7 Høringsinstansenes syn

7.1 Partsstatus

Flere høringsinstanser er positive til forslaget om å videreføre utlendingsforskriftens regel om hvem som er part i utlendingssaker, og innta den i utlendingsloven.

Advokatforeningen mener det er riktig med en generell regel om at det kun er den som saken retter seg direkte mot som bør anses som part (i førsteinstansen):

«Gode grunner taler for at også de nærmeste familiemedlemmene bør har partsrettigheter i saker som berører EMK art. 8, jf. eksempelvis Gravers uttalelser, men Advokatforeningen mener at andre hensyn, som effektivitetshensyn, må veie tyngre, jf. også høringsbrevet på side 11-12. Før det er fattet et vedtak om utvisning i førsteinstansen (UDI) har det heller ikke skjedd et inngrep i familielivet, jf. EMK art. 8.»

NOAS støtter departementets forslag om partsrettigheter i første instans, men bemerker at

«det kan forekomme saker hvor det vil være så vanskelig for en søker å ivareta sine partsrettigheter at andre familiemedlemmer bør gis status som part. Dette vil særlig være aktuelt hvor hovedpersonen befinner seg i utlandet, men det kan også tenkes aktuelt i andre tilfeller. NOAS mener derfor departementet bør søke en løsning som sikrer familiemedlemmer denne rettigheten i spesielle tilfeller.»

UDI uttaler at de

«støtter departementets forslag til ny § 80 a i utlendingsloven om at kun den som søker eller som saken direkte retter seg mot, anses som part i saker etter utlendingsloven.»

UNE uttaler blant annet:

«Det er klart at avgjørelsen i utlendingssaker har vesentlig interesse for familiemedlemmer av en som for eksempel søker om tillatelse eller vurderes utvist. Men dette betyr ikke nødvendigvis at familiemedlemmer har behov for partsstatus for å ivareta sine interesser, og om de har en tilknytning til saken som tilsier rettslig klageinteresse vil bero på en konkret vurdering.»

Noen høringsinstanser er kritiske til forslaget, og mener det bør åpnes for at flere enn søkeren eller den som saken direkte gjelder, bør få partsstatus.

Jussbuss uttaler:

«Det vil få uheldige konsekvenser i praksis dersom partsbegrepet i utlendingssaker fastsettes så snevert som forslaget tilsier. Jussbuss ser gjennom våre erfaringer at mekanismene som finnes i dag ikke gir familiemedlemmer tilstrekkelig mulighet til informasjon og deltakelse i saken. Vi ser behov for kontradiksjonsmuligheter, sikret klageadgang og reell tilgang til å la seg bistå.»

Rettspolitisk forening anbefaler at

«ny lovhjemmel eksplisitt bør åpne for at også nære familiemedlemmer kan ha partsstatus. Dette vil gi dem prosessuelle rettigheter som forplikter utlendingsmyndighetene til å ta hensyn til berørtes rett til familieliv i vurderingen av om en utlending for eksempel skal utvises.»

SEIF mener at forvaltningslovens partsbegrep er dekkende og at

«det ikke trengs flere rettighetsutvannende særbestemmelser i utlendingsloven eller – forskriften.»

Flere høringsinstanser kommenterer særskilt barns prosessuelle rettigheter.

Med tanke på saker om utvisning av barns foreldre, uttaler Barneombudet:

«Det å gi barn partsrettigheter etter forvaltningsloven i saken vil bidra til å ivareta barna på en best mulig måte. Hensynet til barna i disse spesielle sakene er delvis ivaretatt gjennom forvaltningslovens regler, og kan ytterligere sikres gjennom egne bestemmelser i utlendingslovens kapittel om saksbehandlingsregler. Hvis barn ikke skal få partsrettigheter i utvisningssaker mot foreldre, bør departementet fremme alternative forslag som kan sikre barns uttalerett og at de blir informert på en forsvarlig måte om saken, eventuelt vedtak og klagerett.»

FFP mener at det i utvisningssaker

«bør utredes nærmere på hvilken måte barnet og familiens rettigheter til informasjon, medvirkning og klageadgang kan styrkes.»

Redd barna uttaler seg om utvisningssaker mot barns foreldre og tilbakekallssaker:

«Departementet viser i høringsnotatet til at det allerede finnes rettssikkerhetsmekanismer som ivaretar hensynene til de familiemedlemmer som berøres av andres vedtak, uten at de behøver å få partsrettigheter. Redd Barnas erfaring er at de allerede eksisterende mekanismene ikke er tilstrekkelig til å håndheve barns rettigheter.»

Rettspolitisk forening bemerker blant annet følgende:

«Departementet fremholder at de materielle reglene for utvisning skal ta «tilbørlig» hensyn til familiens interesser. Rettspolitisk forening er skeptisk til dette. Det er riktig at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle saker som berører barn, jf. blant annet Grunnloven § 104 (2) Barnekonvensjonens art. 3, men utlendingsmyndighetenes praksis viser at hensynet ofte ikke vektlegges i tilstrekkelig grad.»

