørte. Arbeidsgiver plikter å gi opplysninger om skyldnerens lønns- og ansettelsesforhold og om pålagte trekk i lønnen. Opplysningsplikten gjelder uten hinder av taushetsplikt. Tvisteloven kapittel 22 gjelder tilsvarende.

Etter departementets oppfatning bør det i større utstrekning åpnes for at namsmannen kan innhente opplysninger fra tredjeparter. Dette gjelder særlig der opplysningene allerede ligger lagret som strukturerte data hos offentlige organer, banker, forsikringsselskaper og andre.

Departementet foreslår å samle reglene om namsmannens adgang til å pålegge tredjeparter opplysnings- og dokumentasjonsplikt i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-7 andre til fjerde ledd. Bestemmelsen foreslås å gjelde for alle typer tvangsfullbyrdelse, og på alle stadier av namsmannens behandling av saken. Det vil blant annet i utleggssaker kunne være relevant å innhente opplysninger om skyldnerens formuesforhold før begjæringen forelegges for skyldneren, slik at namsmannen kan presentere hvilke inntekts- og utgiftsopplysninger som forventes å bli lagt til grunn ved beregningen av et eventuelt utleggstrekk. En tidlig innhenting av slike opplysninger vil på den måten både bidra til å opplyse saken og styrke skyldnerens rett til kontradiksjon.

Hvilke tredjeparter bør omfattes av opplysningsplikten

Tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12 angir i dag ikke uttrykkelig hvem som har opplysningsplikt etter loven, med unntak av pliktene som påhviler arbeidsgiver. I stedet regulerer bestemmelsen hvilke opplysninger som kan kreves av en tredjepart. Dersom loven skal gi en uttømmende angivelse av opplysningspliktige tredjeparter, vil det kreve en omfattende og detaljert regulering av de ulike aktørene som det kan være aktuelt å innhente opplysninger fra. Et forsøk på en slik regulering vil medføre at bestemmelsen blir mindre robust og dårligere tilpasset endrede behov i fremtiden.

I forslaget til bestemmelse om tredjeparters opplysningsplikt i innkrevingsloven § 11 er kretsen av opplysningspliktige angitt generelt ved at enhver tredjepart har opplysningsplikt etter loven. Se nærmere beskrivelse i punkt 7.3.4.2. Etter departementets oppfatning bør kretsen av opplysningspliktige tredjeparter være den samme i tvangsfullbyrdelsesloven. Departementet foreslår derfor at opplysningsplikten skal gjelde for enhver tredjepart.

Uttrykket enhver tredjepart omfatter både fysiske og juridiske personer. Departementet legger til grunn at enhver tredjepart også vil omfatte andre offentlige myndigheter, forsikringsselskaper hvor saksøktes eiendeler er eller kan være forsikret, og ulike registre. I den utstrekning opplysningene ikke knytter seg til deres næringsvirksomhet, foreslår departementet at fysiske personer bare skal ha plikt til å gi nærmere bestemte opplysninger.

Selv om enhver tredjepart er en nokså vid angivelse av hvilke aktører som har opplysningsplikt, rammes denne nærmere inn av vilkåret om at opplysningene kan ha betydning for innkrevingen, se nærmere om dette nedenfor.

Hvilke opplysninger omfattes av opplysningsplikten

For tredjeparters opplysningsplikt gir tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12 i dag en nærmere angivelse av hvilke opplysninger tredjeparter har plikt til å gi etter pålegg fra namsmannen. For eksempel fremgår det at tredjeparter kan pålegges å gi opplysninger om krav som skyldneren har mot dem.

En fortsatt adgang til innhenting av opplysninger fra tredjeparter er sentralt for namsmannens arbeid. Av den grunn er det viktig å ikke sette for snevre rammer for plikten til å gi opplysninger. Slik departementet vurderer det, er det også vanskelig å gi en uttømmende opplisting av hvilke opplysninger tredjeparter skal gi uten at relevante og nødvendige opplysninger kan bli utelukket.

Sør-Vest politidistrikt uttaler blant annet at de er positive til at namsmannen kan innhente den informasjonen den trenger, men synes at ordlyden «Namsmannen kan pålegge å gi opplysninger som kan ha betydning for tvangsfullbyrdelsen» er litt for generell.

Kjerneområdet for opplysningsplikten vil i utleggssaker være opplysninger om inntekt mv. og om formuesgoder som tilhører skyldneren på beslagstiden, og som kan selges eller på annen måte omgjøres i penger, for eksempel opplysninger om kundeforhold i banker og saldo på en bankkonto. Finansforetak som for eksempel banker, har i utgangspunktet taushetsplikt om kundeforhold, jf. finansforetaksloven § 16-2 første ledd. Det følger av samme bestemmelse at taushetsplikten ikke gjelder dersom foretaket etter lov eller forskrifter gitt med hjemmel i lov har plikt til å gi opplysninger eller er gitt adgang til å gi ellers taushetspliktbelagte opplysninger. Banker vil derfor ha opplysningsplikt etter forslaget til § 5-7 i tvangsfullbyrdelsesloven.

Som det fremgår av omtalen av namsmannens ansvar for opplysning av saken i punkt 27.3.4.1, skal namsmannen vurdere beslagsfrihet der den har opplysninger som kan tilsi beslagsfrihet, men namsmannen skal ikke innhente opplysninger utelukkende med det formål å avdekke beslagsfrihet som ikke er påberopt av skyldneren. Dette vil i praksis innebære en viktig begrensning i hvilke opplysninger det er aktuelt å innhente.

Selv om det i utleggssaker primært er aktuelt å innhente opplysninger om skyldnerens inntekt og formuesgoder mv., er tredjeparters opplysningsplikt ikke begrenset til opplysninger om skyldneren. I enkelte tilfeller vil det også være behov for å innhente opplysninger om andre, for eksempel ektefelle eller samboer i etablerte samboerforhold. Dette gjelder eksempelvis når det skal vurderes om det er grunnlag for utleggstrekk og hvor mye som kan trekkes. Da vil det være nødvendig å innhente opplysninger om ektefelle eller samboers inntekt for å kunne vurdere hvor mye skyldneren med rimelighet trenger til underhold av seg og sin husstand, jf. dekningsloven § 2-7.

Som nevnt skal opplysningsplikten også gjelde for fysiske personer. Det bør være en høyere terskel for å innhente opplysninger fra privatpersoner enn fra næringsdrivende og andre profesjonelle aktører. Fysiske personers plikt til å gi opplysninger bør derfor begrenses til nærmere angitte opplysninger. I høringen ble det foreslått at fysiske personer bare plikter å gi nærmere angitte opplysninger, med mindre opplysningene knytter seg til deres næringsvirksomhet. For det første skal privatpersoner etter forslaget gi opplysninger om krav som saksøkte har eller har hatt mot dem i løpet av de siste to årene og om hvordan kravet har falt bort. For det andre skal de gi opplysninger om formuesgoder som saksøkte eier og som de har eller har hatt i sin besittelse i løpet av de siste to årene, og om hvordan besittelsen opphørte.

Hvor langt bakover i tid et forhold kan ligge for at det skal omfattes av opplysningsplikten til fysiske personer, beror på en avveining av opplysningenes betydning holdt opp mot byrden det vil medføre for den opplysningspliktige. Departementet legger til grunn at det i de fleste sakene ikke vil være av interesse å gå særlig langt tilbake. Det vil derfor uansett være slik at det vil være mindre aktuelt å innhente opplysninger, jo lenger tid som går. Departementet ser likevel at en tidsbegrensning på to år i enkelte tilfeller vil kunne virke begrensende for namsmannens muligheter for å avdekke formuesobjekter som det kan tas utlegg i. Det foreslås derfor å fjerne begrensningen på to år.

Departementet har vurdert om det bør stilles opp et selvstendig vilkår om sannsynlighet. I forarbeidene til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12, Ot.prp. nr. 65 (1990–91) s. 151, ble det vektlagt at det bør foreligge en viss sannsynlighet for at skyldneren har krav mot tredjeparten eller at tredjeparten besitter formuesgoder som skyldneren eier, før namsmannen retter en forespørsel til vedkommende. Det understrekes videre at det ikke tas sikte på at namsmannen rutinemessig skal rette forespørsler til en eller flere tredjeparter i alle saker.

Datatilsynet støtter ikke at det stilles lavere sannsynlighetskrav enn tidligere.

