8 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til § 1

Lovens formål er å gi Barnevoldsutvalget tilgang til de taushetsbelagte opplysningene som er nødvendige for at utvalget skal kunne ivareta sitt mandat.

Utvalget skal vurdere saker der barn og ungdom har blitt utsatt for grov vold, seksuelle overgrep eller alvorlig omsorgssvikt. Hensikten er å vurdere svikt i det offentlige tjenesteapparatet, og å gi anbefalinger som kan bidra til at fremtidige tilfeller forebygges og forhindres.

Til § 2

Sakene utvalget skal gå inn i inneholder personlige opplysninger underlagt lovbestemt taushetsplikt. Bestemmelsen innebærer at enhver uten hinder av lovbestemt taushetsplikt kan gi utvalgets leder, nestleder og sekretariat de opplysningene som er nødvendige for utvalgets arbeid. Dette gjelder enten taushetsplikten følger av forvaltningslovens alminnelige regler eller av bestemmelse i særlov. Bestemmelsen innebærer blant annet at alle offentlig ansatte som har vært i befatning med en sak utvalget ønsker å gjennomgå, kan gi opplysninger til utvalget uten hinder av taushetsplikt. Dette vil for eksempel omfatte ansatte i barnehagen, skolen, helsetjenesten, familievernet, politiet og barnevernet. Også andre som utfører oppgaver på vegne av offentlige tjenester og instanser kan etter bestemmelsen gi opplysninger til utvalget uten hinder av taushetsplikt.

Bestemmelsen omfatter også yrkesutøvere med lovbestemt taushetsplikt for eksempel i medhold av helsepersonelloven, helse- og omsorgstjenesteloven, tannhelsetjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven, familievernkontorloven og friskolelova.

Til § 3

Bestemmelsen regulerer taushetsplikten til utvalget og til andre som utfører oppgaver på vegne av utvalget (utvalgets sekretariat).

Første ledd slår fast at medlemmene i utvalget og enhver som utfører tjeneste eller arbeid for utvalget har taushetsplikt i henhold til forvaltningsloven § 13. Dette innebærer at taushetsplikten både omfatter medlemmene i utvalget og sekretariatet.

Det fremgår av annet punktum at forvaltningsloven § 13 c og f skal gjelde for utvalget, men at taushetsplikten bortfaller først etter 100 år. Dette er strengere enn hovedregelen i forvaltningsloven § 13 c tredje ledd om at taushetsplikten bortfaller etter 60 år. De øvrige bestemmelsene i forvaltningsloven §§ 13 b, 13 d og 13 e om adgang til å formidle opplysninger gjelder ikke. Dette har sammenheng med at adgangen til å formidle opplysninger er uttømmende regulert i lovens § 4. Dette innebærer blant annet at adgangen til å gi opplysninger etter forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6 ikke gjelder for utvalget.

Annet ledd innebærer en strengere taushetsplikt for utvalget enn det som følger av forvaltningslovens alminnelige regler. I tilfeller der utvalget mottar opplysninger som er underlagt strengere regler om taushetsplikt enn det som følger av forvaltningsloven, vil opplysningene være underlagt de samme strengere reglene for taushetsplikt som følger av vedkommende særlov. Det typiske eksemplet er opplysninger som gis til utvalget av leger eller annet helsepersonell. For slike opplysninger er det de strengere taushetspliktreglene i helselovgivningen som vil gjelde også for utvalget.

Tilsvarende gjelder dersom utvalget mottar opplysninger som først bortfaller på et senere tidspunkt enn det som følger av bestemmelsens første ledd. Dette har sammenheng med at taushetsplikten for helseopplysninger varer livet ut.

Til § 4

Adgangen til å formidle opplysninger er uttømmende regulert i § 4. Adgangen er tilpasset utvalgets oppgaver, formål og mandat, og er vesentlig snevrere enn det som følger av forvaltningslovens alminnelige regler.

Det følger av § 4 nr. 1 at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger gjøres kjent for dem som de direkte gjelder. Denne delen av bestemmelsen bygger på forvaltningsloven § 13 a nr. 1. Bestemmelsen må også ses i sammenheng med innsynsreglene i personopplysningsloven, særlig §§ 18 og 23. Det er utvalgets leder, nestleder eller sekretariat som må behandle eventuelle henvendelser om innsyn.

Det følger videre av § 4 nr. 2 at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger gis når dette er nødvendig for å innhente opplysninger til utvalget. Denne unntaksbestemmelsen har sammenheng med at utvalgets leder, nestleder og sekretariat i forbindelse med innhenting av opplysninger vil være nødt til å gi enkelte opplysninger til dem utvalget ønsker å innhente opplysninger fra. Dette har sammenheng med at de som skal gi opplysninger til utvalget må settes i stand til å kunne identifisere saken. En viss formidling av opplysninger kan også være nødvendig for å avklare hvilke opplysninger som er relevant å gi til utvalget.

