4 Lov om kommunale vass- og avløpsanlegg

4.1 Gjeldende rett

Gjeldende vass- og avløpsanleggslov regulerer eierskap til anlegg og kommunens adgang til å kreve vann- og avløpsgebyrer. Formålet med gjeldende lov er «å sikre kvalitet, sikkerhet og langsiktighet i vann- og avløpssektoren» jf. Prop. 136 L (2010–2011) s. 6. Loven inneholder ellers ingen plikter eller rettigheter knyttet til utbygging av avløpsanlegg eller levering av vann- og avløpstjenester, verken for abonnenten eller kommunen som leverer vann- og avløpstjenester.

I dag er det i stor grad overlatt til den enkelte kommune å regulere forholdet til abonnentene som mottar vann- og avløpstjenester. Det er vanlig at kommunen fastsetter lokale abonnementsvilkår for sine vann- og avløpstjenester i kraft av sitt eierskap til anleggene. De fleste kommuner baserer vilkårene på Standard abonnementsvilkår for vann og avløp som utgis av Kommuneforlaget på vegne av KS.

De standardiserte abonnementsvilkårene har to deler; en alminnelig del med administrative bestemmelser, og en teknisk del med konkrete krav til teknisk utførelse. En del bestemmelser i de standardiserte vilkårene er direkte eller indirekte hjemlet i lover og forskrifter. Det fremgår av innledningen til de standardiserte vilkårene at en del av bestemmelsene er en utdyping og konkretisering av krav i lover og forskrifter, men med enkelte tilleggsvilkår. Når slike vilkår er vedtatt, vil de som knytter seg til kommunalt vann- og avløpsanlegg være bundet av vilkårene på et privatrettslig grunnlag. Det betyr at eventuelle tvister mellom kommune og abonnent i ytterste konsekvens må avgjøres i domstolene.

Forholdet mellom kommune og abonnent er også i noen grad regulert i ulike lovverk med tilhørende forskrifter. For eksempel er huseieres tilknytningsplikt regulert i forurensningsloven og plan- og bygningsloven. Kommunens eierskap til vann- og avløpsanlegg, og abonnentenes gebyrplikt er regulert i vass- og avløpsanleggslova. Videre er anleggseiers erstatningsansvar for skader regulert i forurensningsloven og vannressursloven, og ekspropriasjonsadgangen i forbindelse med utbygging av anlegg er regulert i lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom (oreigningslova) og plan- og bygningsloven.

4.2 Overvannsutvalgets forslag

Overvannsutvalgets mandat var først og fremst knyttet til lovgivning og rammebetingelser for håndtering av overvann i byer og tettsteder, men omfattet også spørsmål knyttet til lovgivning og rammebetingelser for vann og avløp generelt. Overvannsutvalget pekte på at uoversiktlig og til dels manglende lovregulering av vann- og avløpstjenestene gir abonnentene dårligere rettsikkerhet, og skaper usikkerhet og merarbeid for kommunene som leverer tjenestene. Reguleringen bidrar dessuten til at ansvarsfordelingen mellom abonnent og kommune blir uklar. Selv om abonnementsvilkårene har et privatrettslig grunnlag, innebærer monopolsituasjonen for tilbudet av vann- og avløpstjenester at den enkelte abonnement ikke har innflytelse over innholdet i vilkårene. Abonnentene vil derfor kunne oppleve vilkårene som uttrykk for myndighetsutøvelse. Tvister mellom abonnent og kommune må i hovedsak bringes inn for domstolene, noe som både kan være tidkrevende og kostbart, og er et lite hensiktsmessig alternativ til forvaltningsklager. Etter utvalgets syn var det derfor ønskelig med tydelige regler som nærmere fastlegger kommunenes ansvar for levering av vann- og avløpstjenester. Utvalget mente det også er behov for å regulere rettigheter og plikter i forholdet mellom kommunene og deres abonnenter, og at dette måtte gjøres mer samlet. Samtidig understrekte utvalget at sektorovergripende bestemmelser i lovgivningen som vedrører vann- og avløpstjenester, som bestemmelser i plan- og bygningsloven, forurensningsloven mv., bør beholdes i slikt sektorovergripende regelverk.

Utvalget foreslo ikke en ny lov med samlet regulering av vann og avløp, men anbefalte at forholdet mellom anleggseier og abonnent reguleres i lov eller forskrift, i stedet for i abonnementsvilkår. Når det gjelder de administrative bestemmelsene i abonnementsvilkårene, mente utvalget at det ikke er behov for en særskilt hjemmel til å regulere de administrative bestemmelsene gjennom separat forskrift. Utvalget foreslo at de viktigste forholdene, herunder bestemmelser som etter sin art hører hjemme i formelle regler, reguleres gjennom lov eller sentral forskrift med like regler for hele landet. Etter utvalgets syn burde retten til å ha eksisterende ledninger liggende og reglene om bygging nær offentlige vann- og avløpsanlegg, gis et mer formelt grunnlag. Utvalget foreslo derfor endringer i plan- og bygningsloven.

Når det gjelder de tekniske bestemmelsene i abonnementsvilkårene, mente utvalget at det er behov for å forskriftsfeste tekniske forutsetninger for tilknytning til kommunale vann- og avløpsanlegg. Særlig bestemmelser av mer teknisk og lokal karakter, mente utvalget bør fastsettes i lokal forskrift. Eksempler på bestemmelser som kan tas inn i forskrift er regulering av påslipp, krav til overhøyde og sikring mot tilbakeslag av avløpsvann til kjellere og tilbakestrømming av forurenset vann til kommunale vannledninger. Utvalget foreslo at tekniske krav til beskyttelse mot tilbakeslag og vanninntrenging reguleres i byggteknisk forskrift. For eksisterende bebyggelse, foreslo utvalget en ny hjemmel i vass- og avløpsanleggslova § 5 som gir kommunene hjemmel til å fastsette lokale forskrifter om tekniske krav for tilknytning til kommunalt vass- og avløpsanlegg. Utvalget foreslo videre at kommunene gis myndighet til å benytte tilsyns- og sanksjonsbestemmelser i plan- og bygningsloven, for effektiv håndheving av kravene fastsatt i lokale forskrifter om tekniske bestemmelser.

Etter utvalgets syn ville forslaget om ny hjemmel i vass- og avløpsanleggslova § 5 og øvrige lov- og forskriftsendringer, sammen med gjeldende regelverk, bidra til å dekke opp både anleggseiers og abonnents interesser. Utvalget påpekte imidlertid at kommunene som anleggseier, i kraft av sin eierrådighet, fortsatt vil ha anledning til å ha fastsette privatrettslige abonnementsvilkår for de forhold som ikke reguleres av lov eller forskrift.

4.3 Høringsforslaget

Miljødirektoratet støttet utvalget i at forholdet mellom anleggseier og abonnent bør reguleres i lov eller forskrift, slik at det ikke blir behov for abonnementsvilkår.

