3 EØS-komitébeslutningene

3.1 EØS-komiteens beslutning nr. 79/2019 av 29. mars 2019 for CRD IV/CRR

EØS-komitébeslutning nr. 79/2019 av 29. mars 2019 for innlemmelse av kapitalkravsregelverket CRDIV/CRR inneholder en fortale og fire artikler. Fortalen angir rettsaktene som blir innlemmet i EØS-avtalen. De tre rettsaktene som er innlemmet ved EØS-komiteens beslutning er som nevnt kapitalkravsdirektivet CRD og kapitalkravsforordningen CRR, samt Europaparlaments- og rådsforordning 2017/2395, som endrer kapitalkravsforordningen knyttet til overgangsordninger i forbindelse med innføringen av regnskapsreglene IFRS 9.

Artikkel 1 angir for det første hvilke endringer som gjøres i vedlegg IX til EØS-avtalen. Teksten i punkt 14 i vedlegg IX skal erstattes med henvisning til direktiv 2013/36/EU (CRDIV), jf. EØS-komitébeslutningen artikkel 1 (1). Videre skal det legges til et nytt punkt 14a med henvisning til forordning 575/2013 (CRR) som endret ved forordning 2017/2395, jf. artikkel 1 (2). I tillegg oppdateres flere rettsakter som tidligere er innlemmet i EØS-avtalen med endringer som følger av CRR og CRDIV (artikkel 1 (3) og (4)). Det tidligere kapitaldekningsdirektivet (2006/49/EF) oppheves ved innlemmelsen og tas derfor ut av EØS-avtalen (artikkel 1 (5)).

Artikkel 1 inneholder også EØS-tilpasningene til direktivet og forordningen. Disse er nærmere omtalt i punkt 3.1.1 og 3.1.2 nedenfor.

Artikkel 2 fastsetter at teksten til direktivet og forordningene med angitte endringer på islandsk og norsk, som vil bli kunngjort i EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende, skal gis gyldighet.

Artikkel 3 regulerer når EØS-komitébeslutningen skal tre i kraft. I tråd med hovedregelen i EØS-avtalen art. 103 trer EØS-komitébeslutningen i kraft den første dagen i den andre måneden etter at siste meddelelse om at samtykke er innhentet er mottatt.

Artikkel 4 fastsetter at beslutningen skal kunngjøres i EØS-avdelingen av og i EØS-tillegget til Den europeisk unions tidende.

3.1.1 Nærmere om EØS-tilpasningene til direktiv 2013/36 (kapitalkravsdirektivet, CRD IV)

Tilpasningene til kapitalkravsdirektivet er tatt inn i EØS-komitébeslutningen artikkel 1 (1), og kommer i tillegg til de generelle tilpasningene som følger av EØS-avtalen protokoll 1.

Det er innledningsvis i EØS-komitébeslutningen artikkel 1 (1) inntatt generelle tilpasningstekster for å presisere at henvisninger til medlemsstater og kompetent myndighet i EØS-sammenheng skal forstås å omfatte EØS/EFTA statene og nasjonale tilsynsmyndigheter i EØS/EFTA-statene, at henvisninger til «medlemmer i ESCB» i EØS-sammenheng inkludere sentralbankene i EØS/EFTA-statene, og at referanser til EU-rettsakter i direktivet skal gjelde i den utstrekning disse rettsaktene er blitt innlemmet i EØS-avtalen, jf. tilpasningene a til c.

Videre er det inntatt en generell tilpasningstekst som tilpasser bestemmelser i kapitalkravsdirektivet som viser til den europeiske banktilsynsmyndigheten EBAs myndighet etter artikkel 19 i europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1093/2010. I tilpasningsteksten er det presisert at henvisningene for EØS/EFTA-statenes vedkommende skal forstås som henvisninger til EFTAs overvåkingsorgans myndighet, i de tilfeller som er fastsatt i og i samsvar med nr. 31g i dette vedlegg (tilpasning d). Det vises til nærmere omtale i Prop. 100 S (2015–2016) om deltakelse i EØS-komitébeslutninger om rettsaktene som etablerer EUs finanstilsynssystem m.m., kapittel 3.3.2.12.

Direktivet artikkel 2 nr. 5 gjør unntak fra direktivet for en rekke nærmere angitte institusjoner i forskjellige EU-stater. Tilpasningen i bokstav e unntar tre islandske institusjoner fra direktivet.

