7 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

7.1 Til ny lov om behandling av forbrukerklager i Forbrukertilsynet og Forbrukerklageutvalget (forbrukerklageloven)

Til § 1 Virkeområde

Bestemmelsen regulerer lovens saklige, personelle og geografiske virkeområde.

Første ledd første punktum fastslår at lovens saksområde omfatter klager på kjøp av varer og tjenester. Begrepet «kjøp» defineres vanligvis som overføring av eiendomsrett til et formuesgode mot betaling i penger eller naturalia (bytte). Med «varer» forstås løsøre, slik at fast eiendom i utgangspunktet ikke omfattes av lovens virkeområde. Med kjøp av «tjenester» omfattes blant annet leieavtaler. Begrepet «kjøp av varer og tjenester» er ment å tilsvare definisjonen av «forbrukersak» i godkjenningsloven § 2 bokstav e, og er ment å omfatte alle typer avtaler, også der det kan være uklart om kontrakten gjelder en tjeneste eller en vare, eksempelvis ved avtaler om strøm, vann og nedlastning av digitalt innhold.

Loven gjelder Forbrukertilsynets og Forbrukerklageutvalgets behandling av klager. Uttrykket «behandling av klager» omfatter både Forbrukertilsynets mekling, Forbrukertilsynets forberedelse av saker for Forbrukerklageutvalget, og Forbrukerklageutvalgets klagebehandling og vedtak.

Loven gjelder klager mellom næringsdrivende etablert i Norge og forbrukere. En næringsdrivende regnes som «etablert» der vedkommende har hovedkontor, sin hovedadministrasjon eller sitt forretningssted, herunder filial, et agentur eller en annen virksomhet, jf. direktivet om alternativ tvisteløsning i forbrukersaker (2013/11/EU) artikkel 4 nr. 2. Til forskjell fra godkjenningsloven § 6 fjerde ledd er loven ikke begrenset til forbrukere bosatt i Norge eller i en annen EØS-stat. Amerikanske forbrukere kan altså, på lik linje med forbrukere bosatt i Norge eller i en annen EØS-stat, klage på varer og tjenester kjøpt av en næringsdrivende etablert i Norge.

Loven gjelder også klager mellom forbrukere i Norge og næringsdrivende som er etablert i en annen stat og som retter sin virksomhet mot forbrukere i Norge. Dette er en ny bestemmelse som viderefører tidligere praksis etter forbrukertvistloven av 1978. Se generelle merknader punkt 5.4.1. Klager mot næringsdrivende som er etablert i utlandet og som ikke retter sin virksomhet mot forbrukere i Norge, er imidlertid ikke omfattet av loven. Annet punktum tilsvarer definisjonen av forbruker i forbrukerklageloven av 2017 § 1 annet ledd annet punktum og godkjenningsloven § 2 bokstav a.

Annet ledd første punktum gir departementet kompetanse til i forskrift å fastsette hvilke klager henholdsvis Forbrukertilsynet og Forbrukerklageutvalget skal behandle. Som i dag er det ikke gitt at alle saker som er meklet i Forbrukertilsynet skal kunne klages inn for Forbrukerklageutvalget. Bestemmelsen erstatter forbrukerklageloven av 2017 § 1 og godkjenningsloven § 23 første ledd. Ifølge forbrukerklageloven av 2017 § 1 tredje ledd kan utvalget, i tillegg til å behandle saker innenfor sitt saksområde, behandle klager av prinsipiell karakter mellom en forbruker og en næringsdrivende. Denne bestemmelsen vil bli videreført og tatt inn i forskrift. Forskriftshjemmelen gir adgang til både å utvide og innsnevre saksområdene. En eventuell innsnevring av saksområdet til Forbrukertilsynet forutsetter at det enten er et annet innmeldt klageorgan som oppfyller kravene i direktivet om alternativ tvisteløsning i forbrukersaker (2013/11/EU) som behandler sakene som Forbrukertilsynet ikke lenger skal behandle, eller at innsnevringen er i tråd med direktivets unntak fra kravet om et heldekkende klagebehandlingssystem, jf. direktivet om alternativ tvisteløsning i forbrukersaker (2013/11/EU) artikkel 2. Forskriftshjemmelen gir departementet fleksibilitet til å kunne tilpasse saksområdene ut fra for eksempel endrede forbrukermønster, klagestatistikk og politiske prioriteringer. Forskriftshjemmelen gir også departementet kompetanse til å regulere hva slags grenseoverskridende saker som skal tas til behandling, jf. første ledd. I første punktum nevnes at departementet kan fastsette verdigrenser på klagesaker som skal tas til behandling. Dette er et eksempel på avgrensninger som kan gis i forskrift. Dette omfatter både en øvre og nedre verdigrense. Verdigrensen gjelder det beløpet som tvisten omhandler, og ikke tjenestens eller gjenstandens verdi som sådan. Den nedre verdigrensen må ikke settes så høyt at den i vesentlig grad svekker forbrukerens adgang til å få saker behandlet, jf. direktivet om alternativ tvisteløsning i forbrukersaker (2013/11/EU) artikkel 5 nr. 5 og fortalepunkt 25. Den øvre verdigrensen skal tilsvarende ikke settes for lavt.

I annet punktum gis departementet kompetanse til å utvide lovens virkeområde definert i første ledd, til å også omfatte fast eiendom og klager mellom to forbrukere.

Tredje ledd gir departementet kompetanse til i forskrift å regulere lovens anvendelse på Svalbard og Jan Mayen, og tilsvarer godkjenningsloven § 1 fjerde ledd.

Se de generelle merknadene punkt 5.

Til § 2 Om Forbrukertilsynet

Bestemmelsen regulerer Forbrukertilsynets oppgaver og uavhengighet. Den gir også departementet hjemmel til å stille kompetansekrav.

Første ledd første punktum fastslår at Forbrukertilsynet skal mekle i klagesaker. Denne oppgaven har Forbrukertilsynet overtatt fra Forbrukerrådet. Formålet med meklingen er at partene skal komme til enighet om en minnelig løsning. Forbrukertilsynet har ikke kompetanse til å treffe vedtak om resultatet. Innholdet i og kravene til meklingen er nærmere regulert i § 11. Etter annet punktum skal Forbrukertilsynet også forberede saker som skal behandles av Forbrukerklageutvalget. Denne oppgaven ble tidligere utført av Sekretariatet for Markedsrådet og Forbrukerklageutvalget. Oppgaven innebærer blant annet å gi informasjon til utvalgsmedlemmene og partene, forberede utvalgsmøter og å lage utkast til vedtak.

Annet ledd regulerer Forbrukertilsynets uavhengighet. Etter denne bestemmelsen kan ikke departementet instruere Forbrukertilsynet om hvordan tilsynet skal mekle i den enkelte klagesak, eller om den faglige virksomheten for øvrig. Uavhengigheten gjelder både i meklingen og i saksforberedelsen for Forbrukerklageutvalget. Med «den faglige virksomheten for øvrig» menes blant annet Forbrukertilsynets generelle lovtolkning. Bestemmelsen er ikke til hinder for at departementet gir administrative føringer, som for eksempel å stille generelle krav til saksbehandlingstiden eller at visse typer saker skal prioriteres. Uttrykket «etter denne loven» er tatt inn for å synliggjøre at bestemmelsen kun regulerer Forbrukertilsynets uavhengighet ved behandlingen av klagesaker etter forbrukerklageloven og ikke ved behandlingen av tilsynssaker etter markedsføringsloven og annen spesiallovgivning. Ordet «klagesak» omfatter altså ikke tilsynssaker etter markedsføringsloven. Bestemmelsen i annet ledd er ny, og anses å være i overensstemmelse med etablert praksis.

