2 Reindriftsavtalen som reindriftspolitisk virkemiddel
2.1 Kort om utvikling av reindriftsavtalen
Reindriftsavtalen er, ved siden av reindriftsloven, det viktigste redskapet for å følge opp målene og retningslinjene i reindriftspolitikken. I forhandlingene om reindriftsavtalen drøftes de sentrale økonomiske spørsmål som knytter seg til utviklingen i næringen. Her fastsettes retningslinjene for bruken av de økonomiske virkemidlene – blant annet ut fra reindriftslovens formål og bestemmelser, og ut fra de behov og utfordringer næringen til enhver tid står overfor.
Fra midten av 1970-tallet til midten av 1980-tallet var det en forholdsvis sterk vekst i over føringene over reindriftsavtalen. Disse overføringene ga reindriftsutøverne økt økonomisk trygghet og en mulighet til å videreutvikle reindriften som næring. Samtidig bidro overføringene til en utilsiktet virkning ved at reintallet økte, og da særlig reintallet i deler av Finnmark. På 1990-tallet sto reintallstilpasningen i Finnmark, men også reintallsutviklingen og inntektsfordelingen, sentralt når man drøftet innretningen av de økonomiske virkemidlene over reindriftsavtalen. Innretningen av de økonomiske virkemidlene viste seg etter hvert ikke å ha den ønskede effekt på reintallstilpasningen. Fra og med Reindriftsavtalen 2003/2004 ble derfor tilskuddsordningene lagt vesentlig om. Tilskuddene til siidaandeler og tamreinlag ble endret fra ordninger som i stor grad var faste beløp per siidaandel, til ordninger som premierer produksjon og verdiskaping. Dette innebærer at mens ordningene tidligere var knyttet opp mot et minstekrav til produksjon (kilo), er dagens ordninger knyttet til verdien av det som produseres (kroner). Videre er det rettet oppmerksomhet mot tiltak som skal legge til rette for økt slakting og omsetning av reinkjøtt, ved fortsatt å stimulere til reell markedsrettet produksjon og verdiskaping.
Siden den store omleggingen i tilskuddsordningene i Reindriftsavtalen 2003/2004 er hoved linjene i tilskuddssystemet opprettholdt. Dette har bidratt til å skape stabilitet og forutsigbarhet om ordningene over reindriftsavtalen. Særlig har dette vært viktig i forbindelse med, og i etterkant av, at tilpassing av reintallet er gjennomført. I den forbindelse trekkes det også fram at rein drifts loven av 2007 gjorde det mulig å knytte virkemidlene over reindriftsavtalen tettere sammen med de lovbaserte virkemidlene for å nå de fastsatte reindriftspolitiske målene. Dette har blant annet hatt som konsekvens at siidaandeler som ikke har fulgt gitte reduksjonskrav ikke er tilskuddsberettiget.
2.2 Inneværende reindriftsavtale
Reindriftsavtalen 2019/2020 har en ramme på 136,1 mill. kroner. Rammen ble økt med 13,0 mill. kroner i forhold til Reindriftsavtalen 2018/2019.
Hovedmålet for Reindriftsavtalen 2019/2020 er å utvikle reindriftsnæringen som en rasjonell markedsorientert næring som er bærekraftig i et langsiktig perspektiv. Tilskuddsordningene som styrker produksjon og omsetning er prioritert, og det legges til rette for de reineierne som har reindrift som hovednæring.
Videre innebærer inneværende avtale en betydelig økning av tilskuddet til reinbeitedistriktene, samt etablering av en egen tilskuddsordning for kvinner som har reindrift som hovednæring. Økt inntjening gjennom tilleggsnæringer er viktig for å ivareta og utvikle den familiebaserte reindriften. Reindriftsavtalen 2019/2020 styrker også velferdsordningene i reindriften.
Styrking av helse, miljø og sikkerhet (HMS) har vært sentrale tema under de siste års forhandlinger. Avtalepartene ble enige om å etablere et eget pilotprosjekt i den hensikt å få etablert en HMS-tjeneste i reindriften i samarbeid med Norsk Landbruksrådgivning. HMS-tjenesten i reindriften er nå etablert, og Norsk Landbruksrådgivning har ansatt to HMS-rådgivere i halv stilling.
Ved Stortingets behandling av Prop. 117 S (2018–2019) Endringer i statsbudsjettet 2019 under Landbruks- og matdepartementet (Reindriftsavtalen 2019/2020 m.m.), uttrykte næringskomiteens flertall støtte til regjeringens reindriftspolitikk, jf. Innst. 415 S (2018–2019).