Etter departementets oppfatning er det tilstrekkelig at det stilles krav om at opplysningene kan ha betydning for tvangsfullbyrdelsen. Som ved saksøktes opplysningsplikt bør det heller ikke for tredjeparter gjelde noe krav om at opplysningene faktisk vil få betydning for tvangsfullbyrdelsen. Om en opplysning faktisk vil få betydning, kan være vanskelig å vurdere på det stadiet av saksbehandlingen hvor opplysningen blir innhentet, og før namsmannen har mottatt og vurdert opplysningen. Departementet vil derfor ikke stille opp et selvstendig vilkår i loven om at det må foreligge en viss sannsynlighet for at saksøkte har et krav mot for eksempel en kontraktsmotpart eller en bank.

Opplysningsplikt for tredjepart vil gjelde etter krav fra namsmannen. Slike pålegg må være nøyaktige, og opplysningene det bes om, må være tilstrekkelig klart definert.

Forholdet mellom opplysningsplikten og taushetsplikten til offentlige myndigheter og innretninger mv.

Ulike offentlige myndigheter og innretninger mv. har lovbestemt taushetsplikt, enten etter forvaltningsloven eller sektorlovgivningen. Dagens bestemmelse i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12 gjelder som nevnt uten hinder av taushetsplikt, men slik at tvistelovens kapittel 22 om bevisforbud og bevisfritak gjelder tilsvarende. Dette innebærer blant annet at offentlige myndigheters taushetsplikt går foran opplysningsplikten etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12.

For offentlige myndigheter er det i dag gitt en rekke særskilte unntak fra taushetsplikten for utveksling av opplysninger med namsmannen i sektorlovgivningen. Dette gjelder blant annet skatteforvaltningsloven § 3-3, jf. skatteforvaltningsforskriften § 3-3-1 andre ledd bokstav i. Skattemyndighetene kan dermed gi opplysninger til namsmyndighetene i saker om utlegg og arrest, uten hinder av taushetsplikt.

Offentlige myndigheter kan ha taushetsplikt om de opplysningene som det er aktuelt for namsmannen å innhente. I høringsnotatet ble det foreslått tatt inn en bestemmelse i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-7 om at forvaltningsorganer og andre som handler på vegne av stat eller kommune skal ha plikt til å gi opplysninger uten hinder av taushetsplikt. Det ble videre foreslått at tvisteloven kapittel 22, med unntak av § 22-3, skulle gjelde tilsvarende.

Datatilsynet er skeptisk til at namsmannen får økt adgang til å innhente taushetsbelagt informasjon. De uttaler videre:

«Taushetsplikten er en bærebjelke i befolkningens tillit til offentlige myndigheter. Dersom taushetsplikten utvannes, vil det kunne påvirke befolkningens ønske om og vilje til å dele opplysninger med offentlige organer. Særlig gjelder dette for taushetsbelagte opplysninger om tredjeparter, som ikke engang er part i tvangsforretningen.»

Departementet viser til at det allerede er bestemmelser i sektorlovgivningen som gjør unntak fra taushetsplikten for utveksling av opplysninger med namsmannen. Etter departementets oppfatning er det ikke nødvendig med en generell bestemmelse om at taushetsplikten skal vike for offentlige myndigheters opplysningsplikt til namsmannen. Departementet foreslår at det i forskrift kan gis regler om hvilke offentlige myndigheter som skal gi opplysninger uten hinder av taushetsplikt og hvilke opplysninger som skal gis.

Departementet understreker at det ved utformingen av forskrifter om unntak fra taushetsplikt, må foretas egne personvernvurderinger. Forslag til forskriftsbestemmelser vil bli sendt på høring på vanlig måte.

Når det gjelder taushetsplikt som følger av avtale, instruks mv., legger departementet til grunn at slik taushetsplikt viker for lovbestemt opplysningsplikt.

Særlig om innhenting av opplysninger fra Folkeregisteret

For utlevering av taushetsbelagte opplysninger fra Folkeregisteret følger det av folkeregisterloven § 10-2 at taushetsbelagte opplysninger kan utleveres til offentlige myndigheter som har hjemmel i lov til å innhente opplysninger fra Folkeregisteret uten hinder av taushetsplikt. Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om at det tas inn i bestemmelsen om tredjeparters opplysningsplikt at namsmannen kan innhente opplysninger fra Folkeregisteret, se forslag til § 5-7 femte ledd.

Klage over pålegg

I høringen ble det foreslått å videreføre regelen i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12 andre ledd, om at klager over pålegg om opplysningsplikt for tredjeparter har oppsettende virkning, med mindre klagen er åpenbart grunnløs. Det innebærer at opplysningen ikke trenger å gis før klagen er avgjort. Departementet slutter seg til dette. Regelen foreslås tatt inn i ny § 5-7 sjette ledd i tvangsfullbyrdelsesloven.

27.3.4.4 Forholdet til Grunnloven og EMK

Namsmannens innhenting av personopplysninger kan innebære et inngrep i retten til respekt for privatlivet etter Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8. For at inngrepet skal være i samsvar med Grunnloven og EMK, må det forfølge et legitimt formål, ha tilstrekkelig hjemmel og være forholdsmessig, jf. omtalen i punkt 7.2.

Etter forslaget til ny § 5-7 i tvangsfullbyrdelsesloven kan namsmannen innhente opplysninger som kan ha betydning for tvangsfullbyrdelsen fra partene og tredjeparter. Namsmannens oppgave er å tvangsfullbyrde krav som ikke gjøres opp frivillig. Det er derfor viktig for den sivile rettshåndhevelsen at namsmannen kan gjennomføre tvangsfullbyrdelse på en effektiv og korrekt måte, som ivaretar hensynet til saksøker og saksøkte. Forslaget i § 5-7 gir namsmannen rett til å innhente opplysninger den vanligvis vil ha behov for i forbindelse med dette arbeidet. Formålet med namsmannens innhenting av personopplysninger faller etter departementets syn inn under formålene «landets økonomiske velferd» og «å beskytte andres rettigheter og friheter» i EMK artikkel 8. Vilkåret etter Grunnloven og EMK om at inngrepet må forfølge et legitimt formål, er dermed oppfylt.

Hjemmelskravet etter Grunnloven og EMK går ut på at hjemmelen skal være klar, forutsigbar og tilgjengelig. Etter departementets vurdering oppfyller den foreslåtte bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-7 disse kravene. Selv om ordlyden kan fremstå som vid, er det klare begrensninger i hva namsmannen kan innhente. Det kan som nevnt bare innhentes opplysninger som kan ha betydning for tvangsfullbyrdelsen.

Nytten ved namsmannens innhenting av opplysninger må videre stå i forhold til inngrepets art og omfang. Namsmannen kan ikke innhente opplysninger som ikke kan ha betydning for tvangsfullbyrdelsen. Opplysningene som innhentes vil i hovedsak gjelde saksøktes økonomiske forhold. I tillegg kan det være behov for å innhente opplysninger om andres økonomiske forhold, dersom dette kan ha betydning for tvangsfullbyrdelsen av kravet mot saksøkte. Det kan for eksempel være behov for å innhente opplysninger om saksøktes ektefelle eller samboer som saksøkte eier bolig sammen med. Etter departementets syn vil det være i saksøktes interesse at namsmannen kan kreve opplysninger som bidrar til en korrekt og effektiv tvangsfullbyrdelse, der avgjørelser treffes på korrekt faktisk grunnlag. At saken er godt opplyst før en avgjørelse treffes, vil bidra til å styrke saksøktes rettssikkerhet.

I vurderingen av om et inngrep oppfyller hjemmelskravet og kravet til forholdsmessighet etter Grunnloven og EMK, har det betydning hvilke garantier mot vilkårlighet og misbruk som foreligger. Departementet viser til at et pålegg om å gi opplysninger kan påklages etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16, og at den opplysningene gjelder kan be om innsyn i opplysningene. Der opplysningene angår noens personlige forhold, vil disse også være beskyttet av lovbestemt taushetsplikt etter domstolloven § 63a, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 2-6. Slik departementet ser det, utgjør forslaget et forholdsmessig inngrep som har tilstrekkelig klar hjemmel.

27.3.4.5 Forskriftshjemmel

I dag skjer innhentingen av opplysninger fra tredjeparter til dels gjennom manuelle prosesser. Departementet ønsker å legge til rette for at namsmannen kan hente inn opplysninger på en måte som er effektiv både for namsmannen og for de tredjepartene som skal gi opplysninger, samtidig som personvernhensyn ivaretas. Det foreslås derfor at det med hjemmel i ny § 5-7 åttende ledd i tvangsfullbyrdelsesloven kan gis nærmere regler i forskrift om hvordan opplysninger skal gis mv.

