5 Definisjoner

5.1 Gjeldende rett

Forskrift om unntak fra konkurranseloven § 10 definerer i § 2 begrepene «bøker», «leverandør», «forhandler», «bokklubb», «fastpris» og «reelle nyutgivelser».

5.2 Høringen

I høringsnotatet ble det foreslått å definere begrepene bok, leverandør, forhandler, sluttkunde, digital abonnementstjeneste, tittel, omsetning og fastpris.

Med dagens variasjon i formater er det ikke uten videre opplagt hva som menes med en «bok». Departementet foreslo derfor å klargjøre dette gjennom en egen definisjon. Begrepet «bok» ble foreslått å omfatte fysiske bøker, både heftede og innbundne. Digitale utgivelser ville også være omfattet av den foreslåtte definisjonen, herunder elektroniske bøker (e-bøker) og lydbøker, såfremt lydbokutgivelsen er en innlest parallellutgave av en papirbok eller e-bok.

Begrepet «leverandør» ble i høringsnotatet foreslått å omfatte en virksomhet eller privatperson som utgir bøker med ISBN-nummer. Dette vil i hovedsak omfatte de tradisjonelle forlagene, men også andre som utgir bøker selv.

Begrepet «forhandler» ble foreslått å omfatte en virksomhet som selger bøker til sluttkunde i eksemplarsalg, i fysisk eller digitalt format.

Begrepet «sluttkunde» ble foreslått å omfatte enhver som kjøper bøker til andre formål enn videresalg.

Begrepet «digital abonnementstjeneste» ble foreslått å omfatte strømmetjeneste eller annen tjeneste som gir sluttkunde tilgang til e-bøker og lydbøker gjennom å tegne abonnement.

Begrepet «tittel» ble foreslått å omfatte et litterært verk, altså en roman, diktsamling, sakprosautgivelse eller annen bok som har samme opphaver(e) og samme innhold, og som kan foreligge i ulike formater og ulike utgaver.

Begrepet «omsetning» ble foreslått å omfatte salg av bøker i eksemplar og tilgjengeliggjøring av e-bøker og lydbøker i digitale abonnementstjenester.

Begrepet «fastpris» ble foreslått å omfatte bindende videresalgspris til sluttbruker på bøker. Fastprisperioden er perioden som den satte videresalgsprisen er gjeldende.

5.3 Høringsinstansenes syn

5.3.1 Bok

En rekke høringsinstanser har hatt innspill til departementets forslag til definisjon av «bok».

Den norske Bokhandlerforening uttaler at de ønsker en mer åpen definisjon av hva en bok er, da en for detaljert definisjon kan legge til rette for omgåelse av loven, og foreslår at eksemplifiseringen av hva som menes med bok bør reguleres i forskrift, tilsvarende merverdiavgiftsloven § 6-4 fjerde ledd.

Norsk Oversetterforening, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO), Forfatterforbundet, Cappelen Damm, Pax forlag og Dreyers forlag mener at begrepet «bok» bør erstattes med begrepet «litterært verk», slik dette er definert i åndsverkloven § 2 andre ledd bokstav a, da dette vil dekke alt det «bok» skal dekke i forslaget til boklov.

Den norske Bokhandlerforening uttaler følgende om beskrivelsen av publiseringsformatene av en bok:

«Slik definisjonen står nå, eksemplifiserer departementet en bok som en innbundet eller heftet bok. Vi vil anbefale at departementet heller eksemplifiserer i forskriften at publiseringsformatene kan være trykt, elektronisk eller innlest/lyd. Det er også mer i tråd med hvordan departementet har brukt begrepene ellers i høringsnotatet. Vi mener det også bør tydeliggjøres at en trykt bok vil si en papirbok, uavhengig av innbinding.»

Flere høringsinstanser som Øvre Eiker kommune, Norsk Bibliotekforening, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO), Forfatterforbundet, Fagforbundet og Den norske Forfatterforening peker på at definisjonen av bok også må omfatte lydbøker hvor forlaget gir ut den innleste utgaven først, deretter tekstutgaven. Dette støtter også Den norske Bokhandlerforening som uttaler følgende om definisjonen av lydbøker:

«Definisjon av lydbok som en parallellutgave av fysisk bok eller e-bok åpner for at nye lydbøker kan utgis direkte i strømming. Disse vil da ikke ha fastpris eller leveringsplikt til strømmetjenester, verken som del av abonnementet eller som eksemplarsalg i fastpris. Vi mener det er fornuftig at konkretiseringen av lydbok også gjøres i forskrift, slik at det er noe enklere å gjøre endringer om konsekvensene blir større enn vi forutser i dag. Vi mener også forskriften bør tydeliggjøre at et litterært verk, som først er utgitt som lydbok, vil få fastpris hvis innholdet på et senere tidspunkt utgis som papir- eller e-bok.»

