Del 5
Felles temaer

35 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget til innkrevingsloven og til endringer i tvangsfullbyrdelsesloven mv. vil forenkle regelverket og legge til rette for den pågående moderniseringen av Skatteetatens innkreving og alminnelig namsmanns arbeid med tvangsinnkreving. I dag er regelverket fragmentert og dårlig tilpasset utvikling av nye arbeidsprosesser basert på digitale løsninger.

Skatteetaten forvalter i dag en omfattende IT-portefølje på innkrevingsområdet med sju parallelle og til dels ulike hovedsystemer med ulike lovverk. Dagens innkrevingssystemer er utdaterte og lite brukervennlige. Innkreving av de ulike kravstypene skjer i stor grad i parallelle prosesser, og systemene er i liten grad koordinerte. Skatteetaten har også ansvar for IT-systemene som alminnelig namsmann bruker for den sivile rettspleien på grunnplanet (tvangsfullbyrdelse, forliksråd og gjeldsordning mv.). Det er et stort potensial for å effektivisere ressursbruken og for mer brukervennlige løsninger.

I statsbudsjettet for 2022 ble det vedtatt å modernisere innkrevingsområdet, og særlig IT-porteføljen. Tiltaket – som er kalt programmet Fremtidens innkreving – vil legge til rette for å samordne og modernisere systemporteføljen, prosessene og regelverket på innkrevingsområdet. Det er et omfattende moderniseringsprogram, med betydelige investeringer og betydelige gevinster for det offentlige, næringsliv og personer. Moderniseringen skjer i samarbeid med andre etater, blant annet NAV, Lånekassen, Brønnøysundregistrene og politiet.

Fremtidens innkreving startet i 2022, og har en samlet kostnadsramme for hele programmet (steg 1–3) lik P65 på 4 948 mill. 2025-kroner inkl. merverdiavgift. Det vises til nærmere omtale av programmet i Prop. 1 S (2024–2025) Finansdepartementet, under kap. 1618 Skatteetaten.

En koordinert utvikling av IT-system, arbeidsprosesser og regelverk på tvers av etater legger til rette for en vellykket modernisering av innkrevingen både hos Skatteetaten og hos alminnelig namsmann. Lovendringene som foreslås i denne proposisjonen, er en nødvendig forutsetning for å hente ut de forventede gevinstene av programmet Fremtidens innkreving.

Et modernisert regelverk bidrar sammen med moderniserte IT-systemer, arbeidsprosesser og brukerrettede tjenester, til at Skatteetaten kan gjennomføre sitt samfunnsoppdrag mer effektivt og med høyere kvalitet. Den helhetlige og likeartede innkrevingen gjennom én innkrevingsmyndighet vil på sikt legge til rette for betydelige ressursbesparelser. Lovforslagene gir gode muligheter til samordning av innkrevingsprosesser i Skatteetaten, og legger til rette for digitalisering gjennom utvikling av enhetlige systemløsninger. Forslaget til nye regler vil også legge grunnlaget for bedre oppgaveløsning, for å tilby gode tjenester til skyldnerne, og for bedre å kunne tilpasse innkrevingen til den enkelte skyldner. Lovforslagene vil imidlertid i en omstillingsfase medføre økte kostnader både av økonomisk og administrativ art for etaten.

For alminnelig namsmann vil endrede regler for saksbehandling og en ny ordning for utleggstrekk legge grunnlag for utvikling av nye arbeidsprosesser og IT-støtte. Dette vil gi mindre ressursbruk og bedre oppgaveløsning enn i dag. Det foreslås blant annet regler som gir hjemmel for å pålegge profesjonelle aktører å sende inn begjæringer om utlegg digitalt, som legger til rette for (delvis) automatisert saksbehandling og forenklet manuell saksbehandling. Ved å kunne bruke mindre ressurser på enkle saker vil namsmyndighetene ha større kapasitet enn i dag til å håndtere de mer kompliserte sakene. Ordningen med ett utleggstrekk medfører at en kreditor i stedet for å motta resultatet «intet til utlegg» fordi det allerede løper et trekk, får kravet lagt til i det eksisterende trekket. Det blir dermed ikke behov for en ny begjæring på et senere tidspunkt. Departementet legger til grunn at som følge av dette, vil alminnelig namsmann motta færre begjæringer om utlegg enn i dag.

Skyldnerne opplever i dag mangelfulle og lite brukervennlige løsninger. De foreslåtte lovendringene gir et enklere regelverk som er lettere å forholde seg til. Både forslaget til innkrevingsloven og moderniseringen av regelverket for alminnelig namsmann vil gi en innkreving som er bedre tilpasset skyldnernes situasjon. Der skyldneren har flere krav mot seg, vil regelendringene også legge til rette for en mer helhetlig behandling av skyldneren. Moderniseringen på innkrevingsområdet fører til økt likebehandling, økt rettssikkerhet og økt personvern som følge av at den manuelle saksbehandlingen og antallet parallelle prosesser reduseres, og at omfanget av skjønnsmessige vurderinger i saksbehandlingen reduseres.

Utleggstrekkprosessen er i dag særlig krevende for skyldnerne, og omfatter rundt 275 000 personer i året. I tillegg er det mange personer som må gjennom denne prosessen før det blir klart at det ikke kan nedlegges utleggstrekk fordi de ikke har rom for trekk i sin økonomi. Det legges til grunn at ordningen med ett utleggstrekk, med forslag om gjenbruk og deling av opplysninger og bruk av automatiserte prosesser der det er grunnlag for det, vil vesentlig redusere skyldnerens ressursbruk på å hente inn og sende dokumentasjon om sin økonomiske situasjon. Siden kreditor også forventes å sende inn færre begjæringer vil det også være en reduksjon i antall gebyrer som belastes skyldnerne.

Nye innsyns- og selvbetjeningsløsninger er forventet å gi skyldnerne bedre forutsigbarhet og trygghet ved at de får bedre oversikt og kontroll i sine saker. I tillegg forventes forslaget å bedre personvernet for den enkelte. Blant annet vil det ikke lenger vil være nødvendig at trekkpliktige arbeidsgivere mv. mottar opplysninger om grunnlaget for kravet eller hvilken kreditor som til slutt skal motta betalingen fra den trekkpliktige.

For skyldnerne vil likere regler om informasjonstilgang og saksbehandling, herunder mer automatisert beregning av utleggstrekkets størrelse, også føre til økt likebehandling på tvers av ulike namsmyndigheter. Det blir mindre behov for bruk av skjønn fra namsmyndighetenes side, noe som i dag kan gi ulikt utslag. En mer aktiv oppfølging fra namsmyndighetene, herunder justering av trekket ved endrede økonomiske forhold er også en fordel for skyldnerne, særlig for de som ikke selv evner å ivareta sine interesser.

Alminnelig namsmann beslutter tvangsinnkreving etter begjæring om utlegg fra private kreditorer og inkassoselskaper. Dagens utleggstrekkprosess er tidkrevende for kreditorene, og kontakten med namsmyndighetene er i dag preget av manuelle prosesser.

For kreditor vil nyttevirkningene av nye regler kombinert med systemutvikling komme i form av spart tid og kostnader. Det blir enklere å begjære utlegg. Ved utleggstrekk vil kreditor som hovedregel slippe å sende inn begjæringer på nytt så lenge utleggstrekket løper. Forslaget legger også opp til at kreditor skal slippe å følge opp den trekkpliktige, og at Innkrevingsmyndigheten håndterer trekket og den videre oppfølgingen av dette. Når namsmyndighetene selv kan endre trekkbeløp og trekkpliktig, vil kreditor i langt færre tilfeller være nødt til å sende endringsbegjæringer.

Det vil i noe grad kreves tilpasninger i systemløsninger for å utnytte mulighetene som de nye reglene legger opp til. Dette vil medføre enkelte investeringer for kreditorene eller deres systemleverandører, men det legges til grunn at virkningene samlet sett vil være positive.

Skatteetaten vil bedre kunne ivareta kreditorrollen for statlige krav. Offentlige kreditorer vil nyte godt av en bedre og mer effektiv innkreving av de kravene som kreves inn av Skatteetaten. Det vil også komme de private kreditorene som Skatteetaten krever inn på vegne av, som bidragsmottakere, til gode.

Ordningen med ett utleggstrekk vil forenkle prosessen for arbeidsgivere og andre som pålegges å gjennomføre utleggstrekk i utbetalinger til ansatte mv. Det er forventet å gi ressursbesparelser for de trekkpliktige, i form av redusert tid i håndteringen av utleggstrekk, og forenklet kommunikasjon med namsmyndighetene. De vil ikke lenger måtte samordne og prioritere mellom flere ulike utleggstrekk, og kommunikasjon og innbetalinger vil kunne gjøres ett sted. Lovendringene legger til rette for et nytt modernisert innkrevingssystem hvor trekkpliktige kan innhente og behandle trekkpåleggene automatisk. Rapporteringen skal skje gjennom allerede etablerte ordninger, og samtidig med annen rapportering, slik at trekkprosessen for trekkpliktige kan automatiseres. Det legges også opp til at trekkpliktig ikke skal få personopplysninger om skyldneren i større grad enn det som er nødvendig for å gjennomføre utleggstrekket.

Det er sannsynlig at eksterne leverandører av lønns- og regnskapssystemer vil få kostnader knyttet til sine systemer som har interaksjon med det nye innkrevingssystemet. Disse kostnadene kan komme fra utvikling og testing av systemene. Det kan også påløpe kostnader til å følge opp kundene (virksomhetene som bruker systemene). I tillegg kan virksomhetene, eventuelt regnskapsførere og revisorer eller andre som gjør mye av arbeidet, få kostnader knyttet til å gjøre seg kjent med og sette seg inn i de nye systemene. Virkningen er forventet å være liten for små bedrifter og enkeltpersonsforetak, men den kan være større for store bedrifter som har systemer der det må gjøres større endringer. Det er sannsynlig at kostnaden for systemutviklingen veltes over på kundene, men de langsiktige gevinstene for kundene forventes å overstige de kortsikte investeringskostnadene.

Domstolene vil som i dag behandle klager over innkrevingstiltak som kan påklages til tingretten. Departementet har ikke grunnlag for å anta at totalbelastningen ved klagebehandlingen vil endres. Forslagene om verneting i punkt 17.3 vil imidlertid kunne føre til en viss forskyvning av saker mellom ulike domstoler.

Kommunene vil berøres av forslagene både som kreditorer og som trekkansvarlige arbeidsgivere. Som kreditorer for krav som må kreves inn gjennom begjæring til alminnelig namsmann, vil kommunene få de samme fordeler som andre kreditorer, jf. omtalen ovenfor. For en del krav har kommunene særnamsmyndighet, dvs. at de selv kan beslutte utlegg, se omtale i punkt 28.4. Utleggspant vil kommunene kunne beslutte som i dag. Når en kommune skal beslutte utleggstrekk, vil rutinene for dette bli endret, for at også slike utleggstrekk skal kunne inngå i ordningen med ett trekk. Som for andre kreditorer, vil Innkrevingsmyndigheten ha ansvar for oppfølgingen av utleggstrekket, herunder fordelingen av innbetalt trekk. Dette gir en enklere oppfølging for kommunene som kreditorer.

I en overgangsperiode forventes det at også kommunene eller deres systemleverandører må gjøre tilpasninger i sine datasystemer.

Kommunene kan få noe reduserte inntekter som følge av forslaget om at blant annet gebyrer etter vegtrafikkloven, herunder parkeringsgebyrer og tilleggsgebyr for piggdekkavgift, skal ilegges forsinkelsesrente, og ikke forsinkelsesgebyr.

36 Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser

36.1 Innledning og sammendrag

Departementet foreslår at lovendringene skal tre i kraft fra den tid Kongen bestemmer, og at de enkelte bestemmelsene skal kunne settes i kraft til ulik tid hvis det er hensiktsmessig. Det er behov for å tilpasse ikrafttredelsen til utviklingen av nye it-systemer. For å redusere risikoen ved overgangen til nytt regelverk med tilhørende systemstøtte, foreslås det en mulighet for gradvis innføring av regelverket, ved at ny regulering i en overgangsperiode kan settes i kraft bare for en begrenset gruppe saker. Det foreslås også hjemmel for departementet til å gi forskrift om overgangsbestemmelser.

36.2 Høringsnotatets forslag

I høringsnotatet om innkrevingsloven foreslo departementet at loven skal tre i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Tilsvarende ble foreslått i høringsnotatet om etablering av ett utleggstrekk og modernisering av utleggsprosessen i tvangsfullbyrdelsesloven.

I begge høringsnotatene ble også behovet for å tilpasse ikrafttredelsen til den pågående utviklingen av nye it-systemer trukket frem. For å kunne redusere risikoen ved overgangen til nytt regelverk med tilhørende systemstøtte, ble det foreslått en mulighet for gradvis innføring av nytt regelverk, ved at ny regulering i en overgangsperiode kan settes i kraft for en begrenset gruppe saker. I høringsnotatet om etablering av ett utleggstrekk og modernisering av utleggsprosessen i tvangsfullbyrdelsesloven ble det i tillegg pekt på at det særlig var et behov for en gradvis innføring for den nye ordningen med ett utleggstrekk.

36.3 Høringsinstansenes merknader

Skattedirektoratet uttalte i sin høringsuttalelse:

«Skattedirektoratet ønsker spesielt å fremheve viktigheten av gode overgangsbestemmelser og en smidig ikrafttredelse av loven. Det vil være av avgjørende betydning for programmet Fremtidens innkreving og den systemutviklingen som skal gjennomføres, at det gis overgangsbestemmelser som gir en enklest mulig overføring av krav- og saksportefølje fra eksisterende fagsystemer for innkreving til modernisert løsning.»

Ingen andre høringsinstanser har merknader til forslaget.

36.4 Vurderinger og forslag

Som nevnt i kapittel 1 er det et pågående program kalt Fremtidens innkreving for å samordne og modernisere systemporteføljen og prosessene for innkrevingsarbeidet i Skatteetaten og hos alminnelig namsmann. Forslaget om å endre regelverket for å støtte moderniserte saksbehandlingsløsninger hos alminnelig namsmann, forslaget om å etablere ny ordning for utleggstrekk og forslaget til innkrevingsloven er alle avgjørende for å realisere de forventede gevinstene ved denne moderniseringen.

Samtidig er det på enkelte områder nødvendig at systemstøtten er modernisert før enkelte av de foreslåtte bestemmelsene trer i kraft. Etter departementets vurdering bør en unngå å sette i kraft lovendringer på et tidspunkt hvor dette vil skape behov for vesentlige endringer i eksisterende IT-systemer. Ved å samkjøre ikrafttredelsen med leveransene fra Fremtidens innkreving, og gi hjemmel for å fastsette hensiktsmessige overgangsregler for eksisterende saker, vil en kunne begrense behovet for å tilpasse eksisterende IT-systemer for å gjennomføre nye regler. Departementet foreslår derfor at lovendringene skal tre i kraft fra den tid Kongen bestemmer, og at de enkelte bestemmelsene skal kunne settes i kraft til ulik tid hvis dette er hensiktsmessig.

Skatteetatens innkreving gjøres i dag gjennom flere forskjellige IT-systemer. Disse håndterer ulike grupper av krav. Siden muligheten til å håndtere forslagene kan variere mellom disse systemene, kan det også vise seg å være behov for at enkelte regler for en periode bare trer i kraft for enkelte kravstyper eller grupper av krav.

For å redusere risikoen ved overgangen til nytt regelverk med tilhørende systemstøtte, foreslås det i tillegg en mulighet for gradvis innføring, ved at ny regulering i en overgangsperiode kan settes i kraft bare for en begrenset gruppe saker. Det er særlig for ordningen med ett utleggstrekk at det er behov for å kunne prøve ut den nye løsningen i et omfang som gjør at risikoen for feil ikke blir uforsvarlig høy. Også for andre deler av regelverket kan det oppstå behov for en gradvis innføring. Det kan derfor være aktuelt å først iverksette (deler av) ny regulering for en avgrenset krets av skyldnere eller for bestemte grupper av andre aktører eller krav, eventuelt en kombinasjon av disse kriteriene. For ordningen med ett utleggstrekk synes det mest nærliggende alternativet å være at ordningen i en overgangsperiode trer i kraft for en geografisk avgrenset krets av skyldnere, i kombinasjon med en avgrenset krets trekkpliktige. Det bør derfor kunne fastsettes en ikrafttredelse som legger til rette for en slik innfasing. Den nye trekkordningen må imidlertid tas i bruk slik at de nye reglene trer i kraft samtidig for alle krav mot samme skyldner med samme prioritet.

Behovet for å bruke en differensiert ikrafttredelse er ikke avklart ennå, men etter departementets vurdering er det sterkt ønskelig å ha mulighet til en slik fleksibilitet. Den nærmere vurderingen av behovet og utformingen vil gjøres frem mot ikrafttredelsen. Departementet tar sikte på at forslag til mer spesifikke ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser sendes på høring, eventuelt sammen med forslag til forskrifter som skal fastsettes som følge av innkrevingsloven og endringer i tvangsfullbyrdelsesloven og andre lover.

Departementet foreslår at innkrevingsloven og de foreslåtte endringene i tvangsfullbyrdelsesloven og andre lover skal tre i kraft fra det tidspunktet Kongen bestemmer, med mulighet til å differensiere ikrafttredelsen som beskrevet ovenfor. Det foreslås også hjemmel for Kongen til å gi forskrift om overgangsbestemmelser.

Departementet viser til forslag til innkrevingsloven § 40.

37 Merknader til de enkelte bestemmelsene

37.1 Innkrevingsloven

Til § 1 Formålet med loven

Målsetningen med loven gjøres tydelig gjennom en formålsbestemmelse. Denne kan også være en støtte for tolkningen av loven. Bestemmelsen slår fast at loven skal legge til rette for en effektiv innkreving, som også ivaretar hensynet til skyldneren.

Det vises til nærmere omtale i punkt 5.2.

Til § 2 Virkeområde og innkrevingsmyndighet

Betegnelsen «Innkrevingsmyndigheten» brukes når Skatteetaten utøver myndighet etter loven. Bestemmelsens første ledd slår fast at myndigheten etter loven er lagt til Innkrevingsmyndigheten i første instans, og at Innkrevingsmyndigheten krever inn de kravene den i lov eller i medhold av lov er pålagt å innkreve.

Etter andre ledd gjelder loven også på Svalbard og Jan Mayen.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi nærmere regler i forskrift om hvilke krav Innkrevingsmyndigheten skal innkreve.

Norge har en rekke folkerettslige forpliktelser vedrørende immunitet og ukrenkelighet. Fjerde ledd inneholder en folkerettsreservasjon som fastslår at loven gjelder med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten eller følger av overenskomst med fremmed stat.

Det vises til nærmere omtale i punkt 5.3, 5.4, 5.5 og 5.7.

Til § 3 Utøvelse av kreditorposisjon

Etter § 3 første ledd ivaretar Innkrevingsmyndigheten rollen som kreditor for de kravene den krever inn.

Etter andre ledd kan departementet i forskrift gi nærmere regler om innholdet i første ledd, herunder fastsette begrensninger for utøvelsen av kreditorrollen. Det kan for eksempel være begrensninger i Innkrevingsmyndighetens adgang til å ettergi krav etter §§ 18 til 20. Det kan også være aktuelt å gi regler om at Innkrevingsmyndigheten for utvalgte kravstyper ikke skal benytte enkelte kreditortiltak, eller at dette først skal gjøres etter kontakt med oppdragsgiver, se nærmere omtale i punkt 5.8.

Etter tredje ledd kan Innkrevingsmyndigheten fastsette betalingsfrist for underholdsbidrag som kreves inn etter innkrevingsloven. Det kan være aktuelt å gi en betalingsfrist som avviker fra forfall i avtale, vedtak eller dom. Bestemmelsen viderefører bidragsinnkrevingsloven § 9 andre ledd andre punktum, se punkt 19.3.

Etter fjerde ledd første punktum kan departementet i forskrift gi nærmere regler om når innkrevingen av krav kan avsluttes. Avslutning av innkrevingen innebærer at Innkrevingsmyndigheten ikke vil forfølge kravet videre. Det innebærer imidlertid ikke at kravet ettergis eller at kreditor for kravet ikke kan fortsette innkrevingen, se punkt 19.5. Etter andre punktum kan en beslutning om å avslutte innkrevingen ikke påklages.

Til § 4 Forholdet til forvaltningsloven og inkassoloven

Etter bestemmelsen gjelder forvaltningsloven for Innkrevingsmyndighetens virksomhet, med mindre annet følger av loven. Se nærmere omtale i punkt 6.2.

Det følger av bestemmelsens andre ledd at inkassoloven ikke gjelder for Innkrevingsmyndighetens virksomhet etter innkrevingsloven. Se nærmere omtale i punkt 6.6.

Til § 5 Fullmektig

Innholdet i bestemmelsen tilsvarer skatteforvaltningsloven § 5-3. Første ledd stadfester rett til å bruke fullmektig under saksbehandlingen. Retten tilkommer enhver som har rettigheter og plikter overfor Innkrevingsmyndigheten. Etter bestemmelsen kan både fysiske og juridiske personer være fullmektig. Adgangen til å velge fullmektig er dermed videre enn etter forvaltningsloven § 12, hvor bare fysiske personer og organisasjoner en part er medlem av, kan være fullmektig.

Etter andre ledd er det opp til Innkrevingsmyndighetens skjønn om fullmektigen må dokumentere fullmaktsforholdet ved å legge frem fullmakten. Det kan bes om dette etter en konkret vurdering i en sak, eller det kan legges inn som rutiner i automatiserte systemer at visse aktører skal eller ikke skal legge fram fullmakt.

Tredje ledd regulerer hvor Innkrevingsmyndigheten skal sende henvendelser til fullmaktsgiveren. Som hovedregel skal de gå via fullmektigen. I visse tilfeller skal henvendelser gå til fullmaktsgiveren, med orientering også til fullmektigen. Som etter skatteforvaltningsloven, er det etter fjerde ledd adgang til å sende masseutsendelser bare til fullmaktsgiveren.

Av femte ledd følger det at tvisteloven § 3-3 og tvangsfullbyrdelsesloven § 6-2 regulerer hvem som kan opptre som prosessfullmektig ved klage til tingretten. Henvisningen til tvangsfullbyrdelsesloven § 6-2 innebærer at den som har rett til å drive rettshjelpsvirksomhet i enkelte saker også kan være prosessfullmektig, så lenge saken ikke behandles ved allmennprosess. Se nærmere omtale i punkt 6.4.

Til § 6 Sakskostnader

Første ledd slår fast at en part kan kreve erstatning for kostnader som var nødvendige for å få endret en avgjørelse, dersom avgjørelsen etter klage endres som følge av en feil som Innkrevingsmyndigheten kan bebreides for.

Etter andre ledd må krav om erstatning for sakskostnader etter første ledd settes frem senest tre uker etter at melding om endret avgjørelse er gitt parten. Kravet avgjøres av Innkrevingsmyndigheten i første instans, og kan påklages til overordnet forvaltningsorgan etter reglene i forvaltningsloven § 28 til § 34.

Det følger av tredje ledd at reglene om erstatning av sakskostnader i første og andre ledd ikke gjelder ved beslutning om utlegg, tvangsdekning, motregning og avregning som påklages til tingretten. I slike saker kan Innkrevingsmyndigheten likevel erstatte partenes sakskostnader dersom det er klart at parten har rett på dekning etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 3-3.

Det vises til nærmere omtale i punkt 6.5.

Til § 7 Tilbakebetaling

Etter første ledd kan Innkrevingsmyndigheten kreve tilbake et beløp som den har utbetalt til noen som ikke hadde krav på utbetalingen, dersom den som har fått utbetalingen forsto eller burde ha forstått at den skyldtes en feil.

Andre ledd slår fast at vedtak om tilbakebetaling etter første ledd er tvangsgrunnlag for utlegg.

Det følger av tredje ledd at innkreving av beløp som kreves tilbakebetalt etter første ledd, ikke iverksettes før eventuell klage er avgjort. Innkrevingsmyndigheten kan likevel gjennomføre motregning.

Det vises til nærmere omtale i punkt 19.2.

Til § 8 Utbetaling

Første ledd slår fast at utbetaling fra Innkrevingsmyndigheten skal skje til betalingsmottakers konto, med mindre annet følger av lov eller forskrift. Utbetalingsmåten kan være regulert i sektorlovgivningen, se for eksempel skattebetalingsloven § 9-1. I slike tilfeller går sektorlovgivningens bestemmelser foran denne bestemmelsen.

Andre ledd åpner for unntak fra første ledd der betalingsmottaker ikke har konto i Norge. Det vil både gjelde norske borgere som ikke har eller kan få konto i Norge og utenlandske borgere uten konto i Norge. Utbetalingsmåten velges i slike tilfeller under hensyn til mottakerens ønske. Innkrevingsmyndigheten kan kreve at betalingsmottaker dekker merkostnaden ved utbetaling til utlandet sammenlignet med overføring til bankkonto i Norge.

Det vises til nærmere omtale i punkt 19.4.

Til § 9 Taushetsplikt

Bestemmelsen slår fast at for saker som behandles etter innkrevingsloven, gjelder som hovedregel en taushetsplikt som omfatter opplysninger om noens formues- eller inntektsforhold eller andre økonomiske, bedriftsmessige eller personlige forhold. Taushetsplikten tilsvarer den som gjelder etter skatteforvaltningsloven § 3-1 første ledd. Bestemmelsene i forvaltningsloven § 13 til § 13 e utfyller innkrevingsloven § 9, jf. forvaltningsloven § 13 f.

Det vises til nærmere omtale i punkt 6.3.

Til § 10 Skyldnerens opplysningsplikt

Bestemmelsen slår fast at skyldneren plikter å gi opplysninger som kan ha betydning for innkrevingen. Opplysningsplikten gjelder på ethvert stadium av saken, både når Innkrevingsmyndigheten ivaretar rollen som kreditor og ved tvangsinnkreving. Adgangen til å innhente opplysninger fra skyldneren vil derfor bero på en tolkning av reglene som fastsetter Innkrevingsmyndighetens oppgaver. Pålegget om å gi opplysninger må også være tilstrekkelig spesifisert. Opplysningsplikten gjelder etter krav fra Innkrevingsmyndigheten. Innkrevingsmyndigheten kan kreve at skyldneren dokumenterer opplysningene.

Skyldneren kan klage over pålegg om å gi opplysninger etter innkrevingsloven § 10 etter reglene i forvaltningsloven § 14. Saker om utlegg og tvangsdekning følger i hovedsak tvangsfullbyrdelseslovens system, og det er hensiktsmessig at også klage på pålegg om å gi opplysninger i slike saker behandles etter tvangsfullbyrdelseslovens regler. Dersom det er gitt varsel om utlegg eller tvangsdekning etter innkrevingsloven § 25, skal klage over pålegg om å gi opplysninger behandles etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven.

Det vises til nærmere omtale i punkt 7.3.4.

Til § 11 Tredjeparters opplysningsplikt

Etter første ledd plikter enhver tredjepart etter krav fra Innkrevingsmyndigheten å gi opplysninger som kan ha betydning for innkrevingen. For fysiske personer gjelder denne opplysningsplikten bare dersom opplysningen knytter seg til deres næringsvirksomhet. Dersom opplysningene ikke knytter seg til deres næringsvirksomhet, plikter fysiske personer bare å gi opplysninger om krav skyldneren har hatt mot den opplysningspliktige, og om formuesgoder som skyldneren eier og som den opplysningspliktige har hatt i sin besittelse.

Andre til sjette ledd har nærmere bestemmelser om opplysningsplikten for tredjeparter. Etter andre ledd kan det i forskrift fastsettes at tredjeparter ukrevet skal gi opplysninger til Innkrevingsmyndigheten som kan ha betydning for innkrevingen. Slik opplysningsplikt kan pålegges fysiske personer bare dersom opplysningene er knyttet til deres næringsvirksomhet.

Etter tredje ledd kan det fastsettes i forskrift at offentlige myndigheter mv. skal gi opplysninger som har betydning for innkrevingen uten hinder av taushetsplikt, og at slike opplysninger skal gis ukrevet.

I utgangspunktet vil plikten til å gi opplysninger for private tredjeparter vike for lovbestemt taushetsplikt. Etter fjerde ledd plikter likevel advokater og andre tredjeparter etter krav fra Innkrevingsmyndigheten å gi opplysninger om pengeoverføringer, innskudd og hvem som er parter i pengeoverføringene, på deres konti tilhørende skyldneren, uten hinder av lovbestemt taushetsplikt.

Etter femte ledd kan Innkrevingsmyndigheten kreve opplysninger fra Folkeregisteret uten hinder av taushetsplikt.

Etter sjette ledd kan Innkrevingsmyndigheten kreve at tredjepart dokumenterer opplysningene de er pliktige til å gi.

Syvende ledd fastsetter at Innkrevingsmyndigheten kan innhente og utlevere enkelte typer opplysninger til bruk for andre myndigheters tvangsfullbyrdelse.

Åttende ledd gir departementet forskriftshjemmel til å gi nærmere regler om hvordan opplysninger skal gis, signatur, leveringsfrist og leveringssted.

Det vises til nærmere omtale i punkt 7.3.4.

Til § 12 Sammenstilling, profilering og automatiserte avgjørelser

Etter første ledd kan Innkrevingsmyndigheten sammenstille innhentede personopplysninger når det er nødvendig for Innkrevingsmyndighetens arbeid, herunder til kontroll-, veilednings-, analyse- og statistikkformål. Innkrevingsmyndigheten kan benytte innhentede personopplysninger til profilering til samme formål, når profileringen er nødvendig for å målrette tiltak som fremmer etterlevelse av loven. Graden av personidentifikasjon skal ikke være større enn det som er nødvendig for formålet.

Etter andre ledd kan Innkrevingsmyndigheten treffe avgjørelser som utelukkende er basert på automatisert behandling. Behandlingen må sikre forsvarlig saksbehandling og være forenlig med retten til vern av personopplysninger. Avgjørelsen kan ikke bygge på skjønnsmessige vilkår i lov eller forskrift, med mindre avgjørelsen er utvilsom. Den registrerte har rett til manuell overprøving av avgjørelsen.