Gjennom forskriften vil en kunne legge til rette for å automatisere prosesser som i dag utføres manuelt. Særlig for aktører som namsmannen regelmessig innhenter opplysninger fra, vil det være aktuelt å utvikle digitale leveringsløsninger, herunder løsninger for systemintegrasjon, som legger til rette for at namsmannen kan automatisere behandlingen av opplysningene. Det vil også kunne utvikles støtte for at pålegg kan sendes og besvares automatisk gjennom slike løsninger. For aktører som velger å besvare pålegg automatisk, vil dette i praksis innebære at en klage ikke kan gis oppsettende virkning. Den generelle klageadgangen og regelen om oppsettende virkning i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-7 sjette ledd inneholder ikke noen plikt til å vurdere å klage. Klageadgangen står således ikke i veien for at en aktør velger å utlevere bestemte opplysningstyper automatisk etter pålegg fra namsmannen.

27.4 Bruk

27.4.1 Gjeldende rett

Tvangsfullbyrdelsesloven har ingen bestemmelser som uttrykkelig regulerer sammenstilling, automatisert behandling eller profilering hos namsmannen. Saksbehandlingsreglene i tvangsfullbyrdelsesloven er tilpasset manuell behandling, der en saksbehandler vurderer foreliggende opplysninger opp mot gjeldende regelverk for å komme frem til en beslutning. Dette har sammenheng med at det i liten grad var mulig å automatisere saksbehandlingen da tvangsfullbyrdelsesloven ble vedtatt. Tvangsfullbyrdelseslovens regler er likevel ikke direkte til hinder for automatisert behandling, og enkelte prosesser er automatisert allerede i dag.

Personvernforordningen har regler om profilering og automatiserte avgjørelser, jf. blant annet artikkel 22 nr.1. Etter personopplysningsloven § 2 andre ledd bokstav b gjelder verken loven eller personvernforordningen for saker som behandles eller avgjøres i medhold av rettspleielovene, herunder tvangsfullbyrdelsesloven. Det vil si at disse reglene ikke kommer til anvendelse for namsmannens saksbehandling. For namsmannen vil det derfor i hovedsak være Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 som oppstiller de rettslige rammene for behandlingen av personopplysninger. Disse er nærmere omtalt i punkt. 7.2 og 27.2.

27.4.2 Høringsnotatets forslag

I høringsnotatet ble det foreslått regler om automatisert saksbehandling, sammenstilling og profilering hos namsmyndighetene. Det ble vurdert som hensiktsmessig at alminnelig namsmann både har adgang til å gjennomføre automatiserte skritt i saksbehandlingen og til å treffe avgjørelser som utelukkende er basert på automatisert behandling. Formålet med den foreslåtte hjemmelen var blant annet å legge til rette for en effektiv, enhetlig og korrekt saksbehandling. I høringsnotatet ble det også vist til at namsmannens saksbehandling skal skje i samme systemløsning som Innkrevingsmyndighetens saksbehandling, og at reglene i tvangsfullbyrdelsesloven og innkrevingsloven derfor i utgangspunktet bør være like.

Etter forslaget kan namsmannen treffe avgjørelser som utelukkende er basert på automatisert behandling, dersom behandlingen sikrer partenes krav til forsvarlig saksbehandling og er forenlig med retten til vern av personopplysninger. Avgjørelsen kan ikke bygge på skjønnsmessige vilkår i lov eller forskrift, med mindre avgjørelsen er utvilsom. Partene skal ha rett til manuell overprøving av avgjørelsen. Videre kan namsmannen etter forslaget sammenstille personopplysninger til bruk i en sak om tvangsfullbyrdelse, og namsmannen kan bruke slike opplysninger til profilering. Det ble i tillegg foreslått en hjemmel til å gi utfyllende regler i forskrift.

27.4.3 Høringsinstansenes merknader

Flere høringsinstanser har merknader til forslaget om en bestemmelse om automatisert saksbehandling hos namsmannen.

Datatilsynet uttaler blant annet:

«Vi kan ikke se at mulige ulemper ved automatisert saksbehandling er problematisert. Ved feil i algoritmen, vil også avgjørelsene bli feil. Det er også viktig å unngå skjevhet i materialet algoritmen bygger på. Jo større grad av automatisering, jo viktigere er det å ta inn nødvendige rettssikkerhetsgarantier. Det foreligger ikke i forslaget slik det er formulert nå.»

Jussbuss er enig i at automatisert saksbehandling vil kunne føre til en mer effektiv, enhetlig og korrekt saksbehandling, og viser til at skyldnere er tjent med at prosessen ikke dras ut over lang tid, ettersom dette oppleves som en ekstra påkjenning for mange som allerede er i en vanskelig situasjon. Jussbuss kan likevel ikke se at høringsnotatet i tilstrekkelig grad har tatt stilling til hvordan et slikt automatisert behandlingssystem vil fungere, særlig ikke ved behandling av skjønnsmessige vilkår. Videre understreker Jussbuss viktigheten av at sikkerhetsmekanismene utformes på en slik måte at heller for mange enn for få saker blir overført til manuell behandling, og viser til at det er viktig at hensynet til skyldnerens rettssikkerhet går foran effektivisering av saksbehandlingen. Jussbuss foreslår i tillegg at retten til manuell overprøving skal formidles til skyldneren sammen med vedtaket.

Politidirektoratet uttaler at det er avgjørende at grunnleggende krav til rettssikkerhet og forsvarlig saksbehandling blir ivaretatt ved automatisert behandling. Flere politidistrikter peker på at det i liten grad er vurdert hvilke avgjørelser som egner seg for automatisert behandling. Innlandet politidistrikt uttaler at det fremstår betenkelig at ansvar for å kvalitetssikre vurderingene legges over på partene. Ved fremtidig regulering i forskrift er det viktig med klare hjemler som i liten grad åpner for skjønn dersom det legges opp til automatisering av prosessen. Oslo politidistrikt mener at det burde fremkommet klarere på hvilke områder man oppfatter at det finnes et rom for automatisering, og uttaler at det er en risiko for at en beveger seg i retning av å automatisere vurderinger som bør gjøres av mennesker.

Flere høringsinstanser har uttalt seg om profilering. Datatilsynet uttaler at det er særlig viktig med presise kunnskapsbaserte kriterier dersom det er aktuelt å foreta automatisk profilering. Jussbuss er kritisk til at det ikke er regulert nærmere i lovforslaget hvordan profilene skal kunne anvendes. Jussbuss er også kritisk til at skyldnerens tidligere historikk skal kunne påvirke en nåværende behandling hos namsmyndigheten, siden skyldnerens situasjon og innstilling kan endre seg. Videre mener Jussbuss at skyldneren bør gis adgang til innsyn i sin profil hos namsmyndighetene og mulighet til å komme med innsigelser mot profilen hvis det skulle foreligge feilinformasjon.

Politidirektoratet uttaler at det er avgjørende med en tydelig regulering av profilering og forsvarlige prosesser. Direktoratet viser til at namsmannen er i en situasjon hvor en part ber om bistand til å få gjennomført sin rett, og at profilering i dette oppdraget vil være lite relevant. Innlandet politidistrikt mener at behovet for profilering ikke er tilstrekkelig begrunnet i høringsnotatet, særlig sett i lys av kravet til forholdsmessighet som oppstilles i Grunnloven og EMK. Oslo politidistrikt viser til at profilering kan tjene en nyttig funksjon i forbindelse med tvangsfullbyrdelse så lenge prosessene er forsvarlige, men uttaler i likhet med Politidirektoratet at de savner en grundigere vurdering av hvilke krav som stilles for at det skal være forsvarlig.

Høringsinstansenes merknader til de konkrete forslagene omtales nærmere nedenfor under vurderinger og forslag.

27.4.4 Vurderinger og forslag

Departementet foreslår en bestemmelse i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-21 om sammenstilling og automatiserte avgjørelser, men foreslår enkelte justeringer sammenlignet med høringsforslaget. Departementet legger til grunn at det ikke er aktuelt å automatisere behandlingen hos tingretten, og foreslår at bestemmelsen bare skal gjelde for namsmannen. Bestemmelsen foreslås derfor plassert i lovens kapittel 5.

Etter personopplysningsloven § 2 andre ledd bokstav b gjelder verken loven eller personvernforordningen for saker som behandles eller avgjøres i medhold av rettspleielovene, herunder tvangsfullbyrdelsesloven. Reglene kommer derfor ikke til anvendelse for namsmannens saksbehandling, slik at det i hovedsak er Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 som oppstiller de rettslige rammene for behandlingen av personopplysninger. I utformingen av regelverket om namsmannens bruk av opplysninger har departementet likevel lagt vekt på kravene som følger av personvernforordningen. Disse kravene sørger for betryggende rammer for automatisert behandling hos namsmannen og bidrar til å trygge skyldnernes rettssikkerhet. Videre utvikles det felles IT-systemer for Innkrevingsmyndigheten og alminnelig namsmann, som må tilfredsstille personopplysningsloven og personvernforordningen.

Personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav b bestemmer at personopplysningene skal samles inn for spesifikke, uttrykkelig angitte og berettigede formål og ikke viderebehandles på en måte som er uforenlig med disse formålene. Dersom viderebehandlingen er forenlig med formålet ved innhentingen, kreves det ikke særskilt hjemmel for viderebehandlingen. Da «kreves det ikke et annet rettslig grunnlag enn det som ligger til grunn for innsamlingen av personopplysninger», jf. fortalen til personvernforordningen punkt 50.

I høringsnotatet ble det foreslått hjemmel for at namsmannen kan sammenstille personopplysninger til bruk i en sak om tvangsfullbyrdelse. Det ble også foreslått en bestemmelse om at namsmannen kan gjenbruke opplysninger som er innhentet for én sak, i senere saker dersom opplysningene er av betydning for saken. Reglene ble foreslått plassert i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 5. Det innebærer at bestemmelsen også vil komme til anvendelse så langt de passer i saker namsmannen behandler etter gjeldsordningsloven, jf. gjeldsordningsloven § 7-8. Etter departementets oppfatning er det avgjørende at opplysninger namsmannen innhenter, kan gjenbrukes i andre saker namsmannen behandler. For eksempel må namsmannen i en senere utleggssak mot en skyldner kunne gjenbruke opplysninger om skyldnerens formuesgoder fra en tidligere utleggssak mot samme skyldner. Det er også aktuelt å gjenbruke opplysninger på tvers av sakstyper. For eksempel kan namsmannen i en utleggssak få opplysninger om hvor et formuesgode befinner seg som kan være relevante å gjenbruke i en senere sak om tvangsdekning i det samme formuesgodet. Opplysninger innhentet om en skyldners formuesgoder og økonomiske situasjon for øvrig i en utleggssak, kan være aktuelt å gjenbruke i senere saker mot vedkommende om utlegg, tvangsdekning, gjeldsordning eller gjennomføring av arrest. Slik bruk vil forbedre og forenkle tvangsfullbyrdelsen for saksøkte, saksøker og namsmannen.

Etter departementets syn bør namsmannens sammenstilling og bruk av opplysninger i senere saker reguleres på samme måte som for Innkrevingsmyndigheten, se forslaget til § 12 første ledd i innkrevingsloven. Det foreslås derfor en hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-21 første ledd for at namsmannen kan sammenstille opplysninger når det er nødvendig for namsmannens arbeid med saker etter tvangsfullbyrdelsesloven og gjeldsordningsloven, herunder til kontroll-, veilednings-, analyse- og statistikkformål. Formålet med namsmannens innhenting av personopplysninger er at namsmannen skal kunne gjennomføre oppgavene den har etter tvangsfullbyrdelsesloven og gjeldsordningsloven. Departementet legger til grunn at viderebehandling av personopplysninger til dette formålet i hovedsak er et forenlig formål. Siden det kan være uklart hvor grensene mellom forenlige og uforenlige formål går, foreslår departementet likevel en særskilt hjemmel. Når det følger av lov at de innhentede opplysningene kan brukes til disse formålene, vil det ikke oppstå spørsmål om uforenlighet. Departementet viser for øvrig til omtalen i punkt 7.4.

I høringsnotatet ble det foreslått at namsmannen kan bruke personopplysninger til profilering. Flere høringsinstanser har vært kritiske til forslaget. Datatilsynet uttaler blant annet:

«Ut fra et personvernperspektiv, er særlig profilering å anse som høyrisiko. Gjennom profilering, vil personer bli plassert i en gitt kategori uten at dette nødvendigvis er kjent for dem, eller at det er forståelig eller forutsigbart for dem hvorfor en slik kategorisering har skjedd. Ofte er det vanskelig å skille årsak/virkning fra tilfeldige variasjoner. Presise, kunnskapsbaserte kriterier vil være særlig viktige dersom det er aktuelt å gjennomføre automatisk profilering.»

Politidirektoratet og Oslo politidistrikt savner en grundigere vurdering av hvilke krav som stilles for at profilering skal være forsvarlig. Politidirektoratet viser til at namsmannen er i en situasjon hvor en part ber om bistand til å få gjennomført sin rett, og at profilering vil være lite relevant for dette oppdraget.

I personvernforordningen artikkel 4 er profilering definert som «enhver form for automatisert behandling av personopplysninger som innebærer å bruke personopplysninger for å vurdere visse personlige aspekter knyttet til en fysisk person, særlig for å analysere eller forutsi aspekter som gjelder nevnte fysiske persons arbeidsprestasjoner, økonomiske situasjon, helse, personlige preferanser, interesser, pålitelighet, atferd, plassering eller bevegelser».

Etter departementets vurdering har namsmannen ikke tilstrekkelig behov for å foreta slik profilering. Departementet går derfor ikke videre med forslaget om en generell hjemmel for alminnelig namsmann til å benytte personopplysninger til profilering.

I samsvar med høringsforslaget foreslår departementet at namsmannen kan treffe avgjørelser som utelukkende er basert på automatisert behandling, dersom behandlingen sikrer partenes krav til forsvarlig saksbehandling og er forenlig med retten til vern av personopplysninger. Forslaget til bestemmelse svarer til den foreslåtte hjemmelen for Innkrevingsmyndigheten i innkrevingsloven § 12 andre ledd. Det kan bare brukes opplysninger som namsmannen har adgang til å innhente etter tvangsfullbyrdelsesloven. Avgjørelsen kan ikke bygge på skjønnsmessige vilkår i lov eller forskrift, med mindre avgjørelsen er utvilsom.

Datatilsynet uttaler at det er uklart i hvilke tilfeller en avgjørelse som innebærer bruk av skjønn, kan anses «utvilsom». Departementet viser til at selv om vilkårene er skjønnsmessige, kan avgjørelsen likevel automatiseres dersom det er enkelt å fastslå om det skjønnsmessige vilkåret er oppfylt eller ikke, og dette kan operasjonaliseres gjennom automatisering. Vurderingstemaet er om utfallet av den skjønnsmessige avgjørelsen av vilkåret ville vært utvilsomt dersom vurderingen ble foretatt av en person. I høringen ble det imidlertid ikke tatt stilling til hvem som skal være kompetent til å foreta vurderingene som skal ligge til grunn for systemets automatiske beslutninger. Dette behandles nedenfor under punkt 27.7. Departementet viser ellers til omtalen i punkt 7.4.

Videre uttaler Datatilsynet at mulige ulemper ved automatisert saksbehandling ikke er problematisert i høringsnotatet. Etter departementets vurdering er hvilke ulemper automatisering kan medføre, en viktig del av vurderingen av hvilke avgjørelser hos namsmannen som bør automatiseres. Som eksempel vises det til punkt 22.5.1 om krav til prøving av begjæring, hvor det blir lagt til grunn at gjeldende regler bør videreføres. Dette innebærer at de begjæringene som ikke kan prøves automatisk innenfor de rammene regelverket setter, inntil videre vil måtte bli behandlet manuelt. Som nevnt er det vilkår om at behandlingen må sikre partenes krav til forsvarlig saksbehandling og være forenlig med retten til vern av personopplysninger.

Formålet med forslaget til ny hjemmel om automatisert behandling er å legge til rette for en effektiv, enhetlig og korrekt saksbehandling. Økt effektivitet oppnås ved at automatisert behandling reduserer behovet for manuell saksbehandling. I tillegg vil automatiserte saksbehandlingsskritt kunne redusere saksbehandlingstiden i den enkelte sak. Automatisert behandling vil videre kunne bidra til å sikre en enhetlig og korrekt saksbehandling, som følge av at systemet vil behandle sakene på den måten som på forhånd er besluttet å være riktig. Systemet vil sørge for at saksbehandlingsreglene følges, og ved automatiserte avgjørelser vil like saker bli behandlet likt.