Flere høringsinstanser peker også på at lydbok bør omfatte litterære produksjoner som kun er utviklet for lytting. Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere (NBU) uttaler blant annet følgende:

«NBU foreslår at lydboken sidestilles med papirboken og e-boken. Dvs. at «en innlest parallellutgave av papirbok og elektronisk bok» strykes og at det endres til at lydboken får samme posisjon som de andre formatene. Det er grunn til å tro at stadig flere forfattere kommer til å utgi bøkene sine rett på lyd, særlig for barn og unge. Vi er selvsagt for at disse utgivelsene også skal ha den samme fastprisperioden, men ikke at den nødvendigvis må finnes som e-bok eller papirbok parallelt. Hvis vi binder lydboken til det trykte ord, vil dette forhindre innovasjon og gjøre det vanskeligere for forfattere å overleve i en stadig med digital framtid, der lydboken tar større plass. Vi mener dessuten at det ikke blir vanskelig å skille mellom hva som er en litterær tekst på lyd og f.eks. en podkast (ingen ønsker fastprisperiode på podkasten sin).»

Også Akademika AS er inne på det samme og peker på at dersom definisjonen av lydbok blir stående, vil det kunne føre til at flere utgivelser kun kommer som lydbøker og da ikke må forholde seg til lovens reguleringer. Vigmostad & Bjørke AS peker på at det er behov for at lydbøker uten parallellutgave skal reguleres, da det ellers vil føre til uthuling av bokloven og at en del innhold blir proprietært.

Norsk Oversetterforening uttaler følgende:

«NO støtter at sentrale begreper i bokloven presiseres. Særlig viktig er det at begrepet ‘bok’ defineres på en måte som stemmer overens med virkeligheten, og på en slik måte at lovens formål oppfylles. Det mener vi at ikke er tilfellet i proposisjonen. I høringsbrevet presiseres det at det må trekkes en grense mot podkast og andre lydprodukter som ikke kan regnes som bøker i litterær forstand, med mindre de er innleste parallellutgaver. Vi mener det er avgjørende at departementet følger med på utviklingen i denne delen av markedet og fortløpende vurderer hvor grensen mellom bok og andre ytringsformer skal gå. I våre naboland er det stadig vanligere at oversatte bøker blir utgitt i lydbokformat som første format. Dette er en utvikling vi også ser tendensen til i Norge, og det vil være uheldig om dette kan brukes som et smutthull for å unngå fastprisregimet.»

Norske Billedkunstnere ønsker at bokloven skal omfatte bokutgivelser av visuell kunst og uttaler:

«Ifølge departementet er det rimelig at bøker som får fritak for merverdiavgift blir omfattet av lovforslagets bestemmelser om fastpris, skaffe- og leveringsplikt. Lovforslagets definisjon av bøker samsvarer derfor med definisjonen i merverdiavgiftsloven § 6 – 4 første ledd, samt merverdiavgiftsforskriften. Vi er enige i departementets synspunkt og støtter i utgangspunktet den foreslåtte ordlyden i § 2 bokstav a. Vi finner likevel grunn til å understreke at det etter definisjonen i merverdiavgiftsforskriften, kan oppstå vanskelige grensedragninger i vurderingen av hvilke publikasjoner som ikke anses som bøker. Gjeldende praksis viser at både barnebøker og tegneserier i bokform anses som avgiftsfrie bøker. Når det gjelder vurderingen av hvorvidt samlinger av visuell kunst anses som avgiftsfrie bøker, er imidlertid den foreliggende praksis svært streng. Etter § 6 – 4 – 2 bokstav n, er samlinger av bildetrykk og liknende ikke avgiftsfrie bøker dersom sidene er uten tekst eller bare angir stedsnavn, personnavn eller betegnelser, korte instruksjoner eller lignende. Praksis viser at omfanget av tekst er avgjørende for hvorvidt en utgivelse anses som en bok i avgiftsrettslig forstand. Konsekvensen er følgelig at bokutgivelser som hovedsakelig består av visuell kunst, eller hvor boken i seg selv fremstår som et visuelt kunstverk, etter gjeldende definisjon ikke anses som avgiftsfrie bøker. Praksisen illustrerer en uheldig forskjellsbehandling av ulike innholdsleverandører, og fremstår etter vårt syn tilfeldig. Det er derfor viktig å understreke at bokloven ikke må legge til rette for en tilsvarende streng tolkningspraksis. Bokloven må følgelig omfatte bokutgivelser av visuell kunst.»