Etter direktivet artikkel 6 underavsnitt a skal «vedkommende myndigheter som parter i Det europeiske finanstilsynssystem samarbeide i tillit og full gjensidig respekt, særlig når de sikrer at hensiktsmessige og pålitelige opplysninger utveksles mellom dem selv og andre parter i finanstilsynssystemet, i samsvar med prinsippet om lojalt samarbeid fastsatt i artikkel 4 nr. 3 i traktaten om Den europeiske union». Tilpasning f inneholder en tilsvarende bestemmelse om samarbeid mellom EØS/EFTA-statene, andre parter i finanstilsynssystemet og EFTAs overvåkingsorgan, samt en bestemmelse om at vedkommende myndighet i EUs medlemsstater på samme måte skal samarbeide med vedkommende myndigheter i EØS/EFTA-statene.

Som ledd i tilpasningen til EUs finanstilsynssystem er det også tatt inn tilpasningstekst som tilføyer EFTAs overvåkingsorgan til bestemmelsene om utveksling av opplysninger i artikkel 53 og 58 (tilpasning i og j) og til artikkel 117 om samarbeid mellom myndigheter, jf. tilpasning m.

Kapitalkravsdirektivet artikkel 47 og 48 gjelder forbindelser med tredjeland. Det følger av artikkel 47 tredje ledd at Unionen ved avtaler med en eller flere tredjestater kan samtykke i å anvende bestemmelser som gir filialer av en kredittinstitusjon med hovedkontor i en tredjestat samme behandling på hele Unionens territorium. Artikkel 48 gjelder Kommisjonens adgang til å fremforhandle avtaler med én eller flere tredjestater om avtaler om nærmere vilkår for å føre tilsyn på konsolidert grunnlag. Det følger av tilpasning g og h at disse bestemmelsene ikke skal gjelde for EØS/EFTA-statene. Etter tilpasning g skal imidlertid partene informere og konsultere hverandre om avtaler med tredjeland. Videre skal EU i forhandlinger med tredjeland søke å oppnå lik behandling for filialer i tredjeland av kredittinstitusjoner med hovedsete i EØS/EFTA-statene som de oppnår for filialer av kredittinstitusjoner med hovedsete i EU-statene. Etter tilpasning h må EØS/EFTA-statene i sine avtaler legge til rette for at EBA kan motta informasjon knyttet til konsolidert tilsyn som EØS/EFTA-statens nasjonale tilsynsmyndigheter har mottatt fra tilsynsmyndigheten i tredjeland.

Kapitalkravsdirektivet artikkel 89 regulerer land-for-land rapportering. Det følger av 89(5) at bestemmelsen skal opphøre å gjelde dersom det i fremtiden vedtas nye unionsrettsakter med strengere krav enn det som følger av bestemmelsen. For EØS/EFTA-statene vil bestemmelsen opphøre først når de eventuelle fremtidige rettsaktene får anvendelse i EØS, jf. tilpasning k.

Artikkel 114 pålegger medlemsstatenes sentralbanker en varslingsplikt til bl.a. EBA dersom de blir kjent med at det foreligger en krisesituasjon. Ettersom Liechtenstein ikke har egen sentralbank, skal denne varslingsplikten for Liechtensteins vedkommende ligge på tilsynsmyndigheten, jf. tilpasning l.

Artikkel 133 gjelder krav om å opprettholde en systemrisikobuffer. Systemrisikobufferen skal i utgangspunktet være på mellom 1 og 5 pst. av risikovektet beregningsgrunnlag. Dersom en systemrisikobuffersats fastsettes til mellom 3 pst. og 5 pst. i samsvar med nr. 13, skal vedkommende myndighet eller den utpekte myndigheten i den medlemsstaten som fastsetter bufferen, etter artikkel 133 (14) alltid underrette Kommisjonen om dette og avvente Kommisjonens uttalelse før de aktuelle tiltakene treffes. Etter artikkel 133 (15) skal Kommisjonen, dersom den etter å ha innhentet råd fra ESRB aksepterer den høyere buffersatsen, vedta en gjennomføringsrettsakt som gir vedkommende myndighet eller den utpekte myndigheten myndighet til å vedta det foreslåtte tiltaket. Tilpasning i bokstav n fastsetter at det for EØS/EFTA-statenes vedkommende er EFTAs faste komité som er myndighet etter bestemmelsen, istedenfor Kommisjonen.

Artikkel 151 nr. 1 gjelder overgangsbestemmelser som skal gjelde i stedet for artikkel 40, 41, 43, 49, 50 og 51, inntil den datoen da kravet til likviditetsreserve får anvendelse i samsvar med en delegert rettsakt som vedtas i henhold til artikkel 460 i forordning (EU) nr. 575/2013. Tilpasning o utsetter denne datoen til tidspunktet for innlemmelse av den aktuelle rettsakten i EØS-avtalen.

