3 Gjeldende rett
3.1 Tvisteloven § 20-11
Saksøker som ikke har bopel i Norge kan etter begjæring fra saksøkte måtte stille sikkerhet for sitt mulige ansvar for sakskostnader i forbindelse med søksmålet, jf. tvisteloven § 20-11 første ledd første punktum som lyder:
«Saksøkte kan kreve at en saksøker som ikke har bopel i Norge, stiller sikkerhet for mulig ansvar for sakskostnader i instansen.»
For selskaper er det avgjørende hvor selskapet formelt er registrert og har sin forretningsadresse, jf. Rt. 2010 s. 698 avsnitt 2.
Formålet med regelen er å beskytte saksøkte mot tap fordi tilkjent erstatning for sakskostnader kan være vanskelig å inndrive i utlandet. Se nærmere om bakgrunnen for bestemmelsen i NOU 2001: 32 del II punkt 20.10 side 550–551, del III punkt 23.2 side 938 og Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) punkt 22.7 side 287–288.
I tvisteloven § 20-11 første ledd annet punktum fremgår likevel at:
«Sikkerhet kan ikke kreves hvis det ville stride mot en folkerettslig forpliktelse til å likebehandle parter bosatt i utlandet og parter bosatt i Norge, eller dersom det ville virke uforholdsmessig ut fra sakens art, partsforholdet og forholdene for øvrig.»
Tvisteloven § 20-11 viderefører tvistemålsloven 1915 § 182. Denne bestemmelsens første ledd første og annet punktum lød slik:
«En saksøker, som ikke bor her i riket, pligter paa saksøktes forlangende at stille saadan sikkerhet, som retten fastsætter ved kjendelse, for de saksomkostninger, som maatte bli ham ilagt. Sikkerhet kan dog ikke kræves i forliksraadet, ved motsøksmaal, i vekselsaker eller i egteskapssaker.»
Ved lovendring i 2001 ble det føyet til et nytt tredje punktum som følge av en henvendelse fra ESA:
«Sikkerhet kan heller ikke kreves hvis tvistegjenstanden faller innenfor EØS-avtalens virkeområde.»
Som følge av lovendringen avsluttet ESA den gang saken.
Ordlyden i tvisteloven § 20-11 første ledd annet punktum er mer generelt utformet enn tvistemålsloven § 182 første ledd tredje punktum var. Dette skyldes at unntaket ikke bare gjelder EØS-avtalen, men også andre avtaler med annet land hvor Norge har forpliktet seg til ikke å kreve sikkerhet fra saksøkere i vedkommende land. Rettstilstanden etter tvistemålsloven § 182 første ledd tredje punktum er likevel videreført, jf. NOU 2001: 32 del III punkt 23.2 side 938. Tilsvarende er det i juridisk teori lagt til grunn at saksøker bosatt i en EØS-stat ikke kan avkreves sikkerhet for mulig sakskostnadsansvar etter tvisteloven § 20-11 første ledd annet punktum «dersom det forhold saken gjelder, faller innenfor virkeområdet for EØS-avtalen», jf. Skoghøy, Tvisteløsning, 2. utgave 2014, side 225–226. Se også Schei m.fl., Tvisteloven, Kommentarutgave, 2. utgave 2013, side 761–762.
Rettstilstanden ble også nylig bekreftet i en kjennelse fra Høyesteretts ankeutvalg i sak HR-2016-407-U. Saksøker var en nordmann med bopel i Hellas som hadde tatt ut søksmål i Norge. Søksmålet gjaldt krav om erstatning etter kjøp av en boligeiendom i Norge. Saksøkeren ble i tingretten pålagt å stille sikkerhet for kr. 150 000. For ankeutvalget ble det anført at sikkerhetsstillelsen brøt mot tvisteloven § 20-11 første ledd annet punktum. Ankeutvalget viste til tvistemålsloven 1915 § 182 og juridisk teori, og la til grunn at pålegg om sikkerhetsstillelse ikke kan gis etter tvisteloven § 20-11 hvis det vil stride mot Norges forpliktelser etter EØS-avtalen artikkel 4. Forutsetningen for brudd på artikkel 4 ville være at tvistegjenstanden falt innenfor EØS-avtalens virkeområde (kjennelsen avsnitt 15). Utvalget fant at tvistegjenstanden falt innenfor EØS-avtalen i den aktuelle saken, under henvisning til at investering i fast eiendom gjelder retten til fri kapitalbevegelse (kjennelsen avsnitt 16).
