6 Departementets vurdering

6.1 Generelt

Etter bestemmelsen i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-8 kan personer med særlig tyngende omsorgsarbeid kreve at kommunens helse- og omsorgstjeneste treffer vedtak om at det skal settes i verk tiltak for å lette omsorgsbyrden, og i tilfelle hva tiltakene skal bestå i. Se nærmere om § 2-8 i pasient- og brukerrettighetsloven i punkt 4.3.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 2-8 har i dag ingen motsvarende pliktbestemmelse i helse- og omsorgstjenesteloven. Med unntak av bestemmelsen om omsorgslønn, har helse- og omsorgstjenesteloven ingen bestemmelser som er uttrykkelig rettet mot pårørende. Dette innebærer at dagens regelverk i liten grad gir pårørende klarhet i eller veiledning om hvilke tjenester et slikt vedtak kan omfatte. Det betyr også at det kan være vanskelig for pårørende å klage over manglende tjenestetilbud. Det er på denne bakgrunn departementet i høringsnotatet foreslo å innføre en ny pliktbestemmelse om kommunens ansvar for pårørende.

Et av formålene med forslaget til ny § 3-6 vil være å gi pårørende klarhet i og veiledning om hvilke tjenester et vedtak om tiltak etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-8 kan omfatte. Samtidig gis kommunen en konkret plikt til å vurdere tildeling av bestemte tjenester for personer med særlig tyngende omsorgsarbeid. Ved tildeling av helse- og omsorgstjenester rettet mot pårørende, vil pårørende ha partsrettigheter etter forvaltningsloven hvilket innebærer en selvstendig klagerett, med de særlige bestemmelser som følger av helse- og omsorgstjenesteloven og av pasient- og brukerrettighetsloven, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 2-2.

I det følgende vil departementet redegjøre for innholdet i forslaget til den nye bestemmelsen i helse- og omsorgstjenesteloven.

6.2 Kommunens plikt

6.2.1 Forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet la departementet frem et forslag om en bestemmelse som samler dagens bestemmelser rettet mot pårørende. Av høringsnotatet fremgår det at kommunen med forslaget til ny § 3-6 pålegges å tilby nødvendig pårørendestøtte blant annet i form av avlastning, informasjon, opplæring og veiledning, og omsorgsstønad for personer med særlig tyngende omsorgsarbeid. Tiltakene som regnes opp i bestemmelsen ble hovedsakelig ansett for å være en videreføring av dagens ordninger, og det ble presisert at kommunen fortsatt skal ha rett og plikt til å foreta en vurdering av hva som er et nødvendig og forsvarlig tilbud til den enkelte. Man ønsket gjennom forslaget å gi kommunen en tydeligere plikt til å foreta en selvstendig vurdering av pårørendes behov, og å fatte vedtak om tiltak. Dette for å sikre at det samlede tjenestetilbud som utformes også ivaretar pårørendes behov.

For ordens skyld ble det understreket at det er brukerens ønske om pårørendeomsorg som ligger til grunn for kommunens plikt. Pårørende kan heller ikke etter den nye bestemmelsen trekkes lenger inn i omsorgsarbeidet enn hva bruker til enhver tid ønsker og tillater.

6.2.2 Høringsinstansenes syn

Flertallet av høringsinstansene støtter en samlet bestemmelse om pårørendestøtte. Blant annet uttaler Pensjonistforbundet:

«Forslaget om å samle og tydeliggjøre kommunens ansvar overfor denne gruppen i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-6 er fornuftig.»

Og Pasient- og brukerombudskollegiet uttaler på generelt grunnlag at:

«Landets pasient- og brukerombud støtter forslaget om endring av helse- og omsorgstjenesteloven for tydeliggjøring av kommunenes ansvar og plikt til styrket pårørendestøtte.»

Høringsinstansene har varierende merknader knyttet til hvordan forslaget påvirker den pårørendes rettsstilling, og vedrørende hvilke pårørende bestemmelsen skal gjelde for.

Noen høringsinstanser ønsker en rettighetsfesting av de ulike tjenestene. For eksempel ønsker blant annet Kreftforeningen, ME-foreningen, Norsk Epilepsiforbund og Nasjonalt kompetansetjeneste for læring og mestring innen helse en rett til omsorgslønn. Universitetet i Stavanger anfører i sitt høringssvar at det er uforståelig at ikke pliktbestemmelsen følges opp med en tilsvarende rettighetsbestemmelse for de pårørende i pasient- og brukerrettighetsloven, og enkelte andre høringsinstanser stiller seg bak Universitet i Stavanger sin merknad.

Enkelte høringsinstanser reiser spørsmål knyttet til det å samle tjenestene i samme bestemmelse, herunder særlig hvilken betydning dette har for plikten kommunen har til å tilby tjenesten. Blant annet bemerker Helsedirektoratet:

«I forslaget til ny § 3-6 i helse- og omsorgstjenesteloven er det inntatt både tjenester mv. som kommunen har plikt til å yte etter dagens regelverk (avlastning, informasjon, opplæring og veiledning), og omsorgslønn/omsorgsstønad som det er klart at kommunen ikke har plikt til å yte etter dagens regelverk, og som de etter høringsnotatet heller ikke vil ha plikt til å yte etter det nye regelverket. Alle tjenestene/tilbudene er samlet under begrepet «nødvendig pårørendestøtte».

Helsedirektoratet ser en fare for at en slik felles regulering og benevning av tjenester og tilbud som det knytter seg ulike plikt- og rettighetsstatus til, vil kunne føre til uklarhet mht. til hva retten til «nødvendige helse- og omsorgstjenester» etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1a andre ledd omfatter.»

Mer konkret bemerker Pensjonistforbundet:

«Dersom pkt. d fjernes og erstattes kun med §3-6 kommunen skal kunne tilby nødvendig pårørendestøtte til personer med særlig tyngende omsorgsarbeid, vil dette kunne medføre at avlastning til pårørende som ikke har særlig tyngende omsorgsarbeid mister mulighet for avlastning. Pensjonistforbundet vil advare mot en slik utvikling fordi avlastning til andre grupper av eldre og pårørende vil kunne svekkes.»

