6 Departementets syn

Departementet mener at EØS-avtalen ikke er til hinder for at saksøkere med bopel i en EØS-stat kan avkreves sikkerhet for sitt mulige erstatningsansvar for sakskostnader, dersom den aktuelle tvistegjenstanden faller utenfor EØS-avtalens virkeområde. At anvendelsen av nasjonale regler beror på EØS-avtalens virkeområde, kan ikke medføre at reglene vil være i brudd med overordnede klarhetskrav i EØS-retten. Som på andre rettsområder vil domstolene måtte avgjøre hvorvidt relevante vilkår er oppfylt i det enkelte tilfellet. I utgangspunktet vil dermed forslaget som i høringsnotatet er omtalt som alternativ 1, være i tråd med EØS-avtalen.

Ingen høringsinstanser har likevel tatt til orde for at det er et behov for at saksøkere bosatt i en EØS-stat kan avkreves sikkerhet i saker hvor tvistegjenstanden faller utenfor EØS-avtalens virkeområde. Departementet antar at dette har sammenheng med at EØS-avtalen favner så vidt at problemstillingen kun vil være aktuell i et begrenset antall saker. Videre antar departementet at adgangen til å kunne inndrive erstatning for sakskostnader overfor saksøkere fra en EØS-stat etter det internasjonale regelverket om fullbyrding av utenlandske dommer (Luganokonvensjonen og Brussel-forordningen (forordning 1215/2012)), ytterligere begrenser behovet for å avkreve sikkerhet.

Departementet er videre enig med de høringsinstansene som har uttalt seg, i at et generelt unntak for krav om sikkerhetsstillelse for saksøkere med bopel i en EØS-stat vil skape forutberegnelighet, være en praktikabel regel og kunne virke mindre prosessdrivende enn dagens rettstilstand. Dette bør etter departementets syn være avgjørende når det ikke er påvist noe behov for å videreføre dagens rettstilstand.

Departementet foreslår etter dette at tvisteloven § 20-11 første ledd annet punktum endres slik at det ikke kan kreves sikkerhetsstillelse fra saksøkere med bopel i en EØS-stat, uavhengig av hva søksmålet gjelder. Loven foreslås gitt virkning for søksmål som er anlagt etter at lovendringen trer i kraft. Avgjørende vil være om stevning eller anke er tatt ut forut for eller etter lovens ikrafttredelse.

Det har i høringen blitt tatt til orde for å gjøre det klart at tvisteloven § 20-11 også gjelder juridiske personer. I tvisteloven § 4-4 om alminnelig verneting sondres det mellom fysiske personer som har verneting der de har «bopel» (annet ledd) og virksomheter som har verneting på det sted virksomhetens hovedkontor ifølge registreringen i Foretaksregisteret ligger (tredje ledd første punktum). Det er likevel på det rene at for selskaper regnes dets «bopel» etter tvisteloven § 20-11 å være der selskapet formelt er registrert og har sin forretningsadresse, jf. Rt. 2010 s. 698. Dersom selskapet eller sammenslutningen ikke er registrert, må det være avgjørende hvor hovedadministrasjonen faktisk befinner seg, jf. Skoghøy, Tvisteløsning, 2. utgave 2014, side 224. Hvorvidt det kan være hensiktsmessig å regulerere dette uttrykkelig i bestemmelsen har ikke vært gjenstand for høring, og departementet vil vurdere å komme tilbake til spørsmålet i en senere høring om forslag til endringer i tvisteloven.