2 Gjennomføring av førstehåndsomsetningen

2.1 Salgslagsstrukturen

I meldingsperioden har det ikke skjedd noen endringer i salgslagsstrukturen.

Det eksisterer i dag fem salgslag i hvitfisksektoren og ett i pelagisk sektor: Skagerakfisk, Rogaland Fiskesalgslag, Vest-Norges Fiskesalslag, Sunnmøre og Romsdal Fiskesalslag, Norges Råfisklag og Norges Sildesalgslag.

2.2 Aktuelle saker

2.2.1 Utenlandske direktelandinger i Norge, import, omsetning på sjøen.

Utenlandske landinger i Norge utgjorde i 2000 ca 25 % av all omsetning gjennom salgslagene målt i verdi (3,2 milliarder kr mot 12,9 milliarder kr totalt). Landingene er av stor betydning for fiskeindustriens råstoffbehov og domineres av russisk fanget fisk som landes i de nordligste fylkene.

Utenlandske landinger er underlagt salgslagenes omsetningsrett på samme måte som norske når de landes i Norge. Import faller derimot utenfor, dvs fisk som har vært landet i et annet land før den ankommer Norge. Omsetning på havet av utenlandsk fanget fisk til norsk kjøper, har de senere år økt i omfang. Den tradisjonelle avgrensning i regelverket mellom landing og import synes i mindre grad egnet til å ivareta disse tilfellene, og den rettslige status har vært gjenstand for diskusjon. Fiskeridepartementet avgjorde i 2000 to klagesaker hvor disse spørsmålene ble aktualisert.

Det ble lagt til grunn at salgslagenes omsetningsrett omfattet omsetning på sjøen mellom utenlandsk fiskefartøy og norsk kjøper, såfremt fisken i etterkant ble brakt i land i Norge. Når fangsten ble omsatt på nytt ved landing var dette å anse som annenhåndsomsetning som dermed ikke er underlagt salgslagenes omsetningsrett. Denne lovforståelsen ga omsetningsretten en usikker karakter og gir muligheter for omgåelser av regelverket. Dette vanskeliggjør salgslagenes oppgave med å organisere førstehåndsomsetningen på en god måte. Omsetningsretten har også en viktig funksjon utover omsetningshensyn idet den sikrer registrering av uttaket fra havet. Dette utgjør en vesentlig faktor i ressurskontrollen.

Situasjonen ble diskutert nærmere i et møte mellom Fiskeridepartementet og næringens organisasjoner. Som følge av møtet ble det opprettet en arbeidsgruppe med mandat å utrede hvilke problemer som kunne oppstå samt foreslå mulige løsninger.

Arbeidsgruppens konklusjoner innebar at fangster fra utenlandske fiskefartøy som er brakt i land i Norge som første land, bør være underlagt salgslagenes omsetningsrett uavhengig av om omsetning tidligere har skjedd på sjøen. Det ble imidlertid foreslått en modifikasjon i forslaget ved at utenlandsk fanget fisk som kjøpes av norske kjøperfartøy på sjøen, likevel skal være underlagt salgslagenes omsetningsrett ved denne omsetningen, uansett om fangsten senere landes i Norge eller i utlandet. Forslaget innebar således at det er omsetning på sjøen mellom utenlandske parter, som ikke skal tillegges betydning ved landing i Norge.

Fiskeridepartementet sendte forslagene på høring. Gjennomføringen av det første forslaget innebar forslag om endring av råfiskforskriften, mens den foreslåtte modifikasjonen ble vurdert å nødvendiggjøre endring av råfiskloven.

Forslaget som gjaldt omsetning på sjøen møtte sterkt motstand i deler av næringen. Fiskeridepartementet valgte derfor i første omgang kun å gjennomføre forskriftsendringen. Dette skjedde med virkning fra 1. august 2001. Hvorvidt forslaget om å endre råfiskloven skal gjennomføres, vil bli underlagt en grundigere vurdering, jf  punkt 2.2.10.

