5 Nærmere om enkelte viktige politikkområder

5.1 Innledning

Reindriften som næring, kultur og livsform er på mange måter unik både i nasjonal og internasjonal sammenheng. Reindriften representerer god ressursutnyttelse i marginale fjell- og utmarksområder. Den bidrar til næringsmessig mangfold, og er en sentral bærer av samisk kultur.

Reindriften har stor betydning for sysselsetting og næringsutvikling i det samiske reindriftsområdet. Ikke minst gjelder dette for Finnmark, der 70 pst. av reindriften i Norge finner sted. Men også i det øvrige samiske reinbeiteområdet er betydningen stor. Reindriften bidrar til utvikling av annen virksomhet, som slakteri og næringsmiddelindustri, ulike typer vare- og utstyrshandel, transport mv.

5.2 Skatt og avgift

Skatter og avgifter er ikke en del av forhandlingene om reindriftsavtalen. Den økonomiske rammen for reindriftsavtalen må likevel sees i sammenheng med skatter og avgifter og den betydningen det har for reindriftsutøverne.

I løpet av forhandlingene om Reindriftsavtalen 2020/2021 orienterte finansministeren i et brev til landbruks- og matministeren om at finansministeren er innstilt på å fremme et forslag om at reindriftsfradraget skal økes til samme nivå som jordbruksfradraget i statsbudsjettet for 2021. Det ble orientert om at endringene vil inneholde følgende elementer:

• En økning av det generelle fradraget fra 63 500 kroner til om lag 90 000 kroner.

• En økning i det maksimale fradraget fra 166 400 kroner til om lag 190 000 kroner.

Videre ble det orientert om at finansministeren vil vurdere å fremme forslag om å endre eiendomsskatteloven i løpet av 2020, slik at reindriften kan gis samme fritak for eiendomsskatt som jordbruket og skogbruket, jf. eiendomsskatteloven § 5 bokstav h.

5.3 Kriseberedskap i reindriften

Reindriften har de siste årene merket endringene i klimaet. Endringene i klimaet gir økt risiko for ulykker. Det gjør at innsjøer og elver som tidligere har vært trygge å passere, ikke lenger er trygge. Tilsvarende er nye områder blitt mer skredutsatt. Fremover forventes det høyere temperaturer og mer nedbør. Temperatur og nedbør er faktorer som kan føre til høyere frekvens av ising og låste beiter, eller gjøre at vekstsesongen starter tidligere. Med klimaendringene forventes en større variasjon i værforhold, med hyppigere forekomst av ekstreme værhendelser. Det skjøre forholdet mellom snødekkets kvalitet, beitedyrenes framkommelighet og tilgang på næringsrike beiteplanter, som reindriften hver vår er så avhengig av, forventes å skape nye og stadig uforutsette utfordringer for reindriften. Samtidig kan det forventes oppblomstring av ulike sykdommer på hjortevilt og rein.

Med bakgrunn i erfaringene fra beitekrisen i 2017 har avtalepartene satt i verk flere tiltak for å redusere de negative effektene ved en beitekrise, og tiltak som skal trygge reindriftsutøvernes arbeidshverdag framover. Utover etablering av kriseberedskapsutvalg er ordningen med å avsette midler til kriseberedskap gjennom distriktstilskuddet styrket. I tillegg er det etablert et kriseberedskapsfond over reindriftsavtalen som skal benyttes i særskilte tilfeller. I tillegg har Norske reindriftsamers landsforbund gjennomført brukerrettede kurs for å øke kompetansen hos reineieren om hvordan de skal avverge og håndtere en beitekrise. Disse tiltakene har lagt til rette slik at reindriften nå er bedre rustet til å møte en beitekrise.

Vinteren 2020 har beredskapsutvalgene erklært beitekrise i store deler av Finnmark, og i deler av Troms og Nordland. I Trøndelag er det også store utfordringer. Årsaken til beitekrisen er i hovedsak at det har lagt seg is, slik at beitene er låst, i tillegg til at det er unormalt store snømengder. I denne situasjonen kan reinen i liten grad bruke sitt naturlige beite. For å sikre dyrevelferden og framtidig produksjon må reineierne fôre reinen med kraftfôr. Det er om lag 160 000 rein som er berørt av beitekrisen, og dette utgjør 75 pst. av all tamrein i Norge.

