Europaparlaments- og rådsdirektiv 2013/36/EU av 26. juni 2013 om adgang til å utøve virksomhet som kredittinstitusjon og om tilsyn med kredittinstitusjoner og verdipapirforetak, om endring av direktiv 2002/87/EF og om oppheving av direktiv 2006/48/EF og 2006/49/EF

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 53 nr. 1,

under henvisning til forslag fra Europakommisjonen,

etter oversending av utkast til regelverksakt til de nasjonale parlamentene,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske sentralbank(1),

etter den ordinære regelverksprosessen og

ut fra følgende betraktninger:

• 1) Europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/48/EF av 14. juni 2006 om adgang til å starte og utøve virksomhet som kredittinstitusjon(2) og europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/49/EF av 14. juni 2006 om verdipapirforetaks og kredittinstitusjoners kapitaldekningsgrad(3) er blitt betydelig endret en rekke ganger. Mange bestemmelser i direktiv 2006/48/EF og 2006/49/EF får anvendelse på både kredittinstitusjoner og verdipapirforetak. Av klarhetshensyn og for å sikre at disse bestemmelsene anvendes på en ensartet måte, bør de samles i nye regelverksakter som får anvendelse på både kredittinstitusjoner og verdipapirforetak, dvs. dette direktiv og europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 575/2013 av 26. juni 2013(4). For å bli mer tilgjengelige bør bestemmelsene i vedleggene til direktiv 2006/48/EF og 2006/49/EF inngå i den dispositive delen av dette direktiv og nevnte forordning.

• 2) Dette direktiv bør blant annet inneholde bestemmelser om tillatelse til å utøve virksomhet, erverv av kvalifiserende eierandeler, utøvelse av etableringsadgangen og adgangen til å yte tjenester, hvilken myndighet tilsynsmyndighetene i hjemstaten og vertsstaten har i denne forbindelse samt bestemmelser om startkapital og om tilsyn med kredittinstitusjoner og verdipapirforetak. Hovedformålet med dette direktiv er å samordne nasjonale bestemmelser om adgang til å utøve virksomhet som kredittinstitusjon og verdipapirforetak samt deres styringsformer og tilsynsrammer. Direktiv 2006/48/EF og 2006/49/EF inneholdt også bestemmelser om tilsynskrav for kredittinstitusjoner og verdipapirforetak. Disse kravene bør inngå i forordning (EU) nr. 575/2013, som fastsetter ensartede tilsynskrav som får anvendelse umiddelbart på kredittinstitusjoner og verdipapirforetak, ettersom slike krav er nært knyttet til finansmarkedenes virkemåte når det gjelder en rekke eiendeler som innehas av kredittinstitusjoner og verdipapirforetak. Dette direktiv bør derfor leses sammen med forordning (EU) nr. 575/2013 og bør, sammen med nevnte forordning, utgjøre den rettslige rammen for bankvirksomheten, tilsynsrammen samt tilsynsreglene for kredittinstitusjoner og verdipapirforetak.

• 3) De alminnelige tilsynskravene som er fastsatt i forordning (EU) nr. 575/2013, utfylles med individuelle ordninger som bestemmes av vedkommende myndigheter innenfor rammen av deres løpende tilsyn med de enkelte kredittinstitusjonene og verdipapirforetakene. Omfanget av slike tilsynsordninger bør blant annet fastsettes i dette direktiv, og vedkommende myndigheter bør selv kunne vurdere hvilke ordninger som bør innføres. Når det gjelder individuelle likviditetsordninger, bør vedkommende myndigheter blant annet ta hensyn til prinsippene fastsatt i Den europeiske banktilsynskomités retningslinjer for likviditet (Guidelines on Liquidity Cost Benefit Allocation) av 27. oktober 2010.

• 4) I henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/39/EF av 21. april 2004 om markeder for finansielle instrumenter(5) kan verdipapirforetak som har fått tillatelse fra vedkommende myndighet i hjemstaten og er underlagt tilsyn av samme myndigheter, fritt etablere filialer og yte tjenester i andre medlemsstater. Nevnte direktiv inneholder derfor bestemmelser om samordning av reglene for tillatelse til verdipapirforetak og utøvelse av deres virksomhet. Det fastsetter imidlertid verken de beløpene som disse foretakene må ha som startkapital, eller noen felles ramme for overvåking av de risikoene de påtar seg, noe som bør inngå i dette direktiv.

• 5) Dette direktiv børe utgjøre det grunnleggende instrumentet for gjennomføringen av det indre marked både når det gjelder etableringsadgangen og adgangen til å yte finansielle tjenester.

• 6) For at det indre marked skal virke på en tilfredsstillende måte, kreves det ikke bare rettsregler, men også et nært og regelmessig samarbeid og en mer omfattende tilnærming av regulerings- og tilsynspraksis mellom vedkommende myndigheter i medlemsstatene.

• 7) Ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1093/2010 ble Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet) (EBA)(6) opprettet. Dette direktiv bør ta hensyn til EBAs rolle og funksjon i henhold til nevnte forordning og de framgangsmåtene som skal følges når EBA tildeles oppgaver.

• 8) Med tanke på at EBA får flere oppgaver i henhold til dette direktiv og forordning (EU) nr. 575/2013, bør Europaparlamentet og Rådet sikre at det stilles tilstrekkelige personalressurser og økonomiske midler til rådighet.

• 9) Som et første skritt i retning av en bankunion bør en felles tilsynsordning sikre at Unionens politikk for tilsyn med kredittinstitusjoner gjennomføres på en ensartet og effektiv måte, at det ensartede regelverket for finansielle tjenester anvendes på samme måte på kredittinstitusjoner i alle berørte medlemsstater, og at de aktuelle kredittinstitusjonene underlegges tilsyn av beste kvalitet, uavhengig av andre hensyn som ikke gjelder tilsyn. En felles tilsynsordning er grunnlaget for de neste skrittene i retning av en bankunion. Dette gjenspeiler prinsippet om at enhver innføring av felles ordninger for inngripen i krisesituasjoner bør bygge på felles kontroller for å redusere sannsynligheten for at det blir behov for å bruke slike ordninger. Det europeiske råd uttrykte i sine konklusjoner av 14. desember 2012 at Kommisjonen i løpet av 2013 ville framlegge et forslag om en felles krisehåndteringsordning for medlemsstater som deltar i den felles tilsynsordningen, slik at medregelgiverne kan prioritere med sikte på vedtakelse i Europaparlamentets inneværende valgperiode. Integreringen av den finansielle rammen kan styrkes ytterligere ved at det opprettes en felles krisehåndteringsordning, herunder hensiktsmessige og effektive støtteordninger for å sikre at beslutninger om krisehåndtering av banker treffes raskt, upartisk og i alle berørte parters beste interesse.

• 10) Overføringen av tilsynsoppgaver til Den europeiske sentralbank (ESB) for visse medlemsstater bør være forenlig med Det europeiske finanstilsynssystem (ESFS) som ble opprettet i 2010, og målet som lå til grunn for det, om å utvikle et felles regelverk og øke tilnærmingen av tilsynspraksis i hele Unionen. ESB bør utføre sine oppgaver med forbehold for og i samsvar med Unionens traktater og den avledede unionsretten, kommisjonsbeslutninger innenfor statsstøtte, konkurranseregler og tilsyn med fusjoner samt det felles regelverket som gjelder for alle medlemsstatene. EBA har fått i oppgave å utarbeide utkast til tekniske standarder og retningslinjer og anbefalinger for å sikre tilnærming av tilsynspraksis og en ensartet anvendelse av tilsynsresultatene innenfor Unionen. ESB bør ikke utføre disse oppgavene, men bør ha myndighet til å vedta forordninger i henhold til artikkel 132 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV) i samsvar med rettsakter vedtatt av Kommisjonen på grunnlag av utkast utarbeidet av EBA og med retningslinjer og anbefalinger i henhold til artikkel 16 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

• 11) EBAs rettslig bindende meglerrolle er et viktig element for å fremme samordning, ensartet tilsyn og tilnærming av tilsynspraksis. Megling innenfor rammen av EBA kan innledes enten på EBAs eget initiativ, når dette er fastsatt særskilt, eller på anmodning fra en eller flere vedkommende myndigheter i tilfelle uenighet. Dette direktiv og forordning (EU) nr. 575/2013 bør utvide utvalget av situasjoner der EBA kan utøve sin rettslig bindende meglerrolle for å bidra til konsekvent tilsynspraksis. EBA har ikke på eget initiativ noen meglerrolle når det gjelder å utpeke betydelige filialer og fastsette institusjonsspesifikke tilsynskrav i henhold til dette direktiv. For å fremme samordning og gjøre tilsynspraksisen mer ensartet på disse følsomme områdene bør imidlertid vedkommende myndigheter ved uenighet kunne benytte seg av EBAs megling på et tidlig tidspunkt i prosessen. En slik tidlig EBA-megling bør bidra til en løsning på uenigheten.

• 12) For å verne oppsparte midler og for å skape like konkurransevilkår for kredittinstitusjonene bør tiltak for å samordne tilsynet med kredittinstitusjoner gjelde for samtlige av dem. Det bør imidlertid tas behørig hensyn til de objektive forskjellene i deres vedtekter og mål, som fastsatt i nasjonal lovgivning.

• 13) For å sikre at det indre marked virker på en tilfredsstillende måte, er gjennomsiktige, forutsigbare og harmoniserte tilsynspraksiser og tilsynsbeslutninger nødvendige for å kunne drive forretningsvirksomhet og styre grupper av kredittinstitusjoner som driver grensekryssende virksomhet. EBA bør derfor bedre harmoniseringen av tilsynspraksis. Tilsynsprosesser og tilsynsbeslutninger bør ikke innvirke på det indre markeds virkemåte med hensyn til fri bevegelighet for kapital. Tilsynskollegiene bør sikre at det foreligger et felles og sammenhengende arbeidsprogram og harmoniserte tilsynsbeslutninger. Samarbeidet mellom vedkommende myndigheter i hjemstaten og i vertsstaten bør styrkes gjennom større gjennomsiktighet og økt utveksling av opplysninger.

• 14) Virkeområdet for disse tiltakene bør derfor være så vidt som mulig og omfatte alle institusjoner hvis virksomhet består i å motta midler som skal tilbakebetales, fra allmennheten, enten som innskudd eller i andre former, for eksempel løpende utstedelse av obligasjoner og andre tilsvarende verdipapirer, samt å yte kreditt for egen regning. Det bør fastsettes unntak for visse kredittinstitusjoner som dette direktiv ikke får anvendelse på. Dette direktiv bør ikke berøre anvendelsen av nasjonal lovgivning som inneholder bestemmelser om særlige supplerende tillatelser som gjør det mulig for kredittinstitusjoner å utøve en bestemt virksomhet eller foreta visse typer transaksjoner.

• 15) Det er hensiktsmessig å begrense harmoniseringen til det som er nødvendig og tilstrekkelig for å sikre gjensidig anerkjennelse av tillatelser og tilsynsordninger som gjør det mulig å gi en enkelt tillatelse som er gyldig i hele Unionen, og å anvende prinsippet om tilsyn ved hjemstatens tilsynsmyndigheter.

• 16) Prinsippene om gjensidig anerkjennelse og tilsyn ved hjemstatens tilsynsmyndigheter innebærer at medlemsstatenes vedkommende myndigheter bør avslå å gi tillatelse eller tilbakekalle tillatelsen når innholdet i virksomhetsplanen, den geografiske fordelingen av virksomheten eller den virksomheten som faktisk er utøvd, klart viser at en kredittinstitusjon har valgt en medlemsstats rettssystem for å unngå strengere standarder som gjelder i en annen medlemsstat der kredittinstitusjonen utøver eller har til hensikt å utøve størstedelen av sin virksomhet. Dersom det ikke er noe som tyder på dette, men størstedelen av de samlede eiendelene til foretakene i en bankgruppe befinner seg i en annen medlemsstat hvis vedkommende myndigheter har ansvar for å føre tilsyn på konsolidert grunnlag, bør ansvaret for å føre tilsyn på konsolidert grunnlag endres bare med samtykke fra disse vedkommende myndighetene.

• 17) Vedkommende myndigheter bør ikke gi en kredittinstitusjon tillatelse eller opprettholde tillatelsen dersom de kan bli hindret i å utøve sine tilsynsfunksjoner effektivt på grunn av nære forbindelser mellom nevnte vedkommende institusjon og andre fysiske eller juridiske personer. Kredittinstitusjoner som allerede har fått tillatelse, bør også oppfylle vedkommende myndigheters krav med hensyn til slike nære forbindelser.

• 18) Henvisningen til tilsynsmyndighetenes effektive utøvelse av sine tilsynsfunksjoner omfatter det tilsynet på konsolidert grunnlag som bør føres med en kredittinstitusjon eller et verdipapirforetak når dette er fastsatt i unionsretten. I slike tilfeller bør de myndighetene som mottar søknaden om tillatelse, kunne fastsette hvilke vedkommende myndigheter som skal føre tilsyn på konsolidert grunnlag med kredittinstitusjonen eller verdipapirforetaket.

• 19) Kredittinstitusjoner som har fått tillatelse i sin hjemstat, bør kunne utøve hvilken som helst eller all virksomhet som er oppført på listen i vedlegg I, i hele Unionen, ved å etablere filialer eller ved å yte tjenester.

• 20) Prinsippet om gjensidig anerkjennelse bør utvides til å omfatte denne virksomheten når den utøves av finansinstitusjoner som er datterforetak av kredittinstitusjoner, forutsatt at slike datterforetak omfattes av det konsoliderte tilsynet med morforetaket og oppfyller visse strenge vilkår.

• 21) En vertsstat bør i forbindelse med utøvelse av etableringsretten og adgangen til å yte tjenester kunne kreve at særlige bestemmelser i dens nasjonale lover og forskrifter overholdes av enheter som ikke har tillatelse som kredittinstitusjon i hjemstaten, og med hensyn til virksomhet som ikke er oppført på listen over virksomhet som omfattes av gjensidig anerkjennelse, forutsatt på den ene side at disse bestemmelsene ikke allerede er fastsatt i forordning (EU) nr. 575/2013, er forenlige med fellesskapsretten og er begrunnet i hensynet til allmennhetens interesser, og på den annen side at disse enhetene eller denne virksomheten ikke er underlagt tilsvarende regler i lover eller forskrifter i hjemstaten.

• 22) Ut over forordning (EU) nr. 575/2013, der det er fastsatt tilsynskrav som gjelder umiddelbart for kredittinstitusjoner og verdipapirforetak, bør medlemsstatene påse at det ikke er noe til hinder for at den virksomheten som omfattes av den gjensidige anerkjennelsen, kan utøves på samme måte som i hjemstaten, så lenge virksomheten ikke er i strid med lovbestemmelser om vern av allmennhetens interesser i vertsstaten.

• 23) De reglene som gjelder for filialer av kredittinstitusjoner som har sitt hovedkontor i en tredjestat, bør være ensartet i alle medlemsstater. Det er viktig å fastsette at slike regler ikke kan være gunstigere enn regler som gjelder for filialer av kredittinstitusjoner fra en annen medlemsstat. Unionen bør kunne inngå avtaler med tredjestater om anvendelse av regler som gir slike filialer samme behandling på hele Unionens territorium. Filialer av kredittinstitusjoner som har tillatelse i tredjestater, bør ikke omfattes av adgangen til å yte tjenester eller etableringsadgangen i andre medlemsstater enn der de er etablert.

• 24) Det bør inngås avtaler mellom Unionen og tredjestater for å gjøre det mulig å gjennomføre konsolidert tilsyn over et størst mulig geografisk område.

• 25) Ansvaret for tilsyn med en institusjons økonomiske soliditet, og særlig med dens solvens på konsolidert grunnlag, bør påhvile institusjonens hjemstat. Tilsynet med Unionens bankgrupper bør utøves i nært samarbeid mellom vedkommende myndigheter i hjemstaten og vertsstaten.

• 26) Vedkommende myndigheter i vertsstaten bør ha myndighet til i enkelttilfeller å foreta stedlige kontroller av og tilsyn med virksomheten til filialer av institusjoner på deres territorium og kreve opplysninger fra en filial om dens virksomhet samt relevante opplysninger til statistikkformål, opplysningsformål eller tilsynsformål dersom vertsstaten anser det som relevant av hensyn til finanssystemets stabilitet.

• 27) Vertsstatenes vedkommende myndigheter bør få opplysninger om virksomhet som utøves på deres territorium. Hjemstatens vedkommende myndigheter bør treffe tilsynstiltak med mindre vertsstatens vedkommende myndigheter må treffe forebyggende hastetiltak.

• 28) For at det indre bankmarked skal kunne virke på en tilfredsstillende måte, kreves det ikke bare rettsregler, men også et nært og regelmessig samarbeid og en vesentlig bedre tilnærming av regulerings- og tilsynspraksis mellom medlemsstatenes vedkommende myndigheter. For dette formål bør problemer som gjelder enkelte kredittinstitusjoner og gjensidig utveksling av opplysninger, behandles gjennom EBA. Den nevnte framgangsmåten for gjensidig utveksling av opplysninger bør ikke erstatte tosidig samarbeid. Vedkommende myndigheter i vertsstaten bør i krisesituasjoner på eget initiativ eller på initiativ fra vedkommende myndigheter i hjemstaten alltid kunne kontrollere at virksomheten til en kredittinstitusjon som er etablert på vedkommende vertsstats territorium, utøves i samsvar med gjeldende lovgivning og med prinsippene for god forvaltnings- og regnskapspraksis og forsvarlig internkontroll.

• 29) Det bør tillates utveksling av opplysninger mellom vedkommende myndigheter og myndigheter eller organer som i kraft av sin funksjon bidrar til å styrke finanssystemets stabilitet. For å bevare opplysningenes fortrolige karakter bør antallet mottakere være strengt begrenset.

• 30) Visse former for atferd, som bedrageri og innsidehandel, vil kunne påvirke finanssystemets stabilitet og integritet. Det er nødvendig å fastsette på hvilke vilkår utveksling av opplysninger kan tillates i slike tilfeller.

• 31) Når det er fastsatt at opplysninger kan gis videre bare med vedkommende myndigheters uttrykkelige samtykke, bør vedkommende myndigheter kunne gjøre sitt samtykke betinget av at strenge krav blir overholdt.

• 32) Utveksling av opplysninger bør tillates mellom vedkommende myndigheter og sentralbanker og andre organer med lignende funksjon i deres egenskap av monetære myndigheter og, når det er nødvendig for å føre tilsyn med, treffe forebyggende tiltak for og omstrukturere kriserammede institusjoner samt i krisesituasjoner, dersom det er relevant, andre offentlige myndigheter og sentralmyndigheter med ansvar for å utarbeide lovgivning om tilsyn med kredittinstitusjoner, finansinstitusjoner, investeringstjenester og forsikringsforetak, samt offentlige myndigheter med ansvar for tilsyn med betalingssystemer.

• 33) For å styrke tilsynet med institusjoner og vernet av deres kunder bør revisorer ha plikt til umiddelbart å underrette vedkommende myndigheter dersom de ved utførelsen av sine oppgaver får kjennskap til visse forhold som vil kunne få alvorlige følger for en institusjons finansielle stilling eller dens administrative og regnskapsmessige organisering. Av samme grunn bør medlemsstatene også fastsette at en slik plikt gjelder under alle omstendigheter der en revisor ved utførelsen av sine oppgaver oppdager slike forhold i et foretak som har nære forbindelser til en kredittinstitusjon. Revisorenes plikt til eventuelt å underrette vedkommende myndigheter om visse forhold og beslutninger med hensyn til en institusjon som de oppdager ved utførelsen av sine oppgaver i et ikke-finansielt foretak, bør i seg selv verken endre arten av deres oppgaver i vedkommende foretak eller den måten de bør utføre sine oppgaver på i foretaket.

• 34) Målet med dette direktiv og forordning (EU) nr. 575/2013 er å sikre institusjoners solvens. Dersom det, på tross av solvenskrav, skulle oppstå en krise, er det nødvendig å sikre at institusjoner kan bli gjenstand for krisehåndtering en ordnet måte, at de negative følgene for realøkonomien begrenses og at det unngås at skattebetalerne må bidra. For dette formål og i påvente av bedre samordning på unionsplan bør EBA i samsvar med forordning (EU) nr. 1093/2010 vurdere og samordne initiativer som gjelder gjenopprettings- og krisehåndteringsplaner med sikte på å fremme tilnærming på dette området. For dette formål bør EBA på forhånd holdes fullt underrettet om møter om gjenopprettings- og krisehåndteringsplaner og bør ha rett til å delta på slike møter. Visse medlemsstaters myndigheter har allerede innført en plikt for institusjoner og myndigheter til å utarbeide gjenopprettings- og krisehåndteringsplaner. Det er derfor hensiktsmessig at institusjonene pålegges å samarbeide med myndighetene om dette. Når en gjenopprettings- eller krisehåndteringsplan utarbeides, bør EBA bidra til og delta aktivt i utviklingen og samordningen av effektive og ensartede gjenopprettings- og krisehåndteringsplaner i samsvar med forordning (EU) nr. 1093/2010. Planer som omfatter systemviktige institusjoner, bør prioriteres.

• 35) For å sikre at institusjonene, de personene som faktisk kontrollerer en institusjons forretningsvirksomhet, og medlemmene av institusjonens ledelsesorgan overholder de forpliktelsene som følger av dette direktiv og av forordning (EU) nr. 575/2013, og for å sikre lignende behandling i hele Unionen bør medlemsstatene ha plikt til å innføre administrative sanksjoner og andre administrative tiltak som er virkningsfulle, står i forhold til overtredelsen og virker avskrekkende. Administrative sanksjoner og andre administrative tiltak som fastsettes av medlemsstatene, bør derfor oppfylle visse grunnleggende krav med hensyn til mottakere, kriterier som det bør tas hensyn til når de anvendes, offentliggjøring, viktigste fullmakter til å ilegge sanksjoner og størrelsen på overtredelsesgebyrer.

• 36) Vedkommende myndigheter bør særlig ha myndighet til å ilegge overtredelsesgebyrer som er tilstrekkelig høye til å utligne de fordelene som kan forventes, og som virker avskrekkende selv for større institusjoner og deres ledere.

• 37) For å sikre en ensartet anvendelse av administrative sanksjoner eller andre administrative tiltak i alle medlemsstater bør medlemsstatene ved fastsettelse av arten av administrative sanksjoner eller andre administrative tiltak og overtredelsesgebyrenes størrelse sikre at vedkommende myndigheter tar hensyn til alle relevante omstendigheter.

• 38) For å sikre at administrative sanksjoner virker avskrekkende, bør de normalt offentliggjøres, unntatt i visse bestemte tilfeller.

• 39) For å vurdere om medlemmene av ledelsen og av ledelsesorganet har godt omdømme, kreves det et effektivt system for informasjonsutveksling der EBA, med forbehold for krav om taushetsplikt og vern av personopplysninger , bør ha rett til å ha en sentral database med opplysninger om administrative sanksjoner, herunder eventuelle klager i denne forbindelse, som bare vedkommende myndigheter har tilgang til. Under alle omstendigheter bør opplysninger om straffbare forhold utveksles i samsvar med rammebeslutning 2009/315/JIS(7) og beslutning 2009/316/JIS (8), som innarbeidet i nasjonal lovgivning.

• 40) For å kunne avdekke mulige overtredelser av nasjonale bestemmelser som innarbeider dette direktiv og forordning (EU) nr. 575/2013 i nasjonal lovgivning, bør vedkommende myndigheter ha den nødvendige granskingsmyndigheten og innføre effektive ordninger for å oppmuntre til rapportering av mulige og faktiske overtredelser. Disse ordningene bør ikke berøre retten til forsvar for enhver som er anklaget for en overtredelse.

• 41) Dette direktiv bør fastsette administrative sanksjoner og andre administrative tiltak for å sikre størst mulig handlingsrom etter en overtredelse og for å bidra til å forebygge nye overtredelser, uansett om tiltakene utgjør administrative sanksjoner eller andre administrative tiltak i henhold til nasjonal lovgivning. Medlemsstatene bør kunne fastsette ytterligere sanksjoner og høyere overtredelsesgebyrer enn dem som er fastsatt i dette direktiv.

• 42) Dette direktiv bør ikke påvirke bestemmelser om strafferettslige sanksjoner i medlemsstatenes lovgivning.

• 43) Medlemsstatene bør sikre at kredittinstitusjoner og verdipapirforetak har en ansvarlig kapital som, sett i forhold til den risikoen de er eller kan bli eksponert for, er tilstrekkelig med hensyn til mengde, kvalitet og fordeling. Medlemsstatene bør derfor sikre at kredittinstitusjoner og verdipapirforetak har strategier og framgangsmåter for å vurdere og opprettholde en tilstrekkelig ansvarlig kapital.

• 44) Vedkommende myndigheter bør få i oppgave å sikre at institusjonene er godt organisert og har tilstrekkelig ansvarlig kapital, idet det tas hensyn til den risikoen som institusjonene er eller kan bli eksponert for.

• 45) For å sikre at institusjoner som driver virksomhet i flere medlemsstater, ikke pålegges uforholdsmessig store byrder som et resultat av at de enkelte medlemsstatenes vedkommende myndigheter fortsatt har ansvar for tillatelser og tilsyn, er det viktig at samarbeidet mellom vedkommende myndigheter blir vesentlig bedre. EBA bør fremme og styrke dette samarbeidet.

• 46) For å sikre en overordnet markedsdisiplin i hele Unionen bør vedkommende myndigheter offentliggjøre opplysninger om den virksomheten som utøves av kredittinstitusjoner og verdipapirforetak. Slike opplysninger bør være tilstrekkelige til at det kan foretas en sammenligning av de metodene som benyttes av de forskjellige vedkommende myndighetene i medlemsstatene, og de bør utfylle kravene i forordning (EU) nr. 575/2013 med hensyn til institusjoners offentliggjøring av tekniske opplysninger.

• 47) Tilsyn med institusjoner på konsolidert grunnlag tar sikte på å verne innskyternes og investorenes interesser og sikre finanssystemets stabilitet. For å være effektivt bør tilsyn på konsolidert grunnlag derfor kunne anvendes på alle bankgrupper, herunder bankgrupper der morforetaket ikke er en kredittinstitusjon eller et verdipapirforetak. Medlemsstatene bør stille de nødvendige juridiske virkemidlene til rådighet for vedkommende myndigheter, slik at de kan føre slikt tilsyn.

• 48) Når det gjelder grupper med blandet virksomhet, der morforetaket kontrollerer minst ett datterforetak, bør vedkommende myndigheter kunne vurdere den finansielle stillingen for hver kredittinstitusjon eller hvert verdipapirforetak innenfor en slik gruppe. Vedkommende myndigheter bør minst ha mulighet til å innhente fra samtlige foretak i gruppen de opplysningene som er nødvendige for å føre tilsyn. Det bør opprettes et samarbeid mellom myndigheter med ansvar for tilsyn i ulike finanssektorer når det gjelder grupper av foretak som driver flere typer finansvirksomhet.

• 49) Medlemsstatene bør kunne avslå eller tilbakekalle en kredittinstitusjons tillatelse dersom visse strukturer i en foretaksgruppe vurderes som uegnet til å utøve bankvirksomhet fordi det ikke er mulig å føre effektivt tilsyn med dem. Vedkommende myndigheter bør derfor ha den nødvendige myndighet til å sikre en sunn og fornuftig ledelse av kredittinstitusjoner. For å sikre en bærekraftig og allsidig bankkultur i Unionen som først og fremst tjener unionsborgernes interesser, bør det oppmuntres til bankvirksomhet i mindre målestokk, som for eksempel kredittforeninger og samvirkebanker.

• 50) I vedkommende myndigheters mandat bør det på en hensiktsmessig måte tas hensyn til unionsdimensjonen. Vedkommende myndigheter bør derfor behørig vurdere den virkningen deres beslutninger vil få, ikke bare på finanssystemets stabilitet i deres jurisdiksjon, men også i alle andre berørte medlemsstater. Med forbehold for nasjonal lovgivning bør dette prinsippet kunne fremme den finansielle stabiliteten i hele Unionen og bør ikke binde vedkommende myndigheter rettslig til å oppnå et bestemt resultat.

• 51) Finanskrisen avdekket forbindelser mellom banksektoren og såkalte skyggebanker. En viss skyggebankvirksomhet er nyttig i den forstand at den holder risikoene atskilt fra banksektoren og på den måten unngår mulige negative virkninger for skattebetalerne og systemet. Ikke desto mindre er en bedre forståelse av skyggebankvirksomheten og dens forbindelser til enheter i finanssektoren og strengere bestemmelser for å sikre gjennomsiktighet, minske systemrisikoen og avskaffe enhver uhensiktsmessig praksis, nødvendig for finanssystemets stabilitet. Institusjonene kan bidra til dette gjennom ytterligere rapportering, men det er også nødvendig med nye særlige bestemmelser.

• 52) Økt gjennomsiktighet når det gjelder institusjonenes virksomhet, særlig med hensyn til overskudd, betalte skatter og mottatte tilskudd, er avgjørende for å gjenvinne unionsborgernes tillit til finanssektoren. Obligatorisk rapportering på dette området kan derfor ses som en viktig del av institusjonenes sosiale ansvar overfor berørte parter og samfunnet.

• 53) Svakheter i foretaksstyringen i et visst antall institusjoner har bidratt til en overdreven og uforsiktig risikotaking i banksektoren som har ført til flere kriserammede enkeltinstitusjoner og systemproblemer i medlemsstatene og på verdensplan. De svært generelle bestemmelsene om styring av institusjonene og det faktum at en stor del av rammene for foretaksstyring ikke er bindende, men hovedsakelig bygger på frivillige atferdsregler, har ikke i tilstrekkelig grad fremmet en effektiv gjennomføring av sunne metoder for foretaksstyring i institusjonene. I visse tilfeller har manglende effektiv kontroll internt i institusjonene medført at det ikke har vært noe effektivt tilsyn med ledelsens beslutningstaking, noe som har fremmet kortsiktige og altfor risikable ledelsesstrategier. Vedkommende myndigheters uklare rolle i tilsynet med foretaksstyringen i institusjonene har ikke gitt mulighet til tilstrekkelig kontroll med de interne styringsprosessene.

• 54) For å demme opp for den mulige negative innvirkningen dårlig utformede foretaksstyringsordninger kan ha på forsvarlig risikostyring, bør medlemsstatene innføre prinsipper og standarder for å sikre effektiv kontroll fra ledelsesorganets side, fremme en sunn risikokultur på alle nivåer i kredittinstitusjonene og verdipapirforetakene og gjøre det mulig for vedkommende myndigheter å føre tilsyn med at de interne styringsordningene er tilstrekkelige. Disse prinsippene og standardene bør få anvendelse samtidig som det tas hensyn til arten, omfanget og kompleksiteten av institusjonenes virksomhet. Medlemsstatene bør kunne pålegge prinsipper og standarder for foretaksstyring ut over dem som er fastsatt i dette direktiv.

• 55) Det brukes forskjellige styringsstrukturer i medlemsstatene. I de fleste tilfellene brukes en ledelseskultur på ett nivå eller på to nivåer. Definisjonene i dette direktiv er ment å omfatte alle eksisterende strukturer uten å anbefale noen av dem. Deres praktiske formål er fastsettelse av regler for å oppnå et bestemt resultat uansett hvilken nasjonal selskapslovgivning som får anvendelse på en institusjon i hver medlemsstat. Definisjonene bør derfor ikke påvirke den alminnelige kompetansefordelingen i samsvar med nasjonal selskapsrett.

• 56) Et ledelsesorgan bør forstås som et organ som har en ledelsesfunksjon og en tilsynsfunksjon. Et ledelsesorgans fullmakter og struktur varierer fra medlemsstat til medlemsstat. I medlemsstater der ledelsesorganer har en ettnivåstruktur, utfører ett styre både ledelses- og tilsynsoppgaver. I medlemsstater med tonivåsystem utøves tilsynsfunksjonen av et atskilt tilsynsorgan som ikke har noen ledelsesfunksjoner, og ledelsesfunksjonen utøves av et særskilt styre som er ansvarlig for den daglige ledelsen av foretaket. I samsvar med dette tildeles de ulike enhetene innenfor ledelsesorganet forskjellige oppgaver.

• 57) Rollen til medlemmer uten ledelsesansvar i en institusjons ledelsesorgan bør omfatte konstruktiv kritikk av institusjonens strategi for å bidra til dens utvikling, kontroll med ledelsens innsats for å nå de avtalte målene, kontroll av at den finansielle informasjonen er korrekt og at den finansielle styringen og risikostyringssystemene er solide og forsvarlige, kontroll av utformingen og gjennomføringen av institusjonens godtgjøringspolitikk og objektive synspunkter på ressurser, utnevnelser og atferdsnormer.

• 58) For å kunne overvåke ledelsens tiltak og beslutninger på en effektiv måte bør en institusjons ledelsesorgan sette av tilstrekkelig tid til å kunne ivareta sine funksjoner og til å forstå institusjonens virksomhet, dens viktigste risikoeksponeringer og virkningene av dens virksomhet og risikostrategi. Et medlem av ledelsesorganet som har for mange funksjoner i ledelsesorganer samtidig, vil ikke kunne bruke tilstrekkelig tid på tilsynsfunksjonen. Det er derfor nødvendig å begrense antall funksjoner et medlem av en institusjons ledelsesorgan kan ha samtidig i forskjellige enheter. Funksjoner i ledelsesorganer i institusjoner som ikke hovedsakelig har kommersielt formål, som ideelle eller veldedige organisasjoner, bør imidlertid ikke tas i betraktning ved anvendelse av en slik begrensning.

• 59) Når en institusjons aksjeeiere eller deltakere utnevner medlemmene i ledelsesorganet, bør de vurdere om kandidatene har de kunnskapene, kvalifikasjonene og ferdighetene som er nødvendige for å sikre en korrekt og forsvarlig ledelse av institusjonen. Disse prinsippene bør, når det gjelder medlemmene i ledelsesorganet, følges og komme til uttrykk gjennom gjennomsiktige og åpne framgangsmåter for utnevning.

• 60) Ledelsesorganers manglende overvåking av ledelsesbeslutninger skyldes delvis fenomenet «gruppetenkning». Dette fenomenet oppstår blant annet som følge av manglende mangfold i sammensetningen av ledelsesorganer. For å fremme selvstendige meninger og kritiske innvendinger bør sammensetningen av institusjonenes ledelsesorganer være tilstrekkelig mangfoldig når det gjelder alder, kjønn, geografisk opprinnelse og utdannings- og yrkesbakgrunn til at ulike synspunkter og erfaringer kommer til uttrykk. En jevn kjønnsfordeling er særlig viktig for å sikre en passende gjenspeiling av befolkningen. Særlig bør institusjoner som ligger under terskelverdien for representasjon av det underrepresenterte kjønn, prioritere å treffe egnede tiltak. Gjennom sin representasjon i ledelsesorganer kan arbeidstakerne også bidra med et viktig perspektiv og genuin kunnskap om institusjonenes interne virksomhet, og arbeidstakerrepresentasjon kan derfor anses som en positiv måte å fremme mangfold på. Ledelsesorganer med større mangfold bør være bedre i stand til å overvåke ledelsen og dermed bidra til bedre risikokontroll og motstandsdyktighet i institusjonene. Derfor bør mangfold være et av kriteriene ved sammensetning av ledelsesorganene. Institusjonene bør også ta hensyn til mangfold i sin ansettelsespolitikk i alminnelighet. En slik politikk bør for eksempel innebære at institusjonene oppmuntres til å velge kandidater fra innstillingslister som omfatter begge kjønn.

• 61) For å bedre overholdelsen av gjeldende lovgivning og styrke foretaksstyringen bør medlemsstatene innføre effektive og pålitelige ordninger for å oppmuntre til rapportering til vedkommende myndigheter av mulige eller faktiske overtredelser av nasjonale bestemmelser som innarbeider dette direktiv og forordning (EU) nr. 575/2013 i nasjonal lovgivning. Arbeidstakere som rapporterer om overtredelser innenfor sin egen institusjon, bør ha fullt vern.

• 62) En godtgjøringspolitikk som oppmuntrer til overdreven risikoatferd, kan undergrave en forsvarlig og effektiv risikostyring i kredittinstitusjoner og verdipapirforetak. Medlemmene i G-20 forpliktet seg til å gjennomføre Rådet for finansiell stabilitets (FSB) prinsipper for forsvarlig godtgjøringspraksis og tilhørende gjennomføringsstandarder, som gjelder mulige skadevirkninger av dårlig utformede godtgjøringsstrukturer på en forsvarlig risikostyring og kontroll med fysiske personers risikoatferd. Målet med dette direktiv er å gjennomføre internasjonale prinsipper og standarder på unionsplan ved å innføre en uttrykkelig forpliktelse for kredittinstitusjoner og verdipapirforetak til å innføre og opprettholde en godtgjøringspolitikk og -praksis som er forenlig med effektiv risikostyring, for kategorier av medarbeidere hvis arbeidsoppgaver har en vesentlig innvirkning på kredittinstitusjonenes og verdipapirforetakenes risikoprofil.

• 63) For å sikre at institusjonene har en forsvarlig godtgjøringspolitikk, bør det angis klare prinsipper for styring og godtgjøringsstruktur. Godtgjøringspolitikken bør særlig være tilpasset kredittinstitusjonens og verdipapirforetakets risikovillighet, verdier og langsiktige interesser. Derfor bør vurderingen av den resultatavhengige delen av godtgjøringen bygge på resultatene på lang sikt og ta hensyn til aktuelle og framtidige risikoer forbundet med disse resultatene.

• 64) Når en politikk med variabel godtgjøring overveies, bør det skjelnes mellom fast godtgjøring, som omfatter utbetalinger, forholdsmessige regelmessige pensjonsbidrag eller ytelser (dersom slike ytelser ikke er knyttet til eventuelle resultatkriterier), og variabel godtgjøring, som omfatter tilleggsutbetalinger, eller ytelser som avhenger av resultater, eller, i unntakstilfeller, andre avtaleelementer, men ikke slike som inngår i vanlige ansettelsesvilkår (som helsetjenester, barnepass eller forholdsmessige regelmessige pensjonsbidrag). Både økonomiske og andre ytelser bør omfattes.

• 65) For å unngå overdreven risikoatferd bør det under alle omstendigheter fastsettes en høyeste sats for forholdet mellom den faste og den variable bestanddelen av den samlede godtgjøringen. Det er i den forbindelse hensiktsmessig at institusjoners aksjeeiere, eiere og deltakere får en viss rolle. Medlemsstatene bør kunne fastsette strengere krav når det gjelder forholdet mellom de faste og de variable bestanddelene av den samlede godtgjøringen. For å oppmuntre til bruk av egenkapital- eller gjeldsinstrumenter som utbetales i henhold til langsiktige utsettelsesordninger som en variabel bestanddel av godtgjøringen, bør medlemsstatene innenfor visse grenser kunne tillate at institusjoner anvender en nominell diskonteringssats når de beregner disse instrumentenes verdi, med henblikk på å anvende den høyeste satsen. Medlemsstatene bør imidlertid ikke ha plikt til å sørge for en slik mulighet og bør kunne beslutte at muligheten gjelder for en lavere maksimal prosentsats av den samlede variable godtgjøringen enn den som er fastsatt i dette direktiv. For å sikre bruk av en harmonisert og ensartet metode som garanterer like vilkår i hele det indre marked, bør EBA gi egnet veiledning om den gjeldende nominelle diskonteringssatsen som skal brukes.

• 66) For å sikre at utformingen av godtgjøringspolitikken er en del av institusjonens risikostyring, bør ledelsesorganet vedta og regelmessig gjennomgå godtgjøringspolitikken. Bestemmelsene i dette direktiv om godtgjøring bør avspeile de ulike typene institusjoner på en forholdsmessig måte, idet det tas hensyn til deres størrelse og interne organisering samt virksomhetens art, omfang og kompleksitet. Særlig ville det ikke være rimelig å kreve at visse typer verdipapirforetak overholder alle disse prinsippene.

• 67) For å verne og fremme finansiell stabilitet i Unionen og unngå enhver omgåelse av kravene fastsatt i dette direktiv, bør vedkommende myndigheter sikre at prinsippene og reglene for godtgjøring følges av institusjonene på konsolidert grunnlag, dvs. på gruppe-, morforetaks- eller datterforetaksnivå, herunder filialer og datterforetak som er etablert i tredjestater.

• 68) Ettersom godtgjøringspolitikk og insitamentordninger som er uheldig utformet, kan øke risikoene som kredittinstitusjoner og verdipapirforetak eksponeres for, til et uakseptabelt nivå, bør det raskt treffes utbedringstiltak og ved behov egnede korrigerende tiltak. Det er derfor hensiktsmessig å sikre at vedkommende myndigheter har den nødvendige myndighet til å pålegge de relevante institusjonene å gjennomføre kvalitative eller kvantitative tiltak for å håndtere problemer med godtgjøringspolitikken som er påvist i forbindelse med tilsynskontrollen.

• 69) Bestemmelsene om godtgjøring skal ikke berøre den fulle utøvelsen av de grunnleggende rettighetene som er garantert ved artikkel 153 nr. 5 i TEUV, de generelle prinsippene i nasjonal avtale- og arbeidsrett, unionsretten og nasjonal lovgivning om aksjeeieres rettigheter og deltaking og det generelle ansvaret til den berørte institusjonens ledelsesorganer samt, der det er relevant, den retten partene i arbeidslivet har til å inngå og håndheve tariffavtaler i samsvar med nasjonal lovgivning og praksis.

• 70) Kravene til ansvarlig kapital for kredittrisiko og markedsrisiko bør bare i den grad det er nødvendig baseres på eksterne kredittvurderinger. Dersom kredittrisikoen er betydelig, bør institusjonene derfor i alminnelighet forsøke å bruke interne kredittvurderingsmetoder eller interne modeller. Standardiserte metoder som bygger på eksterne kredittvurderinger, kan imidlertid brukes dersom kredittrisikoen ikke er så betydelig, noe som generelt er tilfellet for mindre avanserte institusjoner, for ubetydelige eksponeringskategorier eller i tilfeller der det vil medføre for stor belastning å bruke interne metoder.

• 71) Direktiv 2006/48/EF og 2006/49/EF er en av de viktigste grunnene til den overdrevne avhengigheten av eksterne kredittvurderinger. I dette direktiv bør det tas hensyn til konklusjonene fra G-20-møtet og FSB-prinsippene om å redusere avhengigheten av eksterne kredittvurderinger. Institusjoner bør derfor oppmuntres til å bruke interne framfor eksterne kredittvurderinger selv ved beregning av krav til ansvarlig kapital.

• 72) Den overdrevne avhengigheten av eksterne kredittvurderinger bør reduseres, og alle automatiske virkninger av dem bør gradvis fjernes. Institusjoner bør derfor ha plikt til å innføre forsvarlige kriterier og beslutningsprosesser for kredittgiving. Institusjoner bør kunne bruke eksterne kredittvurderinger som en av flere faktorer i denne prosessen, men de bør ikke utelukkende eller automatisk basere seg på dem.

• 73) Anerkjennelsen av et kredittvurderingsbyrå som en ekstern kredittvurderingsinstitusjon bør ikke øke avskjermingen av et marked som allerede domineres av tre foretak. EBA, medlemsstatenes sentralbanker og ESB bør, uten å gjøre prosessen enklere eller mindre krevende, sørge for at flere kredittvurderingsbyråer anerkjennes som eksterne kredittvurderingsinstitusjoner for å åpne markedet for andre foretak.

• 74) På bakgrunn av de mange forskjellige strategiene som vedtas av institusjoner som bruker metoden med interne modeller, er det viktig at vedkommende myndigheter og EBA har god oversikt over de forskjellige risikovektede eiendelene og kravene til ansvarlig kapital som oppstår for tilsvarende eksponeringer i forbindelse med slike metoder. For dette formål bør institusjoner pålegges å framlegge for vedkommende myndigheter resultatene av interne modeller som brukes på EBA-utviklede referanseporteføljer som omfatter et stort antall eksponeringer. På grunnlag av de mottatte opplysningene bør vedkommende myndigheter treffe egnede tiltak for å sikre at likheter eller forskjeller i resultater for samme eksponering er velbegrunnet sett i forhold til de risikoene som oppstår. Mer generelt bør vedkommende myndigheter og EBA sikre at valget mellom metoden med interne modeller og en standardisert metode ikke fører til en undervurdering av kravene til ansvarlig kapital. Selv om kravene til ansvarlig kapital for operasjonell risiko er vanskeligere å fastsette for hver enkelt eksponering, og det derfor er hensiktsmessig å utelukke denne risikokategorien fra referansemålingsprosessen, bør vedkommende myndigheter følge med på utviklingen innenfor metodene med interne modeller for operasjonell risiko for å overvåke forskjellene i praksis og bedre tilsynsmetodene.

• 75) Det bør oppmuntres til utvikling av långivning basert på forretningsforbindelser, der de opplysningene som samles gjennom løpende forretningsforbindelser med kunder, brukes til å oppnå bedre kvalitet på aktsomhets- og risikovurderingen enn det som kan oppnås ved utelukkende å basere seg på standardopplysninger og kredittvurderinger.

• 76) Når det gjelder likviditetstilsyn, bør ansvaret ligge hos medlemsstatene så snart nøyaktige kriterier for kravet til likviditetsreserve får anvendelse. Det er derfor nødvendig å fullføre samordningen av tilsynet på dette området for å kunne innføre hjemstatstilsyn innen den tid. For å sikre effektivt tilsyn bør hjemstatens og vertsstatens vedkommende myndigheter utvide samarbeidet på likviditetsområdet.

• 77) Dersom de likvide midlene i en institusjon innenfor en gruppe i en krisesituasjon dekker likviditetsbehovet hos et annet medlem av gruppen, bør vedkommende myndigheter kunne unnta en institusjon fra kravene til likviditetsreserve og anvende disse kravene på konsolidert grunnlag istedenfor.

• 78) Tiltak som treffes på grunnlag av dette direktiv, bør ikke påvirke tiltak truffet i samsvar med europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/24/EF av 4. april 2001 om sanering og avvikling av kredittinstitusjoner(9). Tilsynstiltak bør ikke føre til forskjellsbehandling av kreditorer fra forskjellige medlemsstater.

• 79) I lys av finanskrisen og de konjunkturforsterkende mekanismene som bidro til at den oppsto, og som forsterket dens virkninger, utarbeidet FSB, Basel-komiteen for banktilsyn og G-20 anbefalinger for å dempe de konjunkturforsterkende virkningene av finansreguleringen. I desember 2010 utstedte Basel-komiteen nye internasjonale reguleringsstandarder for bankkapitalkrav (Basel III-reglene), herunder regler for kapitalbevaringsbuffere og motsykliske kapitalbuffere.

• 80) Det er derfor hensiktsmessig å stille krav om at kredittinstitusjoner og relevante verdipapirforetak i tillegg til andre krav til ansvarlig kapital har en kapitalbevaringsbuffer og en motsyklisk buffer for å sikre at de i perioder med økonomisk vekst bygger opp et tilstrekkelig kapitalgrunnlag til å dekke tap i kriseperioder. Den motsykliske kapitalbufferen bør bygges opp når den samlede veksten i kreditter og andre kategorier av eiendeler med en betydelig innvirkning på disse kredittinstitusjonenes og verdipapirforetakenes risikoprofil, anses for å bidra til oppbygging av systemrisiko, og senere utnyttes i kriseperioder.

• 81) For å sikre at motsykliske kapitalbuffere virkelig avspeiler den risikoen som banksektoren utsettes for ved en altfor stor utlånsvekst, bør kredittinstitusjoner og verdipapirforetak beregne sine institusjonsspesifikke buffere som et vektet gjennomsnitt av de motsykliske buffersatsene som gjelder i de statene der de har sine kreditteksponeringer. Hver medlemsstat bør derfor utpeke en myndighet med ansvar for kvartalsvis å fastsette den motsykliske buffersatsen for eksponeringer i nevnte medlemsstat. Denne buffersatsen bør ta hensyn til utlånsveksten og endringer i kredittgivingen som andel av BNP i nevnte medlemsstat samt alle andre variabler som påvirker risikoene for finanssystemets stabilitet.

• 82) For å fremme samsvar internasjonalt ved fastsettelse av motsykliske buffersatser har Basel-komiteen utviklet en metode på grunnlag av forholdet mellom kredittgiving og PNP. Metoden bør tjene som et felles utgangspunkt for berørte nasjonale myndigheters beslutninger om buffersatser, men bør ikke gi opphav til automatisk fastsettelse av buffere eller være bindende for den utpekte myndigheten. Buffersatsen bør på en meningsfull måte gjenspeile kredittsyklusen og risikoene som følge av altfor stor utlånsvekst i medlemsstaten, og bør ta behørig hensyn til den nasjonale økonomiens særtrekk.

• 83) Det er viktig at variabel godtgjøring begrenses slik at det kan sikres at kredittinstitusjoner og verdipapirforetak bygger opp igjen sine kapitalnivåer når de driver virksomhet innenfor bufferområdet. Kredittinstitusjoner og verdipapirforetak omfattes allerede av prinsippet om at bonuser og skjønnsmessige utbetalinger av variabel godgjøring til de kategoriene av medarbeidere hvis arbeidsoppgaver har en vesentlig innvirkning på institusjonens risikoprofil, må være bærekraftige med hensyn til institusjonens finansielle stilling. For å sikre at en institusjon raskt gjenoppretter sine nivåer for ansvarlig kapital, bør tildelingen av variabel godtgjøring og skjønnsmessig fastsatte pensjonsytelser tilpasses institusjonens overskuddssituasjon i perioder der det kombinerte bufferkravet ikke oppfylles, idet det tas hensyn til institusjonens soliditet på lang sikt.

• 84) Institusjoner bør behandle og kontrollere all konsentrasjonsrisiko ved hjelp av skriftlige retningslinjer og framgangsmåter. På grunn av arten av eksponeringer mot offentlig sektor er det mer effektivt å kontrollere konsentrasjonsrisikoene enn å foreta en risikovekting av disse eksponeringene, med tanke på deres størrelse og vanskelighetene med å kalibrere kravene til ansvarlig kapital. Kommisjonen bør på et passende tidspunkt framlegge en rapport for Europaparlamentet og Rådet om eventuelle ønskede endringer av den tilsynsmessige behandlingen av konsentrasjonsrisiko.

• 85) Medlemsstatene bør kunne kreve at visse institusjoner i tillegg til en kapitalbevaringsbuffer og en motsyklisk kapitalbuffer har en systemrisikobuffer for å forebygge og minske langsiktige ikke-konjunkturbetingede systemrisikoer eller makrotilsynsrisikoer som ikke omfattes av forordning (EU) nr. 575/2013, dersom det er risiko for forstyrrelse av finanssystemet som kan få alvorlige negative konsekvenser for finanssystemet og realøkonomien i en bestemt medlemsstat. Systemrisikobuffersatsen bør få anvendelse på alle institusjoner, eller på en eller flere deler av disse institusjonene, dersom institusjonene oppviser lignende risikoprofiler i sin forretningsvirksomhet.

• 86) For å sikre ensartet tilsyn på makronivå i hele Unionen bør Det europeiske råd for systemrisiko (ESRB) utvikle prinsipper som er tilpasset Unionens økonomi, og være ansvarlig for å overvåke anvendelsen av dem. Dette direktiv bør ikke hindre ESRB i å treffe tiltak som det anser som nødvendige i henhold til europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1092/2010 av 24. november 2010 om makrotilsyn med finanssystemet i Den europeiske union og om opprettelse av et europeisk råd for systemrisiko(10).

• 87) Medlemsstatene bør kunne anerkjenne den systemrisikobuffersatsen som er fastsatt av en annen medlemsstat, og anvende denne buffersatsen på nasjonalt godkjente institusjoner for eksponeringer i den medlemsstaten som har fastsatt buffersatsen. Den medlemsstaten som fastsetter buffersatsen, bør kunne anmode ESRB om å utstede en anbefaling som nevnt i artikkel 16 i forordning (EU) nr. 1092/2010 som rettes til en eller flere medlemsstater som kan anerkjenne systemrisikobuffersatsen, der de anbefaler dem å gjøre dette. En slik anbefaling er underlagt vilkårene fastsatt i artikkel 3 nr. 2 og artikkel 17 i nevnte forordning (følg anbefalingen eller forklar hvorfor det ikke gjøres).

• 88) Medlemsstatenes beslutninger om motsykliske buffersatser bør samordnes så langt som mulig. I den forbindelse kan ESRB på anmodning fra vedkommende myndigheters eller de utpekte myndighetenes anmodning lette diskusjonene mellom disse myndighetene om fastsettelse av de foreslåtte buffersatsene, herunder relevante variabler.

• 89) Når en kredittinstitusjon eller et verdipapirforetak ikke fullt ut oppfyller det kombinerte bufferkravet, bør institusjonen eller foretaket pålegges tiltak som skal sikre at deres nivå for ansvarlig kapital gjenopprettes innen rimelig tid. For å bevare kapital bør det innføres avpassede restriksjoner på skjønnsmessig utdeling av overskudd, herunder utbetaling av utbytte og variabel godtgjøring. For å sikre at slike institusjoner og foretak har en troverdig strategi for å gjenopprette nivåene for ansvarlig kapital, bør de pålegges å utarbeide og bli enige med vedkommende myndigheter om en kapitalbevaringsplan der det fastsettes hvordan restriksjonene på utdeling skal anvendes, samt andre tiltak som institusjonen eller foretaket har til hensikt å treffe for å sikre at bufferkravene oppfylles fullt ut.

• 90) Myndighetene forventes å innføre høyere krav til ansvarlig kapital for globalt systemviktige institusjoner (G-SII) for å kompensere for den høye risikoen som denne typen institusjoner utgjør for finanssystemet, og den virkningen det kan få for skattebetalerne dersom de bryter sammen. Dersom en myndighet innfører en systemrisikobuffer, og bufferen for globalt systemviktige institusjoner får anvendelse, bør den høyeste av de to gjelde. Dersom systemrisikobufferen får anvendelse bare på innenlandske eksponeringer, bør den komme i tillegg til bufferen for globalt systemviktige institusjoner eller bufferen for andre systemviktige institusjoner (O-SII) som får anvendelse i samsvar med dette direktiv.

• 91) Tekniske standarder for finansielle tjenester bør sikre konsekvent harmonisering og tilstrekkelig vern av innskytere, investorer og forbrukere i hele Unionen. EBA er et organ med høyt spesialisert sakkunnskap, og det ville derfor være effektivt og hensiktsmessig å gi den i oppgave å utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder og tekniske gjennomføringsstandarder som ikke innebærer politiske valg, og som framlegges for Kommisjonen. EBA bør sørge for at det finnes effektive forvaltnings- og rapporteringsprosesser ved utarbeidingen av tekniske standarder.

• 92) Kommisjonen bør gjennom delegerte rettsakter i henhold til artikkel 290 i TEUV og i samsvar med artikkel 10–14 i forordning (EU) nr. 1093/2010 vedta tekniske reguleringsstandarder utarbeidet av EBA om tillatelser og erverv av betydelige eierandeler i kredittinstitusjoner, utveksling av opplysninger mellom vedkommende myndigheter, utøvelse av etableringsadgangen og adgangen til å yte tjenester, tilsynssamarbeid, kredittinstitusjoners og verdipapirforetaks godtgjøringspolitikk og tilsyn med blandede finansielle holdingsselskaper. Kommisjonen og EBA bør sikre at disse standardene kan brukes av alle berørte institusjoner på en måte som står i forhold til disse institusjonenes og deres virksomhets art, omfang og kompleksitet.

• 93) Av hensyn til særtrekkene ved og antallet av tekniske reguleringsstandarder som skal vedtas i henhold til dette direktiv, bør tidsrommet der Europaparlamentet eller Rådet kan gjøre innsigelse mot en teknisk reguleringsstandard, når Kommisjonen vedtar en teknisk reguleringsstandard som er den samme som det utkastet til teknisk reguleringsstandard som EBA har framlagt, forlenges med ytterligere én måned dersom det er hensiktsmessig. Dessuten bør Kommisjonen ta sikte på å vedta de tekniske reguleringsstandardene i god tid, slik at Europaparlamentet og Rådet kan foreta en full kontroll, idet det tas hensyn til mengden og kompleksiteten av de tekniske reguleringsstandardene og de nærmere bestemmelsene i Europaparlamentets og Rådets forretningsordener, deres arbeidsprogram og sammensetning.

• 94) Kommisjonen bør ved hjelp av gjennomføringsrettsakter i henhold til artikkel 291 i TEUV og i samsvar med artikkel 15 i forordning (EU) nr. 1093/2010 gis myndighet til å vedta tekniske gjennomføringsstandarder utarbeidet av EBA om tillatelser og erverv av betydelige eierandeler i kredittinstitusjoner, utveksling av opplysninger mellom vedkommende myndigheter, tilsynssamarbeid, særlige tilsynskrav og tilsynsmyndighetenes offentliggjøring av opplysninger.

• 95) For å sikre ensartede vilkår for gjennomføringen av dette direktiv bør Kommisjonen gis gjennomføringsmyndighet. Denne myndigheten bør utøves i samsvar med europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 182/2011 av 16. februar 2011 om fastsettelse av allmenne regler og prinsipper for medlemsstatenes kontroll med Kommisjonens utøvelse av sin gjennomføringsmyndighet(11).

• 96) For å spesifisere kravene fastsatt i dette direktiv bør Kommisjonen i samsvar med artikkel 290 i TEUV delegeres myndighet til å klargjøre definisjonene og terminologien som brukes i dette direktiv, utvide listen over virksomhet som omfattes av gjensidig anerkjennelse, og forbedre utvekslingen av opplysninger om kredittinstitusjonenes filialer. Det er særlig viktig at Kommisjonen holder hensiktsmessige samråd under sitt forberedende arbeid, herunder på ekspertnivå. Når Kommisjonen forbereder og utarbeider delegerte rettsakter, bør den sikre at relevante dokumenter samtidig, til rett tid og på en egnet måte oversendes til Europaparlamentet og Rådet.

• 97) Henvisninger til direktiv 2006/48/EF og 2006/49/EF bør forstås som henvisninger til dette direktiv og forordning (EU) nr. 575/2013.

• 98) Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/87/EF av 16. desember 2002 om utvidet tilsyn med kredittinstitusjoner, forsikringsforetak og investeringsforetak i et finansielt konglomerat(12), europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/64/EF av 13. november 2007 om betalingstjenester i det indre marked(13), europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/65/EF av 13. juli 2009 om samordning av lover og forskrifter om innretninger for kollektiv investering i omsettelige verdipapirer (UCITS)(14), europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/110/EF av 16. september 2009 om adgang til å starte og utøve virksomhet som e-pengeforetak og om tilsyn med slik virksomhet(15) og europaparlaments- og rådsdirektiv 2011/61/EU av 8. juni 2011 om forvaltere av alternative investeringsfond(16) viser til bestemmelser i direktiv 2006/48/EF og 2006/49/EF som gjelder krav til ansvarlig kapital, og som nå fastsettes i dette direktiv og i forordning (EU) nr. 575/2013. Henvisningene til direktiv 2006/48/EF og 2006/49/EF bør derfor forstås som henvisninger til bestemmelsene om krav til ansvarlig kapital i dette direktiv og i forordning (EU) nr. 575/2013.

• 99) For å gjøre det mulig å utarbeide tekniske standarder slik at institusjoner som er del av et finansielt konglomerat, bruker passende beregningsmetoder ved beregning av den kapitalen som kreves på konsolidert grunnlag, bør direktiv 2002/87/EF endres.

• 100) For at det indre bankmarked skal kunne virke på en mer effektiv måte, og for å sikre Unionens borgere tilstrekkelig gjennomsiktighet er det nødvendig at vedkommende myndigheter på en måte som muliggjør en meningsfull sammenligning, offentliggjør opplysninger om hvordan dette direktiv blir gjennomført.

• 101) Når det gjelder likviditetstilsynet, bør det fastsettes en overgangsperiode,slik at medlemsstatene kan forberede seg på at de nye reglene, som omfatter detaljerte kriterier for kravet til likviditetsreserve, får anvendelse.

• 102) For å sikre en stabil, smidig og gradvis overgang for institusjonene til nye krav til likviditet og stabil finansiering på unionsplan bør vedkommende myndigheter fullt ut utnytte sin tilsynsmyndighet i henhold til dette direktiv og i henhold til gjeldende nasjonal lovgivning. Særlig bør vedkommende myndigheter vurdere om det er behov for å iverksette administrative sanksjoner eller andre administrative tiltak, herunder tilsynsavgifter, på et nivå som i store trekk bør tilsvare forskjellen mellom en institusjons faktiske likviditetsstilling og kravene til likviditet og stabil finansiering. Når vedkommende myndigheter foretar denne vurderingen, bør de ta behørig hensyn til markedsvilkårene. Slike administrative sanksjoner eller andre administrative tiltak bør gjelde inntil detaljerte rettsakter om likviditet og stabil finansiering er gjennomført på unionsplan.

• 103) Europaparlaments- og rådsdirektiv 95/46/EF av 24. oktober 1995 om vern av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger(17) og europaparlaments- og rådsforordning nr. 45/2001 av 18. desember 2000 om personvern i forbindelse med behandling av personopplysninger i Fellesskapets institusjoner og organer og om fri utveksling av slike opplysninger(18) bør få anvendelse fullt ut på behandlingen av personopplysninger innenfor rammen av dette direktiv.

• 104) Ettersom målene for dette direktiv, som er å innføre regler for adgangen til å utøve virksomhet som institusjon og tilsynet med institusjoner, ikke kan nås i tilstrekkelig grad av medlemsstatene og derfor på grunn av det foreslåtte tiltakets omfang og virkninger bedre kan nås på fellesskapsplan, kan Unionen treffe tiltak i samsvar med nærhetsprinsippet som fastsatt i traktatens artikkel 5. I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet fastsatt i nevnte artikkel går dette direktiv ikke lenger enn det som er nødvendig for å nå disse målene.

• 105) I samsvar med den felles politiske erklæringen fra medlemsstatene og Kommisjonen av 28. september 2011 om forklarende dokumenter har medlemsstatene forpliktet seg til at underretningen om innarbeidingstiltakene i berettigede tilfeller skal følges av ett eller flere dokumenter som forklarer sammenhengen mellom et direktivs bestanddeler og de tilsvarende delene av de nasjonale innarbeidingsdokumentene. Med hensyn til dette direktiv anser regelgiveren at oversendingen av slike dokumenter er berettiget.

• 106) EUs datatilsyn er blitt rådspurt i samsvar med artikkel 28 nr. 2 i forordning (EF) nr. 45/2001 og har avgitt en uttalelse(19).

• 107) Direktiv 2002/87/EF bør derfor endres, og direktiv 2006/48/EF og 2006/49/EF bør oppheves.

VEDTATT DETTE DIREKTIV:

AVDELING I

FORMÅL, VIRKEOMRÅDE OG DEFINISJONER

Artikkel 1

Formål

Dette direktiv fastsetter regler for

• a) adgang til å utøve virksomhet som kredittinstitusjon og verdipapirforetak (heretter samlet kalt «institusjoner»),

• b) vedkommende myndigheters tilsynsmyndighet og verktøyer til å føre tilsyn med institusjoner,

• c) vedkommende myndigheters tilsyn med institusjoner på en måte som er forenlig med reglene fastsatt i forordning (EU) nr. 575/2013,

• d) offentliggjøringskrav for vedkommende myndigheter på området regulering av og tilsyn med institusjoner.

Artikkel 2

Virkeområde

• 1. Dette direktiv får anvendelse på institusjoner.

• 2. Artikkel 30 får anvendelse på lokale foretak.

• 3. Artikkel 31 får anvendelse på foretak nevnt i artikkel 4 nr. 1 punkt 2 bokstav c) i forordning (EU) nr. 575/2013.

• 4. Artikkel 34 og avdeling VII kapittel 3 får anvendelse på finansielle holdingselskaper, blandede finansielle holdingselskaper og blandede holdingselskaper som har sitt hovedkontor i Unionen.

• 5. Dette direktiv får ikke anvendelse på

  • 1) adgang til å utøve virksomhet som verdipapirforetak i det omfang dette er omfattet av direktiv 2004/39/EF,

  • 2) sentralbanker,

  • 3) postgirokontorer,

  • 4) i Belgia, «Institut de Réescompte et de Garantie/Herdiscontering- en Waarborginstituut»,

  • 5) I Danmark, «Eksport Kredit Fonden», «Eksport Kredit Fonden A/S», «Danmarks Skibskredit A/S» og «KommuneKredit»,

  • 6) i Tyskland, «Kreditanstalt für Wiederaufbau», foretak som er anerkjent i henhold til «Wohnungsgemeinnützigkeitsgesetz» som organer for statlig boligpolitikk, og som ikke hovedsakelig driver bankvirksomhet, samt foretak som er anerkjent i henhold til nevnte lov som selskaper for sosial boligbygging,

  • 7) i Estland, «hoiu-laenuühistud», som samvirkeforetak som er anerkjent i henhold til «hoiu-laenuühistu seadus»,

  • 8) i Irland, «credit unions» og «friendly societies»,

  • 9) i Hellas, «Tamio Parakatathikon kai Danion» (Tamio Parakatathikon kai Danion),

  • 10) i Spania, «Instituto de Crédito Oficial»,

  • 11) i Frankrike, «Caisse des dépôts et consignations»,

  • 12) i Italia, «Cassa depositi e prestiti»,

  • 13) i Latvia, «krājaizdevu sabiedrības», foretak som er anerkjent i henhold til «krājaizdevu sabiedrību likums» som samvirkeforetak som yter finansielle tjenester bare til sine medlemmer,

  • 14) i Litauen, «kredito unijos», bortsett fra «Centrinė kredito unija»,

  • 15) i Ungarn, «MFB Magyar Fejlesztési Bank Zártkörűen Működő Részvénytársaság» og «Magyar Export-Import Bank Zártkörűen Működő Részvénytársaság»,

  • 16) i Nederland, «Nederlandse Investeringsbank voor Ontwikkelingslanden NV», «NV Noordelijke Ontwikkelingsmaatschappij», «NV Industriebank Limburgs Instituut voor Ontwikkeling en Financiering» og «Overijsselse Ontwikkelingsmaatschappij NV»,

  • 17) i Østerrike, foretak som er anerkjent som allmennyttige boligselskaper og «Österreichische Kontrollbank AG»,

  • 18) i Polen, «Spółdzielcze Kasy Oszczędnościowo — Kredytowe» og «Bank Gospodarstwa Krajowego»,

  • 19) i Portugal, «Caixas Económicas» som fantes 1. januar 1986, med unntak av dem som er opprettet som aksjeselskaper samt «Caixa Económica Montepio Geral»,

  • 20) i Slovenia, «SID-Slovenska izvozna in razvojna banka, d.d. Ljubljana»,

  • 21) i Finland, «Teollisen yhteistyön rahasto Oy/Fonden för industriellt samarbete AB» og «Finnvera Oyj/Finnvera Abp»,

  • 22) i Sverige, «Svenska Skeppshypotekskassan»,

  • 23) i Det forente kongerike, «National Savings Bank», «Commonwealth Development Finance Company Ltd», «Agricultural Mortgage Corporation Ltd», «Scottish Agricultural Securities Corporation Ltd», «Crown Agents for overseas governments and administrations», kredittforeninger («credit unions») og kommunale banker («municipal banks»).

• 6. De enhetene som er nevnt i nr. 5 punkt 1 og punkt 3–23 i denne artikkel, skal behandles som finansinstitusjoner ved anvendelse av artikkel 34 og avdeling VII kapittel 3.

Artikkel 3

Definisjoner

• 1. I dette direktiv menes med

  • 1) «kredittinstitusjon» en kredittinstitusjon som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 1 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 2) «verdipapirforetak» et verdipapirforetak som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 2 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 3) «institusjon» en institusjon som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 3 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 4) «lokalt foretak» et lokalt foretak som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 4 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 5) «forsikringsforetak» et forsikringsforetak som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 5 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 6) «gjenforsikringsforetak» et gjenforsikringsforetak som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 6 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 7) «ledelsesorgan» det eller de organene i en institusjon som er utpekt i samsvar med nasjonal lovgivning, som har fullmakt til å fastsette institusjonens strategi, mål og overordnede ledelsesprinsipper, og som kontrollerer og overvåker ledelsens beslutningstaking og de personene som faktisk leder institusjonens virksomhet,

  • 8) «ledelsesorgan i sin tilsynsfunksjon» ledelsesorganet når det ivaretar sin oppgave med kontroll og overvåking av ledelsens beslutningstaking,

  • 9) «øverste ledelse» de fysiske personene som utøver ledelsesfunksjoner i en institusjon og er ansvarlige for institusjonens daglige ledelse og overfor ledelsesorganet,

  • 10) «systemrisiko» en risiko for forstyrrelse av finanssystemet som kan få alvorlige negative konsekvenser for det indre marked og realøkonomien,

  • 11) «modellrisiko» en institusjons potensielle tap som følge av beslutninger som hovedsakelig kan baseres på resultatene av interne modeller, på grunn av feil i utviklingen, gjennomføringen eller bruken av slike modeller,

  • 12) «initiativtakende institusjon» en initiativtakende institusjon som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 13 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 13) «organiserende institusjon» en organiserende institusjon som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 14 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 14) «morforetak» et morforetak som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 15 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 15) «datterforetak» et datterforetak som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 16 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 16) «filial» en filial som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 17 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 17) «foretak som yter tilknyttede tjenester» et foretak som yter tilknyttede tjenester, som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 18 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 18) «kapitalforvaltningsselskap» et kapitalforvaltningsselskap som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 19 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 19) «finansielt holdingselskap» et finansielt holdingselskap som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 20 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 20) «blandet finansielt holdingselskap» et blandet finansielt holdingselskap som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 21 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 21) «blandet holdingselskap» et blandet holdingselskap som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 22 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 22) «finansinstitusjon» en finansinstitusjon som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 26 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 23) «foretak i finanssektoren» et foretak i finanssektoren som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 27 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 24) «morinstitusjon i en medlemsstat» en morinstitusjon i en medlemsstat som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 28 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 25) «morinstitusjon i EU» en morinstitusjon i EU som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 29 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 26) «finansielt morholdingselskap i en medlemsstat» et finansielt morholdingselskap i en medlemsstat som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 30 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 27) «finansielt morholdingselskap i EU» et finansielt morholdingselskap i EU som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 31 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 28) «blandet finansielt morholdingselskap i en medlemsstat» et blandet finansielt morholdingselskap i en medlemsstat som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 32 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 29) «blandet finansielt morholdingselskap i EU» et blandet finansielt morholdingselskap i EU som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 33 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 30) «systemviktig institusjon» en morinstitusjon i EU, et finansielt morholdingselskap i EU, et blandet finansielt morholdingselskap i EU eller en institusjon hvis konkurs eller svikt kan medføre systemrisiko,

  • 31) «sentral motpart» en sentral motpart som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 34 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 32) «deltakerinteresse» deltakerinteresse som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 35 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 33) «kvalifiserende eierandel» kvalifiserende eierandel som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 36 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 34) «kontroll» kontroll som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 37 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 35) «nære forbindelser» nære forbindelser som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 38 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 36) «vedkommende myndighet» vedkommende myndighet som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 40 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 37) «konsoliderende tilsynsmyndighet» konsoliderende tilsynsmyndighet som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 41 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 38) «tillatelse» en tillatelse som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 42 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 39) «hjemstat» hjemstat som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 43 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 40) «vertsstat» vertsstat som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 44 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 41) «ESSB-sentralbanker» ESSB-sentralbanker som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 45 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 42) «sentralbanker» sentralbanker som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 46 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 43) «konsolidert stilling» konsolidert stilling som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 47 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 44) «konsolidert grunnlag» konsolidert grunnlag som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 48 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 45) «delkonsolidert grunnlag» delkonsolidert grunnlag som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 49 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 46) «finansielt instrument» finansielt instrument som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 50 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 47) «ansvarlig kapital» ansvarlig kapital som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 118 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 48) «operasjonell risiko» operasjonell risiko som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 52 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 49) «kredittrisikoreduksjon» kredittrisikoreduksjon som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 57 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 50) «verdipapirisering» verdipapirisering som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 61 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 51) «verdipapiriseringsposisjon» verdipapiriseringsposisjon som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 62 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 52) «spesialforetak for verdipapirisering» spesialforetak for verdipapirisering som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 66 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 53) «skjønnsmessig fastsatte pensjonsytelser» skjønnsmessig fastsatte pensjonsytelser som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 73 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 54) «handelsportefølje» handelsportefølje som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 86 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 55) «regulert marked» regulert marked som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 92 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 56) «gjeldsgrad» gjeldsgrad som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 93 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 57) «risiko for overdreven gjeldsoppbygging» risiko for overdreven gjeldsoppbygging som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 94 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • 58) «ekstern kredittvurderingsinstitusjon» en ekstern kredittvurderingsinstitusjon som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 98 i direktiv (EU) nr. 575/2013,

  • 59) «interne metoder» den interne kredittvurderingsmetoden omhandlet i artikkel 143 nr. 1, metoden med interne modeller omhandlet i artikkel 221, metoden med egenfastsettelse omhandlet i artikkel 225, metodene med avansert måling omhandlet i artikkel 312 nr. 2, metoden med interne modeller omhandlet i artikkel 283 og 363 og metoden med intern vurdering omhandlet i artikkel 259 nr. 3 i forordning (EU) nr. 575/2013.

• 2. Når det i dette direktiv vises til ledelsesorganet, og der ledelsesorganets ledelses- og tilsynsfunksjoner i henhold til nasjonal lovgivning tildeles forskjellige organer eller forskjellige medlemmer innenfor ett organ, skal medlemsstatene identifisere de ansvarlige organene eller de ansvarlige medlemmene av ledelsesorganet i samsvar med sin nasjonale lovgivning, med mindre annet er fastsatt i dette direktiv.

AVDELING II

VEDKOMMENDE MYNDIGHETER

Artikkel 4

Utpeking av vedkommende myndigheter samt deres myndighet

• 1. Medlemsstatene skal utpeke vedkommende myndigheter som skal ivareta de funksjonene og oppgavene som er fastsatt i dette direktiv og i forordning (EU) nr. 575/2013. De skal underrette Kommisjonen og EBA om dette, med angivelse av en eventuell fordeling av funksjonene og oppgavene.

• 2. Medlemsstatene skal sikre at vedkommende myndigheter overvåker institusjonenes og, dersom det er relevant, de finansielle holdingselskapenes og blandede finansielle holdingselskapenes virksomhet, for å vurdere om de oppfyller kravene i dette direktiv og i forordning (EU) No 575/2013.

• 3. Medlemsstatene skal sikre at det er truffet egnede tiltak, slik at vedkommende myndigheter kan få tilgang til de opplysningene som er nødvendige for å kunne vurdere om institusjonene og, dersom det er relevant, de finansielle holdingselskapene og de blandede finansielle holdingsselskapene oppfyller kravene i nr. 2, og granske eventuelle overtredelser av disse kravene.

• 4. Medlemsstatene skal sikre at vedkommende myndigheter har den sakkunnskapen, de ressursene og den driftskapasiteten, myndigheten og uavhengigheten som er nødvendig for å ivareta de funksjonene knyttet til tilsyn, gransking og sanksjoner som er fastsatt i dette direktiv og i forordning (EU) nr. 575/2013.

• 5. Medlemsstatene skal kreve at institusjonene gir vedkommende myndigheter i hjemstaten alle opplysninger som er nødvendige for å vurdere om de overholder de reglene som er vedtatt i samsvar med dette direktiv og forordning (EU) nr. 575/2013. Medlemsstatene skal også sikre at institusjonenes internkontrollordninger og forvaltnings- og regnskapspraksis gjør det mulig til enhver tid å kontrollere at reglene overholdes.

• 6. Medlemsstatene skal sikre at institusjonene registrerer alle sine transaksjoner og dokumenterer sine systemer og framgangsmåter som omfattes av dette direktiv og forordning (EU) nr. 575/2013, på en slik måte at vedkommende myndigheter til enhver tid kan kontrollere at dette direktiv og forordning (EU) nr. 575/2013 overholdes.

• 7. Medlemsstatene skal sikre at tilsynsfunksjonene i henhold til dette direktiv og forordning (EU) nr. 575/2013 og enhver annen av vedkommende myndigheters funksjoner holdes atskilt fra og er uavhengige av de funksjonene som gjelder krisehåndteringen. De skal underrette Kommisjonen og EBA om dette og eventuelt angi hvordan oppgavene er fordelt.

• 8. Dersom andre myndigheter enn vedkommende myndigheter har myndighet til å foreta krisehåndtering, skal medlemsstatene sikre at disse andre myndighetene samarbeider nært med og rådspør vedkommende myndigheter om utarbeidingen av krisehåndteringsplanene.

Artikkel 5

Samordning innenfor medlemsstatene

Dersom det i en medlemsstat er flere enn én vedkommende myndighet som fører tilsyn med kredittinstitusjoner, verdipapirforetak og finansinstitusjoner, skal medlemsstatene treffe nødvendige tiltak for å sørge for samordning mellom disse myndighetene.

Artikkel 6

Samarbeid innenfor Det europeiske finanstilsynssystem

Når vedkommende myndigheter utfører sine oppgaver, skal de ta hensyn til tilnærming mellom tilsynsverktøyer og tilsynspraksis når de anvender lover og forskrifter vedtatt i henhold til dette direktiv og forordning (EU) nr. 575/2013. Medlemsstatene skal derfor sikre at

• a) vedkommende myndigheter som parter i Det europeiske finanstilsynssystem samarbeider i tillit og full gjensidig respekt, særlig når de sikrer at hensiktsmessige og pålitelige opplysninger utveksles mellom dem selv og andre parter i finanstilsynssystemet, i samsvar med prinsippet om lojalt samarbeid fastsatt i artikkel 4 nr. 3 i traktaten om Den europeiske union,

• b) vedkommende myndigheter deltar i EBAs virksomhet og, dersom det er relevant, i tilsynskollegiene,

• c) vedkommende myndigheter gjør sitt ytterste for å overholde de retningslinjene og anbefalingene som EBA har utstedt i samsvar med artikkel 16 i forordning (EU) nr. 1093/2010 og for å reagere på de varslene og anbefalingene som ESRB har utstedt i henhold til artikkel 16 i forordning (EU) nr. 1092/2010,

• d) vedkommende myndigheter samarbeider nært med ESRB,

• e) de nasjonale mandatene som er gitt vedkommende myndigheter, ikke hindrer dem i å utføre sine oppgaver som medlemmer av EBA, eller eventuelt av ESRB, eller i henhold til dette direktiv og forordning (EU) nr. 575/2013.

Artikkel 7

Tilsynets EU-dimensjon

På grunnlag av tilgjengelige opplysninger på det aktuelle tidspunktet skal vedkommende myndigheter i hver medlemsstat når de utfører sine alminnelige oppgaver ta behørig hensyn til de mulige virkningene deres beslutninger kan ha på finanssystemets stabilitet i de andre berørte medlemsstatene, særlig i krisesituasjoner.

AVDELING III

VILKÅR FOR ADGANG TIL Å UTØVE VIRKSOMHET SOM KREDITTINSTITUSJON

KAPITTEL 1

Alminnelige vilkår for adgang til å utøve virksomhet som kredittinstitusjon

Artikkel 8

Tillatelse

• 1. Medlemsstatene skal pålegge kredittinstitusjonene å innhente tillatelse før de begynner sin virksomhet. Uten at det berører artikkel 10–14, skal medlemsstatene fastsette vilkår for slik tillatelse og underrette EBA.

• 2. EBA skal utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder for å angi

  • a) hvilke opplysninger som skal gis til vedkommende myndigheter i kredittinstitusjoners søknad om tillatelse, herunder virksomhetsplanen i henhold til artikkel 10,

  • b) hvilke krav som får anvendelse på aksjeeiere og deltakere med kvalifiserende eierandeler i henhold til artikkel 14,

  • c) forhold som kan hindre vedkommende myndighet i effektivt å utføre sine tilsynsoppgaver, som omhandlet i artikkel 14.

  Kommisjonen gis myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd bokstav a), b), og c) i samsvar med artikkel 10–14 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

• 3. EBA skal utarbeide utkast til tekniske gjennomføringsstandarder for å fastsette standardskjemaer, -maler og -framgangsmåter for framleggingen av opplysninger i henhold til nr. 2 første ledd bokstav a).

  Kommisjonen gis myndighet til å vedta de tekniske gjennomføringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 15 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

• 4. EBA skal framlegge utkastene til tekniske reguleringsstandarder nevnt i nr. 2 og 3 for Kommisjonen innen 31. desember 2015.

Artikkel 9

Forbud mot at andre personer eller foretak enn kredittinstitusjoner driver virksomhet som består i å motta innskudd eller andre midler fra allmennheten som skal tilbakebetales

• 1. Medlemsstatene skal forby personer eller foretak som ikke er kredittinstitusjoner, å drive virksomhet som består i å motta innskudd eller andre midler fra allmennheten som skal tilbakebetales.