Eksempler på avgjørelser hos namsmannen som det kan være aktuelt å automatisere, er hele eller deler av prøvingen av en begjæring, herunder prøving av kravet, og valg av utleggsgjenstand, herunder verdivurdering av formuesgoder, og vurdering av om det er rom for utleggstrekk. I en vurdering av utleggstrekk kan det for eksempel benyttes opplysninger fra Folkeregisteret om hvem som inngår i skyldnerens husstand for å automatisk vurdere hvilke livsoppholdssatser som skal legges til grunn etter forskrift om livsoppholdssatser ved utleggstrekk og gjeldsordning. Departementet er enig med Datatilsynet i at det er aktuelt å regulere namsmannens adgang til å treffe automatiserte avgjørelser nærmere i forskrift. Dette vil gi partene større forutsigbarhet. Det kan for eksempel være aktuelt å regulere hvilke opplysninger som skal inngå i en verdivurdering av et formuesgode eller i prøvingen av begjæringer.

I samsvar med forslaget i høringsnotatet kan partene kreve en manuell overprøving av avgjørelsen. Behandlingen av en klage etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16 vil i de fleste tilfeller ivareta retten til manuell overprøving. Jussbuss uttaler i høringen at det bør fremgå av loven at retten til manuell overprøving skal formidles til skyldneren i forbindelse med avgjørelsen. Departementet vil peke på at når den manuelle overprøvingen skjer gjennom behandling av en eventuell klage over den automatiserte avgjørelsen eller handlemåten, vil saksøkte bli orientert om klageadgangen i forbindelse med underretningen om avgjørelsen. På denne måten vil saksøkte informeres om hvordan en går frem for å få overprøvd en automatisert avgjørelse.

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om at det i forskrift kan gis nærmere regler om sammenstilling og automatiserte avgjørelser, blant annet om formålet med behandlingen, hvilke personopplysninger som kan behandles og hvem det kan behandles opplysninger om.

Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 stiller også krav til namsmannens rettslige grunnlag for behandling av personopplysninger, at behandlingen tjener et legitimt formål, og at den er forholdsmessig, se nærmere om dette i punkt 7.2 og 27.2. Etter departementets oppfatning innebærer forslaget en tydelig ramme for namsmannens bruk av personopplysninger til sammenstilling og automatiserte avgjørelser. Kravet om legitimt formål er oppfylt ved at behandlingen er nødvendig for å gjennomføre de oppgavene som følger av tvangsfullbyrdelsesloven og gjeldsordningsloven.

Kravet om forholdsmessighet innebærer en avveining av hvor inngripende tiltaket er, holdt opp mot namsmannens behov for å kunne sammenstille opplysninger og å treffe automatiserte avgjørelser. Hvor inngripende sammenstilling av opplysninger og automatiserte avgjørelser er, vil variere, og må vurderes konkret i det enkelte tilfellet.

Hvor inngripende tiltaket er, må holdes opp mot namsmannens formål med behandlingen, som i hovedsak er å tvangsfullbyrde krav etter begjæring fra en saksøker og behandling av søknader om gjeldsordning etter gjeldsordningsloven. Et effektivt og velfungerende system for tvangsfullbyrdelse av krav og rettigheter er av stor samfunnsmessig betydning. Det samme gjelder muligheten til å få en gjeldsordning. Det er begrensninger i hvilke typer opplysninger namsmannen kan innhente, og de aktuelle personopplysningene vil først og fremst være av økonomisk karakter. Etter departementets oppfatning veier ikke personvernhensynene tyngre enn de viktige samfunnsmessige hensynene som gjør seg gjeldende ved utførelsen av namsmannens lovpålagte oppgaver. Forslaget til lovbestemmelse er etter departementets vurdering i overenstemmelse med Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8.

Departementet viser til forslag til ny § 5-21 tvangsfullbyrdelsesloven.

I høringsnotatet ble det ikke foreslått en hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven for bruk av personopplysninger ved utvikling og testing av IT-systemer. Skattedirektoratet viser til at en slik bestemmelse foreslås i innkrevingsloven, og uttaler at det bør vurderes en tilsvarende bestemmelse i tvangsfullbyrdelsesloven. Etter departementets vurdering er det hensiktsmessig å ta inn en tilsvarende hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven som foreslått i innkrevingsloven § 13, jf. punkt 7.4.4. Departementet foreslår derfor å ta inn en bestemmelse om namsmannens bruk av personopplysninger ved utvikling og testing av IT-systemer i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-22. Forslaget innebærer at det kan behandles innhentede personopplysninger for å utvikle og teste IT-systemer. Slik behandling kan bare skje dersom det vil være umulig eller uforholdsmessig vanskelig å oppnå formålet ved å bruke anonyme eller fiktive opplysninger. Det foreslås videre en hjemmel til i forskrift å gi nærmere regler om slik behandling.

Departementet viser til forslag til ny § 5-22 i tvangsfullbyrdelsesloven.

27.5 Utlevering av opplysninger

27.5.1 Gjeldende rett

I forbindelse med at alminnelig namsmann utfører sine lovpålagte oppgaver, utleveres det i dag personopplysninger til andre namsmenn, offentlige organer og private rettssubjekter. Overføring av en sak fra ett namsmannsdistrikt til et annet er for eksempel en form for utlevering av opplysninger. Namsmannen utleverer også opplysninger til tredjeparter, herunder skyldnerens arbeidsgiver og til finansinstitusjoner, for eksempel i forbindelse med tvangsfullbyrdelse og når namsmannen henter inn opplysninger. Opplysninger om avholdte tvangsforretninger utleveres i stor utstrekning til Løsøreregisteret.

Opplysningene som utleveres, kan være underlagt lovbestemt taushetsplikt. Taushetsplikten i saker for alminnelig namsmann er regulert i tvangsfullbyrdelsesloven § 2-6, som gir domstolloven § 63 a tilsvarende anvendelse. Etter domstolloven § 63 a første ledd har namsmannen taushetsplikt om noens personlige forhold og om tekniske innretninger og fremgangsmåter, samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den som opplysningen angår. Domstolloven § 63 a andre ledd gir forvaltningsloven §§ 13 til 13 e og § 13 g tilsvarende anvendelse. Av reglene i forvaltningsloven følger det blant annet at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger gjøres kjent for sakens parter eller deres representanter, at opplysningene brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for, og at enkelte opplysninger gis til andre forvaltningsorganer dersom de er nødvendige å gi for å fremme namsmannens lovpålagte oppgaver, jf. forvaltningsloven § 13 b. For en nærmere gjennomgang av reglene i forvaltningsloven §§ 13 til 13 e vises det til punkt 7.5.1.

Det følger av forvaltningsloven § 13 g at Kongen kan gi forskrift om at taushetsplikt etter § 13 ikke skal være til hinder for at bestemte organer kan dele opplysninger for å utføre oppgaver som er lagt til avgiver- eller mottakerorganet, så langt delingen ikke utgjør et uforholdsmessig inngrep overfor den som opplysningene gjelder. Et hovedformål med forskriftshjemmelen i forvaltningsloven § 13 g er å legge til rette for mer informasjonsdeling innad i forvaltningen, der det foreligger et behov for slik deling, se Prop. 166 L (2020–2021) punkt 4.3. Forskriftshjemmelen bygger på en avveining av behovet offentlige myndigheter har for å dele opplysninger, opp mot hensynene som taler imot, herunder personvern.

27.5.2 Høringsnotatets forslag

Etter ordningen med ett utleggstrekk vil ansvaret for trekket kunne flyttes fra en alminnelig namsmann til en annen mens trekket løper. En forutsetning for en hensiktsmessig behandling av trekket er at dokumenter og opplysninger knyttet til trekket er tilgjengelige for den namsmannen som overtar ansvaret. For å sikre at opplysninger kan deles mellom ulike alminnelige namsmenn, ble det i høringen foreslått at opplysninger og bevis som er av betydning i en konkret sak, kan deles mellom ulike alminnelige namsmenn.

I høringen ble det lagt til grunn at utlevering av opplysninger vil være særlig aktuelt i utleggssaker, men at en adgang til å utlevere opplysninger også kan være hensiktsmessig i andre saker som håndteres av de alminnelige namsmenn. Regelen ble derfor foreslått plassert i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 5, som gir alminnelige regler om saksbehandlingen i saker for namsmannen. Det er hensiktsmessig å kunne gjenbruke relevante opplysninger som er mottatt i en sak, i senere saker. I høringsnotatet ble det derfor også foreslått å presisere at det er adgang til slik gjenbruk.

Forslaget innebærer en adgang til å utlevere personopplysninger og må derfor vurderes i lys av retten til respekt for privatlivet etter Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8. Se nærmere omtale av bestemmelsene i punkt 7.2 og 27.2. I høringen ble det lagt til grunn at forslaget utgjør et forholdsmessig inngrep som har tilstrekkelig klar hjemmel, og at det derfor ikke er i strid med Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8.