Tredje ledd gir departementet kompetanse til i forskrift å fastsette krav til kompetanse for meklere og andre i Forbrukertilsynet som behandler eller har ansvar for saker etter denne loven. Dette inkluderer også ledere i Forbrukertilsynet som har ansvar for meklingen. Bestemmelsen tilsvarer delvis godkjenningsloven § 8 annet ledd.

Se de generelle merknadene punkt 3.4.2.

Til § 3 Om Forbrukerklageutvalget

Bestemmelsen regulerer Forbrukerklageutvalgets oppgaver og uavhengighet. Den gir også departementet hjemmel til å stille krav til utvalgets sammensetning med mer.

Første ledd fastslår at Forbrukerklageutvalget treffer vedtak i klagesaker som har vært meklet i Forbrukertilsynet. Kravet viderefører forbrukerklageloven av 2017 § 4 første ledd første punktum, jf. § 5 annet ledd bokstav b.

Annet ledd fastslår at Forbrukerklageutvalget er faglig uavhengig og ikke kan instrueres om behandlingen av den enkelte klagesaken eller om den faglige virksomheten for øvrig. I likhet med det som gjelder for Forbrukertilsynets uavhengighet, er bestemmelsen ikke til hinder for at departementet gir administrative føringer, som for eksempel å stille generelle krav til saksbehandlingstiden eller at visse typer saker skal prioriteres, jf. merknaden til § 2 ovenfor. Bestemmelsen viderefører forbrukerklageloven av 2017 § 2 første ledd og er nærmere omtalt i merknadene til § 2 i Prop. 145 L (2015–2016). Formuleringen «den enkelte klagesaken» erstatter ordet «enkeltsaker», uten at realitetsendring er tilsiktet.

Tredje ledd viderefører forbrukerklageloven av 2017 § 2 annet ledd første punktum, og fastsetter at Forbrukerklageutvalget skal bestå av en leder og så mange nestledere og øvrige medlemmer som til enhver tid er nødvendig for å utføre Forbrukerklageutvalgets oppgaver. Bestemmelsen gir departementet fleksibilitet til å bestemme hvor mange nestledere og medlemmer utvalget skal bestå av, slik at loven ikke må endres ved for eksempel økt saksmengde og behov for å utvide utvalget.

Forskriftshjemmelen i fjerde ledd gir departementet kompetanse til i forskrift å regulere Forbrukerklageutvalgets sammensetning ved behandlingen av saker, krav til medlemmenes kompetanse mv. Bestemmelsen viderefører forbrukerklageloven av 2017 § 2 tredje ledd. Forskriftshjemmelen til å fastsette «kompetansekrav til medlemmene» omfatter også kompetansekrav til Forbrukerklageutvalgets leder og nestledere, herunder om disse skal fylle kravene til dommere i domstolloven § 53 første ledd og § 54 annet ledd.

Til § 4 Forholdet til forvaltningsloven

Bestemmelsen slår fast at forvaltningsloven gjelder med mindre annet følger av loven eller forskrift til loven. Det er enkelte bestemmelser i loven som avviker fra forvaltningslovens regler. Det er også bestemmelser som suppleres av særskilt angitte bestemmelser i tvisteloven. Bestemmelsen viderefører forbrukerklageloven av 2017 § 3. Bestemmelsen samsvarer også delvis med godkjenningsloven § 11 annet ledd, som bestemmer at forvaltningslovens regler om habilitet og taushetsplikt gjelder for klageorganer som behandler forbrukerklager og som søker om godkjenning eller er godkjent i medhold av loven. Ettersom Forbrukertilsynet er et uavhengig forvaltningsorgan, jf. § 2, gis forvaltningsloven som utgangspunkt anvendelse i sin helhet, i motsetning til godkjenningsloven som også regulerer private klageorganer.

Til § 5 Upartiskhet

Bestemmelsen slår fast at Forbrukertilsynet og Forbrukerklageutvalget skal opptre nøytralt under klagebehandlingen og ikke skal favorisere en av partene i saken. Dette gjelder under hele klagebehandlingen, dvs. under Forbrukertilsynets mekling, ved Forbrukertilsynets forberedelse av saker for Forbrukerklageutvalget, og ved Forbrukerklageutvalgets klagebehandling og vedtak. Kravet om at saksbehandlere skal opptre upartisk er ikke til hinder for at saksbehandlere er aktive i sin klagebehandling. Behovet for veiledning er et sentralt element i klagebehandlingen, samt muligheten til å finne minnelig løsning mellom partene. Bestemmelsen viderefører forbrukerklageloven av 2017 § 6 tredje ledd og tilsvarer godkjenningsloven § 11 første ledd.

Til § 6 Rettshjelp

Første punktum innebærer at rettshjelp fra en tredjepart, dvs. juridisk bistand, verken er en forutsetning for eller til hinder for mekling i Forbrukertilsynet eller behandling av klage i Forbrukerklageutvalget. Annet punktum presiserer at partene skal informeres om dette før klagebehandlingen begynner. Det er gjort mindre justeringer i ordlyden, men innholdsmessig tilsvarer bestemmelsen godkjenningsloven § 13 og § 9 i forskrift om Forbrukerklageutvalget.

Om Forbrukerklageutvalget kan ilegge en part ansvar for motpartens kostnader til juridisk bistand, reguleres av § 19, se merknadene til denne bestemmelsen.

Til § 7 Gebyr

Bestemmelsen gir departementet kompetanse til i forskrift å fastsette bestemmelser om saksbehandlingsgebyr for mekling i Forbrukertilsynet og for behandling av saker i Forbrukerklageutvalget. Bestemmelsen gir hjemmel til å fastsette saksbehandlingsgebyr kun for behandling i Forbrukerklageutvalget, kun for mekling i Forbrukertilsynet, eller for begge instanser. Det er ikke avgrenset hvem som kan pålegges å betale gebyr, dvs. at både klageren og motparten, uavhengig av om de er næringsdrivende eller forbrukere, kan ilegges gebyr. Gebyret for forbrukeren for mekling i Forbrukertilsynet kan imidlertid kun utgjøre et mindre beløp, og må tilpasses prisnivået i øvrige EØS-stater. Begrensningen i gebyrets størrelse skyldes krav i direktivet om alternativ tvisteløsning i forbrukersaker (2013/11/EU), som gjelder for Forbrukertilsynet, men ikke for Forbrukerklageutvalget. Forskriftshjemmelen gir også departementet kompetanse til å gi nærmere regler om for eksempel hvordan gebyret skal beregnes, om noen skal unntas fra å betale gebyr, og om dekning av gebyret. Bestemmelsen viderefører forbrukerklageloven av 2017 § 10 første ledd og godkjenningsloven § 23 tredje ledd og § 7 annet ledd.

Til § 8 Klage til Forbrukertilsynet

Etter første ledd første punktum skal Forbrukertilsynet legge til rette for at partene enkelt kan klage både elektronisk og på papir. I motsetning til etter godkjenningsloven § 12 første ledd skal tilsynet ikke bare legge til rette for klager fra forbrukere, men også fra næringsdrivende. Dette er i samsvar med praksis. Kravet om at klagen skal kunne sendes inn elektronisk, kan oppfylles med klagemulighet via Forbrukertilsynets internettside. Opplysninger om Forbrukertilsynets e-postadresse for å sende inn klagen vil også være tilstrekkelig. Også andre dokumenter enn selve klagen skal kunne inngis både elektronisk og på papir. Etter annet punktum skal Forbrukertilsynet etter anmodning gi klageren bistand til å sette opp klagen. Med «klageren» menes den part som klager saken inn, uavhengig av om denne parten er næringsdrivende eller forbruker. Dette er nytt sammenlignet med godkjenningsloven § 12 første ledd som kun krever at bistand gis til forbrukere. Det stilles ikke nærmere krav til hvordan bistand skal ytes, herunder om bistanden kan gis på telefon eller e-post.

