10 Utleveringspålegg, ransaking, beslag, postbeslag og postkontroll

10.1 Innledning

Ved lov 3. desember 1999 nr. 82 ble det blant annet innført regler om utsatt underretning ved ransaking, beslag og utleveringspålegg. Det ble videre innført regler om utleveringspålegg fremover i tid. I tillegg ble det innført regler om hastekompetanse. Hastekompetanse er behandlet under punkt 6.4, og utsatt underretning under punkt 6.10, herunder drøftelser av Metodekontrollutvalgets forslag til endringer.

10.2 Utleveringspålegg

Etter gjeldende rett kan besitteren av en ting som antas å ha betydning som bevis, pålegges å utlevere denne, jf. straffeprosessloven § 210 første ledd. Utleveringspålegg kan utferdiges i alle sakstyper, men kan ikke rettes mot personer som er fritatt for vitneplikt eller mot mistenkte selv.

Utleveringspålegg skal besluttes av retten. Politiet har imidlertid hastekompetanse etter § 210 annet ledd. Politiets beslutning skal snarest mulig forelegges for retten for godkjennelse.

Mistenkte skal underrettes om at det er fattet beslutning om utleveringspålegg, jf. straffeprosessloven § 53 første ledd, jf. § 52 annet ledd. Dersom det er strengt nødvendig for etterforskningen i saken at underretning ikke gis, kan retten på nærmere vilkår treffe kjennelse om utsatt underretning, jf. § 210 a, se punkt 6.10.1.

Metodekontrollutvalget foreslår ingen innholdsmessige endringer i reglene om utleveringspålegg. Utvalget foreslår imidlertid å rette opp i en inkurie i straffeprosessloven § 210, jf. utredningen punkt 19.2.1 side 210:

«Det følger av annet ledd første punktum at ordre fra påtalemyndigheten kan tre i stedet for «kjennelse» av retten. Det stilles ikke opp noe formkrav til rettens avgjørelse i første ledd, og før lovendringen var det vanlig å treffe avgjørelsen som formløs beslutning. Formkravet ble ikke berørt nærmere i motivene til lovendringen, og beror formodentlig på en inkurie.»

Utvalget foreslår at bestemmelsen endres slik at det klart fremgår at rettens avgjørelse kan treffes som formløs beslutning.

Metodekontrollutvalget gir uttrykk for at et utleveringspålegg «[ikke] gir politiet rett til å beholde den utleverte tingen. I så fall må det treffes beslutning om beslag, jf. straffeprosessloven §§ 203 eller 211.». Det vises til utredningen punkt 19.2.1 side 211.

Oslo politidistrikt, Riksadvokaten og Økokrim er uenige i dette synspunktet. Riksadvokaten uttaler:

«Når politiet etter utleveringspålegg fra retten har fått overlevert den aktuelle tingen, er det etter riksadvokatens syn unødvendig i tillegg å måtte treffe beslutning om beslag.»

Departementet mener det ikke er nødvendig med beslutning om beslag når politiet etter utleveringspålegg har fått overlevert tingen. Beslag og utleveringspålegg er to alternative metoder. Utleveringspålegg er et supplement til beslag i situasjoner der politiet ikke er i posisjon til å ta tingen. Vurderingstemaene for utleveringspålegg og beslag er sammenfallende, nemlig at det må dreie seg om ting som «antas å ha betydning som bevis». Når retten først har foretatt denne vurderingen for utleveringspålegg av en ting, vil det ikke være påkrevd at politiet gjør vurderingen på ny for beslag av tingen.

Departementet viser til NOU 2004: 6 punkt 7.11.1 side 114, der Politimetodeutvalget uttaler:

«I Rt. 1997 side 470 omhandles sak hvor NetCom AS i medhold av straffeprosessloven § 210, jf § 205 og § 118 annet ledd ble pålagt å utlevere trafikkdata. Her anvendes beslag i tillegg til utleveringspålegg. Men det er unødvendig når politiet vil få besittelsen i kraft av utleveringspålegget.»

Departementet viser videre til Johs Andenæs, Norsk straffeprosess samlet utgave ved Tor-Geir Myhrer (4. utgave, Oslo 2009) side 324, der det samme fremgår forutsetningsvis:

«I stedet for å treffe beslutning om beslag av en ting kan påtalemyndigheten i visse tilfeller etter § 210 be retten om å gi besitteren pålegg om utlevering (…).»

Departementet legger etter dette til grunn at når politiet har fått rettens beslutning om utleveringspålegg, må det være tilstrekkelig til å beholde tingen.

Departementet foreslår at den språklige inkurien i straffeprosessloven § 210 annet ledd første punktum rettes. Paragraf 210 første ledd stiller ikke opp noe formkrav til rettens avgjørelse om utleveringspålegg, og det har vært vanlig å treffe avgjørelsen som formløs beslutning, se Bjerke/Keiserud/Sæther, Straffeprosessloven kommentarutgave Bind I (4. utgave, Oslo 2011) side 726 og Rt. 2000 side 1236. Av § 210 annet ledd første punktum følger imidlertid forutsetningsvis at rettens avgjørelse skal treffes ved kjennelse. Ordet kjennelse kom inn i lovteksten ved lov 3. desember 1999 nr. 82 uten at formkravet ble berørt i forarbeidene. Det legges til grunn at ordet kjennelse ble brukt ved en språklig inkurie, og at beslutnings form er tilstrekkelig.

10.3 Utleveringspålegg fremover i tid

Etter straffeprosessloven § 210 b første ledd kan retten ved kjennelse pålegge den som i fremtiden vil få besittelse av en ting som antas å ha betydning som bevis, å utlevere tingen til politiet straks den mottas. Vilkårene er strengere enn etter alminnelig utleveringspålegg. For utleveringspålegg fremover i tid gjelder et skjerpet kriminalitetskrav, idet slikt pålegg bare kan gis når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i fem år eller mer eller for overtredelse av straffeloven §§ 121, 123, 125, 126 eller 127 jf. 123 i kapittel 17 om vern av Norges selvstendighet og andre grunnleggende nasjonale interesser (straffeloven 1902 kapittel 8 om forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet).

Utleveringspålegg fremover i tid kan bare gis for et bestemt tidsrom som ikke må være lenger enn strengt nødvendig, og ikke mer enn fire uker av gangen, jf. § 210 b annet ledd. Påtalemyndigheten er ikke gitt hastekompetanse. Retten kan ved kjennelse beslutte utsatt underretning til den mistenkte dersom det er strengt nødvendig for etterforskningen, jf. straffeprosessloven § 210 c første ledd.

Både Metodekontrollutvalget og PST foreslår å åpne for bruk av utleveringspålegg fremover i tid som ledd i PSTs forebyggende virksomhet. Dette er behandlet i punkt 13.5.5.4 om tvangsmiddelbruk i forebyggende øyemed. For øvrig foreslås ingen endringer i reglene om utleveringspålegg fremover i tid og ingen høringsinstanser ber om endringer. Reglene nevnes her for helhetens skyld og fordi de er av betydning ved øvrige vurderinger.

