9 Merknader til forslag om endringer i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m.

Til § 3-6 Kommunens ansvar overfor pårørende

Første ledd angir de tjenester kommunen har ansvaret for å tilby for å oppfylle kravet til nødvendig pårørendestøtte. Kommunens konkrete plikter etter § 3-6 første ledd er konkretisert i 3 nummeralternativer.

Bestemmelsen gir pårørende oversikt over hvilke tjenester som kan inngå i et vedtak etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-8, og er uttrykk for det minimum av de tjenester kommunen skal ha tilbud om til pårørende. Verken helse- og omsorgstjenesteloven § 3-6 eller pasient- og brukerrettighetsloven § 2-8 gir rett til en bestemt tjeneste. Det er, tilsvarende som for helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2, opp til kommunen å bestemme hvordan den vil organisere sine tjenester og til å avgjøre hvilke tjenester de velger å gi den enkelte tilbud om. Hva som er nødvendig og forsvarlig i det enkelte tilfellet må vurderes konkret med utgangspunkt i faglige vurderinger og andre momenter som er relevante når en rettslig standard skal fastlegges.

Kommunen skal også, i samsvar med pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1, utforme tilbudet i samarbeid med pasient eller bruker. For pårørende må kommunen, i samsvar med forsvarlighetskravet, gi adgang til å medvirke til utforming av tjenester for hjelp til egen situasjon, slik som det som ellers følger av pasient- og brukerrettighetsloven.

Bestemmelsen pålegger kommunen en plikt til å ha tilbud om enkelte tjenester særskilt rettet mot pårørende med særlig tyngende omsorgsarbeid. Med pårørende i denne bestemmelsen menes den som pasienten eller brukeren selv oppgir som sin pårørende, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 første ledd bokstav b. «Pasientens pårørende» kan derfor omfatte andre nærstående utover familie- og slektskapsforhold. Dersom en person utøver særlig tyngende omsorgsarbeid for pasienten, er det nærliggende å tro at denne vil anses for i størst utstrekning å ha varig og løpende kontakt med pasienten, og innta rollen som pasientens pårørende.

Hva som defineres som «særlig tyngende omsorgsarbeid» må avgjøres etter en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Det er kommunen som kjenner sine innbyggeres behov best og som er nærmest til å vurdere hvordan det kommunale tjenestetilbudet best kan tilpasses den enkeltes behov. Momenter som særlig vil måtte tillegges vekt i en slik vurdering er arbeidsomfanget(tid) og arbeidsbelastningen(mengde) på den pårørende, samt den fysiske og psykiske påvirkningen arbeidet medfører.

I kommunens vurdering av tildeling av tjenester vil den pårørendes ønsker og behov derfor måtte stå sentralt. Både den pårørendes rolle som omsorgsyter og den pårørendes behov for tjenester vil være sentrale momenter i den vurderingen som skal danne grunnlaget for tjenestetilbudet.

Det er pårørende som anmoder om og/eller mottar tjenester som nevnt i forslag til ny § 3-6. Ved tildeling av helse- og omsorgstjenester rettet mot pårørende, vil den pårørende derfor få partsrettigheter etter forvaltningsloven hvilket innebærer en selvstendig klagerett. Klageadgangen følger av forvaltningsloven med de særlige bestemmelser som følger av helse- og omsorgstjenesteloven og av pasient- og brukerrettighetsloven, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 2-2. Dette sett i sammenheng med kommunens plikt til å sørge for forsvarlige tjenester, vil i praksis gi pårørende de samme rettigheter knyttet til medvirkning for utforming av tjenester for hjelp til egen situasjon som det som ellers følger av pasient- og brukerrettighetsloven.

Nummer 1 omhandler kommunens plikt til å tilby opplæring og veiledning til personer med særlig tyngende omsorgsarbeid. Formålet med veiledningen og opplæringen er å gjøre den pårørende best mulig egnet til å mestre det særlig tyngende omsorgsarbeidet og å arbeide forebyggende når det gjelder den pårørendes/omsorgsyterens egen helsesituasjon. Dersom formålet med tjenestene i ny § 3-6 skal oppfylles, som et tilbud om tjenester som vil kunne gi nødvendig pårørendestøtte, må det legges stor vekt på hva den pårørende mener ved utforming av tjenestetilbud etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-6. Tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid med den pårørende.

Den pårørende har også rett til den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i omsorgsarbeidet og innholdet i tjenesten. Den nye bestemmelsen i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-6 første ledd nr. 1 gjør ikke endringer i den alminnelige informasjons- og veiledningsplikten. Den alminnelige informasjons- og veiledningsplikten som følger av andre lovbestemmelser vedrørende pårørende, ligger således fast. Bestemmelsens nr. 1 omhandler veiledning og opplæring i tilknytning til de arbeidsoppgaver som følger av det særlig tyngende omsorgsarbeidet.