• 2. Nr. 1 får ikke anvendelse når en medlemsstat, en medlemsstats regionale eller lokale myndigheter eller offentlige internasjonale organer som en eller flere medlemsstater er medlem av, mottar innskudd eller andre midler som skal tilbakebetales, og heller ikke i tilfeller som uttrykkelig omfattes av nasjonal lovgivning eller unionsregelverket, forutsatt at denne virksomheten er underlagt regelverk og kontroll som er ment å verne innskytere og investorer.

Artikkel 10

Virksomhetsplan og strukturell organisering

Medlemsstatene skal kreve at søknader om tillatelse er vedlagt en virksomhetsplan der det angis hvilken type virksomhet som er planlagt, og kredittinstitusjonens strukturelle organisering.

Artikkel 11

Økonomiske behov

Medlemsstatene skal ikke kreve at søknaden om tillatelse behandles ut fra markedets økonomiske behov.

Artikkel 12

Startkapital

• 1. Med forbehold for andre alminnelige vilkår fastsatt i nasjonal lovgivning skal vedkommende myndigheter avslå å gi tillatelse til å starte virksomhet som kredittinstitusjon når kredittinstitusjonen ikke har en separat ansvarlig kapital, eller i tilfeller der startkapitalen er mindre enn 5 millioner euro.

• 2. Startkapitalen skal omfatte bare en eller flere av postene i artikkel 26 nr. 1 bokstav a)-e) i forordning (EU) nr. 575/2013.

• 3. Medlemsstatene kan fastsette at kredittinstitusjoner som ikke oppfyller kravet om å ha en separat ansvarlig kapital, og som eksisterte 15. desember 1979, kan fortsette sin virksomhet. Medlemsstatene kan frita disse kredittinstitusjonene for å oppfylle vilkåret omhandlet i artikkel 13 nr. 1 første ledd.

• 4. Medlemsstatene kan gi tillatelse til særlige kategorier av kredittinstitusjoner som har en startkapital som er mindre enn det som er fastsatt i nr. 1, på følgende vilkår:

  • a) Startkapitalen er ikke mindre enn 1 million euro.

  • b) De berørte medlemsstatene underretter Kommisjonen og EBA om grunnene til at de utnytter denne muligheten.

Artikkel 13

Faktisk ledelse av virksomheten og hovedkontorets beliggenhet

• 1. Vedkommende myndigheter skal gi tillatelse til å starte virksomhet som kredittinstitusjon bare dersom minst to personer faktisk leder virksomheten i den kredittinstitusjonen som inngir søknad.

  De skal avslå å gi tillatelse dersom medlemmene av ledelsesorganet ikke oppfyller kravene omhandlet i artikkel 91 nr. 1.

• 2. Hver medlemsstat skal kreve at

  • a) en kredittinstitusjon som er en juridiske person, og som i henhold til sin nasjonale lovgivning har et forretningskontor, har sitt hovedkontor i samme medlemsstat som forretningskontoret,

  • b) en annen kredittinstitusjon enn den som er nevnt i bokstav a), har sitt hovedkontor i den medlemsstaten som har gitt den tillatelse, og der den faktisk utøver sin virksomhet.

Artikkel 14

Aksjeeiere og deltakere

• 1. Vedkommende myndigheter skal avslå å gi tillatelse til å starte virksomhet som kredittinstitusjon dersom kredittinstitusjonen ikke har opplyst dem om identiteten til aksjeeiere eller deltakere, fysiske eller juridiske personer, som direkte eller indirekte har kvalifiserende eierandeler, og om størrelsen på disse eierandelene, eller, dersom det ikke finnes noen kvalifiserende eierandeler, om de 20 største aksjeeierne eller deltakerne.

  Ved avgjørelsen av om kriteriene for en kvalifiserende eierandel er oppfylt, skal det tas hensyn til stemmerettene omhandlet i artikkel 9 og 10 i europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/109/EF av 15. desember 2004 om harmonisering av innsynskrav med hensyn til opplysninger om utstedere av verdipapirer som er opptatt til notering på et regulert marked(20) samt vilkårene for sammenlegging av dem fastsatt i artikkel 12 nr. 4 og 5 i nevnte direktiv.

  Medlemsstatene skal ikke ta hensyn til stemmeretter eller aksjer som institusjoner innehar som følge av at de sørger for fulltegningsgaranti for finansielle instrumenter eller plassering av finansielle instrumenter på grunnlag av en fast forpliktelse i henhold til avsnitt A nr. 6 i vedlegg I til direktiv 2004/39/EF, forutsatt at disse rettighetene på den ene side ikke utøves eller på annen måte benyttes til å gripe inn i utstederens ledelse, og på den annen side avhendes innen ett år etter ervervet.

• 2. Vedkommende myndigheter skal avslå å gi tillatelse til å starte virksomhet som kredittinstitusjon dersom de, idet de tar hensyn til behovet for å sikre en sunn og fornuftig ledelse av en kredittinstitusjon, ikke er overbevist om at aksjeeierne eller deltakerne er egnet, særlig dersom kriteriene i artikkel 23 nr. 1 ikke er oppfylt. Artikkel 23 nr. 2 og 3 og artikkel 24 får anvendelse.

• 3. Dersom det foreligger nære forbindelser mellom kredittinstitusjonen og andre fysiske eller juridiske personer, skal vedkommende myndigheter gi tillatelse bare dersom disse forbindelsene ikke hindrer myndighetene i å føre effektivt tilsyn.

  Vedkommende myndigheter skal avslå å gi tillatelse til å starte virksomhet som kredittinstitusjon dersom en tredjestats lover og forskrifter som gjelder for en eller flere fysiske eller juridiske personer som kredittinstitusjonen har nære forbindelser til, eller vanskeligheter i forbindelse med håndheving av nevnte lover og forskrifter, hindrer myndighetene i å føre effektivt tilsyn.

  Vedkommende myndigheter skal kreve at kredittinstitusjoner gir dem de opplysningene de trenger for å overvåke at vilkårene i dette nummer til enhver tid oppfylles.

Artikkel 15

Avslag på tillatelse

Dersom en vedkommende myndighet avslår å gi tillatelse til å starte virksomhet som kredittinstitusjon, skal den underrette søkeren om beslutningen og begrunnelsen for den innen seks måneder etter at søknaden ble mottatt, eller, dersom søknaden er ufullstendig, innen seks måneder etter mottak av de opplysningene som er nødvendige for å treffe en beslutning.

Det skal i alle tilfeller treffes en beslutning innen tolv måneder etter at søknaden er mottatt.

Artikkel 16

Forutgående samråd med vedkommende myndigheter i andre medlemsstater

• 1. Før vedkommende myndighet gir tillatelse til en kredittinstitusjon, skal den rådspørre vedkommende myndigheter i en annen medlemsstat der kredittinstitusjonen

  • a) er et datterforetak av en kredittinstitusjon med tillatelse i den andre medlemsstaten, eller

  • b) er et datterforetak av hovedforetaket til en kredittinstitusjon med tillatelse i den andre medlemsstaten, eller

  • c) er kontrollert av de samme fysiske eller juridiske personene som kontrollerer en kredittinstitusjon med tillatelse i den andre medlemsstaten.

• 2. Før vedkommende myndighet gir tillatelse til en kredittinstitusjon, skal den rådspørre vedkommende myndighet med ansvar for tilsyn med forsikringsforetak eller verdipapirforetak i den berørte medlemsstaten der kredittinstitusjonen

  • a) er et datterforetak av et forsikringsforetak eller et verdipapirforetak med tillatelse i Unionen,

  • b) er et datterforetak av morforetaket til et forsikringsforetak eller et verdipapirforetak med tillatelse i Unionen,

  • c) er kontrollert av samme fysiske eller juridiske personer som kontrollerer et forsikringsforetak eller et verdipapirforetak med tillatelse i Unionen.

• 3. De berørte vedkommende myndighetene nevnt i nr. 1 og 2 skal særlig rådføre seg med hverandre når de vurderer aksjeeiernes egnethet samt omdømmet og erfaringen til medlemmer av ledelsesorganet som deltar i ledelsen av en annen enhet i samme gruppe. De skal utveksle alle opplysninger om aksjeeiernes egnethet samt omdømmet og erfaringen til medlemmene av ledelsesorganet som er relevante for å gi tillatelse og for en løpende vurdering av om vilkårene for å utøve virksomhet er oppfylt.

Artikkel 17

Filialer av kredittinstitusjoner som har tillatelse i en annen medlemsstat

Vertsstatene skal ikke kreve tillatelse eller innskutt kapital for filialer av kredittinstitusjoner med tillatelse i andre medlemsstater. Ved etablering av og tilsyn med slike filialer får artikkel 35, artikkel 36 nr. 1, 2 og 3, artikkel 37, artikkel 40–46, artikkel 49 og artikkel 74 og 75 anvendelse.

Artikkel 18

Tilbakekalling av tillatelse

Vedkommende myndigheter kan tilbakekalle tillatelsen som er gitt til en kredittinstitusjon, bare dersom kredittinstitusjonen

• a) ikke gjør bruk av tillatelsen innen tolv måneder, gir uttrykkelig avkall på den eller ikke har drevet virksomhet på minst seks måneder, med mindre den berørte medlemsstaten har fastsatt at tillatelsen i slike tilfeller bortfaller,

• b) har fått tillatelsen ved hjelp av uriktige opplysninger eller andre uregelmessigheter,

• c) ikke lenger oppfyller de vilkårene som gjaldt for tillatelsen,

• d) ikke lenger oppfyller tilsynskravene i tredje, fjerde eller sjette del i forordning (EU) nr. 575/2013 eller artikkel 104 nr. 1 bokstav a) eller artikkel 105 i dette direktiv, eller ikke lenger kan forventes å oppfylle sine forpliktelser overfor kreditorene, og særlig ikke lenger kan gi sikkerhet for de midlene den har blitt betrodd av sine innskytere,

• e) omfattes av et av de andre tilfellene der tillatelsen kan tilbakekalles i henhold til nasjonal lovgivning,

• f) begår en av overtredelsene nevnt i artikkel 67 nr. 1,

Artikkel 19

Kredittinstitusjonenes navn

Ved utøvelsen av sin virksomhet kan kredittinstitusjoner på hele Unionens territorium bruke samme navn som de bruker i den medlemsstaten der hovedkontoret ligger, uten hensyn til bestemmelser om bruken av ordene «bank», «sparebank» eller andre tilsvarende bankbetegnelser som måtte gjelde i vertsstaten. Dersom det skulle være fare for forveksling, kan vertsstaten kreve at en forklarende merknad føyes til navnet som en klargjøring.

Artikkel 20

Underretning om tillatelse og tilbakekalling av tillatelse

• 1. Vedkommende myndigheter skal underrette EBA om alle tillatelser som gis i henhold til artikkel 8.

• 2. EBA skal på sitt nettsted offentliggjøre og regelmessig ajourføre en liste over alle kredittinstitusjoner som har fått tillatelse.

• 3. Den konsoliderende tilsynsmyndigheten skal gi berørte vedkommende myndigheter og EBA alle opplysninger om gruppen av kredittinstitusjoner i samsvar med artikkel 14 nr. 3, artikkel 74 nr. 1 og artikkel 109 nr. 2, særlig med hensyn til gruppens juridiske struktur og organisasjonsstruktur samt styring.

• 4. Listen nevnt i nr. 2 i denne artikkel skal inneholde navnene på kredittinstitusjoner som ikke har den kapitalen som er angitt i artikkel 12 nr. 1, og skal betegne disse kredittinstitusjonene som sådanne.

• 5. Vedkommende myndigheter skal underrette EBA om enhver tilbakekalling av tillatelse samt om begrunnelsen for tilbakekallingen.

Artikkel 21

Unntak for kredittinstitusjoner som er fast tilknyttet et sentralorgan

• 1. Vedkommende myndigheter kan unnta en kredittinstitusjon omhandlet i artikkel 10 i forordning (EU) nr. 575/2013 fra kravene i artikkel 10 og 12 og artikkel 13 nr. 1 i dette direktiv på de vilkårene som er fastsatt i nevnte artikkel

  Medlemsstatene kan beholde og anvende gjeldende nasjonal lovgivning om anvendelse av et slikt unntak, forutsatt at det ikke er i strid med dette direktiv eller forordning (EU) nr. 575/2013.

• 2. Dersom vedkommende myndigheter gir et unntak som omhandlet i nr. 1, får artikkel 17, 33, 34 og 35, artikkel 36 nr. 1–3, artikkel 39–46 samt avdeling VII kapittel 2 avsnitt II og avdeling VII kapittel 4 anvendelse på sentralorganet og dets tilknyttede institusjoner som helhet.

KAPITTEL 2

Kvalifiserende eierandel i en kredittinstitusjon

Artikkel 22

Underretning om og vurdering av planlagte erverv

• 1. Medlemsstatene skal kreve at enhver fysisk eller juridisk person, eller slike personer som opptrer samlet (heretter kalt «den aktuelle erververen»), som har besluttet direkte eller indirekte å erverve en kvalifiserende eierandel i en kredittinstitusjon, eller ytterligere å øke, direkte eller indirekte, en slik kvalifiserende eierandel i en kredittinstitusjon, med den følge at andelen av stemmerettene eller av kapitalen vil nå eller overstige 20 %, 30 % eller 50 %, eller slik at kredittinstitusjonen vil bli vedkommendes datterforetak (heretter kalt «det planlagte ervervet»), skriftlig og før ervervet skal underrette vedkommende myndigheter for den kredittinstitusjonen som de søker å erverve eller øke en kvalifiserende eierandel i, om størrelsen på den aktuelle eierandelen og andre relevante opplysninger i henhold til artikkel 23 nr. 4. Medlemsstatene trenger ikke å anvende terskelen på 30 % i tilfeller der de, i samsvar med artikkel 9 nr. 3 bokstav a) i direktiv 2004/109/EF, anvender en terskel på en tredel.

• 2. Vedkommende myndigheter skal raskt skriftlig bekrefte mottak av underretningen omhandlet i nr. 1 eller de ytterligere opplysningene omhandlet i nr. 3 overfor den aktuelle erververen, og under alle omstendigheter senest to virkedager etter mottak.

  Vedkommende myndigheter skal innen 60 virkedager fra datoen for den skriftlige bekreftelsen av mottak av underretningen og alle dokumenter som medlemsstaten krever skal vedlegges underretningen på grunnlag av listen i artikkel 23 nr. 4 (heretter kalt «vurderingsperioden»), gjennomføre vurderingen omhandlet i artikkel 23 nr. 1 (heretter kalt «vurderingen»).

  Når vedkommende myndigheter bekrefter mottaket, skal de underrette den aktuelle erververen om når vurderingsperioden utløper.

• 3. Vedkommende myndigheter kan i løpet av vurderingsperioden ved behov, men senest den 50. virkedagen i vurderingsperioden, anmode om ytterligere opplysninger som måtte være nødvendige for å fullføre vurderingen. En slik anmodning skal framsettes skriftlig og angi hvilke tilleggsopplysninger som er nødvendige.

  Vurderingsperioden skal avbrytes i perioden mellom datoen for vedkommende myndigheters anmodning om opplysninger og datoen da svar mottas fra den aktuelle erververen. Avbruddet skal ikke overstige 20 virkedager. Vedkommende myndigheter kan etter eget skjønn be om utfyllende eller klargjørende opplysninger, men dette kan ikke føre til at vurderingsperioden avbrytes.

• 4. Vedkommende myndigheter kan forlenge avbruddet omhandlet i nr. 3 annet ledd i inntil 30 virkedager dersom den aktuelle erververen er etablert eller omfattet av lovgivning i en tredjestat, eller er en fysisk eller juridisk person som ikke er underlagt tilsyn i henhold til dette direktiv eller direktiv 2009/65/EF, 2009/138/EF eller 2004/39/EF.

• 5. Dersom vedkommende myndigheter ved avslutningen av vurderingen beslutter å motsette seg det planlagte ervervet, skal de innen to virkedager, og ikke senere enn ved utløpet av vurderingsperioden, skriftlig underrette den aktuelle erververen og oppgi grunnene for beslutningen. Med forbehold for nasjonal lovgivning kan en egnet erklæring med grunnene til beslutningen offentliggjøres på anmodning fra den aktuelle erververen. Dette skal ikke hindre en medlemsstat i å tillate at vedkommende myndighet offentliggjør slike opplysninger uten at den aktuelle erververen har anmodet om dette.

• 6. Dersom vedkommende myndigheter ikke skriftlig motsetter seg det planlagte ervervet i løpet av vurderingsperioden, skal det anses som godkjent.

• 7. Vedkommende myndigheter kan fastsette en frist for avslutning av det planlagte ervervet og forlenge den ved behov.

• 8. Medlemsstatene skal ikke pålegge strengere krav enn dem som er fastsatt i dette direktiv, når det gjelder underretning av vedkommende myndigheter eller deres godkjenning av et direkte eller indirekte erverv av stemmeretter eller kapital.

• 9. EBA skal utarbeide utkast til tekniske gjennomføringsstandarder for å fastsette felles framgangsmåter, skjemaer og maler for samrådet mellom de berørte vedkommende myndighetene i henhold til artikkel 24.

  EBA skal framlegge disse utkastene til tekniske gjennomføringsstandarder for Kommisjonen innen 31. desember 2015.

  Kommisjonen gis myndighet til å vedta de tekniske gjennomføringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 15 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

Artikkel 23

Vurderingskriterier

• 1. Ved vurderingen av underretningen omhandlet i artikkel 22 nr. 1 og opplysningene omhandlet i artikkel 22 nr. 3 skal vedkommende myndigheter, for å sikre en sunn og forsvarlig ledelse av kredittinstitusjonen som det planlagte ervervet gjelder, og idet det tas hensyn til den aktuelle erververens sannsynlige innflytelse på kredittinstitusjonen, vurdere egnetheten til den aktuelle erververen og det planlagte ervervets økonomiske soliditet på grunnlag av følgende kriterier:

  • a) Den aktuelle erververens omdømme.

  • b) Omdømmet, kunnskapene, ferdighetene og erfaringen, som fastsatt i artikkel 91 nr. 1, til de medlemmene av ledelsesorganet og medlemmene av den øverste ledelsen som vil lede kredittinstitusjonens virksomhet som følge av det planlagte ervervet.

  • c) Den aktuelle erververens økonomiske soliditet, særlig i tilknytning til den typen virksomhet som utøves og planlegges i kredittinstitusjonen som det planlagte ervervet gjelder.

  • d) Om kredittinstitusjonen vil kunne oppfylle og fortsette å oppfylle tilsynskravene på grunnlag av dette direktiv og forordning (EU) nr. 575/2013, og, der det er relevant, annet unionsregelverk, særlig direktiv 2002/87/EF og 2009/110/EF, herunder om gruppen som kredittinstitusjonen kommer til å bli en del av, har en struktur som muliggjør effektivt tilsyn, effektiv utveksling av opplysninger mellom vedkommende myndigheter og fastsettelse av ansvarsfordelingen mellom vedkommende myndigheter.

  • e) Om det i forbindelse med det planlagte ervervet er rimelige grunner til å mistenke at hvitvasking av penger eller finansiering av terrorisme i henhold til artikkel 1 i europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/60/EF av 26. oktober 2005 om tiltak for å hindre at det finansielle system brukes til hvitvasking og finansiering av terrorisme(21), eller forsøk på dette, pågår eller har funnet sted, eller at det planlagte ervervet vil kunne øke risikoen for dette.

• 2. Vedkommende myndigheter kan motsette seg det planlagte ervervet bare dersom det er rimelige grunner til dette på grunnlag av kriteriene i nr. 1, eller dersom de opplysningene som gis av den aktuelle erververen, er ufullstendige.

• 3. Medlemsstatene skal verken innføre forhåndsvilkår med hensyn til størrelsen på den eierandelen som skal erverves, eller tillate at deres vedkommende myndigheter undersøker det planlagte ervervet ut fra markedets økonomiske behov.

• 4. Medlemsstatene skal offentliggjøre en liste over de opplysningene som er nødvendige for å foreta vurderingen, og som skal gis til vedkommende myndigheter på tidspunktet for underretningen nevnt i artikkel 22 nr. 1. De nødvendige opplysningene skal stå i forhold til og være tilpasset den aktuelle erververens og det planlagte ervervets art. Medlemsstatene skal ikke kreve opplysninger som ikke er relevante for en tilsynsvurdering.

• 5. Dersom vedkommende myndighet har mottatt underretning om to eller flere planlagte erverv eller økninger av kvalifiserende eierandeler i samme kredittinstitusjon, skal den uten hensyn til artikkel 22 nr. 2, 3 og 4 behandle de aktuelle erververne på en ikke-diskriminerende måte.

Artikkel 24

Samarbeid mellom vedkommende myndigheter

• 1. De berørte vedkommende myndighetene skal arbeide i fullt samråd med hverandre når de foretar vurderingen dersom den påtenkte kjøperen er

  • a) en kredittinstitusjon, et forsikrings- eller gjenforsikringsforetak, et verdipapirforetak eller et forvaltningsselskap i henhold til artikkel 2 nr. 1 bokstav b) i direktiv 2009/65/EF (heretter kalt «forvaltningsselskap for UCITS-fond») som har tillatelse i en annen medlemsstat eller i en annen sektor enn den ervervet gjelder,

  • b) morforetaket til en kredittinstitusjon, et forsikrings- eller gjenforsikringsforetak, et verdipapirforetak eller et forvaltningsselskap for UCITS-fond som har tillatelse i en annen medlemsstat eller i en annen sektor enn den ervervet gjelder, eller

  • c) en fysisk eller juridisk person som kontrollerer en kredittinstitusjon, et forsikrings- eller gjenforsikringsforetak, et verdipapirforetak eller et forvaltningsselskap for UCITS-fond som har tillatelse i en annen medlemsstat eller i en annen sektor enn den ervervet gjelder.

• 2. Vedkommende myndigheter skal uten unødig opphold gi hverandre alle opplysninger som er vesentlige eller relevante for vurderingen. I denne forbindelse skal vedkommende myndigheter på anmodning oversende alle relevante opplysninger til hverandre og på eget initiativ oversende alle vesentlige opplysninger. En beslutning truffet av den vedkommende myndigheten som har gitt tillatelse til kredittinstitusjonen som ervervet gjelder, skal angi alle synspunkter og forbehold som vedkommende myndighet som har ansvar for den aktuelle erververen, har gitt uttrykk for.

Artikkel 25

Underretning ved avhending

Medlemsstatene skal kreve at enhver fysisk eller juridisk person som har besluttet direkte eller indirekte å avhende en kvalifiserende eierandel i en kredittinstitusjon, først skriftlig skal underrette vedkommende myndigheter om størrelsen på en slik eierandel. En slik fysisk eller juridisk person skal også underrette vedkommende myndigheter dersom vedkommende har truffet en beslutning om å redusere sin kvalifiserende eierandel slik at andelen av stemmeretter eller kapital vil falle under 20 %, 30 % eller 50 %, eller slik at kredittinstitusjonen vil opphøre å være vedkommendes datterforetak. Medlemsstatene trenger ikke å anvende terskelen på 30 % i tilfeller der de, i samsvar med artikkel 9 nr. 3 bokstav a) i direktiv 2004/109/EF, anvender en terskel på en tredel.

Artikkel 26

Opplysningsplikt og sanksjoner

• 1. Kredittinstitusjonene skal underrette vedkommende myndigheter om alle erverv eller avhendinger av eierandeler i deres kapital som fører til at andelen overstiger eller faller under en av tersklene nevnt i artikkel 22 nr. 1 og artikkel 25, så snart de får kjennskap til dette.

  Kredittinstitusjoner som er opptatt til notering på et regulert marked, skal minst en gang i året underrette vedkommende myndigheter om navnene til aksjeeiere og deltakere som har kvalifiserende eierandeler, samt disse andelenes størrelse, slik det blant annet framgår av opplysninger som er mottatt på den årlige generalforsamlingen for aksjeeiere og deltakere, eller som er mottatt i henhold til bestemmelsene som gjelder for selskaper som er opptatt til notering på et regulert marked.

• 2. Medlemsstatene skal kreve at dersom den innflytelsen som utøves av personene nevnt i artikkel 22 nr. 1, vil kunne være til skade for en sunn og forsvarlig ledelse av institusjonen, skal vedkommende myndigheter treffe egnede tiltak for å bringe situasjonen til opphør. Slike tiltak kan bestå i påbud, sanksjoner, med forbehold for artikkel 65–72, overfor medlemmer av ledelsesorganet og ledelsen eller suspensjon av de stemmerettene som er knyttet til vedkommende aksjeeieres eller deltakeres aksjer eller andeler.

  Med forbehold for artikkel 65–72 får lignende tiltak anvendelse på fysiske eller juridiske personer som ikke overholder plikten til å gi forhåndsopplysninger som fastsatt i artikkel 22 nr. 1.

  Dersom en eierandel erverves til tross for at vedkommende myndigheter har motsatt seg det, skal medlemsstatene, uavhengig av andre sanksjoner som vedtas, enten sørge for at utøvelsen av de tilsvarende stemmerettene blir suspendert, eller at de avgitte stemmene kjennes ugyldige eller annulleres.

Artikkel 27

Kriterier for kvalifiserende eierandeler

Når det skal avgjøres om kriteriene for en kvalifiserende eierandel som omhandlet i artikkel 22, 25 og 26 er oppfylt, skal det tas hensyn til stemmerettene nevnt i artikkel 9, 10 og 11 i direktiv 2004/109/EF samt vilkårene for sammenlegging av disse som fastsatt i artikkel 12 nr. 4 og 5 i nevnte direktiv.

Når det skal avgjøres om kriteriene for en kvalifiserende eierandel som omhandlet i artikkel 26 er oppfylt, skal medlemsstatene ikke ta hensyn til stemmeretter eller aksjer som institusjoner kan inneha som følge av at de stiller fulltegningsgaranti for finansielle instrumenter og/eller plassering av finansielle instrumenter på grunnlag av en fast forpliktelse som omhandlet i avsnitt A nr. 6 i vedlegg I til direktiv 2004/39/EF, forutsatt at disse rettighetene på den ene side ikke utøves eller på annen måte anvendes til å gripe inn i utstederens ledelse, og på den annen side avhendes innen ett år etter ervervet.

AVDELING IV

STARTKAPITAL I VERDIPAPIRFORETAK

Artikkel 28

Startkapital i verdipapirforetak

• 1. Startkapital i verdipapirforetak skal omfatte bare ett eller flere av elementene omhandlet i artikkel 26 nr. 1 bokstav a)-e) i forordning (EU) nr. 575/2013.

• 2. Alle andre verdipapirforetak enn dem som er nevnt i artikkel 29, skal ha en startkapital på 730 000 euro.

Artikkel 29

Startkapital i særlige typer verdipapirforetak

• 1. Et verdipapirforetak som ikke handler med finansielle instrumenter for egen regning, eller stiller fulltegningsgarantier for finansielle instrumenter på grunnlag av en fast forpliktelse, men som innehar kunders penger eller verdipapirer og tilbyr en eller flere av følgende tjenester, skal ha en startkapital på 125 000 euro:

  • a) Mottak og formidling av investorers ordrer i forbindelse med finansielle instrumenter.

  • b) Utførelse av investorers ordrer i forbindelse med finansielle instrumenter.

  • c) Forvaltning av individuelle investeringsporteføljer som består av finansielle instrumenter.

• 2. Vedkommende myndigheter kan tillate at verdipapirforetak som utfører investorers ordrer i forbindelse med finansielle instrumenter, innehar slike instrumenter for egen regning dersom følgende vilkår er oppfylt:

  • a) Slike posisjoner oppstår utelukkende som et resultat av at foretaket ikke har vært i stand til nøyaktig å dekke investorenes ordrer.

  • b) Den samlede markedsverdien av alle slike posisjoner overstiger ikke 15 % av foretakets startkapital.

  • c) Foretaket oppfyller kravene fastsatt i artikkel 92–95 og del 4 i forordning (EU) nr. 575/2013.

  • d) Slike posisjoner er av tilfeldig og midlertidig art og strengt begrenset til den tiden som kreves for å gjennomføre nevnte transaksjon.

• 3. Medlemsstatene kan redusere beløpet nevnt i nr. 1 til 50 000 euro for foretak som verken har tillatelse til å inneha kunders penger eller verdipapirer, til å handle for egen regning eller til å stille fulltegningsgarantier på grunnlag av en fast forpliktelse.

• 4. Innehav av posisjoner i finansielle instrumenter utenfor handelsporteføljen med henblikk på å investere ansvarlig kapital, skal ikke anses som handel med hensyn til tjenestene i nr. 1 eller med hensyn til nr. 3.

Artikkel 30

Startkapital i lokale foretak

Lokale foretak skal ha en startkapital på 50 000 euro dersom de nyter godt av etableringsadgangen eller adgangen til å yte tjenester i henhold til artikkel 31 og 32 i direktiv 2004/39/EF.

Artikkel 31

Dekning for foretak som ikke har tillatelse til å inneha kunders penger eller verdipapirer

• 1. Dekningen for foretakene nevnt i artikkel 4 nr. 1 punkt 2 bokstav c) skal ha en av følgende former:

  • a) En startkapital på 50 000 euro.

  • b) En yrkesansvarsforsikring som dekker hele Unionens territorium, eller en annen sammenlignbar garanti mot erstatningsansvar som følge av yrkesmessig uaktsomhet som utgjør minst 1 000 000 euro for hvert skadetilfelle, og et samlet beløp på 1 500 000 euro per år for alle skadetilfeller.

  • c) En kombinasjon av startkapital og yrkesansvarsforsikring på en måte som fører til et dekningsnivå som tilsvarer det som er nevnt i bokstav a) eller b).

  Kommisjonen skal regelmessig revidere beløpene nevnt i første ledd.

• 2. Dersom et foretak omhandlet i artikkel 4 nr. 1 punkt 2 bokstav c) i forordning (EU) nr. 575/2013 også er registrert i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/92/EF av 9. desember 2002 om forsikringsformidling(22), skal det oppfylle kravene i artikkel 4 nr. 3 i nevnte direktiv og ha dekning i en av følgende former:

  • a) En startkapital på 25000 euro.

  • b) En yrkesansvarsforsikring som dekker hele Unionens territorium, eller en annen sammenlignbar garanti mot erstatningsansvar som følge av yrkesmessig uaktsomhet som utgjør minst 500000 euro for hvert skadetilfelle, og et samlet beløp på 750000 euro per år for alle skadetilfeller.

  • c) En kombinasjon av startkapital og yrkesansvarsforsikring på en måte som fører til et dekningsnivå som tilsvarer det som er nevnt i bokstav a) eller b).

Artikkel 32

Overgangsbestemmelser

• 1. Som unntak fra artikkel 28 nr. 2, artikkel 29 nr. 1 og 3 og artikkel 30 kan medlemsstatene fortsette å gi tillatelse til verdipapirforetak og foretak som omfattes av artikkel 30, som eksisterte 31. desember 1995 eller tidligere, og hvis ansvarlige kapital ligger under nivået for startkapital fastsatt i artikkel 28 nr. 2, artikkel 29 nr. 1 eller 3 eller artikkel 30.

  Slike verdipapirforetaks eller foretaks ansvarlige kapital skal ikke falle under det høyeste referansenivået beregnet etter 23. mars 1993. Referansenivået skal være den ansvarlige kapitalens daglige gjennomsnittsnivå beregnet over den seksmånedersperioden som går forut for beregningsdatoen. Referansenivået skal beregnes hver sjette måned for det tilsvarende foregående tidsrommet.

• 2. Dersom kontrollen med et verdipapirforetak eller et foretak som omfattes av nr. 1, overtas av en annen fysisk eller juridisk person enn den som kontrollerte det 31. desember 1995 eller tidligere, skal verdipapirforetakets eller foretakets ansvarlige kapital være på minst det nivået som er fastsatt for slike foretak i artikkel 28 nr. 2, artikkel 29 nr. 1 eller 3 eller artikkel 30, unntatt ved første overdragelse ved arv etter 31. desember 1995, med forbehold for vedkommende myndigheters godkjenning og i en periode på høyst ti år etter overdragelsen.

• 3. Den ansvarlige kapitalen i det foretaket som oppstår som følge av fusjon mellom to eller flere verdipapirforetak eller foretak som omfattes av artikkel 30, trenger ikke å nå opp på det nivået som er fastsatt i artikkel 28 nr. 2, artikkel 29 nr. 1 eller 3 eller artikkel 30. Så lenge nivået fastsatt i artikkel 28 nr. 2, artikkel 29 nr. 1 eller 3 eller artikkel 30 ikke er nådd, skal imidlertid den ansvarlige kapitalen til det foretaket som oppstår som følge av fusjonen, ikke falle under de fusjonerte foretakenes samlede ansvarlige kapital på fusjonstidspunktet.

• 4. Den ansvarlige kapitalen i verdipapirforetak og foretak som omfattes av artikkel 30, kan ikke falle under det nivået som er angitt i artikkel 28 nr. 2, artikkel 29 nr. 1 eller 3 eller artikkel 30 samt i nr. 1 og 3 i denne artikkel.

• 5. Dersom vedkommende myndigheter anser det som nødvendig at kravene i nr. 4 oppfylles for å sikre slike verdipapirforetaks og foretaks solvens, får nr. 1, 2 og 3 ikke anvendelse.

AVDELING V

BESTEMMELSER OM ETABLERINGSADGANGEN OG ADGANGEN TIL Å YTE TJENESTER

KAPITTEL 1

Alminnelige prinsipper

Artikkel 33

Kredittinstitusjoner

Medlemsstatene skal sørge for at virksomhet oppført i vedlegg I kan utøves på deres territorium i samsvar med artikkel 35, artikkel 36 nr. 1, 2 og 3, artikkel 39 nr. 1 og 2 og artikkel 40–46, enten ved at det etableres en filial eller ved at det ytes tjenester, av enhver kredittinstitusjon som har tillatelse fra og er underlagt tilsyn av vedkommende myndigheter i en annen medlemsstat, forutsatt at denne virksomheten omfattes av tillatelsen.

Artikkel 34

Finansinstitusjoner

• 1. Medlemsstatene skal sørge for at virksomhet oppført i vedlegg I kan utøves på deres territorium i samsvar med artikkel 35, artikkel 36 nr. 1, 2 og 3, artikkel 39 nr. 1 og 2 og artikkel 40–46, enten ved at det etableres en filial eller ved at det ytes tjenester, av enhver finansinstitusjon fra en annen medlemsstat som er et datterforetak av en kredittinstitusjon eller et datterforetak som eies i fellesskap av to eller flere kredittinstitusjoner hvis stiftelsesdokumenter og vedtekter tillater at slik virksomhet utøves, og som oppfyller følgende vilkår:

  • a) Morforetaket eller -foretakene har tillatelse som kredittinstitusjon i den medlemsstaten hvis lovgivning finansinstitusjonen er underlagt.

  • b) Den aktuelle virksomheten utøves faktisk på samme medlemsstats territorium.

  • c) Morforetaket eller -foretakene innehar 90 % eller mer av de stemmerettene som er knyttet til aksjene eller andelene i finansinstitusjonen.

  • d) Morforetaket eller -foretakene godtgjør overfor vedkommende myndigheter at de oppfyller deres krav til en forsvarlig ledelse av finansinstitusjonen, og har med samtykke fra vedkommende myndigheter i hjemstaten erklært at de er solidarisk ansvarlige finansinstitusjonens forpliktelser.

  • e) Finansinstitusjonen omfattes, særlig med hensyn til den aktuelle virksomheten, faktisk av tilsynet på konsolidert grunnlag med morforetaket, eller hvert av morforetakene, i samsvar med avdeling VII kapittel 3 i dette direktiv og første del avdeling II kapittel 2 i forordning (EU) nr. 575/2013, særlig med hensyn til kravene til ansvarlig kapital i artikkel 92 i nevnte forordning, kontrollen med store eksponeringer omhandlet i del 4 i nevnte forordning og begrensning av eierandeler i henhold til artikkel 89 og 90 i nevnte forordning.

  Vedkommende myndigheter i hjemstaten skal kontrollere at vilkårene i første ledd overholdes, og skal gi finansinstitusjonen en bekreftelse på dette som skal vedlegges meldingen nevnt i artikkel 35 og 39.

• 2. Dersom en finansinstitusjon som nevnt i nr. 1 første ledd ikke lenger oppfyller de fastsatte vilkårene, skal hjemstatens vedkommende myndigheter underrette vertsstatens vedkommende myndigheter om dette, og den virksomheten som utøves av finansinstitusjonen i vertsstaten, skal underlegges vertsstatens lovgivning.

• 3. Nr. 1 og 2 får tilsvarende anvendelse på datterforetak av en finansinstitusjon som omhandlet i nr. 1 første ledd.

KAPITTEL 2

Kredittinstitusjoners etableringsrett

Artikkel 35

Meldingskrav og samarbeid mellom vedkommende myndigheter

• 1. En kredittinstitusjon som ønsker å etablere en filial på en annen medlemsstats territorium, skal underrette vedkommende myndigheter i institusjonens hjemstat.

• 2. Medlemsstatene skal kreve at alle kredittinstitusjoner som ønsker å etablere en filial i en annen medlemsstat, gir følgende opplysninger i meldingen nevnt i nr. 1:

  • a) Den medlemsstaten på hvis territorium kredittinstitusjonen har til hensikt å etablere en filial.

  • b) En virksomhetsplan der det blant annet angis hvilke typer forretningsvirksomhet som er planlagt, samt filialens organisasjonsstruktur.

  • c) Adressen i vertsstaten der dokumenter kan innhentes.

  • d) Navnene på dem som skal ha ansvar for filialens ledelse.

• 3. Med mindre vedkommende myndigheter i hjemstaten har grunn til å betvile at kredittinstitusjonens administrative struktur eller finansielle stilling er god nok i betraktning av den virksomheten som er planlagt, skal de innen tre måneder etter at de har mottatt opplysningene nevnt i nr. 2, oversende disse opplysningene til vedkommende myndigheter i vertsstaten og underrette kredittinstitusjonen om dette.

  Hjemstatens vedkommende myndigheter skal også oversende opplysninger om størrelsen på kredittinstitusjonens ansvarlige kapital og summen av kredittinstitusjonens krav til ansvarlig kapital i henhold til artikkel 92 i forordning (EU) nr. 575/2013.

  Som unntak fra annet ledd, og i det tilfellet som er omhandlet i artikkel 34, skal hjemstatens vedkommende myndigheter oversende opplysninger om størrelsen på og sammensetningen av finansinstitusjonens ansvarlige kapital samt de samlede risikovektede eksponeringsbeløpene beregnet i samsvar med artikkel 92 nr. 3 og 4 i forordning (EU) nr. 575/2013 for den kredittinstitusjonen som er dens morforetak.

• 4. Dersom vedkommende myndigheter i hjemstaten nekter å oversende opplysningene nevnt i nr. 2 til vedkommende myndigheter i vertsstaten, skal de begrunne avslaget overfor den berørte institusjonen innen tre måneder etter at alle opplysningene er mottatt.

  Et slikt avslag eller manglende svar skal kunne prøves for domstolen i hjemstaten.

• 5. EBA skal utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder for å angi hvilke opplysninger som skal framlegges i samsvar med denne artikkel.

  Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10–14 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

• 6. EBA skal utarbeide utkast til tekniske gjennomføringsstandarder for å fastsette standardskjemaer, -maler og -framgangsmåter for slik underretning.

  Kommisjonen gis myndighet til å vedta de tekniske gjennomføringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 15 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

• 7. EBA skal framlegge utkastene til tekniske reguleringsstandarder nevnt i nr. 5 og 6 for Kommisjonen innen 1. januar 2014.

Artikkel 36

Innledning av virksomhet

• 1. Før en kredittinstitusjons filial innleder sin virksomhet, skal vedkommende myndigheter i vertsstaten innen to måneder etter at de har mottatt opplysningene nevnt i artikkel 35, forberede tilsynet med kredittinstitusjonen i samsvar med kapittel 4 og om nødvendig angi på hvilke vilkår, av hensyn til allmenhetens interesser, virksomheten skal utøves i vertsstaten.

• 2. Så snart meldingen fra vedkommende myndigheter i vertsstaten er mottatt, eller dersom fristen i nr. 1 er utløpt uten at melding er mottatt fra myndighetene, kan filialen etableres og innlede sin virksomhet.

• 3. Dersom det skjer en endring i noen av opplysningene som er gitt i henhold til artikkel 35 nr. 2 bokstav b), c) eller d), skal kredittinstitusjonen skriftlig underrette vedkommende myndigheter i hjemstaten og vertsstaten minst én måned før endringen skjer, slik at vedkommende myndigheter i hjemstaten kan treffe beslutning etter en melding i henhold til artikkel 35, og slik at vedkommende myndigheter i vertsstaten kan treffe beslutning om vilkårene for endringen i henhold til nr. 1 i denne artikkel.

• 4. Filialer som i samsvar med gjeldende bestemmelser i vertsstaten har innledet sin virksomhet før 1. januar 1993, skal anses for å ha vært underlagt framgangsmåten i artikkel 35 og i nr. 1 og 2 i denne artikkel. De skal fra 1. januar 1993 være underlagt bestemmelsene i nr. 3 i denne artikkel og i artikkel 33 og 52 samt kapittel 4.

• 5. EBA skal utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder for å angi hvilke opplysninger som skal framlegges i samsvar med denne artikkel.

  Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10–14 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

• 6. EBA skal utarbeide utkast til tekniske gjennomføringsstandarder for å fastsette standardskjemaer, -maler og -framgangsmåter for slik underretning.

  Kommisjonen gis myndighet til å vedta de tekniske gjennomføringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 15 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

• 7. EBA skal framlegge utkastene til tekniske reguleringsstandarder nevnt i nr. 5 og 6 for Kommisjonen innen 1. januar 2014.

Artikkel 37

Opplysninger om avslag

Medlemsstatene skal underrette Kommisjonen og EBA om antallet og arten av tilfeller der det er gitt avslag i henhold til artikkel 35 og artikkel 36 nr. 3.

Artikkel 38

Sammenlegging av filialer

Flere forretningssteder etablert i samme medlemsstat av en kredittinstitusjon med hovedkontor i en annen medlemsstat, skal anses som en enkelt filial.

KAPITTEL 3

Utøvelse av adgangen til å yte tjenester

Artikkel 39

FRAMGANGSMÅTE FOR MELDING

• 1. Enhver kredittinstitusjon som for første gang ønsker å utøve adgangen til å yte tjenester ved å drive virksomhet på en annen medlemsstats territorium, skal underrette vedkommende myndigheter i hjemstaten om hvilken virksomhet på listen i vedlegg I den har til hensikt å utøve.

• 2. Vedkommende myndigheter i hjemstaten skal innen én måned etter å ha mottatt meldingen nevnt i nr. 1, oversende denne til vedkommende myndigheter i vertsstaten.

• 3. Denne artikkel berører ikke rettigheter som kredittinstitusjoner som yter tjenester, har ervervet før 1. januar 1993.

• 4. EBA skal utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder for å angi hvilke opplysninger som skal framlegges i samsvar med denne artikkel.

  Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10–14 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

• 5. EBA skal utarbeide utkast til tekniske gjennomføringsstandarder for å fastsette standardskjemaer, -maler og -framgangsmåter for slik underretning.

  Kommisjonen gis myndighet til å vedta de tekniske gjennomføringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 15 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

• 6. EBA skal framlegge utkastene til tekniske reguleringsstandarder nevnt i nr. 4 og 5 for Kommisjonen innen 1. januar 2014.

KAPITTEL 4

Den myndighet som er gitt vertsstatens vedkommende myndigheter

Artikkel 40

Rapporteringskrav

Vedkommende myndigheter i vertsstatene kan kreve at alle kredittinstitusjoner som har filialer på deres territorium, regelmessig avlegger rapport om sin virksomhet i vertsstatene.

Slike rapporter skal kreves bare for opplysnings- eller statistikkformål, for anvendelse av artikkel 51 nr. 1 eller for tilsynsformål i samsvar med dette kapittel. De skal være underlagt krav om taushetsplikt som minst tilsvarer dem som er nevnt i artikkel 53 nr. 1.

Vedkommende myndigheter i vertsstatene kan særlig kreve opplysninger fra kredittinstitusjonene nevnt i første ledd for at disse vedkommende myndighetene skal kunne vurdere om en filial er betydelig i samsvar med artikkel 51 nr. 1.

Artikkel 41

Tiltak som treffes av vedkommende myndigheter i hjemstaten i forbindelse med virksomhet som utøves i vertsstaten

• 1. Dersom vedkommende myndigheter i vertsstaten på grunnlag av opplysninger fra vedkommende myndigheter i hjemstaten i henhold til artikkel 50 fastslår at en kredittinstitusjon som har en filial eller yter tjenester på vertsstatens territorium, oppfyller et av følgende vilkår i forbindelse med den virksomheten som utøves i vertsstaten, skal de underrette vedkommende myndigheter i hjemstaten:

  • a) Kredittinstitusjonen overholder ikke de nasjonale bestemmelsene som innarbeider dette direktiv eller forordning (EU) nr. 575/2013 i nasjonal lovgivning.

  • b) Det er en vesentlig risiko for at kredittinstitusjonen ikke kommer til å overholde de nasjonale bestemmelsene som innarbeider dette direktiv eller forordning (EU) nr. 575/2013 i nasjonal lovgivning.

  Vedkommende myndigheter i hjemstaten skal omgående treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at den berørte kredittinstitusjonen bringer det lovstridige forholdet til opphør eller treffer tiltak for å avverge risikoen for manglende overholdelse. Vedkommende myndighet i hjemstaten skal underrette vedkommende myndighet i vertsstaten om disse endringene.

• 2. Dersom vertsstatens vedkommende myndigheter anser at hjemstatens vedkommende myndigheter ikke har oppfylt sine forpliktelser eller ikke kommer til å oppfylle sine forpliktelser i henhold til nr. 1 annet ledd, kan de henvise saken til EBA og anmode om EBAs bistand i samsvar med artikkel 19 i forordning (EU) nr. 1093/2010. Når EBA handler i samsvar med nevnte artikkel, skal den treffe alle beslutninger i henhold til artikkel 19 nr. 3 i nevnte forordning innen 24 timer. EBA kan også på eget initiativ i samsvar med artikkel 19 nr. 1 i nevnte forordning bistå vedkommende myndigheter med å komme til enighet.

Artikkel 42

Begrunnelse og meddelelse

Ethvert tiltak som treffes i henhold til artikkel 41 nr. 1 eller artikkel 43 eller 44, og som innebærer sanksjoner eller restriksjoner på utøvelsen av adgangen til å yte tjenester, skal være behørig begrunnet og meddeles den berørte kredittinstitusjonen.

Artikkel 43

Forebyggende tiltak

• 1. Før vertsstatens vedkommende myndigheter anvender framgangsmåten i artikkel 41, kan de i krisesituasjoner i påvente av hjemstatens vedkommende myndigheters tiltak eller saneringstiltak som nevnt i artikkel 3 i direktiv 2001/24/EF, treffe de forebyggende tiltakene som er nødvendige for å verne mot finansiell ustabilitet som vil kunne utgjøre en trussel mot innskyteres, investorers og kunders kollektive interesser i vertsstaten.

• 2. Alle forebyggende tiltak i henhold til nr. 1 skal stå i forhold til formålet om å verne innskyteres, investorers og kunders kollektive interesser i vertsstaten mot finansiell ustabilitet som vil kunne utgjøre en alvorlig trussel mot slike kollektive interesser. Slike forebyggende tiltak kan omfatte betalingsutsettelse. De skal ikke medføre at kredittinstitusjonens kreditorer i vertsstaten gis forrang for kreditorer i andre medlemsstater.

• 3. Alle forebyggende tiltak i henhold til nr. 1 skal opphøre å gjelde når forvaltnings- eller rettsmyndighetene i hjemstaten treffer saneringstiltak i henhold til artikkel 3 i direktiv 2001/24/EF.

• 4. Vertsstatens vedkommende myndigheter skal avslutte de forebyggende tiltakene når de anser disse tiltakene som foreldet i henhold til artikkel 41, med mindre de har opphørt å gjelde i samsvar med nr. 3 i denne artikkel.

• 5. Kommisjonen, EBA og vedkommende myndigheter i de øvrige berørte medlemsstatene skal omgående underrettes om tiltak som treffes i henhold til nr. 1.

  Dersom vedkommende myndigheter i hjemstaten eller i en annen berørt medlemsstat har innvendinger mot tiltak truffet av vertsstatens vedkommende myndigheter, kan de henvise saken til EBA og anmode om EBAs bistand i samsvar med artikkel 19 i forordning (EU) nr. 1093/2010. Når EBA handler i samsvar med nevnte artikkel, skal den treffe alle beslutninger i henhold til artikkel 19 nr. 3 i nevnte forordning innen 24 timer. EBA kan også på eget initiativ i samsvar med artikkel 19 nr. 1 i nevnte forordning bistå vedkommende myndigheter med å komme til enighet.

Artikkel 44

Vertsstatenes myndighet

Vertsstatene kan, uten at det berører artikkel 40 og 41, utøve den myndigheten de er gitt i henhold til dette direktiv, til å treffe egnede tiltak for å hindre eller ilegge straff for overtredelser begått på deres territorium av de reglene de har vedtatt i henhold til dette direktiv eller i allmennhetens interesse. Dette skal omfatte muligheten til å hindre en kredittinstitusjon som har overtrådt disse bestemmelsene, i å foreta ytterligere transaksjoner på vertsstatens territorium.

Artikkel 45

Tiltak etter tilbakekalling av tillatelse

Dersom tillatelsen tilbakekalles, skal hjemstatens vedkommende myndigheter omgående underrette vertsstatens vedkommende myndigheter. Vertsstatens vedkommende myndigheter skal treffe egnede tiltak for å hindre at den berørte kredittinstitusjonen foretar ytterligere transaksjoner på vertsstatens territorium, og for å verne innskyternes interesser.

Artikkel 46

Reklame

Bestemmelsene i dette kapittel er ikke til hinder for at kredittinstitusjoner med hovedkontor i en annen medlemsstat kan reklamere for sine tjenester ved hjelp av alle tilgjengelige kommunikasjonsmidler i vertsstaten, forutsatt at dette skjer i samsvar med eventuelle regler for form og innhold i slik reklame som er vedtatt av hensyn til allmennhetens interesser.

AVDELING VI

FORBINDELSER MED TREDJESTATER

Artikkel 47

Melding i forbindelse med filialer i tredjestater og adgangsvilkår for kredittinstitusjoner som har slike filialer

• 1. Når filialer av kredittinstitusjoner som har sitt hovedkontor i en tredjestat, innleder eller fortsetter å utøve virksomhet, skal medlemsstatene ikke anvende bestemmelser som fører til at disse filialene gis en gunstigere behandling enn den som gis filialer av kredittinstitusjoner som har sitt hovedkontor i Unionen.

• 2. Vedkommende myndigheter skal underrette Kommisjonen, EBA og Den europeiske komité for bankspørsmål nedsatt ved kommisjonsbeslutning 2004/10/EF(23) om alle tillatelser til å etablere filialer av kredittinstitusjoner som har sitt hovedkontor i en tredjestat.

• 3. Unionen kan ved avtaler med en eller flere tredjestater samtykke i å anvende bestemmelser som gir filialer av en kredittinstitusjon med hovedkontor i en tredjestat samme behandling på hele Unionens territorium.

Artikkel 48

Samarbeid med tredjestaters vedkommende myndigheter om tilsyn på konsolidert grunnlag

• 1. Kommisjonen kan, enten på anmodning fra en medlemsstat eller på eget initiativ, framlegge forslag for Rådet om forhandlinger med en eller flere tredjestater om avtaler om nærmere vilkår for å føre tilsyn på konsolidert grunnlag med

  • a) institusjoner hvis morforetak har hovedkontor i en tredjestat, eller

  • b) institusjoner som ligger i en tredjestat, og hvis morforetak, enten det er en institusjon, et finansielt holdingselskap eller et blandet finansielt holdingselskap, har sitt hovedkontor i Unionen.

• 2. Avtalene omhandlet i nr. 1 skal særlig sikre at

  • a) vedkommende myndigheter i medlemsstatene kan få de opplysningene som er nødvendige for å føre tilsyn på grunnlag av konsolidert finansiell stilling med institusjoner, finansielle holdingselskaper eller blandede finansielle holdingselskaper som ligger i Unionen, og som har datterforetak som er institusjoner eller finansinstitusjoner i en tredjestat, eller som har deltakerinteresser i slike institusjoner,

  • b) tredjestaters tilsynsmyndigheter kan få de opplysningene som er nødvendige for å føre tilsyn med morforetak som har hovedkontor på deres territorium, og som har datterforetak som er institusjoner eller finansinstitusjoner i en eller flere medlemsstater, eller som har deltakerinteresser i slike institusjoner,

  • c) EBA kan innhente de opplysningene som medlemsstatenes vedkommende myndigheter har mottatt fra nasjonale myndigheter i tredjestater i samsvar med artikkel 35 i forordning (EU) No 1093/2010.

• 3. Med forbehold for artikkel 218 i TEUV skal Kommisjonen, med bistand fra Den europeiske komité for bankspørsmål, gjennomgå resultatet av forhandlingene nevnt i nr. 1 og den situasjonen som følger av dem.

• 4. EBA skal bistå Kommisjonen ved anvendelse av denne artikkel i samsvar med artikkel 33 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

AVDELING VII

TILSYN

KAPITTEL 1

Prinsipper for tilsyn

Avsnitt I

Hjemstatenes og vertsstatenes myndighet og oppgaver

Artikkel 49

Hjemstatenes og vertsstatenes vedkommende myndigheters myndighet

• 1. Ansvaret for tilsynet med en institusjon, herunder tilsynet med den virksomheten som utøves i samsvar med artikkel 33 og 34, skal ligge hos vedkommende myndigheter i hjemstaten uten at det berører bestemmelsene i dette direktiv om at ansvaret skal ligge hos vertsstatens vedkommende myndigheter.

• 2. Nr. 1 er ikke til hinder for tilsyn på konsolidert grunnlag.

• 3. Tiltak som treffes av vertsstaten, skal ikke føre til diskriminerende eller restriktiv behandling ut fra den begrunnelsen at en institusjon har tillatelse i en annen medlemsstat.

Artikkel 50

Samarbeid om tilsyn

• 1. Vedkommende myndigheter i de berørte medlemsstatene skal i nært samarbeid føre tilsyn med institusjoner som, særlig gjennom filialer, utøver virksomhet i en eller flere andre medlemsstater enn den der de har sitt hovedkontor. De skal gi hverandre alle opplysninger om slike institusjoners ledelse og eierforhold som kan lette tilsynet med dem og undersøkelsen av vilkårene for deres tillatelse, samt alle opplysninger som kan lette overvåkingen av slike institusjoner, særlig med hensyn til likviditet, solvens, innskuddsgaranti, begrensning av store eksponeringer, andre faktorer som kan påvirke den systemrisikoen som institusjonen utgjør, forvaltnings- og regnskapspraksis og internkontroll.

• 2. Hjemstatens vedkommende myndigheter skal omgående meddele vertsstatens vedkommende myndigheter alle opplysninger og resultater i forbindelse med likviditetstilsynet i samsvar med del 6 i forordning (EU) nr. 575/2013 og avdeling VII kapittel 3 i dette direktiv, med hensyn til den virksomheten som institusjonen utøver gjennom sine filialer, i den utstrekning slike opplysninger og resultater er relevante for vernet av innskytere og investorer i vertsstaten.

• 3. Hjemstatens vedkommende myndigheter skal omgående underrette vedkommende myndigheter i alle vertsstatene dersom det oppstår, eller med rimelighet kan forventes å oppstå, likviditetspress. Disse opplysningene skal også omfatte nærmere opplysninger om planlegging og gjennomføring av en gjenopprettingsplan og om tilsynstiltak i den forbindelse.

• 4. Hjemstatens vedkommende myndigheter skal på anmodning underrette og forklare vertsstatens vedkommende myndigheter hvordan det er tatt hensyn til sistnevnte myndigheters opplysninger og resultater. Dersom vertsstatens vedkommende myndigheter, etter å ha meddelt opplysninger og resultater, fastholder at hjemstatens vedkommende myndigheter ikke har truffet egnede tiltak, kan vertsstatens vedkommende myndigheter, etter å ha underrettet hjemstatens vedkommende myndigheter og EBA, treffe egnede tiltak for å hindre ytterligere overtredelser, for å verne interessene til innskytere, investorer og andre tjenestemottakere, eller for å verne finanssystemets stabilitet.

  Dersom hjemstatens vedkommende myndigheter er uenige i de tiltakene som vertsstatens vedkommende myndigheter har truffet, kan de henvise saken til EBA og anmode om EBAs bistand i samsvar med artikkel 19 i forordning (EU) nr. 1093/2010. Når EBA handler i samsvar med nevnte artikkel, skal den treffe beslutning innen én måned.

• 5. Vedkommende myndigheter kan henvise tilfeller til EBA der en anmodning om samarbeid, særlig om utveksling av opplysninger, er blitt avslått eller ikke er blitt imøtekommet innen rimelig tid. Uten at det berører artikkel 258 i TEUV, kan EBA i slike situasjoner handle innenfor rammen av den myndighet den er gitt i henhold til artikkel 19 i forordning (EU) nr. 1093/2010. EBA kan også på eget initiativ i samsvar med artikkel 19 nr. 1 i nevnte forordning bistå vedkommende myndigheter med å komme til enighet om utveksling av opplysninger i henhold til denne artikkel.

• 6. EBA skal utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder for å angi opplysningene nevnt i denne artikkel.

  Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10–14 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

• 7. EBA skal utarbeide utkast til tekniske gjennomføringsstandarder for å fastsette standardskjemaer, maler og framgangsmåter for kravene til informasjonsutveksling, som kan lette overvåkingen av institusjonene.

  Kommisjonen gis myndighet til å vedta de tekniske gjennomføringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 15 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

• 8. EBA skal framlegge utkastene til tekniske reguleringsstandarder nevnt i nr. 6 og 7 for Kommisjonen innen 1. januar 2014.

Artikkel 51

Betydelige filialer

• 1. Vedkommende myndigheter i en vertsstat kan rette en anmodning til den konsoliderende tilsynsmyndigheten dersom artikkel 112 nr. 1 får anvendelse, eller til vedkommende myndigheter i hjemstaten om at en filial av en institusjon som ikke er et verdipapirforetak som omfattes av artikkel 95 i forordning (EU) nr. 575/2013, skal anses som betydelig.

  Anmodningen skal inneholde begrunnelsen for at filialen anses som betydelig, særlig med hensyn til følgende:

  • a) Om filialens markedsandel i form av innskudd er på over 2 % i vertsstaten.

  • b) Den betydningen som innstilling eller nedlegging av institusjonens virksomhet kan forventes å få for systemlikviditeten og betalings-, clearing- og oppgjørssystemene i vertsstaten.

  • c) Filialens størrelse og betydning med hensyn til antall kunder innenfor rammen av vertsstatens bank- eller finanssystem.

Vedkommende myndigheter i hjem- og vertsstaten, og den konsoliderende tilsynsmyndigheten dersom artikkel 112 nr. 1 får anvendelse, skal gjøre alt som står i deres makt for å komme fram til en felles beslutning om hvorvidt en filial skal anses som betydelig.

Dersom det ikke er truffet en felles beslutning innen to måneder etter mottaket av anmodningen i henhold til første ledd, skal vertsstatens vedkommende myndigheter innenfor et tidsrom på ytterligere to måneder selv treffe beslutning om hvorvidt filialen er betydelig. Når vertsstatens vedkommende myndigheter treffer egne beslutninger, skal de ta hensyn til alle synspunkter og forbehold fra den konsoliderende tilsynsmyndigheten eller vedkommende myndigheter i hjemstaten.

Beslutningene nevnt i tredje og fjerde ledd skal framlegges i et dokument som inneholder en fullstendig begrunnelse for beslutningen, og som oversendes til de berørte vedkommende myndighetene; de skal anses som avgjørende og anvendes av vedkommende myndigheter i de berørte medlemsstatene.

Beslutningen om at en filial skal anses som betydelig, skal ikke berøre vedkommende myndigheters rettigheter og ansvarsområder i henhold til dette direktiv.

• 2. Vedkommende myndigheter i hjemstaten skal oversende til vedkommende myndigheter i en vertsstat der en betydelig filial er etablert, opplysningene nevnt i artikkel 117 nr. 1 bokstav c) og d), og utføre oppgavene nevnt i artikkel 112 nr. 1 bokstav c) i samarbeid med vertsstatens vedkommende myndigheter.

  Dersom en vedkommende myndighet i en hjemstat får kjennskap til en krisesituasjon som nevnt i artikkel 114 nr. 1, skal den straks varsle myndighetene nevnt i artikkel 58 nr. 4 og artikkel 59 nr. 1.

  Vedkommende myndigheter i hjemstaten skal oversende til vedkommende myndigheter i en vertsstat der en betydelig filial er etablert, resultatene av risikovurderingen av institusjoner med filialer som nevnt i artikkel 97 og, der det er relevant, artikkel 113 nr. 2. De skal også oversende beslutninger i henhold til artikkel 104 og 105 i den utstrekning disse vurderingene og beslutningene er relevante for disse filialene.

  Vedkommende myndigheter i hjemstatene skal rådføre seg med vedkommende myndigheter i de vertsstatene der betydelige filialer er etablert, om operasjonelle tiltak som kreves i henhold til artikkel 86 nr. 11, når dette er relevant for likviditetsrisikoer i vertsstatens valuta.

  Dersom vedkommende myndigheter i hjemstaten ikke har rådført seg med vedkommende myndigheter i vertsstaten, eller dersom vertsstatens vedkommende myndigheter etter slikt samråd fastholder at de operasjonelle tiltakene som kreves i henhold til artikkel 86 nr. 11, ikke er tilstrekkelige, kan vertsstatens vedkommende myndigheter henvise saken til EBA og anmode om bistand i samsvar med artikkel 19 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

• 3. Dersom artikkel 116 ikke får anvendelse, skal vedkommende myndigheter som fører tilsyn med en institusjon med betydelige filialer i andre medlemsstater, opprette og lede et tilsynskollegium for å lette samarbeidet i henhold til nr. 2 i denne artikkel og artikkel 50. Opprettelsen av kollegiet og dets virkemåte skal bygge på skriftlige ordninger som skal fastsettes av vedkommende myndighet i hjemstaten etter samråd med berørte vedkommende myndigheter. Vedkommende myndighet i hjemstaten skal beslutte hvilke vedkommende myndigheter som skal delta på kollegiets møter eller i dets virksomhet.

  Beslutningen som vedkommende myndighet i hjemstaten treffer, skal ta hensyn til hvilken relevans den tilsynsvirksomheten som skal planlegges eller samordnes for disse myndighetene, har, særlig den mulige innvirkningen på finanssystemets stabilitet i de berørte medlemsstatene nevnt i artikkel 7 og forpliktelsene nevnt i nr. 2 i denne artikkel.

  Vedkommende myndighet i hjemstaten skal på forhånd holde alle medlemmer av kollegiet fullt underrettet om avholdelsen av slike møter, de viktigste sakene som skal drøftes, og de tiltakene som skal vurderes. Vedkommende myndighet i hjemstaten skal også i god tid holde alle medlemmer av kollegiet fullt underrettet om de tiltakene som treffes på disse møtene, eller om de tiltakene som gjennomføres.

• 4. EBA skal utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder for å fastsette alminnelige vilkår for driften av tilsynskollegiene.

  Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10–14 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

• 5. EBA skal utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder for å fastsette alminnelige vilkår for driften av tilsynskollegiene.

  Kommisjonen gis myndighet til å vedta de tekniske gjennomføringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 15 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

• 6. EBA skal framlegge utkastene til tekniske reguleringsstandarder nevnt i nr. 4 og 5 for Kommisjonen innen 31. desember 2014.

Artikkel 52

Stedlig kontroll av og tilsyn med filialer etablert i en annen medlemsstat

• 1. Dersom en institusjon med tillatelse i en annen medlemsstat utøver virksomhet gjennom en filial, skal vertsstatene sørge for at hjemstatens vedkommende myndigheter, etter å ha underrettet vertsstatens vedkommende myndigheter, selv eller gjennom personer de utpeker for dette formålet, foretar stedlige kontroller av opplysningene nevnt i artikkel 50 og tilsyn med slike filialer.

• 2. Hjemstatens vedkommende myndigheter kan også benytte en av de andre framgangsmåtene i artikkel 118 for å føre tilsyn med filialer.

• 3. Vedkommende myndigheter i vertsstaten skal ha myndighet til i enkelttilfeller å foreta stedlige kontroller og stedlig tilsyn med den virksomheten som utøves av filialer av institusjoner på deres territorium, og kreve opplysninger fra en filial om dens virksomhet for tilsynsformål dersom de anser det som relevant av hensyn til finanssystemets stabilitet. Før de gjennomfører slike kontroller og slikt tilsyn, skal vertsstatens vedkommende myndigheter rådføre seg med hjemstatens vedkommende myndigheter. Etter slike kontroller og slikt tilsyn, skal vertsstatens vedkommende myndigheter oversende til hjemstatens vedkommende myndigheter de opplysningene som er innhentet, og de resultatene som er relevante for risikovurderingen av institusjonen eller finanssystemets stabilitet i vertsstaten. Hjemstatens vedkommende myndigheter skal ta behørig hensyn til disse opplysningene og resultatene når de fastsetter sitt tilsynskontrollprogram som omhandlet i artikkel 99, også med hensyn til finanssystemets stabilitet i vertsstaten.

• 4. De stedlige kontrollene og det stedlige tilsynet med filialer skal gjennomføres i samsvar med lovgivningen i den medlemsstaten der kontrollen eller tilsynet gjennomføres.

Avsnitt II

Utveksling av opplysninger og taushetsplikt

Artikkel 53

Taushetsplikt

• 1. Medlemsstatene skal fastsette at alle personer som arbeider eller har arbeidet for vedkommende myndigheter, samt revisorer eller sakkyndige som opptrer på vegne av vedkommende myndigheter, skal være underlagt taushetsplikt.

  Fortrolige opplysninger som slike personer, revisorer eller sakkyndige får i embets medfør, kan gis videre bare i form av et sammendrag eller en sammenstilling, slik at de enkelte kredittinstitusjonene ikke kan identifiseres, med forbehold for tilfeller som omfattes av strafferetten.

  Når en kredittinstitusjon er erklært konkurs eller er under tvangsavvikling, kan fortrolige opplysninger som ikke berører en tredjepart som medvirker i forsøk på å redde kredittinstitusjonen, likevel gis videre i forbindelse med sivil- eller handelsrettslige saker.

• 2. Nr. 1 skal ikke være til hinder for at vedkommende myndigheter utveksler opplysninger seg imellom eller overfører opplysninger til ESRB, EBA eller Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet) (ESMA), opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1095/2010(24), i samsvar med dette direktiv, forordning (EU) nr. 575/2013, andre direktiver som gjelder kredittinstitusjoner, artikkel 15 i forordning (EU) nr. 1092/2010, artikkel 31, 35 og 36 i forordning (EU) nr. 1093/2010 og artikkel 31 og 36 i forordning (EU) nr. 1095/2010. Disse opplysningene skal omfattes av nr. 1.

• 3. Nr. 1 skal ikke være til hinder for at vedkommende myndigheter offentliggjør resultatene av stresstester som gjennomføres i samsvar med artikkel 100 i dette direktiv eller artikkel 32 i forordning (EU) nr. 1093/2010, eller for at resultatene av stresstestene overføres til EBA slik at EBA kan offentliggjøre resultatene av stresstestene i hele Unionen.

Artikkel 54

Bruk av fortrolige opplysninger

Vedkommende myndigheter som mottar fortrolige opplysninger i henhold til artikkel 53, kan bare benytte disse i embets medfør og bare for følgende formål:

• a) For å kontrollere om vilkårene som gjelder for adgang til å starte virksomhet som kredittinstitusjon, er oppfylt, og for å lette tilsynet på ikke-konsolidert eller konsolidert grunnlag med utøvelse av slik virksomhet, særlig når det gjelder tilsynet med likviditet, solvens, store eksponeringer, forvaltnings- og regnskapspraksis og internkontroll.

• b) For å ilegge sanksjoner.

• c) Dersom en beslutning truffet av vedkommende myndighet ankes, herunder domstolsbehandling i henhold til artikkel 72.

• d) I forbindelse med domstolsbehandling i henhold til særbestemmelser i unionsretten vedtatt på området kredittinstitusjoner.

Artikkel 55

Samarbeidsavtaler

Medlemsstatene og EBA kan i samsvar med artikkel 33 i forordning (EU) nr. 1093/2010 inngå samarbeidsavtaler om utveksling av opplysninger med tilsynsmyndigheter i tredjestater eller med myndigheter eller organer i tredjestater i samsvar med artikkel 56 og 57 nr. 1 i dette direktiv bare dersom de opplysningene som gis videre, omfattes av en garanti om at de oppfyller krav til taushetsplikt som minst tilsvarer dem som er nevnt i artikkel 53 nr. 1 i dette direktiv. Formålet med utvekslingen av opplysninger er å gi nevnte myndigheter eller organer mulighet til å utføre sine tilsynsoppgaver.

Dersom opplysningene kommer fra en annen medlemsstat, skal de ikke gis videre uten uttrykkelig samtykke fra myndighetene som ga opplysningene, og eventuelt bare for de formålene disse myndighetene har gitt samtykke til.

Artikkel 56

Utveksling av opplysninger mellom myndigheter

Artikkel 53 nr. 1 og artikkel 54 skal ikke være til hinder for utveksling av opplysninger i forbindelse med utøvelsen av tilsynsfunksjoner mellom vedkommende myndigheter innenfor en medlemsstat, mellom vedkommende myndigheter i forskjellige medlemsstater eller mellom vedkommende myndigheter og

• a) myndigheter med offentlig ansvar for tilsyn med andre enheter i finanssektoren samt myndigheter med ansvar for tilsyn med finansmarkedene,

• b) myndigheter eller organer med ansvar for å opprettholde finanssystemets stabilitet i medlemsstatene ved anvendelse av makrotilsynsregler,

• c) saneringsorganer eller -myndigheter som har som mål å verne finanssystemets stabilitet,

• d) Avtalefestede eller institusjonelle beskyttelsesordninger som er omhandlet i artikkel 113 nr. 7 i forordning (EU) nr. 575/2013.

• e) organer som medvirker ved avvikling og konkursbehandling av institusjoner og andre lignende framgangsmåter, og

• f) personer med ansvar for å utføre lovfestet revisjon av institusjoners, forsikringsforetaks og finansinstitusjoners regnskaper.

  Artikkel 53 nr. 1 og artikkel 54 skal ikke være til hinder for at opplysninger gis videre til organer som forvalter innskuddsgarantiordninger og erstatningsordninger for investorer, når opplysningene er nødvendige for at de skal kunne utføre sine oppgaver.

De mottatte opplysningene skal under enhver omstendighet være underlagt krav om taushetsplikt som minst tilsvarer dem som er nevnt i artikkel 53 nr. 1.

Artikkel 57

Utveksling av opplysninger med tilsynsorganer

• 1. Uten hensyn til bestemmelsene i artikkel 53, 54 og 55 kan medlemsstatene gi tillatelse til utveksling av opplysninger mellom vedkommende myndigheter og de myndighetene som har ansvar for tilsyn med

  • a) organer som medvirker ved avvikling og konkursbehandling av institusjoner og lignende framgangsmåter, og

  • b) Avtalefestede eller institusjonelle beskyttelsesordninger som er omhandlet i artikkel 113 nr. 7 i forordning (EU) nr. 575/2013.

  • c) personer med ansvar for å utføre lovfestet revisjon av institusjoners, forsikringsforetaks og finansinstitusjoners regnskaper.

• 2. I tilfellene nevnt i nr. 1 skal medlemsstatene kreve at minst følgende vilkår er oppfylt:

  • a) Opplysningene utveksles for å utføre oppgavene omhandlet i nr. 1.

  • b) De opplysningene som mottas, er underlagt krav om taushetsplikt som minst tilsvarer dem som er nevnt i artikkel 53 nr. 1.

  • c) Dersom opplysningene kommer fra en annen medlemsstat, kan de ikke gis videre uten uttrykkelig samtykke fra vedkommende myndigheter som ga opplysningene, og eventuelt bare for de formålene disse myndighetene har gitt samtykke til.

• 3. Uten hensyn til artikkel 53, 54 og 55 kan medlemsstatene for å styrke finanssystemets stabilitet og integritet gi tillatelse til utveksling av opplysninger mellom vedkommende myndigheter og myndigheter eller organer som i henhold til lov har ansvar for å avdekke og granske overtredelser av bestemmelser i selskapsretten.

  I slike tilfeller skal medlemsstatene kreve at minst følgende vilkår er oppfylt:

  • a) Opplysningene utveksles med sikte på å avdekke og granske overtredelser av selskapsretten.

  • b) De opplysningene som mottas, er underlagt krav om taushetsplikt som minst tilsvarer dem som er nevnt i artikkel 53 nr. 1.

  • c) Dersom opplysningene kommer fra en annen medlemsstat, kan de ikke gis videre uten uttrykkelig samtykke fra vedkommende myndigheter som ga opplysningene, og eventuelt bare for de formålene disse myndighetene har gitt samtykke til.

• 4. Dersom de myndighetene eller organene som er nevnt i nr. 1, utfører sitt avdekkings- eller granskingsarbeid med bistand fra personer som på grunn av sin særskilte sakkunnskap er utpekt til dette, og ikke er ansatt i offentlig sektor, kan en medlemsstat utvide muligheten til utveksling av opplysninger omhandlet i nr. 3 første ledd til å omfatte disse personene på de vilkårene som er fastsatt i nr. 3 annet ledd.

• 5. Vedkommende myndigheter skal underrette EBA om navnene på de myndighetene og organene som kan motta opplysninger i henhold til denne artikkel.

• 6. Ved anvendelse av nr. 4 skal myndighetene eller organene nevnt i nr. 3 underrette vedkommende myndigheter som ga opplysningene, om navnene på og de nøyaktige ansvarsområdene til de personene som opplysningene skal gis videre til.

Artikkel 58

Oversending av opplysninger om pengepolitiske spørsmål, spørsmål om vern av innskudd og spørsmål knyttet til system og betaling

• 1. Bestemmelsene i dette kapittel er ikke til hinder for at vedkommende myndighet oversender opplysninger til følgende enheter til bruk i deres arbeid:

  • a) ESSB-sentralbanker og andre organer med lignende funksjon i deres egenskap av monetære myndigheter når opplysningene er relevante for utførelsen av deres respektive lovfestede oppgaver, herunder gjennomføringen av pengepolitikken og tilhørende likviditetsforsyning. tilsyn med betalings-, clearing- og oppgjørssystemer samt opprettholdelse av finanssystemets stabilitet.

  • b) Avtalefestede eller institusjonelle beskyttelsesordninger som er omhandlet i artikkel 113 nr. 7 i forordning (EU) nr. 575/2013.

  • c) Eventuelt andre offentlige myndigheter med ansvar for å føre tilsyn med betalingssystemer.

  • d) ESRB, Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske tilsynsmyndighet for forsikring og tjenestepensjoner) (EIOPA), opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1094/2010 (25), og ESMA når opplysningene er relevante for utførelsen av deres oppgaver i henhold til forordning (EU) nr. 1092/2010, (EU) nr. 1094/2010 eller (EU) nr. 1095/2010.

  Medlemsstatens skal treffe egnede tiltak for å fjerne hindringer for at vedkommende myndigheter kan oversende opplysninger i samsvar med første ledd.

• 2. Bestemmelsene i dette kapittel er ikke til hinder for at myndigheter eller organer nevnt i nr. 1 oversender til vedkommende myndigheter slike opplysninger som de kan trenge ved anvendelse av artikkel 54.

• 3. De opplysningene som mottas i samsvar med nr. 1 og 2, skal være underlagt krav om taushetsplikt som minst tilsvarer dem som er nevnt i artikkel 53 nr. 1.

• 4. Medlemsstatene skal treffe nødvendige tiltak for å sikre at vedkommende myndigheter i en krisesituasjon som nevnt i artikkel 114 nr. 1 omgående oversender opplysninger til ESSB-sentralbankene når opplysningene er relevante for utførelsen av deres lovfestede oppgaver, herunder gjennomføringen av pengepolitikken og tilhørende likviditetsforsyning, tilsyn med betalings-, clearing- og oppgjørssystemer samt opprettholdelse av finanssystemets stabilitet, og til ESRB når disse opplysningene er relevante for utførelsen av dets lovfestede oppgaver.

Artikkel 59

Oversending av opplysninger til andre enheter

• 1. Uten hensyn til artikkel 53 nr. 1 og artikkel 54 kan medlemsstatene i henhold til nasjonal lovgivning tillate at visse opplysninger gis videre til andre avdelinger hos deres sentralmyndigheter med ansvar for lovgivning om tilsyn med institusjoner, finansinstitusjoner og forsikringsforetak, og til inspektører som handler på vegne av disse avdelingene.

  Slike opplysninger kan imidlertid gis videre bare når det er nødvendig med henblikk på tilsyn, forebyggende tiltak og avvikling av kriserammede institusjoner Uten at det berører nr. 2 i denne artikkel, skal personer som har tilgang til opplysningene, være underlagt krav om taushetsplikt som minst tilsvarer dem som er nevnt i artikkel 53 nr. 1.

  I en krisesituasjon som omhandlet i artikkel 114 nr. 1 skal medlemsstatene tillate vedkommende myndigheter å gi videre opplysninger som er relevante for avdelingene nevnt i første ledd i dette nummer, i alle berørte medlemsstater.

• 2. Medlemsstatene kan tillate at visse opplysninger i forbindelse med tilsyn med institusjoner gis videre til parlamentariske undersøkelseskomiteer i institusjonens medlemsstat, til revisjonsretter i institusjonens medlemsstat og til andre enheter med ansvar for undersøkelser i institusjonens medlemsstat på følgende vilkår:

  • a) Enhetene har et klart definert mandat i henhold til nasjonal lovgivning til å granske eller kontrollere virksomheten til myndigheter med ansvar for tilsyn med institusjoner eller for lovgivningen om slikt tilsyn.

  • b) Opplysningene er strengt nødvendige for å oppfylle mandatet nevnt i bokstav a).

  • c) De personene som har tilgang til opplysningene, er i henhold til nasjonal lovgivning underlagt krav om taushetsplikt som minst tilsvarer dem som er nevnt i artikkel 53 nr. 1.

  • d) Dersom opplysningene kommer fra en annen medlemsstat, kan de ikke gis videre uten uttrykkelig samtykke fra vedkommende myndigheter som ga opplysningene, og eventuelt bare for de formålene disse myndighetene har gitt samtykke til.

  I den grad videregiving av opplysninger om tilsyn innebærer behandling av personopplysninger, skal all slik behandling i de enhetene som er nevnt i første ledd, overholde gjeldende nasjonal lovgivning som innarbeider direktiv 95/46/EF i nasjonal lovgivning.

Artikkel 60

Videregiving av opplysninger mottatt ved stedlige kontroller og stedlig tilsyn

Medlemsstatene skal sikre at opplysninger som mottas i henhold til artikkel 52 nr. 3, artikkel 53 nr. 2 og artikkel 56, samt opplysninger som er innhentet ved stedlig kontroll eller tilsyn omhandlet i artikkel 52 nr. 1 og 2, aldri gis videre i henhold til artikkel 59 uten uttrykkelig samtykke fra vedkommende myndigheter som ga opplysningene, eller fra vedkommende myndigheter i den medlemsstaten der den stedlige kontrollen eller det stedlige tilsynet ble foretatt.

Artikkel 61

Videregiving av opplysninger om clearing- og oppgjørstjenester

• 1. Bestemmelsene i dette kapittel er ikke til hinder for at vedkommende myndigheter i en medlemsstat gir videre opplysninger nevnt i artikkel 53, 54 og 55 til en clearingsentral eller et lignende organ som i henhold til nasjonal lovgivning er anerkjent for å yte clearing- og oppgjørstjenester på et av deres nasjonale markeder, dersom de anser at det er nødvendig å gi slike opplysninger videre for å sikre at disse organene fungerer på en tilfredsstillende måte i forbindelse med markedsdeltakeres mislighold eller potensielle mislighold. De mottatte opplysningene skal under enhver omstendighet være underlagt krav om taushetsplikt som minst tilsvarer dem som er nevnt i artikkel 53 nr. 1.

• 2. Medlemsstatene skal imidlertid sikre at opplysninger som er mottatt i henhold til artikkel 53 nr. 2, ikke gis videre i tilfellene omhandlet i nr. 1 uten uttrykkelig samtykke fra de vedkommende myndighetene som ga opplysningene.

Artikkel 62

Behandling av personopplysninger

Behandling av personopplysninger i dette direktiv skal utføres i samsvar med direktiv 95/46/EF og, dersom det er relevant, forordning (EF) nr. 45/2001.