I høringsnotatet ble det foreslått endringer i regelverket som etter Miljødirektoratets vurdering i større grad imøtekommer problemstillingene som forsøkes løst gjennom utvalgets arbeid, og som ivaretar høringsinnspillene til NOU 2015: 16. Miljødirektoratet anbefalte å ikke gå videre med utvalgets forslag om hjemmel i vass- og avløpsanleggslova § 5 for kommunene til å fastsette lokale forskrifter om tekniske krav for tilknytning til kommunale vann- og avløpsanlegg. Direktoratet viste til at det vil være en fare for dobbeltregulering med plan- og bygningsloven og tilhørende forskrifter.

I stedet anbefalte Miljødirektoratet at det fastsettes mer overordnede regler om plikter og rettigheter for kommunen og abonnentene av de kommunale vann- og avløpstjenestene. På den måten vil ansvarsfordelingen som i dag følger av Standard abonnementsvilkår få en rettslig forankring i lov. Forslaget til ny § 8 innebar derfor en tydeliggjøring av hvilke rettigheter og plikter abonnent og kommune har i forbindelse med tilknytning til vann- og avløpsanlegg. I høringsforslaget § 8 første ledd ble kommunens plikt til å levere vann- og avløpstjenester foreslått lovfestet. I tillegg ble det foreslått å innføre et generelt krav i loven til abonnentenes vedlikehold av private avløpsanlegg og installasjoner, samt forsvarlig bruk av kommunens vann- og avløpstjenester i andre ledd. Etter § 8 tredje ledd ble det foreslått å gi kommunene hjemmel til å gi utfyllende krav i forskrift eller enkeltvedtak, mens det i fjerde ledd ble foreslått en hjemmel til å regulere påslipp av avløpsvann. Forslaget til § 8 fjerde ledd erstatter reglene i forskrift 1. juni 2004 nr. 931 om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften) § 15A-4.

Videre anbefalte Miljødirektoratet bestemmelser for oppfølging og sanksjonering av brudd på bestemmelsene i loven. I motsetning til Overvannsutvalget, som foreslo en henvisning til plan- og bygningsloven, foreslo Miljødirektoratet at bestemmelsene følger av loven selv. I høringsforslaget ble det derfor foreslått at det i §§ 9–14 tas inn bestemmelser tilsvarende håndhevings- og sanksjonshjemlene som finnes i forurensningsloven. Dette inkluderer en bestemmelse om pålegg om opplysninger, pålegg om undersøkelser, adgang til eiendom, pålegg om retting, mulighet for kommunen til selv å gjennomføre tiltak og å kreve kostnadene dekket av abonnenten samt tvangsmulkt. Forslaget om tvangsmulkt, pålegg om opplysninger, rett til adkomst til eiendommen og pålegg om retting innebærer i stor grad det samme som Overvannsutvalgets forslag.

I tillegg foreslo Miljødirektoratet en ny bestemmelse innledningsvis i loven om lovens formål og virkeområde for å synliggjøre hvilke hensyn loven skal ivareta (høringsforslaget § 1). Det ble også foreslått et unntak fra kravet om at private avløpsanlegg skal være organisert som andelslag eid av brukerne i forslagets § 3 fjerde ledd, og en egen bestemmelse om forholdet mellom eier av eiendom og fester i høringsforslaget § 15.

4.4 Ny lov om vass- og avløpsanlegg

4.4.1 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene er generelt positive til forslaget. Finans Norge støtter forslaget om å lovfeste forholdet mellom abonnent og kommune uten merknader. Trøndelag fylkeskommune og Øvre Eiker kommune ser positivt på de foreslåtte endringene i sin helhet. Veas IKS og Viken Fylkeskommune stiller seg bak de forslagene til lovendringer som er fremkommet.

Bergen kommune, sivilingeniør Björn Sederholm, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Fylkesmannen i Innlandet, Huseierne, KS, Moss kommune, Norsk Vann, Oslo kommune (vann- og avløpsetaten) og Trondheim kommune støtter forslaget til ny vass- og avløpsanleggslov med merknader. Disse gjennomgås i punkt 4.5 følgende.

4.4.2 Departementets vurderinger

Departementet foreslår å erstatte dagens vass- og avløpsanleggslov med en ny lov med samme tittel. Store deler av dagens vass- og avløpsanleggslov vil videreføres i den nye loven, men departementet foreslår også en rekke nye bestemmelser, samt strukturelle endringer. Forslaget lovfester regler som tydeliggjør forholdet mellom kommunen som eier av vann- og avløpsanlegg, og abonnent. Formålet er at ansvarsfordelingen som i dag følger av Standard abonnementsvilkår forankres i lov, fremfor å reguleres privatrettslig mellom kommunen og abonnent. Forslaget innebærer også at kommunen får hjemler til å følge opp og sanksjonere brudd på reglene.

Formålet med de strukturelle endringene er å gjøre lovstrukturen mer pedagogisk. Dette er bakgrunnen for at departementet foreslår å erstatte dagens vass- og avløpsanleggslov, fremfor å gjøre større endringer i den eksisterende loven. Etter departementets syn vil den nye loven bøte på den uoversiktlige og dels manglende lovreguleringen som eksisterer i dag, slik Overvannsutvalget har påpekt.

4.5 Lovtittel, formål og definisjoner

4.5.1 Høringsinstansenes syn

Flere høringsinstanser mener at lovens tittel, «Lov om kommunale vass- og avløpsanlegg», i for liten grad gjenspeiler hva loven regulerer, og anbefaler at den endres til «lov om kommunale vasstenester (vasstenestelova)».

Flere av høringsinstansene har gitt innspill til høringsforslaget § 1 om formål og virkeområde. Når det gjelder bestemmelsens struktur, anbefaler Justisdepartementet at høringsforslaget § 1 deles i to paragrafer; en formålsparagraf og en paragraf om virkeområde.

Når det gjelder lovens formål, mener Oslo kommune (vann- og avløpsetaten) at formålet også bør inkludere bærekraftige vann- og avløpstjenester. KS og Norsk Vann anbefaler at formålet utvides til å dekke økonomisk, miljømessig og sosial bærekraft, herunder å hindre forurensning. KS mener det er viktig at kommunenes rolle som myndighetsutøver tydeliggjøres.

Når det gjelder lovens virkeområde, mener Norsk Vann at det kan være hensiktsmessig å ta inn at loven skal regulere forholdet mellom kommunen som leverandør av vanntjenester, og abonnentene som mottar disse tjenestene. KS, Moss kommune og Oslo kommune (vann- og avløpsetaten) mener at det er behov for å kunne unnta kommunens stikkledninger fra loven, da kommunen eier stikkledninger til kommunale bygg som ikke er en del av selvkostområdet for vann og avløp. Flere av høringsinstansene mener dessuten at loven bare bør gjelde for ledninger som er allment tilgjengelige for tilknytning. Norsk Vann foreslår en ny ordlyd for å tydeliggjøre dette.

Justisdepartementet, KS, Norsk Vann og Oslo kommune (vann- og avløpsetaten) ønsker at sentrale begreper defineres i loven, herunder drikkevann, vannverk, sanitært avløpsvann, overvann og overvannsanlegg. Oslo kommune (vann- og avløpsetaten) støtter bruk av felles definisjoner på tvers av ulike lover.

