8 Forbud mot bruk av opplysninger som bevis i senere straffesak eller sivil sak, eller som dokumentasjon i tilsynssak

8.1 Forslaget i høringsnotatet

Etter høringsforslaget § 5 skal opplysninger som utvalget har mottatt i forbindelse med arbeidet sitt, ikke kunne brukes som bevis i en eventuell senere straffesak eller sivil sak, eller som dokumentasjon i tilsynssaker som kan gi grunnlag for reaksjoner mot enkeltpersoner. I høringsnotatet ble det gitt følgende redegjørelse for forslaget:

«Departementet foreslår at det inntas en bestemmelse i § 5 om at opplysninger utvalget har mottatt i sitt arbeid, ikke kan brukes som bevis i en eventuell senere straffesak eller sivil sak, eller som dokumentasjon i tilsynssaker som kan gi grunnlag for reaksjoner mot enkeltpersoner.

Straffeprosessloven § 118 og tvisteloven § 22-3 inneholder bevisforbud om opplysninger undergitt lovbestemt taushetsplikt. Uten samtykke fra departementet kan retten ikke ta imot forklaring fra et vitne, eller på annen måte få fremlagt bevis som inneholder slike opplysninger. Det fremgår av § 118 første ledd tredje punktum at departementet bare kan nekte samtykke når «åpenbaringen vil kunne utsette staten eller allmenne interesser for skade eller virke urimelig overfor den som har krav på hemmelighold». En tilnærmet likelydende bestemmelse følger av tvisteloven § 22-3 andre ledd andre punktum. Dersom samtykke gis, vil en tjenestemann i utgangspunktet ha plikt til å avgi forklaring på vanlig måte.

Etter departementets syn er det nødvendig for utvalgets arbeid at det sikres best mulig tilgang til opplysninger, og at forklaringene som gis til utvalget, er mest mulig fullstendige. Uten et forbud mot bruk i senere rettssaker kan det tenkes at personer med relevant informasjon ikke vil gi opplysninger i frykt for at opplysningene senere kan bli brukt i rettssaker mot vedkommende eller noen som står vedkommende nær. Departementet viser til at en tilsvarende bestemmelse er vedtatt for Koronakommisjonen, NAV-granskningsutvalget, Partnerdrapsutvalget og Koronautvalget, se henholdsvis lov om informasjonstilgang m.m. for Koronakommisjonen, lov om informasjonstilgang mv. for NAV-granskningsutvalget § 5 og lov om informasjonstilgang m.m. for Partnerdrapsutvalget § 7 og lov om informasjonstilgang m.m. for Koronautvalget.

Lovbestemmelsen er en spesialregel som på sitt felt går foran straffeprosessloven og tvisteloven. Bestemmelsen er rettet mot utvekslingen av informasjon mellom utvalget og personer som gir opplysninger til utvalget. Den medfører ikke noe generelt bevisforbud for visse opplysninger og er heller ikke til hinder for at en person som gir informasjon til utvalget, ellers må forklare seg om de samme forholdene etter de alminnelige reglene om bevistilgang.

Departementet legger for øvrig til grunn at enhver vil kunne benytte opplysninger i utvalgets rapport eller andre offentlig tilgjengelige dokumenter til å vurdere om det kan være grunnlag for søksmål.»

8.2 Høringsinstansenes syn

Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Kripos og Carl Palm (privatperson) har uttalt seg om forbudet mot bruk av opplysninger i senere straffesak, sivilsak eller tilsynssak. Kripos uttaler i sitt høringsinnspill til Politidirektoratet at opplysninger som tilkommer utvalget, etter deres syn også bør kunne benyttes som bevis i straffesaker, særlig i de mer alvorlige sakene. Kripos viser til at:

«Manglende oppklaring og iretteføring av alvorlig kriminalitet som følge av begrensninger i bruken av opplysninger, er egnet til å svekke tilliten til politiet, domstolene og myndighetsapparatet for øvrig. Dersom utvalget eksempelvis skulle bli kjent med opplysninger av betydning for politiets etterforsking av aktuelle forhold, vil det være klart uheldig om utvalget skal være avskåret fra å dele disse med politiet».

Politidirektoratet støtter på sin side bevisforbudet, og uttaler:

«Politidirektoratet viser i denne sammenheng til at en del av begrunnelsen for at utvalget kan gjøre inngrep i privatlivet blant annet er bevisforbudet og at det er en begrenset krets som kan få tilgang til opplysningene. Et unntak fra bevisforbudet vil derfor kunne utfordre forholdsmessighetsvurderingen som inngrepet i menneskerettighetene er begrunnet i.

Politidirektoratet viser til at bevisforbudet ikke er til hinder for at politiet innhenter opplysninger etter egne hjemler i f.eks. straffeprosessloven. Videre vil den alminnelige plikten til å avverge et straffbart forhold, som følger av straffeloven § 196, gjelde for utvalget. For det tilfelle at utvalget skulle komme over opplysninger, som kan bidra til å avverge et straffbart forhold som nevnt i § 196 eller følgene av disse, vil avvergingsplikten ha forrang foran taushetspliktsreglene, jf. strl. § 196 første ledd annet punktum. Politidirektoratet ber departementet tydeliggjøre dette i forarbeidene til loven».

Oslo statsadvokatembeter viser til at det i høringsnotatet punkt 4.6. er benyttet begrepet «senere rettssaker». Oslo statsadvokatembeter påpeker at straffesaker ikke alltid ender opp som rettssaker, og at man derfor bør bruke begrepet «senere straffesak eller sivil sak» slik det er brukt i lovforslaget § 5.

Carl Palm anbefaler at departementet ikke fremlegger amnesti mot enkeltpersoner i rettssystemet som har motarbeidet rettssystemet, og at forbudet mot bruk av opplysninger som bevis i senere saker derfor ikke kan aksepteres.

8.3 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget om at opplysninger utvalget mottar i medhold av § 2, ikke skal kunne brukes som bevis i en senere straffesak eller sivil sak, eller som dokumentasjon i tilsynssaker som kan gi grunnlag for reaksjoner mot enkeltpersoner. Departementet viser til begrunnelsen i høringsnotatet gjengitt i punkt 8.1 ovenfor.

Bruk av opplysningene som bevis i en senere straffesak eller sivil sak mot personen som gav opplysningene, kan stride mot forbudet mot pålagt selvinkriminering, som inngår i retten til en rettferdig rettergang, og retten kan normalt ikke ta imot bevis som er underlagt lovbestemt eller profesjonsbestemt taushetsplikt, jf. tvisteloven §§ 22-3, 22-3 a og 22-5 og straffeprosessloven §§ 118, 118 b og 119. En person som gir informasjon til utvalget, kan likevel måtte forklare seg om de samme forholdene etter de alminnelige reglene om bevistilgang. Dette må eventuelt skje etter en konkret vurdering.

Tilsvarende kan det tenkes at dokumenter som blir oversendt utvalget, også kan måtte legges fram av andre som bevis i en senere rettssak. Slike dokumenter kan også bli oversendt politiet og dermed bli en del av en straffesak. Dette vil da skje helt uavhengig av oversendelsen til utvalget.

Departementet påpeker for øvrig at bevisforbudet er et av flere tiltak som bidrar til at inngrep i privatlivet ikke blir mer omfattende enn nødvendig, og som bidrar til å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser når det gjelder behandling av personopplysninger.

Når det gjelder Politidirektoratets henstilling om å tydeliggjøre utvalgets taushetsplikt sett opp mot plikten til å avverge straffbare forhold vises det til punkt 6.3.2.