Avsnitt II

Plikter for personer med ansvar for lovfestet revisjon av årsregnskap og konsolidert regnskap

Artikkel 63

Plikter for personer med ansvar for lovfestet revisjon av årsregnskap og konsolidert regnskap

• 1. Medlemsstatene skal fastsette at enhver person som er godkjent i samsvar med europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/43/EF av 17. mai 2006 om lovfestet revisjon av årsregnskap og konsernregnskap(26), og som i en institusjon utfører oppgavene beskrevet i artikkel 51 i rådsdirektiv 78/660/EØF av 25. juli 1978 om årsregnskapene for visse selskapsformer(27), artikkel 37 i rådsdirektiv 83/349/EØF av 13. juni 1983 om konsoliderte regnskaper(28) eller artikkel 73 i direktiv 2009/65/EF, eller enhver annen lovfestet oppgave, minst skal ha plikt til omgående å rapportere til vedkommende myndigheter ethvert forhold eller enhver beslutning som gjelder denne institusjonen, som personen har fått kjennskap til ved utførelsen av sin oppgave, og som kan

  • a) utgjøre en vesentlig overtredelse av lover eller forskrifter som fastsetter vilkårene for godkjenning, eller som særskilt omhandler institusjoners virksomhet,

  • b) skade institusjonens fortsatte virksomhet,

  • c) føre til at regnskapene ikke godkjennes, eller at det tas forbehold med hensyn til godkjenningen av dem.

  Medlemsstatene skal minst fastsette at en person som nevnt i første ledd også skal ha plikt til å rapportere alle forhold eller beslutninger som vedkommende har fått kjennskap til i forbindelse med utførelsen av en oppgave som nevnt i første ledd, i et foretak som gjennom kontroll har nære forbindelser til institusjonen der oppgaven utføres.

• 2. Dersom personer godkjent i henhold til direktiv 2006/43/EF i god tro gir videre til vedkommende myndigheter opplysninger om forhold eller beslutninger som nevnt i nr. 1, skal dette ikke utgjøre et brudd på taushetsplikten i henhold til avtale eller lover eller forskrifter, og skal ikke medføre noen form for ansvar for disse personene. Slike opplysninger gis samtidig til institusjonens ledelsesorgan, med mindre det er tvingende grunner til ikke å gjøre det.

Avsnitt IV

Tilsynsmyndighet, myndighet til å ilegge sanksjoner og klageadgang

Artikkel 64

Tilsynsmyndighet og myndighet til å ilegge sanksjoner

• 1. Vedkommende myndigheter skal gis all tilsynsmyndighet til å gripe inn i institusjoners virksomhet dersom det er nødvendig for at de skal kunne utføre sine oppgaver, herunder særlig retten til å tilbakekalle en tillatelse i samsvar med artikkel 18, den myndigheten som kreves i samsvar med artikkel 102, og den myndigheten som er fastsatt i artikkel 104 og 105.

• 2. Vedkommende myndigheter skal utøve sin tilsynsmyndighet og sin myndighet til å ilegge sanksjoner i samsvar med dette direktiv og nasjonal lovgivning på en av følgende måter:

  • a) Direkte.

  • b) I samarbeid med andre myndigheter.

  • c) På eget ansvar ved delegering til slike myndigheter.

  • d) Etter søknad til vedkommende rettsmyndigheter.

Artikkel 65

Administrative sanksjoner og andre administrative tiltak

• 1. Uten at det berører vedkommende myndigheters tilsynsmyndighet i henhold til artikkel 64 og medlemsstatenes rett til å fastsette og ilegge strafferettslige sanksjoner, skal medlemsstatene fastsette regler for administrative sanksjoner og andre administrative tiltak som kan anvendes på overtredelser av nasjonale bestemmelser som innarbeider dette direktiv og forordning (EU) nr. 575/2013 i nasjonal lovgivning, og treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at de gjennomføres. Dersom medlemsstatene beslutter ikke å fastsette regler for administrative sanksjoner for overtredelser som er omfattet av nasjonal strafferett, skal de underrette Kommisjonen om de relevante strafferettsbestemmelsene. De administrative sanksjonene og andre administrative tiltak skal være virkningsfulle, stå i forhold til overtredelsen og virke avskrekkende.

• 2. Dersom forpliktelsene nevnt i nr. 1 får anvendelse på institusjoner, finansielle holdingselskaper og blandede finansielle holdingselskaper, skal medlemsstatene ved overtredelse av nasjonale bestemmelser som innarbeider dette direktiv eller forordning (EU) nr. 575/2013 i nasjonal lovgivning, sikre at sanksjoner, med forbehold for vilkår fastsatt i nasjonal lovgivning, kan anvendes på medlemmer av ledelsesorganet og andre fysiske personer som i henhold til nasjonal lovgivning er ansvarlige for overtredelsen.

• 3. Vedkommende myndigheter skal ha all den informasjonsinnsamlings- og granskingsmyndighet som de trenger for å utføre sine oppgaver. Uten at det berører andre relevante bestemmelser i dette direktiv og forordning (EU) nr. 575/2013, skal denne myndigheten omfatte følgende:

  • a) Myndighet til å kreve at følgende fysiske eller juridiske personer gir alle opplysninger som er nødvendige for at vedkommende myndigheter skal kunne utføre sine oppgaver, herunder opplysninger som skal gis med regelmessige mellomrom og i bestemte formater for tilsynsformål og tilknyttede statistikkformål:

    • i) Institusjoner etablert i den berørte medlemsstaten.

    • ii) Finansielle holdingselskaper etablert i den berørte medlemsstaten.

    • iii) Blandede finansielle holdingselskaper etablert i den berørte medlemsstaten.

    • iv) Blandede holdingselskaper etablert i den berørte medlemsstaten.

    • v) Personer som tilhører enhetene nevnt i bokstav i)-iv).

    • vi) En tredjepart som enhetene nevnt i bokstav i)-iv) har utkontraktert driftsfunksjoner eller -virksomhet til.

  • b) Myndighet til å foreta all nødvendig gransking av alle personer nevnt i bokstav a) i)-iv) som er etablert eller ligger i den berørte medlemsstaten, når det er nødvendig for at vedkommende myndighet skal kunne utføre sine oppgaver, herunder

    • i) retten til å kreve framlegging av dokumenter,

    • ii) å undersøke regnskapene og registrene til personene nevnt i bokstav a) i)-vi) og ta kopier av eller utdrag fra slike regnskaper eller registre,

    • iii) å innhente skriftlige eller muntlige forklaringer fra personene nevnt i bokstav a) i)-vi) eller deres representanter eller personale,

    • iv) å høre enhver fysisk eller juridisk person som går med på å bli spurt, for å samle inn opplysninger om gjenstanden for granskingen,

  • c) myndighet, med forbehold for andre vilkår fastsatt i unionsretten, til å gjennomføre alt nødvendig tilsyn med forretningslokaler som tilhører de juridiske personene nevnt i bokstav a) i)-vi), og ethvert annet foretak som omfattes av konsolidert tilsyn når en vedkommende myndighet er den konsoliderende tilsynsmyndigheten, forutsatt at vedkommende myndigheter er underrettet på forhånd. Dersom et tilsyn krever tillatelse fra en rettsmyndighet, skal det søkes om slik tillatelse.

Artikkel 66

Administrative sanksjoner og andre administrative tiltak ved overtredelse av krav til tillatelse og krav ved erverv av kvalifiserende eierandeler

• 1. Medlemsstatene skal sikre at det i deres lover og forskrifter i det minste fastsettes administrative sanksjoner og andre administrative tiltak med hensyn til følgende:

  • a) Å drive virksomhet som består i å motta innskudd eller andre midler fra allmennheten som skal tilbakebetales, i strid med artikkel 9.

  • b) Å starte virksomhet som kredittinstitusjon uten tillatelse, i strid med artikkel 9.

  • c) Direkte eller indirekte å erverve en kvalifiserende eierandel i en kredittinstitusjon eller ytterligere å øke, direkte eller indirekte, en slik kvalifiserende eierandel i en kredittinstitusjon med den følge at andelen av stemmerettene eller av kapitalen vil nå eller overstige tersklene omhandlet i artikkel 22 nr. 1, eller slik at kredittinstitusjonen vil bli vedkommendes datterforetak, uten skriftlig å underrette vedkommende myndigheter for den kredittinstitusjonen som de søker å erverve eller øke en kvalifiserende eierandel i, i vurderingsperioden, eller til tross for at vedkommende myndigheter har motsatt seg dette, i strid med artikkel 22 nr. 1.

  • d) Direkte eller indirekte å avhende en kvalifiserende eierandel i en kredittinstitusjon eller redusere en kvalifiserende eierandel slik at andelen av stemmeretter eller kapital vil falle under tersklene omhandlet i artikkel 25, eller slik at kredittinstitusjonen vil opphøre å være et datterforetak, uten at vedkommende myndigheter er underrettet skriftlig.

• 2. Medlemsstatene skal sikre at de administrative sanksjonene og andre administrative tiltak som kan anvendes i tilfellene nevnt i nr. 1, minst omfatter følgende:

  • a) En offentlig erklæring med opplysning om den fysiske personen eller den institusjonen eller det finansielle holdingselskapet eller blandede finansielle holdingselskapet som er ansvarlig, og overtredelsens art.

  • b) Et pålegg der det kreves at den ansvarlige fysiske eller juridiske personen avslutter atferden og avstår fra å gjenta slik atferd.

  • c) For en juridisk person, administrative overtredelsesgebyrer på opptil 10 % av foretakets samlede netto årsomsetning, herunder bruttoinntekter i form av renter til gode og tilsvarende inntekter, inntekter fra aksjer og andre verdipapirer med variabel/fast avkastning og provisjonsinntekter i samsvar med artikkel 316 i forordning (EU) nr. 575/2013 i foregående regnskapsår.

  • d) For en fysisk person, administrative overtredelsesgebyrer på opptil 5 000 000 euro eller i medlemsstater som ikke har euro som valuta, den tilsvarende verdien i nasjonal valuta per 17. juli 2013.

  • e) Administrative overtredelsesgebyrer på opptil det dobbelte av beløpet for den fordelen som ble oppnådd ved overtredelsen, dersom fordelen kan beregnes.

  • f) Forbud mot å utøve stemmeretten for den eller de aksjeeierne som anses for å være ansvarlige for overtredelsene nevnt i nr. 1.

  Dersom foretaket nevnt i første ledd bokstav c) er et datterforetak av et morforetak, skal den relevante bruttoinntekten være den bruttoinntekten som framgår av det overordnede morforetakets konsoliderte regnskap for foregående regnskapsår.

Artikkel 67

Andre bestemmelser

• 1. Denne artikkel får anvendelse på minst følgende omstendigheter:

  • a) En institusjon har fått tillatelse på grunnlag av uriktige opplysninger eller andre uregelmessigheter.

  • b) En institusjon som når den får kjennskap til erverv eller avhendinger av eierandeler i dens kapital som fører til at andelen overstiger eller faller under en av tersklene nevnt i artikkel 22 nr. 1 eller artikkel 25, unnlater å underrette vedkommende myndigheter om dette, i strid med artikkel 26 nr. 1 første ledd.

  • c) En institusjon som er notert på et regulert marked i henhold til listen som ESMA skal offentliggjøre i samsvar med artikkel 47 i direktiv 2004/39/EF, unnlater å underrette vedkommende myndigheter minst en gang i året om navnene til aksjeeiere og deltakere som har kvalifiserende eierandeler, samt disse andelenes størrelse, i strid med artikkel 26 nr. 1 annet ledd i dette direktiv.

  • d) En institusjon har ikke innført de styringsordningene som vedkommende myndigheter krever i samsvar med de nasjonale bestemmelsene som innarbeider artikkel 74 i nasjonal lovgivning.

  • e) En institusjon unnlater å gi opplysninger eller gir ufullstendige eller unøyaktige opplysninger til vedkommende myndigheter om oppfyllelsen av forpliktelsen til å oppfylle kravene til ansvarlig kapital fastsatt i artikkel 92 i forordning (EU) nr. 575/2013, i strid med artikkel 99 nr. 1 i nevnte forordning.

  • f) En institusjon unnlater å rapportere eller gir ufullstendige eller unøyaktige opplysninger til vedkommende myndigheter når det gjelder dataene nevnt i artikkel 101 i forordning (EU) nr. 575/2013.

  • g) En institusjon unnlater å gi opplysninger eller gir ufullstendige eller unøyaktige opplysninger til vedkommende myndigheter om en stor eksponering, i strid med artikkel 394 nr. 1 i forordning (EU) nr. 575/2013.

  • h) En institusjon unnlater å gi opplysninger eller gir ufullstendige eller unøyaktige opplysninger til vedkommende myndigheter om likviditet, i strid med artikkel 415 nr. 1 og 2 i forordning (EU) nr. 575/2013.

  • i) En institusjon unnlater å gi opplysninger eller gir ufullstendige eller unøyaktige opplysninger til vedkommende myndigheter om den uvektede kjernekapitalandelen, i strid med artikkel 430 nr. 1 i forordning (EU) nr. 575/2013.

  • j) En institusjon unnlater gjentatte ganger eller systematisk å ha likvide midler, i strid med artikkel 412 i forordning (EU) nr. 575/2013.

  • k) En institusjon inngår en eksponering som overskrider grensene fastsatt i artikkel 395 i forordning (EU) nr. 575/2013.

  • l) En institusjon er eksponert for kredittrisikoen ved en verdipapiriseringsposisjon uten å oppfylle vilkårene fastsatt i artikkel 405 i forordning (EU) nr. 575/2013.

  • m) En institusjon unnlater å offentliggjøre opplysninger eller gir ufullstendige eller unøyaktige opplysninger, i strid med artikkel 431 nr. 1, 2 og 3 eller artikkel 451 nr. 1 i forordning (EU) nr. 575/2013.

  • n) En institusjon foretar betalinger til innehavere av instrumenter som inngår i institusjonens ansvarlige kapital, i strid med artikkel 141 i dette direktiv, eller i tilfeller der artikkel 28, 52 eller 63 i forordning (EU) nr. 575/2013 forbyr slike betalinger til innehavere av instrumenter som inngår i den ansvarlige kapitalen.

  • o) En institusjon er funnet skyldig i en alvorlig overtredelse av nasjonale bestemmelser som er vedtatt i henhold til direktiv 2005/60/EF.

  • p) En institusjon tillater en eller flere personer som ikke overholder artikkel 91, å bli eller fortsette å være medlem av ledelsesorganet.

• 2. Medlemsstatene skal sikre at de administrative sanksjonene og andre administrative tiltak som kan anvendes i tilfellene nevnt i nr. 1, minst omfatter følgende:

  • a) En offentlig erklæring med opplysning om den fysiske personen eller den institusjonen eller det finansielle holdingselskapet eller blandede finansielle holdingselskapet som er ansvarlig, og overtredelsens art.

  • b) Et pålegg der det kreves at den ansvarlige fysiske eller juridiske personen avslutter atferden og avstår fra å gjenta slik atferd.

  • c) For en institusjon, tilbakekalling av institusjonens tillatelse i samsvar med artikkel 18.

  • d) Med forbehold for artikkel 65 nr. 2, et midlertidig forbud for et medlem av institusjonens ledelsesorgan eller enhver annen fysisk person som anses som ansvarlig, mot å utføre oppgaver i institusjoner,.

  • e) For en juridisk person, administrative overtredelsesgebyrer på opptil 10 % av foretakets samlede netto årsomsetning, herunder bruttoinntekter i form av renter til gode og tilsvarende inntekter, inntekter fra aksjer og andre verdipapirer med variabel/fast avkastning og provisjonsinntekter i samsvar med artikkel 316 i forordning (EU) nr. 575/2013 i foregående regnskapsår.

  • f) For en fysisk person, administrative overtredelsesgebyrer på opptil 5 000 000 euro eller i medlemsstater som ikke har euro som valuta, den tilsvarende verdien i nasjonal valuta per 17. juli 2013.

  • g) Administrative overtredelsesgebyrer på opptil det dobbelte av beløpet for den fortjenesten som er oppnådd, eller det tapet som er unngått som følge av overtredelsen, når det er mulig å fastsette disse.

  Dersom foretaket nevnt i første ledd bokstav c) er et datterforetak av et morforetak, skal den relevante bruttoinntekten være den bruttoinntekten som framgår av det overordnede morforetakets konsoliderte regnskap for foregående regnskapsår.

Artikkel 68

Offentliggjøring av administrative sanksjoner

• 1. Medlemsstatene skal sikre at vedkommende myndigheter på sitt offisielle nettsted offentliggjør minst alle administrative sanksjoner som ikke kan overprøves, og som ilegges for overtredelse av de nasjonale bestemmelsene som innarbeider dette direktiv eller forordning (EU) nr. 575/2013 i nasjonal lovgivning, herunder opplysninger om overtredelsens type og art og identiteten til den fysiske eller juridiske personen som sanksjonen gjelder, så snart som mulig etter at nevnte person er blitt underrettet om sanksjonene.

  Dersom medlemsstatene tillater offentliggjøring av sanksjoner som kan overprøves, skal vedkommende myndigheter uten unødig opphold offentliggjøre på sitt offisielle nettsted opplysninger om status for klagen og resultatet av den.

• 2. Vedkommende myndigheter skal offentliggjøre sanksjonene i anonymisert form på en måte som er i samsvar med nasjonal lovgivning, i følgende tilfeller:

  • a) Når sanksjonen ilegges en fysisk person og en offentliggjøring av personopplysninger viser seg å være urimelig etter en obligatorisk forhåndsvurdering.

  • b) Dersom offentliggjøringen ville skade finansmarkedenes stabilitet eller en pågående gransking.

  • c) Dersom offentliggjøringen, i den grad dette kan fastslås, vil medføre uforholdsmessig stor skade for de berørte institusjonene eller fysiske personene.

  Dersom det forventes at omstendighetene nevnt i første ledd vil opphøre innen et rimelig tidsrom, kan offentliggjøring i henhold til nr. 1 utsettes i dette tidsrommet.

• 3. Vedkommende myndigheter skal sikre at opplysningene som offentliggjøres i henhold til nr. 1 og 2, forblir på deres offisielle nettsted i minst fem år. Personopplysninger skal bli liggende på vedkommende myndighets offisielle nettsted bare så lenge det er nødvendig, i samsvar med gjeldende personvernregler.

• 4. Senest 18. juli 2015 skal EBA framlegge en rapport for Kommisjonen om medlemsstatenes offentliggjøring av sanksjoner i anonymisert form som fastsatt i nr. 2, særlig dersom det har vært betydelige forskjeller mellom medlemsstatene med hensyn til dette. I tillegg skal EBA framlegge en rapport for Kommisjonen om alle betydelige forskjeller i varigheten av offentliggjøringen av sanksjoner i henhold til nasjonal lovgivning.

Artikkel 69

Utveksling av opplysninger om sanksjoner og EBAs forvaltning av en sentral database

• 1. Vedkommende myndigheter skal, med forbehold for kravene om taushetsplikt nevnt i artikkel 53 nr. 1, underrette EBA om alle administrative sanksjoner, herunder alle permanente forbud, som er ilagt i henhold til artikkel 65, 66 og 67, herunder eventuelle klager i den forbindelse og resultatet av disse. EBA skal forvalte en sentral database over administrative sanksjoner som er meddelt den, utelukkende med sikte på utveksling av opplysninger mellom vedkommende myndigheter. Databasen skal være tilgjengelig bare for vedkommende myndigheter, og den skal oppdateres på grunnlag av opplysninger som gis av vedkommende myndigheter.

• 2. Når en vedkommende myndighet vurderer godt omdømme i henhold til artikkel 13 nr. 1, artikkel 16 nr. 3, artikkel 91 nr. 1 og artikkel 121, skal den konsultere EBAs database over administrative sanksjoner. Dersom det skjer en statusendring, eller en klage tas til følge, skal EBA slette eller oppdatere relevante opplysninger på anmodning fra vedkommende myndigheter.

• 3. Vedkommende myndigheter skal i samsvar med nasjonal lovgivning kontrollere om det er registrert en relevant dom på den berørte personens rulleblad. For dette formål skal det utveksles opplysninger i samsvar med beslutning 2009/316/JIS og rammebeslutning 2009/315/JIS som gjennomført i nasjonal lovgivning.

• 4. EBA skal ha et nettsted med lenker til hver vedkommende myndighets offentliggjøring av administrative sanksjoner i henhold til artikkel 68, og skal angi hvor lenge hver medlemsstat offentliggjør administrative sanksjoner.

Artikkel 70

Effektiv anvendelse av sanksjoner og vedkommende myndigheters utøvelse av sin myndighet til å ilegge sanksjoner

Medlemsstatene skal sikre at vedkommende myndigheter når de bestemmer typen av og nivået på administrative sanksjoner eller administrative tiltak, tar hensyn til alle relevante omstendigheter, herunder eventuelt

• a) overtredelsens grovhet og varighet,

• b) graden av ansvar hos den fysiske eller juridiske personen som er ansvarlig for overtredelsen,

• c) den finansielle styrken til den fysiske eller juridiske personen som er ansvarlig for overtredelsen, slik den framgår for eksempel av en juridisk persons samlede omsetning eller av en fysisk persons årsinntekt,

• d) betydningen av den fortjenesten som er oppnådd eller det tapet som er unngått av den fysiske eller juridiske personen som er ansvarlig for overtredelsen, i den grad dette kan fastslås,

• e) tap påført en tredjepart som følge av overtredelsen, i den grad dette kan fastslås,

• f) viljen hos den fysiske eller juridiske personen som er ansvarlig for overtredelsen, til å samarbeide med vedkommende myndighet,

• g) tidligere overtredelser begått av den fysiske eller juridiske personen som er ansvarlig for overtredelsen,

• h) overtredelsens eventuelle følger for finanssystemet.

Artikkel 71

Rapportering av overtredelser

• 1. Medlemsstatene skal sikre at vedkommende myndigheter innfører effektive og pålitelige ordninger for å oppmuntre til rapportering til vedkommende myndigheter av mulige eller faktiske overtredelser av nasjonale bestemmelser som innarbeider dette direktiv og forordning (EU) nr. 575/2013 i nasjonal lovgivning.

• 2. Ordningene nevnt i nr. 1 skal minst omfatte:

  • a) Særlige framgangsmåter for mottaking av rapporter om overtredelser og oppfølging av dem.

  • b) Passende vern av arbeidstakere i institusjoner som rapporterer om overtredelser som er begått i institusjonen, i det minste mot gjengjeldelse, diskriminering eller andre typer urettferdig behandling.

  • c) Vern av personopplysninger både om den personen som rapporterer om overtredelsene, og den fysiske personen som angivelig er ansvarlig for overtredelsen, i samsvar med direktiv 95/46/EF.

  • d) Klare regler som sikrer at den personen som rapporterer om overtredelser som er begått i institusjonen, til enhver tid garanteres fortrolighet, med mindre offentliggjøring kreves i henhold til nasjonal lovgivning i forbindelse med ytterligere granskinger eller etterfølgende rettergang.

• 3. Medlemsstatene skal kreve at institusjonene har innført egnede framgangsmåter som arbeidstakerne kan følge når de rapporterer om overtredelser internt, gjennom en særskilt, uavhengig og selvstendig kanal.

  En slik kanal kan også opprettes gjennom ordninger avtalt mellom partene i arbeidslivet. Samme vern som i nr. 2 bokstav b), c) og d) får anvendelse.

Artikkel 72

Klageadgang

Medlemsstatene skal sikre at beslutninger og tiltak som treffes i henhold til lover og forskrifter vedtatt i samsvar med dette direktiv eller forordning (EU) nr. 575/2013, kan påklages. Medlemsstatene skal også sikre at unnlatelse av å treffe beslutning innen seks måneder etter inngivelse av en søknad om tillatelse som inneholder alle de opplysningene som kreves i henhold til nasjonale bestemmelser som innarbeider dette direktiv, kan påklages.

KAPITTEL 2

Framgangsmåter for kontroll

Avsnitt I

Intern kapitalvurderingsprosess

Artikkel 73

Ansvarlig kapital

Institusjoner skal ha sunne, effektive og omfattende strategier og framgangsmåter for fortløpende å vurdere og opprettholde beløp, typer og fordeling av ansvarlig kapital som de anser for tilstrekkelig til å dekke arten av og nivået for den risikoen som institusjonene er eller kan bli eksponert for.

Slike strategier og framgangsmåter skal være underlagt regelmessig intern vurdering for å sikre at de fortsatt er tilfredsstillende og står i forhold til arten, omfanget og kompleksiteten av vedkommende kredittinstitusjons virksomhet.

Avsnitt II

Styringsformer, framgangsmåter og ordninger i institusjoner

Underavsnitt 1

Alminnelige prinsipper

Artikkel 74

Planer for internstyring, gjenoppretting og krisehåndtering

• 1. Institusjoner skal ha solide ordninger for foretaksstyring, herunder en klar organisasjonsstruktur med veldefinerte, gjennomsiktige og konsekvente ansvarslinjer, effektive framgangsmåter for å identifisere, styre, overvåke og rapportere den risikoen institusjonen er eller kan være eksponert for, hensiktsmessige internkontrollordninger, herunder forsvarlig forvaltnings- og regnskapspraksis som er forenlig med og fremmer en forsvarlig og effektiv risikostyring.

• 2. De styringsformene, framgangsmåtene og ordningene som er omhandlet i nr. 1, skal omfatte hele virksomheten og stå i forhold til arten, omfanget og kompleksiteten av de iboende risikoene i forretningsmodellen og institusjonens virksomhet. Det skal tas hensyn til de tekniske kriteriene som fastsettes i artikkel 76–95.

• 3. EBA skal i samsvar med nr. 2 utstede retningslinjer for styringsformene, framgangsmåtene og ordningene omhandlet i nr. 1.

• 4. Vedkommende myndigheter skal sikre at det innføres gjenopprettingsplaner for å gjenopprette en institusjons finansielle stilling etter en betydelig svekkelse, samt krisehåndteringsplaner. I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet kan kravene om at en institusjon skal utarbeide, opprettholde og ajourføre gjenopprettingsplaner, og at krisehåndteringsmyndigheten etter samråd med vedkommende myndighet skal utarbeide krisehåndteringsplaner, lempes på dersom vedkommende myndigheter, etter samråd med den nasjonale makrotilsynsmyndigheten, anser at en bestemt institusjons sammenbrudd bl.a. på grunn av dens størrelse, forretningsmodell eller forbindelser med andre institusjoner eller med finanssystemet i alminnelighet, ikke vil påvirke finansmarkedene, andre institusjoner eller finansieringsvilkårene negativt.

  Institusjonene skal i samsvar med forholdsmessighetsprinsippet samarbeide nært med krisehåndteringsmyndighetene og gi dem alle de opplysningene som er nødvendige for å forberede og utarbeide gjennomførbare krisehåndteringsplaner med forslag til krisehåndtering av institusjoner på en ordnet måte i tilfelle sammenbrudd.

  I samsvar med artikkel 25 i forordning (EU) nr. 1093/2010 skal EBA ha rett til å delta i og bidra til utvikling og samordning av effektive og sammenhengende gjenopprettings- og krisehåndteringsplaner.

  I den forbindelse skal EBA underrettes om og ha rett til å delta i møter om utviklingen og samordningen av gjenopprettings- og krisehåndteringsplaner. Når slike møter eller slik virksomhet finner sted, skal EBA på forhånd holdes fullt underrettet om avholdelsen av møtene, de viktigste spørsmålene som skal drøftes, og de tiltakene som skal vurderes.

Artikkel 75

Tilsyn med godtgjøringspolitikk

• 1. Vedkommende myndigheter skal samle inn de opplysningene som er offentliggjort i samsvar med kriteriene for offentliggjøring fastsatt i artikkel 450 nr. 1 bokstav g), h) og i) i forordning (EU) nr. 575/2013, og skal bruke dem til å sammenligne godtgjøringstendenser og godtgjøringspraksis. Vedkommende myndigheter skal gi EBA disse opplysningene.

• 2. EBA skal utstede retningslinjer for forsvarlig godtgjøringspolitikk som er i samsvar med prinsippene fastsatt i artikkel 92–95. Retningslinjene skal ta hensyn til prinsippene om forsvarlig godtgjøringspolitikk fastsatt i kommisjonsrekommandasjon 2009/384/EF av 30. april 2009 om godtgjøringspolitikk i finanssektoren(29).

  ESMA skal samarbeide nært med EBA for å utarbeide retningslinjer for godtgjøringspolitikk for kategorier av medarbeidere som deltar i yting av investeringstjenester og investeringsvirksomhet i henhold til artikkel 4 nr. 1 punkt 2 i direktiv 2004/39/EF.

  EBA skal anvende de opplysningene den mottar fra vedkommende myndigheter i samsvar med nr. 1, til å sammenligne godtgjøringstendenser og -praksis på unionsplan.

• 3. Vedkommende myndigheter skal samle inn opplysninger om antall fysiske personer per institusjon som mottar en godtgjøring på 1 million euro eller mer per regnskapsår, fordelt på godtgjøringsrammer på 1 million euro, herunder deres ansvarsområder, det berørte forretningsområdet og hovedelementene lønn, bonus, langsiktige utbetalinger og pensjonsbidrag. Opplysningene skal oversendes til EBA, som skal offentliggjøre dem samlet for hjemstaten i et felles rapporteringsformat. EBA kan utarbeide retningslinjer for å lette gjennomføringen av dette nummer og sikre sammenheng i opplysningene som samles inn.

Underavsnitt 2

TEKNISKE KRITERER FOR ORGANISERING OG BEHANDLING AV RISIKO

Artikkel 76

Behandling av risiko

• 1. Medlemsstatene skal sikre at ledelsesorganet godkjenner og regelmessig gjennomgår strategier og retningslinjer for å ta opp, styre, overvåke og redusere de risikoene institusjonen er eller kan bli eksponert for, herunder risikoer som skyldes det makroøkonomiske miljøet de driver virksomhet i, sett i forhold til konjunktursituasjonen.

• 2. Medlemsstatene skal sikre at ledelsesorganet setter av tilstrekkelig tid til å behandle risikospørsmål. Ledelsesorganet skal aktivt medvirke til og sikre at det settes av tilstrekkelige ressurser til styringen av alle vesentlige risikoer som er omhandlet i dette direktiv og i forordning (EU) nr. 575/2013, samt til verdsetting av eiendeler, bruk av eksterne kredittvurderinger og interne modeller for disse risikoene. Institusjonen skal opprette rapporteringslinjer til ledelsesorganet som dekker alle vesentlige risikoer og retningslinjer for risikostyring samt endringer av dem.

• 3. Medlemsstatene skal sikre at institusjoner som er betydelige ut fra sin størrelse og interne organisering samt virksomhetens art, omfang og kompleksitet, nedsetter en risikokomité som skal bestå av medlemmer av ledelsesorganet som ikke utøver ledelsesfunksjoner i den berørte institusjonen. Risikokomiteens medlemmer skal ha de kunnskapene og ferdighetene samt den sakkunnskapen som kreves for fullt ut å forstå og kunne overvåke institusjonens risikostrategi og risikovillighet.

  Risikokomiteen skal gi råd til ledelsesorganet om institusjonens overordnede nåværende og framtidige risikovillighet og risikostrategi og bistå ledelsesorganet med å overvåke den øverste ledelsens gjennomføring av strategien. Ledelsesorganet skal beholde det overordnede risikoansvaret.

  Risikokomiteen skal kontrollere at prisene på forpliktelser og eiendeler som tilbys kundene, fullt ut tar hensyn til institusjonens forretningsmodell og risikostrategi. Dersom prisene ikke gjenspeiler risikoene på en riktig måte i samsvar med forretningsmodellen og risikostrategien, skal risikokomiteen framlegge en tiltaksplan.

  Vedkommende myndigheter kan tillate at en institusjon som ikke anses som betydelig i henhold til første ledd, kombinerer risikokomiteen med revisjonskomiteen nevnt i artikkel 41 i direktiv 2006/43/EF. Medlemmene av den kombinerte komiteen skal ha de kunnskapene og ferdighetene samt den sakkunnskapen som er nødvendig for både risikokomiteen og revisjonskomiteen.

• 4. Medlemsstatene skal sikre at ledelsesorganet i sin tilsynsfunksjon og risikokomiteen, dersom en slik er blitt nedsatt, har tilstrekkelig tilgang til opplysninger om institusjonens risikosituasjon og, dersom det er nødvendig og relevant, til risikostyringsfunksjonen og eksterne sakkyndige.

  Ledelsesorganet i sin tilsynsfunksjon og risikokomiteen, dersom en slik er blitt nedsatt, skal fastsette arten, omfanget, formatet og hyppigheten av de risikoopplysningene som de skal motta. For å fremme en forsvarlig godtgjøringspolitikk og -praksis skal risikokomiteen, uten at det berører godtgjøringskomiteens oppgaver, undersøke om insitamentene i godtgjøringssystemet tar hensyn til risiko, kapital, likviditet samt sannsynlighet og tidspunkt for fortjeneste.

• 5. Medlemsstatene skal i samsvar med forholdsmessighetskravet i artikkel 7 nr. 2 i kommisjonsdirektiv 2006/73/EF(30) sikre at institusjonene har en risikostyringsfunksjon som er uavhengig av driftsfunksjonene, og som har tilstrekkelig myndighet og tyngde samt tilstrekkelige ressurser og muligheter samt tilgang til ledelsesorganet.

  Medlemsstatene skal sikre at risikostyringsfunksjonen sørger for at alle vesentlige risikoer identifiseres, måles og rapporteres på riktig måte. De skal sikre at risikostyringsfunksjonen deltar aktivt i utarbeidingen av institusjonens risikostrategi og i alle vesentlige risikostyringsbeslutninger, og at den kan gi et samlet overblikk over alle risikoer som gjelder for institusjonen.

  Medlemsstatene skal om nødvendig sikre at risikostyringsfunksjonen kan rapportere direkte til ledelsesorganet i dets tilsynsfunksjon, uavhengig av den øverste ledelsen, og, når det er hensiktsmessig, ta opp problemer og advare nevnte organ i tilfeller der risikoutvikling påvirker eller kan påvirke institusjonen, uten at det berører det ansvaret ledelsesorganet har i sin tilsynsfunksjon og/eller ledelsesfunksjon i henhold til dette direktiv og forordning (EU) nr. 575/2013.

  Lederen for risikostyringsfunksjonen skal være et uavhengig medlem av den øverste ledelsen med et særskilt ansvar for risikostyringsfunksjonen. Dersom arten, omfanget og kompleksiteten av institusjonens virksomhet ikke gjør det berettiget å utpeke en bestemt person, kan en annen overordnet medarbeider i institusjonen ivareta denne funksjonen, forutsatt at det ikke er noen interessekonflikt.

  Lederen for risikostyringsfunksjonen skal ikke avsettes uten at ledelsesorganet i sin tilsynsfunksjon har godkjent dette, og skal om nødvendig ha direkte tilgang til ledelsesorganet i dets tilsynsfunksjon.

  Anvendelsen av dette direktiv berører ikke anvendelsen av direktiv 2006/73/EF på verdipapirforetak.

Artikkel 77

Interne metoder for beregning av krav til ansvarlig kapital

• 1. Vedkommende myndigheter skal oppmuntre institusjoner som er betydelige i kraft av sin størrelse og interne organisering samt virksomhetens art, omfang og kompleksitet, til å utvikle intern kapasitet til å vurdere kredittrisiko og til å øke anvendelsen av den interne kredittvurderingsmetoden til beregning av krav til ansvarlig kapital for kredittrisiko når institusjonenes eksponeringer er vesentlige målt i absolutte tall, og når de samtidig har mange vesentlige motparter. Denne artikkel berører ikke oppfyllelsen av kriteriene fastsatt i tredje del avdeling I kapittel 3 avsnitt 1 i forordning (EU) nr. 575/2013.

• 2. Vedkommende myndigheter skal, idet det tas hensyn til arten, omfanget og kompleksiteten av institusjonenes virksomhet, overvåke at de ikke utelukkende eller automatisk støtter seg til eksterne kredittvurderinger ved vurdering av en enhets eller et finansielt instruments kredittverdighet.

• 3. Vedkommende myndigheter skal oppmuntre institusjoner, idet det tas hensyn til deres størrelse og interne organisering samt virksomhetens art, omfang og kompleksitet, til å utvikle intern kapasitet til å vurdere spesifikk risiko og til å øke anvendelsen av den interne kredittvurderingsmetoden til beregning av krav til ansvarlig kapital for spesifikk risiko i handelsporteføljen, sammen med interne modeller til beregning av krav til ansvarlig kapital for misligholds- og migrasjonsrisiko når deres eksponeringer for spesifikk risiko er vesentlige målt i absolutte tall, og når de har et stort antall vesentlige posisjoner i gjeldsinstrumenter fra forskjellige utstedere.

  Denne artikkel berører ikke oppfyllelsen av kriteriene fastsatt i tredje del avdeling IV kapittel 5 avsnitt 1–5 i forordning (EU) nr. 575/2013.

• 4. EBA skal utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder for nærmere å definere hva som menes med «eksponeringer for spesifikk risiko som er vesentlige målt i absolutte tall» i nr. 3 første ledd, og tersklene for et stort antall vesentlige motparter og posisjoner i gjeldsinstrumenter fra forskjellige utstedere.

EBA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 1. januar 2014.

Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10–14 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

Artikkel 78

Tilsynsmyndighetenes referansemåling av interne metoder for beregning av krav til ansvarlig kapital

• 1. Vedkommende myndigheter skal sikre at institusjoner med tillatelse til å benytte interne metoder til beregning av risikovektede eksponeringsbeløp eller krav til ansvarlig kapital, med unntak av operasjonell risiko, rapporterer resultatene av beregningene av sine interne metoder for sine eksponeringer eller posisjoner som inngår i referanseporteføljene. Institusjonene skal med jevne mellomrom og minst en gang i året oversende resultatene av sine beregninger sammen med en forklaring av de metodene som er benyttet.

• 2. Vedkommende myndigheter skal sikre at institusjonene oversender resultatene av beregningene nevnt i nr. 1 i henhold til malen utarbeidet av EBA i samsvar med nr. 8, til vedkommende myndigheter og EBA. Dersom vedkommende myndigheter velger å utvikle særskilte porteføljer, skal de gjøre det i samråd med EBA og sikre at institusjonene rapporterer resultatene av beregningene atskilt fra resultatene av beregningene for EBA-porteføljene.

• 3. Vedkommende myndigheter skal på grunnlag av opplysningene som institusjonene har gitt i samsvar med nr. 1, overvåke de forskjellige beregningene av risikovektede eksponeringsbeløp eller eventuelt krav til ansvarlig kapital, med unntak av operasjonell risiko, for eksponeringer eller transaksjoner i referanseporteføljen som disse institusjonene kommer fram til ved anvendelse av sine interne metoder. Minst en gang i året skal vedkommende myndigheter foreta en vurdering av kvaliteten på disse metodene særlig med hensyn til

  • a) metoder som viser betydelige forskjeller i krav til ansvarlig kapital for samme eksponering,

  • b) metoder der forskjellene er spesielt store eller små, og også der det er en betydelig og systematisk undervurdering av kravene til ansvarlig kapital.

  EBA skal utarbeide en rapport for å bistå vedkommende myndigheter ved vurderingen av de interne metodenes kvalitet på grunnlag av opplysningene nevnt i nr. 2.

• 4. Dersom visse institusjoner avviker vesentlig fra flertallet av tilsvarende institusjoner, eller dersom de anvendte metodene har så lite til felles at det fører til stor variasjon i resultatene, skal vedkommende myndigheter undersøke årsakene til dette og treffe korrigerende tiltak dersom det klart kan fastslås at en institusjons metode fører til undervurdering av kravene til ansvarlig kapital som ikke kan tilskrives forskjeller i eksponeringenes eller posisjonenes underliggende risikoer.

• 5. Vedkommende myndigheter skal sikre at beslutninger om de korrigerende tiltakenes egnethet som omhandlet i nr. 4, er i samsvar med prinsippet om at slike tiltak skal opprettholde den interne metodens mål og derfor ikke

  • a) fører til standardisering eller foretrukne metoder,

  • b) skaper feilaktige insitamenter eller

  • c) medfører flokkmentalitet.

• 6. EBA kan utstede retningslinjer og anbefalinger i samsvar med artikkel 16 i forordning (EU) nr. 1093/2010 dersom den anser dette som nødvendig på grunnlag av opplysningene og vurderingene nevnt i nr. 2 og 3 i denne artikkel, for å bedre tilsynspraksisen eller institusjonenes praksis når det gjelder interne metoder.

• 7. EBA skal utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder for å angi

  • a) framgangsmåtene for å utveksle vurderinger i samsvar med nr. 3 mellom vedkommende myndigheter og med EBA,

  • b) standardene for vedkommende myndigheters vurderinger i henhold til nr. 3.

  EBA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 1. januar 2014.

  Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10–14 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

• 8. EBA skal utarbeide utkast til tekniske gjennomføringsstandarder for å angi

  • a) den malen, de definisjonene og de IT-løsningene som skal anvendes i Unionen i forbindelse med rapporteringen nevnt i nr. 2,

  • b) den eller de referanseporteføljene som er nevnt i nr. 1.

  EBA skal framlegge disse utkastene til tekniske gjennomføringsstandarder for Kommisjonen innen 1. januar 2014.

  Kommisjonen gis myndighet til å vedta de tekniske gjennomføringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 15 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

• 9. Kommisjonen skal innen 1. april 2015 og etter samråd med EBA framlegge en rapport for Europaparlamentet og Rådet om hvordan referansemålingen av de interne modellene fungerer, herunder modellens virkeområde. Rapporten skal eventuelt følges av et forslag til regelverk.

Artikkel 79

Kredittrisiko og motpartsrisiko

Vedkommende myndigheter skal sikre at

• a) kredittgiving er basert på solide og veldefinerte kriterier og at framgangsmåten for å godkjenne, endre, fornye og refinansiere kreditt er klart fastsatt,

• b) institusjonene har interne metoder som gjør det mulig for dem å vurdere kredittrisiko for eksponeringer i forbindelse med enkeltlåntakere, verdipapirer eller verdipapiriseringsposisjoner samt kredittrisiko på porteføljenivå. Særlig skal de interne metodene ikke utelukkende eller automatisk baseres på eksterne kredittvurderinger. Dersom kravene til ansvarlig kapital er basert på en kredittvurdering foretatt av en ekstern kredittvurderingsinstitusjon (ECAI), eller på det faktum at en eksponering ikke er kredittvurdert, skal dette ikke frita institusjonene for plikten til også å ta hensyn til andre relevante opplysninger for å fastsette fordelingen av ansvarlig kapital,

• c) løpende forvaltning og overvåking av institusjonenes forskjellige kredittrisikobærende porteføljer og eksponeringer, herunder for å identifisere og håndtere problemkreditter og foreta passende verdijusteringer og avsetninger, skjer ved hjelp av effektive systemer,

• d) kredittporteføljene er tilstrekkelig diversifisert sett i forhold til institusjonens målmarkeder og overordnede kredittstrategi.

Artikkel 80

Restrisiko

Vedkommende myndigheter skal sikre at risikoen for at de anerkjente teknikkene for kredittrisikoreduksjon som benyttes av kredittinstitusjonen, viser seg å være mindre effektive enn forventet, behandles og kontrolleres blant annet ved hjelp av skriftlige retningslinjer og framgangsmåter.

Artikkel 81

Konsentrasjonsrisiko

Vedkommende myndigheter skal sikre at konsentrasjonsrisiko som oppstår som følge av eksponeringer mot hver motpart, herunder sentrale motparter, grupper av motparter med innbyrdes forbindelser og motparter innenfor samme økonomiske sektor eller geografiske område, eller innenfor samme virksomhet eller vare, samt anvendelsen av teknikker for kredittrisikoreduksjon, herunder særlig risiko forbundet med store indirekte kreditteksponeringer som f.eks. mot en enkelt utsteder av sikkerhet, behandles og kontrolleres blant annet ved hjelp av skriftlige retningslinjer og framgangsmåter.

Artikkel 82

Verdipapiriseringsrisiko

• 1. Vedkommende myndigheter skal sikre at risikoer som oppstår som følge av verdipapiriseringstransaksjoner der kredittinstitusjonen er investor, initiativtakende institusjon eller organiserende institusjon, herunder omdømmerisikoer (som kan oppstå i forbindelse med komplekse strukturer eller produkter), vurderes og behandles ved hjelp av hensiktsmessige retningslinjer og framgangsmåter for å sikre at det økonomiske innholdet i transaksjonen gjenspeiles fullt ut i risikovurderingen og ledelsens beslutninger.

• 2. Vedkommende myndigheter skal sikre at likviditetsplaner for å håndtere følgene av både planlagt og tidlig innløsning foreligger hos institusjoner som er initiativtakere til rullerende verdipapiriseringstransaksjoner med bestemmelser om tidlig innløsning.

Artikkel 83

Markedsrisiko

• 1. Vedkommende myndigheter skal sikre at retningslinjene og framgangsmåtene for identifisering, måling og håndtering av alle vesentlige kilder for og virkninger av markedsrisikoer innføres.

• 2. Når den korte posisjonen forfaller før den lange, skal vedkommende myndigheter sikre at institusjonene også treffer tiltak mot risikoen for likviditetsmangel.

• 3. Den ansvarlige kapitalen skal være tilstrekkelig til å dekke betydelige markedsrisikoer som ikke er omfattet av krav til ansvarlig kapital.

  Institusjoner som ved beregning av kravene til ansvarlig kapital for posisjonsrisiko i samsvar med tredje del avdeling IV kapittel 2 i forordning (EU) nr. 575/2013, har motregnet sine posisjoner i en eller flere av de aksjene som utgjør en aksjeindeks, mot en eller flere posisjoner i aksjeindeksfuturekontrakten eller et annet aksjeindeksprodukt, skal ha tilstrekkelig ansvarlig kapital til å dekke basisrisikoen for tap som skyldes at futurekontraktens eller det andre produktets verdi ikke utvikler seg helt i takt med verdien av de aksjene som inngår i aksjeindeksen. Institusjonene skal også ha en slik tilstrekkelig ansvarlig kapital når de har posisjoner med motsatt fortegn i aksjeindeksfuturekontrakter som ikke er identiske med hensyn til løpetid og/eller sammensetning.

  Når institusjoner anvender behandlingen i artikkel 345 i forordning (EU) nr. 575/2013, skal de sikre at de har tilstrekkelig ansvarlig kapital til å dekke risikoen for tap som foreligger mellom tidspunktet for den opprinnelige forpliktelsen og følgende virkedag.

Artikkel 84

Renterisiko som følge av virksomhet utenfor handelsporteføljen

Vedkommende myndigheter skal sikre at institusjonene innfører systemer for å identifisere, vurdere og styre risiko som følge av mulige endringer i rentesatser som påvirker institusjonens virksomhet utenfor handelsporteføljen.

Artikkel 85

Operasjonell risiko

• 1. Vedkommende myndigheter skal sikre at institusjonene innfører retningslinjer og framgangsmåter for å vurdere og styre eksponering for operasjonell risiko, herunder modellrisiko, og for å dekke sjeldne hendelser med alvorlige følger for institusjonens virksomhet. Institusjonene skal presisere hva som menes med operasjonell risiko ved anvendelse av disse retningslinjene og framgangsmåtene.

• 2. Vedkommende myndigheter skal sikre at det foreligger beredskapsplaner og planer for opprettholdelse av virksomheten for å sikre institusjonens mulighet til fortsatt drift ved alvorlige forstyrrelser av virksomheten.

Artikkel 86

Likviditetsrisiko

• 1. Vedkommende myndigheter skal sikre at institusjonene har solide strategier, retningslinjer, framgangsmåter og systemer for identifisering, måling, styring og overvåking av likviditetsrisiko innenfor passende tidshorisonter, herunder intradag, for å sikre at institusjonen opprettholder likviditetsbuffere på et tilstrekkelig nivå. Disse strategiene, retningslinjene, framgangsmåtene og systemene skal tilpasses forskjellige forretningsområder, valutaer, filialer og juridiske personer og omfatte passende ordninger for fordeling av likviditetskostnader, utbytte og risikoer.

• 2. Strategiene, retningslinjene, framgangsmåtene og systemene nevnt i nr. 1 skal stå i et rimelig forhold til institusjonens kompleksitet, risikoprofil og virksomhetsområde samt den risikotoleransen som ledelsesorganet har fastsatt, og gjenspeile institusjonens betydning i hver medlemsstat der den utøver virksomhet. Institusjonene skal opplyse alle relevante forretningsområder om risikotoleransen.

• 3. Vedkommende myndigheter skal sikre at institusjonene, idet det tas hensyn til arten, omfanget og kompleksiteten av deres virksomhet, har likviditetsrisikoprofiler som er forenlige med og ikke går lenger enn det som er nødvendig for et velfungerende og solid system.

  Vedkommende myndigheter skal overvåke utviklingen med hensyn til likviditetsrisikoprofiler, for eksempel produktutforming og volumer, risikostyring, finansieringspolitikk og finansieringskonsentrasjon.

  Vedkommende myndigheter skal treffe effektive tiltak dersom utviklingen nevnt i annet ledd kan føre til ustabilitet i den enkelte institusjonen eller i hele systemet.

  Vedkommende myndigheter skal underrette EBA om alle tiltak som treffes i henhold til tredje ledd.

  EBA skal, når det er hensiktsmessig, utarbeide anbefalinger i samsvar med forordning (EU) nr. 1093/2010.

• 4. Vedkommende myndigheter skal sikre at institusjonene utvikler metoder for identifisering, måling, styring og overvåking av finansieringsposisjoner. Disse metodene skal omfatte nåværende og forventede vesentlige pengestrømmer i og fra eiendeler, forpliktelser og poster utenfor balansen, herunder betingede forpliktelser og mulige virkninger av omdømmerisiko.

• 5. Vedkommende myndigheter skal sikre at institusjonene skiller mellom eiendeler som er stilt som sikkerhet, og eiendeler uten heftelser som er tilgjengelige til enhver tid, særlig i krisesituasjoner. De skal også sikre at institusjonene tar hensyn til den juridiske personen der eiendelene befinner seg, det landet der eiendelene i henhold til lov er registrert enten i et register eller på en konto, samt til deres godtakbarhet, og de skal overvåke hvordan eiendelene kan mobiliseres til rett tid.

• 6. Vedkommende myndigheter skal sikre at institusjonene også tar hensyn til eksisterende juridiske, tilsynsmessige og driftsmessige begrensninger for mulige overføringer av likviditet og eiendeler uten heftelser både i og utenfor Det europeiske økonomiske samarbeidsområde.

• 7. Vedkommende myndigheter skal sikre at institusjonene vurderer ulike verktøyer for å redusere likviditetsrisiko, herunder et system med grenseverdier og likviditetsbuffere for å kunne motstå en rekke ulike stresshendelser, og en tilstrekkelig diversifisert finansieringsstruktur og tilgang til finansieringskilder. Disse ordningene skal gjennomgås regelmessig.

• 8. Vedkommende myndigheter skal sikre at institusjonene vurderer alternative scenarioer for likviditetsposisjoner og risikoreduserende tiltak og gjennomgår forutsetningene som ligger til grunn for avgjørelser om finansieringsposisjonen, minst en gang i året. For disse formålene skal alternative scenarioer særlig gjelde poster utenfor balansen og andre betingede forpliktelser, herunder slike som gjelder spesialforetak for verdipapirisering eller andre spesialforetak, som nevnt i forordning (EU) nr. 575/2013, som institusjonen opptrer som organiserende institusjon overfor, eller yter vesentlig likviditetsstøtte til.

• 9. Vedkommende myndigheter skal sikre at institusjonene vurderer den mulige virkningen av alternative scenarioer som gjelder selve institusjonen, hele markedet og en kombinasjon av mulige scenarioer. Ulike tidsperioder og varierende grader av stressforhold skal vurderes.

• 10. Vedkommende myndigheter skal sikre at institusjonene justerer sine strategier, interne retningslinjer og grenser for likviditetsrisiko og utarbeider effektive beredskapsplaner, idet det tas hensyn til resultatene av de alternative scenarioene nevnt i nr. 8.

• 11. Vedkommende myndigheter skal sikre at institusjonene har planer for å håndtere mulige likviditetsmangler, herunder for filialer etablert i en annen medlemsstat. Vedkommende myndigheter skal sikre at disse planene testes av institusjonene minst en gang i året, oppdateres på grunnlag av resultatet av de alternative scenarioene omhandlet i nr. 8 og rapporteres til og godkjennes av den øverste ledelsen slik at interne retningslinjer og framgangsmåter kan justeres tilsvarende. Institusjonene skal treffe nødvendige operasjonelle tiltak på forhånd for å sikre at planene for gjenopprettelse av likviditeten kan gjennomføres umiddelbart. For kredittinstitusjoner skal slike operasjonelle tiltak omfatte innehav av sikkerhet som er umiddelbart tilgjengelig for sentralbankfinansiering. I dette inngår det ved behov å inneha sikkerhet i en annen medlemsstats valuta eller valutaen i en tredjestat som kredittinstitusjonen har eksponeringer mot, og, dersom det av operasjonelle grunner er nødvendig, innenfor territoriet til en vertsstat eller en tredjestat hvis valuta kredittinstitusjonen er eksponert mot.

Artikkel 87

Risiko for overdreven gjeldsoppbygging

• 1. Vedkommende myndigheter skal sikre at institusjonene har retningslinjer og framgangsmåter for identifisering, håndtering og overvåking av risiko for overdreven gjeldsoppbygging. Indikatorene på risikoen for overdreven gjeldsoppbygging skal omfatte den uvektede kjernekapitalandelen som er fastsatt i samsvar med artikkel 429 i forordning (EU) nr. 575/2013, og ubalanse mellom eiendeler og forpliktelser.

• 2. Vedkommende myndigheter skal sikre at institusjonene håndterer risikoen for overdreven gjeldsoppbygging med forsiktighet ved å ta behørig hensyn til mulige økninger i risikoen for overdreven gjeldsoppbygging som følge av en minskning av institusjonens ansvarlige kapital gjennom forventede eller realiserte tap, avhengig av gjeldende regnskapsregler. For dette formål skal institusjonene kunne motstå en rekke forskjellige stresshendelser i forbindelse med risikoen for overdreven gjeldsoppbygging.

Underavsnitt 3

Foretaksstyring

Artikkel 88

Styringsordninger

• 1. Medlemsstatene skal sikre at ledelsesorganet definerer, fører tilsyn med og er ansvarlig for gjennomføringen av de styringsordningene som skal sikre effektiv og forsvarlig ledelse av institusjonen, herunder fordeling av plikter i organisasjonen og forebygging av interessekonflikter.

  Disse styringsordningene skal være i samsvar med følgende prinsipper:

  • a) Ledelsesorganet har det overordnede ansvaret for institusjonen og godkjenner og fører tilsyn med gjennomføringen av institusjonen strategiske mål, risikostrategi og internstyring.

  • b) Ledelsesorganet sikrer integriteten til regnskapssystemene og systemene for finansiell rapportering, herunder finansielle og operasjonelle kontroller og overholdelse av lover og relevante standarder.

  • c) Ledelsesorganet fører tilsyn med prosessene for offentliggjøring og kommunikasjon.

  • d) Ledelsesorganet er ansvarlig for å føre effektivt tilsyn med den øverste ledelsen.

  • e) Lederen for ledelsesorganet i dets tilsynsfunksjon utøver ikke samtidig administrerende direktørs funksjoner i samme institusjon, med mindre institusjonen begrunner dette og vedkommende myndigheter har gitt tillatelse til det.

Medlemsstatene skal sikre at ledelsesorganet overvåker og regelmessig vurderer hvor effektive institusjonens styringsordninger er og treffe egnede tiltak for å avhjelpe eventuelle mangler.

• 2. Medlemsstatene skal sikre at institusjoner som er betydelige ut fra sin størrelse og interne organisering samt virksomhetens art, omfang og kompleksitet, nedsetter en nominasjonskomité som består av medlemmer av ledelsesorganet som ikke utøver ledelsesfunksjoner i den berørte institusjonen.

  Nominasjonskomiteen skal

  • a) finne, og med henblikk på ledelsesorganets eller generalforsamlingens godkjenning, anbefale kandidater til ledige stillinger i ledelsesorganet, vurdere balansen av kunnskaper, ferdigheter, mangfold og erfaring som finnes i ledelsesorganet, og utarbeide en beskrivelse av de oppgavene som den ledige stillingen innbefatter, og de kvalifikasjonene som kreves, samt vurdere hvor mye tid som det må forventes å avsette til dette.

Nominasjonskomiteen skal dessuten fastsette et mål for representasjon av det underrepresenterte kjønnet i ledelsesorganet og utarbeide en strategi for hvordan antall representanter for det underrepresenterte kjønnet i ledelsesorganet kan økes for å nå målet. Målet, strategien og gjennomføringen skal offentliggjøres i samsvar med artikkel 435 nr. 2 bokstav c) i forordning (EU) nr. 575/2013,

• b) regelmessig og minst en gang i året vurdere ledelsesorganets struktur, størrelse, sammensetning og resultater og gi ledelsesorganet anbefalinger om endringer,

• c) regelmessig og minst en gang i året vurdere kunnskaper, ferdigheter og erfaringer hos de enkelte medlemmene av ledelsesorganet og i ledelsesorganet som helhet, og rapportere dette til ledelsesorganet,

• d) regelmessig gjennomgå ledelsesorganets strategi for utvelging og utnevning av den øverste ledelsen og gi anbefalinger til ledelsesorganet.

Når den utfører sine oppgaver, skal nominasjonskomiteen i størst mulig utstrekning og fortløpende ta hensyn til behovet for å sikre at ledelsesorganets beslutningstaking ikke domineres av en enkelt person eller av en liten gruppe av personer på en måte som kan skade institusjonens overordnede interesser.

Nominasjonskomiteen skal kunne benytte alle slags ressurser som den anser hensiktsmessige, herunder ekstern rådgivning, og skal få tilstrekkelige midler til dette.

Dersom ledelsesorganet i henhold til nasjonal lovgivning ikke har myndighet til å velge ut eller utnevne sine medlemmer, får dette nummer ikke anvendelse.

Artikkel 89

Rapportering per stat

• 1. Fra 1. januar 2015 skal medlemsstatene kreve at hver institusjon årlig og på konsolidert grunnlag for regnskapsåret offentliggjør følgende opplysninger for hver medlemsstat og tredjestat der den er etablert:

  • a) Navn, virksomhetens art og geografisk beliggenhet.

  • b) Omsetning.

  • c) Antall ansatte i fulltidsekvivalenter.

  • d) Resultat før skatt.

  • e) Skatt på resultat.

  • f) Mottatte offentlige tilskudd.

• 2. Uten at det berører nr. 1, skal medlemsstatene kreve at institusjonene offentliggjør opplysningene nevnt i nr. 1 bokstav a), b) og c) for første gang 1. juli 2014.

• 3. Senest 1. juli 2014 skal alle globalt systemviktige institusjoner som har tillatelse i Unionen, som fastsatt internasjonalt, framlegge for Kommisjonen de opplysningene som er nevnt i nr. 1 bokstav d), e) og f) på fortrolig grunnlag. Kommisjonen skal, etter samråd med EBA, EIOPA og ESMA, avhengig av hva som er mest hensiktsmessig, foreta en generell vurdering av mulige negative økonomiske følger av offentliggjøring av slike opplysninger, herunder virkningen på konkurranseevnen, investeringene og kredittmulighetene samt finanssystemets stabilitet. Kommisjonen skal framlegge sin rapport for Europaparlamentet og Rådet senest 31. desember 2014.

  Dersom Kommisjonens rapport påviser vesentlige økonomiske følger, skal Kommisjonen vurdere å framlegge et passende forslag til regelverk om endring av offentliggjøringskravene i nr. 1 og kan, i samsvar artikkel 145 bokstav h), beslutte å utsette disse kravene. Kommisjonen skal hvert år vurdere på nytt om det er nødvendig å forlenge utsettelsen.

• 4. Opplysningene nevnt i nr. 1 skal revideres i samsvar med direktiv 2006/43/EF og om mulig offentliggjøres som et vedlegg til årsregnskapet eller eventuelt konsernregnskapet for den berørte institusjonen.

• 5. Dersom det i en framtidig regelverksakt i Unionen fastsettes offentliggjøringskrav som går lenger enn dem som er fastsatt i denne artikkel, får denne artikkel ikke lenger anvendelse og skal oppheves.

Artikkel 90

Offentliggjøring av avkastning på eiendeler

Institusjonene skal blant nøkkelindikatorene i sin årsrapport offentliggjøre sin avkastning på eiendeler beregnet som nettooverskudd dividert på deres balansesum.

Artikkel 91

Ledelsesorgan

• 1. Medlemmene av ledelsesorganet skal til enhver tid ha tilstrekkelig godt omdømme og tilstrekkelige kunnskaper, ferdigheter og erfaringer til å utføre sine oppgaver. Ledelsesorganets overordnede sammensetning skal avspeile et vidt spekter av erfaringer. Medlemmene av ledelsesorganet skal særlig oppfylle kravene i nr. 2–8.

• 2. Alle medlemmene av ledelsesorganet skal sette av tilstrekkelig tid til å utføre sine oppgaver i institusjonen.

• 3. Det antall funksjoner i ledelsesorganer som et medlem kan ha samtidig, skal være avhengig av omstendighetene i det enkelte tilfellet og arten, omfanget og kompleksiteten av institusjonens virksomhet. Med mindre de representerer medlemsstaten, skal medlemmer av ledelsesorganet i en institusjon som er betydelig ut fra sin størrelse og interne organisering samt virksomhetens art, omfang og kompleksitet, fra 1. juli 2014 inneha bare én av følgende kombinasjoner av funksjoner i ledelsesorganet samtidig:

  • a) En funksjon i ledelsesorganet med ledelsesansvar kombinert med to funksjoner i ledelsesorganet uten ledelsesansvar.

  • b) Fire funksjoner i ledelsesorganet uten ledelsesansvar.

• 4. I henhold til nr. 3 skal følgende regnes som én funksjon i ledelsesorganet:

  • a) Funksjoner i ledelsesorganet med eller uten ledelsesansvar innenfor samme gruppe.

  • b) Funksjoner i ledelsesorganet med eller uten ledelsesansvar i

    • i) institusjoner som er medlemmer av samme institusjonelle beskyttelsesordning, forutsatt at vilkårene i artikkel 113 nr. 7 i forordning (EU) nr. 575/2013 er oppfylt, eller

    • ii) foretak (herunder ikke-finansielle enheter) der institusjonen har en kvalifiserende eierandel.

• 5. Funksjoner i ledelsesorganer i organisasjoner som ikke hovedsakelig har kommersielt formål, skal ikke tas i betraktning ved anvendelse av nr. 3.

• 6. Vedkommende myndigheter kan gi medlemmer av ledelsesorganet tillatelse til å inneha ytterligere én funksjon i ledelsesorganet uten ledelsesansvar. Vedkommende myndigheter skal regelmessig underrette EBA om slike tillatelser.

• 7. Ledelsesorganet skal ha tilstrekkelige kunnskaper, ferdigheter og erfaringer til å kunne forstå institusjonens virksomhet, herunder de største risikoene.

• 8. Hvert medlem av ledelsesorganet skal utvise ærlighet, integritet og selvstendig tenkning for om nødvendig effektivt å kunne vurdere og sette spørsmålstegn ved den øverste ledelsens beslutninger og effektivt føre tilsyn med og overvåke ledelsens beslutningstaking.

• 9. Institusjonene skal sette av tilstrekkelige menneskelige og økonomiske ressurser til å introdusere og lære opp medlemmene av ledelsesorganet.

• 10. Medlemsstatene eller vedkommende myndigheter skal kreve at institusjonene og deres respektive nominasjonskomiteer sikrer et vidt spekter av egenskaper og ferdigheter når de rekrutterer medlemmer til ledelsesorganet, og for det formålet innfører en politikk som fremmer mangfold i ledelsesorganet.

• 11. Vedkommende myndigheter skal samle inn de opplysningene som offentliggjøres i samsvar med artikkel 435 nr. 2 bokstav c) i forordning (EU) nr. 575/2013, og skal bruke dem som standardverdi for å sammenligne praksis med hensyn til mangfold. Vedkommende myndigheter skal gi EBA disse opplysningene. EBA skal bruke nevnte opplysninger som standardverdi for å sammenligne praksis som fremmer mangfold på unionsplan.

• 12. EBA skal utstede retningslinjer for følgende:

  • a) Begrepet tilstrekkelig tid som et medlem av ledelsesorganet skal sette av for å utføre sine oppgaver, sett i forhold til omstendighetene i det enkelte tilfellet og arten, omfanget og kompleksiteten av institusjonens virksomhet.

  • b) Begrepet tilstrekkelige kunnskaper, ferdigheter og erfaringer i ledelsesorganet som nevnt i nr. 7.

  • c) Begrepet ærlighet, integritet og selvstendig tenkning som et medlem av ledelsesorganet skal utvise, som nevnt i nr. 8.

  • d) Begrepet tilstrekkelige menneskelige og økonomiske ressurser som avsettes til å introdusere og lære opp medlemmene av ledelsesorganet, som nevnt i nr. 9.

  • e) Begrepet mangfold som det skal tas hensyn til ved utvelging av medlemmer til ledelsesorganet, som nevnt i nr. 10.

  EBA skal utstede disse retningslinjene innen 31. desember 2015.

• 13. Denne artikkel berører ikke bestemmelsen om arbeidstakerrepresentasjon i ledelsesorganet i henhold til nasjonal lovgivning.

Artikkel 92

Godtgjøringspolitikk

• 1. Vedkommende myndigheter skal sikre at nr. 2 i denne artikkel og artikkel 93, 94 og 95 anvendes på institusjoner på gruppe-, morforetaks- og datterforetaksnivå, herunder dem som er etablert i finanssentre offshore.

• 2. Vedkommende myndigheter skal sikre at institusjonene, når de fastsetter og gjennomfører sin samlede godtgjøringspolitikk, herunder lønn og skjønnsmessig fastsatte pensjonsytelser for kategorier av medarbeidere, herunder øverste ledelse, risikotakere, medarbeidere med kontrollfunksjoner og ansatte hvis samlede godtgjøring ligger i samme godtgjøringsramme som den øverste ledelsen og risikotakerne, hvis arbeidsoppgaver har en vesentlig innvirkning på deres risikoprofil, overholder følgende prinsipper på en slik måte og i den utstrekningen som er hensiktsmessig med hensyn til deres størrelse og interne organisering samt virksomhetenes art, omfang og kompleksitet:

  • a) Godtgjøringspolitikken skal være forenlig med og fremme en forsvarlig og effektiv risikostyring, og den skal ikke oppmuntre til risikotaking som overskrider det risikonivået institusjonen tolererer.

  • b) Godtgjøringspolitikken skal være i tråd med institusjonens forretningsstrategi, målsetninger, verdier og langsiktige interesser, og den skal omfatte tiltak for å unngå interessekonflikter.

  • c) Institusjonens ledelsesorgan skal i sin tilsynsfunksjon vedta og regelmessig gjennomgå de allmenne prinsippene for godtgjøringspolitikken og ha ansvar for at den gjennomføres.

  • d) Minst en gang i året skal gjennomføringen av godtgjøringspolitikken underlegges en sentral og uavhengig internkontroll for å fastslå om den er i samsvar med de retningslinjene og framgangsmåtene for godtgjøring som ledelsesorganet har vedtatt i sin tilsynsfunksjon.

  • e) Medarbeidere som deltar i kontrollvirksomhet, skal være uavhengige av de forretningsenhetene de fører tilsyn med, ha nødvendig myndighet og godtgjøres etter hvordan de når målene som er knyttet til deres funksjoner, uavhengig av resultatene på de forretningsområdene de kontrollerer.

  • f) Godtgjøringen til personer i den øverste ledelsen som utøver risikostyrings- og etterlevelsesfunksjoner, skal underlegges direkte tilsyn av godtgjøringskomiteen nevnt i nr. 95 eller, dersom en slik komité ikke er nedsatt, av ledelsesorganet i dets tilsynsfunksjon.

  • g) Godtgjøringspolitikken skal, idet det tas hensyn til nasjonale kriterier for lønnsfastsettelse, skille klart mellom kriteriene for fastsettelse av

    • i) fast grunnlønn, som først og fremst bør avspeile relevant yrkeserfaring og organisatorisk ansvar i henhold til den ansattes stillingsbeskrivelse som del av arbeidsavtalen, og

    • ii) variabel lønn, som bør avspeile bærekraftige og risikojusterte resultater samt resultater ut over det som kreves for å oppfylle kravene i den ansattes stillingsbeskrivelse som del av arbeidsavtalen.

Artikkel 93

Institusjoner som får statsstøtte

I forbindelse med institusjoner som nyter godt av ekstraordinær statsstøtte, gjelder følgende prinsipper i tillegg til dem som er fastsatt i artikkel 92 nr. 2:

• a) Variabel godtgjøring er strengt begrenset til en prosentdel av nettoinntektene når den er uforenlig med opprettholdelsen av et forsvarlig kapitalgrunnlag og opphør av statsstøtten innen rimelig tid.

• b) De relevante vedkommende myndighetene krever at institusjonene omstrukturerer godtgjøringen slik at den blir forenlig med forsvarlig risikostyring og langsiktig vekst, herunder, der det er hensiktsmessig, at de fastsetter grenser for godtgjøring til medlemmer av institusjonens ledelsesorgan.

• c) Ingen variabel godtgjøring utbetales til medlemmene av ledelsesorganet i institusjonen uten at det begrunnes.

Artikkel 94

Variable deler av godtgjøringen

• 1. For variable deler av godtgjøringen gjelder følgende prinsipper i tillegg til, og på samme vilkår som, dem som er fastsatt i artikkel 92 nr. 2:

  • a) Når godtgjøringen er resultatavhengig, skal det samlede godtgjøringsbeløpet fastsettes på grunnlag av en vurdering av den enkelte medarbeiders og den aktuelle forretningsenhets resultater og institusjonens samlede resultater, og ved vurderingen av den enkelte medarbeiders resultater skal det tas hensyn til finansielle og ikke-finansielle kriterier.

  • b) Resultatvurderingen skal inngå i en flerårig ramme for å sikre langsiktigheten i vurderingen og at den faktiske utbetalingen av de resultatavhengige bestanddelene av godtgjøringen fordeles over et tidsrom der det tas hensyn til kredittinstitusjonens underliggende konjunktur og forretningsrisiko.

  • c) Den samlede variable godtgjøringen kan ikke begrense institusjonens mulighet til å styrke sitt kapitalgrunnlag.

  • d) Garantert variabel godtgjøring er ikke forenlig med en forsvarlig risikostyring eller prinsippet om resultatlønn, og skal ikke inngå i framtidige godtgjøringsplaner.

  • e) Garantert variabel godtgjøring skal forekomme bare unntaksvis og i forbindelse med nyansettelser, og skal, dersom institusjonen har et solid og sterkt kapitalgrunnlag, være begrenset til det første ansettelsesåret.

  • f) Det skal være en passende balanse mellom faste og variable bestanddeler av den samlede godtgjøringen, og den faste bestanddelen skal utgjøre en tilstrekkelig stor andel av den samlede godtgjøringen til at det er mulig å gjennomføre en fullt fleksibel politikk med hensyn til variable godtgjøringsbestanddeler, herunder muligheten til ikke å utbetale noen variabel godgjøringsbestanddel.

  • g) Institusjonene skal fastsette et passende forhold mellom de faste og de variable bestanddelene av den samlede godtgjøringen.

    • i) Den variable bestanddelen skal ikke overskride 100 % av den faste bestanddelen av den samlede godtgjøringen til hver enkelt person. Medlemsstatene kan fastsette en lavere maksimal prosentsats.

    • ii) Medlemsstatene kan tillate at aksjeeiere eller institusjonens eiere eller deltakere godkjenner et høyere maksimumsnivå for forholdet mellom faste og variable bestanddeler av godtgjøringen, forutsatt at det samlede nivået for den variable bestanddelen ikke overskrider 200 % av den faste bestanddelen av den samlede godtgjøringen for hver enkelt person. Medlemsstatene kan fastsette en lavere maksimal prosentsats.

    En eventuell godkjenning av en høyere sats i samsvar med første ledd skal skje etter følgende framgangsmåte:

    • – Aksjeeiere eller institusjonens eiere eller deltakere skal treffe beslutning på grunnlag av en detaljert anbefaling fra institusjonen der grunnene til og virkeområdet for den godkjenningen det anmodes om, angis, herunder antall berørte ansatte, deres funksjoner og den forventede virkningen på kravet til opprettholdelse av et forsvarlig kapitalgrunnlag.

    • – Aksjeeiere eller institusjonens eiere eller deltakere skal treffe beslutning med et flertall på minst 66 %, forutsatt at minst 50 % av aksjene eller tilsvarende eierinteresser er representert, eller skal, dersom det ikke er tilfellet, treffe beslutning med et flertall på 75 % av de representerte eierinteressene.

    • – Institusjonen skal underrette alle aksjeeiere eller institusjonens eiere eller deltakere om at det vil bli anmodet om en godkjenning i henhold til første ledd i dette nummer, og skal på forhånd fastsette en rimelig frist for dette.

    • – Institusjonen skal så snart som mulig underrette vedkommende myndighet om anbefalingen til dens aksjeeiere eller eiere eller deltakere, herunder den foreslåtte høyere maksimumssatsen og begrunnelsen for den, og skal kunne godtgjøre overfor vedkommende myndighet at den foreslåtte høyere satsen ikke er i strid med institusjonens forpliktelser i henhold til dette direktiv og forordning (EU) nr. 575/2013, idet det særlig tas hensyn til institusjonens forpliktelser når det gjelder ansvarlig kapital.

    • – Institusjonen skal så snart som mulig underrette vedkommende myndighet om de beslutningene som er truffet av dens aksjeeiere eller eiere eller deltakere, herunder godkjente høyere maksimumssatser i henhold til første ledd i dette nummer, og vedkommende myndigheter skal anvende de mottatte opplysningene til å sammenligne institusjonenes praksis på dette området. Vedkommende myndigheter skal gi disse opplysningene til EBA, som skal offentliggjøre dem samlet for medlemsstaten i et felles rapporteringsformat. EBA kan utarbeide retningslinjer for å lette gjennomføringen av dette strekpunkt og sikre sammenheng i opplysningene som samles inn.

    • – Ansatte som er direkte berørt av de høyere maksimumsnivåene for variabel godtgjøring nevnt i dette nummer, skal eventuelt ikke tillates, verken direkte eller indirekte, å utøve de stemmerettene de måtte ha som aksjeeiere eller institusjonens eiere eller deltakere.

  • iii) Medlemsstatene kan tillate institusjonene å anvende den diskonteringssatsen som er nevnt i annet ledd i dette nummer, på høyst 25 % av samlet variabel godtgjøring, forutsatt at den betales i instrumenter som utsettes i minst fem år. Medlemsstatene kan fastsette en lavere maksimal prosentsats.

EBA skal innen 31. mars 2014 utarbeide og offentliggjøre retningslinjer for den gjeldende nominelle diskonteringssatsen, idet det tas hensyn til alle relevante faktorer, herunder inflasjonstakt og risiko, som omfatter utsettelsesperiodens lengde. I EBAs retningslinjer for diskonteringssatsen skal det særlig tas hensyn til hvordan det skal oppmuntres til å bruke instrumenter som utsettes i minst fem år.

• h) Betalinger knyttet til tidlig oppsigelse av en avtale skal stå i forhold til resultatene som er oppnådd over tid, og beregnes slik at de ikke belønner manglende resultatoppnåelse eller forsømmelser.

• i) Samlet godtgjøring knyttet til erstatning eller gjenkjøp av tidligere arbeidsavtaler skal være tilpasset institusjonens langsiktige interesser, herunder tilbakeholding, utsettelse, resultater og tilbakebetalingsordninger.

• j) Ved målingen av de resultatene som anvendes for å beregne variable godtgjøringsbestanddeler eller grupper av variable godtgjøringsbestanddeler, skal det inngå en justering for alle former for eksisterende og framtidige risikoer, og det skal tas hensyn til kapitalkostnadene og den nødvendige likviditeten.

• k) Ved fordelingen av de variable godtgjøringsbestanddelene i institusjonen skal det også tas hensyn til alle former for eksisterende og framtidige risikoer.

• l) En betydelig andel, og i alle tilfeller minst 50 %, av enhver variabel godtgjøring skal bestå av en sammensetning av

  • i) aksjer eller tilsvarende eierinteresser, avhengig av den berørte institusjonens juridiske form, eller instrumenter knyttet til aksjer eller, for institusjoner som ikke er børsnotert, tilsvarende instrumenter som ikke er kontantinstrumenter, og

  • ii) når det er mulig, andre instrumenter i henhold til artikkel 52 eller 63 i forordning (EU) nr. 575/2013 eller instrumenter som fullt ut kan konverteres til ren kjernekapital-instrumenter eller nedskrives, og som i hvert enkelt tilfelle avspeiler institusjonens risikoklasse ved fortsatt drift og er egnet til å bli brukt til variabel godtgjøring.

  Instrumentene nevnt i dette nummer skal omfattes av en hensiktsmessig tilbakeholdingspolitikk som er utformet slik at insitamentene tilpasses institusjonens langsiktige interesser. Medlemsstatene eller deres vedkommende myndigheter kan sette begrensninger for typen og utformingen av disse instrumentene eller forby visse instrumenter dersom det anses hensiktsmessig. Dette nummer får anvendelse på både den andelen av den variable godtgjøringsbestanddelen som utsettes i samsvar med bokstav m), og den andelen av den variable godtgjøringsbestanddelen som ikke utsettes.

• m) En betydelig andel, og i alle tilfeller minst 40 %, av den variable godtgjøringsbestanddelen skal utsettes i et tidsrom på minst tre-fem år og skal behørig tilpasses virksomhetens art og risiko samt den berørte medarbeiderens arbeidsoppgaver.

  Godtgjøring som skal utbetales i samsvar med en utsettelsesordning, skal ikke opptjenes raskere enn på pro rata-grunnlag. Dersom den variable godtgjøringsbestanddelen utgjør et svært høyt beløp, skal minst 60 % av beløpet utsettes. Varigheten av utsettelsesperioden skal fastsettes i samsvar med institusjonens konjunktursyklus, virksomhetens art og risiko samt den berørte medarbeiderens oppgaver.

• n) Den variable godtgjøringen, herunder den utsatte delen, utbetales eller opptjenes bare dersom den er forsvarlig ut fra kredittinstitusjonens samlede finansielle situasjon og berettiget ut fra institusjonens, forretningsenhetens og den berørte medarbeiderens resultater.

  Uten at det berører de allmenne prinsippene i nasjonal avtale- og arbeidsrett, skal den samlede variable godtgjøringen som hovedregel reduseres betydelig når institusjonens finansielle resultat er svakt eller negativt, idet det tas hensyn til både den nåværende godtgjøringen og reduksjoner i utbetalinger av tidligere opptjente beløp, herunder gjennom ordninger for fradrag eller tilbakebetaling,

  Opptil 100 % av den samlede variable godtgjøringen skal omfattes av fradrags- eller tilbakebetalingsordninger. Institusjonene skal fastsette særlige kriterier for anvendelse av fradrag og tilbakebetaling. Slike kriterier skal særlig omfatte situasjoner der medarbeideren

  • i) har deltatt i eller vært ansvarlig for atferd som har ført til betydelige tap for institusjonen,

  • ii) ikke har oppfylt egnede standarder for egnethet og rettskaffenhet.

• o) Pensjonspolitikken er i tråd med institusjonens forretningsstrategi, målsetninger, verdier og langsiktige interesser.

  Dersom den ansatte forlater institusjonen før pensjonsalder, skal institusjonen holde tilbake de skjønnsmessig fastsatte pensjonsytelsene i et tidsrom på fem år i form av instrumenter nevnt i bokstav l). Når en ansatt når pensjonsalder, skal de skjønnsmessig fastsatte pensjonsytelsene utbetales til den ansatte i form av instrumenter nevnt i bokstav l) etter en tilbakeholdingsperiode på fem år.

• p) Medarbeiderne skal forplikte seg til ikke å benytte personlige sikringsstrategier eller forsikringer knyttet til godtgjøring og ansvar for å undergrave de risikotilpasningsvirkningene som er innebygd i deres godtgjøringsordninger.

• q) Variabel godtgjøring skal ikke utbetales gjennom ordninger eller metoder som gjør det enklere å omgå dette direktiv eller forordning (EU) nr. 575/2013.

• 2. EBA skal utarbeide forslag til tekniske reguleringsstandarder for spesifisering av de instrumentklassene som oppfyller vilkårene i nr. 1 bokstav l) ii), og når det gjelder kvalitative og egnede kvantitative kriterier for å fastsette kategorier av medarbeidere hvis arbeidsoppgaver har en vesentlig innvirkning på institusjonens risikoprofil som nevnt i artikkel 92 nr. 2.

  EBA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 31. mars 2014.

  Kommisjonen gis myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10–14 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

Artikkel 95

Godgjøringskomité

• 1. Vedkommende myndigheter skal sikre at institusjoner som er betydelige i kraft av sin størrelse og interne organisering samt virksomhetenes art, omfang og kompleksitet, skal nedsette en godtgjøringskomité. Godtgjøringskomiteen skal sammensettes på en måte som gjør det mulig for den å foreta en sakkyndig og uavhengig vurdering av godtgjøringspolitikk og -praksis samt de insitamentene som skapes for å styre risiko, kapital og likviditet.