10.4 Ransaking

Ransaking av bolig, rom eller oppbevaringssted kan foretas ved skjellig grunn til mistanke om en handling som kan medføre frihetsstraff, jf. straffeprosessloven § 192 første ledd. Formålet må være å iverksette pågripelse, søke etter bevis eller søke etter ting som kan beslaglegges eller som det kan tas heftelse i. Ransaking kan også på visse vilkår foretas hos andre enn mistenkte, jf. § 192 tredje ledd. Straffeprosessloven §§ 193 og 194 hjemler razzia av hus eller rom. Ransaking av person er hjemlet i § 195. Det er retten som kan beslutte ransaking, jf. § 197 første ledd, men i noen situasjoner kan påtalemyndigheten eller politiet beslutte ransaking, jf. § 197 annet ledd og § 198. Hvis det foreligger skriftlig samtykke til ransakingen, kan ransakingen skje uten beslutning fra retten. Etter straffeprosessloven § 200 a første ledd kan retten ved kjennelse beslutte at ransaking kan settes i verk uten underretning til mistenkte eller andre, se punkt 6.10.1.

Metodekontrollutvalget foreslår ingen endringer i reglene om ransaking. Utvalget gir imidlertid uttrykk for at «[p]olitiet [bare] kan beholde ting de finner under en ransaking dersom det fattes beslutning om beslag etter straffeprosessloven §§ 203 eller 211», jf. utredningen punkt 19.2.3 side 212.

Riksadvokaten er ikke fullt ut enig i dette og mener at det bare kreves beslutning om beslag dersom besitteren ikke utleverer gjenstanden frivillig.

Riksadvokaten og Oslo politidistrikt foreslår dessuten at straffeloven 1902 § 223 første ledd om frihetsberøvelse (straffeloven § 254) skal gi grunnlag for bruk av kommunikasjonsavlytting etter straffeprosessloven § 216 a, jf. punkt 7.4.6. Det samme foreslås for enkelte andre skjulte tvangsmidler, herunder hemmelig ransaking etter straffeprosessloven § 200 a, dersom det åpnes for dette. Bakgrunnen er at situasjoner som involverer frihetsberøvelse kan være høyst alvorlige og dramatiske, for eksempel fordi det er grunn til å frykte for den bortførtes liv. Etter høringsinstansenes syn bør politiet i slike situasjoner kunne bruke skjulte metoder for å bringe på det rene hvor den bortførte og gjerningsmannen befinner seg. Dette for at vedkommende skal kunne befris så raskt som mulig og for å sikre bevis.

Departementet slutter seg til Riksadvokatens innvending og mener at straffeprosessloven § 205 må leses slik at det ikke kreves beslutning om beslag der besitteren utleverer ting frivillig. Da kan beslaget skje formløst som ledd i etterforskningen, jf. Johs Andenæs, Norsk straffeprosess samlet utgave ved Tor-Geir Myhrer (4. utgave, Oslo 2009) side 319. Dette vil også gjelde for ransaking, slik at det ikke kreves beslutning om beslag når besitteren utleverer ting frivillig etter ransaking. Politiet må imidlertid lage en opptegnelse over hva som er beslaglagt, jf. § 207 første ledd.

Departementet foreslår dessuten å åpne for hemmelig ransaking etter straffeprosessloven § 200 a ved etterforskning av offentlig oppfordring, rekruttering eller opplæring til terrorhandlinger, frihetsberøvelse, menneskehandel, grov menneskesmugling og overgrepsbilder av barn – forutsatt at øvrige vilkår for slik metodebruk er oppfylt. Behovet for tvangsmidler kan begrunnes på samme måte som for kommunikasjonskontroll, jf. punktene 7.4.3.4, 7.4.4.4, 7.4.6.3, 7.4.8.3 og 7.4.11.4 ovenfor. Hemmelig ransaking vil kunne være hensiktsmessig der politiet for eksempel ønsker å ransake en pc eller et datasystem for å avdekke overgrepsbilder uten at den mistenkte blir underrettet om dette. Det samme gjelder ved etterforskning av grov menneskesmugling og menneskehandel, der det for eksempel kan være behov for å ransake lokaler som antas å bli brukt til oppbevaring av ofre for slike lovbrudd, uten at bakmennene blir varslet om dette.

10.5 Beslag

Ting som antas å ha betydning som bevis, kan beslaglegges inntil rettskraftig dom foreligger i saken, jf. straffeprosessloven § 203 første ledd. Det kreves ikke en bestemt mistenkt. Det er lagt til grunn at det må foreligge skjellig grunn til mistanke om en straffbar handling, selv om lovens ordlyd ikke inneholder noe slikt krav, jf. Rt. 2000 side 577 og Johs Andenæs, Norsk straffeprosess samlet utgave ved Tor-Geir Myhrer (4. utgave, Oslo 2009) side 316.

Utgangspunktet er at beslag besluttes av påtalemyndigheten, jf. straffeprosessloven § 205 første ledd. Dersom påtalemyndigheten finner at det foreligger særlige grunner, kan spørsmålet bringes inn for retten, jf. § 205 annet ledd. Enhver som rammes av beslaget kan dessuten kreve spørsmålet om opprettholdelse brakt inn for retten, jf. § 208 første ledd. Bestemmelsen om formell beslutning i § 205 første ledd gjelder ikke når besitteren frivillig utleverer tingen, se punkt 10.4 om ransaking.

Etter straffeprosessloven § 208 a første ledd kan retten ved kjennelse beslutte at underretning om beslag til den mistenkte eller andre kan utsettes.

Metodekontrollutvalget foreslår ingen endringer i reglene om beslag, og heller ingen høringsinstanser ber om endringer. Reglene nevnes her fordi de er av betydning for øvrige vurderinger, herunder av reglene om postbeslag.

10.6 Postbeslag

10.6.1 Gjeldende rett

Straffeprosessloven §§ 211 og 212 har særregler om postbeslag, det vil si beslag av «[b]rev, telegram eller annen sending som besittes av en postoperatør eller en tilbyder av tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett eller elektronisk kommunikasjonstjeneste», jf. § 211 første ledd. Postbeslag kan foretas dersom sendingen vil kunne beslaglegges hos mottakeren etter reglene i §§ 203 og 204. Sendingen må dermed antas å ha betydning som bevis, jf. § 203 første ledd, og beslag kan bare skje så fremt ikke innholdet i sendingen omfattes av unntakene fra vitneplikten i §§ 117–121 og 124–125, jf. § 204 første ledd. Dette vil for eksempel gjelde sendinger fra og til lege og advokat. Men er vilkårene for postbeslag ellers til stede, kan sendingen beslaglegges hos operatør uavhengig av operatørens taushetsplikt. Dette inngrepet i det som tradisjonelt har vært betegnet som posthemmeligheten, er kompensert ved at det for postbeslag er et vilkår at det foreligger mistanke om handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i mer enn 6 måneder.

