9 Endringer i navneloven

9.1 Gjeldende rett

Navneloven pålegger alle personer som er registrert i Folkeregisteret som bosatt i riket, en plikt til å ha fornavn og etternavn, jf. §§ 1 og 2. Loven gir også en rett til å velge navn, innenfor visse begrensninger, jf. §§ 3 til 10.

Av betydning for sammenhengen mellom kjønn og navn er navnelovens § 10 første ledd. Bestemmelsen angir alminnelige begrensinger for valg av navn. Selv om de særlige vilkår etter §§ 3 til 9 er oppfylt, skal en melding om navneendring avslås dersom navnet «ellers kan bli til vesentlig ulempe for vedkommende eller andre sterke grunner tilsier det». Vilkåret er skjønnsmessig og presiseres nærmere i rundskriv G-20/2002, punkt. 2.3.7.1.

Av rundskrivet fremgår det at det «ikke kan velges guttenavn for jenter og omvendt». Dersom navnet har opphav eller tradisjon for begge kjønn godtas dette.

Det åpnes likevel for navn som avviker fra det juridiske kjønn dersom søkeren er i en kjønnsskifteprosess. Det fremgår imidlertid at «Det skal også tillates jentenavn for menn og guttenavn for kvinner som har en transgender identitet (transpersoner) uten at de nødvendigvis er i en kjønnsskifteprosess».

Navneloven § 11 pålegger meldeplikt ved navneendring til skattekontoret (folkeregistermyndigheten) som avgjør søknaden ved enkeltvedtak. Fylkesmannen er klageinstans.

Melding om navnevalg eller navneendring for personer under 18 år skal sendes inn av den eller de som har foreldreansvar for barnet eller disse skal ha samtykket til meldingen, jf. § 12. Er barnet over 12 år, må også barnet selv samtykke.

Etter navneloven § 10 kan fornavn eller etternavn ikke endres mer enn én gang hvert tiende år. Loven fastsetter flere unntak fra denne hovedregelen. Blant annet kan en person endre tilbake til det fornavnet vedkommende hadde før endringen. Videre kan vedkommende endre fornavn uavhengig av tiårsregelen når det foreligger særlige grunner.

9.2 Forslagene i høringsnotatet

Retten til å endre navn som samsvarer med opplevd kjønnstilhørighet er en sentral forutsetning for at en person skal kunne leve i samsvar med sin valgte juridiske kjønnsidentitet.

Departementet mener at aldersgrensen for å endre navn bør være den samme som aldersgrensen for å endre juridisk kjønn. Departementet foreslo derfor å senke aldersgrensen for å endre navn fra 18 til 16 år.

9.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene som støtter erklæringsmodellen og at retten til å endre juridisk kjønn skal gjelde fra 16 år, støtter også forslaget om å senke aldersgrensen for å endre navn.

Helsedirektoratet uttaler:

«Helsedirektoratet kan ikke se at det er tilstrekkelig drøftet hvorfor alderen for å søke om endring av navn skal senkes for alle barn. En mulighet er å lage en særregel eller unntak i navneloven som sier at en person som har endret juridisk kjønn etter lov om endring av juridisk kjønn også kan endre navn fra 16 år.

Etter § 3 i lovforslaget kan en person skifte tilbake til tidligere kjønn dersom han eller hun kommer til at det var feil å endre juridisk kjønn. Etter forslaget stilles det ikke noen begrensninger i antallet ganger en kan endre juridisk kjønn. Det foreslås heller ikke krav om ventetid før en kan endre tilbake til tidligere kjønn. I dag setter navneloven begrensninger i antall ganger en person kan skifte navn, noe som tilsier at det kan være hensiktsmessig å ha en særbestemmelse i navneloven.»

9.4 Departementets vurderinger og forslag

Med den nye ordningen vil det være lettere å endre juridisk kjønn og mange vil også ønske å endre navn og juridisk kjønn samtidig. Fra en person er 16 år skal vedkommende kunne endre juridisk kjønn uten samtykke fra foreldrene, se punkt 8.3. Departementet viderefører derfor forslaget fra høringsnotatet om å senke aldersgrensen for å endre navn til 16 år. En 16-åring vil etter departementets vurdering være tilstrekkelig moden til selv å kunne ta en beslutning om navnendring uten samtykke fra sine foreldre eller andre med foreldreansvar.

Departementet har vurdert Helsedirektoratets forslag om å senke aldersgrensen bare for personer som har endret juridisk kjønn, men ønsker ikke å foreslå en slik særregel. Det er mest hensiktsmessig med en felles aldersgrense for endring av navn. Vurderingen av 16-åringers kompetanse i navnespørsmålet gjelder uavhengig av om vedkommende har endret juridisk kjønn.

Helsedirektoratet tar også opp forholdet mellom navneloven og forslaget om at en person kan endre juridisk kjønn et ubegrenset antall ganger og uten ventetid. Departementet antar at dette ikke vil by på vesentlige praktiske problemer og foreslår ikke endringer i navnelovens regler om antall navneendringer. For det første åpner navneloven for at en person i alle tilfeller kan endre tilbake til det fornavnet vedkommende hadde før endringen. Videre åpnes det for unntak fra tiårsregelen når det foreligger særlige grunner.

Dersom en person under 16 år har fått innvilget endring av juridisk kjønn av Fylkesmannen i Oslo og Akershus etter søknad sammen med en av sine foreldre eller andre med foreldreansvar, jf. lovutkastet § 4 andre ledd andre punktum, foreslår departementet at det skal være tilstrekkelig med samtykke fra en av foreldrene eller andre med foreldreansvar for å endre navn. Se forslag til nytt andre ledd i navneloven § 12.