Også Nasjonal kompetansetjeneste for sjeldne diagnoser er av samme oppfatning:

«Slik vi leser den foreslåtte tekst, innebærer denne en svakere rett til avlastning enn dagens rettstilstand, mens rett til opplæring mv og omsorgslønn er som i dag.»

En del høringsinstanser har hatt innvendinger mot ordlyden «skal kommunen kunne tilby», og mener denne heller svekker enn styrker pårørendes stilling. Enkelte høringsinstanser peker også på at den foreslåtte ordlyden vil kunne være egnet til å skape tvil om rekkevidden og omfanget av kommunens plikt. Blant annet uttaler Barne-, ungdoms-, og familiedirektoratet at det er

«[…] vanskelig å se hvorfor man har valgt formuleringen: «skal kommunen kunne tilby» (vår uthevning). Allerede med dagens «skal tilby» i § 3-2 hersker det ikke tvil om at kommunen står relativt fritt til å avgjøre hva slags nye tjenester den enkelte tildeles, så lenge tjenestene er forsvarlige. Dersom man har tenkt at den nye pliktbestemmelsen skal være like bindende for kommunen som dagens regelverk, bør ordet «kunne» tas ut av ny § 3-6 i helse – og omsorgstjenesteloven for å gjøre dette klart og tydelig.»

Autismeforeningen i Norge, Brukerutvalget ved Finnmarkssykehuset, Foreningen for hjertesykebarn, Funksjonshemmedes fellesorganisasjon, Fylkesmannen i Vestfold, Kreftforeningen, Landsforeningen for hjerte- og lungesyke, Lupe, Mental Helse, Norsk forbund for utviklingshemmede, Norsk psykologforening, Omsorgsjuss, Pårørendealliansen og Pårørendesenteret i Oslo har lignende betraktninger.

6.2.3 Departementets vurdering og forslag

Departementet pekte i høringsnotatet på at rettighetsfesting kan medføre et mindre fleksibelt tjenestetilbud, som igjen vil gjøre det vanskeligere å tilpasse tilbudet til den enkeltes behov. Det avgjørende for om kommunen oppfyller sin plikt til å tilby nødvendige helse- og omsorgstjenester, er om personer som oppholder seg i kommunen får nødvendige helse- og omsorgstjenester av forsvarlig kvalitet og kvantitet. En rettighetsfesting av nærmere bestemte kommunale helse- og omsorgstjenester vil vanskeliggjøre adgangen for kommunen til å innrette sitt tjenestetilbud ut fra lokale forutsetninger, ressurser og behov, og dermed mulighetene til å legge til rette for et tilbud tilpasset den enkelte.

Dette er også et av hensynene som ligger til grunn for utformingen av helse- og omsorgstjenesteloven. Loven stiller et grunnleggende krav til nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester, men gir kommunen stor grad av frihet til organisering og innretning av tjenestetilbudet. Hva som er nødvendig og forsvarlig i det enkelte tilfellet må vurderes konkret med utgangspunkt i faglige vurderinger og andre momenter som er relevante når en rettslig standard skal fastlegges. Kommunen står således ikke helt fritt.

Kommunen skal også, i samsvar med pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1, utforme tilbudet i samarbeid med pasient eller bruker. For å oppfylle forsvarlighetskravet må kommunen videre gi pårørende adgang til å medvirke til utforming av tjenester for hjelp til egen situasjon, tilsvarende det som gjelder for pasient og bruker etter pasient- og brukerrettighetsloven.

Å samle tjenestene som er særskilt rettet mot pårørende i en egen bestemmelse, vil etter departementets mening tydeliggjøre og styrke pårørendes rettsstilling i forbindelse med kommunens utforming av sitt tjenestetilbud.

I samsvar med gjeldende lovstruktur vil pasient- og brukerrettighetsloven § 2-8 gi rett til vedtak, mens kommunen på samme måte som i dag har stor grad av frihet til å bestemme hvilke tjenester etter ny bestemmelse om styrket pårørendestøtte i helse- og omsorgstjenestelov § 3-6 som skal tildeles. Departementet mener forslaget til ny § 3-6 i helse- og omsorgstjenesteloven bygger opp under lovverkets system, og holder derfor fast ved valget om å kun innføre en pliktbestemmelse.

Noen høringsinstanser har reist spørsmål ved om det å ta enkelttjenester ut av dagens helse- og omsorgstjenestelov § 3-2, slik som for eksempel avlastningstiltak, og å flytte denne til en ny bestemmelse i realiteten vil svekke den enkeltes rett til avlastning. Etter departementets oppfatning er det etter gjeldende rett ingen ulik rettslig status for de tjenestene som nå foreslås samlet i ny § 3-6. Kommunens plikt til å tilby avlastning etter dagens § 3-2 er den samme som plikten til å tilby omsorgslønn etter dagens § 3-6. Departementets forslag om å samle kommunens plikt til å tilby ulike tjenester til pårørende i én bestemmelse, vil derfor ikke svekke den enkeltes rett til avlastning.

Videre har enkelte høringsinstanser reist spørsmål om departementet har ment å endre innholdet i plikten til å tilby enkelttjenester i forslaget til ny § 3-6 gjennom å benytte ordlyden «skal kommunen kunne tilby» i motsetning til gjeldende lovs § 3-2 formulering om at «skal kommunen blant annet tilby følgende» tjenester. Departementets forslag til ny § 3-6 er ment å videreføre kommunens plikt slik denne følger av gjeldende rett, omhandlet i punkt 4.1. Bestemmelsen gir en oversikt over de tjenester som kommunen blant annet skal ha tilbud om til personer med særlig tyngende omsorgsarbeid, og gir uttrykk for et minimum av de tjenester kommunen skal ha tilbud om til pårørende. Samtidig gir bestemmelsen en oversikt over hvilke tjenester som kan inngå i et vedtak etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-8. På samme måte som etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2, er det imidlertid opp til kommunen å bestemme hvordan den vil organisere sine tjenester, og å avgjøre hvilke tjenester de velger å gi den enkelte tilbud om. Departementet ser imidlertid at det kan være uheldig at to bestemmelser som er ment å ha likelydende innhold mht. den kommunale pliktens omfang og rekkevidde, ikke benytter likelydende begreper. Departementet vil derfor i tråd med høringsinstansenes innspill foreslå at ny § 3-6 benytter «skal kommunen tilby nødvendig pårørendestøtte blant annet i form av» på tilsvarende måte som i dagens § 3-2.