Direktiv 2006/48 (kapitalkravsdirektivet) ble besluttet tatt inn i EØS-avtalen 6. juni 2008, jf. EØS-komitébeslutning nr. 65/2008. Ved direktiv 2007/44 ble kravene til nasjonale regler for oppkjøp endret og samordnet for kredittinstitusjoner, forsikringsforetak og verdipapirforetak. Direktiv 2007/44 (eierkontrolldirektivet) ble besluttet tatt inn i EØS-avtalen 4. juli 2008, jf. EØS-komitébeslutning nr. 79/2008. Endringene i direktiv 2007/44 til direktiv 2006/48 (kapitalkravsdirektivet) ble tilpasset som følger:

«Artikkel 19, 19a, 19b, 20 og 21 nr. 3 om tilsynsmessig vurdering av et foretak som planlegger en overtakelse får ikke anvendelse dersom foretaket som planlegger en overtakelse, som definert i direktivet, befinner seg eller er lovregulert utenfor avtalepartenes territorium.»

Reglene om oppkjøp som ble tatt inn i direktiv 2006/48 (kapitalkravsdirektivet) ved endringene i direktiv 2007/44 (eierkontrolldirektivet), er videreført i CRD IV artikkel 22 til 27. Tilpasningen nevnt over er imidlertid ikke videreført i EØS-komitébeslutningen om innlemmelse av CRD IV i EØS-avtalen. Dette innebærer at det ikke er fastsatt i EØS-tilpasning til CRDIV at EØS/EFTA-statene ikke behøver å oppfylle kravene i direktivet om regulering av oppkjøp av kredittinstitusjoner når oppkjøper er etablert utenfor EØS-området. Det ble imidlertid, samtidig med beslutningen om innlemmelse av direktivet, avgitt en felles erklæring om at innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen ikke berører alminnelige nasjonale regler for vurdering av offentlig sikkerhet og orden ved direkte investeringer fra utlandet, jf. nærmere omtale i pkt. 3.3 nedenfor.

3.1.2 Nærmere om EØS-tilpasningene til forordning 575/2013 (kapitalkravsforordningen, CRR)

Tilpasningene til kapitalkravsforordningen er tatt inn i EØS-komitébeslutningen artikkel 1 (1), og kommer i tillegg til de generelle tilpasningene som følger av EØS-avtalen protokoll 1.

Det er innledningsvis i EØS-komitébeslutningen artikkel 1 (2) inntatt generelle tilpasningstekster for å presisere at henvisninger til medlemsstater og kompetent myndighet i EØS-sammenheng skal forstås å omfatte EØS/EFTA statene og nasjonale tilsynsmyndigheter i EØS/EFTA-statene, at henvisninger til «medlemmer i ESSB» i EØS-sammenheng inkluderer sentralbankene i EØS/EFTA-statene, og at referanser til EU-rettsakter i forordningen skal gjelde i den utstrekning disse rettsaktene er blitt innlemmet i EØS-avtalen, jf. tilpasningene a til c.

Videre er det inntatt en generell tilpasningstekst som tilpasser bestemmelser i kapitalkravsdirektivet som viser til den europeiske banktilsynsmyndigheten EBAs myndighet etter artikkel 19 i forordning (EU) nr. 1093/2010. I tilpasningsteksten er det presisert at henvisningene for EØS/EFTA-statenes vedkommende skal forstås som henvisninger til EFTAs overvåkingsorgans myndighet, i de tilfeller som er fastsatt i og i samsvar med nr. 31g i dette vedlegg (tilpasning d). Det vises til nærmere omtale i Prop. 100 S (2015–2016) om deltakelse i EØS-komitébeslutninger om rettsaktene som etablerer EUs finanstilsynssystem m.m., kapittel 3.3.2.12.

Artikkel 4 nr. 75 inneholder en definisjon av boligeiendom. Det fremgår av artikkelen at definisjonen inkluderer retten til å bo i en leilighet i et borettslag i Sverige. Tilpasning e utvider definisjonen til også å omfatte borettslagsleiligheter i Norge.

Forordningens artikkel 31 regulerer kapitalinstrumenter som tegnes av offentlige myndigheter i krisesituasjoner. Bestemmelsen inneholder vilkår for å godkjenne kapitalinstrumenter som ren kjernekapital. Ett av vilkårene er at kapitalinstrumentene må anses som statsstøtte av Kommisjonen. I EFTA-pilaren er det ESA som har kompetanse til å godkjenne statsstøtte, og dette presiseres i tilpasning f.

Etter CRR artikkel 80 skal EBA løpende overvåke kvaliteten på ansvarlige kapital-instrumenter som er utstedt av institusjoner i hele Unionen, og notifisere Kommisjonen hvis den finner vesentlige bevis for at instrumentene ikke oppfyller vilkårene i forordningen som gjelder for slike instrumenter. Notifikasjonen skal inneholde råd om hva Kommisjonen bør gjøre. Ettersom rådene kan gjelde tiltak som i EFTA-pilaren ligger til EFTAs overvåkingsorgan, er bestemmelsen tilpasset slik at det er EFTAs overvåkingsorgan som skal notifiseres i saker der det er relevant.

