2 Bakgrunnen for lovforslaget
2.1 Oversikt over forbrukerkjøpsloven
Forbrukerkjøp er regulert i lov 21. juni 2002 nr. 34. Forbrukerkjøpsdirektivet fra 1999 (1999/44/EF), som nå er blitt erstattet av direktiv (EU) 2019/771 om visse aspekter ved avtaler om salg av varer, er gjennomført i loven. Forbrukerkjøpsdirektivet fra 1999 er et minimumsdirektiv – i motsetning til det nye direktivet – slik at det kan fastsettes regler i nasjonal rett som gir forbrukeren et sterkere vern enn etter direktivet.
Lovens viktigste forarbeider er Ot.prp. nr. 44 (2001–2002). Loven har også bakgrunn i NOU 1993: 27. I det følgende gis en oversikt over lovens bestemmelser.
§ 1 gir regler om lovens alminnelige virkeområde. Loven gjelder forbrukerkjøp, som er definert som salg av ting til en forbruker når selgeren eller selgerens representant opptrer i næringsvirksomhet. I § 2 gis regler om lovens anvendelse i noen særlige forhold.
I § 3 fastsettes at det ikke kan avtales eller gjøres gjeldende vilkår som er ugunstigere for forbrukeren enn det som følger av loven. Forbrukeren kan altså ikke stilles dårligere enn etter loven, men ikke alle lovens bestemmelser er ufravikelige. Det fremgår av enkelte av lovens bestemmelser at de kan fravikes ved avtale.
I loven kapittel 2 (§§ 5 til 12) gis forskjellige regler om leveringen av tingen. Dette omfatter blant annet regler om leveringssted, leveringstid og når tingen anses som levert.
I kapittel 3 (§§ 13 og 14) gis regler om risikoen for tingen. Disse bestemmelsene regulerer særlig når risikoen for tingen går over på forbrukeren (som hovedregel ved levering etter § 7), og hva det innebærer at risikoen går over.
I kapittel 4 gis regler blant annet om tingens egenskaper (§ 15) og når tingen anses å ha en mangel (§ 16). I § 15 oppstilles krav som tingen skal være i samsvar med. Tingen har etter § 16 en mangel når den ikke er i samsvar med ett eller flere av disse kravene. I tillegg angis i § 16 andre tilfeller der tingen har en mangel, blant annet der selgeren har unnlatt å gi opplysninger om tingen eller gitt uriktige opplysninger.
I § 17 gis regler om når tingen har en mangel hvis den er solgt «som den er» eller med liknende alminnelig forbehold. Bestemmelsen gir forbrukeren et vern selv om tingen er solgt med et slikt forbehold.
I § 18 gis regler om tidspunktet for bedømmelsen av om det foreligger en mangel. Om tingen har en mangel, skal bedømmes ut fra forholdene på tidspunktet da risikoen gikk over på forbrukeren, selv om mangelen først viser seg senere. Bestemmelsen inneholder også en bevisbyrderegel av betydning for bedømmelsen: Hvis ikke noe annet bevises, skal en mangel som viser seg innen seks måneder etter risikoens overgang, formodes å ha eksistert ved risikoens overgang.
I § 18 a gis regler om garantier. Disse reglene regulerer situasjonen der det er gitt en garanti som gir forbrukeren ytterligere rettigheter enn det som følger av loven. En garanti kan ikke begrense forbrukerens rettigheter etter loven, og er altså noe som kommer i tillegg til lovens vern.
I kapittel 5 (§§ 19 til 25) gis regler om forbrukerens krav ved forsinket levering. Ved forsinkelse som ikke skyldes forbrukeren eller forhold på forbrukerens side, kan forbrukeren holde kjøpesummen tilbake etter § 20, kreve oppfyllelse etter § 21, kreve heving etter § 23 eller kreve erstatning etter § 24. De nærmere vilkårene for å gjøre gjeldende de ulike beføyelsene fremgår av de enkelte bestemmelsene.
