5 Nærmere om de enkelte lovforslagene

5.1 Standardsats

5.1.1 Gjeldende rett og forslaget i høringen

I dag beregnes reiserefusjon etter hva som er den billigste rutegående transporten på strekningen som pasienten har reist. Unntak gjelder når pasientens helsetilstand krever et dyrere transportmiddel eller når det ikke går rutegående transport.

Departementet foreslo i høringen å erstatte dette med én standard sats for kilometergodtgjørelse. Det innebærer at strekningens lengde legges til grunn for utbetalingen, uavhengig av om pasienten har reist kollektivt, kjørt egen bil, kjørt sammen med andre pasienter i én bil, tatt drosje eller syklet. Retten skal likevel ikke gjelde når pasienten får tilbud om transport av transportør som har avtale med regionalt helseforetak eller annet tilbud om gratis offentlig transport, samt når utgiftene dekkes etter annen lovgivning.

Høringsforslaget inneholdt flere unntak fra hovedregelen om standardsats. Reiser på over 300 kilometer skal dekkes etter billigste rutegående transportmåte, for å unngå for stort sprik mellom faktisk utgifter og utbetalt refusjon. Personer som av helsemessige årsaker må bruke bil, skal ha rett til dekning av faktiske utgifter til parkering, ferge, bom mv. i tillegg til standardsats per kilometer. Det samme gjelder personer som på grunn av kommunikasjonsmessige forhold må bruke annet enn rutegående transport (som regel bil). Hvis pasienten ikke kan eller ønsker å bruke eget kjøretøy, skal pasienten få dekket nødvendige utgifter til drosje.

5.1.2 Høringsinstansenes syn

Hovedprinsippet om standardsats får tilslutning av flere høringsinstanser. Mange skriver at de støtter ønsket om en enklere ordning. Samtidig er det flere som understreker at pasientene må få dekket sine faktiske utgifter.

Nordland fylkeskommune er enige i hovedprinsippene for den nye ordningen. De savner imidlertid et fokus på at det er ønskelig at pasientreiser i størst mulig grad foretas med offentlig kommunikasjon. Den foreslåtte ordningen kan stimulere til økt bruk av personbil, spesielt på lange reiser under 300 kilometer. En rekke bussruter i Nordland har i dag en relativt stor andel pasientreiser. En vesentlig nedgang i antall pasientreiser kan resultere i at kollektivtilbudet reduseres.

Fylkesmannen i Finnmark ser positivt på ønsket om både forenkling av regelverket og det å gjøre saksbehandlingen elektronisk med mindre innsendt dokumentasjon. Selv om standardsats vil gjøre dette lettere, vil nivået på satsen gjøre at noen kan få mer enn sine faktiske utgifter, andre mindre. Særlig i områder med dårlig utbygd kollektivtilbud (som i store deler av Finnmark), er de bekymret for at standardsatsen vil medføre at pasientene får refundert mindre enn de faktisk bruker.

Pasientreiser ANS og de fire regionale helseforetakene (RHF) har skrevet en felles høringsuttalelse, hvor de konkluderer med at «hovedtrekkene i høringsnotatet støttes.»

Samtidig påpeker Helse Nord RHF at det er utfordrende å beregne nøyaktig nivå på standardsatsen. Helse Midt-Norge RHF mener innføring av standardsats ikke er en forutsetning for elektronisk løsning. Det anføres at en slik løsning er mulig også med en regel om dekning av billigste rutegående transportmiddel.

Helse Nord RHF har merknad til at reiser over 300 kilometer skal dekkes etter billigste rutegående transportmiddel. De mener grensen bør senkes til 200 kilometer. Det er i intervallet 200 – 300 kilometer at skillet mellom dekning av billigste rutegående og dekning etter standardsats blir størst. 300-kilometersgrensen er satt etter beregninger fra Transportøkonomisk institutt basert på bilbruk og ikke etter reisemønsteret knyttet til pasientreiser.

Pasientombudene og Kreftforeningen støtter innføring av standardsats. Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon har heller ingen innvendinger mot forslaget. Norsk revmatikerforbund har i utgangspunktet forståelse for forslaget, men understreker at det må lages løsninger slik at pasienten får dekket sine faktiske utgifter.