Cappelen Damm mener at loven bør ha separate definisjoner for fysisk bok, e-bok og lydbok og at definisjonen av lydbok bør bygge videre på bestemmelsene i merverdiavgiftsloven. Høringsinstansen mener likevel at kravet bør innstrammes slik at lydboka må foreligge som parallellutgave av et skriftlig verk, utgitt på papir i alminnelig distribusjon for allmennheten.

Videre påpeker enkelte høringsinstanser, blant annet Bokbasen, at bokdefinisjonen bør inneholde et krav om ISBN-nummer, tilsvarende departementets forslag til definisjon av begrepet «leverandør».

5.3.2 Leverandør

Den norske Forleggerforening, Sálas – Samisk forlegger- og avisforening, Pax forlag og Dreyers forlag mener definisjonen av «leverandør» bør erstattes med «utgiver», som vil være mer i tråd med begrepsbruken i forlagsbransjen.

Den norske Forleggerforening uttaler følgende om dette:

«Lovforslaget benytter definisjonen ‘leverandør’ på subjekter som ‘utgir’ bøker. Dette er lite intuitivt, og i dagligtale er begrepet forstått som en som leverer varer, uten nødvendigvis å ha noen tilknytning til varens tilblivelse. Begrepet reflekterer ikke forlagenes stilling i verdikjeden, og er heller ikke treffende.

Forleggerforeningen mener definisjonen ‘leverandør’ må erstattes med ‘utgiver’. En ‘utgiver’ er mer treffende for aktivitetene som drives, og er et veletablert begrep. En utgiver-definisjon vil omfatte så vel tradisjonelle forlag som selvpublisister. Begrepet hensyntar dermed markedsutviklingen der den tradisjonelt klare arbeidsfordelingen mellom forfatter, forlag og bokhandel er i endring. Også i høringsnotatet benyttes begrepene utgiver og leverandør om hverandre. I andre lovtekster benyttes også ‘utgiver’ om lignende forhold, som åndsverkloven §§ 9 og 112, varemerkeloven § 11 første ledd og merverdiavgiftsloven § 6-5 andre ledd.»

Den norske Bokhandlerforening mener departementets forslag om å knytte definisjonen av leverandør til virksomhet eller privatperson som utgir bøker med ISBN-nummer, kan åpne for uheldige smutthull, der kommersielle aktører kan velge å utgi enkelte titler uten ISBN, som da ikke vil omfattes av bokloven. Denne høringsinstansen mener en vel så god definisjon av leverandør er «kommersiell aktør som utgir bøker», slik at man unngår unødvendige reguleringer av små aktører, som for eksempel ideelle foreninger og lokallag, samtidig som man sørger for at hele det kommersielle bokmarkedet er omfattet av loven. Den norske Forfatterforening har lignende betraktninger, og mener det ikke er særskilt behov for å klargjøre begrepet.

Grafill – Norsk organisasjon for visuell kommunikasjon peker på at en lydfil, basert på en litterær tekst som ikke først har vært publisert som en bok med ISBN-nummer, ikke vil omfattes av lovens bestemmelser, noe som potensielt vil kunne føre til omgåelse av loven og de ordninger den legger opp til for å nå lovens formål.

Bokbasen mener det er fornuftig å avgrense lovens virkeområde til bøker med ISBN-nummer, blant annet fordi tildeling av ISBN gir et klart og egnet kriterium for å skille de egentlig litterære utgivelsene fra andre produktkategorier som regelmessig også selges gjennom de samme salgskanalene. Bokbasen mener imidlertid at fraværet av tilsvarende krav om ISBN i definisjonen av «bok» kan skape usikkerhet om lovens anvendelsesområde, herunder om og i hvilken utstrekning loven er ment å få anvendelse for utgivelser uten ISBN, noe som i tilfelle kan skape praktiske utfordringer med hensyn til entydig identifikasjon av hva lovens rettigheter og plikter er knyttet til. Bokbasen ber derfor departmentet vurdere om krav til ISBN også bør tas inn i definisjonen av «bok» eventuelt at departementet i proposisjonen klargjør hva lovens eventuelle virkeområde skal være i relasjon til boklignende eller bokrelaterte produkter og tjenester uten ISBN.