Tilpasning h, k og l endrer tidspunktet for anvendelsen av bestemmelser som er knyttet til ikrafttredelsen eller anvendelsen av delegerte rettsakter som fastsettes i medhold av forordningens artikler 329 (4), 344, (2) 352 (6), 358 (4), 416 (5), 467 (2) og 497. I EØS-sammenheng skal tidspunktet i tråd med EØS-avtalens system være knyttet til ikrafttredelsen av EØS-komitébeslutningen som innlemmer de aktuelle rettsaktene i EØS-avtalen, evt. tidspunktet hvor rettsakten gjelder i EØS-avtalen.

Artikkel 395 gjelder øvre grenser for store eksponeringer. Etter bestemmelsen må nasjonale tilsynsmyndigheter i enkelte tilfeller notifisere Rådet, Kommisjonen, de berørte tilsynsmyndigheter og EBA før det treffes visse typer strukturtiltak knyttet til store eksponeringer. For EØS/EFTA-statenes vedkommende er bestemmelsen tilpasset slik at notifiseringesplikten ikke gjelder overfor Rådet (tilpasning i nr. i). Det følger av artikkelen at Kommisjonen, etter å ha innhentet råd fra EBA, skal kunne nekte tiltaket dersom det kan få alvorlige konsekvenser for det finansielle systemet i en annen medlemsstat. I tilpasningsteksten er myndigheten til å godkjenne eller avvise tiltaket for EØS/EFTA-statenes vedkommende lagt til EFTAs faste komité (tilpasning i nr. ii). Videre fremgår det av tilpasning i nr. iii at EBAs uttalelse i saker som gjelder nasjonale tiltak foreslått av en EFTA-stat, skal gis til EFTAs faste komité og den aktuelle EFTA-staten. Tilpasningene er i tråd med det systemet som er satt opp i EØS-avtalens vedlegg IX punkt 31f og 31g, jf. omtale i Prop. 100 S (2015–2017).

Dersom tilsynsmyndigheten med ansvar for makrotilsyn identifiserer endringer i intensiteten i makro- eller systemrisiko i finanssystemet som kan få alvorlige negative følger for finanssystemet og realøkonomien i en bestemt medlemsstat, kan den etter artikkel 458 foreslå et utkast til strengere nasjonale tiltak enn det som følger av forordningen (makrotiltak). Før slike tiltak iverksettes, skal myndigheten forelegge utkast til tiltak for Parlamentet, Rådet, Kommisjonen, ESRB og EBA og begrunne hvorfor tiltaket er nødvendig. For EØS/EFTA-statenes vedkommende skal utkastet forelegges EFTAs faste komité, EFTAs overvåkingsorgan, ESRB og EBA, jf. tilpasning j nr. i.

Etter forslag fra Kommisjonen, kan Rådet med kvalifisert flertall vedta en gjennomføringsrettsakt som avviser utkastet. Det er strenge vilkår for å kunne avvise tiltaket. Det må foreligge solid, sterk og detaljert dokumentasjon for at tiltaket vil få negative virkninger på det indre marked som veier tyngre enn fordelene ved den finansielle stabiliteten som blir resultat av en redusert makro- eller systemrisiko. Rådet skal i sin vurdering ta hensyn til uttalelser fra ESRB og EBA. For EØS/EFTA-statenes vedkommende legges kompetansen til å foreslå en avvisningsrettsakt til EFTAs overvåkingsorgan, og beslutningskompetansen til EFTAs faste komité, jf. tilpasning j nr. ii og iv. Tilpasning j nr. iii fastsetter at ESRB og EBAs uttalelse i saker som gjelder nasjonale tiltak foreslått av en EØS/EFTA-stat, skal gis til EFTAs faste komité og den aktuelle EFTA-staten.

Andre medlemsstater kan anerkjenne tiltak som er truffet i samsvar med artikkel 458, og anvende dem på filialer som ligger i den medlemsstaten som har tillatelse til å anvende tiltakene. I så fall skal den underrette Rådet, Kommisjonen, EBA, ESRB og den medlemsstaten som har tillatelse til å anvende tiltaket. Dersom en EØS/EFTA-stat anerkjenner slike tiltak, skal den notifisere EFTAs faste komité og EFTAs overvåkingsorgan i stedet for Rådet og Kommisjonen, jf. tilpasning j nr. v.

Artikkel 500 i kapitalkravsforordningen gjennomførte det såkalte Basel I-gulvet i EU. Artikkelen utløp ved utgangen av 2017, slik at gulvet ikke lenger kan opprettholdes. EØS-komitébeslutningens fortale punkt 6 viser til at Basel I-gulvet har redusert potensialet for utilsiktede reduksjoner i egenkapitalkravet ved bruk av interne modeller, og anerkjenner at det er flere bestemmelser i kapitalkravsforordningen som gir kompetanse til myndighetene til å adressere den samme risikoen, herunder tiltak for å motvirke utilsiktede reduksjoner i risikovekter og muligheten for å pålegge foretakene å anvende sikkerhetsmarginer ved kalibrering av interne modeller.