I kapittel 6 (§§ 26 til 36) gis regler om forbrukerens krav ved mangel ved tingen. Dersom det foreligger en mangel og dette ikke skyldes forbrukeren eller forhold på forbrukerens side, kan forbrukeren holde kjøpesummen tilbake etter § 28, velge mellom retting og omlevering i samsvar med §§ 29 og 30, kreve prisavslag etter § 31, kreve heving etter § 32 eller kreve erstatning etter § 33. I § 27 gis regler om reklamasjon, som medfører at forbrukerens krav kan gå tapt dersom forbrukeren ikke innen visse frister gir selgeren melding om at han eller hun vil påberope seg mangelen. I kapitlet er det blant annet også regler om ansvar for produktskader (§ 34) og forbrukerens krav mot tidligere salgsledd (§ 35).
I kapittel 7 (§§ 37 til 40) gis regler om forbrukerens plikter i forbindelse med kjøpet. Forbrukerens hovedforpliktelse er å betale kjøpesummen, og det er i §§ 37 til 39 gitt ulike regler om betalingen (tidspunkt, sted m.m.). Øvrig medvirkning til gjennomføring av kjøpet er regulert i § 40.
I kapittel 8 (§§ 41 til 42) gis enkelte regler om avbestilling og retur.
I kapittel 9 (§§ 43 til 48 a) gis regler om selgerens krav ved kontraktsbrudd fra forbrukerens side. Ved kontraktsbrudd fra forbrukeren som ikke skyldes selgeren eller forhold på selgerens side, kan selgeren kreve oppfyllelse etter § 44, kreve heving etter § 45, kreve erstatning og rente etter § 46 eller holde ytelsen tilbake etter § 9. Vilkårene for å gjøre gjeldende de ulike beføyelsene og nærmere regler om disse fremgår av de enkelte bestemmelsene.
I kapittel 10 (§§ 49 til 51) finnes fellesregler om heving og omlevering, blant annet om virkninger av dette.
I kapittel 11 (§§ 52 til 54) gis fellesregler om erstatning, blant annet om erstatningens omfang, plikt til å begrense tapet og lemping av ansvaret.
Kapittel 12 (§§ 55 til 61) inneholder forskjellige bestemmelser, blant annet om forventet kontraktsbrudd, kontraktsbrudd ved del av tingen, regler om heving i noen særlige tilfeller og plikt til å dra omsorg for tingen.
Kapittel 13 gjelder ikrafttredelse og endringer i andre lover.
2.2 Forbrukerkjøpsdirektivet
2.2.1 Innledende om direktivet
Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2019/771 om visse aspekter ved avtaler om salg av varer (forbrukerkjøpsdirektivet) har som formål å bidra til et velfungerende indre marked og samtidig sikre et høyt forbrukerbeskyttelsesnivå ved å fastsette felles regler om visse krav til kjøpsavtaler mellom selgere og forbrukere, jf. artikkel 1. Direktivet gir blant annet regler om hvilke krav varen skal oppfylle for å være i overensstemmelse, om forbrukerens krav ved mangler, i hvilken tidsperiode selgeren er ansvarlig for mangler, og om bevisbyrde for at det foreligger en mangel. En oversikt over direktivets regler vil bli gitt i punkt 2.2.2 nedenfor.