Uten at det synes å ha hatt betydning for utfallet av saken, tilføyde ankeutvalget at EFTA-domstolen i Dr Kottke-dommen «synes å ha lagt til grunn at et krav om sikkerhetsstillelse i seg selv faller innenfor EØS-avtalens virkeområde, uavhengig av den underliggende transaksjonen» (kjennelsen avsnitt 16). Etter departementets syn kan neppe Dr Kottke-dommen leses slik at EØS-avtalen utelukker krav om sikkerhetsstillelse for sakskostnader uansett hva søksmålet gjelder, se nærmere i punkt 3.3 nedenfor. Uansett kan departementet ikke se at ankeutvalgets uttalelse kan forstås som en tilslutning til et eventuelt slikt synspunkt (sml. Bull i Norsk lovkommentar til EØS-avtalen artikkel 4, note 19 punkt 2 annet avsnitt). Dersom ankeutvalget mente at et krav om sikkerhetsstillelse i seg selv faller innenfor EØS-avtalens virkeområde, ville det ikke vært nødvendig for utvalget å vise til at investeringer i fast eiendom regnes som kapitalbevegelse i EU-rettens forstand, med henvisning til praksis fra EU-domstolen (kjennelsen avsnitt 16).
Sikkerhetsstillelse for sakskostnadsansvar har i enkelte saker blitt pålagt saksøkere fra en EØS-stat. Som eksempel kan nevnes Frostating lagmannsretts kjennelse 16. mars 2010 (LF-2010-37631), hvor en nordmann bosatt i Frankrike ble pålagt å stille sikkerhet for sakskostnader. Lagmannsretten uttalte at «kravet om sikkerhetsstillelse er rettet mot en norsk statsborger bosatt i et annet land innenfor EØS-området» og mente at det dermed ikke dreide seg om «forskjellsbehandling mellom norske statsborgere og borgere av andre nasjoner innenfor avtalens virkeområde». Anke over avgjørelsen førte uten nærmere begrunnelse ikke frem. Borgarting lagmannsretts kjennelse 18. juni 2014 (LB-2014-60160) gjaldt pålegg om sikkerhetsstillelse i et søksmål hvor en nordmann bosatt i Storbritannia krevde erstatning for påståtte ærekrenkelser. Lagmannsretten mente at tvistegjenstanden falt utenfor EØS-avtalen. Anke til Høyesterett ble avvist under henvisning til manglende betaling av rettsgebyr. Rt. 2008 s. 1459 er et eksempel på at Høyesteretts ankeutvalg besluttet å pålegge sikkerhetsstillelse overfor et islandsk selskap i tilknytning til ankesak i Høyesterett. Avgjørelsen nevner ikke EØS-rettslige aspekter. Utvalget fant det «klart at ingen av unntakene nevnt i tvisteloven § 20-11 første ledd annet punktum eller annet ledd kommer til anvendelse» (kjennelsen avsnitt 3).
Det er også flere eksempler på at krav om sikkerhetsstillelse for sakskostnadsansvar har blitt avslått med henvisning til at tvistegjenstanden faller inn under EØS-avtalens virkeområde, se for eksempel Borgarting lagmannsretts kjennelse 18. februar 2013 (LB-2013-19142), anke til Høyesterett forkastet 6. juni 2013 (HR-2013-1203-U) og Hålogaland lagmannsretts kjennelse 7. januar 2013 (LH-2012-203395).
3.2 EU-retten og EU-domstolens praksis
Forbudet mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet fremgår i EU-retten av Traktaten om den europeiske unions funksjonsmåte (EUF-traktaten) artikkel 18. Etter ordlyden forbys forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet «[i]nden for traktaternes anvendelsesområde». EU-domstolen har behandlet forbudet, herunder dette grunnvilkåret, ved en rekke anledninger.