Landsforeningen for hjerte- og lungesyke ser at det er fordeler knyttet til å innføre en standardsats for dekning av reiseutgifter for reiser under 300 kilometer. Samtidig må ikke satsen settes så lavt at for eksempel reelle utgifter ved bruk av offentlige transportmidler ikke blir dekket fullt ut. Bruk av rutegående båt må dekkes fullt ut når dette er det mest hensiktsmessige transportmidlet. De støtter ikke at de som av helsemessige grunner må bruke bil skal få en lavere sats enn det som gjelder i dag.

Pensjonistforbundet sier nei til forslaget. De skriver at sammen med den foreslåtte hevingen av minste reiseavstand fra 3 til 10 kilometer, vil resultatet bli at pasientene taper.

Helsedirektoratet skriver:

«Helsedirektoratet støtter på generelt grunnlag forslag om forenkling av pasientreiseregelverket. Dette vil komme både pasientene og forvaltningen til gode. Vi viser i denne forbindelse til at vi har registrert at det er varierende praksis blant Pasientreisekontorene og at fylkesmennene ofte er usikre på hvordan regelverket skal forstås i sin klagebehandling. Det er derfor et gjennomgående behov for å sikre en ensartet praktisering av dette regelverket.»

Helsedirektoratet skriver at det vil være vanskelig å etablere automatisk saksbehandling for alle unntakstilfellene, og at gevinsten av effektiviseringen vil kunne bli redusert ved at unntakssakene fortsatt må behandles manuelt.

Brukerutvalget i Helgelandssykehuset HF mener standardsatsen på kr. 2,40 pr. kilometer bør økes, helst tilsvarende satser i Statens reiseregulativ.

Iveland kommune har kommentarer til ordningen med utvidet dekning ved vanskelige kommunikasjonsmessige forhold. De påpeker at kollektivtransporten er så lite utbygd at kommunens innbyggere ikke har et reelt alternativ til bil.

5.1.3 Departementets vurdering

Departementet viderefører høringsnotatets forslag om standardsats. Høringsinstansenes innspill viser at det er støtte for å forenkle oppgjørsordningen, selv om det er en viss bekymring for at noen av pasientene vil få mindre utbetalt med den nye ordningen.

Etter departementets syn vil en ordning med standardsats ivareta både hensynet til pasientene og til en mer strømlinjeformet administrasjon. De fleste pasienter som reiser korte strekninger med buss og tog vil få mindre enn i dag, mens de som reiser langt som hovedregel vil få mer. I tillegg gis det dekning av dokumenterte utgifter til dem som av helsemessige eller kommunikasjonsmessige årsaker må bruke egen bil eller drosje. Pasienter med store reiseutgifter skal derfor også skjermes i fremtiden.

Standardsats til erstatning for dekning av billigste reisemåte innebærer en riktig avveining mellom hensynet til å utforme en nøyaktig ordning og hensynet til å utforme en ordning som gir enkel saksbehandling og forutsigbarhet for pasientene. I alle slike standardløsninger ligger det at noen vil få mer tilbake enn de har lagt ut, og at andre vil få mindre. Dette bør aksepteres innenfor rimelige grenser når det er nødvendig for å få til enklere og mer forutsigbare løsninger.

Departementet mener det er viktig at pasienter som reiser langt ikke får urimelig store utbetalinger sammenlignet med hva de har lagt ut. Dette motvirkes av at reiser over en viss kilometergrense dekkes etter hva som er billigste rutegående transport.

Departementet merker seg at Helse Nord RHF mener grensen bør gå ved 200 kilometer, men opprettholder forslaget om at grensen bør gå ved 300 kilometer. Nasjonal reisevaneundersøkelse gjennomført av Transportøkonomisk institutt viser at for reiser inntil 300 kilometer benyttes bil i 80 prosent av tilfellene. For reiser lengre enn 300 kilometer halveres bilbruken til fordel for fly. I dagens ordning, er de fleste reisene som er så lange, reiser med rekvisisjon. Reisene foretas oftest med fly som rekvireres av pasientreisekontoret eller av behandler.

Selv om Transportøkonomisk institutt ikke har regnet spesifikt på reisemønsteret for pasientreiser, legger departementet til grunn at de nevnte funnene også har gyldighet for vurderingen av når standardsats bør gjelde. Den øvre kilometergrensen er først og fremst satt for å avgrense mot flyreiser. På denne bakgrunn finner departementet det naturlig med en grense på 300 kilometer.

