6 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo å flytte utlendingsforskriftens definisjon av partsbegrepet i § 17-1 første ledd til utlendingsloven som ny § 80 a første ledd. Det ble samtidig foreslått en språklig presisering om at det i tilfeller hvor saken ikke beror på søknad, bare er den som saken retter seg «direkte» mot som er å anse som part. I annet ledd ble det foreslått en forskriftshjemmel. Utkast til ny utlendingslov § 80 a lød:

Ǥ 80 a Parter og fullmektiger i utlendingssaker

Søkeren anses som part i saker etter loven her og forskrifter gitt i medhold av loven, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e. I saker som ikke beror på søknad er det bare den saken retter seg direkte mot som er å anse som part.

Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om parter og fullmektiger i utlendingssaker.»

Departementet mente det var uklart hvilke prosessuelle garantier som eventuelt kan utledes av EMK artikkel 8, men la til grunn at bestemmelsen ikke inneholder et krav om at familiemedlemmer skal gis status som part i nasjonal rett. Det er tilstrekkelig at de blir involvert på andre måter.

Barnets rett til å bli hørt etter FNs barnekonvensjon artikkel 12 ble ansett for ivaretatt gjennom utlendingsforskriften § 17-3 om høring av barn. Også andre bestemmelser i utlendingsloven og –forskriften ivaretar barns rettigheter:

«Videre vises det til utlendingsforskriften § 14-1 hvor hovedinnholdet er at det som hovedregel ikke skal treffes utvisningsvedtak på grunn ulovlig opphold eller arbeid i mindre enn to år, dersom utlendingen har barn i Norge som vedkommende har bodd fast sammen med eller har utøvd samvær med av et visst omfang, og vilkårene for oppholdstillatelse ellers er oppfylt.

Utlendingsforskriften § 14-2 fastsetter (i oppsummert form) blant annet at ut-lendinger med barn i Norge som blir ilagt straff, som hovedregel bare skal kunne utvises for en tidsbegrenset periode, med mindre det straffbare forholdet er særlig alvorlig eller familielivet kan videreføres i et annet land enn Norge.

For øvrig vises det til at hensynet til barnets beste også er presisert som et grunnleggende hensyn i saker om familieinnvandring i andre tilfeller enn de som er regulert av rettighetsbestemmelser, jf. utlendingsloven § 49 tredje ledd. Det vises også til at det er en egen bestemmelse i utlendingsforskriften § 17-5 om tilbud om samtale med barn i saker om familieinnvandring.»

Grunnloven §§ 102 og 104 kunne heller ikke tolkes dithen at de pålegger staten å gå lenger enn det som følger av folkerettslige krav:

«Det vises blant annet til forutsetningen som Kontroll- og konstitusjonskomiteen la til grunn i Innst. 186 S (2013–2014) s. 20 om at grunnlovfestingen av de sivile og politiske rettighetene ‘[ikke er] ment å forandre det som allerede er gjeldende rett i Norge, men å gi én del av denne retten – de mest sentrale menneskerettighetene – grunnlovs rang’.»

Det ble ikke foreslått å lovfeste hvem som bør ha rettslig klageinteresse – heller ikke for barn. Det kunne reise flere problemstillinger.

Departementet pekte for øvrig på at «hovedpersonen» selv kan gi familiemedlemmer full tilgang til saksdokumentene. Dersom vedkommende ønsker å være representert av et annet familiemedlem, kan denne personen dessuten utstyres med en fullmakt, jf. utlendingsforskriften §17-1 annet ledd, som ble foreslått videreført uendret som første ledd i bestemmelsen:

«En part har rett til å la seg bistå av fullmektig i saken, jf. forvaltningsloven § 12. En fullmektig som ikke er advokat, skal legge fram skriftlig fullmakt. Dersom det for eksempel på grunn av krig, manglende infrastruktur eller helsemessige forhold er umulig eller uforholdsmessig vanskelig å fremlegge skriftlig fullmakt, kan det i særlige tilfeller legges til grunn at en annen opptrer som fullmektig uten skriftlig fullmakt.»

Også hensynet til effektivitet i forvaltningens saksbehandling talte mot å utvide kretsen av personer med partsstatus:

«Årlig treffes det flere titusentalls enkeltvedtak i utlendingssaker. Saksomfanget innebærer at det er viktig at saksbehandlingsreglene er utformet på en slik måte at reglene er klare og enkle å praktisere. Departementet mener det vil kunne bli svært ressurskrevende dersom forvaltningen i enkeltsaker om familieinnvandring eller utvisning må vurdere hvem flere enn søkeren/den som vurderes utvist som må forhåndsvarsles og holdes underrettet om opplysninger i saken mv. Det vil også være ressurskrevende å avgjøre hvilke personopplysninger som kan deles med andre enn søkeren selv eller den som vurderes utvist. Departementet står derfor fast på de vurderinger som ble foretatt i Ot.prp. nr. 75 (2006–2007) og i forbindelse med utlendingsforskriften fra 2009.»

Departementet påpekte at det følger av gjeldende rett at også andre enn søkeren/den som saken retter seg direkte mot kan ha klagerett. Det ble imidlertid ikke foreslått noen særskilt regulering av hvem som har klagerett i den nye lovbestemmelsen.