SEIF mener at barn i visse saker må gis partsrettigheter

«men det vil ikke si at familiemedlemmer har partsrettigheter i enhver familiegjenforenings- eller utvisningssak.»

UNE uttaler blant annet følgende:

«Mange rettigheter som hører inn under partsrettighetene er for (mindreårige) barns del ivaretatt ved gjennomføringen av FNs barnekonvensjon i norsk rett. Blant annet skal barnet beste være et grunnleggende hensyn i alle saker som «berører» barnet, og barnet skal ha rett til å bli hørt i saker som «vedrører» det. Videre inneholder utlendingsloven og- forskriften bestemmelser som uttrykkelig eller i funksjon ivaretar barns interesser og rettigheter i utlendingssaker.»

Noen høringsinstanser har kommentarer som kan knyttes til problemstillinger rundt adgangen til bruk av fullmektig.

NOAS uttaler følgende:

«Departementet viser til utlendingsforskriften § 17-1 annet ledd og muligheten som der finnes for hovedpersoner til å la seg bistå av fullmektiger i Norge som et argument mot behovet for å gi familiemedlemmer partsrettigheter. NOAS er enig i at bruk av fullmektig ofte vil være en tilfredsstillende løsning i slike saker. I en del saker vil det imidlertid være vanskelig å skaffe skriftlig fullmakt fra den som søker en tillatelse eller vurderes utvist. Årsakene til dette kan være flere; vedkommende kan befinne seg i en krigs- eller konfliktsituasjon, i et område uten nødvendig infrastruktur eller kan være analfabet eller av andre årsaker ikke ha tilstrekkelig kompetanse til å få sendt en skriftlig fullmakt til fullmektigen i Norge.»

NOAS viser til at gjeldende regel i utlendingsforskriften § 17-1 annet ledd tredje punktum er ment å løse slike tilfeller, men er bekymret for at bestemmelsen praktiseres for strengt.

Rettspolitisk forening mener at

«departementet feilaktig legger til grunn at det ikke er behov for at andre enn søker eller den vedtaket direkte retter seg mot får partsrettigheter, fordi de aktuelle familiemedlemmer alltids kan utstyres med en fullmakt. Dette er imidlertid ikke tilfellet, ettersom kun myndige kan være fullmektiger jf. vergemålsloven § 79. Barn kan altså ikke gis partsrettigheter av sine foreldre på denne måte, og må derfor sikres partsstatus på annen måte.»

7.2 Klagerett

Flere høringsinstanser mener at den nye lovbestemmelsen om partsstatus i utlendingssaker også bør inneholde en regel om hvem som har klagerett i utlendingssaker.

Advokatforeningen uttaler blant annet:

«Ved kun å lese bestemmelsens ordlyd slik den er foreslått, får man inntrykk av at den uttømmende regulerer hvem som har partsstatus i utlendingssaker, herunder hvem som har rettslig klageinteresse og dermed partsstatus i en klagesak.»

NOAS uttaler blant annet:

«Slik departementet har ordlagt seg i høringsnotatet er det åpenbart ikke ment at bare søkeren eller den som saken retter seg direkte mot skal ha klagerett. Men med den foreslåtte ordlyden må man til forarbeidene (høringsnotatet) for å forstå at ny § 80 a ikke regulerer hvem som har partsrettigheter i klagesaken. Av hensyn til klarhet og forutsigbarhet er dette uheldig.»

Både UDI og UNE ser behov for en nærmere regulering av hvem som har klagerett.

UDI viser til at det stort sett kun er parten som har blitt ansett for å ha klagerett, og mener at

«det er viktig for utlendingsforvaltningens effektivitet at det som hovedregel ikke åpnes for at andre enn parten skal ha rettslig klageinteresse. Vi anbefaler derfor også en regulering i utlendingsloven av hvem som skal ha rettslig klageinteresse i en utlendingssak.»

UNE fremhever følgende:

«Med hensyn til så vel likebehandling med tanke på klagerett og eventuelle partsrettigheter som saksbehandling og ressursbruk, hadde det vært en fordel med en mer prinsipiell avklaring av hvilken personkrets som eventuelt skal anses å ha rettslig klageinteresse, og få partsstatus ved å benytte klageretten, i henholdsvis saker som beror på søknad og saker som ikke beror på søknad.»

Jussbuss mener at det i praksis ikke gis klagerett til andre enn parten:

«I høringsnotatet skriver departementet at familiemedlemmer kan gis klagerett for å avhjelpe at de ikke anses som parter. Utlendingsmyndighetene praktiserer imidlertid forvaltningsloven § 28 slik at det kun er en part som kan klage, uansett om saken gjelder tilbakekall, utvisning, familieinnvandring eller annet. Dersom dette skal være en alternativ løsning må det innføres en reell mulighet for at et familiemedlem kan få rettslig klageinteresse etter forvaltningsloven.»

NIM viser til EMK artikkel 13 og uttaler blant annet:

«Det er […] positivt at departementet klargjør i høringsnotatet at også andre enn den vedtaket direkte gjelder kan ha rettslig klageinteresse og søksmålskompetanse, selv om vedkommende etter lovforslaget ikke har partsstatus.»