8 Romavlytting

8.1 Gjeldende rett

Bestemmelsen om romavlytting i straffeprosessloven § 216 m ble innført ved lov 17. juni 2005 nr. 87. Det kontroversielle spørsmålet om man skulle åpne for romavlytting var forut for dette vurdert i flere ulike sammenhenger – med ulike resultater, se nærmere Ot.prp. nr. 60 (2004–2005) punkt 7.4 til 7.6 side 83 flg. Når man til slutt fant det berettiget å åpne for metoden, var dette særlig begrunnet i endringer i kriminalitets- og trusselsituasjonen, som hadde gitt et større behov for å verne seg mot terrorhandlinger og organiserte kriminelle grupper. Samtidig ble det understreket at det er begrenset hvor langt samfunnet kan gå i å tillate romavlytting og andre inngripende metoder, uten at mange vil oppfatte prisen – i form av inngrep i den personlige sfære – som for høy, jf. Ot.prp. nr. 60 (2004–2005) side 96 flg.

Straffeprosesslovens romavlyttingsbegrep er negativt avgrenset og omfatter alle former for hemmelig avlytting ved tekniske midler som ikke er kommunikasjonsavlytting etter § 216 a. Romavlytting vil normalt foregå ved at det plasseres mikrofoner, sendere eller opptaksutstyr på et sted hvor mistenkte antas å ville oppholde seg. Den kan imidlertid også gjennomføres ved hjelp av retningsmikrofoner eller annet utstyr som kan benyttes på avstand, jf. Ot.prp. nr. 60 (2004–2005) punkt 7.2 side 81. Avlytting som skjer uten bruk av tekniske hjelpemidler – for eksempel når en polititjenestemann lytter fra et naborom eller gjennom et åpent vindu – er derimot ikke å anse som romavlytting, jf. samme dokument side 82.

Straffeprosessloven § 216 m opererer ikke med et generelt strafferammekrav, men knytter adgangen til romavlytting til visse særskilt angitte lovbrudd. Tillatelse til å benytte metoden kan etter første ledd bokstav a gis ved skjellig grunn til mistanke om terrorhandling eller trusler om å begå terrorhandling etter straffeloven §§ 131 eller 134 (straffeloven 1902 § 147 a første eller tredje ledd). Det samme gjelder etter bokstav b ved forsettlig drap, grovt ran samt særlig grov narkotikaovertredelse, dersom handlingene samtidig kan knyttes til aktivitetene til en organisert kriminell gruppe etter straffeloven §§ 232 annet ledd, 275 eller 328, jf. straffeloven § 79 bokstav c (straffeloven 1902 §§ 233, 268 annet ledd jf. 267 og 162 tredje ledd, jf. 60 a). Til sist kan tillatelse etter bokstav c gis i etterforskning av drap som er utført som ledd i motarbeiding av rettsvesenet etter straffeloven §§ 275 jf. 157 eller 275 jf. 159 (straffeloven 1902 § 233, jf. § 132 a).

Ved siden av det omtalte kriminalitetskravet, oppstiller straffeprosessloven § 216 m tredje ledd enkelte materielle tilleggsvilkår for bruk av romavlytting. Etter bestemmelsen kan tillatelse bare gis dersom det må antas at romavlytting vil være av vesentlig betydning for å oppklare saken (indikasjonskravet), og at oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort (subsidiaritetskravet). Kravene suppleres av det alminnelige forholdsmessighetsprinsippet i straffeprosessloven § 170 a.

Tillatelse til romavlytting kan bare gis for sted hvor det må antas at den mistenkte vil oppholde seg, jf. straffeprosessloven § 216 m fjerde ledd. Dette kan være både et privat rom og et offentlig sted. Gjelder det avlytting av offentlig sted eller annet sted som er tilgjengelig for et større antall personer, kan tillatelse likevel bare gis når det foreligger «særlige grunner». Det samme gjelder ved avlytting av sted hvor advokat, lege, prest eller andre erfaringsmessig fører samtaler av svært fortrolig art eller av redaksjonslokale eller tilsvarende sted hvor redaktør eller journalist fører samtaler av yrkesmessig art, såfremt vedkommende ikke selv er mistenkt i saken. Avlyttingen skal i alle tilfeller innrettes slik at den i minst mulig grad fanger opp samtaler hvor den mistenkte ikke er part. Sistnevnte vilkår, samt kravet om «særlige grunner» ved avlytting av offentlig sted, ble lagt til av Stortingets justiskomité for å ivareta intensjonen om i størst mulig grad å hindre at uskyldige tredjepersoner avlyttes, jf. Innst. O. nr. 113 (2004–2005) punkt 7.2 side 25–26.