Landbruks- og matdepartementet har løpende vurdert behovet for å styrke kriseberedskapsfondet for reindriften. Reinbeitedistriktenes egne avsetninger til kriseberedskap skal brukes før distriktene kan søke om midler fra det sentrale kriseberedskapsfondet. I 2018 og 2019 har distriktene satt av 7,3 mill. kroner til kriseberedskap. Distriktenes avsetninger er brukt i sin helhet. Per 31.12.19 sto det 2,7 mill. kroner på det sentrale kriseberedskapsfondet. Avtalepartene ble under forhandlingene om Reindriftsavtalen 2020/2021 enige om å redusere egenkapitalen på Reindriftens Utviklingsfond med 10,0 mill. kroner, for å styrke kriseberedskapsfondet i 2020. Avtalepartene forutsatte at midlene fordeles slik at reineier får dekket innkjøp av fôr på inntil 2 kroner per rein i vårflokk per døgn under beitekrisen. Med denne overføringen var kriseberedskapsfondet per 1. mars 2020 på totalt 12,7 mill. kroner.

I løpet av mars ble det klart at beholdningen i fondet ville kunne dekke tilskudd til fôr og transport ut mars måned, men at det ville være behov for tiltak også i april og mai. Stortinget bevilget 7. april 20 mill. kroner til å øke kriseberedskapsfondet. Det vises til Prop. 73 S (2019–2020) Endringer i statsbudsjettet 2020 under Kunnskapsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Samferdselsdepartementet og Finansdepartementet (økonomiske tiltak i møte med virusutbruddet) og Innst. 233 S (2019–2020). Midlene skal brukes til å dekke kostnader ved innkjøp og transport av tilleggsfôr. Finanskomiteen ba i sin innstilling regjeringen om å komme tilbake med en vurdering av behov for ytterligere bevilgning i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.

5.4 Oppfølging av evaluering av endringer i den offentlige forvaltningen av reindriften

I 2019 ble det gjennomført en evaluering av endringene som ble gjort i den offentlige forvaltningen av reindriften i 2014. Områdestyrene ble avviklet, og oppgavene overført til fylkesmannen i de fem nordligste fylkene. Det ble redegjort for evalueringsrapporten i Prop. 117 S (2018–2019) Endringer i statsbudsjettet 2019 under Landbruks- og matdepartementet (Reindriftsavtalen 2019/2020).

Landbruks- og matdepartementet legger til grunn at evalueringen viser at man er på vei mot å nå de målene som ble satt i 2014 om en mer effektiv offentlig forvaltning av reindrift, men at det fortsatt er behov for å tydeliggjøre roller og ansvar. Landbruks- og matdepartementet har lagt vekt på å tydeliggjøre fylkesmannens roller og oppgaver i styringsdialogen, og spesielt fylkesmannens rolle som førstelinjetjeneste for reindriften. Fylkesmannen skal prioritere rådgivning og veiledning av distriktene, og sørge for å ha oppdatert kunnskap om reindrift.

5.5 Ivaretakelse av reindriftens arealer

Tilgang på nødvendige arealer er en sentral forutsetning for at reindriftsnæringen skal få økt sin produksjon og lønnsomhet.

Fylkesmannen skal legge til rette for at reindriftsinteressene ivaretas i kommunale- og fylkeskommunale planprosesser og utbyggingssaker. Distriktsplaner og reindriftens arealbrukskart er viktige verktøy i denne sammenheng.

Departementene arbeider nå med en veileder om reindrift og plan- og bygningsloven, som skal erstatte eksisterende veileder om planlegging og reindrift fra det tidligere Miljøverndepartementet, og veileder om konsekvensutredninger fra rein driftsforvaltningen. Disse to veiledningsdokumentene er ikke oppdatert etter at områdestyrenes oppgaver ble overført til fylkesmannen. Det er også gjort andre endringer i plan- og bygnings loven og forskrift om konsekvensutredninger etter den tid, som gjør at veilederne bør oppdateres. Veilederen ferdigstilles i løpet av 2020.

Reindriftens arealbrukskart er en del av det offentlige kartgrunnlaget, og er et viktig verktøy for offentlig forvaltning i planlegging og utbyggingssaker. Reinbeitedistriktene kan nå selv gå inn og oppdatere arealbrukskartene. Fylkesmannen har en viktig rolle i å kvalitetssikre oppdateringene av reindriftens arealbrukskart. I kartløsningen Kilden, som forvaltes av NIBIO, er reindriftens arealbrukskart lett tilgjengelig, og kan vises sammen med kartlag fra andre kilder, som Statens kartverk og NVE. Dette gjør kartløsningen til et sentralt verktøy for konsekvensutredninger og analyser, for utbyggere, offentlige myndigheter og for reindriftsnæringen.