4.5.2 Departementets vurderinger

Departementet foreslår å opprettholde § 1 i høringsforslaget med noen endringer.

Departementet er enig med høringsinstansene i at formålsbestemmelsen bør være noe videre enn det som ble foreslått i høringsforslaget. Departementet foreslår å endre § 1 slik at den gir en beskrivelse av formålet for de tre hovedforholdene loven regulerer; eierskap til vann- og avløpsanlegg, kommunens levering av vann- og avløpstjenester til tilknyttede eiendommer og finansiering av kommunens tjenester gjennom regler om gebyr. Departementet mener det ikke er hensiktsmessig å ta inn andre formål enn de forhold som reguleres av loven. Etter departementets vurdering gir formålsbestemmelsen, i kombinasjon med lovens tittel, tilstrekkelig veiledning om hva loven gjelder. Departementet ser derfor ikke et behov for en bestemmelse om lovens virkeområde.

Høringsforslaget § 1 andre ledd første punktum foreslår en avgrensning for vann- og avløpsanlegg eid av annet offentlig organ enn kommuner eller for næringsvirksomhet og liknende, som ikke er knyttet til kommunale anlegg. En slik avgrensning følger allerede av gjeldende vass- og avløpsanleggslov § 2. Etter departementets vurderinger er avgrensningene kun relevante for bestemmelsene om eierskap. Av den grunn mener departementet at avgrensningene heller bør videreføres i forslaget til § 2 andre ledd.

Videre foreslår departementet at høringsforslaget § 1 andre ledd andre punktum om definisjoner av vass- og avløpsanlegg ikke videreføres i bestemmelsen. De sentrale begrepene i loven er definert i forurensningsloven, forurensningsforskriften og forskrift 22. desember 2016 nr. 1868 om vannforsyning og drikkevann (drikkevannsforskriften), og skal legges til grunn for forståelsen av begrepene i denne loven. Dette er nærmere beskrevet i merknaden til § 1. Som følge av dette ser departementet ikke behov for å avgrense lovens virkeområde mot private stikkledninger slik noen høringsinstanser har foreslått. En slik avgrensning følger allerede av definisjonen av avløpsanlegg i forurensningsloven § 21, som skal legges til grunn for forståelsen av avløpsanlegg i vass- og avløpsanleggslova.

Departementet ser heller ikke behov for å endre lovens tittel. Selv om dagens tittel ikke angir at loven regulerer både eierskap til vann- og avløpsanlegg og bruk av kommunale vann- og avløpstjenester, mener departementet at dagens tittel er veletablert og fungerer godt.

4.6 Kommunale gebyrer

4.6.1 Høringsinstansenes syn

Flere høringsinstanser støtter høringsnotatets forslag til endringer i bestemmelsen om lokal forskrift om gebyr (høringsforslagets § 6), og er enige i at kravet om å fastsette lokale gebyrforskrifter bør gå frem av loven. Høringsinstansene anbefaler at hjemmelen bør utvides til også å omfatte vilkår for tilknytning og bruk av vanntjenestene for i større grad å kunne erstatte bestemmelsene i kommunenes abonnementsvilkår.

Justisdepartementet påpeker at ordlyden i høringsforslaget § 6 bør endres slik at det foreligger en tydelig forskriftshjemmel. Trondheim kommune mener at tittelen på høringsforslaget § 6 bør være «Lokale gebyrforskrifter» ettersom dette er en hjemmel til å fastsette forskrifter om gebyrer.

I dagens § 5 i vass- og avløpsanleggslova fremgår det at størrelsen på gebyrene (gebyrsatsene) må fastsettes som forskrift. I høringsforslaget er dette videreført i § 6. Flere høringsinstanser mener høringsforslaget § 6 bør endres slik at det fremgår at størrelsen på gebyret kan fastsettes av kommunestyret i et gebyrregulativ, uten å måtte følge saksbehandlingskravene for forskrifter i forvaltningsloven.

Flere høringsinstanser har også kommet med høringsinnspill utover de foreslåtte endringene i høringsforslaget. Oslo kommune (vann- og avløpsetaten) peker på et behov for endringer i forurensningsforskriften kapittel 16. Fylkesmannen i Innlandet mener at kapittel 16 i forurensningsforskriften om vann- og avløpsgebyrer burde tas ut av forurensningsforskriften, og heller gjelde som en egen forskrift. Dette vil tydeliggjøre at bestemmelsene er ment som rammer og skape tydeligere linjer når det gjelder klager på vedtak der kommunen har foretatt en individuell vurdering ved fastsettelse av gebyr.

4.6.2 Departementets vurderinger

Departementet foreslår å videreføre innholdet i høringsforslaget §§ 4–7, men gjør strukturelle og språklige endringer i bestemmelsene. Høringsforslaget § 4 om kommunale vann- og avløpsgebyr er videreført i forslaget § 4 andre, tredje, fjerde og femte ledd. Høringsforslaget § 5 første ledd om gebyret og § 6 om lokale forskrifter er videreført og samlet i forslaget § 4 første ledd. Høringsforslaget § 5 andre ledd om departementets kompetanse er videreført i forslaget § 2 tredje ledd og § 18. Høringsforslaget § 7 om lovpant og tvangsgrunnlag for utlegg er videreført i forslaget § 6.

Departementet viser til at det ikke var en del av høringsoppdraget å vurdere behovet for endringer i gebyrbestemmelser. De foreslåtte endringene i bestemmelsene om gebyr har hovedsakelig vært mindre omskrivinger og tilpasninger som følge av at loven nå skal regulere flere forhold.

Mange av de foreslåtte endringene i loven retter seg mot eier av eiendom. Departementet mener derfor at fester ikke bare bør være ansvarlig etter gebyrbestemmelsene slik gjeldende lov § 3 tredje ledd slår fast, men også for de øvrige pliktene i loven som er rettet mot eier av eiendom. Dette er bakgrunnen for at departementet foreslår å skille ut gjeldende lov § 3 tredje ledd om fester i tråd med høringsforslaget og videreføre den i en egen bestemmelse, se forslaget til § 17.

Departementet foreslår å opprettholde innholdet i høringsforslaget § 4 om kommunale vann- og avløpsgebyr i forslaget § 4 andre og tredje ledd med enkelte språklige justeringer.