Annet ledd fastsetter at Forbrukertilsynet med endeling virkning avgjør om en sak faller inn under saksområdet for Forbrukertilsynets mekling, og viderefører godkjenningsloven § 23 annet ledd. Saksområdet fastsettes i forskrift med hjemmel i loven § 1 annet ledd, se merknader til denne bestemmelsen. Avgjørelsen om ikke å ta saken til behandling kan altså ikke påklages. For saker som er innenfor klagebehandlingsordningen for forbrukersaker, det vil si klager som omfattes av direktivet om alternativ tvisteløsning i forbrukersaker (2013/11/EU) artikkel 2, skal saker som faller utenfor Forbrukertilsynets saksområde ikke avvises, men henvises til riktig klageorgan. Dersom saken faller utenfor klagebehandlingsordningen for forbrukersaker, kan saken avvises etter § 9 første ledd bokstav f, ettersom behandling av slike saker vil hindre Forbrukertilsynets klagebehandling i å fungere effektivt, se merknaden til denne bestemmelsen.

Etter tredje ledd skal Forbrukertilsynet kunne kobles på EUs nettbaserte klageportal for å motta og behandle klager via denne. Bestemmelsen tilsvarer godkjenningsloven § 12 annet ledd. Det vises til Prop. 32 L (2015–2016) punkt 2.3

Fjerde ledd gir departementet kompetanse til i forskrift å fastsette frist for når en sak kan bringes inn for Forbrukertilsynet. Ifølge direktivet om alternativ tvisteløsning i forbrukersaker (2013/11/EU), kan en frist ikke være kortere enn 1 år etter at klageren har inngitt skriftlig klage til motparten. Bestemmelsen tilsvarer godkjenningsloven § 7 første ledd.

Til § 9 Forbrukertilsynets avvisning

Bestemmelsen regulerer Forbrukertilsynets adgang til å avvise en klage fra mekling og krav til avvisningsvedtaket. Bestemmelsen tilsvarer godkjenningsloven § 14. En avgjørelse om avvisning er et enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 2 tredje ledd, og må fylle kravene i forvaltningsloven, herunder krav til begrunnelse, jf. forvaltningsloven § 24 første ledd.

Første ledd gir en uttømmende liste over avvisningsgrunnene. Forbrukertilsynet kan ikke avvise en klage av grunner som ikke omfattes av bestemmelsen. Etter bokstav a kan Forbrukertilsynet avvise en sak dersom klageren ikke har forsøkt å løse saken direkte med motparten. Det er ikke hensiktsmessig at Forbrukertilsynet bruker ressurser på saker som partene kan løse på egenhånd. Det bør anses tilstrekkelig at klageren har forsøkt å få kontakt med motparten, for eksempel dersom motparten ikke har svart på klagerens henvendelser, eller dersom motparten avviser klagen. Etter bokstav b kan Forbrukertilsynet avvise en sak der klagen er useriøs eller grunnløs. Etter bokstav c kan en klage avvises dersom den er eller har vært behandlet av et klageorgan som er innmeldt til EU-kommisjonen etter godkjenningsloven § 25, av Forbrukerklageutvalget eller av en domstol. Ettersom Forbrukerklageutvalget ikke lenger vil være et innmeldt klageorgan etter godkjenningsloven, er Forbrukerklageutvalget særskilt nevnt i bokstav c til forskjell fra bokstav c i godkjenningsloven § 14 første ledd. Bokstav c gir også Forbrukertilsynet adgang til å avvise en klage som er under behandling i en domstol. Forbrukertilsynet kan likevel ikke avvise en klage dersom domstolsbehandlingen er stanset, jf. loven § 23 annet ledd.

Etter bokstav d kan Forbrukertilsynet avvise en sak dersom tvisteverdien er under eller over en fastsatt grense. Lovens § 1 annet ledd gir hjemmel til å fastsette verdigrensen i forskrift. Etter bokstav e kan Forbrukertilsynet avvise en sak dersom fristen for å klage er oversittet. Lovens § 8 fjerde ledd gir departementet hjemmel til å fastsette en frist for klage i forskrift. Etter bokstav f kan Forbrukertilsynet avvise en sak dersom behandlingen av saken vil hindre Forbrukertilsynets klagebehandling i å fungere effektivt. Saken kan kun avvises dersom behandlingen «i særlig grad» vil gå utover Forbrukertilsynets effektivitet. Terskelen for avvisning etter bokstav f er derfor høy, men vil blant annet inkludere å avvise saker som ikke hører inn under EUs klagebehandlingsordning for forbrukersaker, se merknaden til § 8.

Bokstav g, som gir Forbrukertilsynet adgang til å avvise en sak dersom klageren ikke har et reelt behov for å få avgjort kravet, må også sees i lys av hensynet til effektivitet. Bestemmelsen er ny sammenlignet med godkjenningsloven § 14, men tilsvarer godkjenningsloven § 6 femte ledd som stiller det som en forutsetning for behandling i et klageorgan at klageren har et reelt behov. Vilkåret «reelt behov» skal forstås på samme måte som i tvisteloven § 1-3 annet ledd. I dette ligger først og fremst et krav om at klageren må ha en aktuell interesse i å få saken avgjort, i forhold til den innklagede. Dette avgjøres ut fra en samlet vurdering av kravets aktualitet og partenes tilknytning til det.

Etter annet ledd første punktum skal avvisningsvedtaket begrunnes. Dette innebærer at det i hver sak må vises til hvilken avvisningsgrunn som er anvendt, og til hvilken vurdering som ligger til grunn for avvisningen. Annet punktum fastsetter en frist på tre uker for å opplyse partene om vedtaket. Fristen begynner å løpe når Forbrukertilsynet mottar klagen. Der supplerende informasjon ettersendes fra klageren på et senere tidspunkt løper fristen fra dette tidspunktet, forutsatt at informasjonen er nødvendig for at Forbrukertilsynet skal kunne ta stilling til om saken skal avvises eller tas til behandling.

Tredje ledd fastsetter at Forbrukertilsynets vedtak om avvisning ikke kan påklages.

Til § 10 Utveksling av informasjon

Bestemmelsen regulerer hvilken informasjon Forbrukertilsynet skal oversende og innhente fra partene i saken, partenes adgang til å uttale seg, samt Forbrukertilsynets plikt til å tilrettelegge for utveksling av informasjon mellom partene.

Første ledd første punktum gjelder partenes rett til å få kunnskap om opplysninger i saken fra motparten, og tilsvarer godkjenningsloven § 15 første ledd første punktum. Kravet dekker både informasjon som Forbrukertilsynet har mottatt uoppfordret, og informasjon som Forbrukertilsynet har bedt om. Etter annet punktum skal Forbrukertilsynet anbefale partene å innhente sakkyndige uttalelser dersom dette anses nødvendig for å opplyse saken. Bestemmelsen viderefører forskrift om klageorganer for forbrukersaker § 6 tredje ledd annet punktum. Parter som innhenter sakkyndige uttalelser må i første omgang dekke utgiftene selv, men vil, dersom de vinner frem med sitt krav, kunne kreve utgiftene dekket av motparten, se merknad til § 19.