5.6 Retningslinjer for mekling i henhold til reindriftsloven § 73

Reindriftsloven § 73 har en egen bestemmelse om mekling. Bestemmelsen gir fylkesmannen adgang til å beslutte at det skal mekles mellom parter som ikke klarer å samarbeide om løsning av en konflikt. Hensikten med bestemmelsen er at konflikter skal søkes løst så tidlig som mulig, og bidra til å hindre at konflikter havner i rettsapparatet. Utenrettslig mekling vil kunne gi en mindre formell ramme rundt konfliktløsningen, og gjøre samarbeid og sameksistens lettere.

Reindriftsloven § 73 tredje ledd sier at «[n]ærmere regler om gjennomføring av megling fastsettes av departementet». Slike regler er ikke fastsatt, fordi man først ville erfare hvordan meklingsbestemmelsen i seg selv fungerte. Bestemmelsen har imidlertid i nokså beskjeden grad vært brukt.

Landbruks- og matdepartementet har utarbeidet retningslinjer med utgangspunkt i forslag fra arbeidsgruppen «Jordskifterettens kompetanse knyttet til interne forhold i reindriften», med enkelte justeringer. Retningslinjene er anbefalinger om hvordan meklingsprosessen skal gjennomføres, og skal gjøre det lettere for fylkesmannen å ta i bruk reindriftslovens meklingsbestemmelse.

I likhet med arbeidsgruppen har departementet ikke sett det som formålstjenlig å fastsette retningslinjer for mekling i forskrifts form, da det kan føre til et strammere regime for meklingen enn det som er nødvendig. Det er viktig med fleksibilitet, slik at meklingen kan foregå på hensiktsmessig måte, ut fra behovet i den konkrete situasjonen.

5.7 Norsk-svensk reinbeitekonvensjon

Siden 1972-konvensjonen opphørte å gjelde i 2005, har det ikke foreligget noen konvensjon om grenseoverskridende reindrift mellom Norge og Sverige. Det framforhandlede forslaget fra 2009 har vært gjenstand for høringer i begge land og drøftinger mellom landene, uten at man har fått avklart ulike spørsmål som er reist. På svensk side har det vært foretatt omfattende utredninger av juridiske og økonomiske spørsmål. Sommeren 2017 ble det fra svensk side meddelt at man ikke kunne ratifisere konvensjonsforslaget i sin nåværende form, og at forhandlinger burde gjenopptas med siktemål å få nødvendige justeringer i konvensjonen. Dette ble avvist fra norsk side.

Dagens situasjon med manglende konvensjon gir norsk reindrift utfordringer i den daglige driften. Noen områder opplever i praksis å bli stengt ute fra tidligere beiteområder i Sverige, samtidig som de opplever ulovlig beiting fra svensk reindrift på norske områder. I de områdene som har etablert samarbeidsavtaler mellom norsk og svensk reindrift, gir fravær av en konvensjon manglende regler for et grenseoverskridende samarbeid. Ulike forvaltningssystemer mellom de to land er også lite tilfredsstillende for et slikt samarbeid, og som i praksis går ut over norske reindriftsutøvere.

Det er nødvendig med tiltak både for å bedre forholdene for norsk reindrift, samtidig som det er behov for en effektiv og økologisk bærekraftig forvaltning av den reindriften som foregår fra svenske samebyer på norsk område.

Norske myndigheter har under vurdering ulike tiltak som kan bidra til å nå disse målene. Det folkerettslige rammeverket er viktig for en slik vurdering.

Det ble 26. september 2019 avholdt et møte mellom landene på ministernivå. På dette møtet ble det ytterligere bekreftet at Sverige ikke kan ratifisere det framforhandlede konvensjonsforslaget fra 2009. Det var imidlertid enighet om videre kontakt i saken for å avklare mulighetene for eventuelle andre løsninger. Fra norsk side er oppmerksomheten nå rettet mot situasjonen for den norske reindriften, som til dels er sterkt berørt av at det ikke foreligger en konvensjon mellom landene.