Postbeslag besluttes av retten ved kjennelse. Er det fare ved opphold, kan påtalemyndigheten gi pålegg om at sendinger skal holdes tilbake inntil rettens kjennelse foreligger, men ikke ut over en uke. Postbeslag kan som hovedregel bare åpnes og gjennomses av dommeren, som avgjør hva som eventuelt har «betydning i saken», jf. § 212. Det som har betydning overlates til påtalemyndigheten, mens resten sendes videre til mottaker. Mottaker og avsender skal underrettes om hva som er åpnet og som holdes under beslag, så fremt det kan skje uten skade for etterforskningen.

Ved lov 3. desember 1999 nr. 82 ble det vedtatt tilføyelser i § 212 om at retten, i saker om rikets sikkerhet, kan overlate til politiet å åpne og gjennomse sendingen dersom særlige grunner tilsier det. Det ble også vedtatt at i slike saker kan underretning også unnlates av hensyn til etterforskningen av andre saker om overtredelser som angår rikets sikkerhet. Endringene, som må ses i sammenheng med samtidig opphevelse av loven om postkontroll i saker om rikets sikkerhet, er ikke trådt i kraft.

Det særlige vernet om posthemmeligheten har sin parallell i EMK artikkel 8, som omfatter vernet om korrespondanse. Vernet etter EMK artikkel 8 er ikke absolutt. Men hvis det er tale om et inngrep etter artikkel 8 nr. 1, må vilkårene i unntaksbestemmelsen i artikkel 8 nr. 2 være oppfylt. Det innebærer at inngrepet må ha hjemmel i lov, det må ha et relevant formål og det må være nødvendig i et demokratisk samfunn.

Ordlyden tilsier at beslagshjemmelen i § 211 gjelder for enkeltsendinger og slik sett skiller seg fra postkontroll etter lov 24. juni 1915 nr. 5 om kontroll med post- og telegrafforsendelser og med telefonsamtaler, som hjemler fortløpende kontroll av post, se NOU 2004: 6 punkt 7.8.4.3 side 108.

Sendingen må besittes av postoperatør eller tilbyder. Det vil si at den må være underveis fra avsender til mottaker. Ved vanlige postsendinger opphører operatørens besittelse når posten er kommet frem til mottakeren, typisk til hans postkasse eller postboks. Fra dette tidspunktet gjelder de alminnelige beslagsreglene, og § 211 kan ikke lenger brukes som hjemmel.

Ordlyden indikerer at § 211 også hjemler postbeslag av e-post, jf. også NOU 2004: 6 punkt 7.8.4.3 side 108. I rettspraksis har postbeslagsreglenes anvendelse på e-postsendinger budt på tvil, særlig sett hen til når sendingen kan sies å være i tjenestetilbyderens besittelse.

I RG 1998 side 1155 kom Borgarting lagmannsrett, under tvil, til at det var naturlig å gi postbeslagsreglene tilsvarende anvendelse på e-post, mens bestemmelsen om utleveringspålegg i § 210 jf. § 203 ikke ble ansett som tilstrekkelig hjemmel for beslag av e-post. Lagmannsretten uttalte at «[i]nntil posten er hentet opp og fjernet av mottakeren er det naturlig å anse E-posten for å være i tjenesteformidlerens besittelse, […].».

I Borgarting lagmannsretts kjennelse i RG 2008 side 1477 heter det at «[e]n sending i lovens forstand må etter lagmannsrettens syn i prinsippet omfatte elektronisk formidlet post». Det ble imidlertid lagt til grunn at e-post bare er i tjenestetilbyderens besittelse i det korte tidsrommet, normalt bare noen sekunder, fra e-posten sendes til den kommer frem til mottakerens innboks. Fra dette tidspunktet kan mottakeren råde over e-posten ved å lese, slette, videresende eller lagre den, mens tjenestetilbyder ikke har slik rådighet. Retten slo fast at beslag av e-posten i det korte tidsrommet fra den sendes til den kommer frem til mottakers innboks må skje med hjemmel i § 211, mens beslag etter dette tidspunkt må skje etter de alminnelige beslagsreglene.

I saken Frostating lagmannsretts kjennelse 20. juli 2015 (LF-2015-111129) hadde politiet bedt om utlevering av innholdet i e-postadressen A@ntebb.no, herunder e-post lagret i innboks/utboks/utkast, kontaktregister, adresser og annen informasjon tilknyttet kontoen, back-up-logger tilknyttet kontoen og trafikkdata. I saken ble det dissens 2-1.

Rettens mindretall mente at postbeslagsregelen i § 211 gjelder både sendinger som er underveis til mottaker, og sendinger som er kommet frem. Det avgjørende er om formidleren er i besittelse av sendingen, for eksempel som sikkerhetskopi. Mindretallet konkluderte med at beslag burde behandles etter den strenge spesialbestemmelsen i § 211, og ikke etter den alminnelige regel i § 210. Mindretallet kunne ikke se at det med gjeldende straffeprosesslov var gode grunner til å vurdere e-poster annerledes enn brev etter de relevante bestemmelsene. De reelle hensynene, herunder å verne betroelser, var like sterke. Det kunne heller ikke være avgjørende at saksbehandlingen etter § 211 ble mer arbeidskrevende enn etter den smidigere § 210.

Rettens flertall støttet seg på kjennelsen fra 2008 og uttalte:

«Det spesielle med e-poster, i motsetning til brev, er at de kan være i avsenders, tilbyders og mottakers besittelse samtidig. E-post kan dessuten være sikkerhetskopiert og fortsatt være i tilbyders besittelse.

[…] I denne avgjørelsen legges til grunn at tilbyder besitter e-posten inntil den er kommet frem til mottakers innboks. Fysisk vil e-posten være lagret på tilbyders e-postserver, men mottaker vil ha full rådighet over denne ved å lese, slette, videresende eller lagre e-posten.

En slik forståelse innebærer at reglene i straffeprosessloven § 211 får sterkt begrenset betydning for utleveringspålegg av e-poster. Det er kun i de få sekund når e-posten er på vei fra avsender til den har nådd mottakers innboks, at beslag etter § 211 er aktuelt.

Flertallets oppfatning er at regelen om postbeslag i § 211 retter seg mot sendinger som er under formidling. Det er unaturlig å si at e-poster som er kommet frem til mottakers innboks er «sendinger». E-postene er da mottatt. At tilbyder også kan ha tilgang til materialet ved at det er lagret på dennes server, kan ikke ses å være avgjørende. Poenget er at på det tidspunkt er det ikke noen sending lenger, men lagret, eventuelt slettet materiale. Det er heller ikke snakk om ulik forståelse av besittelsesbegrepet i § 210 og § 211, slik flertallet ser det. Besittelsen er i § 211 knyttet opp til «sending» og ikke til mottatt e-post. I det siste tilfellet er det § 210 som er aktuelt. Begjæringen om utlevering må likevel rettes mot tilbyder fordi opplysningene er lagret på dennes server og utlevering krever bistand fra tilbyderen.

