6 Lovforslaget

6.1 Behovet for midlertidig lov

6.1.1 Forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet viste departementet til at det er en grunnleggende samfunnsoppgave å beskytte barn mot ulike former for vold, overgrep og omsorgssvikt. Ansvaret omfatter blant annet å avdekke, stanse, gi nødvendig behandling og følge opp det enkelte barn. For å kunne utføre denne samfunnsoppgaven på en god måte, er det viktig å ha kunnskap om det offentlige tjenesteapparatets håndtering av saker der barn er blitt drept eller utsatt for grov vold, seksuelle overgrep eller alvorlig omsorgssvikt. Hensikten er å lære slik at det offentlige tjenesteapparatet kan bidra til at tilsvarende hendelser ikke skal skje i fremtiden. Departementet mener at utvalget må ha tilgang til dokumenter og opplysninger i konkrete saker for å vurdere tjenesteapparatets håndtering av den enkelte sak.

Departementet la i høringsnotatet til grunn at alle opplysninger som det er aktuelt å innhente fra konkrete saker må regnes som personlige opplysninger som er underlagt lovbestemt taushetsplikt. Mange av opplysningene vil også måtte regnes som personsensitive, jf. § 2 nr. 8 i personopplysningsloven. Departementet viste i høringsnotatet til at dersom utvalget skal kunne få tilgang til slike opplysninger fra konkrete saker, må særlig tre betingelser være til stede:

For det første må de tjenestene eller yrkesutøverne som det er aktuelt å innhente opplysninger fra, ha adgang til å formidle opplysninger til utvalget uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Det er i tillegg et selvstendig og vesentlig poeng at lovhjemmelen bør være klarest mulig, slik det ikke oppstår tvil om hvorvidt offentlige myndigheter og profesjonsutøvere kan gi opplysninger til utvalget uten å bryte lovbestemt taushetsplikt.

Departementet vurderte de mest aktuelle bestemmelsene i dagens lovgivning som på gitte vilkår åpner for formidling av opplysninger. Departementet la likevel i høringsnotatet til grunn at dagens taushetspliktbestemmelser er til hinder for at utvalget skal kunne gå detaljert og systematisk inn i konkrete utvalgte saker.

Det ble i høringsnotatet vist til at noen grunnlag som åpner for formidling av opplysninger underlagt taushetsplikt er felles for tjenester og lover som regulerer taushetsplikt. Dette gjelder blant annet adgangen til å formidle opplysninger etter samtykke, samt adgangen til å formidle «anonymiserte» opplysninger.

Departementet viste til at i saker som involverer barn, er utgangspunktet at foreldre med del i foreldreansvaret må samtykke dersom formidlingen skal skje på grunnlag av samtykke. I visse tilfeller kan det også være nødvendig eller tilstrekkelig kun med barnets samtykke. Et samtykke skal være reelt frivillig og kan når som helst trekkes helt eller delvis tilbake. Med utgangspunkt i at utvalget skal vurdere saker om grov vold, seksuelle overgrep og alvorlig omsorgssvikt, argumenterte departementet for at det hverken vil være hensiktsmessig eller tilstrekkelig alene å basere formidling av opplysninger på samtykke.

Lovbestemt taushetsplikt er heller ikke til hinder for at opplysninger gis i statistisk form eller ved at individualiserende kjennetegn utelates («anonymisering»). Som juridisk grunnlag for formidling av opplysninger er dette unntaket begrenset til tilfeller der behovet for beskyttelse er ivaretatt ved at den eller de opplysningene gjelder er effektivt vernet mot å bli identifisert. Dette innebærer at de opplysningene gjelder ikke skal kunne identifiseres gjennom de opplysningene som blir gitt. Vedkommende må heller ikke kunne identifiseres gjennom krysskopling av de opplysningene som det er aktuelt å gi og andre opplysninger.

Disse begrensningene innebærer etter departementets syn at heller ikke anonymisering er et tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag for å gi utvalget tilgang til opplysninger i konkrete saker. For det ikke vil være mulig å innhente og kople sammen opplysninger fra flere tjenester i samme sak, uten at de som skal be om opplysninger kan identifisere saken og det barnet saken gjelder. Det vil heller ikke være mulig å benytte dette hjemmelsgrunnlaget dersom identiteten til barnet eller familien er, eller kan bli kjent for hele eller deler av utvalget. Dersom utvalget skulle basere seg på anonymisering, vil dette derfor blant annet utelukke å gå inn i saker som er blitt omtalt i mediene på en måte som har identifisert barnet eller foreldrene.

For det andre må det sikres at utvalgets egen taushetsplikt er regulert på en hensiktsmessig måte. Uten særskilt lovregulering, er det de alminnelige reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven §§ 13-13 f som vil gjelde. Etter departementets oppfatning er det imidlertid gode grunner til en særskilt lovregulering av utvalgets taushetsplikt. Dette har særlig sammenheng med at utvalget kan få innsyn i svært personsensitive opplysninger fra flere ulike tjenester og som på sin side er bundet av ulike former for taushetsplikt.

Etter departementets oppfatning er det både behov for å lovregulere hvilke opplysninger som skal være underlagt taushetsplikt, samt å regulere utvalgets adgang til å formidle disse opplysningene. Når det gjelder spørsmålet om hvilke opplysninger som skal være underlagt taushetsplikt, argumenterte departementet i høringsnotatet for at det bør gå klart frem av loven at taushetsplikten omfatter alle opplysninger som innhentes fra konkrete saker. Videre foreslo departementet at utvalgets adgang til å formidle taushetsbelagte opplysninger bør være mer begrenset enn det som følger av de alminnelige reglene i forvaltningsloven.

For det tredje må det sikres at utvalget har tilstrekkelig lovhjemmel til å behandle de opplysningene de mottar. Utover samtykke er hjemmel i lov det mest aktuelle behandlingsgrunnlaget ved behandling av personsensitive opplysninger.

6.1.2 Høringsinstansenes syn

De av høringsinstansene som har uttalt seg om lovforslaget, er enige i departements vurdering av at en lovhjemmel er ønskelig og nødvendig for at utvalget skal gis tilgang til taushetsbelagt informasjon.

Datatilsynet uttaler:

«Vi er positive til at departementet går inn for å sikre klar lovhjemmel i saker som innebærer et vesentlig inngrep i enkeltindividets grunnleggende rett til vern av sitt privatliv … Når det i saker som denne ikke finnes tilstrekkelig hjemmel i gjeldende rett til å gjøre unntak fra taushetsplikt, er vi enige med departementet i at lovhjemmel er nødvendig.»

Helsedirektoratet uttaler:

«Helsedirektoratet støtter det samfunnsmessige hensynet bak forslaget til midlertidig lov som gir utvalget tilgang til opplysninger underlagt lovbestemt taushetsplikt.»