6.3 Pårørende og begrepet «særlig tyngende omsorgsarbeid»

6.3.1 Forslag i høringsnotatet

Departementets forslag til ny bestemmelse i høringsnotatet var rettet mot dem som har «et særlig tyngende omsorgsarbeid». Departementet presiserte imidlertid i høringsnotatet at bestemmelsen ikke er til hinder for at kommunen yter tilsvarende bistand til pårørende med mindre omsorgsansvar, og at forsvarlighetskravet i enkelte tilfeller vil kunne nødvendiggjøre særskilt bistand også til disse.

Det følger av pasient- og brukerettighetsloven § 1-3 første ledd bokstav b at det som hovedregel vil være pasienten eller brukeren som bestemmer hvem som skal være hans eller hennes nærmeste pårørende. I høringsnotatet ble det for ordens skyld understreket at det er brukerens ønske om pårørendeomsorg som ligger til grunn for kommunens plikt.

6.3.2 Høringsinstansenes syn

Flere høringsinstanser har kommentarer til at bestemmelsen rettes mot pårørende med «særlig tyngende omsorgsarbeid». Enkelte mener at bestemmelsen bør rettes mot alle pårørende, og ikke bare mot en avgrenset gruppe. Bufdir, Helsedirektoratet, Landsforeningen for Pårørende innen psykisk helse, Omsorgsjuss og Universitetet i Stavanger peker på at særlig informasjon, veiledning og opplæring vil være av betydning for alle pårørende, ikke bare de med særlig tyngende omsorgsarbeid. Helsedirektoratet uttrykker det slik:

«Helsedirektoratet stiller spørsmål ved om dette er en hensiktsmessig avgrensning, og vil vise til at informasjon, opplæring og veiledning til pårørende omsorgsytere kan forebygge at omfattende omsorgsoppgaver utvikler seg til å bli særlig tyngende. Dette vil igjen kunne redusere behovet for f.eks. avlastning.»

Advokatforeningen, Nasjonal kompetansetjeneste for læring og mestring innen helse, Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS), Pårørendesenteret i Oslo (PiO) og Rettspolitisk forening mener bestemmelsen må gjelde for alle pårørende.

Flertallet har ikke innvendinger mot den avgrensning som er gjort overfor pårørendegruppen. Enkelte etterlyser likevel en presisering av hva som ligger i «særlig tyngende omsorgsarbeid». For eksempel uttaler Stavanger kommune at:

«Stavanger kommune støtter departementet i at bestemmelsen avgrenses til personer som har særlig tyngende omsorgsarbeid. Ved vurdering av tiltak overfor pårørende vil det imidlertid være nødvendig med bruk av skjønn for å vurdere hva som er «særlig tyngende omsorgsarbeid». «Særlig tyngende omsorgsarbeid» kan være vanskelig å anvende i den praktiske hverdagen, ut fra at oppfatningen kan være ulik fra person til person og det kan dermed oppstå ulik praksis fra kommune til kommune. I tillegg kan det være vanskelig å beregne hva som utgjør «særlig tyngende omsorgsarbeid» overfor voksne brukere der pårørende ikke har samme ansvar som overfor mindreårige barn. Stavanger kommune mener det er behov for at departementet tydeliggjør hvordan «særlig tyngende omsorgsarbeid» skal forstås, for eksempel i forarbeidene til lovendringen. Dette slik at størst mulig grad av likebehandling sikres for de pårørende.»

Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO), Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL), M.E. nettverket i Norge, ME-foreningen, og Statistisk sentralbyrå har lignende betraktninger, mens Landsforeningen mot stoffmisbruk peker på at «særlig tyngende omsorgsarbeid» ikke må avgrenses på en måte som utdefinerer pårørende til rusmisbrukere.

Enkelte av høringsinstansene mener at høringsforslaget ikke er egnet til å ivareta barn som pårørende, og noen mener at det er behov for en egen bestemmelse i helse- og omsorgstjenesteloven som spesifiserer kommunens plikter overfor barn som pårørende. Dette omfatter blant annet Barn av rusmisbrukere, Barneombudet, Barns beste, Bufdir, Nordlandssykehuset, Norsk psykiatrisk forening, Norsk psykologforening, Pårørendealliansen, Pårørendesenteret i Oslo (PiO), Rettspolitisk forening, Rogaland A-senter og Voksne for barn.

6.3.3 Departementets vurdering og forslag

6.3.3.1 «Særlig tyngende omsorgsarbeid»

Ved å begrense virkeområdet til pårørende med «særlig tyngende omsorgsarbeid» har departementet foreslått å videreføre gjeldende rett. Det følger av lovens forarbeider (Prop. 91 L (2010–2011)) s. 490 og s. 492 at både avlastning og omsorgslønn skal være tilbud rettet mot personer (og familier) med særlig tyngende omsorgsarbeid. Kommunen vil likevel stå fritt til å ha tilsvarende tilbud til andre pårørende selv om dette ikke er lovpålagt. I enkelte tilfeller vil det også kunne være nødvendig med et slikt tilbud for at kommunen skal oppfylle sitt sørge for-ansvar overfor pårørende uten særlig tyngende omsorgsarbeid.

I høringsrunden ble det etterspurt hva som ligger i begrepet «særlig tyngende omsorgsarbeid». Dette er i liten grad presisert i lovens forarbeider. I Rundskriv I 42/98 om omsorgslønn omtales imidlertid forhold som skal tas med i vurderingen av om omsorgsarbeidet er særlig tyngende, blant annet:

• Omfanget (timer per måned) og den fysiske og psykiske belastningen av arbeidet.

• Om arbeidet skjer regelmessig eller periodevis.

• Varigheten av omsorgsarbeidet.

• Om søkeren har omsorgsplikt.

• Om søkeren har inntektstap.

Den delen av omsorgsarbeidet som er særlig tyngende vil i grove trekk tilsvare det kommunen måtte ha dekket med andre tjenester dersom arbeidet ikke utføres av omsorgsgiveren.