Nordland fylkeskommune anfører at den foreslåtte ordningen kan føre til reduksjon av kollektivtilbudet, og at de savner et fokus på at det er ønskelig at pasientreiser så langt det er mulig foretas med offentlig kommunikasjon. Departementet vil ta innvendingen med seg videre når standardsatsene skal fastsettes. Det er et overordnet mål for departementet å motvirke at kollektivtransport kommer uheldig ut.

Helsedirektoratet mener de foreslåtte unntakene kan gjøre det vanskelig å gjennomføre elektronisk saksbehandling, og at dette kan redusere effektiviseringen. Etter departementets syn er det viktig å holde fast ved enkelte sentrale unntak som skal sikre at enkeltpasienter ikke får urimelig store kostnader knyttet til helsehjelpen. Det samme gjelder unntak som skal sikre at det ikke blir for stor avstand mellom faktiske utgifter og refusjonsbeløpet. Departementet viderefører derfor de foreslåtte unntakene i lovutkastet. Departementet vil imidlertid ta med seg innvendingene i det videre arbeidet med utarbeidelse av forskriften, og se om det bør foretas justeringer.

Departementet er enig med Helse Midt-Norge som påpeker at standardsats ikke er en forutsetning for innføring av elektronisk innsending av refusjonskrav. Standardsats vil imidlertid gi grunnlag for en mer effektiv elektronisk løsning. Standardsats vil også på andre måter bidra til en forenklet og mer automatisert saksbehandling. Dette vil redusere kostnadene ved administreringen av ordningen.

Pasienten vil ikke trenge å dokumentere utgiftene han eller hun har hatt. I stedet må han eller hun registrere startsted for reisen og behandlingssted. Deretter vil avstand og stønad beregnes automatisk. Forslaget innebærer at pasienten kan velge det transportmiddelet som passer best. Valg av transportmiddel påvirker ikke utbetalingen, slik at utbetalingen blir den samme om pasienten reiser med buss, tog eller bil. Tidkrevende undersøkelser av rutetider og kostnader med rutegående transportmiddel vil falle bort.

For å forenkle saksbehandlingen, tar departementet ikke sikte på å videreføre dagens forhøyde standardsats ved bruk av egen bil på 2,40 kroner per kilometer. Det skal kun benyttes én standardsats. Det legges derfor ikke opp til egen sats når bilbruken er begrunnet i helsemessige eller kommunikasjonsmessige forhold.

5.2 Tilbakekreving av feilutbetalt refusjon

5.2.1 Gjeldende rett og forslaget i høringen

Vedtak om tilbakekreving av feil utbetalt stønad etter syketransportforskriften er i dag ikke tvangsgrunnlag for utlegg. Særskilt tvangsgrunnlag krever hjemmel i lov, jf tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav e. Slik hjemmel i lov er ikke gitt. I praksis kan det derfor, med hjemmel i syketransportforskriften § 16 tredje ledd, rettes en henvendelse hvor pasienten bes om at feilutbetalt refusjon for reiseutgifter tilbakebetales. Kravet kan purres, men dersom pasienten ikke betaler, må saken gjennom det sivile rettssystemet eller forfølges som straffesak for å etablere et tvangsgrunnlag for kravet.

Departementet foreslo i høringsnotatet å lovfeste hjemler for tilbakekreving og tvangsinndrivelse av feilutbetalinger av stønad til pasientreiser. Hjemlene ble hovedsakelig utformet etter mønster av folketrygdloven § 22-15. De detaljerte reglene der ble foreslått speilet i pasient- og brukerrettighetsloven ny § 2-6 a. Dette innebærer blant annet at krav kan rettes mot personer som har opptrådt på mottakerens vegne, at krav alltid skal inndrives når feilutbetalingen skyldes forsett og at krav ellers kan frafalles når det foreligger særlige grunner eller ved aktsom god tro.

Det ble foreslått at Statens innkrevingssentral skal stå for inndriving av feilutbetalte tilskudd som skal tilbakebetales. I tillegg skal pasientreisekontorene ha adgang til å inndrive kravene ved trekk i framtidige ytelser.

Departementets forslag innebar ikke en særskilt unntaksregel for små krav, slik som i folketrygdloven § 22-15 sjette ledd. Det ble vist til at regelen ikke passer like godt på pasientreiseområdet, der størrelsen på feilutbetalingene vanligvis vil være mindre enn i trygden.

Etter mønster av folketrygdloven § 21-17a, ble det foreslått at det ved forsett eller ved grov uaktsomhet hos den som kravet retter seg mot, skal beregnes et rentetillegg på 10 prosent av det beløp som kreves tilbake.