Etter tredje ledd kan Innkrevingsmyndigheten benytte særlige kategorier av personopplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10 ved sammenstilling, profilering og automatiserte avgjørelser.

Etter fjerde ledd kan departementet gi forskrift om sammenstilling, profilering og automatiserte avgjørelser.

Det vises til nærmere omtale i punkt 7.4.

Til § 13 Bruk av personopplysninger ved utvikling og testing av IT-systemer

Innkrevingsmyndigheten vil gjennomføre oppgavene sine ved bruk av IT-systemer. Disse må utvikles og testes før de kan brukes i oppgaveløsningen. Utvikling og testing er også viktig for å sikre korrekt behandling av personopplysningene som benyttes i systemene. I en del tilfeller vil det være umulig eller uforholdsmessig vanskelig å utvikle og teste IT-systemene bare ved hjelp av anonyme eller fiktive opplysninger. Etter første ledd kan Innkrevingsmyndigheten derfor på visse vilkår behandle innhentede personopplysninger for å utvikle og teste IT-systemer. Andre ledd gir departementet hjemmel til i forskrift å gi nærmere regler om bruken av personopplysninger for utvikling og testing av IT-systemene.

Det vises til nærmere omtale i punkt 7.4.

Til § 14 Forskrift om adgangen til utlevering av opplysninger og annen behandling av taushetsbelagte opplysninger

Det følger av forvaltningsloven § 13 g at Kongen etter nærmere vilkår kan gi forskrift om at taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13 ikke er til hinder for at bestemte organer kan dele opplysninger for å utføre oppgaver som er lagt til avgiver- eller mottakerorganet. Bestemmelsen i § 14 gir departementet adgang til å gi forskrift som angitt i forvaltningsloven § 13 g om utlevering og annen behandling av opplysninger som er underlagt taushetsplikt etter innkrevingsloven § 9.

Det vises til nærmere omtale i punkt 7.5 og punkt 13.5.4.

Til § 15 Renter og gebyr mv. ved forsinket betaling

For mange av kravene som Innkrevingsmyndigheten krever inn, er det fastsatt en forsinkelsesreaksjon ved forsinket betaling i form av rente eller gebyr. Dersom det ikke er fastsatt forsinkelsesreaksjon for det aktuelle kravet i sektorlovgivningen, påløper det forsinkelsesrente etter § 15 første ledd. Det er forutsatt at det faktisk er bestemt en forsinkelsesreaksjon i sektorlovgivningen, for at det ikke skal påløpe rente etter bestemmelsen. Der sektorlovgivningen gir hjemmel for å fastsette forsinkelsesreaksjon, uten at kompetansen er benyttet, påløper det rente etter innkrevingsloven. Rentesatsen tilsvarer den som fastsettes i medhold av forsinkelsesrenteloven.

Det følger av andre ledd at renter etter første ledd løper fra 30 dager etter at skyldneren er gitt varsel om at det vil påløpe rente ved forsinket betaling. Dette gjelder uavhengig av kravets forfall. Bestemmelsen må likevel forstås slik at renteperioden uansett ikke starter før kravet er forfalt.

Det følger av tredje ledd at departementet i forskrift kan gi utfyllende bestemmelser til første og andre ledd. Enkelte kravstyper kan unntas fra rente ved forsinket betaling. Det kan også bestemmes at rente skal løpe med en lavere sats enn det som følger av første ledd. Det kan videre bestemmes at rente skal løpe i tillegg til annen forsinkelsesreaksjon. Der det følger av annen lov eller forskrift at det skal ilegges forsinkelsesgebyr ved forsinket betaling, kan departementet i forskrift bestemme at det i tillegg skal løpe forsinkelsesrente. For krav med løpende forfall, kan det bestemmes at renten løper fra et tidligere tidspunkt enn etter andre ledd. Det kan også bestemmes at renten løper fra forfall.

Når særlige hensyn gjør seg gjeldende for enkelte kravstyper, kan departementet i forskrift bestemme at det kan påløpe gebyr ved forsinket betaling, se bestemmelsens fjerde ledd. Dette gjelder også der forsinkelsesreaksjonen følger av annen lov eller forskrift. Gebyr ved forsinket betaling må være hensiktsmessig for kravstypen, og ikke urimelig for skyldneren. Dersom hovedkravet er tvangsgrunnlag, er også gebyret ved forsinket betaling tvangsgrunnlag.

Det følger av femte ledd at det ikke påløper rente eller gebyr når forsinket betaling skyldes forhold på kreditors side. Bestemmelsen tilsvarer forsinkelsesrenteloven § 2 andre ledd. Hvilke forhold på kreditors side som utelukker forsinkelsesreaksjon, vil tilsvare det som gjelder etter forsinkelsesrenteloven.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 8.

Til § 16 Innkrevingsmyndighetens dekningsrekkefølge

I en del tilfeller må Innkrevingsmyndigheten ta stilling til hvilke krav mot skyldneren som skal dekkes av et beløp som er innkrevet eller innbetalt. Bestemmelsen regulerer dekningsrekkefølgen ved Innkrevingsmyndighetens motregning og andre situasjoner hvor rekkefølgen ikke følger av skyldnerens valgrett eller av andre rettsforhold som avtale, annen lov mv. Etter bestemmelsen kan departementet i forskrift bestemme hvilken dekningsrekkefølge som skal gjelde i slike tilfeller. Bestemmelsen styrer ikke rekkefølgen ved utleggstrekk, utleggspant mv. hvor dekningsrekkefølgen følger av lov.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 9.

Til § 17 Betalingsavtale

Det følger av første ledd at Innkrevingsmyndigheten kan tilby skyldneren en betalingsavtale når det anses hensiktsmessig.

Etter andre ledd kan Innkrevingsmyndigheten sette vilkår for å innvilge betalingsavtale etter første ledd.

Bestemmelsens tredje ledd regulerer at beslutninger om betalingsavtale ikke er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Det innebærer at skyldneren ikke kan klage over beslutning om betalingsavtale, eller beslutning om å ikke gi betalingsavtale.

Fjerde ledd gir departementet forskriftshjemmel til å gi nærmere regler til utfylling og gjennomføring av bestemmelsen.

Se nærmere omtale i kapittel 10.

Til § 18 Ettergivelse av hensyn til kreditor

Bestemmelsen regulerer ettergivelse av hensyn til kreditor. Etter første ledd kan Innkrevingsmyndigheten helt eller delvis ettergi et krav dersom det antas å gi like god eller bedre dekning enn fortsatt innkreving. Det er en forutsetning at ettergivelsen ikke vil virke støtende eller er egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoral. Terskelen for ettergivelse etter bestemmelsen er høy.

Andre ledd regulerer ettergivelse av krav med forfall mer enn ti år tilbake i tid. For slike krav er vilkåret om dekning at fortsatt innkreving ikke vil gi dekning av betydning. Også etter andre ledd er det et vilkår at ettergivelse ikke må virke støtende eller være egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoral.

Etter tredje ledd kan ikke Innkrevingsmyndigheten ettergi krav som kreves inn for private kreditorer, uten at den private kreditoren samtykker.

Fjerde ledd fastsetter at beslutning om ettergivelse etter bestemmelsen ikke kan påklages, og oppstiller begrensninger i plikten til å gi begrunnelse for vedtak om ettergivelse, dersom begrunnelsen kan svekke mulighetene for dekning i fremtiden.

Se punkt 11.2 for nærmere omtale.

Til § 19 Ettergivelse og betalingsavtale av hensyn til skyldneren

Det følger av første ledd at Innkrevingsmyndigheten helt eller delvis kan ettergi et krav når skyldneren er varig ute av stand til å betale kravet. Den svekkete betalingsevnen må skyldes særlig alvorlig sykdom eller lignende årsaker, og det må være uforholdsmessig tyngende å fortsette innkrevingen. I tillegg er det et vilkår at ettergivelsen ikke må virke støtende eller være egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoral.

Der betalingsevnen bare er midlertidig svekket, kan Innkrevingsmyndigheten etter andre ledd innvilge betalingsavtale på samme vilkår som etter første ledd.

Tredje ledd avgrenser ettergivelsesadgangen mot krav som tilhører private kreditorer. Selv om innkrevingsmyndigheten ikke kan ettergi slike krav etter innkrevingsloven, kan det være grunnlag for ettergivelse i sektorlovgivningen.

For nærmere omtale, se punkt 10.5 og 11.3.

Til § 20 Ettergivelse av forsinkelsesrente, gebyr ved forsinket betaling mv.

Første ledd gir Innkrevingsmyndigheten kompetanse til å ettergi forsinkelsesrente og gebyr ved forsinket betaling, samt omkostninger ved innkrevingen, der det foreligger særlige forhold. Særlige forhold kan være konkrete forhold ved skyldneren, men også samfunnsmessige forhold eller forhold knyttet til bestemte kravstyper.

I andre ledd fremgår det at beslutninger etter paragrafen ikke er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Etter tredje ledd kan ikke Innkrevingsmyndigheten ettergi forsinkelsesrente eller gebyr som tilfaller private kreditorer.

Fjerde ledd fastsetter at departementet i forskrift kan gi føringer for hva som anses som særlige forhold etter første ledd.

Se punkt 11.4 for nærmere omtale.

Til § 21 Motregning

Det følger av første ledd at alle krav som kreves inn av Innkrevingsmyndigheten, kan motregnes i til gode skatt og avgift. Dette gjelder også under konkursbehandling, så lenge ikke annet følger av dekningsloven kapittel 8 eller annet regelverk. Regelen kommer til uttrykk ved at det ikke gis noen alternativ regulering for konkurssituasjonen i første ledd. Innkrevingsmyndigheten skal ta hensyn til reglene om beslagsfrihet i dekningsloven kapittel 2 dersom skyldneren krever det, men Innkrevingsmyndigheten vil normalt ikke vurdere dette på forhånd.

Andre ledd angir hvilke kravstyper som kan motregnes i andre offentlige utbetalinger. Krav som nevnt i dekningsloven § 2-8 første ledd bokstav a og b (underholdsbidrag og erstatning ved straffbar handling), kan motregnes i andre krav skyldneren har mot det offentlige, selv om det ikke foreligger gjensidighet. Dette gjelder også krav under fellesinnkrevingen (formues- og inntektsskatt og trygdeavgift) som fordeles etter reglene i skattebetalingsloven kapittel 8. Ordlyden omfatter bare krav som faktisk skal fordeles. Etter gjeldende rett betaler for eksempel ikke upersonlige skattepliktige inntektsskatt til kommunen eller fylkeskommunen. Slike krav faller derfor utenfor. Med unntak av krav som nevnt i dekningsloven § 2-8 første ledd bokstav b, er motregningsadgangen den samme i og utenfor konkurs

Bestemmelsens tredje ledd omhandler gjennomføringen av motregningen, og gjelder både ved lovfestet og ulovfestet motregning. Etter krav fra Innkrevingsmyndigheten skal offentlige utbetalere, herunder kommuner og fylkeskommuner, overføre hovedkravet til Innkrevingsmyndigheten. Departementet gis adgang til å fastsette utfyllende bestemmelser i forskrift.

Etter fjerde ledd regnes ikke beslutning om motregning etter denne paragrafen som enkeltvedtak etter forvaltningsloven, uavhengig av om det er Innkrevingsmyndigheten eller annen offentlig myndighet som motregner. Forvaltningslovens kapittel IV–VI gjelder derfor ikke for slike beslutninger. Se sjette ledd om skyldnerens klagerett.

Det følger av femte ledd at Innkrevingsmyndigheten skal underrette skyldneren om en beslutning om motregning. Dette inkluderer motregning etter annen lovgivning eller på ulovfestet grunnlag. Formålet med underretningen er både å informere skyldneren om at motregning er gjennomført og å gi nok informasjon til at skyldneren skal kunne ivareta sine interesser. Det skal fremgå av underretningen hvilke krav det motregnes med, og hvilke rettigheter skyldneren har etter bestemmelsen om motregning. Dersom det er tatt hensyn til reglene om beslagsfrihet, bør det fremgå hvilke vurderinger som er gjort. Det bør være tilstrekkelig informasjon til at skyldneren på grunnlag av underretningen kan korrigere eller gi utfyllende informasjon til Innkrevingsmyndigheten. Innkrevingsmyndigheten har samme underretningsplikt når den motregner på vegne av en annen offentlig myndighet.

Det følger av sjette ledd at skyldneren kan klage på motregningen. Klagefristen er en måned fra skyldneren ble underrettet om motregningen, og tvangsfullbyrdelsesloven § 2-7 om beregning og avbrytelse av frister gjelder tilsvarende. Samme frist gjelder for krav om at det tas hensyn til reglene om beslagsfrihet. Tingretten er klageinstans, og klageadgangen gjelder også der motregningen er gjennomført på ulovfestet grunnlag. Klagen kan blant annet være knyttet til det underliggende kravet eller motkravet, eller begrunnet i mangler ved vurdering av midler til livsopphold.

Syvende ledd viderefører kommunenes adgang til utvidet motregning for noen typer kommunale krav, ved at kommunene kan motregne etter reglene i innkrevingsloven § 21 første ledd. Reglene om klage i sjette ledd gjelder tilsvarende for kommunene. Etter bestemmelsen kan departementet gi nærmere regler i forskrift om gjennomføringen av motregningen. Dette inkluderer hvordan kravene skal meldes inn til Innkrevingsmyndigheten og saksbehandlingen ved slik motregning. Hjemmelen omfatter også regulering av dekningsrekkefølgen som skal gjelde når Innkrevingsmyndigheten motregner. Forskriftshjemmelen gjelder for enhver offentlig myndighet, ikke bare kommuner.

Se kapittel 12 for nærmere omtale.

Til § 22 Avregning

Enkelte tilbakebetalingskrav kan innkreves ved avregning i fremtidige ytelser, for eksempel i pensjon. Hvilke krav som kan avregnes, og i hvilke ytelser avregning kan benyttes, reguleres i folketrygdloven og enkelte andre lover. Når Innkrevingsmyndigheten har ansvaret for å kreve inn kravet, er det også Innkrevingsmyndigheten som kan foreta avregning. Innkrevingsloven § 22 regulerer en del spørsmål knyttet til Innkrevingsmyndighetens bruk av avregning som virkemiddel.

Første ledd første punktum slår fast at ved avregning har skyldneren rett til å beholde nødvendige midler til livsopphold, jf. dekningsloven § 2-7 første ledd første punktum. Bestemmelsen lovfester det som antas å være gjeldende rett. Andre punktum kodifiserer avregningens fortrinnsrett. Når det besluttes avregning, skal derfor et løpende utleggstrekk vike.

Innkrevingsmyndigheten har behov for å kunne endre en besluttet avregning av eget tiltak. Adgangen til å endre avregning skal være den samme som ved utleggstrekk. Andre ledd bestemmer derfor at tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21 første ledd, som regulerer adgangen til å endre et utleggstrekk, skal gjelde tilsvarende for avregning.

Tredje ledd slår fast at en beslutning om avregning kan påklages etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16. Som ved utleggstrekk, kan klagen settes fram fra varsel er gitt etter innkrevingsloven § 25, og så lenge avregningen løper. Tvangsfullbyrdelsesloven § 2-7 gjelder tilsvarende for beregning og avbrytelse av frister.

Etter fjerde ledd gjelder den nye reguleringen i foreldelsesloven § 17 nr. 3 og § 21 nr. 1, nr. 4 og nr. 5 tilsvarende for avregning. Dette innebærer at varsel etter innkrevingsloven § 25 avbryter foreldelsesfristen og fører til en ny foreldelsesfrist på ti år, som regnes fra sakens avslutning. Foreldelse vil derfor ikke inntre så lenge avregningen pågår. Videre vil det ikke løpe en foreldelsesfrist for senere forfalte renter så lenge den rentebærende fordringen består.

Femte ledd slår fast at forvaltningsloven § 17 andre og tredje ledd og § 35 andre til fjerde ledd ikke skal gjelde ved behandling av saker om avregning. Forvaltningsloven vil også vike i andre tilfeller, for eksempel vil reglene om klage i tvangsfullbyrdelsesloven gå foran reglene om klage i forvaltningsloven.

Se kapittel 13 for nærmere omtale av første, andre, tredje og femte ledd. Fjerde ledd er nærmere omtalt i punkt 16.6.

Til § 23 Utlegg

Etter første ledd første punktum kan Innkrevingsmyndigheten beslutte utlegg for krav som den har til innkreving. Hvilke krav Innkrevingsmyndigheten har til innkreving, følger av § 2 tredje ledd.

Beslutning om utlegg kan bare tas for krav som det foreligger tvangsgrunnlag for. Første ledd andre punktum slår fast at Innkrevingsmyndigheten ikke kan benytte skriftlig meddelelse etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 første ledd bokstav f som tvangsgrunnlag for sin egen tvangsinnkreving. Derimot kan Innkrevingsmyndigheten benytte slike skriftlige meddelelser som tvangsgrunnlag ved begjæringer om utlegg for den alminnelige namsmannen ved behov.

I en del tilfeller vil Innkrevingsmyndigheten kreve inn flere krav samtidig mot samme skyldner. Første ledd tredje punktum slår fast at Innkrevingsmyndigheten kan ta med flere krav mot en skyldner i samme utleggsbeslutning.

Andre ledd regulerer hva en beslutning om utlegg kan medføre. Utlegg kan medføre at det tas utleggspant i et formuesgode. Innkrevingsmyndigheten kan også beslutte utleggstrekk i lønn mv. Utleggstrekk kan besluttes på to måter, enten ved at Innkrevingsmyndigheten etablerer utleggstrekk for kravet, eller ved at kravet meldes inn i et trekk som allerede er etablert. Dersom skyldneren verken har formuesgoder av verdi eller inntekt som det kan trekkes i, kan Innkrevingsmyndigheten avslutte innkrevingsforsøket med en beslutning om intet til utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-23. En beslutning om intet til utlegg medfører at skyldneren får en betalingsanmerkning, og det må derfor foretas visse undersøkelser før Innkrevingsmyndigheten kan treffe en slik beslutning. Dersom det er varslet om tvangsinnkreving uten at det treffes noen beslutning i saken, skal skyldneren eller skyldnerens fullmektig informeres om dette, jf. innkrevingsloven § 26 første ledd fjerde punktum. En slik avslutning av saken medfører ingen betalingsanmerkning.

Tredje ledd angir hvilke bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven som skal gjelde for Innkrevingsmyndigheten ved behandling av saker om utlegg.

Fjerde ledd slår fast at forvaltningsloven § 17 andre og tredje ledd ikke skal gjelde ved behandling av saker om utlegg. Forvaltningsloven vil vike også i enkelte andre tilfeller, for eksempel vil reglene om omgjøring og klage i tvangsfullbyrdelsesloven gå foran reglene om omgjøring og klage i forvaltningsloven.

Etter femte ledd kan departementet fastsette i forskrift at Innkrevingsmyndigheten skal kunne kreve gebyr når den sender varsel om utlegg, eller treffer beslutning om utlegg, herunder utleggstrekk, utleggspant eller beslutning om intet til utlegg. Forskriftshjemmelen omfatter ikke varsel om tvangsdekning når Innkrevingsmyndigheten har tatt utleggspant i enkle pengekrav, eller varsel om avregning. Gebyrkravet er tvangsgrunnlag for utlegg og legges i utlegget til ved siden av hovedkravet.

Skyldnerens plikt til å erstatte gebyrer som Innkrevingsmyndigheten må betale for tvangsfullbyrdelse gjennom de alminnelige namsmyndighetene, reguleres av sakskostnadsreglene i tvangsfullbyrdelsesloven og ikke i innkrevingsloven.

Se punkt 14.2 og punkt 15.2 for nærmere omtale, for femte ledd se punkt 6.5.4.

Til § 24 Tvangsdekning i enkle pengekrav

Etter første ledd kan Innkrevingsmyndigheten gjennomføre tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav når den selv har tatt pant i pengekravet. Dersom Innkrevingsmyndigheten tar utleggspant i andre eiendeler, må tvangsdekning skje gjennom en begjæring til alminnelig namsmann, se nærmere omtale i punkt 14.4.

En forutsetning for tvangsdekning er at det foreligger tvangsgrunnlag. Tvangsgrunnlag for Innkrevingsmyndigheten vil være utleggspant i enkle pengekrav som har rettsvern etter panteloven § 5-7 femte ledd, jf. § 4-5 første ledd, se tvangsfullbyrdelsesloven § 10-2. Det vil si at banken eller andre som skyldneren har et enkelt pengekrav mot, må ha fått melding om pantsettelsen.

En sak om utleggspant i enkle pengekrav avsluttes med at Innkrevingsmyndigheten forbyr den forpliktede å betale til skyldneren, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-19 åttende ledd. Gjennom beslutning om tvangsdekning vil den forpliktede i stedet bli pålagt å betale til Innkrevingsmyndigheten, jf. andre ledd første punktum. Betaling skal skje når Innkrevingsmyndigheten krever det, men ikke tidligere enn forfall for det kravet som det er tatt utlegg i. Andre ledd tredje punktum slår fast at krav om betaling er tvangsgrunnlag for utlegg.

Tredje ledd regulerer hvordan Innkrevingsmyndigheten skal håndtere tilfeller der det enkle pengekravet er større enn Innkrevingsmyndighetens krav, eller der det foreligger begrensede rettigheter i kravet med bedre prioritet enn Innkrevingsmyndighetens panterett. En tilsvarende bestemmelse for alminnelig namsmann er tatt inn i tvangsfullbyrdelsesloven § 10-7 første ledd, se punkt 37.2.

Når Innkrevingsmyndigheten beslutter at krav skal betales til den, jf. andre ledd, skal den underrette skyldneren og den som utad fremstår som eier av fordringen, om beslutningen, jf. fjerde ledd.

Femte ledd gir regler om plikt for skyldneren til å utlevere dokumenter og formuesgoder når det er nødvendig for å gjøre gjeldende kravet som det er tatt utlegg i.

Sjette ledd slår fast at tvangsdekningen avsluttes når Innkrevingsmyndigheten har mottatt betaling.

Reglene i andre til sjette ledd er nærmere omtalt i punkt 15.5. Reglene medfører at bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 10 avsnitt III ikke skal gjelde. Syvende ledd gir en uttømmende regulering av hvilke andre bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven som skal gjelde ved behandling av saker om tvangsdekning i enkle pengekrav, se nærmere omtale i punkt 15.2.

Til § 25 Varsel før avregning, utlegg og tvangsdekning i enkle pengekrav

Før Innkrevingsmyndigheten treffer en beslutning om avregning, utlegg eller tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav skal den etter første ledd første punktum varsle skyldneren eller skyldnerens fullmektig, med oppfordring om å uttale seg om saken innen en dato som ligger minst tre uker fra varsel ble sendt. Ved tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav kan varsel tidligst gis tre uker etter at utlegg er besluttet, jf. første ledd andre punktum. Varsel ved tvangsdekning skal gis til skyldneren og skyldnerens fullmektig, jf. første ledd første punktum, og også til den som utad fremstår som eier av fordringen eller dennes fullmektig, jf. første ledd andre punktum.

Andre ledd slår fast at varselet skal inneholde det som er nødvendig for at skyldneren skal kunne ivareta sine interesser. Det nærmere innholdet i varselet kan fastsettes i forskrift.

Tredje ledd gir regler om at Innkrevingsmyndigheten kan unnlate å varsle. Varsel kan unnlates dersom skyldneren ikke har kjent adresse eller kjent fullmektig med kjent adresse. Kjent adresse vil omfatte fysisk, elektronisk eller digital adresse. Varsel kan også unnlates når beslutning om utlegg vil bli vesentlig vanskeliggjort om det blir gitt et slikt varsel.

Se nærmere omtale under punkt 15.3.

Til § 26 Beslutning og underretning mv.

Første ledd første til tredje punktum gir regler om frist for beslutning om avregning, utlegg og tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav. Etter § 25 skal skyldneren ha varsel om tiltaket, med minst tre ukers frist for å uttale seg. Etter § 26 første ledd første og andre punktum kan Innkrevingsmyndigheten ta beslutningen tidligst når uttalefristen etter § 25 er utløpt, med mindre skyldneren ber om at beslutningen tas tidligere. En beslutning må tas innen to måneder etter at skyldneren sist har uttalt seg. Dersom beslutningen ikke er tatt innen denne fristen, og det dessuten er gått mer enn to måneder siden sist gitte frist for skyldneren til å uttale seg har løpt ut, kan innkrevingstiltaket ikke gjennomføres uten at det gis et nytt varsel etter § 25, jf. § 26 første ledd tredje punktum. Etter første ledd fjerde punktum skal skyldneren informeres hvis det ikke treffes beslutning om avregning eller utlegg.

Andre ledd første punktum slår fast at Innkrevingsmyndigheten skal nedtegne vesentlige opplysninger som er av betydning for en beslutning om avregning, utlegg og tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav. Bestemmelsen slår også fast at beslutningen skal grunngis. Det er i andre til fjerde punktum mer detaljerte regler for hvilke opplysninger som skal nedtegnes ved beslutning om utleggstrekk. Det er enkelte forskjeller i reglene avhengig av om utleggstrekk etableres eller meldes inn i det allerede etablerte trekket. Reglene må ses i sammenheng med den nye trekkordningen, og har flere paralleller til reglene for alminnelig namsmann i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-20. Femte punktum slår fast at departementet i forskrift kan gi nærmere regler om hva som skal nedtegnes, og om krav til begrunnelse.

Etter tredje ledd skal Innkrevingsmyndigheten underrette den som har krav på varsel etter § 25 første ledd, om beslutningen. Ved etablering av utleggstrekk skal skyldneren gjøres oppmerksom på at det vil bli registrert i Løsøreregisteret at utleggstrekk er besluttet. Skyldnerens arbeidsgiver eller en annen som er trekkpliktig, skal underrettes om plikten til å foreta og innbetale utleggstrekk og om hvordan den trekkpliktige må innhente nærmere opplysninger. Underretning til skyldneren kan unnlates dersom skyldneren ikke har kjent adresse eller kjent fullmektig med kjent adresse.

Fjerde ledd gir regler om innsyn ved klage til tingretten. For skyldneren og kreditor vil innsyn kunne gis etter bestemmelsene om partsinnsyn i forvaltningsloven §§ 18 og 19. Bestemmelsen i fjerde ledd vil derfor først og fremst sikre andre tredjeparter innsyn når innsyn er nødvendig for at de skal kunne ivareta sine interesser.

Se nærmere omtale i punkt 15.4.

Til § 27 Utleggstrekk for bidragsforpliktelser

Første punktum viderefører bestemmelsen i bidragsinnkrevingsloven § 11 andre ledd om at utleggstrekk kan besluttes for uforfalte bidragsforpliktelser når skyldneren har misligholdt sin bidragsplikt, og ikke stiller sikkerhet. Saksbehandlingsreglene i innkrevingsloven §§ 23, 25 og 26 gjelder i utgangspunktet også for slike beslutninger, jf. andre punktum.

Hvor bidragsforpliktelser allerede deltar i et utleggstrekk kan departementet i forskrift gi regler om forenklet saksbehandling ved innmelding av ytterligere bidragsforpliktelser i trekket, jf. tredje punktum.

Bidragsforpliktelser omfatter underholdsbidrag og regresskrav som følge av forskuttert bidrag, jf. forskotteringsloven § 10.

Se nærmere omtale i punkt 14.2.

Til § 28 Innledning

Under den nye ordningen med ett utleggstrekk skal Innkrevingsmyndigheten gjennomføre utleggstrekket. Det innebærer blant annet å følge opp den trekkpliktige, ta imot betalinger fra denne, og å videreformidle trekkbeløpet til kreditorene. Dette gjelder både utleggstrekk etablert av Innkrevingsmyndigheten selv og utleggstrekk etablert av alminnelig namsmann. Innkrevingsloven § 28 slår fast at Innkrevingsmyndigheten har et slikt ansvar. De nærmere reglene om innholdet i dette følger av §§ 29 til 35.

Se nærmere omtale i kapittel 28 til 34.

Til § 29 Innbetaling og utbetaling av trekk

Første ledd første punktum slår fast at Innkrevingsmyndigheten er ansvarlig for å motta trekkbeløpet, og for å fordele og utbetale trekkbeløpet til kreditorene, se omtale i punkt 28.6. Fordelingen skjer på bakgrunn av reglene om prioritet for de enkelte klasser av krav i dekningsloven § 2-8 første og andre ledd, og reglene om fordeling mellom krav innenfor samme prioritet etter dekningsloven § 2-8 tredje ledd. Kravenes prioritet er fastsatt av den namsmyndighet som besluttet utleggstrekk for kravet, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-20 og innkrevingsloven § 26.

Første ledd andre punktum bestemmer hvordan dekningsrekkefølgen for hovedstol, kostnader, gebyrer og renter skal være der dette ikke er bestemt av namsmyndigheten i beslutningen om at kravet skal dekkes ved trekk, se omtale i punkt 30.3.

Dersom det viser seg at fordelingen som er foretatt er feil, gir tredje punktum Innkrevingsmyndigheten adgang til å rette dette opp i senere utbetalinger, uavhengig av om mottakeren har vært i god tro, se omtale i punkt 32.3.

I andre ledd er det en forskriftshjemmel for nærmere å regulere små dividendebeløp. En forholdsmessig fordeling mellom krav med samme prioritet etter dekningsloven § 2-8 første og andre ledd vil kunne gi små beløp til hvert krav, for eksempel hvor det er et lavt trekkbeløp eller utleggstrekket omfatter mange krav. Departementet kan i forskrift bestemme en nedre grense for hvor små beløp som utbetales, hvordan krav i trekket kan legges sammen ved beregningen, og hvordan slike beløp skal behandles. Unntak fra forholdsmessig fordeling for offentlige krav med samme prioritet kan i andre tilfeller fastsettes i forskrift etter dekningsloven § 2-8 fjerde ledd. Adgangen til å gjøre unntak fra forholdsmessig fordeling er nærmere omtalt i punkt 30.5.