Dersom det er et lukket rom som skal avlyttes, kan politiet måtte bryte seg inn for å plassere utstyr som er nødvendig for å gjennomføre avlyttingen. Det følger av § 216 m femte ledd at en tillatelse til romavlytting også gir politiet rett til å foreta innbrudd for å plassere eller fjerne utstyr, med mindre retten har bestemt noe annet.

Tillatelse til å iverksette romavlytting gis som hovedregel av retten for inntil to uker av gangen, jf. § 216 m siste ledd. For øvrig er de personelle og prosessuelle reglene for kommunikasjonskontroll i straffeprosessloven §§ 216 d til 216 k gitt tilsvarende anvendelse for romavlytting. Dette medfører blant annet at påtalemyndigheten har hastekompetanse dersom det ved opphold er stor fare for at etterforskningen vil lide, at overskuddsinformasjon på nærmere fastsatte vilkår skal slettes, at bruken av romavlytting kontrolleres av Kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll samt at personer som har befatning med avlyttingen er underlagt særskilt taushetsplikt. For en nærmere omtale av reglene vises til proposisjonen punkt 7.1.4.

8.2 Folkerettslige forpliktelser

Politiets bruk av romavlytting utgjør et inngrep etter EMK artikkel 8, som beskytter retten til respekt for privatliv, familieliv, hjem og korrespondanse. Beskyttelsen gjelder selvsagt i det private hjem, men vil etter EMDs praksis også kunne omfatte samtaler som finner sted i for eksempel et kontorlokale eller en fengselscelle. Etter omstendighetene vil det også kunne foreligge et inngrep dersom samtalen som avlyttes finner sted i det offentlige rom, jf. P.G. og J.H. mot Storbritannia 25. september 2001 (sak 44787/98) avsnitt 56–57. Sentralt i vurderingen står i så fall de involvertes rimelige forventning om privatliv i den aktuelle konteksten.

Retten til respekt for privatlivet er ikke absolutt. Etter artikkel 8 nr. 2 kan det gjøres inngrep i rettigheten såfremt dette skjer med hjemmel i lov og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til visse nærmere angitte formål. I den konkrete vurderingen av om vilkårene er oppfylt, har EMD i stor grad inntatt samme tilnærming som i saker om kommunikasjonsavlytting, jf. blant annet Vetter mot Frankrike 31. mai 2005 (sak 59842/00) avsnitt 26. Det vises derfor til redegjørelsen i punkt 7.2 ovenfor.

8.3 Andre lands rett

Den danske hjemmelen for romavlytting finnes i retsplejeloven § 780, stk. 1, nr. 2, som gir politiet adgang til å «aflytte andre samtaler eller udtalelser ved hjælp af et apparat». Slikt inngrep kan i hendhold til § 781 bare foretas dersom det er bestemte grunner til å anta at det på den aktuelle måten gis meddelelser til eller fra en mistenkt, og inngrepet kan antas å være av avgjørende betydning for etterforskningen av visse typer lovbrudd. Dette gjelder alle lovbrudd med en strafferamme på fengsel i seks år eller mer, i tillegg til enkelte særskilt angitte lovbrudd. Herunder omfattes forsettlig overtredelse av straffeloven kapittel 12 (forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet) og kapittel 13 (forbrytelser mot statsforfatningen og de øverste statsmyndigheter, terrorisme mv.), og overtredelse av straffebud om blant annet befrielse fra fengsel og bistand til rømning, straffunndragelse, bevisforspillelse, unndragelse fra militærtjeneste, hallikvirksomhet, overgrepsbilder av barn, trusler på livet, utpressing og menneskesmugling. Det er likevel et vilkår at etterforskningen gjelder lovbrudd som har medført eller kan medføre fare for menneskers liv eller velferd eller for betydelige samfunnsverdier, jf. retsplejeloven § 781, stk. 5.