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet uttaler:

«Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet ser på utvalgets gjennomgang av alvorlige volds- og overgrepssaker mot barn som en unik mulighet til økt kunnskap om hvordan man kan arbeide for å håndtere forebygge alvorlige tilfeller av vold, overgrep og omsorgssvikt i fremtiden. Dersom utvalget ikke skulle få tilgang til i utgangspunktet taushetsbelagte opplysninger fra involverte offentlige tjenester, vil det kunne medføre at utvalget går glipp av informasjon av avgjørende betydning for slik læring.»

6.1.3 Departementets vurderinger og forslag

Departementet mener også etter høringen at det er behov for en lovbestemmelse som åpner for at offentlige myndigheter og yrkesutøvere uten hinder av lovbestemt taushetsplikt kan gi opplysninger til utvalget.

Som vist i punkt 6.1.1 er hverken anonymisering eller samtykke tilstrekkelige grunnlag for utvalgets innhenting av opplysninger.

Det er videre et behov for en særskilt tilpasset regulering av utvalgets taushetsplikt og adgang til å formidle opplysninger, som følge av at utvalget kan få innsyn i svært personsensitive opplysninger fra flere ulike tjenester som på sin side er bundet av ulike former for taushetsplikt.

Departementet holder også etter høringen fast ved at en uttrykkelig lovhjemmel for behandling av personopplysninger både er hensiktsmessig og nødvendig.

6.2 Adgang til å gi opplysninger til utvalget

6.2.1 Forslag i høringsnotatet

Departementet understreket i høringsnotatet behovet for at utvalget skal ha et best mulig grunnlag for å kunne avgi en rapport med råd og anbefalinger til myndighetene om håndtering av saker om vold, seksuelle overgrep og alvorlig omsorgssvikt. Det ble derfor vist til at utvalget bør ha anledning til blant annet å innhente opplysninger om konkrete saker fra de tjenester og personer som har hatt befatning med den enkelte saken.

Som nevnt i punkt 6.1.1 om behovet for lovendringer la departementet i høringsnotatet til grunn at det er noen særtrekk ved disse sakene som innebærer at hverken samtykke, anonymisering eller andre grunnlag for videreformidling av opplysninger vil være tilstrekkelige for å sikre utvalget tilgang til de opplysningene som er nødvendige for å gi utvalget et tilstrekkelig helhetsbilde av sakene.

Departementet utformet derfor i høringsnotatet et forslag til lovbestemmelse som innebærer at offentlige myndigheter uhindret av lovbestemt taushetsplikt kan gi opplysninger til utvalget. Det ble samtidig foreslått at det samme skal gjelde for yrkesutøvere med profesjonsbestemt taushetsplikt etter en rekke lover.

Den foreslåtte bestemmelsen ble utformet slik at den gir adgang til å gi utvalget tilgang til taushetsbelagte opplysninger, men ingen plikt til å forklare seg eller gi opplysninger til utvalget.

Av hensyn til personvernet til de personene sakene gjelder ble det i høringsnotatet foreslått at bare utvalgets leder, nestleder og sekretariat skal få full tilgang til sakene. De øvrige medlemmene skal få tilgang til sakene etter at opplysninger om navn og adresse til dem saken direkte gjelder er fjernet.

Det ble også presisert at tilgangen til opplysninger er begrenset til de opplysninger som er nødvendige for at utvalget skal kunne utføre sine oppgaver.

6.2.2 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har gitt uttrykk for at de er uenige i at det er behov for en bestemmelse som gir utvalget tilgang til taushetsbelagte opplysninger. Noen høringsinstanser har imidlertid synspunkter til hvordan forslaget i høringsnotatet var utformet.

Redd Barna gir i sin høringsuttalelse uttrykk for at de støtter departementets utgangspunkt, men uttaler samtidig at denne type saker lett kan være av en slik karakter at det vil forekomme uvilje mot å avgi forklaring. De reiser derfor spørsmål om det bør åpnes for forklaringsplikt og uttaler:

«Departementet viser til at det under tidligere lovarbeid har blitt gjort en vurdering om at de som skulle forklare seg «vil være innstilt på å gi opplysninger frivillig, og at det derfor ikke er nødvendig med en plikt, men enn rett til å gi opplysninger.» Redd Barna mener likevel at det ikke er utenkelig med situasjoner der hensynet til for eksempel beskyttelse av egen arbeidsplass renomme, gjør at informanter vil la være å forklare seg, med mindre de blir presentert for en plikt til å avgi forklaring.

Redd Barna mener etter dette at den midlertidige lov bør åpne for forklaringsplikt for de instanser og personer som utvalget anser å sitte på mulig relevant informasjon til sakens opplysning.»

Enkelte høringsinstanser har synspunkter knyttet til forslaget i høringsnotatet om at sekretariatet og deler av utvalget skal få tilgang til saker i sin helhet, mens de øvrige medlemmene skal få tilgang til sakene etter at opplysninger om navn og adresse til dem saken direkte gjelder er fjernet.

Politidirektoratet, Kripos og Helsedirektoratet har merknader knyttet til begrepet anonymisering. Helsedirektoratet uttaler:

«Når det gjelder begrepsbruken i høringsnotatet, vil Helsedirektoratet gjøre oppmerksom på at opplysninger ikke nødvendigvis fremstår som anonyme selv om navn og adresse fjernes. Denne begrepsbruken må dermed klargjøres i lovproposisjonen.

Anonyme opplysninger var i tidligere helseregisterlov definert som «opplysninger der navn, fødselsnummer og andre personentydige kjennetegn er fjernet, slik at opplysningene ikke lenger kan knyttes til en enkeltperson». Sletting av navn og fødselsnummer kan hindre en identifisering av personen, direkte og indirekte. Men det er ikke alltid at dette er tilstrekkelig for ikke å kunne identifisere vedkommende. Det kan være andre opplysninger som bosted, utdannelse, yrke, skole, fastlege m.m. som kan identifisere personen. Opplysningene vil da ikke være anonyme.

Opplysninger som direkte eller indirekte kan knyttes til en enkeltperson anses som personopplysninger og er underlagt regler for behandling og taushetsplikt, jf. personopplysningsloven § 2 første ledd nr. 1. Opplysninger som er indirekte identifiserbare er opplysninger der navn, fødselsnummer og andre personentydige kjennetegn er fjernet, men hvor opplysningene likevel kan knyttes til en enkeltperson. Opplysninger der man ikke har navn eller adresse, men opplysninger som fødselsdato, skole, bydel/kommune, fastlege, helsestasjon m.m., vil dermed kunne være indirekte identifiserbare.»