Departementet foreslo at forvaltningslovens kapittel IV og V skal gjelde for vedtak om tilbakekreving.

5.2.2 Høringsinstansenes syn

Det er få høringsinstanser som har uttalt seg om denne delen av forslaget.

Kreftforeningen ser at det vil være behov for innkrevingshjemler når ordningen i større grad skal baseres på tillit til den enkelte pasient. De understreker at reglene må bli så klare, enkle og forutsigbare som mulig. Mange pasienter er svært medtatt etter behandlingen, har vanskelig for å konsentrere seg, og er slitne. Da er det svært lett å gjøre feil. Foreningen ser meget positivt på at forvaltningslovens saksbehandlingsregler skal gjelde.

Helsedirektoratet støtter også forslaget om enklere innkreving av beløp som er utbetalt på feil grunnlag.

Statens innkrevingssentral stiller seg positiv til å kreve inn feilutbetalt refusjon.

Justis- og beredskapsdepartementet spør om det er nødvendig med nesten like regler som i folketrygdloven, siden beløpene til pasientreiser vanligvis er relativt lave. De uttaler:

«Det stilles særlig spørsmål om behovet er tilstrekkelig vurdert for å kunne kreve tilbake feilutbetalt stønad til pasientreiser fra personer som har opptrådt på mottakerens vegne og for å kunne kreve tilbake feilutbetalte beløp som er mottatt i aktsom god tro. Etter folketrygdloven § 22-15 er det adgang til å unnlate å kreve tilbake beløp som er mindre enn fire ganger rettsgebyret. Noen slik adgang til å gjøre unntak for mindre beløp foreslås ikke for pasientreiser. Det stilles spørsmål om det er hensiktsmessig å ha like vid adgang til tilbakekreving som etter folketrygdloven, når beløpene antakelig ofte vil være så lave at de ville vært omfattet av folketrygdlovens unntaksregel.»

5.2.3 Departementets vurdering

Hvis pasientreisekontorene i større grad skal kunne fatte vedtak om stønad til dekning av reiseutgifter basert på pasientens egenerklæring og stikkprøver, kan det oppstå behov for enklere innkreving av beløp som er utbetalt på feil grunnlag. I 2012 ble det krevd tilbake 224 000 kroner fordelt på 378 saker. Det må forventes at antall saker om tilbakekrevning vil øke, når ordningen blir mer tillitsbasert.

Inndrivelse av krav gjennom det sivile rettssystemet eller knyttet til en straffesak er både tids- og ressurskrevende, sammenlignet med den nytten det representerer å kunne inndrive en rekke mindre beløp. Enkel tilgang til tvangsinndrivelse av mindre beløp vil også kunne ha en allmennpreventiv effekt. Adgang til enkel innkreving av feilutbetalinger vil derfor, sammen med et godt kontrollsystem basert på stikkprøver og registertilgang, være en viktig forutsetning for å kunne frafalle dokumentasjonskrav overfor pasientene.

De av høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet er positive til forslaget om enklere tilbakekreving av feilutbetalinger.

Departementet viderefører derfor forslaget fra høringsnotatet om en ny § 2-6 a i pasient- og brukerrettighetsloven om tilbakekreving og tvangsinndrivelse av feilutbetalinger av stønad til pasientreiser.

Justis- og beredskapsdepartementet spør om det er hensiktsmessig med like vid adgang til tilbakekreving som etter folketrygdloven, siden beløpene gjennomgående vil være ganske lave. Helse- og omsorgsdepartementet er enig i at utbetalingene etter folketrygdloven gjennomgående er mye større enn de vil være etter pasientreiseregelverket. Etter departementets syn er det likevel viktig å ha på plass tilstrekkelige hjemler for tilbakekreving.

Den foreslåtte tilbakekrevingsbestemmelsen er utformet etter modell av folketrygdloven § 22-15. I § 22-15 sjette ledd første setning framgår det at tilbakekreving kan unnlates hvis det feilutbetalte beløpet utgjør mindre enn fire ganger rettsgebyret. Etter andre setning framgår det at dette likevel ikke gjelder hvis mottakeren eller noen som har opptrådt på vegne av mottakeren har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt.