Annet ledd første punktum viderefører delvis § 6 tredje ledd tredje punktum i forskrift om klageorganer for forbrukersaker. Partene skal holdes orientert om sakens gang. For å overholde denne bestemmelsen, er det tilstrekkelig at Forbrukertilsynet forteller om de ulike stadiene i klageprosessen og gir beskjed om utviklingen i saken. Videre skal partene gis adgang til å uttale seg om sakens faktiske og rettslige sider, samt imøtegå opplysningene fra motparten. I «gis adgang til» ligger at partene på en forståelig måte gjøres kjent med retten til å avgi uttalelse til Forbrukertilsynet og at det legges til rette for at partene kan gi slike uttalelser. Det må ikke stilles unødige krav til utforming av uttalelser eller til måten disse skal avgis på. Bestemmelsen tilsvarer godkjenningsloven § 15 første ledd annet punktum. Ordlyden er noe endret ved at det tydeliggjøres at parten også kan kommentere opplysninger fremlagt av motparten. Etter annet punktum skal Forbrukertilsynet sette rimelige frister for uttalelsene. Dette skal sikre nødvendig fremdrift i sakene og at sakene opplyses uten unødig tidstap, samtidig som partene får tilstrekkelig tid til å vurdere og til å uttale seg om opplysningene de har mottatt. Annet punktum tilsvarer godkjenningsloven § 15 første ledd tredje punktum, med unntak av ordet «sluttbemerkninger» som er fjernet. Dette medfører ingen realitetsendring. Utveksling av informasjon vil kunne foregå frem og tilbake i flere runder, inntil saken anses tilstrekkelig opplyst.

Etter tredje ledd skal Forbrukertilsynet sørge for at forbruker og næringsdrivende kan utveksle informasjon seg imellom, elektronisk eller per post. Dermed gis partene mulighet til å komme til enighet på egen hånd, samtidig som de har en sak til behandling hos Forbrukertilsynet. Det er tilstrekkelig at Forbrukertilsynet formidler partenes e-postadresser, eventuelt postadresser. Bestemmelsen tilsvarer godkjenningsloven § 15 annet ledd.

Til § 11 Meklingen

Bestemmelsen inneholder viktige prinsipper for meklingen i Forbrukertilsynet. Bestemmelsen regulerer også Forbrukertilsynets informasjonsplikt ved forslag til minnelig løsning mellom partene.

Første ledd fastslår at Forbrukertilsynet skal gi beskjed til partene om at tilsynet har mottatt nødvendige og relevante dokumenter fra partene og at meklingen kan begynne. Dette tilsvarer godkjenningsloven § 16 første ledd første punktum, med enkelte språklige justeringer.

Etter annet ledd skal Forbrukertilsynet informere om de overordnede prinsippene for meklingen og at Forbrukertilsynet er nøytralt og partsuavhengig. Bestemmelsen lovfester innholdet i § 6 første ledd første punktum i forskrift om klageorganer for forbrukersaker, fastsatt med hjemmel i godkjenningsloven § 23 tredje ledd. Forbrukertilsynet skal for øvrig også opplyse om partenes adgang til å benytte seg av juridisk bistand fra en tredjepart, jf. loven § 6.

Tredje ledd angir det overordnede prinsippet for meklingen, nemlig at Forbrukertilsynet skal søke å finne frem til løsninger som partene kan godta. Dette skal skje gjennom skriftlig eller muntlig veiledning og rådgivning. Nye opplysninger, forslag til løsninger og øvrig veiledning og rådgivning som skjer muntlig, for eksempel per telefon, skal nedtegnes skriftlig i etterkant av samtalen, jf. forvaltningsloven § 11 d annet ledd. Bestemmelsen lovfester innholdet i § 6 fjerde ledd første punktum i forskrift om klageorganer for forbrukersaker.

Fjerde ledd første punktum slår fast at Forbrukertilsynet, på ethvert trinn av saksbehandlingen, kan fremme forslag til løsning av saken. Dette viderefører innholdet i § 6 fjerde ledd annet punktum i forskrift om klageorganer for forbrukersaker. Bestemmelsen er ment som en presisering, og utelukker ikke at partene selv fortløpende fremmer forslag til løsning. Dersom det blir fremsatt et forslag til løsning, enten av Forbrukertilsynet eller av en av partene, fremgår det av annet punktum at partene skal gis rimelig tid til å vurdere resultatet. Dette tilsvarer godkjenningsloven § 16 tredje ledd. Etter tredje punktum skal Forbrukertilsynet gi partene nærmere informasjon før partene godtar en foreslått løsning, blant annet om mulighetene for å fremme søksmål ved domstolene og at den foreslåtte løsningen kan avvike fra en domstolsavgjørelse. Dette tilsvarer godkjenningsloven § 17 første ledd. Ordlyden er endret for å tilpasse bestemmelsen til Forbrukertilsynets meklingsoppgave, og er hentet fra direktivet om alternativ tvisteløsning i forbrukersaker (2013/11/EU) artikkel 9 nr. 2 bokstav b.

Dersom det ikke oppnås en minnelig løsning ved mekling skal Forbrukertilsynet orientere partene om at saken avsluttes, jf. femte ledd. Forbrukertilsynet kan når som helst under meklingen velge å avslutte en sak dersom mekleren eller partene konstaterer at partene ikke vil klare å komme frem til en minnelig løsning. Det kan også oppstå situasjoner der den ene parten nekter å bidra til meklingen, og at Forbrukertilsynet av den grunn velger å avslutte saken uten å ha klart å starte en meklingsprosess mellom partene. Motparten vil fortsatt kunne bringe saken inn for Forbrukerklageutvalget. Samtidig som Forbrukertilsynet orienterer partene om at saken avsluttes, skal det orientere om adgangen til og fristen for å klage saken til Forbrukerklageutvalget. Dette inkluderer også informasjon om hvilke vilkår klagen må tilfredsstille. Forbrukertilsynet skal gi informasjonen til partene skriftlig. Femte ledd viderefører godkjenningsloven § 24 annet punktum og forskrift om klageorganer for forbrukersaker § 6 femte ledd første og annet punktum.

Sjette ledd gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere regler om Forbrukertilsynets mekling og informasjon til partene i forskrift. Dette tilsvarer godkjenningsloven § 17 annet ledd og viderefører også delvis § 23 tredje ledd.

Til § 12 Saksbehandlingsfrist mv.

Bestemmelsen regulerer saksbehandlingsfristen for Forbrukertilsynets mekling og hvordan partene skal gis informasjon om resultatet av meklingen.

Første ledd fastsetter en saksbehandlingsfrist på 90 dager, med adgang til forlengelse i særlig komplekse saker, og tilsvarer godkjenningsloven § 16 første ledd annet, tredje og fjerde punktum. Etter første punktum løper saksbehandlingsfristen på 90 dager fra partene blir informert om at meklingen kan begynne, se § 11 første ledd. Det vil si at det ikke er av betydning for saksbehandlingsfristen når meklingen faktisk begynner. Etter annet punktum kan saksbehandlingsfristen forlenges i særlig komplekse saker. Hvorvidt en sak vurderes som særlig kompleks beror på en konkret vurdering av den enkelte sak. Et saksområde kan ikke i seg selv anses å være særlig kompleks. Etter tredje punktum skal partene informeres dersom fristen forlenges. Partene skal da også informeres om ny frist.

Annet ledd første punktum angir at partene skal gis informasjon om resultatet av meklingen og begrunnelsen. Med «resultatet» menes den minnelige løsningen etter meklingen eller at meklingen ikke har ført til en minnelig løsning. Hvor omfattende en begrunnelse skal være, vil avhenge av resultatet. Informasjonen om resultatet av meklingen skal gis skriftlig eller på varig medium. Begrepet «varig medium» er definert i annet punktum. Begrepet omfatter tradisjonell skrift på papir, men også elektroniske filer, forutsatt at vilkåret om uforanderlighet er oppfylt. Eksempler på varig medium er PDF-filer som kan sendes på e-post og lagres på minnepinner, minnekort, CD-er, harddisker etc. Hva som anses som varig medium vil endre seg i takt med utviklingen av lagringsmedium. Bestemmelsen tilsvarer godkjenningsloven § 16 annet ledd.

Til § 13 Klage til Forbrukerklageutvalget

Bestemmelsen regulerer sakens gang fra Forbrukertilsynet til Forbrukerklageutvalget dersom det ikke oppnås en minnelig ordning ved mekling og en av partene klager saken inn for Forbrukerklageutvalget.