Helse- og omsorgsdepartementet uttaler:

«Det følger av lovutkastets § 2, første ledd at opplysninger i uanonymisert form kan gis til utvalgets leder, nestleder og sekretariat. Videre følger det av § 2, annet ledd at «Opplysninger om navn og adresse til dem saken direkte gjelder skal fjernes før de øvrige medlemmene i utvalget får tilgang til dokumentene i den enkelte saken. Ut i fra hensynet til personvernet stiller HOD spørsmål om informasjon som etter annet ledd skal fjernes er noe vel begrenset. Ut fra en avveining av de hensyn som gjør seg gjeldene for dette spørsmålet, ber vi BLD om å vurdere om ytterligere informasjon bør fjernes fra dokumentene som hele utvalget skal få tilgang til.»

Kommunal- og moderniseringsdepartementet minner om at også andre opplysninger enn navn og adresse vil kunne identifisere de personene saken direkte gjelder og uttaler:

«For å ivareta hensynet til de berørte bedre, anbefaler vi derfor at bestemmelsen gis en noe annerledes utforming. KMDs foreslår følgende formulering: «Direkte identifiserende opplysninger om dem saken direkte gjelder skal fjernes før de øvrige medlemmer i utvalget får tilgang til dokumentene i den enkelte sak.» Basert på en slik formulering vil for eksempel også fødselsnummer måtte fjernes dersom dokumenter inneholder denne informasjonen. Vi legger til grunn at vår alternative formulering ikke vil innebære at arbeidet med å anonymisere materialet blir vesentlig tyngre. Samtidig vil formuleringen sikre at alle direkte identifiserende kjennetegn fjernes før utvalgets øvrige medlemmer gis tilgang til materialet.»

6.2.3 Departementets vurderinger og forslag

Departementet mener også etter høringen at taushetspliktbestemmelsene i dagens lovgivning ikke i tilstrekkelig grad vil gi utvalget tilgang til de opplysningene de trenger for fullt ut å kunne ivareta sitt mandat. Dette innebærer at det er behov for en lovbestemmelse som åpner for at offentlige myndigheter og yrkesutøvere uten hinder av lovbestemt taushetsplikt kan gi opplysninger til utvalget.

Når det gjelder spørsmålet om hvordan en slik bestemmelse bør utformes, har departementet merket seg at Redd Barna mener det bør åpnes for forklaringsplikt for de instanser og personer som utvalget anser å sitte på mulig relevant informasjon til sakens opplysning.

Som vist i høringsnotatet la Helse- og omsorgsdepartementet i forbindelse med arbeidet med Olsen-utvalget frem en lovproposisjon med forslag om forklaringsplikt.1 Loven ble likevel vedtatt av Stortinget uten forklaringsplikt, men i stedet med en bestemmelse om at utvalget kan gis tilgang til nødvendige opplysninger.

Som begrunnelse for endringen viste komiteen til at de som skulle forklare seg «vil være innstilt på å gi opplysninger frivillig, og at det derfor ikke er nødvendig med en plikt, men enn rett til å gi opplysninger.»2 Det ble også vist til at det må gå klart frem av loven at helsepersonell og andre kan gi forklaringer og opplysninger uten å bryte taushetsplikt.

Så vidt departementet kjenner til skal Olsenutvalget ikke ha hatt noen problemer med å få tilgang til nødvendige opplysninger selv om den midlertidige loven ikke inneholdt en bestemmelse om forklaringsplikt.

På denne bakgrunn mener departementet også etter høringen at det bør være tilstrekkelig med en lovbestemmelse som gir adgang til å formidle opplysninger underlagt lovbestemt taushetsplikt.

I høringsnotatet ble bestemmelsen om opplysninger til utvalget formulert slik at det var offentlige myndigheter og yrkesutøvere med profesjonsbestemt taushetsplikt som skulle gis adgang til å formidle opplysninger til utvalget. Selv om det ikke gikk direkte frem av lovbestemmelsen la departementet samtidig til grunn at bestemmelsen ville omfatte enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan.

Departementet har i utkastet valgt å utforme lovbestemmelsen på en annen måte enn forslaget som ble sendt på høring. Utkast til lovbestemmelse er nå formulert slik at det eksplisitt går frem at adgangen til å gi utvalget nødvendige opplysninger uten hinder av taushetsplikt gjelder «enhver». Som en konsekvens av denne endringen har departementet også tatt ut henvisningen til yrkesutøvere med profesjonsbestemt taushetsplikt. Dette har sammenheng med at også disse uansett vil omfattes av begrepet «enhver».

Departementet er opptatt av å ivareta personvernet til de personene som er omhandlet i de sakene utvalget skal gå inn i på en god måte. For å ivareta personvernet ble det i høringsnotatet foreslått at bare sekretariatet og utvalgets leder og nestleder skulle få tilgang til sakene i sin helhet.

Når det gjelder de øvrige syv medlemmene, ble det i høringsnotatet foreslått at disse skulle få tilgang til sakene etter at opplysninger om navn og adresse til dem saken direkte gjelder var fjernet.

Flere høringsinstanser har under høringen hatt synspunkter om hvordan forslaget i høringsnotatet forholder seg til «anonymisering» som rettslig grunnlag for formidling av opplysninger. Departementet vil derfor vise til at begrepet «anonymisering» som rettslig grunnlag for formidling av opplysninger kun er aktuelt i tilfeller der de personene sakene gjelder er effektivt vernet mot å bli identifisert. Anonymisering forutsetter med andre ord at de personene sakene gjelder hverken direkte eller indirekte gjennom krysskopling av opplysninger skal kunne identifiseres eller knyttes til opplysninger.

Departementet er enig med Politidirektoratet, Kripos og Helsedirektoratet i at forslaget ikke vil innebære at de personene sakene gjelder er sikret anonymitet. Dette fordi det å utelate navn og adresse ikke fullt ut kan sikre de personene sakene gjelder mot å bli identifisert.

Barnevoldsutvalget består i alt av ni personer (leder og nestleder, samt syv øvrige medlemmer). I tillegg er det opprettet et sekretariat på tre personer. Departementet understreker derfor at denne problemstillingen er begrenset til å gjelder hvilken tilgang syv av utvalgets ni medlemmer skal ha til de sakene utvalget velger å gå inn i.

Departementet vil samtidig vise til at forslaget i høringsnotatet bygger på en avveining mellom hensynet til personvern og hensynet at utvalget skal ha gode rammebetingelser i arbeidet med å gå igjennom noen utvalgte saker. I høringsnotatet ble det derfor foreslått at opplysninger som antas å være lett å fjerne tas ut, mens opplysninger som kan være mer komplisert eller tidkrevende å fjerne blir stående.

