4 Gjeldende rett

4.1 Tilbakeholdsrett etter vegtrafikkloven § 36 b

Vegtrafikkloven § 36 b har følgende ordlyd:

§ 36 b. Tilbakeholdsrett i motorvogn.

Dersom motorvognfører bosatt i utlandet blir ilagt straff for overtredelse av vegtrafikklovgivningen, kan motorvognen holdes tilbake av politiet til bøter og saksomkostninger er betalt eller det er stillet sikkerhet for betaling. Dette gjelder selv om saken ikke er rettskraftig avgjort.

Tilbakeholdelse skal bare finne sted når det antas nødvendig for å sikre betaling av nevnte beløp. Tilbakeholdelse skal ikke benyttes overfor førere bosatt i Danmark, Finland, Island og Sverige.

Er beløpet ikke betalt innen 2 måneder etter rettskraftig avgjørelse, kan motorvognen selges. For øvrig får bestemmelsene i § 37 femte til sjuende ledd tilsvarende anvendelse.

Lovforarbeidene til bestemmelsen er knappe, jf. Ot.prp. nr. 66 (1986–87):

«Sanksjoner overfor utenlandske førere – særlig ved fartskontroller er et problem. Foreleggene blir sjelden oppgjort og med tiden avskrevet i regnskapene. Dette har ført til at enkelte distrikter helt unnlater å reagere mot andre utlendinger enn nordiske borgere, selv ved lovbrudd av vesentlig trafikksikkerhetsmessig betydning. Både polititjenestemenn og publikum reagerer mot en slik uheldig praksis.

Danmark har i dag bestemmelser om tilbakeholdsrett i kjøretøyet inntil bøter mv. er betalt eller det er stillet sikkerhet. Departementet foreslår en ny § 36 b som også for Norges vedkommende gir anledning til tilbakeholdelse når det er nødvendig for å sikre at forelegg blir betalt.»

Av paragrafens første ledd fremgår at det er et vilkår for å holde en motorvogn tilbake, at motorvognføreren blir ilagt straff for overtredelse av vegtrafikklovgivningen. Uttrykket «vegtrafikklovgivningen» innebærer at tilbakeholdsretten omfatter overtredelser av bestemmelser gitt i vegtrafikkloven og tilhørende forskrifter.

Riksadvokaten har i brev av 15. februar 2013 til NLF uttalt at det må anses som sikker rett at uttrykket «ilagt straff» innebærer at det må foreligge dom eller vedtatt forelegg. Riksadvokaten viser til at det i lovforarbeidene (Ot.prp. nr. 66 1986–87 s. 6), som begrunnelse for tilbakeholdsretten, påpekes at sanksjoner overfor utenlandske førere sjelden blir oppgjort og med tiden må avskrives. Dette må etter riksadvokatens syn henvise til vedtatte forelegg eller rettskraftige, idømte bøter. Utferdigelse av forelegg er ikke ileggelse av straff, men et alternativ til å utferdige tiltalebeslutning, og er et tilbud til siktede om å gjøre opp straffeansvaret ved å betale en fastsatt bot. Det er således den siktede selv som gjennom vedtagelsen aksepterer straffeansvaret. Riksadvokaten uttaler videre at dersom lovgiver ønsket, eller skulle ønske å gi adgang til tilbakeholdelse til sikring av bot eller saksomkostninger som kan bli ilagt, kunne en lett ha valgt en annen og klar formulering.

I Universitetsforlagets kommentarutgave til vegtrafikkloven og trafikkreglene, 5. utgave s. 535 uttales det at tilbakeholdsretten gjelder når motorvognfører er «ilagt straff for overtredelse av vegtrafikklovgivningen». Det uttales videre at uttrykket omfatter vedtakelse av forelegg, herunder forenklet forelegg. Også bot som er vedtatt ved forenklet forelegg, er «straff» i lovens forstand. Gebyr for overlast mv. er ikke «straff» og gir ikke grunnlag for tilbakehold av motorvogn etter § 36 b. Bestemmelsen gjelder også tilfelle der motorvognføreren er dømt til bøtestraff ved dom.