I saker der Innkrevingsmyndigheten etter ordningen med ett trekk overtar ansvaret for et utleggstrekk, ble det i høringen lagt til grunn at alminnelig namsmann må kunne utlevere opplysninger til Innkrevingsmyndigheten. Dette er en forutsetning for en helhetlig behandling av trekket gjennom hele trekkperioden, uavhengig av hvilken namsmyndighet som er ansvarlig for oppfølgingen av trekket. Det ble videre pekt på at det også i saker der det ikke løper et utleggstrekk, vil være hensiktsmessig om alminnelig namsmann kan utlevere opplysninger til Innkrevingsmyndigheten.

I høringen ble det lagt til grunn at alminnelig namsmanns behov for å utlevere opplysninger i stor grad vil bli ivaretatt ved at reglene i forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2 kommer til anvendelse. I tillegg ble det pekt på at forvaltningsloven § 13 g uansett gir tilstrekkelig hjemmel for å kunne fastsette forskrift som regulerer alminnelig namsmanns adgang til å utlevere opplysninger til Innkrevingsmyndigheten og eventuelle andre organer. Det ble etter dette ikke foreslått en egen bestemmelse om utlevering av opplysninger fra alminnelig namsmann til Innkrevingsmyndigheten.

27.5.3 Høringsinstansenes merknader

Oslo politidistrikt mener at vilkåret om at opplysningene må være «av betydning for saken» er problematisk dersom dokumentene ikke tidligere har vært gjenstand for en manuell gjennomgang. Uten en manuell gjennomgang vil det være uklart om dokumentene har et innhold som er relevant ved senere saksbehandling.

Datatilsynet mener namsmannen bør ha en informasjonsplikt overfor skyldneren når opplysninger blir utlevert. Tilsynet peker på at de som personopplysningene gjelder, må få kunnskap om hvilke offentlige myndigheter som behandler opplysninger om dem, fordi dette er eneste måten de reelt sett kan ivareta sine rettigheter.

27.5.4 Vurderinger og forslag

For å ivareta egne arbeidsoppgaver, må alminnelig namsmann jevnlig utlevere opplysninger til andre. For eksempel må opplysninger utleveres til finansinstitusjoner i forbindelse med tvangsfullbyrdelse og som ledd i innhenting av opplysninger, og til tredjeparter ved utleggspant i felles bolig eller i formuesgoder som en tredjepart besitter. Slike opplysninger kan omfatte personopplysninger og opplysninger underlagt lovbestemt taushetsplikt. Det er viktig at alminnelig namsmann har adgang til å utlevere nødvendige opplysninger uten hinder av reglene om taushetsplikt, samtidig som de reglene som hjemler en slik adgang ivaretar saksøktes personvern på en god måte.

Taushetsplikten i saker for alminnelig namsmann er regulert i tvangsfullbyrdelsesloven § 2-6, som gir domstolloven § 63 a tilsvarende anvendelse. Som omtalt under gjeldende rett i punkt 27.5.1 følger det av domstolloven § 63 a andre ledd at forvaltningsloven §§ 13 til 13 e og § 13 g er gitt tilsvarende anvendelse. Det følger av forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2 at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysningene brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for. Opplysningene kan blant annet brukes i forbindelse med saksforberedelse, avgjørelse, gjennomføring av avgjørelsen, oppfølging og kontroll. At opplysningene kan brukes for å oppnå det formålet de er innhentet for, innebærer at opplysningene kan utleveres til andre. Det overordnede formålet med alminnelig namsmanns innhenting av opplysninger vil være behandling av saker der et krav er begjært tvangsfullbyrdet. Opplysningene vil da kunne brukes, herunder utleveres, som et nødvendig ledd i behandlingen av en konkret sak. Forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2 har ingen begrensninger knyttet til hvem opplysningene kan utleveres til, så lenge utleveringen skjer for å oppnå det formålet opplysningene er innhentet for. Det er for eksempel nødvendig å utlevere opplysninger til finansinstitusjoner i forbindelse med tvangsfullbyrdelse og som ledd i innhenting av opplysninger om saksøktes innestående på konto. Slike opplysninger vil normalt være underlagt taushetsplikt. Utleveringen er likevel nødvendig for å gjennomføre innkrevingen, og dermed et av formålene opplysningene er innhentet for. Slik utlevering kan derfor skje i medhold av forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2. Departementet viser til punkt 7.5.4 for en nærmere gjennomgang av hvilke opplysninger som kan utleveres etter reglene i forvaltningsloven § 13 b første ledd.

Reglene i forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2 vil i stor grad dekke behovet som alminnelig namsmann har for å utlevere opplysninger. Ordningen med ett utleggstrekk forutsetter at opplysninger av betydning for beregningen av et utleggstrekks størrelse, kan deles med andre namsmenn og med Innkrevingsmyndigheten. Slik utlevering av opplysninger er nødvendig for å sikre en helhetlig behandling av trekket gjennom hele trekkperioden, uavhengig av hvilken namsmyndighet som er ansvarlig for oppfølgingen av trekket. Utlevering av opplysninger vil kunne utgjøre et inngrep i retten til privatliv, jf. EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102. Det stilles da krav om at det foreligger en tilstrekkelig klar hjemmel for utleveringen, og i tillegg at utleveringen ivaretar et legitimt formål og er forholdsmessig. For en generell omtale av de nevnte bestemmelsene vises det til Prop. 56 LS (2017–2018) og ovenfor i punkt 7.2 og 27.2. Departementet mener derfor det er hensiktsmessig med spesifikke hjemler som gir alminnelig namsmann adgang til å utlevere opplysninger som er nødvendige for at namsmyndighetene skal kunne ivareta sine oppgaver. Samtidig må slike hjemler ikke innebære et uforholdsmessig inngrep i saksøktes personvern. Departementet foreslår at det gis særskilte regler for alminnelig namsmanns utlevering av opplysninger til andre alminnelige namsmenn og til Innkrevingsmyndigheten.

Departementet mener det også i saker der det ikke besluttes utleggstrekk, er gode grunner for at ulike alminnelige namsmenn kan utlevere opplysninger til hverandre og til Innkrevingsmyndigheten. En slik utlevering vil bidra til likebehandling i saker for namsmyndighetene. I tillegg må det antas å føre til et flere korrekte avgjørelser, siden det er større sannsynlighet for at opplysningene som blir lagt til grunn er korrekte. Utleveringen vil også redusere saksøktes oppgaver i forbindelse med en sak, siden behovet for å gi opplysninger og fremskaffe dokumentasjon vil oppstå sjeldnere.

I høringen ble det foreslått en bestemmelse som klart regulerer at opplysninger kan deles mellom ulike namsmenn, forutsatt at opplysningene er av betydning i en sak for namsmannen. Regelen er ikke begrenset til å gjelde opplysninger i saker hvor ansvaret flyttes mellom ulike alminnelige namsmenn og er heller ikke begrenset til å gjelde i utleggssaker. Oslo politidistrikt påpeker at vilkåret om at opplysningene må være «av betydning for saken», jf. forslaget til ordlyd i § 5-7 syvende ledd, forutsetter at opplysningen tidligere har vært gjenstand for en manuell gjennomgang. Oslo politidistrikt viser til at vilkåret er vanskelig å forene med målet om mer automatiserte prosesser.

Etter departementets vurdering bør relevanskravet for å kunne dele opplysninger mellom namsmenn være det samme som for innhenting av opplysninger. Det vil si at opplysninger kan deles mellom ulike namsmenn, forutsatt at opplysningene kan ha betydning i en sak for namsmannen. En namsmann som har opplysninger som kan ha betydning for en annen namsmanns sak, vil vanskelig kunne vurdere om opplysningene faktisk vil få betydning for utfallet i den andre namsmannens sak. Som Oslo politidistrikt påpeker, vil det være vanskelig å automatisere delingsprosessen med et slikt vilkår. Å ha et strengere vilkår for deling enn for innhenting har lite for seg, ettersom namsmannen som kunne mottatt opplysningene fra annen namsmann, uansett vil ha hjemmel til å selv innhente opplysninger som kan ha betydning for saken, se punkt 27.3.4. Det foreslås derfor at opplysninger kan deles mellom ulike namsmenn, når opplysningene kan ha betydning i en sak for namsmannen.