I tredje ledd reguleres forholdet mellom avregning og utleggstrekk dersom det løper utleggstrekk når Innkrevingsmyndigheten beslutter avregning, se omtale i punkt 30.6.

Til § 30 Den trekkpliktiges oppgaver

Innkrevingsmyndigheten vil ha ansvaret for all kommunikasjon med den trekkpliktige. Ved etablering av et utleggstrekk vil Innkrevingsmyndigheten sende et trekkpålegg til den trekkpliktige. Første ledd første punktum slår fast at den trekkpliktige skal foreta trekk i samsvar med trekkpålegget. Den trekkpliktige kan også pålegges å innhente informasjon om endringer, for eksempel der beløpet som skal trekkes endres, jf. andre punktum. Etter tredje punktum kan departementet i forskrift gi nærmere regler om plikten til å innhente opplysninger om trekket og betalingen av det mv.

Andre ledd regulerer forfall av trekkbeløpet. Trekkpliktige skal betale trekkbeløpet senest første virkedag etter utbetalingen til skyldneren med mindre Innkrevingsmyndigheten har fastsatt et annet forfallstidspunkt. Adgangen til å fastsette avvikende forfall er en del av trekkhåndteringen etter innkrevingsloven kapittel 7 om gjennomføring av utleggstrekk. En alminnelig namsmann har ikke adgang til å fastsette avvikende forfall. Det kan være behov for særlige forfallsfrister for enkelte grupper trekkpliktige. Departementet kan derfor i forskrift fastsette avvikende innbetalingstidspunkt for trekkbeløpet.

Etter tredje ledd første punktum er det en plikt til å rapportere foretatt utleggstrekk, herunder tidspunktet trekket ble foretatt i skyldnerens lønn mv. Dette skal skje etter reglene i a-opplysningsloven. Rapporteringsplikten gjelder for trekkpliktige som skal foreta forskuddstrekk etter reglene i skattebetalingsloven § 5-4. Utleggtrekk nedlagt i utbetalinger til selvstendig næringsdrivende faller derfor utenfor plikten til å rapportere etter a-opplysningsloven. Næringsinntekt i form av utleggstrekk i lott eller part i fiske- og fangstvirksomhet er likevel omfattet av forskuddstrekkplikten, jf. skattebetalingsloven § 5-6 første ledd bokstav c, og dermed av rapporteringsplikten. Private arbeidsgivere og veldedige og allmennyttige institusjoner eller organisasjoner skal også rapportere gjennomført utleggstrekk etter reglene i a-opplysningsloven, men da etter en forenklet løsning, jf. a-opplysningsforskriften § 3-1 andre ledd. Det vil i forskrift kunne gis regler om at bestemmelsen om rapportering ikke skal gjelde for enkelte trekkpliktige, jf. andre punktum. Etter tredje punktum vil det i forskrift også kunne gis regler om hvordan trekkpliktige skal rapportere utleggstrekk i ytelser det ikke er trekkplikt for etter skattebetalingsloven § 5-4.

Etter fjerde ledd første punktum skal den trekkpliktige underrette Innkrevingsmyndigheten dersom skyldneren ikke lenger har krav på lønn eller annen utbetaling. Hvor inntektsbortfallet skyldes et forhold som er rapportert i samsvar med a-opplysningsloven, er det ikke nødvendig å underrette Innkrevingsmyndigheten, jf. andre punktum.

Se nærmere omtale i punkt 32.2 og 32.4.

Til § 31 Den trekkpliktiges ansvar

Dersom den trekkpliktige ikke etterkommer et trekkpålegg eller ikke betaler et beløp som er trukket, er den trekkpliktige ansvarlig for beløpet, jf. første ledd første punktum. Bestemmelsen viderefører bestemmelsene i dagens tvangsfullbyrdelseslov § 7-22 tredje ledd og skattebetalingsloven § 16-20 første ledd. Ansvarskravet oppstår direkte på det tidspunktet den trekkpliktige misligholder trekkplikten. Det fattes ingen beslutning om ansvar, og konstatering av at ansvar foreligger er ikke et enkeltvedtak. Første ledd andre punktum slår fast at departementet i forskrift kan fastsette at den trekkpliktige skal betale forsinkelsesrenter av trekkbeløp som ikke betales innen forfallstidspunktet i innkrevingsloven § 30 andre ledd.

Etter andre ledd kan Innkrevingsmyndigheten rette et ansvarskrav mot arbeidsgivere, og andre som ikke har overholdt sin opplysningsplikt etter a-opplysningsloven. Bestemmelsen kommer til anvendelse der det er etablert utleggstrekk, og trekket ikke er opphørt etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-28. Dette kommer frem ved at bestemmelsen er plassert i innkrevingsloven kapittel 7 som gjelder gjennomføring av utleggstrekk. Ansvar kan for eksempel være aktuelt dersom den som er pålagt å gjennomføre trekk, oppgir for lav inntekt. Også ny arbeidsgiver mv. kan bli ansvarlig dersom trekket kunne vært videreført om denne hadde oppfylt sin opplysningsplikt. Arbeidsgivere og andre rapporteringspliktige kan bli holdt ansvarlig uavhengig av om det var rom for utleggstrekk i lønn mv. i den aktuelle perioden.

For krav som kreves inn av Innkrevingsmyndigheten, suppleres bestemmelsen i § 31 andre ledd av en bestemmelse om at arbeidsgiver og oppdragsgiver kan bli holdt ansvarlig også der det ikke er etablert et utleggstrekk for kravene, se § 39 tredje ledd i innkrevingsloven og merknadene til denne.

Ved fastsettingen av ansvaret etter andre ledd skal Innkrevingsmyndigheten legge til grunn at utleggstrekk ville blitt satt i verk 14 dager etter tjenesteforholdets begynnelse med 20 pst. av brutto trekkgrunnlag. Beslutningen om ansvar er et enkeltvedtak, og den som er pålagt ansvar, kan dermed påklage vedtaket etter forvaltningsloven. Ansvar etter bestemmelsen forfaller tre uker etter at vedtak er sendt arbeidsgiver eller oppdragsgiver. Det kan beregnes forsinkelsesrenter ved forsinket betaling etter reglene i § 15 i innkrevingsloven.

Tredje ledd begrenser ansvaret etter første og andre ledd. Begrensningen av ansvaret vil ikke gjelde for en trekkpliktig som har trukket beløpet, men ikke betalt det til Innkrevingsmyndigheten. I slike tilfeller er ansvaret objektivt. Har den trekkpliktige unnlatt å foreta trekk, vil den trekkpliktige derimot kunne fri seg fra ansvar dersom vedkommende kan godtgjøre at unnlatelsen ikke skyldes forsømmelighet eller mangel på tilbørlig aktsomhet. På tilsvarende måte vil en opplysningspliktig arbeidsgiver eller annen rapporteringspliktig kunne fri seg fra ansvar etter andre ledd.

Etter fjerde ledd er ansvarskravet med tilhørende renter og omkostninger tvangsgrunnlag for utlegg. Ved innkrevingen av ansvarskravene kan Innkrevingsmyndigheten dermed benytte seg av de innkrevingstiltakene som den er tillagt etter innkrevingsloven.

Etter femte ledd foreldes ansvarskravene etter reglene i foreldelsesloven §§ 9 og 11.

Se nærmere omtale i punkt 32.5 om forsinkelsesrenter ved for sen betaling av trekkbeløpet og kapittel 33 om den trekkpliktiges ansvar.

Til § 32 Kreditors opplysningsplikt

Etter første ledd plikter kreditor å gi opplysninger om endringer i kravsforholdet. Opplysningsplikten omfatter endringer som skjer utenom utleggstrekket, for eksempel ekstra innbetalinger, bortfall av krav, overdragelse av kravet til ny kreditor og forhold som nevnt i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-25. Opplysningsplikten gjelder alle krav som er omfattet av et utleggstrekk uavhengig av om kravet for tiden får dekning. Det er ikke oppgitt noen konkret frist for å gi opplysninger etter bestemmelsen. Det legges til grunn at opplysningene må gis kort tid etter endringen. Innkrevingsmyndigheten vil ha tilstrekkelig oversikt over krav som den selv er kreditor for, og opplysningsplikten vil derfor først og fremst ha selvstendig betydning for andre krav.

Selv om kreditorene har en opplysningsplikt etter første ledd, følger det av andre ledd at Innkrevingsmyndigheten i noen tilfeller skal gi kreditoren en frist for å bekrefte at kravet fortsatt består. Kreditorens andel av trekket holdes tilbake ved utbetalingen til de andre kreditorene. Blir kravet bekreftet innenfor den oppgitte fristen, utbetales denne delen til kreditoren. Bekrefter ikke kreditoren kravet innen fristen, tilfaller delen de øvrige kreditorene. Hvordan dette gjøres, må en ta stilling til i praksis. I noen tilfeller kan det være hensiktsmessig å utbetale denne delen til de øvrige kreditorene med samme fordeling dem imellom som tidligere. I andre tilfeller kan det være hensiktsmessig å legge delen til ved neste fordeling. Inntil kreditoren har bekreftet kravet, skal vedkommende ikke delta ved fordelingen av nye, innkomne trekkbeløp. Dersom vedkommende melder seg og bekrefter kravet på et senere tidspunkt, skal vedkommende delta fra det tidspunktet. Dividendegrunnlaget er det samme som tidligere, jf. dekningsloven § 2-8 tredje ledd. I kreditorens krav skal det ikke gjøres fradrag for den dividenden kreditoren har gått glipp av, og grunnlaget for beregning av renter skal heller ikke reduseres.

Det følger av tredje ledd at opplysningsplikten etter første ledd gjelder tilsvarende så lenge Innkrevingsmyndigheten krever inn et ansvarskrav etter § 31. I de aller fleste tilfellene vil opplysningsplikten som fastsatt i første ledd være tilstrekkelig, også ved innkreving av ansvarskrav, men det kan for eksempel oppstå tilfeller der det tar lang tid å realisere formuesgoder som det er tatt utlegg i for ansvarskravet. Krav omfattet av utleggstrekket kan i mellomtiden ha falt bort eller blitt redusert.

Se nærmere omtale i punkt 30.7.

Til § 33 Endring av trekk og skifte av trekkpliktig

Første ledd slår fast at bestemmelsene om endring av utleggstrekk og skifte av trekkpliktig i tvangsfullbyrdelsesloven også gjelder for Innkrevingsmyndigheten.

Etter andre ledd gjelder reglene i innkrevingsloven § 26 om frist for beslutning, nedtegning, begrunnelse, underretning og innsyn også for Innkrevingsmyndighetens beslutninger om endring av trekk.

Se nærmere omtale i punkt 31.2.

Til § 34 Trekkets frigjørende virkning

Første ledd lovfester det som er antatt å være gjeldende rett. Dersom den trekkpliktige har rapportert at utleggstrekket er gjennomført etter § 30 tredje ledd, er det en presumsjon for at trekket faktisk er foretatt. Skyldneren kan imidlertid også på annet vis dokumentere at trekket er foretatt, for eksempel ved å legge frem lønnsslipp mv.

I andre ledd er det gitt hjemmel til i forskrift å gi nærmere regler om godskriving etter første ledd. Det er videre åpnet for at Innkrevingsmyndigheten i forskrift gis adgang å fastsette at trekk i særlige tilfeller ikke skal godskrives skyldneren.

Se nærmere omtale i kapittel 34.

Til § 35 Registrering av utleggstrekk og opphør av utleggstrekk

Etter første ledd første punktum skal Innkrevingsmyndigheten sørge for at utleggstrekk blir registrert i Løsøreregisteret. Utleggstrekk skal registreres når det blir etablert. For å sikre jevn betaling av underholdsbidrag kan det i enkelte tilfeller etableres utleggstrekk for ikke-forfalte krav i tiden fremover. Med tanke på at trekk i disse situasjonene ikke behøver å avspeile betalingsproblemer hos den bidragspliktige, og de uheldige virkningene en registrering kan ha for skyldneren, skal trekk som bare dekker fremtidige bidragskrav ikke registreres i Løsøreregisteret, jf. første ledd andre punktum. I tilfeller der det blir etablert utleggstrekk, skal skyldneren gjøres oppmerksom på at det vil bli registrert i Løsøreregisteret at utleggstrekk er besluttet, se innkrevingsloven § 26 tredje ledd andre punktum og tvangsfullbyrdelsesloven § 7-20 tredje ledd andre punktum.

Innkrevingsmyndigheten skal sørge for at registreringen i Løsøreregisteret blir slettet når et utleggstrekk opphører, jf. andre ledd første punktum. Det vil i første rekke skje når kravene i trekket er nedbetalt, eventuelt at det bare gjenstår uforfalte bidragskrav. Et utleggstrekk skal også opphøre når det er gått to år siden Innkrevingsmyndigheten sist mottok innbetaling under trekket, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-28 andre ledd.

Etter tredje ledd skal Innkrevingsmyndigheten underrette kreditorene og skyldneren om at trekket er opphørt, der dette skyldes at det ikke er kommet inn innbetalinger på trekket de siste to årene. Foreldelse inntrer tidligst ett år etter opphøret, jf. foreldelsesloven § 22 nytt nr. 4. Inntil kravet er foreldet, kan kreditoren begjære utlegg på nytt.

Se nærmere omtale i punkt 14.2 og 29.8.

Til § 36 Rettergang

Innkrevingsmyndigheten krever inn krav på vegne av både offentlige virksomheter og private kreditorer. Paragrafen regulerer hvem som er part i saker som faller inn under loven og hvem som utøver partsstillingen.

Etter første ledd er staten part i saker som gjelder innkreving av krav til det offentlige. I slike saker utøver Innkrevingsmyndigheten partsstillingen på vegne av staten i saker for domstolene og de alminnelige namsmyndigheter. Dette skal bare gjelde dersom ikke annet er bestemt.

Hvis Innkrevingsmyndigheten har ansvaret for å kreve inn et krav der en privatperson er kreditor, er vedkommende etter andre ledd selv part i sak om innkreving av kravet. Innkrevingsmyndigheten utøver likevel partsstillingen overfor domstolene og alminnelig namsmann i saker om innkreving, med mindre annet er bestemt. Utøvelsen av partsstillingen er begrenset ved at Innkrevingsmyndigheten ikke kan foreta handlinger som innebærer avkall på hele eller deler av kravet uten at den private kreditoren samtykker. Dette innebærer for eksempel at Innkrevingsmyndigheten må innhente samtykke for å kunne inngå et forlik hvor deler av kravet frafalles. Dersom det er aktuelt for Innkrevingsmyndigheten å foreta prosesshandlinger som kan pådra parten kostnader, legger departementet til grunn at dette må gjøres i samråd med den private kreditoren.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om hvilke saker partsstillingen i andre ledd omfatter, og at partsstillingen kan utøves av andre offentlige myndigheter.

Skatt på inntekt og formue som betales av fysiske personer, fordeles mellom staten, kommunene og fylkeskommunene. Etter fjerde ledd er endelig rettsavgjørelse og forlik i saker med flere skattekreditorer bindende for alle skattekreditorene.

Det vises til nærmere omtale i punkt 17.2 og 17.4.

Til § 37 Frist for prøving av kravet

Første ledd stiller begrensninger for prøving av spørsmål om fastsettingen av kravet som er til innkreving. Reglene om fastsetting setter i en del tilfeller frist for å reise sak om fastsettingen, se for eksempel skatteforvaltningsloven § 15-4. Etter denne bestemmelsen må søksmål som hovedregel reises innen seks måneder etter at avgjørelsen ble sendt den skattepliktige. Dersom fristen for å anlegge søksmål etter fastsettingsregelverket er utløpt, fastsetter § 37 første ledd at spørsmål om fastsettingen som hovedregel ikke kan kreves prøvd i forbindelse med klagesak for domstolen om tvangsfullbyrdelse, midlertidig sikring, avregning og motregning. Spørsmål om fastsettingen kan likevel kreves prøvd inntil tre måneder etter at Innkrevingsmyndigheten har besluttet det første innkrevingstiltaket som kan påklages, dersom klagen på dette innkrevingstiltaket fremsettes innenfor gjeldende klagefrist.

Etter andre ledd kan det gis oppfrisking etter reglene i tvisteloven § 16-12 til § 16-14 for oversittelse av tremånedersfristen i første ledd.

Det vises til nærmere omtale i punkt 17.4.4.

Til § 38 Verneting ved klage

Reglene om verneting i § 38 fastsetter hvilken domstol som skal behandle klagen når en beslutning av Innkrevingsmyndigheten kan påklages til tingretten etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16. Dette gjelder klager på beslutning om utlegg, tvangsdekning av utleggspant i enkle pengekrav, motregning og avregning. Disse skal avgjøres av tingretten ved skyldnerens alminnelige verneting etter tvisteloven § 4-4. For fysiske personer er det som hovedregel tingretten der skyldneren bor, for juridiske personer der de har sin forretningsadresse.

Etter andre ledd gjelder tvisteloven § 4-3 for verneting ved klage til tingretten i saker der det ikke kan påvises verneting som nevnt i første ledd.

Det vises til nærmere omtale i punkt 17.3.

Til § 39 Straff og erstatningsansvar ved opplysningssvikt

Det følger av første ledd at det er straffbart for skyldneren å gi uriktige eller ufullstendige opplysninger til Innkrevingsmyndigheten, eller å unnlate å gi pliktige opplysninger. Strafferammen er bot eller inntil to års fengsel. Tilsvarende gjelder opplysningspliktig tredjepart som ikke oppfyller sin opplysningsplikt

Etter andre ledd er også grovt uaktsom opplysningssvikt straffbart. Strafferammen er da bot eller fengsel i inntil ett år.

Bestemmelsene i første og andre ledd er nærmere omtalt i punkt 18.4.

Tredje ledd inneholder en ansvarsregel. Den slår fast at Innkrevingsmyndigheten kan pålegge arbeidsgiver og oppdragstaker å erstatte beløp etter reglene i § 31 andre til femte ledd, også i tilfeller hvor det ikke løper et utleggstrekk. Sammen med § 31 andre ledd, viderefører ansvarsregelen det som gjelder for arbeidsgiver for skatte- og avgiftskrav i skattebetalingsloven § 16-20 andre ledd. Bestemmelsen utvides samtidig til å omfatte oppdragsgivers plikt til å gi opplysninger om frilanserforhold. Den utvides også til å omfatte alle krav som innkreves av Innkrevingsmyndigheten.

Bestemmelsen i tredje ledd er nærmere omtalt i punkt 33.2.

Til § 40 Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser

Bestemmelsen regulerer lovens ikrafttredelse. Første ledd fastsetter at loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Etter andre ledd kan de enkelte bestemmelsene settes i kraft til forskjellig tid, herunder til forskjellig tid for ulike typer krav eller aktører. Dette innebærer at ny regulering i en overgangsperiode kan settes i kraft bare for en begrenset gruppe saker. Dette gjelder både bestemmelsene i innkrevingsloven og de ulike forslagene til endringer i tvangsfullbyrdelsesloven og i andre lover i §§ 41 og 42. I tredje ledd er det hjemmel for å gi forskrift om overgangsbestemmelser.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 36.

For merknader til §§ 41 og 42, se nedenfor i punkt 37.2 og 37.3.

37.2 Endringene i tvangsfullbyrdelsesloven

Endringene i tvangsfullbyrdelsesloven er inntatt i § 41. Dette punktet inneholder merknader til endringene.

Endringene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 7 er så omfattende at det blir mer oversiktlig når det utformes én endring av hele kapitlet i stedet for at endringene splittes opp i separate endringer og flytting av bestemmelser. Bestemmelser som bare er blitt flyttet, er ikke kursivert i lovforslaget. Det samme gjelder til dels uendrede deler av bestemmelsene.

De enkelte endringene kan settes i kraft til ulik tid, og det kan gis nærmere overgangsbestemmelser, jf. § 40, som også gjelder for endringene i tvangsfullbyrdelsesloven.

Til kapittel 2 avsnitt II Kommunenes namskompetanse

Tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 2 avsnitt II (§§ 2-14 til 2-17) inneholder i dag en del regler for Statens innkrevingssentral, blant annet om namskompetanse, verneting og innhenting av opplysninger. Bestemmelsene vil erstattes av regler i innkrevingsloven, og oppheves. Gjeldende paragrafer i tvangsfullbyrdelsesloven vil erstattes av et nytt kapittel 2 avsnitt II med bestemmelser om kommunenes særnamskompetanse. For nærmere omtale se punkt 28.4.

Til § 2-14 Kommunens namskompetanse

Bestemmelsen angir hvilke krav kommunen har særnamskompetanse til å inndrive. Bestemmelsen samler og viderefører hjemlene til å utøve kommunal særnamskompetanse som i dag følger av spredte henvisninger i sektorlovgivningen.

Til § 2-15 Kommunens beslutninger om utlegg

Foruten å være et krav som nevnt i § 2-14, må kommunen ha tvangsgrunnlag for kravet for å kunne inndrive det selv, jf. første ledd. En rekke krav er tvangsgrunnlag for utlegg etter særlig lovbestemmelse i lovene det vises til i § 2-14. Også krav som ikke er tvangsgrunnlag for utlegg etter særlig lovbestemmelse kan inndrives med kommunal særnamskompetanse. Det forutsetter at kravet er nevnt i § 2-14 og at kommunen har annet tvangsgrunnlag for kravet. Kommunen kan ikke benytte skriftlig meddelelse som tvangsgrunnlag da § 7-2 bokstav f ikke gjelder ved utøvelse av kommunal særnamsmyndighet, jf. tredje ledd.

Det følger videre av første ledd at kommunen kan inndrive kravet med renter, gebyrer og sakskostnader. Med sakskostnader siktes det til både utenrettslige og rettslige sakskostnader, og med renter siktes det til både renter av hovedkravet og renter av sakskostnader. Bestemmelsen regulerer ikke hvorvidt kommunen rent materielt har krav på renter, gebyrer eller sakskostnader, og heller ikke om kommunen har tvangsgrunnlag for slike krav. Bestemmelsen fastslår bare at kommunens namskompetanse omfatter å inndrive slike krav.

Etter andre ledd første punktum skal skyldneren varsles i samsvar med bestemmelsene i § 7-6 før kommunen treffer beslutning om utlegg. Det kan i forskrift til § 7-6 gis nærmere regler om innholdet i varselet. Bestemmelsen i § 7-10 om gjentatt varsling gjelder også for kommunen, jf. andre punktum. Det vises til merknadene til §§ 7-6 og 7-10 for nærmere gjennomgang. Etter tredje punktum skal kommunen underrette skyldneren dersom den avslutter inndrivingen uten å beslutte utlegg. Det vil være opp til kommunen hvor omfattende søk etter mulige utleggsobjekter som foretas før inndrivingen avsluttes. Kommunen kan også velge å avslutte inndrivingen uten å ta utlegg, selv om det foreligger formuesgoder som det kan besluttes utlegg i, eller mulighet for å beslutte utleggstrekk.

Tredje ledd lister opp hvilke av tvangsfullbyrdelseslovens bestemmelser som gjelder ved utøvelse av kommunal særnamsmyndighet.

Etter fjerde ledd kan det fastsettes i forskrift at kommunen kan beregne gebyr når den sender varsel om utlegg eller treffer beslutning om utlegg. Det vises til punkt 28.4.4. Eventuelle gebyrer etter forskriften er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. § 2-15 fjerde ledd andre punktum.

Til § 2-16 Gjennomføring av beslutninger om å stifte utleggspant

Bestemmelsen fastslår at beslutninger om utleggspant gjennomføres etter reglene i §§ 7-17 til 7-19. Dette følger for så vidt også av henvisningene i § 2-15 tredje ledd, men gjentas likevel i § 2-16.

Til § 2-17 Gjennomføring av beslutning om utleggstrekk

Bestemmelsen regulerer hvordan kommunal beslutning om utleggstrekk skal gjennomføres. Kommunal beslutning om utleggstrekk skal fremsettes for den alminnelige namsmannen som er kompetent til å etablere utleggstrekk mot skyldneren. Det kan gis nærmere bestemmelser om hvordan beslutningen skal fremsettes. Beslutningen skal inneholde skyldnerens navn, adresse og fødselsnummer eller d-nummer, en nøyaktig beregning av kravet med sakskostnader og renter frem til beslutningsdatoen, nøyaktige opplysninger om beregningen av renter fra beslutningsdatoen, og en fastsettelse av kravets prioritet etter dekningsloven § 2-8.

Dersom det allerede løper utleggstrekk mot skyldneren, skal kravet umiddelbart meldes inn i trekket. Dette vil i utgangspunktet kunne skje automatisk uten noen manuell kontroll hos namsmannen. Namsmannen skal ikke vurdere kravets størrelse, kravets prioritet, eller at det foreligger tvangskraftig tvangsgrunnlag for kravet. Dette er forhold som kommunen vurderer ved utøvelsen av kommunal særnamsmyndighet.

Dersom det ikke allerede løper utleggstrekk mot skyldneren, skal namsmannen forsøke å etablere utleggstrekk mot vedkommende. Før trekk kan etableres skal namsmannen av eget tiltak påse at den er kompetent til å etablere trekk mot skyldneren og at skyldneren har partsevne og er prosessdyktig. Namsmannen forelegger deretter kommunens beslutning for skyldneren med oppfordring om uttale seg om forhold av betydning for om utleggstrekk kan etableres og om trekkets størrelse. Skylderen skal gis en frist for uttale seg som skal fastsettes til en bestemt dato som ligger minst tre uker fra foreleggelsen ble sendt. Det er gitt hjemmel for å forskriftsfeste nærmere regler om innholdet i foreleggelsen.

Når skyldnerens frist for å uttale seg har utløpt, må namsmannen ta stilling til om det kan etableres utleggstrekk. Hvis det er rom for å beslutte trekk, skal namsmannen etablere dette i samsvar med reglene i § 7-20. Dersom det ikke er rom for trekk, underretter namsmannen kommunen og skyldneren om dette.

Både den kommunale særnamsmyndigheten og skyldneren kan påklage namsmannens avgjørelser i samsvar med §§ 5-16 og 7-24, jf. femte ledd.

Til § 5-2 Begjæring om tvangsfullbyrdelse

Bestemmelsens første ledd regulerer blant annet hvordan parter skal identifiseres i en begjæring om tvangsfullbyrdelse. Første ledd bokstav a er uendret. Etter første ledd bokstav b skal begjæringen inneholde opplysninger om saksøkers fødselsnummer, d-nummer eller organisasjonsnummer, i tillegg til navn og adresse. Etter første ledd bokstav c stilles det krav om at saksøktes fødselsnummer, d-nummer eller organisasjonsnummer fremgår av begjæringen, i tillegg til navn og adresse. Etter første ledd bokstav d skal tilsvarende opplysninger gis for en prosessfullmektig, dersom saksøker benytter seg av det. At partene identifiseres på en entydig måte, legger til rette for å automatisere saksbehandlingen. Gjeldende første ledd bokstav d og e blir ny bokstav e og f.

Privatpersoner kan etter andre ledd unnlate å opplyse om saksøktes fødselsnummer eller d-nummer, og bare opplyse om saksøktes fødselsdato. Dersom saksøker benytter seg av en prosessfullmektig, kommer unntaket til anvendelse bare hvis prosessfullmektigen opptrer som en privatperson. Der saksøker ikke benytter seg av en prosessfullmektig, er saksøkers status avgjørende.

Etter tredje ledd trenger ingen saksøkere oppgi saksøktes fødselsdato, dersom denne ikke er mulig å fremskaffe. En saksøkt, saksøker eller prosessfullmektig som etter reglene i første og andre ledd skal oppgi fødselsnummer, d-nummer eller organisasjonsnummer i begjæringen, trenger likevel ikke å gi slike opplysninger, dersom dette ikke er tildelt. For nærmere redegjørelse, se punkt 22.5.2.

Gjeldende andre ledd blir fjerde ledd og er uendret.

Det fremgår av femte ledd første til tredje punktum at en begjæring kan fremsettes både muntlig og skriftlig, at begjæringen skal være undertegnet, og ved muntlig begjæring skal namsmannen nedtegne denne før den undertegnes av saksøker. Dette er flyttet fra dagens første ledd, uten at det innebærer noen realitetsendring.

I femte ledd fjerde punktum er det hjemmel for å fastsette i forskrift at begjæringer skal settes frem på en nærmere angitt måte. Regelen er gitt for å tilrettelegge for at både digitale og manuelle begjæringer fremsettes i en form som er tilpasset namsmannens saksbehandlingssystemer og skal bidra til en enklere og mer automatisert saksbehandling. Etter femte punktum kan andre enn privatpersoner pålegges å sende begjæringer elektronisk. Disse vil ha, eller kan forventes å skaffe seg, kunnskap og eventuelle systemer som trengs for elektronisk innsendelse. Det samme kan ikke kreves av privatpersoner. Som etter reglene om plikt til å oppgi fødselsnummer mv. i første ledd, er det avgjørende om den som faktisk står for innsendingen av begjæringen, opptrer som en privatperson, og ikke hvem som er saksøker.

Femte ledd sjette punktum åpner for å gi regler i forskrift om hvilket format opplysninger i elektroniske begjæringer skal ha. Dette er nødvendig for å sikre at opplysningene mottas i et standardisert format som legger til rette for å benytte opplysningene i den videre saksbehandlingen. Hjemmelen til å gi forskrift om bruk av skjema for begjæringer, som fremgår av dagens § 5-2 tredje ledd, oppheves uten at dette er ment å innebære en realitetsendring. Regelen anses omfattet av den nye forskriftshjemmelen i femte ledd fjerde punktum. Om femte ledd, se punkt 21.5.1 for nærmere omtale.

I sjette ledd er det hjemmel for å fastsette forskrifter som vil gjøre det enklere å benytte dokumentasjon som allerede finnes i namsmannens systemer, i begjæringer om tvangsfullbyrdelse. Det vises til omtalen i punkt 22.5.3.

Til § 5-3 Namsmannens og partenes ansvar for opplysning av saken

Bestemmelsen regulerer namsmannens og partenes ansvar for å opplyse saker om tvangsfullbyrdelse. Overskriften til bestemmelsen har fått tillegget «og partenes» for å bedre gjenspeile innholdet i bestemmelsen.

Første og andre ledd er uendret.