Forbrukerkjøpsdirektivet ble vedtatt 20. mai 2019 sammen med digitalytelsesdirektivet (Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2019/770 av 20. mai 2019 om visse aspekter ved avtaler om levering av digitalt innhold og digitale tjenester). Disse direktivene regulerer begge forbrukeravtaler, men har forskjellig virkeområde. Mens forbrukerkjøpsdirektivet gjelder salg av varer, gjelder digitalytelsesdirektivet levering av digitalt innhold og digitale tjenester. Direktivene har imidlertid en grenseflate mot hverandre. Blant annet reguleres varer med digitale elementer, for eksempel en smartklokke, på visse vilkår av forbrukerkjøpsdirektivet, mens et fysisk medium som utelukkende tjener som bærer for digitalt innhold, for eksempel en DVD eller en USB-minnepinne, faller inn under digitalytelsesdirektivet. Grensen mellom direktivene vil bli nærmere behandlet i punkt 5 nedenfor. Direktivene er ansett som EØS-relevante. De ble i møte i EØS-komiteen 5. februar 2021 besluttet innlemmet i EØS-avtalen med forbehold om Stortingets samtykke. Digitalytelsesdirektivet er gjennomført i norsk rett i lov 17. juni 2022 nr. 56 om levering av digitale ytelser til forbrukere (digitalytelsesloven), jf. Prop. 66 LS (2021–2022).
2.2.2 Direktivets bestemmelser
I det følgende gis en oversikt over de ulike artiklene i forbrukerkjøpsdirektivet.
Artikkel 1 fastsetter at direktivets formål er å bidra til at det indre marked skal fungere bedre, samt sikre et høyt nivå av forbrukerbeskyttelse i hele EU. Formålet skal etter artikkelen oppnås ved å fastsette felles regler for en del sentrale forhold ved forbrukerkjøpsavtaler, slik som regler om varens overensstemmelse med avtalen og enkelte objektive krav, forbrukerens beføyelser ved manglende overensstemmelse (dvs. når tingen har en mangel) og enkelte vilkår for å gjøre disse beføyelsene gjeldende, samt noen regler om kommersielle garantier.
Artikkel 2 inneholder definisjoner av ulike begreper som benyttes i direktivet.
Artikkel 3 fastsetter virkeområdet for direktivet. Direktivets regler gjelder i utgangspunktet for alle avtaler om salg av varer mellom forbrukere og næringsdrivende, i tråd med definisjonene i artikkel 2. Avtaler om levering av digitalt innhold eller digitale tjenester reguleres derimot av direktiv (EU) 2019/770 om digitale ytelser. Her er det imidlertid visse modifikasjoner:
Digitale ytelser som er sammenknyttet med varer, såkalte «smarte varer» – som klokker, mobiltelefoner og husholdningsapparater med programvare – reguleres på visse vilkår av forbrukerkjøpsdirektivet.
Fysiske medier som utelukkende brukes som bærer av en digital ytelse – som en minnepinne eller CD – reguleres av digitalytelsesdirektivet.
Videre får direktivet ikke anvendelse på varer som selges på tvangssalg eller for øvrig i medhold av lov. Ellers kan medlemsstatene velge å unnta auksjonssalg av brukte varer og salg av levende dyr fra reglenes virkeområde nasjonalt.
Generell kontraktsrett, så som reglene om inngåelse av avtaler, avtalers gyldighet og konsekvensene av heving, overlates fortsatt til nasjonal rett, jf. artikkel 3 nr. 6.
Artikkel 4 fastsetter at medlemsstatene ikke må innføre eller opprettholde bestemmelser i nasjonal rett som fraviker direktivets regler. Det presiseres at dette omfatter både strengere og mildere bestemmelser for å sikre et annet forbrukervernnivå enn det direktivet angir, med mindre noe annet er fastsatt i direktivet. Medlemsstatene kan altså bare fastsette avvikende regler der det er særskilt angitt. På enkelte punkter tillater direktivet avvikende regulering, jf. nedenfor.
I artikkel 5 til 9 fastsettes ulike krav til varen som selgeren skal levere til forbrukeren. Artikkel 5 er en nokså generell bestemmelse som fastsetter at selgeren skal levere varer til forbrukeren som oppfyller kravene som er fastsatt i de etterfølgende artiklene.
Artikkel 6 fastsetter subjektive krav til varens overensstemmelse. De subjektive kravene kan i hovedtrekk sies å rette seg mot egenskapene som selgeren og forbrukeren har avtalt at tingen skal ha. (For eksempel skal salgstingen leveres med oppdateringer som fastsatt i kjøpsavtalen, jf. artikkel 6 bokstav d.)