Departementet mener forslaget til ordlyd i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-7 utgjør en tilstrekkelig klar hjemmel etter EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102. Det vises videre til drøftelsen over av formålene med utlevering av slike opplysninger, herunder hensynet til likebehandling og korrekte beslutninger. Dette er legitime formål som blir ivaretatt ved utlevering av opplysninger. Etter ordlyden i bestemmelsen kan opplysninger bare utleveres dersom de kan ha betydning i en sak for namsmannen. Departementet mener dette vilkåret sikrer at kravet til en forholdsmessig utlevering av opplysninger er oppfylt.

Som nevnt mener departementet at alminnelig namsmanns adgang til å utlevere opplysninger til Innkrevingsmyndigheten bør reguleres særskilt, og ikke bare fremgå etter en tolkning av reglene blant annet i forvaltningsloven § 13 b første ledd. Slik utlevering vil skje i stort omfang etter ordningen med ett utleggstrekk, og det vil være hensiktsmessig at bestemmelsene er noe mer detaljerte.

Etter forvaltningsloven § 13 g kan det i forskrift gis regler om at taushetsplikten ikke er til hinder for at bestemte organer kan dele opplysninger for å utføre oppgaver som er lagt til avgiver- eller mottakerorganet. Bestemmelsen kommer til anvendelse for alminnelig namsmann gjennom henvisningen i domstolloven § 63 a. I høringen ble det lagt til grunn at bestemmelsen i forvaltningsloven § 13 g gir tilstrekkelig hjemmel for i forskrift å kunne regulere alminnelig namsmanns utlevering av opplysninger med Innkrevingsmyndigheten. Departementet er enig i dette og foreslår ingen egen bestemmelse i tvangsfullbyrdelsesloven om utlevering av opplysninger mellom alminnelig namsmann og Innkrevingsmyndigheten.

Forvaltningsloven § 13 g gir adgang til å gi forskrift om utlevering av personopplysninger som kan innebære et inngrep i retten til respekt for privatliv. Innholdet i en slik forskrift må sikre at utleveringen er forholdsmessig, og at utleveringen er i tråd med de begrensningene som følger av menneskerettighetene i EMK og Grunnloven. Forvaltningsloven § 13 g er utformet generelt, og utlevering av opplysninger til andre offentlige myndigheter enn Innkrevingsmyndigheten kan reguleres med hjemmel i bestemmelsen. Ved fastsetting av forskrifter i medhold av bestemmelsen understreker departementet at det må angis spesifikt hvilke offentlige myndigheter opplysningene skal utleveres til. Det må også angis hvilke opplysninger som kan utleveres.

Slik departementet ser det, utgjør forskriftshjemmelen en hensiktsmessig avveining mellom hensynet til alminnelig namsmanns behov for å dele opplysninger med andre offentlige myndigheter, herunder med Innkrevingsmyndigheten, på den ene siden, og hensynet til saksøktes personvern på den andre siden. At adgangen til å utlevere bestemte opplysninger fastsettes i forskrift, gjør også at behovet for konkrete skjønnsmessige vurderinger knyttet til enkelttilfeller reduseres. Etter departementets syn gir forskriftshjemmelen et fleksibelt og robust grunnlag for utlevering av opplysninger fra alminnelig namsmann.

Datatilsynet har tatt til orde for å pålegge alminnelig namsmann en informasjonsplikt overfor saksøkte når personopplysninger utleveres. Tilsynet peker på at de personene opplysningene gjelder, bør få kunnskap om hvilke offentlige myndigheter som behandler opplysninger om dem. Departementet kan ikke se at det foreligger særskilte hensyn som taler for å gi saksøkte slik informasjon i saker etter tvangsfullbyrdelsesloven. Det foreslås ikke å pålegge namsmannen en slik informasjonsplikt.

Departementet viser til forslag til tvangsfullbyrdelsesloven § 5-7 syvende ledd.

27.6 Innsyn

27.6.1 Gjeldende rett

I en sak for alminnelig namsmann kan det være flere som ønsker innsyn i sakens dokumenter eller opplysninger, herunder partene og andre som har en rett som blir berørt.

De som har en rett som blir berørt, kan etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-19 andre ledd undersøke namsboken og dokumenter som angår saken på namsmannens kontor, og kreve en gjenpart. Dersom begge parter samtykker, kan også andre få slikt innsyn. I praksis gis innsyn ved at namsmannen sender ut en kopi av dokumentene, og i noen tilfeller ved at dokumentene gjøres tilgjengelige digitalt. Formuleringen «en rett som blir berørt» har blitt forstått som å tilsvare de personer som har en rettslig klageinteresse etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16.

Tvangsfullbyrdelsesloven § 5-19 regulerer ikke hvilke opplysninger som eventuelt kan unntas fra innsynet. Adgang til å unnta opplysninger fra innsynsretten er heller ikke kommentert i forarbeidene til bestemmelsen. I tvangsfullbyrdelseslovens lovkommentar (Falkanger, Flock, Waaler) 5. utgave s. 267, uttales det at: «Opplysninger som i særlig grad angår skyldnerens personlige forhold, har imidlertid namsmannen plikt til å bevare taushet om, jf. § 2-6.» Samtidig legges det i kommentarutgaven til grunn at det ikke er noe i veien for å gi innsyn i saksøktes lønnsforhold og gjeld.

27.6.2 Høringsnotatets forslag

Det ble i høringen ikke foreslått endringer knyttet til hvem som har rett til innsyn i namsboken og tilhørende dokumenter. Det blir likevel pekt på at det fremstår som utdatert og lite teknologinøytralt å videreføre en regel om at innsyn i namsbok og dokumenter skal skje på namsmannens kontor. I fremtiden vil det være mer hensiktsmessig å gi innsyn gjennom digitale løsninger og det ble foreslått en teknologinøytral bestemmelse om innsyn i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-20.

Det ble i høringsnotatet vist til at det i dag fremstår som uklart hvordan innsynsretten skal vurderes opp mot namsmannens taushetsplikt. En person som får sin rett berørt av en sak om tvangsfullbyrdelse, har en berettiget interesse i å gjøre seg kjent med opplysninger knyttet til saken, blant annet for å kunne ivareta sine rettigheter ved en klage. Det ble derfor foreslått at retten til innsyn skal gjelde uten hinder av taushetsplikten.

I høringen ble det drøftet om enkelte opplysninger bør kunne unntas fra innsyn. Som eksempel ble det vist til helseopplysninger en person gir for å unngå utlegg i personlige eiendeler det er nødvendig for skyldneren å beholde, jf. dekningsloven § 2-3 andre ledd. Det ble foreslått å begrense innsynsretten gjennom en henvisning til forvaltningsloven §§ 18 til 19.

Som følge av ordningen med ett utleggstrekk, kan en kreditor oppleve at andre krav både kommer til og faller fra mens trekket løper. Dersom disse kravene har bedre eller samme prioritet som kreditorens krav, vil dette få betydning for om kreditoren får en andel av trekkbeløpet, og eventuelt hvor stor denne andelen er. Kreditoren vil derfor ha en berettiget interesse i å ha tilgang til enkelte opplysninger om det løpende utleggstrekket.

I høringen ble det trukket frem at det vil bli ressurskrevende for namsmannen dersom alle kreditorer må varsles hver gang krav meldes inn eller forsvinner ut av utleggstrekket. Det ble derfor ikke foreslått en plikt for namsmannen til å gi slike opplysninger. I stedet ble det foreslått at kreditorene kan få tilgang til en digital innsynsløsning, hvor de selv kan undersøke status på trekket. Det ble vist til at det blant annet kan være hensiktsmessig at kreditorene får se antall krav i trekket, kravenes prioritet, samt grunnlaget for beregningen av en eventuell dividende. Dersom en kreditor ønsker mer detaljerte opplysninger om egen sak, eller opplysninger om saker der andre kreditorer har fått krav lagt til i trekket, ble det lagt til grunn at vedkommende kan begjære innsyn i selve namsboken med tilhørende dokumenter.

Det ble i høringsnotatet foreslått at det gis hjemmel for å fastsette nærmere regler i forskrift om hvilke opplysninger skyldnerens kreditorer skal ha tilgang til og hvordan tilgangen skal gis.

27.6.3 Høringsinstansenes merknader

Arbeids- og velferdsdirektoratet viser til at ordningen med ett utleggstrekk vil innebære at et økt antall kravshavere vil kunne utøve partsrettigheter i en sak som omhandler et gitt utleggstrekk. Det vises særlig til at krav fra NAV vil kunne ha et innhold som ikke bør meddeles videre og at opplysninger NAV utleverer som trekkpliktig i seg selv kan være sensitive. Arbeids- og velferdsdirektoratet anmoder derfor departementet om at det i arbeidet fremover søkes å minimere hvilke opplysninger parter eller kreditorer vil kunne be om innsyn i.