Tredje ledd viderefører gjeldende § 5-7 første ledd. I andre punktum er det foretatt en språklig justering ved at «en opplysning» er endret til «slike opplysninger».

Fjerde ledd er nytt og fastslår at namsmannen i saker om utlegg av eget tiltak i rimelig utstrekning skal undersøke om saksøkte har formuesgoder eller lønnsinntekter mv. som det kan tas utlegg i. Selv om leddet er nytt anses det som en kodifisering av gjeldende rett, og det er ikke ment å pålegge namsmannen en videre undersøkelsesplikt enn i dag.

Se punkt 27.3 for nærmere omtale.

Til § 5-5 Overføring av sak

Ved overføring av en sak fra en namsmann til en annen skal den første namsmannen etter gjeldende bestemmelse «oversende saksdokumentene» til den andre. Siden opplysningene i saken vil fremgå av et felles saksbehandlingssystem for namsmennene, vil det ikke lenger være en fysisk oversendelse av dokumenter, og bestemmelsens første ledd er justert for å ta hensyn til dette. Den andre namsmannen vil ha tilgang til opplysningene etter § 5-7 syvende ledd, se nærmere i punkt 27.5.4.

Til § 5-7 Namsmannens adgang til å pålegge partene og andre opplysningsplikt

Bestemmelsen er i hovedsak ny. Første ledd første punktum regulerer namsmannens adgang til å pålegge partene opplysningsplikt og plikt til å legge fram bevis. En tilsvarende regel om saksøktes opplysningsplikt etter pålegg fra namsmannen finnes i gjeldende § 5-9 første ledd første punktum.

Vilkåret om at opplysningen eller beviset må kunne ha betydning for tvangsfullbyrdelsen har som formål å hindre vilkårlig innhenting av opplysninger. Det vil derfor bare være opplysninger og bevis som er relevante for namsmannens behandling av saken som kan innhentes med hjemmel i bestemmelsen. Hvilke typer opplysninger som i den enkelte sak kan ha betydning for tvangsfullbyrdelsen, vil på sin side avhenge av hvilken type tvangsfullbyrdelse det er tale om.

Første ledd andre punktum viderefører gjeldende § 5-9 første ledd andre punktum, om at saksøkte har en tilsvarende opplysningsplikt overfor medhjelper i de tilfeller et formuesgode er besluttet tvangssolgt og salget er overlatt til en medhjelper.

Andre ledd første punktum regulerer namsmannens adgang til å pålegge tredjepersoner en opplysningsplikt. Bestemmelsen er utformet tilnærmet likt som første ledd, med det samme vilkåret om at opplysningen må kunne ha betydning for tvangsfullbyrdelsen for at bestemmelsen skal kunne anvendes. Begrepet «tredjeperson» omfatter både juridiske og fysiske personer, private og offentlige virksomheter eller organer mv., samt privatpersoner.

Andre ledd andre punktum begrenser opplysningsplikten for fysiske personer, når opplysningene det bes om ikke knytter seg til vedkommendes næringsvirksomhet. De plikter bare å gi opplysninger om krav som saksøkte har eller har hatt mot dem, og om hvordan kravet har falt bort, jf. bokstav a, og om formuesgoder som saksøkte eier, og som de har eller har hatt i sin besittelse, og om hvordan besittelsen opphørte, jf. bokstav b. Denne avgrensningen av opplysningsplikten svarer til dagens regulering i § 7-12 første ledd første og andre punktum, men uten dagens begrensning til de siste to årene.

Tredje ledd bestemmer at opplysningsplikten om forhold som nevnt i andre ledd bokstav a og b vil gjelde uten hinder av taushetsplikt. Fritaket fra taushetsplikt gjelder for alle tredjepersoner som pålegges å gi opplysninger om slike forhold. Andre punktum bestemmer at tvisteloven kapittel 22 om bevisforbud og bevisfritak skal gjelde tilsvarende. Leddet svarer til gjeldende § 7-12 første ledd fjerde og femte punktum.

Fjerde ledd gir hjemmel til å gi forskrift om at offentlige myndigheter, offentlige innretninger mv. og deres ansatte skal gi opplysninger som kan ha betydning for tvangsfullbyrdelsen, uten hinder av taushetsplikt.

Femte ledd er en særregulering av namsmannens adgang til å innhente opplysninger fra Folkeregisteret. Årsaken til reguleringen er at folkeregisterloven § 10-2 første ledd krever at offentlig myndigheter har hjemmel i lov for å få utlevert opplysninger underlagt taushetsplikt fra Folkeregisteret.

Sjette ledd er en videreføring av gjeldende § 7-12 andre ledd om at en klage over pålegg om opplysningsplikt til en tredjeperson vil ha oppsettende virkning, med mindre namsmannen eller retten finner at klagen er åpenbart grunnløs.

Syvende ledd presiserer at namsmannen kan dele opplysninger og bevis innhentet i en sak med andre namsmenn, dersom disse kan ha betydning for saken namsmannen skal behandle. Tidligere har det bare skjedd deling av opplysninger mellom namsmannsdistriktene ved overføring av sak eller anmodning om bistand. Det legges nå opp til større grad av deling av opplysninger, både av hensyn til sakens opplysning, namsmannens arbeidsbelastning og ikke minst partenes forventning om å slippe å sende inn opplysninger og bevis på nytt.

Åttende ledd gir hjemmel for at Kongen kan fastsette forskrift om hvordan opplysninger skal gis.

Se punkt 27.3 og 27.5 for nærmere omtale.

Til § 5-9 Namsmannens adgang til bolig, forretningslokaler m.m.

Overskriften til paragrafen endres for å gjenspeile bedre innholdet i den gjenstående delen av bestemmelsen.

Gjeldende første ledd første punktum om saksøktes opplysningsplikt etter pålegg fra namsmannen oppheves som en følge av at partenes opplysningsplikt er regulert i ny § 5-7. Gjeldende første ledd andre punktum er flyttet til ny § 5-7 første ledd andre punktum.

Nye første og andre ledd viderefører gjeldende andre ledd.

Se punkt 27.3 for nærmere omtale.

Til § 5-14 Adgang til å unnlate å gi meddelelse, fullbyrdelse mot ukjent eier

Bestemmelsens første ledd gir i dag adgang til å unnlate å gi meddelelse mv. dersom vedkommende som skal motta meddelelsen eller dennes fullmektig ikke har kjent oppholdssted. Det avgjørende vil oftest være om vedkommende har kjent adresse. Bestemmelsen er endret for å gjenspeile dette.

Kjent adresse omfatter fysisk, elektronisk og digital adresse. Namsmannen må minst undersøke Folkeregisteret og andre registre som namsmannen har tilgang til, før det kan konkluderes med at adressen er ukjent og unnlate å gi en lovpålagt meddelelse. I enkelte tilfeller kan namsmannen kontakte vedkommendes nærstående for å få opplyst rett adresse. I slike tilfeller er det viktig å ivareta personvernhensyn.

Se punkt 23.2.4 for nærmere omtale.

Til § 5-16 Klage

Bestemmelsen gir regler om klage over namsmannens avgjørelser og handlemåte. Utover andre ledd er bestemmelsen uendret fra dagens regel.

Etter første ledd første punktum kan alle som rammes klage på namsmannens avgjørelser. Ordlyden er ikke endret, men ordningen med ett utleggstrekk vil medføre at hvem som anses å rammes av en avgjørelse, i praksis vil kunne være noe videre enn i dag. Det legges til grunn at skyldneren som hovedregel vil ha klageadgang på alle beslutninger som gjelder et utleggstrekk.

Beslutninger om trekkets størrelse er sentrale og kan ha stor betydning for den enkelte kreditors dekning gjennom trekket. Alle kreditorer med krav i trekket, både de som mottar dekning og de som ikke mottar dekning for tiden, vil i utgangspunktet «rammes» av en beslutning som gjelder utleggstrekkets størrelse, og vil derfor ha klageadgang.

Beslutninger som i utgangspunktet bare gjelder forholdet mellom skyldneren og en enkelt kreditor, kan også indirekte få betydning for andre kreditorer med krav i utleggstrekket. Det bør likevel være en viss terskel for når man anses for å «rammes». Ved vurderingen av om det foreligger klageadgang, må det blant annet legges vekt på hvor store konsekvenser beslutningen får for den konkrete kreditoren.

Etter første ledd andre punktum skal klagen settes frem for namsmannen. Dersom klager fremsetter klagen for feil namsmyndighet, skal den myndigheten som mottar klagen, sende den til rett myndighet. En klage som fyller formkravene, avbryter klagefristen selv om den er fremsatt for feil namsmyndighet.

Andre ledd andre og tredje punktum lovfester en praksis som allerede er utbredt blant alminnelige namsmenn. Der namsmannen ikke omgjør beslutningen, skal klager få en begrunnelse og en frist til å opprettholde klagen før den oversendes til tingretten, med mindre klageren allerede har bedt om at klagen oversendes retten uten en slik runde. Det kan ikke stilles strenge krav til klagers ytring om opprettholdelse av klage eller beskjed om umiddelbar oversendelse til tingretten. Ordlyden er endret fra «forelegges» til oversendes. Det er ikke ment å innebære noen realitetsendring, men snarere en presisering av hva som rent faktisk gjøres. Dersom klager opprettholder klagen, innebærer «uten opphold» at namsmannen så snart som mulig, med hensyn til rimelig saksbehandlingstid, skal oversende klagen med tilhørende dokumenter til tingretten.

I andre ledd fjerde punktum er «bosted» endret til «bopel», som er det uttrykket som brukes i tvisteloven § 4-4 og tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3.

Se punkt 31.3 for nærmere omtale.

Til § 5-19 Namsbok m.m.

I første ledd første punktum presiseres det at namsboken er en form for protokoll. Som i dag skal det føres namsbok for forretninger og møter under en sak. Det vil som utgangspunkt ikke lenger holdes forretninger eller møter i utleggssaker. Holdes møter for eksempel etter § 7-9 andre ledd, skal det likevel føres namsbok. Etter § 7-9 syvende ledd skal det føres namsbok for beslutninger om utlegg og «intet til utlegg». For andre saker enn utleggssaker medfører bestemmelsen ingen endringer i reglene om når namsmannen skal føre namsbok. Dagens hovedregler for hva som skal fremgå av namsboken, beholdes i første og andre punktum.

Signaturkravet for namsmannen er fjernet for å legge til rette for automatiserte saksbehandlingsprosesser. Det er heller ikke lenger behov for signatur for å sikre notoritet for namsmannens avgjørelser. Se punkt 26.3 for nærmere omtale.

Andre ledd i § 5-19 er videreført i ny § 5-20.

Til § 5-20 Innsyn

Bestemmelsen viderefører § 5-19 andre ledd, som regulerer adgangen til innsyn i namsboken med tilhørende dokumenter. Det presiseres i bestemmelsens første punktum at alle som har en rett som blir berørt, kan kreve innsyn uten hinder av taushetsplikten. Retten til innsyn er begrenset til namsboken og dokumenter som er brukt i saken, og omfatter ikke opplysninger namsmannen har tilgang til, men som ikke er benyttet i saken.

Andre punktum viderefører at partene kan samtykke til at andre får innsyn. I tredje punktum gis forvaltningsloven §§ 18 og 19, som gjelder partsinnsyn, tilsvarende anvendelse. Dette gir namsmannen hjemmel for å nekte innsyn i blant annet opplysninger knyttet til saksøktes helseforhold. Etter bestemmelsens fjerde punktum kan Kongen gi forskrift som regulerer saksøkers innsyn i opplysninger om løpende utleggstrekk. Forskriftshjemmelen tar sikte på å ivareta saksøkers behov for informasjon så lenge vedkommende har et krav knyttet til et løpende utleggstrekk, uten å måtte belaste namsmannen med behandling av innsynsbegjæringer.

Se punkt 27.6 for nærmere omtale.

Til § 5-21 Sammenstilling og automatiserte avgjørelser

Bestemmelsen er ny. Første ledd presiserer at namsmannen kan sammenstille innhentede personopplysninger når det er nødvendig for namsmannens arbeid, herunder til kontroll-, veilednings-, analyse- og statistikkformål.

Andre ledd gir namsmannen hjemmel for å treffe avgjørelser som utelukkende er basert på automatisert behandling. Slik behandling må sikre partenes krav til forsvarlig saksbehandling og være forenlig med retten til vern av personopplysninger. Videre kan avgjørelsen ikke bygge på skjønnsmessige vilkår i lov eller forskrift, med mindre avgjørelsen er utvilsom. Andre ledd fastslår i tillegg at partene har rett til manuell overprøving av avgjørelsen.

Tredje ledd gir adgang til å gi nærmere forskriftsregler om sammenstilling og automatiserte avgjørelser hos namsmannen, blant annet om formålet med behandlingen, hvilke personopplysninger som kan behandles og hvem det kan behandles opplysninger om.

Se punkt 27.4 for nærmere omtale.

Til § 5-22 Bruk av personopplysninger ved utvikling og testing av IT-systemer

Bestemmelsen er ny. Etter første ledd kan det behandles innhentede personopplysninger for å utvikle og teste IT-systemer dersom det vil være umulig eller uforholdsmessig vanskelig å oppnå formålet ved å bruke anonyme eller fiktive opplysninger.

Andre ledd gir adgang til å gi nærmere forskriftsregler om behandling etter første ledd. Se punkt 27.4 for nærmere omtale.

Til § 6-1 Forholdet til andre regler

Som en konsekvens av ny bestemmelse i § 5-7, er det gjort en justering i § 6-1 andre ledd som gjør at ingen del av § 5-7 gjelder for tingretten. Dagens § 5-7 første ledd, som i dag også gjelder for tingretten, er flyttet til § 5-3 tredje ledd. Den vil derfor fortsatt gjelde for tingretten.

Se punkt 27.3 for nærmere omtale av bakgrunnen for endringen.

Til § 7-1 Innledning

Paragrafen er uendret bortsett fra en liten formuleringsendring tilpasset den nye ordningen med ett trekk.

Til § 7-2 Tvangsgrunnlag

I andre ledd er det tatt inn en presisering som gjør det klart at leddet bare gjelder for de særlige tvangsgrunnlagene nevnt i bokstav a til g, og ikke også for de alminnelige tvangsgrunnlagene.

Til § 7-3 Kompetent namsmyndighet

Endringene i bestemmelsene om kompetent namsmann er omhandlet i kapittel 20. Det nye siste leddet om elektroniske begjæringer uten angivelse av hvilken namsmann som er adressat, er omhandlet i punkt 21.5.2.

Iførste ledd beholdes dagens hovedregel om at utleggsbegjæringer skal settes frem for namsmannen der saksøkte har alminnelig verneting.

I andre leddvidereføres dagens adgang til å unntaksvis sette frem utleggsbegjæring for namsmannen i et annet distrikt hvor saksøkte har formuesgoder. Det er gjort en redaksjonell endring i andre ledd bokstav a som ikke innebærer noen realitetsendring. Begrensningen i tidligere andre ledd siste punktum om hvilken namsmann som kan beslutte utleggstrekk, er omskrevet og flyttet til fjerde ledd. En namsmann som er kompetent etter andre ledd, kan ta utlegg i form av å melde inn krav i utleggstrekk som allerede er etablert.

Tredje ledd gir Kongen adgang til å utpeke en namsmann som kompetent til å behandle utleggsbegjæringer mot saksøkte uten kjent bopel i Norge. Denne namsmannen vil kunne etablere utleggstrekk og beslutte at krav skal delta i eksisterende trekk, og ha alminnelig kompetanse til å stifte utleggspant. Tilsvarende ordning skal gjelde for saksøkte med adressesperre i Folkeregisteret. Tredje ledd svarer til ordningen for gjeldsordningssaker i slike tilfeller, jf. gjeldsordningsloven § 2-1 første ledd tredje punktum.

Fjerde ledd begrenser hvilke namsmenn som kan etablere utleggstrekk. For saksøkte med kjent bopel i riket, kan bare namsmannen der den saksøkte bor etablere utleggstrekk, jf. første punktum. Dette tilsvarer dagens andre ledd andre punktum. Bestemmelsen er imidlertid begrenset til å gjelde etablering av utleggstrekk. En trekkbeslutning som går ut på at et krav skal delta i et allerede etablert trekk, følger reglene i første og andre ledd. Videre tales det om bopel i stedet for alminnelig verneting. Det gir en klar avgrensning mot de vernetingsalternativene som er omhandlet i § 1-8 femte ledd tredje og fjerde punktum. Dersom den saksøkte har bopel i flere namsmannsdistrikter, er det den namsmannen som mottar begjæringen, som eventuelt etablerer trekk. Den andre namsmannen kan beslutte at nye krav skal delta i trekket, dersom denne mottar en ny utleggsbegjæring mot den saksøkte.

Mens tredje ledd gir saksøkeren en adgang til å fremsette utleggsbegjæringer for den utpekte namsmannen, fastsetter fjerde ledd andre punktum at det bare er denne namsmannen som kan etablere utleggstrekk mot saksøkte med kjent bopel i utlandet og mot saksøkte med adressesperre i Folkeregisteret. En namsmann som bare har kompetanse etter andre ledd overfor en saksøkt med kjent bopel i utlandet, vil derimot ikke kunne etablere utleggstrekk. Overfor saksøkte som ikke har kjent bopel verken i riket eller i utlandet, vil en namsmann som er kompetent etter andre ledd, være kompetent til å etablere utleggstrekk.

Femte ledd svarer til dagens tredje ledd.

I sjette ledd er det en ny forskriftshjemmel til å fastsette at saksøker kan inngi elektroniske begjæringer uten å angi hvilken namsmann som skal motta begjæringen, og gi bestemmelser om hvilken namsmann som i slike tilfeller skal motta begjæringen. Disse bestemmelsene må i stor grad avspeile kompetansebestemmelsene i paragrafen her, men vil kunne inneholde presiserende elementer og mindre avvik i den grad det viser seg å være behov for det.

Til § 7-4 Kumulasjon

Paragrafen er uendret.

Til § 7-5 Begjæringens innhold

Regelen om at en utleggsbegjæring skal opplyse om saksøktes fødselsdato, som tidligere fulgte av bestemmelsens første ledd, er utvidet og samtidig flyttet til § 5-2 første til tredje ledd. Regelen får dermed anvendelse for alle typer begjæringer etter tvangsfullbyrdelsesloven. Se nærmere omtale i punkt 22.5.2.

I nytt første ledd i § 7-5 er det tatt inn en bestemmelse om at saksøker kan uttale seg om valg av utleggsgjenstand i begjæringen. Regelen er ny, men i praksis uttaler ofte saksøker eller saksøkers prosessfullmektig seg om valg av utleggsgjenstand også i dag. Namsmannen bør imøtekomme saksøkers ønsker ved valg av utleggsgjenstand i den grad det kan skje samtidig som andre hensyn blir ivaretatt. Det vises i denne sammenheng til at namsmannen skal ta hensyn til saksøktes interesser og ønsker ved valg av utleggsgjenstand, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 5-10 andre ledd andre punktum. I saker hvor det ikke lar seg gjøre å ta hensyn til saksøktes og saksøkers ønsker samtidig, bør namsmannen legge mest vekt på saksøktes ønsker. Likevel må ikke hensynet til saksøkte gå på bekostning av at utlegget så vidt mulig skal gi tilstrekkelig sikkerhet for saksøkers krav.

Andre ledd er noe omskrevet, uten at det innebærer noen realitetsendring.

Til § 7-6 Foreleggelse av begjæringen

Bestemmelsens første ledd regulerer saksøktes frist til å uttale seg om forhold av betydning for om namsmannen skal ta utlegg, og om valg av gjenstand for utlegget. Svarfristen skal settes til en bestemt dato som ligger minst tre uker fra foreleggelsen ble sendt. Saksøktes frist til å uttale seg kan ikke løpe ut i helger eller på helligdager. Også andre grunner vil kunne tilsi at dato for fristens utløp forskyves. Fristen forlenges fra to til tre uker sammenlignet med gjeldende lov. Fristen er imidlertid ikke preklusiv og namsmannen bør ta hensyn til eventuelle uttalelser fra saksøkte som kommer etter fristens utløp, men før utleggssaken er behandlet. Regelen om fristens utgangspunkt er også ny. Fristen kan tidligst beregnes fra tidspunktet foreleggelsen sendes fra namsmannen. I gjeldende lov er det tidspunktet for når saksøkte mottar foreleggelsen som er avgjørende for når fristen starter å løpe. Se punkt 23.2.4 om foreleggelse av begjæring for nærmere begrunnelse og redegjørelse.

Innholdskravene i gjeldende første ledd andre punktum er flyttet til første ledd tredje punktum. Det følger videre av tredje punktum at namsmannen i foreleggelsen skal gjøre saksøkte oppmerksom på bestemmelsene i dekningsloven kapittel 2 om hva som kan unntas fra utlegg. Regelen er en videreføring av gjeldende § 7-11 om innledning av utleggsforretningen, som oppheves som følge av at en går bort fra at en utleggsak skal behandles ved en utleggsforretning. Se punkt 24.2.3 og 23.2.4 for nærmere redegjørelse.

Etter første ledd fjerde punktum skal foreleggelsen inneholde det som er nødvendig for at saksøkte skal kunne ivareta sine interesser. For eksempel vil fysiske personer som det er aktuelt å etablere utleggstrekk mot, ha behov for å se hvilke opplysninger om inntekter og stipulerte utgifter namsmannen har, og som namsmannen utfra en foreløpig vurdering vil legge til grunn ved en eventuell etablering av utleggstrekk. I første ledd femte punktum er det hjemmel til å regulere innholdet i foreleggelsen i forskrift. Lovendringen er nærmere omtalt i punkt 23.2.4 om foreleggelse av begjæring. Så lenge de teknologiske løsningene som benyttes er betryggende, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 1-10 og domstolloven § 197 a, kan foreleggelsen skje digitalt.

Beslutning i saken vil ikke lenger tas ved utleggsforretning. Regelen i gjeldende lovs første ledd tredje punktum om at namsmannen samtidig kan varsle om tid og sted for avholdelse av utleggsforretningen, er derfor tatt ut.

Dagens andre ledd andre punktum har en regel om at saksøkte i saker om utlegg etter § 7-2 første ledd bokstav f kan be namsmannen om å anmode saksøker om å sette seg i forbindelse med saksøkte med sikte på å finne frem til en nedbetalingsordning eller annen minnelig løsning. Denne regelen oppheves, og ordlyden i andre ledd er tilpasset dette. Endringen er nærmere omtalt i punkt 23.3.

Bestemmelsens tredje ledd er uendret.

Til § 7-7 Behandling i forliksrådet

Bestemmelsen gjelder nå bare behandling i forliksrådet. Paragrafoverskriften er derfor endret. Gjeldende første ledd er opphevet som følge av at det ikke lenger skal avholdes utleggsforretning.

Saksøktes anledning til å be namsmannen anmode saksøker om å sette seg i forbindelse med saksøkte oppheves, se nærmere omtale i punkt 23.3. Det som angår anmodning om kontakt, er derfor tatt ut av § 7-7. Bestemmelsene i gjeldende andre ledd om oversendelse av saken til behandling i forliksrådet ved innvendinger fra saksøkte er noe omformulert i nytt første ledd uten at det er tilsiktet realitetsendringer.

Dagens § 7-11 fjerde ledd er flyttet til § 7-7 andre ledd, med noe ny ordlyd. Dette medfører ingen realitetsendring, men er en konsekvens av endret henvisning. Flyttingen til § 7-7 andre ledd samler de regler som gjelder om forliksrådsbehandling i én bestemmelse.

Tredje ledd beholdes, med noen få endringer i ordlyden. Endringen er gjort for å gjøre bestemmelsen tydeligere og medfører ikke en realitetsendring.

Til § 7-8 Flere begjæringer mot samme saksøkt

Det skal ikke lenger avholdes utleggsforretninger. Se nærmere omtale i punkt 24.2.3. Ordlyden er derfor endret fra at utleggsforretningene gjennomføres i den rekkefølgen begjæringene er kommet inn, til at begjæringene skal behandles i den rekkefølgen de er kommet inn.

Til § 7-9 Innledning

Det fremgår av første ledd at namsmannen skal ta utleggssaken opp til videre behandling etter at fristen etter § 7-6 for å uttale seg har løpt ut. Dersom den saksøkte ber om det, kan namsmannen etter andre punktum ta saken opp til videre behandling tidligere. Etter gjeldende lov § 7-7 første ledd skal namsmannen avgjøre om utleggsforretning skal avholdes når saksøkte har uttalt seg eller fristen for å uttale seg har løpt ut. Etter ny lov er det ikke lenger tilstrekkelig at saksøkte har uttalt seg. Fristen for å uttale seg må i tillegg ha løpt ut før namsmannen kan behandle utleggssaken, med mindre saksøkte har bedt om at saken behandles tidligere. Regelen er nøytral når det kommer til tid og sted for å behandle utleggssaken. Der saken skal behandles i forliksrådet, regulerer tvisteloven den videre saksbehandlingen.

Tredje punktum presiserer at i tilfeller som nevnt i § 7-6 tredje ledd, kan namsmannen behandle saken umiddelbart. Bestemmelsen er ment å regulere tilfeller der namsmannen ser behov for å fatte en beslutning før fristen for å uttale seg etter § 7-6 har løpt ut. Slik umiddelbar behandling av saken må være begrunnet i at tvangsfullbyrdelsen ellers vil bli vesentlig vanskeliggjort, jf. § 7-6 tredje ledd. Det typiske eksemplet på behov for rask gjennomføring er ved fare for at saksøkte ellers vil unndra midler. Bestemmelsen åpner for at namsmannen kan behandle saken umiddelbart, både når foreleggelse av begjæringen er unnlatt etter § 7-6 tredje ledd, når gjentatt foreleggelse etter § 7-10 er unnlatt og når namsmannen etter at begjæringen er forelagt blir oppmerksom på forhold som gjør at beslutning bør fattes før saksøkte har hatt minst tre uker til å uttale seg. Se nærmere omtale i punkt 23.2.4 om foreleggelse av begjæring.

Andre ledd gir namsmannen rett til å avtale et møte på namsmannens kontor, saksøktes bopel, forretningssted eller driftssted, der det antas å kunne være formuesgoder til utlegg, eller som fjernmøte. Bestemmelsen legger ingen begrensninger på hvor møtet holdes, og namsmannen kan benytte seg av de teknologiske løsninger som anses hensiktsmessige. Partene kan be om et slikt møte, men kan ikke kreve at det blir gjennomført. Namsmannen kan på sin side pålegge partene å være til stede under et slikt møte, etter bestemmelsen i § 5-8 første ledd. Det er opp til namsmannens skjønn om et møte bør gjennomføres. Regelen er ment å erstatte utleggsforretningen i de tilfeller der et møte er hensiktsmessig. Se nærmere omtale i punkt 24.3.3 om møte før beslutningen.

Tredje ledd er flyttet fra tidligere § 7-11 andre ledd og fjerde ledd er flyttet fra § 7-11 tredje ledd. Bestemmelsene er ellers uendret. Femte ledd er flyttet fra tidligere § 7-21 tredje ledd andre punktum.

I sjette ledd er det tatt inn en forskriftshjemmel for å kunne fastsette bestemmelser om valg av utleggsgjenstand. En slik forskrift vil kunne legge grunnlag for å automatisere avgjørelsen. Forskriften må legge til rette for at avgjørelsen oppfyller lovens bestemmelser og prinsipper om beskyttelse av saksøkte. Det medfører blant annet at det ikke skal tas utlegg i større omfang enn nødvendig for å gi saksøkeren tilfredsstillende sikkerhet for kravet, og at det ikke skal tas utleggspant i gjenstander av så lav verdi at en tvangsdekning ikke vil gi noe nettobidrag til dekning av saksøkerens krav. På den andre siden vil hensynet til saksøkeren i mange tilfeller tilsi at det tas både utleggspant og utleggstrekk for samme krav, eller utleggspant i flere formuesgoder. Se nærmere omtale i punkt 25.2.4 om grad av sikring og etablering av utlegg mv.

Syvende ledd fastslår at det skal føres namsbok når namsmannen fatter beslutning om utleggspant eller utleggstrekk, eller der saken avsluttes med intet til utlegg. Det er nødvendig med en egen bestemmelse som fastsetter dette, ettersom namsmannen ikke lenger skal gjennomføre en utleggsforretning i utleggssaker. Beslutninger i utleggssaker omfattes dermed ikke lenger av bestemmelsen i § 5-19 om at det skal føres namsbok for forretninger, for nærmere omtale se punkt 24.4. Bestemmelsen presiserer at det skal føres namsbok også ved fastsettelse av endringer i slike beslutninger som det skal føres namsbok for.

Til § 7-10 Gjentatt foreleggelse

Bestemmelsen er ny og gir regler om i hvilke tilfeller namsmannen skal forelegge en begjæring for saksøkte på nytt. Når regelen om beslutning om utlegg ved utleggsforretning fjernes, vil det ikke lenger være angitt et tidspunkt for behandling av saken hos alminnelig namsmann. Loven bør likevel legge til rette for at saksøkte opplever tilstrekkelig forutberegnelighet knyttet til når saken skal behandles. Når det har gått lang tid fra saken opprinnelig ble forelagt, kan i tillegg forholdene saksøkte uttalte seg om, ha endret seg. Saksøkte må da gis anledning til å uttale seg på nytt. En orientering om saken og muligheten for saksøkte til å uttale seg på nytt, skal gis ved en gjentatt foreleggelse etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-6.

Skjæringspunktet for når det er krav om gjentatt foreleggelse før namsmannen kan fatte beslutning i saken, er ved to måneder etter at saksøkte sist har uttalt seg i saken og det dessuten er gått mer enn to måneder siden sist gitte frist for saksøkte til å uttale seg i saken har løpt ut. Enhver uttalelse fra saksøkte vil føre til at det starter å løpe en ny frist på to måneder. Dette gjelder også dersom saksøkte har kommet med opplysninger per telefon.

Begjæringen skal bare forelegges på nytt før namsmannen fatter en beslutning om utlegg eller intet til utlegg. Gjentatt foreleggelse er ingen forutsetning for at namsmannen skal kunne overføre en sak etter § 7-2 første ledd bokstav f til forliksrådet.