• 2. Vedkommende myndigheter skal sikre at godtgjøringskomiteen har ansvar for det forberedende arbeidet i forbindelse med beslutninger om godtgjøring, herunder slike som vil få følger for den berørte institusjonens risiko og risikostyring, og som skal treffes av ledelsesorganet. Lederen for og medlemmene av godtgjøringskomiteen skal være medlemmer av ledelsesorganet som ikke deltar i den daglige ledelsen av den aktuelle institusjonen. Dersom arbeidstakerrepresentasjonen i ledelsesorganet er fastsatt i nasjonal lovgivning, skal en eller flere arbeidstakerrepresentanter delta i godtgjøringskomiteen. Når den forbereder slike beslutninger, skal godtgjøringskomiteen ta hensyn til aksjeeiernes, investorenes og andre berørte parters langsiktige interesser i institusjonen, samt offentlighetens interesse.

Artikkel 96

Nettsted om foretaksstyring og godtgjøring

Institusjoner som har et nettsted, skal forklare der hvordan de oppfyller kravene i artikkel 88–95.

Avsnitt II

Tilsyns- og evalueringsprosess

Artikkel 97

Tilsyn og evaluering

• 1. Idet det tas hensyn til de tekniske kriteriene i artikkel 98 skal vedkommende myndigheter føre tilsyn med de styringsformene, strategiene, framgangsmåtene og ordningene som institusjonene har innført for å overholde dette direktiv og forordning (EU) nr. 575/2013, og evaluere

  • a) de risikoene som institusjonene er eller kan bli eksponert for,

  • b) de risikoene som en institusjon utgjør for finanssystemet, idet det tas hensyn til identifiseringen og målingen av systemrisiko i henhold til artikkel 23 i forordning (EU) nr. 1093/2010, eller eventuelt anbefalingene fra ESRB, og

  • c) de risikoene som påvises ved stresstesting, idet det tas hensyn til arten og omfanget av og kompleksiteten til institusjonenes virksomhet.

• 2. Tilsynet og evalueringen nevnt i nr. 1 skal omfatte alle krav i dette direktiv og i forordning (EU) nr. 575/2013.

• 3. På grunnlag av tilsynet og evalueringen nevnt i nr. 1 skal vedkommende myndigheter avgjøre om de styringsformene, strategiene, framgangsmåtene og ordningene som institusjonene har innført, og deres ansvarlige kapital og likviditet, sikrer en solid styring og dekning av risiko.

• 4. Vedkommende myndigheter skal fastsette hvor hyppig og omfattende tilsynet og evalueringen nevnt i nr. 1 skal være, idet det tas hensyn til størrelsen, systemviktigheten, arten, omfanget og kompleksiteten når det gjelder den berørte institusjonens virksomhet, samt til forholdsmessighetsprinsippet. Tilsynet og evalueringen skal foretas minst en gang i året for institusjoner som dekkes av tilsynskontrollprogrammet omhandlet i artikkel 99 nr. 2.

• 5. Medlemsstatene skal sikre at vedkommende myndigheter omgående underretter EBA om resultatene av kontrollen dersom den viser at institusjonen kan utgjøre en systemrisiko i samsvar med artikkel 23 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

Artikkel 98

Tekniske kriterier for tilsynet og evalueringen

• 1. I tillegg til kredittrisiko, markedsrisiko og operasjonell risiko skal tilsynet og evalueringen som foretas av vedkommende myndigheter i henhold til artikkel 97, minst omfatte

  • a) resultatene av stresstester som er gjennomført i samsvar med artikkel 177 i forordning (EU) nr. 575/2013 av institusjoner som bruker en intern kredittvurderingsmetode,

  • b) institusjonenes eksponering for konsentrasjonsrisiko, herunder deres oppfyllelse av kravene i del 4 i forordning (EU) nr. 575/2013 og artikkel 81 i dette direktiv,

  • c) soliditeten, egnetheten og gjennomføringsreglene når det gjelder de retningslinjene og framgangsmåtene institusjonene har gjennomført for styring av restrisikoen forbundet med bruken av anerkjente teknikker for kredittrisikoreduksjon,

  • d) i hvilket omfang ansvarlig kapital som innehas av en institusjon med hensyn til eiendeler som den har verdipapirisert, er tilstrekkelig når det gjelder det økonomiske innholdet i transaksjonen, herunder graden av risikooverføring som oppnås,

  • e) institusjonenes eksponering for og måling og styring av likviditetsrisiko, herunder utvikling av analyser av alternative scenarioer, håndtering av risikoreduserende tiltak (særlig likviditetsbuffernes nivå, sammensetning og kvalitet) og effektive beredskapsplaner,

  • f) virkningene av diversifisering og hvordan slike virkninger tas hensyn til i risikomålingssystemet,

  • g) resultatene av stresstester utført av institusjoner som bruker en intern modell til å beregne krav til ansvarlig kapital med hensyn til markedsrisiko i henhold til tredje del avdeling IV kapittel 5 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • h) den geografiske plasseringen av institusjonenes eksponeringer,

  • i) institusjonens forretningsmodell,

  • j) vurderingen av systemrisiko i samsvar med kriteriene i artikkel 97.

• 2. Med hensyn til nr. 1 bokstav e) skal vedkommende myndigheter regelmessig foreta en omfattende vurdering av institusjonenes generelle likviditetsrisikostyring og fremme utviklingen av forsvarlige interne metoder. Når de foretar slike vurderinger, skal vedkommende myndigheter ta hensyn til institusjonenes rolle i finansmarkedene. Vedkommende myndigheter i en medlemsstat skal ta behørig hensyn til den virkningen deres beslutninger kan ha på stabiliteten i finanssystemet i alle andre berørte medlemsstater.

• 3. Vedkommende myndigheter skal overvåke om en institusjon stilltiende har gitt støtte til en verdipapirisering. Dersom det viser seg at en institusjon i mer enn ett tilfelle stilltiende har gitt støtte, skal vedkommende myndighet treffe egnede tiltak som gjenspeiler den økte forventningen om at institusjonen i framtiden vil gi støtte til sin verdipapirisering, og dermed ikke oppnå en betydelig risikooverføring.

• 4. Med hensyn til den beslutningen som skal treffes i henhold til artikkel 97 nr. 3 i dette direktiv, skal vedkommende myndigheter vurdere om verdijusteringene som er foretatt for posisjoner eller porteføljer i handelsporteføljen, som fastsatt i artikkel 105 i forordning (EU) nr. 575/2013/EF, gjør det mulig for institusjonen å selge eller sikre sine posisjoner innenfor en kort periode uten å pådra seg vesentlige tap under normale markedsvilkår.

• 5. Tilsynet og evalueringen som foretas av vedkommende myndigheter, skal omfatte institusjonenes eksponering for renterisiko i forbindelse med virksomhet utenfor handelsporteføljen. Det skal minst kreves at det treffes tiltak i tilfeller der institusjoner hvis økonomiske verdi faller med mer enn 20 % av ansvarlig kapital som resultat av en plutselig og uventet endring i rentesatser på 200 basispunkter eller en slik endring som er definert i EBAs retningslinjer.

• 6. Tilsynet og evalueringen som foretas av vedkommende myndigheter, skal omfatte institusjonenes eksponering for risikoen for overdreven gjeldsoppbygging som avspeiles i indikatorene for overdreven gjeldsoppbygging, herunder den uvektede kjernekapitalandelen beregnet i samsvar med artikkel 429 i forordning (EU) nr. 575/2013. Når vedkommende myndigheter avgjør om institusjonenes uvektede kjernekapitalandel er tilstrekkelig, og om deres styringsformer, strategier, framgangsmåter og ordninger for å styre risikoen for overdreven gjeldsoppbygging er tilstrekkelige, skal de ta hensyn til institusjonenes forretningsmodell.

• 7. Vedkommende myndigheters tilsyn og evaluering skal omfatte institusjonenes styringsformer, foretakskultur og verdier samt den evnen medlemmene av ledelsesorganet har til å utføre sine oppgaver. Når vedkommende myndigheter foretar tilsynet og evalueringen, skal de minst ha tilgang til dagsordener og underlagsdokumenter fra ledelsesorganets møter og møtene i dets komiteer samt resultatene av den interne eller eksterne vurderingen av ledelsesorganets resultater.

Artikkel 99

Tilsynskontrollprogram

• 1. Vedkommende myndigheter skal minst en gang i året vedta et tilsynskontrollprogram for institusjonene de fører tilsyn med. I et slikt program skal det tas hensyn til tilsyns- og evalueringsprosessen i henhold til artikkel 97. Det skal inneholde følgende:

  • a) En angivelse av hvordan vedkommende myndigheter har til hensikt å utføre sine oppgaver og fordele sine ressurser.

  • b) En angivelse av hvilke institusjoner som skal underlegges utvidet tilsyn, og tiltak som treffes for slikt tilsyn som fastsatt i nr. 3.

  • c) En plan for tilsyn med de lokalene som brukes av en institusjon, herunder dens filialer og datterforetak etablert i andre medlemsstater, i samsvar med artikkel 52, 119 og 122.

• 2. Tilsynskontrollprogrammer skal omfatte følgende institusjoner:

  • a) Institusjoner der resultatene av stresstestene omhandlet i artikkel 98 nr. 1 bokstav a) og g) og artikkel 100, eller resultatene av tilsyns- og evalueringsprosessen i henhold til artikkel 97, tyder på betydelig risiko for den fortløpende økonomiske soliditeten eller på manglende overholdelse av nasjonale bestemmelser som innarbeider dette direktiv og forordning (EU) nr. 575/2013 i nasjonal lovgivning.

  • b) Institusjoner som utgjør en systemrisiko for finanssystemet.

  • c) Alle andre institusjoner som vedkommende myndigheter mener trenger et slikt program.

• 3. Når det er hensiktsmessig i henhold til artikkel 97, skal følgende tiltak treffes om nødvendig:

  • a) En økning i antallet eller hyppigheten av stedlige tilsyn i institusjonen.

  • b) Vedkommende myndigheters permanente tilstedeværelse i institusjonen.

  • c) Tilleggsrapporter eller hyppigere rapporter fra institusjonen.

  • d) Flere eller hyppigere kontroller av institusjonens driftsplan, strategiplan eller forretningsplan.

  • e) Tematiske undersøkelser som gjør det mulig å overvåke spesifikke risikoer som kan tenkes å oppstå.

• 4. Det faktum at hjemstatens vedkommende myndighet vedtar et tilsynskontrollprogram, skal ikke hindre vedkommende myndigheter i vertsstaten i i enkelttilfeller å utføre stedlige kontroller av og stedlig tilsyn med den virksomheten som institusjoners filialer utøver på deres territorium i samsvar med artikkel 52 nr. 3.

Artikkel 100

Stresstesting innenfor rammen av tilsynet

• 1. Vedkommende myndigheter skal når det er hensiktsmessig, men minst en gang i året, utføre stresstesting på institusjoner som de fører tilsyn med, for å lette tilsynet og evalueringen i henhold til artikkel 97.

• 2. EBA skal utstede retningslinjer i samsvar med artikkel 16 i forordning (EU) nr. 1093/2010 for å sikre at vedkommende myndigheter anvender samme metoder når de utfører årlig stresstesting.

Artikkel 101

Løpende tilsyn med tillatelsen til å anvende interne metoder

• 1. Vedkommende myndigheter skal regelmessig og minst hvert tredje år kontrollere institusjonenes oppfyllelse av kravene til metoder som krever tillatelse fra vedkommende myndigheter, før slike metoder anvendes til beregning av kravene til ansvarlig kapital i samsvar med tredje del i forordning (EU) nr. 575/2013. De skal særlig ta hensyn til endringer i en institusjons virksomhet og til gjennomføringen av nye metoder på nye produkter. Dersom vedkommende myndigheter oppdager vesentlige mangler i en institusjons interne metode for risikodekning, skal de sikre at manglene avhjelpes, eller treffe egnede tiltak for å redusere følgene, herunder ved å innføre høyere multiplikasjonsfaktorer eller kapitalkravtillegg, eller treffe andre egnede og effektive tiltak.

• 2. Vedkommende myndigheter skal særlig kontrollere og vurdere om institusjonen bruker velutviklede og tidsmessige teknikker og praksiser i forbindelse med disse metodene.

• 3. Dersom det for en intern markedsrisikomodell forekommer mange overskridelser som omhandlet i artikkel 366 i forordning (EU) nr. 575/2013 som tyder på at modellen ikke lenger er tilstrekkelig nøyaktig, skal vedkommende myndigheter tilbakekalle tillatelsen til å bruke den interne modellen eller treffe egnede tiltak for å sikre at modellen omgående forbedres.

• 4. Dersom en institusjon har fått tillatelse til å benytte en metode som krever tillatelse fra vedkommende myndigheter før metoden benyttes til beregning av krav til ansvarlig kapital i samsvar med tredje del i forordning (EU) nr. 575/2013, men ikke oppfyller kravene til å benytte en slik metode lenger, skal vedkommende myndigheter kreve at institusjonen enten på en tilfredsstillende måte godtgjør overfor vedkommende myndigheter at virkningen av manglende oppfyllelse er uvesentlig, dersom det er relevant i samsvar med forordning (EU) nr. 575/2013, eller framlegge en plan for innen rimelig tid igjen å oppfylle kravene og fastsette en frist for gjennomføring av planen. Vedkommende myndigheter skal kreve at planen forbedres dersom det er usannsynlig at den vil føre til full oppfyllelse, eller dersom fristen ikke er rimelig. Dersom det er usannsynlig at institusjonen igjen vil kunne oppfylle kravene innen en rimelig frist, og, dersom det er relevant, ikke på en tilfredsstillende måte har godtgjort at virkningen av manglende oppfyllelse er uvesentlig, skal tillatelsen til å benytte metoden tilbakekalles eller begrenses til områder der kravene er oppfylt, eller områder der kravene vil kunne bli oppfylt innen en rimelig frist.

• 5. For å fremme ensartede og solide interne metoder i Unionen skal EBA analysere disse metodene i institusjonene, herunder om definisjonen av mislighold anvendes på en ensartet måte og hvordan institusjonene behandler lignende risikoer og eksponeringer.

  EBA skal utarbeide retningslinjer i samsvar med artikkel 16 i forordning (EU) nr. 1093/2010, som inneholder referanseverdier på grunnlag av analysen.

  Vedkommende myndigheter skal ta hensyn til analysen og referanseverdiene når de kontrollerer de tillatelsene som de gir institusjonene til å benytte interne metoder.

Avsnitt IV

Tilsynstiltak og tilsynsmyndighet

Artikkel 102

Tilsynstiltak

• 1. Vedkommende myndigheter skal kreve at en institusjon på et tidlig stadium treffer nødvendige tiltak for å behandle relevante problemer i følgende tilfeller:

  • a) Institusjonen oppfyller ikke kravene i dette direktiv eller forordning (EU) nr. 575/2013.

  • b) Vedkommende myndigheter har bevis for at institusjonen sannsynligvis vil overtre kravene i dette direktiv eller forordning (EU) nr. 575/2013 innen de neste tolv månedene.

• 2. Ved anvendelse av nr. 1 skal vedkommende myndigheter blant annet ha myndighet som omhandlet i artikkel 104.

Artikkel 103

Anvendelse av tilsynstiltak på institusjoner med lignende risikoprofiler

• 1. Dersom vedkommende myndigheter i henhold til artikkel 97 fastslår at institusjoner med lignende risikoprofiler, f.eks. på grunn av lignende forretningsmodeller eller geografisk plassering av eksponeringer, er eller kan bli eksponert for lignende risikoer eller utgjøre lignende risikoer for finanssystemet, kan de anvende tilsyns- og evalueringsprosessen omhandlet i artikkel 97 på disse institusjonene på en lignende eller identisk måte. For dette formål skal medlemsstatene sikre at vedkommende myndigheter har de nødvendige rettslige fullmaktene til å pålegge disse institusjonene krav i henhold til dette direktiv og forordning (EU) nr. 575/2013 på en lignende eller identisk måte, herunder særlig myndighet til å føre tilsyn i henhold til artikkel 104, 105 og 106.

  De typene institusjoner som er nevnt i første ledd, kan særlig fastsettes i samsvar med kriteriene i artikkel 98 nr. 1 bokstav j).

• 2. Vedkommende myndigheter skal underrette EBA når de anvender nr. 1. EBA skal overvåke tilsynspraksis og utstede retningslinjer for å spesifisere hvordan lignende risikoer bør vurderes og hvordan en ensartet anvendelse av nr. 1 i hele Unionen kan sikres. Disse retningslinjene skal vedtas i samsvar med artikkel 16 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

Artikkel 104

Tilsynsmyndighet

• 1. Ved anvendelse av artikkel 97, artikkel 98 nr. 4, artikkel 101 nr. 4 og artikkel 102 og 103 og av forordning (EU) nr. 575/2013 skal vedkommende myndigheter minst ha myndighet til å

  • a) kreve at institusjoner har en ansvarlig kapital som overstiger kravene fastsatt i kapittel 4 i denne avdeling og i forordning (EU) nr. 575/2013, i forbindelse med de risikoelementene og risikoene som ikke omfattes av artikkel 1 i nevnte forordning,

  • b) kreve en styrking av de styringsformene, framgangsmåtene, ordningene og strategiene som er gjennomført i samsvar med artikkel 73 og 74,

  • c) kreve at institusjoner framlegger en plan for hvordan de igjen skal oppfylle tilsynskravene i henhold til dette direktiv og forordning (EU) nr. 575/2013, og fastsetter en frist for gjennomføring av planen, herunder forbedringer av planen med hensyn til virkeområde og frist,

  • d) kreve at institusjoner anvender en særskilt avsetningspolitikk eller behandler eiendeler på en bestemt måte,

  • e) begrense institusjoners virksomhet, transaksjoner eller nettverk eller kreve avhending av virksomhet som utgjør for stor risiko for institusjonens soliditet,

  • f) kreve en reduksjon av den iboende risikoen i institusjoners virksomhet, produkter og systemer,

  • g) kreve at institusjoner begrenser den variable godtgjøringen til en prosentdel av nettoinntekten når den er uforenlig med opprettholdelsen av et forsvarlig kapitalgrunnlag,

  • h) kreve at institusjoner anvender nettooverskuddet til å styrke ansvarlig kapital,

  • i) begrense eller forby utdelinger eller renteutbetalinger fra en institusjon til aksjeeiere, deltakere eller innehavere av andre godkjente kjernekapitalinstrumenter dersom forbudet ikke anses som mislighold fra institusjonens side,

  • j) innføre ytterligere eller hyppigere rapporteringskrav, herunder rapportering om kapital- og likviditetsposisjoner,

  • k) pålegge særlige likviditetskrav, herunder begrensning av avvikende løpetid mellom eiendeler og forpliktelser,

  • l) kreve ytterligere opplysninger.

• 2. Tilleggskravene til ansvarlig kapital nevnt i nr. 1 bokstav a) skal pålegges av vedkommende myndigheter i det minste dersom

  • a) en institusjon ikke oppfyller kravene i artikkel 73 og 74 i dette direktiv eller i artikkel 393 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • b) risikoene eller risikoelementene ikke omfattes av kravene til ansvarlig kapital fastsatt i kapittel 4 i denne avdeling eller i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • c) anvendelsen av andre administrative tiltak alene sannsynligvis ikke vil gi tilstrekkelig forbedring av styringsformene, framgangsmåtene, ordningene og strategiene,

  • d) kontrollen omhandlet i artikkel 98 nr. 4 eller artikkel 101 nr. 4 avdekker at manglende oppfyllelse av kravene til anvendelse av den respektive metoden sannsynligvis vil føre til utilstrekkelige krav til ansvarlig kapital,

  • e) det er sannsynlig at risikoene blir undervurdert til tross for at kravene i dette direktiv og i forordning (EU) nr. 575/2013 er oppfylt, eller

  • f) en institusjon rapporterer til vedkommende myndighet i samsvar med artikkel 377 nr. 5 i forordning (EU) nr. 575/2013 om at stresstestresultatene omhandlet i nevnte artikkel vesentlig overstiger kravet til ansvarlig kapital for korrelasjonshandelsporteføljen.

• 3. Ved fastsettelsen av et egnet nivå for ansvarlig kapital på grunnlag av tilsynet og evalueringen foretatt i samsvar med avsnitt III, skal vedkommende myndigheter vurdere om det er nødvendig å pålegge et tilleggskrav til ansvarlig kapital ut over kravet til ansvarlig kapital, for å fange opp risiko som en institusjon er eller kan bli eksponert for, idet det tas hensyn til følgende:

  • a) De kvantitative og kvalitative aspektene ved institusjonenes vurderingsprosess nevnt i artikkel 73.

  • b) Institusjonenes styringsformer, framgangsmåter og ordninger nevnt i artikkel 74.

  • c) Resultatet av tilsynet og evalueringen som er foretatt i samsvar med artikkel 97 eller 101.

  • d) Vurderingen av systemrisiko.

Artikkel 105

Særlige likviditetskrav

Ved fastsettelsen av et egnet nivå for likviditetskrav på grunnlag av tilsynet og evalueringen foretatt i samsvar med avsnitt III skal vedkommende myndigheter vurdere om det er nødvendig å pålegge et særskilt likviditetskrav for å fange opp likviditetsrisikoer som en institusjon er eller kan bli eksponert for, idet det tas hensyn til følgende:

• a) Institusjonens særskilte forretningsmodell.

• b) Institusjonens styringsformer, framgangsmåter og ordninger nevnt i avsnitt II, og særlig i artikkel 86.

• c) Resultatet av tilsynet og evalueringen som er foretatt i samsvar med artikkel 97.

• d) Likviditetssystemrisiko som truer finansmarkedenes integritet i den berørte medlemsstaten.

Særlig bør vedkommende myndigheter, uten at det berører artikkel 67, vurdere om det er behov for å ilegge administrative sanksjoner eller andre administrative tiltak, herunder tilsynsavgifter, på et nivå som i store trekk står i forhold til forskjellen mellom en institusjons faktiske likviditetsstilling og alle krav til likviditet og stabil finansiering som fastsettes på unionsplan.

Artikkel 106

Særlige offentliggjøringskrav

• 1. Medlemsstatene skal gi vedkommende myndigheter myndighet til å kreve at institusjonene

  • a) offentliggjør opplysningene nevnt i åttende del i forordning (EU) nr. 575/2013 mer enn en gang i året, og fastsetter frister for offentliggjøringen,

  • b) benytter bestemte medier og steder til offentliggjøring av andre opplysninger enn finansregnskapene.

• 2. Medlemsstatene skal gi vedkommende myndigheter myndighet til å kreve at morforetak årlig offentliggjør enten fullstendig eller ved henvisning til tilsvarende opplysninger, en beskrivelse av sin juridiske struktur og styrings- og organisasjonsstrukturen for gruppen av institusjoner i samsvar med artikkel 14 nr. 3, artikkel 74 nr. 1 og artikkel 109 nr. 2.

Artikkel 107

Sammenheng i tilsynskontroller, -evalueringer og -tiltak

• 1. Vedkommende myndigheter skal underrette EBA om

  • a) hvordan tilsyns- og evalueringsprosessen omhandlet i artikkel 97 fungerer,

  • b) den metoden som benyttes som grunnlag for beslutningene omhandlet i artikkel 98, 100, 101, 102, 104 og 105 om prosessen nevnt i bokstav a).

  EBA skal vurdere opplysningene fra vedkommende myndigheter med henblikk på å oppnå sammenheng i tilsyns- og evalueringsprosessen. EBA kan anmode vedkommende myndigheter om ytterligere opplysninger for å fullføre sin vurdering på et forholdsmessig grunnlag i samsvar med artikkel 35 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

• 2. EBA skal årlig rapportere til Europaparlamentet og Rådet om graden av sammenheng i medlemsstatenes anvendelse av dette kapittel.

  For å øke graden av slik sammenheng skal EBA foreta fagfellevurderinger i samsvar med artikkel 30 i forordning (EU) nr. (EU) nr. 1093/2010.

• 3. EBA skal i samsvar med artikkel 16 i forordning (EU) nr. 1093/2010 utstede retningslinjer til vedkommende myndigheter for ytterligere å spesifisere, på en måte som svarer til institusjonenes størrelse, struktur og interne organisering samt virksomhetens art, omfang og kompleksitet, de felles framgangsmåtene og metodene for tilsyns- og evalueringsprosessen omhandlet i nr. 1 i denne artikkel og i artikkel 97, og for den vurderingen av organiseringen og behandlingen av risikoer som er omhandlet i artikkel 76–87, særlig med hensyn til konsentrasjonsrisiko i samsvar med artikkel 81.

AVSNITT V

Anvendelsesnivå

Artikkel 108

Intern kapitalvurderingsprosess

• 1. Vedkommende myndigheter skal kreve at enhver institusjon som verken er et datterforetak i den medlemsstaten der den har tillatelse og er underlagt tilsyn, eller et morforetak, samt enhver institusjon som ikke omfattes av konsolideringen i henhold til artikkel 19 i forordning (EU) nr. 575/2013, skal oppfylle forpliktelsene fastsatt i artikkel 73 i dette direktiv på individuelt grunnlag.

  Vedkommende myndigheter kan unnta en kredittinstitusjon fra kravene i artikkel 73 i dette direktiv i samsvar med artikkel 10 i forordning (EU) nr. nr. 575/2013.

  Dersom vedkommende myndigheter avstår fra å anvende kravene til ansvarlig kapital på konsolidert grunnlag i henhold til artikkel 15 i forordning (EU) nr. 575/2013, får kravene i artikkel 73 i dette direktiv anvendelse på konsolidert grunnlag.

• 2. Vedkommende myndigheter skal kreve at morinstitusjoner i en medlemsstat, i den utstrekning og på den måten som er beskrevet i første del avdeling II kapittel 2 avsnitt 2 og 3 i forordning (EU) nr. 575/2013, oppfyller forpliktelsene fastsatt i artikkel 73 i dette direktiv på konsolidert grunnlag.

• 3. Vedkommende myndigheter skal kreve at institusjoner som kontrolleres av et finansielt morholdingselskap eller et blandet finansielt morholdingselskap i en medlemsstat, i den utstrekning og på den måten som er beskrevet i første del avdeling II kapittel 2 avsnitt 2 og 3 i forordning (EU) nr. 575/2013, oppfyller forpliktelsene fastsatt i artikkel 73 i dette direktiv på grunnlag av det finansielle holdingselskapets eller blandede finansielle holdingselskapets konsoliderte stilling.

  Dersom flere enn en institusjon kontrolleres av et finansielt morholdingselskap eller et blandet finansielt morholdingselskap i en medlemsstat, får første ledd anvendelse bare på den institusjonen som skal omfattes av tilsyn på konsolidert grunnlag i samsvar med artikkel 111.

• 4. Vedkommende myndigheter skal kreve at datterinstitusjoner anvender kravene i artikkel 73 på delkonsolidert grunnlag dersom disse institusjonene, eller deres morforetak dersom dette er et finansielt holdingselskap eller blandet finansielt holdingselskap, har en institusjon, en finansinstitusjon eller et kapitalforvaltningsselskap som definert i artikkel 2 nr. 5 i direktiv 2002/87/EF som datterforetak i en tredjestat, eller har en deltakerinteresse i et slikt foretak.

Artikkel 109

Institusjoners styringsformer, framgangsmåter og ordninger

• 1. Vedkommende myndigheter skal kreve at institusjonene oppfyller forpliktelsene fastsatt i avdeling II i dette kapittel på individuelt grunnlag, med mindre vedkommende myndigheter benytter unntaket i artikkel 7 i forordning (EU) nr. 575/2013.

• 2. Vedkommende myndigheter skal kreve at morforetak og datterforetak som omfattes av dette direktiv, oppfyller forpliktelsene i avsnitt II i dette kapittel på konsolidert eller delkonsolidert grunnlag for å sikre at deres styringsformer, framgangsmåter og ordninger i avsnitt II i dette kapittel er ensartede og godt integrert, og at alle data og opplysninger som er av betydning for tilsynet, framlegges. De skal særlig sikre at morforetak og datterforetak som omfattes av dette direktiv, gjennomfører slike styringsformer, framgangsmåter og ordninger i sine datterforetak som ikke omfattes av dette direktiv. Disse styringsformene, framgangsmåtene og ordningene skal også være ensartede og godt integrert, og datterforetakene skal også kunne framlegge data og opplysninger som er av betydning for tilsynet.

• 3. Forpliktelser i henhold til avsnitt II i dette kapittel som gjelder datterforetak som ikke selv er omfattet av dette direktiv, får ikke anvendelse dersom morinstitusjonen i EU eller institusjoner som kontrolleres av et finansielt morholdingselskap i EU, eller et blandet finansielt morholdingselskap i EU, kan godtgjøre overfor vedkommende myndigheter at anvendelsen av avsnitt II er i strid med lovgivningen i tredjestaten som datterforetaket er etablert i.

Artikkel 110

Tilsyn med og evaluering av tilsynstiltak

• 1. Vedkommende myndigheter skal anvende den tilsyns- og evalueringsprosessen som er omhandlet i avsnitt III i dette kapittel, og tilsynstiltakene omhandlet i avsnitt IV i dette kapittel i samsvar med anvendelsesnivået for kravene i forordning (EU) nr. 575/2013 fastsatt i første del avdeling II i nevnte forordning.

• 2. Dersom vedkommende myndigheter avstår fra å anvende kravene til ansvarlig kapital på konsolidert grunnlag i henhold til artikkel 15 i forordning (EU) nr. 575/2013, får kravene i artikkel 97 i dette direktiv anvendelse på tilsynet med verdipapirforetak på konsolidert grunnlag.

KAPITTEL 3

Tilsyn på konsolidert grunnlag

Avsnitt I

Prinsipper for tilsyn på konsolidert grunnlag

Artikkel 111

Utpeking av den konsoliderende tilsynsmyndigheten

• 1. Dersom morforetaket er en morinstitusjon i en medlemsstat eller en morinstitusjon i EU, skal tilsyn på konsolidert grunnlag føres av vedkommende myndigheter som ga tillatelsen.

• 2. Dersom en institusjons morforetak er et finansielt morholdingselskap eller et blandet finansielt morholdingselskap i en medlemsstat eller et finansielt morholdingselskap i EU eller et blandet finansielt morholdingselskap i EU, skal tilsyn på konsolidert grunnlag føres av vedkommende myndigheter som ga tillatelsen.

• 3. Dersom institusjoner med tillatelse i to eller flere medlemsstater har samme finansielle morholdingselskap, samme blandede finansielle morholdingselskap i en medlemsstat, samme finansielle morholdingselskap i EU eller samme blandede finansielle morholdingselskap i EU som morforetak, skal tilsynet på konsolidert grunnlag føres av vedkommende myndigheter for den institusjonen som har tillatelse i den medlemsstaten der det finansielle holdingselskapet eller det blandede finansielle holdingselskapet ble etablert.

  Dersom institusjoner med tillatelse i to eller flere medlemsstater har mer enn ett finansielt holdingselskap eller blandet finansielt holdingselskap med hovedkontor i ulike medlemsstater som morforetak, og det er en kredittinstitusjon i hver av disse medlemsstatene, skal tilsynet på konsolidert grunnlag føres av vedkommende myndighet for den kredittinstitusjonen som har den høyeste balansesummen.

• 4. Dersom mer enn en institusjon med tillatelse i Unionen har det samme finansielle holdingselskapet eller det samme blandede finansielle holdingselskapet som morforetak, og ingen av disse institusjonene har tillatelse i den medlemsstaten der det finansielle holdingselskapet eller det blandede finansielle holdingselskapet er etablert, skal tilsynet på konsolidert grunnlag føres av vedkommende myndighet som ga tillatelse til institusjonen med den høyeste balansesummen, som ved anvendelse av dette direktiv skal anses for å være den institusjonen som kontrolleres av et finansielt morholdingselskap i EU eller et blandet finansielt morholdingselskap i EU.

• 5. I særlige tilfeller kan vedkommende myndigheter ved felles avtale unnlate å anvende kriteriene nevnt i nr. 3 og 4 dersom det vil være uhensiktsmessig å anvende dem, idet det tas hensyn til institusjonene og den relative betydningen av deres virksomhet i ulike stater, og utpeke en annen vedkommende myndighet til å føre tilsyn på konsolidert grunnlag. I slike tilfeller skal vedkommende myndigheter før de treffer sin beslutning gi morinstitusjonen i EU, det finansielle morholdingselskapet i EU, det blandede finansielle morholdingselskapet i EU eller institusjonen med den høyeste balansesummen, alt etter hva som er relevant, mulighet til å uttale seg om nevnte beslutning.

• 6. Vedkommende myndigheter skal underrette Kommisjonen og EBA om avtaler som omfattes av nr. 5.

Artikkel 112

Den konsoliderende tilsynsmyndighetens samordning av tilsynsvirksomhet

• 1. I tillegg til forpliktelsene fastsatt i dette direktiv og i forordning (EU) nr. 575/2013 skal den konsoliderende tilsynsmyndigheten utføre følgende oppgaver:

  • a) Samordne innsamlingen og spredningen av relevante eller vesentlige opplysninger ved fortsatt drift og i krisesituasjoner.

  • b) Planlegge og samordne tilsynsvirksomheten i normalsituasjoner, herunder i forbindelse med virksomheten nevnt i avdeling VII kapittel 3 i samarbeid med de berørte vedkommende myndighetene.

  • c) Planlegge og samordne tilsynsvirksomheten i samarbeid med de berørte vedkommende myndighetene og ved behov med ESSB-sentralbankene, som en forberedelse til krisesituasjoner og under krisesituasjoner, herunder en negativ utvikling i institusjoner eller i finansmarkedene, om mulig ved å anvende eksisterende kommunikasjonskanaler for å lette krisehåndteringen.

• 2. Dersom den konsoliderende tilsynsmyndigheten ikke utfører oppgavene nevnt i nr. 1, eller dersom vedkommende myndigheter ikke samarbeider med den konsoliderende tilsynsmyndigheten i det omfanget som kreves for at oppgavene nevnt i nr. 1 skal kunne utføres, kan enhver berørt vedkommende myndighet henvise saken til EBA og anmode om bistand i henhold til artikkel 19 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

  EBA kan også på eget initiativ i samsvar med artikkel 19 nr. 1 annet ledd i nevnte forordning bistå vedkommende myndigheter ved uenighet om samordningen av tilsynsvirksomheten i henhold til denne artikkel.

• 3. Planleggingen og samordningen av tilsynsvirksomheten nevnt i nr. 1 bokstav c) i denne artikkel omfatter ekstraordinære tiltak nevnt i artikkel 117 nr. 1 bokstav d og artikkel 117 nr. 4 bokstav b), utarbeidingen av felles vurderinger, gjennomføringen av beredskapsplaner og informasjon til offentligheten.

Artikkel 113

Felles beslutninger om institusjonsspesifikke tilsynskrav

• 1. Den konsoliderende tilsynsmyndigheten og vedkommende myndigheter med ansvar for tilsyn med datterforetakene til en morinstitusjon i EU, et finansielt morholdingselskap i EU eller et blandet finansielt holdingselskap i en medlemsstat skal gjøre alt som står i deres makt for å komme fram til en felles beslutning om følgende:

  • a) Anvendelsen av artikkel 73 og 97 for å avgjøre om størrelsen på gruppens konsoliderte ansvarlige kapital er tilstrekkelig med hensyn til dets finansielle stilling og risikoprofil og den påkrevde størrelsen på den ansvarlige kapitalen med sikte på anvendelsen av artikkel 104 nr. 1 bokstav a) på hver enhet i gruppen og på konsolidert grunnlag.

  • b) Tiltak for å håndtere eventuelle viktige spørsmål og resultater i forbindelse med likviditetstilsynet, herunder om organiseringen og behandlingen av risikoer er tilfredsstillende i henhold til artikkel 86, og om behovet for institusjonsspesifikke likviditetskrav i samsvar med artikkel 105 i dette direktiv.

• 2. De felles beslutningene nevnt i nr. 1 skal treffes

  • a) ved anvendelse av nr. 1 bokstav a), senest fire måneder etter at den konsoliderende tilsynsmyndigheten framla en rapport som inneholder risikovurderingen av gruppen i samsvar med artikkel 73 og 97 og artikkel 104 nr. 1 bokstav a) for de øvrige berørte vedkommende myndighetene,

  • b) ved anvendelse av nr. 1 bokstav b), senest én måned etter at den konsoliderende tilsynsmyndigheten framla en rapport som inneholder en vurdering av gruppens likviditetsrisikoprofil i samsvar med artikkel 86 og 105.

  De felles beslutningene skal også ta behørig hensyn til den risikovurderingen av datterforetak som foretas av berørte vedkommende myndigheter i samsvar med artikkel 73 og 97.

  De felles beslutningene skal framgå av dokumenter som inneholder en fullstendig begrunnelse, og som skal oversendes til morinstitusjonen i EU av den konsoliderende tilsynsmyndigheten. I tilfelle av uenighet skal den konsoliderende tilsynsmyndigheten på anmodning fra en av de øvrige berørte vedkommende myndighetene rådføre seg med EBA. Den konsoliderende tilsynsmyndigheten kan rådføre seg med EBA på eget initiativ.

• 3. Dersom en felles beslutning fra vedkommende myndigheter ikke foreligger innen fristene nevnt i nr. 2, skal den konsoliderende tilsynsmyndigheten treffe beslutning om anvendelsen av artikkel 73, 86 og 97, artikkel 104 nr. 1 bokstav a) og artikkel 105 på konsolidert grunnlag, etter at den har tatt behørig hensyn til de risikovurderingene av datterforetak som er foretatt av berørte vedkommende myndigheter. Dersom en berørt vedkommende myndighet etter utløpet av fristene nevnt i nr. 2 har henvist saken til EBA i samsvar med artikkel 19 i forordning (EU) nr. 1093/2010, skal den konsoliderende tilsynsmyndigheten utsette sin beslutning og avvente en eventuell beslutning som EBA kan treffe i samsvar med artikkel 19 nr. 3 i nevnte forordning, og skal treffe sin beslutning i samsvar med EBAs beslutning. Fristene nevnt i nr. 2 skal anses å utgjøre meglingsfasen i henhold til forordning (EU) nr. 1093/2010. EBA skal treffe sin beslutning innen én måned. Saken kan ikke henvises til EBA etter utløpet av firemånedersperioden eller eventuelt perioden på én måned, eller etter at det er truffet en felles beslutning.

  Beslutningen om anvendelsen av artikkel 73, 86 og 97, artikkel 104 nr. 1 bokstav a) og artikkel 105 skal treffes av de respektive vedkommende myndighetene med ansvar for tilsynet med datterforetak av en morkredittinstitusjon i EU, et finansielt morholdingselskap i EU eller et blandet finansielt morholdingselskap i EU på individuelt eller delkonsolidert grunnlag, etter at de har tatt behørig hensyn til de synspunktene og forbeholdene som den konsoliderende tilsynsmyndigheten har gitt uttrykk for. Dersom en av de berørte vedkommende myndighetene etter utløpet av en av fristene nevnt i nr. 2 har henvist saken til EBA i samsvar med artikkel 19 i forordning (EU) nr. 1093/2010, skal vedkommende myndigheter utsette sin beslutning og avvente en eventuell beslutning som EBA kan treffe i samsvar med artikkel 19 nr. 3 i nevnte forordning, og skal treffe sin beslutning i samsvar med EBAs beslutning. Fristene nevnt i nr. 2 skal anses å utgjøre meglingsfasen i henhold til nevnte forordning. EBA skal treffe sin beslutning innen én måned. Saken kan ikke henvises til EBA etter utløpet av firemånedersperioden eller eventuelt perioden på én måned, eller etter at det er truffet en felles beslutning.

  Beslutningene skal framgå av et dokument som inneholder en fullstendig begrunnelse, og skal ta i betraktning andre vedkommende myndigheters risikovurderinger, synspunkter og forbehold som er kommet til uttrykk i løpet av tidsperioden nevnt i nr. 2. Den konsoliderende tilsynsmyndigheten skal sende dokumentet til alle berørte vedkommende myndigheter og til morinstitusjonen i EU.

  Dersom EBA er rådspurt, skal alle vedkommende myndigheter ta hensyn til dens råd og begrunne eventuelle betydelige avvik fra dem.

• 4. De felles beslutningene nevnt i nr. 1 og beslutningene som treffes av vedkommende myndigheter i mangel av en felles beslutning i henhold til nr. 3, skal anses som endelige og anvendes av vedkommende myndigheter i de berørte medlemsstatene.

  De felles beslutningene nevnt i nr. 1 og enhver beslutning som treffes i mangel av en felles beslutning i samsvar med nr. 3, skal ajourføres årlig eller, i unntakstilfeller dersom en vedkommende myndighet som har ansvar for tilsynet med datterforetak av en morinstitusjon i EU, et finansielt morholdingselskap i EU eller et blandet finansielt morholdingselskap i EU i en skriftlig og behørig begrunnet anmodning til den konsoliderende tilsynsmyndigheten ber om at beslutningen om anvendelsen av artikkel 104 nr. 1 bokstav a) og artikkel 105 ajourføres. I sistnevnte tilfelle kan ajourføringen behandles bilateralt av den samordnende tilsynsmyndigheten og vedkommende myndighet som framsetter anmodningen.

• 5. EBA skal utarbeide utkast til tekniske gjennomføringsstandarder for å sikre ensartede vilkår for anvendelsen av den felles beslutningsprosessen som er nevnt i denne artikkel, med hensyn til anvendelsen av artikkel 73, 86 og 97, artikkel 104 nr. 1 bokstav a) og artikkel 105 med sikte på å lette felles beslutninger.

  EBA skal framlegge disse utkastene til tekniske gjennomføringsstandarder for Kommisjonen innen 1. juli 2014.

  Kommisjonen gis myndighet til å vedta de tekniske gjennomføringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 15 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

Artikkel 114

Opplysningskrav i krisesituasjoner

• 1. Dersom det oppstår en krisesituasjon, herunder en situasjon som beskrevet i artikkel 18 i forordning (EU) nr. 1093/2010, eller en situasjon med en negativ utvikling på markedene som ville kunne skade markedslikviditeten og finanssystemets stabilitet i en av medlemsstatene der enheter i en gruppe har fått tillatelse, eller der betydelige filialer som nevnt i artikkel 51 er etablert, skal den konsoliderende tilsynsmyndigheten, med forbehold for kapittel 1 avsnitt 2 og eventuelt artikkel 54 og 58 i direktiv 2004/39/EF, så snart det er praktisk mulig varsle EBA og myndighetene nevnt i artikkel 58 nr. 4 og artikkel 59 og oversende alle opplysningene som kreves for at de skal kunne utføre sine oppgaver. Disse forpliktelsene skal gjelde for alle vedkommende myndigheter.

  Dersom en ESSB-sentralbank får kjennskap til en situasjon som beskrevet i første ledd, skal den så snart det er praktisk mulig varsle vedkommende myndigheter nevnt i artikkel 112 samt EBA.

  Når det er mulig, skal vedkommende myndighet og myndigheten nevnt i artikkel 58 nr. 4 benytte eksisterende kommunikasjonskanaler.

• 2. Den konsoliderende tilsynsmyndigheten skal, når den har behov for opplysningene som allerede er gitt til en annen tilsynsmyndighet, om mulig kontakte denne myndigheten for å hindre dobbeltrapportering til de forskjellige myndighetene som medvirker i tilsynet.

Artikkel 115

Samordnings- og samarbeidsordninger

• 1. For å tilrettelegge for og opprette et effektivt tilsyn skal den konsoliderende tilsynsmyndigheten og de andre vedkommende myndighetene ha skriftlige samordnings- og samarbeidsordninger.

  I henhold til disse ordningene kan ytterligere oppgaver overlates til den konsoliderende tilsynsmyndigheten, og det kan fastsettes framgangsmåter for beslutningsprosessen og samarbeidet med andre vedkommende myndigheter.

• 2. Vedkommende myndigheter med ansvar for å gi tillatelse til datterforetaket til et morforetak som er en institusjon, kan ved tosidig avtale i samsvar med artikkel 28 i forordning (EU) nr. 1093/2010, delegere sitt tilsynsansvar til vedkommende myndigheter som ga tillatelse til og fører tilsyn med morforetaket, slik at de påtar seg ansvaret for å føre tilsyn med datterforetaket i samsvar med dette direktiv. EBA skal holdes underrettet om at slike avtaler finnes og om innholdet i dem. Den skal videresende slike opplysninger til vedkommende myndigheter i de andre medlemsstatene og til Den europeiske komité for bankspørsmål.

Artikkel 116

Tilsynskollegier

• 1. Den konsoliderende tilsynsmyndigheten skal opprette tilsynskollegier for å lette utførelsen av oppgavene omhandlet i artikkel 112 og 113 og artikkel 114 nr. 1 og, med forbehold for fortrolighetskravene i nr. 2 i denne artikkel og unionsretten, sikre egnet samordning og samarbeid med tilsynsmyndighetene i berørte tredjestater, dersom det er relevant.

  EBA skal bidra til å fremme og overvåke at tilsynskollegiene omhandlet i denne artikkel virker på en formålstjenlig, effektiv og ensartet måte i samsvar med artikkel 21 i forordning (EU) nr. 1093/2010. For det formålet skal EBA delta når den finner det hensiktsmessig, og skal i den forbindelse anses som en vedkommende myndighet.

  Tilsynskollegier skal fastsette en ramme for den konsoliderende tilsynsmyndighetens, EBAs og andre vedkommende myndigheters utførelse av følgende oppgaver:

  • a) Utveksle opplysninger seg imellom og med EBA i samsvar med artikkel 21 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

  • b) Oppnå enighet om frivillig fordeling av oppgaver og frivillig delegering av ansvarsområder, der det er hensiktsmessig.

  • c) Fastsette programmer for tilsynsundersøkelser nevnt i artikkel 99 basert på en risikovurdering av gruppen i samsvar med artikkel 97.

  • d) Øke effektiviteten i tilsynet ved å fjerne unødvendig dobbeltarbeid i forbindelse med tilsynskravene, herunder i forbindelse med anmodningene om opplysninger nevnt i artikkel 114 og artikkel 117 nr. 3.

  • e) Oppnå ensartet anvendelse av tilsynskravene i henhold til dette direktiv og forordning (EU) nr. 575/2013 på alle enheter i gruppen, uten at det berører de valgmulighetene og mulighetene til skjønnsutøvelse som er fastsatt i unionsretten.

  • f) Anvende artikkel 112 nr. 1 bokstav c), idet det tas hensyn til arbeidet i andre fora som kan være opprettet på dette området.

• 2. Vedkommende myndigheter som deltar i tilsynskollegiene, skal ha et nært samarbeid med EBA. Fortrolighetskravene i kapittel 1 avsnitt II i dette direktiv og artikkel 54 og 58 i direktiv 2004/39/EF skal ikke hindre vedkommende myndigheter i å utveksle fortrolige opplysninger innenfor tilsynskollegier. Tilsynskollegienes opprettelse og virkemåte skal ikke berøre vedkommende myndigheters rettigheter og ansvar i henhold til dette direktiv og forordning (EU) nr. 575/2013.

• 3. Opprettelsen av kollegiene og deres virkemåte skal baseres på skriftlige ordninger som nevnt i artikkel 115, som fastsettes etter at den konsoliderende myndigheten har rådført seg med berørte vedkommende myndigheter.

• 4. EBA skal utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder for å fastsette alminnelige vilkår for tilsynskollegienes virkemåte.

  EBA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 31. desember 2014.

  Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10–14 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

• 5. EBA skal utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder for å fastsette alminnelige vilkår for tilsynskollegienes virkemåte.

  EBA skal framlegge disse utkastene til tekniske gjennomføringsstandarder for Kommisjonen innen 31. desember 2014.

  Kommisjonen gis myndighet til å vedta de tekniske gjennomføringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 15 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

• 6. Vedkommende myndigheter som har ansvar for tilsynet med datterforetak av en morinstitusjon i EU, et finansielt morholdingselskap i EU eller et blandet finansielt holdingselskap i EU, og vedkommende myndigheter i en vertsstat der det er etablert betydelige filialer som nevnt i artikkel 51, eventuelt ESSB-sentralbanker og, når det er hensiktsmessig, tredjestaters vedkommende myndigheter, forutsatt at det foreligger fortrolighetskrav som ifølge alle vedkommende myndigheter er likeverdige med kravene i kapittel 1 avsnitt II i dette direktiv og eventuelt artikkel 54 og 58 i direktiv 2004/39/EF, kan delta i tilsynskollegiene.

• 7. Den konsoliderende tilsynsmyndigheten skal lede møtene i kollegiet og bestemme hvilke vedkommende myndigheter som skal delta på kollegiets møter eller i dets virksomhet. Den konsoliderende tilsynsmyndigheten skal på forhånd holde alle medlemmer av kollegiet fullt underrettet om avholdelsen av slike møter, de viktigste sakene som skal drøftes, og den virksomheten som skal behandles. Den konsoliderende tilsynsmyndigheten skal også i god tid holde alle medlemmer av kollegiet fullt underrettet om de tiltakene som vedtas på disse møtene, eller om de tiltakene som gjennomføres.

• 8. Beslutningen som den konsoliderende tilsynsmyndigheten treffer, skal ta hensyn til relevansen av den tilsynsvirksomheten som skal planlegges eller samordnes for disse myndighetene, særlig den mulige virkningen på finanssystemets stabilitet i de berørte medlemsstatene nevnt i artikkel 7 og forpliktelsene nevnt i artikkel 51 nr. 2.

• 9. Den konsoliderende tilsynsmyndigheten skal, med forbehold for fortrolighetskravene i kapittel 1 avsnitt II i dette direktiv og eventuelt artikkel 54 og 58 i direktiv 2004/39/EF, underrette EBA om tilsynskollegienes virksomhet, herunder i krisesituasjoner, og meddele EBA alle opplysninger som har særlig betydning for tilsynsmessig tilnærming.

  Ved uenighet mellom vedkommende myndigheter om tilsynskollegienes virkemåte, kan en av de berørte vedkommende myndighetene henvise saken til EBA og anmode om bistand i samsvar med artikkel 19 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

  EBA kan også på eget initiativ i samsvar med artikkel 19 nr. 1 annet ledd i nevnte forordning bistå vedkommende myndigheter ved uenighet om tilsynskollegienes virkemåte i henhold til denne artikkel.

Artikkel 117

Samarbeidsplikt

• 1. Vedkommende myndigheter skal samarbeide nært med hverandre. De skal gi hverandre alle opplysninger som er viktige eller relevante for utførelsen av de andre myndighetenes tilsynsoppgaver i henhold til dette direktiv og forordning (EU) nr. 575/2013. I den forbindelse skal vedkommende myndigheter på anmodning oversende alle relevante opplysninger og på eget initiativ oversende alle vesentlige opplysninger.

  Vedkommende myndigheter skal samarbeide med EBA ved anvendelsen av dette direktiv og forordning (EU) nr. 575/2013 i samsvar med forordning (EU) nr. 1093/2010.

  Vedkommende myndigheter skal gi EBA alle opplysninger som kreves for at den skal kunne utføre sine oppgaver i henhold til dette direktiv, forordning (EU) nr. 575/2013 og forordning (EU) nr. 1093/2010, i samsvar med artikkel 35 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

  Opplysningene nevnt i første ledd skal anses som svært viktige dersom de i vesentlig grad vil kunne påvirke vurderingen av den økonomiske soliditeten til en institusjon eller finansinstitusjon i en annen medlemsstat.

  Særlig skal konsoliderende tilsynsmyndigheter for morinstitusjoner i EU og institusjoner kontrollert av finansielle morholdingselskaper i EU eller av blandede finansielle morholdingselskaper i EU gi vedkommende myndigheter i andre medlemsstater som fører tilsyn med datterforetakene til disse morforetakene, alle relevante opplysninger. Når omfanget av relevante opplysninger skal fastsettes, skal det tas hensyn til disse datterforetakenes betydning i vedkommende medlemsstaters finanssystem.

  De vesentlige opplysningene nevnt i første ledd skal særlig omfatte følgende:

  • a) Identifisering av gruppens juridiske struktur og styringsstruktur, herunder organisasjonsstrukturen, som omfatter alle regulerte foretak, ikke-regulerte foretak, ikke-regulerte datterforetak og betydelige filialer som inngår i gruppen, morforetakene i samsvar med artikkel 14 nr. 3, artikkel 74 nr. 1 og artikkel 109 nr. 2, samt av vedkommende myndigheter for de regulerte foretakene i gruppen.

  • b) Framgangsmåter for innsamling av opplysninger fra institusjonene i en gruppe samt kontroll av disse opplysningene.

  • c) Negativ utvikling i institusjoner eller i andre enheter i en gruppe som kan få alvorlige virkninger for institusjonene.

  • d) Vesentlige sanksjoner og ekstraordinære tiltak iverksatt av vedkommende myndigheter i samsvar med dette direktiv, herunder pålegging av særlige krav til ansvarlig kapital i henhold til artikkel 104 og pålegging av begrensninger på bruken av metoden med avansert måling til beregning av kravene til ansvarlig kapital i henhold til artikkel 312 nr. 2 i forordning (EU) nr. 575/2013.

• 2. Vedkommende myndigheter kan henvise tilfeller til EBA i følgende situasjoner:

  • a) En vedkommende myndighet har ikke oversendt vesentlige opplysninger.

  • b) En anmodning om samarbeid, særlig om utveksling av relevante opplysninger, er blitt avslått eller ikke blitt etterkommet innen rimelig tid.

  Uten at det berører artikkel 258 i TEUV, kan EBA handle innenfor rammen av den myndigheten den er gitt i henhold til artikkel 19 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

  EBA kan også på eget initiativ i samsvar med artikkel 19 nr. 1 i nevnte forordning bistå vedkommende myndigheter med å utvikle en ensartede samarbeidsmetoder.

• 3. Vedkommende myndigheter med ansvar for tilsyn med institusjoner kontrollert av en morinstitusjon i EU, skal, når dette er mulig, kontakte den konsoliderende tilsynsmyndigheten når de har behov for opplysninger om gjennomføring av de framgangsmåtene og metodene som er fastsatt i dette direktiv og i forordning (EU) nr. 575/2013, som allerede kan være tilgjengelige for den konsoliderende tilsynsmyndigheten.

• 4. Før de treffer en beslutning som er av betydning for andre vedkommende myndigheters tilsynsoppgaver, skal vedkommende myndigheter rådføre seg med hverandre om følgende punkter:

  • a) Endringer i aksjeeier-, organisasjons- eller ledelsesstrukturen i kredittinstitusjoner i en gruppe som krever vedkommende myndigheters godkjenning eller tillatelse.

  • b) Vesentlige sanksjoner eller ekstraordinære tiltak iverksatt av vedkommende myndigheter, herunder pålegging av særlige krav til ansvarlig kapital i henhold til artikkel 104 og pålegging av begrensninger på bruken av metoden med avansert måling til beregning av kravene til ansvarlig kapital i henhold til artikkel 312 nr. 2 i forordning (EU) nr. 575/2013.

  Ved anvendelse av bokstav b) skal den konsoliderende tilsynsmyndigheten alltid rådspørres.

  En vedkommende myndighet kan imidlertid beslutte ikke å rådføre seg med andre vedkommende myndigheter i hastesaker eller når slikt samråd kan gjøre beslutningen mindre effektiv. I så fall skal vedkommende myndighet umiddelbart underrette de andre vedkommende myndighetene etter at den har truffet sin beslutning.

Artikkel 118

Kontroll av opplysninger om enheter i andre medlemsstater

Dersom vedkommende myndigheter i en medlemsstat ved anvendelse av dette direktiv og forordning (EU) nr. 575/2013 i særlige tilfeller ønsker å kontrollere opplysninger om en institusjon, et finansielt holdingselskap, et blandet finansielt holdingselskap, en finansinstitusjon, et foretak som yter tilknyttede tjenester, et blandet holdingselskap, et datterforetak som nevnt i artikkel 125 eller et datterforetak som nevnt i artikkel 119 nr. 3, som ligger i en annen medlemsstat, skal de anmode vedkommende myndigheter i den andre medlemsstaten om å foreta kontrollen. De myndighetene som mottar en slik anmodning, skal etterkomme den innenfor rammen av sin myndighet, enten ved selv å foreta kontrollen, ved å tillate at de myndighetene som anmodet om kontrollen, foretar den selv, eller ved å la en revisor eller en sakkyndig foreta den. Vedkommende myndighet som anmodet om kontrollen, kan etter eget ønske delta i kontrollen når den ikke selv foretar den.

Avsnitt II

Finansielle holdingselskaper, blandede finansielle holdingselskaper og blandede holdingselskaper

Artikkel 119

Inkludering av holdingselskaper i tilsyn på konsolidert grunnlag

• 1. Medlemsstatene skal treffe alle nødvendige tiltak for at finansielle holdingselskaper og blandede finansielle holdingselskaper skal være omfattet av tilsyn på konsolidert grunnlag, dersom det er hensiktsmessig.

• 2. Dersom et datterforetak som er en institusjon, ikke inkluderes i tilsyn på konsolidert grunnlag i et av tilfellene nevnt i artikkel 19 i forordning (EU) nr. 575/2013, kan vedkommende myndigheter i den medlemsstaten der datterforetaket ligger, be morforetaket om opplysninger som kan gjøre det enklere å føre tilsyn med dette datterforetaket.

• 3. Medlemsstatene skal gjøre det mulig for vedkommende myndigheter med ansvar for å føre tilsyn på konsolidert grunnlag å be datterforetakene til en institusjon, et finansielt holdingselskap eller et blandet finansielt holdingselskap som ikke er omfattet av tilsyn på konsolidert grunnlag, om opplysningene nevnt i artikkel 122. I så fall får framgangsmåtene for overføring og kontroll av opplysningene fastsatt i nevnte artikkel anvendelse.

Artikkel 120

Tilsyn med blandede finansielle holdingselskaper

• 1. Dersom et blandet finansielt holdingselskap er underlagt likeverdige bestemmelser i dette direktiv og i direktiv 2002/87/EF, særlig med hensyn til risikobasert tilsyn, kan den samordnende tilsynsmyndigheten etter samråd med de andre berørte vedkommende myndighetene som har ansvar for å føre tilsyn med datterforetak, anvende bare direktiv 2002/87/EF på det blandede finansielle holdingselskapet.

• 2. Dersom et blandet finansielt holdingselskap er underlagt likeverdige bestemmelser i dette direktiv og i direktiv 2009/138/EF, særlig med hensyn til risikobasert tilsyn, kan den samordnende tilsynsmyndigheten i forståelse med gruppetilsynsmyndigheten i forsikringssektoren anvende bare bestemmelsene i dette direktiv som gjelder den mest betydelige sektoren i henhold til definisjonen i artikkel 3 nr. 2 i direktiv 2002/87/EF, på det blandede finansielle holdingselskapet.

• 3. Den konsoliderende tilsynsmyndigheten skal underrette EBA og EIOPA om beslutningene som er truffet i henhold til nr. 1 og 2.

• 4. EBA, EIOPA og ESMA skal gjennom Felleskomiteen nevnt i artikkel 54 i forordning (EU) nr. 1093/2010, (EU) nr. 1094/2010 og (EU) nr. 1095/2010 utarbeide retningslinjer for tilnærming av tilsynspraksis og skal innen tre år etter at retningslinjene er vedtatt, utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder for samme formål.

  Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10–14 i forordning (EU) nr. 1093/2010, forordning (EU) nr. 1094/2010 og forordning (EU) nr. 1095/2010.

Artikkel 121

Ledelsens kvalifikasjoner

Medlemsstatene skal kreve at medlemmene av ledelsesorganet i et finansielt holdingselskap eller blandet finansielt holdingselskap har tilstrekkelig godt omdømme og tilstrekkelige kunnskaper, ferdigheter og erfaringer i henhold til artikkel 91 nr. 1 til å utføre sine oppgaver, idet det tas hensyn til det finansielle holdingselskapets eller blandede finansielle holdingselskapets særlige rolle.

Artikkel 122

Anmodning om opplysninger og tilsyn

• 1. I påvente av en ytterligere samordning av konsolideringsmetodene skal medlemsstatene fastsette at når en eller flere institusjoners morforetak er et blandet holdingselskap, skal vedkommende myndigheter med ansvar for tillatelse til og tilsyn med disse institusjonene, kreve av det blandede holdingselskapet og dets datterforetak, som er institusjoner, at de gir alle opplysninger som er nødvendige for å føre tilsyn med datterforetakene, enten ved at de vedkommende myndighetene henvender seg direkte til dem eller gjennom datterforetakene.

• 2. Medlemsstatene skal fastsette at deres vedkommende myndigheter selv kan foreta, eller la eksterne granskere foreta, stedlige tilsyn for å kontrollere opplysninger som er mottatt fra blandede holdingselskaper og deres datterforetak. Dersom det blandede holdingselskapet eller et av dets datterforetak er et forsikringsselskap, kan også framgangsmåten fastsatt i artikkel 125 benyttes. Dersom et blandet holdingselskap eller et av dets datterforetak ligger i en annen medlemsstat enn den der datterforetaket som er en institusjon, ligger, skal stedlig kontroll av opplysninger foretas etter framgangsmåten fastsatt i artikkel 118.

Artikkel 123

Tilsyn

• 1. Uten at det berører fjerde del i forordning (EU) nr. 575/2013, skal medlemsstatene fastsette at når morforetaket til en eller flere institusjoner er et blandet holdingselskap, skal vedkommende myndigheter med ansvar for tilsynet med disse institusjonene føre overordnet tilsyn med transaksjoner mellom institusjonen og det blandede holdingselskapet og dets datterforetak.

• 2. Vedkommende myndigheter skal kreve at institusjoner innfører hensiktsmessige risikostyringsprosesser og internkontrollordninger, herunder god rapporterings- og regnskapspraksis, for på en egnet måte å identifisere, måle, overvåke og kontrollere transaksjoner med institusjonenes morforetak, dvs. det blandede holdingselskapet og dets datterforetak. Vedkommende myndigheter skal kreve at institusjonen rapporterer om eventuelle andre betydelige transaksjoner med disse foretakene ut over den som er nevnt i artikkel 394 i forordning (EU) nr. 575/2013. Disse framgangsmåtene og betydelige transaksjonene skal overvåkes av vedkommende myndigheter.

Artikkel 124

Utveksling av opplysninger

• 1. Medlemsstatene skal sikre at det ikke er rettslige hindringer for at foretak som er omfattet av tilsyn på konsolidert grunnlag, blandede holdingselskaper og deres datterforetak, eller datterforetak som nevnt i artikkel 119 nr. 3, utveksler opplysninger som er av betydning for tilsynet i samsvar med artikkel 110 og kapittel 3.

• 2. Når et morforetak og et av dets datterforetak som er institusjoner, ligger i forskjellige medlemsstater, skal vedkommende myndigheter i de berørte medlemsstatene utveksle alle opplysninger som er av betydning for å muliggjøre eller lette tilsynet på konsolidert grunnlag.

  Når vedkommende myndigheter i den medlemsstaten der morforetaket ligger, ikke selv fører tilsyn på konsolidert grunnlag i henhold til i artikkel 111, kan vedkommende myndigheter med ansvar for slikt tilsyn be dem om å anmode morforetaket om opplysninger som er av betydning for tilsynet på konsolidert grunnlag, og å oversende dem til disse myndighetene.

• 3. Medlemsstatene skal tillate utveksling mellom sine vedkommende myndigheter av opplysningene nevnt i nr. 2, forutsatt at innhenting eller besittelse av opplysninger om finansielle holdingselskaper, blandede finansielle holdingselskaper, finansinstitusjoner eller foretak som yter tilknyttede tjenester, ikke skal innebære at vedkommende myndigheter har plikt til utøve en tilsynsfunksjon overfor disse institusjonene eller foretakene på individuelt grunnlag.

  På lignende måte skal medlemsstatene tillate sine vedkommende myndigheter å utveksle opplysningene nevnt i artikkel 122, forutsatt at innhenting eller besittelse av opplysningene ikke innebærer at vedkommende myndigheter har plikt til å utøve en tilsynsfunksjon overfor det blandede holdingselskapet og de av dets datterforetak som ikke er kredittinstitusjoner, eller overfor datterforetakene nevnt i artikkel 119 nr. 3.

Artikkel 125

Samarbeid

• 1. Dersom en institusjon, et finansielt holdingselskap, et blandet finansielt holdingselskap eller et blandet holdingselskap kontrollerer ett eller flere datterforetak som er forsikringsforetak, eller andre foretak som yter investeringstjenester som krever tillatelse, skal det opprettes et nært samarbeid mellom vedkommende myndigheter og de myndighetene som har fått i oppgave å føre offentlig tilsyn med forsikringsforetak eller med de andre foretakene som yter investeringstjenester. Uten at det berører deres respektive myndighetsområder, skal disse myndighetene utveksle alle opplysninger som kan lette utførelsen av deres oppgave og gjøre det mulig å føre tilsyn med virksomheten og den samlede finansielle stillingen i de foretakene de fører tilsyn med.

• 2. Opplysninger som mottas innenfor rammen av tilsynet på konsolidert grunnlag, og særlig all utveksling av opplysninger mellom vedkommende myndigheter i henhold til dette direktiv, skal være underlagt krav om taushetsplikt som er minst likeverdige med dem som er nevnt i artikkel 53 nr. 1 i dette direktiv for kredittinstitusjoner, eller i direktiv 2004/39/EF for verdipapirforetak.

• 3. Vedkommende myndigheter med ansvar for tilsyn på konsolidert grunnlag skal utarbeide lister over finansielle holdingselskaper eller blandede finansielle holdingselskaper nevnt i artikkel 11 i forordning (EU) nr. 575/2013. Disse listene skal oversendes til vedkommende myndigheter i de andre medlemsstatene, EBA og Kommisjonen.

Artikkel 126

Sanksjoner

I samsvar med kapittel 1 avsnitt IV i denne avdeling skal medlemsstatene sørge for at administrative sanksjoner eller andre administrative tiltak med henblikk på å bringe til opphør fastslåtte overtredelser eller årsakene til dem, kan ilegges finansielle holdingselskaper, blandede finansielle holdingselskaper og blandede holdingselskaper, eller deres ansvarlige ledere, for overtredelse av lover og forskrifter som innarbeider dette kapittel i nasjonal lovgivning.

Artikkel 127

Vurdering av om tredjestaters konsoliderte tilsyn er likeverdig

• 1. Når en institusjon hvis morforetak er en institusjon, et finansielt holdingselskap eller et blandet finansielt holdingforetak med hovedkontor i en tredjestat, ikke er underlagt konsolidert tilsyn i henhold til artikkel 111, skal vedkommende myndigheter vurdere om institusjonen er underlagt konsolidert tilsyn av en tilsynsmyndighet i en tredjestat som er likeverdig med det tilsynet som er omfattet av prinsippene fastsatt i dette direktiv og kravene i første del avdeling II kapittel 2 i forordning (EU) nr. 575/2013.

  Vurderingen skal foretas av den vedkommende myndigheten som ville hatt ansvar for konsolidert tilsyn dersom nr. 3 skulle anvendes, på anmodning fra morforetaket eller et av de regulerte foretakene med tillatelse i Unionen, eller på eget initiativ. Denne vedkommende myndigheten skal rådføre seg med de andre berørte vedkommende myndighetene.

• 2. Kommisjonen kan anmode Den europeiske komité for bankspørsmål om å gi alminnelige retningslinjer om sannsynligheten for at de ordningene for konsolidert tilsyn som anvendes av tilsynsmyndigheter i tredjestater, vil oppfylle målene for konsolidert tilsyn fastsatt i dette kapittel når det gjelder institusjoner hvis morforetak har sitt hovedkontor i en tredjestat. Den europeiske komité for bankspørsmål skal fortløpende gjennomgå slike retningslinjer og ta hensyn til eventuelle endringer av ordningene for konsolidert tilsyn som anvendes av slike vedkommende myndigheter. EBA skal bistå Kommisjonen og Den europeiske komité for bankspørsmål i utførelsen av disse oppgavene, herunder ved vurderingen av om slike retningslinjer bør ajourføres.

  Vedkommende myndighet som foretar vurderingen omhandlet i nr. 1 første ledd, skal ta hensyn til slike retningslinjer. For dette formål skal vedkommende myndighet rådspørre EBA før den treffer en beslutning.

• 3. I fravær av et slikt likeverdig tilsyn skal medlemsstatene anvende dette direktiv og forordning (EU) nr. 575/2013 mutatis mutandis på institusjonen eller tillate at deres vedkommende myndigheter anvender andre egnede tilsynsmetoder som oppfyller målene for tilsyn på konsolidert grunnlag med institusjoner.

  Den vedkommende myndigheten som ville hatt ansvar for det konsolidert tilsynet, skal etter samråd med de andre berørte vedkommende myndighetene godkjenne disse tilsynsmetodene.

  Vedkommende myndigheter kan særlig kreve at det opprettes et finansielt holdingselskap eller et blandet finansielt holdingselskap med hovedkontor i Unionen, og anvende bestemmelsene om tilsyn på konsolidert grunnlag på det finansielle holdingselskapets konsoliderte stilling eller på den konsoliderte stillingen til institusjonene i det blandede finansielle holdingselskapet.

  Tilsynsmetodene skal utformes slik at de oppfyller de målene for konsolidert tilsyn som er fastsatt i dette kapittel, og skal meddeles de andre berørte vedkommende myndighetene, EBA og Kommisjonen.

KAPITTEL 4

Kapitalbuffere

Avsnitt I

Buffere

Artikkel 128

Definisjoner

I dette kapittel menes med

• 1) «kapitalbevaringsbuffer» den ansvarlige kapitalen som en institusjon skal opprettholde i samsvar med artikkel 129,

• 2) «institusjonsspesifikk motsyklisk kapitalbuffer» den ansvarlige kapitalen som en institusjon skal opprettholde i samsvar med artikkel 130,

• 3) «buffer for globalt systemviktige institusjoner» den ansvarlige kapitalen som må opprettholdes i samsvar med artikkel 131 nr. 4,

• 4) «buffer for andre systemviktige institusjoner» den ansvarlige kapitalen som kan opprettholdes i samsvar med artikkel 131 nr. 5,

• 5) «systemrisikobuffer» den ansvarlige kapitalen som en institusjon må eller kan pålegges å opprettholde i samsvar med artikkel 133,

• 6) «kombinert bufferkrav» den samlede rene kjernekapitalen som er nødvendig for å oppfylle kravet om en kapitalbevaringsbuffer, eventuelt forhøyet med følgende:

  • a) en institusjonsspesifikk motsyklisk kapitalbuffer,

  • b) en buffer for globalt systemviktige institusjoner,

  • c) en buffer for andre systemviktige institusjoner,

  • d) en systemrisikobuffer,

• 7) «motsyklisk buffersats» den satsen som institusjonene skal benytte for å beregne sin institusjonsspesifikke motsykliske kapitalbuffer, og som fastsettes i samsvar med artikkel 136 eller artikkel 137 eller av en vedkommende myndighet i en tredjestat, avhengig av situasjonen,

• 8) «nasjonalt godkjent institusjon» en institusjon som er godkjent i medlemsstaten, og som en særskilt utpekt myndighet er ansvarlig for å fastsette den motsykliske buffersatsen for,

• 9) «bufferveiledning» en referansebuffersats beregnet i samsvar med artikkel 135 nr. 1.

  Dette kapittel får ikke anvendelse på verdipapirforetak som ikke har tillatelse til å yte de investeringstjenestene som er oppført i nr. 3 og 6 i avsnitt A i vedlegg I til direktiv 2004/39/EF.

Artikkel 129

Krav om å opprettholde en kapitalbevaringsbuffer

• 1. Medlemsstatene skal kreve at institusjonene opprettholder en kapitalbevaringsbuffer av ren kjernekapital ut over den rene kjernekapitalen som opprettholdes for å oppfylle kravet til ansvarlig kapital i henhold til artikkel 92 i forordning (EU) nr. 575/2013, tilsvarende 2,5 % av deres samlede risikovektede eksponeringsbeløp beregnet i samsvar med artikkel 92 nr. 3 i nevnte forordning på individuelt og konsolidert grunnlag, avhengig hva som er hensiktsmessig i samsvar med første del avsnitt II i nevnte forordning.

• 2. Som unntak fra nr. 1 kan en medlemsstat unnta små og mellomstore verdipapirforetak fra kravene i nevnte nummer dersom et slikt unntak ikke utgjør en trussel mot finanssystemets stabilitet i medlemsstaten.

  Beslutningen om å anvende et slikt unntak skal være behørig begrunnet, skal omfatte en forklaring på hvorfor unntaket ikke utgjør en trussel mot finanssystemets stabilitet i medlemsstaten og skal inneholde en nøyaktig definisjon av de små og mellomstore verdipapirforetakene som er unntatt.

  Medlemsstater som beslutter å anvende et slikt unntak, skal underrette Kommisjonen, ESRB, EBA og vedkommende myndigheter i de berørte medlemsstatene om dette.

• 3. Ved anvendelse av nr. 2 skal medlemsstaten utpeke den myndigheten som har ansvar for anvendelsen av denne artikkel. Denne myndigheten skal være vedkommende myndighet eller den utpekte myndigheten.

• 4. Ved anvendelse av nr. 2 skal verdipapirforetak kategoriseres som store eller mellomstore i samsvar med kommisjonsrekommandasjon 2003/361/EF av 6. mai 2003 om definisjonen av svært små, små og mellomstore bedrifter(31).

• 5. Institusjonene skal ikke anvende ren kjernekapital som opprettholdes for å oppfylle kravet i nr. 1 i denne artikkel, til å oppfylle krav i henhold til artikkel 104.

• 6. Dersom en institusjon ikke klarer å oppfylle kravet i nr. 1 i denne artikkel fullt ut, skal den omfattes av begrensninger på utdelinger som omhandlet i artikkel 141 nr. 2 og 3.

Artikkel 130

Krav om å opprettholde en institusjonsspesifikk motsyklisk kapitalbuffer

• 1. Medlemsstatene skal kreve at institusjonene opprettholder en institusjonsspesifikk motsyklisk kapitalbuffer tilsvarende deres samlede risikovektede eksponeringsbeløp beregnet i samsvar med artikkel 92 nr. 3 i forordning (EU) nr. 575/2013, multiplisert med det vektede gjennomsnittet av de motsykliske buffersatsene beregnet i samsvar med artikkel 140 i dette direktiv på individuelt og konsolidert grunnlag, avhengig av hva som er hensiktsmessig i samsvar med første del avsnitt II i nevnte forordning.

• 2. Som unntak fra nr. 1 kan en medlemsstat unnta små og mellomstore verdipapirforetak fra kravene i nevnte nummer dersom et slikt unntak ikke utgjør en trussel mot finanssystemets stabilitet i medlemsstaten.

  Beslutningen om å anvende et slikt unntak skal være behørig begrunnet, skal omfatte en forklaring på hvorfor unntaket ikke utgjør en trussel mot finanssystemets stabilitet i medlemsstaten og skal inneholde en nøyaktig definisjon av de små og mellomstore verdipapirforetakene som er unntatt.

  Medlemsstater som beslutter å anvende et slikt unntak, skal underrette Kommisjonen, ESRB, EBA og vedkommende myndigheter i de berørte medlemsstatene om dette.

• 3. Ved anvendelse av nr. 2 skal medlemsstaten utpeke den myndigheten som har ansvar for anvendelsen av denne artikkel. Denne myndigheten skal være vedkommende myndighet eller den utpekte myndigheten.

• 4. Ved anvendelse av nr. 2 skal verdipapirforetak kategoriseres som små og mellomstore i samsvar med rekommandasjon 2003/361/EF.

• 5. Institusjonene skal oppfylle kravet i nr. 1 med ren kjernekapital i tillegg til eventuell ren kjernekapital som opprettholdes for å oppfylle kravet til ansvarlig kapital i henhold til artikkel 92 i forordning (EU) nr. 575/2013, kravet om å opprettholde en kapitalbevaringsbuffer i henhold til artikkel 129 i dette direktiv og eventuelle krav i henhold til artikkel 104 i dette direktiv.

• 6. Dersom en institusjon ikke klarer å oppfylle kravet i nr. 1 i denne artikkel fullt ut, skal den omfattes av begrensninger på utdelinger som omhandlet i artikkel 141 nr. 2 og 3.

Artikkel 131

Globalt systemviktige institusjoner og andre systemviktige institusjoner

• 1. Medlemsstatene skal utpeke den myndigheten som har ansvar for på konsolidert grunnlag å identifisere globalt systemviktige institusjoner og, på individuelt, delkonsolidert eller konsolidert grunnlag, avhengig av hva som er hensiktsmessig, andre systemviktige institusjoner, som har tillatelse innenfor deres jurisdiksjon. Denne myndigheten skal være vedkommende myndighet eller den utpekte myndigheten. Medlemsstatene kan utpeke mer enn én myndighet. Globalt systemviktige institusjoner skal være en morinstitusjon i EU, et finansielt morholdingselskap i EU, et blandet finansielt morholdingselskap i EU eller en institusjon. Globalt systemviktige institusjoner kan ikke være en institusjon som er datterforetak av en morinstitusjon i EU, et finansielt morholdingselskap i EU eller et blandet finansielt morholdingselskap i EU. Andre systemviktige institusjoner kan være enten en morinstitusjon i EU, et finansielt morholdingselskap i EU, et blandet finansielt morholdingselskap i EU eller en institusjon.

• 2. Metoden for identifikasjon av globalt systemviktige institusjoner skal bygge på følgende kategorier:

  • a) Gruppens størrelse.

  • b) Gruppens sammenveving med finanssystemet.

  • c) Muligheten for å erstatte de tjenestene eller den finansielle infrastrukturen som gruppen yter.

  • d) Gruppens kompleksitet.

  • e) Gruppens grensekryssende virksomhet, herunder grensekryssende virksomhet mellom medlemsstatene og mellom en medlemsstat og en tredjestat.

  Hver kategori skal ha samme vekting og skal bestå av kvantifiserbare indikatorer.

  Metoden skal gi et samlet poengtall for hver av enhetene omhandlet i nr. 1 som er vurdert, noe som gjør det mulig å fastslå om enheten er en globalt systemviktig institusjon og plassere den i en underkategori i henhold til nr. 9.

• 3. Andre systemviktige institusjoner skal identifiseres i samsvar med nr. 1. Systemviktighet skal vurderes på grunnlag av minst ett av følgende kriterier:

  • a) Størrelse.

  • b) Betydningen for Unionens eller den berørte medlemsstatens økonomi.

  • c) Betydningen av den grensekryssende virksomheten.

  • d) Institusjonens eller gruppens sammenveving med finanssystemet.

  EBA skal senest 1. januar 2015, etter samråd med ESRB, offentliggjøre retningslinjer for kriteriene for fastsettelse av vilkårene for anvendelsen av dette nummer i forbindelse med vurderingen av andre systemviktige institusjoner. I disse retningslinjene skal det tas hensyn til de internasjonale rammene for nasjonale systemviktige institusjoner og særlige forhold på unionsplan og nasjonalt plan.

• 4. Hver globalt systemviktige institusjon skal på konsolidert grunnlag opprettholde en buffer for globalt systemviktige institusjoner som skal tilsvare den underkategorien som den globalt systemviktige institusjonen er plassert i. Denne bufferen skal bestå av og utfylle den rene kjernekapitalen.

• 5. Vedkommende myndighet eller den utpekte myndigheten kan på konsolidert, delkonsolidert eller individuelt grunnlag kreve at enhver annen systemviktig institusjon har en buffer for andre systemviktige institusjoner på opptil 2 % av det samlede risikovektede eksponeringsbeløpet beregnet i samsvar med artikkel 92 nr. 3 i forordning (EU) nr. 575/2013, idet det tas hensyn til kriteriene for identifikasjon av de andre systemviktige institusjonene. Denne bufferen skal bestå av og utfylle den rene kjernekapitalen.

• 6. Når vedkommende myndighet eller den utpekte myndigheten krever at det skal opprettholdes en buffer for andre systemviktige institusjoner, skal den overholde følgende:

  • a) Bufferen for andre systemviktige institusjoner må ikke få uforholdsmessige negative virkninger for hele eller deler av finanssystemet i andre medlemsstater eller i Unionen som helhet eller utgjøre eller skape en hindring for det indre markeds virkemåte.

  • b) Vedkommende myndighet eller den utpekte myndigheten må gjennomgå bufferen for andre systemviktige institusjoner minst en gang i året.

• 7. Før en buffer for andre systemviktige institusjoner fastsettes eller endres, skal vedkommende myndighet eller den utpekte myndigheten underrette ESRB, EBA og vedkommende og utpekte myndigheter i de berørte medlemsstatene én måned før beslutningen nevnt i nr. 5 offentliggjøres. Underretningen skal inneholde detaljerte opplysninger om

  • a) begrunnelsen for at bufferen for andre systemviktige institusjoner sannsynligvis er tilstrekkelig effektiv og forholdsmessig til å redusere risikoen,

  • b) en vurdering av den sannsynlige positive eller negative virkningen som bufferen for andre systemviktige institusjoner får på det indre marked, på grunnlag av opplysninger som er tilgjengelige for medlemsstaten,

  • c) den buffersatsen for andre systemviktige institusjoner som medlemsstaten ønsker å fastsette.

