4 Høringsnotatet

I høringsnotatet tok departementet utgangspunkt i at en regel om sikkerhetsstillelse for sakskostnadsansvar tjener et legitimt formål, som det er grunn til å verne om. Departementet mente at den gjeldende rettstilstanden er i tråd med EØS-avtalen, men at ordlyden i tvisteloven § 20-11 burde klargjøres for å sikre at regelen anvendes på en konsekvent måte og i tråd med forpliktelsene etter EØS-avtalen:

«Departementet mener at det rettslig sett vil være tilstrekkelig å videreføre det gjeldende unntaket for saker hvor tvistegjenstanden faller innenfor EØS-avtalens virkeområde. I henhold til EU-domstolens praksis vil det ikke foreligge brudd på EU-retten med mindre det konkrete pålegget om sikkerhetsstillelse griper inn i EU-traktatenes virkeområde. For å klargjøre rettstilstanden foreslås likevel tvisteloven § 20-11 første ledd annet punktet endret tilsvarende tidligere tvistemålsloven 1915 § 182, se «alternativ 1» nedenfor under punkt 6.»

Som alternativ 1 foreslo dermed departementet at tvisteloven § 20-11 første ledd kunne lyde slik:

«(1) Saksøkte kan kreve at en saksøker som ikke har bopel i Norge, stiller sikkerhet for mulig ansvar for sakskostnader i instansen. Sikkerhet kan ikke kreves i saker hvor tvistegjenstanden faller innenfor EØS-avtalens virkeområde, hvis det ville stride mot en folkerettslig forpliktelse til å likebehandle parter bosatt i utlandet og parter bosatt i Norge, eller dersom det ville virke uforholdsmessig ut fra sakens art, partsforholdet og forholdene for øvrig.»

Departementet pekte likevel på at en slik regel kun ville gi adgang til å kreve sikkerhetsstillelse i et begrenset antall saker, og at det dermed kunne vurderes å gjøre et generelt unntak for krav om sikkerhetsstillelse for saksøkere med bopel i en EØS-stat:

«I og med at virkeområdet etter EØS-avtalen favner meget vidt vil det antakelig være et begrenset antall saker hvor det kan kreves sikkerhet for sakskostnadsansvar for saksøker med bopel i en EØS-stat. På bakgrunn av det internasjonale regelverket om fullbyrding av utenlandske dommer (Luganokonvensjonen og «Brussel-forordningen» (forordning 1215/2012)) vil dessuten inndrivelse av tilkjent erstatning for sakskostnader normalt være gjennomførbart overfor saksøkere fra en EØS-stat, også i saker hvor tvistegjenstanden måtte falle utenfor EØS-avtalens virkeområde. På denne bakgrunn kan det hevdes at det strengt tatt er et begrenset behov for å videreføre regelen om at det i noen saker kan kreves stilt sikkerhet for sakskostnader fra saksøkere med bopel i en EØS-stat. Det kan derfor vurderes å gjøre et generelt unntak for krav om sikkerhetsstillelse for saksøkere med bopel i EØS-stat (se «alternativ 2» i punkt 6 nedenfor). En slik bestemmelse vil skape større forutberegnelighet for saksøkere og være enkel å praktisere for domstolene. Det vil også være i tråd med rettstilstanden i de land som er redegjort for i punkt 3.4 ovenfor.»

Som alternativ 2 foreslo dermed departementet at tvisteloven § 20-11 første ledd kunne lyde slik:

«(1) Saksøkte kan kreve at en saksøker som ikke har bopel i Norge, stiller sikkerhet for mulig ansvar for sakskostnader i instansen. Sikkerhet kan ikke kreves hvis saksøker har bopel i en EØS-stat, hvis det ville stride mot en folkerettslig forpliktelse til å likebehandle parter bosatt i utlandet og parter bosatt i Norge, eller dersom det ville virke uforholdsmessig ut fra sakens art, partsforholdet og forholdene for øvrig.»