Sak 186/87 Cowan gjaldt franske regler om voldsoffererstatning, som bare kom til anvendelse på andre lands statsborgere fra stater som hadde inngått særskilte avtaler med Frankrike. Domstolen uttalte at personer som befinner seg i en «fællesskabsretligt reguleret situation» («a situation governed by Community law») skal behandles på samme måte som den aktuelle stats egne borgere (avsnitt 10). Hva gjaldt vilkåret om at saken måtte ligge innenfor traktatenes anvendelsesområde, lå den nødvendige koblingen til EU-retten etter domstolens vurdering i retten til å motta tjenester. Det ble konkludert med at det stred mot EU-retten at voldsofferdekningen på den aktuelle måten var avgrenset mot «personer, som efter fællesskabsretten frit kan indrejse i den pågældende medlemsstat, navnlig som modtagere af tjenesteydelser» (avsnitt 20).
Saken C-20/92 Hubbard omhandlet en engelsk advokat som opptrådte som testamentsforvalter, og som i den egenskap anla et søksmål i Tyskland. Foreleggelsen gjaldt en regel i den tyske sivilprosessloven om at utlendinger kunne pålegges å stille sikkerhet for sakskostnadsansvar. Med hensyn til vilkåret om at saken måtte høre under EU-traktatenes virkeområde, innledet domstolen med en drøftelse av om saken vedrørte friheten til å yte tjenester (avsnitt 11 følgende), noe som ble besvart positivt (avsnitt 15). Det ble fremholdt at saksøkeren hadde anlagt saken i egenskap av å være advokat. Domstolen avsluttet med å peke på at den omstendighet at den underliggende saken gjaldt arverett, ikke endret på det forhold at saken vedrørte friheten til å yte tjenester (avsnitt 20).
Saken C-43/95 Data Delecta gjaldt en svensk regel om at fysiske personer med bopel utenfor Sverige, eller utenlandske juridiske personer, kunne avkreves sikkerhet for sakskostnadsansvaret. Saksøker i saken var et aksjeselskap. EU-domstolen drøftet om en regel som gikk ut på at juridiske personer med hjemsted i en annen medlemsstat pliktet å stille sikkerhet, i motsetning til juridiske personer med hjemsted i medlemsstaten, falt innenfor traktatenes virkeområde i henhold til forbudet mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet. Domstolen fremholdt at selv om den sivilprosessuelle regelen i seg selv ikke tok sikte på å regulere næringsmessige spørsmål, ville den sette utenlandske næringsdrivende i svakere stilling enn nasjonale næringsdrivende. Dette stred mot at EU-retten sikrer fri bevegelighet for varer og tjenester. Konklusjonen ble at en regel som den svenske ville være et brudd på EU-retten i tilfeller hvor «sagen har sammenhæng med udøvelsen af grundlæggende friheder, som er sikret ved fællesskabsretten» (avsnitt 22).
Saken C-323/95 Hayes gjaldt sikkerhetsstillelse for sakskostnader i en tvistesak om betaling for leverte varer, og følger samme linje. Det ble her uttalt at en nasjonal bestemmelse vil høre inn under EU-traktatenes anvendelsesområde og være underlagt forbudet mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet, «i det omfang den – eventuelt blot indirekte – påvirker udvekslingen af varer og tjenesteydelser inden for Fællesskabet» (avsnitt 17).
I sak C-122/96 Saldanha var det tale om sikkerhetsstillelse i en selskapsrettslig tvist. EU-domstolen fant under henvising til dagjeldende EF-traktaten artikkel 54 (3) g og 58 at «de bestemmelser, som på selskabsrettens område vedrører beskyttelsen af selskabsdeltagernes interesser, henhører under traktatens anvendelsesområde. De er således omfattet af forbuddet mod enhver forskelsbehandling på grundlag af nationalitet» (avsnitt 23).
I 2011 avsa EU-domstolen dom i sak C-291/09 Guarnieri som også gjaldt en regel om at utenlandske saksøkere pliktet å stille sikkerhet for mulig omkostningsansvar. Saken gjaldt imidlertid en borger i Monaco, og vedrørende forbudet mot forskjellsbehandling begrenset domstolen seg til å påpeke at en tredjelandsborger ikke kunne påberope seg dette (avsnitt 19–20). Generaladvokaten hadde imidlertid en bredere drøftelse av forbudet, og oppsummerte det dit hen at regler om sikkerhetsstillelse for saksomkostningsansvar bare vil rammes dersom to vilkår er innfridd (avsnitt 40 i generaladvokatens uttalelse):
«For det første skal sagen være omfattet af EU-retten, og for det andet skal sagsøgeren være statsborger i en medlemsstat og have være udsat for forskelsbehandling.»