Definisjonen av hva som utgjør særlig tyngende omsorgsarbeid må dermed baseres på en vurdering av hva som utgjør den offentlige hjelpeplikten. Kaasa-utvalget viser til at det juridiske ansvaret for omsorg over tid er endret fra å være et ansvar for familien til å bli et offentlig ansvar. I løpet av de siste 50 årene er det offentliges ansvar for tjenester til personer som har behov for pleie, omsorg og praktisk bistand blitt presisert i lovverket. Det er kommunen som i første rekke skal ivareta disse oppgavene. Ansvarsplasseringen er en følge av forhold som hensynet til lik tilgang på tjenester, behovet for at tjenestene har en grunnleggende kvalitet og anerkjennelsen av at enkelte kan ha et så omfattende og ressurskrevende hjelpebehov at det ikke kan forventes at pårørende kan ivareta dette. Det offentliges ansvar fremgår av helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 første ledd, der det er bestemt at kommunen skal sørge for at personer som oppholder seg i kommunen blir tilbudt nødvendige helse- og omsorgstjenester.

Når det gjelder den konkrete vurderingen, vil denne måtte omfatte de oppgaver som utføres, for eksempel praktiske husholdsoppgaver og personlig hjelp for å dekke grunnleggende behov, som mat, drikke og hygiene. Det er kommunens oppgave å foreta en beregning av omfanget, som i praksis må bygge på en oversikt over omfanget av de konkrete oppgavene som utføres.

6.3.3.2 Pårørende

Med pårørende menes den eller de personer som pasienten oppgir som pårørende, jf. punkt 4.2. Pårørende er en mangeartet gruppe, og inkluderer alt fra pårørende til barn til barn som pårørende. Deres behov vil variere både ut fra hvilke behov deres nærmeste har og hvilken livsfase og livssituasjon de pårørende selv befinner seg i. Pårørende til barn som har et omsorgsbehov er i en særstilling, ettersom foreldre til barn under 18 år er den eneste gruppen pårørende som har et lovpålagt ansvar til å yte omsorg. Det er likevel erkjent at familier som har barn med nedsatt funksjonsevne trenger støtte utover det som ytes til familier flest. Hjelpeapparatet er en nødvendig forutsetning for et så vanlig familieliv som mulig, og for at begge foreldre kan være yrkesaktive. For voksne omsorgsmottakere er det en forventning knyttet til at pårørende stiller opp ved akutte kriser eller kortere sykdom, mens det offentlige forventes å yte langvarig pleie og noen typer praktisk hjelp over lengre tid.

Enkelte høringsinstanser peker på at bestemmelsen også må omfatte barn som pårørende, ev. suppleres med en bestemmelse som ivaretar kommunens ansvar for barn med særlig tyngende omsorgsoppgaver. Departementet legger til grunn at barn ikke skal utføre tyngende omsorgsarbeid, og at barn som pårørende derfor ikke omfattes av bestemmelsen.

Samtidig er mange barn pårørende til foreldre/foresatte og søsken, og de kan møte utfordringer de ikke er i stand til eller ikke bør håndtere. Dette gjelder blant annet barn som har nære omsorgspersoner med psykiske helseutfordringer, rusavhengighet eller annen alvorlig og langvarig sykdom. I sitt høringssvar viser Voksne for barn til multisenterstudien Barn som pårørende som:

«[…] viser at majoriteten av pasientenes barn bidrar med praktisk arbeid hjemme. Rundt en tredjedel bruker mer tid enn vi kan forvente, og mange har omsorgsoppgaver som hører hjemme i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. I hovedsak opplever barna det som positivt å hjelpe til hjemme, men nesten halvparten rapporterer at de blir stresset. En tredjedel må gjøre ting som gjør dem opprørt og en like stor andel tenker hele tiden på et de må gjøre hjemme. De opplever betydelig med negative konsekvenser. Nesten en fjerdedel av pasientene rapporterer at barna har fått mer ansvar hjemme og opp til 10 pst. av barna har måttet hjelpe dem med personlige ting på grunn av sykdommen. Mer enn halvparten av somatikk- og psykiatripasientene rapporterer redusert kapasitet til å følge opp barnas behov og majoriteten strever med det praktiske arbeidet hjemme. Foreldrene opplever i liten grad at barna har sluppet oppgavene ved at helsetjenestene eller andre tjenester har tatt ansvaret.»

Barn og unge med foreldre med psykisk sykdom, rusavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade, har behov for informasjon og oppfølging som følge av foreldrenes sykdom. Helsepersonell skal bidra til å dekke dette behovet. Etter helsepersonelloven § 10 a har kommunen plikt til å ivareta barn som pårørende. Departementet vil også påpeke at arbeidet med individuell plan vil være en naturlig arena for å sikre at helse- og omsorgstjenestene også ivaretar barn som pårørende.

6.3.3.3 Den pårørendes rettsstilling

Forslaget til ny § 3-6 i helse- og omsorgstjenesteloven har som formål å tydeliggjøre kommunens ansvar overfor pårørende med særlig tyngende omsorgsarbeid. Det er den pårørende som anmoder om og/eller mottar tjenester etter bestemmelsen. I forslaget ligger det dermed at kommunen har et selvstendig ansvar overfor den pårørende, og at den pårørendes rettsstilling ikke utelukkende skal utledes av hvilke plikter kommunen har overfor pasienten eller brukeren. I kommunens vurdering av tildeling av tjenester vil den pårørendes ønsker og behov måtte stå sentralt. Både den pårørendes rolle som omsorgsyter og den pårørendes behov for tjenester vil være sentrale momenter i den vurderingen som skal danne grunnlaget for tjenestetilbudet. Det å involvere og vurdere den pårørendes behov og ønsker vil videre også bidra til et forsvarlig tjenestetilbud til pasienten eller brukeren, selv om dette ikke er hovedformålet med tildeling av tjenestene.

Ved tildeling av helse- og omsorgstjenester rettet mot pårørende, vil den pårørende få partsrettigheter etter forvaltningsloven hvilket innebærer en selvstendig klagerett. Klageadgangen følger av forvaltningsloven med de særlige bestemmelser som følger av helse- og omsorgstjenesteloven og av pasient- og brukerrettighetsloven, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 2-2. Sett i sammenheng med kommunens plikt til å sørge for forsvarlige tjenester, vil dette i praksis gi pårørende de samme rettigheter knyttet til medvirkning ved utforming av tjenester for hjelp til egen situasjon som det som ellers følger av pasient- og brukerrettighetsloven.