5.8 Rovvilt

Reindriften har alltid måtte forholde seg til ulike forekomster av rovvilt. Fram til 1990-tallet var rovdyrbestanden lavere enn i dag, blant annet grunnet høyt uttak gjennom jakt og skadefelling. Etter omlegging av rovviltpolitikken har reindriften gjennom 2000-tallet opplevd økende forekomster av de ulike rovviltartene i sine beiteområder. Økningen har vært noe forskjellig mellom de ulike områdene, både når det gjelder tilstedeværelse og ikke minst antall individer av de ulike artene.

Over flere år har miljøvernmyndigheten i enkelte reinbeitedistrikt erstattet opp mot halvparten av kalveproduksjonen som tap til rovvilt. Selv om tapene erstattes, vil tapene kunne ha negative konsekvenser for den enkelte siidaandel og reindriftsfamilie. Først og fremst fordi endret aldersstruktur i simleflokken vil kunne gi lavere kalvetilgang påfølgende år, som fører til tapte produksjonsinntekter. I tillegg medfører tapene også en betydelig psykisk belastning for de familiene som opplever store tap.

Statens rovviltpolitikk har innvirkning på samisk reindrift. Dette innebærer at tiltak som iverksettes på rovviltområdet også må vurderes opp mot statens forpliktelser overfor samene som urfolk, herunder Grunnloven § 108, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 og ILO-konvensjonen nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Det er både snakk om materielle forpliktelser til å sikre bl.a. naturgrunnlaget for den samiske reindriften, samt prosessuelle forpliktelser som gjelder konsultasjoner og deltakelse i beslutninger som vil kunne påvirke samiske interesser direkte.

Med et reintall tilpasset beitegrunnlaget og med økt uttak av kalv, har reindriften de siste årene gjort viktige endringer i egen drift for å redusere tap til rovvilt. I noen områder kan det likevel fortsatt være rom for et høyere slakteuttak om høsten, og noe lavere reintall for å sikre en best mulig kondisjon på dyrene. Det vil derfor være viktig at reindriften fortsatt arbeider videre med tapsreduserende tiltak. Samtidig er det sentralt at rovviltforvaltningen har stor oppmerksomhet på den todelte målsettingen i rovviltpolitikken, hvor det også skal legges til rette for levedyktig næringsdrift basert på utnyttelse av utmarksbeiteressursene. I den forbindelse er det særlig viktig at rovviltnemdene og miljøvernmyndighetene følger opp rovviltforliket fra 2011, hvor det er presisert at det det ikke skal være rovdyr som representerer et skadepotensial i prioriterte beiteområder for husdyr og kalvingsområde for tamrein

5.9 Oppfølging av Meld. St. nr. 32 (2016–2017)

På bakgrunn av forslagene i stortingsmeldingen fremmet regjeringen i Prop. 90 L (2018–2019) Endringer i reindriftsloven (tilgjengeliggjøring av reintall og obligatorisk individmerking) forslag om endringer i reindriftsloven §§ 18 og 33. Prop. 90 L (2018–2019) ble behandlet i Stortinget 13. juni 2019, og regjeringens forslag til endringer i reindriftsloven ble vedtatt.

5.9.1 Individmerking

Endringen av reindriftsloven § 33, som gjelder obligatorisk individmerking vil ikke tre i kraft før det er utarbeidet forskrift om den tekniske og praktiske gjennomføringen. Det ble lagt til grunn ved Stortingets behandling at lovendringen ikke skal tre i kraft før praktiske og tekniske løsninger er på plass. Det legges opp til at type merke, utforming og hva slags informasjon de skal inneholde reguleres gjennom forskrift. Det er en forutsetning at reindriftsnæringen involveres i dette arbeidet, og departementet inviterte derfor til deltagelse i en arbeidsgruppe som skulle utarbeide et kunnskapsgrunnlag for gjennomføring av individmerking. Norske reindriftsamers landsforbund ønsket imidlertid ikke å delta i en slik arbeidsgruppe, med den begrunnelsen at organisasjonen har sagt nei til innføring av obligatorisk individmerking. Landbruks- og matdepartementet har nå bedt Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) om å utrede ulike sider ved gjennomføring av individmerking. Det ble gitt følgende mandat for utredningen:

«Regjeringen la 5. april 2017 fram Meld. St. 32 (2016–2017) Reindrift – lang tradisjon unike muligheter. Meldingen inneholdt noen forslag til endringer i reindriftsloven, blant annet en hjemmel for å innføre obligatorisk individmerking av rein. Forslaget til lovendring ble fremmet i Prop. 90 L (2018–2019) og vedtatt av Stortinget 13. juni 2019. I proposisjonen er det forutsatt at lovendringen ikke skal tre i kraft før praktiske og tekniske løsninger er på plass.