Akademika AS uttaler også at definisjonen av leverandør bør samsvare med definisjonen av bok. Det vises blant annet til at ikke alle forlag utgir publikasjoner med ISBN-nummer. Et EAN-nummer, eller artikkelnummer kan være nok til å gjøre et produkt tilgjengelig for salg og distribusjon fra en forhandler. Høringsinstansen viser til at kravet om ISBN-nummer kan bidra til at leverandører lager publikasjoner som kun blir tilgjengelig gjennom egne kanaler, og unngår både leveringsplikt og fastprisregulering, kun ved å unnlate å sette ISBN-nummer på sine publikasjoner. Det uttales at denne problemstillingen kan tenkes å være spesielt relevant for nye aktører på markedet, som ikke vil benytte tradisjonelle distribusjonsmetoder og ikke har behov for å melde opp utgivelser i for eksempel Bokbasen. Videre mener høringsinstansen at betegnelsen leverandør kan virke forvirrende og foreslår at begrepet leverandør endres til produsent, som vil kunne inkludere tradisjonell forlagsvirksomhet og nye aktører som produserer varer eller tjenester som ligger under lovens virkeområde.

5.3.3 Forhandler

Den norske Bokhandlerforening uttaler at når strømmetjenester pålegges å tilby eksemplarsalg av lydbøker, vil også strømmetjenester av lydbøker bli definert som forhandlere og ikke kun tjenester. Denne høringsinstansen mener at alle aktører som selger bøker til sluttkunde, enten i eksemplarsalg eller abonnement, uavhengig av format, i praksis er forhandlere.

Den norske Forleggerforening er bekymret for at forslaget om å knytte definisjonen av «forhandler» til eksemplarsalg vil åpne for strategiske tilpasninger, både fra norske og utenlandske aktører. Høringsinstansen mener departementet heller bør vurdere å knytte forhandlerdefinisjonen til omsetning generelt, men kun i næringsvirksomhet. Dette vil medføre at blant annet «digitale abonnementstjenester» også vil omfattes av definisjonen.

Den norske Forleggerforening peker også på at mange forlag selger eksemplarer av egne utgivelser gjennom egne nettsider, men mener at utgivere ikke bør anses som en forhandler etter lovens definisjon av denne grunn. Det samme gjelder selvpublisister, som etter omstendighetene kan være både utgiver og forhandler om de selger sine egne bøker. Høringsinstansen mener at det heller ikke kan gjelde noen skaffeplikt for dem. Skrive historie er inne på samme problemstilling og viser til at privatpersoner som oppretter enkeltpersonforetak for å selge egne bøker som en biinntekt, vil få skaffe- og leveringsplikt etter bokloven.

Grafill – Norsk organisasjon for visuell kommunikasjon er positive til forslaget om å utvide forhandlerbegrepet til å omfatte alle virksomheter som selger bøker, herunder matbutikker, kiosker og bensinstasjoner, slik at også disse underlegges fastprisordningen og andre forpliktelser som loven pålegger forhandlerleddet.

5.3.4 Sluttkunde

Den norske Bokhandlerforening støtter denne definisjonen.

Den norske Forleggerforening peker på at de sluttkundene som «kjøper» e-bøker og digitale lydbøker, i realiteten ikke kjøper eksemplarer av disse, men betaler for tilgang til dem. Definisjonen av sluttkunde bør etter denne høringsinstansens syn ta høyde for denne distinksjonen.

5.3.5 Digital abonnementstjeneste

Den norske Bokhandlerforening mener at for å støtte opp om en teknologinøytral lov, bør ordet «digital» strykes, og «abonnementstjeneste» bør defineres som strømmetjeneste eller annen tjeneste som gir sluttkunde tilgang til bøker i ett eller flere formater gjennom å tegne abonnement.

Den norske Forleggerforening mener at den foreslåtte definisjonen er noe uklar, og viser til at det ikke vil være nødvendig å definere «digital abonnementstjeneste» dersom definisjonen av «forhandler» også skal omfatte leverandører av digitale abonnementstjenester i tråd med deres forslag, se punkt 5.3.3 ovenfor.