6.4 Informasjon, opplæring og veiledning

6.4.1 Forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å inkludere informasjon, opplæring og veiledning til pårørende som en del av pliktbestemmelsen. Dette for å bidra til at pårørende lettere skal kunne mestre sin egen situasjon, og for å legge forholdene til rette for et konstruktivt samarbeid mellom pårørende og det offentlige hjelpeapparatet.

Videre kan informasjons-, opplærings- og veiledningstiltak fungere som en arena for gjensidig informasjonsutveksling mellom pårørende og de kommunal tjenestene, med de begrensninger som følger av taushetsplikten. Pårørende vil på denne måten få mulighet til å videreformidle den kunnskapen de sitter på, samtidig som de kan formidle sine behov for ulike tiltak.

6.4.2 Høringsinstansenes syn

Flere høringsinstanser etterlyser en avklaring av forholdet til andre lovbestemmelser om informasjon, veiledning og opplæring. Dette gjelder særlig forholdet til forvaltningsloven § 11, pasient- og brukerrettighetsloven § 3-3 om informasjon til pasientens nærmeste pårørende, helse- og omsorgstjenesteloven § 4-2 a om informasjon til pasient og bruker, og nærmeste pårørende. Helsedirektoratet uttaler blant annet følgende:

«Pårørendes rett til informasjon mv. følger til en viss grad allerede i dag av bl.a. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-3 flg. og forvaltningsloven § 11, og kommunens plikt til å gi veiledning og opplæring må anses for å følge forutsetningsvis av bl.a. kommunens plikt til å yte forsvarlige tjenester. Som det fremgår av høringsnotatet legger departementet derfor til grunn at forslaget ikke innebærer noen rettsendring på dette punktet. Helsedirektoratet vil imidlertid bemerke at når plikten til å gi veiledning og opplæring til pårørende går fra å være en del av plikten til å sørge for forsvarlige tjenester til å bli lovfestet som en særlig plikt i § 3-6, er det mulig at dette vil bli oppfattet som en endring av rettssituasjonen i enkelte kommuner.»

Og videre:

«Videre bør det nærmere innholdet i den plikten som er foreslått presisert i § 3-6 nr. 1, og forholdet mellom denne og allerede eksisterende rettighets- og pliktbestemmelser som nevnt ovenfor, omtales nærmere i forarbeidene til bestemmelsen.»

Fylkesmannen i Vestfold påpekte det samme.

Flere høringsinstanser mener det er behov for en presisering av innholdet i de enkelte bestanddelene av forslaget til ny bestemmelse, herunder: «informasjon», «veiledning», og «opplæring».

Helsedirektoratet bemerker at:

«Det er for eksempel behov for å klargjøre om den foreslåtte plikten til å yte nødvendig informasjon, veiledning og opplæring først og fremst knytter seg til den pårørendes utførelse av omsorgsoppgaver og pasient/brukers sykdomstilstand, eller om plikten også omfatter f.eks. informasjon og veiledning knyttet til den pårørendes livssituasjon.»

Fylkesmannen i Vestfold, Kreftforeningen og Stavanger kommune har lignende merknader. Stavanger kommune viser videre til at manglende presisering kan gi uheldige utslag ved at «pårørende og kommunen har ulik oppfatning av hverandres roller og hva en kan forvente av hverandre.»

Flere høringsinstanser understreker betydningen av at informasjon, veiledning og opplæring må skje i samarbeid og dialog med pårørende. Pårørende vil ofte ha bedre kjennskap til brukers behov og ønsker. I mange tilfeller kan derfor pårørendeinvolvering være påkrevd for å sikre forsvarlige og hensiktsmessige tjenester. På denne bakgrunn peker blant annet Barn av rusmisbrukere, Bergen kommune, brukerutvalget ved Finnmarksykehuset, Foreningen for hjertesyke barn, Funksjonshemmedes fellesorganisasjon, Handikappede barns foreldreforening, Jussformidlingen, Landsforeningen mot stoffmisbruk, M.E. Nettverket i Norge, ME-foreningen, Nasjonal kompetansetjeneste for læring og mestring innen helse, Norsk epilepsiforbund og Norsk Touretteforening på at kommunene må samarbeide med pårørende for å sikre gjensidig kunnskapsutveksling. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Norsk Spielmeyer-Vogt forening og Norsk Touretteforeningen stiller spørsmål ved om kommunene, og da særlig de minste kommunene, har nødvendig kompetanse til å drive informasjons-, veilednings- og opplæringstiltak.

6.4.3 Departementets vurdering og forslag

Departementet viser i høringsnotatet til at kommunen bør tilby differensierte informasjons- og støttetiltak, både for at de pårørende selv skal kunne mestre sin egen situasjon, og for at de skal kunne spille konstruktivt sammen med det profesjonelle hjelpeapparatet. Departementet mente med dette å rette informasjon særskilt inn mot det særlig tyngende omsorgsarbeidet og omsorgsyteren.

Den nye bestemmelsen i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-6 første ledd nr. 1 gjør ikke endringer i den alminnelige informasjons- og veiledningsplikten. Den alminnelige informasjons- og veiledningsplikten som følger av andre lovbestemmelser vedrørende pårørende, ligger således fast. Tilsvarende vil opplæring til personer uten særlig tyngende omsorgsarbeid kunne tilbys av hensyn til forsvarlighetskravet. Bestemmelsens nr. 1 omhandler veiledning og opplæring i tilknytning til de arbeidsoppgaver som følger av det særlig tyngende omsorgsarbeidet. Departementet har imidlertid på bakgrunn av tilbakemeldinger i høringsrunden om uklarhet og usikkerhet tilknyttet begrepets innhold, funnet det hensiktsmessig å ta bort «informasjon» fra bestemmelsens ordlyd. Informasjon om det særlig tyngende omsorgsarbeidet vil etter departementets oppfatning være godt nok dekket gjennom «veiledning og opplæring», og øvrige partsrettigheter for den pårørende.

Når det gjelder «veiledning og opplæring» i forslagets nr. 1 vil departementet bemerke følgende:

Formålet med bestemmelsens nr. 1 er å gi den pårørende støtte til å på beste måte å håndtere og mestre sin rolle som omsorgsyter av særlig tyngende omsorgsarbeid, samtidig som veiledningen og opplæringen vil gi grunnlag for å arbeide forebyggende når det gjelder den pårørendes egen helse- og livssituasjon.