Romavlytting kan ikke benyttes dersom dette etter omstendighetene ville utgjøre et uforholdsmessig inngrep, jf. retsplejeloven § 782, stk. 1. Etter § 782, stk. 2 kan avlytting heller ikke rettes mot prester, leger, forsvarere, rettsmeglere eller advokater, i den utstrekning disse er fritatt fra å avgi forklaring som vitne. Tillatelse til romavlytting kan i alle tilfelle gis for inntil fire uker av gangen og beslutningen treffes av retten, jf. § 783.

I Sverige fremgikk reglene om romavlytting inntil nylig av den tidsbegrensede lag (2007:978) om hemlig rumsavlyssning. Ved lag (2014:1419) ble reguleringen gjort permanent og innlemmet i rättegångsbalken, jf. Prop. 2013/14:237 punkt 9.2 side 164 flg.

Romavlytting er nå definert i rättegångsbalken 27 kap. 20 d § 1 mom. som avlytting eller opptak som gjøres i hemmelighet med et teknisk hjelpemiddel som er ment å gjengi lyd, og som gjelder tale i enerom, samtale mellom andre eller forhandlinger i møter eller andre sammenkomster som offentligheten ikke har tilgang til. Bestemmelsen 2 mom. angir kriminalitetskravet. Det fremgår her at romavlytting kan brukes i etterforskningen av lovbrudd med en minstestraff på fengsel i fire år eller mer, spionasje, eller lovbrudd som nevnt i 3 § i lov om forretningshemmeligheter, dersom det er grunn til å tro at handlingen er begått på oppdrag for eller med støtte fra fremmed makt eller av noen som har handlet på vegne av fremmed makt og det kan antas at lovbruddet ikke bare fører til bøter. Forsøk, forberedelse og forbund er omfattet dersom slike handlinger i seg selv er straffbare. I tillegg kan metoden brukes dersom det etter omstendighetene kan antas at lovbruddets straffverdighet vil overstige fengsel i fire år, og saken gjelder menneskehandel, voldtekt, grov seksuell tvang, voldtekt mot barn, grovt seksuelt overgrep mot barn, grov utnyttelse av barn for seksuell posering, grov hallikvirksomhet, grov utpressing, grov barnepornografi, grovt angrep på rettsvesenet, grov narkotikaforbrytelse eller grov narkotikasmugling. Forsøk, forberedelse og forbund er omfattet dersom slike handlinger i seg selv er straffbare og deres straffverdighet overstiger fengsel i fire år. I tillegg til at det må foreligge skjellig mistanke om et av de her nevnte lovbrudd, er det krav om at romavlytting er av «synnerlig vikt» for etterforskningen, jf. rättegångsbalken 27 kap. 20 e § 1 mom.

I henhold til 20 e § 2 mom. kan romavlytting bare skje på sted hvor det finnes «särskild anledning» til å anta at den mistenkte kommer til å oppholde seg. I annen bolig enn mistenktes kan romavlytting bare skje dersom det er «synnerlig anledning» til å tro at mistenkte vil oppholde seg der. Videre nevner bestemmelsen 3 mom. en rekke steder som ikke kan avlyttes, herunder lokaler som benyttes til virksomhet omfattet av taushetsplikt etter tryckfrihetsförordningen eller yttrandefrihetsgrundlagen, eller som benyttes av advokater, leger og annet helsepersonell, prester mv. Avlytting kan heller ikke skje av ytringer som ville være omfattet av rättegångsbalkens vitneforbuds- eller vitnefritaksregler, jf. 22 §. Tillatelse til bruk av romavlytting gis i alle tilfeller av retten, jf. 21 §. Tillatelsen kan ikke gjelde for et tidsrom lenger enn det som er nødvendig, og kan ikke overstige én måned fra beslutningsdagen. Tillatelsen skal angi hvilket sted den gjelder. Dersom det også gis tillatelse til å foreta innbrudd etter 25 a § for å installere nødvendig utstyr, skal dette angis særskilt.

