3 Oversikt over gjeldende rett og praksis

3.1 Rett til refusjon ved pasientreiser

Retten til å få dekket utgifter til pasientreiser til og fra offentlig godkjent behandling følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 2-6. Forskrift 4. juli 2008 nr. 788 om rett til dekning av utgifter ved pasienters reise for undersøkelse eller behandling (syketransportforskriften) regulerer rettigheten nærmere. Formålet med ordningen er at reiseutgiftene ikke skal være til hinder for at pasienten kan motta nødvendig undersøkelse eller behandling.

Ordningen omfatter helsetjeneste som omfattes av spesialisthelsetjenesteloven og som dekkes av et foretak etter lov om helseforetak. Dette inkluderer blant annet sykehustjenester, medisinske laboratorietjenester og radiologiske tjenester, tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet og behandling hos avtalespesialister. Videre omfattes helsetjenester som dekkes etter folketrygdloven kapittel 5. Dette inkluderer legehjelp, prøver og undersøkelser ved private laboratorier og røntgeninstitutter, tannlegehjelp, tannpleierhjelp, psykologhjelp, fysioterapi, behandling hos kiropraktor, behandling hos ortoptist og jordmorhjelp. Pasientene har også rett til utgiftsdekning ved reise til familievernkontor og helsestasjon, samt reise ved innleggelse og utskriving av sykehjem.

Det er to former for pasientreiser; reiser med og uten rekvisisjon. Reiser med rekvisisjon er reiser som bestilles gjennom et pasientreisekontor av behandleren eller pasienten selv. Dette er aktuelt når pasienten ikke kan benytte rutegående transport på grunn av helsemessige forhold eller fordi det ikke er et kollektivtilbud på strekningen. Reiser uten rekvisisjon er reiser hvor pasienten reiser på egenhånd, og søker om refusjon av utgifter i etterkant.

Hovedregelen for reiser uten rekvisisjon er at pasienten får dekket rimeligste reisemåte med rutegående transport til nærmeste sted der behandlingen kan gis, jf. lovens § 2-6 andre og tredje ledd. Det vil si at når pasient søker om bruk av bil, vil en saksbehandler på pasientreisekontor undersøke om det var et tilgjengelig rutegående tilbud på den gjeldende reisen. Det vurderes om det var mulig for pasienten å benytte tilbudet. Momenter som vurderes er blant annet avstand til holdeplass, tidspunkt for behandling, varighet av behandling og rutetider.

Det gis ikke refusjon for reiser som er kortere enn 3 kilometer, jf. forskriften § 1 bokstav a. Pasienter får heller ikke refusjon for reiser som er innenfor soner med minstetakst eller enhetstakst (som oftest i byer og bynære strøk), jf. forskriften § 1 bokstav b.

I lovens § 2-6 tredje ledd og forskriften § 5 er det gjort unntak fra disse reglene dersom det ikke er helsemessig tilrådelig å benytte offentlig transport. Eksempel på dette er om pasient må benytte egen bil eller drosje av helsemessige årsaker. Pasienten får da refundert faktiske utgifter, også for reiser som er under 3 kilometer og innenfor områder med minstetakst. Helsepersonell må dokumentere det helsemessige behovet for annen transport.

Det er også gjort unntak i andre tilfeller der det ikke er mulig å benytte offentlig transport. Dette gjelder for eksempel for pasienter som må benytte egen bil fordi det ikke går buss eller tog til behandlingsstedet. Pasienten får da refundert faktiske utgifter.

Loven og forskriftene gir også rett til dekning av nødvendige utgifter til ledsager. Videre er det fastsatt regler om dekning av kost- og overnattingsutgifter, tapt arbeidsinntekt og pårørendes utgifter ved reise.

3.2 Fremming av krav og saksbehandling

Pasienten krever refusjon ved å sende inn reiseregningsskjema, kvitteringer og oppmøtebekreftelse senest seks måneder etter at reisen er foretatt.

Følgende dokumentasjon må legges ved krav om refusjon:

• Bekreftelse på at pasienten har vært til behandling (oppmøtebekreftelse, stemplet timekort eller kvittering for betalt egenandel).

• Kvitteringer pasient har fått på reisen, ved andre reisemåter enn rutegående.

• Annen relevant dokumentasjon ved spesielle behov (for eksempel dokumentasjon på behov for ledsager, behov for tilrettelagt transport, spesielle behov som tilsier at det er nødvendig å få komme til en bestemt behandler osv.).

• Dokumentasjon på fritak fra egenandel dersom aktuelt, for eksempel ved yrkesskade.

Krav med dokumentasjon sendes Pasientreiser ANS i Skien som skanner og registrerer krav med vedlegg i saksbehandlingssystemet PRO. Deretter blir kravet elektronisk videreformidlet til helseforetakenes pasientreisekontorer som behandler kravet. Når pasientreisekontoret i helseforetaket har behandlet kravet og fattet vedtak, sendes vedtaket elektronisk tilbake til Pasientreiser ANS hvor det foretas utbetaling og utsendelse av vedtaksbrev til pasienten.

Ved innvilgelse av krav om dekning av reiseutgifter, belastes pasienten med en egenandel, med mindre pasienten har frikort eller det foreligger andre fritaksgrunner. Utgifter under 100 kroner utbetales ikke. Dersom det innen 6 måneder oppstår rett til ytterligere dekning, og summen av beløpene utgjør minst 100 kroner, kan det samlede beløpet likevel kreves utbetalt.

Saksbehandlingstiden, fra Pasientreiser ANS mottar kravet og til utbetaling til bruker, var i 2013 i gjennomsnitt 16,8 dager. Saksbehandlingstiden varierte mellom pasientreisekontorene, fra laveste saksbehandlingstid på 10,4 dager til høyeste på 25,3 dager.