Hovedgrepet ved den foreslåtte lovendringen er å gå over til en mer tillitsbasert ordning. I dag er refusjonssystemet i større grad basert på at pasientene selv må dokumentere utgiftene de har hatt, før de får refundert utleggene sine. Dette innebærer at de har måttet ta vare på kvitteringer, oppmøtebekreftelser og annen dokumentasjon, og sende dette inn manuelt.

I den nye ordningen skal opplysninger innhentes elektronisk, men de kan ikke alltid innhentes før utbetalingen. Videre vil det ikke alltid foreligge registerinformasjon. Dette gjelder blant annet bekreftelse på at pasienten faktisk har møtt til behandling. Utbetalingene vil derfor i mange tilfeller være basert på stikkprøver og kontroller i etterkant.

En mer effektiv adgang til å kreve tilbake feilutbetalinger er en naturlig del av dette. Av allmennpreventive hensyn er det viktig at tilbakesøkingen gjelder alle beløp som ikke er mottatt i aktsom god tro. Av samme grunner er det viktig at kravet også kan rettes mot noen som har opptrådt på vegne av mottakeren og som har opptrådt forsettlig eller uaktsomt. Det er bare når det foreligger særlige grunner at slike krav bør kunne frafalles. Når den som kravet rettes mot har opptrådt forsettlig, bør krav aldri kunne frafalles. Departementet regner imidlertid med at pasientreisekontorene i mange tilfeller vil benytte adgangen til å motregne i senere refusjonsbeløp, i stedet for å kreve tilbakebetaling fra pasienten.

Departementet bemerker at forslaget om tilbakekreving av feilutbetalte beløp som er mottatt i aktsom god tro er identisk med folketrygdloven § 22-15 femte ledd. I slike tilfeller er tilbakekrevingsadgangen begrenset til det beløp som er i behold når mottakeren blir kjent med feilen. I tillegg er bestemmelsen foreslått utformet på en måte som gir pasientreisekontorene adgang til å foreta en bred og skjønnsmessig vurdering før de eventuelt vedtar hel eller delvis tilbakekreving. Departementet legger til grunn at dette vil bidra til å hindre urimelige krav.

Departementet viderefører også forslaget om at forvaltningslovens saksbehandlingsregler skal gjelde for vedtak om tilbakekreving etter nye § 2-6 a. Andre vedtak etter pasient- og brukerettighetsloven kapittel 2 er unntatt fra forvaltningsloven kapittel IV om saksforberedelse av vedtaket og kapittel V om vedtaket. Vedtak som automatisk gir tvangsgrunnlag for utlegg i lønn og andre formuesgoder stiller imidlertid særlige krav til rettssikkerhet. Departementet mener derfor det er nødvendig at forvaltningslovens saksbehandlingsregler kommer fullt ut til anvendelse for vedtak om tilbakekreving.

Vedtak etter nye § 2-6 a skal være omfattet av de samme klagereglene som andre vedtak og avgjørelser etter pasient- og brukerrettighetsloven. Vedtakene skal således kunne påklages til fylkesmannen etter lovens kapittel 7.

5.3 Forskriftshjemmel for kommunale helsetjenester

5.3.1 Gjeldende rett og forslaget i høringen

Som nevnt i punkt 4.3, fører samhandlingsreformen til at kommunene etablerer nye typer helsetilbud. Et eksempel er kommunale tilbud om døgnopphold for pasienter med behov for øyeblikkelig hjelp. Kommunale tilbud om dialyse er et annet eksempel.

Når slike tilbud gis i spesialisthelsetjenesten, får pasienten dekket sine reiseutgifter etter syketransportforskriften. Når samme tilbud gis i kommunal regi, refunderes reiseutgiftene hvis det gis tjenester som nevnt i folketrygdloven kapittel 5.

I høringsnotatet ble det foreslått å lovfeste at departementet i forskrift kan utvide retten til dekning av nødvendige utgifter for reise til og fra helsetjeneste som omfattes av lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Lovforslaget åpner for at reise til nærmere forskriftsbestemte tjenester vil kunne dekkes, selv om de ikke omfattes av folketrygdloven kapittel 5.

5.3.2 Høringsinstansenes syn

Funksjonshemmedes fellesorganisasjon, Lørenskog kommune og Iveland kommune støtter forslaget. Iveland kommune anbefaler at kommunal psykiatri- og rustjeneste tas med i ordningen, i tillegg til de tjenestene som er foreslått. Videre bør det tas høyde for ytterligere oppgaveoverføringer fra spesialisthelsetjenesten, og tilhørende behov for utvidelse av ordningen. Kommunen uttaler blant annet:

«I Iveland kommune har man svært god erfaring med psykisk helsetjeneste samlokalisert med legekontor, jordmor og helsestasjon. Det er et paradoks at personer med f.eks legetime eller avtale om babyveiing på helsestasjon kan få dekket reisen, men at timeavtalen for samtaleterapi hos psykiatrisk sykepleier må pasientene dekke selv.

