17 Håndheving av loven

17.1 Gjeldende rett

Det er ikke etablert et eget statlig tvisteløsningsorgan for bokbransjen i dag. Konflikter i tilknytning til bokavtalen er privatrettslige forhold, som eventuelt må løses i rettsapparatet. Konkurransetilsynet er tilsynsorgan for konkurranselovgivningen og fører tilsyn med at gjeldende forskrift om unntak fra konkurranseloven § 10 overholdes.

Det følger av bokavtalen at det skal opprettes et bransjeråd med representanter fra Den norske Forleggerforening og Den norske Bokhandlerforening. Bransjerådet vurderer om forhold i bokavtalen bør justeres eller reforhandles. Bransjerådet har også ansvar for å koordinere evaluering av utviklingen i markedet. Bransjerådet har imidlertid ikke en rolle som tvisteløsningsorgan i enkeltsaker.

17.2 Høringen

Departementet vurderte i høringen om det burde opprettes et tvisteløsningsorgan, men foreslo ikke å opprette et slikt organ i offentlig regi.

Departementet foreslo heller ikke å etablere et eget tilsynsorgan for å føre tilsyn med etterlevelse av loven eller å gi hjemmel til å ilegge offentligrettslige reaksjoner eller sanksjoner ved brudd på loven.

17.3 Høringsinstansenes syn

Det er kun et fåtall av høringsinstansene som har uttalt seg om behovet for tilsyns- eller tvisteløsningsorgan med kompetanse til å behandle brudd på boklovens bestemmelser.

Den norske Bokhandlerforening, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) og Grafill – Norsk organisasjon for visuell kommunikasjon støtter at det ikke opprettes et særlig tvisteløsningsorgan nå og at behovet for dette kan vurderes på sikt. Grafill – Norsk organisasjon for visuell kommunikasjon viser til at flere av forholdene som er regulert i lovforslaget ikke nødvendigvis er best egnet til løsning i domstolsapparatet.

Den norske Forleggerforening mener det er et sterkt behov for et tvisteløsningsorgan og viser til at dette vil være særlig viktig for at mindre aktører skal ha en reell adgang til å klage på brudd på lovens bestemmelser. Høringsinstansen peker på to alternative løsninger for et tvisteløsningsorgan, enten et tilsyns- eller tvisteløsningsorgan med vedtakskompetanse, eller en nemnd med rådgivende kompetanse. Høringsinstansen viser også til at det finnes tvisteløsningsorganer på andre områder, for eksempel Brukerklagenemnda for elektronisk kommunikasjon.

Ingen høringsinstanser har kommentert behovet for offentligrettslige reaksjoner eller sanksjoner ved brudd på loven.

17.4 Departementets vurderinger

Bokloven vil regulere forhold mellom private aktører, hovedsakelig ved å sette enkelte rammer for avtalene som disse aktørene kan inngå. Loven viderefører mange av de samme prinsippene som følger av gjeldende bokavtale, som er en privat avtale mellom aktørene i bokbransjen. Departementet vurderer at domstolene vil være best egnet til å avgjøre om det foreligger brudd på loven i en privatrettslig konflikt. Departementet foreslår derfor ikke å etablere et tilsynsorgan som skal føre tilsyn med etterlevelse av loven. Av samme grunn foreslås det heller ikke offentligrettslige sanksjoner ved brudd på loven.

Når det gjelder mulighet til tvisteløsning utenfor rettsapparatet, viser departementet til at bokloven fra 2013 la opp til at det skulle opprettes en særskilt nemnd som skulle fungere som et tvisteløsningsorgan. Nemnda skulle imidlertid kun ha en rådgivende funksjon, og det skulle være lav terskel for å få råd om loven var fulgt i en tvist. Nemndas avgjørelse ville ikke være bindende for partene, og hver part ville kunne bringe tvisten inn for rettsapparatet for endelig avgjørelse. Siden bokloven fra 2013 aldri trådte i kraft, ble denne nemnda heller ikke etablert.

Et tvisteløsningsorgan som kan avgjøre tvister med bindende virkning for partene, kan gi aktørene i bransjen en lavere terskel for å få vurdert om bokloven er overholdt i en tvist. Et tvisteløsningsorgan kan dermed bidra til å styrke særlig de små aktørene i bransjen, da de mindre aktørene kan ha en høyere terskel for å anlegge sak for domstolene. Et tvisteløsningsorgan vil også trolig kunne konkludere i en sak raskere enn domstolene, da det kan ta lang tid før en sak kommer opp for tingretten. Videre er prosesser i domstolsapparatet ofte kostbare for partene, selv om det er grunn til å tro at enkelte tvister knyttet til boklovens regler vil kunne avgjøres etter reglene om småkravprosess i tvisteloven.

Departementet vurderer at det er et selvstendig argument at privatrettslige konflikter mellom profesjonelle parter oftest løses gjennom Forliksrådet eller domstolsapparatet for øvrig, selv om det finnes eksempler på tvisteløsningsorganer opprettet i regelverk som har som formål å bidra til å løse privatrettslige konflikter. Departementet viser imidlertid til at disse organene oftest er opprettet for å beskytte forbrukerne og ikke primært for å løse konflikter mellom profesjonelle parter. Videre vil det også være kostnader forbundet med å etablere et tvisteløsningsorgan som enten må dekkes av aktørene i bransjen eller av staten. Departementet har ikke utredet nærmere mulige kostnader forbundet med et eventuelt tvisteløsningsorgan.

Departementet er videre usikker på behovet for og nytten av et eventuelt tvisteløsningsorgan med en rådgivende funksjon. Et rådgivende organ kan ikke gi uttalelser som binder partene. En part som ønsker det, vil dermed likevel kunne bringe en sak inn for domstolene dersom parten ikke er enig i nemndas vurdering. Et rådgivende organ kan dermed medføre både ekstra kostnader og ekstra administrativt arbeid for en part, uten at en pågående tvist finner en bindende løsning.

Departementet holder fast ved at det vil være hensiktsmessig å la bokloven virke i noe tid før det eventuelt tas stilling til om det er behov for et eget tvisteløsningsorgan i tilknytning til loven, slik også enkelte av høringsinstansene tar til orde for. Departementet foreslår derfor ikke å opprette et særskilt tvisteløsningsorgan på nåværende tidspunkt, men vil vurdere behovet på sikt i samråd med bransjen.