Utleveringsbegjæringen omfatter også mer enn mottatte og sendte e-poster. Den omfatter e-post lagret i utkast, kontaktregister, adresser og annen informasjon tilknyttet kontoen og trafikkdata. Dette kan neppe kategoriseres som «sendinger» og kan ikke ses å omfattes av reglene i § 211.»

Flertallet uttalte at de spesielle reglene for postoperatører ikke syntes å være godt tilpasset dagens samfunn med utstrakt bruk av e-post. Flertallet påpekte at bestemmelsene i §§ 211 og 212 er forslått opphevet av Metodekontrollutvalget, jf. NOU 2009: 15 kapittel 19 side 213-215, hvor det vises til at domstolens rolle som kontrollør av e-postbeslag fremstår som svært uhensiktsmessig. Etter dette kom flertallet til at det var riktig å anvende straffeprosessloven § 210 som hjemmel for utleveringspålegget, og anken ble forkastet.

10.6.2 Metodekontrollutvalgets forslag

Metodekontrollutvalget foreslår at særreglene om postbeslag i straffeprosessloven §§ 211 og 212 oppheves. Utvalget antar at postbeslag stort sett benyttes når politiet ikke ønsker å underrette mistenkte, men at dette behovet nå dekkes av reglene om utsatt underretning ved beslag og utleveringspålegg. Utvalget viser i sin argumentasjon for opphevelse av postbeslagsreglene til at når det aksepteres at politiet kan beslaglegge brev hos mistenkte uten at vedkommende underrettes og uten at det gjelder særlige regler om gjennomsyn, må det aksepteres at dette også gjøres hos operatøren. Det vises til utredningen punkt 19.3 side 214:

«Med tanke på at man i lov 3. desember 1999 nr. 82 fikk regler som åpner for utsatt underretning ved utleveringspålegg, ransaking og beslag, på samme vilkår som for postbeslag (fengsel i mer enn seks måneder), fremstår reglene i §§ 211 og 212 etter utvalgets mening i dag som overflødige. Når det aksepteres at politiet kan beslaglegge brev hos mistenkte uten at vedkommende underrettes og uten at det gjelder særlige regler om gjennomsyn, må det etter utvalgets syn aksepteres at dette også kan gjøres hos operatør.»

I utredningen vises det også til at de fleste postbeslag i dag vil gjelde e-post. Dersom man legger til grunn at e-postbeslag skal følge de alminnelige reglene om utlevering og beslag, jf. RG 2008 side 1477, blir anvendelsesområdet for §§ 211 og 212, ifølge utvalget, svært begrenset. Skulle e-postbeslag følge reglene om postbeslag, innvender utvalget at en ordning hvor dommeren må gå gjennom all e-postkorrespondanse for å sortere ut det som er av betydning for politiet, fremstår som svært uhensiktsmessig.

10.6.3 Høringsinstansenes syn

Norsk forening for kriminalreform (KROM) er uenig med utvalget i at bestemmelsene bør oppheves, og det uttales:

«Utvalget foreslår å oppheve strpl. §§ 211 og 212 med henvisning til at de har et begrenset anvendelsesområde, dårlig tilpasset dagens moderne samfunn og uhensiktsmessig fordi domstolen må gjennomgå posten og sortere ut det som tilsynelatende er relevant for politiet. KROM er av den oppfatning at bestemmelsene ikke bør oppheves, men være fanebestemmelser i forhold til håndtering av informasjon politiet ikke skal ha tilgang på. Det må være domstolen og ikke politiet som ivaretar rettssikkerheten. KROM er av den oppfatning at denne tilnærmingen også bør gjelde beslag som innhentes ved bruk av skjulte etterforskningsmetoder og kommunikasjonskontroll herunder overskuddsinformasjon og der hvor samtalepartneren er beskyttet mot vitneplikt, med mer.»

Advokatforeningen og Politidirektoratet har ikke merknader til utvalgets kapittel 19 om utleveringspålegg, ransaking, beslag, postbeslag og postkontroll. Oslo statsadvokatembeter er enig i utvalgets synspunkter og forslag. Også Oslo politidistrikt støtter utvalget i at postbeslag bør vurderes etter de gjeldende reglene om beslag.

PST uttaler:

«En konsekvens av forslagene om opphevelse av straffeprosessloven §§ 211 og 212 samt loven om postbeslag, er at PSTs adgang til å bruke tvangsmidler innsnevres noe. Av den grunn foreslår utvalget at det i straffeprosessloven § 210b åpnes for at PST i forebyggende øyemed kan anvende utleveringspålegg fremover i tid.

PST støtter utvalgets forslag. Særlig ser vi forslaget om at det i straffeprosessloven § 210b åpnes for at PST i forebyggende øyemed kan anvende utleveringspålegg fremover i tid, som positivt. En slik adgang vil bidra til viktig informasjon i forebyggende saker og forslaget fremstår som både nødvendig og nyttig.»

10.6.4 Departementets vurdering

Mye av den korrespondansen som tidligere foregikk per post, sendes nå elektronisk. Hvor lenge en e-post kan anses å være i nett- og tjenestetilbyders besittelse og dermed vil kunne beslaglegges med hjemmel i § 211 om postbeslag, har som nevnt vært omdiskutert.

I korte trekk er spørsmålet om politiets krav på informasjon fra nett- og tjenestetilbyder om mistenktes e-postkonto skal kunne hjemles i reglene om utleveringspålegg (straffeprosessloven § 210) eller den strengere regelen om postbeslag (straffeprosessloven § 211). Det er ubestridt at e-post som er kommet frem til mottaker og lastet ned av denne, kan kreves utlevert med utleveringspålegg mot mottaker. Spørsmålet er imidlertid om postbeslagsregelen er riktig hjemmel for krav mot nett- og tjenestetilbyder.

Det er avsagt tre lagmannsrettskjennelser i noe ulik retning om spørsmålet. I den første (RG 1998 side 1155) fant retten under tvil at reglene om postbeslag i § 211 måtte legges til grunn, inntil e-posten er hentet opp av mottaker. I den andre kjennelsen (RG 2008 side 1477) mente retten at opplysninger lagret på siktedes e-postkonti bare er å anse som «sending» som besittes av teletilbyder inntil den er kommet frem til mottaker, og at riktig tvangsmiddel etter dette er § 210 om utleveringspålegg. I den siste saken (LF-2015-111129) støttet flertallet seg på kjennelsen fra 2008 og fant at e-poster som er kommet frem til mottakers innboks, uavhengig av om de er lastet ned lokalt, skal kreves utlevert ved utleveringspålegg, da de ikke lenger er å anse som sending omfattet av postbeslagsregelen. Det ble også slått fast at adresselister og kontakter etc. ikke kan anses som sendinger, og således må kreves etter utleveringspåleggsbestemmelsen.