Første ledd første punktum slår fast at hver av partene, uavhengig av om vedkommende er næringsdrivende eller forbruker, kan bringe en sak inn for Forbrukerklageutvalget etter mekling i Forbrukertilsynet. Dette viderefører forbrukerklageloven av 2017 § 4 første ledd første punktum og godkjenningsloven § 24 første punktum. Annet punktum regulerer fristen for når en klage må sendes til Forbrukerklageutvalget. Dette viderefører forbrukerklageloven § 4 annet ledd første punktum. Fristen begynner å løpe fra partene ble underrettet av Forbrukertilsynet om at meklingen er avsluttet, jf. § 11 femte ledd. Tredje punktum regulerer Forbrukerklageutvalgets adgang til å gi oppfriskning for oversittelse av fristen. Dette viderefører forbrukerklageloven § 4 annet ledd tredje punktum. Vilkårene for å gi oppfriskning følger av forvaltningsloven § 31. Det er Forbrukertilsynet som forbereder saker om oppfriskning for Forbrukerklageutvalget. Dersom klagefristen oversittes og Forbrukerklageutvalget ikke gir oppfriskning, kan hver av partene ta saken til forliksrådet, eventuelt tingretten dersom vilkårene i tvisteloven er oppfylt.

Annet ledd regulerer klagen til Forbrukerklageutvalget. Første punktum fastsetter at klagen og relevante dokumenter som ikke er sendt inn tidligere, skal sendes til Forbrukertilsynet som forbereder saken for Forbrukerklageutvalget, jf. § 2. Dette viderefører delvis forbrukerklageloven av 2017 § 4 første ledd annet punktum, med enkelte språklige presiseringer. Annet punktum fastsetter at klagen og saksdokumentene kan inngis elektronisk eller på papir. Bestemmelsen viderefører forbrukerklageloven § 4 første ledd fjerde punktum, og lovfester § 6 i forskrift om Forbrukerklageutvalget. Tredje punktum lovfester Forbrukertilsynets plikt til å bistå klageren med å sette opp klagen, og viderefører § 6 femte ledd tredje punktum i forskrift om klageorganer for forbrukersaker. Med «klageren» menes den som klager saken til Forbrukerklageutvalget uavhengig av om denne er næringsdrivende eller forbruker.

Tredje ledd gir departementet kompetanse til i forskrift å gi bestemmelser om krav til klagen. Tredje ledd viderefører forbrukerklageloven av 2017 § 4 femte ledd.

Til § 14 Forbrukerklageutvalgets avvisning

Bestemmelsen regulerer i hvilke tilfeller Forbrukerklageutvalget kan og skal avvise å ta en sak til behandling. En avgjørelse om avvisning er et enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 2 tredje ledd, og må oppfylle kravene i forvaltningsloven, herunder kravene til begrunnelse, jf. forvaltningsloven § 24 første ledd. Bestemmelsen viderefører forbrukerklageloven av 2017 § 5. Se merknad til § 5 i Prop. 145 L (2015–2016).

Ettersom Forbrukerklageutvalget ikke lenger er et innmeldt klageorgan etter godkjenningsloven er Forbrukerklageutvalget særskilt nevnt i første ledd bokstav b til forskjell fra forbrukerklageloven av 2017 § 5 første ledd bokstav b. Dette er ikke ment å innebære realitetsendringer. Bokstav b gjelder ikke der domstolen har stanset saken, jf. § 23 annet ledd.

Tredje ledd regulerer Forbrukerklageutvalgets frist for å fatte vedtak om avvisning. Fristen på tre uker løper fra klage og øvrige saksdokumenter fra klageren ble mottatt av Forbrukertilsynet som forbereder saken for Forbrukerklageutvalget, jf. § 13 annet ledd første punktum.

Ordlyden i bestemmelsen er ellers noe endret uten at det er tilsiktet realitetsendringer.

Til § 15 Forkynning av klage og saksforberedelse for Forbrukerklageutvalget

Bestemmelsen regulerer hvordan Forbrukertilsynet skal forkynne klager og forberede saker for Forbrukerklageutvalget.

Første ledd første punktum angir at Forbrukertilsynet skal forkynne klagen for motparten, og at motparten skal gis adgang til å uttale seg om klagen. Motparten skal gis rimelig frist til uttale seg, jf. tredje ledd tredje punktum. Annet punktum angir at motparten skal gis informasjon om virkningen av unnlatt svar samtidig med at klagen forkynnes. Denne informasjonen må være en del av forkynningen for at Forbrukerklageutvalget skal kunne treffe vedtak uten at motparten har uttalt seg, jf. 18 annet punktum. Første ledd viderefører forbrukerklageloven av 2017 § 4 fjerde ledd.

Annet ledd første punktum fastsetter hvordan forkynningen skal skje, og viderefører delvis forbrukerklageloven av 2017 § 4 tredje ledd. I motsetning til forbrukerklageloven § 4 tredje ledd som henviser til domstollovens regler om forkynning, er domstollovens regler gjengitt i bestemmelsen, se domstolloven § 163 a. Annet punktum er nytt og fastsetter at et dokument skal anses som forkynt dersom det sannsynliggjøres at adressaten har mottatt dokumentet, for eksempel ved bekreftelse på telefon, e-post eller lignende, og det ikke er grunn til å tvile på at vedkommende er rett person. Se generelle merknader punkt 4.4. Tredje punktum angir at reglene i domstolloven kapittel 9 for øvrig gis anvendelse, og viderefører delvis forbrukerklageloven § 4 tredje ledd.

Tredje ledd første punktum regulerer Forbrukertilsynets adgang til å be partene om ytterligere dokumentasjon og sakkyndige uttalelser, og viderefører forbrukerklageloven av 2017 § 6 første ledd fjerde punktum. Begrepet «ytterligere dokumentasjon» har sin bakgrunn i at saken på dette stadiet bør være godt opplyst basert på Forbrukertilsynets forutgående mekling. Når Forbrukertilsynet kan be partene om ytterligere dokumentasjon og sakkyndige uttalelser, er dette for å sikre at saken blir tilstrekkelig opplyst, jf. forvaltningsloven § 17. Bestemmelsen innebærer ikke at utvalget får ansvar for kostnader til sakkyndige uttalelser. Som etter praksis etter 1978-loven, vil det være partene selv som må dekke disse utgiftene. Den part som får medhold i sitt krav, kan imidlertid få erstattet disse utgiftene av motparten dersom vilkårene for erstatning er oppfylt, se merknad til § 19. Annet punktum regulerer partenes adgang til å uttale seg om saken og opplysningene som er fremlagt av motparten. Dette omfatter for eksempel eventuelle uttalelser og rapporter fra sakkyndige. Bestemmelsen presiserer adgangen til kontradiksjon for begge parter sammenlignet med forbrukerklageloven av 2017, og anses i tråd med praksis og tidligere forbrukertvistlov av 1978 § 9 første ledd første punktum. Tredje punktum fastsetter at Forbrukertilsynet skal sette rimelige frister for uttalelsene fra partene. Dette er i tråd med praksis og tidligere forbrukertvistlov av 1978 § 9 første ledd annet punktum som imidlertid benyttet formuleringen «kan fastsette en frist». Se generelle merknader punkt 4.5. Fjerde punktum regulerer at partene skal holdes orientert om sakens gang, og viderefører forskrift om Forbrukerklageutvalget § 10 første punktum.

Fjerde ledd gir departementet kompetanse til i forskrift å gi nærmere bestemmelser om Forbrukertilsynets saksforberedelse for Forbrukerklageutvalget. Dette omfatter både saksforberedelse før Forbrukerklageutvalget fatter vedtak i klagesaken, samt saksforberedelse av andre vedtak, for eksempel vedtak om avvisning og oppfriskning. Fjerde ledd viderefører forbrukerklageloven av 2017 § 6 sjette ledd.