Forslaget § 4 første ledd er nytt etter høring, og består av høringsforslaget § 5 første ledd og høringsforslaget § 6 om lokale forskrifter. På bakgrunn av høringsinnspill har departementet gjort visse justeringer i begge. Etter forslaget § 4 første ledd kan kommunen gi forskrift om at det skal betales et vann- og avløpsgebyr, og i forskrift fastsette størrelsen på gebyrene i kommunen og nærmere regler om innkreving av gebyrene. Departementet har gjort presiseringer i ordlyden for å tydeliggjøre forskriftshjemmelen for kommunene, og forkastet deler av høringsforslaget § 6. Det er en forutsetning for kommunens innkreving av vann- og avløpsgebyr at det er gitt lokal forskrift om det, i tråd med høringsforslaget § 6. Gebyrreglene i vass- og avløpsanleggslova er først aktuelle når det er gitt forskrift i tråd med forslaget § 4 første ledd. Departementet vurderer at dette bør komme tydeligere frem i lovteksten, og at kommunens regulering av vann- og avløpsgebyret bør samles i forslaget § 4 første ledd. Dette er bakgrunnen for at departementet har flyttet høringsforslaget § 6 om lokale forskrifter til forslaget § 4 første ledd. Kommunens forskriftskompetanse etter forslaget § 4 første ledd er avgrenset til vann- og avløpsgebyrene. Etter departementets vurdering bør hjemmel for lokale forskrifter om andre forhold, som vilkår for tilknytning og bruk av vanntjenestene, gis andre steder i loven. Departementet har gjort en egen vurdering av behovet for slik hjemmel, se punkt 4.10.

Når det gjelder adgangen til å fastsette gebyrsatser i et regulativ, vil departementet påpeke at vedtak om gebyrsatser etter sitt innhold er forskrifter etter definisjonen i forvaltningsloven § 2 bokstav c jf. bokstav a. Departementet ser ikke grunn til å gjøre unntak fra kravene til utarbeidelse av forskrifter i forvaltningsloven.

Etter forslaget § 5 skal departementet i forskrift fastsette rammen for gebyrene og hovedreglene om utregning og innkreving. Dette er en videreføring av gjeldende lov § 4 andre ledd første punktum. For innholdet i bestemmelsen vises det til Prop. 136 L (2010–2011). Når det gjelder gjeldende lov § 4 andre ledd andre punktum, viser departementet til merknadene til forslaget § 18.

4.7 Forholdet mellom kommunen og abonnent

4.7.1 Innledning

Flere høringsinstanser støtter en tydeliggjøring av forholdet mellom kommunen som eier av vann- og avløpsanlegg, og abonnentene av vann- og avløpstjenestene. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap peker på at kommunen får en tydeligere plikt i leveransen av viktige samfunnsfunksjoner som drikkevann og avløpstjenester. Norges Bondelag peker på at en rettslig forankring av ansvarsfordelingen mellom kommune og tilknyttede abonnenter vil gi bedre forutsigbarhet for partene.

Flere av høringsinstansene påpeker at høringsforslaget § 8 er lang og lite oversiktlig, og i tillegg regulerer flere forhold. Høringsinstansene anbefaler at bestemmelsen deles opp i flere paragrafer.

Departementet mener det er hensiktsmessig å dele opp høringsforslaget § 8, og foreslår en todeling med en bestemmelse om kommunens levering og abonnentenes bruk av vanntjenester (§ 7) og en bestemmelse om kommunens mottak av og abonnentenes bruk av avløpstjenester (§ 8). Departementet har også skilt ut høringsforslaget § 8 femte ledd om forbud mot å slippe kvernet matavfall på kommunalt avløpsanlegg til en egen bestemmelse (§ 9). Det er også gjort enkelte språklige endringer i paragrafene etter høringen.

4.7.2 Kommunens plikt til å levere vann- og avløpstjenestene

Høringsinstansenes syn

KS, Norsk Vann og Trondheim kommune støtter en lovfesting av kommunens plikt til å levere drikkevann og ta imot sanitært avløpsvann, men mener at det bør presiseres at leverings- og mottaksplikten bare gjelder for de som har fått godkjent sin tilknytning av kommunen.

Huseierne stiller spørsmål til at kommunens leveringsplikt er avgrenset til «drikkevatn» og at mottaksplikten er avgrenset til «sanitært avløpsvatn» i høringsforslaget § 8 første ledd. Huseierne etterspør hvilke behov som er vurdert, og hvilke konsekvenser avgrensningen kan medføre. Dette gjelder både avgrensingen mot andre typer avløpsvann enn sanitært avløpsvann, og at kommunen ikke skal ha plikt til å levere slokkevann.

Departementets vurderinger

Departementet foreslår å opprettholde forslaget knyttet til kommunens levering av kommunale vann- og avløpstjenester i høringsforslagets § 8 første ledd i §§ 7 første ledd og 8 første ledd, med enkelte endringer. Bestemmelsene lovfester kommunens plikt til å levere vann- og avløpstjenester. Lovfestingen innebærer få endringer i praksis, da kommunene allerede leverer disse tjenestene til abonnentene i dag. Departementet mener likevel at det er prinsipielt viktig at denne plikten til å levere vann- og avløpstjenester forankres i lov. Det vises også til at høringsinstansene er positive til denne lovfestingen.

Kommunens plikt gjelder levering av «drikkevatn» etter forslaget § 7 første ledd og til å ta imot «sanitært avløpsvatn» etter § 8 første ledd. Departementet mener det ikke er hensiktsmessig å utvide kommunens plikt til å levere drikkevann til andre typer vann, som for eksempel slokkevann. Kommunenes plikt til å sørge for slokkevann til brannvesenet er regulert etter forskrift 17. desember 2015 nr. 1710 om brannforebygging § 21, som er hjemlet i lov 14. juni 2002 nr. 20 om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver (brann- og eksplosjonsvernloven). Plikten til å levere slokkevann er rettet mot brannvesenets behov, og ikke mot den enkelte abonnent. Departementet mener derfor det ikke er hensiktsmessig å regulere kommunens forpliktelse til å levere vann til brannslokking i forbindelse med lovfesting av forholdet mellom kommune og abonnent.

Videre er kommunens mottaksplikt etter forslaget § 8 første ledd begrenset til å gjelde «sanitært avløpsvatn». Dette skal forstås som avløpsvann som i hovedsak skriver seg fra mennesker og husholdningsaktivitet, slik som avløpsvann fra vannklosett, kjøkken, bad og liknende. Kommunens plikt etter § 8 første ledd omfatter ikke overvann. Departementet viser ellers til lovmerknadene til §§ 7 og 8.

Kommunens plikter etter §§ 7 første ledd og 8 første ledd gjelder overfor eiendom som har «tilknyting» til kommunal drikkevannsforsyning og kommunalt avløpsanlegg. Departementet mener det ikke bør være et vilkår om at tilknytningen er lovlig. Selv om det kan være uheldig at kommunen må levere tjenester til eiendommer med ulovlig tilknytning, mener departementet at vann- og avløpstjenester er en så viktig samfunnstjeneste at hensynet til abonnentene bør veie tyngre. Det kan få store konsekvenser for helse og miljø dersom kommunen stopper levering av drikkevann eller mottak av sanitært avløpsvann. Tvister om ulovlig tilknytning må derfor løses etter annet regelverk.

4.7.3 Abonnentens plikt til vedlikehold og bruk

Høringsinstansenes syn

Norsk Vann er enig i at man bør lovregulere plikten eiere av eiendommer som er tilknyttet vann- og avløpsanlegg har til å vedlikeholde sine anlegg og til bruken av tjenestene. Huseierne, Norsk Vann, Moss kommune og Oslo kommune (vann- og avløpsetaten) mener det er behov for å stille mer konkrete plikter for abonnentene. Det pekes blant annet på at det kan være vanskelig for abonnentene å vite hvordan de må opptre for å ikke bryte kravene, og at det i stor grad blir ensidig opp til kommunen å vurdere om abonnenten bryter kravene. Pålegg om å rette forhold som ikke fremgår av konkrete krav vil også kunne generere klager som kan være ressurskrevende for kommunene.