Den rettslige status er således at alle utenlandske fangster som landes i Norge, er omfattet av salgslagenes omsetningsrett. Dette gjelder uavhengig av om fangsten tidligere har vært omsatt på sjøen til norsk eller utenlandsk kjøper. Bare dersom den utenlandske fangsten har vært landet i utlandet før landing i Norge, vil omsetningsretten bortfalle. Slike tilfeller defineres som import. Råfiskloven har for øvrig hjemmel for at Kongen kan gi salgslagene myndighet til å regulere import, men da begrenset til fersk og levende fisk. Dette har så langt ikke vært ansett aktuelt.

2.2.2 Transitt

Råfisklovens system innebærer at fangster som er landet i Norge ikke kan føres ut av landet, dersom de ikke i første hånd er omsatt gjennom eller med godkjenning av et salgslag. Det foreligger med andre ord et transittforbud. Hvorvidt fisken er tilvirket eller ikke er uten betydning. Dersom fisken ikke er landet i Norge, men er importert fra et annet land, får transittforbudet derimot ikke anvendelse.

Det relevante salgslaget kan imidlertid dispensere fra forbudet. I tråd med deres offentlige oppgave som er å organisere førstehåndsmarkedet i Norge, vil slike dispensasjoner ta utgangspunkt i vurderinger av markedssituasjonen, eventuelt også force majeure situasjoner. Bildet er imidlertid større idet også eksportmarkedene trekkes inn, særlig de nærliggende (hensynet til eksportprisene var i sin tid en viktig begrunnelse for råfiskloven).

Under EØS-forhandlingene var adgangen til transitt et spørsmål som ble diskutert uten at man den gang avklarte en konkret løsning. EU var av den oppfatning at Norge ikke kunne nekte EU-fartøy å lande fisk i Norge for videre transport over norsk landterritorium til EU.

Transittspørsmålet ble ikke endelig avklart under EØS-forhandlingene. Partene var imidlertid enige om å fortsette drøftingene. Fra norsk side var en innstilt på å innvilge EU-fartøyer rett til å transittere fisk, men mente dette burde gi visse gjenytelser. Enighet ble oppnådd i desember 1995 og transitt ble koblet med en tekst hvor EU skulle forplikte seg til å følge visse prosedyrer ved eventuelle anti-dumpingtiltak mot Norge.

Denne enigheten ble imidlertid aldri finalisert idet Sverige og senere Frankrike protesterte mot den avgiften som var innbakt i transittavtalen (2 % av fangstens verdi). Avgiften skulle dekke utgifter til ressurskontroll.

Saken har ikke vært aktuell før Danmark 22. desember 2000 klaget til Europa-Kommisjonen med påstand om at det norske transittforbudet er i strid med protokoll 9 til EØS-avtalen og innebærer en ulovlig vridning av konkurransen. Sverige leverte tilsvarende klage 23. april 2001.

Kommisjonen har foreløpig, slik det har fremkommet i møter, tiltrådt denne oppfatningen. Dette er i de samme møter imøtegått av Norge under henvisning til nevnte enighet som ikke ble formalisert.

Det ligger i EØS-avtalen en forutsetning om at partene skal finne frem til enighet om transitt. Det er i sakens anledning derfor i mai 2001 overlevert to PM til Kommisjonen. I det ene PMet foreslås det en for EU, forbedret transittløsning sammenlignet med den opprinnelige avtalen (lavere avgift). I det andre PMet foreslås det at Norge til gjengjeld får en bedre avtale på tollen på frosne pillede reker. Foreløpig avventes Kommisjonens respons på det foreslåtte. Samtidig pågår det en dialog for å finne praktiske løsninger.

2.2.3 Omsetning via fryselager (landingssedel)

Det er etablert såkalte nøytrale fryselagre, særlig i Norges Råfisklags distrikt. Betegnelsen nøytral brukes fordi anlegget ikke drives av en registrert kjøper, men fordi det kun skjer en utleie av lagerplass. Anleggskravene i henhold til kvalitetsregelverket for fisk og fiskevarer er imidlertid de samme som for registrerte kjøpere. Fartøyene lander fisken direkte ved fryselageret, men uten at det skjer en omsetning. I motsetning til ved tradisjonell omsetning av fisk, som skjer ved landing, så innebærer fryselagerordningen at tidspunktet for landing og tidspunktet for omsetning ikke lenger er det samme.