Etter andre ledd kan gjentatt foreleggelse unnlates i tilfeller som nevnt i § 7-6 tredje ledd. Momentene i vurderingen av hvorvidt tvangsfullbyrdelsen ellers vil bli vesentlig vanskeliggjort, er således lik de momentene som vurderes når det tas stilling til unnlatt foreleggelse etter § 7-6 tredje ledd. Det er forholdene på tidspunktet for vurderingen som er avgjørende. Gjentatt foreleggelse kan unnlates, selv om begjæringen opprinnelig var forelagt.

Se punkt 23.2.4 om foreleggelsen for en nærmere redegjørelse.

Til § 7-11 Formuesgoder hos saksøkte

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 7-13 første og andre ledd. Overskriften er justert for å få frem at bestemmelsen gjelder formuesgoder hos saksøkte generelt, og ikke spesielt formuesgoder som påstås eiet av en tredjeperson. Gjeldende § 7-13 tredje ledd om felles bolig blir igjen i § 7-13 som en egen paragraf.

Til § 7-12 Formuesgoder hos tredjeperson

Innholdet i gjeldende § 7-12 om tredjepersons opplysningsplikt er flyttet til § 5-7. Gjeldende § 7-14 blir § 7-12 i den nye utformingen av kapittel 7, uten endringer i ordlyden.

Til § 7-13 Utlegg i felles bolig

Bestemmelsen i gjeldende lov § 7-13 tredje ledd om utlegg i felles bolig blir igjen i § 7-13 som en egen paragraf med endret overskrift. Gjeldende § 7-13 første og andre ledd er flyttet til § 7-11.

Regelen presumerer at ektefeller og den gruppen samboere som omfattes av bestemmelsen, eier felles bolig som er ervervet under samlivet i fellesskap, med en ideell halvdel hver. Utgangspunktet om at boligen antas eiet med en ideell halvdel hver, skal fravikes dersom «et annet eierforhold blir sannsynliggjort». Bestemmelsen gjør det tydelig at regelen skal komme til anvendelse uavhengig av om det er saksøkte eller saksøktes ektefelle eller samboer som står registrert som eier.

Til §§ 7-14, 7-15 og 7-16

Disse paragrafene var tidligere §§ 7-15, 7-16 og 7-17. Paragrafene er ikke endret med unntak av nummereringen.

Til § 7-17 Beslutning om utleggspant

Gjeldende § 7-18 blir § 7-17. Det er ikke endringer i første ledd. Andre ledd første punktum fastsetter at namsmannen skal anslå hvilket beløp de formuesgodene det tas utlegg i, antas å ville innbringe ved tvangsdekning. Endringen gir uttrykk for mindre strenge krav til verdsettelsen av formuesgodene, ved at beløpet kan anslås mer omtrentlig enn etter gjeldende lov. Bestemmelsen legger som i dag ingen føringer for hvordan namsmannen kommer frem til beløpet. Det vil være opp til namsmannens skjønn hvilke kilder som benyttes som hjelp til verdsettelsen. Endringen er nærmere omtalt i punkt 25.3 om verdivurdering.

Endringen i andre ledd andre punktum om at beløpet skal fremgå av namsboken, er en rent språklig tilpasning til endringen i første punktum.

Andre ledd tredje punktum slår fast at det skal føres inn i namsboken når namsmannen kommer til at det er åpenbart at tvangsdekning vil gi saksøkeren full dekning. Det vil da ikke være et krav om at namsmannen anslår en tvangssalgsverdi for formuesgodet. Dette gjelder imidlertid bare der det er tatt utleggspant i ett formuesgode. Når namsmannen tar utlegg i flere formuesgoder, må namsmannen ha en formening om verdien på formuesgodene for å kunne ta stilling til om det er nødvendig å ta med alle objektene i utlegget. Lovendringen reflekterer behovet for denne vurderingen og er nærmere omtalt i punkt 25.3 om verdivurdering.

Tredje ledd er uendret. Endringen i fjerde ledd om at verdianslaget skal skje samlet for hovedgjenstand og tilbehør, reflekterer endringen til en mer omtrentlig verdsetting, jf. andre ledd første punktum.

Til § 7-18 Underretning om utleggspant

Gjeldende § 7-19 blir § 7-18. Ordlyden i første ledd første punktum er endret for å gjenspeile at en går bort fra begrepet forretning ved utleggssaker. I tredje punktum erstatter uttrykket gjenpart av namsboken utskrift. Dette gjør det tydelig at partene ikke skal ha en fysisk utskrift av namsboken, men bare en gjenpart, som de også kan få elektronisk.

Ordningen i gjeldende andre ledd om at saksøkeren i enkelte tilfeller skal få namsboken via det registeret som skal registrere utlegget, oppheves. Etter første ledd tredje punktum skal begge parter få gjenpart av namsboken direkte fra namsmannen.

I første ledd fjerde punktum er henvisningen endret til § 7-12 på bakgrunn av endrede paragrafnummer. Videre skal en tredjeperson som nevnt i § 7-12 bare få underretning om beslutningen, og ikke lenger motta namsboken. Dette skyldes at namsboken ofte vil inneholde personopplysninger som ikke bør deles unødig og som tredjepersonen ikke har behov for. Underretningen må gi tredjepersonen den informasjonen som er nødvendig for å ta stilling til om vedkommende ønsker å klage på beslutningen.

I andre ledd første punktum er det en ny bestemmelse om at der saksøkte er gift eller lever i ekteskapslignende forhold, og det blir tatt utlegg i felles bolig, skal namsmannen underrette ektefellen eller samboeren. I andre punktum er det inntatt at det samme skal gjelde der hvor det tas utlegg i tidligere felles bolig hvor en ektefelle, tidligere ektefelle eller tidligere samboer fremdeles bor. Bakgrunnen for forslaget er at vedkommende kan ha behov for å vite at det er tatt utlegg i boligen, for å kunne ivareta sine interesser.

For nærmere omtale vises det til punkt 24.4.2.

Til § 7-19 Sikring av rettsvern for utleggspant

Gjeldende § 7-20 blir § 7-19. Paragrafoverskriften er endret for bedre å vise hva bestemmelsen regulerer. Etter første og niende ledd skal namsmannen sende underretning om utleggspantet til registrering i stedet for å sende utskrift av namsboken. Bakgrunnen for endringen er at namsboken ofte inneholder personopplysninger som ikke bør deles unødig, og som ikke er nødvendige for registreringen i registeret. Underretningen vil inneholde den informasjonen som er nødvendig for at utlegget kan registreres. Selv om det strengt tatt er ved namsboken at utleggspantet stiftes og ikke ved underretningen, synes det unødvendig å presisere i de enkelte lovbestemmelsene om de forskjellige realregistrene at underretningen om utleggspantet skal registreres. Utover dette er det ikke gjort endringer i bestemmelsen. For nærmere omtale vises det til punkt 24.4.

Til § 7-20 Beslutning og underretning om utleggstrekk

Første leddforklarer hva en beslutning om trekk innebærer under den nye trekkordningen. For en saksøkt som ikke allerede har utleggstrekk, vil beslutningen innebære at det etableres trekk mot den saksøkte. For en saksøkt som har et utleggstrekk innebærer beslutningen at et nytt krav meldes inn i det trekket som allerede løper. Bakgrunnen for sondringen er at det i flere sammenhenger foreligger enkelte regler som bare gjelder for beslutning om etablering av trekk. Ved etablering av trekk gjelder for eksempel særegne kompetanseregler i § 7-3 fjerde ledd og tilleggskrav til beslutningens innhold, jf. § 7-20 tredje ledd.

Etter andre ledd første punktum skal namsmannen føre beslutningen om utleggstrekk inn i namsboken. Til forskjell fra tidligere fastsetter ikke namsmannen lenger en trekkperiode. Andre ledd andre punktum viderefører kravet i gjeldende § 7-21 første ledd tredje punktum om at namsboken skal inneholde en nøyaktig beregning av saksøkers krav med sakskostnader og renter frem til utleggsdagen og nøyaktige opplysninger om beregning av renter fra utleggsdagen. Som en følge av at flere krav kan delta i det samme utleggstrekket samtidig, må namsmannen fastsette hvilken prioritet kravet har etter dekningsloven, jf. andre ledd tredje punktum. Fastsettelsen vil avgjøre dekningsprioriteten mellom kravene som deltar i trekket.

Dersom det allerede er etablert et utleggstrekk, skal namsmannen orientere saksøkeren om størrelsen på de kravene som, etter reglene om prioritet i dekningsloven § 2-8, ligger foran eller likt med saksøkerens krav, jf. andre ledd fjerde punktum. Dette gir saksøkeren informasjon om når vedkommende kan forvente å få dekning gjennom utleggstrekket, samt om saksøkeren vil motta dividende. Informasjonen vil bare gi et øyeblikksbilde. Andre krav kan komme til i trekket, og bedre eller likt prioriterte krav kan gå ut av trekket.

Innkrevingsmyndigheten har ansvaret for den praktiske gjennomføringen av utleggstrekket. For å kunne forvalte utleggstrekket korrekt, er Innkrevingsmyndigheten avhengig av å ha oppdatert informasjon om kravet. Innkrevingsloven § 32 fastsetter en plikt for saksøker til blant annet å holde Innkrevingsmyndigheten oppdatert om endringer knyttet til kravet. Det følger av andre ledd femte punktum at namsmannen skal gjøre saksøkeren oppmerksom på denne plikten.

Tredje ledd kommer til anvendelse i de sakene der namsmannen beslutter utleggstrekk, og det ikke allerede løper et trekk. Namsmannen må å slike tilfeller fastsette utleggstrekkets størrelse, samt angi hvem som er den trekkpliktige, jf. tredje ledd første punktum. I slike tilfeller skal namsmannen også gjøre saksøkte oppmerksom på at utleggstrekket vil bli registrert i Løsøreregisteret, jf. tredje ledd andre punktum.

Etter fjerde ledd første punktum skal partene få gjenpart av namsboken. Dette er en endring fra tidligere, hvor også den trekkpliktige fikk utskrift av namsboken. Namsmannen må endelig underrette Innkrevingsmyndigheten om trekkbeslutningen, jf. fjerde ledd andre punktum, da det er denne som står for den praktiske gjennomføringen av trekket.

Se punkt 29.2 og 29.4 for nærmere omtale.

Til § 7-21 Endring av utleggstrekk

Det følger av første ledd første punktum at namsmyndighetene kan endre trekket av eget tiltak, og ikke bare på begjæring fra partene som etter dagens bestemmelse i § 7-23. Namsmyndigheten kan endre trekket der det skjer endringer i saksøktes (skyldnerens) økonomiske forhold eller der det foreligger endrede opplysninger m.m. Det oppstilles ikke noe krav om at endringen må ha vært vesentlig. Tillegget «m.m.» er tatt med for å understreke at også andre omstendigheter enn endrede økonomiske forhold og endrede opplysninger kan begrunne justering av trekket. Det omfatter for eksempel endringer i livsoppholdssatsene etter dekningsloven § 2-7. Om en økning av satsene bør begrunne en endring av trekket, er avhengig blant annet av hvordan trekket er fastsatt og om inntekten også har endret seg.

Namsmyndigheten kan også endre trekket der det er klart at det foreligger feil ved fastsettingen av trekkets størrelse, jf. andre punktum. Bestemmelsen omfatter alle tilfeller som nevnt i tvisteloven § 19-8 første ledd, men går et steg videre ved at den også omfatter rene feilvurderinger og systemfeil som har fått betydning da namsmannen fastsatte trekkets størrelse. Der vilkårene for å endre trekket etter første ledd er oppfylt, kan namsmyndigheten foreta en helt ny vurdering av størrelsen på trekket. Endringsadgangen er altså ikke begrenset til de forholdene som ga namsmyndigheten adgang til å endre trekket i første omgang.

Første ledd tredje punktum fastslår at skyldneren kan begjære endring av trekket. Det stilles ikke krav om vesentlig endring i skyldnerens økonomi eller lignende for at skyldneren skal kunne begjære endring. Selv om det etter dagens bestemmelse er en vesentlighetsterskel for å kreve endring, er denne terskelen for skyldneren i praksis svært lav. Tredje punktum innebærer derfor ingen stor realitetsendring sammenlignet med gjeldende rett. Fjerde punktum regulerer kreditorenes adgang til å begjære endring av trekket. For kreditor er dagens vesentlighetsterskel for å kunne begjære endring videreført.

Første ledd femte punktum oppstiller krav til kontradiksjon før det fattes beslutning om å øke trekket. Før namsmyndigheten kan beslutte å øke trekket, skal skyldneren forelegges den nye trekkberegningen med oppfordring om å uttale seg innen en frist på minst tre uker.

Andre ledd regulerer hvilken namsmyndighet som er kompetent til å beslutte endring av trekket. I alle tilfeller hvor Innkrevingsmyndigheten har krav i trekket, er det Innkrevingsmyndigheten som beslutter endring av trekket, jf. andre ledd første punktum. Hvis Innkrevingsmyndigheten ikke har krav i trekket, treffes avgjørelse om å endre trekket av den alminnelige namsmannen som er kompetent til å etablere trekk mot skyldneren etter § 7-3 fjerde ledd, jf. andre ledd andre punktum. Disse to bestemmelsene vil dekke de aller fleste tilfellene. Utenfor faller tilfeller hvor Innkrevingsmyndigheten ikke har krav i trekket, og skyldneren enten har bopel flere steder i riket, eller verken har kjent bopel i riket eller kjent bopel i utlandet. I stedet for å belaste lovteksten med detaljerte regler om kompetent namsmyndighet til å justere trekket i disse spesielle tilfellene gis Kongen adgang til å regulere det i forskrift.

Dersom en namsmyndighet som melder inn nye krav i trekket, mener at trekket bør justeres, men ikke selv er kompetent til det, kan den oppfordre den kompetente namsmyndigheten til å vurdere det, jf. tredje ledd.

Det vises til punkt 31.2 for nærmere omtale.

Til § 7-22 Skifte av trekkpliktig

Bestemmelsen viderefører i stor grad gjeldende § 7-23 andre ledd. Det lovfestes i første ledd første punktum at der den saksøkte (skyldneren) skifter arbeidsgiver, skal ny arbeidsgiver pålegges trekkplikt. I tråd med den nye ordningen med ett utleggstrekk, hvor namsmyndigheten skal ha en mer aktiv rolle, kreves det ikke lenger begjæring fra en saksøker. I andre punktum gis regelen tilsvarende anvendelse for andre ytelser som nevnt i dekningsloven § 2-7, slik at det også skal pålegges trekkplikt dersom skyldneren for eksempel bytter mellom arbeid og ytelse fra NAV. Der en ikke skifter trekkpliktig, men skifter fra en ytelse hos den trekkpliktige til en annen ytelse som ikke er omfattet av trekket, for eksempel fra en ytelse hos NAV til en annen som faller utenfor det etablerte trekket, må en forholde seg som ved skifte av trekkpliktig. En egen lovbestemmelse for det forholdet er ikke påkrevd. I tredje punktum er det gjeldende vesentlighetskriteriet fjernet. Dette innebærer at namsmyndigheten skal vurdere regulering av trekket i alle tilfeller ved skifte av trekkpliktig. Det legges til grunn at dette i stor grad kan skje automatisk ved at systemene har tilgang til inntektsopplysninger. Det vil ikke utløse krav på manuell vurdering dersom en maskinell gjennomgang etter bytte av arbeidsforhold ikke har resultert i justert trekkbeløp.

I andre ledd gis kompetansereglene for endring av trekk og reglene for økning av utleggstrekk tilsvarende virkning med hensyn til hvilken namsmyndighet som er kompetent til å pålegge ny arbeidsgiver trekkplikt og økning av trekket som skjer i den forbindelse. Se nærmere om disse reglene i punkt 31.2 og merknad til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21.

Se punkt 31.4 for nærmere omtale.

Til § 7-23 Avslutning av sak med intet til utlegg

Bestemmelsen er flyttet fra dagens § 7-25. Ved en beslutning om intet til utlegg skal det føres namsbok, jf. § 7-9 syvende ledd.

Første punktum slår fast at saken skal avsluttes med resultatet intet til utlegg dersom det ikke blir tatt utlegg fordi saksøkte ikke har formuesgoder eller lønn eller andre pengekrav det kan tas utlegg i. Det følger av samme punktum at partene skal få gjenpart av namsboken som viser utfallet og hva som er foretatt. Endringen fra «utskrift» til «gjenpart» tydeliggjør at partene kan gis namsboken elektronisk. Justeringene i andre og tredje punktum skyldes at en ikke lenger skal avholde forretning i utleggssaker.

Etter dagens § 7-25 fjerde punktum skal «intet til utlegg» ikke registreres når en særnamsmyndighet som ikke har kompetanse til å ta utlegg i «enhver type formuesgode», avslutter en sak på den måten. Bakgrunnen er at registreringen kan få uheldige virkninger for saksøkte, samtidig som det kan tenkes at vedkommende har egnede utleggsobjekter som namsmyndigheten ikke har hatt adgang til å ta utlegg i. I praksis kan det være uklart hvilke særnamsmyndigheter som faller inn under bestemmelsen. Det må også kreves undersøkelser av en viss grundighet før en vurdering om at det ikke er noe til utlegg, kan danne grunnlag for en registrering av dette i Løsøreregisteret. Det er derfor bedre å oppheve bestemmelsen og heller la det fremgå av bestemmelsene for de enkelte namsmyndighetene om og når «intet til utlegg» skal registreres i Løsøreregisteret.

Når etablering av utleggstrekk er forbeholdt namsmannen der skyldneren bor, er det betenkelig å registrere andre namsmenns beslutninger om «intet til utlegg» i Løsøreregisteret. En bestemmelse som unntar slike avgjørelser fra registreringen, er inntatt som nytt andre ledd.

Slik den nye trekkordningen er lagt opp, vil det i en del tilfeller oppstå tvil om utleggssaken bør avsluttes med å legge kravet inn i et løpende trekk, eller med «intet til utlegg». At kravet legges inn i trekket, vil ikke medføre at det er sikret dekning på noe tidspunkt. Det bør imidlertid ikke være overlatt til namsmannens skjønn å vurdere hva utfallet bør bli i det enkelte tilfelle. Løsningen bør være at bare i de tilfellene der det ikke løper trekk og heller ikke er grunnlag for å etablere trekk, skal saken avsluttes med «intet til utlegg». I andre tilfeller etableres det trekk eller kravet legges inn i trekket. For saksøkeren vil det ha den fordelen at kravet ikke vil foreldes så lenge trekket består, selv om den nye ti-års fristen etter foreldelsesloven § 21 nr. 3 skulle løpe ut i mellomtiden.

Avslutning av en sak med «intet til utlegg» gir grunnlag for å presumere insolvens, jf. konkursloven § 62. Avsluttes saken med utleggstrekk, må det vurderes på bakgrunn av skyldnerens inntekt, kravets størrelse og hvilke øvrige krav som deltar i trekket og deres prioritet om en kan si at det «har kunnet oppnås dekning hos skyldneren», jf. ordlyden i konkursloven § 62.

Se punkt 29.8 for nærmere omtale.

Til § 7-24 Klage

Bestemmelsens første ledd viderefører i stor grad gjeldende § 7-26. Første punktum viderefører dagens § 7-26 første punktum uten noen endring. Første ledd andre punktum slår fast at klage på et utleggstrekk kan fremsettes så lenge trekket løper. Siden bestemmelsene om trekkperiode er opphevet, se punkt 29.5, innebærer dette en tidsmessig utvidelse av klageadgangen. Dette gjelder også for kreditorer som har så lav prioritet at de for øyeblikket ikke mottar noen dekning. Selv om det ikke fremgår uttrykkelig av ordlyden, forutsetter klageadgang for en kreditor at kravet ikke er oppgjort.

Andre ledd er nytt. I første punktum gis kompetansereglene for endring av trekk tilsvarende virkning for hvem som skal behandle en klage på utleggstrekkets størrelse. Andre punktum fastslår at Innkrevingsmyndigheten behandler klager som gjelder fordelingen av trekket. Dette gjelder uavhengig av om Innkrevingsmyndigheten har krav i trekket. Dersom det gjelder fastsettelsen av prioriteten for et krav, er det likevel den namsmyndigheten som har fastsatt prioriteten, som klagen skal fremsettes for. Tredje punktum er en konsekvens av at det nå kan være flere kreditorer som har krav i det samme utleggstrekket. Bestemmelsen slår fast at tingrettens avgjørelser om utleggstrekkets størrelse og fordelingen av trekket, har utvidet rettskraft og gjelder for alle kreditorer med krav i trekket, og ikke bare de som er parter i klagesaken. Det er uten betydning om kreditoren for øyeblikket mottar innbetalinger på sitt krav.

Se nærmere omtale i punkt 31.3.

Til § 7-25 Erklæring om bortfall av utleggspant

Bestemmelsen i gjeldende lov § 7-27 om saksøkers plikt til å gi skriftlig avkall på sin rett etter utlegget videreføres i ny § 7-25, men bare for de tilfeller der kravet er sikret ved utleggspant. Når kravet er sikret ved utleggstrekk, vil saksøkers plikt til å informere namsmyndighetene om endringer følge av innkrevingsloven § 32 første ledd.

Den nærmere beskrivelsen av når saksøkeren plikter å gi skriftlig avkall på sin rett etter utlegget, er hentet fra gjeldende § 7-28 første ledd første punktum.

Til § 7-26 Beslutning om opphevelse av utlegg

Etter gjeldende § 7-28 skal namsmannen på begjæring treffe beslutning om å oppheve utlegget, helt eller delvis. Bestemmelsen videreføres i § 7-26 første og andre ledd. Er det besluttet at kravet skal dekkes ved utleggstrekk, vil opphevelse etter bestemmelsen bare innebære at det aktuelle kravet ikke lenger skal dekkes ved utleggstrekk. Det vil ikke nødvendigvis innebære at utleggstrekket opphører. Opphør av utleggstrekk er regulert i § 7-28.

Beskrivelsen av hvilke situasjoner som gir grunnlag for å beslutte opphevelse av utlegget, er flyttet til § 7-25 om erklæring om bortfall. I § 7-26 vises det derfor dit. Alle situasjoner som gjelder forholdet mellom saksøker og saksøkte, og som innebærer at saksøker er forpliktet til å gi avkall på utleggspantet, gir grunnlag for å begjære oppheving etter bestemmelsen. Bortfallssituasjoner som ikke gjelder forholdet mellom saksøker og saksøkte faller utenfor. For eksempel kan verken konkursbo som anfører å ha grunnlag for omstøtelse, eller tredjeperson som anfører å ha ekstingvert utleggspant i forbindelse med godtroerverv, begjære oppheving etter bestemmelsen.

I stedet for at klagefristen skal fremgå av en uklar henvisning til § 5-16, vil fristen fremgå klart av § 7-26 nytt tredje ledd andre punktum.

Til § 7-27 Beslutning om opphør av registrering av «intet til utlegg»

Bestemmelsen er flyttet fra § 7-29. Det er en liten endring i overskriften og justering av en paragrafhenvisning.

Til § 7-28 Opphør av utleggstrekk

For at et utleggstrekk skal opphøre etter § 7-28 første ledd, må alle kravene i trekket være dekket eller falt bort på annen måte, eller grunnlaget for at de deltar i trekket må være falt bort eller opphevet. Alle kravene i trekket må være rammet av et slikt forhold for at trekket skal opphøre. Det er ikke tilstrekkelig at et eller noen av kravene er det. Det gjelder også der det kravet som var grunnlaget for etableringen av trekket, faller bort. Innkrevingsmyndigheten vil ha oversikt over innbetalinger som skjer gjennom utleggstrekket, og kreditor har også en plikt til å informere om endringer i kravet etter innkrevingsloven § 32. Det vil derfor i utgangspunktet ikke være behov for et initiativ fra skyldneren for at utleggstrekket skal opphøre. Dersom skyldneren mener at et krav i trekket er for høyt, bortfalt eller lignende uten at kreditoren er enig, kan det bli tale om å påklage beslutningen om dekning ved trekk, jf. § 5-16, jf. ny § 7-24 eller begjæring om opphevelse av utlegget, jf. § 7-26.

I andre ledd er det en ny bestemmelse om at et utleggstrekk også opphører når det har gått to år siden siste innbetaling på trekket. Se om varsling ved opphør av utleggstrekk i innkrevingsloven § 35 tredje ledd. Se mer om bakgrunnen for reglene i punkt 29.5.

Til §§ 8-3 og 9-6

I §§ 8-3 og 9-6 foretas bare noen små, rene konsekvensendringer i paragrafhenvisninger.

Til § 10-7

I første ledd er det et nytt fjerde punktum som uttrykkelig fastsetter at namsmannen i de nevnte tilfellene kan begrense anvisningen til en del av det kravet det er tatt utlegg i. Det avspeiler dagens praksis og er parallelt med innkrevingsloven § 24 tredje ledd andre punktum, se nærmere omtale i punkt 15.5.

Til § 10-12

Innholdet i gjeldende tvangsfullbyrdelsesloven § 7-20 om avslutning av forretning for utleggspant er flyttet til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-19. Henvisningen i § 10-12 første ledd første punktum til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-20 tredje ledd endres derfor til § 7-19 tredje ledd.

Til § 11-25

Gjeldende tvangsfullbyrdelsesloven § 5-9 er endret slik at nåværende andre ledd blir første og andre ledd. Henvisningen i § 11-25 første ledd siste punktum til tvangsfullbyrdelsesloven § 5-9 andre ledd endres derfor til § 5-9.

Til § 13-3

Endringen i 13-3 er en ren konsekvensendring i en henvisning.

37.3 Endringer i andre lover

Forslag til endringer i andre lover enn tvangsfullbyrdelsesloven er inntatt i innkrevingsloven § 42. De enkelte endringene kan settes i kraft til ulik tid, og det kan gis nærmere overgangsbestemmelser, jf. § 40, som også gjelder for endringene inntatt i § 42.

37.3.1 Til endringene i domstolloven

Til § 206

Første ledd andre punktum regulerer straff for å unnlate å oppfylle opplysningsplikten som følger av namsmannens pålegg. Henvisningen til § 7-12 i dagens tvangsfullbyrdelseslov er endret til en henvisning til § 5-7 andre ledd som følge av at regelen om tredjepersoners opplysningsplikt er plassert der, se punkt 27.3.

Til § 210

Andre punktum regulerer straff for en saksøkt som unnlater å oppfylle opplysningsplikten som følger av namsmannens pålegg. Henvisningen til § 5-9 i dagens tvangsfullbyrdelseslov er endret til § 5-7 første ledd som følge av at regelen om partenes opplysningsplikt er plassert der, se punkt 27.3.

37.3.2 Til endringene i lov om registrering av elektriske kraftledninger

Til § 16

I femte ledd erstattes henvisningen til Statens innkrevingssentral med en henvisning til Innkrevingsmyndigheten, se punkt 19.9.

37.3.3 Til endringene i el-tilsynsloven

Til § 13

Bestemmelsen i tredje ledd om at tilsynsmyndigheten, jf. el-tilsynsloven § 3, kan frafalle påløpt tvangsmulkt oppheves. Tilsynsmyndigheten vil fortsatt kunne redusere eller frafalle tvangsmulkt dersom særlige grunner knyttet til ileggelsen tilsier det, med hjemmel i forvaltningsloven § 51 tredje ledd. Innkrevingsmyndigheten vil kunne frafalle tvangsmulkt på grunn av forhold knyttet til skyldnerens økonomi eller av hensyn til innkrevingen, etter reglene i innkrevingsloven. Se nærmere omtale i punkt 11.6.

Til § 13a

Etter fjerde ledd kan tilsynsmyndigheten, jf. el-tilsynsloven § 3, ettergi krav på overtredelsesgebyr, men bare dersom ettergivelsen skyldes forhold ved ileggelsen av kravet. Det vil være Innkrevingsmyndigheten som har kompetansen til å ettergi kravene på grunn av forhold knyttet til skyldnerens økonomi eller av hensyn til innkrevingen, etter reglene i innkrevingsloven. Se nærmere omtale i punkt 11.6.

37.3.4 Til endringene i lov om tinglysing

Til § 12 b

Henvisningen i fjerde ledd andre punktum til Statens innkrevingssentral erstattes med en henvisning til Innkrevingsmyndigheten, se punkt 19.9.

Til § 34 a

§ 34 a kom inn i tinglysingsloven i forbindelse med den utvidede utleggsregistreringen i Løsøreregisteret som ble vedtatt i 2005 (lov 17. juni 2005 nr. 89), jf. punkt 29.8. Enkelte konsekvensendringer er påkrevd. I andre ledd må henvisningene til tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7-21 og 7-25 om registrering av henholdsvis utleggstrekk og «intet til utlegg» tas ut, og erstattes av henvisninger til innkrevingsloven § 35 og tvangsfullbyrdelsesloven § 7-23. Videre bør hjemmelen for å unnta kortvarige trekk fra registrering, oppheves, se nærmere omtale i punkt 29.8.

Dagens regler om trekkperiode for utleggstrekk oppheves, se punkt 29.5. Slettingen av utleggstrekk kan derfor ikke lenger være knyttet til utløpet av noen trekkperiode. I fjerde ledd første punktum fastsettes det derfor at Løsøreregisteret skal slette registreringen når det får beskjed om det fra Innkrevingsmyndigheten. En går videre bort fra ordningen med at det skal avholdes utleggsforretning. Uttrykket «utleggsforretning» i fjerde ledd andre punktum endres derfor til «beslutningen ble tatt».

37.3.5 Til endringene i lov om Statens pensjonskasse

Til § 44 åttende ledd

Statens pensjonskasse kan i dag etter § 44 åttende ledd kreve tilbake ytelser ved trekk i fremtidige ytelser, eller inndrive kravene etter bestemmelsene i skattebetalingsloven. Med hjemmel i denne bestemmelsen har Statens pensjonskasse foretatt trekk i egne utbetalinger, og i utbetalinger fra NAV. § 44 åttende ledd endres slik at Statens pensjonskasse i stedet for å nedlegge utleggstrekk skal ha en utvidet avregningsadgang, og kan foreta avregning både i fremtidige ytelser fra Statens pensjonskasse og fra NAV etter folketrygdloven. Henvisningene til dekningsloven § 2-7 og en del bestemmelser i foreldelsesloven svarer til henvisninger i innkrevingsloven § 22 for Innkrevingsmyndighetens avregninger.