Til § 16 Forbrukerklageutvalgets saksbehandling

Bestemmelsen regulerer Forbrukerklageutvalgets behandling av klager.

Første ledd første punktum fastsetter at Forbrukerklageutvalget skal fatte vedtak på grunnlag av det skriftlige materialet som foreligger i saken. Bestemmelsen viderefører § 8 i forskrift om Forbrukerklageutvalget. Etter annet punktum har partene ikke møterett ved Forbrukerklageutvalgets behandling av saken. Selve behandlingen skjer for lukkede dører. Dette viderefører forbrukerklageloven av 2017 § 6 første ledd annet og tredje punktum. Første og annet punktum innebærer at partene ikke muntlig kan legge frem sin sak for Forbrukerklageutvalget, til forskjell fra behandlingen i forliksrådet og de alminnelige domstoler. Tredje punktum regulerer Forbrukerklageutvalgets adgang til å be Forbrukertilsynet om å innhente ytterligere informasjon fra partene. Bestemmelsen viderefører forbrukerklageloven § 6 første ledd fjerde punktum. Ordlyden er noe endret uten at det er tilsiktet realitetsendringer. Informasjonen som innhentes må være skriftlig, jf. første punktum, og kan inkludere både informasjon fra partene, men også fra tredjepersoner, herunder sakkyndige. Fjerde punktum regulerer utvalgets forhold til partenes krav, påstander og påstandsgrunnlag, og viderefører forbrukerklageloven § 6 fjerde ledd. Med «krav» menes det rettsforholdet domstolen skal ta stilling til, eksempelvis vil krav om heving og erstatning være to forskjellige krav. «Påstand» er det resultatet partene krever, eksempelvis at A skal betale B prisavslag på 10 000 kroner. «Påstandsgrunnlag» er det faktum partene anfører for at de skal få medhold i saken, eksempelvis at selger ikke opplyste om at bilen var kollisjonsskadet. Forbrukerklageutvalget er bundet av partenes krav, påstander og påstandsgrunnlag ettersom partene ikke møter under utvalgets behandling og derfor ikke har mulighet til å justere krav, påstand eller påstandsgrunnlag under behandlingen. Hensynet bak bestemmelsen er dels at partene selv skal kunne definere omfanget av en tvist (disposisjonsprinsippet) og dels at partene skal kunne uttale seg om det Forbrukerklageutvalget legger til grunn (kontradiksjonsprinsippet). Bestemmelsen forutsetter at Forbrukertilsynet gir god veiledning til partene, slik at krav og påstander som fremmes, er i overensstemmelse med partenes intensjoner.

Annet ledd gir departementet kompetanse til i forskrift å fastsette nærmere bestemmelser om Forbrukerklageutvalgets saksbehandling, og viderefører forbrukerklageloven § 6 sjette ledd.

Til § 17 Forbrukerklageutvalgets vedtak

Bestemmelsen regulerer Forbrukerklageutvalgets vedtak, herunder forkynning og virkning, og viderefører forbrukerklageloven § 7.

Første ledd første punktum slår fast at vedtaket skal være skriftlig eller på et varig medium. «Varig medium» defineres i § 12 annet ledd annet punktum som «enhver innretning som gjør partene i stand til å lagre opplysninger på en slik måte at opplysningene i fremtiden er tilgjengelig i uendret form», se merknader til denne bestemmelsen. Annet punktum fastslår at vedtaket skal begrunnes. Det skal videre fremgå av vedtaket om det er enstemmig, jf. tredje punktum. Dersom det foreligger dissens, skal mindretallets syn og begrunnelse fremgå av vedtaket, jf. fjerde punktum.

Annet ledd regulerer forkynning av vedtak, og det henvises til forkynningsreglene i § 15 annet ledd. Se merknad til § 15 for nærmere omtale av innholdet i forkynningsreglene. Det er Forbrukertilsynet som forkynner vedtakene fra Forbrukerklageutvalget i kraft av sin rolle som sekretariat for utvalget. Samtidig med at vedtaket forkynnes skal partene gjøres kjent med vedtakets virkning, adgangen til å bringe vedtaket inn for tingretten og hvor en eventuell stevning kan sendes. Vedtaket har samme virkning som en rettskraftig dom, jf. bestemmelsens fjerde ledd. Adgangen til å bringe vedtaket inn for tingretten og hvor en eventuell stevning skal sendes, reguleres av § 22. I tillegg til å informere om at saken kan bringes inn for tingretten ved å sende stevning til tingretten eller Forbrukertilsynet, må Forbrukertilsynet også gjøre partene kjent med at fristen er én måned etter at vedtaket er forkynt for partene, jf. § 22 første ledd annet punktum.

Tredje ledd må sees i sammenheng med § 3 om at Forbrukerklageutvalget er et uavhengig forvaltningsorgan. Første punktum slår fast at vedtaket ikke kan påklages. Både realitetsvedtak og vedtak om avvisning omfattes, og bestemmelsen innebærer at Forbrukerklageutvalgets vedtak ikke kan bringes inn til høyere forvaltningsmyndighet for overprøving. Annet punktum slår fast at forvaltningsloven § 35 ikke gjelder. Det betyr at Forbrukerklageutvalgets vedtak ikke kan omgjøres.

Fjerde ledd regulerer virkningen av Forbrukerklageutvalgets vedtak. Bestemmelsen innebærer blant annet at parten kan tvangsinndrive krav som følger av vedtak som ikke er brakt inn for tingretten innen fristen, dersom motparten ikke oppfyller vedtaket frivillig.

Femte ledd viderefører § 11 tredje ledd i forskrift om Forbrukerklageutvalget. Bestemmelsen slår fast at dersom en domstol har stanset en sak i påvente av Forbrukerklageutvalgets behandling av samme sak, skal kopi av Forbrukerklageutvalgets vedtak sendes til retten etter at vedtaket er fattet. Bestemmelsen må sees i sammenheng med adgangen til å bringe saken i gang igjen for retten, jf. § 23 tredje ledd.

Til § 18 Vedtak der motparten ikke har uttalt seg

Bestemmelsen viderefører forbrukerklageloven av 2017 § 6 annet ledd tredje til sjette punktum. Første, annet og tredje punktum regulerer adgangen til å treffe fraværsvedtak, og gir motparten, det vil si innklagede, mulighet til å begjære oppfriskning av vedtaket. Fjerde punktum gir bestemmelser i tvisteloven om oppfriskning anvendelse så langt de passer. Dette til forskjell fra oppfriskning for oversittelse av fristen for klage til Forbrukerklageutvalget som følger forvaltningslovens regler, se merknaden til § 13. Henvisningen innebærer blant annet at det kun kan gis oppfriskning der det foreligger hindringer utenfor motpartens kontroll. Fristen for å begjære oppfriskning er én måned fra forkynning av vedtaket.

Til § 19 Kostnader til rettshjelp

Bestemmelsen regulerer Forbrukerklageutvalgets adgang til å treffe vedtak om at en part skal dekke motpartens rettshjelpskostnader. Ordlyden er på flere punkter endret sammenlignet med tilsvarende bestemmelse i forbrukerklageloven av 2017 § 10 annet ledd, men innholdet er i samsvar med Forbrukerklageutvalgets praksis etter denne bestemmelsen uten at realitetsendringer er tilsiktet.

Første ledd slår fast hovedregelen om at Forbrukerklageutvalget ikke skal ilegge en part ansvar for motpartens kostnader til rettshjelp. Bestemmelsen skal forstås som en spesialbestemmelse som går foran erstatningsreglene i kontraktslovgivningen.

Annet ledd gjør unntak fra hovedregelen i første ledd dersom en part har nedlagt påstand eller på annen måte fremsatt krav som åpenbart ikke kan føre frem. I så tilfelle kan Forbrukerklageutvalget helt eller delvis ilegge parten ansvar for motpartens rettshjelpskostnader. Terskelen for å anvende unntaksregelen er høy, jf. formuleringen «åpenbart ikke kan føre frem».