Departementet understreker at veiledning og opplæring som omfatter informasjon om pasienten eller brukeren som er taushetsbelagt forutsetter samtykke fra pasienten eller brukeren.

Kommunen skal gjennom veiledning og opplæring sørge for at omsorgsyter får nødvendig informasjon om det særlig tyngende omsorgsarbeidet og forhold tilknyttet dennes stilling som omsorgsyter. Kommunen må i dialog med de pårørende gjøre en konkret vurdering i det enkelte tilfellet om hva veiledningen og opplæringen skal omfatte. Pårørende er ingen ensartet gruppe og har derfor ulike forutsetninger for å yte særlig tyngende omsorgsarbeid.

I kommunens vurdering av tildeling og utforming av opplæring og veiledning står særlig to momenter sentralt. Det ene er om den pårørende med opplærings- eller veiledningstiltak blir i stand til å ivareta pasient eller bruker på en forsvarlig måte. Det andre er om et tiltak om opplæring og/eller veiledning vil gjøre den pårørende egnet til å ivareta egen helse- og livssituasjon, samt å håndtere rollen som både pårørende og omsorgsyter. Som et grunnleggende utgangspunkt må tiltaket derfor baseres på den enkelte pårørendes behov for slik opplæring og veiledning, samtidig som det tas hensyn til den pårørendes evne og vilje til å ta imot slike tjenester. Videre bør kommunen legge vekt på den pårørendes mulighet til å stå i omsorgssituasjonen over tid, og bør ta hensyn til sosiale forhold som for eksempel den pårørendes mulighet til å ivareta sin tilknytning til arbeidslivet. Listen med momenter er ikke uttømmende.

Nummer 2 omhandler kommunens plikt til å tilby avlastningstiltak til personer med særlig tyngende omsorgsarbeid. Avlastningstiltak er et tilbud til personer og familier med særlig tyngende omsorgsarbeid. Avlastningstiltak kan gis ut fra ulike behov og organiseres på ulik måte, og tjenesten kan tilbys i eller utenfor hjemmet, i eller utenfor institusjon. Formålet med avlastningstiltak er blant annet å hindre overbelastning, gi omsorgsyter nødvendig fritid og ferie og mulighet til å delta i vanlige samfunnsaktiviteter. I vurderingen bør kommunen ta hensyn til at forutsigbarhet er viktig for å sikre muligheten for den pårørende og pasienten eller brukeren til å planlegge hverdagen, og fleksibilitet er viktig for å sikre tjenestetilbudets treffsikkerhet. Av dette følger det at kommunen skal kartlegge omsorgsyters behov for avlastning, og at omsorgsyters mening skal tillegges vekt når avlastningstiltak utformes. For å kunne oppnå dette vil kommunen være avhengig av at den pårørende gis mulighet til å medvirke. Departementet understreker at tilbudet skal være faglig forsvarlig, individuelt tilrettelagt og koordinert med andre hjelpetiltak.

Videre vil departementet presisere at ingen har rett til en bestemt tjeneste, som for eksempel avlastningstiltak. Det er kommunen som avgjør hvilke tjenester som skal tilbys så fremt tjenestetilbudet dekker behovet for nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester.

Dersom avlastningstiltaket ikke oppleves å ivareta omsorgsyter eller omsorgsmottakers behov, vil det være vanskelig for pårørende å ta imot tilbudet uavhengig av pårørendes behov for avlastning. Departementet understreker at tilbudet til pårørende skal være forsvarlig, og at avlastningstiltak skal omfatte et forsvarlig tilbud til den som har omsorgsbehovet.

Tiltak rettet mot pårørende eller andre nærstående vil kunne virke avlastende også for den som mottar omsorg. I vurderingen av pårørendes behov for avlastning kan kommunen derfor ta hensyn til andre tjenester som omsorgsmottaker mottar fra kommunen. Kommunen må likevel treffe et selvstendig vedtak for den pårørende. Dette vedtaket kan imidlertid vise til pasienten/brukerens tjenestetilbud og hvilken del av tjenestetilbudet som også anses som avlastningstiltak for den pårørende.

Nummer 3 omhandler omsorgsstønad, og er en videreføring av tidligere § 3-6 i helse- og omsorgstjenesteloven. Den nye bestemmelsen medfører begrepsendring fra «omsorgslønn» til «omsorgsstønad» da dette anses å gi en mer dekkende beskrivelse av tjenesten. Endringen er ikke tilsiktet å innebære noen rettslig endring av tjenesten. Når det gjelder nærmere omtale av omsorgsstønad vises det til punkt 6.6.

Til § 9-2 Virkeområde

Bestemmelsens første ledd endres slik at henvisningen til helse- og omsorgstjenesteloven er korrekt. Endringen er en lovteknisk justering for å samsvare med endringen i helse- og omsorgstjenesteloven.