• 8. Uten at det berører artikkel 133 og nr. 5 i denne artikkel, og dersom den andre systemviktige institusjonen er et datterforetak av enten en globalt systemviktig institusjon eller en annen systemviktig institusjon som er en morinstitusjon i EU og omfattet av en buffer for andre systemviktige institusjoner på konsolidert grunnlag, skal bufferen som anvendes på individuelt eller delkonsolidert grunnlag for den andre systemviktige institusjonen, ikke overstige den høyeste av følgende to verdier:

  • a) 1 % av det samlede risikovektede eksponeringsbeløpet beregnet i samsvar med artikkel 92 nr. 3 i forordning (EU) nr. 575/2013.

  • b) Den buffersatsen for globalt systemviktige institusjoner og andre systemviktige institusjoner som gjelder for gruppen på konsolidert grunnlag.

• 9. Det skal være minst fem underkategorier av globalt systemviktige institusjoner. Den laveste grensen og grensene mellom underkategoriene skal bestemmes av poengtallet som identifikasjonsmetoden gir. Grenseverdiene for overgang fra en underkategori til den neste skal tydelig defineres og følge prinsippet om en konstant lineær økning av systembetydningen mellom hver underkategori, som innebærer en lineær økning av kravet til ren kjernekapital, med unntak av den høyeste underkategorien. I dette nummer menes med systembetydning den forventede innvirkningen en kriserammet globalt systemviktig institusjon kan få på det globale finansmarkedet. Den laveste underkategorien skal ha en buffer for globalt systemviktige institusjoner på 1 % av det samlede risikovektede eksponeringsbeløpet beregnet i samsvar med artikkel 92 nr. 3 i forordning (EU) nr. 575/2013, og den bufferen som er fastsatt for hver underkategori, skal stige i trinn på 0,5 % av samlet risikovektet eksponeringsbeløp beregnet i samsvar med artikkel 92 nr. 3 i forordning (EU) nr. 575/2013 til og med fjerde underkategori. For den høyeste underkategorien i bufferen for globalt systemviktige institusjoner skal bufferen være på 3,5 % av det samlede risikovektede eksponeringsbeløpet beregnet i samsvar med artikkel 92 nr. 3 i forordning (EU) nr. 575/2013.

• 10. Uten at det berører nr. 1 og 9, kan vedkommende myndighet eller den utpekte myndigheten som ledd i en forsvarlig tilsynsvurdering

  • a) flytte en globalt systemviktig institusjon fra en lavere underkategori til en høyere underkategori,

  • b) plassere en enhet som nevnt i nr. 1 med et samlet poengtall som er lavere enn grenseverdien for den laveste underkategorien, i den underkategorien eller i en høyere underkategori, og dermed betegne den som en globalt systemviktig institusjon.

• 11. Dersom vedkommende myndighet eller den utpekte myndigheten treffer en beslutning i samsvar med nr. 10 bokstav b), skal den underrette EBA om dette og gi en begrunnelse.

• 12. Vedkommende myndighet eller den utpekte myndigheten skal underrette Kommisjonen, ESRB og EBA om navnene på de globalt systemviktige institusjonene og andre systemviktige institusjoner og den underkategorien som hver globalt systemviktige institusjon er plassert i, og skal offentliggjøre navnene. Vedkommende myndigheter eller de utpekte myndighetene skal offentliggjøre hvilken underkategori hver globalt systemviktige institusjon er plassert i.

  Vedkommende myndighet eller den utpekte myndigheten skal hvert år gjennomgå identifikasjonen av globalt systemviktige og andre systemviktige institusjoner og plasseringen av globalt systemviktige institusjoner i de respektive underkategoriene, og meddele resultatet til de berørte systemviktige institusjonene, Kommisjonen, ESRB og EBA samt offentliggjøre en oppdatert liste over identifiserte systemviktige institusjoner og i hvilken underkategori hver identifisert globalt systemviktig institusjon er plassert.

• 13. Systemviktige institusjoner skal ikke anvende ren kjernekapital som opprettholdes for å oppfylle kravene i nr. 4 og 5, til å oppfylle kravene i henhold til artikkel 92 i forordning (EU) nr. 575/2013 og artikkel 129 og 130 i dette direktiv og eventuelle krav i henhold til artikkel 102 og 104 i dette direktiv.

• 14. Dersom en gruppe på konsolidert grunnlag omfattes av følgende, får den høyeste bufferen anvendelse i hvert tilfelle:

  • a) En buffer for globalt systemviktige institusjoner og en buffer for andre systemviktige institusjoner.

  • b) En buffer for globalt systemviktige institusjoner, en buffer for andre systemviktige institusjoner og en systemrisikobuffer i samsvar med artikkel 133.

  Dersom en institusjon på individuelt eller delkonsolidert grunnlag omfattes av en buffer for andre systemviktige institusjoner og en systemrisikobuffer i samsvar med artikkel 133, får den høyeste av de to anvendelse.

• 15. Dersom systemrisikobufferen får anvendelse på alle eksponeringer i den medlemsstaten som fastsetter bufferen for å håndtere makrotilsynsrisiko i den medlemsstaten, men ikke får anvendelse på eksponeringer utenfor medlemsstaten, skal systemrisikobufferen, uten at det berører nr. 14, komme i tillegg til bufferen for globalt systemviktige institusjoner og bufferen for andre systemviktige institusjoner som får anvendelse i samsvar med denne artikkel.

• 16. Dersom nr. 14 får anvendelse og en institusjon inngår i en gruppe eller en undergruppe som en globalt systemviktig institusjon eller en annen systemviktig institusjon inngår i, skal dette aldri innebære at institusjonen på individuelt grunnlag er underlagt et kombinert bufferkrav som er lavere enn summen av kapitalbevaringsbufferen, den motsykliske kapitalbufferen og den høyeste av bufferen for andre systemviktige institusjoner og den systemrisikobufferen som får anvendelse på individuelt grunnlag.

• 17. Dersom nr. 15 får anvendelse og en institusjon inngår i en gruppe eller en delgruppe som en globalt systemviktig institusjon eller en annen systemviktig institusjon inngår i, skal dette aldri innebære at institusjonen på individuelt grunnlag er underlagt et kombinert bufferkrav som er lavere enn summen av kapitalbevaringsbufferen, den motsykliske kapitalbufferen og summen av bufferen for andre systemviktige institusjoner og den systemrisikobufferen som får anvendelse på individuelt grunnlag.

• 18. EBA skal utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder for ved anvendelse av denne artikkel å spesifisere metoden som vedkommende myndighet eller den utpekte myndigheten skal benytte for å identifisere en morinstitusjon i EU, et finansielt morholdingselskap i EU eller et blandet finansielt morholdingselskap i EU som en globalt systemviktig institusjon og spesifisere metoden for fastsettelse av underkategorier og plasseringen av globalt systemviktige institusjoner i underkategorier på grunnlag av deres systembetydning, idet det tas hensyn til internasjonalt avtale standarder.

  EBA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 30. juni 2014.

  Kommisjonen gis myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første og annet ledd i samsvar med artikkel 10–14 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

Artikkel 132

Rapportering

• 1. Kommisjonen skal senest 31. desember 2015 på grunnlag av den internasjonale utviklingen og etter uttalelse fra EBA framlegge en rapport for Europaparlamentet og Rådet om muligheten for å utvide rammen for globalt systemviktige institusjoner til andre typer systemviktige institusjoner i Unionen, eventuelt ledsaget av et forslag til regelverk.

• 2. Kommisjonen skal senest 31. desember 2016, etter samråd med ESRB og EBA, framlegge en rapport for Europaparlamentet og Rådet om hvorvidt bestemmelsene om globalt systemviktige institusjoner i artikkel 131 bør endres, eventuelt ledsaget av et forslag til regelverk. I alle slike forslag skal det tas behørig hensyn til den internasjonale utviklingen av regelverk, og om nødvendig skal prosessen for plassering av institusjonsspesifikke buffere for andre systemviktige institusjoner i en gruppe gjennomgås, idet det tas hensyn til eventuelle negative virkninger på gjennomføringen av den strukturelle atskillelsen i medlemsstatene.

Artikkel 133

Krav om å opprettholde en systemrisikobuffer

• 1. Hver medlemsstat kan innføre en systemrisikobuffer av ren kjernekapital for finanssektoren eller for en eller flere deler av denne sektoren for å forebygge og begrense langsiktige ikke-sykliske systemrisikoer og makrotilsynsrisikoer som ikke er omfattet av forordning (EU) nr. 575/2013, dvs. en risiko for forstyrrelse av finanssystemet som kan få alvorlige negative konsekvenser for finanssystemet og realøkonomien i en bestemt medlemsstat.

• 2. Ved anvendelse av nr. 1 skal medlemsstaten utpeke den myndigheten som skal ha ansvar for å fastsette systemrisikobufferen og identifisere hvilke grupper av institusjoner den får anvendelse på. Denne myndigheten skal være vedkommende myndighet eller den utpekte myndigheten.

• 3. Ved anvendelse av nr. 1 i denne artikkel kan institusjoner pålegges å opprettholde en systemrisikobuffer av ren kjernekapital på minst 1 % ut over den kjernekapitalen som opprettholdes for å oppfylle kravet til ansvarlig kapital i artikkel 92 i forordning (EU) nr. 575/2013, på grunnlag av eksponeringene som systemrisikobufferen får anvendelse på i samsvar med nr. 8 i denne artikkel, på individuelt, konsolidert eller delkonsolidert grunnlag i henhold til første del avdeling II i nevnte forordning. Den berørte vedkommende eller utpekte myndigheten kan kreve at institusjonene opprettholder systemrisikobufferen på så vel individuelt som konsolidert grunnlag.

• 4. Institusjonene skal ikke anvende ren kjernekapital som opprettholdes for å oppfylle kravet i nr. 3, til å oppfylle eventuelle krav i henhold til artikkel 92 i forordning (EU) nr. 575/2013 og artikkel 129 og 130 i dette direktiv samt eventuelle krav i henhold til artikkel 102 og 104 i dette direktiv. Dersom en gruppe som er identifisert som en systemviktig institusjon som er omfattet av en buffer for globalt systemviktige institusjoner eller en buffer for andre systemviktige institusjoner på konsolidert grunnlag i samsvar med artikkel 131, også er omfattet av en systemrisikobuffer på konsolidert grunnlag i samsvar med denne artikkel, får den høyeste bufferen anvendelse. Dersom en institusjon på individuelt eller delkonsolidert grunnlag omfattes av en buffer for andre systemviktige institusjoner i samsvar med artikkel 131 og en systemrisikobuffer i samsvar med denne artikkel, får den høyeste av de to anvendelse.

• 5. Dersom systemrisikobufferen får anvendelse på alle eksponeringer i den medlemsstaten som fastsetter bufferen for å håndtere makrotilsynsrisiko i den medlemsstaten, men ikke får anvendelse på eksponeringer utenfor medlemsstaten, skal systemrisikobufferen, uten at det berører nr. 4, komme i tillegg til bufferen for globalt systemviktige institusjoner og bufferen for andre systemviktige institusjoner som får anvendelse i samsvar med artikkel 131.

• 6. Dersom nr. 4 får anvendelse og en institusjon inngår i en gruppe eller en undergruppe som en globalt systemviktig institusjon eller en annen systemviktig institusjon inngår i, skal dette aldri innebære at institusjonen på individuelt grunnlag er underlagt et kombinert bufferkrav som er lavere enn summen av kapitalbevaringsbufferen, den motsykliske kapitalbufferen og den høyeste av bufferen for andre systemviktige institusjoner og den systemrisikobufferen som får anvendelse på individuelt grunnlag.

• 7. Dersom nr. 5 får anvendelse og en institusjon inngår i en gruppe eller en undergruppe som en globalt systemviktig institusjon eller en annen systemviktig institusjon inngår i, skal dette aldri innebære at institusjonen på individuelt grunnlag er underlagt et kombinert bufferkrav som er lavere enn summen av kapitalbevaringsbufferen, den motsykliske kapitalbufferen og summen av bufferen for andre systemviktige institusjoner og den systemrisikobufferen som får anvendelse på individuelt grunnlag.

• 8. En systemrisikobuffer kan få anvendelse på eksponeringer i den medlemsstaten som fastsetter denne bufferen, og kan også få anvendelse på eksponeringer i andre stater. En systemrisikobuffer kan dessuten få anvendelse på eksponeringer i andre medlemsstater, med forbehold for nr. 15 og 18.

• 9. En systemrisikobuffer får anvendelse på alle institusjoner eller en eller flere deler av disse institusjonene som myndighetene i den berørte medlemsstaten er vedkommende myndighet for i samsvar med dette direktiv, og skal fastsettes i gradvise eller økende tilpasningstrinn på 0,5 prosentpoeng. Det kan innføres forskjellige krav for forskjellige deler av sektoren.

• 10. Når vedkommende myndighet eller den utpekte myndigheten krever at en systemrisikobuffer skal opprettholdes, skal den overholde følgende:

  • a) Systemrisikobufferen må ikke få uforholdsmessige negative virkninger for hele eller deler av finanssystemet i andre medlemsstater eller i Unionen som helhet og utgjøre eller skape en hindring for det indre markeds virkemåte.

  • b) Systemrisikobufferen må gjennomgås av vedkommende myndighet eller den utpekte myndigheten minst annethvert år.

• 11. Før en systemrisikobuffersats på opptil 3 % fastsettes eller endres, skal vedkommende myndighet eller den utpekte myndigheten underrette Kommisjonen, ESRB, EBA og vedkommende og utpekte myndigheter i de berørte medlemsstatene en måned før offentliggjøringen av beslutningen nevnt i nr. 16. Dersom bufferen anvendes på eksponeringer i tredjestater, skal vedkommende myndighet eller den utpekte myndigheten også underrette tilsynsmyndighetene i disse tredjestatene. Underretningen skal inneholde detaljerte opplysninger om

  • a) system- eller makrotilsynsrisikoen i medlemsstaten,

  • b) grunnene til at systemrisikoene eller makrotilsynsrisikoene truer finanssystemets stabilitet på nasjonalt plan i et slikt omfang at det er berettiget med en systemrisikobuffersats,

  • c) begrunnelsen for at systemrisikobufferen sannsynligvis er tilstrekkelig effektiv og forholdsmessig til å redusere risikoen,

  • d) en vurdering av den sannsynlige positive eller negative virkningen systemrisikobufferen får på det indre marked, på grunnlag av opplysninger som er tilgjengelige for medlemsstaten,

  • e) begrunnelsen for at ingen av de eksisterende tiltakene i dette direktiv eller i forordning (EU) nr. 575/2013, med unntak av artikkel 458 og 459 i nevnte forordning, alene eller i kombinasjon vil være tilstrekkelig til å håndtere den identifiserte makrotilsynsrisikoen eller systemrisikoen, idet det tas hensyn til disse tiltakenes relative effektivitet,

  • f) den systemrisikobuffersatsen som medlemsstaten ønsker å fastsette.

• 12. Før en systemrisikobuffersats på over 3 % fastsettes eller endres, skal vedkommende myndighet eller den utpekte myndigheten underrette Kommisjonen, ESRB, EBA og vedkommende og utpekte myndigheter i de berørte medlemsstatene. Dersom buffersatsen anvendes på eksponeringer i tredjestater, skal vedkommende myndighet eller den utpekte myndigheten også underrette tilsynsmyndighetene i disse tredjestatene. Underretningen skal inneholde detaljerte opplysninger om

  • a) system- eller makrotilsynsrisikoen i medlemsstaten,

  • b) grunnene til at systemrisikoene eller makrotilsynsrisikoene truer finanssystemets stabilitet på nasjonalt plan i et slikt omfang at det er berettiget med en systemrisikobuffersats,

  • c) begrunnelsen for at systemrisikobufferen sannsynligvis er tilstrekkelig effektiv og forholdsmessig til å redusere risikoen,

  • d) en vurdering av den sannsynlige positive eller negative virkningen systemrisikobufferen får på det indre marked, på grunnlag av opplysninger som er tilgjengelige for medlemsstaten,

  • e) begrunnelsen for at ingen av de eksisterende tiltakene i dette direktiv eller i forordning (EU) nr. 575/2013, med unntak av artikkel 458 og 459 i nevnte forordning, alene eller i kombinasjon vil være tilstrekkelig til å håndtere den identifiserte makrotilsynsrisikoen eller systemrisikoen, idet det tas hensyn til disse tiltakenes relative effektivitet,

  • f) den systemrisikobuffersatsen som medlemsstaten ønsker å fastsette.

• 13. Vedkommende myndighet eller den utpekte myndigheten kan fra 1. januar 2015 og etter framgangsmåten i artikkel 11 fastsette eller endre en systemrisikobuffersats som får anvendelse på eksponeringer i nevnte medlemsstat, og også kan få anvendelse på eksponeringer i tredjestater på opptil 5 %. Når en systemrisikobuffer på over 5 % fastsettes eller endres, skal framgangsmåten i nr. 12 følges.

• 14. Dersom en systemrisikobuffersats fastsettes til mellom 3 % og 5 % i samsvar med nr. 13, skal vedkommende myndighet eller den utpekte myndigheten i den medlemsstaten som fastsetter bufferen, alltid underrette Kommisjonen om dette og avvente Kommisjonens uttalelse før de aktuelle tiltakene treffes.

  Dersom uttalelsen fra Kommisjonen er negativ, skal vedkommende myndighet eller den utpekte myndigheten i medlemsstaten som fastsetter bufferen, rette seg etter uttalelsen eller begrunne hvorfor den ikke gjør det.

  Dersom en enhet i finanssektoren er et datterforetak hvis morforetak er etablert i en annen medlemsstat, skal vedkommende myndighet eller den utpekte myndigheten underrette myndighetene i den medlemsstaten samt Kommisjonen og ESRB. Innen en måned etter underretningen skal Kommisjonen og ESRB utstede en anbefaling om tiltakene som er truffet i samsvar med dette nummer. Dersom myndighetene er av en annen oppfatning, eller dersom både Kommisjonen og ESRB gir en negativ anbefaling, kan vedkommende myndighet eller den utpekte myndigheten henvise saken til EBA og anmode om bistand i samsvar med artikkel 19 i forordning (EU) nr. 1093/2010. Beslutningen om å fastsette bufferen for disse eksponeringene skal stilles i bero inntil EBA har truffet en beslutning.

• 15. Innen en måned etter underretningen nevnt i nr. 12 skal ESRB avgi en uttalelse til Kommisjonen om hvorvidt systemrisikobufferen anses for å være passende. EBA kan også avgi en uttalelse til Kommisjonen om bufferen i samsvar med artikkel 34 nr. 1 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

  Innen to måneder etter underretningen skal Kommisjonen, idet den tar hensyn til ESRBs og eventuelt EBAs beslutning, og dersom den er overbevist om at systemrisikobufferen ikke får uforholdsmessige negative virkninger for hele eller deler av finanssystemet i andre medlemsstater eller i Unionen som helhet og utgjør eller skaper en hindring for det indre markeds virkemåte, vedta en gjennomføringsrettsakt som gir vedkommende myndighet eller den utpekte myndigheten myndighet til å vedta det foreslåtte tiltaket

• 16. Hver vedkommende myndighet eller utpekte myndighet skal offentliggjøre fastsettelsen av systemrisikobufferen på et egnet nettsted. Kunngjøringen skal minst omfatte følgende opplysninger:

  • a) Systemrisikobuffersatsen.

  • b) Institusjonene som systemrisikobuffersatsen får anvendelse på.

  • c) En begrunnelse for systemrisikobuffersatsen.

  • d) Datoen da institusjonene må begynne å anvende den fastsatte eller endrede systemrisikobufferen.

  • e) Navnene på de statene der eksponeringer i disse statene er anerkjent i systemrisikobufferen.

  Dersom offentliggjøringen nevnt i bokstav c) kan skade finanssystemets stabilitet, skal opplysningene i henhold til bokstav c) ikke angis i kunngjøringen.

• 17. Dersom en institusjon ikke klarer å oppfylle kravet i nr. 1 i denne artikkel fullt ut, skal den omfattes av begrensninger på utdelinger som omhandlet i artikkel 141 nr. 2 og 3.

  Dersom anvendelsen av disse begrensningene på utdelinger fører til en utilfredsstillende bedring av institusjonens rene kjernekapital på bakgrunn av den relevante systemrisikoen, kan vedkommende myndigheter treffe ytterligere tiltak i samsvar med artikkel 64.

• 18. Etter underretningen i henhold til nr. 11 kan medlemsstatene anvende bufferen på alle eksponeringer. Dersom vedkommende myndighet eller den utpekte myndigheten beslutter å fastsette en buffer på opptil 3 % på grunnlag av eksponeringene i andre medlemsstater, skal samme buffer fastsettes for alle eksponeringer innenfor Unionen.

Artikkel 134

Anerkjennelse av en systemrisikobuffersats

• 1. Andre medlemsstater kan anerkjenne den systemrisikobuffersatsen som er fastsatt i samsvar med artikkel 133, og anvende den buffersatsen på institusjoner som er godkjent nasjonalt, for eksponeringer i den medlemsstaten som har fastsatt buffersatsen.

• 2. Dersom medlemsstatene anerkjenner systemrisikobuffersatsen for nasjonalt godkjente institusjoner, skal de underrette Kommisjonen, ESRB, EBA og medlemsstaten som fastsetter denne systemrisikobuffersatsen.

• 3. Når medlemsstaten beslutter om den skal anerkjenne en systemrisikobuffersats, skal den ta hensyn til de opplysningene som er framlagt av medlemsstaten som fastsetter denne buffersatsen i samsvar med artikkel 133 nr. 11, 12 eller 13.

• 4. En medlemsstat som fastsetter en systemrisikobuffersats i samsvar med artikkel 133, kan anmode ESRB om å utstede en anbefaling som nevnt i artikkel 16 i forordning (EU) nr. 1092/2010 til en eller flere medlemsstater som kan anerkjenne systemrisikobuffersatsen.

Avsnitt II

Fastsettelse og beregning av motsykliske kapitalbuffere

Artikkel 135

Retningslinjer fra ESRB om fastsettelse av motsykliske kapitalbuffere

• 1. ESRB kan gjennom anbefalinger i samsvar med artikkel 16 i forordning (EU) nr. 1092/2010 gi retningslinjer til myndigheter utpekt av medlemsstatene i henhold til artikkel 136 nr. 1 om fastsettelse av motsykliske buffersatser, herunder

  • a) prinsipper som kan veilede utpekte myndigheter når de skal vurdere hvilken motsyklisk buffersats som er egnet, sikre at myndighetene anvender en forsvarlig strategi når det gjelder relevante makroøkonomiske sykluser og fremme en forsvarlig og ensartet beslutningstaking i alle medlemsstater,

  • b) generelle retningslinjer for

    • i) måling og beregning av hvordan kredittgiving som andel av bruttonasjonalproduktet (BNP) avviker fra de langsiktige tendensene,

    • ii) beregning av bufferveiledninger i henhold til artikkel 136 nr. 2,

  • c) veiledning om variabler som angir oppbyggingen av en systemrisiko knyttet til perioder med altfor stor kredittvekst i finanssystemet, særlig det relevante kredittgivingsnivået som andel av BNP og dets avvik fra den langsiktige tendensen, og om andre relevante faktorer, herunder behandlingen av den økonomiske utviklingen i de enkelte sektorene av økonomien, som kan være opplysende for de utpekte myndighetene når de skal fastsette den egnede motsykliske buffersatsen i henhold til artikkel 136,

  • d) veiledning om variabler, herunder kvalitative kriterier, som viser at bufferen bør opprettholdes, reduseres eller bortfalle helt.

• 2. Dersom ESRB utsteder en anbefaling i henhold til nr. 1, skal det ta behørig hensyn til forskjellene mellom medlemsstatene og særlig særtrekkene ved medlemsstater med små og åpne økonomier.

• 3. Dersom ESRB har utstedt en anbefaling i henhold til nr. 1, skal det overvåke og om nødvendig ajourføre den på bakgrunn av erfaringene med fastsettelse av buffere i henhold til dette direktiv eller utviklingen i internasjonalt avtalt praksis.

Artikkel 136

Fastsettelse av motsykliske buffersatser

• 1. Hver medlemsstat skal utpeke en offentlig myndighet eller et offentlig organ (heretter kalt «utpekt myndighet») som skal ha ansvar for å fastsette den motsykliske buffersatsen for den medlemsstaten.

• 2. Hver utpekt myndighet skal for hvert kvartal beregne en bufferveiledning som skal fungere som referanseverdi når den skal fastsette den motsykliske buffersatsen i samsvar med nr. 3. Bufferveiledningen skal på en meningsfull måte gjenspeile kredittsyklusen og risikoene som følge av altfor stor kredittvekst i medlemsstaten, og bør ta behørig hensyn til den nasjonale økonomiens særtrekk. Den skal baseres på avviket fra den langsiktige utviklingstendensen for kredittgiving som andel av BNP, idet det bl.a. tas hensyn til

  • a) en indikator på kredittvekstnivået innenfor denne jurisdiksjonen og særlig en indikator som gjenspeiler endringene når det gjelder kredittgivingen som andel av medlemsstatens BNP,

  • b) alle gjeldende retningslinjer fra ESRB i samsvar med artikkel 135 nr. 1 bokstav b).

• 3. Hver utpekt myndighet skal vurdere og kvartalsvis fastsette en passende motsyklisk buffersats for sin medlemsstat, og skal i den forbindelse ta hensyn til

  • a) Bufferveiledningen beregnet i samsvar med nr. 2.

  • b) alle gjeldende retningslinjer fra ESRB i samsvar med artikkel 135 nr. 1 bokstav a), c) og d) og alle anbefalinger utstedt av ESRB om fastsettelse av en buffersats,

  • c) andre variabler som den utpekte myndigheten anser som relevante for håndteringen av syklisk systemrisiko.

• 4. Den motsykliske buffersatsen uttrykt som prosentandel av det samlede risikovektede eksponeringsbeløpet beregnet i samsvar med artikkel 92 nr. 3 i forordning (EU) nr. 575/2013 for institusjoner som har kreditteksponeringer i den medlemsstaten, skal ligge mellom 0 % og 2,5 % kalibrert i trinn på 0,25 prosentpoeng eller multipler av 0,25 prosentpoeng. Dersom det er berettiget ut fra det som er angitt i nr. 3, kan en utpekt myndighet fastsette en motsyklisk buffersats på over 2,5 % av det samlede risikovektede eksponeringsbeløpet beregnet i samsvar med artikkel 92 nr. 3 i forordning (EU) nr. 575/2013 for det formålet som er nevnt i artikkel 140 nr. 2 i dette direktiv.

• 5. Dersom en utpekt myndighet fastsetter en motsyklisk buffersats over null for første gang, eller dersom en utpekt myndighet deretter hever den gjeldende motsykliske buffersatsen, skal den også fastsette fra hvilken dag institusjonene kan anvende den hevede bufferen ved beregning av sin institusjonsspesifikke motsykliske kapitalbuffer. Denne datoen skal ikke falle senere enn tolv måneder etter datoen da den hevede bufferen kunngjøres i samsvar med artikkel 7. Dersom denne datoen faller tidligere enn tolv måneder etter kunngjøringen av den hevede bufferen, skal denne kortere fristen for anvendelse være berettiget ut fra ekstraordinære omstendigheter.

• 6. Dersom en utpekt myndighet reduserer den motsykliske buffersatsen, uansett om satsen reduseres til null, skal den også fastsette en foreløpig periode der bufferen ikke forventes å stige. Den foreløpige perioden skal imidlertid ikke være bindende for den utpekte myndigheten.

• 7. Hver utpekt myndighet skal offentliggjøre buffersatsen som fastsettes kvartalsvis, på sitt nettsted. Kunngjøringen skal minst omfatte følgende opplysninger:

  • a) Den gjeldende motsykliske buffersatsen.

  • b) Det aktuelle kredittvekstnivået som andel av BNP og dets avvik fra den langsiktige tendensen.

  • c) Bufferveiledningen beregnet i samsvar med nr. 2.

  • d) En begrunnelse for buffersatsen.

  • e) Dersom buffersatsen heves, fra hvilken dato institusjonene må anvende den hevede buffersatsen ved beregning av sin institusjonsspesifikke motsykliske kapitalbuffer.

  • f) Dersom datoen nevnt i bokstav e) faller tidligere enn tolv måneder etter kunngjøringen i henhold til dette nummer, en henvisning til de ekstraordinære omstendighetene som berettiger en kortere frist for anvendelsen.

  • g) Dersom buffersatsen senkes, den foreløpige perioden der buffersatsen ikke forventes å stige, sammen med en begrunnelse.

  De utpekte myndighetene skal treffe alle rimelige tiltak for å samordne tidspunktet for kunngjøringen.

  De utpekte myndighetene skal underrette ESRB om hver motsykliske buffersats de fastsetter kvartalsvis, og gi opplysningene omhandlet i bokstav a)-g). ESRB skal offentliggjøre alle slike meldte buffersatser og tilknyttede opplysninger på sitt nettsted.

Artikkel 137

Anerkjennelse av motsykliske buffersatser over 2,5 %

• 1. Dersom en utpekt myndighet, i samsvar med artikkel 136 nr. 4, eller en berørt tredjestatsmyndighet har fastsatt en motsyklisk buffersats som overstiger 2,5 % av det samlede risikovektede eksponeringsbeløpet beregnet i samsvar med artikkel 92 nr. 3 i forordning (EU) nr. 575/2013, kan de andre utpekte myndighetene anerkjenne at nasjonalt godkjente institusjoner anvender denne buffersatsen ved beregning av sine institusjonsspesifikke motsykliske kapitalbuffere.

• 2. Dersom en utpekt myndighet i samsvar med nr. 1 i denne artikkel anerkjenner en buffersats som overstiger 2,5 % av det samlede risikovektede eksponeringsbeløpet beregnet i samsvar med artikkel 92 nr. 3 i forordning (EU) nr. 575/2013, skal den kunngjøre anerkjennelsen på sitt nettsted. Kunngjøringen skal minst omfatte følgende opplysninger:

  • a) Den gjeldende motsykliske buffersatsen.

  • b) Den medlemsstaten eller de tredjestatene den får anvendelse på.

  • c) Dersom buffersatsen heves, fra hvilken dato institusjoner med tillatelse i den utpekte myndighetens medlemsstat må anvende den hevede buffersatsen ved beregning av sin institusjonsspesifikke motsykliske kapitalbuffer.

  • d) Dersom datoen nevnt i bokstav c) faller tidligere enn tolv måneder etter kunngjøringen i henhold til dette nummer, en henvisning til de ekstraordinære omstendighetene som berettiger en kortere frist for anvendelsen.

Artikkel 138

ESRBs anbefaling om tredjestaters motsykliske kapitalbuffere

ESRB kan i samsvar med artikkel 16 i forordning (EU) nr. 1092/2010 utstede en anbefaling til de utpekte myndighetene om en passende motsyklisk buffersats for eksponeringer i den tredjestaten dersom

• a) ingen motsyklisk buffersats er fastsatt eller offentliggjort av den berørte tredjestatsmyndigheten for en tredjestat (heretter kalt «berørt tredjestat») der en eller flere unionsinstitusjoner har kreditteksponeringer,

• b) ESRB anser at en motsyklisk buffersats som er fastsatt og offentliggjort av den berørte tredjestatsmyndigheten for en tredjestat, ikke er tilstrekkelig til på en tilfredsstillende måte å verne Unionens institusjoner mot risikoen for altfor stor kredittvekst i den staten, eller en utpekt myndighet underretter ESRB om at den anser at buffersatsen ikke er tilstrekkelig til å oppfylle dette formålet.

Artikkel 139

Utpekte myndigheters beslutninger om tredjestaters motsykliske buffersatser

• 1. Denne artikkel får anvendelse uavhengig av om ESRB har utstedt en anbefaling til utpekte myndigheter som nevnt i artikkel 138.

• 2. Under de omstendighetene som er omhandlet i artikkel 138 bokstav a), kan utpekte myndigheter fastsette den motsykliske buffersatsen som nasjonalt godkjente institusjoner må anvende ved beregning av sin institusjonsspesifikke motsykliske kapitalbuffer.

• 3. Dersom en motsyklisk buffersats er fastsatt og offentliggjort av den berørte tredjestatsmyndigheten for en tredjestat, kan en utpekt myndighet fastsette en annen buffersats for den tredjestaten for de nasjonalt godkjente institusjonenes beregning av sin institusjonsspesifikke kapitalbuffer dersom den har rimelige grunner til å anta at buffersatsen fastsatt av den berørte tredjestatsmyndigheten ikke er tilstrekkelig til på en tilfredsstillende måte å verne disse institusjonene mot risikoene for altfor stor kredittvekst i den staten.

  Når en utpekt myndighet utøver sin myndighet i henhold til nr. 1, skal den ikke fastsette en motsyklisk buffersats som ligger under det nivået som er fastsatt av den berørte tredjestatsmyndigheten, med mindre den buffersatsen overstiger 2,5 % uttrykt i prosent av det samlede risikovektede eksponeringsbeløpet beregnet i samsvar med artikkel 92 nr. 3 i forordning (EU) nr. 575/2013 i institusjoner som har kreditteksponeringer i nevnte tredjestat.

  For å oppnå ensartet fastsettelse av buffere for tredjestater kan ESRB gi anbefalinger på dette området.

• 4. Dersom en utpekt myndighet fastsetter en motsyklisk buffersats for en tredjestat i henhold til nr. 2 eller 3 som hever den gjeldende motsykliske buffersatsen, skal den utpekte myndigheten beslutte fra hvilken dato de nasjonalt godkjente institusjonene må anvende nevnte buffersats ved beregning av sin institusjonsspesifikke motsykliske kapitalbuffer. Denne datoen skal ikke falle senere enn tolv måneder etter datoen da buffersatsen kunngjøres i samsvar med artikkel 5. Dersom datoen faller tidligere enn tolv måneder etter at fastsettelsen er kunngjort, skal denne kortere fristen for anvendelse være berettiget ut fra ekstraordinære omstendigheter.

• 5. De utpekte myndighetene skal offentliggjøre enhver fastsettelse av en motsyklisk buffersats for en tredjestat i henhold til nr. 2 eller 3 på sitt nettsted sammen med følgende opplysninger:

  • a) Den motsykliske buffersatsen og den tredjestaten den får anvendelse på.

  • b) En begrunnelse for buffersatsen.

  • c) Dersom buffersatsen fastsettes over null for første gang, eller heves, fra hvilken dato institusjonene må anvende den hevede buffersatsen ved beregning av sin institusjonsspesifikke motsykliske kapitalbuffer.

  • d) Dersom datoen nevnt i bokstav c) faller tidligere enn tolv måneder etter kunngjøringen av fastsettelsen i henhold til dette nummer, en henvisning til de ekstraordinære omstendighetene som berettiger en kortere frist for anvendelse.

Artikkel 140

Beregning av institusjonsspesifikke motsykliske kapitalbuffersatser

• 1. Den institusjonsspesifikke motsykliske kapitalbuffersatsen skal bestå av det vektede gjennomsnittet av de motsykliske buffersatsene som gjelder i de jurisdiksjonene der institusjonens berørte kreditteksponeringer befinner seg, eller som gjelder ved anvendelsen av denne artikkel i henhold til artikkel 139 nr. 2 eller 3.

  Medlemsstatene skal kreve at institusjoner, når de beregner det vektede gjennomsnittet nevnt i nr. 1, gjør det på en slik måte at de for hver gjeldende motsykliske buffersats anvender de av sine samlede krav til ansvarlig kapital for kredittrisiko, fastsatt i samsvar med tredje del avdeling II og IV i forordning (EU) nr. 575/2013, som gjelder de berørte kreditteksponeringene på det berørte territoriet, dividert med de samlede kravene til ansvarlig kapital for kredittrisiko som gjelder alle deres berørte kreditteksponeringer.

• 2. Dersom en utpekt myndighet i samsvar med artikkel 136 nr. 4 fastsetter en motsyklisk buffersats som overstiger 2,5 % av det samlede risikovektede eksponeringsbeløpet beregnet i samsvar med artikkel 92 nr. 3 i forordning (EU) nr. 575/2013, skal medlemsstatene sikre at følgende buffersatser får anvendelse på berørte kreditteksponeringer som befinner seg i den utpekte myndighetens medlemsstat (heretter kalt «medlemsstat A») med henblikk på beregningen i henhold til nr. 1, herunder, dersom det er relevant, beregningen av andelen av konsolidert kapital for den berørte institusjonen:

  • a) Nasjonalt godkjente institusjoner skal anvende den buffersatsen som overstiger 2,5 % av det samlede risikovektede eksponeringsbeløpet.

  • b) Institusjoner som er godkjent i en annen medlemsstat, skal anvende en motsyklisk buffersats på 2,5 % av det samlede risikovektede eksponeringsbeløpet dersom den utpekte myndigheten i den medlemsstaten der de er blitt godkjent, ikke har anerkjent buffersatsen som overstiger 2,5 %, i samsvar med artikkel 137 nr. 1.

  • c) Institusjoner som er godkjent i en annen medlemsstat, skal anvende den motsykliske buffersatsen fastsatt av den utpekte myndigheten i medlemsstat A dersom den utpekte myndigheten i den medlemsstaten der de er blitt godkjent, har anerkjent buffersatsen i samsvar med artikkel 137.

• 3. Dersom den motsykliske buffersatsen som er fastsatt av den berørte tredjestatsmyndigheten for en tredjestat, overstiger 2,5 % av det samlede risikovektede eksponeringsbeløpet beregnet i samsvar med artikkel 92 nr. 3 i forordning (EU) nr. 575/2013, skal medlemsstatene sikre at følgende buffersatser får anvendelse på berørte kreditteksponeringer i nevnte tredjestat med henblikk på beregningen i henhold til nr. 1, herunder, dersom det er relevant, beregningen av andelen av konsolidert kapital for den berørte institusjonen:

  • a) Institusjoner skal anvende en motsyklisk buffersats på 2,5 % av det samlede risikovektede eksponeringsbeløpet dersom den utpekte myndigheten i den medlemsstaten der de er blitt godkjent, ikke har anerkjent buffersatsen som overstiger 2,5 %, i samsvar med artikkel 137 nr. 1.

  • b) Institusjoner skal anvende den motsykliske buffersatsen fastsatt av den berørte tredjestatsmyndigheten dersom den utpekte myndigheten i medlemsstaten der de er blitt godkjent, har anerkjent buffersatsen i samsvar med artikkel 137 nr. 1.

• 4. Berørte kreditteksponeringer skal omfatte alle andre eksponeringskategorier enn dem som er nevnt i bokstav a)-f) i artikkel 112 i forordning (EU) nr. 575/2013, som omfattes av

  • a) kravene til ansvarlig kapital for kredittrisiko i henhold til tredje del avdeling II i nevnte forordning,

  • b) dersom eksponeringen inngår i handelsporteføljen, krav til ansvarlig kapital for spesifikk risiko i henhold til tredje del avdeling IV kapittel 2 i nevnte forordning eller økende misligholds- og migrasjonsrisiko i henhold til tredje del avdeling IV kapittel 5 i nevnte forordning,

  • c) dersom eksponeringen er en verdipapirisering, kravene til ansvarlig kapital i henhold til tredje del avdeling II kapittel 5 i nevnte forordning.

• 5. Institusjoner skal angi en berørt kreditteksponerings geografiske beliggenhet i samsvar med tekniske reguleringsstandarder vedtatt i samsvar med nr. 7.

• 6. Ved beregning i henhold til nr. 1 gjelder følgende:

  • a) En motsyklisk buffersats for en medlemsstat får anvendelse fra den datoen som er angitt i opplysningene offentliggjort i samsvar med artikkel 136 nr. 7 eller artikkel 137 nr. 2 bokstav c), dersom beslutningen fører til at buffersatsen heves.

  • b) Med forbehold for bokstav c) får en motsyklisk buffersats for en tredjestat anvendelse tolv måneder etter datoen da en endring av buffersatsen ble kunngjort av den berørte tredjestatsmyndigheten, uavhengig av om den myndigheten krever at institusjoner etablert i nevnte tredjestat skal anvende endringen innenfor en kortere frist, dersom beslutningen fører til at buffersatsen heves.

  • c) Dersom den utpekte myndigheten i institusjonens hjemstat fastsetter en motsyklisk buffersats for en tredjestat i henhold til artikkel 139 nr. 2 eller 3, eller anerkjenner den motsykliske buffersatsen for en tredjestat i henhold til artikkel 137, får den buffersatsen anvendelse fra den datoen som er angitt i opplysningene offentliggjort i samsvar med artikkel 139 nr. 5 bokstav c) eller artikkel 137 nr. 2 bokstav c), dersom beslutningen fører til at buffersatsen heves.

  • d) En motsyklisk buffersats får anvendelse umiddelbart dersom beslutningen fører til at buffersatsen senkes.

  Ved anvendelse av bokstav b) skal en endring av den motsykliske buffersatsen for en tredjestat anses for å være kunngjort på den datoen den offentliggjøres av den berørte tredjestatsmyndigheten i samsvar med gjeldende nasjonale regler.

• 7. EBA skal utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder for å spesifisere metoden for angivelse av de berørte kreditteksponeringenes geografiske beliggenhet som nevnt i nr. 5.

  EBA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 1. januar 2014.

  Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10–14 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

Avsnitt III

Kapitalbevaringstiltak

Artikkel 141

Begrensninger på utdelinger

• 1. Medlemsstatene skal forby institusjoner som oppfyller det kombinerte bufferkravet, å foreta en utdeling i forbindelse med ren kjernekapital i et slikt omfang at det reduserer deres rene kjernekapital til et nivå der det kombinerte bufferkravet ikke lenger er oppfylt.

• 2. Medlemsstatene skal kreve at institusjoner som ikke oppfyller det kombinerte bufferkravet, beregner det høyeste utdelingsbeløpet i samsvar med nr. 4 og underretter vedkommende myndighet om dette.

  Dersom første ledd får anvendelse, skal medlemsstatene forby en slik institusjon å treffe noen av følgende tiltak uten først å ha beregnet det høyeste utdelingsbeløpet:

  • a) Foreta en utdeling i forbindelse med ren kjernekapital.

  • b) Innføre en plikt til å betale variabel godtgjøring eller skjønnsmessig fastsatte pensjonsytelser, eller betale variabel godtgjøring dersom plikten til å betale ble innført på et tidspunkt da institusjonen ikke oppfylte de kombinerte bufferkravene.

  • c) Foreta betalinger i forbindelse med andre godkjente kjernekapitalinstrumenter.

• 3. Så lenge en institusjon ikke oppfyller, eller så lenge den overskrider sitt kombinerte bufferkrav, skal medlemsstatene forby den å dele ut mer enn det høyeste utdelingsbeløpet som er beregnet i samsvar med nr. 4, gjennom et av tiltakene nevnt i nr. 2 bokstav a), b) og c).

• 4. Medlemsstatene skal kreve at institusjonene beregner det høyeste utdelingsbeløpet ved å multiplisere summen beregnet i samsvar med nr. 5 med den faktoren som er fastsatt i samsvar med nr. 6. Det høyeste utdelingsbeløpet skal reduseres som følge av tiltak nevnt i nr. 2 annet ledd bokstav a), b) eller c).

• 5. Summen som skal multipliseres i samsvar med nr. 4, skal bestå av

  • a) delårsoverskudd som ikke er inkludert i den rene kjernekapitalen i henhold til artikkel 26 nr. 2 i forordning (EU) nr. 575/2013, og som er generert etter den seneste beslutningen om utdeling av overskudd eller noen av tiltakene nevnt i nr. 2 annet ledd bokstav a), b) eller c) i denne artikkel,

    pluss

  • b) overskudd ved utgangen av året som ikke er inkludert i den rene kjernekapitalen i henhold til artikkel 26 nr. 2 i forordning (EU) nr. 575/2013, og som er generert etter den seneste beslutningen om utdeling av overskudd eller noen av tiltakene nevnt i nr. 2 annet ledd bokstav a), b) eller c) i denne artikkel,

    minus

  • c) beløp som skulle ha vært betalt i skatt dersom postene i bokstav a) og b) i dette nummer ikke var blitt utbetalt.

• 6. Faktoren skal bestemmes på følgende måte:

  • a) Dersom den rene kjernekapitalen som opprettholdes av institusjonen, og som ikke anvendes til å oppfylle kravet til ansvarlig kapital i henhold til artikkel 92 nr. 1 bokstav c) i forordning (EU) nr. 575/2013, uttrykt i prosent av det samlede risikovektede eksponeringsbeløpet beregnet i samsvar med artikkel 92 nr. 3 i nevnte forordning, ligger innenfor det kombinerte bufferkravets første (dvs. laveste) kvartil, skal faktoren være 0.

  • b) Dersom den rene kjernekapitalen som opprettholdes av institusjonen, og som ikke anvendes til å oppfylle kravet til ansvarlig kapital i henhold til artikkel 92 nr. 1 bokstav c) i forordning (EU) nr. 575/2013, uttrykt i prosent av det samlede risikovektede eksponeringsbeløpet beregnet i samsvar med artikkel 92 nr. 3 i nevnte forordning, ligger innenfor det kombinerte bufferkravets andre kvartil, skal faktoren være 0,2.

  • c) Dersom den rene kjernekapitalen som opprettholdes av institusjonen, og som ikke anvendes til å oppfylle kravet til ansvarlig kapital i henhold til artikkel 92 nr. 1 bokstav c) i forordning (EU) nr. 575/2013, uttrykt i prosent av det samlede risikovektede eksponeringsbeløpet beregnet i samsvar med artikkel 92 nr. 3 i nevnte forordning, ligger innenfor det kombinerte bufferkravets tredje kvartil, skal faktoren være 0,4.

  • d) Dersom den rene kjernekapitalen som opprettholdes av institusjonen, og som ikke anvendes til å oppfylle kravet til ansvarlig kapital i henhold til artikkel 92 nr. 1 bokstav c) i forordning (EU) nr. 575/2013, uttrykt i prosent av det samlede risikovektede eksponeringsbeløpet beregnet i samsvar med artikkel 92 nr. 3 i nevnte forordning, ligger innenfor det kombinerte bufferkravets fjerde (dvs. høyeste) kvartil, skal faktoren være 0,6.

  De nedre og øvre grensene for hvert kvartil i det kombinerte bufferkravet skal beregnes som følger:

  Nedre grense for kvartilet = Kombinert bufferkrav/4 × (Q_n – 1)

  Øvre grense for kvartilet = Kombinert bufferkrav/4 × Q_n

  der «Q_n» angir det berørte kvartilets ordenstall.

• 7. De begrensningene som innføres ved denne artikkel, får bare anvendelse på betalinger som fører til en reduksjon av den rene kjernekapitalen, eller en reduksjon av overskuddet, og bare dersom utsettelse av en betaling eller manglende betaling ikke utgjør en misligholdshendelse eller et vilkår for å innlede insolvensbehandling innenfor den insolvensordningen som gjelder for institusjonen.

• 8. Dersom institusjonen ikke oppfyller det kombinerte bufferkravet og har til hensikt å dele ut overskudd som kan utdeles, eller treffe et tiltak i henhold til nr. 2 annet ledd bokstav a), b) og c), skal den underrette vedkommende myndighet og opplyse om følgende:

  • a) Det kapitalbeløpet som institusjonen opprettholder, fordelt på

    • i) ren kjernekapital,

    • ii) annen godkjent kjernekapital,

    • iii) tilleggskapital,

  • b) beløpet for delårsoverskuddet og overskuddet ved utgangen av året,

  • c) det høyeste utdelingsbeløpet beregnet i samsvar med nr. 4,

  • d) beløpet for det overskuddet som kan utdeles, og som den har til hensikt å fordele på

    • i) utbyttebetalinger,

    • ii) tilbakekjøp av egne aksjer,

    • iii) betalinger i forbindelse med andre godkjente kjernekapitalinstrumenter,

    • iv) betaling av variabel godtgjøring eller skjønnsmessig fastsatte pensjonsytelser enten ved å innføre en ny plikt til å betale eller ved å betale i henhold til en plikt til å betale innført på et tidspunkt da institusjonen ikke oppfylte sine kombinerte bufferkrav.

• 9. Institusjoner skal treffe tiltak for å sikre at beløpet for overskudd som kan utdeles, og det høyeste utdelingsbeløpet beregnes nøyaktig, og de skal på anmodning kunne dokumentere overfor vedkommende myndighet at beregningen er nøyaktig.

• 10. Ved anvendelse av nr. 1 og 2 skal utdeling i forbindelse med ren kjernekapital omfatte følgende:

  • a) Uttbetaling av kontant utbytte.

  • b) Utdeling av helt eller delvis betalte friaksjer eller andre kapitalinstrumenter nevnt i artikkel 26 nr. 1 bokstav a) i forordning (EU) nr. 575/2013.

  • c) Innløsning eller tilbakekjøp av egne aksjer eller andre kapitalinstrumenter nevnt i artikkel 26 nr. 1 bokstav a) i nevnte forordning.

  • d) Tilbakebetaling av beløp som er betalt i forbindelse med kapitalinstrumenter nevnt i artikkel 26 nr. 1 bokstav a) i nevnte forordning.

  • e) Utdeling av poster nevnt i artikkel 26 nr.1 bokstav b-e i nevnte forordning.

Artikkel 142

Kapitalbevaringsplan

• 1. Dersom en institusjon ikke oppfyller sitt kombinerte bufferkrav, skal den utarbeide en kapitalbevaringsplan og framlegge den for vedkommende myndighet senest fem virkedager etter at den konstaterte at den ikke oppfylte kravet, med mindre vedkommende myndighet tillater en lengre frist på opptil ti dager.

  Vedkommende myndigheter skal gi slike tillatelser bare på grunnlag av en institusjons individuelle situasjon og idet det tas hensyn til omfanget og kompleksiteten av institusjonens virksomhet.

• 2. Kapitalbevaringsplanen skal omfatte følgende:

  • a) Anslag over inntekter og kostnader og en balanseprognose.

  • b) Tiltak for å øke institusjonens kapitalandeler.

  • c) En plan og en tidsramme for å øke den ansvarlige kapitalen med mål om å oppfylle det kombinerte bufferkravet fullt ut.

  • d) Alle andre opplysninger som vedkommende myndighet anser som nødvendige for å foreta den vurderingen som kreves i henhold til nr. 3.

• 3. Vedkommende myndighet skal vurdere kapitalbevaringsplanen og skal godkjenne den bare dersom den mener at planen, dersom den blir gjennomført, med rimelighet kan forventes å føre til at det kan bevares eller reises tilstrekkelig kapital til at institusjonen kan oppfylle sine kombinerte bufferkrav innen den fristen som vedkommende myndigheter anser som passende.

• 4. Dersom vedkommende myndighet ikke godkjenner kapitalbevaringsplanen i samsvar med nr. 3, skal den treffe et av eller begge følgende tiltak:

  • a) Kreve at institusjonen øker sin ansvarlige kapital til bestemte nivåer innen bestemte frister.

  • b) Utøve sin myndighet i henhold til artikkel 102 til å innføre strengere begrensninger på utdelinger enn dem som kreves i henhold til artikkel 141.

AVDELING VIII

Vedkommende myndigheters offentliggjøring

Artikkel 143

Generelle offentliggjøringskrav

• 1. Vedkommende myndigheter skal offentliggjøre følgende opplysninger:

  • a) Ordlyden til lover og forskrifter og generelle retningslinjer vedtatt på tilsynsområdet i de respektive medlemsstatene.

  • b) Hvordan valgmuligheter og skjønn i unionsretten kan utøves.

  • c) De generelle kriteriene og metodene de benytter ved tilsyn og evaluering som omhandlet i artikkel 97.

  • d) Uten at det berører bestemmelsene i avdeling VII kapittel 1 avsnitt II i dette direktiv og artikkel 54 og 58 i direktiv 2004/39/EF, samlede statistiske data om sentrale aspekter ved gjennomføringen av tilsynsregelverket i hver medlemsstat, herunder antallet og arten av tilsynstiltak som er truffet i samsvar med artikkel 102 nr. 1 bokstav a), og av administrative sanksjoner som er ilagt i samsvar med artikkel 65.

• 2. De opplysningene som er offentliggjort i samsvar med nr. 1, skal være tilstrekkelige til at det kan foretas en meningsfull sammenligning mellom de tilnærmingsmåtene som vedkommende myndigheter i de forskjellige medlemsstatene har valgt. Opplysningene skal offentliggjøres i et felles format og ajourføres regelmessig. Opplysningene skal være tilgjengelige på et felles nettsted.

• 3. EBA skal utarbeide utkast til tekniske gjennomføringsstandarder for å fastsette format, struktur, innholdsfortegnelse og årlig dato for offentliggjøring av opplysningene oppført i nr. 1.

  EBA skal framlegge disse utkastene til tekniske gjennomføringsstandarder for Kommisjonen innen 1. januar 2014.

  Kommisjonen gis myndighet til å vedta de tekniske gjennomføringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 15 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

Artikkel 144

Særlige offentliggjøringskrav

• 1. Ved anvendelse av femte del i forordning (EU) nr. 575/2013 skal vedkommende myndigheter offentliggjøre følgende opplysninger:

  • a) De generelle kriteriene og metodene som er innført for å kontrollere overholdelsen av artikkel 405–409 i forordning (EU) No 575/2013.

  • b) Uten at det berører bestemmelsene fastsatt i avdeling VII kapittel 1 avsnitt II, en sammenfattende beskrivelse av resultatet av tilsynskontrollen og en beskrivelse av de tiltakene som er truffet ved manglende overholdelse av nr. 405–409 i forordning (EU) nr. 575/2013, i form av en årsrapport.

• 2. Vedkommende myndighet i en medlemsstat som benytter valgmuligheten fastsatt i artikkel 7 nr. 3 i forordning (EU) nr. 575/2013, skal offentliggjøre følgende opplysninger:

  • a) Hvilke kriterier vedkommende myndighet anvender for å fastslå at det ikke foreligger noen nåværende eller forutsigbar vesentlig praktisk eller juridisk hindring for rask overføring av ansvarlig kapital eller tilbakebetaling av forpliktelser.

  • b) Antallet morinstitusjoner som er omfattet av det valget som er gjort i henhold til artikkel 7 nr. 3 i forordning (EU) nr. 575/2013, og hvor mange av disse som har datterforetak en tredjestat.

  • c) Samlet for medlemsstaten:

    • i) For morinstitusjoner i en medlemsstat som er omfattet av valget som er gjort i henhold til artikkel 7 nr. 3 i forordning (EU) nr. 575/2013, den samlede ansvarlige kapitalen på konsolidert grunnlag som innehas av datterforetak i en tredjestat.

    • ii) For morinstitusjoner i en medlemsstat som er omfattet av valget som er gjort i henhold til artikkel 7 nr. 3 i nevnte forordning, den prosentandelen av den samlede ansvarlige kapitalen på konsolidert grunnlag som tilsvarer den ansvarlige kapitalen som innehas av datterforetak i en tredjestat.

    • iii) For morinstitusjoner i en medlemsstat som er omfattet av valget som er gjort i henhold til artikkel 7 nr. 3 i nevnte forordning, den prosentandelen av den samlede ansvarlige kapitalen som kreves i henhold til artikkel 92 i nevnte forordning på konsolidert grunnlag, og som tilsvarer den ansvarlige kapitalen som innehas av datterforetak i en tredjestat.

• 3. Vedkommende myndighet som benytter valgmuligheten fastsatt i artikkel 9 nr. 1 i forordning (EU) nr. 575/2013, skal offentliggjøre følgende opplysninger:

  • a) Hvilke kriterier vedkommende myndighet anvender for å fastslå at det ikke foreligger noen nåværende eller forutsigbar vesentlig praktisk eller juridisk hindring for rask overføring av ansvarlig kapital eller tilbakebetaling av forpliktelser.

  • b) Antallet morinstitusjoner som er omfattet av det valget som er gjort i henhold til artikkel 9 nr. 1 i forordning (EU) nr. 575/2013, og hvor mange av disse morinstitusjonene som har datterforetak en tredjestat.

  • c) Samlet for medlemsstaten:

    • i) For morinstitusjoner som er omfattet av valget som er gjort i henhold til artikkel 9 nr. 1 i forordning (EU) nr. 575/2013, den samlede ansvarlige kapitalen som innehas av datterforetak i en tredjestat.

    • ii) For morinstitusjoner som er omfattet av valget som er gjort i henhold til artikkel 9 nr. 1 i forordning (EU) nr. 575/2013, den prosentandelen av den samlede ansvarlige kapitalen som tilsvarer den ansvarlige kapitalen som innehas av datterforetak i en tredjestat.

    • iii) For morinstitusjoner som er omfattet av valget som er gjort i henhold til artikkel 9 nr. 1 i forordning (EU) nr. 575/2013, den prosentandelen av den samlede ansvarlige kapitalen som kreves i henhold til artikkel 92 i nevnte forordning, og som tilsvarer den ansvarlige kapitalen som innehas av datterforetak i en tredjestat.

AVDELING IX

DELEGERTE RETTSAKTER OG GJENNOMFØRINGSRETTSAKTER

Artikkel 145

Delegerte rettsakter

Kommisjonen skal ha myndighet til å vedta delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 148 om følgende:

• a) Klargjøring av definisjonene i artikkel 3 og 128 for å sikre en ensartet anvendelse av dette direktiv.

• b) Klargjøring av definisjonene i artikkel 3 og 128 for ved anvendelsen av dette direktiv å ta hensyn til utviklingen i finansmarkedene.

• c) Tilpasning av terminologien og definisjonene i artikkel 3 i samsvar med senere rettsakter om institusjoner og tilknyttede forhold.

• d) Tilpasning av beløpene nevnt i artikkel 31 nr. 1 for å ta hensyn til endringer i den europeiske konsumprisindeksen som offentliggjøres av Eurostat, i samsvar med og på samme tid som tilpasningene i henhold til artikkel 4 nr. 7 i direktiv 2002/92/EF.

• e) Utvidelse av innholdet i listen nevnt i artikkel 33 og 34 og oppført i vedlegg I, eller tilpasning av listens terminologi for å ta hensyn til utviklingen på finansmarkedene.

• f) Områdene der vedkommende myndigheter skal utveksle opplysninger som fastsatt i artikkel 50.

• g) Justering av bestemmelsene i artikkel 76–88 og artikkel 98 for å ta hensyn til utviklingen i finansmarkedene (særlig med hensyn til nye finansprodukter) eller i regnskapsstandarder eller -krav som tar hensyn til Fellesskapets regelverk, eller med hensyn til en tilnærming av tilsynspraksis.

• h) Utsettelse av offentliggjøringskravene i samsvar med artikkel 89 nr. 3 annet ledd dersom det i Kommisjonens rapport framlagt i henhold til første ledd i nevnte nummer påvises vesentlige negative virkninger.

• i) Tilpasning av kriteriene i artikkel 23 nr. 1 for å ta hensyn til framtidig utvikling og sikre en ensartet anvendelse av dette direktiv.

Artikkel 146

Gjennomføringsrettsakter

Følgende tiltak skal vedtas som gjennomføringsrettsakter i samsvar med undersøkelsesprosedyren nevnt i artikkel 147 nr. 2:

• a) Tekniske tilpasninger av listen i artikkel 2.

• b) Endring av størrelsen på startkapitalen fastsatt i artikkel 12 og avdeling IV for å ta hensyn til utviklingen på det økonomiske og monetære området.

Artikkel 147

Den europeiske komité for bankspørsmål

• 1. Ved vedtakelse av gjennomføringsrettsakter skal Kommisjonen bistås av Den europeiske komité for bankspørsmål. Nevnte komité skal være en komité i henhold til artikkel 3 nr. 2 i forordning (EU) nr. 182/2011.

• 2. Når det vises til dette nummer, får artikkel 5 i forordning (EU) nr. 182/2011 anvendelse.

Artikkel 148

Utøvelse av delegert myndighet

1. Myndigheten til å vedta delegerte rettsakter gis Kommisjonen med forbehold for vilkårene fastsatt i denne artikkel.

• 2. Myndigheten til å vedta delegerte rettsakter nevnt i artikkel 145 skal gis på ubestemt tid fra 17. juli 2013.

• 3. Den delegerte myndigheten nevnt i artikkel 145 kan når som helst tilbakekalles av Europaparlamentet eller Rådet. En beslutning om tilbakekalling innebærer at den delegerte myndigheten som angis i beslutningen, opphører å gjelde. Den får anvendelse dagen etter at den er offentliggjort i Den europeiske unions tidende, eller på et senere tidspunkt angitt i beslutningen. Den berører ikke gyldigheten av delegerte rettsakter som allerede er trådt i kraft.

• 4. Så snart Kommisjonen vedtar en delegert rettsakt, skal den underrette Europaparlamentet og Rådet samtidig om dette.

• 5. En delegert rettsakt vedtatt i henhold til artikkel 145 skal tre i kraft bare dersom verken Europaparlamentet eller Rådet har gjort innsigelse mot rettsakten innen en frist på tre måneder etter at rettsakten ble meddelt Europaparlamentet og Rådet, eller dersom Europaparlamentet og Rådet innen utløpet av denne fristen begge har underrettet Kommisjonen om at de ikke har til hensikt å gjøre innsigelse. Denne fristen kan forlenges med tre måneder på Europaparlamentets eller Rådets initiativ.

Artikkel 149

Innsigelser mot tekniske reguleringsstandarder

Dersom Kommisjonen i henhold til dette direktiv vedtar en teknisk reguleringsstandard som er likelydende med det utkastet til teknisk reguleringsstandard som EBA har framlagt, skal fristen for innsigelser fra Europaparlamentet og Rådet være én måned fra den dagen underretningen ble gitt. På Europaparlamentets eller Rådets initiativ forlenges denne fristen med én måned. Som unntak fra artikkel 13 nr. 1 annet ledd i forordning (EU) nr. 1093/2010 kan Europaparlamentets og Rådets frist for å komme med innsigelser mot den tekniske reguleringsstandarden, dersom det er hensiktsmessig, forlenges med ytterligere én måned.

AVDELING X

ENDRINGER I DIREKTIV 2002/87/EF

Artikkel 150

Endringer i direktiv 2002/87/EF

I artikkel 21a i direktiv 2002/87/EF gjøres følgende endringer:

• a) I nr. 2 oppheves bokstav a).

• b) Nr. 3 skal lyde:

  «3. For å sikre ensartet anvendelse av beregningsmetodene oppført i del II i vedlegg I til dette direktiv, sammenholdt med artikkel 49 nr. 1 i forordning (EU) nr. 575/2013 og artikkel 228 nr. 1 i direktiv 2009/138/EF, men uten at det berører artikkel 6 nr. 4 i dette direktiv, skal de europeiske tilsynsmyndighetene gjennom Felleskomiteen utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder med hensyn til artikkel 6 nr. 2 i dette direktiv.

  De europeiske tilsynsmyndighetene skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen senest fem måneder før anvendelsesdatoen nevnt i artikkel 309 nr. 1 i direktiv 2009/138/EF.

  Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10–14 i forordning (EU) nr. 1093/2010, forordning (EU) nr. 1094/2010 og forordning (EU) nr. 1095/2010.

AVDELING XI

OVERGANGS- OG SLUTTBESTEMMELSER

KAPITTEL 1

Overgangsbestemmelser om tilsyn med institusjoner som utøver etableringsadgangen og adgangen til å yte tjenester

Artikkel 151

Virkeområde

• 1. Bestemmelsene i dette kapittel får anvendelse istedenfor artikkel 40, 41, 43, 49, 50 og 51 inntil den datoen da kravet til likviditetsreserve får anvendelse i samsvar med en delegert rettsakt som vedtas i henhold til artikkel 460 i forordning (EU) nr. 575/2013.

• 2. For å sikre at den gradvise innføringen av tilsynsordninger for likviditet er helt tilpasset utviklingen av ensartede likviditetsbestemmelser, skal Kommisjonen ha myndighet til å vedta delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 145 om utsettelse av datoen nevnt i nr. 1 med opptil to år dersom det ikke er innført ensartede likviditetsbestemmelser i Unionen fordi det ennå ikke er vedtatt internasjonale standarder for likviditetshensyn på datoen nevnt i nr. 1 i denne artikkel.

Artikkel 152

Rapporteringskrav

Vertsstaten kan for statistikkformål kreve at alle kredittinstitusjoner som har filialer på dens territorium, jevnlig skal inngi rapport om sin virksomhet på vertsstatens territorium til vedkommende myndigheter i vertsstaten.

Når vertsstaten utøver det ansvaret den er pålagt i henhold til artikkel 156 i dette direktiv, kan den kreve at filialer av kredittinstitusjoner fra andre medlemsstater gir de samme opplysningene som de krever av nasjonale kredittinstitusjoner for dette formålet.

Artikkel 153

Tiltak som treffes av vedkommende myndigheter i hjemstaten i forbindelse med virksomhet som utøves i vertsstaten

• 1. Dersom vedkommende myndigheter i en vertsstat fastslår at en kredittinstitusjon som har en filial eller yter tjenester på dens territorium, ikke overholder lovbestemmelsene som er vedtatt i denne medlemsstaten i henhold til dette direktiv, og som gir myndighet til vertsstatens vedkommende myndigheter, skal disse myndighetene kreve at den berørte kredittinstitusjonen bringer overtredelsen til opphør.

• 2. Dersom den berørte kredittinstitusjonen unnlater å treffe nødvendige tiltak, skal vertsstatens vedkommende myndigheter underrette hjemstatens vedkommende myndigheter om dette.

• 3. Vedkommende myndigheter i hjemstaten skal så snart som mulig treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at den berørte kredittinstitusjonen bringer overtredelsen til opphør. Tiltakenes art skal meddeles vedkommende myndigheter i vertsstaten.

• 4. Dersom kredittinstitusjonen, til tross for tiltakene som er truffet av hjemstaten, eller fordi tiltakene viser seg å være utilstrekkelige eller ikke er truffet i vedkommende medlemsstat, fortsetter å overtre lovbestemmelsene nevnt i nr. 1 som gjelder i vertsstaten, kan vertsstaten, etter å ha underrettet vedkommende myndigheter i hjemstaten, treffe egnede tiltak for å hindre eller ilegge straff for nye overtredelser og om nødvendig hindre kredittinstitusjonen i å foreta ytterligere transaksjoner på dens territorium. Medlemsstatene skal sørge for at de rettsdokumentene som er nødvendige for å treffe disse tiltakene på deres territorium, kan meddeles kredittinstitusjonene.

Artikkel 154

Forebyggende tiltak

Før vedkommende myndigheter i vertsstaten følger framgangsmåten i artikkel 153, kan de i hastesaker treffe de forebyggende tiltakene som måtte være nødvendige for å verne interessene til innskytere, investorer og andre mottakere av tjenester. Kommisjonen og vedkommende myndigheter i de øvrige berørte medlemsstatene skal snarest underrettes om slike tiltak.

Etter å ha rådspurt vedkommende myndigheter i de berørte medlemsstatene kan Kommisjonen beslutte at vedkommende medlemsstat skal endre eller oppheve disse tiltakene.

Artikkel 155

Ansvar

• 1. Ansvaret for tilsynet med en institusjon, herunder tilsynet med den virksomheten som utøves i samsvar med artikkel 33 og 34, skal ligge hos vedkommende myndigheter i hjemstaten uten at det berører bestemmelsene i dette direktiv om at ansvaret skal ligge hos vertsstatens vedkommende myndigheter.

• 2. Nr. 1 skal ikke være til hinder for tilsyn på konsolidert grunnlag i henhold til dette direktiv.

• 3. På grunnlag av tilgjengelige opplysninger på det aktuelle tidspunktet skal vedkommende myndigheter i en medlemsstat ved utførelsen av sine alminnelige oppgaver ta behørig hensyn til de mulige virkningene deres beslutninger kan ha på finanssystemets stabilitet i alle andre berørte medlemsstater, og særlig i krisesituasjoner.

Artikkel 156

Likviditetstilsyn

I påvente av en ytterligere samordning skal vertsstatene i samarbeid med vedkommende myndigheter i hjemstaten fortsatt ha ansvaret for tilsyn med likviditeten i kredittinstitusjoners filialer.

Med forbehold for de tiltakene som er nødvendige for å styrke Det europeiske monetære system, skal vertsstatene fortsatt ha det fulle ansvaret for tiltak som treffes innenfor rammen av deres pengepolitikk.

Slike tiltak skal ikke medføre diskriminerende eller restriktiv behandling av en kredittinstitusjon med den begrunnelsen at den har tillatelse i en annen medlemsstat.

Artikkel 157

Samarbeid om tilsyn

Vedkommende myndigheter i de berørte medlemsstatene skal i nært samarbeid føre tilsyn med institusjoner som, særlig gjennom filialer, utøver virksomhet i en eller flere andre medlemsstater enn den der de har sitt hovedkontor. De skal gi hverandre alle opplysninger om slike institusjoners ledelse og eierforhold som kan lette tilsynet med dem og undersøkelsen av vilkårene for deres tillatelse, samt alle opplysninger som kan lette overvåking av slike institusjoner, særlig med hensyn til likviditet, solvens, innskuddsgarantier, begrensning av store eksponeringer, forvaltnings- og regnskapspraksis og internkontroll.

Artikkel 158

Betydelige filialer

• 1. Vedkommende myndigheter i en vertsstat kan rette en anmodning til den konsoliderende tilsynsmyndigheten dersom artikkel 112 nr. 1 får anvendelse, eller til vedkommende myndigheter i hjemstaten, om at en filial av et verdipapirforetak som omfattes av artikkel 95 i forordning (EU) nr. 575/2013, skal anses som betydelig.

• 2. Anmodningen skal inneholde begrunnelsen for at filialen anses som betydelig, særlig med hensyn til følgende:

  • a) Om filialens markedsandel i form av innskudd er på over 2 % i vertsstaten.

  • b) Den betydningen som innstilling eller nedlegging av institusjonens virksomhet kan forventes å få for systemlikviditeten og betalings-, clearing- og oppgjørssystemene i vertsstaten.

  • c) Filialens størrelse og betydning med hensyn til antall kunder innenfor rammen av vertsstatens bank- eller finanssystem.

  Vedkommende myndigheter i hjem- og vertsstaten, og den konsoliderende tilsynsmyndigheten dersom artikkel 112 nr. 1 får anvendelse, skal gjøre alt som står i deres makt for å komme fram til en felles beslutning om hvorvidt en filial skal anses som betydelig.

  Dersom det ikke er truffet en felles beslutning innen to måneder etter mottaket av anmodningen i henhold til første ledd, skal vertsstatens vedkommende myndigheter innenfor et tidsrom på ytterligere to måneder selv treffe beslutning om hvorvidt filialen er betydelig. Når vertsstatens vedkommende myndigheter treffer egne beslutninger, skal de ta hensyn til alle synspunkter og forbehold fra den konsoliderende tilsynsmyndigheten eller vedkommende myndigheter i hjemstaten.

  Beslutningene omhandlet i annet og tredje ledd skal framlegges i et dokument som inneholder en fullstendig begrunnelse, og sendes til de berørte vedkommende myndighetene; de skal anses for å være avgjørende og anvendes av vedkommende myndigheter i den berørte medlemsstat.

  Beslutningen om at en filial skal anses som betydelig, skal ikke berøre vedkommende myndigheters rettigheter og ansvarsområder i henhold til dette direktiv.

• 3. Vedkommende myndigheter i hjemstaten skal oversende til vedkommende myndigheter i en vertsstat der en betydelig filial er etablert, opplysningene nevnt i artikkel 117 nr. 1 bokstav c) og d), og utføre oppgavene nevnt i artikkel 112 nr. 1 bokstav c) i samarbeid med vertsstatens vedkommende myndigheter.

• 4. Dersom en vedkommende myndighet i en hjemstat får kjennskap til en krisesituasjon som nevnt i artikkel 114 nr. 1, skal den så snart som mulig varsle myndighetene nevnt i artikkel 58 nr. 4 og artikkel 59 nr. 1.

• 5. Dersom artikkel 116 ikke får anvendelse, skal vedkommende myndigheter som fører tilsyn med en institusjon med betydelige filialer i andre medlemsstater, opprette og lede et tilsynskollegium for å lette samarbeidet i henhold til nr. 2 i denne artikkel og utvekslingen av opplysninger i henhold til artikkel 50. Opprettelsen av kollegiet og dets virkemåte skal bygge på skriftlige ordninger som skal fastsettes av vedkommende myndighet i hjemstaten etter samråd med berørte vedkommende myndigheter. Vedkommende myndighet i hjemstaten skal beslutte hvilke vedkommende myndigheter som skal delta på kollegiets møter eller i dets virksomhet.

• 6. Beslutningen som vedkommende myndighet i hjemstaten treffer, skal ta hensyn til hvilken relevans den tilsynsvirksomheten som skal planlegges eller samordnes for disse myndighetene, har, særlig den mulige innvirkningen på finanssystemets stabilitet i de berørte medlemsstatene nevnt i artikkel 155 nr. 3 og forpliktelsene nevnt i nr. 2 i denne artikkel.

• 7. Vedkommende myndighet i hjemstaten skal på forhånd holde alle medlemmer av kollegiet fullt underrettet om avholdelsen av slike møter, de viktigste sakene som skal drøftes, og de tiltakene som skal vurderes. Vedkommende myndighet i hjemstaten skal også i god tid holde alle medlemmer av kollegiet fullt underrettet om de tiltakene som treffes på disse møtene, eller om de tiltakene som gjennomføres.

Artikkel 159

Stedlige kontroller

• 1. Dersom en institusjon med tillatelse i en annen medlemsstat utøver sin virksomhet gjennom en filial, skal vertsstaten gi hjemstatens vedkommende myndigheter rett til, etter å ha underrettet vertsstatens vedkommende myndigheter, selv eller gjennom en formidler å foreta stedlige kontroller av opplysningene nevnt i artikkel 50.

• 2. Hjemstatens vedkommende myndigheter kan også benytte en av de andre framgangsmåtene i artikkel 118 for å foreta slike stedlige kontroller av filialer.

• 3. Nr. 1 og 2 skal ikke berøre den retten vedkommende myndigheter i vertsstaten har til å foreta stedligekontroller av filialer etablert på deres territorium i forbindelse med utøvelsen av det ansvaret de er pålagt i henhold til dette direktiv.

KAPITTEL 2

Overgangsbestemmelser for kapitalbuffere

Artikkel 160

Overgangsbestemmelser for kapitalbuffere

• 1. Ved denne artikkel endres kravene i artikkel 129 og 130 i en overgangsperiode fra 1. januar 2016 til 31. desember 2018.

• 2. I perioden fra 1. januar 2016 til 31. desember 2016

  • a) skal kapitalbevaringsbufferen bestå av ren kjernekapital tilsvarende 0 625 % av institusjonens samlede risikovektede eksponeringsbeløp beregnet i samsvar med artikkel 92 nr. 3 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • b) skal den institusjonsspesifikke motsykliske kapitalbufferen være høyst 0 625 % av institusjonens samlede risikovektede eksponeringsbeløp beregnet i samsvar med artikkel 92 nr. 3 i forordning (EU) nr. 575/2013.

• 3. I perioden fra 1. januar 2017 til 31. desember 2017

  • a) skal kapitalbevaringsbufferen bestå av ren kjernekapital tilsvarende 1,25 % av institusjonens samlede risikovektede eksponeringsbeløp beregnet i samsvar med artikkel 92 nr. 3 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • b) skal den institusjonsspesifikke motsykliske kapitalbufferen være høyst 1,25 % av institusjonens samlede risikovektede eksponeringsbeløp beregnet i samsvar med artikkel 92 nr. 3 i forordning (EU) nr. 575/2013.

• 4. I perioden fra 1. januar 2018 til 31. desember 2018

  • a) skal kapitalbevaringsbufferen bestå av ren kjernekapital tilsvarende 1 875 % av institusjonens samlede risikovektede eksponeringsbeløp beregnet i samsvar med artikkel 92 nr. 3 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • b) skal den institusjonsspesifikke motsykliske kapitalbufferen være høyst 1 875 % av institusjonens samlede risikovektede eksponeringsbeløp beregnet i samsvar med artikkel 92 nr. 3 i forordning (EU) nr. 575/2013.

• 5. Kravet om en kapitalbevaringsplan og begrensningene på utdelinger omhandlet i artikkel 141 og 142 får anvendelse i overgangsperioden mellom 1. januar 2016 og 31. desember 2018 dersom institusjoner ikke oppfyller det kombinerte bufferkravet, idet det tas hensyn til kravene i nr. 2–4 i denne artikkel.

• 6. Medlemsstatene kan fastsette en kortere overgangsperiode enn den som er angitt i nr. 1–4, og dermed gjennomføre kapitalbevaringsbufferen og den motsykliske kapitalbufferen fra 31. desember 2013. Dersom en medlemsstat fastsetter en slik kortere overgangsperiode, skal den underrette berørte parter, herunder Kommisjonen, ESRB, EBA og det berørte tilsynskollegiet om dette. En slik kortere overgangsperiode kan anerkjennes av andre medlemsstater. Dersom en annen medlemsstat anerkjenner en slik kortere overgangsperiode, skal den underrette Kommisjonen, ESRB, EBA og det berørte tilsynskollegiet om dette.

• 7. Dersom en medlemsstat fastsetter en kortere overgangsperiode for den motsykliske kapitalbufferen, får den kortere perioden anvendelse bare på beregning av den institusjonsspesifikke motsykliske kapitalbufferen i de institusjonene som er godkjent i den medlemsstaten som den utpekte myndigheten har ansvar for.

KAPITTEL 3

Sluttbestemmelser

Artikkel 161

Gjennomgåelse og rapportering

• 1. Kommisjonen skal regelmessig gjennomgå gjennomføringen av dette direktiv for å sikre at den ikke fører til åpenbar forskjellsbehandling mellom institusjoner på grunnlag av deres juridiske form eller eierstruktur.

• 2. Etter gjennomgåelsen skal Kommisjonen i nært samarbeid med EBA innen 30. juni 2016 framlegge en rapport for Europaparlamentet og Rådet, eventuelt sammen med et forslag til regelverk, om bestemmelsene om godtgjøring i dette direktiv og i forordning (EU) nr. 575/2013, idet det tas hensyn til den internasjonale utviklingen, særlig med hensyn til

  • a) deres effektivitet, gjennomføring og håndheving, herunder påvisning av eventuelle huller som følge av anvendelsen av forholdsmessighetsprinsippet på disse bestemmelsene,

  • b) virkningen av overholdelsen av prinsippet i artikkel 94 nr. 1 bokstav g) med hensyn til

    • i) konkurranseevne og finansiell stabilitet, og

    • ii) det personalet som faktisk og fysisk arbeider i filialer etablert utenfor EØS av morinstitusjoner etablert innenfor EØS.

  Ved gjennomgåelsen skal det særlig vurderes om prinsippet fastsatt i artikkel 94 nr. 1 bokstav g) fortsatt bør gjelde for personale som er omfattet av første ledd bokstav b) ii).

• 3. Fra 2014 skal EBA i samarbeid med EIOPA og ESMA to ganger i året offentliggjøre en rapport om i hvilken grad medlemsstatenes lovgivning viser til eksterne kredittvurderinger for reguleringsformål, og om de tiltakene medlemsstatene har truffet for å minske slike forskjeller. Disse rapportene skal beskrive hvordan vedkommende myndigheter oppfyller sine forpliktelser i henhold til artikkel 77 nr. 1 og 3 og artikkel 79 bokstav b). Rapportene skal også beskrive graden av tilsynsmessig tilnærming i så henseende.

• 4. Senest 31. desember 2014 skal Kommisjonen gjennomgå anvendelsen av artikkel 108 og 109 og framlegge for Europaparlamentet og Rådet en rapport om dette eventuelt sammen med et forslag til regelverk.

• 5. Senest 31. desember 2016 skal Kommisjonen gjennomgå resultatene som er oppnådd i henhold til artikkel 91 nr. 11, herunder om det er hensiktsmessig med sammenlignende analyse av praksis for å fremme mangfold, idet det tas hensyn til all relevant utvikling på unionsplan og internasjonalt, og skal framlegge denne rapporten for Rådet eventuelt sammen med et forslag til regelverk.

• 6. Senest 31. desember 2015 skal Kommisjonen rådspørre ESRB, EBA, EIOPA, ESMA og andre berørte parter om hvor effektive bestemmelsene om utveksling av opplysninger i henhold til dette direktiv er, både under normale forhold og i stressperioder.

• 7. Senest 31. desember 2015 skal EBA gjennomgå og framlegge en rapport for Kommisjonen om anvendelsen av bestemmelsene i dette direktiv og forordning (EU) nr. 575/2013 om Unionens og medlemsstatenes samarbeid med tredjestater. Rapporten skal identifisere på hvilke områder det er behov for at en ytterligere forbedring av samarbeidet og utvekslingen av opplysninger. ESMA skal offentliggjøre disse opplysningene på sitt nettsted.