Når det gjelder dekning av øvrige sakskostnader enn rettshjelpskostnader må dette vurderes konkret etter erstatningsreglene i kontraktslovgivningen. En part som vinner frem kan som regel kreve at motparten erstatter kostnader til sakkyndige rapporter og uttalelser etter kontraktslovgivningen, se Prop. 145 L (2015–2016) punkt 4.5.7.4 og merknader til forbrukertvistloven av 1976 § 16 i Ot.prp. nr. 55 (1976–77).

Til § 20 Gjenåpning

Bestemmelsen regulerer i hvilke tilfeller det kan begjæres gjenåpning, og viderefører forbrukerklageloven av 2017 § 8. Adgangen til gjenåpning er begrenset til rettskraftige vedtak. Vedtak som ikke er rettskraftige kan overprøves av alminnelige domstoler ved at en av partene tar ut stevning, jf. § 22. Gjenåpning forutsetter at det er fremmet en begjæring om dette av en part. Se merknad til § 8 i Prop. 145 L (2015–2016).

Til § 21 Retting og tilleggsavgjørelse

Bestemmelsen regulerer Forbrukerklageutvalgets adgang til å endre uriktige eller mangelfulle vedtak. Bestemmelsen viderefører forbrukerklageloven av 2017 § 9, med enkelte språklige justeringer. Begrepet «lignende klar feil» i første ledd er erstattet med «annen åpenbar feil» uten at realitetsendringer er tilsiktet. Se merknad til § 9 i Prop. 145 L (2015–2016).

Til § 22 Domstolsbehandling

Bestemmelsen gjelder adgang til å overprøve vedtak truffet av Forbrukerklageutvalget. Første og tredje ledd viderefører forbrukerklageloven av 2017 § 12. Etter første ledd første punktum er det kun realitetsavgjørelser som kan overprøves ved søksmål for tingretten. Dette innebærer at en part ikke kan angripe en avgjørelse om å erstatte motpartens sakskostnader etter § 19 annet ledd uten at vedtaket i sin helhet bringes inn for tingretten innenfor søksmålsfristen. Dersom vedtaket bringes inn for tingretten, vil saken få en ny behandling og et eventuelt krav om dekning av sakskostnader vil bli vurdert etter reglene i tvisteloven kapittel 20. Se for øvrig merknad til § 12 i Prop. 145 L (2015–2016).

Annet ledd er nytt og regulerer fristberegningen. Ifølge annet ledd løper ikke fristen etter første ledd i rettsferier, jf. domstolloven § 140. Fristen beregnes etter reglene i domstolloven kapittel 8. Se generelle merknader punkt 4.6 samt merknad til domstolloven § 140 i Ot.prp. nr. 50 (1989–90).

Til § 23 Forholdet til de alminnelige domstoler

Bestemmelsen omhandler begrensninger i adgangen til å få samme sak behandlet parallelt i Forbrukertilsynet eller Forbrukerklageutvalget og i domstolene (litispendensvirkning). Med samme sak forstås samme krav mellom samme parter. Bestemmelsen må ses i sammenheng med Forbrukertilsynets og Forbrukerklageutvalgets adgang til å avvise en sak, jf. § 9 første ledd bokstav c og § 14 første ledd bokstav b.

Første ledd første punktum fastslår at en sak ikke kan bringes inn for de alminnelige domstolene så lenge saken er til behandling i Forbrukertilsynet eller Forbrukerklageutvalget. Bestemmelsen viderefører forbrukerklageloven av 2017 § 13 første ledd første punktum og godkjenningsloven § 26 første ledd første punktum. Ordlyden er noe endret for å omfatte både Forbrukerklageutvalget og Forbrukertilsynet. Begrepet «de alminnelige domstolene» omfatter både tingretten og forliksrådene. Annet punktum angir når en sak anses som under behandling i Forbrukertilsynet eller Forbrukerklageutvalget, og viderefører forbrukerklageloven av 2017 § 13 første ledd annet punktum og godkjenningsloven § 26 første ledd annet punktum. I motsetning til godkjenningsloven og forbrukerklageloven av 2017 angir bestemmelsen også når en sak ikke lenger er til behandling i Forbrukertilsynet eller Forbrukerklageutvalget. Bestemmelsen må sees i sammenheng med tvisteloven § 18-2 tredje ledd som begrenser litispendensvirkningen til seks måneder. Selv om Forbrukertilsynet og Forbrukerklageutvalget er to separate klageorganer, blir det kun én felles seksmånedersfrist. Dette innebærer at dersom saken er klaget inn til Forbrukerklageutvalget innen klagefristen, og utvalget ikke har truffet vedtak innen seks måneder fra saken ble klaget inn til Forbrukertilsynet, så kan parter som ikke kan bebreides for tidsbruken ta ut søksmål for de alminnelige domstoler. I så fall skal Forbrukerklageutvalget innstille sin behandling.

Annet ledd gjelder stansing av saken i domstolene, når en part ønsker saken behandlet av Forbrukertilsynet eller Forbrukerklageutvalget, og viderefører forbrukerklageloven av 2017 § 13 annet ledd første, annet og tredje punktum og godkjenningsloven § 26 annet ledd. Av første punktum fremgår det at en av partene må begjære saken for domstolen stanset. Annet punktum gir nærmere bestemmelser i tvisteloven anvendelse. Disse regulerer hvordan en sak stanses ved kjennelse, virkning av stansing og heving av stanset sak. Tredje punktum gir anvisning på hvilke kriterier retten skal anvende ved vurdering av om saken skal stanses.

Tredje ledd viderefører forbrukerklageloven av 2017 § 13 annet ledd fjerde punktum, men er tilpasset til også å omfatte Forbrukertilsynets mekling. En tilsvarende bestemmelse følger ikke direkte av godkjenningsloven § 26, men må innfortolkes også i denne bestemmelsen. Bestemmelsen suppleres av tvisteloven § 16-19 om at saken for domstolen heves etter å ha vært stanset i to år. Det fremgår av første ledd annet punktum når en sak er under behandling i Forbrukertilsynet eller Forbrukerklageutvalget.

Til § 24 Avtaler om voldgift

Bestemmelsen gjelder avtaler om voldgift, og viderefører forbrukerklageloven av 2017 § 14. Ordlyden er noe endret for å omfatte Forbrukertilsynet.

Til § 25 Offentlig informasjon og nettside

Bestemmelsen regulerer hvilken informasjon Forbrukertilsynet og Forbrukerklageutvalget skal offentliggjøre og hvordan dette skal gjøres. Bestemmelsen viderefører forbrukerklageloven av 2017 § 11 og tilsvarer godkjenningsloven § 9 annet ledd og § 17 annet ledd.

Første ledd første punktum regulerer informasjon som skal gis på Forbrukertilsynets nettside. Nettsiden skal inneholde informasjon om både Forbrukertilsynet og Forbrukerklageutvalgets klagebehandling. Informasjonen skal være oppdatert og lett tilgjengelig, det vil si at den må være enkel å finne på nettsiden. Annet punktum fastsetter at informasjonen også skal gis på varig medium dersom det anmodes om dette. Definisjonen av «varig medium» fremgår av § 12 annet ledd annet punktum, se merknader til denne bestemmelsen. Det er ingen begrensninger i hvem som kan anmode om å få opplysningene på varig medium

Annet ledd gjelder offentliggjøring av Forbrukerklageutvalgets vedtak. Det følger også av offentleglova at Forbrukerklageutvalgets vedtak er offentlige. Vedtakene skal i utgangspunktet gjøres tilgjengelige i sin helhet, inkludert identiteten på både den næringsdrivende og forbrukeren. Unntaksvis kan en sak omfattes av bestemmelsene om taushetsplikt i forvaltningsloven, og således unntas offentlighet. Det er en viss valgfrihet hva gjelder måten vedtakene gjøres tilgjengelige på. Forutsetningen er at de må være tilgjengelige for allmennheten. I likhet med øvrig informasjon må tilgangen være gratis og enkel. Tilgang gjennom Lovdatas betalingsversjon er ikke tilstrekkelig til å overholde kravet.