5.3.6 Tittel

Den norske Bokhandlerforening støtter forslaget om å definere tittel basert på et prinsipp i bokloven om at det er en plikt for leverandør å sette fastpris på den enkelte boktittel i hvert format den publiseres i. Videre støtter denne høringsinstansen departementets forklaring i høringsnotatet og foreslår at tittel defineres som «navngivelse på en bok som har samme opphaver og samme innhold, og som kan foreligge i ulike formater og ulike utgaver».

Grafill– Norsk organisasjon for visuell kommunikasjon støtter ikke forslaget og mener at begrepet «tittel» må byttes ut med «verk». Videre mener denne høringsinstansen at dersom departementet likevel velger å benytte det foreslåtte begrepet «tittel», bør det forklares nærmere hvor grensen går mellom nytt format av samme tittel og en ny selvstendig tittel.

Pax forlag og Dreyers forlag støtter ikke forslaget om definisjon av tittel og mener begrepet bør sløyfes, da bruk av begrepet «tittel» mest er egnet til å forvirre.

Den norske Forleggerforening mener det vil gjøre loven mer tilgjengelig om antallet definisjoner begrenses og ser ikke umiddelbart behov for en særskilt definisjon av «tittel». Høringsinstansen foreslår at departementet undersøker hvorvidt «bok», kan erstatte begrepet «tittel» der dette er benyttet i forslaget.

5.3.7 Omsetning

Enkelte høringsinnspill omhandler definisjonen av omsetning. Den norske Bokhandlerforening støtter forslaget om en slik definisjon og mener det er vesentlig at loven inkluderer omsetning fra alle aktører som selger bøker til sluttkunde, enten i eksemplarsalg eller i abonnement, uavhengig av format. Høringsinstansen foreslår at definisjonen av omsetning blir «salg av bøker i eksemplar og tilgjengeliggjøring gjennom strømmetjeneste eller annen tjeneste som gir sluttkunde tilgang til bøker i ett eller flere formater gjennom å tegne abonnement».

Den norske Forleggerforening mener definisjonen er upresis, og viser til at omsetningsbegrepet, i tråd med en naturlig forståelse av ordlyden, bør være knyttet til et vederlagselement. Denne høringsinstansen mener videre at definisjonen ikke i stor nok grad tar høyde for eventuell utvikling på området. Den foreslåtte definisjonen begrenses til de typene av omsetning som er eksplisitt opplistet, og omfatter for eksempel ikke korttidsleie av eksemplarer av digitale lydbøker eller e-bøker i tjenester hvor man ikke må tegne abonnement. Høringsinstansen foreslår på bakgrunn av dette at man i loven tar i bruk en definisjon av omsetning som er nøytral, dynamisk og omfatter alle former for omsetning, for eksempel etter mønster fra merverdiavgiftsloven § 1-3 første ledd bokstav a som omtaler omsetning som «levering av varer og tjenester mot vederlag».

5.3.8 Fastpris

Den norske Bokhandlerforening og Biblioteksentralen SA støtter definisjonen. Biblioteksentralen SA påpeker likevel at det er uklart om leverandøren kan endre en bindende videresalgspris i fastprisperioden. Videre mener Den norske Bokhandlerforening at det bør fremkomme at leverandør gis mulighet til å endre til en ny og en lavere bindende videresalgspris på den innbundne boka og e-boka i løpet av fastprisperioden, fra det tidspunkt hvor tittelen tilbys i et annet og rimeligere format.

Den norske Forfatterforening og Grafill – Norsk organisasjon for visuell kommunikasjon mener definisjonen bør deles i to definisjoner, for å klargjøre forskjellen på en fastpris og en fastprisperiode, samt understreke at fastpris settes én gang i fastprisperioden.

Den norske Forleggerforening mener det er svakheter ved selve begrepet «fastpris», all den tid utgiver etter dagens ordning selv har kunnet endre «fastprisen» også i fastprisperioden. Prisen trenger med andre ord ikke være fast, men den er bindende på det nivået som er satt av utgiver til enhver tid i perioden. Høringsinstansen peker imidlertid på at begrepet er innarbeidet i bransjen og at det kan virke forvirrende om et annet begrep benyttes. Videre mener denne høringsinstansen at bindende «utsalgspris» er en mer treffende beskrivelse av fastpris enn bindende «videresalgspris». Dette gjelder desto mer da også utgivere selv selger egne utgivelser, og det i slike tilfeller ikke er tale om et videresalg. Det pekes også på at definisjonen med fordel kan ta høyde for at det ikke skjer et «salg» av digitale lydbøker og e-bøker. Det foreslås at «sluttbruker» erstattes med «sluttkunde».