Kjernen i de to første kjennelsene var om skjæringstidspunktet for når en e-post opphører å være en sending etter postbeslagsregelen, skal være når den er kommet frem til mottakers innboks, eller når den er lastet ned til dennes lokale server. Her skiller den tredje kjennelsen seg ut fra de øvrige, da mindretallet mente at § 211 både gjelder sendinger som er underveis til mottaker, og sendinger som er kommet frem, enten de er lastet ned eller ikke. Mindretallet la til grunn at det avgjørende var om formidleren er i besittelse av sendingen, for eksempel som sikkerhetskopi.

Departementet peker på at tanken bak reglene om postbeslag er at dersom beslag lovlig kan skje hos mottaker, bør man kunne foregripe beslaget ved å ta beslag under forsendelsen, eksempelvis om det er fare for at mottakeren vil ødelegge eller på annen måte fjerne forsendelsen etter å ha mottatt den. Det forutsettes altså at beslaget er en «sending», og departementet mener at det ikke er naturlig å si at e-poster som er kommet frem til mottakers innboks er «sendinger» i § 211 sin forstand. E-postene er da mottatt av adressaten. At tilbyder også kan ha tilgang til materialet ved at det er lagret på dennes server, kan ikke ses å være avgjørende. På det tidspunkt er det ikke noen sending lenger, men lagret informasjon som eventuelt kan kreves utlevert etter reglene om utleveringspålegg i § 210.

Det er heller ikke riktig at dersom mindretallets tolkning i LF-2015-111129 av § 211 legges til grunn, vil e-post likestilles med ordinær post. Tvert imot vil en slik forståelse gi et sterkere vern for e-poster enn for annen post, ved at det ikke tas hensyn til at sendingen faktisk er kommet frem til mottaker. Departementet bemerker at e-post som er kommet frem til mottaker, utvilsomt kan beslaglegges hos mistenkte eller andre etter de alminnelige reglene i § 210, og dette bør gjelde tilsvarende overfor nett- og tjenestetilbyder.

Etter dette legges det til grunn at postbeslagsreglene er praktisk lite anvendelige for beslag av e-postsendinger, da postbeslag bare kan gjøres gjeldende i de få sekundene e-posten er på vei fra avsender til den har nådd mottakers innboks.

Departementet kan ikke utelukke at postbeslag fremdeles vil kunne være aktuelt for ordinær post, for eksempel der en postsending inneholder narkotika. Både politiet og tollmyndighetene har gitt uttrykk for at salg av syntetiske narkotiske stoffer over internett er et økende problem, og antall narkotikabeslag på flyplasser og postterminaler har økt kraftig. Selv om mye fanges opp av Tollvesenet allerede på Oslo Lufthavn med hjemmel i tolloven kapittel 16, legger departementet til grunn at også politiet vil kunne ha behov for å foreta beslag i postsendinger. Departementet mener derfor at postbeslag fortsatt kan være anvendelig for andre sendinger enn e-post. Korrespondanse som besittes av postoperatør vil imidlertid, i fravær av spesialreglene om postbeslag, kunne beslaglegges hos eller pålegges utlevert av operatøren med hjemmel i de alminnelige reglene om beslag og utleveringspålegg, eventuelt i kombinasjon med utsatt underretning til mistenkte.

Departementet vil bemerke at dersom spesialreglene om postbeslag oppheves, vil beslag hos eller utlevering fra operatør bare kunne skje etter opphevelse av operatørens taushetsplikt. Årsaken er at reglene om utleveringspålegg og beslag er begrenset av regler om vitneplikt, jf. straffeprosessloven §§ 204 og 210. Postoperatørens taushetsplikt følger av § 30 i lov om posttjenester (postloven), som trådte i kraft 1. januar 2016. Taushetsplikten er i utgangspunktet til hinder for beslag, utleveringspålegg og utleveringspålegg fremover i tid, jf. straffeprosessloven § 204 første ledd første punktum, § 210 første ledd første punktum og § 210 b første ledd jf. § 118 første ledd. Uten postbeslagsreglene vil dermed opphevelse av taushetsplikten være nødvendig for beslag hos eller utlevering fra operatør.

Nett- og tjenestetilbydere har i utgangspunktet taushetsplikt etter ekomloven § 2-9. I henhold til straffeprosessloven § 118 kan retten bare ta imot forklaring som et vitne ikke kan gi uten å krenke taushetsplikt som påligger tilbyder av tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett eller elektronisk kommunikasjonstjeneste, dersom departementet samtykker. Samtykkekompetansen utøves av Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (tidligere Post- og teletilsynet, heretter kalt NKOM) i kraft av delegasjon, jf. vedtak 23. juni 1995 nr. 39. Samtykke kan bare nektes dersom åpenbaringen vil kunne «utsette staten eller allmenne interesser for skade eller virke urimelig overfor den som har krav på hemmelighold», jf. § 118 første ledd siste punktum. Straffeprosessloven § 118 åpner dessuten for at retten i visse tilfeller kan overprøve en nektelse av å gi samtykke.

I Metodekontrollutvalgets utredning punkt 19.2.5 side 213 uttales:

«Lagmannsrettsavgjørelsen fra 2008 innebærer at politiet bare vil kunne få tilgang til innholdet i e-post dersom Post- og teletilsynet opphever teletilbyderens taushetsplikt etter ekomloven, ettersom unntaket i §§ 203, jf. 204 og 210 for opplysninger som et vitne vil kunne nekte å forklare seg om gjelder tilsvarende her. Som et resultat av avgjørelsen har Post- og teletilsynet begynt å behandle slike begjæringer, og tilsynet har overfor utvalget gitt uttrykk for at det har registrert en økende interesse for slike innholdsdata fra påtalemyndighetens side. Til nå har tilsynet imidlertid aldri funnet grunnlag for å frita noen tilbyder for taushetsplikten om innholdet i e-post. Ifølge tilsynet skyldes dette at de har fått lite dokumentasjon på hva slikt innsyn faktisk vil åpenbare, og at de sterke personvernhensyn som ligger til grunn for reglene i §§ 211 og 212 om post under forsendelse, også gjør seg gjeldende i forhold til e-postkonti.»