Departementet legger etter dette til grunn at tilbakeholdsretten etter gjeldende bestemmelse bare gjelder der forelegg er vedtatt, eller bøter eller saksomkostninger er ilagt ved dom. I sistnevnte tilfelle er det imidlertid ikke nødvendig å avvente en rettskraftig avgjørelse, jf. vegtrafikkloven § 36 b første ledd siste punktum.

Det fremgår videre av vegtrafikkloven § 36 b første ledd at tilbakeholdsretten bare kan gjøres gjeldende overfor motorvognfører bosatt i utlandet. I annet ledd siste punktum er det bestemt at tilbakeholdelse likevel ikke skal brukes overfor førere bosatt i Danmark, Finland, Island eller Sverige. Unntaket er begrunnet i at det er inngått gjensidige avtaler med disse landene som gjør at ilagte bøter og saksomkostninger kan inndrives effektivt.

Tilbakeholdsretten er i dag knyttet til motorvogn. Bestemmelsen gir ikke hjemmel til å holde tilbake tilhenger til motorvogn eller last som motorvognen transporterer. Lasten i motorvogn som holdes tilbake kan derfor lovlig lastes om på annen motorvogn og fraktes videre.

Vegtrafikkloven § 36 b er en «kan-regel», det vil si at det er opp til kontrollmyndighetenes skjønn å bestemme om motorvogn skal holdes tilbake. Som det fremgår av paragrafens andre ledd er det likevel alltid et vilkår at tilbakeholdelse anses nødvendig for å sikre betaling.

I Universitetsforlagets kommentarutgave til vegtrafikkloven og trafikkreglene, 5. utgave s. 535 uttales det at uttrykket «antas nødvendig» i § 36 b annet ledd innebærer at tilbakeholdelsen ikke må utgjøre et uforholdsmessig inngrep. Politiet må her foreta en vurdering av lovovertrederens forhold. Vedkommende bør gis anledning til å dokumentere sin økonomiske situasjon og sin evne og vilje til å betale det aktuelle beløpet. Overtredelsens art og botens størrelse er også momenter i vurderingen. Mindre overtredelser, hvor boten ilegges ved forenklet forelegg, bør vanligvis ikke føre til at tilbakeholdsrett utøves.

Departementet legger etter dette til grunn at det ikke alltid vil være adgang til å holde tilbake motorvogn inntil bøter er betalt i de tilfelle der føreren er bosatt i utlandet utenom Norden. Det må foretas en skjønnsmessig vurdering, der vedtaket om tilbakeholdelse må fremstå som forholdsmessig. Et slikt vedtak vil uansett være en avgjørelse som kontrollmyndigheten treffer som forvaltningsorgan, med tilhørende skranker for skjønnet. Avgjørelsen vil derfor være ugyldig dersom den er vilkårlig, det er tatt utenforliggende hensyn, har funnet sted usaklig forskjellsbehandling eller vedtaket er kvalifisert urimelig.

Vegtrafikkloven § 36 b første ledd fastsetter at tilbakeholdsretten gjelder bøter og saksomkostninger. Med «bøter» menes bot som er formell straff, ikke ulike gebyrer som kan ilegges i medhold av vegtrafikkloven. Med «saksomkostninger» siktes primært til de saksomkostninger som føreren ilegges i dommen eller forelegget. Imidlertid omfatter begrepet trolig også utgifter forbundet med oppbevaring av motorvognen.

Det er politiet som etter første ledd kan utøve tilbakeholdsrett i medhold av vegtrafikkloven § 36 b. Statens vegvesen og tollvesenet har ikke tilsvarende myndighet.