5.3.9 Om definisjon av andre begrep

Stavanger kommune, Norsk Bibliotekforening, Bærum Bibliotek, Bærum kommune og Drammen kommune etterspør en klargjøring av hva som menes med et «eksemplar».

Flere instanser etterspør også en definisjon av «bibliotek», som Norsk Bibliotekforening, Norsk Oversetterforening, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO), Foreningen !les, Bibliotekarforbundet og Akademika AS.

5.4 Departementets vurderinger

5.4.1 Bok

Departementet viderefører i all hovedsak forslaget fra høringsnotatet, men foreslår på bakgrunn av innspillene i høringen visse endringer i bestemmelsens ordlyd.

Forslaget harmoniserer med definisjonen av bøker i merverdiavgiftsloven. Omsetning av bøker er fritatt for merverdiavgift i siste omsetningsledd. Fritaket gjelder tilsvarende for parallellutgaver av bøker utgitt som lydbøker eller elektroniske bøker, jf. merverdiavgiftsloven § 6-4 første ledd. Bøker er nærmere definert i merverdiavgiftsforskriften § 6-4-1 og er avgrenset til publikasjoner som ikke er aviser eller tidsskrift. Fritaket er begrunnet med at det ble ansett for uheldig å avgiftsbelegge det trykte ord i et så lite språksamfunn som det norske, og må anses som et gode for utgivere av bøker. Etter departementets vurdering er det rimelig at bøker som får fritak for merverdiavgift, blir omfattet av lovforslagets definisjon av bøker og dermed blir omfattet av lovforslagets bestemmelser om blant annet fastpris, og skaffe- og leveringsplikt. Dette sikrer samvirke mellom de foreslåtte reguleringene i bokloven og fritaket for merverdiavgift, som har felles språkpolitisk begrunnelse.

I vurderingen av hvilke publikasjoner som vil være omfattet av bokdefinisjonen, vil det være hensiktsmessig å se hen til eksisterende tolkningspraksis etter merverdiavgiftsloven og tilhørende forskrift. Eksempelvis vil barnebøker og tegneserier i bokform anses som bøker i boklovens forstand. Samlinger av bildetrykk eller lignende, der sidene er uten tekst eller bare angir stedsnavn, personnavn, betegnelser eller korte instruksjoner, vil imidlertid ikke være omfattet av bokdefinisjonen. Tilsvarende gjelder dersom teksten i hovedsak innskrenker seg til kortfattede beskrivelser av bilder eller fotografier.

Norske Billedkunstnere uttaler at bokloven ikke må legge til rette for en tilsvarende streng tolkningspraksis som merverdiavgiftsregelverket, og viser til at praksisen illustrerer en uheldig forskjellsbehandling av ulike innholdsleverandører, og fremstår som tilfeldig. Departementet har forståelse for ovennevnte synspunkt, men fastholder behovet for å sikre samvirke mellom de foreslåtte reguleringene i bokloven og fritaket for merverdiavgift, som har felles språkpolitisk begrunnelse.

Enkelte høringsinstanser påpeker at bokdefinisjonen bør inneholde et krav om ISBN-nummer, tilsvarende departementets forslag til definisjon av begrepet «leverandør». Bokbasen uttaler følgende:

«Bokbasen har imidlertid også merket seg at det ikke er lagt inn noe tilsvarende krav om ISBN i definisjonen av ‘bok’ og uten at dette er kommentert i høringsnotatet. Dette kan skape usikkerhet om lovens anvendelsesområde, herunder om og i hvilken utstrekning loven er ment å få anvendelse for utgivelser uten ISBN, noe som i tilfelle kan skape praktiske utfordringer med hensyn til entydig identifikasjon av hva lovens rettigheter og plikter er knyttet til. Dette vil da forutsette at man holder seg til de regler som er gitt knyttet til bruk av ISBN.»

Departementet slutter seg til ovennevnte vurderinger, og foreslår å innføre krav om ISBN-nummer i ordlyden.

Flere av høringsinstansene mener at begrepet «bok» bør erstattes med begrepet «litterært verk», slik dette er definert i åndsverkloven § 2 andre ledd bokstav a, da dette vil dekke alt det «bok» skal dekke i forslaget til boklov. Departementet støtter ikke dette og holder fast ved begrepet «bok», da dette blant annet er et innarbeidet begrep i dagens bokavtale.