I Finland varierer vilkårene for såkalt teknisk avlyssning med hvilket sted som skal avlyttes. Er det tale om sted som ikke benyttes som beboelsesrom, kan avlytting iverksettes ved skjellig grunn til mistanke om lovbrudd med en øvre strafferamme på minst fire års fengsel, samt narkotikalovbrudd, forberedelse til lovbrudd som begås i terrorhensikt eller grovt tollrapporteringslovbrudd, jf. tvångsmedelslagen 10 kap. 16 § 2 mom. Det samme gjelder for avlytting av fengselsceller og lignende.

Adgang til avlytting av beboelsesrom er ikke knyttet til noe generelt strafferammekrav, men begrenset til å gjelde ved visse særskilt oppregnede alvorlige lovbrudd, jf. tvångsmedelslagen 10 kap. 17 §. De aktuelle lovbrudd omfatter blant annet folkemord, spionasje, forræderi, grov seksuell utnyttelse av barn, drap, grov menneskehandel, grovt ran, grov sabotasje, terrorisme og grov narkotikakriminalitet.

Teknisk avlytting kan bare gjelde sted hvor den mistenkte sannsynligvis befinner seg. Gjelder det avlytting av bolig eller avlytting som rettes mot en frihetsberøvet, treffes beslutning av retten, jf. 10 kap. 18 § 1 mom. Annen avlytting kan ifølge 2 mom. besluttes av arrestasjonsbemyndiget tjenestemann. Beslutningen kan i alle tilfelle treffes for maksimalt en måned av gangen, jf. 3 mom.

8.4 Kriminalitetskravet – koblingen til bestemmelsen om organisert kriminalitet

8.4.1 Metodekontrollutvalgets forslag

Adgangen til å bruke romavlytting i norsk rett ble innført ved lov 17. juni 2005 nr. 87. Metodekontrollutvalget mener generelt at lovendringene har vært praktisert for lite og i for kort tid til at det er mulig å underlegge dem en reell og helhetlig evaluering, jf. utredningen punkt 17.4.1 side 203. På grunn av dette, samt det forhold at utvalget ikke har fått innsyn i saksdokumenter underlagt taushetsplikt, anbefaler utvalget en evaluering av romavlyttingsreglene på et senere tidspunkt.

Utvalget peker likevel på at aktører fra politiet og påtalemyndigheten mener anvendelsesområdet for romavlytting er for snevert (punkt 17.4.3 side 204). Dette skyldes særlig at anvendelsen av straffeprosessloven § 216 m første ledd bokstav b er koblet til straffeloven 1902 § 60 a om organisert kriminalitet (straffeloven § 79 bokstav c). Utvalget uttrykker forståelse for at koblingen til § 60 a er utfordrende for politiet og påtalemyndigheten, men finner ikke å kunne foreslå utvidelser i metodens anvendelsesområde. Begrunnelsen er det manglende evalueringsgrunnlaget, samt at utvalget ikke har sett det som sin oppgave å overprøve de rettspolitiske vurderinger som ble gjort i forbindelse med lovendringene i 2005.

8.4.2 Høringsinstansenes syn

De høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, har ulike oppfatninger om koblingen mellom kriminalitetskravet ved romavlytting og straffeloven 1902 § 60 a (straffeloven § 79 bokstav c). Riksadvokaten påpeker at straffebudene som er oppregnet i § 216 m gjelder meget alvorlige straffbare handlinger, uavhengig av om kriminaliteten kan betegnes som organisert. Det anføres særlig at det gir liten mening at tilgangen til en etterforskningsmetode for å oppklare drap skal være avhengig av tilknytning til organisert kriminalitet. Embetet mener offerperspektivet her synes å ha kommet i bakgrunnen.