Departementet bemerker at det er grunn til å være noe mer imøtekommende når det gjelder politiets utleveringspålegg etter den siste kjennelsen (LF-2015-111129). NKOM var ankepart i den aktuelle saken og anførte blant annet at reelle grunner talte for at riktig beslagshjemmel var § 211, da det var tale om utlevering av mye større mengder informasjon enn ordinær post. NKOM mente at et slikt inngrep burde hjemles i den bestemmelsen som i størst mulig grad ivaretar respekt for kommunikasjon. Denne argumentasjonen førte ikke frem. Det er likevel verdt å merke seg at en av NKOMs innvendinger var at det ved et utleveringspålegg ikke vil være oversikt over hvilken kommunikasjon som utleveres i motsetning til etter fremgangsmåten i § 211. Departementet mener det kan stilles spørsmål om politiet i noe større grad kan presisere hvilken informasjon som antas å ha betydning som bevis, jf. § 210. Det vises til Bjerke/Keiserud/Sæther, Straffeprosessloven kommentarutgave Bind I (4. utgave, Oslo 2011) side 725, der det heter:

«[…] Et vilkår for plikt til fremleggelse er at kravet – og pålegget – er slik spesifisert og konkretisert at det er mulig for den som skal fremlegge tingen, f.eks. et dokument, å vite hva han skal fremlegge, jf. Rt. 1997 s. 266, se også RG 2009 s. 705 (Borgarting lagmannsrett). Utleveringspålegg forutsetter på samme måte som beslag at tingen kan identifiseres. Dersom dette ikke er mulig, må påtalemyndigheten gå veien om ransaking, jf. Andenæs/Myhrer, Norsk straffeprosess s. 324.»

I den siste kjennelsen (LF-2015-111129) ble tjenestetilbyder pålagt, uhindret av sin taushetsplikt, å utlevere til politiet innholdet av en konkret e-postadresse, herunder e-post lagret i innboks, utboks og utkast, kontaktregister, adresser, annen informasjon tilknyttet kontoen, back-up-logger tilknyttet kontoen og trafikkdata, jf. straffeprosessloven § 203 og § 204 jf. § 210. Pålegget gjaldt hele perioden fra e-postkontoen ble opprettet til pålegget ble gjennomført. Det synes å være lagt til grunn at så lenge det dreier seg om én konkret e-postadresse, er kravet tilstrekkelig presisert og begrenset. Det kan imidlertid ikke utelukkes at politiet i den konkrete sak har mulighet til å avgrense utleveringspålegget ytterligere, for eksempel ved å vise til aktuelle avsendere, mottakere eller grupper av personer som er av særlig interesse. Departementet forstår likevel at en slik konkretisering i andre saker kan være vanskelig eller umulig, dersom formålet med å be om all kommunikasjon nettopp er å avdekke hvem det kommuniseres med. Ved å måtte begrense utleveringspålegget til kommunikasjon med kjente personer, vil politiet være avskåret fra å oppdage nye spor, noe som vil være lite hensiktsmessig. Departementet vil understreke at det i rettspraksis ikke er stilt krav om at dokumentbeslag kan knyttes til enkelte nærmere angitte dokumenter. Det må bero på en konkret og praktisk vurdering hvor langt man kan gå i å godta en kollektiv angivelse av dokumenter, jf. Rt. 1981 side 1199, Rt. 1992 side 898 og Rt. 1995 side 1831. Departementet utelukker imidlertid ikke at pålegget kan avgrenses på andre måter, for eksempel ved å vise til et nærmere angitt tidsrom, fremfor at det bes om «samtlige e-poster siden e-postkontoen ble opprettet».

Departementet vil understreke at også informasjon i utkast, kontaktregister, adresser etc. kan begjæres utlevert etter § 210. Det vises til betraktninger i Bjerke/Keiserud/Sæther, Straffeprosessloven kommentarutgave Bind I (4. utgave, Oslo 2011) side 725, der det heter:

«Om en ting kan antas å ha betydning som bevis, må avgjøres etter en konkret vurdering. En rimelig mulighet er nok. Om en ting, f.eks. en navneliste, kan lede til opplysninger om andre bevis i saken, f.eks. om vitner i saken, må også dette etter omstendighetene kunne gi grunnlag for et utleveringspålegg når disse opplysningene kan antas å ha betydning for etterforskningen, se også Ot.prp. nr. 64 (1998-99) s. 153 (til § 210b).»

Departementet antar at dersom utleveringsbegjæringer konkretiseres i tråd med ovennevnte, vil det også være mulig for NKOM å ta stilling til om utleveringen av informasjonen vil kunne «utsette staten eller allmenne interesser for skade eller virke urimelig overfor den som har krav på hemmelighold», jf. § 118 første ledd siste punktum.

Departementet bemerker at hensynet til vern av konfidensiell informasjon, for eksempel korrespondanse med advokat, lege, prest etc., er ivaretatt gjennom bevisforbudsbestemmelsen i straffeprosessloven § 119, jf. § 210 første ledd første punktum i.f., der det fremgår at adgangen til å pålegge utlevering er knyttet til vitneplikten. Dersom det blant tingene som er pålagt utlevert, anføres å være noe som vedkommende kan nekte å vitne om, skal materialet oversendes retten som etter en gjennomgåelse beslutter hva politiet har adgang til å beholde. Dette følger av en analogisk anvendelse av straffeprosessloven § 205 tredje ledd siste punktum, jf. Bruce og Haugland, Skjulte tvangsmidler (Oslo 2014) side 158 og Rt. 1986 side 1149. Saken gjaldt spørsmål om beslag i et pengeskap hos siktede som ble anført å inneholde fortrolig korrespondanse mellom ham og hans forsvarer. Høyesteretts kjæremålsutvalg slo fast at dokumenter som besitteren før eller under ransakingen hevder er unntatt fra beslag etter § 204 («dokumenter eller annet hvis innhold et vitne kan nekte å forklare seg om etter §§ 117-121 og 124-125»), ikke kan gjennomgås av politiet ved ransakingen. I Rt. 2000 side 531 slo Høyesterett fast at en journalists rett til å nekte å oppgi en kilde, jf. straffeprosessloven § 125, medfører begrensninger i adgangen til å ta beslag, jf. hovedregelen i straffeprosessloven § 204 og behandlingsreglene i straffeprosessloven § 205 tredje ledd.

Avgjørelsen fra 1986 er noe modifisert gjennom Rt. 1995 side 1831, som gjaldt beslag i opptegnelser, journalmateriale og regnskapsmateriale hos en bedragerisiktet lege og andre leger i kontorfellesskap, der Kjæremålsutvalget tillot politiet å foreta en utsortering av dokumenter. Utvalget påpekte at avgjørelsen fra 1986 fremsto «som særlig knyttet til situasjoner hvor taushetspliktsbestemmelsene tar sikte på å beskytte mot innsyn nettopp fra politiets side». Det ble vist til forarbeidene, jf. NUT 1969: 3 Innstilling om rettergangsmåten i straffesaker fra Straffeprosesslovkomiteen side 256, der komiteen uttaler:

«[…] Ved ransaking må politiet kunne undersøke papirer i den utstrekning det er nødvendig for å skaffe grunnlag for skjønnet over hvilke papirer som bør beslaglegges […], og i så fall er det ikke til å unngå at politiet også kan komme til å gjennomse papirer som det ikke er adgang til å beslaglegge. Det vesentligste vil således i alle tilfelle måtte være lovens begrensning av beslagsadgangen.».