• 8. På oppdrag fra Kommisjonen skal EBA undersøke om enheter i finanssektoren som erklærer at de utøver sin virksomhet i samsvar med islamske bankprinsipper, i tilstrekkelig grad er omfattet av dette direktiv og forordning (EU) nr. 575/2013. Kommisjonen skal gjennomgå EBAs rapport og, dersom det er hensiktsmessig, framlegge et forslag til regelverk for Europaparlamentet og Rådet.

• 9. Senest 1. juli 2014 skal EBA avlegge rapport for Kommisjonen om kredittinstitusjoners bruk av og fordelene ved ESSB-sentralbankenes langsiktige refinansieringstransaksjoner og tilsvarende støttetiltak i form av sentralbankfinansiering. På grunnlag av rapporten og etter samråd med Den europeiske sentralbank skal Kommisjonen senest 31. desember 2014 framlegge en rapport for Europaparlamentet og Rådet om bruken av og fordelene ved disse refinansieringstransaksjonene og støttetiltakene i form av finansiering for kredittinstitusjoner med tillatelse i Unionen, eventuelt sammen med et forslag til regelverk for bruken av slike refinansieringstransaksjoner og støttetiltak i form av finansiering.

Artikkel 162

Innarbeiding i nasjonal lovgivning

• 1. Medlemsstatene skal innen 31. desember 2013 vedta og kunngjøre de lovene og forskriftene som er nødvendige for å etterkomme dette direktiv.

  Medlemsstatene skal anvende disse bestemmelsene fra 1. januar 2014.

  Medlemsstatene skal oversende Kommisjonen og EBA teksten til de viktigste internrettslige bestemmelsene som de vedtar på det området dette direktiv omhandler. Dersom dokumentene som følger medlemsstatenes underretning om innarbeidingstiltak, ikke er tilstrekkelige til at det fullt ut kan vurderes om innarbeidingsbestemmelsene er i samsvar med visse bestemmelser i dette direktiv, kan Kommisjonen på anmodning fra EBA med henblikk på utførelsen av EBAs oppgaver i henhold til forordning (EU) nr. 1093/2010, eller på eget initiativ, pålegge medlemsstatene å framlegge mer detaljerte opplysninger om innarbeidingen av disse bestemmelsene og dette direktiv i nasjonal lovgivning.

• 2. Som unntak fra nr. 1 får avdeling VII kapittel 4 anvendelse fra 1. januar 2016.

• 3. De lovene og forskriftene som er nødvendige for å etterkomme artikkel 94 nr. 1 bokstav g), skal pålegge institusjoner å anvende prinsippene fastsatt der om godtgjøring for tjenesteytelser, eller for resultat fra 2014 og framover, uansett om de baserer seg på avtaler som er inngått før eller etter 1. januar 2014.

• 4. Når medlemsstatene vedtar bestemmelsene nevnt i nr. 1 og 2, skal de inneholde en henvisning til dette direktiv, eller det skal vises til direktivet når de kunngjøres. De skal også inneholde en erklæring om at henvisninger i gjeldende lover og forskrifter til direktivene som oppheves ved dette direktiv, skal forstås som henvisninger til dette direktiv. Nærmere regler for henvisningen og ordlyden i erklæringen fastsettes av medlemsstatene.

• 5. Som unntak fra nr. 1 i denne artikkel får artikkel 131 anvendelse fra 1. januar 2016. Medlemsstatene skal gjennomføre artikkel 131 nr. 4 fra 1. januar 2016 på følgende måte:

  • a) 25 % av bufferen for globalt systemviktige institusjoner, fastsatt i samsvar med artikkel 131 nr. 4, i 2016.

  • b) 50 % av bufferen for globalt systemviktige institusjoner, fastsatt i samsvar med artikkel 131 nr. 4, i 2017.

  • c) 75 % av bufferen for globalt systemviktige institusjoner, fastsatt i samsvar med artikkel 131 nr. 4, i 2018.

  • d) 100 % av bufferen for globalt systemviktige institusjoner, fastsatt i samsvar med artikkel 131 nr. 4, i 2019.

• 6. Som unntak fra nr. 2 i denne artikkel får artikkel 133 anvendelse fra 1. januar 2014.

Artikkel 163

Oppheving

Direktiv 2006/48/EF og 2006/49/EF oppheves med virkning fra 1. januar 2014.

Henvisninger til de opphevede direktivene skal forstås som henvisninger til dette direktiv og forordning (EU) nr. 575/2013 og leses som angitt i sammenligningstabellen i vedlegg II til dette direktiv og vedlegg IV til forordning (EU) nr. 575/2013.

Artikkel 164

Ikrafttredelse

Dette direktiv trer i kraft den 20. dagen etter at det er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Artikkel 165

Adressater

Dette direktiv er rettet til medlemsstatene.

Utferdiget i Brussel 26. juni 2013.

For Europaparlamentet For Rådet

M. SCHULZ A. SHATTER

FormannPresident

Undervedlegg a

Liste over virksomhetsområder som omfattes av gjensidig anerkjennelse

• 1. Mottak av innskudd og andre midler som skal tilbakebetales.

• 2. Utlånsvirksomhet, herunder blant annet forbrukerkreditt, kredittavtaler knyttet til fast eiendom, fordringsdiskontering med eller uten regress, finansiering av forretningstransaksjoner (herunder forfaitering).

• 3. Finansiell leasing.

• 4. Betalingstjenester som definert i artikkel 4 nr. 3 i direktiv 2007/64/EF.

• 5. Utstedelse og forvaltning av andre betalingsmidler (f.eks. reisesjekker og bankremisser) i den utstrekning denne virksomheten ikke omfattes av nr. 4.

• 6. Garantier og sikkerhetsstillelse.

• 7. Transaksjoner for egen eller kunders regning med noe av følgende:

  • a) Pengemarkedsinstrumenter (sjekker, veksler, innskuddsbeviser osv.).

  • b) Valuta.

  • c) Finansielle terminkontrakter og opsjoner.

  • d) Valuta- og renteinstrumenter.

  • e) Omsettelige verdipapirer.

• 8. Deltaking ved utstedelse av verdipapirer og tjenesteyting i forbindelse med disse.

• 9. Rådgivning til foretak om kapitalstruktur, foretaksstrategi og tilknyttede spørsmål og rådgivning og tjenester i forbindelse med fusjoner og oppkjøp av foretak.

• 10. Pengemekling.

• 11. Porteføljeforvaltning og -rådgivning.

• 12. Depotvirksomhet og forvaltning av verdipapirer,

• 13. Kredittopplysningsvirksomhet.

• 14. Utleie av bankbokser.

• 15. Utstedelse av elektroniske penger.

De tjenestene og den virksomheten som er omhandlet i avsnitt A og B i vedlegg I til direktiv 2004/39/EF, når det vises til de finansielle instrumentene som er omhandlet i avsnitt C i vedlegg I til nevnte direktiv, omfattes av gjensidig anerkjennelse i henhold til dette direktiv.

Undervedlegg b

Sammenligningstabell

Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 575/2013 av 26. juni 2013 om tilsynskrav for kredittinstitusjoner og verdipapirforetak og om endring av forordning (EU) nr. 648/2012

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 114,

under henvisning til forslag fra Europakommisjonen,

etter oversending av utkast til regelverksakt til de nasjonale parlamentene,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske sentralbank(32),

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komité(33),

etter den ordinære regelverksprosedyren og

ut fra følgende betraktninger:

• 1) I G20-erklæringen av 2. april 2009 om styrking av finanssystemet ble det oppfordret til en samordnet internasjonal innsats for å bedre gjennomsiktigheten, ansvarligheten og reguleringen ved å øke kvantiteten og kvaliteten på kapital i banksystemet når den økonomiske gjenopprettingen er sikret. I erklæringen ble det også oppfordret til innføring av et utfyllende ikke-risikobasert måletall for å hindre gjeldsoppbygging i banksystemet, og til utvikling av en ramme for sterkere likviditetsbuffere. På grunnlag av mandatet fra G20 ble det i september 2009 oppnådd enighet i gruppen av sentralbanksjefer og banktilsynsansvarlige (Group of Governors and Heads of Supervision – GHOS) om en rekke tiltak for å styrke reguleringen av banksektoren. Disse tiltakene ble godkjent av G20-lederne på toppmøtet i Pittsburgh 24.-25. september 2009 og ble nærmere fastsatt i desember 2009. I juli og september 2010 offentliggjorde GHOS ytterligere to meddelelser om utforming og kalibrering av de nye tiltakene, og i desember 2010 offentliggjorde Basel-komiteen for banktilsyn (heretter kalt «Basel-komiteen») de endelige tiltakene, det såkalte Basel III-regelverket.

• 2) Høynivågruppen for finanstilsyn i EU, som ledes av Jacques de Larosière («Larosière-gruppen»), oppfordret Unionen til å utvikle en mer harmonisert regulering av finansmarkedene. I forbindelse med den nye europeiske tilsynsstrukturen understreket Det europeiske råd på møtet 18.–19. juni 2009 også behovet for å utarbeide et felles europeisk regelverk for alle kredittinstitusjoner og verdipapirforetak i det indre marked.

• 3) Ifølge Larosière-gruppens rapport av 25. februar 2009 («Larosière-rapporten») bør en medlemsstat kunne vedta strengere nasjonale reguleringstiltak som anses for å være egnet til å sikre finansiell stabilitet på nasjonalt plan, forutsatt at prinsippene for det indre marked og de vedtatte grunnleggende minstestandardene respekteres.

• 4) Europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/48/EF av 14. juni 2006 om adgang til å starte og utøve virksomhet som kredittinstitusjon(34) og europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/49/EF av 14. juni 2006 om verdipapirforetaks og kredittinstitusjoners kapitaldekningsgrad35 er blitt betydelig endret flere ganger. Mange av bestemmelsene i direktiv 2006/48/EF og 2006/49/EF får anvendelse på både kredittinstitusjoner og verdipapirforetak. Av klarhetshensyn og for å sikre ensartet anvendelse av disse bestemmelsene bør de samles i to nye regelverksakter som får anvendelse på både kredittinstitusjoner og verdipapirforetak, dvs. denne forordning og europaparlaments- og rådsdirektiv 2013/36/EU av 26. juni 201363. For at de skal bli mer tilgjengelige, bør bestemmelsene i vedleggene til direktiv 2006/48/EF og 2006/49/EF innarbeides i den dispositive delen av direktiv 2013/36/EU og denne forordning.

• 5) Denne forordning og direktiv 2013/36/EU bør sammen danne de rettslige rammene for adgang til å utøve virksomhet som kredittinstitusjon eller verdipapirforetak, og for tilsynsrammen og tilsynsreglene for kredittinstitusjoner og verdipapirforetak (heretter samlet kalt «institusjoner»). Denne forordning bør derfor leses sammen med nevnte direktiv.

• 6) Direktiv 2013/36/EU, som er basert på artikkel 53 nr. 1 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV), bør blant annet inneholde bestemmelser om adgang til å utøve virksomhet som institusjon og om ledelse av og tilsynsrammer for institusjoner, for eksempel bestemmelser om godkjenning av virksomhet, erverv av kvalifiserende eierandeler, utøvelse av etableringsadgangen og adgangen til å yte tjenester, den myndighet som gis vedkommende myndigheter i hjemstaten og vertsstaten i denne forbindelse, og bestemmelser om startkapital for og tilsyn med institusjoner.

• 7) Denne forordning bør blant annet inneholde tilsynskrav for institusjoner som direkte gjelder markedene for banker og finanstjenester, og som har til formål å sikre finansiell stabilitet for deltakerne på disse markedene og et høyt nivå for vern for investorer og innskytere. Denne forordning har til formål å bidra på en avgjørende måte til at det indre marked fungerer tilfredsstillende, og bør derfor baseres på bestemmelsene i artikkel 114 i TEUV, tolket i samsvar med rettspraksis ved Den europeiske unions domstol.

• 8) Ved direktiv 2006/48/EF og 2006/49/EF er medlemsstatenes tilsynsregler blitt harmonisert i en viss grad, men direktivene inneholder et stort antall valgmuligheter og muligheter for at medlemsstatene kan innføre strengere regler enn dem som er fastsatt i nevnte direktiver. Dette fører til forskjeller mellom de nasjonale reglene som kan hemme tjenesteyting over landegrensene og etableringsadgangen, og dermed hindre at det indre marked virker på en tilfredsstillende måte.

• 9) Av hensyn til rettssikkerheten og behovet for like konkurransevilkår i Unionen er det, for at det indre marked skal virke på en tilfredsstillende måte, viktig at det finnes et felles regelverk for alle markedsdeltakere. For å unngå markedsvridning og regelverksarbitrasje bør minstekrav til tilsyn derfor sikre størst mulig harmonisering. Som følge av dette er overgangsperiodene i denne forordning viktige for å sikre en smidig gjennomføring av forordningen og for å unngå usikkerhet i markedene.

• 10) Når det gjelder det arbeidet som Basel-komiteens gruppe for gjennomføring av standarder utfører for å overvåke og vurdere medlemsstatenes gjennomføring av Basel III-regelverket, bør Kommisjonen løpende framlegge oppdaterte rapporter, og minst hver gang det offentliggjøres en framdriftsrapport fra Basel-komiteen om gjennomføringen av Basel III og om gjennomføring og nasjonal vedtakelse av Basel III-regelverk i andre store jurisdiksjoner, herunder en vurdering av om andre staters lover eller forskrifter er i samsvar med de internasjonale minstestandardene, med sikte på å identifisere forskjeller som kan medføre tvil om konkurransevilkårene er like.

• 11) For å fjerne handelshindringer og konkurransevridninger som følge av forskjeller mellom nasjonale lovgivninger, og for å hindre at det oppstår ytterligere handelshindringer og konkurransevridninger, er det derfor nødvendig å vedta en forordning der det fastsettes ensartede regler som skal anvendes i alle medlemsstater.

• 12) Tilsynskrav i form av en forordning vil sikre at kravene får direkte anvendelse. Dette vil sikre ensartede vilkår ettersom det hindrer at det innføres avvikende nasjonale krav som følge av innarbeidingen av et direktiv i nasjonal rett. Denne forordning vil medføre at alle institusjoner følger samme regler i hele Unionen, noe som også vil fremme tilliten til institusjonenes stabilitet, særlig i stressperioder. En forordning vil også redusere reglenes kompleksitet og foretakenes kostnader for å overholde bestemmelsene, særlig for institusjoner som driver grensekryssende virksomhet, og bidra til å fjerne konkurransevridninger. Når det gjelder de særlige forholdene på eiendomsmarkedene, som er kjennetegnet av forskjeller i økonomisk utvikling og rettslige ulikheter som er spesifikke for de enkelte medlemsstatene, regionene eller lokalområdene, bør vedkommende myndigheter kunne fastsette høyere risikovekter eller strengere kriterier på grunnlag av misligholdserfaring og forventet markedsutvikling for eksponeringer med sikkerhet i fast eiendom på bestemte områder.

• 13) På områder som ikke er omfattet av denne forordning, for eksempel dynamiske avsetninger, bestemmelser om nasjonale ordninger for obligasjoner med fortrinnsrett som ikke er knyttet til behandlingen av slike obligasjoner i henhold til bestemmelsene i denne forordning, erverv og innehav av deltakerinteresser både i og utenfor finanssektoren for formål som ikke er knyttet til tilsynskravene i denne forordning, bør vedkommende myndigheter eller medlemsstater kunne innføre nasjonale bestemmelser, forutsatt at de er forenlige med denne forordning.

• 14) De viktigste anbefalingene i Larosière-rapporten, som senere ble gjennomført i Unionen, var innføringen av et felles regelverk og en europeisk ramme for makrotilsyn, som hadde som felles mål å sikre finansiell stabilitet. Det felles regelverket sikrer solide og ensartede rammeregler som fremmer det indre markeds virkemåte og hindrer muligheten for regelverksarbitrasje. På det indre marked for finanstjenester kan makrorisikoene imidlertid være ulike på en rekke punkter, med en rekke nasjonale forhold som fører til at variasjoner kan observeres, for eksempel med hensyn til banksektorens struktur og størrelse i forhold til økonomien som helhet og kredittsyklusen.

• 15) Denne forordning og direktiv 2013/36/EU innfører en rekke verktøyer for å hindre og begrense makro- og systemrisiko, noe som sikrer fleksibilitet samt at disse verktøyene brukes under egnet kontroll, slik at det indre markeds virkemåte ikke skades, samtidig som det også sikres en åpen og konsekvent bruk av slike verktøyer.

• 16) I tillegg til verktøyet i form av en systemrisikobuffer som inngår i direktiv 2013/36/EU, bør det når makro- eller systemrisiko berører en medlemsstat, være mulig for vedkommende eller utpekte myndigheter i den aktuelle medlemsstaten å håndtere disse risikoene gjennom visse særlige nasjonale makrotilsynstiltak når dette anses som en mer effektiv måte å takle disse risikoene på. Den europeiske komité for systemrisiko (ESRB), som ble opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1092/2010 av 24. november 2010(37), og Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet) (EBA), som ble opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1093/2010 av 24. november 201038, bør ha mulighet til å avgi uttalelse om hvorvidt vilkårene for slike nasjonale makrotilsynstiltak er oppfylt, og det bør innføres en unionsordning for å hindre at nasjonale tiltak gjennomføres når det foreligger svært sterke beviser for at de relevante vilkårene ikke er oppfylt. I denne forordning fastsettes ensartede mikrotilsynsregler for institusjoner, men medlemsstatene spiller fortsatt en ledende rolle innenfor makrotilsyn på grunn av sin sakkunnskap og sitt eksisterende ansvar i forbindelse med finansiell stabilitet. Ettersom beslutningen om å vedta nasjonale makrotilsynstiltak omfatter visse vurderinger av risikoer som etter hvert kan påvirke den aktuelle medlemsstatens makroøkonomiske, finansielle og budsjettmessige situasjon, er det i dette særlige tilfellet nødvendig å gi Rådet myndighet til å avslå foreslåtte nasjonale makrotilsynstiltak i henhold til artikkel 291 i TEUV og etter forslag fra Kommisjonen.

• 17) Dersom Kommisjonen har framlagt for Rådet et forslag om å avslå nasjonale makrotilsynstiltak, bør Rådet omgående behandle dette forslaget og beslutte om de nasjonale tiltakene skal avslås. Det kan etter anmodning fra en medlemsstat eller Kommisjonen holdes avstemning i samsvar med Rådets forretningsorden(39). Rådet bør i henhold til artikkel 296 i TEUV begrunne sin beslutning om de vilkårene for Rådets inngripen som er fastsatt i denne forordning. Ettersom makro- og systemrisiko har stor betydning for den berørte medlemsstatens finansmarked, og det derfor er behov for en rask reaksjon, er det viktig at fristen for en slik rådsbeslutning fastsettes til én måned. Dersom Rådet etter en grundig gjennomgåelse av Kommisjonens forslag om å avslå de foreslåtte nasjonale tiltakene, konkluderer med at vilkårene i denne forordning for å avslå de nasjonale tiltakene ikke er oppfylt, bør det alltid gi en klar og entydig begrunnelse.

• 18) Fram til harmoniseringen av likviditetskravene i 2015 og av en uvektet kjernekapitalandel i 2018 bør medlemsstatene kunne anvende slike tiltak som de finner hensiktsmessig, herunder tiltak for å begrense en makro- eller systemrisiko i en bestemt medlemsstat.

• 19) Det bør være mulig å anvende systemrisikobuffere eller enkelttiltak som treffes av medlemsstatene for å håndtere systemrisikoen i disse medlemsstatene, på hele banksektoren eller på en eller flere deler av sektoren, det vil si på institusjoner som har lignende risikoprofiler i sin forretningsvirksomhet, eller på eksponeringer mot en eller flere nasjonale økonomiske eller geografiske sektorer i hele banksektoren.

• 20) Dersom to eller flere medlemsstaters utpekte myndigheter identifiserer de samme endringene i intensiteten i system- eller makrorisikoen som utgjør en risiko for den finansielle stabiliteten på nasjonalt plan i de enkelte medlemsstatene, og som etter de utpekte myndighetenes oppfatning bedre kan håndteres ved hjelp av nasjonale tiltak, kan medlemsstatene oversende en felles melding til Rådet, Kommisjonen, ESRB og EBA. Når de underretter Rådet, Kommisjonen, ESRB og EBA, bør medlemsstatene framlegge relevant dokumentasjon, herunder en begrunnelse for den felles meldingen.

• 21) Kommisjonen bør dessuten gis myndighet til å vedta en delegert rettsakt som midlertidig øker kravene til ansvarlig kapital, til store eksponeringer og til offentliggjøring. Slike bestemmelser bør anvendes i ett år med mindre Europaparlamentet eller Rådet har gjort innsigelse mot den delegerte rettsakten innen tre måneder. Kommisjonen bør gi en begrunnelse for at en slik framgangsmåte anvendes. Kommisjonen bør bare ha myndighet til å pålegge strengere tilsynskrav for eksponeringer som oppstår som følge av markedsutviklingen i eller utenfor Unionen og berører alle medlemsstater.

• 22) En gjennomgåelse av makrotilsynsreglene er berettiget for at Kommisjonen blant annet skal kunne vurdere om makrotilsynsverktøyene i denne forordning eller i direktiv 2013/36/EU er virkningsfulle, effektive og gjennomsiktige, om det bør foreslås nye instrumenter, om dekningen og de mulige gradene av overlapping for makrotilsynsverktøyene til håndtering av lignende risikoer i denne forordning eller direktiv 2013/36/EU er egnet, samt om samspillet mellom internasjonalt avtalte standarder for systemviktige institusjoner og bestemmelsene i denne forordning eller direktiv 2013/36/EU.

• 23) Dersom medlemsstatene vedtar generelle retningslinjer, særlig på områder der Kommisjonen ennå ikke har vedtatt utkast til tekniske standarder, bør disse retningslinjene verken være i strid med unionsretten eller undergrave anvendelsen av den.

• 24) Denne forordning er ikke til hinder for at medlemsstatene, dersom det er hensiktsmessig, kan innføre tilsvarende krav for foretak som ikke er omfattet av forordningens virkeområde.

• 25) De generelle tilsynskravene som er fastsatt i denne forordning, utfylles av individuelle ordninger som vedkommende myndigheter fastsetter på grunnlag av sitt løpende tilsyn med enkeltinstitusjoner. Omfanget av slike tilsynsordninger bør blant annet fastsettes i direktiv 2013/36/EU, ettersom vedkommende myndigheter bør kunne vurdere hvilke ordninger som bør innføres.

• 26) Denne forordning bør ikke berøre vedkommende myndigheters mulighet til å pålegge særlige krav i forbindelse med tilsyns- og evalueringsprosessen omhandlet i direktiv 2013/36/EU, som bør tilpasses institusjonenes risikoprofil.

• 27) Forordning (EU) nr. 1093/2010 har til formål å bedre kvaliteten på og sammenhengen i det nasjonale tilsynet og styrke kontrollen med grupper som driver grensekryssende virksomhet.

• 28) I lys av det økte antallet oppgaver som gis EBA ved denne forordning og direktiv 2013/36/EU, bør Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen sikre at tilstrekkelige menneskelige og finansielle ressurser gjøres tilgjengelige uten unødig opphold.

• 29) I henhold til forordning (EU) nr. 1093/2010 skal EBA handle innenfor rammen av direktiv 2006/48/EF og 2006/49/EF. EBA skal også handle innenfor institusjoners virksomhetsområder i spørsmål som ikke er direkte omfattet av nevnte direktiver, forutsatt at slike tiltak er nødvendige for å sikre en effektiv og konsekvent anvendelse av direktivene. Denne forordning bør ta hensyn til EBAs rolle og funksjon og lette utøvelsen av den myndighet EBA er gitt i henhold til forordning (EU) nr. 1093/2010.

• 30) Etter observasjonsperioden og den fullstendige gjennomføringen av kravet til likviditetsreserve i denne forordning, bør Kommisjonen vurdere om det vil lette den praktiske utformingen av og virksomheten i enkelte likviditetsundergrupper samt gjøre det lettere å fastslå om kriteriene for en særlig gruppeintern behandling for grensekryssende institusjoner er oppfylt, dersom EBA får myndighet til på eget initiativ å gripe inn med bindende megling med sikte på å oppnå felles beslutninger i henhold til artikkel 20 og 21 i denne forordning. På det tidspunktet bør Kommisjonen derfor som en del av en av de regelmessige rapportene om EBAs drift i henhold til artikkel 81 i forordning (EU) nr. 1093/2010 særlig undersøke behovet for å gi EBA slik myndighet, og ta med resultatet av denne undersøkelsen i sin rapport, som bør følges av egnede forslag til regelverk dersom det er hensiktsmessig.

• 31) Ifølge Larosière-rapporten kan mikrotilsyn ikke sikre finansiell stabilitet på en effektiv måte dersom det ikke tas tilstrekkelig hensyn til utviklingen på makronivå, mens makrotilsyn ikke er meningsfullt med mindre det på en eller annen måte kan påvirke tilsynet på mikronivå. Et nært samarbeid mellom EBA og ESRB er av avgjørende betydning for at ESRB skal kunne fungere fullt ut etter hensikten og for oppfølgingen av dens advarsler og anbefalinger. EBA bør særlig kunne oversende til ESRB alle relevante data som er samlet inn av vedkommende myndigheter i samsvar med rapporteringsplikten i denne forordning.

• 32) I lys av den seneste finanskrisens ødeleggende virkninger er denne forordnings overordnede mål å fremme økonomisk nyttig bankvirksomhet som tjener den allmenne interesse, og motvirke ikke-bærekraftig finansspekulasjon som ikke gir reell merverdi. Dette forutsetter en omfattende reform av den måten oppsparte midler kanaliseres inn i produktive investeringer på. For å sikre et levedyktig og mangfoldig bankmiljø i Unionen bør vedkommende myndigheter ha myndighet til å innføre høyere kapitalkrav for systemviktige institusjoner som i kraft av sin forretningsvirksomhet kan utgjøre en trussel mot verdensøkonomien.

• 33) Det er nødvendig med like finansielle krav til institusjoner som forvalter midler eller verdipapirer som tilhører deres kunder, for å sikre lik beskyttelse for sparere samt rettferdige konkurransevilkår for sammenlignbare grupper av institusjoner.

• 34) Ettersom det er direkte konkurranse mellom institusjoner på det indre marked, bør tilsynskravene være likeverdige i hele Unionen, samtidig som det tas hensyn til institusjonenes ulike risikoprofiler.

• 35) Når det for tilsynsformål er nødvendig å fastslå størrelsen på konsolidert ansvarlig kapital for en gruppe av institusjoner, bør beregningen foretas i samsvar med denne forordning.

• 36) I henhold til denne forordning får kravene til ansvarlig kapital anvendelse på individuelt og konsolidert grunnlag, med mindre vedkommende myndigheter ikke anvender tilsyn på individuelt grunnlag når de anser dette som hensiktsmessig. Konsolidert tilsyn på individuelt og konsolidert grunnlag og på tvers av landegrensene er nyttige verktøyer for å føre tilsyn med institusjoner.

• 37) For å sikre tilstrekkelig solvens for institusjoner innenfor en gruppe er det svært viktig at kapitalkravene får anvendelse på grunnlag av gruppens konsoliderte stilling. For å sikre at ansvarlig kapital er hensiktsmessig fordelt innenfor gruppen og om nødvendig er tilgjengelig for å beskytte oppsparte midler, bør kapitalkravene anvendes på de enkelte institusjonene innenfor en gruppe, med mindre dette målet kan nås effektivt på en annen måte.

• 38) Minoritetsinteresser i mellomliggende finansielle holdingselskaper som omfattes av kravene i denne forordning på delkonsolidert grunnlag, kan også innenfor de relevante grensene inngå i gruppens rene kjernekapital ved konsolideringen ettersom både den rene kjernekapitalen i et mellomliggende finansielt holdingselskap, som kan henføres til minoritetsinteresser, og den delen av samme kapital som kan henføres til morforetaket, støtter tapene i datterforetakene på lik linje når de oppstår.

• 39) Den nøyaktige regnskapsmetoden som skal anvendes ved beregning av ansvarlig kapital og ved vurdering av om den er tilstrekkelig med hensyn til den risikoen som en institusjon er eksponert for, samt ved evaluering av konsentrasjonen av eksponeringer, bør ta hensyn til bestemmelsene i rådsdirektiv 86/635/EØF av 8. desember 1986 om bankers og andre finansinstitusjoners årsregnskaper og konsoliderte regnskaper(40), som inneholder visse tilpasninger av bestemmelsene i sjuende rådsdirektiv 83/349/EØF av 13. juni 1983 om konsoliderte regnskaper41, eller i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1606/2002 av 19. juli 2002 om anvendelse av internasjonale regnskapsstandarde42r, avhengig av hvilken av disse rettsaktene som gjelder for institusjoners regnskapsføring i henhold til nasjonal lovgivning.

• 40) For å sikre tilstrekkelig solvens er det viktig å fastsette kapitalkrav som vekter eiendeler og poster utenfor balansen i samsvar med graden av risiko.

• 41) Basel-komiteen vedtok 26. juni 2004 en rammeavtale om internasjonal tilnærming av måling av og krav til kapital («Basel II-regelverket»). De bestemmelsene i direktiv 2006/48/EF og 2006/49/EF som er innlemmet i denne forordning, tilsvarer bestemmelsene i Basel II-regelverket. Ettersom de utfyllende delene av Basel III-regelverket er innarbeidet i denne forordning, tilsvarer denne forordning bestemmelsene i Basel II- og Basel III-regelverket.

• 42) Det er svært viktig å ta hensyn til mangfoldet av institusjoner i Unionen ved å fastsette alternative metoder for beregning av kapitalkrav for kredittrisiko som omfatter ulike nivåer av risikofølsomhet, og som krever ulike grader av kompleksitet. Bruk av ekstern kredittvurdering og institusjoners egne estimater for individuelle kredittrisikoparametrer innebærer en betydelig forbedring når det gjelder kredittrisikoreglenes risikofølsomhet og tilsynsmessige kvalitet. Institusjonene bør oppmuntres til å gå over til mer risikofølsomme metoder. Ved utarbeiding av estimater som er nødvendige for å anvende kredittrisikometodene i denne forordning, bør institusjonene forbedre sine metoder for kredittrisikomåling og kredittrisikostyring for å gjøre slike metoder tilgjengelige for fastsettelse av lovfestede krav til ansvarlig kapital, som gjenspeiler arten og omfanget av enkeltinstitusjoners prosesser samt deres kompleksitet. I denne sammenheng bør databehandling i forbindelse med inngåelse og håndtering av eksponeringer mot kunder anses å omfatte utvikling og validering av systemer for kredittrisikostyring og -måling. Dette tjener ikke bare institusjoners rettmessige interesser, men også formålet for denne forordning, som er å anvende bedre metoder for risikomåling og -styring og også å bruke disse i forbindelse med lovfestede krav til ansvarlig kapital. Likevel krever mer risikofølsomme metoder omfattende sakkunnskap og betydelige ressurser samt data av høy kvalitet og tilstrekkelig omfang. Institusjonene bør derfor overholde høye standarder før de anvender disse metodene i forbindelse med lovfestede krav til ansvarlig kapital. I lys av det pågående arbeidet med å sikre egnede sikkerhetsordninger for interne modeller bør Kommisjonen utarbeide en rapport om muligheten for å heve Basel I-gulvet, sammen med et forslag til regelverk dersom det er hensiktsmessig.

• 43) Kapitalkravene bør stå i forhold til den risikoen som skal dekkes. Særlig bør den reduksjonen i risikonivå som oppstår som følge av et stort antall relativt små eksponeringer, gjenspeiles i kapitalkravene.

• 44) Små og mellomstore bedrifter (SMB-er) utgjør en av grunnpilarene i Unionens økonomi ettersom de spiller en grunnleggende rolle når det gjelder å skape økonomisk vekst og sysselsetting. Gjenopprettingen av og den framtidige veksten i Unionens økonomi er i stor utstrekning avhengig av at SMB-er som er etablert i Unionen, har tilgang til kapital og finansiering slik at de kan foreta nødvendige investeringer for å innføre ny teknologi og nytt utstyr med sikte på å øke konkurranseevnen. De begrensede alternative finansieringskildene har gjort SMB-er som er etablert i Unionen, enda mer sårbare for bankkrisens virkninger. Det er derfor viktig å redusere den eksisterende finansieringskløften for SMB-er og sikre en tilstrekkelig strøm av bankkreditt til SMB-er i den nåværende situasjonen. Kapitalkravene for eksponeringer mot SMB-er bør reduseres gjennom anvendelse av en støttefaktor på 0,7619 for å gjøre det mulig for kredittinstitusjoner å øke utlånene til SMB-er. For å nå dette målet bør kredittinstitusjoner utelukkende utnytte den kapitallettelsen som følger av anvendelsen av støttefaktoren, for å sikre en tilstrekkelig kredittstrøm til SMB-er som er etablert i Unionen. Vedkommende myndigheter bør regelmessig overvåke kredittinstitusjonenes samlede eksponeringer mot SMB-er og det samlede kapitalfradraget.

• 45) I samsvar med Basel-komiteens beslutning godkjent av GHOS 10. januar 2011 bør alle andre godkjente kjernekapitalinstrumenter og tilleggskapitalinstrumenter i en institusjon fullt ut og permanent kunne nedskrives eller konverteres fullt ut til ren kjernekapital på det tidspunktet institusjonen ikke lenger er levedyktig. Nødvendig regelverk for å sikre at ansvarlig kapital-instrumenter er omfattet av ordningen for ytterligere tapsdekning, bør innarbeides i unionsretten som en del av kravene i forbindelse med gjenoppretting og krisehåndtering av institusjoner. Dersom unionsregelverk som gjelder kravet om at kapitalinstrumenter fullt ut og permanent bør kunne nedskrives til null eller konverteres til rene kjernekapitalinstrumenter dersom en institusjon ikke lenger anses som levedyktig, ikke er vedtatt innen 31. desember 2015, bør Kommisjonen undersøke og avlegge rapport om hvorvidt denne bestemmelsen bør innlemmes i denne forordning, og i lys av denne undersøkelsen framlegge egnede forslag til regelverk.

• 46) Bestemmelsene i denne forordning er i samsvar med forholdsmessighetsprinsippet, idet det særlig tas hensyn til forskjellene mellom institusjoner når det gjelder deres størrelse, omfanget av deres virksomhet og deres virksomhetsområde. Samsvar med forholdsmessighetsprinsippet betyr også at enklest mulige framgangsmåter for kredittvurdering, også ved bruk av den interne kredittvurderingsmetoden (Internal Ratings Based Method – heretter kalt IRB-metoden), kan anvendes på massemarkedseksponeringer. Medlemsstatene bør sikre at kravene fastsatt i denne forordning anvendes på en måte som står i forhold til arten, omfanget og kompleksiteten av de risikoene som er knyttet til en institusjons forretningsmodell og virksomhet. Kommisjonen bør sikre at delegerte rettsakter og gjennomføringsrettsakter samt tekniske regulerings- og gjennomføringsstandarder er i samsvar med forholdsmessighetsprinsippet, for å garantere at denne forordning anvendes på en forholdsmessig måte. EBA bør derfor sikre at alle tekniske regulerings- og gjennomføringsstandarder utformes på en slik måte at de er i samsvar med og opprettholder forholdsmessighetsprinsippet.

• 47) Vedkommende myndigheter bør vie tilstrekkelig oppmerksomhet til tilfeller der de har mistanke om at opplysninger anses som forretningshemmeligheter eller som fortrolige, for å unngå offentliggjøring av slike opplysninger. Selv om en institusjon kan velge ikke å offentliggjøre opplysninger dersom disse anses som forretningshemmeligheter eller som fortrolige, bør det faktum at opplysninger anses som forretningshemmeligheter eller som fortrolige, ikke innebære ansvarsfraskrivelse som følge av en manglende offentliggjøring av disse opplysningene, når en slik offentliggjøring anses å ha vesentlig virkning.

• 48) Denne forordning tar hensyn til utviklingen og gir institusjoner mulighet til å velge mellom tre kredittrisikometoder av varierende kompleksitet. For å gi særlig mindre institusjoner mulighet til å velge den mer risikofølsomme IRB-metoden, bør de relevante bestemmelsene forstås slik at eksponeringskategoriene omfatter alle eksponeringer som direkte eller indirekte likestilles med dem i denne forordning. Som hovedregel bør vedkommende myndigheter ikke gjøre forskjell på de tre metodene når det gjelder tilsynsprosessen, det vil si at institusjoner som driver virksomhet i samsvar med bestemmelsene i standardmetoden, ikke bør være underlagt strengere tilsyn bare av den grunn.

• 49) Metoder for kredittrisikoreduksjon bør i større grad anerkjennes innenfor rammen av regler som skal sikre at solvensen ikke blir undergravd av at tiltak feilaktig anerkjennes som risikoreduserende. Når det er mulig, bør sikkerhet som normalt anvendes av banker i de ulike medlemsstatene for å redusere kredittrisikoen, anerkjennes i standardmetoden, men også i de andre metodene.

• 50) For å sikre at risikoer og risikoreduksjon som følge av institusjoners verdipapiriseringsvirksomhet og investeringer gjenspeiles i kapitalkravene for institusjoner på en hensiktsmessig måte, er det nødvendig å innføre regler som sikrer en risikofølsom og tilsynsmessig forsvarlig behandling av slik virksomhet og slike investeringer. For dette formål er det behov for en klar og omfattende definisjon av verdipapirisering som omfatter alle transaksjoner eller ordninger der kredittrisikoen knyttet til en eksponering eller en gruppe av eksponeringer deles opp i transjer. En eksponering som skaper en direkte betalingsforpliktelse for en transaksjon eller en ordning som anvendes for å finansiere eller drive fysiske eiendeler, bør ikke anses som en eksponering mot en verdipapirisering, selv om transaksjonen eller ordningen omfatter betalingsforpliktelser med varierende prioritet.

• 51) I tillegg til overvåking som skal sikre finansiell stabilitet, er det behov for ordninger som har til formål å forbedre og utvikle en effektiv overvåking og forebygging av potensielle bobler for å sikre best mulig kapitalfordeling i lys av makroøkonomiske utfordringer og mål, særlig med hensyn til langsiktig investering i realøkonomien.

• 52) Operasjonell risiko er en betydelig risiko som institusjoner står overfor, og som må dekkes av ansvarlig kapital. Det er svært viktig å ta hensyn til mangfoldet av institusjoner i Unionen ved å fastsette alternative metoder for beregning av krav til operasjonell risiko som omfatter ulike nivåer av risikofølsomhet, og som krever ulike grader av kompleksitet. Det bør foreligge egnede incitamenter for institusjonene til å gå over til mer risikofølsomme metoder. I lys av at metodene for måling og styring av operasjonell risiko er under utvikling, bør reglene fortløpende gjennomgås og ajourføres når dette er hensiktsmessig, herunder i tilknytning til kravene på ulike forretningsområder og anerkjennelse av teknikker for risikoreduksjon. Det bør i denne sammenhengen rettes særlig oppmerksomhet mot muligheten for å ta hensyn til forsikring i de enkle metodene for beregning av kapitalkrav for operasjonell risiko.

• 53) Overvåking av og kontroll med institusjoners eksponeringer bør være en integrert del av tilsynet med disse institusjonene. En altfor stor konsentrasjon av eksponeringer mot en enkelt motpart eller en gruppe av innbyrdes tilknyttede motparter kan innebære en uakseptabel tapsrisiko. En slik situasjon kan anses som skadelig for en institusjons solvens.

• 54) Når det avgjøres om det foreligger en gruppe av innbyrdes tilknyttede motparter og dermed eksponeringer som utgjør en enkelt risiko, er det også viktig å ta hensyn til risiko som oppstår gjennom en felles kilde til vesentlig finansiering som institusjonen selv, dens finansielle gruppe eller dens tilknyttede parter stiller til rådighet.

• 55) Selv om det er ønskelig at beregningen av eksponeringsverdien bygger på den som anvendes i forbindelse med kravene til ansvarlig kapital, bør det vedtas regler for overvåking av store eksponeringer uten anvendelse av risikovekting eller risikograder. De kredittrisikoreduksjonsteknikkene som anvendes i forbindelse med solvensordningen, er dessuten utformet ut fra en antakelse om god spredning av kredittrisikoen. Når det gjelder store eksponeringer med konsentrasjonsrisiko i forbindelse med et enkelt navn, er kredittrisikoen ikke godt spredt. Virkningen av disse teknikkene bør derfor være underlagt beskyttelsestiltak for tilsynsformål. I denne forbindelse er det nødvendig å sørge for en effektiv gjenoppretting av kredittbeskyttelse ved store eksponeringer.

• 56) Ettersom et tap på en eksponering mot en institusjon kan være like alvorlig som et tap på enhver annen eksponering, bør slike eksponeringer behandles og rapporteres på samme måte som alle andre eksponeringer. Det er innført en alternativ kvantitativ grense for å redusere den uforholdsmessig store virkningen av en slik framgangsmåte for mindre institusjoner. I tillegg unntas svært kortsiktige eksponeringer knyttet til pengeoverføringer, herunder yting av betalingstjenester, clearing-, oppgjørs- og deponeringstjenester for kunder, for å sikre at finansmarkeder og tilhørende infrastruktur virker på en tilfredsstillende måte. Disse tjenestene omfatter for eksempel clearing og oppgjør av kontanttransaksjoner og lignende virksomhet for å lette oppgjør. De tilknyttede eksponeringene omfatter eksponeringer som ikke kan forutses, og som en kredittinstitusjon derfor ikke har full kontroll over, blant annet saldo på interbankkontoer som følge av kundebetalinger, herunder krediterte eller debiterte gebyrer og renter, og andre betalinger for kundetjenester samt stilt eller mottatt sikkerhet.

• 57) Det er viktig at interessene i foretak som omformer lån til omsettelige verdipapirer og andre finansielle instrumenter (initiativtakende eller organiserende institusjoner), og i foretak som investerer i disse verdipapirene eller instrumentene (investorer), sammenfaller. For å oppnå dette bør den initiativtakende eller organiserende institusjonen beholde en vesentlig interesse i de underliggende eiendelene. Det er derfor viktig for initiativtakende eller organiserende institusjoner å beholde en eksponering mot risikoen knyttet til de aktuelle lånene. Mer generelt bør verdipapiriseringstransaksjoner ikke struktureres på en slik måte at anvendelse av tilbakeholdingskravet unngås, særlig gjennom en gebyr- eller premieordning eller begge deler.. Kravet om å beholde en eksponering bør gjelde i alle situasjoner der den økonomiske substansen i en verdipapirisering får anvendelse, uansett hvilke rettslige strukturer eller instrumenter som anvendes for å oppnå denne økonomiske substansen. Særlig når kredittrisikoen overføres ved verdipapirisering, bør investorene treffe sine beslutninger først etter å ha utvist behørig aktsomhet («due diligence»), og til dette trenger de tilstrekkelige opplysninger om verdipapiriseringene.

• 58) I denne forordning fastsettes det også at tilbakeholdingskravet ikke skal anvendes mer enn én gang. For en gitt verdipapirisering er det tilstrekkelig at bare den initiativtakende eller organiserende institusjonen eller den opprinnelige långiveren er omfattet av kravet. Dersom verdipapiriseringstransaksjoner omfatter andre verdipapiriseringer som er underliggende eksponeringer, bør tilbakeholdingskravet på tilsvarende måte få anvendelse bare på den verdipapiriseringen som omfattes av investeringen. Kjøpte fordringer bør ikke være omfattet av tilbakeholdingskravet dersom de oppstår i forbindelse med foretaksvirksomhet der de overføres eller selges med rabatt for å finansiere slik virksomhet. Vedkommende myndigheter bør anvende risikovekten ved manglende overholdelse av forpliktelser knyttet til behørig aktsomhet og risikostyring i forbindelse med verdipapiriseringer ved større overtredelser av retningslinjer og framgangsmåter som er relevante for analysen av de underliggende risikoene. Kommisjonen bør også undersøke om det å unngå flere anvendelser av tilbakeholdingskravet, kan føre til praksis der tilbakeholdingskravet omgås, og om vedkommende myndigheter håndhever verdipapiriseringsreglene på en effektiv måte.

• 59) For å kunne foreta en korrekt vurdering av risikoene som oppstår gjennom verdipapiriseringseksponeringer både i og utenfor handelsporteføljen, bør det vises behørig aktsomhet. Videre bør kravene om behørig aktsomhet være forholdsmessige. Framgangsmåtene for behørig aktsomhet bør bidra til å skape større tillit mellom initiativtakende institusjoner, organiserende institusjoner og investorer. Det er derfor ønskelig at relevante opplysninger om framgangsmåtene for behørig aktsomhet framlegges på egnet måte.

• 60) Dersom en institusjon påtar seg en eksponering mot sitt eget morforetak eller mot andre datterforetak av morforetaket, er særlig aktsomhet påkrevd. Institusjonenes håndtering av eksponeringer av denne typen som de har inngått, bør være fullstendig uavhengig, i samsvar med prinsippene for forsvarlig forvaltning, uten hensyn til andre omstendigheter. Dette er særlig viktig i tilfelle av store eksponeringer og i tilfeller som ikke bare gjelder gruppeintern administrasjon eller vanlige gruppeinterne transaksjoner. Vedkommende myndigheter bør vie særlig oppmerksomhet til slike gruppeinterne eksponeringer. Det er imidlertid ikke nødvendig å anvende slike standarder dersom morforetaket er et finansielt holdingselskap eller en kredittinstitusjon, eller dersom de andre datterforetakene enten er kredittinstitusjoner, finansinstitusjoner eller foretak som yter tilknyttede tjenester, forutsatt at alle disse foretakene er underlagt tilsynet med kredittinstitusjonen på konsolidert grunnlag.

• 61) I lys av at reglene for kapitalkrav er risikofølsomme, er det ønskelig regelmessig å kontrollere om de har betydelige virkninger på den økonomiske konjunkturen. Kommisjonen bør, idet det tas hensyn til bidraget fra Den europeiske sentralbank (ESB), avgi en rapport om dette til Europaparlamentet og Rådet.

• 62) Kapitalkravene til varehandlere, herunder forhandlere som for tiden er unntatt fra kravene i europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/39/EF av 21. april 2004 om markeder for finansielle instrumenter(43), bør gjennomgås.

• 63) Liberaliseringen av gassmarkedet og markedet for elektrisk kraft er både økonomisk og politisk viktig for Unionen. Med tanke på dette bør kapitalkravene og andre tilsynsregler som får anvendelse på foretak som driver virksomhet i disse markedene, være forholdsmessige og ikke i utilbørlig grad påvirke arbeidet med å oppnå liberaliseringsmålet. Det bør særlig tas hensyn til dette målet når denne forordning gjennomgås.

• 64) Institusjoner som investerer i reverdipapiriseringer, bør vise behørig aktsomhet også med hensyn til de underliggende verdipapiriseringene og de eksponeringene som ikke er verdipapiriseringer, og som i siste ledd er underliggende instrumenter for verdipapiriseringene. Institusjonene bør vurdere om eksponeringer i forbindelse med programmer for sertifikater med sikkerhet i eiendeler utgjør reverdipapiriseringseksponeringer, herunder eksponeringer i forbindelse med programmer som erverver transjer med høy prioritet av separate grupper av hele lån, der ingen av disse lånene er en verdipapiriseringseksponering eller reverdipapiriseringseksponering, og der «førstetapsbeskyttelse» for hver investering ytes av lånenes selger. I den siste situasjonen bør en gruppespesifikk likviditetsfasilitet normalt ikke anses som en reverdipapiriseringseksponering ettersom den utgjør en transje av en enkelt gruppe av eiendeler (det vil si den relevante gruppen av hele lån) som ikke inneholder noen verdipapiriseringseksponeringer. En kredittforbedring for hele programmet som bare dekker en del av tapene ut over beskyttelsen fra selgeren i de ulike gruppene, vil derimot normalt utgjøre en oppdeling i transjer av risikoen i en gruppe av flere eiendeler som inneholder minst én verdipapiriseringseksponering, og vil derfor være en reverdipapiriseringseksponering. Dersom et slikt program finansierer seg selv med en enkelt kategori av sertifikater, og dersom enten kredittforbedringen for hele programmet ikke er en reverdipapirisering eller sertifikatet fullt ut støttes av den organiserende institusjonen, slik at den som har investert i sertifikatet, blir faktisk eksponert for den organiserende institusjonens kredittrisiko i stedet for de underliggende gruppene eller de underliggende eiendelene, bør dette sertifikatet imidlertid normalt ikke anses som en reverdipapiriseringseksponering.

• 65) Bestemmelsene om forsvarlig verdsetting av handelsporteføljen bør få anvendelse på alle instrumenter målt til virkelig verdi i og utenfor institusjonenes handelsportefølje. Det bør tydeliggjøres at i tilfeller der forsvarlig verdsetting vil føre til en lavere balanseført verdi enn den som faktisk er bokført, bør den absolutte verdien av forskjellen trekkes fra den ansvarlige kapitalen.

• 66) Når det gjelder verdipapiriseringsposisjoner som i henhold til denne forordning skal ha en risikovekt på 1 250 %, bør institusjonene kunne velge enten å anvende et kapitalkrav på dem eller å trekke dem fra i den rene kjernekapitalen, uavhengig av om posisjonene er i eller utenfor handelsporteføljen.

• 67) Initiativtakende eller organiserende institusjoner bør ikke kunne omgå forbudet mot implisitt støtte ved å benytte sin handelsportefølje til å yte slik støtte.

• 68) Uten at det berører de opplysningene som denne forordning uttrykkelig krever, bør målet med opplysningskravene være å gi markedsdeltakerne nøyaktige og omfattende opplysninger om de enkelte institusjonenes risikoprofiler. Det bør derfor kreves at institusjonene offentliggjør ytterligere opplysninger som ikke er uttrykkelig nevnt i denne forordning, når slik offentliggjøring er nødvendig for å nå dette målet. Samtidig bør vedkommende myndigheter vie tilstrekkelig oppmerksomhet til tilfeller der de har mistanke om at opplysninger anses som forretningshemmeligheter eller som fortrolige, med sikte på å unngå offentliggjøring av slike opplysninger.

• 69) Dersom det i en ekstern kredittvurdering av en verdipapiriseringsposisjon tas hensyn til virkningen av en kredittbeskyttelse som den investerende institusjonen selv har stilt til rådighet, bør institusjonen ikke kunne dra fordel av den lavere risikovekten som beskyttelsen medfører. Verdipapiriseringsposisjonen bør ikke trekkes fra kapitalen dersom det finnes andre metoder for å fastsette en risikovekt som tilsvarer den faktiske risikoen som er knyttet til posisjonen, uten at det tas hensyn til denne kredittbeskyttelsen.

• 70) I lys av den dårlige kvaliteten på de nylig registrerte resultatene bør kravene til interne modeller for beregning av kapitalkravene for markedsrisiko heves. Særlig bør de bedre fange opp risiko med hensyn til kredittrisiko i handelsporteføljen. Dessuten bør det i beregningen av kapitalkravene inngå en bestanddel som omfatter stressituasjoner som skjerper kapitalkravene når markedssituasjonen forverres, og som reduserer risikoen for en prosyklisk utvikling. Institusjonene bør også foreta omvendte stresstester for å undersøke hvilke scenarioer som kunne utfordre institusjonens levedyktighet, med mindre de kan påvise at en slik test er overflødig. I lys av de særskilte vanskelighetene som nylig har vært knyttet til behandling av verdipapiriseringsposisjoner med metoder som bygger på interne modeller, bør anerkjennelse av institusjonenes modellering av risiko for verdipapiriseringer for å beregne kapitalkrav i handelsporteføljen begrenses, og det bør i stedet innføres et standardisert kapitalkrav for verdipapiriseringsposisjoner i handelsporteføljen.

• 71) I denne forordning fastsettes begrensede unntak for visse korrelasjonshandelsaktiviteter, der tilsynsmyndigheten kan tillate en institusjon å beregne samlet kapitalkrav for risiko som er underlagt strenge krav. I slike tilfeller bør det kreves at institusjonen pålegger disse virksomhetene et kapitalkrav som tilsvarer det høyeste av det kapitalkravet som er beregnet i samsvar med den interne metoden, og 8 % av kravet til ansvarlig kapital for spesifikk risiko i samsvar med den standardiserte målemetoden. Det bør ikke kreves at disse eksponeringene omfattes av kapitalkravet for økt risiko, men de bør medregnes i beløpet for både «value-at-risk» og for «value-at-risk» i stressituasjoner.

• 72) I lys av arten og omfanget av de uventede tapene som institusjoner opplevde under den finansielle og økonomiske krisen, er det nødvendig ytterligere å forbedre kvaliteten på og harmoniseringen av den ansvarlige kapitalen som institusjoner skal ha. Dette bør omfatte innføring av en ny definisjon av de kjernekapitalpostene som er tilgjengelige for å dekke uventede tap etter hvert som de oppstår, en bedre definisjon av hybridkapital og ensartede justeringer av den ansvarlige kapitalen for tilsynsformål. Det er også nødvendig å heve nivået for ansvarlig kapital vesentlig og innføre nye kapitaldekningsprosenter rettet mot de viktigste postene av den ansvarlige kapitalen som er tilgjengelige for å dekke uventede tap etter hvert som de oppstår. Det forventes at institusjoner hvis aksjer er opptatt til notering på et regulert marked, skal oppfylle kapitalkravene for kjernekapitalpostene med bare slike aksjer som oppfyller strenge kriterier for kjernekapitalinstrumentene og institusjonens bokførte reserver. For å ta behørig hensyn til de ulike juridiske formene som driften i institusjoner i Unionen har, bør de strenge kriteriene for kjernekapitalinstrumentene sikre at kjernekapitalinstrumentene for institusjoner hvis aksjer ikke er opptatt til notering på et regulert marked, er av høyeste kvalitet. Dette bør ikke hindre institusjoner i å betale, for aksjer med differensiert stemmerett eller uten stemmerett, utdelinger som er flere ganger større enn dem som betales for aksjer som relativt sett har en større stemmevekt, forutsatt at de strenge kriteriene for rene kjernekapitalinstrumenter oppfylles, uavhengig av stemmevekten, herunder kriteriene for fleksible utbetalinger, og forutsatt at en eventuell utdeling foretas for alle aksjer som den aktuelle institusjonen har utstedt.

• 73) Det finnes ulike typer handelsfinansieringseksponeringer, men de har felles kjennetegn som blant annet lav verdi, kort løpetid og en identifiserbar kilde til tilbakebetaling. De er basert på vare- og tjenestebevegelser som støtter realøkonomien og i de fleste tilfeller hjelper små foretak med deres daglige behov, og skaper dermed økonomisk vekst og arbeidsplasser. De inn- og utgående strømmene står vanligvis i forhold til hverandre, og likviditetsrisikoen er derfor begrenset.

• 74) Det er hensiktsmessig at EBA løpende fører en liste over alle former for kapitalinstrumenter i hver medlemsstat som kvalifiserer som rene kjernekapitalinstrumenter. Fra denne listen bør EBA fjerne instrumenter som ikke er statsstøtteinstrumenter, som er utstedt etter datoen for denne forordnings ikrafttredelse, og som ikke oppfyller kriteriene i denne forordning, og EBA bør offentliggjøre at de er fjernet. Dersom instrumenter som EBA har fjernet fra listen, fortsatt anerkjennes etter EBAs offentliggjøring, bør EBA fullt ut utøve sin myndighet, særlig myndighet gitt i henhold til artikkel 17 i forordning (EU) nr. 1093/2010 i forbindelse med overtredelser av unionsretten. Det minnes om at en tretrinnsordning får anvendelse for å sikre reaksjoner som står i forhold til alvoret i tilfeller av uriktig eller utilstrekkelig anvendelse av unionsretten, der EBA som et første skritt har myndighet til å undersøke nasjonale myndigheters påståtte uriktige eller utilstrekkelige anvendelse av unionsretten i forbindelse med tilsyn, som avsluttes med en anbefaling. Som et andre trinn og dersom vedkommende nasjonale myndighet ikke følger anbefalingen, har Kommisjonen myndighet til å utstede en formell uttalelse som tar hensyn til EBAs anbefaling, og til å kreve at vedkommende myndighet treffer nødvendige tiltak for å sikre overholdelse av unionsretten. I ekstraordinære situasjoner der den berørte vedkommende myndighet vedvarende unnlater å gjennomføre tiltak, har EBA som et tredje trinn og som en siste utvei myndighet til å treffe beslutninger som rettes til den enkelte finansinstitusjon. Det minnes dessuten om at Kommisjonen i henhold til artikkel 258 i TEUV har myndighet til å bringe saken inn for Den europeiske unions domstol dersom den anser at en medlemsstat ikke har oppfylt en forpliktelse i henhold til traktatene.

• 75) Denne forordning bør ikke påvirke vedkommende myndigheters mulighet til å beholde prosesser for forhåndsgodkjenning av avtalene om annen godkjent kjernekapital og tilleggskapitalinstrumenter. I disse tilfellene bør kapitalinstrumentene bare regnes med i institusjonens annen godkjente kjernekapital eller tilleggskapital når disse godkjenningsprosessene er gjennomført.

• 76) For å styrke markedsdisiplinen og øke den finansielle stabiliteten er det nødvendig å innføre nærmere krav til opplysninger om formen og arten av lovfestet kapital samt om justeringer for tilsynsformål som er foretatt for å sikre at investorer og innskytere er tilstrekkelig opplyst om institusjoners solvens.

• 77) Det er dessuten nødvendig at vedkommende myndigheter kjenner til omfanget, i det minste samlet, av gjenkjøpsavtaler, verdipapirutlån og alle former for heftelser på eiendeler. Slike opplysninger bør oversendes til vedkommende myndigheter. For å styrke markedsdisiplinen bør det fastsettes nærmere krav om offentliggjøring av opplysninger om gjenkjøpsavtaler og sikret finansiering.

• 78) Den nye definisjonen av kapital og krav til lovfestet kapital bør innføres på en slik måte at det tas hensyn til at det er ulike utgangspunkter og forhold i ulike stater, og slik at de opprinnelige ulikhetene knyttet til de nye standardene vil bli redusert i overgangsperioden. For å sikre hensiktsmessig kontinuitet i nivået på ansvarlig kapital vil instrumenter som er utstedt før denne forordnings anvendelsesdato i forbindelse med et rekapitaliseringstiltak i henhold til statsstøttereglene, være omfattet av overgangsregler i hele overgangsperioden. Avhengighet av statsstøtte bør begrenses mest mulig i framtiden. Denne forordning bør imidlertid, i den utstrekning statsstøtte viser seg å være nødvendig i visse situasjoner, fastsette en ramme for håndtering av slike situasjoner. I denne forordning bør det særlig fastsettes hvordan ansvarlig kapital-instrumenter som er utstedt i forbindelse med et rekapitaliseringstiltak i henhold til statsstøttereglene, bør behandles. Institusjonenes mulighet til å dra fordel av en slik behandling bør være underlagt strenge vilkår. I den utstrekning en slik behandling tillater avvik fra de nye kriteriene for kvaliteten på ansvarlig kapital-instrumenter, bør disse avvikene dessuten i størst mulig omfang begrenses. Ved behandling av eksisterende kapitalinstrumenter som er utstedt i forbindelse med et rekapitaliseringstiltak i henhold til statsstøttereglene, bør det klart skjelnes mellom de kapitalinstrumentene som oppfyller kravene i denne forordning, og de som ikke gjør det. Det bør derfor fastsettes egnede overgangsbestemmelser i denne forordning for sistnevnte tilfelle.

• 79) I henhold til direktiv 2006/48/EF skulle kredittinstitusjoner til 31. desember 2011 ha en ansvarlig kapital som minst tilsvarer et fastsatt minstebeløp. I lys av de fortsatte virkningene av finanskrisen i banksektoren og forlengelsen av overgangsordningene for kapitalkrav, som er vedtatt av Basel-komiteen, bør en lavere grense gjeninnføres i et begrenset tidsrom, til det er etablert tilstrekkelig ansvarlig kapital i samsvar med overgangsbestemmelsene om ansvarlig kapital som er fastsatt i denne forordning, og som vil bli innført gradvis fra denne forordnings anvendelsesdato til 2019.

• 80) For grupper som i vesentlig omfang driver bank- eller investeringsvirksomhet og forsikringsvirksomhet, er det fastsatt særlige bestemmelser om dobbelttelling av kapital i europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/87/EF av 16. desember 2002 om utvidet tilsyn med kredittinstitusjoner, forsikringsforetak og investeringsforetak i et finansielt konglomerat(44). Direktiv 2002/87/EF bygger på internasjonalt anerkjente prinsipper for håndtering av risiko i ulike sektorer. Denne forordning styrker anvendelsen av disse reglene for finansielle konglomerater på grupper av banker og verdipapirforetak, og sikrer en konsekvent og sammenhengende anvendelse. Eventuelle ytterligere nødvendige endringer vil bli behandlet i forbindelse med gjennomgåelsen av direktiv 2002/87/EF, som forventes i 2015.

• 81) Finanskrisen viste tydelig at institusjoner i stor utstrekning undervurderte motpartsrisikoen i forbindelse med OTC-derivater. G20 oppfordret derfor i september 2009 til at flere OTC-derivater skulle cleares gjennom en sentral motpart. Videre anmodet G20 om at OTC-derivater som ikke kan cleares sentralt, skulle omfattes av høyere krav til ansvarlig kapital for på riktig måte å gjenspeile den høyere risikoen som er knyttet til dem.

• 82) Etter anmodningen fra G20 gjennomførte Basel-komiteen, som ledd i Basel III-regelverket, vesentlige endringer i motpartsrisikoordningen. Det forventes at Basel III-regelverket i vesentlig grad vil øke kravene til ansvarlig kapital når det gjelder institusjoners OTC-derivat- og verdipapirfinansieringstransaksjoner, og innføre viktige incentiver for institusjonene til å anvende sentrale motparter. Det forventes også at Basel III-regelverket vil stimulere til bedre risikostyring ved motpartsrisikoeksponeringer og til endring av den nåværende ordningen for behandling av motpartsrisikoeksponeringer mot sentrale motparter.

• 83) Institusjonene bør ha ytterligere ansvarlig kapital på grunn av risikoen for kredittverdijustering som er knyttet til OTC-derivater. Institusjonene bør også anvende en høyere korrelasjonsfaktor for eiendelsverdi ved beregningen av krav til ansvarlig kapital for motpartsrisikoeksponeringer i forbindelse med OTC-derivater og verdipapirfinansieringstransaksjoner overfor visse finansinstitusjoner. Det bør også kreves at institusjoner forbedrer målingen og styringen av motpartsrisiko vesentlig gjennom bedre håndtering av feil vei-risiko, motparter med høy gjeldsgrad og sikkerhet, fulgt av tilsvarende forbedringer av ettertesting og stresstesting.

• 84) Handelseksponeringer mot sentrale motparter nyter vanligvis godt av den multilaterale avregnings- og tapsdelingsordningen som sentrale motparter har. De medfører derfor svært lav motpartsrisiko og bør være omfattet av et svært lavt krav til ansvarlig kapital. Samtidig bør dette kravet være positivt for å sikre at institusjoner følger og overvåker sine eksponeringer mot sentrale motparter som ledd i god risikostyring, og for å gjenspeile at heller ikke handelseksponeringer mot sentrale motparter er uten risiko.

• 85) En sentral motparts misligholdsfond er en ordning som gjør det mulig å dele (spre) tap mellom den sentrale motpartens clearingmedlemmer. Det anvendes dersom tapene som den sentrale motparten påføres som følge av et clearingmedlems mislighold, overstiger de marginene og bidragene til misligholdsfondet som er innbetalt av nevnte clearingmedlem, og eventuelle andre beskyttelsestiltak som den sentrale motparten kan treffe før den anvender de øvrige clearingmedlemmenes bidrag til misligholdsfondet. Tapsrisikoen ved eksponeringer i tilknytning til bidrag til misligholdsfond er derfor større enn tapsrisikoen ved handelseksponeringer. Denne eksponeringstypen bør derfor være omfattet av et høyere krav til ansvarlig kapital.

• 86) En sentral motparts «hypotetiske kapital» bør være en variabel som er nødvendig for å bestemme kravet til ansvarlig kapital for et clearingmedlems eksponeringer i tilknytning til dets bidrag til en sentral motparts misligholdsfond. Den bør ikke anses som noe annet. Den bør særlig ikke anses som det kapitalbeløpet vedkommende myndighet pålegger en sentral motpart å ha.

• 87) Gjennomgåelsen av behandlingen av motpartsrisiko, og særlig innføringen av høyere krav til ansvarlig kapital for tosidige derivatkontrakter for å gjenspeile den høyere risikoen slike kontrakter medfører for finanssystemet, utgjør en vesentlig del av Kommisjonens innsats for å skape effektive, sikre og solide derivatmarkeder. Denne forordning utfyller derfor europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 648/2012 av 4. juli 2012 om OTC-derivater, sentrale motparter og transaksjonsregistre(45).

• 88) Kommisjonen bør innen 31. desember 2015 gjennomgå de relevante unntakene for store eksponeringer. Avhengig av resultatet av denne gjennomgåelsen bør medlemsstatene fortsatt kunne bestemme om visse store eksponeringer skal unntas fra disse reglene i en tilstrekkelig lang overgangsperiode. På grunnlag av arbeidet som er utført i forbindelse med forberedelsen av og forhandlingene om europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/111/EF av 16. september 2009 om endring av direktiv 2006/48/EF, 2006/49/EF og 2007/64/EF med hensyn til banker tilknyttet sentralorganer, visse elementer knyttet til ansvarlig kapital, store eksponeringer, tilsynsordninger og krisehåndtering(46), og idet det tas hensyn til utviklingen på dette området internasjonalt og i Unionen, bør Kommisjonen undersøke om disse unntakene fortsatt bør anvendes skjønnsmessig eller mer allment, og om risikoene knyttet til disse eksponeringene håndteres med andre effektive midler i henhold til denne forordning.

• 89) For å sikre at vedkommende myndigheters unntak for eksponeringer ikke gis på bekostning av sammenhengen i de permanente ensartede bestemmelsene i denne forordning etter en overgangsperiode, bør vedkommende myndigheter dersom det ikke foreligger et resultat av ovennevnte undersøkelser, rådføre seg med EBA om hvorvidt det er hensiktsmessig fortsatt å unnta visse eksponeringer.

• 90) Årene før finanskrisen var kjennetegnet av en uforholdsmessig stor økning av institusjoners eksponeringer i forhold til deres ansvarlige kapital (gjeldsgrad). Under finanskrisen tvang tap og finansieringsproblemer institusjoner til å begrense sin gjeldsgrad vesentlig i løpet av kort tid. Dette forsterket presset på eiendelsprisene og medførte ytterligere tap for institusjoner, som igjen førte til ytterligere redusert ansvarlig kapital. Denne onde sirkelen førte til slutt til redusert tilgang til kreditt i realøkonomien, og til at krisen ble dypere og mer langvarig.

• 91) Risikobaserte krav til ansvarlig kapital er avgjørende for å sikre en tilstrekkelig ansvarlig kapital til dekning av uventede tap. Krisen har imidlertid vist at disse kravene alene ikke er tilstrekkelige til å hindre at institusjoner påtar seg en overdreven og uholdbar risiko knyttet til gjeld.

• 92) I september 2009 besluttet G20-lederne at det skulle utarbeides internasjonale regler for å motvirke en overdreven gjeldsoppbygging. De støttet derfor innføringen av uvektet kjernekapitalandel som et utfyllende tiltak til Basel II-regelverket.

• 93) I desember 2010 offentliggjorde Basel-komiteen retningslinjer som fastsetter metoden for beregning av den uvektede kjernekapitalandelen. I henhold til disse reglene skal det i en observasjonsperiode fra 1. januar 2013 til 1. januar 2017 foretas overvåking av den uvektede kjernekapitalandelen, dens bestanddeler og dens utvikling i forhold til det risikobaserte kravet. På grunnlag av resultatene av observasjonsperioden vil Basel-komiteen foreta eventuelle endelige justeringer av definisjonen og kalibreringen av den uvektede kjernekapitalandelen i første halvdel av 2017 med sikte på å gå over til et bindende krav 1. januar 2018 på grunnlag av en egnet gjennomgåelse og kalibrering. Ifølge Basel-komiteens retningslinjer skal kravet om offentliggjøring av den uvektede kjernekapitalandelen og dens bestanddeler anvendes fra 1. januar 2015.

• 94) Uvektet kjernekapitalandel er et nytt regulerings- og tilsynsverktøy for Unionen. I samsvar med internasjonale avtaler bør det først innføres som et tilleggsverktøy som kan anvendes på enkeltinstitusjoner når tilsynsmyndighetene beslutter det. Rapporteringsplikten for institusjoner vil gjøre det mulig å foreta en gjennomgåelse og kalibrering med sikte på å gå over til et bindende tiltak i 2018.

• 95) Ved undersøkelsen av hvordan den uvektede kjernekapitalandelen påvirker ulike forretningsmodeller, bør det særlig tas hensyn til forretningsmodeller som anses å innebære lav risiko, for eksempel lån mot pant i fast eiendom og spesialisert utlån til regionale eller lokale myndigheter eller offentlige foretak. På grunnlag av de mottatte dataene og tilsynsresultatene i observasjonsperioden bør EBA i samarbeid med vedkommende myndigheter utarbeide en klassifisering av forretningsmodeller og risikoer. På grunnlag av en egnet analyse, og idet det tas hensyn til historiske data eller stresscenarioer, bør det foretas en vurdering av hvilke nivåer for uvektet kjernekapitalandel som er tilstrekkelige til å sikre de respektive forretningsmodellenes motstandsevne, og av om disse nivåene bør fastsettes som terskler eller intervaller. Etter observasjonsperioden og kalibreringen av de respektive nivåene for den uvektede kjernekapitalandelen, og på grunnlag av vurderingen, kan EBA offentliggjøre en egnet statistisk oversikt over den uvektede kjernekapitalandelen, herunder gjennomsnitt og standardavvik. Etter å ha vedtatt kravene til uvektet kjernekapitalandel, bør EBA offentliggjøre en egnet statistisk oversikt over den uvektede kjernekapitalandelen, herunder gjennomsnitt og standardavvik, i forbindelse med de identifiserte kategoriene av institusjoner.

• 96) Institusjonene bør overvåke nivået på og endringene i den uvektede kjernekapitalandelen samt risikoen knyttet til gjeldsgrad, som en del av den interne kapitalvurderingsprosessen. En slik overvåking bør inngå i tilsynsprosessen. Vedkommende myndigheter bør særlig etter ikrafttredelsen av kravene til en uvektet kjernekapitalandel, overvåke utviklingen i forretningsmodellen og den tilsvarende risikoprofilen for å sikre en ajourført og egnet klassifisering av institusjoner.

• 97) Gode ledelsesstrukturer, gjennomsiktighet og offentliggjøring er avgjørende for en forsvarlig godtgjøringspolitikk. For å sikre tilstrekkelig gjennomsiktighet for markedet når det gjelder deres godtgjøringsordninger og tilknyttet risiko, bør institusjoner offentliggjøre nærmere opplysninger om sin godtgjøringspolitikk og -praksis og, av fortrolighetshensyn, samlede beløp for de medarbeiderne hvis arbeidsoppgaver har en vesentlig innvirkning på institusjonens risikoprofil. Disse opplysningene bør gjøres tilgjengelige for alle interessenter. Disse særlige kravene bør ikke ha betydning for den mer allmenne opplysningsplikten som gjelder godtgjøringspolitikk som anvendes horisontalt på tvers av sektorer. Medlemsstatene bør dessuten kunne kreve at institusjoner gir nærmere opplysninger om godtgjøring.

• 98) Det at et kredittvurderingsbyrå anerkjennes som en ekstern kredittvurderingsinstitusjon, bør ikke medføre økt utestenging fra et marked som allerede domineres av tre store foretak. EBA og ESSB-sentralbankene bør, uten å gjøre prosessen lettere eller mindre krevende, sørge for at flere kredittvurderingsbyråer anerkjennes som eksterne kredittvurderingsinstitusjoner for å åpne markedet for andre foretak.

• 99) Europaparlaments- og rådsdirektiv 95/46/EF av 24. oktober 1995 om beskyttelse av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger(47) og europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 45/2001 av 18. desember 2000 om vern av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger i Fellesskapets institusjoner og organer og om fri utveksling av slike opplysninger48 bør få full anvendelse på behandlingen av personopplysninger for denne forordnings formål.

• 100) Institusjonene bør ha en diversifisert buffer av likvide eiendeler som de kan anvende for å dekke likviditetsbehov ved kortvarig likviditetsmangel. Ettersom det på forhånd er umulig å vite med sikkerhet hvilke særlige eiendeler innenfor hver eiendelsklasse som i ettertid kan bli utsatt for sjokk, er det hensiktsmessig å fremme en diversifisert likviditetsbuffer som er av høy kvalitet og sammensatt av ulike kategorier av eiendeler. En konsentrasjon av eiendeler og overdreven avhengighet av markedslikviditet skaper systemrisiko for finanssektoren og bør unngås. Det bør derfor tas hensyn til et bredt spekter av kvalitetseiendeler i en innledende observasjonsperiode som skal anvendes til utarbeiding av en definisjon av kravet til likviditetsreserve. Ved fastsettelsen av en enhetlig definisjon av likvide eiendeler bør i det minste statsobligasjoner og obligasjoner med fortrinnsrett som handles på gjennomsiktige markeder med en løpende omsetning, kunne forventes å bli ansett som eiendeler med svært høy likviditet og kredittkvalitet. Det vil også være hensiktsmessig å la eiendeler som omfattes av artikkel 416 nr. 1 bokstav a)–c), inngå i bufferen uten begrensning. Når institusjoner anvender likviditetsbeholdningen, bør de utarbeide en plan for å gjenoppbygge beholdningen av likvide eiendeler, og vedkommende myndigheter bør sikre at planen er egnet og gjennomføres.

• 101) Beholdningen av likvide eiendeler bør til enhver tid være tilgjengelig for å dekke utgående pengestrømmer. Ved en kortvarig likviditetskrise bør behovet for likviditet fastsettes på en standardisert måte for å sikre en ensartet forsvarlighetsstandard og like konkurransevilkår. Det bør sikres at en slik standardisert fastsettelse ikke får utilsiktede følger for finansmarkedene, utlånstilbudet og den økonomiske veksten, idet det også tas hensyn til institusjoners ulike forretnings- og investeringsmodeller og finansieringsmiljøene i Unionen. Kravet til likviditetsreserve bør derfor være omfattet av en observasjonsperiode. På grunnlag av observasjonene og rapportene fra EBA bør Kommisjonen ha myndighet til å vedta en delegert rettsakt for til rett tid å innføre et detaljert og harmonisert krav til likviditetsreserve i Unionen. For å sikre global harmonisering på området regulering av likviditet bør enhver delegert rettsakt om innføring av et krav til likviditetsreserve omfatte et krav som tilsvarer den likviditetsreservedekningen som er fastsatt i de endelige internasjonale reglene for måling av, standarder for og overvåking av likviditetsrisikoen fra Basel-komiteen, idet det tas hensyn til særlige forhold på unionsplan og nasjonalt plan.

• 102) For dette formål bør EBA i observasjonsperioden undersøke og vurdere blant annet om det er hensiktsmessig med en terskel på 60 % for likvide eiendeler på nivå 1, et tak på 75 % for inngående strømmer i forhold til utgående strømmer, og en innføring av et krav til likviditetsreserve på 60 % fra 1. januar 2015, som gradvis skal stige til 100 %. Ved vurderingen av og rapporteringen om standarddefinisjoner av beholdningen av likvide eiendeler bør EBA ta hensyn til Basel-komiteens definisjon av likvide eiendeler av høy kvalitet som grunnlag for sin analyse, idet det tas hensyn til særlige forhold på unionsplan og nasjonalt plan. EBA bør identifisere de valutaene der institusjonene som er etablert i Unionen, har et behov for likvide eiendeler som overstiger de disponible likvide eiendelene i valutaen, men bør også hvert år undersøke om det bør anvendes unntak, herunder unntak som er fastsatt i denne forordning. I tillegg bør EBA hvert år vurdere om det for institusjoner som er etablert i Unionen, bør fastsettes ytterligere vilkår for anvendelse av slike unntak og unntak som allerede er fastsatt i denne forordning, eller om gjeldende vilkår bør revideres. EBA bør framlegge resultatene av sin analyse i en årsrapport til Kommisjonen.

• 103) For å øke effektiviteten og redusere den administrative byrden bør EBA innføre en enhetlig ramme for rapportering på grunnlag av harmoniserte standarder for likviditetskrav, som bør få anvendelse i hele Unionen. For dette formål bør EBA utarbeide ensartede rapporteringsformater og IT-løsninger, idet det tas hensyn til bestemmelsene i denne forordning og direktiv 2013/36/EU. Institusjonene bør fortsatt oppfylle sine nasjonale rapporteringskrav fram til det tidspunktet likviditetskravene får full anvendelse.

• 104) EBA bør i samarbeid med ESRB utstede retningslinjer om prinsippene for anvendelse av likvide midler i en stressituasjon.

• 105) Det bør ikke tas for gitt at institusjoner vil få likviditetsstøtte fra andre institusjoner som tilhører samme gruppe, dersom de får vanskeligheter med å oppfylle sine betalingsforpliktelser. Vedkommende myndigheter bør imidlertid på strenge vilkår og med særskilt samtykke fra alle involverte vedkommende myndigheter kunne avstå fra å anvende likviditetskravet på enkeltinstitusjoner og la disse institusjonene være omfattet av et konsolidert krav, slik at institusjonene kan styre sin likviditet sentralt på gruppe- eller undergruppenivå.

• 106) Dersom det ikke gis unntak, bør på tilsvarende måte kontantstrømmer mellom to institusjoner som tilhører samme gruppe og er omfattet av konsolidert tilsyn, når likviditetskravet blir et bindende tiltak, gis gunstigere inn- og uttaksfaktorer bare i tilfeller der alle de nødvendige beskyttelsestiltakene er på plass. En slik særlig fortrinnsbehandling bør defineres nøyaktig og være knyttet til oppfyllelsen av en rekke strenge og objektive vilkår. Den særlige behandlingen av en bestemt gruppeintern strøm bør oppnås gjennom en metode med objektive kriterier og parametrer, slik at det kan fastsettes spesifikke nivåer for inn- og utgående strømmer mellom institusjonen og motparten. På grunnlag av observasjonene og rapporten fra EBA bør Kommisjonen, dersom det er relevant, og som en del av den delegerte rettsakten som den skal vedta i henhold til denne forordning med sikte på å fastsette kravet til likviditetsreserve, ha myndighet til å vedta delegerte rettsakter for å fastsette de særlige gruppeinterne behandlingene og den metoden og de objektive kriteriene som de er knyttet til, samt felles beslutningsregler for vurdering av disse kriteriene.

• 107) Obligasjoner som utstedes av «National Asset Management Agency» (NAMA) i Irland, er av særlig betydning for gjenopprettingen av den irske banksektoren, og utstedelsen av dem er på forhånd blitt godkjent av medlemsstatene og godkjent av Kommisjonen som statsstøtte som et støttetiltak som innføres for å fjerne eiendeler som har falt i verdi, fra visse kredittinstitusjoners balanse. Utstedelsen av slike obligasjoner, som Kommisjonen og ESB støtter som et overgangstiltak, inngår som en vesentlig del av omstruktureringen av det irske banksystemet. Slike obligasjoner garanteres av den irske regjeringen og godtas som sikkerhet av monetære myndigheter. Kommisjonen bør innføre særlige ordninger for anvendelse av overgangsregler på omsettelige eiendeler som er utstedt eller garantert av enheter som er godkjent for statsstøtte av Unionen, som en del av den delegerte rettsakten den skal vedta i henhold til denne forordning for å fastsette kravet til likviditetsreserve. I den forbindelse bør Kommisjonen ta hensyn til at institusjoner som beregner kravene til likviditetsreserve i samsvar med denne forordning, til desember 2019 bør tillates å ta med prioriterte NAMA-obligasjoner som eiendeler av svært høy likviditets- og kredittkvalitet.

• 108) Tilsvarende er obligasjoner som utstedes av «Sociedad de Gestión de Activos Procedentes de la Reestructuración Bancaria», av særlig betydning for gjenopprettingen av den spanske banksektoren og støttes av Kommisjonen og ESB som et overgangstiltak som inngår som en vesentlig del av omstruktureringen av det spanske banksystemet. Ettersom utstedelsen av disse obligasjonene inngår i programerklæringen om vilkårene for finanspolitikken som Kommisjonen og spanske myndigheter undertegnet 23. juli 2012, og overføring av eiendeler krever Kommisjonens godkjenning som et statsstøttetiltak som innføres for å fjerne eiendeler som har falt i verdi, fra visse kredittinstitusjoners balanse, og i den utstrekning de garanteres av den spanske regjering og godtas som sikkerhet av monetære myndigheter, bør Kommisjonen innføre særlige ordninger for anvendelse av overgangsregler på omsettelige eiendeler som er utstedt eller garantert av enheter som er godkjent for statsstøtte av Unionen, som en del av den delegerte rettsakten den skal vedta i henhold til denne forordning for å fastsette kravet til likviditetsreserve. I den forbindelse bør Kommisjonen ta hensyn til at institusjoner som beregner kravene til likviditetsreserve i samsvar med denne forordning, minst til desember 2023 bør tillates å innregne prioriterte obligasjoner fra «Sociedad de Gestión de Activos Procedentes de la Reestructuración Bancaria» som eiendeler av svært høy likviditets- og kredittkvalitet.