Det er lagt opp til at type merke, utforming og hva slags informasjon de skal inneholde reguleres gjennom forskrift. Arbeidet med forskriftene må baseres på et godt kunnskapsgrunnlag, og på erfaringer fra næringa.

Hovedmålet med utredningen er å få et best mulig kunnskapsgrunnlag for å gjennomføre obligatorisk individmerking. Utredningen skal gjøre bruk av reindriftsnæringens kunnskap og erfaringer. Utredningen skal gi en oversikt over:

• Dagens merkesystem i reindrifta.

• Dagens system for merking av husdyr.

• Eksisterende kunnskapsgrunnlag om individmerking.

• Erfaringer fra aktører i reindrifta som allerede har tatt i bruk individmerking.

Utredningen skal kartlegge et eller flere alternativ for hvordan individmerking kan gjennomføres. Kartleggingen skal gjøres på bakgrunn av dagens teknologi, men også på bakgrunn av hvilke framtidige løsninger som kan være aktuelle. For hvert alternativ skal følgende vurderes:

• Utfordringer og muligheter for reindriftsutøverne

• Utfordringer og muligheter for reindriftsmyndighetene

• Utfordringer og muligheter for slakteriene

• Hensiktsmessighet ved bruk i tilskuddsforvaltningen

• Hensiktsmessighet ved bruk i matkontrollen

• Hensiktsmessighet ved bruk i ressurskontrollen

• Hensiktsmessighet i tilfeller der rein er tatt av rovdyr

• Hensiktsmessighet som smittereduserende tiltak mot CWD

• Krav til utstyr og infrastruktur

• IKT-system og muligheter for digitalisering

• Konsekvenser for dyrevelferd

• Konsekvenser for personvern

• Kostnader

På bakgrunn av de funnene som gjøres i denne kartleggingen skal NIBIO foreslå aktuelle pilotprosjekter som kan gi et praktisk kunnskapsgrunnlag.»

NIBIO skal levere sin rapport i juni 2020, og på bakgrunn av rapporten vil departementet vurdere videre oppfølging.

5.9.2 Tilgjengeliggjøring av reintall

Endringen av reindriftsloven § 18 tredje ledd trådte i kraft 1. januar 2020 og denne bestemmelsen lyder nå:

«Departementet skal ved forskrift gi nærmere bestemmelser om at siidaandelens reintall skal være tilgjengelig for utøverne i siidaandelen, i siidaen eller i reinbeitedistriktet, og på hvilken måte dette skal skje.»

Departementet har nå invitert Sametinget og Norske reindriftsamers landsforbund til konsultasjoner om en slik forskrift.

5.9.3 Arbeidsgruppe som skal utarbeide kriterier for bærekraftsmålene i reindriftspolitikken

I Meld. St 32 (2016–2017) ble det varslet at det skulle etableres en arbeidsgruppe som skulle utarbeide kriterier for bærekraftsmålene i reindriftspolitikken. Arbeidsgruppen er nå etablert, med to medlemmer fra Norske reindriftsamers landsforbund, ett medlem fra Sametinget, ett medlem fra Fylkesmannen i Troms og Finnmark og to medlemmer fra Landbruks- og matdepartementet. Landbruks- og matdepartementet leder arbeidsgruppen.

Arbeidsgruppen har fått følgende mandat:

«Det følger av forarbeidene til gjeldende reindriftslov at med begrepet bærekraft forstås de elementer som er nødvendige for at reindriften skal ha vitalitet og livskraft over tid. Disse elementene er konkretisert gjennom målene om en økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig reindrift. Målene står i innbyrdes sammenheng, og må balanseres mot hverandre; økologisk bærekraft gir grunnlag for økonomisk bærekraft, og sammen danner økologisk og økonomisk bærekraft grunnlaget for å kunne ivareta og utvikle den kulturelle bærekraften.

Arbeidsgruppen skal så langt som mulig utarbeide forslag til kriterier for hva som skal legges til grunn når en skal vurdere om målene i gjeldende reindriftspolitikk om økologisk, økonomisk og kulturell bærekraft er oppnådd.