Se nærmere omtale i punkt 28.5.

37.3.6 Til endringene i lov om pensjonsordning for apotekervirksomhet mv.

Til § 27 tredje ledd

Etter gjeldende ordlyd kan et beløp som kreves tilbake, dekkes ved trekk i fremtidige ytelser eller inndrives etter bestemmelsene i skattebetalingsloven. Bestemmelsen endres slik at reglene om avregning i lov om Statens pensjonskasse § 44 åttende ledd gjelder tilsvarende, se merknader til denne og nærmere omtale i punkt 28.5.

37.3.7 Til endringene i lov om pensjonstrygd for fiskere

Til § 17

Henvisningene til Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav erstattes med henvisninger til Innkrevingsmyndigheten, se punkt 19.9. Henvisningen til bidragsinnkrevingsloven oppheves. Det er ikke nødvendig med en tilsvarende bestemmelse om at innkrevingsloven skal gjelde; det følger av at kravet kreves inn av Innkrevingsmyndigheten, se punkt 5.2 og 5.7.

37.3.8 Til endringene i lov om fullbyrding av nordiske dommer på straff mv.

Til § 24

Henvisningen i tredje ledd til Statens innkrevingssentral erstattes med en henvisning til Innkrevingsmyndigheten, se punkt 19.9.

37.3.9 Til endringene i vegtrafikkloven

Til § 31a tredje ledd

Hvor gebyr ikke betales rettidig, påløper det renter etter forsinkelsesrenteloven. Se nærmere omtale i punkt 8.5.4.2.

Til § 38 andre ledd

Etter gjeldende § 38 andre ledd tredje punktum har kommunene adgang til å kreve inn parkeringsgebyr etter reglene for innkreving av skatt. Bestemmelsen gir både hjemmel for utvidet motregning i til gode skatt og avgift og for å beslutte utleggspant og utleggstrekk. Vegtrafikkloven § 38 kommer også til anvendelse ved innkreving av tilleggsavgift til piggdekkgebyr, jf. forskrift 7. mai 1999 nr. 437 om gebyr for bruk av piggdekk og tilleggsgebyr §§ 8 og 9. Innkrevingsloven § 21 syvende ledd viderefører kommunenes adgang til utvidet motregning for disse kravene, og tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 2 avsnitt II gir regler for kommunenes særnamsmyndighet. Vegtrafikkloven § 38 andre ledd tredje punktum oppheves derfor.

Fjerde punktum videreføres som tredje punktum. Bestemmelsen legger i dag kompetansen til å innkreve statlige krav på gebyr til Statens innkrevingssentral. Dette endres til Innkrevingsmyndigheten, og det presiseres at bestemmelsen bare gjelder krav som tilfaller staten.

Se nærmere omtale i punkt 12.8 og 28.4.

37.3.10 Til endringene i forvaltningsloven

Til § 51 tredje ledd

Bestemmelsen tilføyes et nytt andre punktum, hvor kompetansen til å redusere eller frafalle tvangsmulkt begrenses til tilfeller hvor det er forhold ved ileggelsen av tvangsmulkten som begrunner ettergivelsen. Det kan være aktuelt der pliktbruddet som utløste tvangsmulkten skyldes uforutsette og akutte forhold, for eksempel sykdom hos den som ble ilagt tvangsmulkten eller hos dennes medhjelper. Bestemmelsen vil også hjemle ettergivelse der andre forhold ved ileggelsen gjør det urimelig å fastholde tvangsmulkten.

Andre punktum gjelder bare for tvangsmulkt som Innkrevingsmyndigheten krever inn. Forvaltningsorganer som krever inn tvangsmulkten selv, vil ha kompetanse fullt ut etter første punktum, som innebærer at de både kan ettergi på grunn av forhold ved ileggelsen og på grunn av etterfølgende forhold knyttet til for eksempel skyldnerens økonomi. Eventuelt kan de ha ettergivelseskompetanse etter eget sektorregelverk. Se nærmere omtale i punkt 11.6

For de kravene på tvangsmulkt som Innkrevingsmyndigheten krever inn, kan Innkrevingsmyndigheten frafalle tvangsmulkten på grunn av forhold knyttet til skyldnerens økonomi eller av hensyn til innkrevingen, etter reglene i innkrevingsloven, se omtale i punkt 11.6.

37.3.11 Til endringene i tobakksskadeloven

Til § 36

Sjette ledd om at tilsynsmyndigheten, jf. tobakkskadeloven § 35, helt eller delvis kan frafalle ilagt tvangsmulkt, oppheves. Tilsynsmyndigheten vil fortsatt kunne redusere eller frafalle tvangsmulkt dersom særlige grunner knyttet til ileggelsen tilsier det, med hjemmel i forvaltningsloven § 51 tredje ledd. Innkrevingsmyndigheten vil kunne frafalle tvangsmulkt på grunn av forhold knyttet til skyldnerens økonomi eller av hensyn til innkrevingen, etter reglene i innkrevingsloven. Syvende ledd blir nytt sjette ledd. Se nærmere omtale i punkt 11.6.

37.3.12 Til endringene i lov om statsgaranti for lønnskrav ved konkurs m.v

Til § 10

Krav etter lønnsgarantiloven overføres til Innkrevingsmyndigheten, som har kompetansen til å ettergi kravene etter reglene i innkrevingsloven. Lønnsgarantiloven § 10 første ledd gir hjemmel for å gi forskrift om at NAV kan foreta regnskapsmessig avskrivning av kravene. Se nærmere omtale i punkt 11.6.

37.3.13 Til endringene i eigedomsskattelova

Til § 23

Første ledd henviser i dag til regler om prosessordningen i skattebetalingsloven § 17-1 fjerde og femte ledd. Begge disse bestemmelsene oppheves. Skattebetalingsloven § 17-1 femte ledd erstattes av en ny bestemmelse i innkrevingsloven § 37 om frist for å prøve kravet, se punkt 17.4.4. Eigedomsskattelova § 23 henviser derfor nå til denne.

Til § 27

Etter gjeldende § 27 tredje punktum har kommunene adgang til å kreve inn eiendomsskatt etter reglene for innkreving av skatt. Bestemmelsen gir både hjemmel for utvidet motregning og for å utøve særnamsmyndighet ved å beslutte utleggspant og utleggstrekk. Innkrevingsloven § 21 syvende ledd viderefører kommunenes adgang til utvidet motregning, og tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 2 avsnitt II gir regler for kommunenes særnamsmyndighet. § 27 tredje punktum oppheves derfor. Se nærmere omtale i punkt 12.8 og 28.4.

37.3.14 Til endringene i dokumentavgiftsloven

Til § 5

Henvisningen i andre ledd til Statens innkrevingssentral erstattes med en henvisning til Innkrevingsmyndigheten, se punkt 19.9.

37.3.15 Til endringene i produktkontrolloven

Til § 13 Tvangsmulkt.

Bestemmelsen i § 13 tredje punktum om at Kongen kan frafalle ilagt tvangsmulkt, oppheves. Tvangsmulkt vil fortsatt kunne reduseres eller frafalles dersom særlige grunner knyttet til ileggelsen tilsier det, se forvaltningsloven § 51 tredje ledd. Innkrevingsmyndigheten vil kunne frafalle tvangsmulkt på grunn av forhold knyttet til skyldnerens økonomi eller av hensyn til innkrevingen, etter reglene i innkrevingsloven. Se nærmere omtale i punkt 11.6.

37.3.16 Til endringene i foreldelsesloven

Til § 17 (Tvangsfullbyrdelse.)

Bestemmelsen redigeres, slik at avbrudd av foreldelse for Innkrevingsmyndigheten reguleres samlet i nr. 3, mens nåværende nr. 3 blir nr. 2.

Etter nr. 3 avbrytes foreldelse ved at Innkrevingsmyndigheten gir skyldneren varsel om tvangsinnkreving etter innkrevingsloven § 25. I tilfeller hvor skyldneren ikke varsles forut for tvangsinnkreving, avbrytes foreldelsen ved beslutning om utleggstrekk, utleggspant, tvangsdekning, eller når saken avgjøres med intet til utlegg. For utenlandstilfellene kan foreldelsesfristen også avbrytes ved oversendelse til rett myndighet i den fremmede staten.

Der kommunene opptrer som namsmyndighet, avbrytes foreldelse etter § 17 nr. 4 ved at kommunen gir skyldneren varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven § 2-15. For øvrig gjelder nr. 3 tilsvarende. Alternativet i nr. 3 andre punktum «eller inndrivingsforsøket er avsluttet med beslutning om intet til utlegg» kommer til anvendelse der en kommune avslutter innkrevingen uten å beslutte utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 2-15 andre ledd tredje punktum.

Med de øvrige endringene i proposisjonen, er det ikke behov for noen generell bestemmelse for særnamsmyndigheter. Det er tilstrekkelig at det gis en mer konkret bestemmelse for kommunene i nytt nr. 4 knyttet til kommunenes varslingsplikt etter tvangsfullbyrdelsesloven § 2-15 andre ledd.

Se nærmere omtale i kapittel 16.

Til § 21 (Ny frist etter påtale, avgjørelse m.m.)

Beslutter en namsmyndighet utleggstrekk for et krav, skjer det etter gjeldende § 21 nr. 1 ingen foreldelse så lenge «pålagt trekk hos den trekkpliktige opprettholdes». I den nye trekkordningen passer ikke denne ordlyden, og bestemmelsen endres slik at det i utgangspunktet ikke inntrer foreldelse så lenge utleggstrekket består. Det vil da gjelde uavhengig av om det i perioder ikke er utpekt noen trekkpliktig under trekket, og uavhengig av om kreditoren har tilstrekkelig prioritet til å motta noen dekning. Det vil likevel oppstå foreldelse dersom kreditoren ikke informerer om at kravet fortsatt består innen ti år fra trekkbeslutningen, siste utbetaling til kreditoren eller siste slik informasjon fra fordringshaveren. Det er den siste begivenheten som er utgangspunkt for den aktuelle tiårsfristen. Avbrudd av foreldelse kan også skje på annen måte, for eksempel ved erkjennelse, søksmål eller nye utleggsbegjæringer. Se nærmere omtale i punkt 29.7.

Uttrykkene «forretning», «utleggsforretning» og «tvangsforretning» brukes ikke lenger i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 7 om utlegg, se nærmere omtale i kapittel 23 om foreleggelse av begjæringen og punkt 24.2 om stedet for beslutningen. Disse uttrykkene kan da heller ikke brukes i foreldelsesloven i forbindelse med utleggssaker. «Tvangsforretningens slutning» i nr. 3 første punktum erstattes derfor av uttrykket «sakens avslutning» uten at det innebærer noen realitetsendring.

Nynr. 4 regulerer virkningen av avbrutt foreldelse etter foreldelsesloven § 17 ny nr. 3 og nr. 4. Ved fristavbrudd oppnår kravene en ny foreldelsesfrist på ti år. Den nye fristen løper fra fristen ble avbrutt. For senere forfalt rente er den nye foreldelsesfristen tre år, jf. § 21 nytt nr. 4 andre punktum.

Ved fristavbrudd etter foreldelsesloven §§ 15 til 19, foreldes etter forslag til ny nr. 5ikke senere forfalte renter så lenge den rentebærende fordringen eksisterer. Bestemmelsen gjelder generelt for alle krav og er ikke begrenset til krav som innkreves av Innkrevingsmyndigheten eller kommunene. Den vil derfor også gjelde i private skyldforhold. Etter § 24 vil imidlertid kravet på senere forfalte renter foreldes aksessorisk dersom den rentebærende fordringen foreldes. Dersom det rentebærende kravet innfris, begynner foreldelsesfristen for senere forfalt rente å løpe. Det samme gjelder der den rentebærende fordringen opphører av andre grunner enn innfrielse eller aksessorisk foreldelse.

Se nærmere omtale i kapittel 16.

Til § 22 (Tilleggsfrist etter avvisning m.m.)

Ny nr. 4 gir en tilleggsfrist på ett år fra et utleggstrekk opphører. Regelen forkorter ikke andre frister som måtte løpe, for eksempel etter foreldelsesloven § 21 nr. 3. eller som følge av erkjennelse. Hvor kreditor ikke har fått melding om opphøret, gjelder § 22 nr. 1 andre og tredje punktum tilsvarende. Se nærmere omtale i punkt 29.7.

37.3.17 Til endringene i panteloven

Til § 5-13 Foreldelse av namsutlegg i formuesgoder som ikke er realregistrert.

Henvisningen i andre ledd til bidragsinnkrevingsloven erstattes med en henvisning til innkrevingsloven, se punkt 19.9.

37.3.18 Til endringene i lov om fri rettshjelp

Til § 8 Refusjon av det offentliges utgifter. Adgang til å trekke tilbake bevilling til fri rettshjelp.

Henvisningen i andre ledd til Statens innkrevingssentral erstattes med en henvisning til Innkrevingsmyndigheten, se punkt 19.9.

37.3.19 Til endringene i forurensningsloven

Til § 34 femte ledd andre punktum

Andre punktum sier at ved inndrivelse av avfallsgebyr gjelder reglene i eiendomsskattelova §§ 26 og 27 tilsvarende. Kommunenes særnamsmyndighet for kravet reguleres i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 2 avsnitt II.

Til § 73 fjerde ledd andre punktum

Bestemmelsen i fjerde ledd siste punktum om at forurensningsmyndigheten kan frafalle påløpt tvangsmulkt, oppheves. Forurensningsmyndigheten vil fortsatt kunne redusere eller frafalle tvangsmulkt dersom særlige grunner knyttet til ileggelsen tilsier det, med hjemmel i forvaltningsloven § 51 tredje ledd. Innkrevingsmyndigheten vil kunne frafalle tvangsmulkt på grunn av forhold knyttet til skyldnerens økonomi eller av hensyn til innkrevingen, etter reglene i innkrevingsloven. Se nærmere omtale i punkt 11.6.

37.3.20 Til endringene i barnelova

Til § 65 Tvangsfullføring

Etter § 65 andre ledd kan det ilegges tvangsbot ved gjennomføring av avgjørelser eller avtale om foreldreansvar, bosted og samværsrett. Etter § 65 første ledd gjelder tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13 i slike tilfeller. Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 13-8 femte ledd kan Kongen ettergi tvangsbot. Slik tvangsbot kreves inn av Innkrevingsmyndigheten, og Innkrevingsmyndigheten kan derfor ettergi krav om tvangsbot etter reglene i innkrevingsloven. For å unngå dobbelt regulering fastsettes det i § 65 første ledd første punktum at § 13-8 femte ledd i tvangsfullbyrdelsesloven ikke skal gjelde for tvangsbot etter barnelova § 65. Se nærmere omtale i punkt 11.6.

Henvisningen i sjette ledd til Statens innkrevingssentral erstattes med en henvisning til Innkrevingsmyndigheten, se punkt 19.9.

Til § 78 Gjennomføring av avgjerder om tilskot og gebyr. Tvangsgrunnlag.

Henvisninger i første og fjerde ledd til Innkrevjingssentralen for fostringstilskot (Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav) endres til Innkrevjingsmyndigheita, se punkt 19.9. Henvisningen til bidragsinnkrevingsloven i tredje ledd endres til innkrevingsloven.

Fradrag etter fjerde ledd skal skje i barnebidraget, ikke direkte i skyldnerens utleggstrekk. Dersom flere kreditorer deltar i utleggstrekket, skal fradraget fordeles mellom disse kreditorene. Klage på beslutning etter fjerde ledd skal behandles etter reglene i forvaltningsloven, ikke etter klagereglene i innkrevingsloven §§ 21 eller 22. Se punkt 19.8.

37.3.21 Til endringene i straffeprosessloven

Til § 456

Henvisningen i første ledd til Statens innkrevingssentral erstattes med en henvisning til Innkrevingsmyndigheten, se punkt 19.9.

37.3.22 Til endringene i rettsgebyrloven

Til § 3

Henvisningen i fjerde ledd til Statens innkrevingssentral erstattes med en henvisning til Innkrevingsmyndigheten, se punkt 19.9.

Til § 14

I første ledd er det presisert at en kommune som beslutter utleggstrekk etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 2 avsnitt II, ikke skal betale rettsgebyr når den fremsetter beslutningen for den alminnelige namsmannen etter tvangsfullbyrdelsesloven § 2-17, jf. punkt 28.4.4. Kommunen må betale gebyr på samme måte som andre saksøkere for ordinære utleggsbegjæringer for krav hvor kommunen ikke har særnamskompetanse.

Om opphevelsen av tolvte ledd vises til punkt 6.5.4 og 28.4.4.

Til § 15

I første ledd er det et nytt andre punktum hvor det slås fast at gebyrplikten for tingrettens klagebehandling tidligst inntrer når namsmyndigheten har oversendt klagen til tingretten. For namsmyndighetens behandling av klagen påløper det ikke gebyr, jf. nærmere omtale i punkt 31.3.4.

Videre er det i første ledd et nytt tredje punktum som presiserer at det skal betales gebyr for klage til tingretten over beslutninger om motregning og avregning.

37.3.23 Til endringene i dekningsloven

Til § 2-7 Utlegg i lønnskrav mv.

Første ledd første punktum presiserer at utlegg i skyldnerens krav på lønn mv. kan tas i form av utleggstrekk. Nåværende andre punktum om bedre prioriterte trekk passer ikke inn i den nye trekkordningen og oppheves. I tillegg til den eksisterende adgangen til å gi forskrifter om beregningen av hva skyldneren skal beholde av sin inntekt til underhold av seg og sin husstand, åpnes det i nytt tredje punktum for å regulere i forskrift hvordan utleggstrekk kan fastsettes, jf. punkt 29.2. Videre gir nytt fjerde punktum hjemmel for å gi forskrift om beregning og gjennomføring av utleggstrekk i lotter og parter, se nærmere omtale i punkt 29.3.

Namsmyndighetene vil være bundet av det som fastsettes om hvordan trekk kan utformes med hjemmel i første ledd nytt tredje punktum. De kan ikke utforme trekket på andre måter enn det som er tillatt. Det kan imidlertid gis forskriftsbestemmelser om forskjellige spørsmål som kan reise seg ved utformingen av trekkbeslutninger. Det vil for eksempel være adgang til å gi bestemmelser om hvordan et trekk skal fordeles på utbetalinger som ikke knytter seg til en hel måned.

I kombinasjon med adgangen etter innkrevingsloven § 30 første ledd andre og tredje punktum til å pålegge den trekkpliktige å innhente opplysninger om trekket, åpner dekningsloven § 2-7 første ledd tredje punktum for en ny form for trekkfastsettelse der trekkbeslutningen stiller opp hvordan trekket nærmere skal beregnes. Det kan for eksempel angis hvilke hustandsmedlemmer som skyldneren forsørger og hvilke andre utgifter det skal tas hensyn til, samt hvor stor del av det overskytende som skal trekkes. Satsene for hustandsmedlemmene kan justeres automatisk etter endringer i satsene og hustandsmedlemmenes aktuelle alder. I trekkbeslutningen kan det eventuelt fastsettes at andre utgifter skal reguleres med konsumprisindeksen. Bakgrunnen for dette er å tilpasse trekket til den aktuelle situasjonen over tid på en god måte som gjør at en kan unngå hyppige endringer i trekkbeslutningen. Den trekkpliktige melder inn hvilken bruttoytelse skyldneren har krav på. Innkrevingsmyndigheten beregner automatisk hvor stort trekket skal være og melder det tilbake. Slike løsninger ligger et stykke frem i tid, men lovforslaget åpner for det.

Dagens tredje ledd om begrenset trekkperiode oppheves, se omtale i punkt 29.5.

Som tredje ledd er inntatt en bestemmelse fra skattebetalingsloven § 14-4 andre ledd bokstav b om sjablongmessig beregning av utleggstrekk i godtgjørelse til selvstendig næringsdrivende. Ved å flytte regelen til dekningsloven gjøres den generell, og den vil kunne anvendes både av alminnelig namsmann og Innkrevingsmyndigheten, også for andre krav enn skatt og avgift. Bestemmelsen er et alternativ til å beslutte trekk etter andre ledd bokstav a. Se nærmere omtale i punkt 29.3.

Fjerde ledd er tilpasset endringene i § 2-8 første ledd.

Til § 2-8 Prioriteten for krav i utleggstrekk

Første ledd første punktum gir uttrykk for hovedpoenget i ordningen med ett utleggstrekk: Dersom flere krav mot samme skyldner skal dekkes gjennom utleggstrekk, skal kravene delta i det samme trekket, jf. punkt 28.2. Det vil ikke løpe flere trekk for forskjellige krav. Det blir derfor heller ikke tale om prioriteten mellom forskjellige trekk, men om kravenes innbyrdes prioritet ved fordelingen av de beløpene som kommer inn. Overskriften til paragrafen er justert tilsvarende.

I dag har «krav som grunner seg på lovbestemt underholdsplikt» best prioritet ved utleggstrekk etter første ledd. Det omfatter både krav på bidrag til den bidragsberettigede, og det offentliges regresskrav når folketrygden har forskuttert bidraget etter forskotteringsloven § 10. Regresskravene etter forskotteringsloven er skilt ut og er sammen med regresskrav etter voldserstatningsloven flyttet til bokstav d som også omfatter skatte- og avgiftskrav. Som følge av dette justeres de øvrige bokstavene i bestemmelsen. Se nærmere omtale i punkt 30.2. Prioriteten vil også omfatte ansvar for slike krav eller tilsvarende trekk, jf. andre ledd.

Etter andre ledd første punktum har renter, kostnader og gebyrer som er angitt i trekkbeslutningen samme prioritet som hovedkravet. Dette gjelder også om hovedstolen er dekket på tidspunktet hvor utleggstrekk besluttes. Renter, kostnader og gebyrer av prioriterte krav vil dermed oppnå dekning før hovedstoler med lavere prioritet. Se nærmere omtale i punkt 30.3.

Andre ledd andre punktum regulerer situasjonen hvor ansvarskravet er knyttet til mislighold av et utleggstrekk hvor trekkbeløpet ville ha gått til dekning av flere krav med ulik prioritet. Ansvarskrav for manglende gjennomføring av trekk i innkrevingsloven § 31 har ved utleggstrekk samme prioritet som det best prioriterte kravet som skulle hatt dekning for den aktuelle perioden. Det innebærer at dersom utleggstrekket i den aktuelle perioden skulle ha dekket et bøtekrav, vil også ansvarskravet ha prioritet etter bokstav c, selv om deler av trekkbeløpet ville ha gått til dekning av et uprioritert krav. Se nærmere omtale i punkt 30.4.

I tredje ledd er tidligere regulering med tidsprioritet erstattet med en løsning hvor trukket beløp fordeles forholdsmessig mellom krav med samme prioritet etter dekningsloven § 2-8 første og andre ledd. Fordelingen tar utgangspunkt i kravets størrelse, inkludert renter, gebyrer og kostnader, ved beslutning om utleggstrekk. Endringer i kravet etter dette, som ved innbetalinger eller motregning, endrer ikke kravets vekt ved beregningen. Renter som påløper etter beslutningen regnes ikke med. Et eksempel kan illustrere dette: Det er to krav med samme prioritet etter første og andre ledd, hvorav A var totalt 20 000 kroner ved beslutning, og B 10 000 kroner ved inntreden 3 måneder senere. Månedlig trekkbeløp er 3 000 kroner. Ved fordelingen etter inntreden av krav B, får krav A 2 000 kroner per måned, krav B 1 000 kroner. Det tas ikke hensyn til at krav A er blitt delvis dekket av utleggstrekket før krav B trådte inn. Krav med samme prioritet etter første og andre ledd vil dermed i mange tilfeller oppnå full dekning i samme rekkefølge som de ble lagt til i trekket. Se nærmere omtale i punkt 30.5.

For offentlige krav med samme prioritet etter første og andre ledd kan særlige hensyn tale for at trukket beløp fordeles på annen måte enn forholdsmessig, for eksempel utfra kravenes art eller alder. Dette gjelder også krav med prioritet etter første ledd bokstav a. Med hjemmel i fjerde ledd kan Kongen fastsette unntak fra hovedregelen om forholdsmessig fordeling for krav med prioritet etter første ledd bokstavene a, c og d, og for krav som etter andre ledd har samme prioritet. Se nærmere omtale i punkt 30.5.

Til § 2-11 Skyldnerens lønnsinntekter m.m. under konkurs

Om bakgrunnen for endringene i § 2-11 vises til punkt 29.6. Første ledd tilsvarer i hovedsak § 2-7 første ledd. Bestemmelsen i dagens andre punktum om at beslaget kan begrenses i enkelte tilfeller, er ikke tatt med, jf. nedenfor.

I andre ledd er det gitt regler som i stor utstrekning likestiller rettens avgjørelse om å trekke inn inntekter med en namsmyndighets beslutning om at et krav skal dekkes ved utleggstrekk. Retten avgjør hvor omfattende beslaget skal være og utpeker trekkpliktig. Retten underretter deretter Innkrevingsmyndigheten som gjennomfører avgjørelsen etter reglene i innkrevingsloven kapittel 7. Innkrevingsmyndigheten underretter den trekkpliktige om trekkplikten og mottar og videreformidler trekkbeløpet til boet. Den trekkpliktige har samme oppgaver og ansvar etter innkrevingsloven kapittel 7, som ved utleggstrekk.

Boets beslag av inntekter skal ikke nødvendigvis settes til maksimum av hva som kan trekkes ved utleggstrekk. Retten avgjør hvor omfattende beslaget skal være. På den bakgrunn er det overflødig å fastsette uttrykkelig at boet kan ta hensyn til forhold som arbeidets art og konkursens varighet ved fastsettingen av beløpet, sml. dagens første ledd andre punktum. En annen forskjell er at beslaget bare vil gjelde så lenge konkursbehandlingen pågår, og ikke som et utleggstrekk inntil de gjeldspostene som deltar i trekket, er nedbetalt. Der det allerede løper utleggstrekk før det besluttes beslag, vil rettens utpeking av trekkpliktig, jf. andre punktum, som utgangspunkt bare bestå i en konstatering av at den trekkpliktige nå er trekkpliktig for beslaget.

Et løpende utleggstrekk vil fortsette å løpe så lenge retten ikke har truffet noen avgjørelse om beslag. Fra det tidspunkt beslag er besluttet, skal dividendefordringer, dvs. fordringer som er oppstått før konkursåpningen, jf. dekningsloven § 6-1, ikke lenger motta noen utbetalinger under trekket, jf. tredje ledd første punktum. I dette tidsrommet er det retten som råder over hvor stor del av skyldnerens inntekter som skal trekkes inn i bomassen, og hvor stor del skyldneren skal beholde selv. Beskyttelsen av bidragskrav i bidragsinnkrevingsloven § 18 første ledd er videreført i prioritetsregelen i andre punktum. Bestemmelsen gjelder til fordel for både bidragskrav som er dividendekrav, og bidragskrav som er oppstått senere. En forutsetning er imidlertid at det er truffet en beslutning av en namsmyndighet om at kravet skal dekkes ved utleggstrekk. I slike situasjoner skal Innkrevingsmyndigheten fordele innkomne beløp etter følgende prioritet:

1. Bidragskravene får full dekning. Der det er restanser, kan det bety at det ikke blir noe igjen til boet.

2. Resten tilfaller boet. Det skal i utgangspunktet ikke trekkes mer enn beslaget. Det vil derfor ikke oppstå noe restbeløp etter utbetalingen til boet.

Fjerde ledd gjelder den situasjonen at retten har vært tilbakeholden ved utmålingen av beslaget slik at namsmyndighetene mener at det er rom for ytterligere trekk. Ved inndrivingen av et nytt krav kan det fastsettes at skyldneren skal ilegges et trekk som overstiger beslaget. Den trekkpliktige skal uansett bare ha ett trekk å forholde seg til. Dersom en namsmyndighet mener at det er rom for ytterligere trekk vil den trekkpliktige kun underrettes om det nye trekkbeløpet. Både den alminnelige namsmannen og Innkrevingsmyndigheten vil ha denne muligheten. Uavhengig av om trekket kan økes, kan nye krav meldes inn i trekket, dvs. det trekket som utgjøres av enten boets beslag eller den nye trekkbeslutningen. Det bør også åpnes for at trekket økes av hensyn til bidragskrav, som jo har bedre prioritet i beslaget enn boet, jf. tredje punktum. Det blir i så fall i form av en justering av trekkets størrelse etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21 etter begjæring fra den bidragsberettigede.

I en situasjon der det er besluttet et høyere utleggstrekk enn beslag, skal Innkrevingsmyndigheten fordele innkomne beløp som skissert ovenfor, men med en ny, siste utbetalingskategori, resten skal utbetales til de nye kravene. Den innbyrdes fordelingen følger prioritetsreglene i § 2-8.

Et beslag skal bare vare så lenge konkursbehandlingen pågår. Etter at beslaget er opphørt, vil den udekkede delen av dividendefordringer som deltok i et utleggstrekk på konkursåpningstidspunktet, på ny kunne være berettiget til å delta i utbetalinger. Også nye krav vil delta. Den innbyrdes prioriteten mellom gamle og nye krav avgjøres av dekningsloven § 2-8 uten hensyn til konkursen. En dividendeutbetaling i konkursen vil ikke redusere dividendegrunnlaget for de eldre kravene i det videre utleggstrekket, jf. dekningsloven § 2-8 tredje ledd andre punktum.

37.3.24 Til endringene i forskotteringsloven

Til § 3 Forholdet til underholdsbidrag

Henvisningen i første ledd til Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav erstattes med en henvisning til Innkrevingsmyndigheten, se punkt 19.9.

Til § 8 Tilbakekreving m.v.

Henvisningen i § 8 til bidragsinnkrevingsloven endres til §§ 26 til 29, som følge av at bidragsinnkrevingsloven § 25 oppheves, se punkt 19.2.