For å drive omsetnings- og ressurskontroll anvendes i dag dokumentet sluttseddel. I henhold til gjeldende regelverk skal denne underskrives i det fangsten blir omsatt, og fisker og kjøper skal signere samtidig. Ettersom fryselagerordningen innebærer at det kan gå lang tid mellom tidspunktet når fisken fanges og når registreringen av uttaket skjer gjennom omsetningskontrollen, er det behov for å etablere et system som sikrer at myndighetene i enda større grad er oppdatert i overvåkingen av ressursuttaket, for å kunne føre effektiv kontroll med de regulerte fiskeriene. Dette er i dag langt på vei ivaretatt ved at lagene på eget initiativ har innført et system med landingssedler. Problemet med lange tidsrom mellom uttak og registrering eksisterer forøvring også i andre tilfeller. Det har i en tid pågått et arbeid i fiskeriforvaltningen for å få regulert dette på en egnet måte gjennom revisjon av eksisterende regelverk. De nødvendige lovhjemler er etablert og forslag til innføring av landingsseddel er under utarbeidelse. Et slikt system vil gi forvaltningen mulighet til å følge ressursuttaket tettere i det fangster som ikke selges umiddelbart likevel innrapporteres. Samtidig vil kontrollen i større grad ivaretas gjennom hele omsetningsprosessen.

2.2.4 Regulering og dirigering

2.2.4.1 Regulering

Når hensynet til avtaket krever det, eller for å oppnå en hensiktsmessig utnyttelse av fangstene, kan salgslagene innføre midlertidige forbud mot fangst eller påby innskrenkninger i fisket. Bruken av slike reguleringer varierer mellom salgslagene avhengig av hvilke fiskerier lagene har ansvar for. Således vil det i noen fiskerier erfaringsmessig være perioder hvor presset på avtaket blir så stort at reguleringer er nødvendig. Gjennom planlegging basert på tidligere års erfaringer sammenholdt med eventuelle avvikende forventninger for angjeldende sesong, kan salgslagene i ganske stor utstrekning forberede reguleringene i forkant for denne type fiskerier. I meldingsperioden er det ikke anvendt reguleringer utover det som er normalt.

2.2.4.2 Dirigering

Salgslagene kan på nærmere vilkår dirigere fangster til bestemte kjøpere og til bestemt anvendelse. Dette virkemidlet har i meldingsperioden kun vært anvendt av Norges Råfisklag. Laget har på samme måte som foregående år benyttet virkemidlet i forbindelse med seinotfisket.

2.2.5 Kjøperregistrering

Lov om registrering som kjøper i første hånd av råfisk m.v. og forskrift om registrering som kjøper i første hånd av råfisk m.v., trådte i kraft 1. januar 1998. Loven oppstiller forbud mot å kjøpe råfisk som er omfattet av råfiskloven, uten å være registrert i Fiskeridirektoratets register over førstehåndskjøpere. Ordningen innebærer at alle som oppfyller de nærmere fastsatte objektive vilkår og som søker om det, har rett til å bli registrert. Det er registrert i overkant av 550 kjøpere i registeret.

Etter hvert som kjøperregistreringsordningen har blitt praktisert, har det blitt avdekket et behov for klarere regler for håndtering av kjøperregistreringene. Herunder også regler for innvilgelse av ulike typer dispensasjoner for de tilfellene vilkårene for kjøperregistrering ikke er tilstede. I påvente av nytt regelverk er det enkelte kjøpere som er registrert i kjøperregisteret på overgangsordning. Dette gjelder kjøpere som var godkjente av salgslagene (salgslagene hadde ansvaret for kjøperregistreringen frem til den nye ordningen trådte i kraft 1. januar 1998). I tillegg antas det at en økning av kjøpere av villfisk til oppdrett vil kunne kreve tilpasninger i regelverket (jf pkt 2.2.10). Endringer er nødvendige både for å legge til rette for næringsutvikling på dette området, samtidig som ressurskontrollen må ivaretas i tilstrekkelig grad.