3.2 EØS-komiteens beslutning nr. 78/2019 av 29. mars 2019 for MiFID II/MiFIR

EØS-komiteens beslutning nr. 78/2019 av 29. mars 2019 for innlemmelse av MiFID II/MiFIR inneholder en fortale og fire artikler. Fortalen angir rettsaktene som blir innlemmet i EØS-avtalen. De fire rettsaktene som innlemmes er som nevnt MiFID II og MiFIR, samt Europaparlaments- og rådsdirektiv 2016/1034 om endring av MiFID II, og Europaparlaments- og rådsforordning 2016/1033, som bl.a. endrer MiFIR.

Det er i fortalen pkt. 6 vist til at MiFIR legger myndighet til EUs organer EBA og ESMA, og at slik myndighet for EØS/EFTA-statene skal utøves av EFTAs overvåkingsorgan.

Artikkel 1 angir for det første hvilke endringene som gjøres i vedlegg IX til EØS-avtalen. Det skal i punkt 13 b i vedlegg IX henvises til at direktiv 2014/65 (MiFID II) endrer direktiv 2002/92 (forsikringsformidling), jf. MiFID II artikkel 91 og EØS-komitébeslutningen artikkel 1 (1). Teksten i punkt 31 ba skal henvise til direktiv 2014/65 (MiFID II) samt endringsdirektivet 2016/1034, jf. EØS-komitébeslutningen artikkel 1 (2). I punkt 31 baa skal det tas inn henvisning til forordning 2014/600 (MiFIR) samt forordning 2016/1033 som endrer MiFIR, jf. EØS-komitébeslutningen artikkel 1 (3). I punkt 31 bc (forordning 648/2012 (EMIR)) skal det også henvises til forordning 2014/600 (MiFIR), jf. EØS-komitébeslutningen artikkel 1 (4).

Artikkel 1 inneholder også EØS-tilpasningene til direktivet og forordningen. Disse er nærmere omtalt i punkt 3.2.1 og 3.2.2 nedenfor.

Artikkel 2 fastsetter at teksten til direktivet og forordningen med angitte endringer på islandsk og norsk, som vil bli kunngjort i EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende, skal gis gyldighet.

Artikkel 3 regulerer når EØS-komitébeslutningen skal tre i kraft. Etter hovedregelen i EØS-avtalen artikkel 103 trer en EØS-komitébeslutning det er tatt konstitusjonelt forbehold for, i kraft den første dagen i den andre måneden etter mottak av siste meddelelse om at de konstitusjonelle vilkårene er oppfylt. For å bidra til raskere ikrafttredelse av EØS-komitébeslutningen er det fastsatt i artikkel 3 at beslutningen trer i kraft dagen etter at siste meddelelse er mottatt.

Artikkel 4 fastsetter at beslutningen skal kunngjøres i EØS-avdelingen av og i EØS-tillegget til Den europeisk unions tidende.

3.2.1 Nærmere om EØS-tilpasningene til direktiv 2014/65 (MiFID II)

Tilpasningene til direktivet er tatt inn i EØS-komitébeslutningen artikkel 1 (2), og kommer i tillegg til de generelle tilpasningene som følger av EØS-avtalen protokoll 1.

Det er innledningsvis i EØS-komitébeslutningen artikkel 1 (2) inntatt generelle tilpasningstekster for å presisere at henvisninger til medlemsstater og kompetent myndighet i EØS-sammenheng skal forstås å omfatte EØS/EFTA statene og nasjonale tilsynsmyndigheter i EØS/EFTA-statene, at henvisninger til «medlemmer i ESSB» i EØS-sammenheng inkluderer sentralbankene i EØS/EFTA-statene, og at referanser til EU-rettsakter i direktivet skal gjelde i den utstrekning disse rettsaktene er blitt innlemmet i EØS-avtalen, jf. tilpasningene (a) til (c).

Tilpasning (d) til MiFID II artikkel 3 (2) innebærer at visse unntak fra direktivet, som i EU gjelder i femårsperioden fra direktivet ble vedtatt i juli 2014 til juli 2019, for EØS/EFTA-statene skal gjelde i fem år fra EØS-komitébeslutningen om innlemmelse av direktivet trer i kraft.

Tilpasning (e) til MiFID II artikkel 16 (11) innebærer at fristen medlemsstatene fikk for å notifisere eventuelle ekstra krav til verdipapirforetak med virksomhet i vedkommende stat for å verne om klientmidler mv., og som i EU var 2. juli 2014, for EØS/EFTA-statene utsettes til tidspunktet for ikrafttredelse av EØS-komitébeslutningen.