3.3 EØS-rett og EFTA-domstolens praksis
Forbudet mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet følger i EØS-retten av EØS-avtalen artikkel 4. Den fastsetter at slik forskjellsbehandling er forbudt «innenfor denne avtales virkeområde».
EFTA-domstolens sak E-5/10 Dr Kottke gjaldt et tilfelle hvor en tysk advokat og testamentsforvalter reiste sak i Liechtenstein for å få ugyldiggjort disposisjoner gjort av avdøde i forbindelse med etablering av et selskap. Etter nasjonal rett kunne saksøkte kreve at saksøker med bopel utenfor Liechtenstein stilte sikkerhet for sitt mulige ansvar for sakskostnader. Den foreleggende domstolen spurte om slik plikt til sikkerhetsstillelse stred mot EØS-avtalen artikkel 4. EFTA-domstolen viste til at lovgivning om sikkerhetsstillelse for sakskostnadsansvar, etter «settled case-law», faller innenfor EØS-retten (dommen avsnitt 18). Det ble deretter drøftet om en regel om slik sikkerhetsstillelse var diskriminerende. Domstolen besvarte spørsmålet bekreftende (dommen avsnitt 52).
I Norsk lovkommentar til EØS-avtalen artikkel 4, note 19 punkt 2 annet avsnitt, uttales at EFTA-domstolen i denne dommen la til grunn at krav om sikkerhetsstillelse «generelt faller inn under EØS-avtalens virkeområde». Det uttales videre i note 19 i Norsk lovkommentar:
«Domstolen har med andre ord forutsatt at en rettssak, gjennom de utgifter den genererer for partene i saken, må regnes som en økonomisk aktivitet i et EØS-rettslig perspektiv».
I dommen avsnitt 27 viser likevel EFTA-domstolen til EU-domstolens praksis, som er redegjort for i punkt 3.2. Det følger av denne praksisen at et forbud mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet når det gjelder krav om sikkerhet for sakskostnader, forutsetter at den aktuelle saken gjelder en tvistegjenstand som hører inn under EU-traktatenes anvendelsesområde. I Dr Kottke-saken kom ikke dette på spissen da saken gjaldt en grenseoverskridende tjenesteytelse som klart faller inn under EØS-avtalens virkeområde, jf. også C-20/92 Hubbard. Dersom EFTA-domstolen likevel mente å fravike etablert praksis i EU-domstolen kunne en etter departementets syn forventet at dette hadde blitt uttrykkelig behandlet i dommens premisser.
3.4 Utvalgte andre EØS-staters regulering
Danmarks retsplejelov § 321 fastsetter at plikt til å stille sikkerhet for saksomkostningsansvaret, kan pålegges en saksøker «der ikke har bopæl eller hjemsted i Det Europeiske Økonomiske Samarbejdsområde».
Islands sivilprosesslov (Lög um meðferð einkamála) § 133 angir at sikkerhetsstillelse kan avkreves saksøkere som blant annet er bosatt utenfor EØS-området («stefnandi er búsettur [utan Evrópska efnahagssvæðisins]»).
I Sveriges lag om skyldighet för utländska kärande att ställa säkerhet för rättegångskostnader 1980: 307 heter det i 1 § at den som er borger i eller har bopel i et land innenfor det europeiske økonomiske samarbeidsområdet, og juridiske personer som er stiftet i tråd med et slikt lands lovgivning, likestilles med svenske borgere og svenske juridiske personer hva gjelder reglene om sikkerhetsstillelse.
Tysklands sivilprosesslov (Zivilprozessordnung) § 110 fastsetter at sikkerhetsstillelse kan kreves av saksøkere som ikke har sitt vanlige oppholdssted/bopel i medlemsstater i EU eller i en stat som er part i EØS-avtalen.