Artikkel 7 fastsetter objektive krav til varens overensstemmelse. Dette er krav som varen skal oppfylle selv om det ikke er avtalt noe spesielt om det (så langt kravene er relevante for det aktuelle kjøpet). En del av kravene er generelle og gjelder for alle varer, mens det i artikkelen nr. 3 og 4 er fastsatt spesifikke krav til oppdateringer for varer med digitale elementer. I artikkel 7 nr. 5 er det gitt regler om hva som kreves for å fravike de objektive kravene. Et sentralt vilkår er at forbrukeren uttrykkelig og særskilt må akseptere et avvik fra disse kravene ved avtaleinngåelsen.
Artikkel 8 gjelder mangler som følge av uriktig installasjon av varer, og gir regler om når selgeren er ansvarlig for feil som skyldes dette.
Artikkel 9 gjelder tredjepersons rettigheter i tingen, og regulerer når begrensninger som følge av slike rettigheter gir forbrukeren rett til å reise mangelskrav etter artikkel 13.
Artikkel 10 gjelder i hvilken periode selgeren er ansvarlig for mangler. Bestemmelsenfastsetter at selgeren har ansvar for mangler som forelå på kjøpstidspunktet og viser seg innenfor en periode på to år. For varer med digitale elementer utvides ansvarsperioden dersom de digitale elementene skal leveres løpende over en lengre periode, slik at selgeren er ansvarlig for mangler ved disse elementene som viser seg i løpet av hele leveringsperioden.
Medlemsstatene har adgang til å fastsette lengre ansvarsperioder, jf. artikkelen nr. 3.
Artikkel 10 nr. 4 og 5 gir adgang til å innføre eller opprettholde foreldelsesfrister for når forbrukeren kan gjøre mangelskrav gjeldende, i stedet for en ansvarsperiode som fastsatt i nr. 1 og 2. Slike foreldelsesfrister kan imidlertid ikke begrense forbrukerens adgang til å gjøre gjeldende rettigheter etter direktivet (for eksempel ved å undergrave direktivets regler om ansvarsperiode).
Artikkel 11 gjelder bevisbyrden for at varen er i kontraktsmessig stand. I nr. 1pålegges selgeren bevisbyrden for mangler som viser seg innen ett år etter at varen er levert. Medlemsstatene kan velge å utvide denne perioden til to år, jf. nr. 2. For varer med digitale elementer der avtalen foreskriver løpende levering av den digitale ytelsen over en periode, fastsetter direktivet at selgeren skal ha bevisbyrden for at varen var i overensstemmelse med avtalen gjennom hele denne perioden, jf. nr. 3.
Artikkel 12gir adgang til å innføre eller opprettholde nasjonale regler om at forbrukeren, for å kunne gjøre gjeldende rettigheter etter direktivet, plikter å varsle selgeren om en mangel innenfor en periode på minst to måneder etter at mangelen ble oppdaget.
Artikkel 13fastsetter forbrukerens rett til avhjelp, omlevering, prisavslag eller heving dersom varen har en mangel, og nærmere vilkår for å gjøre gjeldende de ulike rettighetene. Forbrukeren kan ikke heve avtalen dersom mangelen er uvesentlig, jf. nr. 5. Selgeren har bevisbyrden for at mangelen er uvesentlig. Artikkel 13 nr. 6fastsetter forbrukerens rett til å holde tilbake hele eller deler av kjøpesummen inntil selgeren oppfyller sine forpliktelser. Det overlates til nasjonal rett å regulere tilbakeholdsretten ytterligere. Det kan etter nr. 7 også fastsettes nærmere regulering i nasjonal rett av om og i hvilket omfang forbrukerens eventuelle bidrag til mangelen skal påvirke forbrukerens rett til å gjøre gjeldende beføyelser.
Artikkel 14 gir enkelte nærmere regler om hvordan avhjelp eller omlevering skal gjennomføres.