Departementet tror at et krav om å fjerne alle opplysninger som direkte eller indirekte kan knyttes til bestemte personer både vil kunne bli svært ressurskrevende og vanskelig å gjennomføre i praksis. Det vil være en omfattende oppgave å skulle gå gjennom samtlige saker med det formål å sikre at alle opplysninger som direkte eller indirekte kan identifisere personene i saken blir fjernet. Departementet viser også til at det fremgår av lovutkastet at hele utvalget – også de syv øvrige medlemmene – vil være bundet av streng lovbestemt taushetsplikt. Vi vil også nevne at utvalget består av kompetente og erfarne fagpersoner som er vant til å håndtere sensitive personopplysninger underlagt taushetsplikt. Videre vil departementet understreke at oppsummeringsrapporten ikke under noen omstendighet skal inneholde opplysninger som direkte eller indirekte kan identifisere de personene sakene gjelder. I den sammenhengen skal de personene sakene gjelder dermed være effektivt vernet mot identifikasjon.

Departementet har samtidig merket seg de synspunktene som har fremkommet under høringen. Med utgangspunkt i forslaget fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet foreslår departementet at det presiseres i bestemmelsen at også andre direkte identifiserbare opplysninger skal fjernes i tillegg til navn og adresse før de øvrige syv medlemmene i utvalget får tilgang til dokumentene i den enkelte saken. Dette vil for eksempel innebære at også opplysninger om fødselsnummer fjernes før de resterende medlemmene i utvalget får tilgang til dokumentene. Etter departementets oppfatning vil hensynet til personvern dermed være godt ivaretatt i det fremlagte forslaget.

Forslaget avviker etter dette noe fra forslaget som ble sendt på høring, jf. utkast til § 2.

6.3 Utvalgets taushetsplikt og adgang til å formidle opplysninger

6.3.1 Forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet viste departementet til at utvalget er et offentlig organ. Dette innebærer blant annet at dersom ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov, er det de alminnelige reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven §§ 13 til 13 f som vil gjelde.

Departementet la samtidig til grunn at det er behov for en særskilt lovregulering av både taushetsplikten og adgangen til å formidle opplysninger, og la frem forslag til egne bestemmelser om dette.

Taushetsplikten

Når det gjelder taushetsplikten ble det i høringsnotatet foreslått at medlemmene i utvalget og enhver som utfører tjeneste eller arbeid for utvalget (sekretariatet) skal ha taushetsplikt i medhold av den generelle bestemmelsen i forvaltningsloven §13. Denne bestemmelsen innebærer blant annet en plikt til å hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om «noens personlige forhold».

I følge forvaltningsloven § 13 annet ledd regnes opplysninger om fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted ikke som et personlig forhold, med mindre slike opplysninger røper et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige. Departementet la i den forbindelse til grunn at de opplysningene det er aktuelt å formidle til utvalget typisk vil være opplysninger som regnes som personlige forhold underlagt taushetsplikt, og at taushetsplikten dermed vil omfatte alle opplysninger utvalget mottar om barn og familier. Dette uavhengig av hva opplysningen gjelder eller hvilken offentlig instans som har formidlet opplysninger til utvalget.

Det ble samtidig foreslått presisert at dersom utvalget mottar opplysninger som er underlagt strengere taushetsplikt enn det som følger av forvaltningsloven, skal tilsvarende strenge taushetsplikt gjelde. Dette har sammenheng med at utvalget vil motta opplysninger fra tjenester og personell med strengere taushetsplikt enn det som følger av forvaltningslovens alminnelige regler.

I forslaget ble det også presisert at taushetsplikten skal omfatte opplysninger som er fremkommet under forklaring for utvalget. Det ble samtidig vist til at dette er ment som en presisering som uansett ville fulgt av bestemmelsens første ledd.

I forslaget som ble sendt på høring ble det foreslått at også § 13 c og f i forvaltningsloven skal gjelde for utvalget. Forvaltningsloven §13 c regulerer blant annet taushetspliktens varighet. Det følger av bestemmelsen at taushetsplikten bortfaller etter 60 år.

I høringsnotatet ble det imidlertid foreslått at taushetsplikten skulle gjelde for 100 år. Dette ble begrunnet i at taushetsplikten til utvalget bør vare like lenge som taushetsplikten til alle tjenestene det er aktuelt å innhente opplysninger fra, og at taushetsplikten i barnevernssaker bortfaller først etter 100 år.

Adgangen til å formidle opplysninger

Departementet foreslo i høringsnotatet en egen bestemmelse i loven som regulerer utvalgets adgang til å formidle opplysninger.

For det første ble det foreslått at taushetsplikten ikke skal være til hinder for at opplysninger gjøres kjent for dem de direkte gjelder. For det andre ble det foreslått at utvalget i en viss utstrekning skal kunne formidle opplysninger til andre.

I høringsnotatet ble det foreslått at taushetsplikten ikke skal være til hinder for at opplysninger gjøres kjent for dem som de direkte gjelder. Videre ble det foreslått at taushetsplikten heller ikke skal være til hinder for at opplysninger formidles etter samtykke eller ved «anonymisering». Med anonymisering menes at opplysninger gis i statistisk form eller ved at individualiserende kjennetegn utelates. Det ble presisert i bestemmelsen som ble sendt på høring at slike opplysninger bare kan gis når behovet for beskyttelse må anses ivaretatt. I tillegg kan opplysninger gis dersom de er alminnelig tilgjengelig andre steder.

Utover disse ovenfor nevnte grunnlagene, ble det i høringsnotatet lagt frem forslag om adgang til formidling av opplysninger som er vesentlig snevrere enn etter forvaltningslovens alminnelige regler. For at utvalget skal kunne ivareta sine oppgaver ble det likevel foreslått en viss adgang:

For det første ble det foreslått at taushetsplikten ikke skal være til hinder for at opplysninger gis til offentlige myndigheter og yrkesutøvere når dette er nødvendig for å innhente opplysninger til utvalget. Videre ble det foreslått at opplysninger skal kunne brukes for å oppnå det formålet de er gitt eller innhentet for. Det ble presisert at bestemmelsen skal tolkes strengt i lys av hva som er utvalgets oppgaver og formål.

For det tredje ble det foreslått at taushetsplikten ikke skal være til hinder for at opplysninger er tilgjengelige for utvalget og enhver som utfører tjeneste eller arbeid for utvalget i den utstrekning som trengs for en «hensiktsmessig arbeids- og arkivordning».

6.3.2 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har under høringen gitt uttrykk for at de er uenige i behovet for en særskilt tilpasset regulering av utvalgets taushetsplikt og adgang til å formidle opplysninger. Enkelte høringsinstanser har imidlertid kommet med synspunkter på utformingene av de foreslåtte bestemmelsene.