Til § 10 Finansiering

Henvisningen i andre ledd til Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav erstattes med en henvisning til Innkrevingsmyndigheten, se punkt 19.9.

37.3.25 Til endringene i alkoholloven

Til § 9-4 åttende ledd

Bestemmelsen i åttende ledd om at Helsedirektoratet helt eller delvis kan frafalle ilagt tvangsmulkt, oppheves. Helsedirektoratet vil fortsatt kunne redusere eller frafalle tvangsmulkt dersom særlige grunner knyttet til ileggelsen tilsier det, med hjemmel i forvaltningsloven § 51 tredje ledd. Innkrevingsmyndigheten vil kunne frafalle tvangsmulkt på grunn av forhold knyttet til skyldnerens økonomi eller av hensyn til innkrevingen, etter reglene i innkrevingsloven. Nåværende niende ledd blir nytt åttende ledd. Se nærmere omtale i punkt 11.6.

37.3.26 Til endringene i gjeldsordningsloven

Endringer i gjeldsordningsloven, er nærmere omtalt i punkt 29.6.

Til § 2-3 Namsmannens undersøkelsesplikt

Innholdet i gjeldende tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12 om tredjepersons opplysningsplikt er flyttet til tvangsfullbyrdelsesloven § 5-7. Henvisningen i § 2-3 fjerde ledd andre punktum til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12 endres derfor til § 5-7.

Til § 3-3 Sikring av skyldnerens eiendeler og lønnstrekk

Gjeldende tvangsfullbyrdelsesloven § 7-20 blir § 7-19. Henvisningen i § 3-3 første ledd andre punktum til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-20 endres derfor til § 7-19.

Når det åpnes gjeldsforhandling, skal namsmannen etter andre ledd beslutte trekk i skyldnerens lønn mv. som et ledd i å sikre skyldnerens verdier for fordringshaverne. Samtidig opphører besluttede utleggstrekk å løpe, jf. § 3-4 femte ledd. Selv om realiteten i denne reguleringen opprettholdes, må bestemmelsene gis en ny utforming. I den forbindelse er det hensiktsmessig å bruke uttrykket «sikringstrekk» om namsmannens beslutning for å skille det fra utleggstrekk i vanlig forstand.

Når namsmannen beslutter sikringstrekk i lønn mv., vil det gjennomføres på samme måte som utleggstrekk. Innkrevingsmyndigheten gis beskjed om sikringstrekket og gjennomfører dette etter reglene i innkrevingsloven kapittel 7. Den trekkpliktige har samme oppgaver og ansvar etter innkrevingsloven kapittel 7 som ved utleggstrekk. Namsmannen må ta stilling til hvilke krav i trekket som etter § 3-4 skal gå foran sikringen, og gi Innkrevingsmyndigheten beskjed om det. «Sikringen» er her brukt om den restsummen som skal sikres for fordringshaverne, dvs. det som er igjen av sikringstrekket etter at de prioriterte fordringshaverne har mottatt utbetaling fra Innkrevingsmyndigheten. Den delen av trekkbeløpet som ikke utbetales til fordringshavere, utbetales til namsmannen. Sikringstrekket avløser utleggstrekket. Det er namsmannen som har gjeldsordningssaken, som avgjør sikringstrekkets størrelse. Der det løp utleggstrekk før åpningen av gjeldsforhandlingen, kan det være naturlig å videreføre trekkets størrelse med mindre en har holdepunkter for at det bør fastsettes til et annet beløp. Namsmannen kan endre sikringstrekket i løpet av gjeldsforhandlingsperioden.

Disse mer tekniske endringene i § 3-3 er ikke ment å gripe inn i hensiktsmessige ordninger som er innarbeidet i praksis under den nåværende utformingen av loven. I praksis unnlater en å beslutte trekk etter § 3-3 når skyldneren innbetaler et passende beløp direkte til namsmannen fordi vedkommende for eksempel ikke ønsker å involvere arbeidsgiveren i at vedkommende søker gjeldsordning. Denne praksisen understøttes dessuten av § 3-5 første ledd bokstav a om at skyldneren i gjeldsforhandlingsperioden skal avsette det av lønnen mv. som overstiger det som trengs til underhold. Det er også utbredt praksis at en skyldner får beholde en viss andel av overtidsbetaling uavhengig av en streng vurdering av hva denne trenger til underhold av seg og sine. Dette har særlig en side til hva skyldneren får beholde i gjeldsordningsperioden.

Til § 3-4 Betalingsutsettelse i en gjeldsforhandlingsperiode

I femte ledd fastsettes at utleggstrekk opphører. Etter gjeldende rett er det unntak for de fleste trekk for bidragsforpliktelser og krav som springer ut av straffbare handlinger. Bestemmelsen endres slik at ved sikringstrekk har sikringen prioritet etter disse kravene.

Til § 4-3 Hva skyldneren kan beholde av sin inntekt

Paragrafen regulerer hva skyldneren kan beholde av sin inntekt i gjeldsordningsperioden. Første ledd andre punktum fastsetter i dag at det «[v]ed vurderingen legges til grunn det som er tilbake av nettolønnen etter trekk som skal bestå». Under den nye trekkordningen blir det ikke tale om at noen trekk skal bestå mens andre skal opphøre. Punktumet oppheves derfor.

Til § 7-3 Fordeling av midler som er sikret etter § 3-3 når gjeldsordning ikke kommer i stand

Første ledd omhandler hvordan midler som er trukket etter § 3-3 andre ledd, skal fordeles hvis gjeldsordning ikke kommer i stand. Dette er omskrevet til hvordan midler som er tatt i sikring, skal fordeles.

37.3.27 Til endringene i kringkastingsloven

Til § 8-4 Panterett for og inndriving av avgifter m.m.

Henvisningen i fjerde ledd til Statens Innkrevingssentral erstattes med en henvisning til Innkrevingsmyndigheten, se punkt 19.9.

Til § 10-3 Overtredelsesgebyr.

Etter andre ledd andre punktum kan Medietilsynet frafalle krav på overtredelsesgebyr, men bare på grunn av forhold ved ileggelsen av kravet. Det vil være Innkrevingsmyndigheten som har kompetansen til å ettergi kravene på grunn av forhold knyttet til skyldnerens økonomi eller av hensyn til innkrevingen, etter reglene i innkrevingsloven. Se nærmere omtale i punkt 11.6.

Til § 10-4 Tvangsmulkt

Bestemmelsen i fjerde ledd om at Medietilsynet kan redusere eller frafalle ilagt tvangsmulkt, oppheves. Medietilsynet vil fortsatt kunne redusere eller frafalle tvangsmulkt dersom særlige grunner knyttet til ileggelsen tilsier det, med hjemmel i forvaltningsloven § 51 tredje ledd. Innkrevingsmyndigheten vil kunne frafalle tvangsmulkt på grunn av forhold knyttet til skyldnerens økonomi eller av hensyn til innkrevingen, etter reglene i innkrevingsloven. Nåværende femte ledd blir nytt fjerde ledd. Se nærmere omtale i punkt 11.6.

37.3.28 Til endringene i luftfartsloven

Til § 13 a-4 Tvangsmulkt

Bestemmelsen i første ledd tredje punktum om at Luftfartsmyndigheten helt eller delvis kan frafalle påløpt tvangsmulkt, oppheves. Luftfartsmyndigheten vil fortsatt kunne redusere eller frafalle tvangsmulkt dersom særlige grunner knyttet til ileggelsen tilsier det, med hjemmel i forvaltningsloven § 51 tredje ledd. Innkrevingsmyndigheten vil kunne frafalle tvangsmulkt på grunn av forhold knyttet til skyldnerens økonomi eller av hensyn til innkrevingen, etter reglene i innkrevingsloven. Se nærmere omtale i punkt 11.6.

Til § 13 a-5 Overtredelsesgebyr

Etter fjerde ledd andre punktum kan Luftfartstilsynet frafalle krav på overtredelsesgebyr, men bare på grunn av forhold ved ileggelsen av kravet. Det vil være Innkrevingsmyndigheten som har kompetansen til å ettergi kravene på grunn av forhold knyttet til skyldnerens økonomi eller av hensyn til innkrevingen, etter reglene i innkrevingsloven. Se nærmere omtale i punkt 11.6.

Til § 13 a-8 Innkreving av tvangsmulkt, gebyr, avgifter mv.

Henvisningen i andre ledd første punktum til Statens Innkrevingssentral erstattes med en henvisning til Innkrevingsmyndigheten, se punkt 19.9. Andre til fjerde punktum i andre ledd om blant annet innkreving ved utleggstrekk og utleggspant oppheves som overflødige. Innkrevingsmyndigheten vil ha denne myndigheten etter innkrevingsloven.

37.3.29 Til endringene i Svalbardskatteloven

Til § 5-1 Skattebetalingsloven og innkrevingslovens anvendelse på Svalbard

Etter innkrevingsloven § 2 andre ledd skal loven gjelde for Svalbard og Jan Mayen. Overskriften til § 5-1 endres og det fastsettes i bestemmelsen at innkrevingsloven gjelder ved innkreving av skatt og trygdeavgift til Svalbard.

Til § 5-2 syvende ledd

Innkrevingsloven skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen. Svalbardskatteloven § 5-2 syvende ledd endres til også å vise til innkrevingsloven, ikke bare skattebetalingsloven.

37.3.30 Til endringene i folketrygdloven

Til §§ 8-22, 12-14, 17-9, 21-11 a og 22-3a

Henvisningene i paragrafene til Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav endres til Innkrevingsmyndigheten, se punkt 19.9. § 8-22, § 12-14 og § 17-9 fastsetter heller ikke lenger at innkrevingen skal skje etter bidragsinnkrevingsloven. Det er ikke nødvendig med en tilsvarende bestemmelse om at innkrevingsloven skal gjelde. Det følger av at Innkrevingsmyndigheten krever inn kravet, se punkt 5.2 og 5.7.

Til § 22-14 femte ledd

Bestemmelsen er endret, slik at den ikke lenger regulerer foreldelse ved avregning som Innkrevingsmyndigheten beslutter. Avbrudd av foreldelse ved Innkrevingsmyndighetens avregning er regulert i innkrevingsloven § 22.

Nåværende andre punktum oppheves. Den viser til arbeidsmarkedsloven § 23, som er opphevet.

Se nærmere omtale i punkt 16.6.3.

Til § 22-15 åttende ledd

Henvisningen til Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav er erstattet med en henvisning til Innkrevingsmyndigheten. Henvisningen til bidragsinnkrevingsloven oppheves, se punkt 19.9. Det er ikke nødvendig med en tilsvarende bestemmelse om at innkrevingen skal skje etter reglene i innkrevingsloven. Det følger av at kravet kreves inn av Innkrevingsmyndigheten, se punkt 5.2 og 5.7.

Til §§ 22-15 a og 22-16

Henvisningene til Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav i § 22-15 a sjette ledd og § 22-16 fjerde ledd endres til Innkrevingsmyndigheten, se punkt 19.9. Henvisningen i § 22-15 a til bidragsinnkrevingsloven oppheves. Det er ikke nødvendig med en tilsvarende bestemmelse om at innkrevingen skal skje etter reglene i innkrevingsloven. Det følger av at kravet kreves inn av Innkrevingsmyndigheten, se punkt 5.2 og 5.7.

Til § 25-3 sjette og syvende ledd

Henvisningene til Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav i sjette ledd endres til Innkrevingsmyndigheten, se punkt 19.9. Henvisningen til bidragsinnkrevingsloven oppheves. Det er ikke nødvendig med en tilsvarende bestemmelse om at innkrevingen skal skje etter reglene i innkrevingsloven. Det følger av at kravet kreves inn av Innkrevingsmyndigheten, se punkt 5.2 og 5.7.

Etter syvende ledd kan NAV frafalle krav på tvangsmulkt og overtredelsesgebyr, men bare på grunn av forhold utenfor den opplysningspliktiges kontroll, eller ved ileggelsen av kravet. Det vil være Innkrevingsmyndigheten som har kompetansen til å ettergi kravene på grunn av forhold knyttet til skyldnerens økonomi eller av hensyn til innkrevingen, etter reglene i innkrevingsloven. Se nærmere omtale i punkt 11.6.

37.3.31 Til endringene i kontantstøtteloven

Til § 11 Tredje ledd

Tredje ledd stadfester at tilbakebetalingskrav innkreves av Innkrevingsmyndigheten. Dette erstatter en henvisning til bidragsinnkrevingsloven, se punkt 19.9.

37.3.32 Til endringene i småbåtloven

Til § 41 a Forvaltningstiltak

Bestemmelsen i fjerde ledd om at tvangsmulkt kan reduseres eller frafalles, oppheves. Den som utøver myndigheten etter småbåtloven vil fortsatt kunne redusere eller frafalle tvangsmulkt dersom særlige grunner knyttet til ileggelsen tilsier det, med hjemmel i forvaltningsloven § 51 tredje ledd. Innkrevingsmyndigheten vil kunne frafalle tvangsmulkt på grunn av forhold knyttet til skyldnerens økonomi eller av hensyn til innkrevingen, etter reglene i innkrevingsloven. Se nærmere omtale i punkt 11.6.

Femte ledd stadfester at tvangsmulkt ilagt etter § 41 a innkreves av Innkrevingsmyndigheten. Gjeldende bestemmelser om adgangen til å beslutte utleggstrekk og utleggspant ved innkrevingen oppheves. Dette følger av innkrevingsloven, som kommer til anvendelse når Innkrevingsmyndigheten krever inn kravet. Se nærmere omtale i punkt 11.6.

37.3.33 Til endringene i regnskapsloven

Til § 8-3 tredje ledd

Etter bestemmelsen kan Regnskapsregisteret ettergi krav på forsinkelsesgebyr, dersom innsendingsplikten ikke er overholdt som følge av forhold utenfor den regnskapspliktiges kontroll eller dersom særlige rimelighetsgrunner knyttet til ileggelsen tilsier det. Forsinkelsesgebyr etter § 8-3 starter automatisk å påløpe dersom regnskapet ikke er sendt inn innen fristen. Det påløper i inntil 26 uker, deretter blir det automatisk sendt krav om betaling. Hvis det da ikke betales innen tre uker, er styremedlemmene mv. solidarisk ansvarlige for beløpet. Hele denne prosessen vil anses som «ileggelse» av gebyret, og Regnskapsregisteret vil etter tredje ledd ha kompetanse til å ettergi gebyret på grunn av forhold som forelå hos den regnskapspliktige eller dennes medhjelpere, både på tidspunktet når regnskapet skulle vært sendt inn, i den etterfølgende perioden når forsinkelsesgebyret påløper, det sendes krav om betaling osv. Ved vurderingen av om forsinkelsesgebyret skal ettergis kan en også se forholdene for virksomheten og de solidaransvarlige i sammenheng. Se nærmere omtale i punkt 11.6.

Det vil være Innkrevingsmyndigheten som har kompetansen til å ettergi kravene på grunn av forhold knyttet til skyldnerens økonomi eller av hensyn til innkrevingen, etter reglene i innkrevingsloven.

Til § 8-4 Innkreving av gebyr

Henvisningen til Statens innkrevingssentral erstattes med Innkrevingsmyndigheten, se punkt 19.9.

37.3.34 Til endringene i pasient- og brukerrettighetsloven

Til § 2-6 a femte ledd

Henvisningen i femte ledd til Statens innkrevingssentral endres til Innkrevingsmyndigheten, se punkt 19.9. Henvisningen til lov om Statens innkrevingssentral oppheves. Det er ikke nødvendig med en tilsvarende bestemmelse om at innkrevingen skal skje etter reglene i innkrevingsloven. Det følger av at kravet kreves inn av Innkrevingsmyndigheten, se punkt 5.2 og 5.7.

37.3.35 Til endringene i pasientskadeloven

Til § 8 tredje ledd

Henvisningen i tredje ledd til Statens innkrevingssentral endres til Innkrevingsmyndigheten, se punkt 19.9. Henvisningen til lov om Statens innkrevingssentral oppheves. Det er ikke nødvendig med en tilsvarende bestemmelse om at innkrevingen skal skje etter reglene i innkrevingsloven. Det følger av at kravet kreves inn av Innkrevingsmyndigheten, se punkt 5.2 og 5.7.

37.3.36 Til endringene i svalbardmiljøloven

Til § 96 tredje ledd tredje punktum

Bestemmelsen i tredje ledd tredje punktum om at departementet kan frafalle påløpt tvangsmulkt, oppheves. Sysselmesteren vil kunne redusere eller frafalle tvangsmulkt dersom særlige grunner knyttet til ileggelsen tilsier det, med hjemmel i forvaltningsloven § 51 tredje ledd. Innkrevingsmyndigheten vil kunne frafalle tvangsmulkt på grunn av forhold knyttet til skyldnerens økonomi eller av hensyn til innkrevingen, etter reglene i innkrevingsloven. Se nærmere omtale i punkt 11.6.

37.3.37 Til endringene i barnetrygdloven

Til § 13 tredje ledd

Henvisningen i § 13 tredje ledd til bidragsinnkrevingsloven endres til å vise til Innkrevingsmyndigheten, se punkt 19.9. Det er ikke nødvendig med en tilsvarende bestemmelse om at innkrevingen skal skje etter reglene i innkrevingsloven. Det følger av at kravet kreves inn av Innkrevingsmyndigheten, se punkt 5.2 og 5.7.

37.3.38 Til endringene i brann- og eksplosjonsvernlova

Til § 28 fjerde ledd

Etter gjeldende § 28 har kommunene adgang til å kreve inn krav på feiegebyr etter reglene for innkreving av skatt. Bestemmelsen gir både hjemmel for utvidet motregning og for å beslutte utleggspant og utleggstrekk. Innkrevingsloven § 21 syvende ledd viderefører adgangen til utvidet motregning, og tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 2 avsnitt II gir regler for kommunenes adgang til å utøve særnamsmyndighet. Brann- og eksplosjonsvernlova § 28 fjerde ledd punktum er derfor endret slik at den ikke lenger henviser til reglene for innkreving av skatt.

Se nærmere omtale i punkt 12.8 og 28.4.

37.3.39 Til endringene i bidragsinnkrevingsloven

Innkreving av bidrag og andre krav som i dag kreves inn etter bidragsinnkrevingsloven, vil reguleres av forslaget til ny innkrevingslov. En rekke bestemmelser i bidragsinnkrevingsloven oppheves derfor. Dette gjelder § 1, § 4, § 7a, §§ 9 til 25 og §§ 30 til 36. I tillegg er det nødvendig med endringer i bidragsinnkrevingsloven § 2 og § 3, § 5, § 7, og §§ 26 til 29, Se nærmere i punkt 5.6.

Til § 2 Gjensidighetsavtaler

Tredje ledd er omformulert slik at det fremgår at bidragskrav etter § 2 første og andre ledd kreves inn av Innkrevingsmyndigheten. I tillegg er formuleringen «utenlandske bidragskrav mv.» endret til «bidragskrav mv.». Det fremgår av henvisningen til første og andre ledd at bestemmelsen gjelder utenlandske krav. Det er derfor ikke nødvendig å presisere dette. Formuleringen om at innkrevingen skjer «etter loven her» tas ut av bestemmelsen. Det er ikke nødvendig med en tilsvarende formulering om at innkrevingen skal skje etter reglene i innkrevingsloven. Det følger av at kravet kreves inn av Innkrevingsmyndigheten, se punkt 5.2 og 5.7.

Tredje ledd andre punktum, som i dag stadfester at tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3 tredje ledd ikke gjelder, oppheves. I hvilken utstrekning tvangsfullbyrdelsesloven skal gjelde ved Innkrevingsmyndighetens innkreving av bidragskrav mv., følger av reglene i innkrevingsloven.

Fjerde ledd viser i dag til «kapittel 3 i loven her». Dette endres til «innkrevingsloven».

Det fremgår av femte ledd at private bidragsavtaler som bes krevet inn etter avtale med fremmed stat, skal kontrolleres og godkjennes. Hvilket organ som skal gjøre dette, endres fra «Innkrevingssentralen» til Arbeids- og velferdsetaten, slik at bestemmelsen blir i overensstemmelse med praksis.

Til § 3 Definisjoner

Fjerde ledd, som har en definisjon av trekkpliktig, oppheves. Hvem som er trekkpliktige ved gjennomføring av utleggstrekk reguleres i innkrevingsloven. Nåværende femte ledd blir nytt fjerde ledd.

Til § 5 Når Innkrevingsmyndigheten skal foreta innkreving

Overskriften og ordlyden i bestemmelsen endres slik at den henviser til Innkrevingsmyndigheten.

Til § 7 Tvangsgrunnlag

Den generelle bestemmelsen i første punktum om at bidragskrav og andre krav som skal innkreves av Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav, er tvangsgrunnlag for utlegg, erstattes av en bestemmelse om tvangsgrunnlag for utenlandske bidragskrav etter § 2 første og andre ledd, tilbakebetalingskrav etter § 26 og pålegg etter § 27.

For de fleste av øvrige kravene som omfattes av bestemmelsen, foreligger det tvangsgrunnlag også etter sektorlovgivning, og nye bestemmelser om tvangsgrunnlag tas inn i barnelova § 78 og barnevernslova § 15-12, se forslag til endringer i disse og merknader i punkt 37.3.20 og 37.3.67. Det er derfor ikke lenger behov for en generell regel om tvangsgrunnlag i bidragsinnkrevingsloven § 7 første punktum. Andre punktum og andre ledd oppheves som unødvendig. Tredje punktum om at krav på underholdsbidrag som overføres til privat innkreving beholder tvangsgrunnlaget, omformuleres for å tilpasses innkrevingsloven og blir nytt andre punktum. Det vises til omtale i punkt 14.3.

Til § 26 Tilbakekreving ved feilutbetalinger

Ordlyden i første ledd justeres slik at den ikke lenger henviser til Innkrevingssentralen (for bidrag og tilbakebetalingskrav). Bestemmelsen vil fortsatt kunne anvendes av NAV. Innkrevingsmyndigheten kan kreve tilbake feilinnbetalinger med hjemmel i innkrevingsloven § 7. Det vises til nærmere omtale i punkt 19.2.

Henvisning til innkrevingssentralen i andre ledd endres til Innkrevingsmyndigheten, se punkt 19.9.

Til § 27 og 28

Henvisninger til Innkrevingssentralen (for bidrag og tilbakebetalingskrav) endres til Innkrevingsmyndigheten, se punkt 19.9.

Til § 29

Henvisningen i første ledd første punktum til bidragsinnkrevingsloven § 25 tas ut som følge av at sistnevnte bestemmelse oppheves, se punkt 19.2.

37.3.40 Til endringene i lov om supplerande stønad til personar med kort butid i Norge

Til § 13 tredje ledd

Henvisning til bidragsinnkrevingsloven endres til innkrevingsloven, se punkt 19.9.

37.3.41 Til endringene i straffeloven

Til § 97 andre ledd

I motsetning til for andre pengekrav kan ikke foreldelsesfristen for bøter forlenges. Det vil stride mot denne ordningen dersom bøter kunne delta i utleggstrekk på ubestemt tid utover foreldelsestidspunktet. Som en tilpasning til den nye trekkordningen får foreldelse virkning for bøtekrav som ligger i et utleggstrekk på foreldelsestidspunktet. Det innebærer at bøter som deltar i utleggstrekk, ikke lenger skal være unntatt fra virkningene av at foreldelse inntrer. Dette vil gjelde uavhengig av om boten for tiden mottar dekning, og uavhengig av hvordan dekningsutsiktene faktisk ser ut på foreldelsestidspunktet. Se nærmere omtale i punkt 29.7.

Til § 99 andre ledd

For inndragningskrav er situasjonen den samme som for bøtekrav, se merknaden til § 97 ovenfor. For å unngå at foreldelsesfristen for inndragningskrav reduseres sammenlignet med gjeldende rett, følger det av andre ledd nytt andre punktum at inndragningskrav som dekkes ved utleggstrekk, kan delta i trekket i ytterligere to år etter foreldelse. Se nærmere omtale i punkt 29.7.

Til § 169 andre ledd

Straffeloven § 169 fastsetter straffansvar for hindring av tvangsfullbyrdelse. Etter andre ledd kan trekkpliktige som unnlater å foreta eller videreformidle utleggstrekk pålagt av alminnelig namsmann eller særskilt namsmyndighet straffes. Det er etter gjeldende rett et vilkår for straff at trekket gjelder visse kravstyper som er prioritert etter dekningsloven § 2-8 første ledd. Bestemmelsen endres slik at den gjelder uavhengig av prioriteten for kravene som ligger til grunn for utleggstrekket.

Det vises til nærmere omtale i punkt 18.2.

37.3.42 Til endringene i utdanningsstøtteloven

Til § 12 Namsmyndighet

Henvisningen til Statens innkrevingssentral endres til Innkrevingsmyndigheten, se punkt 19.9.

Til § 13 Overføring av fordringer til Innkrevingsmyndigheten

Henvisningene til Statens innkrevingssentral endres til Innkrevingsmyndigheten. I tillegg er det tatt inn et nytt tredje punktum som uttrykkelig fastsetter at overføring av kravet til Innkrevingsmyndigheten ikke skal ha konsekvenser for adgangen til å slette gjelden ved låntakerens lån. Dette vil sikre at praksis knyttet til sletting av gjeld ved dødsfall kan videreføres selv om utdanningsstøtteloven § 14 oppheves. Det vises til omtale i punkt 11.6.

Til § 14 Gjeldsordninger og ettergivelse av fordringer

For å unngå dobbeltregulering oppheves paragrafen som følge av at adgangen til delta i forhandlinger om gjeldsordninger og å ettergi gjeld reguleres i innkrevingsloven, se nærmere omtale i punkt 11.6.

Til § 17 Innkreving

Henvisninger til Statens innkrevingssentral endres til Innkrevingsmyndigheten, se punkt 19.9.

37.3.43 Til endringene i arbeidsmiljøloven

Til § 18-7 Tvangsmulkt

Tredje punktum om at Arbeidstilsynet kan frafalle påløpt tvangsmulkt, oppheves. Arbeidstilsynet vil fortsatt kunne redusere eller frafalle tvangsmulkt dersom særlige grunner knyttet til ileggelsen tilsier det, med hjemmel i forvaltningsloven § 51 tredje ledd. Innkrevingsmyndigheten vil kunne frafalle tvangsmulkt på grunn av forhold knyttet til skyldnerens økonomi eller av hensyn til innkrevingen, etter reglene i innkrevingsloven. Se nærmere omtale i punkt 11.6.

Til § 18-11 andre og tredje ledd

Henvisningene i andre og tredje ledd til Statens innkrevingssentral endres til Innkrevingsmyndigheten, se punkt 19.9.

37.3.44 Til endringene i skattebetalingsloven

Til § 1-3 Tilbakesøkingskrav

Bestemmelsen i § 1-3 første ledd andre punktum slår i dag fast at visse tilbakebetalingskrav kan kreves inn av innkrevingsmyndighetene uavhengig av om mottakeren var i god tro. Hvem som anses som innkrevingsmyndigheter etter skattebetalingsloven følger av gjeldende kapittel 2. Som følge av endringer i § 2-1, se merknader til denne, endres § 1-3 første ledd slik at den ikke angir at kompetansen ligger til «innkrevingsmyndighetene».

Til ny § 1-4 Tvangsgrunnlag for utlegg

Bestemmelsen stadfester at skatte- og avgiftskrav er tvangsgrunnlag for utlegg. Det følger i dag av skattebetalingsloven § 14-1, men regelen flyttes til § 1-4. Det vises til nærmere omtale i punkt 14.3.

Til § 2-1 Skatte- og avgiftskrav mv.

Skattebetalingsloven kapittel 2 inneholdt opprinnelig en rekke paragrafer som fastslo hvilke ulike forvaltningsorganer som skulle regnes som innkrevingsmyndigheter etter loven. Disse bestemmelsene er opphevet som følge av organisatoriske endringer, med unntak av § 2-1, hvor første ledd første punktum fastslår at skattekontoret er innkrevingsmyndighet for krav som nevnt etter loven. Endel andre bestemmelser i loven gir i dag kompetanse til de myndighetene som anses som innkrevingsmyndigheter i kapittel 2. Det gjelder § 1-3, § 3-4, § 3-5 første til tredje ledd, § 3-6, § 17-2 og § 18-2. Videre angis «innkrevingsmyndigheten» som betalingsmottaker i § 9-1 og § 9-2. I praksis omfatter det nå bare skattekontoret. Det er derfor ikke lenger behov for å bruke «innkrevingsmyndighet» som et samlebegrep i § 2-1. Begrepsbruken er også lite hensiktsmessig når innkrevingsloven bruker begrepet Innkrevingsmyndigheten. § 2-1 første ledd første punktum oppheves derfor. I stedet fastsettes det direkte i de aktuelle paragrafene at det er skattekontoret som utøver myndigheten, eller det angis ikke at kompetansen ligger til en bestemt myndighet.

Etter § 2-1 første ledd andre punktum kan departementet bestemme at myndigheten som utøves av skattekontoret også skal kunne utøves av Statens innkrevingssentral. Dette endres til Innkrevingsmyndigheten.

Det er også en justering av andre ledd, som stadfester at departementet kan bestemme at Tolletaten skal innkreve nærmere bestemte krav. Denne bestemmelsen fastsetter i dag at skattebetalingsloven kapittel 14 i tilfelle ikke gjelder for Tolletaten. Formålet er å regulere at Tolletaten ikke skal kunne benytte særnamsmannskompetansen i gjeldende §§ 14-1 til 14-6. Disse bestemmelsene oppheves. Formuleringen om at kapittel 14 ikke gjelder for Tolletaten tas derfor ut av bestemmelsen.

Til § 3-1 Forholdet til forvaltningsloven

Bestemmelsens andre ledd opplyser i dag om at forholdet til tvangsfullbyrdelsesloven er regulert i skattebetalingsloven §§ 13-5, 14-2, 14-5 og 14-10. De tre første bestemmelsene som det vises til, oppheves, og henvisningen til § 14-10 fremstår som en ren informasjonsbestemmelse uten selvstendig betydning. Andre ledd oppheves derfor, og gjeldende tredje ledd blir nytt andre ledd. Som følge av dette endres også overskriften til paragrafen.