Artikkel 15 regulerer fastsettelsen av prisavslag.
Artikkel 16 gir regler om heving av kjøpsavtalen blant annet hvordan dette skal gjennomføres, men gir medlemsstatene adgang til å fastsette nærmere regler om tilbakelevering og tilbakebetaling.
Artikkel 17gir regler om handelsmessige garantier når varen er levert med en slik garanti.
Artikkel 18fastsetter at selgeren skal ha en regressrett overfor tidligere salgsledd der en mangel ved varen skyldes deres handlinger eller unnlatelser. Nærmere om hvem selgeren kan reise krav mot, og vilkårene for utøvelsen av regressretten overlates til nasjonal rett.
Artikkel 19 gjelder håndheving. Etter nr. 1skal medlemsstatene sørge for at det finnes tilstrekkelige og effektive midler i nasjonal rett til å sikre at direktivets regler overholdes. Etter nr. 2 skal slike midleromfatte regler om at ett eller flere kompetente organer (offentlige organer, forbrukerorganisasjoner og/eller ervervsorganisasjoner med legitim interesse) på nærmere vilkår kan reise sak for domstolene eller en kompetent myndighet for å sikre at direktivet overholdes.
Artikkel 20pålegger medlemsstatene å sikre forbrukernes tilgang til opplysninger om sine rettigheter etter direktivet, samt om adgangen til håndheving av disse rettighetene.
Artikkel 21fastsetter at en avtale som fraviker nasjonale regler som gjennomfører direktivet til skade for forbrukeren, ikke skal være bindende for forbrukeren (med mindre noe annet fremgår av direktivet).
Artikkel 22 til 27fastsetter ulike regler av mer prosessuell karakter, blant annet om endringer i andre rettsakter, medlemsstatenes gjennomføring av direktivet, evaluering og ikrafttredelse. Direktivet vil erstatte det forrige forbrukerkjøpsdirektivet (1999/44/EF), som oppheves med virkning fra 1. januar 2022 (da alle medlemsstatene skal ha nye regler på plass etter artikkel 24), jf. artikkel 23.
Nasjonale regler som er nødvendige for å gjennomføre direktivet, skal etter artikkel 24 vedtas og offentliggjøres senest 1. juli 2021 i alle medlemsstater, og tre i kraft 1. januar 2022. Etter artikkel 25 skal kommisjonen evaluere virkningene av direktivet innen 12. juni 2024.
2.3 Høringen
Justis- og beredskapsdepartementet sendte 14. juni 2021 et høringsnotat om gjennomføring av nytt forbrukerkjøpsdirektiv i norsk rett på høring.
Høringsfristen var 29. september 2021. Høringsnotatet ble sendt til følgende høringsinstanser:
Departementene
Høyesterett
Lagmannsrettene
Agder tingrett
Hordaland tingrett
Nord-Troms og Senja tingrett
Oslo tingrett
Sør-Rogaland tingrett
Trøndelag tingrett
Fylkeskommunene
Statsforvalterne
Bergen kommune
Kristiansand kommune
Oslo kommune
Stavanger kommune
Trondheim kommune
Brønnøysundregistrene
Datatilsynet
Finanstilsynet
Forbruker Europa
Forbrukerklageutvalget
Forbrukerrådet
Forbrukertilsynet
Konkurransetilsynet
Lotteri- og stiftelsestilsynet
Markedsrådet
Medietilsynet
Nasjonal kommunikasjonsmyndighet
Norges Bank
Regelrådet
Regjeringsadvokaten
Sivilombudsmannen
Statens pensjonskasse
Statistisk sentralbyrå
Økokrim
Abelia
Advokatforeningen
Akademikerne
Aksjonærforeningen i Norge
Aller Media
ANFO – Annonsørforeningen
Bilimportørenes Landsforening
Brukerklagenemnda for elektronisk kommunikasjon
Canal Digital kabel-TV
Coop Norge SA
Dagligvareleverandørenes forening
De norske Bokklubbene AS
Den norske Bokhandlerforening
Den norske Dataforening