• 109) På grunnlag av rapportene som EBA skal framlegge, bør Kommisjonen ved utarbeidingen av den delegerte rettsakten om likviditetskrav også vurdere om prioriterte obligasjoner som utstedes av slike juridiske personer som NAMA i Irland eller «Sociedad de Gestión de Activos Procedentes de la Reestructuración Bancaria» i Spania, som er opprettet med samme formål og er svært viktige for gjenopprettingen av banker i andre medlemsstater, skal gis en slik behandling, i den utstrekning de garanteres av den aktuelle medlemsstatens sentralmyndighet og godtas som sikkerhet av monetære myndigheter.

• 110) EBA bør ved utarbeidingen av utkastene til tekniske reguleringsstandarder for å fastsette metoder for måling av ytterligere utgående strømmer, vurdere om en standardmetode som tar hensyn til historiske data, skal anvendes for slik måling.

• 111) I påvente av at en netto stabil finansieringsgrad («NSFR») innføres som en bindende minstestandard, bør institusjonene oppfylle en allmenn finansieringsforpliktelse. Den allmenne finansieringsforpliktelsen bør ikke være et kvotekrav. Dersom det i påvente av innføringen av NSFR innføres et krav om stabil finansiering som en minstestandard gjennom en nasjonal bestemmelse, bør institusjonene overholde denne minstestandarden.

• 112) Institusjonene bør opprette finansieringsstrukturer som både dekker kortsiktige likviditetsbehov og er stabile på lang sikt. I desember 2010 besluttet Basel-komiteen at NSFR skal bli en minstestandard innen 1. januar 2018, og at Basel-komiteen skal innføre strenge rapporteringsprosesser for å overvåke dette kravet i en overgangsperiode og fortsatt skal undersøke disse standardenes virkning på finansmarkedene, utlånstilbudet og den økonomiske veksten, og om nødvendig håndtere utilsiktede følger. Basel-komiteen besluttet derfor at NSFR skal være gjenstand for en observasjonsperiode og en revisjonsklausul. I den forbindelse bør EBA på grunnlag av rapporteringskravene i denne forordning vurdere hvordan et krav om stabil finansiering skal utformes. Med utgangspunkt i denne vurderingen bør Kommisjonen framlegge rapporter for Europaparlamentet og Rådet med egnede forslag til innføring av et slikt krav innen 2018.

• 113) Svakheter i foretaksstyringen i en rekke institusjoner har bidratt til overdreven og uforsiktig risikotaking i banksektoren, som har ført til enkelte institusjoners konkurs og systemproblemer.

• 114) For å lette overvåkingen av institusjonenes foretaksstyringsmetoder og forbedre markedsdisiplinen bør institusjonene offentliggjøre opplysninger om sine ordninger for foretaksstyring. Deres ledelsesorganer bør godkjenne og offentliggjøre en erklæring der det bekreftes overfor offentligheten at disse ordningene er tilstrekkelige og effektive.

• 115) For å ta hensyn til mangfoldet av forretningsmodeller for institusjoner på det indre marked bør visse langsiktige strukturelle krav, som NSFR og en uvektet kjernekapitalandel, vurderes nærmere med sikte på å fremme et bredt spekter av solide bankstrukturer som allerede har vært og fortsatt bør være til nytte for Unionens økonomi.

• 116) For at finanstjenester til husholdninger og foretak skal kunne ytes kontinuerlig, er det nødvendig med en stabil finansieringsstruktur. De langsiktige finansieringsstrømmene i de bankbaserte finanssystemene i mange medlemsstater kan generelt ha andre særtrekk enn dem som finnes på andre internasjonale markeder. I tillegg kan det i medlemsstatene ha blitt utviklet særlige finansieringsstrukturer for å oppnå stabil finansiering av langsiktige investeringer, herunder desentraliserte bankstrukturer for formidling av likviditet eller særlige verdipapirer med sikkerhet i pant, som handles på markeder med høy likviditet eller er et ettertraktet langsiktig investeringsobjekt. Disse strukturelle faktorene bør vurderes nærmere. For dette formål er det avgjørende at EBA og ESRB, når de internasjonale standardene er ferdigstilt, på grunnlag av rapporteringskravene i denne forordning vurderer hvordan et krav om stabil finansiering bør utformes, idet det fullt ut tas hensyn til mangfoldet av finansieringsstrukturer på bankmarkedet i Unionen.

• 117) For å sikre gradvis tilnærming mellom den ansvarlige kapitalen og de justeringene for tilsynsformål som anvendes på definisjonen av ansvarlig kapital i Unionen og på definisjonen av ansvarlig kapital i denne forordning, i en overgangsperiode, bør innføringen av denne forordnings krav til ansvarlig kapital skje gradvis. Det er viktig å sikre at denne innføringen skjer i samsvar med medlemsstatenes nylig økte krav til ansvarlig kapital, og med den definisjonen av ansvarlig kapital som gjelder i medlemsstatene. I den forbindelse bør vedkommende myndigheter i overgangsperioden innenfor fastsatte nedre og øvre grenser bestemme hvor raskt kravet til ansvarlig kapital og justeringene for tilsynsformål som er fastsatt i denne forordning, skal innføres.

• 118) For å lette en smidig overgang fra de forskjellige justeringene for tilsynsformål som for tiden anvendes i medlemsstatene, til det settet av justeringer for tilsynsformål som er fastsatt i denne forordning, bør vedkommende myndigheter i en overgangsperiode fortsatt kunne kreve at institusjoner i begrenset omfang foretar justeringer for tilsynsformål av ansvarlig kapital som ikke er i samsvar med denne forordning.

• 119) For å sikre at institusjonene får tilstrekkelig tid til å oppfylle de nye nivåene for og definisjonen av ansvarlig kapital, bør visse kapitalinstrumenter som ikke oppfyller definisjonen av ansvarlig kapital fastsatt i denne forordning, fases ut mellom 1. januar 2013 og 31. desember 2021. I tillegg bør visse instrumenter som tilføres fra staten, anerkjennes fullt ut som ansvarlig kapital i en begrenset periode. Videre bør overkurs ved emisjon i forbindelse med poster som ble ansett som ansvarlig kapital i henhold til nasjonale innarbeidingstiltak for direktiv 2006/48/EF, under visse omstendigheter anses som ren kjernekapital.

• 120) For å sikre gradvis tilnærming i retning av ensartede regler for institusjonenes plikt til å gi markedsdeltakerne nøyaktige og fullstendige opplysninger om institusjonenes risikoprofil, bør opplysningskrav innføres gradvis.

• 121) For å ta hensyn til markedsutviklingen og erfaringen med anvendelsen av denne forordning bør det kreves at Kommisjonen framlegger for Europaparlamentet og Rådet rapporter, eventuelt med forslag til regelverk dersom det er hensiktsmessig, om den mulige virkningen av kapitalkrav på de økonomiske konjunkturene og på kravene til ansvarlig kapital for eksponeringer i form av obligasjoner med fortrinnsrett, store eksponeringer, likviditetskrav, gjeldsgrad, eksponeringer med overført kredittrisiko, motpartsrisiko og opprinnelig eksponering-metoden, massemarkedseksponeringer, om definisjonen av tellende kapital og om omfanget av anvendelsen av denne forordning.

• 122) Hovedformålet med den rettslige rammen for kredittinstitusjoner bør være å sikre driften av viktige tjenester for realøkonomien og samtidig begrense moralsk hasard. En strukturell atskillelse av banktjenester til privatpersoner og investeringsbankvirksomhet innenfor en bankgruppe kan være et avgjørende verktøy for å nå dette målet. Ingen bestemmelser i det gjeldende regelverket bør derfor være til hinder for innføring av tiltak med sikte på å gjennomføre en slik atskillelse. Det bør kreves at Kommisjonen skal analysere problemet med strukturell atskillelse i Unionen og framlegge en rapport for Europaparlamentet og Rådet med forslag til regelverk dersom det er hensiktsmessig.

• 123) Tilsvarende bør medlemsstatene, med sikte på å verne innskytere og bevare den finansielle stabiliteten, også kunne vedta strukturtiltak som krever at kredittinstitusjoner som har tillatelse i den aktuelle medlemsstaten, skal redusere sine eksponeringer mot ulike juridiske personer avhengig av deres virksomhet, uansett hvor denne virksomheten utøves. Ettersom slike tiltak kan ha negativ virkning ved at det indre marked fragmenteres, bør de imidlertid bare godkjennes på strenge vilkår, i påvente av ikrafttredelsen av en framtidig rettsakt som uttrykkelig harmoniserer slike tiltak.

• 124) For nærmere å angi kravene fastsatt i denne forordning bør Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta rettsakter i samsvar med artikkel 290 i TEUV om tekniske tilpasninger av denne forordning for å klargjøre definisjonene med sikte på å sikre ensartet anvendelse av denne forordning eller ta hensyn til utviklingen i finansmarkedene, for å tilpasse terminologien og definisjonene til senere relevante rettsakter, for å tilpasse bestemmelsene i denne forordning om ansvarlig kapital for å gjenspeile utviklingen i regnskapsstandarder eller unionsretten eller med hensyn til en tilnærming av tilsynspraksis, for å utvide listen over eksponeringskategorier for standardmetoden eller IRB-metoden for å ta hensyn til utviklingen i finansmarkedene, for å tilpasse visse beløp som er relevante for disse eksponeringskategoriene, for å ta hensyn til virkningen av inflasjon, for å tilpasse listen over og klassifiseringen av poster utenfor balansen og tilpasse særlige bestemmelser om og tekniske kriterier for behandling av motpartsrisiko, standardmetoden og IRB-metoden, kredittrisikoreduksjon, verdipapirisering, operasjonell risiko, markedsrisiko, likviditet, gjeldsgrad og opplysningsplikt for å ta hensyn til utviklingen i finansmarkedene eller i regnskapsstandarder eller unionsretten, eller når det gjelder tilnærming av tilsynspraksis og risikomåling, og for å ta hensyn til resultatet av vurderingen av ulike spørsmål i forbindelse med virkeområdet for direktiv 2004/39/EF.

• 125) Myndigheten til å vedta rettsakter i samsvar med artikkel 290 i TEUV bør også delegeres til Kommisjonen når det gjelder innføring av en midlertidig reduksjon av den ansvarlige kapitalen eller risikovekter fastsatt i denne forordning for å ta hensyn til særlige forhold, for å tydeliggjøre unntaket for visse eksponeringer fra bestemmelser i denne forordning om store eksponeringer, for å fastsette beløp som er relevante ved beregning av kapitalkravene for handelsporteføljen, med sikte på å ta hensyn til den økonomiske og monetære utvikling, for å tilpasse kategoriene av verdipapirforetak som kan være berettiget til visse unntak fra kravet om ansvarlig kapital, med sikte på å ta hensyn til utviklingen i finansmarkedene, for å tydeliggjøre kravet om at verdipapirforetak skal ha ansvarlig kapital som tilsvarer en firedel av det foregående årets faste kostnader, med sikte på å sikre en ensartet anvendelse av denne forordning, for å fastsette i hvilke deler av den ansvarlige kapitalen det skal foretas fradrag av en institusjons beholdninger av instrumenter i relevante enheter, og for å innføre ytterligere overgangsbestemmelser om behandlingen av aktuarmessige gevinster og tap ved måling av institusjoners netto ytelsesbaserte pensjonsforpliktelser. Det er særlig viktig at Kommisjonen holder hensiktsmessige samråd under sitt forberedende arbeid, herunder på ekspertnivå. Kommisjonen bør ved forberedelse og utarbeiding av delegerte rettsakter sikre at relevante dokumenter oversendes Europaparlamentet og Rådet samtidig, til rett tid og på en egnet måte.

• 126) I samsvar med erklæring nr. 39 om artikkel 290 i TEUV bør Kommisjonen i samsvar med sin faste praksis fortsette å rådspørre sakkyndige som utpekes av medlemsstatene, når den utarbeider utkast til delegerte rettsakter på området finanstjenester.

• 127) Tekniske standarder for finanstjenester bør sikre harmonisering, ensartede vilkår og egnet vern av innskytere, investorer og forbrukere i hele Unionen. EBA er et organ med høyt spesialisert sakkunnskap, og det ville derfor være effektivt og hensiktsmessig å gi denne myndigheten i oppgave å utarbeide utkast til tekniske regulerings- og gjennomføringsstandarder som ikke innebærer politiske valg, med sikte på framlegging for Kommisjonen. EBA bør sikre effektive forvaltnings- og rapporteringsprosesser ved utarbeidingen av tekniske standarder. Rapporteringsformatene bør stå i forhold til arten, omfanget og kompleksiteten av institusjonenes virksomhet.

• 128) Kommisjonen bør vedta utkast til tekniske reguleringsstandarder utarbeidet av EBA for gjensidige foretak, samvirkeforetak, sparebanker og lignende institusjoner, visse ansvarlig kapital-instrumenter, justeringer for tilsynsformål, fradrag fra ansvarlig kapital, ytterligere ansvarlig kapital-instrumenter, minoritetsinteresser, tjenester knyttet til bankvirksomhet, behandling av kredittrisikojustering, misligholdssannsynlighet, tapsgrad ved mislighold, metoder for risikovekting av eiendeler, tilnærming av tilsynspraksis, likviditet og overgangsordninger for ansvarlig kapital, gjennom delegerte rettsakter i henhold til artikkel 290 i TEUV og i samsvar med artikkel 10–14 i forordning (EU) nr. 1093/2010. Det er særlig viktig at Kommisjonen holder hensiktsmessige samråd under sitt forberedende arbeid, herunder på ekspertnivå. Kommisjonen og EBA bør sikre at disse standardene og kravene kan anvendes av alle berørte institusjoner på en måte som står i forhold til arten, omfanget og kompleksiteten av disse institusjonene og deres virksomhet.

• 129) Gjennomføringen av visse delegerte rettsakter som er omhandlet i denne forordning, for eksempel den delegerte rettsakten om kravet til likviditetsreserve, kan ha en sterk innvirkning på institusjoner som er under tilsyn, og på realøkonomien. Kommisjonen bør sikre at Europaparlamentet og Rådet alltid blir tilstrekkelig underrettet om relevant utvikling på internasjonalt plan og Kommisjonens aktuelle vurderinger, i god tid før delegerte rettsaktene offentliggjøres.

• 130) Kommisjonen bør også gis myndighet til å vedta tekniske gjennomføringsstandarder som er utarbeidet av EBA, når det gjelder konsolidering, felles beslutninger, rapportering, opplysningsplikt, eksponeringer med sikkerhet i form av pant i fast eiendom, risikovurdering, metoder for risikovekting av eiendeler, risikovekter for og spesifisering av visse eksponeringer, behandling av opsjoner og warranter, posisjoner i egenkapitalinstrumenter og utenlandsk valuta, bruk av interne modeller, gjeldsgrad og poster utenfor balansen, gjennom gjennomføringsrettsakter i henhold til artikkel 291 i TEUV og i samsvar med artikkel 15 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

• 131) Av hensyn til særtrekkene ved og antallet av tekniske reguleringsstandarder som skal vedtas i henhold til denne forordning, bør tidsrommet der Europaparlamentet eller Rådet kan gjøre innsigelse mot en teknisk reguleringsstandard, når Kommisjonen vedtar en teknisk reguleringsstandard som er den samme som det utkastet til teknisk reguleringsstandard som EBA har framlagt, forlenges med ytterligere én måned dersom det er hensiktsmessig. Dessuten bør Kommisjonen ta sikte på å vedta de tekniske reguleringsstandardene i god tid, slik at Europaparlamentet og Rådet kan foreta en full kontroll, idet det tas hensyn til mengden og kompleksiteten av de tekniske reguleringsstandardene og de nærmere bestemmelsene i Europaparlamentets og Rådets forretningsordener, deres arbeidsprogram og sammensetning.

• 132) For å sikre en høy grad av gjennomsiktighet bør EBA holde høringer om de utkastene til tekniske standarder som er omhandlet i denne forordning. EBA og Kommisjonen bør snarest mulig begynne å utarbeide de rapportene om likviditetskrav og gjeldsgrad som er omhandlet i denne forordning.

• 133) For å sikre ensartede vilkår for gjennomføringen av denne forordning bør Kommisjonen gis gjennomføringsmyndighet. Denne myndigheten bør utøves i samsvar med europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 182/2011 av 16. februar 2011 om fastsettelse av allmenne regler og prinsipper for medlemsstatenes kontroll med Kommisjonens utøvelse av sin gjennomføringsmyndighet(49).

• 134) I samsvar med artikkel 345 i TEUV, der det er fastsatt at traktatene ikke på noen måte skal berøre medlemsstatenes regler for eiendomsretten, innebærer denne forordning verken fortrinns- eller forskjellsbehandling av de ulike typene av eierskap som omfattes av dens virkeområde.

• 135) EUs datatilsyn er blitt rådspurt i samsvar med artikkel 28 nr. 2 i forordning (EF) nr. 45/2001 og har avgitt en uttalelse(50).

• 136) Forordning (EF) nr. 648/2012 bør derfor endres.

VEDTATT DENNE FORORDNING:

Første del

Alminnelige bestemmelser

Avdeling i

Formål, virkeområde og definisjoner

Artikkel 1

Virkeområde

I denne forordning fastsettes ensartede bestemmelser om allmenne tilsynskrav som alle institusjoner som er underlagt tilsyn i henhold til direktiv 2013/36/EU, skal oppfylle på følgende områder:

• a) Krav til ansvarlig kapital i forbindelse med fullt ut målbare, ensartede og standardiserte deler av kredittrisiko, markedsrisiko, operasjonell risiko og oppgjørsrisiko.

• b) Krav som begrenser store eksponeringer.

• c) Etter at den delegerte rettsakten omhandlet i artikkel 460 har trådt i kraft: likviditetskrav i forbindelse med fullt ut målbare, ensartede og standardiserte deler av likviditetsrisiko.

• d) Rapporteringskrav i forbindelse med bokstav a)–c) og gjeldsgrad.

• e) Offentliggjøringskrav.

  Denne forordning inneholder ikke bestemmelser om offentliggjøringskrav for vedkommende myndigheter i forbindelse med regulering av og tilsyn med institusjoner som omhandlet i direktiv 2013/36/EU.

Artikkel 2

Myndighet til å føre tilsyn

For å sikre at denne forordning overholdes, skal vedkommende myndigheter utøve den myndigheten og følge de framgangsmåtene som er fastsatt i direktiv 2013/36/EU.

Artikkel 3

Institusjoners anvendelse av strengere krav

Denne forordning skal ikke hindre institusjoner i å ha en ansvarlig kapital og bestanddeler i den ansvarlige kapitalen som overstiger kravene i denne forordning, eller i å anvende tiltak som er strengere enn dem som er fastsatt ved denne forordning.

Artikkel 4

Definisjoner

• 1. I denne forordning menes med

  • 1) «kredittinstitusjon» et foretak hvis virksomhet består i å motta fra offentligheten innskudd eller andre midler som skal betales tilbake, og å yte kreditt for egen regning,

  • 2) «verdipapirforetak» en person som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 1 i direktiv 2004/39/EF, som omfattes av kravene fastsatt i nevnte direktiv, med unntak av

    • a) kredittinstitusjoner,

    • b) lokale foretak,

    • c) foretak som ikke har tillatelse til å yte den tilknyttede tjenesten omhandlet i avsnitt B nr. 1 i vedlegg I til direktiv 2004/39/EF, som yter bare en eller flere av investeringstjenestene og formene for investeringsvirksomhet som er oppført i avsnitt A nr. 1, 2, 4 og 5 i vedlegg I til nevnte direktiv, og som ikke har tillatelse til å oppbevare penger eller verdipapirer som tilhører deres kunder, og som derfor ikke på noe tidspunkt kan komme i et gjeldsforhold til disse kundene,

  • 3) «institusjon» en kredittinstitusjon eller et verdipapirforetak,

  • 4) «lokalt foretak» et foretak som handler for egen regning på markeder for finansielle terminkontrakter eller opsjoner eller andre derivater, og på kontantmarkeder, utelukkende for å sikre posisjoner på derivatmarkeder, eller som handler på vegne av andre medlemmer på disse markedene og er garantert av clearingmedlemmer på de samme markedene, der ansvaret for å sikre at avtaler inngått av slike foretak overholdes, ligger hos clearingmedlemmer på de samme markedene,

  • 5) «forsikringsforetak» et forsikringsforetak som definert i artikkel 13 nr. 1 i europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/138/EF av 25. november 2009 om adgang til å starte og utøve virksomhet innen forsikring og gjenforsikring (Solvens II)(51),

  • 6) «gjenforsikringsforetak» et gjenforsikringsforetak som definert i artikkel 13 nr. 4 i direktiv 2009/138/EF,

  • 7) «innretning for kollektiv investering» eller «IKI» en UCITS som definert i artikkel 1 nr. 2 i europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/65/EF av 13. juli 2009 om samordning av lover og forskrifter om innretninger for kollektiv investering i omsettelige verdipapirer (UCITS)(52), herunder, med mindre noe annet er fastsatt, enheter i tredjestater som utøver lignende virksomhet, og som er underlagt tilsyn i henhold til unionsretten eller lovgivningen i en tredjestat som anvender tilsyns- og reguleringskrav som minst tilsvarer kravene som anvendes i Unionen, et AIF som definert i artikkel 4 nr. 1 bokstav a) i europaparlaments- og rådsdirektiv 2011/61/EU av 8. juni 2011 om AIF-forvaltere53 eller et AIF etablert i en tredjestat som definert i artikkel 4 nr. 1 aa) i nevnte direktiv,

  • 8) «offentlig foretak» et ikke-kommersielt administrasjonsorgan som er ansvarlig overfor sentralmyndigheter, regionale myndigheter eller lokale myndigheter, eller overfor myndigheter som utøver det samme ansvaret som regionale og lokale myndigheter, eller et ikke-kommersielt foretak som er eid av eller etablert og støttet av sentralmyndigheter, regionale myndigheter eller lokale myndigheter, som har uttrykkelige garantiordninger, og som kan omfatte lovregulerte selvstyrte organer under offentlig tilsyn,

  • 9) «ledelsesorgan» et ledelsesorgan som definert i artikkel 3 nr. 1 punkt 7 i direktiv 2013/36/EU,

  • 10) «øverste ledelse» øverste ledelse som definert i artikkel 3 nr. 1 punkt 9 i direktiv 2013/36/EU,

  • 11) «systemrisiko» systemrisiko som definert i artikkel 3 nr. 1 punkt 10 i direktiv 2013/36/EU,

  • 12) «modellrisiko» modellrisiko som definert i artikkel 3 nr. 1 punkt 11 i direktiv 2013/36/EU,

  • 13) «initiativtakende institusjon» et foretak som

    • a) enten selv eller gjennom tilknyttede foretak, direkte eller indirekte, var part i den opprinnelige avtalen som skapte en debitors eller potensiell debitors forpliktelser eller potensielle forpliktelser, noe som fører til at eksponeringen blir verdipapirisert, eller

    • b) kjøper en tredjeparts eksponeringer for egen regning og deretter verdipapiriserer dem,

  • 14) «organiserende institusjon» en annen institusjon enn en initiativtakende institusjon, som oppretter og forvalter et program for sertifikater med sikkerhet i eiendeler eller en annen verdipapiriseringsordning der eksponeringer kjøpes fra en tredjepart,

  • 15) «morforetak»

    • a) et morforetak i henhold til artikkel 1 og 2 i direktiv 83/349/EØF,

    • b) ved anvendelsen av avdeling VII kapittel 3 og 4 avsnitt II og avdeling VIII i direktiv 2013/36/EU samt femte del i denne forordning, et morforetak i samsvar med definisjonen i artikkel 1 nr. 1 i direktiv 83/349/EØF samt ethvert foretak som faktisk øver en dominerende innflytelse på et annet foretak,

  • 16) «datterforetak»

    • a) et datterforetak i henhold til artikkel 1 og 2 i direktiv 83/349/EØF,

    • b) et datterforetak i henhold til artikkel 1 nr. 1 i direktiv 83/349/EØF samt ethvert foretak som et morforetak etter vedkommende myndigheters oppfatning faktisk øver en dominerende innflytelse på.

    Datterforetak av andre datterforetak skal også anses som datterforetak av det foretaket som er disse foretakenes opprinnelige morforetak,

  • 17) «filial» et forretningssted uten selvstendig rettsevne som er en del av en institusjon og direkte utfører, helt eller delvis, de transaksjonene som inngår i institusjoners virksomhet,

  • 18) «foretak som yter tilknyttede tjenester» foretak som har som hovedvirksomhet å eie eller forvalte fast eiendom, yte databehandlingstjenester eller utøve lignende virksomhet som er knyttet til en eller flere institusjoners hovedvirksomhet,

  • 19) «kapitalforvaltningsselskap» et kapitalforvaltningsselskap som definert i artikkel 2 nr. 5 i direktiv 2002/87/EF eller en AIF-forvalter som definert i artikkel 4 nr. 1 bokstav b) i direktiv 2011/61/EU, herunder, med mindre noe annet er fastsatt, enheter i tredjestater som utøver lignende virksomhet, og som er omfattet av lovgivningen i en tredjestat som anvender tilsyns- og reguleringskrav som minst tilsvarer kravene som anvendes i Unionen,

  • 20) «finansielt holdingselskap» en finansinstitusjon hvis datterforetak helt eller hovedsakelig er institusjoner eller finansinstitusjoner, og der minst ett datterforetak er en institusjon, og som ikke er et blandet finansielt holdingselskap,

  • 21) «blandet finansielt holdingselskap» et blandet finansielt holdingselskap som definert i artikkel 2 nr. 15 i direktiv 2002/87/EF,

  • 22) «blandet holdingselskap» et morforetak som ikke er et finansielt holdingselskap eller en institusjon eller et blandet finansielt holdingselskap, og som blant sine datterforetak har minst én institusjon,

  • 23) «forsikringsforetak i en tredjestat» et forsikringsforetak i en tredjestat som definert i artikkel 13 nr. 3 i direktiv 2009/138/EF,

  • 24) «gjenforsikringsforetak i en tredjestat» et gjenforsikringsforetak i en tredjestat som definert i artikkel 13 nr. 6 i direktiv 2009/138/EF,

  • 25) «anerkjent verdipapirforetak i en tredjestat» et foretak som oppfyller følgende vilkår:

    • a) dersom det var etablert i Unionen, ville det ha vært omfattet av definisjonen av et verdipapirforetak,

    • b) det har tillatelse i en tredjestat,

    • c) det er omfattet av og overholder tilsynsregler som vedkommende myndigheter anser for å være minst like strenge som reglene i denne forordning eller direktiv 2013/36/EU,

  • 26) «finansinstitusjon» et foretak som ikke er en institusjon, og som har som hovedvirksomhet å kjøpe eierandeler eller å utøve en eller flere typer av virksomhet som er oppført i nr. 2–12 og nr. 15 i vedlegg I til direktiv 2013/36/EU, herunder et finansielt holdingselskap, et blandet finansielt holdingselskap, en betalingsinstitusjon som definert i europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/64/EF av 13. november 2007 om betalingstjenester i det indre marked(54) og et kapitalforvaltningsselskap, men ikke forsikringsholdingselskaper eller blandede forsikringsholdingselskaper som definert i henholdsvis bokstav f) og g) i artikkel 212 nr. 1 i direktiv 2009/138/EF,

  • 27) «foretak i finanssektoren» noe av følgende:

    • a) En institusjon.

    • b) En finansinstitusjon.

    • c) Et foretak som yter tilknyttede tjenester, og som inngår i en institusjons konsoliderte finansielle stilling.

    • d) Et forsikringsforetak.

    • e) Et forsikringsforetak i en tredjestat.

    • f) Et gjenforsikringsforetak.

    • g) Et gjenforsikringsforetak i en tredjestat.

    • h) Et forsikringsholdingselskap som definert i artikkel 212 nr. 1 bokstav f) i direktiv 2009/138/EF.

    • k) Et foretak som ikke er omfattet av virkeområdet for direktiv 2009/138/EF, i samsvar med artikkel 4 i nevnte direktiv,

    • l) et tredjestatsforetak med en hovedvirksomhet som tilsvarer virksomheten i et av foretakene i bokstav a)–k),

  • 28) «morinstitusjon i en medlemsstat» en institusjon i en medlemsstat som har en institusjon eller en finansinstitusjon som datterforetak, eller som har en deltakerinteresse i en slik institusjon eller finansinstitusjon, og som ikke selv er et datterforetak av en annen institusjon med tillatelse i samme medlemsstat eller av et finansielt holdingselskap eller blandet finansielt holdingselskap opprettet i samme medlemsstat,

  • 29) «morinstitusjon i EU» en morinstitusjon i en medlemsstat som ikke er et datterforetak av en annen institusjon med tillatelse i en medlemsstat eller av et finansielt holdingselskap eller blandet finansielt holdingselskap etablert i en medlemsstat,

  • 30) «finansielt morholdingselskap i en medlemsstat» et finansielt holdingselskap som ikke selv er et datterforetak av en institusjon med tillatelse i samme medlemsstat eller av et finansielt holdingselskap eller blandet finansielt holdingselskap etablert i samme medlemsstat,

  • 31) «finansielt morholdingselskap i EU» et finansielt morholdingselskap i en medlemsstat som ikke er et datterforetak av en institusjon med tillatelse i en medlemsstat eller av et annet finansielt holdingselskap eller blandet finansielt holdingselskap etablert i en medlemsstat,

  • 32) «blandet finansielt morholdingselskap i en medlemsstat» et blandet finansielt holdingselskap som ikke selv er et datterforetak av en institusjon med tillatelse i samme medlemsstat eller av et finansielt holdingselskap eller blandet finansielt holdingselskap etablert i samme medlemsstat,

  • 33) «blandet finansielt morholdingselskap i EU» et finansielt morholdingselskap i en medlemsstat som ikke er et datterforetak av en institusjon med tillatelse i en medlemsstat eller av et annet finansielt holdingselskap eller blandet finansielt holdingselskap etablert i en medlemsstat,

  • 34) «sentral motpart» eller «CCP» en sentral motpart som definert i artikkel 2 nr. 1 i forordning (EU) nr. 648/2012,

  • 35) «deltakerinteresse» deltakerinteresse i henhold til artikkel 17 første punktum i fjerde rådsdirektiv 78/660/EØF av 25. juli 1978 om årsregnskapene for visse selskapsformer(55), eller direkte eller indirekte eierskap av 20 % eller mer av et foretaks stemmeretter eller kapital,

  • 36) «kvalifiserende eierandel» en direkte eller indirekte eierandel i et foretak som utgjør minst 10 % av kapitalen eller stemmerettene, eller som gjør det mulig å øve en betydelig innflytelse på ledelsen i vedkommende foretak,

  • 37) «kontroll» forbindelsen mellom et morforetak og et datterforetak som definert i artikkel 1 i direktiv 83/349/EØF, eller regnskapsstandardene som en institusjon omfattes av i henhold til forordning (EF) nr. 1606/2002, eller en tilsvarende forbindelse mellom enhver fysisk eller juridisk person og et foretak,

  • 38) «nære forbindelser» en situasjon der to eller flere fysiske eller juridiske personer er knyttet til hverandre ved

    • a) en deltakerinteresse i form av eierskap, enten direkte eller gjennom kontroll av minst 20 % av et foretaks stemmeretter eller kapital,

    • b) kontroll,

    • c) begge eller alle er varig knyttet til samme tredjepart gjennom kontroll,

  • 39) «gruppe av innbyrdes tilknyttede motparter»

    • a) enten to eller flere fysiske eller juridiske personer som, med mindre det motsatte er vist, ut fra et risikosynspunkt utgjør en enhet fordi en av dem direkte eller indirekte har kontroll over den eller de andre,

    • b) to eller flere fysiske eller juridiske personer som det ikke er noen kontrollerende forbindelse mellom som beskrevet i bokstav a), men som ut fra et risikosynspunkt må anses å utgjøre en enhet fordi det er slike forbindelser mellom dem at dersom en av dem får økonomiske problemer, særlig vanskeligheter med finansiering eller tilbakebetaling, vil sannsynligvis også den andre eller de andre få vanskeligheter med finansiering eller tilbakebetaling.

    Uten hensyn til bokstav a) og b), dersom en sentralmyndighet utøver direkte kontroll med eller har direkte innbyrdes forbindelser med flere enn en fysisk eller juridisk person, kan gruppen som består av sentralmyndigheten og alle fysiske eller juridiske personer som sentralmyndigheten utøver direkte eller indirekte kontroll med i henhold til bokstav a), eller som har innbyrdes forbindelser med den i henhold til bokstav b), anses ikke å utgjøre en gruppe av innbyrdes tilknyttede motparter. Hvorvidt det eksisterer en gruppe av innbyrdes tilknyttede motparter som består av sentralmyndigheten og andre fysiske eller juridiske personer, kan i stedet vurderes særskilt for hver av personene som sentralmyndigheten utøver direkte kontroll med i henhold til bokstav a), eller som har direkte innbyrdes forbindelser med den i henhold til bokstav b), og alle fysiske og juridiske personer som den berørte personen utøver kontroll med i henhold til bokstav a), eller som har innbyrdes forbindelser med den berørte personen i henhold til bokstav b), herunder sentralmyndigheten. Det samme gjelder for regionale eller lokale myndigheter som artikkel 115 nr. 2 får anvendelse på,

  • 40) «vedkommende myndighet» en offentlig myndighet eller et offentlig organ som er offisielt anerkjent i henhold til nasjonal lovgivning, og som i henhold til nasjonal lovgivning har myndighet til å føre tilsyn med institusjoner som del av tilsynsordningen i den berørte medlemsstaten,

  • 41) «konsoliderende tilsynsmyndighet» vedkommende myndighet som har ansvar for å føre tilsyn på konsolidert grunnlag med morinstitusjoner i EU og med institusjoner kontrollert av finansielle morholdingselskaper i EU eller blandede finansielle morholdingselskaper i EU,

  • 42) «tillatelse» et dokument, uansett form, som er utstedt av myndighetene, og som gir rett til å utøve virksomhet,

  • 43) «hjemstat» den medlemsstaten der en institusjon har fått tillatelse,

  • 44) «vertsstat» den medlemsstaten der en institusjon har en filial eller yter tjenester,

  • 45) «ESSB-sentralbanker» de nasjonale sentralbankene som er medlemmer av Det europeiske system av sentralbanker (ESSB), og Den europeiske sentralbank (ESB),

  • 46) «sentralbanker» ESSB-sentralbanker og sentralbanker i tredjestater,

  • 47) «konsolidert stilling» stillingen som følger av anvendelsen av kravene i første del avdeling II kapittel 2 på en institusjon, som om denne institusjonen sammen med en eller flere andre enheter utgjorde en enkelt institusjon,

  • 48) «konsolidert grunnlag» på grunnlag av den konsoliderte stillingen,

  • 49) «delkonsolidert grunnlag» på grunnlag av den konsoliderte stillingen til en morinstitusjonen, et finansielt holdingselskap eller et blandet finansielt holdingselskap, unntatt en undergruppe av enheter, eller på grunnlag av den konsoliderte stillingen til en morinstitusjon, et finansielt holdingselskap eller et blandet finansielt holdingselskap som ikke er den overordnede morinstitusjonen, det overordnede finansielle holdingselskapet eller det overordnede blandede finansielle holdingselskapet,

  • 50) «finansielt instrument»

    • a) en kontrakt som fører til både en finansiell eiendel for den ene parten og en finansiell forpliktelse eller et egenkapitalinstrument for den andre parten,

    • b) et instrument som er oppført i avsnitt C i vedlegg I til direktiv 2004/39/EF,

    • c) et finansielt derivat,

    • d) et primært finansielt instrument,

    • e) et kontantinstrument.

    Instrumentene omhandlet i bokstav a)–c) er finansielle instrumenter bare dersom deres verdi er avledet av prisen på et underliggende finansielt instrument eller en annen underliggende eiendel, en sats eller en indeks,

  • 51) «startkapital» størrelsen på og arten av den ansvarlige kapitalen omhandlet i artikkel 12 i direktiv 2013/36/EU for kredittinstitusjoner, og i avdeling IV i nevnte direktiv for verdipapirforetak,

  • 52) «operasjonell risiko» risiko for tap som følge av utilstrekkelige eller mislykkede interne framgangsmåter, menneskelige feil og systemfeil eller eksterne hendelser, og som omfatter juridisk risiko,

  • 53) «forringelsesrisiko» risikoen for at et utestående beløp blir redusert gjennom ytelse av kreditt i kontanter eller i annen form til låntakeren,

  • 54) «misligholdssannsynlighet» eller «PD» («probability of default») misligholdssannsynlighet hos en motpart over en ettårsperiode,

  • 55) «tapsgrad ved mislighold» eller «LGD» («loss given default») forholdet mellom tapet på en eksponering som følge av en motparts mislighold og det utestående beløpet på misligholdstidspunktet,

  • 56) «konverteringsfaktor» forholdet mellom den delen av en forpliktelse som på det nåværende tidspunkt ikke er utnyttet, men som kan bli utnyttet og i så fall være utestående på misligholdstidspunktet, og den delen av denne forpliktelsen som på det nåværende tidspunkt ikke er utnyttet, der omfanget av forpliktelsen bestemmes etter den meddelte grensen, med mindre den ikke-meddelte grensen er høyere,

  • 57) «kredittrisikoreduksjon» en teknikk som anvendes av en institusjon for å redusere kredittrisikoen knyttet til en eller flere eksponeringer som institusjonen fortsatt innehar,

  • 58) «finansiert kredittbeskyttelse» en teknikk for kredittrisikoreduksjon der reduksjonen av kredittrisikoen ved en institusjons eksponering følger av institusjonens rett til – i tilfelle av mislighold hos motparten eller dersom det inntreffer andre særlig angitte kreditthendelser som gjelder motparten – å realisere, få overført, erverve eller beholde visse eiendeler eller beløp, eller til å redusere beløpet for eksponeringen til, eller erstatte det med, det beløpet som tilsvarer forskjellen mellom beløpet for eksponeringen og beløpet for en fordring overfor institusjonen,

  • 59) «ikke-finansiert kredittbeskyttelse» en teknikk for kredittrisikoreduksjon der reduksjonen av kredittrisikoen ved en institusjons eksponering følger av en tredjeparts forpliktelse til å betale et beløp i tilfelle av mislighold hos låntaker eller dersom det inntreffer andre særlig angitte kreditthendelser,

  • 60) «kontantlignende finansielt instrument» et innskuddsbevis, en obligasjon, herunder en obligasjon med fortrinnsrett eller et annet ikke-etterstilt instrument som er utstedt av en institusjon, som institusjonen allerede har mottatt full betaling for, og som skal tilbakebetales betingelsesløst av institusjonen til pålydende verdi,

  • 61) «verdipapirisering» en transaksjon eller en ordning der kredittrisikoen knyttet til en eksponering eller en gruppe av eksponeringer blir delt opp i transjer som har begge følgende kjennetegn:

    • a) betalingene i forbindelse med transaksjonen eller ordningen avhenger av utviklingen av eksponeringen eller gruppen av eksponeringer,

    • b) prioriteringen av transjer bestemmer fordelingen av tap i løpet av transaksjonens eller ordningens levetid,

  • 62) «verdipapiriseringsposisjon» en eksponering mot en verdipapirisering,

  • 63) «reverdipapirisering» verdipapirisering der risikoen knyttet til en underliggende gruppe av eksponeringer blir delt opp i transjer og minst én av de underliggende eksponeringene er en verdipapiriseringsposisjon,

  • 64) «reverdipapiriseringsposisjon» en eksponering mot en reverdipapirisering,

  • 65) «kredittforbedring» en avtalefestet ordning som forbedrer kredittkvaliteten til en posisjon i en verdipapirisering i forhold til den som den ville hatt dersom forbedringen ikke hadde skjedd, herunder forbedringer som skjer gjennom lavere prioriterte transjer i verdipapiriseringen og andre typer kredittbeskyttelse,

  • 66) «spesialforetak for verdipapirisering» et aksjeselskap eller et annet foretak, bortsett fra en institusjon, som er organisert for å utføre en eller flere verdipapiriseringer, hvis virksomhet er begrenset til det som er hensiktsmessig for å utføre denne oppgaven, hvis struktur har som formål å skille spesialforetakets forpliktelser fra den initiativtakende institusjonens forpliktelser, og der de som har økonomiske interesser, har rett til å pantsette eller utveksle disse interessene uten begrensninger,

  • 67) «transje» et segment, fastsatt ved avtale, av den kredittrisikoen som er knyttet til en eller flere eksponeringer, der en posisjon i segmentet medfører en risiko for kredittap som er større eller mindre enn en posisjon på samme beløp i hvert av de andre av disse segmentene, uten at det tas hensyn til kredittbeskyttelse som en tredjepart yter direkte til innehaverne av posisjoner i segmentet eller i andre segmenter,

  • 68) «verdsetting til markedsverdi» verdsetting av posisjoner til lett tilgjengelige sluttkurser fra uavhengige kilder, herunder børskurser, elektroniske kurser eller noteringer fra flere uavhengige velrenommerte meglere,

  • 69) «verdsetting til modellverdi» enhver verdsetting som må referansemåles, ekstrapoleres eller på annen måte beregnes ut fra markedsdata,

  • 70) «uavhengig priskontroll» en framgangsmåte for regelmessig kontroll av inndata ved verdsetting til markedsverdi eller modellverdi med hensyn til nøyaktighet og uavhengighet,

  • 71) «tellende kapital» følgende:

    • a) med hensyn til andre del avdeling III summen av følgende:

      • i) kjernekapital som nevnt i artikkel 25 uten anvendelse av fradraget i artikkel 36 nr. 1 bokstav k) i),

      • ii) tilleggskapital som nevnt i artikkel 71 som er lik eller mindre enn en tredel av kjernekapitalen som beregnet i henhold til punkt i) i dette nummer,

    • b) med hensyn til artikkel 97 og fjerde del summen av følgende:

      • i) kjernekapital som omhandlet i artikkel 25,

      • ii) tilleggskapital som omhandlet i artikkel 71, som utgjør høyst en tredel av kjernekapitalen,

  • 72) «anerkjent børs» en børs som oppfyller alle følgende vilkår:

    • a) den er et regulert marked,

    • b) den har en clearingordning som fastsetter at kontraktene oppført i vedlegg II skal underlegges daglige marginkrav som etter vedkommende myndigheters oppfatning gir tilstrekkelig beskyttelse,

  • 73) «skjønnsmessig fastsatte pensjonsytelser» høyere pensjonsytelser fastsatt på skjønnsmessig grunnlag av en institusjon for en ansatt som en del av den ansattes samlede variable godtgjøring, og som ikke omfatter påløpte ytelser som en ansatt har opptjent i henhold til selskapets pensjonsordning,

  • 74) «pantelånsverdi» verdien av fast eiendom som fastsatt ved en forsiktig vurdering av eiendommens framtidige salgbarhet, der det tas hensyn til eiendommens holdbarhetsegenskaper på lang sikt, normale og lokale markedsforhold, nåværende bruk og alternativ egnet bruk av eiendommen,

  • 75) «boligeiendom» eiendom som er bebodd av eiendommens eier eller leasingtaker, herunder retten til å bo i en leilighet i et borettslag i Sverige,

  • 76) «markedsverdi», når det gjelder fast eiendom, det anslåtte beløpet som eiendommen på tidspunktet for verdsettingen vil kunne utveksles for mellom en villig kjøper og en villig selger i en transaksjon på armlengdes avstand etter korrekt markedsføring, der hver av partene har vært velinformert og handlet med forsiktighet og uten tvang,

  • 77) «gjeldende regnskapsregelverk» de regnskapsstandardene som institusjonen er omfattet av i henhold til forordning (EF) nr. 1606/2002 eller direktiv 86/635/EØF,

  • 78) «ettårig misligholdsrate» forholdet mellom antall tilfeller av mislighold i en periode som starter ett år før en dato T, og antall låntakere som er klassifisert i denne klassen eller gruppen ett år før denne datoen,

  • 79) «finansiering av spekulativ investering i fast eiendom» lån til å finansiere erverv av grunn, eller utvikling eller bygging av fast eiendom på grunn, eller av fast eiendom med sikte på videresalg med fortjeneste,

  • 80) «handelsfinansiering» finansiering, herunder garantier, knyttet til utveksling av varer og tjenester ved hjelp av finansielle produkter med fast kortsiktig løpetid, vanligvis på under ett år og uten automatisk fornyelse,

  • 81) «statsstøttet eksportkreditt» lån eller kreditter til finansiering av eksport av varer og tjenester, som et statlig eksportkredittbyrå stiller garanti eller yter forsikring eller direkte finansiering for,

  • 82) «gjenkjøpsavtale» og «omvendt gjenkjøpsavtale» en avtale der en institusjon eller dens motpart overfører verdipapirer eller varer eller garanterte rettigheter som gjelder eiendomsrett til verdipapirer eller varer, dersom garantien gis av en anerkjent børs som har rettighetene til verdipapirene eller varene, og dersom avtalen ikke gir en institusjon mulighet til å overføre eller pantsette et bestemt verdipapir eller en bestemt vare til flere enn en motpart om gangen, og samtidig forplikter seg til å kjøpe dem tilbake, eller kjøpe tilbake andre verdipapirer eller varer av samme type til en nærmere angitt pris på et senere tidspunkt som er eller blir nærmere angitt av overdrageren, der avtalen er en gjenkjøpsavtale for institusjonen som selger verdipapirene eller varene, og en omvendt gjenkjøpsavtale for institusjonen som kjøper dem,

  • 83) «gjenkjøpstransaksjon» en transaksjon som er omfattet av en gjenkjøpsavtale eller en omvendt gjenkjøpsavtale,

  • 84) «enkel gjenkjøpsavtale» en gjenkjøpstransaksjon som omfatter en enkelt eiendel eller en lignende ikke-sammensatt eiendel, i motsetning til en kurv av eiendeler,

  • 85) «posisjoner som innehas for handelsformål» ett av følgende:

    • a) egenposisjoner og posisjoner knyttet til tjenester overfor kunder samt prisstilling,

    • b) posisjoner beregnet på videresalg på kort sikt,

    • c) posisjoner med sikte på å dra nytte av faktiske eller forventede kortsiktige forskjeller mellom kjøps- og salgspriser eller av andre pris- eller renteendringer,

  • 86) «handelsportefølje» alle posisjoner i finansielle instrumenter og varer som institusjonen har med sikte på videresalg eller for å sikre andre posisjoner som innehas for handelsformål,

  • 87) «multilateralt handelssystem» et multilateralt handelssystem som definert i artikkel 4 nr. 15 i direktiv 2004/39/EF,

  • 88) «kvalifisert sentral motpart» en sentral motpart som enten har tillatelse i samsvar med artikkel 14 i forordning (EU) nr. 648/2012 eller er anerkjent i samsvar med artikkel 25 i nevnte forordning,

  • 89) «misligholdsfond» et fond opprettet av en sentral motpart i samsvar med artikkel 42 i forordning (EU) nr. 648/2012 og anvendt i samsvar med artikkel 45 i nevnte forordning,

  • 90) «forhåndsfinansiert bidrag til en sentral motparts misligholdsfond» et bidrag som en institusjon har innbetalt til en sentral motparts misligholdsfond,

  • 91) «handelseksponering» et clearingmedlems eller en kundes aktuelle eksponering, herunder en variasjonsmargin som skal betales til et clearingmedlem, men som denne ennå ikke har mottatt, og enhver potensiell framtidig eksponering mot en sentral motpart som følge av kontrakter og transaksjoner som angitt i artikkel 301 nr. 1 bokstav a)-e), samt startmargin,

  • 92) «regulert marked» et regulert marked som definert i artikkel 4 nr. 14 i direktiv 2004/39/EF,

  • 93) «gjeldsgrad» den relative størrelsen på en institusjons eiendeler, forpliktelser utenfor balansen og betingede forpliktelser som betales eller stilles som sikkerhet, herunder forpliktelser i forbindelse med mottatt finansiering, inngåtte forpliktelser, derivater eller gjenkjøpsavtaler, men ikke forpliktelser som bare kan oppfylles gjennom avvikling av en institusjon, sammenlignet med institusjonens ansvarlige kapital,

  • 94) «risiko for overdreven gjeldsoppbygging» risiko som følge av en institusjons sårbarhet på grunn av gjeldsgrad eller mulig gjeldsgrad, som kan kreve uforutsette korrigerende tiltak i dens forretningsplan, herunder tvangssalg av eiendeler, som kan medføre tap eller justeringer i verdien av dens gjenværende eiendeler,

  • 95) «kredittrisikojustering» det beløpet som er avsatt til dekning av spesifikke og generelle tap på utlån for kredittrisikoer, og som er innregnet i institusjonens årsregnskap i samsvar med gjeldende regnskapsregelverk,

  • 96) «intern sikring» en posisjon som i vesentlig grad utligner bestanddelsrisikoen ved en posisjon eller et sett av posisjoner utenfor handelsporteføljen,

  • 97) «referanseforpliktelse» en forpliktelse som anvendes for å fastsette et kredittderivats kontantoppgjørsverdi,

  • 98) «ekstern kredittvurderingsinstitusjon» eller «ECAI» et kredittvurderingsbyrå som er registrert eller har tillatelse i samsvar med europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1060/2009 av 16. september 2009 om kredittvurderingsbyråer(56), eller en sentralbank som utsteder kredittvurderinger som er unntatt fra anvendelsen av forordning (EF) nr. 1060/2009,

  • 99) «utpekt ekstern kredittvurderingsinstitusjon» en ekstern kredittvurderingsinstitusjon som er utpekt av en institusjon,

  • 100) «akkumulerte andre inntekter og kostnader» det samme som i internasjonal regnskapsstandard IAS 1, som anvendes i henhold til forordning (EF) nr. 1606/2002,

  • 101) «basiskapital» basiskapital som definert i artikkel 88 i direktiv 2009/138/EF,

  • 102) «kapitalgruppe 1-poster i forsikringsforetak» basiskapitalposter i foretak som er omfattet av kravene i direktiv 2009/138/EF, når disse postene klassifiseres som kjernekapital i samsvar med artikkel 94 nr. 1 i nevnte direktiv,

  • 103) «øvrige kapitalgruppe 1-poster i forsikringsforetak» basiskapitalposter i foretak som er omfattet av kravene i direktiv 2009/138/EF, når disse postene klassifiseres som kjernekapital i henhold til artikkel 94 nr. 1 i direktiv 2009/138/EF, og innregningen av disse postene er begrenset av de delegerte rettsaktene som vedtas i samsvar med artikkel 99 i nevnte direktiv,

  • 104) «kapitalgruppe 2-poster i forsikringsforetak» basiskapitalposter i foretak som er omfattet av kravene i direktiv 2009/138/EF, når disse postene klassifiseres som kategori 2-kapital i samsvar med artikkel 94 nr. 2 i nevnte direktiv,

  • 105) «kapitalgruppe 3-poster i forsikringsforetak» basiskapitalposter i foretak som er omfattet av kravene i direktiv 2009/138/EF, når disse postene klassifiseres som kategori 3-kapital i samsvar med artikkel 94 nr. 3 i nevnte direktiv,

  • 106) «eiendeler ved utsatt skatt» det samme som i gjeldende regnskapsregelverk,

  • 107) «eiendeler ved utsatt skatt som er avhengige av framtidig lønnsomhet» eiendeler ved utsatt skatt hvis framtidige verdi kan realiseres bare dersom institusjonen får skattbart overskudd i framtiden,

  • 108) «forpliktelser ved utsatt skatt» det samme som i gjeldende regnskapsregelverk,

  • 109) «nettoeiendeler i en ytelsesbasert pensjonsordning» eiendeler i en ytelsesbasert pensjonsordning eller -plan, alt etter hva som er relevant, som beregnes etter fradrag av samme pensjonsordnings eller -plans forpliktelser,

  • 110) «utdelinger» utbetaling av utbytte eller rente i enhver form,

  • 111) «finansforetak» det samme som i artikkel 13 nr. 25 bokstav b) og d) i direktiv 2009/138/EF,

  • 112) «avsetning til dekning av generell bankrisiko» det samme som i artikkel 38 i direktiv 86/635/EØF,

  • 113) «goodwill» det samme som i gjeldende regnskapsregelverk,

  • 114) «indirekte beholdning» en eksponering mot en mellomliggende enhet som er eksponert mot kapitalinstrumenter utstedt av et foretak i finanssektoren, dersom en eventuell permanent nedskrivning av kapitalinstrumentene som er utstedt av foretaket i finanssektoren, ville påføre institusjonen et tap som ikke ville være vesentlig forskjellig fra det tapet institusjonen ville blitt påført gjennom en direkte beholdning av kapitalinstrumentene som er utstedt av foretaket i finanssektoren,

  • 115) «immaterielle eiendeler» det samme som i gjeldende regnskapsregelverk, og de omfatter goodwill,

  • 116) «andre kapitalinstrumenter» kapitalinstrumenter som er utstedt av foretak i finanssektoren, og som ikke anses som ren kjernekapital-instrumenter, andre godkjente kjernekapitalinstrumenter eller tilleggskapitalinstrumenter, kapitalgruppe 1-poster i forsikringsforetak, øvrige kapitalgruppe 1-poster i forsikringsforetak, kapitalgruppe 2-poster i forsikringsforetak eller kapitalgruppe 3-poster i forsikringsforetak,

  • 117) «andre fond» reserver i henhold til gjeldende regnskapsregelverk som det skal opplyses om i henhold til gjeldende regnskapsstandard, med unntak av beløp som allerede inngår i akkumulerte andre inntekter og kostnader eller opptjent egenkapital,

  • 118) «ansvarlig kapital» summen av kjernekapital og tilleggskapital,

  • 119) «ansvarlig kapital-instrumenter» kapitalinstrumenter som utstedes av institusjonen og anses som ren kjernekapital-instrumenter, andre godkjente kjernekapitalinstrumenter eller tilleggskapitalinstrumenter,

  • 120) «minoritetsinteresse» den rene kjernekapitalen i en institusjons datterforetak som kan henføres til andre fysiske eller juridiske personer enn dem som er omfattet av institusjonens konsolideringsregler,

  • 121) «overskudd» det samme som i gjeldende regnskapsregelverk,

  • 122) «gjensidig beholdning» en institusjons beholdning av ansvarlig kapital-instrumenter eller andre kapitalinstrumenter utstedt av foretak i finanssektoren, når disse foretakene også innehar ansvarlig kapital-instrumenter utstedt av institusjonen,

  • 123) «opptjent egenkapital» resultat overført fra tidligere år som endelig overskudd eller tap i henhold til gjeldende regnskapsregelverk,

  • 124) «overkurs ved emisjon» det samme som i gjeldende regnskapsregelverk,

  • 125) «midlertidige forskjeller» det samme som i gjeldende regnskapsregelverk,

  • 126) «syntetisk beholdning» en institusjons investering i et finansielt instrument der verdien er direkte knyttet til verdien av de kapitalinstrumentene som utstedes av et foretak i finanssektoren,

  • 127) «ordning med gjensidige garantier» en ordning som oppfyller alle følgende vilkår:

    • a) institusjonene er omfattet av samme institusjonelle beskyttelsesordning som omhandlet i artikkel 113 nr. 7,

    • b) institusjonene er fullt konsolidert i samsvar med artikkel 1 nr. 1 bokstav b), c) eller d) eller artikkel 1 nr. 2 i direktiv 83/349/EØF og er underlagt tilsynet på konsolidert grunnlag med en institusjon som er morinstitusjon i en medlemsstat, i samsvar med første del avdeling II kapittel 2 i denne forordning, og som omfattes av krav til ansvarlig kapital,

    • c) morinstitusjonen i en medlemsstat og datterforetakene er etablert i samme medlemsstat og er omfattet av samme vedkommende myndighets tillatelser og tilsyn,

    • d) morinstitusjonen i en medlemsstat og datterforetakene har inngått en kontrakts- eller lovfestet ansvarsordning som beskytter disse institusjonene og særlig sikrer deres likviditet og solvens for å unngå konkurs, dersom det blir nødvendig,

    • e) det er opprettet ordninger som kan sikre øyeblikkelig tilførsel av finansielle midler i form av kapital og likviditet, dersom det blir nødvendig under den kontrakts- eller lovfestede ansvarsordningen omhandlet i bokstav d),

    • f) vedkommende myndighet kontrollerer regelmessig om ordningene omhandlet i bokstav d) og e) er hensiktsmessige,

    • g) fristen for melding om et datterforetaks frivillige utmelding av ansvarsordningen er minst ti år,

    • h) vedkommende myndighet har myndighet til å forby et datterforetaks frivillige utmelding av ansvarsordningen,

  • 128) «midler til utdeling» overskuddet ved slutten av foregående regnskapsår pluss eventuelt overført overskudd samt reserver som er tilgjengelige for dette formålet, før utdeling til eiere av ansvarlig kapital-instrumenter og minus overført tap, overskudd som i henhold til bestemmelsene i lovgivningen eller institusjonens vedtekter ikke kan utdeles, samt beløp plassert i reserver som i samsvar med gjeldende nasjonal lovgivning eller institusjonens vedtekter ikke kan utdeles, ettersom disse tapene og reservene fastsettes på grunnlag av institusjonens selskapsregnskaper, og ikke på grunnlag av det konsoliderte regnskapet.

• 2. Når det i denne forordning vises til fast eiendom, bolig- eller næringseiendom eller pant i slik eiendom, skal det omfatte eierandeler i finske boligselskaper som utøver virksomhet i samsvar med den finske loven av 1991 om boligselskaper, eller senere tilsvarende lovgivning. Medlemsstatene eller deres vedkommende myndigheter kan tillate at eierandeler som utgjør en tilsvarende indirekte beholdning av fast eiendom, behandles som en direkte beholdning av fast eiendom, forutsatt at denne indirekte beholdningen er særlig omhandlet i den berørte medlemsstatens nasjonale lovgivning, og at den, når den stilles som sikkerhet, gir kreditorer tilsvarende vern.

• 3. Handelsfinansiering som omhandlet i nr. 1 punkt 80 er vanligvis uforpliktet og krever tilfredsstillende transaksjonsdokumentasjon i forbindelse med hver utbetalingsanmodning, slik at finansieringen kan nektes dersom det er tvil om kredittverdigheten eller den framlagte transaksjonsdokumentasjonen. Tilbakebetaling av handelsfinansieringseksponeringer skjer vanligvis uavhengig av låntakeren; midlene kommer i stedet fra kontanter mottatt fra importører, eller fra avkastningen av salget av de underliggende varene.

Artikkel 5

Definisjoner som gjelder spesifikt i forbindelse med kapitalkrav for kredittrisiko

Ved anvendelsen av tredje del avdeling II menes med

• 1) «eksponering» en eiendel eller en post utenfor balansen,

• 2) «tap» økonomisk tap, herunder vesentlige diskonteringsvirkninger, samt vesentlige direkte og indirekte kostnader knyttet til innkreving i forbindelse med instrumentet,

• 3) «forventet tap» eller «EL» (expected loss) forholdet mellom det beløpet som forventes å gå tapt i forbindelse med en eksponering på grunn av en motparts mulige mislighold eller forringelse over en ettårsperiode, og det utestående beløpet på misligholdstidspunktet.

Avdeling II

Kravenes anvendelsesnivå

Kapittel I

Anvendelse av krav på individuelt grunnlag

Artikkel 6

Alminnelige prinsipper

• 1. Institusjonene skal oppfylle forpliktelsene fastsatt i andre til femte del og åttende del på individuelt grunnlag.

• 2. Ingen institusjon som enten er et datterforetak i medlemsstaten der den har tillatelse og er underlagt tilsyn, eller et morforetak, og ingen institusjon som omfattes av konsolideringen i henhold til artikkel 18, skal være pålagt å oppfylle forpliktelsene fastsatt i artikkel 89–91 på individuelt grunnlag.

• 3. Ingen institusjon som enten er et morforetak eller et datterforetak, og ingen institusjon som omfattes av konsolideringen i henhold til artikkel 18, skal være pålagt å oppfylle forpliktelsene fastsatt i åttende del på individuelt grunnlag.

• 4. Kredittinstitusjoner og verdipapirforetak som har tillatelse til å yte investeringstjenester og utøve investeringsvirksomhet som angitt i avsnitt A nr. 3 og 6 i vedlegg I til direktiv 2004/39/EF, skal oppfylle forpliktelsene fastsatt i sjette del på individuelt grunnlag. I påvente av Kommisjonens rapport i henhold til artikkel 508 nr. 3 kan vedkommende myndigheter frita verdipapirforetak for kravet om å oppfylle forpliktelsene fastsatt i sjette del, idet det tas hensyn til arten, omfanget og kompleksiteten av verdipapirforetakets virksomhet.

• 5. Institusjoner, unntatt verdipapirforetak omhandlet i artikkel 95 nr. 1 og artikkel 96 nr. 1, og institusjoner som vedkommende myndigheter har gitt unntak i henhold til artikkel 7 nr. 1 eller 3, skal oppfylle forpliktelsene fastsatt i sjuende del på individuelt grunnlag.

Artikkel 7

Unntak fra anvendelsen av tilsynskrav på individuelt grunnlag

• 1. Vedkommende myndigheter kan unnlate å anvende artikkel 6 nr. 1 på et datterforetak av en institusjon i tilfeller der både datterforetaket og institusjonen har tillatelse og er underlagt tilsyn av vedkommende medlemsstat, og datterforetaket omfattes av tilsynet på konsolidert grunnlag med institusjonen som er morforetaket, og alle følgende vilkår er oppfylt for å sikre at ansvarlig kapital blir tilstrekkelig fordelt mellom morforetaket og datterforetaket:

  • a) Det foreligger ingen nåværende eller forutsette vesentlige praktiske eller juridiske hindringer for rask overføring av ansvarlig kapital til eller tilbakebetaling av forpliktelser fra morforetaket.

  • b) Morforetaket oppfyller enten vedkommende myndighets krav til forsvarlig ledelse av datterforetaket og har erklært, med vedkommende myndighets tillatelse, at det garanterer for de forpliktelsene som datterforetaket har inngått, eller risikoen i datterforetaket er av ubetydelig interesse.

  • c) Morforetakets framgangsmåter for risikovurdering, -måling og -kontroll omfatter datterforetaket.

  • d) Morforetaket innehar mer enn 50 % av stemmerettene knyttet til aksjer i datterforetakets kapital eller har rett til å utpeke eller fjerne et flertall av medlemmene i datterforetakets ledelsesorgan.

• 2. Vedkommende myndigheter kan benytte muligheten fastsatt i nr. 1 når morforetaket er et finansielt holdingselskap eller blandet finansielt holdingselskap som er etablert i samme medlemsstat som institusjonen, forutsatt at det er omfattet av samme tilsyn som institusjoner, og særlig standardene fastsatt i artikkel 11 nr. 1.

• 3. Vedkommende myndigheter kan unnlate å anvende artikkel 6 nr. 1 på en morinstitusjon i en medlemsstat i tilfeller der institusjonen har tillatelse og er underlagt tilsyn av vedkommende medlemsstat, og morinstitusjonen omfattes av tilsynet på konsolidert grunnlag, og alle følgende vilkår er oppfylt for å sikre at ansvarlig kapital blir tilstrekkelig fordelt på morforetaket og datterforetakene:

  • a) Det foreligger ingen nåværende eller forutsette vesentlige praktiske eller juridiske hindringer for rask overføring av ansvarlig kapital til eller tilbakebetaling av forpliktelser til morinstitusjonen i en medlemsstat.

  • b) De framgangsmåtene for risikovurdering, -måling og -kontroll som er relevante for konsolidert tilsyn, omfatter morinstitusjonen i en medlemsstat.

  Vedkommende myndighet som anvender bestemmelsene i dette nummer, skal underrette vedkommende myndigheter i de andre medlemsstatene.

Artikkel 8

Unntak fra anvendelsen av likviditetskrav på individuelt grunnlag

• 1. Vedkommende myndigheter kan helt eller delvis unnlate å anvende sjette del på en institusjon og på alle eller noen av dens datterforetak i Unionen, og føre tilsyn med dem som en enkelt likviditetsundergruppe, forutsatt at de oppfyller alle følgende vilkår:

  • a) Morinstitusjonen på konsolidert grunnlag eller en datterinstitusjon på delkonsolidert grunnlag oppfyller forpliktelsene fastsatt i sjette del.

  • b) Morinstitusjonen på konsolidert grunnlag eller datterinstitusjonen på delkonsolidert grunnlag overvåker og kontrollerer til enhver tid likviditetsposisjonene i alle gruppens eller undergruppens institusjoner som er omfattet av unntaket, og sikrer et tilstrekkelig likviditetsnivå for alle disse institusjonene.

  • c) Institusjonene har inngått kontrakter som vedkommende myndigheter anser som tilfredsstillende, om fri overføring av midler seg imellom slik at de kan oppfylle sine individuelle og felles forpliktelser ved forfall.

  • d) Det er ingen nåværende eller forutsette vesentlige praktiske eller juridiske hindringer for oppfyllelsen av kontraktene omhandlet i bokstav c).

  Innen 1. januar 2014 skal Kommisjonen framlegge for Europaparlamentet og Rådet en rapport om eventuelle juridiske hindringer for anvendelsen av nr. 1 bokstav c), og den oppfordres til å framlegge et forslag til regelverk innen 31. desember 2015 om hindringer som bør fjernes, dersom det er hensiktsmessig.

• 2. Vedkommende myndigheter kan helt eller delvis unnlate å anvende sjette del på en institusjon og på alle eller noen av dens datterforetak dersom alle institusjonene i likviditetsundergruppen har tillatelse i samme medlemsstat, og forutsatt at vilkårene i nr. 1 er oppfylt.

• 3. Dersom institusjonene i likviditetsundergruppen har tillatelse i flere medlemsstater, skal nr. 1 først anvendes etter at framgangsmåten i artikkel 21 er gjennomført, og bare på de institusjonene som vedkommende myndigheter har godkjent følgende for:

  • a) Vurderingen av om institusjonens organisasjon og dens behandling av likviditetsrisiko oppfyller vilkårene i artikkel 86 i direktiv 2013/36/EU for hele likviditetsundergruppen.

  • b) Fordeling av beløp, plassering av og eierskap til de nødvendige likvide eiendelene i likviditetsundergruppen.

  • c) Fastsettelsen av minstekrav til likvide eiendeler for institusjoner som unntas fra anvendelsen av sjette del.

  • d) Behovet for strengere parametrer enn dem som er fastsatt i sjette del.

  • e) Ubegrenset utveksling av fullstendige opplysninger mellom vedkommende myndigheter.

  • f) En full forståelse av følgene av et slikt unntak.

• 4. Vedkommende myndigheter kan også anvende nr. 1–3 på institusjoner som deltar i den samme institusjonelle beskyttelsesordningen som omhandlet i artikkel 113 nr. 7, forutsatt at de oppfyller alle vilkårene i nevnte artikkel, og på andre institusjoner med en tilknytning som omhandlet i artikkel 113 nr. 6, forutsatt at de oppfyller alle vilkårene i nevnte nummer. I slike tilfeller skal vedkommende myndigheter beslutte at en av institusjonene som omfattes av unntaket, oppfyller kravene i sjette del, på grunnlag av den konsoliderte stillingen til alle institusjonene i likviditetsundergruppen.

• 5. Dersom et unntak er gitt i henhold til nr. 1 eller 2, kan vedkommende myndigheter også anvende hele eller deler av artikkel 86 i direktiv 2013/36/EU på likviditetsundergruppen og unnlate å anvende hele eller deler av nevnte artikkel på individuelt grunnlag.

Artikkel 9

Individuell konsolideringsmetode

• 1. Med forbehold for nr. 2 og 3 i denne artikkel og artikkel 144 nr. 3 i direktiv 2013/36/EU kan vedkommende myndigheter i enkelttilfeller tillate at morinstitusjoner tar med i beregningen av sine krav i henhold til artikkel 6 nr. 1, de datterforetakene som oppfyller vilkårene i artikkel 7 nr. 1 bokstav c) og d), og hvis vesentlige eksponeringer eller vesentlige forpliktelser er overfor vedkommende morinstitusjon.

• 2. Behandlingen omhandlet i nr. 1 skal tillates bare dersom morinstitusjonen fullt ut dokumenterer overfor vedkommende myndigheter at det foreligger omstendigheter og ordninger, herunder juridiske ordninger, som gjør at det verken er eller forutses vesentlige praktiske eller juridiske hindringer for rask overføring av ansvarlig kapital til eller tilbakebetaling av forpliktelser ved forfall fra datterforetaket til morforetaket.

• 3. Dersom vedkommende myndighet utøver det skjønn som er fastsatt i nr. 1, skal den regelmessig og ikke sjeldnere enn én gang per år underrette vedkommende myndigheter i de andre medlemsstatene om at den har anvendt nr. 1, og om de omstendighetene og ordningene som er nevnt i nr. 2. Dersom datterforetaket ligger i en tredjestat, skal vedkommende myndigheter også gi de samme opplysningene til vedkommende myndigheter i denne tredjestaten.

Artikkel 10

Unntak for institusjoner som er fast tilknyttet et sentralorgan

• 1. Vedkommende myndigheter kan i samsvar med nasjonal lovgivning helt eller delvis unnta en eller flere institusjoner som ligger i samme medlemsstat og er fast tilknyttet et sentralorgan som kontrollerer dem, og som er etablert i samme medlemsstat, fra kravene i andre til åttende del dersom følgende vilkår er oppfylt:

  • a) Sentralorganet og dets tilknyttede institusjoner har solidaransvar for sine forpliktelser, eller de tilknyttede institusjonenes forpliktelser garanteres fullt ut av sentralorganet.

  • b) Solvensen og likviditeten til sentralorganet og alle dets tilknyttede institusjoner skal kontrolleres i sin helhet på grunnlag av disse institusjonenes konsoliderte regnskaper.

  • c) Sentralorganets ledelse har myndighet til å gi instrukser til ledelsen i de tilknyttede institusjonene.

  Medlemsstatene kan beholde og anvende gjeldende nasjonal lovgivning om anvendelsen av unntaket omhandlet i første ledd, forutsatt at det ikke er i strid med denne forordning eller direktiv 2013/36/EU.

• 2. Dersom vedkommende myndigheter er overbevist om at vilkårene i nr. 1 er oppfylt, og sentralorganets forpliktelser garanteres fullt ut av de tilknyttede institusjonene, kan vedkommende myndigheter unnta sentralorganet fra kravene i andre til åttende del på individuelt grunnlag.

Kapittel 2

Konsolidering for tilsynsformål

Avsnitt 1

Anvendelse av krav på konsolidert grunnlag

Artikkel 11

Generell behandling

• 1. Morinstitusjoner i en medlemsstat skal, i den utstrekning og på den måten som er fastsatt i artikkel 18, oppfylle forpliktelsene som er fastsatt i andre til fjerde del og sjuende del, på grunnlag av sin konsoliderte stilling. Morforetak og deres datterforetak som er omfattet av denne forordning, skal opprette en egnet organisasjonsstruktur og egnede interne kontrollordninger for å sikre at dataene som er nødvendige for konsolidering, behandles og oversendes på egnet måte. De skal særlig sikre at datterforetak som ikke er omfattet av denne forordning, innfører bestemmelser, framgangsmåter og ordninger for å sikre tilfredsstillende konsolidering.

• 2. Institusjoner som kontrolleres av et finansielt morholdingselskap i en medlemsstat eller et blandet finansielt morholdingselskap i en medlemsstat skal, i den utstrekning og på den måten som er fastsatt i artikkel 18, oppfylle forpliktelsene som er fastsatt i andre til fjerde del og sjuende del, på grunnlag av det finansielle holdingselskapets eller det blandede finansielle holdingselskapets konsoliderte stilling.

  Dersom flere enn en institusjon blir kontrollert av et finansielt morholdingselskap eller av et blandet finansielt morholdingselskap i en medlemsstat, får første ledd anvendelse bare på den institusjonen som skal omfattes av tilsyn på konsolidert grunnlag i samsvar med artikkel 111 i direktiv 2013/36/EU.

• 3. Morinstitusjoner i EU, institusjoner som kontrolleres av et finansielt morholdingselskap i EU, og institusjoner som kontrolleres av et blandet finansielt morholdingselskap i EU, skal oppfylle forpliktelsene i sjette del på grunnlag av morinstitusjonens, det finansielle holdingselskapets eller det blandede finansielle holdingselskapets konsoliderte stilling, dersom gruppen omfatter en/et eller flere institusjoner eller verdipapirforetak som har tillatelse til å yte investeringstjenester og utøve investeringsvirksomhet som er oppført i avsnitt A nr. 3 og 6 i vedlegg I til direktiv 2004/39/EF. I påvente av Kommisjonens rapport i samsvar med artikkel 508 nr. 2 i denne forordning, og dersom gruppen omfatter bare verdipapirforetak, kan vedkommende myndigheter unnta verdipapirforetak fra kravet om å oppfylle forpliktelsene fastsatt i sjette del på konsolidert grunnlag, idet det tas hensyn til arten, omfanget og kompleksiteten av verdipapirforetakets virksomhet.

• 4. Når artikkel 10 får anvendelse, skal sentralorganet omhandlet i nevnte artikkel oppfylle kravene i andre til åttende del på grunnlag av den konsoliderte stillingen til sentralorganet og dets tilknyttede institusjoner som helhet.

• 5. I tillegg til kravene i nr. 1–4 og med forbehold for andre bestemmelser i denne forordning og direktiv 2013/36/EU kan vedkommende myndigheter, dersom det er berettiget for tilsynsformål på grunn av særtrekk ved risikoen eller ved en institusjons kapitalstruktur, eller når en medlemsstat vedtar nasjonal lovgivning som krever strukturell atskillelse av virksomhet innenfor en bankgruppe, kreve at de strukturelt atskilte institusjonene skal oppfylle forpliktelsene i andre til fjerde del og sjette til åttende del i denne forordning og i avdeling VII i direktiv 2013/36/EU på delkonsolidert grunnlag.

  Anvendelse av framgangsmåten omhandlet i første ledd påvirker ikke effektivt tilsyn på konsolidert grunnlag, og skal verken få uforholdsmessige negative virkninger for hele eller deler av finanssystemet i andre medlemsstater eller i Unionen som helhet, eller utgjøre eller skape en hindring for det indre markeds virkemåte.

Artikkel 12

Finansielle holdingselskaper eller blandede finansielle holdingselskaper som har både en kredittinstitusjon og et verdipapirforetak som datterforetak

Dersom et finansielt holdingselskap eller et blandet finansielt holdingselskap har minst én kredittinstitusjon og et verdipapirforetak som datterforetak, skal kravene som får anvendelse på grunnlag av det finansielle holdingselskapets eller det blandede finansielle holdingselskapets konsoliderte stilling, anvendes på kredittinstitusjonen.

Artikkel 13

Anvendelse av offentliggjøringskrav på konsolidert grunnlag

• 1. Morinstitusjoner i EU skal oppfylle forpliktelsene fastsatt i åttende del på grunnlag av sin konsoliderte stilling.

  Betydelige datterforetak av morinstitusjoner i EU og de datterforetakene som har vesentlig betydning for sitt lokale marked, skal offentliggjøre opplysningene angitt i artikkel 437, 438, 440, 442, 450, 451 og 453 på individuelt eller delkonsolidert grunnlag.

• 2. Institusjoner som kontrolleres av et finansielt morholdingselskap i EU eller av et blandet finansielt morholdingselskap i EU, skal oppfylle forpliktelsene fastsatt i åttende del på grunnlag av dette finansielle holdingselskapets eller blandede finansielle holdingselskapets konsoliderte stilling.

  Betydelige datterforetak av finansielle morholdingselskaper i EU eller blandede finansielle morholdingselskaper i EU og de datterforetakene som har vesentlig betydning for sitt lokale marked, skal offentliggjøre opplysningene angitt i artikkel 437, 438, 440, 442, 450, 451 og 453 på individuelt eller delkonsolidert grunnlag.

• 3. Nr. 1 og 2 får verken helt eller delvis anvendelse på morinstitusjoner i EU, institusjoner som kontrolleres av et finansielt morholdingselskap i EU, eller på et blandet finansielt morholdingselskap i EU dersom de er omfattet av tilsvarende opplysninger som et morforetak etablert i en tredjestat har offentliggjort på konsolidert grunnlag.

• 4. Når artikkel 10 får anvendelse, skal sentralorganet omhandlet i nevnte artikkel oppfylle kravene i åttende del på grunnlag av sentralorganets konsoliderte stilling. Artikkel 18 nr. 1 får anvendelse på sentralorganet, og de tilknyttede institusjonene skal anses som datterforetak av sentralorganet.

Artikkel 14

Anvendelse av kravene i femte del på konsolidert grunnlag

• 1. Morforetak og datterforetak som omfattes av denne forordning, skal oppfylle forpliktelsene fastsatt i femte del på konsolidert eller delkonsolidert grunnlag for å sikre at deres bestemmelser, framgangsmåter og ordninger som inngår i kravene, er ensartede og godt integrert, og at alle data og opplysninger som er relevante for tilsynet, kan legges fram. De skal særlig sikre at datterforetak som ikke er omfattet av denne forordning, innfører bestemmelser, framgangsmåter og ordninger for å sikre at disse kravene oppfylles.

• 2. Når artikkel 92 anvendes på konsolidert eller delkonsolidert grunnlag, skal institusjoner anvende en ytterligere risikovekt i samsvar med artikkel 407 dersom kravene i artikkel 405 eller 406 ikke oppfylles av et foretak som er etablert i en tredjestat og inngår i konsolideringen i samsvar med artikkel 18, såfremt overtredelsen er vesentlig i forhold til gruppens generelle risikoprofil.

• 3. Forpliktelser i henhold til femte del som gjelder datterforetak som ikke selv er omfattet av denne forordning, får ikke anvendelse dersom morinstitusjonen i EU eller institusjoner som kontrolleres av et finansielt morholdingselskap i EU eller et blandet finansielt morholdingselskap i EU, kan dokumentere overfor vedkommende myndigheter at anvendelsen av femte del er i strid med lovgivningen i tredjestaten som datterforetaket er etablert i.

Artikkel 15

Unntak fra anvendelsen av krav til ansvarlig kapital på konsolidert grunnlag for grupper av verdipapirforetak

• 1. Den konsoliderende tilsynsmyndigheten kan i enkelttilfeller unnlate å anvende tredje del i denne forordning og avdeling VII kapittel 4 i direktiv 2013/36/EU på konsolidert grunnlag på følgende vilkår:

  • a) Alle EU-verdipapirforetak i gruppen anvender den alternative beregningen av det samlede risikovektede eksponeringsbeløpet som er omhandlet i artikkel 95 nr. 2 eller artikkel 96 nr. 2.

  • b) Alle verdipapirforetak i gruppen omfattes av kategoriene i artikkel 95 nr. 1 eller artikkel 96 nr. 1.

  • c) Alle EU-verdipapirforetak i gruppen oppfyller kravene i artikkel 95 eller 96 på individuelt grunnlag og trekker samtidig eventuelle betingede forpliktelser overfor verdipapirforetak, finansinstitusjoner, kapitalforvaltningsselskaper og foretak som yter tilknyttede tjenester, som ellers ville blitt konsolidert, fra sin rene kjernekapital.

  • d) Ethvert finansielt holdingselskap som er finansielt morholdingselskap i en medlemsstat for et verdipapirforetak i gruppen, har minst nok kapital, her definert som summen av postene omhandlet i artikkel 26 nr. 1, artikkel 51 nr. 1 og artikkel 62 nr. 1, for å dekke summen av følgende:

    • i) Summen av den fulle bokførte verdien av alle beholdninger, etterstilte fordringer og instrumenter som er omhandlet i artikkel 36 nr. 1 bokstav h) og i), artikkel 56 nr. 1 bokstav c) og d) og artikkel 66 nr. 1 bokstav c) og d), i verdipapirforetak, finansinstitusjoner, kapitalforvaltningsselskaper og foretak som yter tilknyttede tjenester, som ellers ville blitt konsolidert.

    • ii) De samlede betingede forpliktelsene overfor verdipapirforetak, finansinstitusjoner, kapitalforvaltningsselskaper og foretak som yter tilknyttede tjenester, som ellers ville blitt konsolidert.

  • e) Gruppen omfatter ikke kredittinstitusjoner.

  Når kriteriene i første ledd er oppfylt, skal alle verdipapirforetak i EU ha innført systemer for å overvåke og kontrollere kapital- og finansieringskildene til alle finansielle holdingselskaper, verdipapirforetak, finansinstitusjoner, kapitalforvaltningsselskaper og foretak som yter tilknyttede tjenester innenfor gruppen.