Departementets vurderinger

Departementet foreslår å opprettholde forslaget knyttet til abonnentenes plikter i høringsforslaget § 8 andre ledd i lovforslaget § 7 andre ledd og § 8 andre ledd, med enkelte justeringer i begge bestemmelsene.

Departementet mener at det er hensiktsmessig å lovfeste en overordnet vedlikeholds- og bruksplikt for abonnentene. Etter departementets vurdering vil lovfesting av en slik plikt kunne erstatte bestemmelser i Standard abonnementsvilkår for vann og avløp, som for eksempel krever at abonnenter ikke skal sløse med drikkevann eller slippe på farlige stoffer som kan skade kommunale avløpsanlegg. Etter departementets syn vil det være enklere for abonnentene å forholde seg til krav i lov, sammenlignet med abonnementsvilkårene.

Høringsforslaget § 8 andre ledd inneholdt en plikt for abonnentene til å vedlikeholde sine private vann- og avløpsanlegg og bruke kommunen sine vann- og avløpstjenester slik at kommunen kan levere drikkevann i tråd med første ledd, og slik at kommunen kan drifte avløpsanleggene sine i tråd med hensynene som var nevnt i høringsforslaget § 8 tredje ledd bokstav a–e. Departementet foreslår å endre bestemmelsene slik at det fremgår av lovforslaget §§ 7 andre ledd og 8 andre ledd at abonnentene er forpliktet til å vedlikeholde sine private vann- og avløpsledninger og -installasjoner, og å bruke vann- og avløpstjenestene på en måte som «ikkje vanskeleggjer» kommunens plikt til å levere drikkevann og ta imot sanitært avløpsvann i §§ 7 første ledd og 8 første ledd.

Dette innebærer at abonnentene skal vedlikeholde egne ledninger og installasjoner, og bruke vann- og avløpstjenestene på en måte som ikke begrenser, kompliserer eller hindrer kommunens mulighet til å levere vann- og avløpstjenester. For eksempel vil manglende utbedring av stikkledning for drikkevann eller avløpsvann som lekker, overforbruk av drikkevann eller utslipp av farlige kjemikalier som skader anlegget eller reduserer renseeffekten, vanskeliggjøre kommunens plikt til å levere drikkevann eller ta imot avløpsvann. Tilsvarende vil det vanskeliggjøre kommunens plikter dersom utslipp av fett fra privat fettavskiller som ikke driftes på riktig måte, eller kluter, bleier og liknende fra husholdning, slippes på nettet og tilstopper hovedledningen. For å illustrere abonnentenes plikter, er ordlyden i §§ 7 andre ledd og 8 andre ledd endret slik at bestemmelsene nå gir et eksempel på hva abonnentens plikt kan gå ut på. Eksemplene er ikke uttømmende.

Etter departementets syn bør plikten til vedlikehold og bruk ikke konkretiseres ytterligere i lovbestemmelsene, ettersom krav til vedlikehold og bruk vil variere ut fra lokale forhold. Det er likevel viktig at kommunen informerer og veileder abonnentene om hva som er forsvarlig bruk og forventet vedlikehold. Dette vil også kunne bidra til at kommunen må bruke mindre ressurser på å behandle klager fra abonnentene for pålegg på brudd på plikter som abonnentene ikke kjenner til. Videre kan kommunen fastsette mer konkrete krav i forskrift og enkeltvedtak etter lovforslaget §§ 7 tredje ledd og 8 tredje ledd.

Departementet foreslår også mindre språklige endringer for å tydeliggjøre hva som menes med «private vass- eller avløpsanlegg» i høringsforslagets § 8 andre ledd. Ordlyden i lovforslaget § 7 andre ledd foreslås endret slik at ordlyden «private vassleidningar og -installasjonar» erstatter «private vassanlegg», og ordlyden i § 8 andre ledd slik at «privat avløpsleidningar og -installasjonar» erstatter «private avløpsanlegg». En slik grense fremgår allerede av merknadene til bestemmelsen i høringsforslaget, men foreslås nå inntatt i selve lovteksten.

4.7.4 Kommunens adgang til å stille krav til bruk av vann fra kommunalt anlegg, og innhold og mengde av avløpsvann som slippes på det kommunale avløpsnettet

Høringsinstansenes syn

Når det gjelder høringsforslaget § 8 tredje ledd, er Norsk Vann enig i at kommunene bør få hjemmel til å fastsette krav til bruk av vann til annet enn drikkevann. Justisdepartementet mener det bør presiseres i høringsforslagets § 8 tredje ledd at bestemmelsen ikke gir hjemmel til å regulere bruk av vann som ikke leveres av kommunen.

Når det gjelder høringsforslaget § 8 fjerde ledd, er KS, Moss kommune, Oslo kommune (vann- og avløpsetaten) og Trondheim kommune positive til at forurensingsforskriften § 15A-4 flyttes til vass- og avløpsanleggslova gjennom høringsforslagets § 8 fjerde ledd. Oslo kommune er også positiv til at virkeområdet utvides til å også omfatte husholdninger.

Justisdepartementet mener at det må fremgå uttrykkelig av loven dersom kommunen skal kunne pålegge konkrete tiltak etter høringsforslagets § 8 fjerde ledd, eventuelt at det tas inn som en forskriftshjemmel. KS, Moss kommune og Oslo kommune (vann- og avløpsetaten) anbefaler at kommunens adgang til å regulere mengde avløpsvann som slippes på ledningsnettet tas inn i lovteksten, slik det fremgår av merknaden til høringsforslagets § 8 fjerde ledd.

Norsk Vann, Oslo kommune (vann- og avløpsetaten) og Trondheim kommune anbefaler videre at det tas inn i bestemmelsen at det ikke må slippes på væsker, stoffer, gasser eller produkter som kan være brann- eller eksplosjonsfarlige, miljø- eller helsefarlige eller skadelige for det kommunale vann- og avløpsanlegget. Dette følger av Standard abonnementsvilkår.

Oslo kommune (vann- og avløpsetaten) mener videre at det er uklart om kommunen kan stille krav til virksomheter med oljeholdig avløpsvann gjennom forurensningsforskriften kapittel 15, og høringsforslagets § 8 i vass- og avløpsanleggslova. Kommunen mener dessuten at det er uklart om kommunen kan nekte påslipp av overvann fra nybygg på eiendommer som allerede har tilknytning.

Norsk Vann viser til forholdet mellom høringsforslaget § 8 første og fjerde ledd, og foreslår at kommunens plikt til å levere vanntjenester reguleres samlet i første ledd. Både Moss kommune og Norsk Vann peker på at begrepet «avløpsvatn frå hushald» i høringsforslagets § 8 fjerde ledd, andre setning, kan forstås som at det kun omfatter det avløpsvannet som kommer fra aktivitet inne i huset, og dermed ikke inkluderer overvann.