Den norske Bokhandlerforening foreslår at departementet tydeliggjør at en trykt bok er å anse som en papirbok, uavhengig av innbinding. Departementet foreslår justeringer i ordlyden i tråd med forslaget.

Videre peker flere høringsinstanser på at definisjonen av bok også må omfatte lydbøker hvor forlaget gir ut den innleste utgaven først, deretter tekstutgaven. Departementet er av den oppfatning at rekkefølgen på utgivelsesformatene, herunder at en innlest utgave av en bok utgis på et tidligere tidspunkt enn tekstutgaven av samme bok, ikke bør medføre at lydboka faller utenfor fastprissystemet når den utgis. Departementet deler imidlertid vurderingen av at forslaget til ordlyd ikke tar høyde for en slik situasjon og foreslår en tydeliggjøring i bestemmelsens ordlyd. Det må antas at den enkelte utgiver på et tidlig tidspunkt foretar en vurdering av hvilke format en bok skal utgis på. I en situasjon der utgiver utgir en innlest utgave av en bok som førsteformat, men har planlagt senere utgivelse av boka i tekstformat, vil følgelig lydboka være underlagt fastpris.

Departementet ser at den foreslåtte definisjonen av bok ikke vil dekke lydbøker som utelukkende utgis i lydbokformat. Departementet er imidlertid av den oppfatning at det ikke er hensiktsmessig å la bokloven gjelde for lydbøker som bare utgis på lyd. Mens papirbok og e-bok i all hovedsak er ulike formater for publikasjon av samme innhold og samme konsept, utvikler man på lyd ulike konsepter som er litteraturrelaterte. Ved å gå bort fra den skrevne boka som grunnlag for regulering, vil det bli en krevende oppgave å gå opp grensene for hvilke lydprodukter som skal defineres som bøker og falle inn under lovens fastprissystem. Selv om det pågår en rask utvikling av nye lydformater, er kjernen i statens støtteordninger for litteraturfeltet, og driveren for en boklov, å verne om det skrevne ord på norsk, samiske språk og nasjonale minoritetsspråk. Dersom det skjer en utvikling hvor litteraturproduksjon ikke lenger knytter seg til publisering av tekst for å omgå fastprissystemet, vil dette kreve en ny vurdering av bokdefinisjonen. Departementet vil følge med på utviklingen i denne delen av markedet.

Departementet foreslår etter dette at definisjonen av «bok» skal være «utgivelse med ISBN-nummer innenfor lovens virkeområde, som uavhengig av publiseringsformat tilgjengeliggjøres for publikum, for eksempel ulike formater av en papirbok, en e-bok eller en innlest parallellutgave av en papirbok eller en e-bok (lydbok)».

5.4.2 Leverandør/utgiver

Flere av høringsinstansene uttaler i høringen at begrepet «leverandør» bør endres til begrepet «utgiver». Det vises til at begrepet «utgiver» er mer treffende ettersom dette brukes av bransjen. Departementet slutter seg til dette.

Videre støtter departementet forslaget om å erstatte «privatperson eller virksomhet» med «fysisk eller juridisk person», som vil være mer presist, ettersom selvpublisister også gjerne handler i næring.

Departementet foreslår dermed at definisjonen av «utgiver» skal være «fysisk eller juridisk person som utgir bøker».

5.4.3 Forhandler

Begrepet forhandler vil i hovedsak omfatte fysiske bokhandler og nettbokhandler som omsetter papirbøker, e-bøker og lydbøker til sluttkunde. Begrepet skal imidlertid også omfatte andre virksomheter som omsetter bøker, for eksempel supermarkeder, kiosker, bensinstasjoner og alle andre steder det selges bøker.

Departementet støtter Den norske Bokhandlerforenings vurdering om at alle aktører som selger bøker til sluttkunde, enten i eksemplarsalg eller abonnement, uavhengig av format, i praksis er forhandlere. Dette gjelder også strømmetjenestene når disse gjennom loven pålegges å tilby eksemplarsalg av lydbøker. Departementet ser som en følge av dette, ikke behovet for å definere digitale abonnementstjenester særskilt.

