5 Merknader til de enkelte bestemmelsene i avtalen om tilleggsregler
Fortalen viser til at Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 2021/1148 utgjør en videreutvikling av Schengen-regelverket, og at forordningen forutsetter at det inngås en avtale om nødvendige tilleggsregler mellom EU og de Schengen-tilknyttede statene.
Artikkel 1 angir tilleggsavtalens formål, som er å fastslå nødvendige tilleggsregler for Norges deltakelse i ordningen for økonomisk støtte til grenseforvaltning og visumpolitikk som del av Fondet for helhetlig grenseforvaltning.
Artikkel 2 henviser til de relevante bestemmelsene i EUs regelverk om økonomistyring og finansiell kontroll, og slår fast at Norge skal anvende disse i gjennomføringen av BMVI. Artikkelen regulerer også hvordan endringer i dette regelverket skal gjøres til del av avtalen. Det presiseres at støttemottakere etablert i Norge kan motta finansiering under ordningen på like vilkår som støttemottakere etablert i EU.
Artikkel 3 pålegger Norge å gjennomføre BMVI og bestemmelsene i CPR relevant for gjennomføringen av ordningen i tråd med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, Paris-avtalen og FNs bærekraftsmål.
Artikkel 4 gir regler for å beregne utgangspunktet for tilleggstildeling etter forordning 2021/1148 artiklene 10 og 14.
Artikkel 5 gir regler om fullbyrding av krav om tilbakebetaling av midler mottatt under ordningen av ikke-statlige aktører. Dersom Kommisjonen treffer vedtak om tilbakesøkning av midler, skal vedtaket ha tvangskraft i nasjonal rett. En parallell bestemmelse om slik tvangskraft finnes i EØS-avtalen artikkel 110. Norge har ved en særskilt erklæring til EØS-avtalen tatt forbehold om at Kommisjonens vedtak rettet mot foretak ikke har tvangskraft i Norge. EU er derfor kjent med at det fra norsk side vil bli avgitt en erklæring til tilleggsavtalens artikkel 5:
«Avtalepartene gjøres oppmerksom på at Norges gjeldende forfatning ikke tillater direkte tvangskraft for EU-organers vedtak om pengeforpliktelser rettet til foretak i Norge. Norge aksepterer at slike vedtak fortsatt kan rettes direkte til foretakene, og at de bør oppfylle sine forpliktelser i samsvar med den nåværende praksis. De nevnte forfatningsrettslige begrensninger i den direkte tvangskraft for EU-organers vedtak om pengeforpliktelser gjelder ikke for datterselskaper og aktiva på Unionens territorium som tilhører foretak som ligger i Norge. Dersom det skulle oppstå vanskeligheter, er Norge innstilt på å drøfte spørsmålene og arbeide for en gjensidig tilfredsstillende løsning.»
I Norge forvaltes ordningens midler av statlige myndigheter. Den avgitte erklæringen vil derfor ikke ha særlig praktisk betydning.
Artikkel 6 pålegger Norge å bekjempe bedrageri og annen ulovlig virksomhet rettet mot ordningens midler. Norske myndigheter skal også informere EU dersom man blir kjent med, eller det oppstår mistanke om, bedrageri eller annen ulovlig virksomhet rettet mot ordningens midler.
Artikkel 7 gir regler om at Kommisjonen, Det europeiske kontor for bedrageribekjempelse (OLAF) og EUs Revisjonsrett, tilsvarende som i land tilsluttet EU, kan gjennomføre teknisk, finansiell eller andre typer kontroll i Norge hos personer eller virksomheter som mottar støtte under ordningen. Utførelsen av slik kontroll skal skje i samarbeid med norske myndigheter, dersom norske myndigheter ønsker dette.
Artikkel 8 gir nærmere regler om OLAFs adgang til å utføre sine oppgaver på norsk territorium.
Artikkel 9 gir nærmere regler om EUs Revisjonsretts adgang til å utføre sine oppgaver på norsk territorium. Utførelsen av revisjonsrettens oppgaver i Norge skal foregå i nær kontakt med Riksrevisjonen.
Artikkel 10 angir hvordan midlene fra Norge skal benyttes av EU i gjennomføringen av ordningen.
Artikkel 11 fastslår at Norges bidrag til ordningen skal reduseres tilsvarende Norges andel av et eventuelt økonomisk overskudd fra Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 2018/1240 (fremreisesystemet ETIAS), og at dette reguleres nærmere i vedlegg 2 til avtalen.
Artikkel 12 pålegger taushetsplikt om opplysninger som meddeles eller innhentes på grunnlag av avtalen, i samsvar med nasjonal lovgivning.
Artikkel 13 gir regler om ikrafttredelse av tilleggsavtalen. Den trer i kraft den første dagen i den første måneden etter at partene har underrettet hverandre om at de godkjenner avtalen.
Artikkel 14 fastslår at man ved tvist om avtalens gjennomføring skal anvende prosedyren beskrevet i artikkel 11 i Norges tilknytningsavtale til Schengen-samarbeidet.
Artikkel 15 gir regler om midlertid opphør av avtalen (suspensjon). Avtalen kan suspenderes av EU dersom Norge helt eller delvis ikke overholder sin betalingsforpliktelse iht. avtalens vedlegg I, eller dersom Norge iht. artikkel 2 ikke aksepterer å innta endringer i avtalerelevant EU-regelverk i avtalen. Det gis også regler for hvordan suspensjon av avtalen påvirker allerede igangsatte prosjekter som mottar finansiering under ordningen, og hva som skal til for at en suspensjonssituasjon avsluttes.
Artikkel 16 gir regler om opphør av avtalen ved oppsigelse, eller ved at Norges avtale om tilknytning til Schengen-samarbeidet bortfaller. EU eller Norge kan si opp avtalen ved underretning om sin beslutning til den øvrige part. Avtalen opphører å gjelde tre måneder etter slik underretning er gitt.
Artikkel 17 fastsetter at avtalen skal utferdiges på norsk i tillegg til EUs offisielle språk.
Vedlegg 1 angir Norges årlige innbetalinger til BMVI i perioden 2023 til 2025. Videre angis modellen for å beregne Norges økonomiske bidrag til ordningen i 2026 og 2027. Det totale norske økonomiske bidraget blir samlet sett i overensstemmelse med fordelingsnøkkelen som er fastsatt i artikkel 12 nr. 1 i Norges tilknytningsavtale til Schengen-samarbeidet.
Vedlegg 2 angir formelen for å beregne hvordan Norges andel av et eventuelt økonomisk overskudd fra Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 2018/1240 (fremreisesystemet ETIAS) skal komme til fratrekk i Norges totale bidrag til ordningen i perioden.