Tilpasning (f) til MiFID II artikkel 41 (2) presiserer at begrepet union i EØS-sammenheng skal leses som EØS.

MiFID II artikkel 57 stiller krav til nasjonal regulering av posisjonsgrenser. Artikkel 57 (5)(2) pålegger ESMA om nødvendig å gripe inn overfor nasjonale myndigheter i samsvar med kompetansen ESMA har etter ESMA-forordningen artikkel 17. Etter MiFID II artikkel 57 (6) skal ESMA også avgjøre eventuelle tvister mellom medlemsstatenes kompetente myndigheter. Tilpasning (g) innebærer at EFTA overvåkingsorgan, i tråd med systemet etablert ved tilpasningene til ESMA-forordningen, tilføyes som organ i tillegg til ESMA i MiFID II artikkel 57 (5) og 57 (6). Dette svarer til tilpasningene til EUs finanstilsynssystem, inkludert EØS-tilpasningen til ESMA-forordningen artikkel 17 og 19, jf. nærmere omtale av dette i Prop. 100 S (2015–2016) kapittel 3.3.2.10, 3.3.2.12 og 10.6.1. Det er EFTAs overvåkingsorgan som har kompetanse overfor EØS/EFTA-statene i de tilfellene der det er aktuelt å iverksette tiltak etter MIFID II artikkel 57 (5) og til å avgjøre tvister mellom EØS/EFTA-statene etter 57 (6), jf. ESMA-forordningen artikkel 17 og 19 med tilpasninger.

Tilpasning (h) til MiFID II artikkel 70 (6) gjelder omregningsforhold mellom euro og lokal valuta i statene som ikke har euro, og innebærer at omregningstidspunktet for EØS/EFTA-statene flyttes fra 2. juli 2014 til tidspunktet for ikrafttredelse av EØS-komitébeslutningen om innlemmelse av MIFID II/MIFIR.

MiFID II artikkel 79 gjelder plikten til utveksling av informasjon og samarbeid mellom myndigheter. Tilpasning (i) føyer til EFTAs overvåkingsorgan i tillegg til ESMA og Kommisjonen for forhold som gjelder EØS/EFTA-statene.

Tilsvarende føyes EFTAs overvåkingsorgan til for det som gjelder EØS/EFTA-statene i artikkel 81 (5), artikkel 82 (2), artikkel 86 og artikkel 87 (1), jf. tilpasning (j) og (k).

MiFID II artikkel 95 (1) gir en overgangsperiode frem til 3. januar 2021 for ikrafttredelse av clearingplikt og plikt til å bruke risikoreduserende teknikker etter EMIR artikkel 4 og 11 (3), for visse energiderivatkontrakter inngått av motparter som først ble autorisert som verdipapirforetak ved ikrafttredelse av MiFID II og MiFIR i EU 3. januar 2018. Tilpasning (l) innebærer at skjæringspunktet for hvilke foretak i EØS/EFTA-statene som omfattes av den samme overgangsperioden frem til 3. januar 2021, settes til ikrafttredelse av EØS-komitébeslutningen for innlemmelse av MiFID II/MiFIR i EØS-avtalen.

MiFID II artikkel 25 (4) er ikke tilpasset utover det som følger av Protokoll 1 og de generelle tilpasningene til direktivet nevnt over. Kommisjonsbeslutningene om ekvivalens for Australia, Hong Kong, USA og Sveits, som ble truffet i desember 2017, er omfattet av EØS-komitébeslutningen om innlemmelse av 57 kommisjonsrettsakter med hjemmel i MiFID II og MiFIR.

Direktiv 2004/39 (MiFID) ble besluttet tatt inn i EØS-avtalen 29. april 2005, jf. EØS-komitébeslutning nr. 65/2005. Ved direktiv 2007/44 ble kravene til nasjonale regler for oppkjøp endret og samordnet for kredittinstitusjoner, forsikringsforetak og verdipapirforetak. Direktiv 2007/44 ble besluttet tatt inn i EØS-avtalen ved EØS-komitébeslutning nr. 79/2008 4. juli 2008. Endringene i direktiv 2007/44 til direktiv 2004/39 (MiFID) ble tilpasset som følger:

«Artikkel 10, 10a og 10b om tilsynsmessig vurdering av et foretak som planlegger en overtakelse får ikke anvendelse dersom foretaket som planlegger en overtakelse, som definert i direktivet, befinner seg eller er lovregulert utenfor avtalepartenes territorium.»