Også Oslo statsadvokatembeter og Oslo politidistrikt mener at straffebudene som er oppregnet i straffeprosessloven § 216 m er så vidt graverende at de i seg selv kan begrunne romavlytting, uavhengig av tilknytning til organisert kriminalitet. Oslo politidistrikt uttaler:

«De oppregnede straffebud er i seg selv såpass grove forbrytelser at det synes unødvendig med et krav om at det i tillegg også må være mistanke om overtredelse av 60a. Eksempelvis bør forsettlig drap alene være tilstrekkelig for å kunne benytte romavlytting. Det samme gjelder for grovt ran og særlig grove narkotikaforbrytelser. For drap kan det etter politiets syn ikke aksepteres at slike forbrytelser forblir uoppklart som følge av manglende metodetilgang.»

Både Oslo statsadvokatembeter og Oslo politidistrikt peker samtidig på praktiske problemer ved at adgangen til tvangsmiddelbruk er knyttet til straffeloven 1902 § 60 a. Høringsinstansene mener at bestemmelsen er upresis og fremholder at det ofte kan være vanskelig å fastslå om vilkårene er oppfylt i en innledende fase av etterforskningen.

Også Politidirektoratet viser til at koblingen til straffeloven 1902 § 60 a kan være en praktisk vanskelig terskel for anvendelse av romavlytting og mener det bør vurderes å gjøre endringer som kan avbøte dette. På grunn av den relativt begrensede erfaringen med metoden, vil høringsinstansen imidlertid per i dag ikke tilrå endringer i dens anvendelsesområde.

Advokatforeningen viser på sin side til det prinsipielt betenkelige ved å tillate inngripende tvangsmidler og advarer mot en situasjon hvor spørsmålet som reises ikke handler om tvangsmidlets inngripende effekt, men snarere om hvorvidt det er tid for nye utvidelser. Foreningen slutter seg derfor til utvalgets konklusjon om ikke å foreslå utvidelser i anvendelsesområdet for romavlytting. Forsvarergruppen av 1977 understreker at de strenge vilkårene i straffeprosessloven § 216 m er utformet slik for at bruken av romavlytting skal være restriktiv og er enig i at metodens anvendelsesområde ikke bør endres.

8.4.3 Departementets vurdering

Departementet vil innledningsvis understreke at romavlytting representerer ett av de aller mest inngripende virkemidler norsk politi har til rådighet, og utgjør et betydelig inngrep i personvernet. Dette skyldes ikke minst at det ved bruk av metoden er nær sagt uunngåelig at uskyldige tredjepersoner kan bli gjenstand for overvåking. Metoden kan etter departementets oppfatning derfor bare forsvares på områder hvor det er svært viktig med effektiv etterforskning og bare hvor det er grunn til å tro at avlytting vil kunne gi opplysninger av sentral betydning for etterforskningen. Det er følgelig grunn til å utvise stor tilbakeholdenhet med – og kreve gode begrunnelser for – en eventuell utvidelse av anvendelsesområdet for romavlytting.

Etter straffeprosessloven § 216 m første ledd bokstav b kan romavlytting i dag benyttes i etterforskningen av saker som gjelder forsettlig drap, grovt ran og særlig grov narkotikaovertredelse. En forutsetning for å kunne benytte metoden er likevel at lovbruddet samtidig kan knyttes til straffeloven § 79 bokstav c om organisert kriminalitet (straffeloven 1902 § 60 a). Bestemmelsen kommer til anvendelse dersom den straffbare handlingen er utøvet «som ledd i aktivitetene til en organisert kriminell gruppe». Med organisert kriminell gruppe menes et samarbeid mellom tre eller flere personer som har som et hovedformål å begå en handling som kan straffes med fengsel i minst tre år, eller som går ut på at en ikke ubetydelig del av aktivitetene består i å begå slike handlinger, jf. § 79 bokstav c annet ledd (§ 60 a annet ledd).

Bakgrunnen for at man begrenset adgangen til romavlytting til å gjelde ved organisert kriminalitet, var de særlige etterforskningsmessige utfordringer slik kriminalitet medfører. Fra Ot.prp. nr. 60 (2004–2005) punkt 7.7.2 side 100–101 hitsettes:

«Stadig flere drap begås under forhold og i miljøer som gjør det vanskelig å nå frem med tradisjonelle etterforskingsmetoder […]. Her er det et klart og dokumentert behov for å åpne for romavlytting, som etter departementets syn veier tyngre enn de hensynene som taler mot slik avlytting. Dette stiller seg annerledes i forhold til drap som begås utenfor de organiserte kriminelle miljøene. Slike drap begås ofte i affekt, og vanskelighetene med å nå frem med tradisjonelle etterforskingsmetoder er ikke så store som hvor etterforskingen retter seg mot en organisert kriminell gruppe. Behovet for å romavlytte er derfor gjennomgående ikke like stort, og risikoen for at avlyttingen vil ramme uskyldige eller utenforstående, er ofte langt større.»