Justis- og beredskapsdepartementet har følgende merknad til forslaget til bestemmelsen om utvalgets taushetsplikt (§ 3):

«Det er fastsatt i forslaget til § 3 første ledd at medlemmene i utvalget og alle som utfører tjeneste eller arbeid for utvalget, skal ha taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13. I forslaget til tredje ledd går det videre fram at de samme personene skal ha taushetsplikt om «opplysninger som er fremkommet under forklaring for utvalget». På side 30 nest siste avsnitt i høringsnotatet er det derimot sagt at dette er en presisering som uansett ville fulgt av første ledd. Dette stemmer ikke med ordlyden. En generell taushetsplikt for opplysninger som har kommet fram under forklaring for utvalget, vil omfatte langt mer enn det som utgjør opplysninger om «personlige forhold» etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1, og forretningshemmeligheter etter § 13 første ledd nr. 2. Dersom bestemmelsen i § 3 tredje ledd bare er ment å omfatte det som uansett følger av første ledd, er det ikke behov for den, og den kan uansett ikke ha en slik ordlyd. Spørsmålet er om det er behov for en mer omfattende taushetsplikt for utvalget og de som arbeider for utvalget, slik bestemmelsen etter sin ordlyd gir uttrykk for. Dette må eventuelt komme tydelig til uttrykk i en framtidig proposisjon. Reguleringen av utvalgets taushetsplikt bør i alle tilfeller samles i ett felles ledd i § 3.»

Helsedirektoratet støtter forslaget i høringsnotatet om begrensninger i adgangen til å videreformidle opplysninger til andre offentlige myndigheter. Direktoratet har samtidig en merknad knyttet til forslaget om at taushetsplikten skal gjelde i 100 år og uttaler:

«Det følger av helselovgivningen at opplysninger som utgis fra helse- og omsorgstjenesten er helseopplysninger som er underlagt strengere taushetsplikt. Taushetsplikten etter pasientjournalloven gjelder alle som behandler helseopplysninger etter loven, og alle som får adgang eller kjennskap til opplysningene fra en pasientjournal. Formålet med den profesjonsbestemte taushetsplikten som følger opplysningene er å bidra til å verne om pasientens integritet, sikre befolkningens tillitt til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten og sikre kvalitet i helse- og omsorgstjenesten. At taushetsplikten følger opplysningene når de leveres ut fra en pasientjournal, betyr at utvalgets medlemmer og sekretariatet får samme strenge taushetsplikt for helseopplysninger som etter helsepersonelloven. Helsepersonelloven gir i §§ 22 flg. adgang på bestemte vilkår til å unnta fra lovbestemt taushetsplikt. Ingen av disse unntakene innebærer at taushetsplikten oppheves etter et visst antall år. Dette betyr at taushetsplikten etter helsepersonelloven varer livet ut. Denne profesjonsbestemte taushetsplikten som vil gjelde for utvalget vil dermed gå foran forvaltningsloven regler og den foreslåtte bestemmelsen i § 3 tredje ledd på 100 år.»

Justis- og beredskapsdepartementet har også en merknad til forslaget til bestemmelse om adgangen til å gi opplysninger (§ 4). Merknaden gjelder adgangen til å gi opplysninger når ingen berettiget interesse tilsier at opplysningene skal være hemmelige:

«Det bør etter vår vurdering tas inn i den midlertidige loven § 4 et unntak fra taushetsplikten som helt eller delvis tilsvarer forvaltningsloven § 13 a nr. 3. Dersom noen har stått offentlig fram med sin historie om overgrep, vold eller liknende, vil det normalt ikke være noen grunn til at ikke også utvalget kan videreformidle de samme opplysningene. Det vil i slike situasjoner ikke være noen grunn til å måtte innhente eksplisitt samtykke, siden opplysningene allerede er offentlige. Det vil også være viktig å ha et slikt unntak dersom loven skal inneholde en mer omfattende taushetsplikt for utvalget enn det som følger av forvaltningsloven § 13.»

Helse- og omsorgsdepartementet stiller på sin side spørsmål ved behovet for adgang til å formidle opplysninger som følger av lovutkastets § 4, nummer 4; at «opplysninger er tilgjengelige for utvalget og enhver som utfører tjeneste eller arbeid for utvalget i den utstrekning som trengs for en hensiktsmessig arbeids- og arkivordning», og uttaler:

«Slik HOD har forstått forslaget skal det fremgå fullt ut av lovutkastets § 2 hvilke taushetsbelagte opplysninger utvalget og «enhver som utfører tjeneste eller arbeid for utvalget» – sekretariatet – skal ha tilgang til. HOD kan derfor ikke se behovet for denne adgangen til å formidle ytterligere taushetsbelagte opplysninger til utvalget eller sekretariatet «for en hensiktsmessig arbeids- eller arkivordning».

6.3.3 Departementets vurderinger og forslag

Taushetsplikten

Departementet mener også etter høringen at taushetsplikten til utvalget og sekretariatet bør reguleres i en egen bestemmelse i den midlertidige loven.

Når det gjelder merknaden fra Justis- og beredskapsdepartementet om regulering av taushetsplikten for opplysninger som er fremkommet under forklaring, vil departementet vise til at forslaget i høringsnotatet på dette punktet var basert på tilsvarende bestemmelse i den midlertidige loven som ble vedtatt av Stortinget i forbindelse med Olsen-utvalget (2009–2010) som skulle undersøke forhold knyttet til at personer med kjent psykisk lidelse har tatt liv.

Som nevnt ovenfor la departementet i høringsnotatet til grunn at forslaget om regulering av taushetsplikten for opplysninger fremkommet under forklaring, var ment som en presisering av den generelle taushetsplikten etter bestemmelsens første ledd. Dette innebærer at det ikke var departementets intensjon å foreslå en regulering som innebærer en strengere taushetsplikt for opplysninger som har fremkommet under forklaring enn opplysninger som har kommet til utvalget på en annen måte.

På bakgrunn av høringen har departementet valgt å ta ut forslaget i høringsnotatet om et eget ledd som fastslår at personer som nevnt i første ledd har taushetsplikt om opplysninger som er fremkommet under forklaring for utvalget.

Dette innebærer at opplysninger som fremkommer under forklaring vil være underlagt den samme taushetsplikten som andre opplysninger som blir formidlet til utvalget, jf. utkast til § 3 første ledd. Også de øvrige bestemmelsene i loven vil gjelde uavhengig av om opplysningene har fremkommet under forklaring eller på annen måte.

Når det gjelder varigheten av taushetsplikten viser departementet til høringsuttalelsen fra Helsedirektoratet knyttet til reguleringen av taushetsplikt på helseområdet. Departementet er enig med direktoratet i at taushetsplikten til utvalget må gjelde like lenge som taushetsplikten til de tjenestene det er aktuelt å innhente opplysninger fra.