Kommunen har etter bestemmelsen plikt til å ha tilbud om veiledning og opplæring til pårørende med særlig tyngende omsorgsarbeid. Veiledningen og opplæringen vil være rettet mot utføringen av arbeidsoppgavene som følger av det særlig tyngende omsorgsarbeidet, og arbeidets innvirkning på den pårørendes egen helse- og livssituasjon. Et godt samspill mellom det offentlige og den pårørende vil ofte være en forutsetning for at den private omsorgen kan opprettholdes.

Dersom formålet med ny § 3-6 skal oppfylles, må det legges stor vekt på pårørendes uttalte ønsker og behov ved utforming av tjenestetilbud. Tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid med den pårørende. Den pårørende vil også måtte gis den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i omsorgsarbeidet og innholdet i tjenesten, innenfor taushetspliktens rammer.

Kommunen må i dialog med de pårørende gjøre en konkret vurdering i det enkelte tilfellet om hva veiledningen og opplæringen skal omfatte. Pårørende er ingen ensartet gruppe og har ulike forutsetninger for å yte særlig tyngende omsorgsarbeid. Mange pårørende har omfattende kompetanse og lang erfaring. Ofte vil pårørende sitte med annen eller mer informasjon og kunnskap enn kommunen. Dette gjelder særlig for pårørende til personer med sjeldne diagnoser. I tillegg vil pårørende ofte kjenne brukers historie, behov og preferanser bedre enn det kommunale tjenesteapparatet, og mange pårørende har også lang erfaring med hvordan ulike tjenestetilbud virker inn på den som har tjenestebehovet. Dette er en kompetanse tjenesteapparatet bør verdsette og benytte. Det er derfor viktig at de kommunale tjenestene samarbeider med de pårørende om hva slags veiledning og opplæring de har behov for, og om hva de pårørende kan lære kommunen.

I kommunens vurdering av tildeling og utforming av opplæring og veiledning står særlig to momenter sentralt. Det ene er om den pårørende med opplærings- eller veiledningstiltak blir i stand til å ivareta pasient eller bruker på en forsvarlig måte. Det andre er om et tiltak om opplæring og/eller veiledning vil gjøre den pårørende egnet til å ivareta egen helse- og livssituasjon, samt å håndtere rollen som både pårørende og omsorgsyter. Som et grunnleggende utgangspunkt må tiltaket derfor baseres på den enkelte pårørendes behov for slik opplæring og veiledning, samtidig som det tas hensyn til den pårørendes evne og vilje til å ta imot slike tjenester. Videre bør kommunen legge vekt på den pårørendes mulighet til å stå i omsorgssituasjonen over tid, og bør ta hensyn til sosiale forhold som for eksempel den pårørendes mulighet til å ivareta sin tilknytning til arbeidslivet. Listen med momenter er ikke uttømmende.

Departementet understreker at veiledning og opplæring som omfatter informasjon om pasienten eller brukeren som er taushetsbelagt forutsetter samtykke fra pasienten eller brukeren.

6.5 Avlastning

6.5.1 Forslag i høringsnotatet

I tråd med et ønske om å samle og tydeliggjøre kommunens plikter overfor pårørende, foreslår departementet i høringsnotatet å flytte bestemmelsen om avlastning i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav d til en ny, samlet bestemmelse om pårørendestøtte. Høringsnotatet tok kun sikte på en endring av teknisk karakter, og således ingen endring av bestemmelsens innhold.

6.5.2 Høringsinstansenes syn

I hovedsak oppfatter høringsinstansene at høringsforslaget er en videreføring av gjeldende rett. Enkelte uttrykker imidlertid bekymring for at høringsforslaget vil svekke pårørendes rett til avlastning. Pensjonistforbundet legger til grunn at forslaget medfører at pårørende uten særlig tyngende omsorgsarbeid vil miste retten til avlastning, mens Omsorgsjuss er bekymret for at pårørende med særlig tyngende omsorgsarbeid vil miste retten til avlastning når kommunens plikt til å tilby avlastning nå er foreslått regulert på helt lik linje med den svakere funderte «retten til omsorgslønn/omsorgsstønad».

Jussformidlingen, Bufdir, Nasjonal kompetansetjeneste for læring og mestring innen helse, M.E Nettverket i Norge og Universitetet i Stavanger etterlyser en tydeliggjøring av henholdsvis pårørendes rett til avlastning og kommunens plikt til avlastning. Universitetet i Stavanger mener at det «burde være grunnlag for å rettighetsfeste avlastningstiltak for personer med omfattende omsorgsoppgaver». Når høringsforslaget ikke innebærer slik rettighetsfesting

«[…] bør det i merknadene til bestemmelsen klart forutsettes at avlastning til omsorgsyter skal være faglig forsvarlig, individuelt tilrettelagt og koordinert med andre hjelpetiltak, samt at det skal legges stor vekt på hva omsorgsyter mener når det gjelder valg av avlastningstiltak.»

Videre stiller enkelte av høringsinstansene spørsmål ved den praktiske betydningen av høringsforslaget. Som Bufdir påpeker i sin høringsuttalelse «er det ikke alltid nok at tilbudet om avlastning finnes. Pårørende må vite om det, og se tilbudet som relevant og godt nok». Norsk Tourette Forening og Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse har lignende betraktninger, mens Statens seniorråd peker på at avlastningstilbudet også kan være dårlig tilpasset den pårørendes behov.

Flere av høringsinstansene mener økt grad av samarbeid med brukere og pårørende – og med bruker- og pårørendeorganisasjoner – vil kunne bidra til bedre treffsikkerhet og kvalitet i avlastningstiltakene. Pårørendealliansen, Bufdir, Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse, Nasjonal kompetansetjeneste for læring og mestring innen helse og Universitetet i Stavanger mener kommunen må gå i dialog med pårørende, bruker og/eller deres organisasjoner i utforming av avlastningstiltak.