Der besitteren påberoper seg taushetspliktsregler som tar sikte på å beskytte mot innsyn nettopp fra politiets side, som korrespondanse med advokat, gjelder imidlertid et totalforbud mot politiets gjennomgåelse, og retten må forestå gjennomgåelsen av hele materialet. De dokumentene som etter rettens vurdering ikke er underlagt beslagsforbud, skal utleveres påtalemyndigheten for vurdering og beslutning om beslag, jf. Rt. 2011 side 296 og Bruce og Haugland, Skjulte tvangsmidler (Oslo 2014) side 150. Prosedyrene for gjennomgåelse av slikt materiale er de samme ved utleveringspålegg som ved beslag, jf. Bruce og Haugland, Skjulte tvangsmidler (Oslo 2014) side 158.

Denne reguleringen tilfredsstiller etter departementets syn de krav som kan utledes av EMDs praksis om EMK artikkel 8, jf. forutsetningsvis Rt. 2015 side 81. Saken gjaldt materiale innhentet ved kommunikasjonskontroll, herunder samtaler med advokat. Høyesterett understreket i avsnitt 18 at kommunikasjonskontroll og beslag er underlagt ulike regelsett, og forsvarerens anførsel om at materiale innhentet ved kommunikasjonskontroll måtte behandles på samme måte som materiale innhentet ved beslag, jf. § 204 jf. § 205 tredje ledd, førte ikke frem. Høyesterett fant imidlertid at dersom det på forhånd er klart at materialet inneholder telefonsamtaler som faller inn under straffeprosessloven § 119, skal påtalemyndigheten uten videre sørge for at de blir sortert ut og slettet, jf. straffeprosessloven § 216 g bokstav b, uten adgang til å påbegynne gjennomhøring av dem. Høyesterett fant videre at det følger av de prinsipper som kan utledes av EMDs praksis, at en gjennomhøring av samtaler påtalemyndigheten vet – eller ved gjennomgåelsen blir klar over – at er med en advokat, men hvor det er usikkert om det dreier seg om en klientsamtale som faller inn under straffeprosessloven § 119, rammes av Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8, jf. forutsetningen i Kopp mot Sveits 25. mars 1998 (Sak 23224/94). Høyesterett uttalte i avsnitt 28:

«Dette innebærer at påtalemyndigheten i de tilfellene jeg drøfter, må slette samtalene med mindre det etableres en ordning som på dette punktet er i samsvar med EMK artikkel 8. Forsvareren har subsidiært anført at samtalene i slike tilfeller må sendes tingretten for gjennomgang uten at politiet på forhånd har gjennomgått disse. En slik praksis vil sikre at eventuelle samtaler som omfattes av straffeprosessloven § 119, tas ut av materialet og slettes. Eventuelle samtaler som ikke er vernet, returneres påtalemyndigheten. En slik ordning vil etter mitt syn tilfredsstille kravene i EMK artikkel 8. […]»

Departementet mener at uttalelsen forutsetningsvis bekrefter at reguleringen om domstolsgjennomgåelse ved beslag av materiale som antas å være underlagt bevisforbudsreglene, tilfredsstiller de krav som kan utledes av EMDs praksis.

Prosedyren med rettens gjennomgåelse gjelder også ved databeslag, jf. Rt. 2013 side 968. Høyesterett uttalte her at politiet i forbindelse med beslag hadde lovlig adgang til å speilkopiere en harddisk som inneholdt elektronisk lagret skriftlig materiale, til tross for advokaters taushetsplikt, jf. straffeprosessloven § 204, jf. § 119. Politiet hadde imidlertid ikke anledning til å beholde speilkopien av advokatens harddisk, som umiddelbart skulle ha vært oversendt tingretten uten noen form for gjennomgåelse eller grovsortering fra politiets side, jf. straffeprosessloven § 205 tredje ledd. Tingretten kunne likevel ha innhentet bistand fra en uavhengig sakkyndig, dersom den ikke selv ønsket å gjennomføre søkingen.

Det bemerkes at den sistnevnte saken gjaldt beslag av materiale hos en advokat, hvor det er en presumpsjon for at det beslaglagte materialet er underlagt taushetsplikt, jf. avsnitt 30 i kjennelsen, som det også henvises til i Rt. 2015 side 81 avsnitt 19. Departementet mener at politiets adgang til å foreta en grovsortering kan være større i saker hvor en slik presumpsjon ikke foreligger, jf. Straffeprosesslovkomiteens betraktninger i NUT 1969: 3 Innstilling om rettergangsmåten i straffesaker fra Straffeprosesslovkomiteen side 256. Høyesterett legger i Rt. 2013 side 968 vekt på at hensynet til fortrolig kommunikasjon mellom en advokat og hans klient nyter et sterkt vern, jf. avsnitt 37. Dette fremgår også av Rt. 2015 side 1456 avsnitt 21. Selv om nett- og tjenestetilbydere er underlagt taushetsplikt, kan taushetspliktsbestemmelsene neppe sies å ta sikte på å beskytte mot innsyn nettopp fra politiets side, og det er heller ingen presumpsjon for at e-postkontoen vil inneholde konfidensiell informasjon som korrespondanse med advokat. Dette tilsier at politiet i større grad kan tillates å foreta en grovsortering av materialet som mottas. Under enhver omstendighet legger departementet til grunn at dersom politiet har rettet pålegg om utlevering av opplysninger knyttet til en konkret e-postadresse mot nett- og tjenestetilbyder og mottatt slikt materiale, og det deretter fremgår av avsender- eller mottakerfeltet eller på annen måte at opplysningene vil kunne være underlagt bevisforbud, må dette materialet oversendes domstolen uten ytterligere gjennomgåelse.

Da hensynet til vern av konfidensiell informasjon er ivaretatt ved beslag og utleveringspålegg, fordi retten her skal forestå gjennomgåelsen av materialet, finner departementet at det ikke er behov for det særskilte vern som postbeslagsreglene knesetter. Departementet støtter etter dette Metodekontrollutvalget i at særreglene om postbeslag i straffeprosessloven §§ 211 og 212 kan oppheves.

10.7 Postkontroll i saker om rikets sikkerhet

10.7.1 Gjeldende rett

Lov 24. juni 1915 nr. 5 åpner for kontroll med post- og telegrafforsendelser og med telefonsamtaler «når dette antas påkrevd av hensyn til rikets sikkerhet», jf. § 1 første ledd. Utenfor krigstid må det dreie seg om mistanke om overtredelse av nærmere angitte bestemmelser, herunder lov om forsvarshemmeligheter og straffeloven 1902 kapittel 8, 9, 12, 13 og 14. Forskrift 18. august 1960 nr. 2 om kontroll med post- og telegramforsendelser § 1 utvider lovens anvendelsesområde. Etter forskriften kreves grunn til mistanke for at slike straffbare handlinger er begått.

Postkontroll innebærer at politiet i et bestemt tidsrom får tillatelse til å undersøke alle brev til og fra mistenkte, og skiller seg på denne måten fra reglene om utleveringspålegg, beslag og postbeslag.