På bakgrunn av innspill i høringsrunden har departementet nå funnet grunn til å vurdere på nytt hvorvidt kravet om tilknytning til organisert kriminalitet er berettiget.

Tilbakemeldinger fra instanser på politi- og påtalesiden indikerer at det kan være vanskelig på et tidlig stadium i etterforskningen å påvise sannsynlighetsovervekt for at den straffbare handlingen er begått som ledd i organisert kriminalitet. Dette gjør at koblingen til straffeloven § 79 bokstav c (straffeloven 1902 § 60 a) fremstår som et avgrensningskriterium som kan være utfordrende å bruke. Departementet har forståelse for disse innvendingene og for betydningen av at vilkårene for skjult tvangsmiddelbruk er utformet på en måte som gjør metodene praktisk anvendelige.

Departementet vil imidlertid fremheve at det ved lov 21. juni 2013 nr. 85 ble gjort endringer i straffeloven 1902 § 60 a, som kan ha betydning for anvendelsen av bestemmelsen også som grunnlag for tvangsmiddelbruk. Anvendelsesområdet for § 60 a ble med dette utvidet, blant annet gjennom en mer vidtrekkende definisjon av hva som skal anses som en organisert kriminell gruppe. Definisjonen favner nå grupper med en flatere og løsere struktur enn tidligere. Videre er det gjort endringer for å hindre at bestemmelsen avgrenses til samarbeid hvor deltakerne er profesjonelle kriminelle, og det er ikke lenger nødvendig at samarbeidet utelukkende eller i det vesentligste består av å begå alvorlig kriminalitet. Tilsvarende endringer er gjort i straffeloven § 79 bokstav c. Det vises til Prop. 131 L (2012–2013) punkt 11 side 68 flg. Etter departementets oppfatning vil endringene trolig gjøre det lettere å sannsynliggjøre overtredelse av bestemmelsen om organisert kriminalitet på et tidligere stadium i etterforskningen, og dermed kunne avhjelpe enkelte av de praktiske problemene høringsinstansene har pekt på.

Samtidig har departementet forståelse for de høringsinstansene som fremhever at alvorlighetsgraden ved lovbruddene som er oppregnet i straffeprosessloven § 216 m første ledd bokstav b er svært høy – uavhengig av om de kan knyttes til organisert kriminalitet. Lovbruddene som nevnes – forsettlig drap, grovt ran og særlig alvorlig narkotikaforbrytelse – er i seg selv handlinger med et betydelig skadepotensial. Dette gjelder i særdeleshet for drap, der hensynet til ofrene og de etterlatte tilsier at politiet gjør alle mulige bestrebelser for å oppklare saken. Dette legges blant annet til grunn i Riksadvokatens årlige rundskriv om mål og prioriteringer i straffesaksbehandlingen, hvor det fremgår at drap er en av de aller høyest prioriterte forbrytelsestypene. Dette taler for at politiet også gis tilstrekkelige virkemidler i etterforskningen av drapssaker.

Kriminalitetskravet for bruk av romavlytting etter straffeprosessloven § 216 m er i dag det samme som for bruk av tvangsmidler i avvergende øyemed etter straffeprosessloven § 222 d første ledd. Som det fremgår av proposisjonen punkt 13.4.3.4 foreslår departementet å fjerne kravet om tilknytning til organisert kriminalitet ved bruk av tvangsmidler – herunder også romavlytting – for å avverge drap. Bakgrunnen for dette er særlig hensynet til offeret. Selv om departementet ser at offerperspektivet kommer i en noe annen stilling når man kan avverge et drap enn når det er tale om å etterforske et allerede begått drap, mener man at en del av de samme hensyn gjør seg gjeldende også her. Således kan det anføres at forsettlig drap er en så alvorlig og uopprettelig krenkelse av menneskelivet, at det vil stride mot den allmenne rettsoppfatning dersom manglende metodetilgang skal være det som står i veien for oppklaring. Dette stiller seg annerledes for grovt ran og særlig grove narkotikaforbrytelser, hvor interessene som krenkes er av en annen karakter.