Departementet mener at når definisjonen av forhandler skal gjelde alle som selger bøker, vil både selvpublisister og utgivere som selger egne utgivelser gjennom egne nettsider, falle inn under lovens definisjon av forhandler. Når det gjelder selvpublisister, viser departementet imidlertid til lovforslaget § 3 sjette ledd om at departementet kan gi forskrift om at enkelte av lovens bestemmelser ikke skal gjelde for utgiver eller forhandler, dersom bestemmelsene får urimelig store negative konsekvenser.

Departementet foreslår dermed at definisjonen av «forhandler» skal være «virksomhet som omsetter bøker til sluttkunde, fysisk eller digitalt».

5.4.4 Sluttkunde

Den norske Forleggerforening peker, som nevnt over, på at de sluttkundene som «kjøper» e-bøker og digitale lydbøker, i realiteten ikke kjøper eksemplarer av disse, men betaler for tilgang til dem.

Departementet deler denne vurderingen og foreslår på denne bakgrunn visse justeringer i ordlyden. Definisjonen av «sluttkunde» foreslås dermed å være «enhver som kjøper eller på annen måte betaler for tilgang til bøker til andre formål enn videresalg». Dette vil i hovedsak være forbrukere som kjøper bøker hos forhandler enkeltvis, men vil også omfatte enkelte storkunder som bibliotek, lag, foreninger og organisasjoner som kjøper inn større opplag, så lenge det ikke er for videresalg.

5.4.5 Digital abonnementstjeneste

Departementet viser til omtalen av forhandler i punkt 5.4.3. ovenfor, hvor det foreslås at digitale abonnementstjenester anses som forhandler etter lovens definisjon. Departementet ser derfor ikke behov for å definere en digital abonnementstjeneste særskilt og opprettholder ikke forslaget.

5.4.6 Tittel

Forslaget opprettholdes ikke. Departementet ser at forslagets ordlyd i stor grad overlapper med forslaget til definisjon av «bok», og er dermed egnet til å skape forvirring. Begrepet «tittel» vil følgelig erstattes med begrepet «bok» i lovforslaget. Begrepet tittel brukes likevel i omtalen av de enkelte forslagene nedenfor, der hvor dette synes naturlig. Tittel skal da forstås som synonymt med bok.

5.4.7 Omsetning

Departementet viderefører ikke forslaget til definisjon av begrepet «omsetning». Etter en nærmere vurdering er departementet av den oppfatning at innholdet i begrepet «omsetning» i tilstrekkelig grad fremgår av en naturlig tolkning av ordlyden, herunder salg av varer og tjenester mot vederlag.

5.4.8 Fastpris

Flere høringsinstanser ønsker at definisjonen av fastpris bør reflektere en mulighet til å endre fastprisen i fastprisperioden. Departementet går ikke inn for dette, da det vil kunne undergrave fastprisordningen. Fastprisen skal settes én gang i fastprisperioden. Se nærmere om denne problemstillingen i omtalen av fastpris i punkt 8. Departementet mener videre at det er overflødig å vise til fastprisperioden i definisjonen av fastpris. Perioden vil følge av forslaget § 5 om fastpris.

Departementet foreslår definisjonen av «fastpris» som «bindende utsalgspris til sluttkunde på en bok».

5.4.9 Om definisjon av andre begrep

Departementet ser ikke behov for å innta egne definisjoner av «eksemplar» eller «bibliotek» i loven. Departementet vurderer at begrepet «eksemplarsalg» er tilstrekkelig forklart gjennom sammenhengen i lovteksten og de generelle merknadene.

Hva som ligger i eksemplarsalg vil ha noe ulikt innhold for en fysisk bok og en digital bok. Ved «eksemplarsalg» av fysiske bøker skjer det en overdragelse av råderetten til det fysiske eksemplaret av boka fra selger til kjøper. Ved «eksemplarsalg» av digitale bøker gis kjøperen en tillatelse, som i de fleste tilfeller vil være evigvarende, til å konsumere bokas innhold mot et engangsvederlag. I sistnevnte tilfelle er bruken regulert gjennom lisensvilkår, ettersom det i opphavsrettslig forstand ikke skjer en overdragelse av eiendomsretten til det digitale eksemplaret av boka fra selger til kjøper i en salgssituasjon. Det vises for øvrig til omtalen i punkt 10 og 11 nedenfor.

Departementet ser heller ikke behov for å definere «bibliotek». Dette begrepet brukes kun én gang i lovteksten i forbindelse med forskriftshjemmel til å gi rabatter til bibliotek på bøker i fastpris. Ved behov kan «bibliotek» defineres nærmere i forskriften.