I utkastet har departementet derfor foreslått en presisering om at dersom utvalget mottar opplysninger som er undergitt taushetsplikt som først bortfaller på et senere tidspunkt enn 100 år, skal tilsvarende strenge taushetsplikt gjelde.

Forslaget til bestemmelse om taushetsplikt avviker etter dette noe fra forslaget som ble sendt på høring. Departementet har også omarbeidet bestemmelsen noe sammenlignet med forslaget som ble sendt på høring, jf. utkast til § 3.

Adgangen til å formidle opplysninger

Departementet la i høringsnotatet frem et forslag om en egen bestemmelse som regulerer utvalgets adgang til å formidle opplysninger. Bestemmelsen ble utformet for å ivareta utvalgets behov for å formidle opplysninger og samtidig ivareta personvernet til dem opplysningene gjelder.

Departementet mener også etter høringen at adgangen til å formidle opplysninger bør reguleres særskilt i den midlertidige loven. Videre mener departementet at adgangen til å formidle opplysninger til andre bør være å vesentlig snevrere enn det som følger av forvaltningslovens alminnelige regler. På bakgrunn av høringen har departementet imidlertid gjort enkelte endringer i det forslaget som ble sendt på høring.

Justis- og beredskapsdepartementet viser i sin høringsuttalelse til at det bør tas inn i den midlertidige loven et unntak fra taushetsplikten som helt eller delvis tilsvarer forvaltningsloven § 13 a nr. 3. Det følger av denne bestemmelsen at taushetsplikten ikke er til hinder for at «opplysningene brukes når ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig, f.eks. når de er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder».

I forslaget som ble sendt på høring ble det foreslått at taushetsplikten blant annet ikke skal være til hinder for at opplysninger gis dersom «opplysningene er alminnelig tilgjengelig andre steder». Denne delen av bestemmelsen ble utformet på bakgrunn av en bestemmelse med tilsvarende ordlyd i den midlertidige loven som ble vedtatt i forbindelse med Olsenutvalget (2009–2010).

Etter departementets oppfatning omfatter det forslaget som ble sendt på høring reelt sett de samme unntakstilfellene som følger av forvaltningsloven § 13 a nr. 3. Dette innebærer at forslaget nettopp vil kunne omfatte tilfeller der noen har stått offentlig frem med sin historie om overgrep, vold eller liknende. På bakgrunn av høringsuttalelsen fra Justis- og beredskapsdepartementet har departementet likevel valgt å endre bestemmelsen i tråd med ordlyden i forvaltningsloven § 13 a nr. 3.

Videre er departementet enig med Helse- og omsorgsdepartementet i at utvalgets og sekretariatets tilgang til opplysninger er ment å uttømmende reguleres i § 2 i loven. Departementet har derfor tatt ut av utkast til lovbestemmelse om adgang til å formidle opplysninger at taushetsplikten ikke skal være til hinder for at opplysninger er «tilgjengelige for utvalget og enhver som utfører tjeneste eller arbeid for utvalget i den utstrekning som trengs for en hensiktsmessig arbeids- og arkivordning».

Forslaget til bestemmelse om adgang til å formidle opplysninger avviker etter dette noe fra forslaget som ble sendt på høring, jf. utkast til § 4.

6.4 Utvalgets adgang til å behandle personopplysninger

6.4.1 Forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet understreket departementet at forslaget vil innebære at utvalget vil innhente personlige, og ofte personsensitive opplysninger. For å kunne behandle (herunder innsamle, registrere, sammenstille og lagre) personsensitive personopplysninger må minst ett av vilkårene både i personopplysningsloven §§ 8 og 9 være oppfylt.

På bakgrunn av at hverken anonymisering eller samtykke anses som tilstrekkelige grunnlag for utvalgets innhenting av opplysninger, la departementet i høringsnotatet til grunn at en uttrykkelig lovhjemmel for behandling av personopplysninger både er hensiktsmessig og langt på vei også nødvendig.

Departementet foreslo derfor i høringsnotatet en egen bestemmelse om behandling av personopplysninger, se forslaget til § 5.

Departementet viste i høringsnotatet til at personopplysningsloven inneholder en rekke plikter som retter seg mot den «behandlingsansvarlige». Etter personopplysningsloven § 2 nr. 4 er en behandlingsansvarlig definert som den som bestemmer formålet med behandlingen av personopplysninger og hvilke hjelpemidler som skal brukes. I Ot.prp. nr. 92 (1998–99) side 102 er dette presisert slik: «Den behandlingsansvarlige er den som alene eller sammen med andre har bestemmelsesrett over personopplysningene og den elektroniske behandlingen av disse.» Personverndirektivet gir i artikkel 2 d klart uttrykk for at det kan fastsettes hvem som er behandlingsansvarlig i lov eller i medhold av lov, og dette er også i samsvar med norsk praksis. Både fysiske og juridiske personer kan inneha bestemmelsesrett og derved være behandlingsansvarlig, jf. Ot.prp. nr. 92 (1998–99) side 102. På side 103 i proposisjonen framgår det imidlertid at det bare er personer som har sivilprosessuell partsevne, jf. tvisteloven § 2-1, som kan være behandlingsansvarlig. Det er altså en forutsetning at vedkommende kan opptre som saksøkt i en tvist for domstolene. Kravet til partsevne er særlig begrunnet i at det kan bli nødvendig å bruke rettsapparatet for å gjennomføre krav mot den behandlingsansvarlige.

Departementet la i høringsnotatet til grunn at utvalgetsleder tilfredsstiller dette kravet, i egenskap av å være en fysisk person, jf. tvisteloven § 2-1 nr. 1 bokstav a. For å unngå eventuelle uklarheter foreslo departementet høringsnotatet at det er utvalgets leder som skal regnes som behandlingsansvarlig. Videre foreslo departementet at det i bestemmelsens annet ledd uttrykkelig fremgår at utvalget uten samtykke kan behandle de opplysninger som er nødvendige og relevante for formålet med gruppens arbeid. Dette omfatter både opplysninger som er personsensitive, og opplysninger som ikke er det.

I høringsnotatet viste departementet til at det i henhold til personopplysningsloven § 28 første ledd, så skal opplysninger som hovedregel ikke lagres lenger enn det som er nødvendig for å gjennomføre formålet med behandlingen. For å ivareta personvernet til de personene opplysningene gjelder, foreslo departementet derfor å lovfeste at alle opplysninger som er innhentet fra konkrete saker skal slettes når utvalget har avsluttet sitt arbeid. Dette vil i praksis innebære at opplysningene vil bli slettet kort tid etter at utvalget har levert sin sluttrapport med vurderinger og anbefalinger.

Departementet viste videre til at det ifølge personopplysningsloven § 33 fjerde ledd ikke er konsesjonsplikt når et organ for stat eller kommune behandler personopplysninger og behandlingen har hjemmel i egen lov. For at det ikke skal være noe tvil om rettstilstanden, foreslo departementet likevel at det lovfestes i bestemmelsens tredje ledd at utvalget ikke trenger konsesjon fra Datatilsynet.