Departementet er enig med høringsinstansene som påpeker at hensynet til offeret vil være det samme uavhengig av hvorvidt et drap kan knyttes til aktivitetene til en organisert kriminell gruppe. På denne bakgrunn har departementet kommet til at forsettlig drap i seg selv bør kunne danne grunnlag for bruk av romavlytting. Det foreslås derfor at vilkåret om tilknytning til organisert kriminalitet fjernes for metoden ved drap. Ved grovt ran og særlig grov narkotikaovertredelse mener departementet derimot at kravet bør opprettholdes.

8.5 Kontroll og notoritet

Som det fremgår av punkt 8.1 ovenfor, er prosessuelle regler som gjelder for kommunikasjonskontroll i stor grad gitt anvendelse også ved bruk av romavlytting. Dette fremgår ved at straffeprosessloven §§ 216 d til 216 k «gjelder tilsvarende» for romavlytting, jf. § 216 m siste ledd. Dette innebærer blant annet at politiets metodebruk er gjenstand for kontroll fra Kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll, jf. straffeprosessloven § 216 h. Det er videre lagt til grunn at reglene i kommunikasjonskontrollforskriften kommer til anvendelse, slik at forskriftens kontrollregime også gjelder ved romavlytting. Dette innebærer at det blant annet stilles krav til protokollføring og innrapportering til Riksadvokaten. I tillegg til reglene i forskriften har Riksadvokaten 5. juni 2009 (RA–2009–44) gitt egne retningslinjer om romavlytting. Retningslinjene inneholder veiledning for dokumentasjon og loggføring, om hvordan innhentet materiale skal håndteres, om når avlytting skal kobles på og fra, samt om ansvar for at retningslinjene iakttas.

Metodekontrollutvalget viser i utredningen punkt 17.4.5 side 204–205 til Riksadvokatens retningslinjer og er positiv til disse. Det mener samtidig at retningslinjene bør fastsettes som forskrift, slik som for kommunikasjonskontroll. Utvalget har imidlertid ikke sett det som sin oppgave å komme med forslag til en slik forskrift.

Under høringsrunden er det kun Riksadvokaten som har uttalt seg om hvorvidt retningslinjer for bruk av romavlytting bør fastsettes som forskrift. Embetet har forståelse for utvalgets synspunkt om at regler om bruk av romavlytting bør gis i forskrifts form, fordi dette i større grad vil sikre notoritet rundt regelverket og gi større rettskildemessig tyngde og forankring. Riksadvokaten mener likevel det kan være hensiktsmessig å vinne noe erfaring med gjeldende retningslinjer før en tar opp dette arbeidet.

Departementet støtter Riksadvokaten i at det er hensiktsmessig at erfaring med praktiseringen av gjeldende retningslinjer bør danne grunnlag for et eventuelt forskriftsarbeid. Departementet vil løpende vurdere behovet for å forskriftsfeste egne regler om romavlytting og vil se dette i sammenheng med kommunikasjonskontrollforskriften. En finner imidlertid ikke at det i nærværende proposisjon bør fremmes forslag om slike regler.

8.6 Tilretteleggingsplikt og samarbeid med nettleverandørene

Ved bruk av kommunikasjonsavlytting etter straffeprosessloven § 216 a er netteiere og tjenestetilbydere gitt en plikt til å samarbeide med politiet. Dette følger av § 216 a fjerde ledd annet punktum, hvoretter «[p]olitiet kan pålegge eier eller tilbyder av nett eller tjeneste å yte den bistand som er nødvendig ved gjennomføringen av avlyttingen». Noen tilsvarende plikt til bistand følger ikke av straffeprosessloven § 216 m om romavlytting.

