9 Merknader til lovforslaget

Forslaget til ny § 4-7 i kringkastingsloven gir Medietilsynet kompetanse til å pålegge distributører av nett som formidler fjernsyn eller audiovisuelle bestillingstjenester, å hindre eller vanskeliggjøre tilgangen til markedsføring for pengespill som inngår i disse tjenestene, og fastsetter nærmere vilkår for når slike pålegg kan gis.

Paragrafens første ledd første punktum oppstiller et grunnvilkår for å gi pålegg om å «hindre eller vanskeliggjøre tilgangen» til en markedsføring at den aktuelle markedsføringen er i strid med forbudet om å markedsføre pengespill som ikke har tillatelse i Norge. Dette forbudet fremgår av pengespilloven § 2, lotteriloven § 11 og forskrift om totalisatorspill § 1. Det fremgår ikke av bestemmelsen hva slags tiltak som skal benyttes for å etterkomme et eventuelt pålegg om å «hindre eller vanskeliggjøre» tilgangen til markedsføringen. Således vil det være opp til distributøren å bestemme hvilket virkemiddel som benyttes for å gjennomføre pålegget, men Medietilsynet bør i sitt vedtak vise til eksempler på hvordan et pålegg konkret kan gjennomføres. I forbindelse med vurderingen av hvorvidt det i det hele tatt skal ilegges pålegg, vil Medietilsynet uansett måtte ta opp spørsmålet om mulige og aktuelle tiltak. Jf. her forholdsmessighetsvurderingen som skal foretas etter annet ledd. Ved pålegg om å hindre eller vanskeliggjøre tilgangen til markedsføring som formidles i åpne nett, bør det i vedtaket vises til hva slags teknologi som kan benyttes for å etterkomme pålegget. Det vises ellers til redegjørelsen i pkt. 7.3.1 om sondringen mellom åpne og lukkede nett.

Etter første ledd annet punktum kan pålegget gis overfor den som eier eller disponerer nett som formidler fjernsyn eller audiovisuelle bestillingstjenester der den ulovlige markedsføringen skjer. Det er Medietilsynets vedtak som eventuelt vil utløse en handleplikt for distributøren, og lovforslaget oppstiller ingen plikt til å foreta seg noe før dette tidspunkt. Kostnadene knyttet til oppfyllelse av eventuelle pålegg skal dekkes av dem pålegget er rettet mot.

Etter første ledd tredje punktum skal det angis nærmere i vedtaket hvilken markedsføring som omfattes av pålegget. I dette ligger det at et pålegg må være tilstrekkelig presist til at det ikke innebærer en generell overvåkningsplikt. Det kreves i denne sammenheng ikke at pålegget for eksempel angir en helt konkret reklamefilm. Vedtaket bør imidlertid oppgi navnet på det eller de pengespillselskapene som markedsføringen knytter seg til. Det følger videre av tredje punktum at vedtaket også skal angi hvilke fjernsynskanaler eller audiovisuelle bestillingstjenester pålegget gjelder.

Dersom vilkårene for å gi pålegg i første ledd er oppfylt, følger det av forslaget til annet ledd at det vil bero på en forholdsmessighetsvurdering om pålegg skal gis. Det kan bare gis pålegg dersom Medietilsynet etter en konkret skjønnsmessig vurdering finner at hensynene som taler for at pålegg gis, veier tyngre enn ulempene pålegget vil medføre. Denne vurderingen er forbeholdt Medietilsynet som kompetanseorgan, og kan ikke prøves av domstolene. Om pålegg vil være uforholdsmessig vil bero på en samlet vurdering, der relevante momenter bl.a. vil være hvor vanskelig det vil være for distributøren å etterleve et pålegg, for eksempel hvorvidt det fins tilgjengelige teknologiske løsninger som kan benyttes til å hindre eller vanskeliggjøre tilgangen til den aktuelle markedsføringen, og hvor treffsikre disse er. Videre vil det få betydning om formålet med tiltaket i det enkelte tilfellet kan oppnås med mindre inngripende virkemidler. Det vises til pkt. 7.7.1.3 i proposisjonen for en nærmere redegjørelse av hva som bør hensyntas i forholdsmessighetsvurderingen.

Det følger av forslaget til tredje ledd at Medietilsynet skal innhente en rådgivende uttalelse fra Lotteritilsynet før det fattes vedtak om pålegg. I uttalelsen skal Lotteritilsynet vurdere om nærmere angitt markedsføring som formidles i fjernsyn eller audiovisuelle bestillingstjenester er i strid med bestemmelsene nevnt i første ledd.

I forslaget til fjerde ledd er det inntatt en forskriftshjemmel som gir adgang til å gi nærmere regler om pålegg etter første ledd, herunder hvilke saksbehandlingsregler som skal gjelde i saker om pålegg. Det er etter departementets syn ikke behov for å regulere dette i forskrift nå, men spørsmålet vil bli vurdert på nytt dersom utviklingen skulle tilsi det.