2.2.6 Medlemskapsordningen

I meldingsperioden har debatten om medlemskapsordningen i Norges Råfisklag blitt videreført. Debatten ble i sin tid utløst av at Norges Kystfiskarlag ønsket å bli representert i Norges Råfisklags styrende organer. Råfisklaget har praktisert en ordning der det kun har vært adgang til indirekte medlemsskap i Norges Råfisklag. Dette har skjedd gjennom medlemskap i ett av fylkesfiskarlagene til Norges Fiskarlag, Fiskebåtredernes Forbund eller Norsk Sjømannsforbund. Norges Råfisklag vedtok i 1999 en vedtektsendring som åpner for direkte medlemsskap ved siden av ordningen med indirekte medlemsskap. Ordningen gir direktemedlemmene adgang til å velge egne representanter til representantskapet, men gir ikke mulighet for representasjon i styret. Fiskeridepartementet godkjente vedtektsordningen under forutsetning av at Norges Råfisklag i løpet av år 2000 vedtar en ordning som legger til rette for direkte medlemskap med en forholdsmessig lik representasjon mellom direkte og indirekte medlemmer i representantskapet, styret og øvrige organer.

Representantskapsmøtet 2000 vedtok endringer i vedtektene som senere ble oversendt Fiskeridepartementet til godkjenning i henhold til lovbestemt prosedyre (jf råfiskloven §§ 2 og 3). Departementet besluttet etter en helhetsvurdering å godkjenne vedtektsendringen til tross for at endringen slik den forelå ikke fullt ut kan sies å gi en forholdsmessig lik representasjon mellom direkte og indirekte medlemmer. Dette fordi direkte medlemmer maksimalt kan gis 4 representanter i representantskapet og ett styremedlem som representerer denne gruppen. Departementet anser imidlertid vedtektsendringen som et skritt i riktig retning og forutsetter at det utvalget Norges Råfisklag har nedsatt for å gå igjennom representasjon i salgslagets styrende organer, vil se på en videreutvikling og ytterligere forbedring av dagens bestemmelser om representasjon, slik at Norges Råfisklag i størst mulig grad organiserer sitt virke gjennom en likebehandling av medlemmene. Det skal også bemerkes at Norges Råfisklag per i dag bare har et fåtall direkte medlemmer. Spørsmålet om representasjon vil således ikke komme på spissen i umiddelbar fremtid.

2.2.7 Utvidet omsetningsrett

Fiskesalgslagenes Samarbeidsråd har på vegne av salgslagene anmodet Fiskeridepartementet om å endre råfiskforskriften slik at salgslagenes omsetningsenerett også omfatter fiskeslag som orange roughy, rød beryx, havabbor, stripet havabbor og vrakfisk, samt leppefisk.

Fiskeridepartementet vil vurdere å sende et forslag om utvidet omsetningsrett på høring. Hvilke fiskeslag det kan være aktuelt å utvide salgslagenes omsetningsrett til å omfatte, vil bli endelig bestemt etter en gjennomgang av behovet for endring sett i sammenheng med Norges internasjonale forpliktelser i forhold til en registrert omsetning av bestemte arter, samt råfisklovens egnethet for en slik utvidelse.

2.2.8 Kaisalg

Det følger av råfiskforskriften at det er forbudt å omsette angitte arter fisk dersom « råfisken ikke i første hånd er omsatt gjennom eller med godkjenning av » salgslaget (jf § 1). Forskriften åpner imidlertid også for at det enkelte salgslag innen for sitt distrikt og innenfor sitt virkeområde kan dispensere fra blant annet omsetningsforbudet (jf § 4). Skagerakfisk praktiserer en ordning som innebærer at dispensasjoner gis fra slagslagets ordinære omsetningsregler. En slik dispensasjon medfører at fiskeren kan gå direkte til en nærmere angitt kai og selge fisken til forbruker.

I 1999 mottok Fiskeridepartementet en henvendelse fra Indre Oslofjord Fiskerlag. Bakgrunnen for henvendelsen var at fiskerlaget mente Skagerakfisk gikk ut over sine fullmakter etter råfiskloven gjennom de vilkår som ble stillet til dispensasjonene. Dispensasjonshaverne kunne ikke fiske i en nærmere angitt sone i Oslofjorden. Indre Oslofjord Fiskerlag ønsket sonen fjernet fra vilkårene. Bakgrunnen var at fisket innerst i fjorden i perioder er så dårlig at fiskerne har behov for å fangste lenger ut i fjorden for å få lønnsomhet i driften. Skagerakfisk sitt styre vedtok 11. mai 1999 å innføre en prøveordning for å imøtekomme fiskernes behov. Ordningen innebar at tre dispensasjonshavere per uke fikk tillatelse til å tråle utenfor den nevnte sonen. Styrevedtaket var den utløsende årsaken til at Indre Oslofjord Fiskerlag henvendte seg til Fiskeridepartementet i 1999.