KS, Moss kommune, Norsk Vann og NVE påpeker at kommunens plikt etter høringsforslaget § 8 første ledd (som omtalt i 4.7.2) må sees i sammenheng med forslaget til forurensningsloven § 22 a. Høringsinstansene peker på at det virker motstridende at kommunen først skal pålegges å motta overvann, og at dette deretter kan pålegges frakoblet etter forurensningsloven § 22 a. Høringsinstansene mener også det er problematisk at kommunen ikke skal kunne nekte påslipp av overvann selv om kapasiteten på avløpsnettet er dårlig, eller dersom kommunen ikke har oversikt over kapasiteten. Norsk Vann foreslår at fjerde ledd siste punktum bare skal gjelde drensvann og presisere at det bare gjelder de som allerede har godkjent tilknytning til kommunalt avløpsanlegg.

Departementets vurderinger

Departementet foreslår å opprettholde bestemmelsen fra høringsforslagets § 8 tredje ledd i lovforslaget § 7 tredje ledd, med enkelte justeringer i ordlyden. På bakgrunn av høringsinnspill, foreslår departementet en endring i bestemmelsens ordlyd slik at det fremgår direkte av bestemmelsen at kommunens adgang til å regulere bruk av drikkevann bare gjelder for vann fra kommunalt vannanlegg.

Departementet foreslår å videreføre høringsforslaget § 8 fjerde ledd i lovforslaget § 8 tredje ledd, med enkelte justeringer. På bakgrunn av høringsinnspillet fra Justisdepartementet, foreslår departementet å endre ordlyden i forslaget § 8 tredje ledd, slik at det fremgår uttrykkelig av lovbestemmelsen at kommunen kan stille «krav til tiltak» før avløpsvannet slippes på. Tiltakene må være nødvendige for å sikre hensynene i bokstav a–e. Bestemmelsen erstatter forurensningsforskriften § 15A-4 om regulering av påslipp til kommunalt avløpsanlegg fra virksomheter. Kommunens adgang til å fastsette krav om tiltak ovenfor private har tidligere bare vært regulert i Standard abonnementsvilkår. Bestemmelsen innebærer en samlet lovfesting av regulering av påslipp, både for virksomheter og husholdninger. Kommunens adgang til å stille krav etter bestemmelsen gjelder både for nye og eksisterende tilknytninger.

Som følge av høringsinnspillene foreslår departementet å presisere i bestemmelsens tredje ledd andre punktum at kommunen blant annet kan stille krav til innholdet i og mengden avløpsvann. Eksemplene er ikke uttømmende. Departementet mener likevel ikke det er hensiktsmessig å ta inn ytterligere presiseringer i bestemmelsens ordlyd, for eksempel et forbud mot å slippe på kjemikalier, eksplosive stoffer mm. som noen høringsinstanser har tatt til orde for. Etter departementets vurdering er det en fare for at positiv oppramsing i lov eller forskrift vil kunne tolkes antitetisk. Kommunen kan fastsette slike krav i forskrift ved behov.

På bakgrunn av høringsinnspill foreslår departementet å ikke videreføre formuleringen i høringsforslaget § 8 fjerde ledd andre setning om at kommunen ikke kan nekte å ta imot «avløpsvatn frå hushald eller sanitært avløpsvann». Departementet mener det er tilstrekkelig å fastsette kommunens plikt til å ta imot sanitært avløpsvann fra eiendom som har tilknytning til kommunalt avløpsanlegg i første ledd.

Lovforslaget § 8 tredje ledd må sees i sammenheng med forslaget til § 22 a i forurensningsloven. Flere høringsinstanser har pekt på at det virker motstridende at kommunen først skal pålegges å motta overvann, og at dette deretter kan pålegges frakoblet etter forurensningsloven § 22 a. Departementet understreker at kommunen ikke har en plikt til å ta imot overvann etter vass- og avløpsanleggslova. Kommunens plikt i lovforslaget § 8 første ledd omfatter kun sanitært avløpsvann. Departementet viser for øvrig til vurderingen av forholdet mellom forurensningsloven § 22 a og vass- og avløpsanleggslova i punkt 3.2.5.

4.7.5 Forbud mot å slippe kvernet matavfall på kommunalt avløpsanlegg

Høringsinstansenes syn

Noen høringsinstanser mener at forbudet mot å slippe på kvernet matavfall i høringsforslaget § 8 femte ledd bør utvides til å også gjelde annet avfall.

Departementets vurderinger

Departementet foreslår å videreføre høringsforslaget § 8 femte ledd i en egen bestemmelse (§ 9). Etter forslaget § 9 kan ingen slippe på kvernet matavfall på kommunalt avløpsanlegg med mindre kommunen har tillatt det i forskrift.

Departementet mener det ikke er behov for å utvide forbudet mot å slippe på kvernet matavfall til avløpsnettet til å også omfatte annet avfall ettersom kommunen kan fastsette lokale forbud mot dette i forskrift eller enkeltvedtak dersom det er behov for det, jf. lovforslaget § 8 tredje ledd. Departementet understreker også at påslipp av avfall kan utgjøre brudd på abonnentens plikt etter lovforslaget § 8 andre ledd.

4.8 Kortvarig stans i kommunens levering av tjenester ved vedlikehold

4.8.1 Høringsinstansenes syn

Oslo kommune (vann- og avløpsetaten) mener at det bør fremgå av lov eller sentral forskrift at abonnentene må tåle kortere avbrudd i leveransene, både ved planlagte arbeider på ledningsnettet og i forbindelse med uforutsette vannlekkasjer. Det samme gjelder avvik i vannkvaliteten, eksempelvis at vannet er brunt når det skrus på etter vannavstengning eller at kommunen må anbefale å koke drikkevannet.

4.8.2 Departementets vurderinger

På bakgrunn av høringsinnspillet foreslår departementet en ny bestemmelse om kortvarig stans i levering av kommunale vann- og avløpstjenester i forslaget § 10. Bestemmelsen er ny etter høringen.

Formålet med bestemmelsen er å tydeliggjøre kommunens rett til kortvarige avbrudd i levering av tjenester ved både planlagt vedlikehold på ledningsnettet, og reparasjoner på ledningsnettet som følger av akutte hendelser. Dette er avbrudd som abonnentene må tåle også i dag, og slike avbrudd er tydelig forutsatt i bestemmelser om varsling i Standard abonnementsvilkår. Slikt arbeid må dessuten gjøres regelmessig.

Etter den nye bestemmelsen må abonnenter akseptere kortvarig stans i levering av drikkevann eller mottak av avløpsvann som følger av nødvendig vedlikehold av kommunale vass- og avløpsanlegg. Forslaget til § 10 oppstiller et unntak fra kommunens plikt etter §§ 7 første ledd og 8 første ledd. Vilkårene for unntak etter § 10 er at vedlikeholdet er nødvendig, at stansen er kortvarig og at stansen har sammenheng med det nødvendige vedlikeholdet. Kortvarig stans i levering av drikkevann eller mottak av avløpsvann som følger av nødvendig vedlikehold av kommunale vass- og avløpsanlegg, utgjør dermed ikke et brudd på kommunens plikter etter §§ 7 og 8.