Metodekontrollutvalget bemerker i utredningen punkt 17.4.6 side 205 at romavlytting kan foregå på flere måter, blant annet ved å overføre lyd via fastlinjenettet eller via mobilnettet. Dette forutsetter et nært og godt samarbeid med nettleverandørene. Ifølge utvalget er det på denne bakgrunn reist spørsmål om tjenesteleverandørene bør lovpålegges en plikt til å samarbeide med politiet når romavlytting skjer via teletjenester. Utvalget finner imidlertid ikke å ha grunnlag for å vurdere behovet for formalisering av en slik tilretteleggingsplikt.

Oslo politidistrikt fremholder i sin høringsuttalelse at den teknologiske utviklingen gjør at det i visse tilfelle er viktig med en tilretteleggingsplikt for nettleverandørene. Høringsinstansen viser til straffeprosessloven § 216 a fjerde ledd annet punktum og gir uttrykk for at en tilsvarende bestemmelse bør være naturlig også for romavlytting. Ingen av de øvrige høringsinstansene har kommentert spørsmålet.

Etter departementets syn gir Metodekontrollutvalgets utredning og den etterfølgende høringen ikke grunnlag for å konstatere et behov for å formalisere en tilretteleggingsplikt for nettleverandørene. I motsetning til ved kommunikasjonskontroll er politiet normalt ikke avhengig av en utenforstående tjenestetilbyder, men kan etablere romavlytting ved hjelp av eget utstyr. Departementet vil følgelig på det nåværende tidspunkt ikke fremme lovforslag om en tilsvarende tilretteleggingsplikt som etter straffeprosessloven § 216 a fjerde ledd annet punktum. En ser imidlertid ikke bort fra at den teknologiske utviklingen i fremtiden vil føre til at romavlytting gjennomføres på andre måter enn i dag, slik at eksterne aktørers medvirkning i større grad blir påkrevet. Det kan i så fall oppstå behov for en fornyet vurdering av spørsmålet på et senere tidspunkt.

8.7 Ambulerende romavlytting

Det følger av straffeprosessloven § 216 m fjerde ledd at tillatelse til romavlytting kan gis for «sted hvor det må antas at den mistenkte vil oppholde seg». Tillatelsen knyttes følgelig til et mer eller mindre presist angitt «sted» og ikke til personen som skal avlyttes (mistenkte). Metodekontrollutvalget viser i utredningen punkt 17.4.7 til et møte med PST, hvor organet fremmet forslag om å innføre såkalt ambulerende romavlytting. Dette innebærer at en mikrofon blir plassert på mistenkte, typisk på klærne eller gjenstander vedkommende har på seg eller med seg. Selv om ambulerende avlytting vil kunne gi et noe bedre vern av tredjepersoner, vil utvalget ikke tilrå en slik adgang. Årsaken er at det personvernmessige inngrepet overfor mistenkte blir for stort. Utvalget kan heller ikke se at ambulerende romavlytting vil være gjennomførbart i praksis, ettersom mistenkte gjerne vil skifte klær eller legge igjen gjenstander.

Det er få høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet om ambulerende romavlytting. Advokatforeningen er enig med utvalget i at forslaget fra PST ikke kan anbefales og begrunner dette i at det personvernmessige inngrepet er for stort. Også Oslo statsadvokatembeter slutter seg til utvalgets synspunkter.

Departementet vil understreke at enhver form for romavlytting utgjør et meget inngripende tiltak overfor den eller de som avlyttes. Graden av personnærhet og inngripen øker betraktelig dersom det blir tale om å feste avlyttingsutstyret på mistenkes person, klær eller gjenstander vedkommende bærer med seg. Departementet ser at såkalt ambulerende avlytting vil kunne bidra til at tredjepersoners personvern i noe mindre grad blir krenket. Metoden er imidlertid av en så inngripende karakter overfor den som avlyttes, at den krever en fyllestgjørende begrunnelse. Departementet kan ikke se at høringen gir tilstrekkelig grunnlag for å overprøve Metodekontrollutvalgets vurderinger på dette punkt. En vil derfor på det nåværende tidspunkt ikke fremme forslag om å åpne for ambulerende romavlytting.