Postkontroll krever tillatelse fra retten, men påtalemyndigheten er gitt hastekompetanse i særlig påtrengende tilfeller, jf. forskriften § 1 første og annet ledd.

Reglene om postkontroll i saker om rikets sikkerhet ble foreslått opphevet av Sikkerhetsutvalget i NOU 1993: 3 og av Metodeutvalget i NOU 1997: 15. Departementet sluttet seg til forslaget om opphevelse i Ot.prp. nr. 64 (1998–99), men foreslo særregler i straffeprosessloven § 212 for saker om rikets sikkerhet. Postkontrolloven ble opphevet samtidig som de foreslåtte endringene i straffeprosessloven ble vedtatt ved lov 3. desember 1999 nr. 82. Ifølge kongelig resolusjon av samme dato skulle opphevelsen av postkontrolloven og de foreslåtte endringene i § 212 foreløpig ikke tre i kraft. Endringene har fremdeles ikke trådt i kraft.

De vedtatte endringene av § 212 innebærer to tilføyelser, første ledd nytt annet punktum og annet ledd nytt femte punktum, og er særregler for saker om rikets sikkerhet.

Den første lovendringen innebærer at retten, i saker om rikets sikkerhet, kan overlate til politiet å åpne og gjennomse sendingen uten at det foreligger samtykke fra avsender. «Beslutter retten å overlate til politiet å åpne og gjennomse posten, må den kunne stille visse vilkår, for eksempel om at en polititjenestemann med særlig kunnskap om kodespråk skal gjennomføre kontrollen», jf. Ot.prp. nr. 64 (1998–99) side 154.

Gjeldende § 212 annet ledd åpner for at underretning til mottaker og avsender om hva som er åpnet og om hva som holdes i beslag, kan unnlates eller utsettes hvis slik underretning kan skade etterforskningen. Her siktes det til etterforskningen i den saken som mistanken gjelder, ikke andre saker. Den andre endringen av § 212 innebærer at underretning i saker om rikets sikkerhet også kan unnlates eller utsettes av hensyn til etterforskningen i andre saker om rikets sikkerhet. «Unntaksbestemmelsen vil først og fremst ha betydning i forhold til saker som har nær tilknytning til den saken postkontrollen [postbeslag er omtalt som postkontroll] gjelder. Det er for eksempel snakk om den samme person, den samme terrorgruppe eller det samme lands etterretningsorganisasjon i begge tilfeller», jf. Ot.prp. nr. 64 (1998–99) punkt 23 side 154.

10.7.2 Metodekontrollutvalgets forslag

Utvalget bemerker at det er uheldig at Stortingets beslutning om opphevelse av postkontrolloven, samt endringene i straffeprosessloven § 212, ikke er trådt i kraft, se utredningen punkt 19.3.2 side 214. Utvalget går ut ifra at grunnen er at man har oppdaget at loven om postkontroll har et anvendelsesområde som går ut over reglene om postbeslag, og viser til at loven hjemler fortløpende kontroll, har et lavere mistankekrav enn postbeslagsreglene, ikke gir mistenkte krav på underretning og foreskriver en enklere beslutningsprosess. Utvalget har vurdert om reglene om postkontroll likevel ikke burde oppheves, eventuelt om det bør gjøres andre endringer i straffeprosessloven. Det vises til at Politiets sikkerhetstjeneste har opplyst at de i dag ikke bruker hjemmelen for postkontroll i saker om rikets sikkerhet, særlig fordi PST ikke ønsker å bruke en lov som er opphevet. PSTs behov er etter det opplyste dekket gjennom reglene om utleveringspålegg, postbeslag og utleveringspålegg fremover i tid. På denne bakgrunn foreslår Metodekontrollutvalget at opphevelsen av loven om postkontroll i saker om rikets sikkerhet settes i kraft.

Ettersom PSTs adgang til å bruke tvangsmidler innsnevres noe dersom reglene om postbeslag og postkontroll oppheves, forslår utvalget å åpne for bruk av utleveringspålegg fremover i tid etter straffeprosessloven § 210 b som ledd i PSTs forebyggende virksomhet, se punkt 13.5.5.4.

10.7.3 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen og Politidirektoratet har ingen merknader til utvalgets forslag om ikraftsettelse av opphevelsen. PST og Oslo statsadvokatembeter støtter forslaget.

PST uttaler:

«Utvalget foreslår at opphevelsen av lov om postkontroll bør tre i kraft umiddelbart. PSTs behov dekkes i hovedsak gjennom reglene om utleveringspålegg, postbeslag og utleveringspålegg fremover i tid, og PST bruker i dag ikke bestemmelsene om postkontroll i saker om rikets sikkerhet.

En konsekvens av forslagene om opphevelse av straffeprosessloven §§ 211 og 212 samt loven om postbeslag, er at PSTs adgang til å bruke tvangsmidler innsnevres noe. Av den grunn foreslår utvalget at det i straffeprosessloven § 210b åpnes for at PST i forebyggende øyemed kan anvende utleveringspålegg fremover i tid.

PST støtter utvalgets forslag. Særlig ser vi forslaget om at det i straffeprosessloven § 210 b åpnes for at PST i forebyggende øyemed kan anvende utleveringspålegg fremover i tid, som positivt. En slik adgang vil bidra til viktig informasjon i forebyggende saker og forslaget fremstår som både nødvendig og nyttig.»

Riksadvokaten har ingen avgjørende innvendinger til at straffeprosessloven § 210 b om fremtidig utleveringspålegg inntas i oppregningen i politiloven § 17 d.

10.7.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår, i tråd med Metodekontrollutvalgets forslag, at opphevelsen av loven ikraftsettes. Behovet for postkontroll i saker om rikets sikkerhet må søkes dekket gjennom bestemmelsene om beslag, utleveringspålegg og utleveringspålegg fremover i tid.

Departementet mener det ikke er behov for et separat regelsett om postkontroll i saker om rikets sikkerhet. Reglene i straffeprosessloven bør dekke behovet for slik kontroll, jf. vurderingene i Ot.prp. nr. 64 (1998–99) punkt 8.2.5 side 41 og punkt 9.5 side 89. Ved å samle reglene i straffeprosessloven, vil systemet bli mer oversiktlig. Departementet viser videre til at loven ble vedtatt opphevet i 1999, og at det har gått mange år uten at postkontroll har blitt benyttet. PST har overfor Metodekontrollutvalget opplyst at de i dag ikke bruker hjemmelen for postkontroll i saker om rikets sikkerhet, og at PSTs behov er dekket gjennom de øvrige tvangsmiddelbestemmelsene i straffeprosessloven.

Når det gjelder spørsmålet om det skal åpnes for utleveringspålegg fremover i tid i forebyggende øyemed med hjemmel i politiloven § 17 d, støtter departementet utvalget og PST, se punkt 13.5.5.4.