Når det gjelder bestemmelsen i personopplysningsloven § 20 om varslingsplikt ved innsamling av opplysninger fra andre enn den registrerte, viste departementet i høringsnotatet til at bestemmelsen åpner for å unnlate slik varsling dersom innsamlingen eller formidlingen av opplysninger er uttrykkelig fastslått i lov, jf. lovens § 20 annet ledd bokstav a. Dette innebærer at utvalget ikke trenger å varsle de personene opplysningene gjelder om at opplysninger innhentes. Departementet viste samtidig til at den registrerte ved forespørsel i utgangspunktet blant annet vil ha rett å få vite hvilke opplysninger om vedkommende utvalget behandler, jf. reglene i kap. III i personopplysningsloven.

6.4.2 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene er uttrykkelig imot forslaget om at utvalgets adgang til å behandle opplysninger bør reguleres i en egen bestemmelse i den midlertidige loven. Det har kommet enkelte merknader på hvordan denne konkrete bestemmelsen var utformet i høringsnotatet. I høringsnotatet viste departementet til at varsling av de registrerte ikke er nødvendig i henhold til personopplysningsloven når behandlingen er regulert i lov. Datatilsynet har i denne forbindelse gitt følgende uttalelse:

«Departementet argumenterer for at varsling av de registrerte ikke er nødvendig fordi personopplysningsloven gjør unntak for denne plikten dersom en behandling er regulert i lov. Når loven oppstår som følge av en hasteprosess er sannsynligheten for at de berørte er gjort kjent med regelverket – som i realiteten er et lovfestet unntak fra gjeldende rett, liten. Vi mener derfor at det bør utredes nærmere om og eventuelt hvordan de registrerte kan varsles om at deres opplysninger vil bli gjort gjenstand for utredning. Informasjon til de registrerte er en viktig forutsetning for å sette dem i stand til å benytte seg av sine rettigheter etter personopplysningsloven. Dette er grunnleggende rettigheter som retten til innsyn i opplysninger og rett til å vite hvem som behandler hvilke opplysninger om en selv. Innsyn er nødvendig blant annet for å kontrollere om opplysninger om en selv er korrekte, feilaktige eller misvisende. Informasjon om behandling av personopplysninger om en selv er også avgjørende for at den registrerte skal kunne benytte seg av sin rett til å kreve opplysninger rettet eller slettet.»

Departementet la i høringsnotatet til grunn at utvalgets leder tilfredsstiller kravet til behandlingsansvarlig. Departementet foreslo derfor i høringsnotatet at det er utvalgets leder som skal regnes som behandlingsansvarlig. Datatilsynet viser til at departementets forslag i høringsnotatet er uvanlig:

«I lovforslaget er utvalgets leder utpekt som behandlingsansvarlig, jf. personopplysningsloven § 2. Denne løsningen innebærer at utvalgets leder som sådan er definert som den som bestemmer formålet med behandlingen av personopplysninger og hvilke opplysninger som skal brukes. Ved en eventuell rettstvist betyr dette at utvalgets leder er den et søksmål rettes mot. Dette er en uvanlig løsning og det bør derfor begrunnes hvorfor akkurat denne løsningen er valgt og om det tilfredsstiller kravene til behandlingsansvarlig, ut over det at utvalgets leder er en person som har rettslig partsevne. Det er i så fall et stort ansvar for utvalgets leder å bære.

Det mest vanlige innenfor forvaltningen er at et organ eller foretak ved øverste leder har behandlingsansvaret, mens den det daglige ansvaret delegeres til den som er nærmest den daglige driften.»

Av personvernhensyn foreslo departementet å lovfeste at alle opplysninger som er innhentet fra konkrete saker, skal slettes når utvalget har avsluttet sitt arbeid. I den forbindelse har Helsedirektoratet bedt departementet vurdere om opplysningene kan slettes fortløpende i arbeidet:

«Det er ikke vurdert i høringsnotatet om det kan være aktuelt å slette opplysningene fortløpende for bedre å kunne ivareta kravene til personvern i lovverket. Vi ber om at det vurderes om opplysninger for eksempel kan slettes fortløpende i saker som er ferdig vurdert og allerede anonymisert.»

6.4.3 Departementets vurderinger og forslag

Departementet mener også etter høringen at utvalgets adgang til å behandle personsensitive opplysninger bør reguleres i en egen bestemmelse i den midlertidige loven.

Departementet har merket seg Datatilsynets merknad om at departementet bør vurdere om de registrerte bør varsles om at deres opplysninger behandles. Departementet vil igjen vise til at varsling ikke er nødvendig i henhold til personopplysningsloven dersom behandlingen er regulert i lov. Datatilsynet ber departementet vurdere om ikke de registrerte bør varsles likevel, blant annet fordi det er liten sannsynlighet for at de er kjent med lovens innhold. Departementet har forståelse for Datatilsynets syn, men departementet mener at et krav om å varsle alle registrerte vil være ressurskrevende og vanskelig å gjennomføre i praksis. Utvalgets arbeidsbetingelser i den korte perioden utvalget arbeider, må veie tungt i dette tilfellet. Selv om departementet ikke går inn for at alle registrerte personer må varsles, vil departementet vise til at utvalget må behandle evt. innsynsbegjæringer som kommer, jf. reglene i kap. III i personopplysningsloven. Departementet viser også i denne forbindelse til at utvalget etter mandatet ikke skal uttale seg om mulig straffeansvar, og at de har streng taushetsplikt om all personsensitiv informasjon det mottar. Individuelle opplysninger inngår som del av et større datagrunnlag der formålet er læring om tjenester og systemer.

I høringsnotatet foreslo departementet at det skulle presiseres i loven at utvalgsleder var behandlingsansvarlig, jf. forslag til § 5, første ledd.

Forslaget var basert på uttalelser i forarbeidene til den midlertidige loven som ble vedtatt av Stortinget i forbindelse med Olsen-utvalget (2008–2009), der ble lagt til grunn at det var utvalgets leder som var behandlingsansvarlig i henhold til personopplysningsloven.3

Departementet har imidlertid merket seg uttalelsen fra Datatilsynet om at det er en uvanlig løsning at utvalgsleder står som behandlingsansvarlig. Videre har departementet merket seg at dette et stort ansvar for utvalgets leder å bære, og at det mest vanlige innenfor forvaltningen er at et organ eller foretak ved øverste leder har behandlingsansvaret, mens det daglige ansvaret delegeres til den som er nærmest den daglige driften. Departementet deler denne oppfatningen, og har på denne bakgrunn tatt ut forslaget fra høringsnotatet om at utvalgsleder skulle være behandlingsansvarlig. Departementet legger etter dette til grunn at det er departementet selv som overordnet organ som skal være behandlingsansvarlig.