Kriterier for delmålet om økologisk bærekraft ble utarbeidet av ei arbeidsgruppe opprettet av LMD i 2008, og lagt fram i rapporten Kriterier/indikatorer på økologisk bærekraftig reintall. Disse kriteriene er omforente, og er blitt tatt i bruk i forvaltningen, blant annet i forbindelse med reintallsprosessen. Disse kriteriene skal videreføres, men arbeidsgruppen kan velge å beskrive andre faktorer som påvirker den økologiske bærekraften og eventuelt komme med forslag til hvordan dette kan innarbeides i eksisterende kriterier.

Målet om økonomisk bærekraft er basert på at reindrift er næring og at utøverne er selvstendig næringsdrivende. Næringsdrivendes nettoinntekt består av inntekter fratrukket utøverens kostnader. Myndighetene legger gjennom rein driftspolitikken kun rammer for økonomisk bærekraft i reindriften. Det er opp til den enkelte næringsdrivende å utnytte disse mulighetene. Det skal utarbeides forslag til kriterier som skal legges til grunn ved vurdering av måloppnåelsen for økonomisk bærekraft.

Når det gjelder kulturell bærekraft, skal arbeidsgruppen komme med forslag til kriterier som skal legges til grunn ved vurdering av måloppnåelsen.

Det tas sikte på ferdigstillelse av arbeidet 1. juni 2020.»

Arbeidsgruppen startet sitt arbeid høsten 2019, og tar sikte på å ferdigstille arbeidet etter planen.

5.10 Koronavirus (Covid-19) og reindrift

Utbruddet av koronavirus (Covid-19) har ført til en ekstraordinær situasjon. Forsyningssikkerhet er definert som en kritisk samfunnsfunksjon. Dette inkluderer også primærprodusenter, herunder reindriftsutøvere. Departementet vil her gjøre rede for hvordan enkelte av smitteverntiltakene som er innført i Norge påvirker reindriften.

Personer som ankommer Norge skal oppholde seg i karantene i 14 dager etter ankomst til Norge, jf. forskrift 27. mars 2020 nr. 470 om smitteverntiltak mv. ved koronautbruddet (Covid-19-forskriften). I forskriften § 6 første ledd er det imidlertid gitt et unntak: «personer som krysser grensen mellom Sverige og Norge eller Finland og Norge er unntatt fra karanteneplikt etter § 5 i den tiden de er under reise mellom bolig og arbeidssted og i den tiden de er i arbeid». Dette unntaket omfatter reindriftsutøvere som passerer grensen mellom Norge og Sverige når de er i arbeid med reinen. Unntaket gjelder kun når grensepassering er nødvendig av hensyn til gjeting og arbeid med reinen. Reglene for isolering av syke eller antatt syke personer gjelder uten unntak.

Etter forskrift 15. mars 2020 nr. 293 om bortvising mv av utlendinger uten oppholdstillatelse i riket av hensyn til folkehelsen kan personer uten oppholdstillatelse bortvises fra Norge av hensyn til smittevern. Forskriftens § 2a bokstav d gir unntak fra dette for samer under utøving av reindrift. Svenske reineiere som følger reinflokken over grensen til Norge, eller finske reineiere som krysser grensen for å hente tilbake egen rein, vil være unntatt fra denne forskriften.

Helsemyndighetene ber alle om å holde avstand for å begrense risikoen for smitte, både privat og i arbeidet. Det kan være en utfordring å overholde dette i arbeidet med rein, og særlig krevende ved skilling av rein. Skilling av rein bør derfor begrenses i størst mulig grad.

Reindriftsutøverne kan bruke de gjeterhyttene som ligger inne i distriktenes bruksregler. Gjeterhyttene skal kun brukes av reindriftsutøvere som er i aktivt arbeid med rein. Også her må reindriftsutøverne følge råd om smittereduserende tiltak, og om mulig bør alternative overnattingsmuligheter vurderes for å unngå at flere oppholder seg i samme hytte.

Mattilsynets vurdering er at koronaviruset ikke utgjør en fare for dyrehelsen i Norge, og at norske dyr heller ikke utgjør en smitterisiko for mennesker. Det er først og fremst kontakten mellom reindriftsutøverne som medfører risiko for smitte i denne situasjonen.

Informasjon om hvilke konsekvenser de smittereduserende tiltakene har for reindriften ble kommunisert fra departementet i egne nettmeldinger 17. mars 2020. Nettmeldingene ble lagt ut på norsk og nord-samisk.