Det følger av § 4 nr. 3 at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger brukes for å oppnå det formålet de er gitt eller innhentet for. Bestemmelsen bygger på forvaltningsloven § 13 b nr. 2. Departementet vil likevel understreke at dette unntaket er ment å tolkes strengt og må ses i sammenheng med hva som er utvalgets oppgaver og mandat. Det vises også til lovens formålsbestemmelse i § 1.

I § 4 nr. 4 er det presisert at opplysninger også kan formidles etter samtykke fra den eller dem taushetsplikten er ment å beskytte. Dette unntaket for taushetsplikt tilsvarer forvaltningsloven § 13 a nr. 1. Departementet antar at unntaket i praksis ikke vil være veldig relevant for utvalget, men mener det likevel er hensiktsmessig å innta unntaket i lovbestemmelsen.

I § 4 nr. 5 er det presisert at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger gis i statistisk form eller ved at individualiserende kjennetegn utelates. Bestemmelsen tilsvarer forvaltningsloven § 13 a nr. 2. Slike opplysninger kan bare gis når behovet for beskyttelse må anses ivaretatt.

Departementet vil understreke at dette grunnlaget kun er aktuelt i tilfeller der den eller de saken gjelder er effektivt vernet mot å bli identifisert, enten direkte eller gjennom krysskopling av opplysninger. Denne bestemmelsen må blant annet ses i sammenheng med utformingen av utvalgets sluttrapport. I den grad enkeltsaker omtales i utvalgets sluttrapport er det derfor nødvendig at de personene sakene gjelder er effektivt vernet mot identifikasjon.

Det fremgår av § 4 nr. 6 at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger brukes når ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig, f.eks. når de er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder. Bestemmelsen tilsvarer forvaltningsloven § 13 a nr. 3. Bestemmelsen vil for eksempel kunne omfatte tilfeller der noen har stått offentlig frem med sin historie om overgrep, vold eller liknende. I slike tilfeller vil utvalget kunne gi opplysninger uten hinder av taushetsplikt. Fordi de sakene utvalget vil få innsyn i vil inneholde svært personsensitive opplysninger, legger departementet likevel til grunn at bestemmelsen vil bli benyttet med varsomhet fra utvalgets side.

Til § 5

Bestemmelsen regulerer utvalgets behandling av personopplysninger. Bakgrunnen for bestemmelsen er at utvalget i sin gjennomgang av saker vil behandle en rekke personsensitive opplysninger uten samtykke fra dem opplysningene gjelder.

Første ledd presiserer at utvalget har en klar hjemmel i lov til å behandle de opplysninger som er nødvendige og relevante for formålet med utvalgets arbeid uten samtykke fra dem opplysningene gjelder. Vilkårene for å behandle sensitive personopplysninger er dermed oppfylt, jf. personopplysningsloven §§ 8 første ledd og 9 nr. 2.

Det fremgår videre av første ledd annet punktum at alle opplysninger i de sakene utvalget velger å gå inn i skal slettes når utvalget har avsluttet sitt arbeid. Bestemmelsen er gitt av hensyn til personvernet til dem opplysningene gjelder. Bestemmelsen innebærer at alle opplysninger fra sakene skal slettes kort tid etter at utvalget har levert sin sluttrapport med vurderinger og anbefalinger.

Det er presisert i bestemmelsens annet ledd at utvalget ikke trenger konsesjon etter personopplysningsloven kap. VI. Dette er i samsvar med personopplysningsloven § 33 fjerde ledd, der det fremgår at det ikke er konsesjonsplikt når et organ for stat eller kommune behandler personopplysninger og behandlingen har hjemmel i egen lov.

For øvrig vil de øvrige bestemmelsene i personopplysningsloven gjelde.

Til § 6

Bestemmelsen fastslår at opplysninger utvalget mottar ikke kan brukes som bevis i en senere straffesak eller sivil sak mot den som har gitt opplysningene. Det er kun overfor denne personen at opplysningene ikke kan brukes i en eventuell senere straffesak eller sivil sak i henhold til den foreslåtte bestemmelsen. Opplysninger som gjelder andre personer eller institusjoner enn den som forklarer seg for utvalget, skal ikke avskjæres som bevis i senere straffesak eller sivil sak i henhold til den foreslåtte bestemmelsen.

Til § 7

Ifølge bestemmelsen skal lovens §§ 2, 4 og 5 kun gjelde i en tidsavgrenset periode. Det er disse bestemmelsene i loven som gir utvalget (og sekretariatet) adgang til å innhente, behandle og formidle opplysninger i saker der barn og ungdom har blitt utsatt for grov vold, seksuelle overgrep eller alvorlig omsorgssvikt. Formålet med loven er å gi utvalget tilgang til nødvendige opplysninger i denne perioden. Etter at utvalget har sluttført sitt arbeid vil det ikke være behov for disse lovbestemmelsene.

De øvrige bestemmelsene i loven om lovens formål (§ 1), taushetsplikt (§ 3) og bevisforbud (§ 6), skal imidlertid gjelde også utover virketiden for resten av loven.