6.5.3 Departementets vurdering og forslag

Etter dagens regelverk er avlastningstiltak tilbud til personer og familier med særlig tyngende omsorgsarbeid. Denne avgrensningen videreføres i forslaget til ny bestemmelse. Avlastningstiltak skal hindre overbelastning, gi omsorgsyter nødvendig fritid og ferie og mulighet til å delta i vanlige samfunnsaktiviteter. Avlastning kan gis ut fra ulike behov og organiseres på ulik måte. Tjenesten kan tilbys i eller utenfor hjemmet, i eller utenfor institusjon og skal omfatte et forsvarlig tjenestetilbud for personen som har omsorgsbehovet.

Flere undersøkelser og utredninger understreker at det er behov for å tydeliggjøre at avlastningstiltak skal ivareta omsorgsyters behov. Blant annet fant Statens helsetilsyn i sitt landsomfattende tilsyn i 2010 at kommunene gjennomgående «ikke kartla og vurderte pårørendes omsorgsbyrde, situasjon og behov for avlastning», at saksbehandlingen ved søknader om avlastning bar preg av sjablonmessige og standardiserte vurderinger, og at vedtakene var mangelfulle og ikke ga tilstrekkelig opplysning om klagemuligheter (Statens helsetilsyn rapport 5/2011).

Når helse- og omsorgstjenestelovens bestemmelse om avlastning flyttes fra § 3-2, 1. ledd nr. 6 bokstav d til en ny, samlet bestemmelse om pårørendestøtte, er det for å tydeliggjøre kommunens plikt til å gjøre en selvstendig vurdering av pårørendes behov for avlastning, og å fatte vedtak om tiltak. I vurderingen av hva som utgjør et nødvendig og forsvarlig tjenestetilbud, skal kommunen ta hensyn til både omsorgsgivers og omsorgsmottakers behov. Av dette følger det at kommunen skal kartlegge omsorgsyters behov for avlastning, og at omsorgsyters mening skal tillegges vekt når avlastningstiltak utformes. For å kunne oppnå dette vil kommunen være avhengig av at den pårørende gis mulighet til å medvirke. Departementet understreker at tilbudet skal være faglig forsvarlig, individuelt tilrettelagt og koordinert med andre hjelpetiltak. Videre vil departementet presisere at ingen har rett til en bestemt tjeneste, som for eksempel avlastningstiltak. Det er kommunen som avgjør hvilke tjenester som skal tilbys så fremt tjenestetilbudet dekker behovet for nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester.

Som enkelte av høringsinstansene er inne på, er det i praksis vanskelig å trekke et skille mellom omsorgsyters og omsorgsmottakers behov. Dersom avlastningstiltaket ikke oppleves å ivareta omsorgsmottakers behov, vil det være vanskelig for pårørende å ta imot tilbudet uavhengig av pårørendes behov for avlastning. Departementet understreker at tilbudet til pårørende skal være forsvarlig, og at avlastningstiltak skal omfatte et forsvarlig tilbud til den som har omsorgsbehovet.

Tiltak rettet mot pårørende eller andre nærstående vil kunne virke avlastende også for den som mottar omsorg. I vurderingen av pårørendes behov for avlastning kan kommunen derfor ta hensyn til andre tjenester som omsorgsmottaker mottar fra kommunen. Kommunen må likevel treffe et selvstendig vedtak for den pårørende. Dette vedtaket kan imidlertid vise til pasienten/brukerens tjenestetilbud og hvilken del av tjenestetilbudet som også anses som avlastningstiltak for den pårørende.

Kommunens frihet til å organisere tjenestetilbudet ut fra lokale forhold og behov, gir ikke bare kommunen en mulighet til, men også en plikt til å tilpasse tjenestetilbudet ut fra en individuell vurdering av hver enkelt tjenestemottaker. Fordi tjenestemottakerne ikke er en homogen gruppe med samme ønsker og behov, åpner loven for at to brukere med samme tjenestebehov kan få ulike tilbud ut fra egne preferanser og ønsker om hvordan livet skal leves.

Departementet ser at enkelte høringsinstanser etterlyser mer standardiserte retningslinjer. Departementet er enig i at forutsigbarhet er viktig for å sikre muligheten til å planlegge hverdagen. Like viktig er det imidlertid at avlastningstiltakene er fleksible og tilpasset den enkelte families behov. Økt grad av standardisering kan bidra til at avlastningstiltakene blir mer rigide. Etter departementets vurdering blir behovet for forutsigbarhet bedre ivaretatt gjennom å pålegge kommunen å fatte vedtak om pårørendestøtte enn gjennom standardiserte retningslinjer. Departementet vil understreke at vedtaket bør utformes i dialog med pårørende og bruker.

6.6 Omsorgsstønad

6.6.1 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at begrepet «omsorgslønn» endres til «omsorgsstønad» for å synliggjøre at omsorgslønn ikke er lønn i tradisjonell forstand. Tilbudet skal baseres på en individuell vurdering av samlet omsorgsbehov. Bestemmelsen legger imidlertid opp til at omsorgsstønad skal ses i sammenheng med det øvrige tilbudet kommunen gir pårørende for oppnå bedre integrering med det kommunale tjenestetilbudet.

Som nevnt i høringsforslaget, har kommunen ikke plikt til å yte omsorgsstønad der de finner at andre tjenester vil gi et nødvendig og forsvarlig samlet tjenestetilbud til brukeren. Tilbud om omsorgsstønad er bare aktuelt å vurdere der dette er et ønske fra både bruker og pårørende, i samsvar med pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 om rett til medvirkning.

Høringsforslaget presiserte at kommunen etter forslag til ny bestemmelse fortsatt kan legge folketrygdloven § 6-4 sjette ledd om hjelpestønad til grunn ved utmåling av omsorgsstønad. Der det er adgang til både hjelpestønad og kommunal omsorgslønn, anvendes hjelpestønad først. Kommunen kan ta hensyn til hjelpestønaden ved tildeling og utmåling av omsorgslønnen, og kan videre kreve at den som trenger omsorg søker om hjelpestønad før søknaden om omsorgslønn blir behandlet. Når vedkommende har søkt om hjelpestønad skal kommunen behandle søknaden om omsorgsstønad på vanlig måte. Kommunen kan ikke vente til søknaden om hjelpestønad er behandlet. Utover dette er bestemmelsen en videreføring av helse- og omsorgstjenesteloven § 3-6 og det vises til tidligere omtale av denne.