Kommunen må begrense ulempene for berørte eiendommer så langt det lar seg gjøre. Dersom vedlikeholdet er planlagt, skal kommunen varsle eiere av berørte eiendommer i god tid. Kommunen skal også varsle ved akutte hendelser. I slike tilfeller gjelder et krav om å varsle så raskt som mulig.

Departementet mener at forslaget til ny § 10 i vass- og avløpsanleggslova ikke bør regulere kvaliteten på vann- og avløpstjenesten ved oppstart av levering eller mottak etter stans. Kvaliteten på kommunens vann- og avløpstjenester reguleres i hovedsak i drikkevannsforskriften og forurensningsforskriften. Departementet mener dette bør ligge fast.

4.9 Gjennomføring av loven og vedtak i medhold av loven

4.9.1 Høringsinstansenes syn

Norsk Vann og Oslo kommune (vann- og avløpsetaten) støtter å ta inn bestemmelser om oppfølging og sanksjoner i loven slik det er foreslått i høringsforslaget §§ 9–14, og at bestemmelsene bør samles i et eget kapittel. Høringsinstansene påpeker videre at kommunene har god erfaring med å bruke de tilsvarende bestemmelsene i forurensningsloven og plan- og bygningsloven. Norsk Vann og Oslo kommune (vann- og avløpsetaten) etterspør imidlertid en bestemmelse om overtredelsesgebyr, tilsvarende de bestemmelsene som finnes i plan- og bygningsloven eller forurensningsloven.

Huseierne støtter ikke forslaget til § 10 i høringsforslaget om pålegg om undersøkelser, og peker på at undersøkelser kan bli svært kostbare. Flere av høringsinstansene foreslår at kommunens adgang til å pålegge undersøkelser må begrenses, og at kommunen eventuelt må bære kostnadene til slike undersøkelser selv.

Huseierne støtter § 11 i høringsforslaget som gir kommunen rett til adkomst for nødvendig kontroll av om eier av eiendom overholder kravene i lovforslaget §§ 7 og 8 eller for å gjennomføre tiltak etter lovforslaget § 15, og for å utføre installasjon av tekniske innretninger. Huseierne peker imidlertid på at eier skal, og ikke bare bør, varsles i disse tilfellene.

Huseierne mener også forslaget til § 13 i høringsforslaget om direkte gjennomføring ved kommunen er relativt inngripende, men ser at kommunen i enkelte situasjoner vil kunne ha et sterkt behov for selv å sørge for gjennomføring av tiltak. Huseierne mener bruk av bestemmelsen må begrenses til situasjoner der det er påvist et stort behov for å få forholdene rettet.

Etter høringsforslaget § 13 første ledd andre punktum, kan kommunen også sørge for iverksetting av tiltak dersom pålegg om retting kan føre til at tiltakene bli forsinket. Justisdepartementet anbefaler at ordlyden i dette punktumet endres slik at det kommer tydelig frem at det er et vilkår for bruk av hjemmelen at gjennomføring av tiltak haster så mye at kommunen ikke kan følge vanlige saksbehandlingsregler om forhåndsvarsling mm. Justisdepartementet påpeker også at dersom kommunen skal være objektivt ansvarlig for skader som måtte oppstå i forbindelse med kommunens tiltak, så må dette fremgå direkte av ordlyden i bestemmelsen, ikke bare av merknadene.

Huseierne støtter ikke høringsforslagets § 14 om tvangsmulkt, og etterspør en begrunnelse for behovet for en såpass inngripende bestemmelse. Justisdepartementet og Trondheim kommune mener det ikke er samsvar mellom ordlyden i bestemmelsen om tvangsmulkt og merknadene med hensyn til om det må gis et pålegg, og hvorvidt det skal settes en frist for retting i vedtaket om tvangsmulkt.

4.9.2 Departementets vurderinger

Departementet foreslår å opprettholde høringsforslagets bestemmelser om sanksjoner og oppfølging av loven, med enkelte endringer. Bestemmelsene har fått ny nummerering i forslaget; pålegg om opplysninger reguleres i § 11, pålegg om undersøkelser i § 12, tilgang til eiendom i § 13, pålegg om retting i § 14 og direkte gjennomføring ved kommunen i § 15. Tvangsmulkt reguleres i lovforslaget § 16. Etter departementets vurdering er bestemmelser om oppfølging og sanksjonering av pliktene i loven praktisk og viktig for å sikre at regelverket etterleves. Slike bestemmelser finnes i flere lover. Bestemmelsene som er foreslått i vass- og avløpsanleggslova er laget etter modell av håndhevingsbestemmelsene i forurensningsloven.

Departementet foreslår en språklig endring i bestemmelsen om pålegg om opplysninger (§ 11). Endringen er ikke ment å innebære en realitetsendring sammenlignet med forslaget som ble sendt på høring. Departementet har også gjort språklige endringer i §§ 12–16. I § 12 om pålegg om undersøkelser har departementet tydeliggjort og begrenset bestemmelsen i tråd med høringsinnspillene, slik at kommunen kun kan gi slike pålegg i de tilfellene der det foreligger en kvalifisert mistanke om brudd. Det er også tydeliggjort at det må være rimelig og nødvendig å kreve de konkrete undersøkelsene. I bestemmelsen om adgang til eiendom (§ 13), har departementet tatt inn et krav om varsling. Departementet vurderer at en slik bestemmelse både ivaretar eiers eiendomsrett, og kommunens behov for tilsyn og håndheving av eierens plikter etter §§ 7 og 8.

Videre foreslår departementet endringer i bestemmelsen om direkte gjennomføring ved kommunen (§ 15). Et krav om at bestemmelsen bare kan brukes i tilfeller der det er et stort behov for å få forholdene rettet, følger allerede indirekte av det ulovfestede prinsippet om forholdsmessighet i forvaltningen. Departementet har likevel endret bestemmelsen slik at det fremgår av første ledd andre punktum at kommunen kan rette et forhold som er i strid med kravene som er gitt i eller i medhold av §§ 7 og 8 dersom dette er nødvendig å gjøre så raskt at kommunen ikke kan bruke de alminnelige reglene om retting i § 14. Dette er i tråd med høringsinnspillet fra Justisdepartementet. Direkte gjennomføring ved kommunen er derfor avgrenset til de tilfeller der eieren av en eiendom med tilknytning til et kommunalt vann- og avløpsanlegg ikke oppfyller et pålegg om retting etter § 14, eller dersom det er nødvendig å rette et forhold som nevnt i § 14 så raskt at kommunen ikke kan følge vanlig saksbehandling der eier av eiendommen gis et pålegg om retting.