Reglene om oppkjøp som ble tatt inn i direktiv 2004/39 (MiFID) ved endringene i direktiv 2007/44 er videreført i MiFID II artikkel 11–13. Tilpasningen nevnt over er imidlertid ikke videreført i EØS-komitébeslutningen om innlemmelse av MiFID II i EØS-avtalen. Dette innebærer at det ikke er fastsatt i EØS-tilpasning til MiFID II at EØS/EFTA-statene ikke behøver å oppfylle kravene i direktivet om regulering av oppkjøp av verdipapirforetak når oppkjøper er etablert utenfor EØS-området. Det ble imidlertid, samtidig med beslutningen om innlemmelse av direktivet, avgitt en felleserklæring om at innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen ikke berører alminnelige nasjonale regler for vurdering av offentlig sikkerhet og orden ved direkte investeringer fra utlandet, jf. nærmere omtale i pkt. 3.3 nedenfor.

3.2.2 Nærmere om EØS-tilpasningene til forordning 2014/600 (MiFIR)

Tilpasningene til forordningen er tatt inn i EØS-komitébeslutningen artikkel 1 (3), og kommer i tillegg til de generelle tilpasningene som følger av EØS-avtalen protokoll 1.

Det er for det første inntatt noen generelle tilpasninger i EØS-komitébeslutningen artikkel 1 (3) punktene (a) til (e). Tilpasning (a) presiserer at henvisninger til medlemsstater og kompetent myndighet i EØS-sammenheng skal forstås å omfatte EØS/EFTA statene og nasjonale tilsynsmyndigheter i EØS/EFTA-statene. Tilpasning (b) innebærer at henvisninger til «medlemmer i ESSB» i EØS-sammenheng skal inkludere sentralbankene i EØS/EFTA-statene. Dette innebærer at unntaket i MiFIR artikkel 6 også gjelder for handel med sentralbankene i EØS/EFTA-statene. I tilpasning (c) er det presisert at ESMA, EBA og EFTAs overvåkingsorgan skal samarbeide. I tilpasning (d) er det presisert at referanser til andre EU-rettsakter i forordningen skal anses relevante i den utstrekning disse rettsaktene er blitt innlemmet i EØS-avtalen. Det er i tilpasning (e) presisert at alle henvisninger i MiFIR til såkalt artikkel 19-kompetanse for ESMA, jf. ESMA-forordningen artikkel 19, for EFTA-statene skal forstås som henvisninger til systemet med fordeling av kompetanse mellom ESMA og EFTAs overvåkingsorgan, som ble etablert ved tilpasning og innlemmelse av ESMA-forordningen i EØS-avtalen. Dette gjelder MiFIR artikkel 7 (1) (adgang for ESMA til å ta stilling dersom en nasjonal myndighet tar opp med ESMA et unntak gitt av en annen stats myndighet fra krav om gjennomsiktighet etter handel) og MiFIR artikkel 9 (2) (adgang for ESMA til å ta stilling dersom en nasjonal myndighet tar opp med ESMA et unntak gitt av en annen stats myndighet fra krav om gjennomsiktighet før handel). Tilpasningene til ESMA-forordningen artikkel 19 innebærer at det er EFTAs overvåkingsorgan som har myndighet til å treffe bindende vedtak rettet mot EØS/EFTA-statene etter artikkel 19 (3) og mot finansmarkedsdeltakere i EØS/EFTA-statene etter artikkel 19 (4). EØS-tilpasningene til ESMA-forordningen artikkel 19 er bl.a. omtalt i Prop. 100 S (2015–2016) kapittel 3.3.2.12 og 10.6.1.

For å følge opp og gjennomføre systemet med tilpasning og innlemmelse av EUs tilsynsbyråforordninger er videre MiFIR artikkel 1 (1), artikkel 4, artikkel 7 (1), artikkel 9 (2), artikkel 11 (1), artikkel 19 (1) og artikkel 36 (5) tilpasset, slik at EFTAs overvåkingsorgan legges til som organ i tillegg til ESMA og Kommisjonen, jf. tilpasningene (f) til (i).

MiFIR artikkel 1(1)(e) er tilpasset slik at EFTAs overvåkingsorgan er nevnt i tillegg til EBA og ESMA, jf. tilpasning (f).

Tilpasning (g) innebærer at skjæringstidspunktet i MiFIR artikkel 4 (7) for foretak i EØS/EFTA-statene for unntak fra krav til gjennomsiktighet før handel skal være når EØS-komitébeslutningen trer i kraft, i stedet for 3. januar 2018, som var skjæringstidspunktet i EU.

MiFIR artikkel 7 (1), 9 (2), 11 (1) og 19 (1) er tilpasset slik at EFTAs overvåkingsorgan også skal motta de rapportene ESMA skal utarbeide til Kommisjonen, jf. tilpasning (h).