Departementet har også vurdert Helsedirektoratets forslag om at opplysninger bør slettes underveis i arbeidet. Departementet har kommet frem til at det ikke er nødvendig å slette opplysningene fortløpende. Opplysningene lagres i arkiv med streng tilgangsstyring, og slettes når utvalgets arbeid opphører. I tillegg er det kun en utvalgt krets som har tilgang til opplysningene i perioden. Departementet har i vurderingen også lagt vekt på at utvalget bare arbeider i et og et halvt år. I denne perioden bør det være en praktisk mulighet for den utvalgte kretsen i utvalget å kunne gå tilbake for å sjekke opplysningene underveis i arbeidet – for eksempel at bestemte krysskoplinger av opplysninger stemmer.

Forslaget avviker etter dette noe fra forslaget som ble sendt på høring, jf. utkast til § 5.

6.5 Forbud mot bruk som bevis i senere straffesak og sivil sak

6.5.1 Forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet en lovbestemmelse som forbyr bruk av opplysninger gitt i forklaring til utvalget som bevis i senere straffesak eller sivil sak mot den som ga opplysningene.

Som beskrevet i høringsnotatet er ikke bestemmelsen rettslig påkrevd av hensyn til vernet mot tvungen selvinkriminering da det ikke foreligger noen forklaringsplikt overfor utvalget, og således ikke et tvangselement.

I høringsnotatet drøftet departementet om det uansett burde innføres en lovbestemmelse om at opplysninger utvalget mottar, ikke skal brukes som bevis i en eventuell senere straffesak eller sivil sak mot den som gir opplysningene.

I mangel av en slik lovbestemmelse vil det være en risiko for at flere avstår helt eller delvis fra å forklare seg for utvalget, for eksempel i frykt for erstatningssøksmål eller strafferettslige sanksjoner.

Departementet anser lovbestemmelsen som et nødvendig virkemiddel for å sikre at utvalget får best mulig tilgang til opplysninger, og at forklaringene som gis til utvalget er mest mulig fullstendige. Utvalget er avhengig av dette for å kunne realisere sitt formål. En bestemmelse som verner mot at forklaringer gitt til utvalget brukes som bevis i senere straffesak eller sivil sak, kan fremme trygghet og vilje til å forklare seg fritt.

I høringsnotatet vurderte departementet betydningen av at en slik lovbestemmelse i ytterste konsekvens kan medføre at straffbare og straffverdige handlinger som samfunnet har en berettiget interesse i å reagere mot, ikke lenger kan straffes.

Slik lovforslaget er utformet i §§ 3 og 4 taler mye for at denne motforestillingen vil ha liten praktisk relevans. Utvalget er som helhet underlagt taushetsplikt, og har kun en begrenset adgang til å videreformidle opplysninger. Departementet påpeker for øvrig at formålet med utvalgets arbeid, i henhold til mandatet, er å vurdere mulige systemfeil og foreslå reformer, og ikke å vurdere mulig straffeansvar.

Hensynet til å fremme viljen til å forklare seg fritt var også et bakenforliggende hensyn ved innføring av tilsvarende bestemmelse for Olsen-utvalget (2009–2010), se § 5 i lov om utvalg som skal undersøke forhold knyttet til at personer med kjent psykiske lidelse har tatt liv, jf. Ot.prp. nr. 90 (2008–2009) punkt 9.1.

6.5.2 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen og Redd Barna har uttalt seg om forslaget om forbud mot bruk av opplysninger gitt i forklaring til utvalget som bevis i straffesaker eller sivile saker. De to høringsinstansene er gjennomgående positive til forslaget.

Advokatforeningen uttaler at

«De hensyn som normalt begrunner taushetsplikt for de grupper fagpersoner forslaget gjelder, bør imidlertid hensynstas så langt det er mulig. Advokatforeningen støtter derfor særlig forslaget om forbud mot å bruke opplysninger som kommer frem, som bevis i straffesaker og i sivile rettssaker».

Videre uttaler Advokatforeningen at

«I tillegg til de grunner som er fremhevet i høringsnotatet side 33, vil Advokatforeningen peke på at en risiko for at taushetsplikt blir opphevet, kan føre til at tilliten til reglene om taushetsplikt generelt svekkes, og at vi kan få en utvikling der noen vil unngå å oppsøke for eksempel helsepersonell av frykt for at taushetsplikt ikke vil gjelde.

Den som får informasjonen bør heller ikke ha anledning til å formidle informasjonen til myndigheter, som på dette grunnlag eventuelt kan starte etterforskning eller annen undersøkelse rettet mot individer, med mindre de alminnelige reglene om avvergingsplikten kommer til anvendelse. Først da får man varetatt de hensyn som taushetsplikten ellers ville ha sikret».

Redd Barna støtter forslaget og uttaler at

«For at utvalget skal få tilgang til alle sider og underliggende fakta i en sak er betydningen av sanksjonsfri ordning avgjørende. At utvalget ikke skal ta stilling til sivilrettslig- eller strafferettslig skyld eller ansvar og ikke skal vurdere administrative reaksjoner overfor personer eller virksomheter vil åpenbart ha den virkning at utvalget vil kunne få fram flere opplysninger enn for eksempel tilsynsmyndighetene og politiet. Dette vil kunne gi et bedre grunnlag for grundige analyser av årsaksforholdene og dermed for læring og endring av praksis.

En motsatt løsning vil etter Redd Barnas oppfatning, medføre en underminering av hensikten med opprettelsen av utvalget».

6.5.3 Departementets vurderinger og forslag

Departementet oppfatter høringsinstansene som positive til forslaget, og foreslår derfor at det endelige lovforslaget utformes i overensstemmelse med høringsutkastet.

Departementet deler Advokatforeningens syn hva gjelder at de hensyn som normalt begrunner taushetsplikt bør hensynstas så langt det er mulig. Departementet understreker at den foreslåtte bestemmelsen om bevisforbud knytter seg til den enkelte som gir opplysninger. Det er kun overfor denne personen at opplysningene ikke kan brukes i en eventuell senere straffesak eller sivil sak i henhold til den foreslåtte bestemmelsen. Opplysninger som gjelder andre personer eller institusjoner enn den som forklarer seg for utvalget, skal ikke avskjæres som bevis i senere straffesak eller sivil sak i henhold til den foreslåtte bestemmelsen.

Departementet har søkt å ivareta hensynet til enkeltindividers forventning om konfidensialitet ved at utvalget er underlagt taushetsplikt og kun har en begrenset adgang til å videreformidle opplysninger. Det vises til punkt 6.2 og 6.3 for en nærmere redegjørelse.