Til § 3-3 Unntak fra forvaltningslovens regler om begrunnelse, klageadgang, utsatt iverksetting mv.

Bestemmelsens første ledd regulerer i dag kravet til begrunnelse for avgjørelser etter § 15-2, og fastslår at slike beslutninger ikke kan påklages. § 15-2 oppheves, se punkt 11.6.1, derfor oppheves også § 3-3 første ledd. Andre til femte ledd blir nytt første til fjerde ledd.

Til § 3-4 Innhenting av opplysninger fra folkeregistermyndigheten

Bestemmelsen slår i dag fast at folkeregistermyndigheten uten hinder av taushetsplikt skal gi nødvendige opplysninger til innkrevingsmyndighetene. Hvem som anses som innkrevingsmyndigheter etter skattebetalingsloven følger av gjeldende kapittel 2. Som følge av endringer i § 2-1, se merknaden til denne, legges kompetansen til å innhente opplysninger etter § 3-4 til skattekontoret.

Til § 3-5 Sammenstilling, profilering og automatiserte avgjørelser

Bestemmelsen regulerer i dag innkrevingsmyndighetenes adgang til sammenstilling, profilering og å treffe automatiserte avgjørelser. Hvem som anses som innkrevingsmyndigheter etter skattebetalingsloven følger av gjeldende kapittel 2. Som følge av endringer i § 2-1, se merknaden til denne, legges kompetansen etter § 3-5 til skattekontoret.

Til § 3-6 Bruk av personopplysninger ved utvikling og testing av IT-systemer

Bestemmelsen regulerer i dag innkrevingsmyndighetenes bruk av personopplysninger ved utvikling og testing av IT-systemer. Hvem som anses som innkrevingsmyndigheter etter skattebetalingsloven følger av gjeldende kapittel 2. Som følge av endringer i § 2-1, se merknaden til denne, legges kompetansen etter § 3-6 til skattekontoret.

Til § 5-13 Kontroll av arbeidsgivere og andre trekkpliktige

Etter § 5-13 første ledd første punktum skal skattekontoret føre kontroll med arbeidsgivere og andre som har plikt til å foreta trekk. Kontrollen kan omfatte blant annet plikten til å foreta utleggstrekk. Som følge av at utleggstrekk ikke lenger reguleres i skattebetalingsloven, presiseres det at kontrollen gjelder utleggstrekk etter innkrevingsloven eller tvangsfullbyrdelsesloven.

Til § 5-13a Pålegg om bokføring

Bestemmelsen gir hjemmel for pålegg om bokføring, blant annet overfor arbeidsgivere som har plikt til å foreta utleggstrekk. Som følge av at utleggstrekk ikke lenger reguleres i skattebetalingsloven, presiseres det at det gjelder utleggstrekk etter innkrevingsloven eller tvangsfullbyrdelsesloven.

Til § 5-13b Pålegg om revisjon

Bestemmelsen gir hjemmel for pålegg om revisjon, blant annet overfor arbeidsgivere som har plikt til å foreta utleggstrekk. Som følge av at utleggstrekk ikke lenger reguleres i skattebetalingsloven, presiseres det at det gjelder utleggstrekk etter innkrevingsloven eller tvangsfullbyrdelsesloven.

Til § 5-13c Pålegg om oppbevaring av regnskapsmateriale

Bestemmelsen gir hjemmel for å pålegge oppbevaring av regnskapsmateriale utover femårsfristen i regnskapsloven, blant annet i forbindelse med kontroll av utleggstrekk. Som følge av at utleggstrekk ikke lenger reguleres i skattebetalingsloven, presiseres det at det gjelder utleggstrekk etter innkrevingsloven eller tvangsfullbyrdelsesloven.

Til § 8-1 Grunnlaget for fordeling

Bestemmelsen gir hjemmel til å fastsette forskrift om fordeling av blant annet prosessutgifter mellom skattekreditorene. Som følge av at skattebetalingsloven § 17-1 oppheves, og erstattes av en ny bestemmelse om prosessordningen i innkrevingssaker i innkrevingsloven § 36, tas det inn en henvisning til sistnevnte bestemmelse i skattebetalingsloven § 8-1 sjette ledd. I tillegg endres ordet «innfordringsutgifter» til «innkrevingsutgifter», uten at det innebærer noen realitetsendring.

Til § 9-1 Betalingsmåte

Bestemmelsen regulerer i dag betalingsmåte for skatte- og avgiftskrav og hvor innkrevingsmyndighetene er betalingsmottaker. Hvem som anses som innkrevingsmyndigheter etter skattebetalingsloven, følger av gjeldende kapittel 2. Som følge av endringer i § 2-1, se merknaden til denne, legges kompetansen etter § 9-1 til skattekontoret.

Til § 9-2 Tid og sted for betaling

Bestemmelsen regulerer i dag tid og sted for betaling av skatte- og avgiftskrav. Første ledd regulerer når betaling anses skjedd til innkrevingsmyndighetene og andre ledd regulerer når en betalingsfrist anses å være avbrutt. Hvem som anses som innkrevingsmyndigheter etter skattebetalingsloven følger av gjeldende kapittel 2. Som følge av endringer i § 2-1, se merknaden til denne, legges kompetansen etter § 9-2 første og andre ledd til skattekontoret.

Til § 10-50 Utleggstrekk

Bestemmelsen regulerer forfall av utleggstrekk, og viser i dag til forfallsreglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21 første ledd. Bestemmelsene om gjennomføring av utleggstrekk tas inn i innkrevingsloven §§ 28 til 35, hvor forfall av utleggstrekk er regulert i § 30 andre ledd. Skattebetalingsloven § 10-50 oppheves derfor. Det vises til nærmere omtale i punkt 32.2.

Til § 12-1 Foreldelse

Etter femte ledd foreldes ikke senere forfalte forsinkelsesrenter av skatte- og avgiftskrav før hovedstolen foreldes. En tilsvarende bestemmelse tas inn i foreldelsesloven § 21 ny nr. 5, og vil gjelde generelt. Som en konsekvens av dette, oppheves skattebetalingsloven § 12-1 femte ledd. Det vises til nærmere omtale i punkt 16.5.

Til kapittel 13 Motregning

Gjeldende kapittel 13 i skattebetalingsloven regulerer adgangen til motregning, herunder utvidet motregningsadgang for skatte- og avgiftskrav. Adgangen til motregning reguleres i innkrevingsloven § 21. Kapittel 13 oppheves derfor. Det vises til nærmere omtale i kapittel 12.

Til §§ 14-1 til 14-6

Gjeldende §§ 14-1 til 14-6 i skattebetalingsloven regulerer tvangsfullbyrdelse og utlegg. Bestemmelsen i § 14-1 om at skatte- og avgiftskrav er tvangsgrunnlag for utlegg, er flyttet til skattebetalingsloven ny § 1-4, se merknad til denne og nærmere omtale i punkt 14.3. Bestemmelsene i §§ 14-2 til 14-5 erstattes av nye bestemmelser om utlegg i innkrevingsloven. Bestemmelsen i § 14-6 har ikke lenger noen praktisk betydning, og oppheves derfor. Det vises til nærmere omtale i punkt 14.2.

Til kapittel 15 Betalingsutsettelse og betalingsnedsettelse – lempning

Kapittel 15 (§§ 15-1 til 15-4) erstattes av nye bestemmelser om betalingsutsettelse og ettergivelse i innkrevingsloven kapittel 5 (§§ 17 til 20). Kapittel 15 i skattebetalingsloven oppheves derfor. Det vises til nærmere omtale i kapittel 10 og 11.

Til § 16-1 Tvangsinnkreving av ansvarskrav

Bestemmelsen regulerer tvangsinnkrevingen av ansvarskrav når skatte- og avgiftskrav ikke er betalt ved forfall. Det følger i dag av § 16-1 andre ledd at ansvarskravene kan innkreves etter reglene om motregning og tvangsfullbyrdelse i skattebetalingsloven. Andre ledd endres slik at den i stedet henviser til innkrevingsloven og gjør det klart at ansvarskrav også er tvangsgrunnlag for utlegg. I tillegg endres «tvangsinnfordring» til «tvangsinnkreving» i overskriften, uten at det innebærer noen realitetsendring.

Til § 16-20 Ansvar for forskuddstrekk og skattetrekk etter § 5-4 første ledd (kildeskatteordning)

Første ledd andre punktum regulerer ansvar for utleggstrekk. Bestemmelsen erstattes av innkrevingsloven § 31 første ledd, og oppheves derfor.

Andre ledd regulerer ansvar for utleggstrekk som kunne vært nedlagt dersom arbeidsgiver ikke hadde gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger om arbeidsforhold eller lønn. Bestemmelsen erstattes av innkrevingsloven § 31 andre ledd og § 39 tredje ledd, og oppheves derfor.

Nåværende tredje ledd blir nytt andre ledd.

Ordet «utleggstrekk» tas ut av overskriften til paragrafen. Det vises til nærmere omtale i kapittel 33.

Til § 17-1 Prosessordningen

Bestemmelsen regulerer i dag prosessordningen i innkrevingssaker etter skattebetalingsloven, herunder at staten er saksøker ved tvangsfullbyrdelse av skatte- og avgiftskrav. Bestemmelsen erstattes i hovedsak av innkrevingsloven §§ 36 og 37. Det vises til nærmere omtale i kapittel 17. Bestemmelsene i gjeldende § 17-1 første, andre, fjerde og femte ledd oppheves derfor. Tredje og sjette ledd videreføres i ny § 17-1, som også viderefører gjeldende § 17-2, jf. omtale nedenfor.

Den nye § 17-1 første ledd viderefører dagens § 17-2 første ledd første og andre punktum. Andre punktum, som i dag fastslår at statens partsstilling ved rettslig prøving av avgjørelser etter skattebetalingsloven utøves av innkrevingsmyndigheten for kravet, endres som følge av endringer i § 2-1, se merknader til denne, slik at kompetansen legges til skattekontoret.

Andre ledd viderefører dagens § 17-2 andre ledd.

I tredje ledd videreføres bestemmelsen om at departementet kan overta utøvelsen av partsstillingen eller overføre den til et annet organ i Skatteetaten, som i dag står i § 17-1 tredje ledd andre punktum.

I fjerde ledd videreføres bestemmelsen om atendelig rettsavgjørelse og forlik er bindende for alle skattekreditorene, som i dag står i § 17-1 sjette ledd. I tillegg endres overskriften til paragrafen.

Til § 17-2 Prosessordningen i andre saker

Bestemmelsene i gjeldende § 17-2 videreføres i § 17-1, se merknader til denne. Nåværende § 17-2 oppheves.

Til § 18-2 Straff for opplysningssvikt mv.

Etter bestemmelsen er det blant annet straffbart å gi uriktige opplysninger «til fastsettings- eller innkrevingsmyndighetene». Hvem som anses som innkrevingsmyndigheter etter skattebetalingsloven følger av gjeldende kapittel 2. Som følge av endringer i § 2-1, se merknader til denne, endres bestemmelsen slik at opplysningssvikten etter § 18-2 første og andre ledd må skje overfor «fastsettingsmyndighetene eller skattekontoret». Det er også gjort enkelte andre justeringer i bestemmelsen, se nærmere omtale i punkt 18.4.

37.3.45 Til opphevelsen av endringslov 17. juni 2005 nr. 89

Loven innførte den utvidede registreringen av utlegg i Løsøreregisteret, se punkt 29.8.1. Den er suksessivt satt i kraft for de fleste namsmyndighetene. På bakgrunn av lovforslagene i proposisjonen her er det ikke aktuelt å sette den i kraft for de resterende. Loven oppheves derfor.

37.3.46 Til endringene i arbeids- og velferdsforvaltningsloven

Til § 7 Taushetsplikt

Henvisning i fjerde ledd til Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav endres til Innkrevingsmyndigheten, se punkt 19.9.

Til § 9 Statens partsstilling

Andre ledd om hvem som skal opptre på vegne av staten ved rettslig innkreving og sikring av krav, samt forhandlinger etter gjeldsordningsloven, oppheves. Denne kompetansen vil ivaretas av Innkrevingsmyndigheten etter bestemmelsene i innkrevingsloven, se punkt 17.2.

37.3.47 Til endringene i skipssikkerhetsloven

Til § 50 tredje ledd andre punktum

Bestemmelsen i tredje ledd andre punktum om at tilsynsmyndigheten, jf. skipssikkerhetsloven § 41, kan redusere eller frafalle påløpt tvangsmulkt, oppheves. Tilsynsmyndigheten vil fortsatt kunne redusere eller frafalle tvangsmulkt dersom særlige grunner knyttet til ileggelsen tilsier det, med hjemmel i forvaltningsloven § 51 tredje ledd. Innkrevingsmyndigheten vil kunne frafalle tvangsmulkt på grunn av forhold knyttet til skyldnerens økonomi eller av hensyn til innkrevingen, etter reglene i innkrevingsloven. Se nærmere omtale i punkt 11.6.

37.3.48 Til endringene i havressurslova

Til § 58 andre ledd andre punktum

Bestemmelsen i andre ledd siste punktum om at departementet kan redusere eller frafalle tvangsmulkt, oppheves. Tvangsmulkten vil fortsatt kunne reduseres eller frafalles dersom særlige grunner knyttet til ileggelsen tilsier det, med hjemmel i forvaltningsloven § 51 tredje ledd. Innkrevingsmyndigheten vil kunne frafalle tvangsmulkt på grunn av forhold knyttet til skyldnerens økonomi eller av hensyn til innkrevingen, etter reglene i innkrevingsloven. Se nærmere omtale i punkt 11.6.

37.3.49 Til endringene i markedsføringsloven

Til § 41 femte ledd

Femte ledd om at påløpt tvangsmulkt kan reduseres eller frafalles, oppheves. Tvangsmulkt vil fortsatt kunne reduseres eller frafalles dersom særlige grunner knyttet til ileggelsen tilsier det, med hjemmel i forvaltningsloven § 51 tredje ledd. Innkrevingsmyndigheten vil kunne ettergi tvangsmulkt på grunn av forhold knyttet til skyldnerens økonomi eller av hensyn til innkrevingen, etter reglene i innkrevingsloven. Se nærmere omtale i punkt 11.6.

37.3.50 Til endringene i lov om husbanken

Til § 9 Ettergjeving av krav

I de fleste tilfellene vil krav som det er aktuelt å ettergi, være overført til Innkrevingsmyndigheten, som vil ha myndighet til å ettergi krav etter reglene i innkrevingsloven. Husbankens myndighet til å ettergi krav er etter andre punktum begrenset til krav som ikke er overført til Innkrevingsmyndigheten, se punkt 11.6.

37.3.51 Til endringene i naturmangfoldloven

Til § 73 fjerde ledd

Fjerde ledd om at departementet kan frafalle tvangsmulkt oppheves. Tvangsmulkt vil fortsatt kunne reduseres eller frafalles dersom særlige grunner knyttet til ileggelsen tilsier det, med hjemmel i forvaltningsloven § 51 tredje ledd. Innkrevingsmyndigheten vil kunne ettergi tvangsmulkt på grunn av forhold knyttet til skyldnerens økonomi eller av hensyn til innkrevingen, etter reglene i innkrevingsloven. Se nærmere omtale i punkt 11.6.

37.3.52 Til endringene i sivilbeskyttelsesloven

Til § 35 tredje ledd

Tredje ledd om at Sivilforsvarets myndigheter eller tilsynsmyndigheten kan frafalle tvangsmulkt, oppheves. Tvangsmulkt vil fortsatt kunne reduseres eller frafalles dersom særlige grunner knyttet til ileggelsen tilsier det, med hjemmel i forvaltningsloven § 51 tredje ledd. Innkrevingsmyndigheten vil kunne ettergi tvangsmulkt på grunn av forhold knyttet til skyldnerens økonomi eller av hensyn til innkrevingen, etter reglene i innkrevingsloven. Se nærmere omtale i punkt 11.6.

37.3.53 Til endringene i næringsberedskapsloven

Til § 19 Tvangsmulkt

Fjerde ledd om at Kongen kan redusere eller frafalle påløpt tvangsmulkt, oppheves. Tvangsmulkten vil fortsatt kunne reduseres eller frafalles dersom særlige grunner knyttet til ileggelsen tilsier det, med hjemmel i forvaltningsloven § 51 tredje ledd. I tillegg vil Innkrevingsmyndigheten kunne ettergi tvangsmulkt på grunn av forhold knyttet til skyldnerens økonomi eller av hensyn til innkrevingen, etter reglene i innkrevingsloven. Se nærmere omtale i punkt 11.6. Gjeldende femte ledd blir nytt fjerde ledd.

Sjette ledd om at Statens innkrevingssentral kan inndrive tvangsmulkt ved trekk i lønn og ved å stifte utleggspant, oppheves. Tvangsmulkt vil kreves inn av Innkrevingsmyndigheten, som vil ha myndighet til blant annet utleggstrekk og utleggspant etter innkrevingsloven.

37.3.54 Til endringene i vass- og avløpsanleggslova

Til § 6 Lovpant og tvangsgrunnlag for utlegg

Etter gjeldende § 6 tredje punktum har kommunene adgang til å kreve inn krav på vann- og avløpsgebyr etter reglene for innkreving av skatt. Bestemmelsen gir både hjemmel for utvidet motregning og for å utøve særnamsmyndighet ved å beslutte utleggspant og utleggstrekk. Innkrevingsloven § 21 syvende ledd viderefører adgangen til utvidet motregning, og tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 2 avsnitt II gir regler for kommunenes adgang til å utøve særnamsmyndighet. Vass- og avløpsanleggslova § 6 tredje punktum oppheves derfor.

Se nærmere omtale i punkt 12.8 og 28.4.

37.3.55 Til endringene i a-opplysningsloven

Til § 3 Opplysningspliktens omfang

Det er tatt inn en henvisning til bestemmelsen om rapportering av utleggstrekk i innkrevingsloven § 30 tredje ledd fordi rapportering skal skje etter reglene i a-opplysningsloven. Henvisningen til skattebetalingsloven § 14-5 andre ledd i bokstav c er tatt ut. Se nærmere omtale i punkt 32.4.

Til § 8 andre ledd

Bestemmelsen tilpasses innkrevingsloven og ordningen med ett utleggstrekk. Andre ledd andre punktum er endret slik at Skattedirektoratet og Innkrevingsmyndigheten gis tilgang til opplysningene ved etablering, beregning og gjennomføring av utleggstrekk. Innkrevingsmyndigheten kan innhente og videreformidle opplysningene også til bruk for den alminnelige namsmannen, jf. innkrevingsloven § 11 syvende ledd. Opplysningene vil på den måten kunne anvendes både ved utleggstrekk som etableres og administreres av Innkrevingsmyndigheten og ved utleggstrekk som en alminnelig namsmann har ansvar for. Bestemmelsen i gjeldende andre ledd andre punktum om tilgang for Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav, oppheves, se punkt 32.4.

Til § 10 fjerde ledd

Etter bestemmelsen kan skattekontoret ettergi krav på tvangsmulkt, men bare dersom ettergivelsen skyldes forhold ved ileggelsen av tvangsmulkten. Det vil være Innkrevingsmyndigheten som har kompetansen til å ettergi kravene på grunn av forhold knyttet til skyldnerens økonomi eller av hensyn til innkrevingen, etter reglene i innkrevingsloven. Se nærmere omtale i punkt 11.6.

Endringene i a-opplysningsloven § 10 fjerde ledd vil få betydning også for frafallelse av overtredelsesgebyr etter a-opplysningsloven § 11. Det følger av § 11 andre ledd at bestemmelsene i § 10 andre til syvende ledd gjelder tilsvarende.

37.3.56 Til endringene i bustøttelova

Til § 11 Tvangsgrunnlag og særleg namsstyresmakt

Henvisningen til Statens innkrevingssentral erstattes med en henvisning til Innkrevingsmyndigheten, se omtale i punkt 19.9.

Nåværende andre ledd, som gir hjemmel for utleggstrekk og utleggspant, oppheves. Hjemmelen for slike innkrevingstiltak følger av innkrevingsloven.

Til § 12 Gjeldstinging og ettergjeving av krav

Bestemmelsen oppheves. Myndigheten ved gjeldsforhandling og ettergivelse vil ivaretas av Innkrevingsmyndigheten etter reglene i innkrevingsloven, se omtale i kapittel 11.

37.3.57 Til opphevelsen av SI-loven

Innkrevingsloven medfører at SI-loven oppheves i sin helhet.

37.3.58 Til endringene i lov om stans i utbetalinga av offentlege ytingar og barnebidrag når ein av foreldra har bortført eit barn til utlandet

Til § 3 Definisjonar

Henvisning i andre ledd til Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav endres til Innkrevingsmyndigheten, se punkt 19.9.

37.3.59 Til endringene i postloven

Til § 50 Tvangsmulkt

Bestemmelsen i tredje ledd om at den myndighet som utøver kompetansen etter postloven § 50 helt eller delvis kan frafalle påløpt tvangsmulkt, oppheves. Myndigheten vil fortsatt kunne redusere eller frafalle tvangsmulkt dersom særlige grunner knyttet til ileggelsen tilsier det, med hjemmel i forvaltningsloven § 51 tredje ledd. Innkrevingsmyndigheten vil kunne ettergi tvangsmulkt på grunn av forhold knyttet til skyldnerens økonomi eller av hensyn til innkrevingen, etter reglene i innkrevingsloven. Se nærmere omtale i punkt 11.6. Fjerde ledd blir nytt tredje ledd.

Til § 54 Innkreving av tvangsmulkt, overtredelsesgebyr, gebyr mv.

Henvisningen i andre ledd til Statens innkrevingssentral endres til Innkrevingsmyndigheten, se punkt 19.9.

37.3.60 Til endringene i skatteforvaltningsloven

Til § 2-10 Utelukkingsgrunner

Etter bestemmelsen bokstav c er enhver som i løpet av de ti siste årene er straffet for overtredelse av skatteforvaltningsloven og en del andre lover utelukket fra å være medlem av Skatteklagenemnda og enkelte andre nemnder. Bestemmelsen endres slik at også den også utelukker personer som er straffet for overtredelse av innkrevingsloven.

Til § 7-9 Offentlige myndigheter

Henvisningen i andre ledd til Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav endres til Innkrevingsmyndigheten, se punkt 19.9.

Til § 14-1 tredje ledd

Etter bestemmelsen kan skattemyndighetene ettergi krav på tvangsmulkt, men bare dersom ettergivelsen skyldes forhold ved ileggelsen av tvangsmulkten. Det vil være Innkrevingsmyndigheten som har kompetansen til å ettergi krav på tvangsmulkt på grunn av forhold knyttet til skyldnerens økonomi eller av hensyn til innkrevingen, etter reglene i innkrevingsloven. Se nærmere omtale i punkt 11.6.

37.3.61 Til endringene i lov om åpenhet om eierskap i medier

Til § 5 tredje ledd

Tredje ledd om at Medietilsynet kan redusere eller frafalle tvangsmulkt, oppheves. Medietilsynet vil fortsatt kunne redusere eller frafalle tvangsmulkt dersom særlige grunner knyttet til ileggelsen tilsier det, med hjemmel i forvaltningsloven § 51 tredje ledd. Innkrevingsmyndigheten vil kunne ettergi tvangsmulkt på grunn av forhold knyttet til skyldnerens økonomi eller av hensyn til innkrevingen, etter reglene i innkrevingsloven. Gjeldende fjerde ledd blir nytt tredje ledd. Se nærmere omtale i punkt 11.6.

37.3.62 Til endringene i folkeregisterloven

Til § 12-1 fjerde ledd

Etter bestemmelsen kan skattekontoret frafalle krav på tvangsmulkt og overtredelsesgebyr, men bare på grunn av forhold utenfor den opplysningspliktiges kontroll, eller ved ileggelsen av kravet. Innkrevingsmyndigheten vil kunne ettergi kravene på grunn av forhold knyttet til skyldnerens økonomi eller av hensyn til innkrevingen, etter reglene i innkrevingsloven. Se nærmere omtale i punkt 11.6.

37.3.63 Til endringene i diskrimineringsombudsloven

Til § 13 Tvangsmulkt

Nåværende tredje ledd om at Diskrimineringsnemnda kan redusere eller frafalle tvangsmulkt, oppheves. Tvangsmulkt vil fortsatt kunne reduseres eller frafalles dersom særlige grunner knyttet til ileggelsen tilsier det, med hjemmel i forvaltningsloven § 51 tredje ledd. Innkrevingsmyndigheten vil kunne ettergi tvangsmulkt på grunn av forhold knyttet til skyldnerens økonomi eller av hensyn til innkrevingen, etter reglene i innkrevingsloven. Se nærmere omtale i punkt 11.6.

Fjerde ledd blir nytt tredje ledd, og henvisningen til Statens innkrevingssentral i bestemmelsen endres til Innkrevingsmyndigheten. Femte ledd blir nytt fjerde ledd. Se punkt 19.9.

37.3.64 Til endringene i lov om medisinsk utstyr

Til § 12 andre ledd

Bestemmelsen i andre ledd om at tilsynsmyndighetene, jf. lovens § 11, kan frafalle påløpt tvangsmulkt, oppheves. Tilsynsmyndighetene vil fortsatt kunne redusere eller frafalle tvangsmulkt dersom særlige grunner knyttet til ileggelsen tilsier det, med hjemmel i forvaltningsloven § 51 tredje ledd. Innkrevingsmyndigheten vil kunne frafalle tvangsmulkt på grunn av forhold knyttet til skyldnerens økonomi eller av hensyn til innkrevingen, etter reglene i innkrevingsloven. Se nærmere omtale i punkt 11.6.

37.3.65 Til endringene i bredbåndsutbyggingsloven

Til § 23 Innkreving av tvangsmulkt, gebyr, sektoravgift mv.

Henvisningen i andre ledd første punktum til Statens innkrevingssentralen endres til Innkrevingsmyndigheten, se punkt 19.9. Andre ledd andre punktum om adgang til å innkreve krav ved utleggspant oppheves som unødvendig. Innkrevingsloven regulerer Innkrevingsmyndighetens bruk av innkrevingstiltak, herunder adgangen til å beslutte utleggspant.

37.3.66 Til endringene i lov om tilskudd ved avbrutt permittering (økonomiske tiltak i møte med virusutbruddet)

Til § 16 Kravsmyndighet mv.

Henvisningen i første ledd til Skatteetaten endres til Innkrevingsmyndigheten, se punkt 19.9. Henvisningen til skattebetalingsloven oppheves. Det er ikke nødvendig med en tilsvarende bestemmelse om at innkrevingen skal skje etter reglene i innkrevingsloven. Det følger av at kravet kreves inn av Innkrevingsmyndigheten, se punkt 5.2 og 5.7.

37.3.67 Til endringene i barnevernsloven

Til § 15-12 andre ledd tredje punktum

Bestemmelsen gir den bidragspliktige rett til å sette frem krav om å få endret et oppfostringsbidrag. Dersom den bidragspliktige ønsker å få ettergitt et krav om oppfostringsbidrag, behandles det av Innkrevingsmyndigheten etter reglene om ettergivelse i innkrevingsloven. Se nærmere omtale i punkt 11.6.

Til § 15-12 fjerde ledd

Bestemmelsen er endret slik at krav etter bestemmelsen er tvangsgrunnlag for utlegg også når kravene skal innkreves etter reglene i innkrevingsloven. I dag følger dette av bidragsinnkrevingsloven § 7 første ledd, se punkt 14.3. Det slås videre fast at bidraget skal innkreves av Innkrevingsmyndigheten, og at det som i dag skal overføres til kommunen.

37.3.68 Til endringene i lov om lønnsstøtte (økonomiske tiltak i møte med pandemien)

Til § 17 Kravsmyndighet mv.

Henvisningen i første ledd til Skatteetaten endres til Innkrevingsmyndigheten, se punkt 19.9. Henvisningen til skattebetalingsloven oppheves. Det er ikke nødvendig med en tilsvarende bestemmelse om at innkrevingen skal skje etter reglene i innkrevingsloven. Det følger av at kravet kreves inn av Innkrevingsmyndigheten, se punkt 5.2 og 5.7.

37.3.69 Til endringene i støtteprosessloven

Til § 3 Offentlig støtte gjennom skatte- og avgiftssystemet

Etter fjerde ledd kan det i forskrift fastsettes unntak fra reglene i skatteforvaltningsloven og skattebetalingsloven ved tildeling, kontroll og tilbakeføring av offentlig støtte gitt gjennom skattesystemet, dersom det er nødvendig for å oppfylle Norges EØS-rettslige forpliktelser. Bestemmelsen endres slik at det på samme vilkår også blir adgang til å gjøre unntak fra innkrevingsloven. Se punkt 19.9.

37.3.70 Til endringene i tollavgiftsloven

Til § 12-8 Frist for søksmål mot tollmyndighetenes vedtak

Første ledd fastsetter en søksmålsfrist på seks måneder etter at vedtak om fastsetting av tollavgift er sendt den tollavgiftspliktige. Første ledd tredje punktum fastsetter i dag at skattebetalingsloven § 17-1 femte ledd, som regulerer adgang til å bringe et fastsettingsvedtak inn for tingretten i en sak om tvangsfullbyrdelse mv., også gjelder for fastsettingsvedtak om tollavgift. Skattebetalingsloven § 17-1 femte ledd oppheves, og adgangen til å få et krav som Innkrevingsmyndigheten krever inn, prøvd i klagesak for domstolen om tvangsfullbyrdelse, midlertidig sikring, avregning eller motregning, vil reguleres i innkrevingsloven § 36, se nærmere omtale av denne bestemmelsen i punkt 17.4. Det er derfor ikke nødvendig å regulere dette i tollavgiftsloven, og tredje punktum oppheves.

37.3.71 Til endringene i voldserstatningsloven

Til § 13 Tvangsgrunnlag og tvangsinndrivelse

Henvisningen til Statens innkrevingssentral endres til Innkrevingsmyndigheten, se punkt 19.9.

Til § 16 Tilgang til opplysninger

Henvisningen i andre ledd til Statens innkrevingssentral endres til Innkrevingsmyndigheten, se punkt 19.9.