Den norske Dommerforening
Den norske Forleggerforening
Direktesalgsforbundet
Egmont Serieforlaget AS
EL & IT Forbundet
Elektronikk Importør Foreningen
Elektronisk Forpost Norge
Elklagenemnda
Energi Norge
Europabevegelsen i Norge
Finans Norge
Finansforbundet
Finansieringsselskapenes Forening
Finansklagenemnda
Forbrukerkontakt Norge
Forbruksforskningsinstituttet SIFO
Gjeldsoffer-Alliansen
Hovedorganisasjonen Virke
IKT-Norge
Innovasjon Norge
Interesseorganisasjonen for interaktiv markedsføring (INMA)
Juristforbundet
Jussbuss
Jussformidlingen i Bergen
Jusshjelpa i Nord-Norge
Kommunesektorens organisasjon (KS)
Kreativt Forum
Landsorganisasjonen i Norge (LO)
Leketøybransjens Fellesråd
Markedsforbundet
Markedsføringsforeningen i Oslo
Mediebedriftenes Landsforening
Microsoft Norge
Nei til EU
Norges Automobil-Forbund
Norges Bilbransjeforbund
Norges kemner og kommuneøkonomers forbund
Norges Kreditorforbund
Norges Rederiforbund
Norges Zoohandleres Bransjeforening
Norsk Direkte Markedsføringsforening (NORDMA)
Norsk Industri
Norsk Kennel Klub
Næringslivets Hovedorganisasjon
Post Nord
Posten Norge AS
Schibsted ASA
SMB Norge
Standard Norge
Stiftelsen Elektronikkbransjen
Strategi- og analyseforeningen
Telenor
Telia Norge AS
Unio
Verdipapirsentralen
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)
Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen
Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo
Det juridiske fakultet, Universitetet i Tromsø
Følgende høringsinstanser har hatt realitetsmerknader til forslagene i høringsnotatet:
Datatilsynet
Forbrukerrådet
Forbrukertilsynet
Regelrådet
Bilimportørenes Landsforening
Europabevegelsen i Norge
Elesco Norge AS
Forleggerforeningen
Hovedorganisasjonen Virke
Naturvernforbundet
NHO Service og Handel
Norges Automobil-Forbund
Norges Bilbransjeforbund
Næringslivets Hovedorganisasjon
Standard Norge
Telia Norge AS
I tillegg har noen privatpersoner uttalt seg i høringen.
Følgende høringsinstanser har gitt uttrykk for at de ikke har merknader eller ikke ønsker å gi høringsuttalelse:
Forsvarsdepartementet
Helse- og omsorgsdepartementet
Klima- og miljødepartementet
Samferdselsdepartementet
Utenriksdepartementet
Høyesterett
Borgarting lagmannsrett
Statistisk sentralbyrå
2.4 Generelt om høringsinstansens syn
I høringen er det delte meninger om noen av forslagene, men departementet oppfatter det slik at høringsinstansene likevel i stor grad er positive til høringsnotatets forslag om gjennomføring av direktivet. Forbrukerrådet gir uttrykk for å være fornøyd med departementets forslag til gjennomføring, og Forbrukertilsynet «støtter i stor grad departementets lovforslag, men med enkelte forslag til presiseringer». Næringslivets Hovedorganisasjon gir uttrykk for at høringsnotatet er «godt og grundig». Hovedorganisasjonen Virke synes overordnet å støtte departementets tilnærming til gjennomføringen av direktivet.
Telia gir uttrykk for at departementet «har gjort et særdeles grundig og omfattende arbeid med implementeringen av direktivet i norsk rett». Videre uttaler Telia at «[d]e fleste foreslåtte endringene er gjort for å tilpasse dagens norske lovgiving til direktivet, og Telia finner det positivt at departementet bare foreslår å innføre stort sett de endringer som er nødvendige, samt å opprettholde en godt innarbeidet struktur i dagens forbrukerkjøpslov».