Fiskeridepartementet anså ikke styrevedtaket som et enkeltvedtak som gir klageadgang etter forvaltningsloven, men valgte likevel å gi en rettslig vurdering av forholdet. Etter departementets syn innebar de fastsatte vilkårene for dispensasjon fra omsetningsforbudet i realiteten en regulering av fisket. Dette fordi dispensasjonshaverne ikke kunne fiske i et nærmere angitt område i Oslofjorden. Slik regulering er en oppgave som tilligger Fiskerimyndighetene etter annen lovgivning. Skagerakfisk ble derfor anmodet om å finne frem til en løsning i saken.

I første rekke besluttet Skagerakfisk ikke å innvilge dispensasjoner for 2001. Bakgrunnen var at salgslaget mente ikke å kunne ha ansvar for kaisalgordningen uten de nevnte vilkår. Etter en nærmere dialog med Fiskeridepartementet, ble det imidlertid besluttet å forlenge dispensasjonene for 2000 frem til 1. mars 2001. I forlengelsesperioden skulle nye vilkår for dispensasjonene utarbeides. Fiskeridepartementet inntok i prosessen en meglingsrolle mellom partene og innkalte til et møte i departementet 12. februar 2001. Møtet resulterte blant annet i at Skagerakfisk besluttet å foreta en organisasjonsmessig behandling av dispensasjonsvilkårene. Som en følge av dette, ble dispensasjonene ytterligere forlenget frem til 1. juli 2001, på noe endrede, midlertidige vilkår.

Skagerakfisk har nå utarbeidet nye retningslinjer for salg av egen fangst til forbruker. Departementet konstaterer at de vilkårene som i utgangspunktet ble vurdert å gå ut over de fullmakter salgslaget har etter råfiskloven, ikke lenger gjelder.

Indre Oslofjord Fiskerlag har påklaget både de midlertidige vilkårene som Skagerakfisk hadde frem til 1. juli 2001 og de nye vilkårene som nå foreligger. I tillegg har laget fremmet et krav om dekning av sakskostnader i henhold til forvaltningsloven § 36. Sakene er til behandling i departementet.

2.2.9 Behov for modernisering

Som et ledd i et arbeid med å modernisere regelverket, initiert av Regjeringen Bondevik I, ble råfiskloven med tilstøtende regelverk gjennomgått med det formål å rydde av veien eventuelle hindringer for elektronisk kommunikasjon. Gjennomgangen viste at bestemmelsene som regulerer førstehåndsomsetningen ikke er til hinder for slik kommunikasjon. I 1999 ble arbeidet med rammevilkår for langsiktige avtaler for kjøp av fisk som er omfattet av råfiskloven startet opp. Dette arbeidet vil nå intensiveres. Det vises også til Sem-erklæringen på dette punktet.

2.2.10 Behov for endringer i regelverket

Behovet for endring av regelverket for å regulere omsetning av fisk på havet mellom utenlandsk fisker og norsk kjøperfartøy, må vurderes nærmere (jf pkt. 2.2.1).

Råfiskloven er endret slik at det nå er hjemmel for å kreve utstedelse av landingsseddel. Det må utarbeides forskrift som fastsetter bestemmelser om hvordan dette skal gjennomføres.

Kjøpere som kun kjøper villfisk for videre oppfôring i oppdrett har normalt ikke den tilknytningen til godkjent anlegg som kreves for å bli registrert som kjøper i kjøperregisteret. Per i dag registreres disse kjøperne likevel etter dispensasjon innvilget av Fiskeridirektoratet. Departementet vil gjennomgå regelverket for å finne en hensiktsmessig og effektiv tilpasning til en gruppe kjøpere som antas å vokse i omfang.