• 2. Vedkommende myndigheter kan også anvende unntaket dersom de finansielle holdingselskapene har en ansvarlig kapital som er mindre enn beløpet som ble beregnet i henhold til nr. 1 bokstav d), men ikke mindre enn summen av de kravene til ansvarlig kapital som er fastsatt på individuelt grunnlag for verdipapirforetak, finansinstitusjoner, kapitalforvaltningsselskaper og foretak som yter tilknyttede tjenester, som ellers ville blitt konsolidert, og det samlede beløpet for alle betingede forpliktelser overfor verdipapirforetak, finansinstitusjoner, kapitalforvaltningsselskaper og foretak som yter tilknyttede tjenester, som ellers ville blitt konsolidert. Ved anvendelsen av bestemmelsene i dette nummer er kravet til ansvarlig kapital for verdipapirforetak i tredjestater, finansinstitusjoner, kapitalforvaltningsselskaper og foretak som yter tilknyttede tjenester, et nominelt krav til ansvarlig kapital.

Artikkel 16

Unntak fra anvendelsen av kravene til uvektet kjernekapitalandel på konsolidert grunnlag for grupper av verdipapirforetak

Dersom alle foretakene i en gruppe av verdipapirforetak, herunder morforetaket, er verdipapirforetak som er unntatt fra anvendelsen av kravene i sjuende del på individuelt grunnlag i samsvar med artikkel 6 nr. 5, kan morverdipapirforetaket velge ikke å anvende kravene i sjuende del på konsolidert grunnlag.

Artikkel 17

Tilsyn med verdipapirforetak som er unntatt fra anvendelsen av krav til ansvarlig kapital på konsolidert grunnlag

• 1. Verdipapirforetak i en gruppe som er gitt unntak i henhold til artikkel 15, skal underrette vedkommende myndigheter om risiko som vil kunne skade verdipapirforetakenes finansielle stilling, herunder risiko knyttet til sammensetningen av og kildene til deres ansvarlige kapital og finansiering.

• 2. Dersom vedkommende myndigheter som har ansvar for tilsynet med verdipapirforetaket, gir unntak fra plikten til å føre tilsyn på konsolidert grunnlag som fastsatt i artikkel 15, skal de treffe andre egnede tiltak for å overvåke risiko, særlig store eksponeringer, innenfor hele gruppen, herunder i foretak som ikke ligger i en medlemsstat.

• 3. Dersom vedkommende myndigheter som har ansvar for tilsynet med verdipapirforetaket, unnlater å anvende krav til ansvarlig kapital på konsolidert grunnlag som omhandlet i artikkel 15, får kravene i åttende del anvendelse på individuelt grunnlag.

Avsnitt 2

Metoder for konsolidering for tilsynsformål

Artikkel 18

Metoder for konsolidering for tilsynsformål

• 1. Institusjoner som skal oppfylle kravene i avsnitt 1 på grunnlag av sin konsoliderte stilling, skal foreta full konsolidering av alle institusjoner og finansinstitusjoner som er deres datterforetak, eller, dersom det er relevant, datterforetak av samme finansielle morholdingselskap eller blandede finansielle morholdingselskap. Nr. 2–8 i denne artikkel får ikke anvendelse når sjette del får anvendelse på grunnlag av en institusjons konsoliderte stilling.

• 2. Vedkommende myndigheter kan imidlertid i enkelttilfeller tillate forholdsmessig konsolidering på grunnlag av morforetakets kapitalandel i datterforetaket. Forholdsmessig konsolidering kan tillates bare dersom alle følgende vilkår er oppfylt:

  • a) Morforetakets ansvar er begrenset til morforetakets kapitalandel i datterforetaket med tanke på de øvrige aksjeeiernes eller deltakernes ansvar.

  • b) De øvrige aksjeeiernes eller deltakernes solvens er tilfredsstillende.

  • c) De øvrige aksjeeiernes og deltakernes ansvar er klart fastsatt og juridisk bindende.

• 3. Når foretak har en tilknytning som omhandlet i artikkel 12 nr. 1 i direktiv 83/349/EØF, skal vedkommende myndigheter fastsette hvordan konsolidering skal foretas.

• 4. Den konsoliderende tilsynsmyndigheten skal kreve forholdsmessig konsolidering i henhold til deltakerinteressene som innehas i institusjoner og finansinstitusjoner som ledes i fellesskap av et foretak som inngår i konsolideringen sammen med ett eller flere foretak som ikke inngår i konsolideringen, når disse foretakenes forpliktelser er begrenset til den delen av kapitalen de innehar.

• 5. Når det gjelder deltakerinteresser eller andre former for kapitalbindinger enn dem som er nevnt i nr. 1 og 4, skal vedkommende myndigheter fastsette om og hvordan konsolidering skal finne sted. Særlig kan de tillate eller påby bruk av egenkapitalmetoden. Denne metoden skal imidlertid ikke innebære at de berørte foretakene omfattes av tilsyn på konsolidert grunnlag.

• 6. Vedkommende myndigheter skal i følgende tilfeller fastsette om og hvordan konsolideringen skal finne sted:

  • a) Når en institusjon etter vedkommende myndigheters oppfatning øver en betydelig innflytelse på en eller flere institusjoner eller finansinstitusjoner, men uten å inneha en deltakerinteresse i eller ha andre kapitalbindinger til disse institusjonene.

  • b) Når to eller flere institusjoner eller finansinstitusjoner er omfattet av en felles ledelse, uten at dette er fastsatt i en avtale eller i stiftelsesdokumenter eller vedtekter.

  Vedkommende myndigheter kan særlig tillate eller kreve bruk av metoden som er fastsatt i artikkel 12 i direktiv 83/349/EØF. Denne metoden skal imidlertid ikke innebære at de berørte foretakene omfattes av konsolidert tilsyn.

• 7. EBA skal utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder for å angi vilkårene for konsolideringen i tilfellene omhandlet i nr. 2–6 i denne artikkel.

  EBA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 31. desember 2016.

  Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10–14 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

• 8. Når tilsyn på konsolidert grunnlag kreves i henhold til artikkel 111 i direktiv 2013/36/EU, skal foretak som yter tilknyttede tjenester, og kapitalforvaltningsforetak som definert i artikkel 2 nr. 5 i direktiv 2002/87 EF tas med i konsolideringen i de tilfellene og i samsvar med de metodene som er fastsatt i denne artikkel.

Avsnitt 3

Virkeområde for konsolidering for tilsynsformål

Artikkel 19

Enheter som er unntatt fra virkeområdet for konsolidering for tilsynsformål

• 1. En institusjon, en finansinstitusjon eller et foretak som yter tilknyttede tjenester, som er et datterforetak, eller som det innehas en deltakerinteresse i, kan unntas fra konsolideringen dersom det samlede beløpet for eiendeler og poster utenfor balansen i det aktuelle foretaket er lavere enn det laveste av følgende to beløp:

  • a) 10 millioner euro.

  • b) 1 % av det samlede beløpet for eiendeler og poster utenfor balansen til morforetaket eller det foretaket som innehar deltakerinteressen.

• 2. Vedkommende myndigheter med ansvar for å føre tilsyn på konsolidert grunnlag i henhold til artikkel 111 i direktiv 2013/36/EU kan i enkelttilfeller fastsette at en institusjon, en finansinstitusjon eller et foretak som yter tilknyttede tjenester, og som er datterforetak, eller som det innehas en deltakerinteresse i, ikke skal tas med i konsolideringen

  • a) dersom det aktuelle foretaket ligger i en tredjestat der det er juridiske hindringer for overføring av nødvendige opplysninger,

  • b) dersom det aktuelle foretaket har liten betydning når det gjelder formålet for tilsyn med institusjoner,

  • c) dersom vedkommende myndigheter som har ansvar for å føre tilsyn på konsolidert grunnlag, finner at konsolideringen av vedkommende foretaks finansielle stilling ville være uhensiktsmessig eller villedende med hensyn til formålet for tilsyn med institusjoner.

• 3. Dersom flere foretak i tilfellene nevnt i nr. 1 og nr. 2 bokstav b) oppfyller kriteriene som er fastsatt i nevnte numre, skal de likevel omfattes av konsolideringen i den utstrekning de samlet er av ikke ubetydelig interesse med hensyn til de nevnte formålene.

Artikkel 20

Felles beslutninger om tilsynskrav

• 1. Vedkommende myndigheter skal samarbeide i fullt samråd

  • a) når det gjelder søknader om tillatelsene som er omhandlet i henholdsvis artikkel 143 nr. 1, artikkel 151 nr. 4 og 9, artikkel 283, artikkel 312 nr. 2 og artikkel 363, som inngis av en morinstitusjon i EU og dens datterforetak, eller i fellesskap av datterforetakene til et finansielt morholdingselskap i EU eller et blandet finansielt morholdingselskap i EU, for å avgjøre om den tillatelsen det er søkt om, skal gis, og for å fastsette eventuelle vilkår for en slik tillatelse,

  • b) for å avgjøre om kriteriene for en særlig gruppeintern behandling som omhandlet i artikkel 422 nr. 9 og artikkel 425 nr. 5, utfylt med EBAs tekniske reguleringsstandarder omhandlet i artikkel 422 nr. 10 og artikkel 425 nr. 6, er oppfylt.

  Søknad skal inngis bare til den konsoliderende tilsynsmyndigheten.

  Søknaden omhandlet i artikkel 312 nr. 2 skal omfatte en beskrivelse av metoden som anvendes for å fordele kapital for operasjonell risiko mellom gruppens ulike enheter. I søknaden skal det angis om og hvordan virkningene av diversifisering vil bli tatt hensyn til i risikomålingssystemet.

• 2. Vedkommende myndigheter skal gjøre alt de kan for å oppnå en felles beslutning innen seks måneder om

  • a) søknaden omhandlet i nr. 1 bokstav a),

  • b) vurderingen av kriterier og beslutning om særlig behandling, som omhandlet i nr. 1 bokstav b).

  Denne felles beslutningen skal foreligge i et dokument som inneholder den fullstendig begrunnede beslutningen, som skal oversendes søkeren av vedkommende myndighet nevnt i nr. 1.

• 3. Perioden nevnt i nr. 2 skal regnes fra

  • a) datoen da den konsoliderende tilsynsmyndigheten mottar en fullstendig søknad som omhandlet i nr. 1 bokstav a). Den konsoliderende tilsynsmyndigheten skal umiddelbart videresende den fullstendige søknaden til de øvrige tilsynsmyndighetene som berøres,

  • b) datoen da vedkommende myndigheter mottar en rapport som er utarbeidet av den konsoliderende tilsynsmyndigheten, om forpliktelser innenfor gruppen.

• 4. Dersom en felles beslutning fra vedkommende myndigheter ikke foreligger innen seks måneder, skal den konsoliderende tilsynsmyndigheten selv treffe beslutning om nr. 1 bokstav a). Den konsoliderende tilsynsmyndighetens beslutning skal ikke begrense vedkommende myndigheters myndighet i henhold til artikkel 105 i direktiv 2013/36/EU.

  Beslutningen skal foreligge i et dokument som inneholder beslutningen med fullstendig begrunnelse, og skal ta hensyn til de andre vedkommende myndighetenes synspunkter og forbehold som er kommet til uttrykk i løpet av seksmånedersperioden.

  Den konsoliderende tilsynsmyndigheten skal underrette morinstitusjonen i EU, det finansielle morholdingselskapet i EU eller det blandede finansielle morholdingselskapet i EU samt øvrige vedkommende myndigheter om beslutningen.

  Dersom noen av de berørte vedkommende myndighetene etter utløpet av seksmånedersperioden har henvist saken til EBA i samsvar med artikkel 19 i forordning (EU) nr. 1093/2010, skal den konsoliderende tilsynsmyndigheten utsette sin beslutning om nr. 1 bokstav a) i denne artikkel og avvente en eventuell beslutning som treffes av EBA i samsvar med artikkel 19 nr. 3 i nevnte forordning, og skal treffe sin beslutning i samsvar med EBAs beslutning. Seksmånedersperioden skal anses å utgjøre meglingsfasen i henhold til nevnte forordning. EBA skal treffe sin beslutning innen én måned. Saken kan ikke henvises til EBA etter utløpet av seksmånedersperioden eller etter at det er truffet en felles beslutning.

• 5. Dersom en felles beslutning fra vedkommende myndigheter ikke foreligger innen seks måneder, skal vedkommende myndighet som har ansvar for tilsynet med datterforetaket på individuelt grunnlag, selv treffe beslutning om nr. 1 bokstav b).

  Beslutningen skal foreligge i et dokument som inneholder beslutningen med fullstendig begrunnelse, og skal ta hensyn til de andre vedkommende myndighetenes synspunkter og forbehold som er kommet til uttrykk i løpet av seksmånedersperioden.

  Beslutningen skal oversendes til den konsoliderende tilsynsmyndigheten, som underretter morinstitusjonen i EU, det finansielle morholdingselskapet i EU eller det blandede finansielle morholdingselskapet i EU.

  Dersom den konsoliderende tilsynsmyndigheten etter utløpet av seksmånedersperioden har framlagt saken for EBA i samsvar med artikkel 19 i forordning (EU) nr. 1093/2010, skal vedkommende myndighet som har ansvar for tilsynet med datterforetaket på individuelt grunnlag, utsette sin beslutning om nr. 1 bokstav b) i denne artikkel og avvente en eventuell beslutning som treffes av EBA i samsvar med artikkel 19 nr. 3 i nevnte forordning, og skal treffe sin beslutning i samsvar med EBAs beslutning. Seksmånedersperioden skal anses å utgjøre meglingsfasen i henhold til nevnte forordning. EBA skal treffe sin beslutning innen én måned. Saken kan ikke henvises til EBA etter utløpet av seksmånedersperioden eller etter at det er truffet en felles beslutning.

• 6. Når en morinstitusjon i EU og dens datterforetak, datterforetakene til et finansielt morholdingselskap i EU eller datterforetakene til et blandet finansielt morholdingselskap i EU benytter en metode med avansert måling som omhandlet i artikkel 312 nr. 2 eller en IRB-metode som omhandlet i artikkel 143 på en ensartet måte, skal vedkommende myndigheter tillate at morforetaket og dets datterforetak samlet sett oppfyller kriteriene i artikkel 321 og 322 eller i tredje del avdeling II kapittel 3 avsnitt 6, på en måte som er forenlig med gruppens struktur og dens risikostyringssystemer, -prosesser og -metoder.

• 7. Beslutningene nevnt i nr. 2, 4 og 5 skal anerkjennes som endelige og anvendes av vedkommende myndigheter i de medlemsstatene som berøres.

• 8. For å lette den felles beslutningsprosessen skal EBA utarbeide utkast til tekniske gjennomføringsstandarder for å angi den felles beslutningsprosessen omhandlet i nr. 1 bokstav a) i forbindelse med søknader om tillatelser omhandlet i artikkel 143 nr. 1, artikkel 151 nr. 4 og 9, artikkel 283, artikkel 312 nr. 2 og artikkel 363.

  EBA skal framlegge disse utkastene til tekniske gjennomføringsstandarder for Kommisjonen innen 31. desember 2014.

  Kommisjonen gis myndighet til å vedta de tekniske gjennomføringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 15 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

Artikkel 21

Felles beslutninger om likviditetskravenes anvendelse

• 1. Etter søknad fra en morinstitusjon i EU eller et finansielt morholdingselskap i EU eller et blandet finansielt morholdingselskap i EU eller et delkonsoliderende datterforetak av en morinstitusjon i EU eller et finansielt morholdingselskap i EU eller et blandet finansielt morholdingselskap i EU skal den konsoliderende tilsynsmyndigheten og vedkommende myndigheter som har ansvar for tilsynet med datterforetak av en morinstitusjon i EU eller et finansielt morholdingselskap i EU eller et blandet finansielt morholdingselskap i en medlemsstat, gjøre alt de kan for å nå fram til en felles beslutning om hvorvidt vilkårene i artikkel 8 nr. 1 bokstav a)–d) er oppfylt, og om identifisering av en enkelt likviditetsundergruppe med sikte på anvendelse av artikkel 8.

  Den felles beslutningen skal treffes innen seks måneder etter at den konsoliderende tilsynsmyndigheten har framlagt en rapport som definerer enkelte likviditetsundergrupper på grunnlag av kriteriene i artikkel 8. Dersom det oppstår uenighet i løpet av seksmånedersperioden, skal den konsoliderende tilsynsmyndigheten på anmodning fra en annen relevant vedkommende myndighet rådføre seg med EBA. Den konsoliderende tilsynsmyndigheten kan rådføre seg med EBA på eget initiativ.

  Den felles beslutningen kan også pålegge begrensninger som gjelder plassering av og eierskap til likvide eiendeler, og kreve at det innføres minstekrav til likvide eiendeler som skal innehas av institusjoner som er unntatt fra anvendelsen av sjette del.

  Den felles beslutningen skal foreligge i et dokument som inneholder den fullstendig begrunnede beslutningen, som den konsoliderende tilsynsmyndigheten skal oversende til likviditetsundergruppens morinstitusjon.

• 2. Dersom en felles beslutning fra vedkommende myndigheter ikke foreligger innen seks måneder, skal hver vedkommende myndighet som har ansvar for tilsyn på individuelt grunnlag, selv treffe beslutning.

  En vedkommende myndighet kan imidlertid i løpet av seksmånedersperioden framlegge for EBA spørsmålet om vilkårene i artikkel 8 nr. 1 bokstav a)–d) er oppfylt. I slike tilfeller kan EBA foreta en ikke-bindende megling i samsvar med artikkel 31 bokstav c) i forordning (EU) nr. 1093/2010, og alle involverte vedkommende myndigheter skal utsette sin beslutning til den ikke-bindende meglingen er avsluttet. Dersom vedkommende myndigheter under meglingen ikke har oppnådd enighet innen tre måneder, skal hver vedkommende myndighet som har ansvar for tilsynet på individuelt grunnlag, selv treffe beslutning, idet det tas hensyn til forholdet mellom fordeler og risikoer i medlemsstaten der morinstitusjonen er etablert, og forholdet mellom fordeler og risikoer i medlemsstaten der datterforetaket er etablert. Saken kan ikke henvises til EBA etter utløpet av seksmånedersperioden eller etter at det er truffet en felles beslutning.

  Den felles beslutningen omhandlet i nr. 1 og beslutningene omhandlet i annet ledd i dette nummer er bindende.

• 3. En relevant vedkommende myndighet kan også i løpet av seksmånedersperioden rådføre seg med EBA dersom det er uenighet om vilkårene i artikkel 8 nr. 3 bokstav a)–d). I slike tilfeller kan EBA foreta en ikke-bindende megling i samsvar med artikkel 31 bokstav c) i forordning (EU) nr. 1093/2010, og alle berørte vedkommende myndigheter skal utsette sin beslutning til den ikke-bindende meglingen er avsluttet. Dersom vedkommende myndigheter under meglingen ikke oppnår enighet innen tre måneder, skal hver vedkommende myndighet som har ansvar for tilsynet på individuelt grunnlag, selv treffe beslutning.

Artikkel 22

Delkonsolidering i forbindelse med foretak i tredjestater

Datterinstitusjoner skal anvende kravene i artikkel 89–91 og tredje og fjerde del på delkonsolidert grunnlag dersom disse institusjonene, eller morforetaket når det gjelder et finansielt holdingselskap eller et blandet finansielt holdingselskap, har en institusjon eller en finansinstitusjon som datterforetak i en tredjestat eller har en deltakerinteresse i et slikt foretak.

Artikkel 23

Foretak i tredjestater

I forbindelse med konsolidert tilsyn i samsvar med dette kapittel får begrepene verdipapirforetak, kredittinstitusjon, finansinstitusjon og institusjon også anvendelse på foretak etablert i tredjestater som ville oppfylle definisjonene av disse begrepene i artikkel 4 dersom de hadde vært etablert i Unionen.

Artikkel 24

Verdsetting av eiendeler og poster utenfor balansen

• 1. Eiendeler og poster utenfor balansen skal vurderes i samsvar med gjeldende regnskapsregelverk.

• 2. Som unntak fra nr. 1 kan vedkommende myndigheter kreve at institusjoner skal foreta verdsettingen av eiendeler og poster utenfor balansen samt fastsettelsen av ansvarlig kapital i samsvar med gjeldende internasjonale regnskapsstandarder i henhold til forordning (EF) nr. 1606/2002.

Andre del

Ansvarlig kapital

Avdeling I

Ansvarlig kapital-poster

Kapittel 1

Kjernekapital

Artikkel 25

Kjernekapital

En institusjons kjernekapital er summen av institusjonens rene kjernekapital og annen godkjent kjernekapital.

Kapittel 2

Ren kjernekapital

Avsnitt 1

Ren kjernekapital-poster og -instrumenter

Artikkel 26

Ren kjernekapital-poster

• 1. Institusjonenes ren kjernekapital-poster består av følgende:

  • a) Kapitalinstrumenter, forutsatt at vilkårene i artikkel 28 eller eventuelt artikkel 29 er oppfylt.

  • b) Overkurs ved emisjon i forbindelse med instrumentene nevnt i bokstav a).

  • c) Opptjent egenkapital.

  • d) Akkumulerte andre inntekter og kostnader.

  • e) Andre fond.

  • f) Avsetning til dekning av generell bankrisiko.

  Postene omhandlet i bokstav c)–f) skal anerkjennes som ren kjernekapital bare når institusjonen umiddelbart og uten begrensning kan anvende dem til dekning av risikoer eller tap på det tidspunktet de oppstår.

• 2. Ved anvendelsen av nr. 1 bokstav c) kan institusjoner ta med delårsoverskudd og overskudd ved årets slutt i den rene kjernekapitalen før institusjonen har truffet en formell beslutning om sitt endelige overskudd eller tap for året, men bare med forhåndstillatelse fra vedkommende myndighet. Vedkommende myndighet skal gi tillatelse dersom følgende vilkår er oppfylt:

  • a) Overskuddet er bekreftet av uavhengige personer som har ansvar for revisjonen av institusjonens regnskaper.

  • b) Institusjonen har dokumentert overfor vedkommende myndighet at forventede utgifter eller utbytter er trukket fra overskuddet.

  En kontroll av delårsoverskuddet og overskuddet ved årets slutt skal gi tilstrekkelig sikkerhet for at disse overskuddene er vurdert i samsvar med prinsippene i gjeldende regnskapsregelverk.

• 3. Vedkommende myndigheter skal vurdere om utstedelser av ren kjernekapital-instrumenter oppfyller kriteriene i artikkel 28 eller eventuelt artikkel 29. Når det gjelder utstedelser etter 28. juni 2013, skal institusjoner klassifisere kapitalinstrumenter som ren kjernekapital-instrumenter bare dersom tillatelse er gitt av vedkommende myndigheter, som kan rådføre seg med EBA.

  Når det gjelder kapitalinstrumenter, unntatt statsstøtte, som av vedkommende myndighet anses å kunne klassifiseres som ren kjernekapital-instrumenter, men som ifølge EBA gjør det svært vanskelig å fastslå om kriteriene i artikkel 28 eller eventuelt artikkel 29 er oppfylt, skal vedkommende myndigheter gi EBA en begrunnelse.

  EBA skal på grunnlag av opplysninger fra hver vedkommende myndighet utarbeide, ajourføre og offentliggjøre en liste over alle former for kapitalinstrumenter i hver medlemsstat som anses som ren kjernekapital-instrumenter. EBA skal utarbeide denne listen og offentliggjøre den første gang innen 28. juli 2013.

  EBA kan etter kontrollen omhandlet i artikkel 80, og dersom det foreligger vesentlig belegg for at disse instrumentene ikke oppfyller kriteriene i artikkel 28 eller eventuelt artikkel 29, beslutte å fjerne kapitalinstrumenter som ikke er statsstøtte, og som er utstedt etter 28. juni 2013, fra listen, og kan offentliggjøre dette.

• 4. EBA skal utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder for å presisere betydningen av «forventet» når det skal fastslås om en forventet utgift eller et forventet utbytte er blitt fratrukket.

  EBA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 28. juli 2013.

  Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10–14 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

Artikkel 27

Gjensidige foretaks, samvirkeforetaks, sparebankers og lignende institusjoners kapitalinstrumenter som ren kjernekapital-poster

• 1. Ren kjernekapital-poster skal omfatte ethvert kapitalinstrument utstedt av en institusjon i henhold til dens vedtekter, forutsatt at følgende vilkår er oppfylt:

  • a) Institusjonen er av en type som er definert i gjeldende nasjonal lovgivning, og som vedkommende myndigheter anser som et av følgende:

    1. Et gjensidig foretak.

    2. Et samvirkeforetak.

    3. En sparebank.

    4. En lignende institusjon.

    5. En kredittinstitusjon som er heleid av en av institusjonene omhandlet i punkt i)–iv), og som har vedkommende myndigheters tillatelse til å anvende bestemmelsene i denne artikkel, forutsatt at og så lenge 100 % av de utstedte ordinære aksjene i kredittinstitusjonen eies direkte eller indirekte av en institusjon omhandlet i nevnte numre.

  • b) Vilkårene i artikkel 28 eller eventuelt artikkel 29 er oppfylt.

  Nevnte gjensidige foretak, samvirkeforetak eller sparebanker som i henhold til gjeldende nasjonal lovgivning er anerkjent som slike før 31. desember 2012, skal fortsatt anses som slike i henhold til denne del, forutsatt at de fortsatt oppfyller kriteriene for anerkjennelsen.

• 2. EBA skal utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder for å angi vilkårene som skal ligge til grunn for at vedkommende myndigheter skal fastslå om en foretakstype som er anerkjent i henhold til gjeldende nasjonal lovgivning, kan anses som et gjensidig foretak, et samvirkeforetak, en sparebank eller en lignende institusjon i henhold til denne del.

  EBA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 28. juli 2013.

  Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10–14 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

Artikkel 28

Ren kjernekapital-instrumenter

• 1. Kapitalinstrumenter skal anses som ren kjernekapital-instrumenter bare dersom alle følgende vilkår er oppfylt:

  • a) Instrumentene er utstedt direkte av institusjonen med forhåndsgodkjenning fra institusjonens eiere, eller fra institusjonens ledelsesorgan dersom nasjonal lovgivning gir mulighet for det.

  • b) Instrumentene er innbetalt, og kjøpet av dem er ikke direkte eller indirekte finansiert av institusjonen.

  • c) Instrumentene oppfyller alle følgende vilkår med hensyn til klassifisering:

    1. De anses som kapital i henhold til artikkel 22 i direktiv 86/635/EØF.

    2. De anses som egenkapital i henhold til gjeldende regnskapsregelverk.

    3. De anses som egenkapital ved vurderingen av om det foreligger insolvens i balansen, når dette får anvendelse i henhold til nasjonal lovgivning om insolvens.

  • d) Instrumentene er oppført tydelig og atskilt i balansen i institusjonens regnskaper.

  • e) Instrumentene er evigvarende.

  • f) Instrumentenes hovedstol kan ikke reduseres eller tilbakebetales, unntatt i et av følgende tilfeller:

    1. Institusjonens avvikling.

    2. Skjønnsmessige gjenkjøp av instrumentene eller andre skjønnsmessige måter å redusere kapitalen på, dersom institusjonen har fått vedkommende myndigheters forhåndstillatelse i samsvar med artikkel 77.

  • g) Bestemmelsene om instrumentene angir verken uttrykkelig eller underforstått at instrumentenes hovedstol vil eller kan bli redusert eller tilbakebetalt i andre tilfeller enn ved institusjonens avvikling, og institusjonen gir ikke på annen måte slike opplysninger før eller ved utstedelsen av instrumentene, unntatt i forbindelse med instrumenter omhandlet i artikkel 27, dersom institusjonen i henhold til gjeldende nasjonal lovgivning ikke kan nekte å innløse slike instrumenter.

  • h) Instrumentene oppfyller alle følgende vilkår for utdelinger:

    • i) Det er ingen fortrinnsbehandling når det gjelder rekkefølgen av utdelingene, heller ikke i forhold til andre ren kjernekapital-instrumenter, og bestemmelsene som gjelder for instrumentene, gir ikke fortrinnsrett ved utdeling.

    • ii) Utdelinger til innehavere av instrumenter kan bare utbetales fra midler til utdeling.

    • iii) Vilkårene som gjelder for instrumentene, omfatter ikke et tak eller en annen begrensning for det høyeste beløpet som kan deles ut, unntatt når det gjelder instrumentene omhandlet i artikkel 27.

    • iv) Utdelingenes størrelse fastsettes ikke på grunnlag av det beløpet instrumentene ble kjøpt for ved utstedelsen, unntatt når det gjelder instrumentene omhandlet i artikkel 27.

    • v) Vilkårene som gjelder for instrumentene, pålegger ikke institusjonen en forpliktelse til å foreta utdelinger til innehaverne, og institusjonen er ikke på annen måte omfattet av en slik forpliktelse.

    • vi) Manglende utdeling anses ikke som mislighold fra institusjonens side.

    • vii) Annullering av utdelinger pålegger ikke institusjonen begrensninger.

  • i) Sammenlignet med alle kapitalinstrumenter som er utstedt av institusjonen, dekker instrumentene den første og forholdsmessig største andelen av tap etter hvert som de oppstår, og hvert instrument dekker tap i samme utstrekning som alle andre ren kjernekapital-instrumenter.

  • j) Instrumentene er etterstilt alle andre fordringer dersom institusjonen blir insolvent eller avvikles.

  • k) Instrumentene gir innehaverne en fordring på institusjonens gjenværende eiendeler, som ved institusjonens avvikling og etter betaling av alle foranstående fordringer, står i forhold til summen av slike utstedte instrumenter, ikke er fast og ikke begrenses av et tak, unntatt når det gjelder kapitalinstrumentene omhandlet i artikkel 27.

  • l) Ingen av følgende har stilt sikkerhet for instrumentene eller en garanti for dem som forbedrer fordringens prioritet:

    • i) Institusjonen eller dens datterforetak.

    • ii) Morforetaket for institusjonen eller dets datterforetak.

    • iii) Det finansielle morholdingselskapet eller dets datterforetak.

    • iv) Det blandede holdingselskapet eller dets datterforetak.

    • v) Det blandede finansielle holdingselskapet eller dets datterforetak.

    • vi) Ethvert foretak som har nære forbindelser til foretakene omhandlet i punkt i)–v).

  • m) Instrumentene er ikke omfattet av avtalefestede ordninger eller andre ordninger som forbedrer fordringenes prioritet ved insolvens eller avvikling.

  Vilkåret fastsatt i første ledd bokstav j) skal anses som oppfylt selv om instrumentene inngår i annen godkjent kjernekapital eller tilleggskapital i henhold til artikkel 484 nr. 3, forutsatt at de har samme prioritet.

• 2. Vilkårene fastsatt i nr. 1 bokstav i) skal anses som oppfylt selv om det er foretatt en permanent nedskrivning av andre godkjente kjernekapitalinstrumenters eller tilleggskapitalinstrumenters hovedstol.

  Vilkåret fastsatt i nr. 1 bokstav f) skal anses som oppfylt selv om kapitalinstrumentets hovedstol er redusert i forbindelse med en framgangsmåte for krisehåndtering eller som følge av en nedskrivning av kapitalinstrumenter etter krav fra den krisehåndteringsmyndigheten som har ansvar for institusjonen.

  Vilkåret fastsatt i nr. 1 bokstav g) skal anses som oppfylt selv om bestemmelsene som gjelder for kapitalinstrumentet, uttrykkelig eller underforstått angir at instrumentets hovedstol vil eller kan bli redusert i forbindelse med en framgangsmåte for krisehåndtering eller som følge av en nedskrivning av kapitalinstrumenter etter krav fra den krisehåndteringsmyndigheten som har ansvar for institusjonen.

• 3. Vilkåret fastsatt i nr. 1 bokstav h) iii) skal anses som oppfylt selv om utbyttet multipliseres med en faktor, forutsatt at dette ikke resulterer i en utdeling som gjør et uforholdsmessig stort innhugg i den ansvarlige kapitalen.

• 4. Ved anvendelsen av nr. 1 bokstav h) i) skal en differensiert utdeling bare gjenspeile differensierte stemmeretter. I den forbindelse skal større utdelinger bare foretas for ren kjernekapital-instrumenter med få eller ingen stemmeretter.

• 5. EBA skal utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder for å angi følgende:

  • a) Gjeldende former for indirekte finansiering av ansvarlig kapital-instrumenter.

  • b) Hvorvidt og når utdeling av utbytte som multipliseres med en faktor, vil gjøre et uforholdsmessig stort innhugg i den ansvarlige kapitalen.

  • c) Betydningen av fortrinnsbehandling ved utdeling.

  EBA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 28. juli 2013.

  Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10–14 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

Artikkel 29

Kapitalinstrumenter utstedt av gjensidige foretak, samvirkeforetak, sparebanker og lignende institusjoner

• 1. Kapitalinstrumenter utstedt av gjensidige foretak, samvirkeforetak, sparebanker og lignende institusjoner skal anses som ren kjernekapital-instrumenter bare dersom vilkårene i artikkel 28, med endringer som følger av anvendelsen av denne artikkel, er oppfylt.

• 2. Følgende vilkår skal oppfylles når det gjelder innløsning av kapitalinstrumenter:

  • a) Institusjonen skal kunne nekte å innløse instrumenter, unntatt dersom det er forbudt i henhold til gjeldende nasjonal lovgivning.

  • b) Dersom det i henhold til gjeldende nasjonal lovgivning er forbudt å nekte innløsning av instrumenter, skal bestemmelsene som gjelder for instrumentene, gjøre det mulig for institusjonen å begrense innløsningen.

  • c) Dersom institusjonen nekter å innløse instrumenter eller eventuelt begrenser innløsningen av instrumentene, skal dette ikke anses som mislighold fra dens side.

• 3. Kapitalinstrumenter kan ha et tak eller en annen begrensning for det høyeste beløpet som kan deles ut, bare dersom dette er fastsatt i gjeldende nasjonal lovgivning eller institusjonens vedtekter.

• 4. Når kapitalinstrumentene gir innehaveren rett til en andel av institusjonens reserver ved insolvens eller avvikling, og denne andelen er begrenset til instrumentenes pålydende verdi, skal denne begrensningen gjelde i samme utstrekning for innehavere av alle andre ren kjernekapital-instrumenter utstedt av institusjonen.

  Vilkåret som er fastsatt i første ledd, påvirker ikke muligheten for at et gjensidig foretak, et samvirkeforetak, en sparebank eller en lignende institusjon anerkjenner instrumenter som ikke gir innehaveren stemmerett, og som oppfyller alle følgende vilkår, som kjernekapital-instrumenter:

  • a) Den fordringen som innehaverne av instrumentene uten stemmerett har ved institusjonens insolvens eller avvikling, står i forhold til den andelen av alle ren kjernekapital-instrumenter som disse instrumentene uten stemmerett utgjør.

  • b) Instrumentene anses for øvrig som ren kjernekapital-instrumenter.

• 5. Når kapitalinstrumentene gir innehaveren rett til å gjøre krav på institusjonens eiendeler ved insolvens eller avvikling, og denne andelen er fast eller begrenset av et tak, skal denne begrensningen gjelde i samme utstrekning for alle innehavere av alle ren kjernekapital-instrumenter utstedt av institusjonen.

• 6. EBA skal utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder for å angi arten av de begrensningene for innløsning som er nødvendige når det i henhold til gjeldende nasjonal rett er forbudt for institusjonen å nekte innløsning av ansvarlig kapital-instrumenter.

  EBA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 28. juli 2013.

  Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10–14 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

Artikkel 30

Følger av at vilkårene for ren kjernekapital-instrumenter ikke lenger er oppfylt

Følgende bestemmelser får anvendelse når vilkårene for ren kjernekapital-instrumenter i artikkel 28 eller eventuelt artikkel 29 ikke lenger er oppfylt:

• a) Instrumentet skal med umiddelbar virkning ikke lenger anses som et ren kjernekapital-instrument.

• b) Overkursen ved emisjon i forbindelse med dette instrumentet skal med umiddelbar virkning ikke lenger anses som ren kjernekapital-poster.

Artikkel 31

Kapitalinstrumenter som tegnes av offentlige myndigheter i krisesituasjoner

• 1. I krisesituasjoner kan vedkommende myndigheter tillate at institusjoner regner kapitalinstrumenter som minst oppfyller vilkårene i artikkel 28 nr. 1 bokstav b)–e), som ren kjernekapital-instrumenter dersom alle følgende vilkår er oppfylt:

  • a) Kapitalinstrumentene er utstedt etter 1. januar 2014.

  • b) Kapitalinstrumentene anses som statsstøtte av Kommisjonen.

  • c) Kapitalinstrumentene er utstedt i forbindelse med rekapitaliseringstiltak i samsvar med de statsstøttereglene som gjelder på det tidspunktet.

  • d) Kapitalinstrumentene er fulltegnet av og innehas av staten, en berørt offentlig myndighet eller en offentlig eid enhet.

  • e) Kapitalinstrumentene kan dekke tap.

  • f) Med unntak av kapitalinstrumentene omhandlet i artikkel 27, gir kapitalinstrumentene ved avvikling innehaverne rett til en fordring på institusjonens gjenværende eiendeler etter betaling av alle foranstående fordringer.

  • g) Det er egnede uttredelsesordninger for staten eller eventuelt for den berørte offentlige myndighet eller det offentlig eide foretaket.

  • h) Vedkommende myndighet har gitt sin forhåndstillatelse og har offentliggjort sin beslutning sammen med en begrunnelse for beslutningen.

• 2. Etter begrunnet anmodning fra og i samarbeid med den relevante vedkommende myndighet skal EBA anse kapitalinstrumentene omhandlet i nr. 1 som likestilt med ren kjernekapital-instrumenter i henhold til denne forordning.

Avsnitt 2

Regulatoriske filtre for tilsynsformål

Artikkel 32

Verdipapiriserte eiendeler

• 1. En institusjon skal for alle ansvarlig kapital-poster utelukke enhver økning av egenkapitalen i henhold til gjeldende regnskapsregelverk som oppstår som følge av verdipapiriserte eiendeler, herunder følgende:

  • a) En slik økning knyttet til framtidig margininntekt som gir institusjonen en gevinst ved salg.

  • b) Når en institusjon tar initiativ til en verdipapirisering: nettogevinst som oppnås ved kapitalisering av framtidig inntekt fra verdipapiriserte eiendeler, som medfører en kredittforbedring for verdipapiriseringsposisjonene.

• 2. EBA skal utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder for å presisere begrepet «gevinst ved salg» som anvendes i nr. 1 bokstav a).

  EBA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 28. juli 2013.

  Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10–14 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

Artikkel 33

Kontantstrømsikring og endringer i verdien av egne forpliktelser

• 1. Institusjonene skal ikke innregne følgende poster i den ansvarlige kapitalen:

  • a) Fond for urealiserte gevinster knyttet til gevinst eller tap på kontantstrømsikring av finansielle instrumenter som ikke er verdsatt til virkelig verdi, herunder forventede kontantstrømmer.

  • b) Gevinster eller tap på institusjonens forpliktelser verdsatt til virkelig verdi som oppstår som følge av endringer i institusjonens egen kredittverdighet.

  • c) Gevinster og tap på institusjonens derivatforpliktelser som oppstår som følge av endringer i institusjonens egen kredittverdighet.

• 2. Ved anvendelsen av nr. 1 bokstav c) skal institusjonene ikke motregne gevinster og tap fra verdsetting til virkelig verdi som oppstår som følge av institusjonens egen kredittrisiko, mot gevinster eller tap som oppstår som følge av motpartsrisiko.

• 3. Med forbehold for nr. 1 bokstav b) kan institusjoner ta med gevinster og tap på forpliktelser i den ansvarlige kapitalen dersom alle følgende vilkår er oppfylt:

  • a) Forpliktelsene har form av obligasjoner som omhandlet i artikkel 52 nr. 4 i direktiv 2009/65/EF.

  • b) Endringene i verdien av institusjonens eiendeler og forpliktelser skyldes de samme endringene i institusjonens egen kredittverdighet.

  • c) Det er nær sammenheng mellom verdien av obligasjonene omhandlet i bokstav a) og verdien av institusjonens eiendeler.

  • d) Det er mulig å innløse pantelån ved å tilbakekjøpe obligasjonene som finansierer pantelånene, til markedsverdi eller pålydende verdi.

• 4. EBA skal utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder for å angi hva som utgjør en nær sammenheng mellom verdien av obligasjoner og verdien av eiendeler, som omhandlet i nr. 3 bokstav c).

  EBA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 30. september 2013.

  Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10–14 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

Artikkel 34

Ytterligere verdijusteringer

Institusjonene skal ved beregning av ansvarlig kapital anvende kravene i artikkel 105 på alle sine eiendeler målt til virkelig verdi og trekke eventuelle ytterligere nødvendige verdijusteringer fra den rene kjernekapitalen.

Artikkel 35

Urealiserte gevinster og tap målt til virkelig verdi

Institusjonene skal ikke trekke urealiserte gevinster og tap i forbindelse med sine eiendeler og forpliktelser målt til virkelig verdi fra den ansvarlige kapitalen, unntatt i tilfellene omhandlet i artikkel 33.

Avsnitt 3

Fradrag fra ren kjernekapital-poster, unntak og alternativer

Underavsnitt 1

Fradrag fra ren kjernekapital-poster

Artikkel 36

Fradrag fra ren kjernekapital-poster

• 1. Institusjonene skal foreta følgende fradrag fra ren kjernekapital-poster:

  • a) Tap i inneværende regnskapsår.

  • b) Immaterielle eiendeler.

  • c) Eiendeler ved utsatt skatt som er avhengige av framtidig lønnsomhet.

  • d) For institusjoner som beregner risikovektede eksponeringsbeløp ved hjelp av IRB-metoden, negative beløp som følger av beregningen av forventet tapt beløp i henhold til artikkel 158 og 159.

  • e) Institusjonens balanseførte nettoeiendeler i en ytelsesbasert pensjonsordning.

  • f) En institusjons direkte, indirekte og syntetiske beholdninger av egne ren kjernekapital-instrumenter, herunder av egne ren kjernekapital-instrumenter som en institusjon er forpliktet til å kjøpe i henhold til en faktisk eller betinget forpliktelse i henhold til en eksisterende kontrakt.

  • g) Direkte, indirekte og syntetiske beholdninger av ren kjernekapital-instrumenter i foretak i finanssektoren når disse foretakene har en gjensidig beholdning i institusjonen som vedkommende myndigheter mener har til hensikt kunstig å øke institusjonens ansvarlige kapital.

  • h) Institusjonens relevante direkte, indirekte og syntetiske beholdninger av ren kjernekapital-instrumenter i foretak i finanssektoren, når institusjonen ikke har betydelige investeringer i disse foretakene.

  • i) Institusjonens relevante direkte, indirekte og syntetiske beholdninger av ren kjernekapital-instrumenter i foretak i finanssektoren, når institusjonen har betydelige investeringer i disse foretakene.

  • j) Summen som skal trekkes fra andre godkjente kjernekapitalposter i henhold til artikkel 56 som overstiger institusjonens annen godkjente kjernekapital.

  • k) Eksponeringsbeløpet for følgende poster som oppfyller vilkårene for å tildeles en risikovekt på 1 250 %, dersom institusjonen trekker dette eksponeringsbeløpet fra beløpet for ren kjernekapital-poster som et alternativ til å anvende en risikovekt på 1 250 %:

    • i) Kvalifiserende eierandeler utenfor finanssektoren.

    • ii) Verdipapiriseringsposisjoner i samsvar med artikkel 243 nr. 1 bokstav b), artikkel 244 nr. 1 bokstav b) og artikkel 258.

    • iii) Uoppgjorte transaksjoner i samsvar med artikkel 379 nr. 3.

    • iv) Posisjoner i en kurv som en institusjon ikke kan fastsette risikovekt for i henhold til IRB-metoden, i samsvar med artikkel 153 nr. 8.

    • v) Egenkapitalposisjoner etter en metode med interne modeller i samsvar med artikkel 155 nr. 4.

  • l) Enhver form for skatt på ren kjernekapital-poster som kan forutses på beregningstidspunktet, unntatt når institusjonen på egnet måte justerer beløpet for ren kjernekapital-poster i den grad skatten reduserer det øvre beløpet som kan benyttes for disse postenes dekning av risikoer eller tap.

• 2. EBA skal utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder for å spesifisere anvendelsen av fradragene omhandlet i nr. 1 bokstav a), c), e), f), h), i) og l) i denne artikkel, og tilknyttede fradrag omhandlet i artikkel 56 bokstav a), c), d) og f) og artikkel 66 bokstav a), c) og d).

  EBA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 28. juli 2013.

  Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10–14 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

• 3. EBA skal utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder for å angi hvilke typer av kapitalinstrumenter i finansinstitusjoner og, i samråd med Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske myndighet for forsikring og tjenestepensjoner) (EIOPA), opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1094/2010 av 24. november 2010(57), i forsikrings- og -gjenforsikringsforetak i en tredjestat, samt i foretak som ikke er omfattet av direktiv 2009/138/EF i samsvar med artikkel 4 i nevnte direktiv, som skal trekkes fra følgende ansvarlig kapital-poster:

  • a) Ren kjernekapital-poster.

  • b) Andre godkjente kjernekapitalposter.

  • c) Tilleggskapitalposter.

  EBA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 28. juli 2013.

  Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10–14 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

Artikkel 37

Fradrag for immaterielle eiendeler

Institusjonene skal fastsette verdien av immaterielle eiendeler som skal trekkes fra, etter følgende prinsipper:

• a) Beløpet som skal trekkes fra, skal reduseres med beløpet for tilhørende forpliktelser ved utsatt skatt, som ville falt bort dersom de immaterielle eiendelene ble forringet eller fraregnet i henhold til gjeldende regnskapsregelverk.

• b) Beløpet som skal trekkes fra, skal omfatte goodwill som inngår i verdsettingen av institusjonens betydelige investeringer.

Artikkel 38

Fradrag for eiendeler ved utsatt skatt som er avhengige av framtidig lønnsomhet

• 1. Institusjonene skal fastsette verdien av eiendeler ved utsatt skatt som er avhengige av framtidig lønnsomhet, og som skal trekkes fra i samsvar med denne artikkel.

• 2. Verdien av eiendeler ved utsatt skatt som er avhengige av framtidig lønnsomhet, skal beregnes uten fradrag av verdien av institusjonens tilhørende forpliktelser ved utsatt skatt, unntatt når vilkårene i nr. 3 er oppfylt.

• 3. Verdien av eiendeler ved utsatt skatt som er avhengige av framtidig lønnsomhet, kan reduseres med verdien av institusjonens tilhørende forpliktelser ved utsatt skatt, forutsatt at følgende vilkår er oppfylt:

  • a) Foretaket har i henhold til gjeldende nasjonal rett en juridisk rett til å motregne slike aktuelle skatteeiendeler mot aktuelle skatteforpliktelser.

  • b) Eiendeler ved utsatt skatt og forpliktelser ved utsatt skatt gjelder skatt som innkreves av samme skattemyndighet og gjelder samme skattepliktige foretak.

• 4. Institusjonens tilhørende forpliktelser ved utsatt skatt som anvendes i henhold til nr. 3, kan ikke omfatte forpliktelser ved utsatt skatt som reduserer verdien av immaterielle eiendeler eller nettoeiendeler i en ytelsesbasert pensjonsordning som skal trekkes fra.

• 5. Verdien av tilhørende forpliktelser ved utsatt skatt omhandlet i nr. 4 skal fordeles på følgende måte:

  • a) Eiendeler ved utsatt skatt som er avhengige av framtidig lønnsomhet og skyldes midlertidige forskjeller, som ikke trekkes fra i samsvar med artikkel 48 nr. 1.

  • b) Alle øvrige eiendeler ved utsatt skatt som er avhengige av framtidig lønnsomhet.

  Institusjonene skal fordele tilhørende forpliktelser ved utsatt skatt etter andelen av eiendeler ved utsatt skatt som er avhengige av framtidig lønnsomhet, som postene omhandlet i bokstav a) og b) utgjør.

Artikkel 39

For mye innbetalt skatt, tilbakeføring av skattemessige underskudd og eiendeler ved utsatt skatt som ikke er avhengige av framtidig lønnsomhet

• 1. Følgende poster skal ikke trekkes fra ansvarlig kapital og skal risikovektes i samsvar med tredje del avdeling II kapittel 2 eller 3, alt etter hva som er relevant:

  • a) Institusjonens for mye innbetalte skatt i inneværende år.

  • b) Institusjonens skattemessige underskudd i inneværende år tilbakeført til tidligere år, som utløser et krav mot eller en fordring overfor en sentralmyndighet, regional myndighet eller lokal skattemyndighet.

• 2. Eiendeler ved utsatt skatt som ikke er avhengige av framtidig lønnsomhet, er begrenset til eiendeler ved utsatt skatt som skyldes midlertidige forskjeller, dersom alle følgende vilkår er oppfylt:

  • a) De erstattes umiddelbart automatisk og obligatorisk av et skattefradrag dersom institusjonen rapporterer et tap i forbindelse med den formelle godkjenningen av årsregnskapet, eller ved institusjonens avvikling eller insolvens.

  • b) En institusjon kan i henhold til gjeldende nasjonal skatterett motregne skattefradraget omhandlet i bokstav a) mot eventuelle skatteforpliktelser i institusjonen eller i andre foretak som inngår i samme konsolidering som institusjonen av skattemessige grunner i henhold til gjeldende skatterett, eller i andre foretak som er omfattet av tilsyn på konsolidert grunnlag i samsvar med første del avdeling II kapittel 2.

  • c) Dersom størrelsen på skattefradragene omhandlet i bokstav b) overstiger skatteforpliktelsene som er omhandlet i nevnte bokstav, erstattes et slikt overskytende beløp umiddelbart av et direkte krav mot sentralmyndigheten i den medlemsstaten der institusjonen er registrert.

  Institusjonene skal anvende en risikovekt på 100 % på eiendeler ved utsatt skatt når vilkårene i bokstav a)–c) er oppfylt.

Artikkel 40

Fradrag for negative beløp som følger av beregningen av forventet tapt beløp

Beløpet som skal trekkes fra i samsvar med artikkel 36 nr. 1 bokstav d), skal ikke reduseres gjennom en økning av eiendeler ved utsatt skatt som er avhengige av framtidig lønnsomhet, eller gjennom andre ytterligere skatteeffekter, som kunne oppstå dersom avsetningene steg til samme nivå som forventede tap omhandlet i tredje del avdeling II kapittel 3 avsnitt 3.

Artikkel 41

Fradrag for nettoeiendeler i en ytelsesbasert pensjonsordning

• 1. Ved anvendelsen av artikkel 36 nr. 1 bokstav e) skal verdien av nettoeiendeler i en ytelsesbasert pensjonsordning som skal trekkes fra, reduseres med følgende:

  • a) Verdien av tilhørende forpliktelser ved utsatt skatt som kunne falt bort dersom eiendelene ble forringet eller fraregnet etter gjeldende regnskapsregelverk.

  • b) Verdien av nettoeiendeler i en ytelsesbasert pensjonsordning som institusjonen har ubegrenset rett til å anvende, forutsatt at institusjonen har fått vedkommende myndighets forhåndstillatelse.

  Eiendelene som skal anvendes for å redusere verdien som skal trekkes fra, skal risikovektes i samsvar med tredje del avdeling II kapittel 2 eller 3, alt etter hva som er relevant.

• 2. EBA skal utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder for å angi kriteriene som gjelder når en vedkommende myndighet skal tillate en institusjon å redusere verdien av nettoeiendeler i en ytelsesbasert pensjonsordning, som angitt i nr. 1 bokstav b).

  EBA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 28. juli 2013.

  Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10–14 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

Artikkel 42

Fradrag for beholdninger av egne ren kjernekapital-instrumenter

Ved anvendelsen av artikkel 36 nr. 1 bokstav f) skal institusjonene beregne beholdninger av egne ren kjernekapital-instrumenter på grunnlag av lange bruttoposisjoner, med følgende unntak:

• a) Institusjonene kan beregne verdien av beholdningene av egne ren kjernekapital-instrumenter på grunnlag av lange nettoposisjoner, forutsatt at begge følgende vilkår er oppfylt:

  • i) De lange og korte posisjonene er i samme underliggende eksponering, og de korte posisjonene innebærer ikke motpartsrisiko.

  • ii) Både de lange og de korte posisjonene inngår enten i eller utenfor handelsporteføljen.

• b) Institusjonene skal fastsette verdien som skal trekkes fra for direkte, indirekte og syntetiske beholdninger av indeksinstrumenter, ved å beregne den underliggende eksponeringen for egne ren kjernekapital-instrumenter som inngår i disse indeksene.

• c) Institusjonene kan motregne lange bruttoposisjoner i egne ren kjernekapital-instrumenter som oppstår i forbindelse med beholdninger av indeksinstrumenter, mot korte posisjoner i egne ren kjernekapital-instrumenter som oppstår i forbindelse med korte posisjoner i de underliggende indeksene, herunder når disse korte posisjonene innebærer motpartsrisiko, forutsatt at begge følgende vilkår er oppfylt:

  • i) De lange og korte posisjonene er i samme underliggende indeks.

  • ii) Både de lange og de korte posisjonene inngår enten i eller utenfor handelsporteføljen.

Artikkel 43

Betydelig investering i et foretak i finanssektoren

Når det gjelder fradrag, skal en institusjon anses å ha betydelige investeringer i et foretak i finanssektoren når et av følgende vilkår er oppfylt:

• a) Institusjonen eier over 10 % av ren kjernekapital-instrumentene som er utstedt av foretaket.

• b) Institusjonen har nære forbindelser til foretaket og eier ren kjernekapital-instrumenter utstedt av foretaket.

• c) Institusjonen eier ren kjernekapital-instrumenter utstedt av foretaket, og foretaket inngår ikke i konsolideringen i henhold til første del avdeling II kapittel 2, men inngår i samme regnskapskonsolidering som institusjonen ved finansiell rapportering i henhold til gjeldende regnskapsregelverk.

Artikkel 44

Fradrag av beholdninger av ren kjernekapital-instrumenter i foretak i finanssektoren når en institusjon har en gjensidig beholdning for kunstig å øke den ansvarlige kapitalen

Institusjonene skal foreta fradragene omhandlet i artikkel 36 nr. 1 bokstav g)–i) i samsvar med følgende bestemmelser:

• a) Beholdninger av ren kjernekapital-instrumenter og andre kapitalinstrumenter i foretak i finanssektoren skal beregnes på grunnlag av de lange bruttoposisjonene.

• b) Kapitalgruppe 1-poster i forsikringsforetak skal anses som beholdninger av ren kjernekapital-instrumenter når det gjelder fradrag.

Artikkel 45

Fradrag for beholdninger av ren kjernekapital-instrumenter i foretak i finanssektoren

Institusjonene skal foreta fradragene omhandlet i artikkel 36 nr. 1 bokstav h) og i) i samsvar med følgende bestemmelser:

• a) De kan beregne direkte, indirekte og syntetiske beholdninger av ren kjernekapital-instrumenter i foretakene i finanssektoren på grunnlag av lange nettoposisjoner i samme underliggende eksponering, forutsatt at begge følgende vilkår er oppfylt:

  • i) Den korte posisjonens løpetid sammenfaller med den lange posisjonens løpetid eller har en gjenværende løpetid på minst ett år.

  • ii) Både den lange og den korte posisjonen inngår enten i eller utenfor handelsporteføljen.

• b) De skal fastsette verdien som skal trekkes fra for direkte, indirekte og syntetiske beholdninger av indeksinstrumenter, ved å beregne den underliggende eksponeringen for kapitalinstrumentene i foretakene i finanssektoren i disse indeksene.

Artikkel 46

Fradrag for beholdninger av ren kjernekapital-instrumenter når en institusjon ikke har betydelige investeringer i et foretak i finanssektoren

• 1. Ved anvendelsen av artikkel 36 nr. 1 bokstav h) skal institusjonene beregne det relevante beløpet som skal trekkes fra, ved å multiplisere beløpet omhandlet i bokstav a) i dette nummer med faktoren som følger av beregningen omhandlet i bokstav b) i dette nummer:

  • a) Det samlede beløpet med hvilket institusjonens direkte, indirekte og syntetiske beholdninger av ren kjernekapital-instrumenter, andre godkjente kjernekapitalinstrumenter og tilleggskapitalinstrumenter i foretak i finanssektoren som institusjonen ikke har betydelige investeringer i, overstiger 10 % av det samlede beløpet for institusjonens ren kjernekapital-poster, beregnet ved anvendelse av følgende for ren kjernekapital-poster:

    • i) Artikkel 32–35.

    • ii) Fradragene omhandlet i artikkel 36 nr. 1 bokstav a)–g) bokstav k) ii)–v) og bokstav l), unntatt beløpet som skal trekkes fra for eiendeler ved utsatt skatt som er avhengige av framtidig lønnsomhet, og som skyldes midlertidige forskjeller.

    • iii) Artikkel 44 og 45.

  • b) Institusjonens direkte, indirekte og syntetiske beholdninger av ren kjernekapital-instrumenter i foretak i finanssektoren som institusjonen ikke har betydelige investeringer i, dividert med den samlede verdien av alle institusjonens direkte, indirekte og syntetiske beholdninger av ren kjernekapital-instrumenter, andre godkjente kjernekapitalinstrumenter og tilleggskapitalinstrumenter i disse foretakene.

• 2. Institusjonene skal ikke ta med tegningsgarantiposisjoner som innehas i høyst fem virkedager, i beløpet omhandlet i nr. 1 bokstav a) og ved beregningen av faktoren omhandlet i nr. 1 bokstav b).

• 3. Beløpet som skal trekkes fra i henhold til nr. 1, skal fordeles på alle ren kjernekapital-instrumenter som innehas. Institusjonene skal beregne beløpet for hvert ren kjernekapital-instrument som trekkes fra i henhold til nr. 1, ved å multiplisere beløpet omhandlet i bokstav a) i dette nummer med andelen omhandlet i bokstav b) i dette nummer:

  • a) Verdien av beholdninger som skal trekkes fra i henhold til nr. 1.

  • b) Andelen av institusjonens samlede direkte, indirekte og syntetiske beholdninger av ren kjernekapital-instrumenter i foretak i finanssektoren som institusjonen ikke har betydelige investeringer i, og som utgjøres av de enkelte ren kjernekapital-instrumentene som innehas.

• 4. Verdien av beholdningene omhandlet i artikkel 36 nr. 1 bokstav h), som er lik eller mindre enn 10 % av institusjonens ren kjernekapital-poster etter anvendelse av bestemmelsene i nr. 1 bokstav a) i)–iii), skal ikke trekkes fra og skal tildeles gjeldende risikovekt i samsvar med tredje del avdeling II kapittel 2 eller 3 og kravene i tredje del avdeling IV, alt etter hva som er relevant.

• 5. Institusjonene skal beregne beløpet for hvert ren kjernekapital-instrument som risikovektes i henhold til nr. 4, ved å multiplisere beløpet omhandlet i bokstav a) i dette nummer med beløpet omhandlet i bokstav b) i dette nummer:

  • a) Beholdningene som skal risikovektes i henhold til nr. 4.

  • b) Den andelen som følger av beregningen i nr. 3 bokstav b).

Artikkel 47

Fradrag av beholdninger av ren kjernekapital-instrumenter når en institusjon har betydelige investeringer i et foretak i finanssektoren

Ved anvendelsen av artikkel 36 nr. 1 bokstav i) skal beløpet som skal trekkes fra for ren kjernekapital-poster, ikke omfatte tegningsgarantiposisjoner som innehas i høyst fem virkedager, og som skal beregnes i samsvar med artikkel 44 og 45 og underavsnitt 2.

Underavsnitt 2

Unntak fra og alternativer til fradrag for ren kjernekapital-poster

Artikkel 48

Terskelverdier for unntak fra fradrag for ren kjernekapital-poster

• 1. Når det gjelder fradragene som kreves i henhold til artikkel 36 nr. 1 bokstav c) og i), kreves det ikke at institusjonene trekker fra beløpene for poster omhandlet i bokstav a) og b) i dette nummer, som samlet utgjør høyst terskelverdien angitt i nr. 2:

  • a) Eiendeler ved utsatt skatt som er avhengige av framtidig lønnsomhet og skyldes midlertidige forskjeller, og som samlet utgjør høyst 10 % av institusjonens ren kjernekapital-poster beregnet ved anvendelse av følgende:

    • i) Artikkel 32–35.

    • ii) Artikkel 36 nr. 1 bokstav a)–h), bokstav k) ii)–v) og bokstav l), unntatt eiendeler ved utsatt skatt som er avhengige av framtidig lønnsomhet og skyldes midlertidige forskjeller.

  • b) Dersom en institusjon har en betydelig investering i et foretak i finanssektoren: institusjonens direkte, indirekte og syntetiske beholdninger av disse foretakenes ren kjernekapital-instrumenter, som samlet utgjør høyst 10 % av institusjonens ren kjernekapital-poster beregnet ved anvendelse av følgende:

    • i) Artikkel 32–35.

    • ii) Artikkel 36 nr. 1 bokstav a)–h), bokstav k) ii)–v) og bokstav l), unntatt eiendeler ved utsatt skatt som er avhengige av framtidig lønnsomhet og skyldes midlertidige forskjeller.

• 2. Ved anvendelsen av nr. 1 skal terskelverdien være lik beløpet omhandlet i bokstav a) i dette nummer multiplisert med prosentdelen angitt i bokstav b) i dette nummer:

  • a) Restbeløpet for ren kjernekapital-poster ved anvendelse av justeringene og fradragene i artikkel 32–36 i fullt omfang, og uten anvendelse av terskelverdiene for unntak som er fastsatt i denne artikkel.

  • b) 17,65 %.

• 3. Ved anvendelsen av nr. 1 skal en institusjon fastslå den andelen av eiendeler ved utsatt skatt i de samlede postene som ikke skal trekkes fra, ved å dividere beløpet omhandlet i bokstav a) i dette nummer med beløpet omhandlet i bokstav b) i dette nummer:

  • a) Andelen av eiendeler ved utsatt skatt som er avhengige av framtidig lønnsomhet og skyldes midlertidige forskjeller, og som samlet utgjør høyst 10 % av institusjonens ren kjernekapital-poster.

  • b) Summen av følgende:

    • i) Beløpet omhandlet i bokstav a).

    • ii) Verdien av institusjonens direkte, indirekte og syntetiske beholdninger av ansvarlig kapital-instrumenter i foretak i finanssektoren som institusjonen har betydelige investeringer i, og som samlet utgjør høyst 10 % av institusjonens ren kjernekapital-poster.

  De betydelige investeringenes andel av de samlede postene, som ikke skal trekkes fra, er lik 1 minus andelen omhandlet i første ledd.

• 4. Beløp for poster som ikke trekkes fra i henhold til nr. 1, skal risikovektes med 250 %.

Artikkel 49

Krav til fradrag ved anvendelse av konsolidering, utvidet tilsyn eller institusjonelle beskyttelsesordninger

• 1. Dersom vedkommende myndigheter krever eller tillater at institusjoner anvender metode 1, 2 eller 3 i vedlegg I til direktiv 2002/87/EF ved beregning av ansvarlig kapital på individuelt, delkonsolidert eller konsolidert grunnlag, kan vedkommende myndigheter tillate at institusjonene ikke trekker fra beholdninger av ansvarlig kapital-instrumenter i et foretak i finanssektoren som morinstitusjonen, det finansielle morholdingselskapet eller det blandede finansielle morholdingselskapet eller institusjonen har betydelige investeringer i, forutsatt at vilkårene i bokstav a)–e) i dette nummer er oppfylt:

  • a) Foretaket i finanssektoren er et forsikringsforetak, et gjenforsikringsforetak eller et forsikringsholdingselskap.

  • b) Dette forsikringsforetaket, gjenforsikringsforetaket eller forsikringsholdingselskapet er omfattet av samme utvidede tilsyn i henhold til direktiv 2002/87/EF som morinstitusjonen, det finansielle morholdingselskapet eller det blandede finansielle morholdingselskapet eller institusjonen som har beholdningen.

  • c) Institusjonen har på forhånd innhentet vedkommende myndigheters tillatelse.

  • d) Vedkommende myndigheter forsikrer seg før de gir tillatelsen omhandlet i bokstav c), og deretter kontinuerlig, om at omfanget av integrert ledelse, risikostyring og intern kontroll er tilstrekkelig når det gjelder foretakene som vil være omfattet av konsolideringen etter metode 1, 2 eller 3.

  • e) Beholdningene i foretaket tilhører et av følgende:

    1. Morkredittinstitusjonen.

    2. Det finansielle morholdingselskapet.

    3. Det blandede finansielle morholdingselskapet.

    4. Institusjonen.

    5. Et datterforetak av et av foretakene omhandlet i punkt i)–iv) som er omfattet av konsolideringen i henhold til første del avdeling II kapittel 2.

  Den valgte metoden skal anvendes konsekvent over tid.

• 2. Ved beregning av ansvarlig kapital på individuelt og delkonsolidert grunnlag skal institusjoner som er omfattet av tilsyn på konsolidert grunnlag i samsvar med første del avdeling II kapittel 2, ikke trekke fra beholdninger av ansvarlig kapital-instrumenter utstedt av foretak i finanssektoren som er omfattet av tilsyn på konsolidert grunnlag, med mindre vedkommende myndigheter fastslår at disse fradragene er nødvendige i særlige tilfeller, særlig med sikte på strukturell atskillelse av bankvirksomhet og krisehåndteringsplanlegging.

  Anvendelse av framgangsmåten omhandlet i første ledd skal ikke medføre uforholdsmessige negative virkninger for hele eller deler av finanssystemet i andre medlemsstater eller i Unionen som helhet ved å utgjøre eller skape en hindring for det indre markeds virkemåte.

• 3. Vedkommende myndigheter kan ved beregning av ansvarlig kapital på individuelt eller delkonsolidert grunnlag tillate at institusjoner ikke trekker fra beholdninger av ansvarlig kapital-instrumenter i følgende tilfeller:

  • a) Dersom en institusjon har en eierandel i en annen institusjon, og vilkårene i i)–v) er oppfylt:

    1. Institusjonene er omfattet av samme institusjonelle beskyttelsesordning som omhandlet i artikkel 113 nr. 7.

    2. Vedkommende myndighet har gitt tillatelsen omhandlet i artikkel 113 nr. 7.

    3. Vilkårene i nr. 113 nr. 7 er oppfylt.

    4. Det utarbeides innenfor rammen av den institusjonelle beskyttelsesordningen en konsolidert balanse som omhandlet i artikkel 113 nr. 7 bokstav e), eller, dersom det ikke kreves utarbeiding av konsoliderte regnskaper, en utvidet samlet beregning som tilfredsstiller vedkommende myndigheter og er likeverdig med bestemmelsene i direktiv 86/635/EØF, som omfatter visse tilpasninger av bestemmelsene om konsoliderte regnskaper for grupper av kredittinstitusjoner i direktiv 83/349/EØF eller i forordning (EF) nr. 1606/2002. En ekstern revisor skal bekrefte at denne utvidede samlede beregningen er likeverdig, og vedkommende skal særlig sikre at innregning av elementer i den ansvarlige kapitalen mer enn en gang, samt enhver utilbørlig etablering av ansvarlig kapital mellom deltakerne i den institusjonelle beskyttelsesordningen, ikke tas med i beregningen. Den konsoliderte balansen eller den utvidede samlede beregningen skal rapporteres til vedkommende myndigheter minst like ofte som hyppigheten fastsatt i artikkel 99.

    5. De institusjonene som inngår i en institusjonell beskyttelsesordning, oppfyller sammen på konsolidert eller utvidet samlet nivå kravene som er fastsatt i artikkel 92, og rapporterer om oppfyllelsen av disse kravene i samsvar med artikkel 99. I en institusjonell beskyttelsesordning kreves ikke fradrag for interesser eid av medlemmer av samvirkeforetak eller rettssubjekter som ikke inngår i den institusjonelle beskyttelsesordningen, forutsatt at innregning av elementer i den ansvarlige kapitalen mer enn en gang, samt enhver utilbørlig etablering av ansvarlig kapital mellom deltakerne i den institusjonelle beskyttelsesordningen og mindretallsaksjeeieren, når det gjelder en institusjon, er utelukket.

  • b) Dersom en regional kredittinstitusjon har en beholdning i sin sentrale eller en annen regional kredittinstitusjon, og vilkårene i bokstav a) i)–v) er oppfylt.

• 4. De beholdningene som ikke er fratrukket i samsvar med nr. 1, 2 eller 3, skal anses som eksponeringer og risikovektes i samsvar med tredje del avdeling II kapittel 2 eller 3, alt etter hva som er relevant.

• 5. Dersom en institusjon anvender metode 1, 2 eller 3 i vedlegg I til direktiv 2002/87/EF, skal institusjonen opplyse om det finansielle konglomeratets krav om ytterligere ansvarlig kapital og dets kapitaldekning beregnet i samsvar med artikkel 6 i og vedlegg I til nevnte direktiv.

• 6. EBA, EIOPA og Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet, ESMA), som er opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1095/2010 av 24. november 2010(58), skal gjennom Felleskomiteen utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder for med sikte på anvendelsen av denne artikkel å angi vilkårene for anvendelse av beregningsmetodene i del II i vedlegg I til direktiv 2002/87/EF når det gjelder alternativene til fradrag som omhandlet i nr. 1 i denne artikkel.

  EBA, EIOPA og ESMA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 28. juli 2013.

  Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10–14 i henholdsvis forordning (EU) nr. 1093/2010, forordning (EU) nr. 1094/2010 og forordning (EU) nr. 1095/2010.

Avsnitt 4

Ren kjernekapital

Artikkel 50

Ren kjernekapital

En institusjons rene kjernekapital skal bestå av ren kjernekapital-poster etter justeringene som kreves i henhold til artikkel 32–35, fradragene i artikkel 36 og unntakene og alternativene i artikkel 48, 49 og 79.

Kapittel 3

Annen godkjent kjernekapital

Avsnitt 1

Andre godkjente kjernekapitalposter og -instrumenter

Artikkel 51

Andre godkjente kjernekapitalposter

Andre godkjente kjernekapitalposter skal bestå av følgende:

• a) Kapitalinstrumenter, forutsatt at vilkårene i artikkel 52 nr. 1 er oppfylt.

• b) Overkurs ved emisjon i forbindelse med instrumentene omhandlet i bokstav a).

Instrumenter omhandlet i bokstav a) skal ikke anses som ren kjernekapital-poster eller tilleggskapitalposter.

Artikkel 52

Andre godkjente kjernekapitalinstrumenter

• 1. Kapitalinstrumenter skal anses som andre godkjente kjernekapitalinstrumenter bare dersom følgende vilkår er oppfylt:

  • a) Instrumentene er utstedt og innbetalt.

  • b) Ingen av følgende har kjøpt instrumentene:

    1. Institusjonen eller dens datterforetak.

    2. Et foretak der institusjonen har en deltakerinteresse i form av eierskap, enten direkte eller gjennom kontroll av minst 20 % av dette foretakets stemmeretter eller kapital.

  • c) Kjøpet av instrumentene er ikke direkte eller indirekte finansiert av institusjonen.

  • d) Instrumentene er etterstilt tilleggskapitalinstrumenter ved insolvens i institusjonen.

  • e) Ingen av følgende har stilt sikkerhet for instrumentene eller en garanti for som forbedrer fordringenes prioritet:

    1. Institusjonen eller dens datterforetak.

    2. Morforetaket for institusjonen eller dets datterforetak.

    3. Det finansielle morholdingselskapet eller dets datterforetak.

    4. Det blandede holdingselskapet eller dets datterforetak.

    5. Det blandede finansielle holdingselskapet eller dets datterforetak.

    6. Ethvert foretak som har nære forbindelser til foretak omhandlet i punkt i)–v).

  • f) Instrumentene er ikke omfattet av avtalefestede ordninger eller andre ordninger som forbedrer fordringenes prioritet ved insolvens eller avvikling.

  • g) Instrumentene er evigvarende, og bestemmelsene som gjelder for dem, omfatter ikke noe incitament for institusjonen til å innløse dem.

  • h) Dersom bestemmelsene som gjelder for instrumentene, inneholder en eller flere kjøpsopsjoner, er det utelukkende utstederen som kan treffe beslutning om kjøp.

  • i) Instrumentene kan innløses ved benyttelse av innløsningsrett, innfris eller gjenkjøpes bare dersom vilkårene i artikkel 77 er oppfylt, og tidligst fem år etter utstedelsesdatoen, unntatt i tilfeller der vilkårene i artikkel 78 nr. 4 er oppfylt.

  • j) Bestemmelsene som gjelder for instrumentene, angir verken uttrykkelig eller underforstått at instrumentene vil eller kan bli innløst ved benyttelse av innløsningsrett, innfridd eller gjenkjøpt, og institusjonen gir ikke på annen måte slike opplysninger, unntatt i følgende tilfeller:

    1. Institusjonens avvikling.

    2. Skjønnsmessige gjenkjøp av instrumentene eller annen skjønnsmessig måte å redusere annen godkjent kjernekapital på, dersom institusjonen har fått vedkommende myndigheters forhåndstillatelse i samsvar med artikkel 77.

  • k) Institusjonen angir verken uttrykkelig eller underforstått at vedkommende myndighet vil godkjenne innløsning ved benyttelse av innløsningsrett, innfrielse eller gjenkjøp av instrumentene.

  • l) Utdelingene fra instrumentene oppfyller følgende vilkår:

    1. De utbetales fra midler til utdeling.

    2. Størrelsen på utdelingene fra instrumentene vil ikke bli endret på grunnlag av institusjonens eller dens morforetaks kredittverdighet.

    3. Bestemmelsene som gjelder for instrumentene, gir institusjonen full rett til når som helst å annullere utdelingene for instrumentene for en ubegrenset periode og på et ikke-kumulativt grunnlag, og institusjonen kan anvende slike annullerte utbetalinger uten begrensning til å innfri sine forpliktelser når de forfaller.

    4. Annullering av utdelinger anses ikke som mislighold fra institusjonens side.

    5. Annullering av utdelinger pålegger ikke institusjonen begrensninger.

  • m) Instrumentene bidrar ikke til en beslutning om at en institusjons forpliktelser overstiger dens eiendeler, dersom en slik beslutning er en insolvensprøving i henhold til nasjonal lovgivning.

  • n) Bestemmelsene som gjelder for instrumentene, krever at instrumentenes hovedstol ved en utløsende hendelse skal nedskrives permanent eller midlertidig, eller at instrumentene skal konverteres til ren kjernekapital-instrumenter.

  • o) Bestemmelsene som gjelder for instrumentene, inneholder ikke noe som er til hinder for en rekapitalisering av institusjonen.

  • p) Dersom instrumentene ikke er utstedt direkte av en institusjon, skal begge følgende vilkår være oppfylt:

    1. Instrumentene er utstedt av et foretak som inngår i konsolideringen i henhold til første del avdeling II kapittel 2.

    2. Det innbetalte beløpet for instrumentene er umiddelbart tilgjengelig for institusjonen uten begrensning og i en form som oppfyller vilkårene i dette nummer.

  Vilkåret fastsatt i første ledd bokstav d) skal anses som oppfylt selv om instrumentene inngår i annen godkjent kjernekapital eller tilleggskapital i henhold til artikkel 484 nr. 3, forutsatt at de har samme prioritet.

• 2. EBA skal utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder for å angi følgende:

  • a) Formen og arten av incitamenter til innfrielse.

  • b) Arten av en eventuell oppskrivning av et annet godkjent kjernekapitalinstruments hovedstol etter en midlertidig nedskrivning.

  • c) Framgangsmåtene og tidspunktet for å

    1. fastslå at den utløsende hendelsen har inntruffet,

    2. oppskrive et annet godkjent kjernekapitalinstruments hovedstol etter en midlertidig nedskrivning.

  • d) Egenskaper ved instrumentene, som kan være til hinder for rekapitalisering av institusjonen.

  • e) Anvendelse av spesialforetak for utstedelse av ansvarlig kapital-instrumenter.

  EBA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 28. juli 2013.

  Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10–14 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

Artikkel 53

Begrensning av annullering av utdelinger for andre godkjente kjernekapitalinstrumenter og egenskaper som kan være til hinder for rekapitalisering av institusjonen

Ved anvendelsen av artikkel 52 nr. 1 bokstav l) v) og bokstav o) skal bestemmelsene som gjelder for andre godkjente kjernekapitalinstrumenter, særlig ikke omfatte følgende:

• a) Et krav om at utdelinger for instrumentene skal foretas når en utdeling foretas for et instrument utstedt av institusjonen, med samme eller lavere prioritet enn et annet godkjent kjernekapitalinstrument, herunder et ren kjernekapital-instrument.

• b) Et krav om at utbetaling av utdelinger for ren kjernekapital-instrumenter, andre godkjente kjernekapitalinstrumenter eller tilleggskapitalinstrumenter skal annulleres, når det ikke foretas utdelinger for disse andre godkjente kjernekapitalinstrumentene.

• c) En forpliktelse til å erstatte utbetaling av renter eller utbytte med en annen form for utbetaling. Institusjonen skal ellers ikke være omfattet av en slik forpliktelse.

Artikkel 54

Nedskrivning eller konvertering av andre godkjente kjernekapitalinstrumenter

• 1. Ved anvendelsen av artikkel 52 nr. 1 bokstav n) får følgende bestemmelser anvendelse på andre godkjente kjernekapitalinstrumenter:

  • a) En utløsende hendelse inntreffer når institusjonens ren kjernekapital-dekning som omhandlet i artikkel 92 nr. 1 bokstav a) er lavere enn et av følgende:

    1. 5,125 %.

    2. Et nivå høyere enn 5,125 % når det fastsettes av institusjonen og angis nærmere i bestemmelsene som gjelder for instrumentet.

  • b) Institusjonene kan i bestemmelsene som gjelder for instrumentet, angi en eller flere utløsende hendelser i tillegg til den som er omhandlet i bokstav a).

  • c) Dersom instrumentene i henhold til bestemmelsene som gjelder for dem, skal konverteres til ren kjernekapital-instrumenter dersom en utløsende hendelse inntreffer, skal bestemmelsene nærmere angi ett av følgende:

    1. Konverteringskursen og en grenseverdi for beløpet som kan konverteres.

    2. Et intervall som instrumentene vil bli konvertert til ren kjernekapital-instrumenter innenfor.

  • d) Dersom instrumentenes hovedstol i henhold til bestemmelsene som gjelder for instrumentene, skal nedskrives dersom en utløsende hendelse inntreffer, skal nedskrivningen redusere alle følgende beløp:

    1. Instrumentinnehaverens fordring ved institusjonens insolvens eller avvikling.

    2. Beløpet som skal utbetales dersom instrumentet innløses ved benyttelse av innløsningsrett eller innfris.

    3. Utdelingene for instrumentet.

• 2. Nedskrivning eller konvertering av et annet godkjent kjernekapitalinstrument skal i henhold til gjeldende regnskapsregelverk generere poster som anses som ren kjernekapital-poster.

• 3. Verdien av andre godkjente kjernekapitalinstrumenter som anerkjennes som andre godkjente kjernekapitalposter, er begrenset til minsteverdien av ren kjernekapital-poster som ville bli generert dersom hovedstolen av de andre godkjente kjernekapitalinstrumentene ble nedskrevet fullt ut eller konvertert til ren kjernekapital-instrumenter.

• 4. Den samlede verdien av andre godkjente kjernekapitalinstrumenter som skal nedskrives eller konverteres dersom en utløsende hendelse inntreffer, skal ikke være mindre enn det laveste av følgende beløp:

  • a) Beløpet som kreves for å gjenopprette institusjonens ren kjernekapital-dekning til 5,125 %.

  • b) Hele hovedstolen for instrumentet.

• 5. Når en utløsende hendelse inntreffer, skal institusjonene gjøre følgende:

  • a) Umiddelbart underrette vedkommende myndigheter.

  • b) Underrette innehaverne av de andre godkjente kjernekapitalinstrumentene.

  • c) Umiddelbart eller senest innen én måned nedskrive instrumentenes hovedstol eller konvertere instrumentene til ren kjernekapital-instrumenter i samsvar med kravet i denne artikkel.

• 6. En institusjon som utsteder andre godkjente kjernekapitalinstrumenter som ved en utløsende hendelse konverteres til ren kjernekapital-instrumenter, skal til enhver tid sikre at det er godkjent tilstrekkelig aksjekapital for konverteringen av alle slike konvertible andre godkjente kjernekapitalinstrumenter til aksjer, dersom en utløsende hendelse inntreffer. Alle nødvendige tillatelser skal være innhentet på datoen for utstedelsen av de nevnte konvertible andre godkjente kjernekapitalinstrumentene. Institusjonen skal til enhver tid ha nødvendig forhåndstillatelse til å utstede ren kjernekapital-instrumentene som de andre godkjente kjernekapitalinstrumentene vil bli konvertert til dersom en utløsende hendelse inntreffer.

• 7. En institusjon som utsteder andre godkjente kjernekapitalinstrumenter som ved en utløsende hendelse konverteres til ren kjernekapital-instrumenter, skal sikre at det ikke finnes noen prosedyremessige hindringer for denne konverteringen i dens stiftelsesdokument eller vedtekter eller avtalefestede ordninger.