Tredje ledd første punktum pålegger Forbrukertilsynet å utarbeide en årsrapport om klagebehandlingen. Årsrapporten skal både gjelde for meklingen og for klagebehandlingen i Forbrukerklageutvalget. Annet punktum fastsetter fristen for å sende årsrapporten til departementet. Dette viderefører forbrukerklageloven § 11 tredje ledd første punktum og § 3 annet ledd i forskrift om klageorganer for forbrukersaker. Tredje punktum gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere regler i forskrift om hvilken informasjon som skal gis i årsrapporten og på nettsiden. Dette viderefører forbrukerklageloven § 11 tredje ledd annet punktum og godkjenningsloven § 17 annet ledd.

7.2 Til endringene i lov om godkjenning av klageorganer for forbrukersaker

Til lovens tittel

Med endringen får loven «godkjenningsloven» som offisiell korttittel.

Til § 1 Virkeområde

Første ledd annet punktum er nytt og skyldes at Forbrukertilsynets klagebehandling reguleres i ny forbrukerklagelov og ikke i godkjenningsloven med mindre annet er presisert. Bestemmelsen presiserer at §§ 23 og 26 gjelder Forbrukertilsynet. Bestemmelsene gjelder henholdsvis tilsynets rolle med å bistå forbrukere i å få kontakt med klageorganer fra andre EØS-stater og som kontaktpunkt for EUs nettbaserte klageportal. Disse rollene reguleres fortsatt av godkjenningsloven. §§ 23 og 26 viderefører §§ 25 og 28 som har fått ny nummerering.

Annet ledd første punktum presiserer at § 25 om innmelding til EU-kommisjonens liste over klageorganer fortsatt får anvendelse for Forbrukertilsynet og klageorganer opprettet i medhold av annen lov enn godkjenningsloven og som tilfredsstiller kravene i direktivet om alternativ tvisteløsning i forbrukersaker. Tidligere § 27 om innmelding til EU-kommisjonens liste over klageorganer har fått ny nummerering.

Til 2 Definisjoner

Endringen i bokstav f skyldes at tidligere § 27 om innmelding til EU-kommisjonens liste over klageorganer har blitt ny § 25. Endringen innebærer ikke realitetsendringer.

Til § 3 Søknad om å bli godkjent som klageorgan mv.

Endringen i første ledd skyldes at klagebehandlingen til Forbrukerrådet flyttes til Forbrukertilsynet, og reguleres i ny forbrukerklagelov. Tidligere annet punktum om at Forbrukerrådet ikke skal søke om godkjenning oppheves som følge av dette.

Til § 5 Stiftelsesgrunnlaget og vedtekter

Første ledd viderefører tidligere § 5 første ledd første punktum. Tidligere § 5 første ledd annet punktum er opphevet som følge av at Forbrukerrådets klagebehandling er flyttet til Forbrukertilsynet og reguleres i ny forbrukerklagelov.

Til § 10 Tilbakekallelse av godkjenning

Tredje ledd annet punktum pålegger klageorgan å orientere partene om hvilket organ som kan bistå dersom godkjenningen trekkes tilbake. Endringen i bestemmelsen skyldes at Forbrukertilsynet har overtatt meklingsoppgavene til Forbrukerrådet. Forbrukertilsynets klagebehandling reguleres av ny forbrukerklagelov.

Til § 14 Avvisning

Tredje ledd er opphevet som følge av at Forbrukerrådets klagebehandling er flyttet til Forbrukertilsynet, og reguleres av ny forbrukerklagelov.

Til § 23 Bistand til forbruker ved handel over landegrensene

Bestemmelsen tilsvarer tidligere § 25 som har fått ny nummerering. Forbrukerrådets rolle med å bistå forbrukere i å få kontakt med klageorganer fra andre EØS-stater er flyttet til Forbrukertilsynet.

Til § 24 Forholdet til de alminnelige domstolene

Bestemmelsen viderefører tidligere § 26 uten endringer.

Til § 25 Innmelding til EU-kommisjonens liste over klageorganer

Bestemmelsen har fått ny nummerering.

I første ledd første punktum er «Forbrukerrådet» tatt ut som følge av at Forbrukerrådets klagebehandling er flyttet til Forbrukertilsynet, og reguleres i ny forbrukerklagelov. Ettersom Forbrukertilsynets klagebehandling ikke reguleres av godkjenningsloven er det særlig presisert i annet punktum at Forbrukertilsynet, på lik linje med andre klageorganer som er opprettet med hjemmel i annen lov, kan meldes inn til EFTA-statenes faste komité for oppføring på EU-kommisjonens liste over klageorganer, dersom Forbrukertilsynet tilfredsstiller kravene i direktiv 2013/11/EU om alternativ tvisteløsning i forbrukersaker. Ny forbrukerklagelov er ment å oppfylle direktivets krav.

Til § 26 Forordning om nettbasert tvisteløsning i forbrukersaker

Bestemmelsen har fått ny nummerering.

Endringer i fjerde ledd skyldes at Forbrukerrådets oppgave som kontaktpunkt etter forordning om nettbasert tvisteløsning i forbrukersaker er flyttet til Forbrukertilsynet. Det er fremdeles Forbruker Europa som innehar rollen som kontaktpunkt, men Forbruker Europa, som tidligere var en del av Forbrukerrådet, er nå flyttet til Forbrukertilsynet.

Til § 27 og § 28

Bestemmelsene har fått nye nummereringer.

7.3 Til endringene i foreldelsesloven

Til § 16 Administrativ avgjørelse m.m.

Nr. 2 bokstav b er endret som følge av at klagebehandlingen i Forbrukerrådet er flyttet til Forbrukertilsynet, lov om godkjenning av klageorganer for forbrukersaker har fått «godkjenningsloven» som offisiell korttittel, og henvisningen til § 27 første ledd er endret til § 25 første ledd som følge av ny nummerering.

7.4 Til endringen i energiloven

Til § 4-1 Omsetningskonsesjon

Annet ledd nr. 8 er endret som følge av at lov om godkjenning av klageorganer for forbrukersaker har fått «godkjenningsloven» som offisiell korttittel.

7.5 Til endringen i bustadoppføringslova

Til § 64 Tvisteløysing

Annet ledd er endret som følge av at lov om godkjenning av klageorganer for forbrukersaker har fått «godkjenningsloven» som offisiell korttittel.

7.6 Til endringene i markedsføringsloven

Til § 10 a Informasjon om klageorgan og om plattform for nettbasert tvisteløsning mv.

Bestemmelsen er endret som følge av at lov om godkjenning av klageorganer for forbrukersaker har fått «godkjenningsloven» som offisiell korttittel. Henvisningen til godkjenningsloven §§ 27 og 28 er endret til §§ 25 og 26 som følge av ny nummerering.

7.7 Til endringene i pakkereiseloven

Til § 11 Opplysninger som skal gis i pakkereiseavtalen eller i bekreftelsen

Første ledd bokstav g er endret som følge av at lov om godkjenning av klageorganer for forbrukersaker har fått «godkjenningsloven» som offisiell korttittel.

Til § 50 Godkjenning av nemnd og plikt til nemnddeltakelse

Første ledd er endret som følge av at lov om godkjenning av klageorganer for forbrukersaker har fått «godkjenningsloven» som offisiell korttittel.

7.8 Til endringen i lov om avtaler om deltidsbruksrett og langtidsferieprodukter

Med endringen får loven «tidspartloven» som offisiell korttittel.