Departementet har også foreslått flere endringer i bestemmelsen om tvangsmulkt (§ 16) for å tydeliggjøre kommunens adgang til å ilegge tvangsmulkt. For det første er det tatt inn et nytt ledd i bestemmelsen som sier at før det kan ilegges tvangsmulkt for brudd på abonnentens plikter i forslaget til §§ 7 og 8, så må det enten fattes vedtak om konkretisering av plikter etter §§ 7 eller 8, eller gis et pålegg om retting i medhold av § 14. For det andre er det tatt inn et vilkår i første ledd om at det i vedtak om tvangsmulkt skal settes en frist for retting av forholdet. Tvangsmulkten begynner derfor først å løpe dersom forholdet ikke er rettet innen denne fristen. Dette er i tråd med høringsinnspillene.

Departementet viser ellers til merknadene til paragrafene.

4.10 Behovet for lokale forskrifter

4.10.1 Høringsinstansenes syn

Flere høringsinstanser, deriblant KS, Norsk Vann og Oslo kommune (vann- og avløpsetaten), mener at lovforslaget ikke fullt ut erstatter dagens abonnementsvilkår, og anbefaler at det tas inn en hjemmel for å fastsette både sentrale og lokale forskrifter. Formålet er at lov og forskrifter til sammen fullt ut kan erstatte dagens abonnementsvilkår. Det pekes særlig på behov for å kunne regulere tilknytning og bruk, i tillegg til bestemmelser om ansvarsfraskrivelse for kommunen.

Statens vegvesen, Byggenæringens landsforbund og Boligprodusentenes forening støtter lovfestingen av mer prinsipielle forhold, og vurderingen i høringsnotatet om at det ikke bør innføres hjemmel for kommunene til å fastsette lokale forskrifter om tekniske krav for tilknytning til kommunale vann- og avløpsanlegg. Statens vegvesen peker på at det kan bli uoversiktlig for mange aktører dersom det innføres egne tekniske krav i lokale forskrifter. Byggenæringens landsforening og Boligprodusentenes forening mener det er viktig å bruke standarder der det er mulig fordi det skaper forutsigbarhet, reduserer risiko og gir trygghet mellom partene.

4.10.2 Departementets vurderinger

Forslaget til ny vass- og avløpsanleggslov har blant annet som formål å innta regler om forholdet mellom kommune og abonnent som er av prinsipiell karakter. Forhold som kan variere lokalt er ment regulert i forskrift eller i enkeltvedtak av kommunen. For eksempel vil utformingen av de ulike vann- og avløpsanleggene, og krav til bruk av disse, kunne variere. Som anleggseier vil kommunen, i kraft av sin eierrådighet, fremdeles ha anledning til å ha abonnementsvilkår for de forhold som ikke reguleres i lov eller forskrift.

Hensikten med de nye reglene i loven er todelt. På den ene siden skal de gi kommunen bedre mulighet til å følge opp brudd på krav som stilles til abonnentene ved at det knyttes sanksjonsmuligheter til bestemmelsene. På den andre siden skal reglene gi abonnentene bedre forutsigbarhet og rettslig vern både ved at kommunens plikt til å levere vann- og avløpstjenester til tilknyttede eiendommer lovfestes, og ved at det gis rammer for bruk av tjenestene. Dersom kommunen gis for vide fullmakter til i forskrift å regulere forhold som de i dag ensidig fastsetter gjennom abonnementsvilkårene i avtale, vil det undergrave målet om forutsigbarhet for abonnentene. I tillegg vil de foreslåtte sanksjonene kunne brukes på forhold som lovgiver ikke ser rekkevidden av. Departementet mener derfor at kommunens hjemler til å fastsette lokale forskrifter i denne loven bør begrenses til forhold som er av betydning for å få til velfungerende vann- og avløpstjenester.

Departementet mener hjemlene som er foreslått i denne loven vil være tilstrekkelige til å regulere bruk av kommunens tjenester. For eksempel mener departementet at vilkår for tilknytning ligger utenfor vass- og avløpsanleggslovas formål. Vilkår for tilknytning bør derfor i tilfelle reguleres etter annet regelverk, for eksempel byggteknisk forskrift.

4.11 Forholdet til annet regelverk

4.11.1 Høringsinstansenes syn

KS, Fylkesmannen i Innlandet og Oslo kommune (vann- og avløpsetaten) mener forholdet mellom vass- og avløpsanleggslova og forvaltningsloven bør avklares nærmere og fremgå av loven. Det pekes særlig på forvaltningslovens bestemmelser om klagerett og klageinstans.

KS og Moss kommune mener det er behov for å tydeliggjøre kommunens rolle som myndighetsutøver etter vass- og avløpsanleggslova ved å fastsette en plikt til samordning for plan- og bygningsmyndighetene etter plan- og bygningsloven. Det foreslås å presisere dette i merknadene til vass- og avløpsanleggslova.

KS, Norsk Vann, Oslo kommune (vann- og avløpsetaten) og Trondheim kommune mener det bør tas inn en bestemmelse i loven om kommunens rett til å legge om ledningstrase for drikkevannsledning mm. Flere foreslår også å flytte plan- og bygningsloven § 31-3 tredje ledd om krav til plugging av ledninger som ikke er i bruk, til vass- og avløpsanleggslova.

Moss kommune anbefaler at kravet til overhøyde vurderes inntatt i vass- og avløpsanleggslova.

4.11.2 Departementets vurderinger

Forvaltningslovens regler om klage gjelder dersom ikke annet fremgår av særlov. Departementet mener det ikke er foreslått særregler om saksbehandlingen som gir behov for en bestemmelse i loven om forholdet til forvaltningsloven. De alminnelige reglene om klage etter forvaltningsloven kommer til anvendelse på enkeltvedtak truffet etter vass- og avløpsanleggslova. Departementet ser ikke behov for å gjøre unntak fra hovedreglene om klage i forvaltningsloven for klager på vedtak som fattes etter vass- og avløpsanleggslova. Departementet ser heller ikke behov for å omtale de alminnelige reglene i forvaltningsloven særskilt i lovmerknadene. Til forslaget § 11 bemerkes imidlertid at regelen knyttet til pålegg om å gi opplysninger i forvaltningsloven § 14 kommer til anvendelse.

Samordningsplikten i plan- og bygningsloven § 21-5 innebærer at kommunen skal forelegge en sak for berørte myndigheter dersom et omsøkt tiltak etter plan- og bygningsloven er betinget av tillatelse eller samtykke fra denne myndigheten. Plan- og bygningsloven, med forskrifter, forvaltes av Kommunal- og distriktsdepartementet. Departementets vurdering er at kommunens rolle etter vass- og avløpsanleggslova ikke innebærer en slik myndighetsutøvelse som samordningsplikten skal ivareta.

Vass- og avløpsanleggslova skal først og fremst regulere bruken av kommunens vann- og avløpstjenester. Forhold av mer teknisk art, som rørdimensjoner eller liknende, faller utenfor loven. Etter departementets vurdering er det derfor ikke hensiktsmessig å ta inn krav til tekniske installasjoner i vass- og avløpsanleggslova. Departementet viser til at slike krav er å finne i forskrift til plan- og bygningsloven.

Ny vass- og avløpsanleggslov gjelder ikke for Svalbard, jf. lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard (Svalbardloven) § 2.