6.6.2 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene har delte meninger om å endre navn på ordningen fra «omsorgslønn» til «omsorgsstønad».

Høringsinstansene som er positive til forslaget begrunner dette med at «omsorgsstønad» gir en mer dekkende beskrivelse av ordningen slik den er i dag. Larvik kommune mener f.eks. at omsorgsstønad «er et mer korrekt begrep og kan forhindre misforståelser». Time kommune har følgende uttalelse:

«Forslaget med å endre navn på ytelsen fra omsorgslønn til omsorgsstønad er en fordel. At ordningen er blitt kalt omsorgslønn skaper uklarhet og urealistiske forventninger hos de private omsorgsyterne. Stønad virker fornuftig for å kommunisere at dette er en form for anerkjennelse/påskjønnelse/verdsettelse av det private omsorgsarbeidet som utføres.»

Handikappede barns foreldreforening mener at forslaget ikke løser

«[…] utfordringen med ulik praksis mellom kommuner, men slik ordningen fungerer i dag er omsorgsstønad et riktigere begrep som synliggjør at dette ikke er ordinær lønn med rettigheter som følger av dette.»

Det er særlig to begrunnelser som går igjen blant høringsinstansene som er skeptiske til begrepsendringen. Enkelte mener det å endre betegnelsen fra omsorgslønn til omsorgsstønad kan sende et uheldig signal. Blant annet viser Universitetet i Stavanger til at

«Endringen av betegnelsen er i seg selv ikke avgjørende, selv om betegnelsen omsorgslønn gir et tydeligere signal om at det betales for et viktig arbeid som utføres».

En annen anførsel mot navneendringer er at det kan bidra til usikkerhet knyttet til hva ordningen skal være. F.eks. er M.E. Nettverket i Norge

«[…] bekymret for at all etablert lovtolkning knyttet til dagens omsorgslønn skal forsvinne med innføring av omsorgsstønad. Slik vi tolker HODs forslag, vil den enkelte kommune stå helt fritt, ikke bare til å avgjøre om det skal gis økonomisk kompensasjon for utøvelse av pleie og omsorg som kommunen ellers plikter å tilby, men også i hvilket omfang det skal gis slik støtte og hvor stor støtten skal være.»

Flere deler denne bekymringen, og er opptatt av at det presiseres at omsorgsstønad vil være en videreføring av dagens § 3-6, og således være skattepliktig og gi opptjening av pensjonspoeng.

Uavhengig av et eventuelt navnebytte, er det flere som stiller seg tvilende til om forslaget innebærer styrket pårørendestøtte. I flere av høringsuttalelsene blir det tatt til orde for rettighetsfesting av omsorgslønn/-stønad og/eller nasjonale retningslinjer som regulerer timer og/eller satser. Begrunnelsen er todelt: at det er stor variasjon i kommunenes praktisering av omsorgslønnsordningen, samt at dagens ordning er uforutsigbar og kan oppleves som urimelig. Det er i hovedsak bruker- og pårørendeorganisasjonene som ber om rettighetsfesting med nasjonale retningslinjer, men også Advokatforeningen, Universitetet i Stavanger, og Nasjonal kompetansetjeneste for læring og mestring innen helse etterlyser rettighetsfesting. Helsedirektoratet, Pasient- og brukerombudet og Larvik kommune mener, på sin side, at det er behov for nasjonale retningslinjer.

Spørsmålet om ev. arbeidstakerrettigheter knyttet til ordningen er også et tema i flere av høringsuttalelsene. Universitetet i Stavanger ber om at det i merknadene til bestemmelsen «gis klare anbefalinger om at kommunen bør anvende arbeidskontrakt i stedet for oppdragskontrakt». Flere bruker- og pårørendeorganisasjoner tar til orde for at ordningen bør gi fulle arbeidstakerrettigheter, og gi grunnlag for feriepenger, sykepenger og dagpenger, samt rett til vikar ved sykdom. I tillegg ber organisasjonene om at skatteplikt og pensjonsopptjening videreføres. Flere av organisasjonene uttrykker også tilfredshet med at hjelpestønaden beholdes, selv om enkelte mener det er urimelig at omsorgsstønaden kan samordnes med hjelpestønaden.

6.6.3 Departementets vurdering og forslag

Departementet er enig med høringsinstansene i at en rettighetsfesting av omsorgsstønad vil gi den enkelte større forutsigbarhet. Departementet er imidlertid i tvil om en rettighetsfesting vil gi et bedre, samlet tilbud til pårørende.

Som det tidligere er redegjort for bygger helse- og omsorgstjenesteloven på kommunens plikt til å gi nødvendige helse- og omsorgstjenester gjennom et sett av ulike tjenestetilbud. Det er så opp til kommunen å innrette sitt tjenestetilbud ut fra lokale forhold og behov. Kommunens selvstyre på dette området er ikke gitt bare for å sikre en mer hensiktsmessig bruk av tilgjengelige ressurser, men også for å kunne innrette et tjenestetilbud som på best måte møter innbyggernes behov for helse- og omsorgstjenester. En rettighetsfesting av omsorgsstønad vil nødvendigvis prege kommunens innretting av tjenestetilbudet. For mange kommuner vil det kunne ha den konsekvens at det må settes av større ressurser til omsorgsstønad på bekostning av videre utvikling av andre tjenester. Dette gir et smalere mulighetsrom, og vil kunne hindre kommunen i å tilby et individuelt tilrettelagt tjenestetilbud til den enkelte. Helse- og omsorgsdepartementet vil derfor ikke foreslå rettighetsfesting og/eller standardisering av omsorgsstønaden. Det presiseres i denne sammenheng at forslag til ny § 3-6 følgelig er en videreføring av gjeldende rett etter nåværende § 3-6 etter helse- og omsorgstjenesteloven.

Videre følger departementet opp forslaget i høringsnotatet om en begrepsendring fra «omsorgslønn» til «omsorgsstønad» da dette anses å gi en mer dekkende beskrivelse av tjenesten.

Forslaget til ny bestemmelse er en videreføring av gjeldende rett og medfører følgelig ingen endringer for omsorgsstønad når det gjelder arbeidstakerrettigheter. Målet er ikke at den pårørende skal ansettes av kommunen, men at kommunen skal støtte de pårørende som ønsker å påta seg særlig tyngende omsorgsarbeid.