Barne- og familiedepartementet understreker at det vil være viktig for skyldneren å kunne holde seg orientert eller bli informert om hvilke krav som blir prioritert, status på nedbetaling av kravene mv., siden det ikke lenger vil være en begrenset trekkperiode.

Norges Kemner- og kommuneøkonomers forbund (NKK) og enkelte kommuner mener det er viktig at kommunene som kreditor får tilgang til opplysninger i den nye løsningen minst tilsvarende de opplysningene kommunene har hjemmel til å få tilgang til som særnamsmann.

Datatilsynet viser til høringsnotatets forslag om at alminnelig namsmann skal opplyse saksøkeren om størrelsen på krav som har lik eller bedre prioritet sammenlignet med saksøkerens krav, samt opplyse om størrelsen på disse kravene. Tilsynet forstår dette som en utvidelse fra tidligere adgangen til å dele personopplysninger om skyldneren og etterlyser en drøftelse av personvernkonsekvensene av forslaget.

Finans Norge mener økt digitalisering bør føre til at en bør gjøre sanntidsinformasjon tilgjengelig for kreditorene i forkant av en utleggsbegjæring slik at kreditorer kan innhente nøyaktig informasjon om hva resultatet av en eventuell utleggsforretning vil bli.

27.6.4 Vurderinger og forslag

Ingen av høringsinstansene har hatt innspill til høringsnotatets forslag om at en ny bestemmelse i tvangsfullbyrdelsesloven om innsyn utformes teknologinøytralt. Departementet er enig i vurderingene i høringsnotatet om at oppmøte på namsmannen kontor fremstår som utdatert, men viser samtidig til at personer som har reservert seg mot digital kommunikasjon fortsatt må ha muligheten til å be om at gjenpart av dokumenter sendes per post.

Departementet er også enig i forslaget om å presisere at innsynsretten skal gjelde uten hinder av taushetsplikten. Departementet slutter seg også til vurderingene i høringsnotatet om at det er uheldig at det i dag ikke er klart regulert hvilke opplysninger og dokumenter som eventuelt kan unntas fra innsynsretten. Departementet mener det er et behov for å kunne unnta enkelte opplysninger fra innsyn, særlig under henvisning til at saksøkte ofte befinner seg i en sårbar situasjon, og kan måtte gi opplysninger om egen situasjon som andre ikke bør få tilgang til. Alminnelig namsmann bør ha klare regler å forholde seg til i vurderingen av et eventuelt innsyn i slike opplysninger. Reguleringen i forvaltningsloven §§ 18 og 19 fremstår som hensiktsmessig også for alminnelig namsmann.

Som foreslått i høringsnotatet, bør det reguleres i forskrift hvilke opplysninger kreditorene som tar del i et utleggstrekk, skal ha tilgang til og hvordan tilgangen skal gis. Det vises blant annet til at de tekniske løsningene som vil bli benyttet i en slik innsynsløsning, vil kunne endre seg i tråd med den teknologiske utviklingen.

Departementet mener innsynsløsningen bør gi kreditor informasjon om størrelsen på andre krav i trekket som har bedre eller lik artsprioritet. Det bør bare være kravenes samlede størrelse, og om de har lik eller bedre prioritet, som det skal opplyses om. Dette er opplysninger som er nødvendige for at saksøker skal kunne vurdere hvilken dekning utleggstrekket trolig vil gi. Hvilken dekning saksøker kan påregne å motta ved trekket, er sentralt for at saksøker skal kunne vurdere andre innkrevingstiltak, for eksempel realisering av utleggspant. Etter departementets syn står inngrepet i skyldnerens personvern som dette representer, i et rimelig forhold til det behovet saksøker har for å ivareta sin rettsstilling. Kreditoren får heller ikke mer opplysninger enn det som er nødvendig for å oppnå dette formålet.

Arbeids- og velferdsdirektoratet og Datatilsynet viser til at antallet kreditorer som vil kunne ha krav på innsyn, vil øke som følger av ordningen med ett utleggstrekk. Departementet er enig i dette, men viser samtidig til vurderingene over og understreker at informasjonen som kreditorene får, vil være begrenset. I tillegg vil det etter departementets vurdering også være i skyldnerens interesse at opplysningene gis. Hvis ikke saksøkere med utleggstrekk kan vurdere hva de kan regne med å motta ved trekket, og hvor lang tid det vil ta før kravet gjøres opp, kan dette føre til at kravet søkes dekket på annen måte, for eksempel ved sikring og realisering av utleggspant i andre formuesgoder, selv om kreditoren står for tur for å motta oppgjør gjennom utleggstrekket innen rimelig tid.

Barne- og familiedepartementet har understreket at det er viktig at skyldneren også får tilstrekkelig informasjon om kravene som inngår i utleggstrekket. Departementet er enig i dette, men ser ikke behov for en nærmere regulering av en innsynsløsning for skyldneren.

Finans Norge har etterspurt en teknologisk løsning som gjør sanntidsinformasjon tilgjengelig for kreditorene i forkant av en utleggsbegjæring, slik at kreditorer kan innhente nøyaktig informasjon om hva resultatet av en eventuell utleggsforretning vil bli. En slik løsning er ikke planlagt utviklet på nåværende tidspunkt og departementet går dermed ikke nærmere inn på hvilke konsekvenser dette eventuelt kunne fått blant annet for skyldnerens personvern.

Departementet viser til forslag til tvangsfullbyrdelsesloven § 5-20.

27.7 Politidirektoratets rolle ved automatisering av namsmannens oppgaver

De enkelte namsmennene er i utgangspunktet faglig selvstendige når det gjelder gjøremål innen den sivile rettspleien på grunnplanet (SRGP). Det har sammenheng med den historiske bakgrunnen i lensmannstradisjonen, med at dette har vært ansett som rettspleie og ikke som administrasjon, og med overprøvingssystemet hvor tingretten og ikke administrativt overordnet organ er klageinstans. Da lensmennene og politiet i 1994 ble slått sammen til én etat, politi- og lensmannsetaten, ble det ikke gjort noen endringer i denne faglige selvstendigheten. I forbindelse med SRGP-reformen 1. januar 2006 sluttet Justisdepartementet seg i Ot.prp. nr. 43 (2003–2004) til den beskrivelsen av hvilken selvstendighet namsmennene burde ha og trolig hadde, som var gitt i en utredning fra 1997 om reformen. Etter en beskrivelse av politimesterens adgang til å gi instrukser om prioriteringsspørsmål og mer administrative spørsmål ble følgende sitert fra utredningens punkt 4.2 om den faglige uavhengigheten i proposisjonen punkt 6.4.3:

«På den annen side er det klart at politimesteren ikke bør kunne gi instrukser om utfallet av enkeltsaker eller generelle instrukser om forståelsen av de lover som regulerer utfallet. Politimesteren bør f eks ikke kunne gi generelle instrukser eller instruere i enkelttilfeller om hvilke typer formuesgoder det under utleggsforretninger fortrinnsvis skal tas utlegg i, om hva skyldneren skal få beholde til underhold av seg og sin husstand ved utleggstrekk, om hvorvidt tvangssalg av løsøre bør gjennomføres ved medhjelper, eller om i hvilken utstrekning lensmannen bør avslå søknader om gjeldsordning.»

Med «politimesteren» må en forstå administrativt overordnet nivå innen politi- og lensmannsetaten. Etter en viss omlegging av begrepsbruken ved lov 11. mai 2017 nr. 26 er det nå mer presist å tale om namsmannens selvstendighet enn om lensmannens.

I høringen var ikke forholdet mellom namsmennenes faglige selvstendighet og økt automatisering problematisert. Heller ingen av høringsinstansene tok opp dette. I systemløsninger for automatisering av beslutningsprosesser vil det ofte ligge standpunkter i rettslige spørsmål, og føringer om prioriteringer og andre forhold knyttet til saksbehandlingen. Disse spørsmålene og føringene må en ta stilling til under ett for alle namsmennene under utviklingen og forvaltningen av systemet. Det faglige ansvaret må ivaretas av ett organ for alle som skal nytte systemet. For systemene som skal anvendes av de alminnelige namsmennene, synes oppgaven naturlig å falle på Politidirektoratet som en utvidelse av direktoratets administrative og økonomiske ansvar for politi- og lensmannsetaten. Denne oppgaven må utøves i nært samarbeid med Skatteetaten slik at en i stor grad kan ha felles løsninger for Innkrevingsmyndigheten og de alminnelige namsmennene slik det legges opp til i programmet Fremtidens innkreving, jf. kapittel 1.