Høringsinstansenes synspunkter vil bli nærmere redegjort for under behandlingen av de enkelte forslagene. I høringen har det kommet en del synspunkter på spørsmål som ikke direkte knytter seg til forslaget i høringsnotatet om gjennomføring av direktivet. Et slikt tema som flere høringsinstanser har berørt i sine høringsuttalelser, gjelder bærekraftig forbruk av varer og klima- og miljøhensyn. Dette er et viktig tema, men det er bare i begrenset grad omtalt i direktivet. I fortalen punkt 32 uttales det:
«Det er viktig å sikre lengre holdbarhet på varer for å oppnå mer bærekraftige forbruksmønstre og en sirkulær økonomi. Tilsvarende er det viktig å holde produkter som ikke oppfyller kravene, utenfor markedet i Unionen ved å styrke markedstilsynet og gi markedsdeltakerne riktige stimuleringstiltak for å øke tilliten til det indre markeds virkemåte. For disse formålene er produktspesifikt EU-regelverk det best egnede middelet til å innføre krav til holdbarhet og andre produktrelaterte krav når det gjelder visse typer eller grupper av produkter, ved å bruke kriterier som passer til formålet. Dette direktiv bør derfor utfylle målene i slikt produktspesifikt EU-regelverk, og bør omfatte holdbarhet som et objektivt kriterium for samsvarsvurderingen av varer.»
Temaet er heller ikke i særlig grad adressert i reglene i direktivet om forbrukerens krav ved mangler. Imidlertid pågår det annet arbeid i EU av betydning for temaet bærekraftig forbruk og sirkulær økonomi. Særlig er det grunn til å nevne at EU-kommisjonen har publisert en forespørsel om informasjon («Call for evidence for an impact assessment») på et initiativ om bærekraftig forbruk av varer – fremme av reparasjon og gjenbruk. Dette initiativet ble gjort tilgjengelig for offentlig konsultasjon i perioden januar til april 2022 og vil danne grunnlag for EU-kommisjonens videre arbeid med eventuelle nye regler. Det fremgår av dokumentet at initiativet vil kunne medføre målrettede endringer i forbrukerkjøpsdirektivet og en ny rett til reparasjon, enten innenfor direktivet eller eventuelt i et særskilt instrument. Forslag til nye EU-regler vil kunne bli lagt frem i løpet av 2023. EU-kommisjonen har også lagt frem et forslag til direktiv om styrket forbrukervern i det grønne skiftet (om endring av direktiv 2005/29/EF og 2011/83/EU), som blant annet skal bidra til at forbrukerne før avtaleinngåelse får informasjon om varers egenskaper i et bærekraftperspektiv.
Regjeringen er opptatt av å legge til rette for lengre holdbarhet og et bærekraftig forbruk av varer, og dette miljøperspektivet vil være et sentralt hensyn som vil bli vurdert ved fremtidige revisjoner av lovgivningen på området. Dette vil gjelde i forbindelse med det nevnte arbeidet i EU, men også på mer generelt grunnlag. I tillegg til tradisjonelle forbrukerinteresser bør klima- og miljøhensyn tillegges selvstendig betydning ved avveiningen mellom ulike interesser som skal foretas ved forslag til ny lovgivning. På bakgrunn av at hovedformålet med dette lovarbeidet er å gjennomføre det foreliggende direktivet, som ikke fokuserer særlig på dette temaet og gir begrenset nasjonalt handlingsrom ved gjennomføringen, går departementet ikke nærmere inn på disse spørsmålene i proposisjonen her. Departementet har imidlertid merket seg innspillene og viser til at det vil være aktuelt å komme tilbake til slike spørsmål i andre sammenhenger.
Departementet går også i liten grad inn på andre innspill i høringen som ikke direkte gjelder gjennomføringen av direktivet.