4.2 Nærmere om sikringsmidler for å immobilisere kjøretøy

Vegtrafikkloven § 36 om bruksforbud, § 36 a om overlast og § 36 b om tilbakeholdsrett i motorvogn gir politiet, og til dels også regionvegkontoret og tollvesenet, myndighet til å nekte førere å kjøre videre i visse situasjoner. Retten til å ilegge slike forbud gir imidlertid ikke i seg selv rett til å sikre forbudet ved hjelp av tvangsmidler som eksempelvis hjullås. Bruk av tvangs- eller sikringsmidler krever særskilt hjemmel. Vegtrafikkloven nevner ikke uttrykkelig sikringsmidler til bruk for å immobilisere et kjøretøy. Visse reaksjonstyper som indirekte kan hjemle slik bruk er imidlertid omtalt:

Tilbakeholdelse

Vegtrafikkloven § 36 b gir politiet rett til å holde tilbake motorvogn når føreren blir ilagt straff, jf. omtalen foran i punkt 4.1. En slik rett antas å gi kontrollmyndigheten adgang til å benytte hjullås. Tilbakeholdsretten må kunne sikres etterlevd, og for dette må myndighetene ha en viss frihet til å velge hensiktsmessige virkemidler. Det vil være både upraktisk og ressurskrevende fysisk å holde oppsikt med kjøretøyet. Kontrollmyndigheten må derfor kunne parkere kjøretøyet på avsperret sted, eller ta i bruk sikringsmidler som hjullås. Bruk av hjullås påfører ikke fører/eier tilleggsulemper sammenlignet med tilbakeholdelsen som sådan, utover eventuelle utgifter.

Forvaring

Etter vegtrafikkloven § 36 nr. 6 har politiet en viss rett til å ta kjøretøy i forvaring når det er nødvendig. Denne retten benyttes ikke ofte. Når det er aktuelt med forvaring kontaktes et inntauingsfirma, som frakter kjøretøyet til en inntauingstomt.

Vegtrafikkloven § 36 a gir både politiet og regionvegkontoret rett til å ta kjøretøy i forvaring når kjøretøyet har overlast som medfører gebyrplikt. I henhold til forskrift om gebyr for overlasting, kan utenlandske kjøretøy ikke kjøre videre før gebyret er betalt eller tilfredsstillende sikkerhet er stilt.

I medhold av vegtrafikkloven § 37 kan politiet kreve fjernet, og om nødvendig selv fjerne eller ta i forvaring kjøretøy som er plassert i strid med vegtrafikklovgivningen. Det samme gjelder der et kjøretøy er plassert slik at det hindrer trafikken eller arbeid på veg, eller når et kjøretøy er plassert på privat eller offentlig eiendom til skade for eier eller bruker. Tilsvarende myndighet har Statens vegvesens regionvegkontorer, likevel avgrenset til de tilfelle der kjøretøyets plassering er til hinder for trafikken eller arbeid på veg.

Forvaring som reaksjon går minst like langt som tilbakeholdelse. Når det er adgang til å ta et kjøretøy i forvaring, må dette kunne gjøres på den måten som egner seg best i den aktuelle situasjonen. Ved utekontroll vil det eksempelvis kunne være mer hensiktsmessig å sikret tyngre kjøretøy på stedet ved hjelp av hjullås, enn å frakte det til en inntauingstomt. For eier/fører av kjøretøyet vil ikke bruk av hjullås føre til tilleggsulemper sammenlignet med inntauing, men derimot vesentlig lavere kostnader.

Utover de tilfelle omfattet av tilbakeholdsretten eller rett til å ta kjøretøyet i forvaring, antas kontrollmyndigheten å ha en meget begrenset rett til bruk av hjullås. Slik rett vil da bare foreligge der det er en akutt fare som må avverges av hensyn til trafikksikkerheten. En slik situasjon vil kunne oppstå der føreren av et kjøretøy som på grunn av for dårlig dekkutrustning i forhold til kjøreforholdene er ilagt bruksforbud, ikke respekterer dette og senere påtreffes ute på vegen. Et slikt kjøretøy vil utgjøre en risiko både for ulykke og for redusert fremkommelighet, og må derfor kunne stoppes effektivt. Bruk av hjullås vil i en slik situasjon kunne forsvares ut fra nødrettsbetraktninger.