Tilpasning (i) til MiFIR artikkel 36 (5) innebærer at det er EFTAs overvåkingsorgan som skal motta notifikasjoner om unntak («opt-out») fra handelsplasser i EØS/EFTA-statene, og at ESMA også skal publisere notifikasjoner som EFTAs overvåkingsorgan mottar fra EØS/EFTA-statene. Den første delen av tilpasningen er tatt inn fordi det, til tross for at ordlyden i MiFIR artikkel 36 (5) første punktum tyder på at det er adgang til bare å sende melding, fremgår av den utfyllende Kommisjonsforordningen 2017/581 artikkel 20 (3) at ESMA skal godkjenne eller forkaste unntak som notifiseres («opt-out»). Kommisjonsforordning 2017/581 er med i den nevnte EØS-komitébeslutningen med 57 utfyllende rettsakter til MiFID II/MiFIR, og er tilpasset tilsvarende.

MiFIR artikkel 37 (2) er tilpasset slik at skjæringstidspunktet for å avgjøre hvilke referanseindekser som omfattes av overgangsordningen på 30 måneder før plikt til å gi tilgang inntreffer, utsettes fra 3. januar 2018 til ikrafttredelse av EØS-komitébeslutningen. I tillegg er det presisert at henvisning til artikkel 101 og 102 i EUs traktat TFEU i EØS-sammenheng skal leses som henvisning til artikkel 53 og 54 i EØS-avtalen, jf. tilpasning (j).

MiFIR artikkel 40, 41 og 45 er, som nevnt over, tilpasset slik at kompetanse til å treffe vedtak med direkte virkning i EØS/EFTA-statene legges til EFTAs overvåkingsorgan, jf. tilpasning (k) til (m). Dette er i tråd med systemet som ble etablert da tilsynsbyråforordningene ble tatt inn i EØS-avtalen ved beslutninger i EØS-komiteen 30. september 2016. Tilpasningstekstene til MiFIR artikkel 40, 41 og 45 er i tråd med utkastet til tilpasningstekst som ble tatt inn i vedlegg 3 til Prop. 100 S (2015–2016). Jf. også beskrivelsen av tilpasningene i Prop. 100 S (2015–2016) punkt 10.7. Stortinget ga 13. juni 2016 samtykke til overføring av myndighet til EFTAs overvåkingsorgan ved fremtidig innlemmelse av MiFIR i EØS-avtalen i tråd med forslaget i proposisjonen.

MiFIR artikkel 1 (9), som gir Kommisjonen kompetanse til å fastsette at unntaket i artikkel 1 (6) fra MiFIR artikkel 8, 10, 18 og 21 for regulerte markeder, markedsoperatører og verdipapirforetak når de handler med medlemmer av det europeiske sentralbanksystemet som utøver penge- eller valutapolitikk eller ivaretar finansiell stabilitet, også skal gjelde for handler med sentralbanker i tredjeland når de utøver tilsvarende oppgaver, er ikke tilpasset.

3.3 Felleserklæringer i tilknytning til hhv. CRD IV og MiFID II

Til EØS-komiteens to beslutninger ble det avgitt to like felleserklæringer. Erklæringen knyttet til CRD IV lyder:

Felleserklæring fra avtalepartene i forbindelse med EØS-komiteens beslutning nr. 79/2019, som innlemmer direktiv 2013/36/EU i EØS-avtalen [skal vedtas sammen med beslutningen og kunngjøres i EUT]

Avtalepartene er enige om at innlemmelse i EØS-avtalen av europaparlaments- og rådsdirektiv 2013/36/EU av 26. juni 2013 om adgang til å utøve virksomhet som kredittinstitusjon og om tilsyn med kredittinstitusjoner og verdipapirforetak, om endring av direktiv 2002/87/EF og om oppheving av direktiv 2006/48/EF og 2006/49/EF ikke berører alminnelige nasjonale regler for vurdering av offentlig sikkerhet og orden ved direkteinvestering i/fra utlandet.

Erklæringen knyttet til MiFID II lyder:

Felleserklæring fra avtalepartene i forbindelse med EØS-komiteens beslutning nr. 78/2019, som innlemmer direktiv 2014/65/EU i EØS-avtalen [skal vedtas sammen med beslutningen og kunngjøres i EUT]

Avtalepartene er enige om at innlemmelse i EØS-avtalen av europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/65/EU av 15. mai 2014 om markeder for finansielle instrumenter og om endring av direktiv 2002/92/EF og direktiv 2011/61/EU ikke berører alminnelige nasjonale regler for vurdering av offentlig sikkerhet og orden ved direkte investering fra utlandet.

De to erklæringene kommer i stedet for de tidligere tilpasningene til direktivreglene om oppkjøp, jf. omtale under pkt. 3.1.1 og pkt. 3.2.1 ovenfor. Erklæringene presiserer at innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen ikke berører alminnelige nasjonale regler for vurdering av offentlig sikkerhet og orden ved direkteinvestering i/fra utlandet.