Det er bra for psykiatripasienter å øve seg i å møte opp i lokalene til Psykisk helsetjeneste, og det er ressurseffektivt og tverrfaglig nyttig at psykiatrisk sykepleiere jobber i samme lokale som de øvrige kommunale helsetjenestene istedenfor å kjøre hjem til alle pasientene.

Man anbefaler derfor sterkt at kommunal psykiatri og rus tjeneste tas med i ordningen i tillegg til kommunal øyeblikkelig hjelp tilbudet som foreslås.»

Landsforeningen for nyrepasienter og transplanterte støtter forslaget om å dekke reise til og fra dialyse på kommunale institusjoner. Foreningen mener at forslaget vil bidra til at kommuner vil prioritere å sette i gang tilbud om dialyse, noe som vil redusere reisetiden for pasientene.

Pasientreiser ANS ser flere tilfeller hvor pasienter ikke får dekket reiseutgifter til behandling på sykehjem fordi den gis av en behandler som ikke er omfattet av folketrygdloven kapittel 5. Et typisk eksempel er pasienter som får intravenøs behandling på sykehjem av en sykepleier. Behandlingen ville blitt dekket hvis den ble gitt på sykehus. Dette medfører en forskjellbehandling av pasienter på bakgrunn av hvor de mottar helsehjelpen.

5.3.3 Departementets vurdering

Departementet viser til støtte fra høringsinstansene og viderefører høringsnotatets forslag om utvidet forskriftshjemmel for dekning av reise til kommunale helsetjenester.

Da kommunene ble pålagt nye oppgaver i forbindelse med samhandlingsreformen, ble det ikke samtidig foreslått endringer i reglene om pasienters refusjon av reiseutgifter. Problemstillingen er ikke omtalt i lovforarbeidene. Mye tyder derfor på at bortfall av dekning for reiseutgifter til slike tjenester var en utilsiktet konsekvens av samhandlingsreformen.

Videre leder dagens regler til en ressurskrevende saksbehandling. Innholdet i hvert enkelt behandlingstilbud må vurderes konkret. Helseforetakene må i ytterste konsekvens kontakte kommunen for å få opplyst om lege eller andre som utløser refusjon etter folketrygdloven kapittel 5 behandlet pasienten. Det vil også framstå som tilfeldig for pasientene om de møter lege eller sykepleier.

Det foreslås ikke en generell rett til dekning av reise til tilbud som er overført fra spesialisthelsetjenesten til kommune. En slik regel ville kreve mye skjønn og åpne for større usikkerhet. Det er behov for klar informasjon. De tjenestene som skal omfattes av pasientreiseforskriften bør i stedet fremgå uttrykkelig av forskriften. Forskriften bør heller oppdateres ved behov.

Departementet tar sikte på å forskriftsfeste at utgifter ved reise til kommunale tilbud om døgnopphold for pasienter med behov for øyeblikkelig hjelp skal dekkes etter den nye pasientreiseforskriften. Det samme gjelder reise til kommunalt tilbud om dialyse. I tillegg går departementet inn for å videreføre dagens regel om dekning av reise ved innleggelse i og utskrivning fra sykehjem. Videre skal det fortsatt gis tilskudd til reise til familievernkontor og helsestasjon, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-6 første ledd.

Departementet tar ikke sikte på noen ytterligere utvidelse i denne omgang, slik Iveland kommune foreslår. Forslag om at reisedekningen skal omfatte kommunal psykiatri- og rustjeneste når tjenesten utføres av sykepleier har ikke vært på høring. Det samme gjelder helsetjenester som gis av sykepleier i sykehjem når dette ikke innebærer innleggelse, som er tatt opp av Pasientreiser ANS. Slike utvidelser må eventuelt vurderes på et senere tidspunkt. Departementet viser i denne sammenheng til oppfølging av Meld. St. 29 (2012–2013), herunder et eget oppdrag til Helsedirektoratet om en utredning av egenbetaling for helse- og omsorgstjenester ved ulike boformer.